NTT: Skattkamrene til Jan Horne og Kong Tut

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, NTT, Remsa blant venner, Jazznytts ukentlige helgemusikkavis i DIGITAL STRIMMELFORM om jazzen og omegnen. Det har vært en lang dag med metafysisk hangover etter et fantastisk vellykket arrangement om byen og jazzen på Byens Tak i går, hvor vi også feiret det nye nummeret! Takk til alle som kom, takk til Ola Erlien og Martinus Mentzen som spilte, takk til Pernille Boye Ahlgren som var med og holdt foredrag, og takk til Rodeo Arkitekter som ville ha oss! Følg med i remsa for info om flere livearrangementer fremover.

Vi er som sagt litt seint ute med bloggen denne uka, så jeg hopper over en lang konsertoversikt, dere finner dessuten en god oversikt inne på Jazz i Norge. Men jeg nevner to ting. Den første er at Fred Hersch, en av de aller største nålevende jazzpianistene, kommer til Nasjonal Jazzscene neste torsdag for å spille et solosett. Det har han et sjeldent grep om, og konserten er et høydepunkt i konsertkalenderen.

Og så må vi i hvert fall be dere om å gjøre dere klar til Fri Resonans, 3. og 4. oktober i Trondheim, som vi nok kommer tilbake til neste uke. Apropos Trondheim: Til vår store ergrelse har det sneket seg inn feilkreditteringer av to fotografier i det nyeste Jazznytts store festival-feature. Det dreier seg om bildet av Amalie Dahl’s Dafnie på side 25, og om bildet av Jason Moran & TJO på side 58. I begge tilfeller er det naturligvis en av Norges beste konsertfotografer – og psychonaut og konsertvenn – Thor Egil Leirtrø som har tatt bildene. Forsmedelig! Vi lover bot og dessuten også bedring.

Et av stedene vi alltid møter Thor Egil er forresten Moldejazz – som igjen har fått endringer i ledelsen da Endre Volden, litt uventet, gir seg som daglig leder. Det vekker til live vår gamle drøm om en Heimebane-aktig TV-serie om en festivalsjef som tar over roret på en stor, og tradisjonsrik norsk jazzfestival, til forveksling lik den vi finner i Molde. Kjedelig er det i hvert fall aldri!

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her har dere en godbit fra den store postmodernisten i nåtidens vokaljazz, Cécile McLorin Salvant. I hennes univers kan du støte på det meste, fra utsøkte tolkninger av gamle standards, jazzlek med nyere poplåter, og veldig mye sinnrik, elegant lek med referanser fra både her og der – blant annet godt assistert av den fantastiske pianisten Sullivan Fortner. Jeg skal innrømme at det ikke alltid har funka på plate for mitt vedkommende – det er litt hit or miss, og noen ganger er det mer interessant enn medrivende. Men skitt au – det er i hvert fall ikke kjedelig. Hennes nye plate Oh Snap treffer imidlertid godt – den er kaotisk, mer studio-leken enn noen sinne, preget av at Salvant har holdt på alene og gitt seg selv totalt frie tøyler. Høydepunktet så langt er «Take this stone», en deilig jazzicana-låt med June McDoom (fett navn) og Kate Davis. En avhengighetsskapende, snirklete vers-melodi som kan gjøre Macca misunnelig og/eller begeistret, og nydelige koringer på refrengene.

Og når dere har hørt den, kan dere for eksempel gå videre til «Nun».

***

FRAM for det urene –  Nesodden og omegn fylles av musikk og samtaler til helgen

Paal Nilssen-Love og Juliana Venter, to av arrangørene bak FRAM Kunstfest. 

Høstfestivalen FRAM Kunstfest, som skjer i helga på Nesodden, er en sjelden opplevelse hvert år. Kanskje det har noe med årstiden å gjøre, men det er også noe med miksen av lokale kunstnere og et stort utsyn, og ikke minst hvordan den ikke bare har bydd på konserter, men også samtaler, middagsopplevelser, kunst i alle tenkelige formater – i fjor husker jeg at jeg tenkte at sammensetningen av alle disse tingene var som et kultur-TV-program fra et alternativt univers (og som Oslo-borger er jeg nå forpliktet til å legge til at Nesodden er et alternativt univers, sånn er det bare, jeg vet at alle vitsene er slått tusen ganger, men jeg lagde ikke reglene). I år presenterer de to svært ulike dager – på lørdag inviteres man ut til en nedlagt oljetank på øyen Steilene, hvor teatertruppen De Utvalgte står for en dag fylt av vitenskap, filosofi, musikk og teater. Og på søndag skjer det på Hellviktangen, det starter med barnekonsert og siden er det et rikt program, stort sett musikk denne gangen, men også en samtale med Odd Karsten Tveit og Line Khateeb. Det må være en styrkende søndagsopplevelse, tenker jeg. Vi sendte over en bunke spørsmål til den alltid travle trommeslageren Paal Nilssen-Love, som gjennom årene har utviklet det man kan kalle en festival-arrangerings-avhengighet som vi i hvert fall har stor glede av her i remsa.

Okei, Paal, FRAM skjer – ta oss raskt igjennom årets program!

– Ja, hvor skal man begynne … årets er ikke like altomfattende da vi ikke har nok midler, MEN jeg mener vi har klart å sette sammen et fullendt program som spenner så bredt vi ønsker. Vi presenterer også artister utenfra, men har fokus på de lokale. Vi tyr også til særs lokal arbeidskraft, siden vi i år spiller selv. Publikum her ute er glade for at vi ikke bare presenterer det vi vil de skal oppleve, men også at vi skal by på oss selv.

Det hele starter allerede lørdag på Steilene, i samarbeid med De Utvalgte. Det vil si, de hadde allerede planer om dette arrangementet og det var naturlig å slå oss sammen denne helgen. Dette er en teatergruppe jeg har blitt mer og mer kjent med og det er dannet gode vennskap her ute. De hadde også stykket «A Twisted World» på FRAM i 2022. Alt de gjør er verdt å oppleve og man går aldri fra en forestilling med dem uaffektert. Det er dermed veldig naturlig OG gledelig at vi samarbeider.

FRAM´s hovedprogram starter med barnekonsert med et særdeles populært band blant barn, nemlig Papillon. Alle skal inkluderes og vi er veldig glade for at Jørn Erik (Ahlsen Alkanger, gitarist, journ.anm) ville presentere dette prosjektet han har vært medlem av siden 2020. De har turnert over hele landet og skapt glede hos mang et barn. Noen timer senere fyrer vi av med Guro Moe og Håvard Skasets duo MoE. De har reist land og strand i de fleste kontinent som duo og med musikere fra både Mexico og Japan. Det må nevnes at de under pandemien var høyst aktive, og da med forestillingen Moby Dick som høstet særs gode anmeldelser. De vant også Heddaprisen for beste audiovisuelle forestilling. Hva vi får fra dem denne søndagen vet vi ikke, men god energi blir det! Videre får vi slåtter på kontrabass, fra Nesoddens egen Håkon Thelin. De fleste kjenner ham fra trioen Poing, men her strippes det ned til kun bass og da slåtter. Juliana Venter vil nok igjen sette standard av hva et solosett for stemme kan innebære. Juliana fremfører på Oslo Poesifestival kvelden før sammen med Isach Skeidsvoll og ryktet sier at han vil delta på deler av hennes solosett. Vi gleder oss. 

FRAM skjer ikke uten samtale eller debatt og i år er vi meget heldige og stolte av å kunne presentere Odd Karsten Tveit i samtale med leder av Palestinakomiteen, Line Khateeb. Dette er lagt sist i første del av programmet slik at vi ikke har tidsbegrensning. Det er ingen tvil om at det vil dreie seg om tema vi ikke kan ignorere. 

Etter pause med mat og drikke, kjører vi i gang, eller jeg, et durabelig duo-sett med Hedvig Mollestad. Kuler og krutt blir det! Vi ville ha Nils Økland tilbake og han spurte fint om han fikk ta med sønnen sin. Vi sa ja og Henrik Økland vil traktere både saksofon, piano, gitar og trommer. En skikkelig musikant! Kvelden avsluttes med General Post Office og da skal det koke! Det er fullt mulig med isbading ca 20 meter fra scenen….

Ja, raskt ble det ikke, MEN det må også nevnes at FRAM ville ikke eksistert uten støtte fra Kulturrådet, Jazzforum og Nesodden Kommune. Frivillige. Hellviktangen Kunstkafé som spillested. Viktigst av alt: produsent Rachel Dagnall, PR-ansvarlig Sarah Ludwig-Simkin og designer Håvard Gjelseth har alle gjort at Juliana, Jørn Erik og meg har kunnet puste uten å tenke «pust med magen». Umulig uten deres hjelp. Nå trenger vi publikum og festivalen er et faktum.

Noe som skiller seg ut på årets utgave av FRAM er åpningsdagen for Biotopen, som er et prosjekt laget av en teatertrupp som kalles De Utvalgte. Kan du fortelle litt om hva som venter publikum her? 

– Biotopen er et langsiktig prosjekt som tar sikte på skape en arena for møte mellom kunst og vitenskap i en nedlagt oljetank på øya Steilene. Åpningsdagen blir i form av en båttur med konserter, presentasjon av prosjektet og samtaler mellom filosofer og spesialister i en fantastisk fin båt som går fra Rådhuskaien. I land på Storsteila blir det konsert, performance og et live projisert dykk ned i Olsofjorden.

Sammenkoblingen mellom kunst, musikk og miljøhensyn finner vi mange steder. Også med den typen nærmiljø-tilkobling som Biotopen står for. Noen musikkformer kan adressere slike spørsmål – for eksempel en død fjord – gjennom tekster av forskjellige typer. Hva tenker du at instrumental musikk, for eksempel av den typen du og Håkon Thelin (som skal spille på Biotopen) skaper, bidrar med? 

 – Jeg skal ha med de to største gongene og sammen med Håkon vil vi skape et bass-tungt lydunderlag, men også improvisasjon som vil stå i kontrast til video-projeksjon fra undervannskamera som en dykker vil sende opp til Boja Bøckman som vil projisere bilder på oljetanken som er på Steilene. Det hele vil bli temmelig spektakulært, men også informativt av hvor død Oslofjorden er blitt. Men det finnes lyspunkt og der folk har ryddet og renset i fjorden er det nå sakte kommet liv tilbake, men man er langt fra mål. 

FRAM har siden den første utgaven tatt utgangspunkt i de kreative kreftene som finnes på Nesodden, samtidig som festivalen har invitert folk fra andre steder dit. Så det er noe veldig lokalt ved det, samtidig som utsynet er med – hva er det med denne kombinasjonen som pirrer dere som arrangører?

– Vi er vel alle innflyttere på Nesodden og av de mange kunstnerne og musikere jeg kjenner her, så er dette et slags fristed der man kan holde på med sitt uten å påvirkes eller forstyrres av bylivet i Oslo og så videre. Det var det nemlig en som fortalte meg 2 uker etter jeg hadde flyttet hit oktober 2020. Før jeg flyttet til Nesodden i oktober 2020 visste jeg så klart at det var flere kunstnere og musikere her ute, samlet på ett sted. Men lite visste jeg av omfanget og hvilke skatter som fantes her. Det var vel etter konsert i desember 2020 med Ingeborg Christophersen og Halvor Håkanes der de fremførte Draumkvedet på en måte jeg aldri hadde hørt før. Helt fantastisk! Etter kort søk på internett, viste det seg at Håkanes var fra Tinn kommune og ikke bare en kveder, men også sølvsmed, og at han bodde på Nesodden. Med den lille historien på en middag hos Rolf Erik Nystrøm, fikk jeg vite at det også fantes en legende på Nesodden ved navn Lakis. Dette var altså Lakis Karnezis som hadde bodd på Nesodden siden 80 tallet, og det er han som spiller bousouki på filmmusikken til Zorba the Greek!

Amel (kjæresten min) foreslo at jeg burde sette i gang en festival eller noe, og da med Juliana Venter. Juliana og meg hadde samme inntrykk, at her var det altfor mange kreative kunstnere som kanskje gjemte seg litt og at det også fantes et publikum som ville utfordres. Etter hvert balla det på seg og med hjelp av Rolf Erik Nystrøms kontaktnett hadde vi vår første festival med lokale kunstnere, komponister, dansere, musikere og rett og slett feiret mye av det som finnes her på halvøya. Første runde var en temmelig ren Nesodding-festival, men vi har etter invitert flere og flere utenfra. Jeg skal ikke påberope at FRAM har sørget for flere innflyttere, men jeg tror vi har klart å vise frem hva som finnes her til allmennheten i Oslo og resten av landet. 

Jeg vil tippe at du har besøkt flere festivaler av denne typen enn de aller fleste. Er det noen festivalopplevelser fra karrieren din som skiller seg ut, og som har fått deg til å tenke “dette kan – eller skal – en liten festival være”?

– Absolutt, jeg har jo vokst opp på jazzklubben til foreldrene mine og opplevd det sosiale på jazzklubb og etter konsert, kanskje mer enn de fleste. En festival er og skal være en sosial arena. Noen festivaler vokser litt for fort og iblant ut av proporsjoner. Dette vil alltid skje. Men, du har de noe mindre festivalene, som f.eks. Mandaljazz, Motvind, Vestafor, Nødutgang, Blow Out og All Ears med fler. Der oppstår det noe magisk. Det er tilnærmet flat struktur, der alle er på samme plan og der alle er likeverdige. Der det er like naturlig å slå av en prat med din sidemann som med en som nettopp har spilt. Man spiser fra samme kjøkken, man drikker fra samme bar. Man får ikke festival uten publikum, arrangør eller artister. Sammen lager man dette unike, der nye vennskap oppstår, nye samarbeid mellom artister og så videre. I utlandet finnes det noen fantastiske festivaler der man som publikummer og artist føler seg som del av en større familie. Music Unlimited i Wels (Østerrike), MUKU i St.Johan (Østerrike), Kaleidophon i Ulrichberg (Østerrike) og Konfrotation i Nickelsdorf (også Østerrike). Jeg håper alltid at arrangører fra større festivaler reiser hit og kjenner på hvordan en festival oppleves, om den ikke vokser seg for stor. Jeg har til vane å sende program til flere her hjemme og siste festival i Wels var ingen ringere enn Jan Ole Otnæs på plass. 

I tillegg til å by på god musikk har FRAM også slått meg som en veldig nær, sosial festival. For eksempel i fjor, da alle som var der satt og spiste sammen, det minnet meg om ting jeg har opplevd i barndommen med korpset og sånn. Ganske LANGT unna en regulert moderne festivalsfære – og en påminner om at man kan gjøre dette på mange måter. I tillegg til å være opptatt av denne musikken, slår du meg som en musiker som brenner veldig for det sosiale, og familiære, med slike opplevelser. Foreldrene dine og deres venner er ofte til stede, musikere og medarrangører gjør veldig mye mer enn å “bare” spille underveis, og så videre. Hva betyr denne helheten, og flate strukturen, for deg?  

– Jeg kan vel svare det samme som på forrige spørsmål. Men ja, er opptatt av det sosiale og at så mange som mulig skal være inkludert og føle seg velkomne. Publikum skal føle seg hjemme hos oss. Vi liker å gjøre mye og det er like naturlig å servere drikke, introdusere band, ta billetter som å ta oppvasken. Det er en hjemme-fest, bare litt større.

Også i år løftes blikket – FRAM er ikke “bare” en musikkfestival, dere har hatt dans, kunst og samtaler på programmet før og som en del av søndagen på Hellviktangen får vi en samtale mellom Odd Karsten Tveit og Line Khateeb, om førstnevntes nye bok om Mossad. To spørsmål: 1. Hvorfor er det viktig å løfte fram slike temaer, for eksempel et folkemord på Gaza, i en festivalsetting og 2. Hva tenker du at samspillet mellom konserter og slike samtaler er? Har du opplevd at ditt spill er blitt påvirket av det? 

– Vi har alltid presentert mange fasetter av hva kunst kan være, lokalt og internasjonalt. Vi ønsker å inspirere så vel som å konfrontere. Dette er viktig. Kunst kan være, og er faktisk, politisk. Man påvirkes av alt som skjer rundt en av både kunst, kultur og politikk. Men man kan også påvirke kunst, kultur og politikk. Kunstnere må kjenne sin mulighet å tale andres sak og det man bryr seg om. Da er det naturlig for oss å inkludere dette i programmet til FRAM. Det burde være mer debatt og samtaler på festivaler og ikke alt kan være røde roser og ferdigtygget kunst. Personlig blir jeg påvirket av alt som skjer rundt meg, det være seg lokalt som globalt. Hvordan det kommer frem i spillet mitt vet jeg ikke, men affektert blir jeg. 

Nils Økland skal spille i år, sammen med Henrik Økland. Han kommer fra folkemusikken, og har også søkt seg mot andre ting – viser, dronemusikk, ulike former for motkultur. Jeg får inntrykk av at det også er et slektskap mellom hans univers og det du for eksempel har drevet med – det så man da dere møttes på Sildajazz for noen år siden. Hvordan vil du beskrive ham som musiker?

– Ja, ikke minst har vi spilt og jobba med Bjørnar Andresen! Det er nemlig en fin link mellom Nils og meg. Han er en så stor improvisatør som en folkemusiker skal og kan være. Jeg opplever at han vet hvem han er, men samtidig vil han lære mer og det skjer gjennom lytting, men ikke minst erfaring. Han er uredd og vil alltid sette seg selv i nye situasjoner, og dét liker jeg. Jeg husker godt når han var artist in residence på Sildajazz, der man fikk høre ham i veldig ulike sammenhenger, og ikke minst kro-kvelden der han la vekk all selvhøytidelighet, om den finnes, og underholdt med gamle og nye kollegaer og ikke minst flere familiemedlemmer som alle er utrolige musikanter. Trioen jeg gjorde med Nils og Arvid Gangsø var noe av det mest krevende jeg har vært med på. Man må bare stupe ut i det og forsøke å forstå vannet man skal svømme i. 

Jeg husker at du sa det underveis i den konserten – at det var krevende, men “sånn skal det være. Vi må ut på glattisen”. Vi må også nevne Juliana Venter, din medarrangør (som vi også har intervjua om FRAM tidligere), og som skal gjøre et solosett. Sist gang jeg hørte henne gjøre det var på et slipparrangement for en titommer du og Jonas Cambien slapp. Jeg holdt på å dette av stolen på et tidspunkt av et høyt bjeff hun kom med – men i løpet av en konsert med henne får man jo også fragmenter av tekst, vakre øyeblikk, ren surrealisme, akkurat som hun også bidrar med på PNL Circus-platene og i en rekke andre sammenhenger. Hva opplever du på solokonserter med Juliana?

– Morsomt du nevner den konserten, for jeg hadde kanskje samme opplevelse som deg. Eller, jeg lo så hardt når hun plutselig skrek og skremte de fleste i salen, kanskje også seg selv, men mer som en overraskelse av hvor et solosett kan ta veien… Det var som om hun hadde full kontroll over det hun hadde satt i gang og plutselig ser du at hun forstår hun ikke har kontroll og lar musikken spille henne. Juliana er en temmelig ekstrem og utrolig sterk person. Det er derfor jeg liker å jobbe med henne, og ikke minst har så stor respekt for henne. Hun beveger seg mellom ytterpunkt av ekspressivitet. Nakent og sart, voldsomt og hardt. For ikke å glemme det politiske, som aldri blir satt til side.

For din egen del skal du møte Hedvig Mollestad i en duo – og i programmet står det at dere har spilt i fem minutter sammen før – når var det, og hva i all verden skjedde? Og, hva er grunnen til at dere møtes nå, dette er jo en tungvektsmatch mellom to Nesodden-tilflyttere, må man kunne si. 

– Vi har kjent hverandre i mange år, helt tilbake til Moldejazz i 1998 og alltid hatt fin kontakt. Det er litt komisk, det der med de 5 minuttene… om det var så lenge… dette var under et litt snålt arrangement på Parkteateret der Red Bull var arrangør og evenementet het Round Robin. Jeg misforsto absolutt alt og trodde man skulle spille noen min med musiker som var på scenen før meg, noen minutt solo, deretter duo med neste som kom på og så la hen spille alene. Jeg husker Hedvig så på meg med blikket «hva faen? Skal du ikke spille?» – jeg bare tenkte at jeg fulgte reglene, som jeg ikke skjønte noe av. Komisk. Vi fikk oppklart etterpå og er nå definitivt klare for å spille sammen i mer enn hva, 2 min… Jeg digger gitar og gleder meg til å få slipt ned trommestikkene på søndag… 

Jeg kan ikke unngå å registrere at Isach Skeidsvoll er siste post på programmet – i år som i fjor. Denne gangen med det lurvete, bluesy frijazzbandet General Post Office. Kan du beskrive Isach, og hvorfor han åpenbart har et talent for å avslutte festivalkvelder?

– Jeg har likt General Post Office fra dag én. Trioen han har er også knall! Og soloen han gjorde i fjor var legendarisk! Ikke minst fordi vi fikk høre ham spille på et Beckstein D flygel. Man er litt for vant å se ham på et sliten upright piano, noe jeg vet han liker, og som han fikser glatt; men det var noe magisk å høre ham gå til attack på et fullstørrelse flygel. Alt responderte og det var nesten som han fant motstand i akkurat dét. Selve General Post Office er for meg en sabla bra kvartett der de blander blues, ragtime, jive, frijazz, og passe bisarr humor…alle har en utrolig spilleglede der de alltid vil ta ting litt lengre ut… og når moren mi sier hun ikke har hørt en så bra trommeslager før så sier det også litt…

Dæven, det fårn si!

Minner fra Danny Thompson

Jacob Holm-Lupo og havet. Foto: Privat

Den viktige og umiddelbart svært gjenkjennelige bassisten Danny Thompson gikk nylig bort. De gjenværende minnene er mange, og vi lot Jacob Holm-Lupo, musiker, akademiker og en av den fineste lytterne vi vet om velge noen sanger han forgyllet. Holm-Lupo er aktuell på nyåret med nytt album fra White Willow, og den fasjonable nyutgivelsesserien på Karisma ble nettopp avsluttet. På med ørene.

I gamle dager, da man samlet plater i stedet for spillelister, merket man seg i begynnelsen av gamet at noen navn gikk igjen i creditsene på plater man likte. Hvis det man samlet på var skiver i folkrock-enden av spekteret, ville Danny Thompson vært et av de første navnene du merket deg. Og hvis du etter hvert avanserte til jazz, av det britiske slaget, ville du raskt nok støte på navnet igjen. Eller hva med litt 80-talls sofistipop?

Jeg sjekket på discogs, og der står det at han har 769 credits som bassist. Det er neppe en helt komplett liste. Dannys livlige, lekne bass-stil, helst på kontrabassen Victoria, har løftet hver eneste skive han har spilt på – det tror jeg ikke er å ta i for mye. Og han var en tidlig eksponent for krysspollinering mellom jazz og folkemusikk – spesielt tydelig i det eneste bandet han var fast medlem av – Pentangle. Her er noen basselement-drivende Danny-øyeblikk, for å minnes den fine musikeren. 

Davy Graham – «Both Sides Now» (fra Large as Life and Twice as Natural, 1968)

En mildt sagt fri tolkning av Joni Mitchells evergreen, hvor Danny får brukt både bue og fingre. Det er så frigjort og deilig!

Nick Drake – «Three Hours» (fra Five Leaves Left, 1969)

Et godt eksempel på hvordan Danny løftet materialet han bidro til. Drake’s fine kveldsmeditasjon får ben å gå på med det drivende basspillet, som får frem noe av det hektiske som ligger i frasen «Three hours ‘til sundown».

Alexis Korner’ Blues Incorporated – «Haitian Fight Song» (fra Red Hot From Alex, 1964)

Tidlig i karrieren spilte Danny med den britiske blueslegenden Alexis Korner – mannen som fostret så mange av Storbritannias talenter utover 60- og 70-tallet. Alexis’ gruppe Blues Incorporated kjørte et utvidet bluesbegrep som også kunne inkludere standardlåter av Charles Mingus. Elsker Dannys spill her – ujålete men framtredende og groovy.

Pentangle – «Hunting Song» (fra Basket of Light, 1969)

Det går ikke an å snakke om Danny uten å nevne Pentangle, et band som burde bli snakket om mye oftere. Pentangle bragte, mye på grunn av Dannys dype musikkforståelse, folkrocken ut av puben og opp på et helt nytt nivå. Bassen her er så lettbent og så elegant.

 Kate Bush – Pull Out the Pin (fra The Dreaming, 1982)

Mitt personlige favorittøyeblikk med Danny er denne låta, fra Kate Bush’ beste album. Det er vel ikke noe mer å si – har man ører, hører man Dannys geni her.

 

Sløyt kor av Ingeborg

Ingeborg Gravem Sollid. Foto: Joakim L. Haga

Det er mye sangterapi rundt om for tiden. Det er ingen tvil om at mennesket har godt av å synge – og det helst sammen. En som kan legge til rette for med av dette er vokalist Ingeborg Gravem Sollid. Sammen med muntrasjonsrådet Petter Dalane har hun dratt i gang et jazzkor på Herr Nilsen – bestående av publikum. Den neste utgaven skjer nå på mandag. Ingeborg er i tillegg aktuell med to albumutgivelser og er å se her og der, en innlysende anledning til snakke, om enn det ikke ble noe samsang denne gang.

Hva i alle dager er det du og Petter Dalane har satt i gang nå, et jazzkor?! Fortell!

— Ja, det er veldig stas! Jeg elsker kor, og det var faktisk det eneste jeg hadde av musikalsk erfaring før jeg begynte på musikklinja på videregående. Selve idéen om jazzkoret kom fra Petter, og jeg tror han spurte meg fordi vi begge er veldig inspirert av og engasjert i metodikken på jazzlinja i Trondheim, som hovedsakelig dreier seg om gehørbasert læring og tilnærming til musikk. 

Petter foreslo å kontakte Herr Nilsen, litt inspirert av pubkoret som blir holdt på Carls på Carl Berner. Vi fikk også gode råd av Kari Grete og Audun fra Østnorsk Jazzsenter. Jeg hadde noen måneder tidligere dirigert og arrangert for et kor i Trondheim, og det ga virkelig mersmak. Så det hele klaffa ganske perfekt.

Hvorfor er det viktig med sang?

— Sang er utrolig viktig, og av så mange grunner! Det å høre, forstå og skape musikk blir ofte sammenlignet med når man som liten lærer seg å snakke. Man oppfatter at visse lyder hører til visse følelser, og etterhvert at visse ord hører til visse situasjoner. Gjennom å lytte og herme lærer barn seg å forme setninger, og jo mer man lytter og prater selv, jo mer utvikler språket seg. Spesielt i jazz og improvisert musikk føles denne analogien veldig relevant og logisk, vi lytter til og plukker med oss fraser, tonevalg, akkordprogresjoner og så videre, og ved å øve oss på å bruke det vi har plukka med oss på egenhånd, integrerer vi det som en naturlig del av vårt musikalske språk. Det å for eksempel høre en frase man liker, for så å kunne synge det etterpå er det nærmeste vi kommer den samme herminga vi gjør når vi snakker, og derfor er sang utrolig viktig når det kommer til å ha en gehørbasert tilnærming til musikk. På en helt annen side er sang en av de mest samlende formene for musikk som finnes. Uansett hvor man kommer fra og hva man driver med , finnes det alltid noe sangbart som kan engasjere og samle helt ulike folk. Det å synge, og  å kunne gjenskape noe musikalsk du har hørt umiddelbart ved bruk av stemmen, tror jeg er grunnen til at musikk føles så sterkt og så viktig for så mange ulike mennesker.

Hvordan er det egentlig slike kvelder forløper?

— Første øvelse hadde vi i august. Jeg har et opplegg for kor jeg har brukt før, – klassiske oppvarmingsøvelser for kropp og stemme, call-and-response, og litt improvisasjonsøvelser. Så er det jo dette å bygge opp et repertoar i et kor, og der vanlig praksis er å bruke noter, vil vi jo ha det så gehørbasert som mulig. Planen var først å jobbe med to-tre låter per øvelse, men vi innså fort at én låt per gang holder i massevis – særlig når alt skal læres på øret. Målet er å bygge opp et større repertoar over tid, og kanskje gjøre en konsert med kor og jazztrio etter hvert. Det krever litt innsats både fra oss og de som møter opp, men jeg tror det kan bli skikkelig rått! 

Om man er en introvert musikkelsker, og slike finnes det jo  mange av, kan man da sitte stille i en krok, eventuelt synge lavt ned i halvliteren slik sikkert mange eldre stamgjester gjør på tampen av kvelden?

Ja, absolutt!  Det viktigste er å møte opp og være med. På første øvelse var det overraskende bra oppmøte – jeg må gi en shoutout til fire-fem stk fra koret mamma dirigerer, som kom bare fordi de kjenner henne! De aller fleste som møtte opp kom faktisk for korøvelsen. Men vi håper å senke terskelen sånn at Jazzkoret både kjennes inkluderende for de som har sunget mye før og for de som kanskje ikke før har turt å delta på lignende, og aldri har vært borti hverken jazz eller kor. Jazzmusikk handler mye om det å spille sammen og lytte til hverandre, og ambisjonene vi har for hva Jazzkoret skal være og bidra med føles veldig i tråd med disse verdiene. Hvis Jazzkoret kan bli en lavterskel møteplass for musikere, entusiaster og tilfeldige forbipasserende – da har vi fått til noe veldig fint.

Er det noen sanger eller pedagoger som har betydd ekstra mye for deg?

— Absolutt. Mamma var den første – hun dirigerte Toppåsen skolekor, hvor jeg sang i 7 år. Jeg må vel egentlig nevne både mamma og pappa, som begge er jazzmusikere og pedagoger. De unngikk bevisst å pushe jazz på meg da jeg var yngre, men heller la meg «finne ut av det selv». Derfor synes jeg jazz var gørrkjedelig fram til videregående. Men etter at jeg skjønte at jazz var kult, så har jeg skjønt hvor mye kule historier og informasjon de sitter på! På videregående hadde jeg Lise Hvoslef som sanglærer – hun er trolig grunnen til at jeg driver med jazz. Hun introduserte meg for scatting, planking, og hele pakka. Jeg tok også noen timer med Elin Rosseland, som jeg generelt er veldig inspirert av som vokalist. Elin åpnet opp for det å ha en instrumentalistisk tilnærming til vokalistrollen, som har vært utrolig viktig for meg. Jeg hadde også gitarist Andreas Berg som lærer gjennom et tilbud han starta kalt «ImprovED», for spesielt jazzinteresserte elever på musikklinja. På jazzlinja i Trondheim hadde jeg Kirsti Huke, som jeg lærte helt sykt mye av. Kirsti var gira på å jobbe med det jeg ville jobbe med, men hun var også veldig bra på å pushe meg på ting jeg kanskje synes var litt mer skummelt eller uvant. Eldbjørg Raknes hadde jeg også siste året – hun og Kirsti var en skikkelig bra duo for oss sangere på Jazzlinja. Jeg hadde også noen timer med John Pål Inderberg, som ga meg utrolig gode og konkrete øvelser for den instrumentalistiske tilnærming til å synge, og  improvisasjon og komponering av egen musikk.En god lærer er så verdifullt og kan bidra så mye til motivasjonen og utviklingen hos en elev. Jeg ser veldig opp til alle disse jeg har nevnt, og selvfølgelig mange flere jeg har hatt som lærere opp igjennom, som virkelig har klart å vekke en interesse eller et kick hos meg og andre elever. Erling Aksdal må selvfølgelig nevnes.

Det er som sagt mye sang på Jazzlinja – hva slags effekt har det på musikerne, vokalister eller ei?

— Det gir musikken en kroppslig forankring, særlig for instrumentalister. Man lærer å få et forhold til musikken utover det man kan se eller føle seg fram til på et instrument, klare å høre for seg det man vil uttrykke for så å kunne spille det uten å måtte lete seg fram på instrumentet. Som sanger er jo musikken allerede kroppsliggjort på en måte, så her har jeg i hvert fall tenkt at det kan være nyttig å tenke litt omvendt, altså vite litt hva det er konkret du prøver å få til å synge, f.eks. se for seg et piano, for å orientere deg litt. Spesielt når det kommer til jazz og improvisasjon. Så blir det å prøve å gi slipp på all tenkinga og bare synge, la det komme ut naturlig det du hører for deg. Jeg synes fortsatt det kan være vanskelig til tider, å gi slipp på all tenkinga, men når jeg synger med andre sangere eller i et kor, kjenner jeg virkelig at det å gi slipp og bare synge faller veldig naturlig.

Samtidig er det slik at flere nye elever nå for tiden kanskje sliter litt med å tørre å synge, siden dette mer og mer har forsvunnet ut av skoleverket for de yngste. Jenny Frøysa, som nå også er underviser, kommenterte dette da jeg intervjuet henne i sommer. Er det fare på ferde?

— Jeg har veldig troa på at sang er viktig ikke bare for oss som har lyst til å drive med musikk, men for folk flest. Som nevnt er sang det eneste «instrumentet» absolutt alle har tilgang til, og det finnes utrolig mye forskning på hvor viktig sang og musikk er for mennesker i alle aldre og for folkehelsa generelt. Å drive med noe kreativt holder hjernen i gang, og bare rent sosialt er samholdet man opplever av å synge sammen noe virkelig spesielt og viktig. Da jeg var yngre var det å snakke foran folk noe jeg syntes var helt forferdelig skummelt, men det å ha korkonsert var bare gøy, og det å ha solo var superspennende! Bare det at man står der sammen med andre som gjør det samme som deg, man har øvd og jobbet sammen med stoffet, og man står der med et felles mål, gjør at man lettere tør å komme seg litt ut av komfortsonen og uttrykke seg kreativt. Det er nok derfor det å synge i kor føles så samlende og viktig for folk. 

Fortell litt om samspillet og kommunikasjonen mellom deg og Isak Austnes Brekken, dere ga ut det finfine albumet Blue Room på Fjordgata Records for ikke lenge siden.

— Det er utrolig gøy å spille med Isak. Vi har spilt sammen i snart tre år og øvd mye. Vi har brukt tid på å bli kjent musikalsk, forstå hverandres musikalske bakgrunn og referanser – husker spesielt at vi i starten pleide å bytte på å sette på annenhver låt på anlegget i kollektivet til Isak, for å vise hverandre hva man kicka på for tida. Det tror jeg har vært utrolig nyttig, og først og fremst veldig hyggelig. Jeg tror egentlig alle har godt av å høre mer på musikk sammen med andre. Det gjør noe med fokuset når man lytter, og det er super-inspirerende å diskutere etterpå hva man likte, mislikte eller la spesielt merke til. Det å høre masse på musikk sammen har gjort noe med måten vi lytter og kommuniserer på i duoen. Vi jobber aktivt med å gi plass til hverandre og spille på hverandres idéer, og det gir skikkelig kick å se hvordan musikken og samspillet utvikler seg over tid.  

Hva er det med disse utslitte standardlåtene som plutselig ikke høres så utslitte ut lenger? Har du noen personlige favoritter fra sangboka – og hvorfor?

— Det høres kanskje litt corny ut, men det er noe veldig tidløst med den musikken. Det er jo også en helt enorm katalog med utrolig mye musikk som fortsatt føles litt «uoppdaget». Det jeg liker så godt med standardlåter og tradisjonen for det i jazzen, er at man kan lytte til originalversjonen fra en musikal, og få ett inntrykk, så kan du høre Coltrane eller Konitz eller Lage Lund spille samme låta, og alle versjonene har sin helt egen karakter til tross for at det er nøyaktig samme komposisjon! Jeg liker begrepet «standard»-jazz, det føler jeg forklarer mye av greia. Det er musikk som er skrevet til en konkret setting, men har blitt «standardisert», og derfra kan du ta det så og si hvor du vil! Du kan lytte til fem versjoner av «All of me», og velge å ikke bruke noe av det du har hørt, eller du kan velge å benytte deg av masse materiale fra alle versjonene og likevel ende opp med noe helt eget. Jeg og Isak har snakket masse om dette, og at vi synes det er gøy å «snike» inn noen veldig konkrete referanser til tidligere versjoner som små «easter-eggs» når vi spiller en standardlåt. Så kan vi nesten ha litt gjettelek med hverandre eller andre om vi har catcha de samme referansene! Det å velge seg en favoritt synes jeg er vanskelig, både fordi det finnes så mange fine låter jeg har lært meg, men kanskje spesielt fordi jeg vet at det sikkert er masse  fint som jeg enda ikke har hørt. Men jeg er generelt veldig glad i flere låter av Jerome Kern, Irving Berlin, Billy Strayhorn og kanskje mest av alt Thelonious Monk. Av Monk er «Pannonica», «Ugly Beauty» og «Light Blue» topp tre.

Dere har noe egenskrevet materiale på plata, men de er ordløse. Asså, er det ikke mulig å lage slike tekster lenger da? Er det et element av nostalgi ved jazzvokal som gjør at det er kleint å skrive og synge fra et 2025-ståtsted?

— Godt spørsmål, det har jeg også har tenkt mye på. Jeg hadde jo som sagt nesten aldri turt å skrive noe musikk før jeg begynte på Jazzlinja, og jeg kjente på litt sånne ærefrykt når man vet hvor mye bra tekster andre har skrevet opp igjennom. Hvordan skal jeg  kunne matche Gershwin liksom! Så i begynnelsen med meg og Isak spilte vi mest standardlåter, og litt annet som en Stevie Wonder-låt. Isak skriver så kule låter, som «Sign» og «Omasj», som nå er på plata. Det føltes riktig og naturlig å holde de låtene instrumentale, siden det var sånn de var tenkt da han skrev dem. Jeg har jo alltid vært veldig opptatt av vokal som et instrument, så for meg var det egentlig perfekt at han var gira på å spille de låtene instrumentale. Vi har lurt på om det blir litt for klæsj med disse standardlåtene skrevet med litt gammelt, teatralsk og romantisk språk i møte med våre originale jazzkomposisjoner uten tekst. Men siden det er vi spiller musikken på vår måte, kommer den sammenhengen naturlig gjennom samspillet og det musikalske uttrykket vi har utviklet sammen. 

Sølvtrå i sofaen. Foto: Sofie Berrefjord

Du er også ukesaktuell med debutalbumet til trioen Sølvtrå sammen med Selma Edwards Granly og Børge Brustad. Er dette et prosjekt som har holdt på en stund? 

–Ja! Vi har faktisk holdt på siden høsten 2022. Vi jamma sammen på jazzlinja, og bestemte oss for å prøve å starte trio etter det. Først spilte vi bare standardlåter, og kalte oss midlertidig «SingString Trio», som et ordspill på Stringswing. Men så fikk vi den idéen å bruke noe fra en låttekst som bandnavn (som Come Shine, Crazy Moon osv). Først foreslo jeg «Silver Lining» («Look for the silver lining», men det føltes hippere å ha et norsk navn, så da ble det Sølvtråd. Jeg insisterte også på å droppe d-en av en eller annen grunn, dermed ble det Sølvtrå. 

Ny trend dette med skrivefeil, ikke glem Bankvelv. Og at det allerede finnes et band som heter Silver Lining. Hva er kongstanken, og hvordan funker symbiosen med de andre?

— Trioen består av fiolin, cello og vokal, så lydbildet blir veldig annerledes enn i typiske jazzbesetninger – og det er noe vi har lekt oss mye med. Det er gøy å jobbe med musikk i litt uvanlige besetninger, og utvikle et samspill som ikke prøver å kompensere for andre instrumenter for å gjøre det mer konvensjonelt.  Med det sagt, så har vi også lekt oss med forskjellige måter å utvide lydbildet. Selma bruker blant annet stomp-boks og oktavpedal på noen partier, jeg spiller litt synth og perkusjon på noen låter, og Børge bytter mellom fiolinen, cavaquino og mandocello. Da vi spilte inn plata fikk vi låne en mandocello i Øra Studio av Jo Ranheim. Men nå har vi faktisk kjøpt vår egen, og den kom faktisk to dager før release-konserten i Oslo, så det var veldig stas.

Også her er det en og annen standard – men med besetningen cello/fiolin/stemme blir det uansett en annen temperatur?

— Ja, min erfaring med å starte nye prosjekter er at de ofte begynner med en jam der vi spiller standardlåter, og det tok lang tid å tørre å skrive og spille egen musikk med andre. Selv om begge konstellasjonene spiller standardlåter, jobber vi med forskjellige referanser som utgangspunkt, og disse preger versjonene på ulike måter. Jeg og Isak begynte vel duoen med å være skikkelig inspirert av andre vokal + piano-duoer, først og fremst Cecile McLorin Salvant og Sullivan Fortner. Cecile er min absolutt topp nummer én favorittsanger i hele verden! De gjør veldig mange standardlåter, både veldig kjente og noen helt obskure vaudeville-greier og gammel amerikansk country/folk, men fordi de er de de er med så tydelige musikalske personligheter, føles det som at de kan få nesten hva som helst til å låte bra når de spiller sammen.

I Sølvtrå har vi blant annet hentet mye inspirasjon fra Joni Mitchell og annen folk/vise/pop. Vi sjekka også ut hvordan andre band har laget egne versjoner av standardlåter, både eldre ting som f.eks. Blossom Dearie sin versjon av «Someone to Watch over Me», men også nye ting som Lucia Cadotch, Petter Eldh og så videre sine versjoner av «What’s New» og «Speak Low». Det fins jo så utrolig mye musikk å sjekke ut, og jeg skjønner mer og mer jeg at ting jeg tenkte på som helt banebrytende  før mest sannsynlig allerede er gjort der ute et sted. Før kunne jeg bli litt demotivert av sånt, kanskje spesielt helt i begynnelsen når man skal forsøke å finne sin egen «stemme». Men nå får jeg superkick om jeg finner noe som ligner noe annet. Det er så viktig å tørre å la seg bli inspirert av andre og stjele litt her og der! Det er vel et trøndersitat som går rundt: «Du må stållå for å spållå».

Det var nettopp lanseringskonserter med trioen, men er det andre måter vi kan oppleve deg på en scene fremover?

— Ja! Først og fremst nå på mandag 29.9 med Jazzkoret på Herr Nilsen kl 20. Ellers skal jeg og Isak på turné fra 2.oktober – vi spiller på Inderøy, Kristiansund, Ålesund, Trondheim, og avslutter i Oslo 11. oktober i Kampen kirke. Jeg gleder meg skikkelig! Vi har øvd inn en del nytt repertoar til denne turnéen, som forhåpentligvis også blir en ny plate etterhvert. Men det som er så gøy med å spille i duo og spesielt med Isak er at vi kan øve masse på et bestemt sett eller arrangement, men vi begge vet at det er gjennom konserter at låtene tar skikkelig form og får skikkelig karakter, så perfekt å utvikle nytt materiale gjennom turné.

Så jobber jeg mot utgivelse og turné med et nytt prosjekt, som forhåpentligvis skjer til våren. Det er en kvartett med Amund Stenøien, Håkon Huldt-Nystrøm og Trym Saugstad Karlsen, hvor vi spiller mine låter. Det gleder jeg meg til! Til våren skal jeg også spille litt konserter med Jenny Frøysa Artful Ensemble, som også blir helt rått.

Kirsten Bråthen Berg gnistrer i ny thriller fra det norske folkemusikkmiljøet

Det var kanskje enklere før, når musikere hadde flere TV-kanaler og medier til å lage godt stoff om dem – det snakker vi en god del om i saken rett under. Nå for tiden kan jeg få inntrykk av at noen band og artister rett og slett blir litt overveldet av nødvendigheten av å skulle stå for sabla flotte og slående greier innenfor alle slags formater, ikke bare skiver, men også konsertvideoer, musikkvideoer og så videre. Det passer jo ikke for alle. Men så er det noen som faktisk finner et stort kreativt utløp i den nye verdens content-krav, og min soleklare favoritt i norsk musikk-og-kultur er uten tvil Jørgen Sissyfus Skjulstad, AKA Center of the Universe, grønnskjermens baron, hus-DJ hos Tuvas Blodklubb og et simpelthen ustoppelig oppkomme av ikke bare god musikk, men også memes, hjemmesnekra talkshows, how to-videoer, musikkvideoer og annet tant og fjas. Sjekk ut det store intervjuet vi gjorde med ham for noen år siden, for et innblikk i hans egenartede univers, sentrert rundt plateselskapet Metronomicon! Centern har kjørt på med sine ting i en mannsalder nå, og de siste årene har han opplevd oppsiktsvekkende stor suksess i samarbeid med munnharpemester, instrumentbygger og tusenkunstner Kenneth Lien. De er nå ute med sin andre plate, Norwegian Electronic Folk Music, og da må det selvsagt også produseres Norwegian Folk Content over en lav sko! I dag slapp de sitt foreløpige mesterverk, en video til den fengende låta “Faremogangar” hvor duoen forsøker å stjele feleklenodier på Setesdalmuseet, men blir stanset av en myndig museumsdirektør, spilt av ingen ringere enn legenden Kirsten Bråthen Berg. Sånn kan vi også ha det – lag rare ting, folkens!  

 

Torstein Vegheim om Jan Horne, den største programskaperen i norsk jazz

Jan Horne med fotograf Bengt Kristiansen. Foto: Torstein Vegheim

Ja, vi må kunne kalle Jan Horne det, selv om regissøren, fotografen og klipperen som jobbet i NRK slett ikke bare lagde fjetrende TV om jazz. Gjennom karrieren sto han for over 150 ulike produksjoner – det er alt fra store dokumentarserier om Charlie Parker og norske utvandrere til Amerika, til portretter av Jens Bjørneboe og Arne Næss. I oktober blir Hornes livsverk viet to dager på Cinemateket, hvor ulike produksjoner blir vist fram på stort lerret. Det er resultatet av et samarbeid mellom Åge Hoffart, Torstein Vegheim, Johan Hauknes, Nicolas Horne og Morten Thomte – og Hauken vil også publisere en komplett verksliste på åpningsdagen, som er 9. oktober. Jeg har snakket med trombonist og programskaper Morten Thomte tidligere, blant annet om programmene til Horne, og vi har også trykket en tekst om en av favorittene mine fra produksjonen hans, nemlig dokumentaren Når du spiller – spiller du på livet løs! Den bør ses. 

Det er litt av en timing for denne feiringen av Horne – diskusjonen om NRKs omlegging av musikkdekning har ennå ikke dabbet av denne høsten. Og det er nokså åpenbart at Horne jobbet og levde innenfor en litt annen tid i statskanalen. Hvordan fikk de i det hele tatt lov til å lage disse fete greiene? Hva kan vi lære av det i dag? Og, først og fremst – hva var det med Jan Hornes stil som gjør at disse programmene fremdeles griper oss? Det bør dere dra til Cinemateket for å finne ut av, naturligvis, men vi tok også en prat med regissør Torstein Vegheim, som selv har stått for svært mange fine musikkproduksjoner i NRK.  

Torstein Vegheim ved pulten. Foto av Bill Gystad

Når startet ditt forhold til Jan Horne?

– Jeg gikk på et kurs og ble utdannet som innspillingsleder og script i 1980. Da møtte jeg Jan for første gang, jeg ble plassert i musikkavdelingen i NRK TV, og der var Jan i full sving med forskjellige produksjoner. Så jeg hadde flaks, for jeg likte å dra på jazzfestivaler og hadde hengt rundt, ikke sant, og den første jobben ble på Kongsberg Jazzfestival i 1980. Da filma vi med tre kameraer på ulike konserter – Art Pepper, Art Blakey, Brecker Brothers, folk som vi filma og intervjuet. Dermed fikk jeg et innblikk i hvordan Jan la opp jobbinga, hvordan han hadde forberedt seg og tenkt ut at det skulle bli. Det var veldig lærerikt. Han jobbet tett med fotografene og likte å jobbe håndholdt, han hadde filmet selv og var fotograf på 1960-tallet i NRK. Han hadde filmklippskolen med seg da han ble regissør fra 70-tallet av. Jan ble på mange måter min mentor. Han var trommeslager også, og hadde en uhyre god forståelse for det å filme et band og dekke det inn best mulig på konsert. Som regissør og fotograf må du flytte fokuspunktene rundt på en scene, og han hadde denne forståelsen. Mye er intuitivt, du får ikke noen prøver før en sånn konsert, det er bånn gass fra starten av. Så du må sjanse litt, men der var han ekstremt god, også med tanke på å inspirere fotografene og la dem få litt frie hender. Jan var også en fyr som gikk ut og inn av mange konsepter, kort tid etter Kongsberg sa han at han skulle jobbe med et program om Hauk og Knut Buen, og lurte om jeg ville bli med på det. “Er du interessert i folkemusikk også”, spurte jeg, og naturligvis var han det. Han var altetende og nærmet seg forskjellige sjangere med stor åpenhet. Så samtidig som vi holdt på med det programmet i Telemark, produserte han Dylan på norsk med Jan Erik Vold og Kåre Virud. Da gjorde vi flerkamera på Hot House, det var i 1981. 

Og så er det den store Charlie Parker-serien hans også. 

– Ja, det ble flere programmer av det arbeidet, også Manhattan Studio, som hadde fokus på Lennie Tristano. En ting er å ha ideen til noe sånt, men man skal også få ting igjennom. Å ta kampen i NRK, forklare folk at de naturligvis skal lage et program om Parkers liv og musikk. Det er ikke gitt å få noe sånt igjennom, selv ikke på den tiden. Så Jan Horne var også veldig smart med tanke på å posisjonere seg og forklare at vi skal filme Bryggerigangen Bluesband og Jan Erik Vold, men vi skal også gjøre disse store prosjektene. At vi fra vårt ståsted i Norge skal kunne gjøre ting som er mer i en internasjonal gate. Han fikk med seg SVT på det prosjektet med Parker, og det var Jans regi. 

Jan Horne i midt-vesten 1987. Foto: Torstein Vegheim

Å lage en sånn serie om en amerikansk musiker i Norge tror jeg nesten ikke ville falt inn folk nå – man kunne naturligvis kjøpt inn noe, og det skjer jo, men det er så ekstremt ambisiøst og internasjonalt tenkt. 

– Det er absolutt det. Vi hadde også et portrett på Warne Marsh som het Logiske Linjer, hvor Jan gjorde intervjuer med Bob Brookmeyer, Warne Marsh, lagde egne konsertopptak i Norge, fulgte dem opp i samspill med unge jazzmusikere …. Jan nøt stor tillit, for han tok tak i det musikkfaglige på en skikkelig måte. Når du snakker med jazzmusikere og de blir tatt på alvor av noen som kan sakene, får du en sterk kredibilitet. Og de som satt på penga stolte veldig på ham, for han presenterte prosjektene grundig, og jobbet for eksempel tett med Randi Hultin på Jazz i Gartnerveien. Han fikk mange kontakter via henne og andre personer, så når Dizzy Gillespie kom til Norge, visste Jan at, om han fikk til det intervjuet, hadde han en god sjanse til å få til et program om Charlie Parker som kunne blitt solgt. Vi intervjuet Dizzy da han spilte i Sandvika, og etter det tenkte jeg også at nå kommer serien til å sitte. Med et levende, og så viktig, sannhetsvitne vil det stå seg. I tillegg hadde han kontakt med enken etter Charlie Parker, Chan. Med iherdigheten sin og tilliten, greide Jan å dra hjem til henne sør for Paris. Vi kom drassende med et helt team… jeg vet ikke hvem som ellers skulle fått det til, i hvert fall i det norske miljøet. 

Programmene hans har også en tone, det føles som personlig journalistikk som også er veldig på nett med musikken. 

– Ja, det har du rett i. Han hadde stor nysgjerrighet for Ny Musikk og hele den jazzbiten på det tidlige 70-tall. Han og programskaper Svein Erik Børja var to alen av samme stykke. De satte sine personlige avtrykk på alt de gjorde. Så du en Bjørja-konsertproduksjon, skjønte du at det var ham. Det samme med Jan, de tingene han gjorde med folk som Kjartan Slettemark og Svein Finnerud Trio, som han også spilte med, var ganske far out ting, helt egenartet og veldig interessant å se nå. 

 

Jeg snakket med Arild Boman om NRK og jazz på den tiden, og han mente også at det hadde mye å gjøre med den teknologiske utviklingen. NRK kjøpte inn nye ting, og kreative produsenter trengte noen å leke med – der var jazzmiljøet også nyttige, for de kunne gjøre ting på sparket, og på kort varsel. 

– Jeg tror Boman har et poeng der. De fikk tilgang på elektronkameraene som kom på sekstitallet. Det var ikke noe film som løp i dem, det var et videobånd, så du kunne holde på ganske lenge, teste og presse til ting gjennom eksperimenterende lyssetting som, som både Jan og Svein Erik var opptatt av. Hvordan skal du sette lys på objektene, enten det er en samtale eller en happening på Høvikodden? Jeg tror det Boman sier stemmer veldig bra, det ble jo laget masse sære og nye ting som brøt en haug med oppgåtte regler om lyssetting og så videre. De gikk nye veier, og der tror jeg NRK var demokratiske med tanke på å fordele utstyr og tid for de som var interesserte i å finne ut noe mer eksperimentelt. Du hadde også Gunnar Sønstevoll, komponist og pianist, som jobbet tett på regissørene. Han lekte med lyd, utforska ting, gikk sine nye veier. Han og Jan sto hverandre veldig nær, og delte måten å tenke nytt på, ta sjanser – hvordan man kan prøve å få formidla med alt det nye verktøyet som kom i bruk.

 

Han var jo også klipper, blant annet på Anja Breiens Hustruer fra 1975. Går det an å si noe om hvordan han klippet musikkprogrammer, for eksempel? Morten Thomte, som jobbet mye med ham, sa at de bortimot levde ved klippebordet. 

– Det tror jeg kunne være litt forskjellig. En ting er de programmene han sjøl klipte fysisk, jeg kan tenke meg at han tilbrakte dag og natt ved de gamle filmklippebordene. Da han kom i gang som sin egen produsent på 70-tallet, overlot han nok mer til de som var klippere, på film eller video. Han kom med lange lister, husker jeg, var veldig godt forberedt. Så han ga en god briefing, og så jobbet de sekvensvis i programmet. Siden kom han inn og sjekket ting, kommenterte hva han syntes om det de holdt på med. Det var en slags ping pong. Han hadde faste klippere og fotografer som han holdt seg veldig til, som skjønte hvilken vei han ville. Av og til kunne det være ganske tradisjonelle portretter som hadde en vanlig klippeløsning, mens andre ganger jobbet han mye friere og mer lekent. Men det var nok et liv i dagslys og kveldslys i NRK for Jan Horne. Han hadde en enorm arbeidskapasitet. Når jeg går tilbake og ser på oversikten over hva han produserte, hadde han store prosjekter – vi var i USA og filmet 9 episoder av De som dro vest, om norsk-amerikanske miljøer og folkemusikkmusikk i Midtvesten. Det hadde han gående samtidig som Charlie Parker-serien. Hvis vi var et sted og filmet og for eksempel slumpet til å være i London, sa han alltid “vi må gjøre noen tilleggsopptak” – han var ganske smart med ressurser. 

 

En jazzkonsert byr kanskje ikke på så mye sceneshow, men det er ofte interessante visuelle opplevelser. Man kan fordype seg litt selv som tilskuer, både i enkeltmusikere eller kommunikasjonen og så videre – og de beste opptakene fanger jo dette. Hva tenker du det handler om?

– Jeg følte at Jan hadde en intuitiv følelse på å vite hva som kunne komme til å skje i musikken. Han lå mentalt et steg foran og visste hvordan man skulle rette kamera. Og da kunne han gi beskjeder til fotografene fra en TV-buss. Han var spesiell på den måten at han hadde en teft, og en tålmodighet med musikken. Det å kunne ligge og vente litt, skape en forventning hos seeren før noe skjer. Nå for tiden har vi opptak på alle kameraer samtidig, vi kan flikke i post-produksjon og rette opp feil, men da han produserte var det lite av de hjelpemidlene i post. Det du ser, er det som ble gjort, på en måte. Det er det autentiske der og da-avtrykket. For min egen del, når jeg produserer jazz på TV, har jeg lært veldig mye av både Børja og Horne, men jeg måtte også finne min egen stil. Jeg er ikke jazzmusiker sjøl, men jeg har alltid gått veldig mye ut og hørt konserter, vært til stede. Da har jeg lært mye av hvordan band bygger opp musikken sin. Av og til er det mer skjematisk, tradisjonelle standardlåter og ting som er lettere å skjønne seg på med tanke på antall takter, runder, hvordan låter er bygd opp. Det lærte jeg mye om veldig fort da jeg var Jans assistent, for av og til når det var lange konserter, prøvde vi liksom å flytte kameraer. Da var jeg den som rigga kamerabiten for Jan slik at han kunne være mer i nuet og jobbe med liveproduksjonen. Av og til jobbet man med band hvor man ikke visste noen ting før man sto der på en scene i Molde. Jeg var også assistant for Børja, og da Miles Davis var i Norge, visste han at Miles sto og spilte mye med rompa til publikum. Så han hadde forutsett det og plassert et kamera på innsiden ved trommene, sånn at man fanget ansiktet hans. Om man ikke tenker på den typen ting før prøvene begynner, er det for seint. Det er mye å skjønne seg på – det å finne kontakt, blikkpunkter, det er jo så mye spennende kommunikasjon som ikke bare er det musikalske. Det visuelle i ansiktet, gløden i øynene, forskjellige cues – en jazzkonsert er jo en trafikk av meldinger som går, enten i panikk, om ikke ting går helt som det skal, eller helt andre ting. Nå for tiden er det for eksempel fascinerende å se på Gard Nilssens Supersonic Orchestra – tre trommeslagere, tre bassister, ti blås, masse kommunikasjon på kryss og tvers. Det er et eventyr når du begynner å legge merke til det, og det å formidle noe sånn, skulle jeg gjerne gjort. 

 

En stor favoritt for meg, er Når du spiller – spill på livet løs, om Christian Reim og Calle Neumanns kvartett med Bjørn Kjellemyr og Ole Jacob Hansen. Den har en ro i seg, bandet skal liksom ikke gjøre så mye – du får følge dem i hverdagen, og dermed er det liksom som om tidsånden kommer tydeligere fram også enn i opptak hvor veldig mye skjer. 

– Jeg skjønner hva du mener, de er veldig avslappa og pratsomme programmer. Jeg så akkurat noe nylig, et annet program med Bryggerigangen Bluesband som er litt samme sjanger og form. De skal åpne et gatetun, tror jeg, nede i Rosteds gate. Bryggerigangen er invitert, det er også Oslo-ordfører Albert Nordengen, og de sitter ved siden av blide beboere som skal få en trafikkfri gate. Mye av det som skjer i programmet er et intervju med Hans Marius Stormoen og de andre musikerne som er sånne nedpå-greier som man føler seg heldig av å se i dag. Det virker som at musikere trives veldig godt i den formen som Jan la opp til. Kameraet bare går, det er uhøytidelig, folk tar seg en sigg, et glass vann eller noe annet – en laidback, fin måte som får ut noe annet, tenker jeg, enn det mer oppstilte og litt mer krevende én til én-intervjuet. At bandet er samla rundt det samme kjøkkenbordet tror jeg også gjør at praten flytter seg veldig lett. Som regissør skal du være en igangsetter, du skal styre praten, men han gjør det på sømløst og umerkelig vis. Samtalen går dit den vil, men jeg føler at han greide å få med seg en essens i sånne prater. 

 

Et pussig eksempel jeg ble minnet på: Noen posta nylig et youtubeklipp av hele Norge-Nederlandkampen fra Ullevål i 1992. Og det har jeg også sett på tidligere. Målene og høydepunktene husker jeg godt, men når du får se alt det andre, dødpunktene, får du også dvele mer ved publikum, hvordan folk så ut, hvordan stadion var på den tiden. Det er som å titte på 1992 uten at 1992 veit at du ser på, på en måte. 

– Ja, akkurat – jeg skjønner. Man blir veldig nysgjerrig, og det er noe med at man også produserte konserter på den måten da. Folk hadde sine grep, ikke sant, ingen fotballkamp er lik, det er heller ingen jazzkonsert – den tilnærmingen med å dyrke publikum mer, som Jan var god på, var viktig. Han dirigerte ofte kameraet sånn at du fikk med deg hvordan publikum så ut i for eksempel Kongsberg og Molde. Det var bilder som vi klippet veldig mye inn. Det var viktig å få med den kontakten mellom sal og scene, folk som sitter og digger, når det er en veldig sterk feeling i rommet mellom publikum og band. For å få pressa det ut visuelt, må du også få lyssatt publikum. Der blir det synda ganske mye nå, før jobba vi med teknikere for å få satt noe streiflys på publikum, men nå er ofte salen helt svart, så du ligger bare og filmer inn mot scena. Da mister du det store elementet som handler om hvordan musikken blir tatt imot. Se på aula-opptakene hvor gamle gode Harald Heide-Steen Jr var regissør, med Thelonious Monk og så videre. De hadde tre eller maks fire kameraer – men de fikk det ut, og de bildene er jo helt ubetalelige nå, når man ser sekstitallerne i dress som opplever Ketil Bjørnstads debutkonsert eller Mingus-konserten eller hva som helst. Det er gull. 

Historien om Jan Horne er jo også en historie om en ganske autonom programskaper. Du sier han var smart og god til å få en tillit som han ikke misbrukte det. Men det var også større frihet i et hus som NRK. Dette er forsåvidt et ledende spørsmål, men – savner du det? 

– Nå har jo jeg vært pensjonist siden nyttår, så jeg er på utsiden av det hvite hus på Marienlyst. Det er mye som skjer nå, og ting som ikke er så bra i manges øyne. Musikkproduksjonen har jo gått ned på radio og tv. Mye av det vi gjorde før, og det andre gjorde før, er det blitt mindre av. Man kjøper inn mindre også. Vindene har alltid blåst litt hit og dit, de som setter programmet mener at livemusikk ikke fungerer så godt på TV, at folk søker musikken på andre plattformer. Så er spørsmålet ansvaret for det norske kulturlivet. Jeg tenker tilbake til 1991, da Jan sammen med salig Erling Wicklund gjorde en serie om ung norsk jazz. Og jeg vet at Håvard Bråthen, som gjorde Jazzeventyret, sa at om man ikke hadde hatt de klippene når du skal portrettere og fortelle historien, ville det vært et kjempeproblem. Nå produseres det flere ting ute i det frie miljøet, mye har skjedd utenfor NRK. Man går nok glipp av en del ting der NRK før sto for den veldig solide kontinuiteten. Men det som skjer også, er at når profilene blir borte, folk som Horne og Børja som vel ikke rakk å bli 50 år gammel, så skjer det noe med dynamikken i et miljø. Det er jo mange som har vært spydspisser innenfor sine fagfelt og tatt jobben med å kjempe og dra dette stoffet opp og fram. Det var hardt å argumentere imot sånne folk som Jan og Svein Erik, tror jeg. De sto for en utrolig kvalitet. Men hadde de levd i dag, tror jeg nok de også skulle få kjent på ganske harde kamper. Mediabildet har forandret seg enormt. 

Ja, og jeg skjønner jo at det ikke er noe de som styrer NRK kan ta lett på. At også ting som målgrupper og så videre er noe man er nødt til å tenke på – at det handler om legitimiteten til kanalen. Men innenfor dette systemet lurer jeg også på om man burde klare å lage noen flere “lommer” hvor fagmiljøer fritas litt fra det. Nå snakker jeg ikke bare om jazz eller om kultur, det kan like gjerne være debatt og samfunn. Nesten som kontrollgrupper – noen som opererer etter noen litt andre styringsprinspipper enn det som er hovedlinja, og som kanskje kan oppdage noe nytt. 

– Ja, ikke sant. Det var interessant å lese intervjuene med Karen Frivik og Mats Borch Bugge i Jazznytt. Karen uttrykker seg fritt, veldig bra, og det samme med Mats, egentlig. Jeg tror jeg gjennom all retorikken hans kanskje skjønte litt mer av hva han prøver å få til. Mats prøver nok å snakke seg gjennom det og gjøre det forståelig både for seg sjøl og andre. Men det er for eksempel ikke så mange reansettelser i NRK nå. Ikke at jeg skal sette meg på min høye hest, men det ble ikke ansatt noen etter meg, ikke etter Arild Erikstad heller. Nye personer som kan ta et tak på de ulike områdene. Jeg kjenner jo de som jobber med både jazz og klassisk i NRK. De blir jo færre og færre, mens vi oppbemanner stort på digitalt, det blir for eksempel flere journalister som også leverer foto. Man satser mer på den biten, samtidig som man må ansette systemteknikere for å drive appene våre. Jævlig flinke, unge folk som kan den biten som vi er helt avhengige av. Der har NRK måttet flytte folk – hvis jeg eller Arild slutter, gjenoppstår den stillingen kanskje i det digitale universet. Så man nedbemanner ikke nødvendigvis totalt i NRK, men man flytter ressursene. Det er klart, da blir det færre folk i de kreative “lommene”, for eksempel i kulturavdelingen, til å kunne gjøre ny utforskning, lete etter nye uttrykk, utfordre hverandre. Jeg ser at det ikke er mange verksteder når det gjelder å utvikle nye formater. Noe av det siste jeg gjorde, var et portrett av Leif Ove Andsnes og Tine Thing Helseth. Når det prosjektet gikk igjennom og skulle realiseres, fikk det bra med ressurser, vi reiste hit og dit med dem. Da ble det også satt folk på det fra utviklingsavdelingen, der fikk vi god hjelp med å gjøre to-tre utviklingsdager for å få oss selv ut av det vante sporet. Kan vi snakke med Leif Ove på en annen arena enn vanlig? Tine Thing Helset hadde sin krefthistorie som hun sto midt oppi da vi kontakta henne, hun holdt på å bli frisk. OK, hva er motoren i programmet, hvordan skal vi snakke med artistene? Det har vært det mest interessante for meg de siste årene. Vi tok oss selv litt i nakken for å prøve å lage ting annerledes. Det kan jeg si for min egen del. Jazzeventyret syns jeg ble fint, men nå må man holde kontinuiteten, keep up the good spirit. Det håper jeg NRK gjør – det finnes folk igjen som er glad i stoffet, både på jazz og klassisk. 

Til sist – det er mye å ta av, og begge Cinemateket-dagene virker fulle av høydepunkter. Men har du et favoritt Jan Horne-øyeblikk?

Jeg var så heldig å være med på Bare stillheten er vakrere, dette møtet med Manfred Eicher som vi hadde i München og opptakene med Jan Erik Kongshaug bak spakene i Rainbow. Det var en dokumentar og ikke en konsert, men vi var i Rainbow og filma, både med Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal var der også… formmessig syns jeg den står igjen som en veldig, veldig flott produksjon. Måten Manfred er intervjuet på, helt rolig på en sofa… det er komponert et helt spesielt intervjubilde. Måten Jan lar Manfred reflektere om sin egen filosofi med å produsere musikken, møter med de norske miljøene, disse reisene med tog nordover i Europa. Der syns jeg han traff veldig mye bra, både med tanke på innhold og form, det henger veldig fint sammen. Det er gjort med stor kjærlighet til stoffet og forståelse for Manfreds prosjekt. Også fikk han i hvert fall Jan til å snakke på lyd, som han fikk fletta nennsomt inn. Han var god på å klippe det. Og Jan Garbarek prater jo veldig fint! Jeg skjønner ikke bæret av hvorfor han er så gjerrig på det, han snakker godt for seg. Men det er en annen sak!

Manfred Eicher. Foto: Skjermdump fra «Bare stillheten er vakrere»/NRK. 

 

Kong Tut

Første del i en artikkelserie om trompeten. 

Den 4. november 1922, et par år før Louis Armstrong spilte inn “West End Blues”,  fant Howard Carter det han lette etter. Den britiske egyptologen befant seg i Kongenes dal, på vestbredden av Nilen. Der hadde søkenen etter graven til den egyptiske kongen Tutankhamon pågått i flere år, finansiert av den femte jarl av Carnarvon, George Edward Stanhope Molyneux Herbert. Det var ikke sikkert at de ville finne noe – allerede i 1907 hadde arkeologen Theodore M. Davis gjort et gravfunn med gjenstander fra Kong Tuts grav og konkludert med at det ikke var mer å finne: Kongenes dal var ferdig utgravd. 

Carter og Carnarvon hadde også tvilt, men de hadde fortsatt. Men nå var de nære ved å gi opp. Så, endelig, nær inngangen til Ramses VIs grav, oppdaget de noe som etter hvert fikk det offisielle katalognummeret KV62. Og noen uker senere, den 26. november, sto de to britene der intet menneske hadde satt sin fot de siste 3000 årene. De sto ved en gammel, død konge, omgitt av det som ved nøye opptelling viste seg å være fem tusen ulike gjenstander som hadde ligget der, helt stille, mange av dem hulter til bulter, nærmere undersøkelser viste at det måtte ha vært gjort minst to innbrudd i graven, nokså kort tid etter at faraoen hadde blitt gravlagt i utgangspunktet. Carter rakk å fotografere de tørkede blomstene som var der, før de smuldret opp. Funnene var spektakulære. Den forgylte dødsmasken til den unge herskeren ble raskt et av de mest kjente motivene fra det tyvende århundre. Kong Tuts skatter skapte Egypt-feber over hele verden. 

Det tok Carter ti år å registrere alle funngjenstandene. Makkeren hans,fikk aldri se slutten på dette arbeidet. For et år etter at gravkammeret ble åpnet, døde den femte jarlen av Carnarvon av et infisert myggstikk. Andre i letemannskapet hadde også avgått ved døden i etterkant av funnet, og da også George Edward Stanhope Molyneux Herbert trakk sitt siste pust, begynte det å spre seg en forestilling om at engelskmennene også hadde funnet noe annet, eldgammelt og hemmelig i dette kammeret. Ja, at det hvilte en forbannelse over faraoens siste hvilested. En ny mytologi, surret som et forførende, tynt lag med gassbind under den gamle, rikholdige mytologien, og som etter hvert ledet til filmer, ungdomsromaner, tegneserier, musikk og mye annen popkultur av edelt, om enn eksotifisert, merke.  

Blant gjenstandene faraoen hadde med seg i døden, fant man en sarkofag laget i granitt, og tre mumieformede kister som inneholdt kongens legeme. Faraoens gullmaske var innlagt med lasurstein, karneol, kvarts, obsidian, turkis, glass og fajanse. De fant 413 miniatyrfigurer, shabtier, som skulle være faraoens tjenerskap i det hinsidige, og over 200 smykker. De fant modellbåter, kurver og esler med frukt og kjøtt, vogner, statuetter, smykkespeil, skjorter, kulter, hansker og sandaler, sminke og rustninger. Alt i alt over 5300 katalogiserte gjenstander, for mange til at vi kan liste opp alle her. Vi kan i stedet konsentrere oss om to av dem. 

Det er ikke de vakreste gjenstandene i funnet – de tar ikke pusten fra deg slik alteret til Anubis, eller det bleke drikkebegeret av alabaster, formet som en halvåpnet lotusblomst. De er i grunnen bare to rør. Begge har kjegleformet munning. Det ene er lagd av sterlingsølv og er 58,2 cm langt. Den andre er av bronse eller kobber, og er litt kortere, bare 50,5 cm langt. I hieroglyfiske inskripsjoner heter de šnb. I dag kalles de gjerne for trompeter. Og disse to eksemplarene er de aller eldste vi har i metall. 

17 år etter funnet, i 1939, bestemte programskaperen Rex Keating seg for å skape en verdenssensasjon. Da kringkastet BBC-radioprogrammet Four Corners of the World en helt spesiell konsert til 150 millioner lyttere. Nå skulle det blåses i Tutankhamons to trompeter, for første gang på 3000 år! 

Det første forsøket endte med katastrofe. Sølvet i den lengste trompeten hadde blitt så skjørt at det gikk i stykker. Men de ga seg ikke, utrolig nok. De hyrte inn trompetist James Tappern fra kavaleriregimentet Prince Albert’s Own 11th Royal Hussars. Tappern skjønte at det gjaldt å safe, og han valgte å bruke et moderne trompetmunnstykke snarere enn å blåse rett inn i røret, slik de hadde gjort første gang. Og denne gangen holdt Kong Tuts horn. Jeg tror du kan høre nervene til Tappern når han setter an den første tonen. Men siden får han faktisk fremført noen sprukne, standhaftige fanfarer på det eldgamle instrumentet. Musikken låter kanskje ikke så spesielt med mindre du vet at den blir spilt på et instrument som er tre tusen tre hundre år gammelt. Men nå vet du jo nettopp det. 

 

Siden den gang er Kong Tuts trompeter blitt blåst i en håndfull ganger. Hver gang har skjedd på tidspunkter som har gitt mer brennstoff til forestillingen om faraoens forbannelse. For tenk, Tapperns lille konsert skjedde bare noen måneder før andre verdenskrig brøt ut. Den neste gangen noen turte å blåse i dem var i i 1967, rett før seksdagerskrigen mellom Egypt og Israel. Og den neste gangen, brøt den første Gulf-krigen ut. Og den neste gangen etter der igjen, startet opptøyene i Kairo og resten av Egypt. Det var i 2011, og da ble den ene trompeten likegodt stjålet, for siden å bli funnet igjen, gjenglemt, i en plastpose på en metrostasjon i Kairo. 

Kjeden med hendelser har har overbevist noen – blant dem en av kuratorene ved Tutankhamon-samlingen – om at disse trompetene blåser i gang kriger. Og, selv om man legger det farao-forbannelsesindustrielle kompleksets motiver til side her, er jo det naturligvis også sant på et vis. På siden av de to trompetene, kan man finne inskripsjoner av navnene til guder som ble tilbedt av ulike hærdivisjoner. Og trompeter av samme type er også avbildet en rekke ganger i egyptisk billedkunst fra oldtiden. Da opptrer trompetistene gjerne to og to, og sammenhengene er seremonier – og krigshandlinger. Og slik har det også fortsatt. Trompeten er blitt brukt til å varsle at ting kommer til å skje i årtusener.

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw