NTT: Er Steinar Heide Bø norsk jazzmusikks Cole Palmer?

God helg, god lørdag og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige helgeavis i digital remseform om jazzen og omegnen! Forrige uke skrev vi om NRKs omlegging av musikktilbudet, og den diskusjonen har rullet videre denne uka her – blant annet står hele 60 norske musikkaktører bak oppropet NRK må romme hele musikklandet. 

Det er i det hele tatt påfallende hvordan kulturdebatten blusset opp flere steder rett etter at valgkampen var over – NRK har gjort sitt til det, det samme har diskusjonen rundt Joachim Triers Affeksjonsverdi vært et samlingspunkt, dratt i gang av Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet – og i tillegg diskuteres det også om hvor det er blitt av slakten i musikkanmelderiet, blant annet etter at blogghalvdel Vinger skreiv om Kelefa Sannehs artikkel How Music Criticism Lost its Edge i The New Yorker, noe som også sammenfalt fint med at Ballade feirer 25 år og løfter vilkårene for musikkjournalistikken nå for tiden i en rekke artikler (dere kan blant annet lese et intervju med Johan Hauknes her).

Denne diskusjonen er naturligvis en syklisk greie, den ruller forbi med 3-4-5 års mellomrom – og det sier jeg ikke i et forsøk på å avfeie den (naturligvis er temperatur et savn), det er bare viktig å være ærlig om det også. Etter å ha fulgt med på, og gitt et og annet bidrag til, et par utgaver av diskusjonen tidligere, har jeg kommet fram til at årsakene til at ting er som de er kan deles i to kategorier. De artige årsakene – eller, de som det er morsomst å diskutere – og de litt kjedeligere.

De artige er ting som har med den bredere kulturelle utviklingen å gjøre, sammenfattet i begrepet poptimisme (som Sanneh forøvrig skrev en toneangivende artikkel om i sin tid), og som er et ord som etter hvert har betydd mye forskjellig. Man kan definere dette ordet som alt fra kritisk oppvurdering av/orientering mot kvalitetene i den største populærmusikken, til en mer generell, ukritisk holdning til kommersialiseringen av kulturen. Blant de interessante temaene å diskutere, finner vi også kontekstkollapsen i nettkulturen – hvordan tekster skrevet om kultur ikke lenger konsumeres i for eksempel en anmeldelsesseksjon (hvor man vil se, ganske tydelig, at det finnes en helhet her, som «forklarer» både positive, negative og mer likegyldige tekster), men leses som løsrevne meningsytringer, uten at man for eksempel kjenner tonen til den-eller-den publikasjonen.

Så finnes det mer kjedelige årsaker også. Det kan handle om store redaksjoners erfaringer med at negative tekster rett og slett ikke blir så mye lest som man skulle ønske (bortsett fra når de handler om noe mange nok har kjennskap til, som Triers filmer). Og det kan handle om kvantitet, for eksempel: Den enkleste oppskriften å få god variasjon i platekritikken på, er vel i grunnen å betale en anmelder for å skrive om par-tre-fire skiver i uka, og kanskje til og med ikke la kritikeren velge disse platene helt selv. Uthulingen av plateøkonomien, og det blotte faktum at svært mange av oss ikke betaler noe særlig for musikk lenger, spiller også en rolle: Det ligger en «rettferdig harme» på vegne av platekjøperen i bunn av mye god gammeldags bruk av drittkatapulten. Landskapet er større (i antall plateutgivelser), men har også mindre fasong enn tidligere – hva er stort nok til at du kan kvesse pennen og skyve mot konsensus nå til dags – og at det vil utløse diskusjon? Si det. En av tingene jeg ble slått av i forbindelse med Morgenbladets svært vellykkede oppspark til filmdiskusjon, er jo i grunnen hvor konturløs deres dekning av musikk-kulturen er til sammenligning. Utover avisas mange spaltister er det langt mellom initiativene. Ja, selv ikke NRKs svært omdiskuterte varslede grep har brutt gjennom lydmuren i avisa – selv om de har hatt både én og to utgaver på seg, uteblir dekningen. Sier det et eller annet? Når det er vanskelig å få øye på hvor kulturen egentlig står, er det tilsvarende vrient å sparke imot – som jeg opplever som den avisas grunnoppgave.

Jaja, vi får se – ta gjerne kontakt om dette, og andre, temaer om dere vil – spaltene våre er åpne. Så ser vi litt på noen konserter fra nærmeste uka, og så snakker vi blant annet endelig med trommeslager Steinar Heide Bø.

1. Kvartetten til Mathias Eick spiller fine konserter for tiden – og i kveld besøker de AdLib Jazzklubb i Bodø, der er det bare å kjenne sin besøkelsestid – og så kan vi i samme slengen nevne at kveldens konsert med Arild Andersen Kvartett på Victoria i Oslo er dønn utsolgt – men etter gigget er det jazzjam med Petter Dalane, og da er det kanskje mulig å stikke innom?

2. En gang i blant møter jeg Håkon Kvam, trommeslager i Swing’It, på gata, der han står og selger Klassekampen. Bra fyr, fin trommeslager, og en gang brøt han ut Nå, Filip, NÅ kommer vi med noe du VIRKELIG kommer til å få fnatt av! – Det var låta «Nordmenn er gærne», i samarbeid med nasjonalfestmusikkikon Carina Dahl, og det var på vårparten. Nå er høsten her, i sommer har Swing’It blant annet turnert i Australia, og nå er en ny skive på beddingen – Prohibition heter den, og det er slippfest for den i kveld på Kulturhuset i Oslo. De har sluppet en ny video også, til singelen «Bartender», hvor vi møter forbudstidfestjazzrabagastene i det litt mer poetisk lune enn vanlig. Sagaen fortsetter.

3. Vi må heller ikke glemme at Norsk Munnharpefestival foregår i Molde denne helgen. Der skal blant annet munnharpist Anders Røine fortelle om sitt doktorgradsarbeid, som dere kan lese et svært fascinerende intervju om på sidene til Norsk Munnharpeforum.

4. Jeg hører svært gode ting om konserten til Adrian Myhr Trio, med Rasmus Kjorstad på fele og Jan Martin Gismervik på perkusjon, denne uka i Oslo. I morgen spiller de på Antikvariatet i Trondheim klokken 14.00. Det ser jeg for meg er en ganske bra match mellom band, spillested og tidspunkt.

5. Og apropos gode søndagsaktiviteter: Kampenjazz er allerede godt i gang med sin sesong. I sommer fikk også primus motor Jon K. Johnsen en svært fortjent Ella-pris av Oslo Jazzfestival – og som alltid har han og de andre satt sammen et fint og variert program. Hvert år har Kampenjazz en kapellmester – og i år er det Live Maria Roggen som har denne ærefulle rollen. På søndag spiller hun den andre av tre konserter, sammen med de to fremdeles nokså unge, utforskende gitaristene Torstein Slåen og Benjamin Rø Haavelsrud. De røper såpass som at de skal spille låter fra King Crimson, Kate Bush, Allan Holdsworth og Radiohead – i tillegg til ting Roggen selv har skrevet. Interessant! Det kan bli nok en myk, eggende ukelanding på Grønland.

6. Konsertserien Blow Out! er i gang med høstsesongen denne uken, og de starter med en godbit. En god konsert med eksperimentell vokal er noe for seg selv. Det er jo noe gjenkjennelig der, noe vi alle er en del av – samtidig som du kan bli mer satt ut av hvor langt det går an å tøye strikken her, enn for eksempel på en fiolin. Det er mulig å se mange strålende vokalister leke seg med dette materialet for tiden, og en av dem er Andrea Giordano, en viktig skikkelse på den utforskende (norske) scenen de siste årene, i en rekke sammenhenger, både mutters alene, med eget ensemble, OJKOS, eller med Pat Thomas og Maria Dybbroe, se bare her:

Etter Giordano er det duket for en duo der to ringrever skal fukte sine fliser og pipe og raute av hjertens lyst – Torben Snekkestad og Andreas Røysum. Apropos Røysum, må vi tipse om at hans ensemble er ute med den første smakebiten på den kommende platen med vokalist/poet Marvin Tate – «If you see Jesus» heter den, og dæven, det er en liten styrkedrikk av en låt. Tate finner stemninga på vokal, Egil Kalmans modulære synthepiperier kribler rundt under strikkegenseren, baki koret der tar Sofie Tollefsbøl ansvar og kompet til Wildhagen/Meaas Svendsen er rufsete, bastant og slentrende på en gang.

7. Lenger nede i remsa skriver vi om musikk av Kristine Tjøgersen, som blant annet har viet mye tid til trær i musikken sin – det er hun ikke alene om. Ta for eksempel prosjektet til Bendik Hofseth, Forest – fire LP-plater og en bok, som tar for seg ulike forfatteres forhold til trær, sammenstilt med Edvard Munchs bilder. Et sjeldent ambisiøst arbeid som har tatt fem år, og som feires med konsert på Munchmuseet nå på onsdag.

8. PHØNIX. Intergalaktisk jazzrock. Gitar, barytonsax, trommer. Emil Storløkken Åse, Jenny Frøysa, August Glännestrand. Herr Nilsen på torsdag. Sjekk dem ut her:

9…. og hør på denne snertne saken her:

Dette er Moses Yoofee Trio, bestående av keyboardist Yoofee, bassist Roman Klobe-Barangă og trommeslager Noah Fürbringer. Den tyske trioen gjør det svært skarpt rundt om i Europa, og har platedebutert på Nils Frahms label LEITER med skiva MYT. Den viser et band som står for en rytmisk lek med hip-hop, broken beat og ulike elektroniske elementer som preger den europeiske scenen for tiden – men som kanskje ikke er like vanlig å støte på i Norge? Jeg vil i hvert fall driste meg til den påstanden. De kommer i hvert fall til Norge nå, for aller første gang –  torsdag spiller de på Cosmopolite Scene.

10. I fjor var jeg nok en gang på Fram Kunstfest på Nesodden og skrev en begeistret tekst fra alt som skjedde der ute – fra konserter med den nederlandske trommelegenden Han Bennink, forfattersamtaler, fellesmiddag, tombola, palestinsk poesi… rett og slett en utrolig hyggelig og høstmørk kveld hos en festival som tillater seg å sprike hit og dit, tilby noe for noen og enhver, og ikke gi så mange éntydige svar på hva «Fram Kunstfest» egentlig ER. Og heldigvis – heldigvis – har ildsjelene på Nesodden laget en ny utgave i år. Det skjer neste helg, og vi skal også prøve å komme tilbake til den i den ukas remse, men vi tar en liten kikk framover nå, for her er det mye som skjer. Vi tar søndagen først, på Hellviktangen kunstkafé, hvor det både er barnekonsert med Sarah Camille (Papillon er en sabla fin forestilling) klokka 12, før det er en full festivaldag for de mer voksne fra klokka 15.00: Duoen MoE (Guro Moe og Håvard Skaset), Håkon Thelin spiller slåtter på kontrabass og Juliana Venter spiller et solosett. Sjekk ut Kassandra, den nye plata til henne og Rolf Erik Nystrøm, forresten, den låter blant annet sånn her:

Så hører vi Odd Karsten Tveit, aktuell med boka I Mossads blodspor: fra skyggekrig til folkemord, i samtale med leder for Palestinakomitéen Line Khateeb. Etter en pause spiller Paal Nilssen-Love og Hedvig Mollestad en duo (de har spilt sammen 5 minutter tidligere, så dette er bortimot en premiere), Nils Økland og Henrik Økland spiller duokonsert og rufsejazzerne i General Post Office avslutter helga.

Men så er det lørdagen, hvor folk er invitert til åpningen av Biotopen på Storseila. Vi siterer: I innseilingen til Oslofjorden ligger den lille øya Storsteila. Der ligger det nå en 530 m2 forlatt oljetank, et spor av Norges første oljeeventyr. Øya er i årenes løp blitt sprengt og flatet ut, men på tross av dette finnes det et skjørt liv der. Innvendig i tanken er man i et lukket rom, kun med utsikt til himmelen. Der vil teatergruppen De Utvalgte etablere Biotopen. På sikt skal dette bli en scenisk paradishage som bygges varsomt opp i sameksistens med det eksisterende plante- og dyrelivet i tanken. Prosjektet har sitt utspring i et ønske om å rette kunstnerisk oppmerksomhet mot utfordringene vi står ovenfor når det gjelder det marine miljøet i Oslofjorden på et lokalt plan, og klima og miljø på et universelt nivå. Vi vil invitere nysgjerrige publikummere til en åpningsdag av Biotopen på Storsteila. Det blir samtaler, foredrag og en improvisert konsert med levende observasjoner fra dypet av Oslofjorden. Publikum blir fraktet med egen båt fra Oslo og Nesodden.

Der blir det en audiovisuell presentasjon av prosjektet, foredrag, samtaler og kunstneriske innslag ved Håkon Thelin og Paal Nilssen-Love. Mer info og billettlenke her. Og her kan du lese mer om teaterkompaniet De Utvalgte.

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Louis Armstrong med «The Creator has a Master Plan».

 

Så inn i hampen svingende – Steinar Heide Bø titter opp bak solbrillene

«Har du hørt Steinar Heide Bø? Sinnssykt god». Etter at jeg hørte en viktig bassist fra min generasjon uttale dette om en ung student fra Trondheim, ble jeg oppsatt på å se trommeslager Steinar Heide Bø, og etter at jeg først gjorde det, fikk jeg umiddelbart lyst på å gjøre det veldig mange flere ganger. Og det var ganske lett å få til, i og med at han var og er med i en haug prosjekter jeg har kunnet se i Oslo og på festivaler landet rundt. Han har en så djevelsk stil at man blir helt oppslukt. Bare med Lightning Trio har jeg sett ham et tosifret antall ganger. Men forrige gang jeg så han, var på en ettermiddagskonsert på Herr Nilsen en helt vidunderlig lørdag. Jeg hadde nettopp hatt fine scenesamtaler om Harlem-renessansen med Louisa Olufsen Layne og om The New Yorker med James Wood. Og etter en fiskesuppe og et glass Chenin Blanc lå noen ledige timer foran oss. Siden Wood er trommis og hadde spilt en knall konsert med rockbandet The Fun Stuff tidligere i uken, kom det som en gave fra oven da jeg fant ut at We Take Requests Trio skulle ha konsert, og det ganske snart. De lanserte albumet Too Close For Comfort, som jeg kjøpte på LP til 450 kroner og fikk signert. Forrige gang jeg så dem syntes jeg det ble litt vel godt humør, men denne ettermiddagen satt swingjazz-sounden deres som bare det. Pianist Eirik Tveten skifta til dress foran oss, og hadde visst bare hatt en times søvn. Det gikk ikke ut over humøret, han har en litt Swing It-aktig iver men det er mer mørke skyer og det er Pittsburghs nattklubber og ikke hagen til Jay Gatsby som er assosiasjonen. Dagens toastmaster Eskild Okkenhaug på kontrabass har et klassisk oslotryne – litt damebedårer og sjekksvindler fra 50-tallet, litt Egil Kapstad. Og så var det Steinar Heide Bø, da. Vi hadde orkesterplass, og angret ikke på det. Og omsider kommer nå Bø i remsa!

To trommiser, Steinar Heide Bø og James Wood, møtes på Herr Nilsen. Foto: Audun Vinger

Det var en helt knall ettermiddagskonsert på Herr Nilsen nylig. Du hadde et spartansk sett og holdt deg temmelig nøktern, helt til det kom en eksplosiv solo som ga meg og min professor-trommis-kompis James Wood bakoversveis. Trommesoloen er jo en av musikklivets virkelige klassikere – er det også det aller morsomste som finnes å holde på med?

— Trommesolo er absolutt noe av det morsomste jeg gjør på en scene, men det kan være minst like gøy å holde seg iskald bak en solist. På akkurat den konserten du nevner her, spredte jeg vingene noe mer enn vanlig. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, men det har skjedd mye endring i livet mitt. Jeg har jo blant annet flyttet fra min hjemby Trondheim til Oslo, så jeg hadde vel en del følelser på lager som ville ut!

Oslo er ikke så verst altså. Det materialet til We Take Requests er jo svært opplagt, tenker jeg, helt til jeg kommer på at det alltid vil komme nye yngre musikkelskere som oppdager det. Hva er det med materialet til Oscar Peterson osv. som tiltaler deg?

— Det er jo så inn i hampen svingende musikk at det er umulig å ikke få lyst til å danse, eller i alle fall tråkke takta. For meg er det swing-beatet og det respektive samspillet i OP-trio som gir meg glede og inspirasjon. 

Det er en fin gjeng figurer i denne trioen – hvordan vil du beskrive samværet og samspillet med de to andre?

— Eirik og Eskild er to av mine beste venner og vi har det alltid gøy sammen når vi er på tur eller spiller konsert – noe som jeg tror skinner igjennom på scenen. Det er mye intern humor og latter! Det var denne trioen jeg spilte mest med helt fra starten av min tid på Jazzlinja i Trondheim og det har gitt meg et godt fundament, både musikalsk og sosialt.

Jeg er litt nysgjerring på utviklingen til Lightning Trio, som jeg hadde rukket å se litt også før JazzIntro-«turneringen». Etter at dere vant ble det jo en veldig lang turné med mange konserter på små og store steder. Det er jo ikke helt vanlig å kunne få en slik mulighet til å kunne jobbe så seriøst så tidlig. Og kanskje viktigst: Det er mange slitne småbarnsforeldre der ute som lurer på om «Lightning Trio» og «McQueens disco» er referanser til Pixar-franchisen Biler. Kan du bekrefte?

— Jeg kan bekrefte! Jeg vet egentlig ikke så mye mer enn den direkte referansen, men flere av Sondres låter har en tendens til å være skildringer av noe spesifikt. F. eks. «Astraphobia» (på norsk astrafobi), som betyr fobi for lyn og torden. «Pixel Sky» som er inspirert av teksturer og former i himmelen, og «Waterlude» som er inspirert av mønstre i vann. Jeg burde egentlig spørre ham mer om dette, hehe. 

Den turneen vi i Lightning Trio har vært på i år har vært utrolig inspirerende og lærerrikt for oss. Vi har virkelig fått rom og tid til å utforske musikken og trioen på alle mulige plan, og vi føler at bandet har utviklet seg veldig mye. Men, så er det jo sånn at jo bedre man blir, jo mer skjønner man at det er mer å lære, så jeg er klar for å dykke enda dypere i samarbeidet og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Dere var i studio med Kit Downes som produsent – var det en annerledes erfaring?

— Det stemmer. Det var en veldig positiv erfaring. Jeg syns det kan være litt moodkiller å måtte høre på takes  mellom slaga i en studiosession. Da vi hadde Kit i kontroll-rommet ga han oss nyttig og konkret feedback på det vi nettopp hadde spilt, og guidet oss glatt gjennom de to studiodagene. Det var så deilig å gjøre et take og så bli fortalt:“You’ve got it, go on to the next one”. På den måten fikk vi virkelig maxa det kunstneriske fokuset i studio.

Jeg så deg på første rad i våres da Immanuel Wilkins hadde konsert i Bergen – og nå i høst fikk du også spilt med ham. Det låt jo helt rått, spesielt den lange, ganske nye låten. Ga det mersmak? Er det amerikanske musikere som ham som virkelig «er» jazz i dag? Det virker som flere musikere av din generasjon er veldig på den New York-stilen.

— Jeg synes det er veldig kult at unge musikere sjekker ut jazz fra New York. Både de nyere tingene, men også særlig fra 50-60 tallet. Måten catsa i dag spiller på, som f. eks. Immanuel Wilkins’ band, er jo i stor grad bygget på blant annet Bird, Bud, Miles Quintet 1 og 2, og J.C.-quartet, så det gir jo mening å lese seg opp på det om man ønsker å spille jazz!  Hva som “er” jazz i dag, det vet jeg ikke. Folk får lese seg opp på historien og gjøre opp sin egen mening, tenker jeg. Det er det jeg prøver å gjøre i alle fall, og etter min mening er Immanuel Wilkins absolutt en viderefører av den musikken og historien. Jeg er jo stor tilhenger av hans musikk og det å faktisk få spille en konsert med han var noe av det villeste jeg har opplevd på en scene så langt. Jeg har lenge tenkt hvordan det ville vært å spille med ham og det ga absolutt mersmak, som du sier. Spesielt gøy å få gjøre det sammen med Kertu og Sondre. Jeg har et håp om at det skjer igjen, haha!

Hvorfor og hvordan begynte du med trommer, egentlig? Og var jazz noe som kom med ungdommens modning eller har det vært der hele tiden?

— Det finnes en video av meg der jeg er ca. ett år gammel og sitter på hytte-verandaen og spiller med to pinner på et drøss av kasseroller som jeg har rappet fra kjøkkenet. Det og sikkert andre lignende episoder førte til at mine foreldre kjøpte et lite blue sparkle trommesett i julegave til meg i 2002. Siden det har trommer vært en essensiell del av hverdagen på lik linje med mat og søvn. Det var ikke før på ungdomsskolen at jeg ved en tilfeldighet kom borti låta «Blue Train» av John Coltrane. Det var fett, men tenkte ikke så mye over det den gang da, men da jeg begynte på musikklinja ved Heimdal VGS tok jeg opp den låta igjen, og begynte å grave. Kort tid etter oppdaga jeg Power To The People av Joe Henderson, og jeg hørte egentlig utelukkende på den skiva sommeren etter første videregående. Det var så kick! Og siden det har jeg bare fortsatt å gravd ned i det jazzhølet og nå er jeg her.

Det er vi glade for at du gjør. Noen spesifikke trommeslagere som har vært toneangivende for deg? Noen plater du hørte ekstra mye på?

— Dette kan jeg skrive langt om, men i hovedsak er jeg sterkt inspirert av Marcus Gilmore. En utenomjordisk klar og moden måte å spille trommer på som sender frysninger nedover ryggen min hver gang jeg lytter til det! I tidligere år gikk det mye i Simon Phillips i hans tid med Toto, særlig skiva Falling In Between. Pappa har vist meg mye kul vest-kyst-musikk som Steely Dan, Chicago og Toto, så det har jeg lyttet mye til.

Jeg så Toto med Simon mange ganger. Og ga faktisk en sekser til skiva i Natt&Dag. OK, min navnebror A. Lunnan Hjort sendte inn et spørsmål: Vil du beskrive deg selv som norsk jazz’ utgave av den britiske fotballspilleren Cole Palmer? Teknisk briljant, uforutsigbar, og tilsynelatende følelsesmessig uaffektert av hva som foregår rundt deg?

— Jeg kan svært lite om fotball, men basert på beskrivelsen av Cole Palmer kan jeg se sammenlikningen, hehe. Jeg er kanskje tilsynelatende følelsesmessig uaffektert, men i realiteten er jeg veldig emosjonelt investert i musikken. Jeg viser det kanskje ikke så mye utenpå, men jeg prøver å være så til stede som overhodet mulig når jeg er på bandstand. 

Men jeg har tenkt på det selv også. Du smiler søtt helt til slutt, men under konsertene har du en temmelig deadpan mine mens du spiller – det er som om det ikke koster deg et gram energi.  Er dette en teknikk eller et personlighetstrekk?

— Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er sånn, men jeg har alltid fått høre at jeg har et stone face eller resting bitch face. Jeg har det jo som regel ikke kjipt på scenen, jeg smiler inne i meg – jeg lover! Det kan kanskje komme av at jeg som person er ganske tilbaketrukken og tar sjeldent ordet før det eventuelt blir gitt til meg – særlig med folk jeg ikke kjenner. Og det er jo ofte noen av dem i et publikum…

Jeg gikk bort og snakket med deg på Becco, det var hyggelig. Ok, neste jeg lurte på:  Hva er den viktigste lærdommen du sitter igjen med etter utdanningen i Trondy?

– Det er vel kanskje det med å skru på øra, da. Være en lyttende musiker. Jeg sitter igjen med mye bra lærdom fra Jazzlinja, både ting man burde gjøre og ting man ikke burde gjøre, men aller mest er jo folka jeg gikk der med. Mange av dem er jo mine kollegaer og gode venner nå. 

De fleste trommiser har tendenser til hoarding – er du en gearhead med mye utstyr på lager?

— Jeg ville ikke kalt meg selv for en gearhead. Jeg har ikke så mye gear, men jeg er opptatt av å ha gear av god kvalitet. Jeg har to trommesett som jeg er veldig glad i å spille på, også har jeg jo et drøss med cymbaler, da. Det er jo sykt det der, man prøver å kvitte seg med cymbaler, men ender alltid opp med flere enn året før.

Utover disse jeg har nevnt til nå, hvilke prosjekter er det du jobber mest intenst med fremover høsten?

— Det er mye forskjellig prosjekter av ulik skala. Mye kul musikk som jeg gleder meg til å jobbe med. Innspillinger og konserter med blant annet Johnny Quintero (nytt band med Eskild Okkenhaug), Zakarias Øverli Kvartett og Hogne Kleiberg Trio. Nytt for meg denne høsten er at det er litt aktivitet med mine egne prosjekt, det er veldig gøy. Jeg skal i regi av Midtnorsk jazzforum på en turne med min kvartett i oktober. Det er med ingen andre enn Ask Morris Rasmussen på saksofon, Oliver Skou-Due på piano og Andreas Solheim på bass. Det kommer kanskje en skive med det bandet neste år og. I november skal jeg i studio med et annet eget prosjekt som er noe mer utforskende og elektro-akustisk. Der har jeg fått med meg Iver Cardas på gitar, Håvard Aufles på keyboards og Eskil Bruntvedt på el-bass. 

Rått. Er det noen klassiker du har lyst til å anbefale våre lesere, nå som det er helg?

— Hm,  ok, jeg vil anbefale disse skivene:

Max Roach +4 At Newport

Miles Davis The Complete Live at the Plugged Nickel 1965

Charlie Parker Live At Christy’s (det er Roy Haynes på trommer her)

***

Kom på lansering av Jazznytt på torsdag!

Det er utvilsomt blitt høst, og Jazznytt kan beleilig nok lansere nummer #276 – høst 2025. Torsdag 25 september kl. 18 slår Jazznytt sine pjalter sammen med Rodeo arkitekter, som er et tverrfaglig arkitektkontor med prosjekter innenfor arkitektur, byplanlegging og samfunnsvitenskap. Hva i alle dager har det med jazz å gjøre, sier du kanskje. Vel – jazzen er en av urbanitetens mest umiddelbare lydspor, hva? Tenk bare på George Russells friske album New York, N. Y. med Jon Hendricks’ monolog, eller hundre tusen andre eksempler. Men også Oslos gater kan lydlegges med en kjærlighetssyk saksofon eller en lystig trombone. Og byen påvirkes av musikken og omvendt. Det er dette vi skal undersøke på arrangementet Byen og jazzen – musikken som formet Oslo. Dette skal foregå på Byens Tak, gamle Stratos – på toppen av Youngstorget. Ja, torget blir for anledningen omdøpt til 25. septemberplassen, med en forhåpentlig morsom og lærerik kveld med musikk, foredrag og kåserier hvor vi skal undersøke hvordan jazz påvirker bybildet – før og nå. Ja, vi har i samarbeid med den smørblide byutviklingsentusiasten Øystein Aurlien utviklet en spilleliste med jazzlåter om Oslo.

Oslo har hatt en betydelig jazzscene i svært lang tid, men hvordan har jazzen påvirket byen? Og kan man se spor av Oslos utvikling fra perifer hovedstad til en moderne storby i musikken som lages her? Jazzsjangeren er uansett tilsynelatende større og viktigere enn noensinne, jazz preger mange byrom og er gjenstand for et gedigent generasjonsskifte.

Disse er med:

Pernille Boye Ahlgren, arkitekt og litteraturviter, holder foredrag om jazzmusikkens tilstedeværelse i byrom og hvordan sjangeren historisk sett har latt seg forme av arkitektur og byutvikling. Ahlgren undersøker hvor og hvordan jazz, arkitektur og by møtes.

Filip Roshauw kåserer om hvordan norsk jazz lenge spilte på natur, fjell og friluftsliv som ramme for musikken. Dette endret seg med byutviklingen i Oslo på 1990-tallet. Hva kjennetegner denne utviklingen – estetisk, musikalsk og musikkindustrielt?

Audun Vinger tar oss med på en «jazz tour of Oslo», der han viser fram ulike adresser og steder som til sammen danner grunnlag for en subjektiv fortelling om jazzens historie i Oslo.

Knut Schreiner er kultursosiolog i Rodeo arkitekter og musiker. Han innleder om hva det vil si å være en musikkby eller musikkhovedstad: Music cities – hva kan den bestå av? Knut er også kveldens konferansier.

Ola Erlien er kveldens musikalske bidragsyter. Erlien er Oslo-gitaristen som ble medlem av Hot Club de Norvège allerede som 18-åring. Siden har han spilt inn musikk og turnert med en haug artister som Stian Carstensen, Ola Kvernberg og Knut Reiersrud og Rakkarogers – listen fortsetter.

Kom gjerne innom, ta med en venninne – det er gratis inngang.

***

Harlem-renessanse på Hamar

Støvet har knapt lagt seg etter den forrykende samtalen med Louisa Olufsen Layne på NALF forleden helg, der Harlem-renessansen mellom 1920 og 1940 ble grundig diskutert: modernisme, tradisjon, klassekamp, teater, musikk, billedkunst og poesi. Folk bør sjekke ut romanen Passing av Nella Larsen, lese John Jeremiah Sullivans artikler om Arthur «Happy» Rhone i de siste to utgavene av Jazznytt,  eller bare høre på noe jazz.

Men så ble jeg obs på at også andre er opptatt av dette her. Weary Blues – poems of the Harlem Renaissance er et konsertprosjekt som tar utgangspunkt i dandyen, forfatteren og influenseren Langston Hughes’ dikt «Weary Blues», som ble publisert for akkurat hundre år siden. Turneen går rundt på på nydelige Innlandet, og første mulighet er på Utvandrerkirka ved Utvandrermuseet på Ottestad denne søndagen. Det blir også en konsert i Oslo 7. november på Gamle Raadhus. Vi fikk tak i initiativtaker Trina Coleman for en prat.

Weary Blues. Foto: Presse

Hva slags spennede prosjekt er dette, og hvem deltar?

— Dette prosjektet inneholder en serie nykomponerte tonesettinger av Langston Hughes’ poesi av meg og med meg på jazzvokal og fløyte, sammen med Siv Misund som operasanger, Camilla Tømta som bluesvokalist og Ole Gjøstøl som akkompagnement på piano. Ensemblet synger også sammen som en trio på noen av stykkene. Å gruppere sangere fra så forskjellige stiler skaper en unik og rik opplevelse av disse historiske tekstene.

Hva er det med ideen om Harlem-renessansen som fascinerer deg?

— Harlem-renessansen var en så spennende historisk tid. De sosiale og historiske elementene som var i spill, fulgte tradisjonell jazz gjennom dens formative år inn i improvisasjonsformatet vi er kjent med i dag. Den store migrasjonen av afroamerikanere til det nordlige USA, i håp om en mer sosialt rettferdig fremtid, trakk musikken opp fra New Orleans og skapte et blomstrende samfunn i Harlem. Kort tid etterpå førte forbudstiden amerikanere fra omkringliggende områder inn til Harlem for å «Take the A Train» for å drikke ulovlig alkohol, og dermed eksporterte de kunnskap om denne pulserende nye, improviserte musikktradisjonen videre. Dette, og afroamerikanske kunstnere som gjenvant sin identitet i et USA etter slaveriet, gjorde at det blomstret opp til en viktig og gripende tid for menneskelige uttrykksformer.

Som ung, biracial student i historietimen lærte jeg at på grunn av segregeringen på den tiden fikk ikke Duke Ellington og hans samtidige lov til å komme inn gjennom inngangsdøren som publikum på de samme stedene der de ble leid inn for å spille, som for eksempel Cotton Club. Den triumferende fremveksten av afroamerikansk musikk og kunst i møte med slike urettferdige forhold trollbandt meg umiddelbart, og poesien til Langston Hughes gir en mulighet til å oppleve en ren stemme fra den tiden.

Og hvordan resonnerer den i vår tid?

— Hughes, som alle tre sangerne i prosjektet, hadde føtter i to kulturelle verdener. Poeten var både afroamerikansk og europeisk av avstamning. De utvalgte tekstene sloss med identitet og resonnerer med den iboende verdigheten til hele menneskeheten. Den splittende tiden vi lever i trenger nettopp de samtalene som disse tekstene bringer med seg.

Fortell oss litt om diktet – og melodien – Weary Blues.

— Diktet «Weary Blues» kommer fra Hughes’ utgitte diktsamling med samme tittel. Det spesifikke diktet er rikt på musikk- og nattelivsbilder – jeg leste det som en invitasjon til å tonesette det, og spilte inn mange improvisasjoner på sang og piano med den teksten før jeg bestemte meg for versjonen som Camilla synger i prosjektet vårt.

Langston Hughes publiserte historier, romaner, essays, dikt og var også en figur i seg selv. Hva er det med tekstene hans som oversettes så godt til jazz?

— Hughes samarbeidet med jazzartister – hans poetiske opplesninger ble ofte satt opp på scenen med jazzmusikere som spilte akkompagnement. Han var mye ute blant nattelivet i Harlem. Temaene og rytmene i afroamerikansk erfaring vevde seg inn i rytmen til hans valgte poetiske språk.

Bruker du materiale han laget med musikere den gangen, eller har du også skrevet nye melodier til tekstene hans?

— Alle verkene vi skal fremføre i denne konserten er nykomponerte musikalske tonesettinger av poesien hans. De flytende sjangrene vi jobber med gir et spesielt levende lerret for å vise frem den fargerike essensen av tekstene hans.

Hvordan er showet organisert – bare en haug med melodier, eller mer konseptuelt med opplesninger og sånt?

— Showet er en serie sanger – sammen og separat – paret med resitasjoner av noen av Hughes’ dikt som ble valgt for å gå jevnt over fra ett tema eller en stemning til den neste.

Jazz er historisk sett en svært urban musikkform – men den vil også føles meningsfull i en liten by på Innlandet i 2025?

— Turnéen vår er for det meste på Innlandet, men avsluttes med en avsluttende konsert i Oslo. Sårbarhet og identitet er relevant, ikke på grunn av hvor vi er, men på grunn av hvem vi alle er som mennesker med evnen til empati og tilknytning. Vi er alle mer enn vi ser ut til. Denne konserten gir publikum et musikalsk vindu inn i en levd opplevelse som ikke ofte deles. Vi selv som kunstnere har vokst av å engasjere oss i disse tekstene og deres sosialhistoriske kontekst, og vi håper å dele den livgivende innsikten med så mange som mulig.

Hva annet driver du med musikalsk resten av året?

— Jeg har det travelt! Jeg planlegger å gi ut et album (Propeller Studios) og en musikkvideo (Rainbow Studio) i november med min egen originale musikk med jazzmusikere, strykere og soul-vokalister, som det også skal  bli konserter av til våren. Jeg håper å motta finansiering til en improvisert konsertserie i vår på Sentralen med tittelen «Intermundium – Inhabiting the space between worlds», som vil inneholde strålende internasjonale instrumentalister, sangere og dansere fra Oslo. Jeg skal holde workshop i et teaterstykke på Dramatikkens Hus med et flott team av dansere som utforsker livshistorien til en jazzsanger, også det fra Harlemrenessansen.

***

Ultima 2025: Ikke glem hva fiolinbuer er laget av

Noen konsertnotater fra Elja med Benedicte Maurseth, Kristine Tjøgersen og Kronoskvartetten

Benedicte Maurseth, Kristine Gjøgersen og Kronos tar applaus etter fremføringen av Elja. Foto: Nabeeh Samaan/Ultima

1. Elja betyr det samme som å ale, eller fostre – for eksempel dyr. Hardingfelesolist Benedicte Maurseth sier følgende om verket: «Med Elja ønskjer vi å ‘ale fram’ ein djup respekt for naturen – og minne oss alle på at me alle er gjensidig avhengige av kvarandre.»

2. Kronos spiller på tradisjonelle instrumenter laget av felemaker Ottar Kåsa. Kåsa har vært profesjonelle hardingfelemaker siden 2008, og i tillegg til feler, lager han også hardingcelloer og hardingbratsjer. Kåsa har vunnet feleutstillingen på Landskappleiken fire ganger – og blitt tildelt gullmedalje for et av disse instrumentene. Kåsa er også spellemann, og har vunnet landskappleiken for hardingfele fire ganger. Den siste var i 2016, den første var i 2011, da mottok han også kongepokalen. Ottar Kåsa er født i 1983, det samme året som meg. Jeg vet ikke hva det betyr i denne sammenhengen, men jeg nevner det for sikkerhets skyld.

Hardingfeler må jeg jo ha sett på fjernsyn og bilder hele livet, men den første gangen jeg fikk se en på nært hold, og løfte en opp, var ikke så lenge siden, det må ha vært under covid. Det var en fele som tilhørte Selma French Bolstad, som i tillegg til å lage all mulig slags musikk fra engelskinspirert folk til skotskinspirert skranglepop, også er felespiller. Selma er i slekt med Torleiv Bolstad fra Øystre Slidre i Valdres, som vant fire landskappleiker, malte hus og lagde bruksgjenstander og la ned en formidabel innsats både her og der, blant annet med etableringen av Jørn Hilme-stevnet og som toneangivende instruktør, også i hovedstaden. Bolstad kan blant annet høres på 1977-utgivelsen Feletona’ Oppunde Bitihødn, produsert av Sven Nyhus, det vart nytta heile seks ulike felestille, står det i en undrende formulering i Store Norske Leksikon. 

Uansett, når jeg plukket opp hardingfela og tittet nærmere på den, så den annerledes ut. På avstand har disse instrumentene, i hvert fall for meg, en slags verdighet. Klenodier, alle som en. Men på nært hold vekket de små, vakre ornamenteringene helt andre assosiasjoner, plutselig var disse instrumentene også i slekt med de mest utflippa, spraglete designene til en gitarprodusent som Ibanez fra det glade åttitall – på den tiden da gitardesign fremdeles kunne ha noe med fremtidstro å gjøre. Der og da var hardingfela rett og slett litt harry, men på kledelig vis altså, en gjenstand som var litt mye, som ikke kastet bort en kvadratcentimeter, og som var bygd for fart og ekvilibrisme. Ja, kanskje er til og med understrengene det norske nasjonalinstrumentets svar på en Floyd Rose-bridge, som en kar jeg snakket med foreslo her om dagen. (Slike øyeblikk, hvor instrumenter liksom endrer betydning mens jeg står og ser på dem, kan jeg stadig oppleve, forøvrig, ta for eksempel modellen som er mange ibanezers stamfar, Fender Stratocaster. Ofte er det noe litt gammelmodig og klassisk over dette instrumentet, særlig i dets mest tradisjonstro sunburst-varianter. Men plutselig kan du også bli minnet om at dette tross alt er en gjenstand fra romalderen, i slekt med futuristiske bildesign og store forhåpninger til fremtiden. Siden endrer den seg igjen, og blir et instrument man spiller musikk som snart er hundre år på.)

3. Jeg nærer en avstandsfascinasjon til strykekvartetter, og til bildene av dem. De er ofte litt “lekne”, som om de forsøker å bryte med forventningen om at klassisk musikk skal være noe stivt og høytidelig. Ja, for de er jo et band også, autonome enheter, ingen dirigent i sikte, flat struktur. Dermed faller det seg for eksempel sånn noenlunde naturlig for et ensemble som Brodsky-kvartetten å se sånn her ut på pressebildene sine. Tjolahopp!

Foto: Presse   

Kronos-kvartetten, som ble etablert i San Fransisco i 1973, har vel et mer uanstrengt forhold til dette enn de fleste. De kan se ut som et band fra den yrende protopunk/new wave/no wave-scenen i New York rundt 70-80-tallet, og de har da også jobbet med mange nøkkelskikkelser fra denne perioden. Fiolinist David Harrington er det eneste originalmedlemmet igjen, og hans sobre, avslappede stil kunne like gjerne tilhørt det jeg kaller en grafikk-rocker, mens fiolinist Gabriela Díaz, bratsjist Ayane Kozasa og cellist Paul Wiancko fyller ut typegalleriet – fra topp til tå: Semskede rosa boots (Wiancko), flaskegrønne bowling-aktige sko (Harrington) og limegrønne pensko (Díaz). Om du for eksempel så dem reke uti Torvald Meyers gate, på jakt etter et egnet sted å bruke buyout-budsjettet sitt, skulle jeg klart å lure deg til å tro at det var medlemmer av The Magnetic Fields. Og i denne sammenhengen blir vel også de Kåsa-bygde instrumentene de for anledningen spiller på, seende ut som noe som like gjerne kunne kommet fra fremtiden.

Kronos og Maurseth med ipader, harding-instrumenter og annet nødvendig stæsj. Foto: Nabeeh Samaan/Ultima

4. I midten av kvartetten har vi kveldens femte spillende medlem, Benedicte Maurseth, som spiller hardingfele, tramper takta og synger. Det var Harrington som ønsket å innlede et samarbeid med Maurseth, etter å ha lest boka Å vera ingenting, der Maurseth snakker med sin læremester Knut Hamre. Når musikken beveger seg, er det gjerne som om hun sveiver den fram, små fraser som synes å tilhøre slåttelitteraturen, men som hentes ut og isoleres, gjentas, til de kan bety en hel masse andre ting. Noen ganger blir et eller flere av Kronos-medlemmene med på disse riffene, og da føles det nytt for dem, litt stivere og pertentlig – buestrøkene deres legger seg liksom på utsiden av det hun gjør. Det er vanskelig å si om det er en tilsiktet effekt eller ei – jeg misliker det ikke heller. Men den forskjellen, i erfaring med hva denne musikkens førstebeveger er, finnes underveis i denne konserten. Så svermer også Kronoskvartetten rundt det Maurseth gjør, skaper en omgivelse fullt av forsøk og tilløp, hit og dit, gjennomsiktige og tette klanger fulle av spørsmålstegn.

Benedicte Maurseth når fram med musikken sin. Da snakker jeg ikke egentlig om måten Hubro-utgivelsen Hárr fra 2022 mottok Nordic Music Prize det året, selv om slike ting naturligvis hjelper. Nei, det handler mer om at det var mulig å merke hvordan enkelte lyttere trykket den utgivelsen litt ekstra til brystet. Ikke bare en interessant, lyttervennlig plate i skjæringspunktet mellom folkemusikk, økologi, lydkunst og mye annet – men en plate som ble opplevd som litt ekstra verdifull. Les for eksempel Anne Yvens anmeldelse av Maurseths plate fra i år, Mirra, i nummeret av Jazznytt som er ute i butikkene nå. Anne har åpenbart ventet på denne oppfølgeren. Hun håper det er midtdelen i en trilogi, eller et triptykon. Kan hende Elja passer inn der.

5. Konsertens sjette navn er Kristine Tjøgersen, klarinettist og komponist. Og jeg kan i grunnen si det samme om hennes musikk for tiden. Igjen handler det ikke bare om prisdryss – selv om hun for eksempel mottok to Spellemann-priser tidligere i år. Nei, det er noe med plater som fjorårsutgivelsen Between Trees og årets oppfølger Night Lives, som strekker seg ut av premieskapet og fortellinger om internasjonal anerkjennelse. De inneholder et smil, stor forundring, overrumplende musikalske plot twists – og de kretser rundt noe dyrebart.

6. En gang i blant hører vi lyder av fuglekvitter spilt av fra høyttalere – eller, er det bare fugler? En kan lure på om det har sneket med seg inn en og annen modulærsynth også. Og den undringen, på i hvor stor grad fuglelydene er augmentert, loopet og så videre, blir også en del av opplevelsen. Man kan også ta seg i å lure på spørsmål av den typen Anja Lauvdal løftet fram i et intervju med NTT for en stund tilbake – hva betyr det å ta lyder fra naturen på denne måten? Finnes det en slags opphavsrett, ikke juridisk, men… økologisk? I sommer, på Motvindfestivalen, så jeg en opptreden av duoen Adrian Myhr og Michaela Antalová, som spilte musikk fra den vakre plata Sing Nightingale, hvor de spiller på kontrabass og fløyteinstrumentet fujara, i tillegg til annet smått, tidvis akkompagnert av fuglesang. Motvind foregår under åpen himmel ute i et skogsområde, og det skorter ikke på fuglesang, ja, du kan fint skrive i rideren din at du spiller på husets fugl her ute. Men de hadde allikevel med seg nattergalens distinkte kvitring, som ble spilt av på genelec-monitorer underveis. Hva betydde det? 

Jeg vil tippe at fuglesang uansett er den sammenligningen som oftest er blitt dratt om (rar) musikk av alle slag – enten det er små hooks, lange improvisasjoner, følelsen av å stå inn i et eller annet større og tredimensjonalt. Hvilke andre sammenligninger kunne man tenke seg var på lista? Kanskje vindens sus, sorlen fra en elv, forsåvidt også ståket fra en trafikkert by. Men nei, fuglesangen må nok være helt på topp. Underveis benytter Kronoskvartetten seg av ulike små hjelpemidler – et metallstykke som klirrer lynraskt mellom strengene, slik at de høres ut som lyden som skjer når du slår på en linjal og drar den innover bordflaten. Wiancko drar også et plastrør over cello-strengene sine. Og på et tidspunkt finner de også fram noen så fløyter (?) som, når de blåser i dem, høres ut som stiv kuling.

7. “There was no electricity where I was born, so my radio was listening to the birds, the frogs, the horses, oxcarts going by, those were the sounds that shaped my growing up. I would take a reed and make a little flute out of it, sitting under the trees and playing for the birds who would gather above me. I would hear all those sounds and put them together in my head.» – Hermeto Pascoal (1936-2025)

8. På en stor skjerm bak ensemblet ser vi opptak fra naturen. Det er ikke alltid lett å skjønne hva vi ser på, særlig ikke i starten. Linsa er dekket av det som kan være dråper, og bak dem igjen, kanskje et landskap? Muligens om høsten? Litt senere titter vi på det jeg tror må være reinlav, vi er svært tett på.

Og sånn har vi vel alltid kikket på omgivelsene våre, tror jeg. I møte med både musikk og visuelle inntrykk kan jeg bli minnet på hvordan jeg likte å zoome inn da jeg var yngre – og nistirre på en stein, for eksempel, eller en fargerik fillerye for den del (den mest tilgjengelige formen for nonfigurativ kunst i Norge, tradisjonelt sett?), eller en havbunn. Dette er det enkleste jeg kan si om dragningen mot all slags såkalt abstrakt musikk. Opplevelser som kanskje ikke forteller så mange forskjellige “historier” i løpet av en konsert (melodier, tekster, tydelige dramatiske reiser fra a til b til c) men som skaper ulike steder, og som gir oss tid til å utforske dem. At det går an å tenke på musikk som noe det er mulig å krype inn i, og utforske, at noen har latt nøkkelen stå i døra og gått – vær så god, nå er det din tur. Noe raust, at det mye av denne musikken kan gi, i bytte mot litt oppmerksomhet og tålmodighet, er en sorts assosiasjonsfrihet, og en frihet i hva du velger å trekke frem, eller legge mindre vekt på. Men også en litt annen tilknytning til lyden, at det ikke nødvendigvis er noe som møter deg rett på, men noe du mer omgis av og puster i. Det, ville jeg sagt, kan være spennende eller verdifullt. Overraskende sosialt også. Kanskje ville jeg fortsatt med å si at mye av musikken som beveger i denne sonen har en slags enkelhet ved seg, som kommer til syne om du er åpen for det. Det har jo vært rundt oss hele tiden – omgivelsene våre har gitt oss “abstrakte” opplevelser, også før vi begynte å lage melodier, bilder og historier. Naturen er læremesteren her. Musikken gjør seg ikke alltid mer komplisert enn den trenger, den handler ikke om så mange ting på en gang. Det er mer som om den tar for seg en flik av noe, og gransker det grundig. Så titter du på et fragment, så fester du deg ved detaljer, så merker du hvordan hvordan ting ser ut eller låter når du har stoppet opp ved dem lenge nok. Å prøve å gjøre en liten del til noe mye mer betydningsfullt.

Kronos og Maurseth akkompagnerer vannet. Foto: Nabeeh Samaan/Ultima

9. I en lang sekvens dveler kameraet ved et lite bekkefar hvor bobler i vannskorpa sprekker og formerer seg, og i starten virker det nokså bagatellmessig, men etter hvert som vi dveler mer og mer ved dette synet, fremstår også bevegelsene voldsommere og voldsommere. Man kan velge selv hva dette betyr, selvsagt – en gang hørte jeg om en norsk musiker som satt i en bandbil på vei over Dovrefjell, og som, da en av de andre musikerne ga uttrykk for sin beundring for de store formasjonene svarte hva så? Det er jo bare stein.

10. David Lynch sa det slik: “When you only see a part, it’s even stronger than seeing the whole. The whole might have a logic, but out of its context, the fragment takes on a tremendous value of abstraction. It can become an obsession.”

11. I essayet Den naive leser av Inger Christensen, sier hun på sin side at “verden i virkeligheten både kan lese og bli lest. At inntrykk kan høstes på samme måte som druer høstes. At tegn kan samles, slik man samler næring. At vi som mennesker kan lese en mangfoldighet av tegn, fra stjernenes og skyenes bevgelser, via fugletrekk og fiskestimer, til maurspråk og vannvirvler hjemme i kjøkkenvasken. Alt fra astronomi og usynlig kjemi til biologien og dens klima. Men maurene leser også. Slik trærne leser og vet akkurat når de skal henge med bladene om blomstringen deres er i fare.” 

Og så, i teksten Vår fortelling om verden, skriver hun dette: 

“Oppstår kunsten med samme nødvendighet som den som får bikuber, lerkesang og tranedans til å oppstå?

Er den et naturlig uttrykk som uunngåelig bryter frem, som en tilføyelse til det allerede eksisterende? Et naturfenomen på lik linje med alle andre, noe som på naturnødvendig vis tvinger seg frem, tilfeldigvis med mennesket som produksjonssted?

Og er den like nødvendig for mennesker, for livets opprettholdelse, som bikuben for bien, som lerkesangen og tranedansen er for lerken og tranen?

Det må innrømmes at Michelangelo knapt kan kalles et produksjonssted. 

Men om man sier at det er kunsten som utfolder seg gjennom ham, blir han jo ikke mindre viktig enn om man sier at han utfolder seg gjennom kunsten. Begge deler er vel tilfelle.”

12. Naturmotiver går altså igjen både hos Maurseth og Tjøgersen, og det er vanskelig å skille opplevelsen av den fra sorgen om at noe også glipper. Vi føler oss naturligvis ofte skrøpelige, og ydmyke, i møte med naturen. Erkjennelsen av at det også er noe der ute som virkelig glipper, som er i ferd med å bli endret på grunn av tilstedeværelsen vår, er ikke til å bære – økosorg, heter det visst. Men musikken, eller “budskapet” i et verk som Elja føles ikke éndimensjonal. Undringen er intakt. Tjøgersens måte å ta med seg naturen inn i musikken hun skriver, er tilsynelatende full av paradokser. I en sekvens kan det være som om musikken prøver seg fram, gjennom stadig nye variasjoner, nesten evolusjonsaktig – men så kommer det brudd, komponistens tydelige vilje viser seg, da er vi med ett nærmere kulturen. Noen ganger er det som om fuglene hun tar med seg inn synger “fritt”, andre ganger klippes de opp, og brukes som byggesteiner. Hun prøver ikke å gjemme seg. 

13. Og hardingfela? I Norge vil vi naturligvis ofte assosiere den med en sorts naturromantikk. Myllarguten skal ha lært å spille av fossegrimen – spellemann Hallvard T. Bjørgums teori er at han lot seg inspirere av bølgebevegelsene i elva. Men fela er naturligvis også i høyeste grad kultur, og et godt eksempel på hvordan instrumenter har reist mellom samfunn og latt seg gjenoppfinne. Undres på hva Kronos-medlemmene, når de har Kåsas kreasjoner i hendene sine, tenker på. Selv blir jeg minnet på en av mine favoritt-anekdoter, som også er blitt nevnt tidligere i remsa – et møte mellom komponist og Radiohead-medlem Johnny Greenwood, og den polske komponisten Krzysztof Eugeniusz Penderecki. Greenwood var en stor beundrer, og visste dermed godt at Penderecki hadde en stor lidenskap for trær. Greenwood viste frem et verk han hadde skrevet selv, hvor strykerinstrumentene i orkesteret ble spilt på med kvister. Du veit. Sånne som vokser på trær. Det er sikkert fint, svarte Penderecki. Men ikke glem hva fiolinbuer er laget av.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger