NTT: Kringkasting eller kullkasting?

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, som altså er Jazznytts ukentlige publikasjon i digitalt strimmelformat om jazzen og omegnen. Denne gangen med en god del stoff om NRKs nokså drastiske omlegginger av sitt musikktilbud, i tillegg til et møte med Kertu Aer, et Jazznytt-livearrangement og tekst om en strålende dokumentar som går på kino nå. Så la oss komme oss i gang med tre små først: 

1. Den største happeningen i musikklivet denne helgen er uten tvil åpningen av Børsen Kulturhus på Tangen, et prosjekt dratt i gang musikerne Guro Moe og Håvard Skaset, og et hus som skal romme all tenkelig slags kultur, noe åpningshelga også signaliserer ganske tydelig, ja bare se på åpningsfanfaren av Moe med Tangen Mandskor, Tangen Damekor, Espa og Tangen musikkorps, samt Paal Nilssen-Love, Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv. DET er tverrsnittet sitt! Det blir gong-konsert med Nilssen-Love, Bach med Rønnekleiv, lyd og bildeopplevelse av britiske Greg Pope sammen med østerrikske Billy Roisz, Martin Hagfors, familiekonsert med Hogne Moe og fortellerstund, og Mattis Kleppen spiller slåtter. Vi ser frem til fortsettelsen – og gleder oss til å fortelle våre lesere om mer. Feir uten måte. 

2. Amerikanske David Krakauer er en av verdens ledende klezmer-klarinettister, og har flyttet grensene for sjangeren inn i jazz, rock, funk og hip-hop. Lørdag er det Klezmernatt 2025 på Cosmopolite, og der kommer han med sin kvartett. Sånn her kan det låte:

3. Den glimrende kvartetten Wako er ikke snaue – de spiller tre konserter de neste to dagene. I kveld på Bergen Jazzforum sammen med Shakai, i morgen på Oseana kunst- og kultursenter på Osøyro kl. 13, og på Juret i Oslo klokka 21. Kjør forsiktig! 

4. Så er Ultima også i gang i Oslo – vi limer inn en liten tekst om Kristine Tjøgersen, som under festivalen har vært aktuell med verket Petrichor og som neste torsdag fremfører Elja med Benedicte Maurseth og Kronos-kvartetten:

I jazzens omegn finner vi rock, folkemusikk, elektronisk musikk – og selvfølgelig også samtidsmusikk. Det er mange berøringspunkt kunstnerisk, så klart – og i musikermiljøer er det profesjonelle og vennskapelige bånd på tvers av innhegninger og interesseorganisasjoner. Den fremragende komponisten og klarinettisten Kristine Tjøgersen har gjort mye godt arbeid med jazz/impro-musikere, og er inne i en veldig god periode nå. Hun fremføres av Oslo-Filharmonien og Kronos-kvartetten, og mottar priser rund baut. Nå sist den 17. mai mottok hun den høythengende Ernst von Siemens’ komponistpris.

Og hun er også aktuell med den helt supre platen Night Lives sammen med Cikada Ensemble (utgitt av kresne Aurora Records). Der fortsetter hun sin gullrekke med besnærende og fascinerende musikk – vetta søren hva man kan kalle det egentlig: naturmusikk? All verdens kryp, snille som slemme, kravler rundt i lydbildet, det er sjøkuer under vann og illsinte innsekter. Lytteren fylles av en betydelig organisk ro. Samtidig kommer det midtveis innslag av sofistikert techno, og så ganske vanlig og hjertevarmende skjønn kammermusikk, vekselsvis. Og det fungerer perfekt! Det er bare så pussig at mye av de ovennevnte beskrivelsene også kan brukes om debutalbumet Reality av duoen TLÖN (Jazzland), som om det er en helt ny og parallell bølge som kan fungere som et alternativ til den rare folkemusikkbølgen som skyller inn over omegnen. Mer av det!

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

Her er Lennie Tristano med låta “Wow”. Wow!  

 

NRK og (jazz)musikken 1 – Karen Frivik tror ikke jazzstoffet blir mer tilgjengelig 

I forrige nummer av Now’s The Time rakk vi akkurat å registrere at NRK foretar en stor omlegging i musikktilbudet sitt, og at en av konsekvensene er at seks radioprogrammer går dukken: Musikkreisen (tidligere kjent som Jungeltelegrafen), Y2K, Hegstad, Klassisk vorspiel, Spillerom og Jazzklubben. Sistnevnte er et av de eldste programmene vi har i Norge, det har gått på statskanalen siden 1959 – året Kind of Blue, Mingus Ah Um og en god del andre kanonbra jazzplater kom ut. Det er ikke småtterier, med andre ord, og reaksjonene har vært flerfoldige – direktør for Riksscenen, Ane Carmen Roggen, flagger sin bekymring i Ballade og skriver “Jeg tror mange sitter med den samme følelsen som vi hadde da Spellemannprisen begynte å ligne på P3 Gull og skjøv det meste av den interessante musikken i en slags B-sending etter showet. Dette er jo vår verden – men vi får ikke plass?”

I dag publiserte Ballade også en tekst av Terje Ekrene Vik, tidligere sjef for Sildajazz og leder av selskapene Sheep Chase Records og Sauajazz, hvor den vanligvis diplomatisk anlagte haugalendingen rett og slett virker litt provosert og oppgitt: “De norske lytterne undervurderes av dere, og da verken blir eller kommer de til dere. NRK nærmer seg samme tyngde som de generiske spillelistene Spotify har laget til trening, kaffedrikking eller lesing til passiv lytting, med noen få og hederlige unntak enn så lenge. Gi oss dyplytting og god journalistikk. Det er på nerde-nivå de gode historiene finnes.”

Selv har jeg, altså blogghalvdel Filip, noen korte sitater på trykk i Klassekampen denne uken, men det var åpenbart også et behov for å snakke med noen i NRK om denne avgjørelsen. Vi starter med Karen Frivik fra Jazzklubben.

Karen Frivik. Foto: privat

Var beskjeden overraskende?
– Jeg har hørt noen rykter om at det kunne være et mulig utfall, men også antydninger om det motsatte. Så fikk vi vite dette i forrige uke, det var et allmøte hvor vi kunne komme med våre synspunkter. Men alt var avgjort, det var mer snakk om å få luftet tankene om det. Jeg har ikke hatt noen medvirkning rundt spørsmålene om vi skal legge ned eller prøve å gjøre noe annet, eller hvilke endringer det kunne gått an å gjøre i det eksisterende programmet. Det er ikke lett å få de beste sendetidene i P2, jeg opplever at Jazzklubben har vært stemoderlig behandlet og ligget i TV-skyggen, og har i årevis prøvd å få flyttet det inn i mer radiovennlig lyttetid. 

Hva tenker du om endringene de har signalisert?
– Man må se på ideen bak omleggingen, og det er for det første å få stoffet ut til flere folk. Men hva slags lyttere skal man nå ut til? Om man ser på radio og ønsker mer jazz inn i Musikklivet, så er det et program som har hatt to timer til rådighet og som nå sper på med en time ekstra. Der skal en rekke ulike sjangre inn og dette skal nå bli hovedarenaen i radio for de programmene som legges ned; samtidsmusikken, jazzen og verdensmusikken.
Det vil være snakk om at lyttere kan snuble over en jazzlåt. I tillegg skal det produseres serier, men det blir jo noe dann og vann. Det blir ikke et programtilbud for folk som interesserer seg for den musikken, med lengre låter og fordypelse. Sånn blir forholdene på radiofronten, og når man ser på den andre biten, som handler om å være mer tilgjengelig på digitale plattformer, sliter jeg med å forestille meg at mer stoff som handler om jazz vil ligge lett tilgjengelig slik at man finner det i jungelen av tilbud, der er det jo stor konkurranse og den muligheten ser jeg som forsvinnende liten. Jeg har for eksempel hatt en Miles Davis-serie liggende ute i flere år nå, den ble faktisk veldig bra, det er intervjuer med mange folk som spilte med ham etter comebacket. Den har ikke hatt mange klikk, men kunne jo vært løftet fram. Jeg tror ikke det nye jazzstoffet vi skal lage nå har noen bedre sjanser til å oppnå resultater. Faktum per i dag, er at NRK når godt ut med sine radioproduksjoner gjennom radioapparatet. Det at man nå fjerner disse hele timene med fagstoff, gjør rett og slett at lytterne får  mindre tilgang til disse områdene. 

Det sier jo Borch Bugge også (i intervjuet lenger ned, journ.anm) – det handler ikke nødvendigvis om lyttertallene på radio per i dag, men om hvordan de leser større strømninger og utviklingen generelt sett for mediene.
– Ja, men skal man være i en slags ventemodus, hva skjer med alle lytterne man har hatt? Hvor går de når vi forsvinner? Jeg tror det er en risiko der, og jeg spurte også Mats om hvorvidt de anser radio for å være et mindre aktuelt medium. Han sa jo at radioen vil bestå. Glem ikke at NRK er en kringkaster. Jeg skjønner ikke hva som er så galt med at man vet at man kan høre på denne musikken klokka åtte på søndager og fredager, og så søke programmene opp på nettet når man ønsker – det ligger jo tilgjengelig der også – “on demand” – slik ledelsen ønsker. Problemet deres er at det er for få klikk der. Men da kunne man kanskje heller jobbet for å reklamere mer for det eksisterende tilbudet. Hvorfor skal man kaste det som går best, altså radioprogrammet?

Tanken er å legge til rette for at journalister som deg kan borre mer i dybden på enkelthistorier og saker – og bidra på den måten. Men slike ukentlige programposter har også vært en garanti for at noen i NRK følger med på et musikkområde. Hva tenker du om muligheten for å opprettholde den kompetansen i NRK?
– Den ukentlige dekningen av hva som foregår vil jo i stor grad forsvinne bortsett fra det man kan få inn i Musikklivet. Der konkurrerer man med annet stoff – det vil kanskje være plass til en god historie eller noe kuriosa, men du får aldri spilt en hel jazzlåt, der stopper det etter to minutter. Det vil ikke kunne yte musikken rettferdighet. Man kan gjerne dykke ned i et fenomen eller en historie, men vi kan ikke kaste den ukentlige dekningen på båten for å gjøre det. Vi har jo egentlig alt for lite flate allerede for å dekke alt som skjer, det er masse vi går glipp av – enten det er album, festivaler, hendelser, hva som foregår på institusjonene. Det er mye vi ikke er i nærheten av å dekke, og det er jo statlige midler som går inn i dette feltet, så vi har også en forpliktelse, og ikke minst som allmennkringkaster. Det mener jeg man står i fare for å ikke oppfylle. 

Men muligheten til å stå mer fritt til å foreta slike dypdykk – hvordan stiller du deg til det for egen del?
– Jeg jobber på den måten allerede, denne uka lager jeg et program med Jason Moran, basert på et intervju, og plata Go To Your North (med Trondheim Jazzorkester, journ.anm). Jeg jobber sånn innimellom, i tillegg til å ha programmer hvor jeg spiller fra nye album, har musikere i studio, og prøver å mikse ungt og gammelt, kvinner og menn, ulike undersjangere. Det handler om å lage en slags miks. Dette med å fordype seg i enkelte temaer gjør jeg stadig vekk, men jeg vet ikke hvor mye de som foretar endringene hører på et program som Jazzklubben. 

Men en musiker som Jason Moran slår meg som et godt eksempel på en personlighet som også “generelt musikkinteresserte” burde kunne se på som relevant. Er det verdt et forsøk?
– Ja, men å legge ned Jazzklubben for å gjøre det, er et tapsprosjekt, for jeg tror aldri vi kommer til å få så mye sendeflate igjen. Om jeg lager serier, blir det vel kanskje tre-fire  i året. Og en serie med en engelsktalende musiker som Jason Moran har jeg ingen tro på at når opp. Jeg har faktisk en serie som ble bestilt og som skulle ut på digital plattform – slik de altså ønsker mer av. Den har ventet i halvannet år på publisering. Så beklager, jeg er skeptisk. Vi kommer uansett ikke til å få de 45 timene som Jazzklubben står for nå tilbake, eller på annet vis. Det blir ikke noe sted der vi kan spille en seks minutters låt, for det er det ikke plass til i en serie, da mister du tråden. I Musikklivet vil det definitivt ikke bli plass, med to-minuttersgrensen og fokus på lett tilgjengelig musikk. Og selv på NRK Jazz er det vanskelig å spille en låt som varer over 6 minutter. 

Jøss, hva er årsaken til dét?
– Man er redd for at folk skal gå lei og falle fra – og skru av. . Alt dette er jo tallbasert, egentlig, man ser på statistikk, hvor mange lyttere man har nådd, hvor lenge de har hørt på. Jeg mener det er feil fokus, for man må også se på kvaliteten på radioopplevelsen og noen ganger akseptere at man når ut til færre. Det er verdien av NRK.

Du er inne på NRK Jazz, og der blir det varslet litt mer DJ-nærvær. Altså, folk som prater mellom låtene og sånn. NRK Jazz har jo noen ganger vært litt spøkelses-aktig, uten noen som sier et kløyva ord, bra egnet for blindfold-tester om man kjører bil og sånn…
– Jaja, den har vært sånn. 

Men hva tenker du om den endringen?
– Det er fint om de får til det, den endringen ble bestemt for flere år siden da Marius Lillelien var radiosjef. Han ville ikke ha en ubetjent kanal, og foreslo tre stillinger til å annonsere musikken, men dette ble ikke iverksatt av kulturavdelingen. Så hvordan det går, aner jeg ikke, det er fint med betjent kanal, men det skal ikke settes flere ressurser inn, så det vil trolig gå på bekostning av andre oppgaver.  Før hadde jazzen 3-4 stillinger, – nå er det meg og Tine (Skolmen, journ.anm) er kanskje på 50%. På begynnelsen av 2000-tallet hadde vi jo fire timer med jazz i uka, i tillegg til Jazzklubben var det Jazzbasillen, Round Midnight og en konsertsending. 

Om vi løfter blikket, hva er poenget med å dekke jazz i Jazzklubben på NRK i 2025?
– Mitt formål er – i tillegg til å betjene jazzfolket – å gjøre jazzen tilgjengelig for folk som kanskje ikke er så interessert, og å åpne lytteres ører for noe som er interessant og vitalt, men som kanskje kan oppleves som litt fremmedartet. Å invitere dem inn ved å snakke om musikken, og med musikerne – dette er noe av min motivasjon. Det er viktig, jazz er en stor ting i Norge, både fordi Norge har vært viktig for internasjonal og særlig europeisk jazz, men også fordi folk går på mye konserter. Jazzen er den nest største delen av festivalfeltet etter pop og rock, det er utrolig mye interesse, og det bør speiles i NRK. Man må passe på at man dekker kulturlivet journalistisk og ta med seg smått og stort. Hva skjer om det forsvinner? Jeg mener NRK kan stå i fare for ikke å oppfylle oppdraget som allmennkringkaster der det nettopp skal være plass til viktige kulturuttrykk uavhengig av lyttertall. For jazzens del så vil jo den leve godt utafor radio, og jazzlivet blir ikke svekket sånn sett. Men det er ikke det dette handler om  Ogjeg tror det er mange musikere som nå vil bli i villrede – hvor skal de gå med musikken sin for å komme litt ut til allmenheten, bortsett fra på konserter og skiver. Det er en forskjell på 20-40.000 på radio sammenlignet med hvor mange som kommer på en konsert. Dekningen er allerede skåret til beinet, så og si alt av konsertopptak er avviklet og vi reiser ikke lenger til alle de store jazzfestivalene. Samtidig har NRK landets største kulturredaksjon, fullfinansiert over skatteseddelen.

NRK og (jazz)musikken 2 – Mats Borch Bugge på tvers av plattformene

Mats Borch Bugge. Foto: Julia Marie Naglestad/NRK

Så er det ledelsen, representert ved NRKs musikksjef, som neppe trenger noen nærmere introduksjon. 

Forklar hvor avgjørende digital vekst – det å få folk over på appene til NRK – egentlig er.
– Det er jo det hele NRK, uavhengig av hva slags fagfelt man jobber innenfor, jobber etter. Det gjelder ikke bare musikk. Det er helt klart en dreining mot digital publisering av innhold. På TV har vi jobbet med det lenge, det samme har vi naturligvis gjort med nettstoffet, men radio har ligget litt etter i utviklingen. Det er både fordi vi har veldig mange ulike DAB-kanaler, og fordi det har vært en sterk tradisjon for å tenke lineært der. Digital vekst er hele motivasjonen og utgangspunktet for valgene vi gjør. Jeg kan forstå at det oppleves rart. På individplan kan det tidvis være frustrerende å fokusere så hardt på  en app når vi vet at det heldigvis fortsatt er mange som lytter lineært via DAB. Men det er en retning og utvikling vi ikke kommer utenom. Alle piler peker i den retningen, og det er noe alle de andre allmennkringkastingene også navigerer etter . 

I Klassekampen på tirsdag er du sitert på at dere ikke har “funnet nye måter å lykkes med en type musikkinnhold som velges både i NRK Radio, i appene, på TV og NRK.no” – hva ligger i det – handler det om at musikkinnhold, for å lykkes, må kunne funke overalt?
– Annen type innhold har i større grad funnet sin plass i appene, enten det er drama-serier eller kortnyheter. Men musikkinnholdet har i stor grad vært tuftet på enkeltpersoner som har jobbet med sitt program. Så sendes programmet lineært, og så kommer en ny uke. Det er heldigvis folk som fortsatt hører på, men det er ikke tallene som i utgangspunktet gjør at vi endrer på det. Det er for å imøtekomme fremtidens digitale krav og publikums bruk i årene fremover. Vi ser at podcast er det eneste mediet som øker, det er et valgbart format som velges på tvers av produsenter, og helt klart også en tendens blant de yngre – der fallet i lineær lytting blant 20-29-åringer har vært nærmere 25% de siste tre årene. Endringene som nå gjøres, er nærmest på overtid, og vi ønsket å kunne fortsette å bruke ressursene disse personene er. For å være konkret, er tanken at en journalist som Arne Berg (fra Musikkreisen, tidligere kjent som Jungeltelegrafen, journ.anm) får bruke kompetansen sin, men at han har muligheten til å gå i dybden på enkelte historier og publisere det. Så er det mulig å ha lineære uttak av det innholdet, men man må tenke digitalt først, dernest lineært, heller enn omvendt. Det er to parallelle spor her: Det handler om aktualitet, det som skjer her og nå, og det handler om historiefortelling eller fordypning. Vi tenker at det er smart å samle aktualitetsstoffet under færre titler og heller gå i dybden gjennom egne serier eller gjennom samletitler som «Historier fra virkeligheten» – for å nå ut digitalt først. 

Men kan det ikke hende at noe av grunnen til at dette stoffet ikke “funker” er at musikk er mer lineært – altså, om poenget er å bruke en time på å høre musikk fra et sjangerfelt som enten er ny, eller samlet rundt en eller annen tematisk knagg, kommer man på en måte ikke bort fra at formatet er som det er. Ligger det ikke i sakens natur?
– Man risikerer at man mister noen på veien, det kan godt hende. Det blir færre ukentlige avtaler, men vi ser jo også at de ukentlige avtalene i større grad enn før brytes av publikum. Jeg tror og håper oppriktig at når vi har en god historie å fortelle, vil det i mye større grad kunne engasjere publikum. Det lages så mye innhold, og til syvende og sist drukner mye av det. Nå snakker jeg om den digitale synligheten. Vi ønsker at innholdet vi går for skal kunne leve på tvers av plattformene. Da kan man også for eksempel vise frem annet relevant innhold som deskes i samme veiv som en ny serie publiseres – enten det er arkivmateriale eller innkjøpt materiale. Å skape gode sammenhenger som gjør at folk dykker videre. 

Jeg skjønner at man kan diskutere hvor bra ulike programposter har fungert i dag. Men det jeg opplever at slike sjangerspesifikke flater også er, er jo en garanti for at det finnes noen personer som følger med på de feltene fra uke til uke. Dere sier at de som nå står uten sitt faste program vil kunne finne nye måter å jobbe med det i andre flater – men sett at de etter hvert gir seg, vil man da hente inn nye folk som har det å for eksempel følge med på jazz, eller musikk fra hele verden, som et ansvarsområde?
– Det må innholdsmiljøene svare for, det handler om rekruttering og ledelse av kompetanse i redaksjonene, og er ikke mitt bord. 

“God historiefortelling” er en forargelsesfremkallende formulering som dukker opp i pressemeldingene om denne omleggingen. Hva innebærer “god historiefortelling” om musikk?
– Haha, det kan være veldig mye – det er kanskje sånn at noen terges av formuleringen snarere enn at det har en appell. Et eksempel kan være Spillerom, de hadde for eksempel en episode om Eva Knardahl. Det er et eksempel på en komponist som man kunne dykket dypere i, kanskje laget en serie om. Eller som kan løftes videre fram om vi har en temadag som kretser rundt norske komponister. Et annet eksempel er selvfølgelig Pianisten, serien om Maria Kannegaard, eller det kan være podcastserien om Vassendgutane som ligger i Historier fra virkeligheten. Det er mange ulike veier inn i musikken, ulike vinklinger. Det er egentlig bare fantasien som setter grenser. 

Dere sier at jazz skal innlemmes i Urørt i større grad – en plattform som har løftet fram det mer uetablerte. Er det fortrinnsvis folk som for eksempel ikke har utgitt album før, og er det noen aldersgrense?
– Urørt har ingen aldersgrense, det vil være en skjønnsmessig vurdering fra redaksjonen hvorvidt ting etterlever urørtstempelet eller ikke. Så i utgangspunktet har det ikke noe å si om man er 75 eller 15, på en måte. Og hvordan Urørt-redaksjonen og den nye musikk-noden, som er den nye organiseringen i innholdsdivisjonen på Marienlyst vil forvalte Urørt inn i andre typer prosjekter, er det for tidlig å si noe om. Men jeg kan komme med et eksempel – klassisk-konseptet Virtuos er noe som det er naturlig å legge inn under Urørt for å tydeliggjøre  merkenavnet. Tiden vil vise hvordan det presenteres, men det handler om å tydeliggjøre for publikum at NRK tar norsk, samisk og øvrig musikkliv på alvor. Vi tror det kan være gode og viktige synergier. 

Om man ser på et program som Musikkreisen, har de naturligvis også løftet fram norsk og samisk musikk, men det bærer like stort preg av å være en musikalsk “utenrikssending”, som jobber med å løfte blikket ut. Jeg vil jo også anta at NRKs tilgang på “sterke historier” er større i Norge – det var ikke et belgisk radioteam som fant historien om Maria Kannegaard, liksom. Risikerer man ikke også her å rette blikket mer innover, at musikktilbudet blir mindre internasjonalt rettet?
– Vi lager jo innhold for folk som bor i Norge. Vedtektene våre peker i retning av norsk og samisk musikkliv. Der er vi tro mot oppdraget vårt og fokuserer først og fremst på alt som foregår her til lands. Så spiller vi jo også masse internasjonal musikk og vi omtaler masse internasjonale artister og strømninger på alle plattformer. Om jeg skal ta for meg Musikkreisen spesifikt, har vi sett en utvikling der mye av den musikken Arne Berg har forfektet og vist fram heldigvis har blitt en større del av populærmusikken forøvrig. Den er en del av folks hverdag i en global verden hvor lytteren har tilgang på mer og ikke minst nå reiser mer. Dette er kanskje litt søkt, men det finnes kanskje en analogi til programposten Migrapolis, som man på et tidpsunkt så at man ikke hadde behov for. Vi er ikke der med Musikkreisen, innholdet skal leve videre, Arne er en enorm fagperson. Det må understrekes at denne endringen  er en formatendring som gjør at vi ønsker å bruke kompetansen videre, men at vi serverer det på litt annet vis. 

Hva gjorde at et program som Folkemusikktimen ble spart – eller, hvordan valgte dere ut hvilke som skulle kuttes?
– Vi har gjort en helhetsvurdering – jeg hører at det er et politikersvar – og vi har sett på hele porteføljen. Tilbake til oppdrag og vedtekter: vi ønsker å gjøre en best mulig jobb for norsk og samisk musikk, og det er grunnen til å gjøre noe nytt. Når du nevner Folkemusikktimen, så har for eksempel jazzen en egen kanal som sender 24 timer i døgnet, det har ikke folkemusikk. Og Folkemusikktimen har et godt liv på P2.

Du er innom radiokanalen NRK Jazz i det svaret, og der er det også endringer, i Jazz i Norge-intervjuet snakker du om “noe tilstedeværelse i form av DJ-flater” – hva innebærer det?
– Det er det nok enklere at de som sitter tettere på redaksjonene sier hva skal innebære, jeg har ikke noe mer å si enn at vi ønsker mer tilstedeværelse. Dette er jo helt ferskt, det ble meldt internt bare noen timer før dere fikk vite om endringene. Nå jobber musikkmiljøet på spreng for å finne ut hvordan vi løser det – og jeg har stor tiltro til at de vil gjøre gode vurderinger.

Men “DJ-flater”… det er snakk om folk som spiller musikk og prater mellom låtene?
– Haha, svaret er ja, da vil det være  en programleder som prater om musikken som spilles. Og så kommer vi til å ha en leken inngang til det. Om det er en tema-dag som har en jazzforankring , vil det være naturlig å ha det på NRK Jazz. Om det er en radioserie som tar utgangspunkt i jazzen, er det helt naturlig å sende det også på radio. Det kom kanskje ikke så godt fram i pressemeldingen at vi ønsker å eksperimentere mer rundt måten vi bruker de forskjellige radiokanalene på. Vi har gått i retning av å bruke de hensiktsmessige vinduene til enhver tid, det er mange flere anledninger til å tilby stoffet der det egner seg best for å lage tydeligst og best tilbud for publikum: At man på NRK Jazz vil kunne få innhold som handler om jazz, og respektivt  med folkemusikk og klassisk. I tillegg til mer DJ-tilstedeværelse, som NRK Klassisk har hatt. Det er lurt at en radiokanal har noen stemmer i seg. 

Hvordan er spillelisteredaksjonen i NRK Jazz styrket, som du også sier?
– I det ligger det, helt konkret, at flere mennesker er med på flere spillelistemøter. Det er også hyppigere oppdatering av spillelistene. Vi fikk en bestilling tidligere i år på å levere mer ny norsk jazz, rett og slett. Det er i gang. 

Det å satse på det uetablerte er et fyndord, ingen i norsk kulturliv har fått sparken for å løfte fram ungdommen på en stund. Baksiden av det er jo både at det finnes parogtjueåringer som føler at de har ganske dårlig tid, og en hel masse folk over tretti som føler de gikk glipp av innpasset. Mye musikk handler om modning også – og jeg syns det er naturlig å lure på hvor man skal få plass til musikk som er god, ikke er “ung” og som heller ikke nødvendigvis har en “sterk historie” her.
– Jeg har absolutt tenkt på det, men heldigvis er jo all jazz terningkast 5 eller 6…

Ikke prøv deg!
– Nei, det er et kjempegodt poeng. Akkurat når det gjelder jazzen, opplever jeg ikke at NRK har hatt noen slagside – uten å hive noen under bussen – rundt det å løfte unge jazztalenter. Det at vi ønsker å se med nye øyne på nytt jazztalent i Norge gjør jeg med rimelig stor selvsikkerhet og rak rygg. Det er jo på høy tid, men vi må selvfølgelig fortsette å synliggjøre de som i andre sjangere  i større grad har nådd middagshøyden. Jeg er fullt klar over at de færreste peaker i tjueårene, det gjelder klassisk og samtidsmusikk også. 

NRK har fått en ny organisering, som blant annet innebærer en “musikknode”. Hva er en node?
– Det har jeg også lurt på – jeg vet ikke! Det er et ord som har fosset inn i NRK. Jeg husker ikke definisjonen, men det er et miljø som opererer på tvers i en matriseorganisering og som har tentaklene sine ute i andre tilstøtende miljøer. For å utbrodere: Musikknoden har tilhold i kulturavdelingen, men de jobber også med musikkrådgivning for drama, for NRK sport og for andre fagmiljøer. Vi har gjort et solid stykke arbeid med å systematisere musikklegging i TV-produksjonene. Der er vi blitt mer bevisst på viktigheten av sync, altså innkopiert musikk på TV-bilder. Det gjøres et stort løft med tanke på å synliggjøre norsk og samisk musikk, både komponister og instrumentalister. Det tenker jeg er viktig å nevne, også i en jazzkontekst. Det kan være svært egnet musikk for å styrke eller etablere en stemning. 

Stadig kommer man tilbake til oppgaven med å styrke norsk og samisk musikk – men musikk er naturligvis grenseløst, og den er sjelden bare norsk – har internasjonal musikkdekning en sårbar posisjon i NRK når den ikke er spikret inn i oppdraget deres på samme måte?
– Det er et godt spørsmål, men jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt at det er det. Oppdraget vårt er snarere en mulighet til å innta en tydeligere rolle i en svært global verden. Det oppleves viktigere, i tråd med utviklingen, å fokusere på det som foregår her i landet. Så er det selvfølgelig viktig å vise sammenhenger som kontekstualiserer og viser retninger ut av landet.  

Hva er erfaringene dere har gjort dere med NRK-scenen?
– Erfaringen så langt, er at det har vært en redaksjon som har jobbet iherdig med å lage utrolig lekkert innhold. Vi har nok vært litt skuffa over hvor få mennesker som ser det, til tross for at programmene får god lineær sendetid og tidligere har hatt løft og eksponering. Men det viser hvor vanskelig det er å nå ut med spesielt livemusikk i dag. Det er jo nesten bare Tiny Desk som er en internasjonalt stor suksess, i tillegg selvfølgelig til en del andre konsepter man finner på Youtube eller lignende. Tanken framover er at vi skal jobbe for å forsøke, også med livemusikken, på å samle kreftene og forsøke å få til et konsept som kan leve mer sømløst på alle tre plattformene. At det blir færre konsepter og at vi samler kreftene, er målet framover. 

En gjenganger i diskusjoner om NRK og musikk, er savnet etter Lydverket – eller, etter et reportasjeprogram på TV som dekker musikklivet bredt. Når den diskusjonen kommer opp, virker det ofte som at mange tar for gitt at det ikke ville funka i dag. Hvorfor det?
– Det vet vi jo ikke – vi har ikke fasiten på det. Men det vi vet, er at Musikklivet, som vi nå bygger ut, i all hovedsak er Lydverket på radio – det programmet hadde jo også et radiouttak som var et magasinprogram. Det har helt klart vært en dreining mot at det kan leve videre, og nå lever vi i en verden hvor visuell radio er moteordet gjennom videopodcast og sånn. Det kan godt hende at den typen formater har livets rett. Vi ønsker å gi oss større albuerom for å teste ut nye ting. Mange ressurser har vært bundet opp, vi har så fryktelig mange ukentlige forpliktelser – så man får seg jo aldri albuerom til å teste ut noe på en ny måte. I et program som Musikklivet på radio får folk et lite drypp av noe her, noe annet der – også har man mulighet til å dykke dypere. Det er en helt annen virkelighet i dag, og det kan også være grunnen til at den typen innhold er blitt mer populært igjen. Folk har dårligere tid, kanskje de ikke ønsker å høre en hel konsert. Det var jo masse konserter på radio før, og det er mer eller mindre helt borte. Tidene forandrer seg, også må man sørge for å spille hverandre gode og komplimentere det øvrige tilbudet. Der er det tydelige oppdraget en styrke. Vi har en større himmel når vi jobber med det nasjonale musikklivet, da kan vi se på hvordan NRK kan være et tilskudd og tilby noe mer til folk uten å bli for likt det andre. Det er også en annen ting som jeg har tenkt på de siste dagene: rettighetsverdenen er i en radikal endring. Vi har akkurat sluttført en årelang forhandling for å få rettigheten til å bruke musikk, og der er det store forandringer. Det er ikke sikkert at vi møter på en fremtid hvor vi kan la masse stoff ligge ute, sånn som vi har gjort. Det gjør sitt til at det blir mye viktigere at innholdet når ut nå. 

Til sist – det er åpenbart at godt vinklede feature-saker som borrer i dybden på enkelttemaer kan treffe flere, og at det er en type stoff jeg får inntrykk av at kulturinteresserte er godt fornøyde med at NRK lager. Men jeg lurer igjen på “ansvaret” for ulike felt – har man noen mekanisme for å sjekke om man følger godt nok med over tid? At man har så og så mange gode historier fra det eller det sjangerfeltet, liksom.
– Det har vi snakket en del om, og om man lager historier som egner seg for paraplyen Historier fra virkeligheten, har man noen gatekeepere internt som bestemmer hvilke man går for. Det ligger utenfor oss som jobber med musikk som domene. Så det er i seg selv sårbart å lene seg på. Derfor har vi også tenkt at vi må sørge for å lage innhold som svarer på oppdraget – å dekke et bredt spekter av sjangere. Der handler det om strukturelt samarbeid med de ulike musikkmiljøene, og en målsetning om å vise fram folk fra hele landet. Min jobb er å se til at vi tilbyr et variert innhold. Så er nok jeg vel så opptatt av at vi er bevisste og henvender oss til nye miljøer, jamfør det vi snakket om rundt Urørt: nytt talent, Komponistpoolen, som er et tiltak for å, litt flåsete sagt, sørge for at vi samarbeider med andre komponister enn Raymond Enoksen, Martin Horntveth og Geir Sundstøl på alt vi lager, er viktig i så måte. De tre har laget masse fine produksjoner, men vi må ikke bli sedate og bare bruke dem fordi det er safe. Det handler om å jobbe med den bevisstheten, å fokusere på oppdraget, som handler om alle i landet. 

NTT stilte også NRK P3s musikksjef Ida Eline Tangen følgende spørsmål: Hvordan vil man passe på at det finnes medarbeidere som tar ansvar for å følge sjangerfeltene fra uke til uke? Vil noen ha ansvar for det uten å ha en slik programflate, og vil man eventuelt lete etter nye medarbeidere med den profilen om/når de som har jobbet mer sjangerspesifikt gir seg? Dette er Tangens svar: 

– Vi skal til enhver tid sørge for at vi har den kompetansen vi trenger for å dekke et mangfold av sjangrene i NRK, og at vi benytter denne kompetansen til det beste for publikum og norsk musikk. Vi har i dag flere medarbeidere som følger jazzfeltet tett og som vil fortsette med det. Både gjennom aktualitetsjournalistikk til Musikklivet og gjennom at vi skal prioritere opp serier, nettinnhold og musikalske temadager. Ved at vi nå har samlet musikkmiljøet opplever vi at vi får brukt kompetansen enda bedre på tvers. Vi har blant annet satt sammen en større og mer mangfoldig lyttergruppe som vurderer musikken til NRK Jazz. Dette har gitt fruktbare resultater både ved at vi blir flere som er oppdatert på jazzfeltet, og vi ser at kanalen blomstrer med mer ny, norsk jazz. Hvilken kompetanse som rekrutteres når noen slutter gjør vi fortløpende vurderinger på, men en variert og sterk musikk-kompetanse vil alltid være viktig for NRK. 

 

Jazznytt live: Oslo ved midnatt

Høsten er her, og endelig skal vi begynne med Jazznytt-arrangementer igjen. Ja, vi skal også lansere vårt nye papirnummer. Torsdag 25 september kl. 18 slår vi våre pjalter sammen med Rodeo arkitekter, som er et tverrfaglig arkitektkontor med prosjekter innenfor arkitektur, byplanlegging og samfunnsvitenskap. Hva i alle dager har det med jazz å gjøre, sier du kanskje. Vel – jazzen er en av urbanitetens mest umiddelbare lydspor, hva? Tenk bare på George Russells friske album New York, N. Y. med Jon Hendricks’ monolog, eller hundre tusen andre eksempler. 

Men også Oslos gater kan lydlegges med en kjærlighetssyk saksofon eller en lystig trombone. Og byen påvirkes av musikken og omvendt. Det er dette vi skal undersøke på arrangementet Byen og jazzen – musikken som formet Oslo. Dette skal foregå på Byens Tak, gamle Stratos på toppen av Youngstorget. Ja, torget blir for anledningen omdøpt til 25. septemberplassen, med en forhåpentlig morsom og lærerik kveld med musikk, foredrag og kåserier hvor vi skal undersøke hvordan jazz påvirker bybildet – før og nå.

Oslo har hatt en betydelig jazzscene i svært lang tid, men hvordan har jazzen påvirket byen? Og kan man se spor av Oslos utvikling fra perifer hovedstad til en moderne storby i musikken som lages her? Jazzsjangeren er uansett tilsynelatende større og viktigere enn noensinne, jazz preger mange byrom og er gjenstand for et gedigent generasjonsskifte.

Disse er med:

Pernille Boye Ahlgren, arkitekt og litteraturviter, holder foredrag om jazzmusikkens tilstedeværelse i byrom og hvordan sjangeren historisk sett har latt seg forme av arkitektur og byutvikling. Ahlgren undersøker hvor og hvordan jazz, arkitektur og by møtes.

Blogghalvdel Filip Roshauw kåserer om hvordan norsk jazz lenge spilte på natur, fjell og friluftsliv som ramme for musikken. Dette endret seg med byutviklingen i Oslo på 1990-tallet. Hva kjennetegner denne utviklingen – estetisk, musikalsk og musikkindustrielt?

Han andre Audun Vinger tar oss med på en «jazz tour of Oslo», der han viser fram ulike adresser og steder som til sammen danner grunnlag for en subjektiv fortelling om jazzens historie i Oslo.

Knut Schreiner er kultursosiolog i Rodeo arkitekter og musiker. Han innleder om hva det vil si å være en musikkby eller musikkhovedstad: Music cities – hva kan den bestå av? Knut er også kveldens konferansier.

Ola Erlien er kveldens musikalske bidragsyter. Erlien er Oslo-gitaristen som ble medlem av Hot Club de Norvège allerede som 18-åring. Siden har han spilt inn musikk og turnert med en haug artister som Stian Carstensen, Ola Kvernberg, Knut Reiersrud og Rakkarogers.

Kom gjerne innom, ta med en venninne – det er gratis inngang.

 

Love is in the Aer

Kertu Aer under en konsert med Sondre Moshagen Lightning Trio under Kristiansand Jazzfestival i august. Foto: Runar Haugeland/Kristiansand Jazzfestival

I kveld er det lansering av Liv Andrea Hauge Trios nye album Døgnville, som sendes ut av Hubro i forskjellige formater. Velg et som sender noen økonomiske midler tilbake i systemet, da. Man merker at bandet har tatt nye steg, samtidig som deres særegne, snurrige melodiøsitet er bevart. Vår venninne Georgia Wartel Collins fra Göteborg har måttet tre til side på bass etter at hun flyttet til the big apple, men vi har fått en meget god erstatter i Kertu Aer. Hun er opprinnelig fra Estland, men tilsynelatende allerede kun dager etter at hun begynte på Jazzlinja i Trondy, begynte nysgjerrige jazzlyttere å legge merke til hennes energiske stil, som setter sitt preg på alle de forskjellige bandene hun er med i. Og hun har vokst betraktelig i denne perioden.  En instant classic på kontrabassen – men hun gjorde også en god figur på elbass i Petter Dalanes eksplosive teaterforestilling under Oslojazz nylig. Vi kommer tilbake til denne musikeren i papirutgaven senere, men i anledning konserten på Nasjonal jazzscene Victoria i kveld fredag, fikk vi huket fatt i henne.

Kertu! Jeg har sett deg være vikar for Georgia i Liv Andrea Hauge trio noen ganger, men nå er du altså blitt fast medlem. Har dere begynt å lage nye låter sammen eller kommer materialet fiks ferdig fra Liv Andrea? På bilder ser det ut som at dere har det morsomt, i hvert fall!
— Ja, jeg er veldig glad for at jeg har blitt fast medlem i Livs trio! Det har vært veldig gøy å være vikar også, men nå føles det mer som at jeg har fått eierskap til musikken. Det er jo Liv Andreas musikk som vi lærer oss og improviserer rundt sammen. Opp til nå har det også vært veldig satte arrangementer som jeg har lært meg, for de låtene har jo Georgia vært med på å skape fine versjoner av. Det blir spennende for meg å se hvordan det blir fremover når Liv kommer med nytt materiale. Vi har det definitivt veldig morsomt, spesielt de siste dagene når vi har hatt god tid å øve og jobbe med samspill. Gleder meg skikkelig å spille konsert i kveld!

Hvordan vil du beskrive samspillet ditt med August Glännestrand i rytmeseksjonen, egentlig? Han har en snerten stil.
—  Det er veldig artig å spille med August. Han er skikkelig flink til å skape stemninger, spiller groovy, men samtidig åpent og løst, og overrasker meg med ideer og fine kule ting. Det bringer frem andre sider i min egen spilling, som gjør det hele veldig spennende.

Kertu Aer, Liv Andrea Hauge og August Glännestrand. Foto: Veslemøy Fossdal

Er det noe spesielt med det minimalistiske pianotrio-formatet som gjør det ekstra interessant  å spille bass? Har du en pianotrio fra jazzhistorien du er ekstra glad i?
— I pianotrioformatet finnes det jo mye plass for bassen til å gjøre mer melodiske ting og ta mer plass enn i for eksempel kvartett eller hvilket som helst større bandformat. Selvfølgelig har man også mer ansvar for å ta musikken videre i forskjellige retninger sånn at det er interessant å høre på. Alt dette gjør det kult å spille bass i trioformat. Da har det også veldig mye å si hvem man spiller med. Lightning Trio og Liv Andreas trio er ganske forskjellige i musikalsk uttrykk, sånn at det nesten blir to forskjellige formater. Det liker jeg veldig godt. Men frihet er kanskje det som de har til felles, man må forholde seg til kun to andre musikere. Hvis man kjenner de godt musikalsk, kan det være ekstremt gøy og befriende. Jeg er veldig glad i Oscar Peterson trio, Red Garland trio med Paul Chambers,  og faktisk var av de aller første jazzplatene jeg hørte på Brad Mehldau Trios album Songs: The Art of the Trio, vol 3.

Du har nettopp avsluttet en laaang turne med en annen pianotrio som du nevnte – med Sondre Moshagen og Steinar Heide Bø i Lightning Trio. Merket du at dere forandret dere underveis? Noe spesielt gøy som skjedde?
— Det skjedde jo utrolig mye med Lightning underveis. For det første skrev Sondre masse ny musikk, som vi var så heldige å få prøve ut i mange forskjellige sammenhenger. Det var så bra å ha litt pauser mellom festivaljobbene, fordi da rakk man gruble litt over ting og forbedre seg selv og få nye inntrykk. Når vi ble samlet igjen var det alltid gøy å spille. Jeg tror vi alle ble tryggere på hverandre og tok flere sjanser. En av de morsomste giggene var nok i Bergen, hvor det skjedde mange uventede ting, og vi måtte hente oss ut fra merkelig musikalske steder hvor vi ikke hadde vært før. I tillegg var det jo ganske uvant å spille i kirke i Molde –  mens en gudstjeneste pågikk. Det var helt annen stemning enn vi er vant med!

Til slutt må du anbefale nye ny jazz fra Estland, for der er jeg ganske blank.
— Det er ikke helt jazz, men i sommer hørte jeg masse på albumet Compass fra en estisk sanger og låtskriver som heter Alonette. Skikkelig kul musikk, anbefales! 

 

Jazz og statskupp

Siden den fascinerende dokumentarfilmen Soundtrack to a Coup d’Etat har fått ordinær kinopremiere nå, etter å ha gått sin seiersgang på filmfestivaler og jazzfestivaler også her i Norge, publiserer vi Jon Hagenes omtale av denne i hans faste spalte om film i Jazznytt. I nummeret som gis ut denne uken, er det en annen interessant film han tar for seg – Köln 75 som tar utgangspunkt i Keith Jarretts legendariske konsert. Se og les.

Soundtrack to a Coup d’Etat (Johan Grimonprez, Nederland/Belgia, 2024, 2t 30min)

Intens, ubehagelig og viktig dokumentar fungerer også utmerket som et musikalsk tidsbilde.

Selv om Soundtrack to a Coup d’Etat ikke er en musikkfilm – kanskje ikke engang en jazzfilm, per se – er den en film som kan endre både ditt syn på og din opplevelse av jazz. Den gjorde i hvert fall noe tilsvarende med meg. 

Kun minutter efter å ha sett ferdig filmen var jeg nødt til å kaste meg i bilen og kjøre til en avtale. Bilradioen var stilt inn på NRK Jazz og musikken som ble spilt var nøyaktig den samme som kanalen serverer hvilken som helst dag i uken, året rundt. Vanligvis ville jeg ikke lagt merke til den, bare konsentrert meg om kjøringen og å rekke frem i tide. Men ikke nå. 

«Så tannløst og trygt det lyder», tenkte jeg umiddelbart, uten videre refleksjon. Og da mente jeg ikke at musikken i seg selv var tannløs og trygg (selv om den i stor grad var nettopp det); det jeg reagerte på var fraværet av et tydelig ytringsbehov: Ingen smerte eller fortvilelse som måtte deles, ingen skrikende urettferdighet som måtte formidles. Ingen intens glede eller overveldende kjærlighet heller, for den saks skyld.

Noe av det Soundtrack to a Coup d’Etat gjør spesielt godt, er å kontekstualisere, aktualisere og forklare den insisterende kraften, desperasjon og smerten i afro-amerikansk jazz på sent femtitall og tidlig sekstitall. All jævelskapen vi får servert via ugjendrivelig sannferdige, dokumentariske klipp – det være seg uttalelser fra FN-delegater, intervju med forhenværende soldater, etterretningssjefer, agenter, leiesoldater eller andre – speiles på lett tilgjengelig vis i intervjusnutter og musikk fremført av John Coltrane, Nina Simone, Duke Ellington, Dizzy Gillespie, Abbey Lincoln og en lang rekke øvrige samtidige.  

Foto: Fjong Film

I kombinasjon med bilder fra henrettelser, massakrer, tilintetgjørelser av landsbyer – og tekstplakatene som i detalj forklarer oss hvor grusomt kolonimakten Belgia behandlet sine kongolesiske undersåtter – blir vi vitne til et av de (meg bekjent) verste folkemordene i moderne historie. Den demokratiske republikken Kongo sitter nemlig på de største diamant-, mineral- og uranreservene verden vet om – noe som har fått den «siviliserte» verden til å ønske seg herredømme over landet helt siden Afrika ble partert og fordelt i årene rundt første verdenskrig. (Som illustrasjon på hvor fæl start landet hadde, kan det nevnes at landet var, og i høyeste grad ble behandlet som, Belgias Kong Leopold II sin personlige eiendom fra 1908 til 1960.)

Men nå har vi gravet oss så langt ned i anti-belgiske, anti-koloniale sentimenter at det er på tide å løfte blikket litt. Ikke at det fullt ut lar seg gjøre, for denne filmen lar oss aldri hvile; aldri glemme hvor ekstrem situasjonen var i og rundt Kongo mot slutten av femtitallet – og hvilken effekt dette hadde på jazzen og afroamerikanske jazzmusikere. Foruten dette emosjonelle aspekt oppstod et mer praktisk-logistisk og moralsk innviklet et, idet amerikanske myndigheter (med god hjelp av CIA) fant det formålstjenlig å sende farvede jazzmusikere på en goodwill-turné i Afrika, som et mottrekk til kommunistiske nasjoners støtte til FNs 16 nye (og nylig uavhengige) medlemsland. Prosjektet hadde Louis Armstrong som gallionsfigur, en posisjon han med tiden fant mer og mer ubekvem. (Nikita Khrusjtsjov uttalte klart og tydelig at ‘Armstrong i Afrika er en avledning’, og Armstrong selv slet med å forene PR-oppdraget i Afrika med rasismen han opplevde i USA.)

Foto: Fjong Film

Som den observante leser trolig begynner å ane, er Soundtrack to a Coup d’Etat en nokså overveldende og informasjonsmettet affære, som krever ens oppmerksomhet. Formatet kan kanskje best beskrives som en politisk forankret historiedokumentar med jazz som lydspor, snarere enn en musikkdokumentar. Ikke desto mindre er den så full av god musikk og sjeldne opptak at den fungerer godt også som et musikalsk tidsbilde. Samt som det gedigne lappeteppet av frem- og tilbakeskuende tanker, ideer og geopolitiske hendelsesskildringer filmskaperne legger frem for oss. Uten at det gjør filmen rotete eller unødvendig springende.

Snarere har det seg slik at filmen forteller en historie bestående av så mange forskjellige bestanddeler, sammenhenger og vinklinger at den nødvendigvis må følge et uvanlig høyt antall røde tråder for å kunne formidle den på skikkelig vis. Det som innledningsvis kan oppleves som en litt uryddig fortellerform, med hopp frem og tilbake i tid, og hit og dit, geografisk – med et utall intervjuobjekt og et utvalg musikksnutter som ikke umiddelbart ser ut til å henge sammen – viser seg snart å danne grunnlaget for en filmfortelling som henger i hop på uvanlig skikkelig vis. 

Soundtrack to a Coup d’Etat starter med at Max Roach og Abbey Lincoln fremfører et utdrag fra «Freedom Now Suite». Sekvensen er pepret med sitater fra Maya Angelous selvbiografi, samt uttalelser fra president Eisenhower (begge deler presentert på innskutte tekstplakater), før den glir over i et kort intervju med en leiemorder – noe som alt i alt ikke gir det ryddigste inntrykk. Like fullt viser det seg altså efter hvert at alt er nøye uttenkt, godt planlagt og plettfritt satt sammen.

Det mest imponerende og samtidig mest nedslående ved filmen er hvor godt den forklarer hvorfor og hvordan Patrice Lumumba (det selvstendige Kongos første president), i 1961 blir drept som et resultat av interne stridigheter (i stor grad finansiert av USA) – i landet som fikk sin uavhengighet fra Belgia så sent som 30. juni, 1960. En skildring av et statskupp som gir oss et både skummelt og dystert verdensbilde som er ubehagelig lett å se som en forløper til vår verden av i dag. 

Foto: Fjong Film

Den er med andre ord intet løft for humøret, denne filmen. I stedet gir den oss en lang rekke med slag i magen, i form av uttalelser, sitatplakater, innrømmelser og bekreftelser av typen som kan få en til å miste troen på menneskets iboende godhet. 

Noe den også gir oss, takk og pris, er flere sterke musikalske øyeblikk. Emosjonelt heftige hendelser og ondsinnede uttalelser efterfølges gjerne av hjerteskjærende såre messingtoner fra John Coltrane («Alabama»), tekstlinjer hvis innhold brått får ny mening eller tydeligere tale (som når Louis Armstrong synger «Black and Blue») – eller tilsvarende.

Som de fleste for lengst har fått med seg, sliter jeg litt med å finne tradisjonelle, oppløftende positiver i denne dokumentaren; bekmørk som den er. Men andre slags positiver finnes i fleng: Bredden og dybden i materialet filmskaperne bringer til torgs er bent frem imponerende. Og så er filmen spekket med tidligere usette klipp, pluss at dens særegne sammensetning stiller klipp, tekst og musikk i et uvanlig spennende lys. 

Foto: Fjong Film

At belgiske styresmakter (Kong Baudouin, stats- og utenriksministre), samt umenneskelig kyniske etterretningstjenester, får sitt pass påskrevet, kom ikke som en overraskelse. Ei heller at CIA og president Eisenhower hadde sine rasistiske svin på skogen. Men at Dag Hammarskjöld, FNs datidige generalsekretær, impliseres i ubehagelig mye av det skitne spillet rundt Kongos suverenitet og naturressurser, var nytt for meg. Så også det politiske renkespill innad i FN i forbindelse med den tilsynelatende nært forestående dannelsen av ‘Afrikas forenede stater’. (For ikke å snakke om Nikita Khrusjtsjovs rytmesans eller Malcolm X’ glimt i øyet – to av svært få lystige motsatser.)

«Størst av alt er kjærligheten» sies det gjerne i taler og seremonier, når man ønsker å si noe fint om menneskets kapasitet for godhet og offervilje, eller om hvordan kjærligheten overvinner alt. Efter å ha sett Soundtrack to a Coup d’Etat virker det imidlertid mer som om urettferdigheten sitter med all trumfen. Eller «urettferdighet, nådeløs kynisme og maktmenneskers eksepsjonelle evne til å rettferdiggjøre egne valg og handlinger», om vi skal være presise. Nedslående er det, åkkesom. Og siden disse egenskaper og fenomen får sin styrke bekreftet gjennom uttalelser fra glisende leiesoldater med nazimedaljer, hærsjefer som nekter å bry seg om Kongos uavhengighet, et kongehus helt uten anger og selvinnsikt – samt stormakter som er villige til å gjøre hva som helst for å holde oppkomlingsnasjoner utenfor det gode selskap – er det ikke rart om en viss mismodighet gir seg til kjenne.

Men så var det musikken, da. Trass i at den oftest brukes som illustrasjon på eller understreking av alt det vonde, skinner dens iboende lutrende og lindrende kvaliteter gjennom. Ja visst formidler den smerte og sorg, og åpenbart kommer den fra et fortvilelsens sted. Men den bærer også på et håp. Og beviser ved sin blotte eksistens at selv i de mørkeste stunder evner mennesket å skape noe verdig, vakkert og verdifullt. 

Kanskje kjærligheten er størst, likevel? 

Eller er det faktisk jazzen?

Tekst Jon Hagene

Av Filip Roshauw og Audun Vinger