NTT: Kommer det flere musikkbølger nå, går vi fra vettet

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform om jazzen og omegnen. Denne gangen inkluderer dekningsfeltet rock, i form av en svært lovende festival som presenterer en ny generasjon med sabla bra band, folkemusikk i form av Eir Vatn Strøms Bislett-minner og Isak Hedtjärns tolkninger av svensk feletradisjon, men naturligvis også jazz – vi får en reisefortelling fra Anders Eriksson om Oslo Jazzensembles oppsiktsvekkende Europa-turné med Maria Schneider, storband-favoritter fra Elias Baadsvik, ny musikk fra Gard Nilssen og en Jaki Byard-raptus på tampen. Noe for enhver smak? Håper det. Vi starter som vanlig med nogle konserter og dette og hint fra uka som kommer.

1. NATTJAZZ: Den som ikke har vondt i beina nå, har neppe vært på USF Verftet og sett jazz i tre rom i en ukes tid. Blogghalvdel Vinger var der i starten og sendte tre reisebrev ut til landet. Les dem gjerne her. I kveld kan du høre prisbelønte Shannon Mowday sammen med Bergen Big Band – de spiller sprakende Colourful Houses, som vant Årets Verk under Jazzprisen 2025. I tillegg: Alfredo Rodriguez Trio på Sardinen, og dønn hjemmeseier med Gutu Abera. Om du er der lørdag er det så klart fortsatt mer å hente. For eksempel Unionen – sjekk albumet som kom på We Jazz for ikke lenge siden. Gard Nilssen, som vi nevner mer senere i remsa, er en av unionistene i denne skandinaviske forbrødringen.  Du kan gå halvveis (absolutt lov på festival) for å se noen låter som siver ut av Peders Hode – et herlig og fritt band som tar utgangspunkt i de røde krøllene til gitarist Peder Overvik Stuberg fra Inderøya. Trommisen der, den vakre ulven Elias Tafjord, skal også avslutte hele greia med intet mindre enn STADION-gig med ytterst dansbare Why Kai sammen med trollkarlen Kai Von Der Lippe inni den store Hallen ved siden av. Husk fotbad og Paracet dagen etter, selv om det som nok vil hjelpe best er et besøk på Bergen Kunsthall for å se fabelaktige Tori Wrånes og hennes Festspillitstilling. Etterfulgt av en tur bort til Trekroneren så klart.

2. TERASSEJAZZ er en av de små, ru perlene i festivalsommeren, som oppsto organisk på terrassen til initiativtager Else Haugland, som dere kan lese et årgangsintervju med her. Bra program i år også: Det blir Aadal, hyperaktuelle Superspreder, jazzrufs med General Post Office og en real klassiker med gitar/orgel-duoen Reiersrud/Kleive. Været blir bra også, ser vi – kos dere!

3. Dr. Bekken, aka Tor Einar Bekken, har vi stadig stor glede av. Boogie Woogie-ekspert og musikalsk oppdagelsesreisende. Måten han gir ut musikk på er litt stream of consciousness, det kommer stadige drypp – flere kassetter og digitale utgivelser med frie improvisasjoner med ulike innfallsvinkler, og låter. I dag informerte han for eksempel om at en oppfølger til nylige Soikkainensanger er ute, Tre sanger etter Olaf Lommerud. Her dykker den Trondheimsbaserte pianisten i sine røtter i den musikalske Finnskogen. Men Dr. Bekken er ikke bare aktiv på platefronten – i morra spiller han med trioen sin på Krambua i Trondheim.

4. Den japanske saksofonisten Akira Sakata bestemte seg for å vie livet sitt til energisk frijazz etter å ha sett John Coltrane i Japan på sekstitallet. En mannsalder senere er han atter en gang i Norge, og den neste uka spiller han to konserter – i trioen Arashi med Paal Nilssen-Love og Johan Berthling neste onsdag på Nesodden Jazzklubb, som har litt av noen uker. Dagen før, på tirsdag, kommer han til Tøyen Kirke, hvor det en gang i blant går an å få sett noen virkelig overrumplende konserter. Denne gangen skal han spille sammen med Paal Nilssen-Loves Large Unit – og ny musikk står på programmet i det som også blir en liveinnspilling.

5. Bor du i Kristiansand? Eller har du lyst til å dra til Kristiansand og oppleve et sosialdemokratisk eventyr i august? Kristiansand Jazzfestival er årets nykomling på jazzfestivalfronten, og de har mye lovende planer. Nå leter de etter frivillige! Det finnes ikke noe bedre enn å lage noe fett for andre – her har du muligheten til å bli med fra start.

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Trommeslager Al Foster har gått ut av tiden – en langstrakt karriere med masse forskjellig musikk. Her spiller han massiv, nesten ugjennomtrengelig syrefunk med Miles Davis i Wien i 1973 – musikk som fremdeles er full av spøkelser og mysterier.

 

Nye Hjorten Big Band debuterer på lørdag: Elias Baadsviks storband-favoritter 

Nye Hjorten Big Band. Foto: presse

Nye Hjorten Teater, Trondheims nye teater- og festhus, åpnet i starten av året med pomp, prakt, prisdebatt, Peter Pan og Doktor Proktors Prompepulver – og endelig, etter alle disse månedene, har de fått summet seg til å få seg sitt eget dønn ekte storband, som spiller sin første konsert på lørdag. Saturday Night Swing heter arrangementet, hvor Nye Hjorten spretter champagnen og åpner dansegulvet i teatrets foajé – nok et eksempel på at vi lever i en tid hvor det finnes en interesse i utelivet for å danse og feste til livemusikk av denne typen (Nye Hjorten Jazz har også flere afterwork-livearrangementer i måneden). 

Brede, Åsne og Elias. Foto: privat

Nye Hjorten Big Band er navnet på gjengen som spiller sin debutkonsert på lørdag fra 22.30, flere sett skal det bli ut i de små timer, klokka ett. Bandet består av unge musikere som (i denne omgang) ikke har lyst til å lage et eklektisk prosjektbasert jazzensemble, men som ønsker å bli et fast profesjonelt band som tar for seg den klassiske swingende storbandtradisjonen som de brenner for. Blant initiativtagerne finner vi saksofonistene Brede Sørum og Åsne Fossmark, og trommeslager Elias Baadsvik. For å skjønne litt mer, og for å få noe bra musikk å høre på, spurte vi sistnevnte om han kunne lage en liten liste over knallåter fra denne tradisjonen. 

“All of me” – Count Basie and his orchestra på Show of the Week (BBC)

Hele denne konserten er verdt å sjekke ut, men “All of me”-versjonen er et høydepunkt! Her kommer kontrastene i et storband virkelig fram, og bandet spiller med en helt annen attitude enn hva man vanligvis hører på studioopptak. Her er hele konsertopptaket, hvis det er av interesse!

“The Little Pixie” – Thad Jones/Mel Lewis Live At The Village Vanguard

Thad Jones revolusjonerte storbandmusikken på samme måte som Charlie Parker fornyet jazzen med bebop. Eksemplifisert her gjennom et fyrverkeri av en låt med en spinnvill «shout-battle» mellom messing og saxer.

“Come Fly With Me” – Frank Sinatra & Count Basie, Live At The Sands

«How did all these people get into my room?». Sinatra sin karisma og scenetilværelse skinner gjennom sinnsykt godt på denne låta (og resten av plata), og Basie-bandet svinger som fy!

“Deed I Do” – Ella Fitzgerald & Count Basie

Dette er rett og slett bare en dritkul låt som viser Ella og Basie-bandet fra sine beste sider.
Fra rundt to minutter ut i låta får man virkelig høre trommis Sonny Payne i sitt rette element. Hans backbeat og attitude er en grunnpilar i Basie-sounden.

Nye Hjorten Big Band består av trompetistene Kristoffer Kleveland, Mikkel Dahl Amundsen, Tuva Olsson, Eli Hatlehol, en saxrekke med Brede Sørum, Åsne Ausen Fossmark, Simon Hagerup Holm, Mads Lundh og Helge Huldt-Nystrøm, trombonistene Emil Bø, Jørgen Bjelkerud, Eirik Kosberg og Peter Robertstad og et komp bestående av Bendik Lundsvoll (bass), Eirik Tveten (piano), Frode Wærness (gitar) og Elias Baadsvik (trommer).

***

Den nye rockbølgen samles under en bro i Gamlebyen

Jada, vi vet at det er en folkemusikktsunami på gang, at jazzens vedvarende etterskjelv ei er forbi, at vi lever i samtidsmusikkens tid og norsk souls nye vår, men du får pent gjøre plass til mer, for det er definitivt også slik at punken og rocken er tilbake. Lørdag den 14. juni er det anledning til å se mange svært talentfulle, svært unge band i GSF Skatepark, under Dyvekes Bru, i Gamlebyen, Oslo. Der arrangeres den nye festivalen Hærverk i Parken, som er dratt i gang av Kafé Hærverk, i samråd med flere av disse bandene og andre gode hjelpere. Improvisasjonsmusikk byr de også på, i form av de store NTT-favorittene DNA?AND? og kult/kunst/jambandet Masselys (les et intervju med Bjarne Larsen fra nettopp Masselys om nettopp DNA?AND? et godt stykke ned i denne remsa). Et av de store it-bandene fra den omtalte folkemusikkbølgen, som ikke gir tegn til at hjemsøkingen av vårt land er over på en stund, dukker opp – Pumpegris heter de. Men utover disse navnene er det stort sett en litt annen, boblende gryte dette handler om. 

Bindtärm, Hayeminol, Skitne Kroner, Hans Kvist, Ronny Ver og Drakånis – unge band som spiller punk og rock i ulike varianter. Sjekk for eksempel ut Ronny Ver-låta “PLATESAMLINGA TIL JAN BØHLER ER STØRRE ENN JONAS GAHR STØRE SIN” fra den ti minutter lange åttelåters EP-en Til Lykke, Blindtärms ferskeste singel “Clown”, eller “Pla2nisk” fra 2024-EP’en Samma det av Drakånis:

 

Og sjekk ut Hayeminol, som har gitt ut helt tullete bra punkrock i masse forskjellige sjatteringer i noen år nå. Bare det siste halve året har de sluppet flere perler – hør for eksempel den orglete popperfeksjonen i to minutter lange, vidunderlige “Mona Telephona”, en låt som tar flere overrumplende vendinger før den ender opp i et salig, progga etterspill. Den er førstesporet på EP-en Bubblegum and other Nutritious Meals, gitt ut på Tarmkylling i fjor høst:

Og sjekk ut den oppslukende sistesingelen “Jeg akselererer” fra i år, som suser rett inn i den psykedeliske malstrømmen, full av baklengsgitarer, hooks, heliumgitarer og små forundringspakker. 

Så ja, det skjer åpenbart noe, og på festivalen deler denne rekka av unge band scene med tre svære band fra undergrunnen: Deathhammer, Gerilja og Anal Babes. I tillegg hører jeg at en kis som heter Raymond skal være konferansier. 

Prisene for dagen er 50 kr for U18, 200 kr for studenter og 400 for voksne. Vi tok en prat med Vegard Heskestad for å høre litt mer om hva i alle dager dette er. 

– Vi er et team på 5-6 stykker som jobber sammen om dette her, selv om det ofte er jeg som prater. Vi fikk også med oss folk fra Hayeminol, Drakånis, Hans Kvist og så videre, og spurte hva slags andre band folk kunne tenke seg å booke. På et tidspunkt hadde vi kanskje 40-50 band på blokka, og så endte vi opp på 11, som ble til 12. Det er blitt skapt et litt feilaktig “ungdoms”-inntrykk av festivalen. Forsåvidt litt med vilje også, men noen folk har for eksempel hørt med meg om det kommer til å bli alkoholservering på festivalen. Jada, det blir det. I tillegg til de unge bandene har du Masselys som har spilt i årevis, Deathhammer har holdt på i over 20 år og Gerilja som har noen år på baken de og. Så det er flere etablerte band, men tanken var å presentere noe av den yngre musikken som mangler litt scene i dag. Og å ha med de unge folka i bookingen, å lytte til dem. 

Det er tydeligvis mye bra som skjer – hvordan kom dere i kontakt med det på Hærverk?
– Jeg er jo 56 år… så først var det gjennom Hayeminol, jeg kjenner fedre i det bandet. De har spilt siden de var ni eller noe sånt, og var kanskje 13-14 første gang de spilte hos oss. De varma opp for Turbonecro (band med eks-Turbo-medlemmer som kun spiller pre-Apocalypse Dudes-låter, journ.anm) på noen konserter helt til den siste gangen, hvor vi varmet opp for dem. Da turte vi ikke å spille etter dem lenger, de var jævla mye bedre enn oss. Så har det også vært mange forespørsler fra unge som vil på konserter hos oss. Det kan de, etter hvert har jeg begynt å si at de får buksevann på scena og aldri slipper inn igjen om de drikker alkohol – for det er totalt krise for en bar. Men selv kom jeg jo inn på alt tidlig, og fra jeg var 14 til jeg var 20 så jeg sikkert flere hundre konserter i Oslo. Det er litt synd om nye generasjoner ikke skal ha tilgang til det.

Det kan jo virkelig være en helt syk opplevelse å oppleve en god “voksenkonsert” i tidlig alder.
– Helt klart. For noen dager postet jeg et bilde av meg selv på konsert på Renegat i Oslo som 16-åring. Hvem er den lille fyren, det er ingen som ser at det er meg, rett foran scenen. Det var ekstremt formativt, jeg hadde ikke vært det mennesket jeg er i dag uten at jeg så Butthole Surfers i 1985. Og mange andre ting. Så det er litt den tanken også, uten at det skal høres for idealistisk ut. Nå skjer det tilsynelatende veldig mye på den unge rockescenen. Jeg møtte Rolf Yngve Uggen på Jesus Lizard-konsert, og han hadde også plukket opp dritmasse fete band, kids i 15-16-årsalderen. Det var en konsert på Hærverk nylig med Fort Fort og Møllspist, to band som Ånon fra Hayeminol hadde hjulpet til med å booke. Jeg var på festival, så jeg rakk dessverre ikke å se det, men ifølge lydtekniker Knut Sævik var det også helt fantastisk. Det rører seg veldig i det alderssegmentet, gitarrock og punk er på en eller annen måte på vei tilbake – morsom punk også. Vi hadde noe som heter Blindtärm som skal spille på festivalen – kvisete ungdomspunk, liksom, kjempegøy og godt humør, de fleiper og tuller mellom låtene. Selv for en litt blasert 50-60-åring som har vært veldig mye på konserter, gjenkjenner jeg den energien. 

Det er jo mye forskjellig humør i rock – fra gravalvor til det mer tullete. Hvordan føles punk og rock for deg?
– Vi var jo så slemme i band som Turboneger og Anal Babes. Men samtidig hadde vi det jævla mye gøy, det var kødd og latter når man fant på en tekstlinje som satt – noe som virkelig var frekt. Jeg husker jo den tiden som jævlig morsom, selv om vi sikkert framsto som sure, vriene og kranglete. Alexander Hacke fra Einstürzende Neubauten besøkte Hærverk på et Classic Albums-lyttearrangement. Da jeg var yngre trodde jeg folka i det bandet var mordere, torturister og klin gærne heroinister hele gjengen. Men han sa at tidlig Neubauten hadde det fryktelig gøy. De bare lo og tulla i studio, mens musikken er gravalvorlig og heavy. Det var interessant å høre fra ham, og veldig gjenkjennelig. Jeg ser noe sånt i de nye bandene også, Drakånis liksom, det er masse kødd og moro.  

Hvilke andre steder ser man disse bandene for tiden?
– I Oslo er det Sub Scene og Blitz, som gjør en veldig viktig jobb. De har vært mye mer frampå med å booke disse tingene. Så er det også Boksen, som også kjører konserter uten aldersgrense. Jeg tror en del av de bandene vi snakker om har begynt å spille der. Nå har jeg aldri vært på Sub Scene selv, det er åpenbart en viktig scene for yngre folk, men det er noe med å se eller spille en konsert på et voksent sted også. Jeg har bare god erfaring med å ha voksenshow og passe ordentlig på om det er noen som ikke skal drikke. Vi gir dem et svært kryss, og kanskje vi kjører noen armbånd etter hvert også. Jeg ser at Revolver har begynt å booke blant de samme bandene, så ting skjer. Men aldersgrensen er ofte veldig hemmende når du har band med unge publikum. Det er naturligvis kjempealvorlig å få åtte prikker om en 15-16-åring får i seg en slurk øl. Men altså, nå for tiden er det knapt nok noen konserter som virkelig setter seg over tid. Men Leather Nun og masse obskure band de booka på Renegat da jeg var i den alderen, The Screaming Blue Messiahs, ukjente band som ramla inn og spilte gode konserter – det husker jeg. Så den tanken ligger helt klart bak – både at unge folk får sett det og at det finnes en scene å spille på for unge band.  

Drakånis. Foto: presse

Det leder oss kanskje til pris-policyen på denne festivalen, hvor det er 400 kroner for folk over 23, 200 for studenter og 50 kroner for under 18.
– En slags idealisme er det. Men det går også en faen i meg når jeg ser at ting blir veldig kommersielt. Andre får jo gjøre som de vil, men det er litt leit om folk føler seg robba når de deltar på noe – at de må sjekke nettbanken i vantro etter å ha kjøpt en pølse og en brus på et eller annet, liksom. Det er også mange som ikke har råd i det hele tatt, kanskje spesielt i Gamlebyen. Vi har mottatt støtte fra Oslo kommune som hjelper veldig, og vi har andre søknader inne. Jeg ser på forhåndssalget at vi kanskje har vært litt optimistiske, men det skal nok gå rundt. 

Det er jo et viktig aspekt ved alternativ kultur nå for tiden – den er ofte mindre kostbar for publikum, mens prisen på en del svære konserter og festivaler fyker av gårde.
– Derfor er det fremdeles viktig med steder som Blitz, som jeg brukte mye da jeg var yngre. Når vi har kjørt yngre band på Hærverk, har vi tatt 100 kroner for under 18. Å ta 50 kroner for U18-billett på denne festivalen ser nesten litt teit ut, men vi diskuterte det. Og femti kroner kan absolutt alle få til, du kan pante flasker i noen timer, så har du det. Men for festivalen er vi jo da avhengig av at noen voksne også kommer. 

Fortell om Gamlebyen-tilknytningen, hvorfor det skjer akkurat der.
– Jeg har for det meste bodd der når jeg har bodd i Oslo og føler en slags tilhørighet. Turboneger hadde sin første øving i en kjeller i Alnafetgata, liksom. Da en TV som hang i to kjettinger datt ned i huet på TK (Tor Kristian Jenssen, journ.anm) som satt og spilte trommer. På 80- og tidlig 90-tall hadde du steder som Råkker’n og Röda Rummet, det skjedde veldig mange kule ting der. Det har vært en slags alternativ kjerne i bydelen, selv om jeg aldri har vært en stor del av den. Men jeg bor der og trives godt. Det er veldig fint at det skjer i de omgivelsene. Det Alto Braveboy og GSF (Gamlebyen Sport & Fritid) har gjort med skateparken er jævla viktig. Det har faktisk blitt en velfungerende scene. Alto og jeg har snakket om å gjøre noe i mange år egentlig, og nå passet det. På én måte er jeg glad for at Hærverk er et så lite sted at vi slipper å tenke på hvordan vi skal få med oss 400 mennesker hver helg. Men det har også sine begrensninger. Vi får se, ønsket er at det blir en årlig greie. Å bygge det opp, gjerne med fokus på lokale, unge band. Men de spiller ikke fordi de er unge, de spiller fordi de er jævla bra. Det er ikke en mønstring med tilfeldige band fra fritidsklubben, liksom. 

Selv om det sikkert lett å tenke sånne tanker når man ser en plakat med masse navn man aldri har sett før.
– Ja, jeg merker det. Det er nok sånn at om du ikke er godt inni Oslorocken akkurat nå, så har du ikke hørt om mange av de bandene. 

Men et band som Hayeminol kommer jo til å få mange flere lyttere på et tidspunkt, det er fullstendig åpenbart. I den andre enden er Gerilja en sjelden glede å få sett live.
– Vi har mast på Gerilja om å spille på Hærverk i 6-7 år. Det virker som at de synes at dette er gøy å være med på om de først skal spille i Oslo. Jeg gikk glipp av jobbene de gjorde på Last Train i fjor eller noe. Og bortsett fra de to konsertene, har de ikke gjort noe i Oslo på nærmere ti år. Det blir en kul setting å se bandene i. Og siden dette kommer på fredag, kan du jo skrive at det blir Anal Babes også. Rosinen i pølsa! Hvor gøy det blir å se det i halvmørket under brua… det gleder jeg meg til. Og DNA?AND?, som åpner festivalen. Det passer bra sammen, det er en del forskjellige ting også selv om det er mye som er gitarbasert og punkete. Det er langt fra Drakånis til Hans Kvist, Gerilja og Masselys. 

DNA?AND? passer jo inn i jazzfestivaler og kunstmusikk-settinger, og alt mulig annet, men det er jo også noe punkete og subversivt der, med humor.
– Ja, jeg var på RadiOrakel med Vilja fra DNA?AND? nylig og snakket, det var kjempekult. De åpner og får halvannen time, det er det ingen andre som får. At de jammer i gang festivalen er kult – håper folk kommer tidlig. Når festivalen er 11 timer, går det jo også an å ta en pause, stikke og spise noe eller ta en lur, litt avhengig av hvor langt unna man bor, riktignok. Vi klarte ikke å kutte det lenger ned, og det var ikke aktuelt med to dager, så da ble det en lang dag. 

Det er gøy med festivaler hvor det er én ting av gangen. At alle stort sett er med på alt, og kanskje man ikke liker de samme tingene, men det legger til rette for en samtale rundt det, og at man går inn i sonen litt mer, på en måte.
– Jeg liker det veldig godt selv. Jeg ble invitert av en støyrocker i Berlin som jeg kjenner på en punk-event litt utafor byen sist gang jeg var der. Det var så jævla gøy – kanskje åtte band som spilte korte sett. Masse energi og stagediving – jeg følte meg litt gammal, men det var dritfett. Der var det også en stor bredde i banda som var med. Korte sett med korte sceneskifter er kult. Jeg har sagt det til de som spiller – ta de beste ti låtene dere har, få det inn på en halvtime. Da mister man ikke fokuset. Hvis man orker, tror jeg man får igjen for å få med seg alle bandene. Jeg har alltid likt festivaler hvor det er en tråd i bookingen og hvor ikke så mye skjer parallelt. At det er en sammenheng i ting. 

Anal Babes. Foto: presse

Fortell om Anal Babes-bookingen, det er jo fascinerende at de i det hele tatt eksisterer.
– Ja, Hærverk var jo involvert i å gi ut People Are Garbage-boksen med fire LP-er. Da gikk de gjennom alt materialet. Jeg tror de syntes det var veldig gøy, de hadde noe sånt som fire mastering-sessions. Stakkars Lasse Marhaug som hadde David Gurrik, Anders Møller og Leif Frimann Koren over skulderen, tre pirkete perfeksjonister! Det ble et dyrt, men et veldig fint produkt, og jeg så hvor mye glede de hadde av å jobbe med det. Det var en baktanke der om å få dem til å spille på releasen av det bokssettet. Det var de også enige om, men så ble Carles Carrasco sjuk og døde. Men så kom allikevel TK, som hadde spilt i bandet før, inn og tok bassen, og Leif tok gitaren. Det ble veldig tight og bra. Jeg har vært på en del av øvingene deres før jobbene de hadde på Hærverk, og det var en oppriktig spilleglede. De gjør Lyse Netter også, og den festivaljobben her. Jeg tipper man kanskje kan få sett dem på en scene eller to seinere. Det var sånn da jeg begynte å spille med Turbonecro også, det var litt tilfeldig, men det var bare så gøy å henge sammen og spille punk. 

De bandene oppsto i en annen tid på mange måter – både samfunnsmessig, kulturelt og så videre. Hvordan ser du på det å gjøre det samme i dag?
– Det vi dreiv med var rimelig barnslig på mange måter. For oss var det viktig å sparke i alle retninger, vi kødda med de mest konforme blitzerne, folk hata oss virkelig rundt omkring. Enda mer da jeg slutta, Turbo ble jo bare verre og verre utover nittitallet. For meg var det veldig gøy å gjøre narr av skittviktighet, selvhøytidelighet, alle de greiene der. Det syns jeg jo punken også skal være – ingenting er hellig. Det er litt annerledes i dag, mange av de tekstene Anal Babes leverte fra scenen på Hærverk da de spilte nå hadde ikke gått hjem på Blitz i dag, liksom. Men det blir som med Brainbombs… det er gøy, liksom, det er ikke alltid det som kommer ut er ment bokstavelig. 

Jeg tenker ikke bare på humoren, men kanskje på et litt tydeligere subkulturelt landskap også? I hvert fall når det kommer til den musikken vi snakker om nå.
– Ja, da jeg begynte å gå ut, kjente man selvsagt igjen de som for eksempel hørte til rockescena. Boots, mørk frakk, hårsveis og sånn. Samme med punken. Det er vel litt sånn nå at folk lever i flere forskjellige virkeligheter samtidig. For man var så jævla sinna og mot alt når man først var i den greia før. Jeg føler ikke at de unge musikerne jeg snakker med nå har det samme selvvalgte utenforskapet. Fuck Streiten, liksom – det går an å drive med punk uten å nødvendigvis ta hele den pakka. Jeg vet ikke – dette er bare noe jeg babler om. Det føles som om det er lettere å bevege seg mellom flere virkeligheter. Men, apropos – jeg går og svømmer av og til. Jeg var på vei inn i hallen, dette var på dagtid, med skoleklasser og greier. Og så innså jeg at jeg hadde raska med meg en totebag hvor det sto Anal Babes i rosa skrift på brun bakgrunn. OK. Jeg tror jeg legger den i garderobeskapet, jeg. Det er sånn med de T-skjortene vi har trykka opp også, folk ser på deg på en litt rar måte, de er nesten ubehagelige å bruke. Så noe var definitivt lettere da vi var tjue! 

 

Dobbel action fra Gard Nilssen & Co.

Det er to nye ti-tommere på markedet denne helgen. Plateselskapet Action Jazz, ledet av de to herrer Kjetil Møster og Ando Woltmann, er i god bevegelse etter adskillige år på sofaen. Dette har resultert i en veldig god ny stall, kassett-compilation, labelkvelder og sikkert merch også.

Gard Nilssen, uoffisiell leder for Skien Fil og Klafferi sammen med saxkompis André Roligheten, er blant musikerne som har søkt seg dit. To av hans mest aktive prosjekter er begge å finne der, og nå er det altså ti utgivelser som kan handles gjennom Bandcamp eller det ikke alltid elskede men veldig søte titommersformatet. Disse er et must.

Årets fineste omslag med lekker arkitektonisk brutalisme er det utvilsomt på Live at The Barbican med hans Acoustic Unity. Dette er et ildfullt opptak på syv låter fra turneen i 2018 da de var support for Susanne Sundfør som nettopp hadde utgitt mesterlige Music for People in Trouble. Helt komisk hvor fort tiden går, du?

Enda mer sprut i taket er det på Gard Nilssens Supersonic Orchestra, som er i bevegelse igjen denne sommeren. Denne liveutgivelsen med det sprudlende storbandet heter ...and it’s yours forever, og den tittelen gir så klart ekstra mening satt sammen med en tidligere utgivelse.

Den inneholder de to Roligheten/Nilssen-skrevne låtene «Machine Gum» og «Goodnight Cinderella», fremført på Victoria East i 2020. Og som man forstår av Nilssens personlige og politiske liner notes, er opptakene fra 2023 ekstra ladet av verdenssituasjonen, og, noe mindre viktig, den utsatte posisjonen for musikere i strømme-epoken.

Utgivelsen vekker gode minner fra Øya-festivalens fremføring av «You Ain’t Gonna Know Me ‘Cos You Think You Know», skrevet av Mongezi Feza og mest kjent med Louis Moholo. Dette er en så viktig og ekstatisk låt at den ikke bør være fast på settlisten, men dukke opp når det virkelig føles riktig og planetene er i korrekt korrelasjon med hverandre. Dette var kun uker etter jeg hadde gjennomført en stor transplantasjonsoperasjon, og fellesskapet med musikken føltes ekstra sterkt. «We Shall Overcome» i Carla Bleys arrrangement,  tatt opp i Skopje, dirrer også av aktuell betydning. Og skjønnhet.

 

Reiseruter: Oslo Jazzensemble og Maria Schneider i Europa

Tidligere i år fylte et norsk jazzorkester noen av Europas store konserthus. Det tilhører ikke bare sjeldenhetene, det er bortimot unikt. Men så er også samarbeidet mellom Oslo Jazzensemble, som orkesteret heter, og den amerikanske komponisten og bandlederen Maria Schneider, utenom det vanlige. Schneider er blant de største komponistene av jazz i stort format i dag (om ikke den aller høyest skattede) – og OJE er blitt hennes foretrukne band på denne siden av Atlanterhavet. Ikke at en slik turné dermed går av seg selv. I det kommende nummeret av Jazznytt trykker vi noen bilder fra turneen – og her, i remsa hvor det er ubegrenset med plass, kommer vi med resten, og vi ringte også trompetist og produsent Anders Eriksson for å høre hvordan man får i stand noe slikt. Omtrent sånn her:   

“Vi møtte Maria ved en tilfeldighet på en festival i Sør-Afrika i 2014. Siden har samarbeidet utviklet seg, og i 2017 ringte Hans-Olav Solli meg. Han lurte på om ikke Maria Schneider skulle bli  Artist in Residence i Molde, med oss som orkester. I Molde spilte vi tittelkomposisjonen Data Lords, fra albumet som enda ikke var ferdig. Hun holdt sin berømte åpningstale, der hun snakket om kunstig intelligens – et begrep mange av oss nok ikke brukte i dagligtalen ennå i 2018. Siden spilte vi på Donostia/San Sebastian Jazz Festival i Spania i 2019, og det gikk veldig bra. Så kom pandemien – jeg vet at Maria hadde tenkt på å lage en Europa-turné med New York-bandet sitt, men det satte en stopper for den planen. Hun kom i stedet til oss i 2022 og gjorde en festival-turné i Norge med 5 konserter.  Da spilte vi hele repertoaret fra Data Lords. Så ble det igjen snakk om en Europa-turné, og hun begynte å snakke om at det var en idé å få gjort det med oss. En tillitserklæring som selvfølgelig var smigrende, og da begynte denne ideen å ta form. Jeg fikk en del kontakter fra Marias amerikanske management, og tok noen arrangører fra min egen bunke. Jeg satte meg ned i oktober 23, og begynte forfra, jeg ringte rett og slett – Hi, my name is Anders – og fikk jeg ikke svar sendte jeg mail. 

Anders Eriksson, Børge-Are Halvorsen, Maria Schneider, Nilas Granseth og Atle Nymo på café ved Donau etter gåtur til Gellerthøyden i Budapest. Foto: Ungarsk kelnerforbund 

Det store spørsmålet Maria og jeg måtte forholde oss til var at hun er et stort navn, men ville arrangørene akseptere et norsk band? Og ville regnestykket gå opp med et reisefølge på 20 mennesker? Maria skrev en knallfin anbefaling, der hun omtalte Oslo jazzensemble på en svært positiv måte. Etter pandemien hadde det også skjedd mange ting med markedet – trangere økonomi, noen arrangører hadde falt fra, reiser og andre ting ble jævla dyrt, og det er mye mekk og logistikk med en slik turné uansett. Vi måtte komme oss forbi skepsisen til å bruke et norsk band. Og etter hvert fikk vi respons. Vi fikk god hjelp fra folk som kjente bandet fra før, folk som kjente henne, men mye av det var Marias fortjeneste. Hun sa til folk at det var jævla bra musikere. Det finnes noen forskjeller, særlig i måter man spiller bass, trommer og piano på her, versus i USA. Og hun liker den forskjellen. 

Konserten i Elbphilharmonie, utsolgt med 2200 billetter. Foto: Elbphilharmonie

Lydprøve Elbphilharmonie Forto: Anders Eriksson

Jeg både spiller, er produsent og har erfaring med å reise internasjonalt med svære ensembler fra før. Det er nesten en forutsetning. Ikke minst har vi ressursen som er Østnorsk jazzsenter. Vi har et kontor, ikke sant? Det er utrolig viktig – regionssentrene er den eneste faste strukturen på den operative siden for jazz i Norge. Det er en veldig fin kombo. Hvis du ser i den europeiske kunstmusikkbransjen, reiser kanskje Wienerfilharmonikerne på noen få turnéer hvert år  – som regel er det dirigentene som drar rundt. Vi har også fått begrepet bærekraft, og når du har musikere rundt omkring som kan spille musikken, er det mer bærekraftig. Men det må være en match, ting kan ikke være basert på bare politisk vilje, det må være kunstnerisk vilje. Når det passer, blir det gøy. 

Backstage på Cabaret des Peches i Brno. Trygve Fiske og Even Skatrud venter på lydprøve. Foto: Anders Eriksson

Jeg begynte planleggingen i oktober 2023, og holdt på hele høsten og inn i 2024. Det er en enorm jobb – du må bestille flybillett på gruppebooking du kan holde i tre måneder, samtidig som du forhandler med en arrangør. London og Luxemburg kranglet om samme dato – og London var ikke helt overbevisste. Så var det Aslak Oppebøen i Music Norway som sendte en lenke til et intervju med Maria i The Guardian om hennes musikk, David Bowie og så videre. Nede i artikkelen var det også bilder av oss – jeg ringte Bryn Ormrod  som jobber både på Barbican og i i London Jazz Festival, og sendte ham en link til artikkelen, og da løsna det. Siden fant vi ut av det med Luxemburg også. Sånn holdt vi på, og til slutt ble det en produksjonsplan. Ute i Europa er det annerledes, det er større byer og kanskje også større interesse for sånne ting som det vi presenterer. Jeg vet ikke – jeg har i hvert fall alltid opplevd det sånn, jeg har spilt med forholdsvis ukjente band og komponister, og så kommer det masse folk likevel. 

2 min til premiere, Luxemburg Philharmonie. Jens Thoresen og Atle Nymo. Foto: privat 

Det er tusen millioner detaljer i en sånn reise. Det er gøy å lykkes med det, men målet er jo musikken, det er fantastisk morsomt å komme ut og spille. Vi kom til Luxemburg etter å ha reist med to fly og masse baggasje. I den svære salen som tar 13-1400 mennesker, satt det 11-1200 mennesker. Helt enormt. Jeg ble overraska sjøl. Vi så jo ikke salgstall, hadde ikke tilgangene til bookingsystemene. Men det tikket inn meldinger fra Budapest, Fasching i Stockholm, Hamburg – det er utsolgt. Hva? Vi fikk melding om at det var fullt i Elbphilharmonie. Det er ganske sterkt å få –  2200 mennesker, ikke sant. Både Trondheim Jazzorketer og oss har spilt på store festivaler for mer publikum. Men en festival er en festival, folk kommer og går. Her sitter man i et rom, man har kommet dit for å høre dette her. Schneider trekker masse folk, Elbphilharmonie i er en attraksjon i seg selv, men allikevel er det vi som spiller der til full jubel. Det er det samme for oss som for alle andre som reiser ut, det er bare hardt arbeid som gir resultater. Når jeg sitter med macen og telefonen, slår det meg at de over gjerdet, symfoniorkestrene, noen ganger bare må ha det lettere med 10 – 12 ansatte i administrasjonen, og penger på bok. Man tenker sitt! 

Lobbe call Stockholm Foto: Anders Eriksson

Vi visste at det var utsolgt i Hamburg, men da vi satt i flyet i Budapest dagen før, stoppa plutselig flyet på vei mot rullebanen.  Så kom en flykaptein inn og sier, this flight is cancelled. Jeg trodde ikke det var sant. Så viser det seg at det jævla klappsetet bak i flyet, der crewet skal sitte, er defekt og ikke kan repareres. Og da kan flyet etter regelboka ikke ta av. Den følelsen, inne i min organisme, var ikke grei! Men det kom et adrenalinrush – det var bare å stå opp, ta en lynrask avgjørelse sammen med lydtekniker og si til bandet, ta bagasjen, vi løper til skranken – oppover nedgående rulletrapper, gjennom avgangshalllen, frem til en av de to skrankene som var KLM. Fem minutter senere sto det 200 mennesker bak oss. Så hadde alle disse jævla algoritmene allerede booket oss om til neste dag med ankomst Hamburg etter at konserten skulle være  ferdig – noe som ville blitt katastrofe. Jeg sto i to timer og femten minutter og booket om billetter  – han i skranken ville nok kaste oss ut, men trikset ble å samle inn alle pass, og da han kunne dra dem i sin terminal, løsna ting opp. Man kan si at The Data Lords reddet oss, digitale pass er tingen! Så sto jeg og booka om alle 20 manuelt, fordelt på fem puljer, via Amsterdam, Paris, Frankfurt… og så kranglet vi oss til et flyplasshotell, ikke sant. Første fly dagen etterpå gikk 06.20, siste rundt 11. Det var fem puljer som reiste over hele Europa for å rekke frem til Hamburg. Ved et slags under, var det bare små forsinkelser. Litt tåke i Paris, men vi kunne se at det bare kostet 20 minutter. Vi kom til Hamburg, satte oss inn i bussen, fikk med oss basstrombone og barytonsax. Vi svingte inn foran Elbphilharmonie  18 minutter før lydprøven, gikk inn i det svære rommet, hadde prøven, jeg gikk inn i en overdådig garderobe hvor jeg fikk vasket meg litt, tok på skjorte og dress, gredde håret og spilte konsert. Etter det tror jeg at jeg hadde en mild variant av PTSD. Joda, dette gikk bra – men hva om bare én av gruppene hadde blitt sittende fast, for eksempel i Paris? Da hadde timene ved skranken vært fånyttes. Jeg tenkte på det et par uker etterpå – jeg så filmen i hodet, om hvordan det kunne gått feil. Jævlig sterkt – man har jobbet i to år, visst i to uker at det er utsolgt, og så er det et jævla klappsete i Budapest… det er kanskje min siste store flyturné, altså. Tog er dessverre heller ikke mulig, for bookingsystemene er så dårlig koordinert. Men å kjøre charterbuss – det funker, det er bærekraftig, ganske billig og du har god kontroll på ting. I de landene er det store byer og bra veier.” 

An American in Budapest  Foto: Anders Eriksson

Ting har utviklet seg siden Schneiders tale på Moldejazz – og nå er jo Data Lords, kunstig intelligens og den algoritmestyrte hverdagen noe veldig mange mennesker går rundt og tenker på. Satte det preg på konsertene, tror du?
“Det vil jeg si, for hun er god til å snakke med publikum og fortelle om det. Hun forklarte om det – musikken er et dobbeltalbum, The natural world og The digital world. Vi reiste jo ut midt i det nye Trump-regimets første underlige utspill, og det var nok spesielt å være amerikaner i en slik setting.  Men det Maria kaller Data Lords er jo i høyeste grad en del av det systemet. Hun snakker om makta de har over folk, og hva de får folk til å kaste bort livene sine på. En flom av tilbud og underholdning som ikke har substans. Hun snakker om tyveri av tid – og det er mye humring og gjenkjennelse. Jeg vil si det er en stor forskjell mellom øyeblikket i Molde og nå. Hun har skrevet en låt som er basert på morsesignaler. Hennes far var gammel telegrafist, radiooperatør. Den gangen kunne man sendte man ut signalet  – CQ CQ – Seek you – da var målet å få kontakt med annet levende menneske. Nå er målet å forlede, forføre, svindle, selge – internett er blitt en arena for politisk og økonomisk svindel, for politisk påvirkning. Det tror jeg folk får med seg. Albumet er blitt mer aktuelt, nesten på en guffen måte Hun begynte å skrive det her i 2016-17, vi spilte det i Molde i 2018 og da var ikke plata gjort. Det har vært en lang prosess, samtidig som hun også har vært i kongresshøringer underveis. Maria driver en ærlig kamp for disse tingene, for rettighetene til det hun har skapt selv. Og hun er vel generelt sett irritert på lettvintheten i dag. Tiktok og meningsløse videoer. En lettvinthet som fratar oss mange verdier.”

 

Åtte flotte Bislett-minner med Eir Vatn Strøm

Eir Vatn Strøm. Foto: Guro Sommer

Det er folkemusikkfornyelse rund baut i landet nå, ikke minst i hovedstaden. Et av menneskene som har vært sentrale i denne tradisjonsbevaringen og nytenkningen er utvilsomt Eir Vatn Strøm. Som en del av den viktige skandinaviske trioen Ævestaden (som i tillegg har samarbeidsprosjekter her og der, blant annet med Kanaan) og som soloartisten Eir. Nå nettopp kom hennes andre album Frydenlundgata (Ta:Lik), og jeg var til stede da det ble lansert med en minikonsert på Big Dipper. Det låt intimt men også mer forseggjort enn forrige gang, med broren Ask på gitar, den supre trommeslageren Jomar Jeppsson Søvik, og Hedda Hammer Myhre på mellotron. Fint publikum med Ragnhild Moan og Levina Storåkern lett duvende på første rad, og med legendariske  Ola Geir Raftevold som lydtekniker med iPad. Musikken er modnet noe, også på albumet,  med melankolske rytmefelt, intrikate trommer, deilige lyder, gitarsoli og innslag av mer eldgammelt tradisjonsmateriale som likevel føles som totalt sitrende nåtid. Albumet er oppkalt etter gata ved Bislett der hun vokste opp, og tekstene tar ofte utgangspunkt i minner og drømmer derfra. Og nettopp derfor ba vi henne delta i spalten Åtte flotte – ikke med låttips denne gang, men med minner og assosiasjoner fra oppveksten i nettopp Frydenlundgata.

1. En gang da jeg var liten gikk jeg tur nedover Frydenlundgata med gullhamsteren mitt, Gulli, med kaninbånd innkjøpt i den lokale dyrebutikken. De hadde nemlig ikke hamsterbånd, som jo er selvforklarende. Gulli kom seg selvsagt ut av båndet relativt raskt, men vi fikk fanget henne før hun rømte av gårde. Jeg lagde også hinderløyper av pappesker og doruller til henne inne i leiligheten. Men dorullen satte hun seg fast i.

2. På Bislett fikk jeg mitt første kyss. Det var tørt, men vått i midten. Jeg sto inntil gjerdet i skolegården, og han som kysset meg måtte stå på tå.

3. Vi var mange fra Bolteløkka skole som bodde i nabolaget. Vi hadde snøballkriger i gatene, som føltes som ekte kriger. Da jeg gikk inn i varmen var jeg beskyttet av snøen der ute som skjold.

4. Jeg løp sekstimeter på Bislett stadion i gymtimene. Jeg var rask, til og med raskere enn mange av guttene. Men da jeg løp med Frida kunne vi bruke tjue sekunder med skravling og latter. Dette endte så klart i kjeft fra den skumle gym- og engelsklæreren. I friminuttene gjemte vi oss på stjernerommet for å slippe å være ute.

På Big Dipper. Foto: Audun Vinger

5. Jeg har alltid drømt om å ha konsert på utescenen på St.Hanshaugen. Jeg har spilt der i forbindelse med UKM og en ungdomsfestival jeg var med på å arrangere, Haugenfestivalen, men jeg vil gjøre det nå, med egne låter, og fylle parken med mennesker og grillukt til sent på natt.

6. Utekino på haugen var et årlig høydepunkt. Det luktet popkorn i hele parken og selv stumfilm i denne settingen føltes barnevennlig. St. Hanshaugen ble forvandlet til et slags sirkus med evig glede.

7. Jeg begravde en fugl ved et tre på haugen, ved siden av scenen. Sammen med han jeg var forelsket i.

8. Ask og jeg hadde hver vår evighetskule i øverste hylle i skapet på kjøkkenet. Den suttet vi litt på, og la tilbake i posen. Det var risikabelt å klatre helt opp dit. Kjøkkenet hadde sjakkrutet gulv, og trikkebenker som kjøkkenstoler. Over kjøkkenbordet hang et bilde av mamma som matet pappa med en drueklase. Fra kjøkkenet tok vi sats inn i vannsenga på soverommet, og vi inviterte venner til å stupe kråke med oss.

Lyse Netter-aktuelle Isak Hedtjärn om Svenska Folkjazzkvartetten, Grismask og metallklarinetter

Foto: Emilia Liljeberg

Apropos folkemusikk, rock, og mye annet – de siste årene har Moss vært åsted for noen vanvittige utgaver av festivalen Lyse Netter, med sylskarp og overraskende booking, på kryss og tvers i Frankrike, Brasil, USA, Norge og andre steder, i tillegg til kunst, klubbarrangementer, samtaler, opplesninger og alt mulig annet. Indie-kulturhuset House of Foundation og Emil Nikolaisen (som dere kan lese et intervju med her, om den første LN-utgaven han kuraterte) har skapt noen svært overskuddspregete festivaler med stor F, men ikke uten skjær i sjøen – fjorårets regntunge utgave gikk i solid minus. I år har de dermed trommet opp en “skamløs festhelg og fundraiser med verdighet”. Ikke at programmet føles noe særlig annerledes, egentlig – det er tjåka av eksklusiviteter og snurrepiperier. Anal Babes (også nevnt over) kommer, det gjør også Kitchie Kitchie Ki Me O, Silje Høgevold og King Midas, som presenterer sin neste plate, Blanco. Fra nabolandene kommer Dead Skeletons (Island) og Les Big Byrd STHLM (Sverige).

Ikke minst kan man på lørdagen oppleve en fantastisk kvartett som skuler seg bak det litt generiske navnet Svenska Folkjazzkvartetten. Ta det med ro, dette er på ingen måte snakk om nok et Epidemic Sounds-pseudonym. Svenska Folkjazzkvartetten er to treblåsere, trommer og bass som baserer seg på svensk fiolinmusikk – og nøkkelen er på mange måter at de virkelig har nilyttet til hva felespillerne, faktisk gjør, både på gamle opptak og i dag. Det er en helt særegen, spissfindig rytmikk og ornamentering de holder på med når de spiller melodiene. Og når temaet er over, skifter de gir, over i raus og energisk modaljazz, drevet fram av en særegen, karismatisk rytmeseksjon i trommeslager Anton Jonsson og Vilhelm Bromander. LP-en Folkjazz Anfaller kom ut i 2022, og i fjor høst kom de med en EP, Loriken. Sjekk dem ut – det er pussig at de ikke spiller oftere i Norge, for det er rett opp gata til svært mange jazzinteresserte. Men nå skjer det, altså! 

Noen måneder etter å ha sett dem gjøre en knallkonsert på Motvind, gjorde jeg et intervju med en av bandets to treblåsere, klarinettist Isak Hedtjärn. Så ble opptaket av litt ulike grunner (mest lok) liggende i en krok på PC’en, urørt, før jeg fant det fram og transkriberte det nå. Men det fine er at praten vår på mange måter er blitt enda mer aktuell, og slett ikke bare på grunn av Lyse Netter-gigen. Ta bandet Grismask, for eksempel, der Hedtjärn spiller gneldrete punk-frijazz med blant andre Sebastian Murphy, vokalisten fra Viagra Boys (forøvrig et av verdens beste i sitt slag, som Hedtjärn har vært saksofonvikar med). De kom omsider ut med andreplata, den dadaistiske, karismatiske og noen ganger krakilske plata Moisturize/Exterminate, bare for noen uker siden. I tillegg har han også tydeligvis fått sving på den elleville kontoen Jazzisak igjen, hvor han tonesetter ulike fail-videoer til gullkorn fra jazzhistorien. Sånn her arter det seg:

MYE som skjer her, med andre ord, og det er en  glede å endelig trykke denne praten med Isak.

Hvor kom ideen til Svenska Folkjazzkvartetten fra? 

– Jeg begynte å spille klarinett ganske sent, da jeg var 18-19 år. På den tiden oppdaget jeg også Gössa Anders, en fiolinist som kom fra Orsa i Dalarna. Jeg ble helt mindblown. Da jeg starta på gymnaset møtte jeg Jonas Liljeberg, den andre klarinettisten i kvartetten. Han er oppvokst i Mora i Dalarna, og faren hans kom fra Orsa, så han hadde med seg den musikken fra sin barndom. Det var kult, for da nærmet vi oss den samme musikken fra ulikt hold. Han hadde det med seg, men begynte å interessere seg for jazz og sånn, mens jeg oppdaget folkemusikken sent, gjennom å planke gamle innspillinger. Det er en stor forskjell. Han har lært seg musikken gjennom musikere som holder på i dag, han har vært på spellemann-stevner og så videre. Låtene vi hadde til felles spilte han på et annet vis enn meg, og i starten kunne jeg på en måte ikke akseptere hans versjoner, haha! Jeg tenkte at innspillingene med Gössa Anders var fasit. Sammen forsøkte Jonas og jeg å finne ut hvordan man kan spille denne musikken på blåseinstrument. Egentlig er det mission impossible. Alle trillene er kjempespesifikke, Gössa Anders kan endre intonasjonen midt i en trille noen ganger. Det å være helt nøyaktig på sånne ting er vanskelig, jeg vet ikke om vi alltid lykkes. Jeg spilte trommer før jeg begynte med klarinett og Elvin Jones var den største for meg. Og du vet, svingen passer sammen. I Orsa-musikken er det stor variasjon av trioler og sekstendedeler, det finnes dragninger i musikken som ikke er metronomisk korrekt. 

Hva var det du hørte da du ble betatt av Gössa Anders-opptakene? 

– Dels var det samme energi. Sånn er det ofte med musikk jeg liker. En sterk energi og en kompromissløshet. Men også rytmikken og tonaliteten. Dæven, så vanskelig det var å planke det her. Jeg har et bra musikkminne, jeg husker soloer og sånn. Men før dette hadde jeg bare brukt det på jazz, så det var en stor utfordring å forsøke å forstå den musikken.

Hvor kom jazzkicket ditt fra?

– Jeg begynte å spille trommer så tidlig at jeg ikke kan huske det, men jeg oppdaget Charlie Parker da jeg var ni år. Jeg ble besatt og lyttet til opptak av ham hver kveld før jeg skulle sovne. Foreldrene mine sier jeg sang med til det også, uten at jeg husker det. Siden kom annen musikk. 

I Norge og særlig i Sverige har man jo lekt med folkemusikken i jazzen lenge, men ikke alle sammensmeltingene har vært like detaljorientert når det kommer til ting som triller, ornamentikk, rytmiske detaljer og sånne ting som det virker som at dere er. 

– Helt klart. Det er jo det som er det interessante her, alle de små mikrodetaljene. Fiolinistene kan jo strekke timen, og det er en fryktelig vanskelig ting å få til i en kvartett. Det kommer mikroforandringer underveis som er veldig vanskelig å få til. Det er jo solofiolin-musikk, en person som har makten til å gjøre alt dette. 

Men da jeg hørte dere live var det også en sterk kobling, for eksempel til de pianoløse strekkene når Coltrane-kvartetten spilte. 

– Absolutt. Det handler også om den modale følelsen, koblingen blir klar. Det modale passer bra inn om man tenker harmonikk i de her låtene. Egentlig kan man sette en grunntone til alle folkemelodier. Men det er ganske valgfritt, siden det bare er en melodi i utgangspunktet. Det er kult å jobbe med. 

Har du forholdt deg mye til tidligere svensk folkjazz? 

– Det jeg lytter til mest er gammel folkemusikk fra ulike deler av verden, innspillinger fra 30- 40-tallet. Jeg innbiller meg at man kommer så nært man kan til en slags kilde da. 

Fortell litt om rytmeseksjonen i den kvartetten, bassist Vilhelm Bromander og trommeslager Anton Jonsson! 

– De er fantastiske. Vilhelm er noen år eldre enn meg, så da jeg gikk på gymnaset gikk han på høyskolen, og jeg gikk på mange konserter med ham. Han har holdt på med impro-greia, og hatt ulike ting han har gått ordentlig nerdete inn i. Vi tenker på litt samme viset. Anton traff jeg på musikkskole i Göteborg. Vi brenner for fri improvisasjon og den her kreative greia, så vi klikka umiddelbart. Han har også en jævla swing når det gjelder all slags musikk. Det kändes grymt. 

Vi må snakke litt om Grismask, og veien dit går vel via Viagra Boys. Hvordan ble du vikar med dem? 

– Det var virkelig bare på grunn av Oscar Carls, saksofonisten i det bandet. Vi gikk på gymnaset samtidig. Det var vel bare det at han spurte meg om jeg kunne gjøre en turné med dem, før det kjente jeg ingen av de andre. Vi hadde én eller to øvelser, og så var det et par uker i Europa. Det var overraskende å plutselig spille for 400 folk på de konsertene – og de har jo vokst som ville helvete siden da. Jeg fikk full frihet, og kunne spille som jeg gjør. Men siden det finnes et beat der, kan folk digge det.  De er kule på den måten, man får lov til å være weird. I bussen fikk jeg høre The Stooges med den skiva… hva heter den, Fun House? Wow. 

Gir den musikken mening for deg?

– Det er samme energi, og det er det som var den fete innsikten. 

Ble det en inspirasjon også i Grismask? 

– Helt klart. Det bandet finnes på grunn av Viagra Boys. De hadde Stockholm-konsert etter at jeg hadde vært med, og ville ha noe frijazz til å varme opp. Kjente jeg til noe? Jeg sa at jeg hadde en trio, og så ringte jeg Erik Carlsson på trommer og Patric Thorman, og så kjørte vi liksom. Gig foran 2000 personer, jævlig nice. Å spille lavmælt impro kjennes ikke helt riktig et sånt sted, det må være energi. Patric kjenner jeg først og fremst som kontrabassist, men han måtte spille elbass. Og Eric på trommer, det går ikke an å stoppe ham. Det er energimusikk, men alle lytter, det kan gå fra fullt øs til noe som bryter mer opp, og er mer reaktivt. Det er kult at det selv i den musikken finnes mye ulikt. 

Hvor kom Grismask-navnet fra?

– Vi het først IH3 – faen, for et dårlig bandnavn! Vi byttet navn på grunn av tittelsporet på skiva. Sebastian Murphy, vokalisten i Viagra Boys (men først og fremst i Grismask) var nervøs for å improvisere, siden det var ganske nytt for ham. Han ville ha noe å forholde seg til, og hadde med seg en notatblokk som han hadde fått av en venn som hadde skrevet ned små inspirasjonsgreier, blant annet en gammel annonse for ulike griserekvisitter og en side fra en erotisk novelle. Han hadde det framfor seg og vekslet mellom de temaene. Derav Grismask. 

Er det en komposisjonsprosess dere tok med dere på den neste Grismask-skiva?

– Nei, den er mer fritt improvisert, der er det mer komfortabelt. Sebastian er en fantastisk improvisatør, det er få som kan bygge opp sånne verdener og virkelig være reaktiv med musikken på den måten. 

Hvordan kom du inn i frijazz?

– Vi var en gjeng på 15-16 som fant fram til det på samme tid. Noen av oss hadde ensemble-timer med David Stackenäs, og vi var på konserter og hørte skvier. Gjennom timene med David fikk vi noen verktøy. Sånn her kan man gjøre, dette kan man lytte til i musikken og så videre. 

Hva lytter du til først? Har du noe bevisst forhold til hvor du orienterer deg?

– Det veksler, jeg er ikke så analyserende. Man reagerer, og ofte kan man være veldig rask, det her er den greia, det her kan jeg like. Men i noen tilfeller kommer man inn i det etter hvert, ikke all musikk er like direkte. Det handler ofte om en energi, om man kjenner at det er… på riktigt. 

Jeg lurte litt på grunn av Jazzisak-kontoen på Facebook, som jeg har ledd mye av, men også tenkt en god del på. Det er noe med måten å plukke ut små øyeblikk fra jazzopptak og isolere dem fra det som skjer før og siden i musikken. Det viser en litt annen måte å fiksere på den musikken på. Hvordan kom du på å begynne å gjøre det? 

– Jeg er veldig god på å prokrastinere, og gjør dumme greier. Jeg så en sånn fail-video, og så tenkte jeg, faen, det hadde vært kult å koble det til en låt. Det gjorde jeg noen ganger på min private story, og så var det noen som sa det var en bra ting å gjøre mer av. 

Men jeg tar det liksom seriøst også, for det viser hvordan den musikken – som ofte varer i lange strekk – også består av sånne små øyeblikk. 

– Ja, det er sant. Noen små øyeblikk som gjør at hele konserten er verdt det. Det kommer litt fra butikken Andra Jazz, som Harald Hult drev i Stockholm før han døde for noen år siden. Han lærte oss ting. Man gikk dit og lyttet, han hadde blindfold-tester, hør på den her frasen, satte nålen på riktig sted, vi tar den igjen… at man lytter etter sånne detaljer i musikken. Hvordan ble det akkurat sånn? 

Sitter du mye og leter etter videoer når du jobber med Jazzisak-siden? Ser du en katt som gjør noe rart, som minner deg på noe for eksempel Elvin Jones har spilt?

– Jeg følger så jævla mange dumme kontoer. Og i og med at man også kikker på masse dumme videoer, så dukker det opp enda mer. Om jeg liker en video, og den kanskje har noe rytmisk i seg, sparer jeg på den. Når jeg skal gjøre en video nå, har jeg masse klipp jeg kan kikke igjennom. Da ser jeg på uten lyd og spør hva slags rytmikk det er. Så blir det vel sånn at man leter i minnet også. Jeg er latere nå enn jeg var. Men… hvor finnes denne rytmen? I hvilken låt? Når det er flere forskjellige tydelige bevegelser i en video, er det gøy å prøve å finne noe som tar alle. Det er det jeg er mest fornøyd med. Men noen ganger er jeg lat og bruker samme musikk. 

Men det er fascinerende at det finnes noen musikalske øyeblikk som rommer veldig mange ulike fails. 

– Ja, men noen av klippene er på en måte et stort smell, og da har jeg noen klipp som er sånne go to-greier. Men det kan ikke bare være “et smell”, det må være rett feeling til det som skjer i videoen. Hahahaha, det må komme fra riktig greie. Det er pussig å tenke på. 

Det virker nesten som at det er en eller annen kobling mellom Jazzisak og måten du planker ting. 

– Når jeg lytter til musikk, så fester jeg meg ved ting, noe voldsomt også. Det kan dukke opp en skive som er det eneste jeg har lyst til å lytte til i et halvt år. Det kan handle om en bitteliten greie som skjer på skiva, og som gjør det lettere å relatere det til noe. Jeg lytter på mange ulike vis, noen ganger er det kanskje som om man leter etter noe. Jeg liker å gjøre dumme mashups, jeg har hatt DJ-gigs hvor jeg har kombinert ulike solo-innspillinger. Det er gøy å finne ting som kan passe sammen – en solo-innspilling av et instrument fra 30-tallet i Thailand med noe annet. Det er kult – og jo dommere jo bedre, noen ganger. Det er visse greier som passer til all ting. “Love me” med Eric Dolphy tester jeg med alt jeg finner, hahaha. 

Fortell om metall-klarinetten din.

– Alle klarinettene mine før det sprakk, og det er deprimerende. Den første jeg kjøpte sprakk etter en uke, så sprakk den opp igjen… det der orket jeg ikke. Så hadde jeg sett bilder av Roland Keijser som spilte med metallklarinett, og jeg mailet ham og spurte om han hadde et instrument å selge meg. Han tipset meg om Anders Rosén, som mest av alt er fiolinist, men som også hadde en samling klarinetter. Han solgte meg den jeg har, som er en amerikansk klarinett fra 1920-tallet. Det er en veldig fin klang i den, finere enn andre metallklarinetter jeg har funnet. 

Det låter jo litt annerledes enn klarinetter i tre. 

– Hadde jeg vært klassisk skolert og hatt den teknikken, hadde jeg kanskje villet at det skal låte egalt – likt i alle instrumentets registre. Men jeg liker at det låter forskjellig når man spiller lyst og mørkt på instrumentet. Det er en egenskap som påvirker soundet mye mer enn om instrumentet er metall eller tre. Så er det visse alternative spilleteknikker, som multiphonics og slaptongoue, som blir veldig annerledes i en metallklarinett. Jeg innbiller meg at overtonene blir mye klarere. 

Klarinetten dukker opp mange eldre folkemusikktradisjoner, i større grad enn saksofon. Har du forsket mye på det. 

– Ja, 100%. Jeg har hørt mye på gresk rebetiko fra 30-tallet, det er en favorittmusikk. Og det er et soundideal som så klart finnes i tyrkisk musikk, men også i New Orleans, om du hører på Johnny Dodds på 20-tallet, eller likksom Getatchev Merkurya i etiopisk musikk. Det finnes noen spor der han spiller klarinett. Og det er det samme soundidealet, rett og slett. Og noe annet enn det egale, vakre mange setter pris på i klarinetten. 

Endelig en Jaki Byard-sommer!

Du skal som kjent høre mye, men ingen av oss rekker alt. Det må bli store gap i lyttingen vår. Noen er helt bevisste, basert på irritasjoner og antipatier, andre er vi nok simpelthen ikke klar over, men det finnes også en hel masse ting vi vet vi har til gode – musikk vi aner at vi kommer til å like, bare vi rekker å sette oss ned med den. En sånn musiker for meg, har vært Jaki Byard. Selv om Mingus Mingus Mingus Mingus Mingus og Black Saint and the Sinner Lady er blant livets store skiver, og selv om Mingus-opptaket fra Aulaen med Eric Dolphy på saksofon og Byard på piano er et favoritt-konsertopptak, og trass i at pianistens tilstedeværelse er en viktig grunn til at de opptakene er så breddfulle av musikk, har jeg ikke hørt noe særlig på det han har gitt ut under eget navn. 

Men plutselig var det mange grunner til å gjøre noe med det – i det kommende sommernummeret av Jazznytt er det for eksempel et stort portrettintervju med den amerikanske pianisten Jason Moran. Han oppsøkte Byard da han flyttet til New York og var eleven hans i fire år på nittitallet, ved Manhattan School of Music. Moran kommer ikke unna Byard når han snakker om pianospill, om livet, om jazzmusikkens historie eller hvordan den henger sammen. Innflytelsen er også helt åpenbar om du hører musikken deres side om side, og ikke bare fordi Moran har det med å snike inn en Byard-låt i setlisten (også på den kommende skiva med Trondheim Jazzorkester skjer dette). Selv om tiden, lyden og medspillerne ikke er de samme, er det noe med de springende jazzhistoriske assosiasjonene i musikken. Måten ulike kontraster og stiler knadd sammen, med utførlig piano-håndverk i bunn, men også litt ubekymret rufsete, preget av en slags tillit til at det hele tross alt vil henge sammen til slutt. Da Moran snakket om Byard, sa han blant annet dette: 

“Jeg har alltid syntes at låta “Out Front” var vakker. Den har en vrien, kjapp håndbevegelsesgreie i introen, men den er også en blues, den viser betydningen av å alltid skrive en blues. Gjennom årene lærte Jaki meg at hendene, pianoet, virkelig kan kartlegge tingene du ser. Du er nødt til å fordype deg i det for å kunne kartlegge din egen verden. Det var noe han snakket om på forskjellige vis. Han fortalte om hvordan han skrev låter for folk i familien sin, venner… låta “Out Front” var dedisert til touchen Herbie Nichols hadde på pianoet. Låtene Jaki skrev strakk alltid disse forbindelseslinjene ut i verden, og for meg var det en stor hjelp. Han hadde et stort, varmt hjerte og et engasjement til lærerkallet. Det var han som låste meg opp.”

 

Blues for Smoke, Byards solodebut, kom ut på Candid Records i 1960 – og i år er den her igjen, i remastret utgave. Omslaget er lyseblått og svart, og pianistens navn står i store gule bokstaver i røykskyen fra et lokomotiv. Byard er alene ved pianoet på innspillingen, som låter litt ullent, sammenlignet med mange høydefinerte solopianoinnspillinger. Men det trenger ikke være en ulempe, det går for eksempel an å innbille seg at vi er hjemme hos ham (eller på lærerværelset hans på et av stedene han underviste) og at noen har slengt en opptaker oppå pianoet hans. Og så kommer den ene overraskende rapsodiske improvisasjonen etter den andre, som leker med Chopin, Debussy og andre oppfinnsomme europeiske pianoarkitekter, side om side med spillet til Earl Hines og Count Basie. Det finnes steder der fingrene flyr over tangentene og hvor han litt upresist sagt lirker seg inn et sted mellom Art Tatum og Cecil Taylor. Det er blitt livlig diskutert om Byard noen ganger rett og slett foregrep det som ble Taylors banebrytende, ikonoklastiske pianostil. Selv om det ikke er uten grunn (Byard var inne på tanken selv), virker det litt lite raust mot begge to. Taylor blir jo der ute i abstraksjonen, i lange strekk eller store flater. Du er enten nødt til å skru av, eller bli der med ham, overgi deg litt, for så å fatte mot og forsøke å finne en mening i mylderet. Byard skal før eller siden videre til nye digresjoner og overraskelser. Alltid tilbake til bluesen – men bluesen er også så mangt. Albumet er rett og slett nydelig, man kan godt starte på starten, med den begivenhetsrike fortellingen “Excerpts from European Episodes a) Journey / Hollis Stomp b) Milan to Lyon”, men jeg er også svak for tittelsporet. Det er en blues, ikke noe stort sjokk der, som starter duvende og dypt swingende, full av små tankepauser hvor han rister ut ulike meninger og farger av akkordene. Etter hvert som låta går, blir den stadig mer groovy, etter hvert dramatisk og svær, med bryske oktaver i bassregisteret som braser rundt i låta, det er som når skurken kommer på skjermen i en stumfilm. Etter det finner han tilbake til den slentrende stemningen, men denne gangen har han funnet et nytt fascinasjonsobjekt, og mens venstrehånda går i rolig trav, spiller høyre hånd en disonnant akkord om og om igjen, litt saktere enn rytmen, som om noe har hengt seg opp. Og så er den ferdig. 

Du har den lille dagdrømmen “Spanish Tinge no. 1” også. Uttrykket er viktig, det stammer fra jazz-stamfaren Jelly Roll Morton, som i et intervju med Alan Lomax for Library of Congress blant annet fortalte om spansk innflytelse på den kreolske kulturen i New Orleans. “Then we had Spanish people there. I heard a lot of Spanish tunes. I tried to play them in correct tempo, but I personally didn’t believe they were perfected in the tempos. (…) Now in one of my earliest tunes, «New Orleans Blues», you can notice the Spanish tinge. In fact, if you can’t manage to put tinges of Spanish in your tunes, you will never be able to get the right seasoning, I call it, for jazz.” Byards låt føles som en demonstrasjon av dette, den starter med et flott og storslagent tema, impresjonistiske akkorder over en myk rytme, en panoramautsikt badet i sol, før låta går over til et ragtime-aktig B-tema, som om vi zoomer inn og følger en liten karakter som tørker svetten og strever seg gjennom denne scenografien. (Noen år senere spilte Byard også inn en “oppfølger”, den hakket mer dramatiske og “seriøse” “Spanish Tinge no. 2”, som bruker rytmen fra originalens første del til å drømme videre).

Aulakonserten til Mingus er sagnomsust – den satte spor, og NRK-opptaket er en kjernetekst om Mingus (og bandet hans) fra denne perioden. Den er også viktig norsk jazzmytologi. I NRK-dokumentaren Jazzeventyret forteller Jason Moran om hvordan han fant notene til en låt med dedikasjonen “To Randi” hjemme hos Byard og undret seg over hvem hun kunne være. Bandets besøk hjemme hos Hultin i Gartnerveien etter konserten blir beskrevet i hennes memoarbok Born under the sign of Jazz, det er en litt uryddig affære, hvor Mingus er i et nokså guffent hjørne. Han krever at noen skal invitere tre unge kvinner av ulik etnisitet til ham (det skjer ikke), han spiser opp absolutt all maten og han trakasserer Eric Dolphy, som på det tidspunktet lengtet etter å slutte i gruppen, ringer noteringsoverføring til USA for å få bekreftet en eller annen kjepphest (som han glemmer når han får svar fra Sue Mingus i den andre enden), før han rett og slett stikker hjem til hotellet (må vi anta). Torgrim Sollid – trompetist, trommeslager, legende, historieforteller av rang – var der, og har fortalt (blant annet i nevnte dokumentar) at det som skjedde etterpå var langt hyggeligere. Da satte Jaki Byard seg ned ved pianoet og holdt en masterclass i jazzpianoets historie, fra Jelly Roll Morton opp til våre (det vil si deres (men når du tenker på det, ikke så langt unna våre allikevel)) dager. Hvordan kan det ha artet seg? Det finnes et lite klipp fra 1985, et intervju for radiokanalen WRUW i Cleveland, hvor Byard sitter ved pianoet og diskuterer utviklingen av ulike stiltrekk, fra Earl Hines til Count Basie og forbi. Han forklarer også sin egen tanke, om at en opptreden må inneholde både “konservative” og “liberale” momenter, ulike stiler og innfall – I believe in the theory that variety is the spice of life. 

Kan det være at denne eklektiske innfallsvinkelen – måten han liksom sveiver rundt et slags jazzikalsk sentrum uten å noen gang føles som en kar som faktisk kjører i midten av veien – er en av årsakene til at Byard har forblitt en litt “skjult skatt”? Dette er bare en tanke, men det virker jo ofte som at mye av jazzens historiefortelling har lettere for å plassere noen som gjør én av delene, som liksom enten er “tradisjonsforvaltere” eller “avantgardister”. Det kan godt hende at dette også er i kontinuerlig endring, og at mange som nettopp har hatt denne vekslingen i seg, et særegent og frisinnet syn på hele historien som ikke helt lar seg plassere i noe annet kontinuum enn deres eget, stadig stiger i anseelse. Man leser ofte om Byard at ingen pianister vel hadde mer av jazzhistorien i fingrene sine enn nettopp ham. Og det er virkelig en særegen lykkefølelse å høre en sånn musiker få dette altet til å henge sammen. En nesten encyclopedisk begeistring over alt som er mulig, hvor spekket med muligheter vokabularet faktisk er – musikk som får deg til å juble over at musikk finnes. Men ikke bare allsidig og eklektisk – følelsen av at det virkelig henger sammen, at assosiasjonene kan være så springende, billedlige og frodige, er en nesten trøstende tanke også. Sånn midt opp i fragmenteringen og den sporadiske følelsen av at fortid, nåtid og fremtid er på kollisjonskurs i kulturen. 

Det finnes en liten film om Byard på Youtube, Anything for Jazz, laget av Harvard-studenten Dan Algrant i 1980. Den inneholder opptak av Byard som spiller alene og med storband, i tillegg til intervjuer med kollegene Ron Carter og Bill Evans, som begge tenker høyt om hvorfor Byard ikke er større. “If Jackie had been with a Miles Davis kind of leader for 10 years, instead of a Charles Mingus kind of band leader, he would have gotten a little more ink. He would maybe have been more known as a keyboard player with band A, rather than band A2 or whatever”, sier Carter. Men Byard selv virker ikke nødvendigvis helt komfortabel med oppfatningen om at han er en av disse historiene om en person som burde vært størst, om det ikke hadde vært noe fundamentalt galt med måten musikkvirkeligheten er skrudd sammen på. “I don’t have phoneitis, I don’t call and say “give me a gig” or something like that. We like to let things happen naturally. Let the man call me. If he calls me for the gig, I’ll make it. That doesn’t mean I haven’t been successfull because I don’t get all the calls and I don’t get to become involved in these Shammy Awards…”

I et Jazz Workshop-liveopptak fra et Piano Summit i Berlin 1965, ser vi nok en gang hvor mange vendepunkter og finurligheter det finnes i en Byard-historie. Sammen med Reggie Workman på bass og Alan Dawson på trommer starter de med å slenge ulike salutter og innfall mot hverandre, i en kaklende musikalsk samtale full av rykk og napp, før Workman finner frem buen og vi får et smult, lyrisk øyeblikk med klirrende cymbaler. Så er det rask swing, så går de ned i halvt, spradende tempo – og ennå har det ikke gått mer enn tre minutter. 

På Here’s Jaki fra 1961 har Byard selskap av Ron Carter på bass og Roy Haynes på trommer. Albumet er like variert som mye annet i katalogen, og det starter med en særegen sak som heter “Cinco y Quatro”, fem og fire, en låt som går i fem, beskrevet et sted som en “modal calypso”… kan godt hende, det. Det jeg fester meg med er uansett det snåle, nesten stavrende men funky spillet til Carter og Haynes og måten Byard leker med groovet deres, får ting til å nesten stokke seg totalt, starter på uventede steder og får musikken til å bli et paradoks. Det minner litt om de små “maskinene” et band som Jonas Cambien Trio har hatt det med å lage – hvor hver musiker er et tannhjul (eller en springfjær eller en reim eller noe annet), og hvor ting nesten går opp i liminga konstant. 

En fortelling som nesten er for innholdsrik til å forsøke å beskrive akkurat nå, men som bør høres, er “Here to Hear” fra fantastiske Hi-Fly. Men det får være nok pianotrioer nå, for han spilte naturligvis også sammen med blåsere, for eksempel på The Jaki Byard Experience, hvor Roland Kirk er med på treblås, i tillegg til Richard Davis på bass og Alan Dawson på trommer. Byard var også medspiller på gode plater under Kirks navn, for eksempel en med det makeløse navnet Rip, Rig and Panic. Det er en god del energisk jazz som kan minne folk om et ståkete gatebilde. På et tidspunkt i musikkens historie var det flere som også lagde lydhermende komposisjoner som tok for seg denne yrende, eksosstenkede moderniteten. “Parisian Thoroughfare” er kanskje den mest kjente, skrevet av pianist Bud Powell, og egentlig basert på den gamle låta “Between the Devil and the Deep Blue Sea.” I Max Roach og Clifford Browns tapning på klassikeren Clifford Brown/Max Roach er den elegant, lett på tå, full av små innstikk av forskjellige kjente melodier og andre in-jokes. Trafikken går tilsynelatende nokså greit der, mens det er antydninger til mer kork og kalabalik i Byards versjon – den starter med at Kirk trykker hardt på bilhornet (spilt med flere horn i kjeften), mens Byard og rytmeseksjonen først setter i gang den velkjente rytmen, før de går amok (men siden, naturligvis, tilbake til swingen). 

Det er på tide å sette strek for nå – det er en lang sommer, foreløpig har jeg i grunnen bare skrapet i overflaten – tips om deep cuts og andre godbiter mottas med takk. Vi avslutter med “Shine On Me”, også den fra The Jaki Byard Experience, en gammel gospel-låt som de spiller i en fresk boogaloo-versjon, hvor Kirk starter på klarinett og beveger seg over til andre fliser underveis. Minner det litt om Randy Newmans låter til Toy Story-franchisen også? Eller temalåta til en gammel, overraskende slitesterk familievennlig sit-com (man kan høre at den er familievennlig på grunn av klarinetten) som får deg til å lure på om TV-ens gullalder ikke egentlig var for ganske lenge siden? Ja, i grunnen. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger