NTT: Fra Missisippideltaet til Fuzzy Platebar (i Molde)

God helg alle sammen, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts helgeavis om jazzmusikk og omegn. Denne uka har vi vært på kino og sett Sinners, vi har mottatt reisebrev fra andreklasse-bandet på Jazzlinja og hørt på ungjazz fra Sund.

Det skjer i Bergen disse ukene – Festspillene i gang, og det er naturligvis også Nattjazz. Bra program i kveld: Rohey Talah og Martin Myhre Olsen er blitt en must-opplevelse i duoformat, det hyperaktuelle bandet Superspreder kommer rett fra slippfest i Oslo,  Immanuel Wilkins Quartet, ar i Stavanger i går og spiller på Sardinen i dag og Møster avslutter ballet. I morgen kommer blant andre Marc Ribot og Goran Kajfes Tropiques, i tillegg til Håkon Kornstad Trio og In the Country med Slettahjell og Reiersrud. Siden bygger de seg opp mot et nytt klimaks neste helg – i løpet av uka kan man se Dee Dee Bridgewater, Steamdome III, Alogte Oho & His Sounds of Joy, Building Instrument, Hedvig Mollestad Trio og mye annet bra. En innbydende helhet som både skuer til dønn-jazzen og diverse begrepsutvidelser, fra tradisjonsmusikk til klubbmusikk, rock, pop og forbi. Sånn det skal være på Nattjazz, kanskje? Vi ser frem til Blogghalvdel Vingers skriverier på Jazzinorge.

Og apropos reisebrev – og om du har plass til litt fomo i ditt hjerte – se på disse bildene, og les Jorun Larsens glimrende skriverier fra Vestafor, den fabelaktige festivalen arrangert av bassist Christian Meaas Svendsen og Fri Kultur Kvinnherad. Sånne ting er det altså mulig å være med på her til lands, tenk det.

Og apropos ting som er mulig å være med på – Otomo Yoshihide på Nesodden Jazzklubb på onsdag!?!?? – en vanvittig mulighet til å se en legendarisk japansk ikonoklast i intime og uvanlige omgivelser.

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er «Tenderly» av Robert Normann.

 

Sinners er noe så sjeldent som en bra film om musikk

En av de forbløffende tingene med Ryan Cooglers kinoaktuelle blockbuster Sinners, er hvor lett på tå den er, hvordan den klarer å fortelle en historie som (blant annet) handler om blues i Missisippi-deltaet i 1932 uten å bli overveldet av hvor betydningsfullt akkurat det temaet faktisk er. Dette er en utfordring for alle musikkfilmer, naturligvis – det er vanskelig å for eksempel lage en scene om at Queen spiller inn “Bohemian Rhapsody” uten at den skriker holy shit, det er “Bohemian Rhapsody” de spiller inn. Radbrekkingen av denne innforståtte og altfor åpenlyse blunkingen til filmens publikum er en av mange ting Walk Hard, Jake Kasdans 2007-film om countrystjernen Dewey Cox gjorde så riktig, og om bare litt flere folk faktisk hadde sett den filmen, hadde vi kanskje sluppet en og annen bløt og kulturkneggete musikk-biopic. Men sånn ble det ikke. 

Nå er ikke Sinners en biopic, det er kanskje en av grunnene til at fortellingen den har på hjertet om bluesens eksplosjon faktisk fungerer. Den er fritatt fra å si noe som helst om viktige datoer, musikere og hendelser, og kan i stedet konsentrere seg om å lage et tankespinn, basert på en følelse om hva dette faktisk var – altså, hvordan en kveld på en juke joint i de amerikanske sørstatene i 1932 kan ha opplevdes, og hvordan musikken som ble fremført på scenen her både peker tilbake mot den vestafrikanske griot-tradisjonen og fremover, mot resten av det som skjedde i det 20. århundrets musikkhistorie, mot Hendrix, hiphop og forbi. Sinners kan kalles en skrekk-musikal, med innlån fra historiske filmer og mye annet snask. Mest av føles det riktig å kalle det en popcornfilm, vaskekte sådan, og den velger å si noe om hvordan alt dette henger sammen i en helt vanvittig scene, hvor det unge talentet Sammie “Preacher Boy” Moore blir kalt opp til scenen av veteranen Delta Slim og får med seg den unge sangeren Pearline på en fremføring av låta “I Lied To You”. Fortid og fremtid våkner bokstavelig talt til live på dansegulvet, taket tar fyr og musikken forsvinner opp sammen med glør og ildfluer under stjernene, mens vampyrene står utenfor og venter med glødende øyne. Et fantastisk skue, over the top, men med en påstand i bunn som føles gyldig (selv om jeg riktignok ikke skal forsøke å si akkurat hva det er den sier rett ut).  

Musikken til Sinners er i likhet med mye annen musikk laget av en svenske, nærmere bestemt den 40 år gamle produsenten og filmkomponisten Ludvig Göransson, som allerede har rasket med seg to Oscar-statuetter for arbeidet sitt (Black Panther og Oppenheimer), og som godt kan få en til for arbeidet han har gjort her. Noen har sikkert stusset over at en film som handler så mye om eierskapet til musikk som dette her får et soundtrack laget av en person som kommer fra Linköping. Men for det første er Göransson nå en gang Cooglers foretrukne komponist. For det andre den svenske komponisten vokst opp med et nært forhold til bluesen gjennom sin far, som også er gitarist, og som viste ham skiver og VHS-opptak med Albert King, Buddy Guy og andre storheter gjennom barndommen. Så Göransson skrider til verket med flid og respekt – i forberedelsene til filmen foretok han og farsan livets reise til Deltaet som regissør Coogler like gjerne slang seg på, som venn og kollega – de besøkte viktige spillesteder, byer, kikket på relikvier og fikk spille på B.B. Kings gitar. Men Göransson lager uansett stort sett ikke autentisk blues her, det er snakk om filmmusikk som bruker musikkens fraser og rytmer som ledemotiver i svære, fleskete orkesterpanoramaer ispedd elgitarer på full guffe. Ja, noe av musikken minnet meg om nittitalls Hans Zimmer, noe jeg innser kan være en ganske avskrekkende kobling å komme med, men sånn smuler nå en gang kjeksen. 

Det er snart hundre år siden handlingen i denne filmen – og vi er inne i et tiår nå hvor stadig flere musikkopptak som rører oss i dag fyller hundre. Det finnes selvsagt fascinerende opptak fra 1910-tallet – den første jazzinnspillingen kom i 1917, med The Original Dixieland Jazz Band – men de kan kanskje ikke måle seg med innspillingene med for eksempel Louis Armstrongs Hot Five- og Hot Seven-band mellom 1925 og 1928. Da er vi plutselig inne i noe som helt klart har å gjøre med hvem vi er i dag å gjøre, på en litt annen måte. Men hva? Disse opptakene låter vakkert, men også litt spakt, sammenlignet med hvordan opptaksteknologien skulle bli noen tiår senere. Det er fascinerende å lytte til dem, og å forsøke å komme seg forbi patinaen, følelsen av at det er et historisk opptak man hører på. Kan man få tak i modernismen i det, følelsen av at dette faktisk var helt nytt da det ble spilt inn? Altså, ikke “folkemusikk”, for eksempel – mest av alt minner den tidlige jazzen og bluesen oss kanskje om hvor rigide og snåle den typen settekasser faktisk er. John Jeremiah Sullivan, som for tiden skriver en spalte i Jazznytt om musikk fra nettopp denne perioden, fortalte en gang at det hadde vært en guffen tradisjon i amerikansk musikk-publishing med å tilbakedatere afroamerikanske komposisjoner. Altså – å late som at en blueslåt, for eksempel fra det seine 20-tall, egentlig var langt eldre, og på den måten “fritt vilt”. De økonomiske årsakene til denne formen for musikkhistorisk juks bør være nokså åpenbare, men jeg lurer på om det ikke er lett å gjøre noe lignende som lytter. Å for eksempel høre på Robert Johnsons innspillinger fra 1936 og 1937, og tenke at det allerede da Johnson sang disse låtene, var musikk som var gammel som haugene. Suset som omgir disse opptakene antyder jo noe forgangent, på samme måte som gamle fotografier ser ut som om de foregikk i sepia i utgangspunktet. Det er et øyeblikk i Sinners, hvor Smoke Stack, en av de to tvillingene som Michael B. Jordan spiller på fremragende vis, får høre råtalentet Sammie spille og synge for første gang. Smoke Stack blir ikke rystet, eller slått av hvor vesentlig for handlingen det er at Sammie synger så bra som han gjør – han blir ekstatisk i stedet, roper og ler. Det er et underlig oppløftende øyeblikk, og etter filmen har jeg tenkt at det funker nettopp fordi det er så fritt for gravitas. At denne filmen handler om nyoppdagelse av musikk, gleden over noe som er friskt og uhørt, ikke å demonstrere hvorfor musikken er viktig. 

I det kommende nummeret av Jazznytt har vi en god del stoff om betydningen av scener. I den andre delen av Sullivans artikkelserie om Arthur “Happy” Rhone, kommer hovedpersonen frem til Harlem i New York, hvor han etablerer Happy’s Black and White Club. Gjennom nitidig research sannsynliggjør Sullivan at dette stedet, selv om den nesten er glemt i dag, kan ha vært et av de viktigste i Harlem-rennessansen. Jeg kan også røpe at vi har et portrettintervju med pianisten Jason Moran, som i årevis har jobbet med en serie installasjoner hvor han “gjenskaper” viktige scener fra jazzhistorien – som Three Deuces og Savoy Ballroom – og spiller ny musikk på dem. Denne filmen er en svært passende oppvarming til begge lesestykker, i grunnen. Sinners tar seg god tid med å fortelle historien om hvordan de to brødrene, Smoke og Stack Moore, lager det som skal bli Deltaets heiteste juke joint – i hvert fall for en kveld. De kjøper en låve, handler inn mat (drikke har de med seg fra Chicago, der uhumske ting har skjedd), skaffer vertskap, dørvakt og musikere. Gleden over dette arbeidet, detaljen i det, moroa med å se gjengen bli samlet, kvelden bli planlagt, og stemninga den første delen, før filmen tar sin ubønnhørlige vending, er den beste delen av Sinners – ikke egentlig ment til forkleinelse for den halsbrekkende avslutningen. Det er nesten så man tror at filmen faktisk kan ende opp med å fortelle historien om en utelivssuksess, at forhåndsannonseringen rett og slett har misforstått noe. Igjen er den så lite tynget, både av historisk viktighet og av skam over synden, glupsk opptatt av sitt historiske kildemateriale, samtidig som den ikke er så opptatt av å naile noe som helst. Mest av alt klarer den å få seeren til å tenke, dette må ha vært verdens beste kveld – før den gikk i dass. 

Room Service på tur 

Room Service. Foto: Andrea Bonderup

Det er eksamenstid, et ord som kan gi både frysninger og nostalgi – men i noen tilfeller byr den også på (gratis) kulturopplevelser. Eksamenskonsertene er blitt en viktig forsommertradisjon, og disse ukene skjer det – noen er allerede blitt uteksaminert, men mye gjenstår, og en fullstendig oversikt kan dere lese her. Denne typen kvelder byr ofte på varierte musikkopplevelser, alt fra faste band til skreddersydde eksamensprogrammer. Nerver i luften, større tetthet av blomsterbuketter enn vanlig, uten at det føles som å krasje noens konfirmasjon eller bursdagsfest om man bare kommer dit for å se på musikk, altså. Ta turen!

I den anledning passer det bra å by på denne ukas langlesning, som er et reisebrev fra årets andreklasse på Jazzlinjas turné-eventyr, også det en fin og variert konserttradisjon.  

Tekst: Adriana Døsvik 

Våren er en spesiell tid på Jazzlinja i Trondheim.
Fordi det er vår i kalenderen, altså. Ikke nødvendigvis i Trondheim. Her er våren mest en forlengelse av vinteren – kaldere enn bergensk vinter. Når snøen egentlig skulle vært borte for lengst, pakker andreklassingene instrumentene sine og legger ut på turné – en tradisjon som strekker seg langt tilbake. Denne våren var det vår tur. 

Vi er ti musikere fra Norge, Sverige og Danmark. Navnet vårt – Room Service – har både glimt i øyet og en liten kjerne av alvor: vi kommer med leveranse. Det vi tilbyr, er 10 låter, en låt skrevet av hver musiker. Erik Wie Flaig snakket nærmere med NTT om dette tidligere i vår.

I løpet av to og en halv uke i mars og april 2025, fikk vi kjenne på hele spekteret av turnélivet: de magiske musikalske øyeblikkene, de lange kjøreturene, de gode samtalene og det ganske uromantiske – tidlige morgener etter lange kvelder, rigging og venting, og mer tid i bil enn utenfor, lite til ingen rom for alenetid. 

Vi spilte 14 konserter, kjørte omtrent 11 000 kilometer, og brukte sannsynligvis mer tid på venting, pakking og nedrigg enn på selve spillinga. Her er et forsøk på å sette denne turnéen i system. 

Foto: privat

Torsdag 27. mars – Primstaven, Inderøy
Vi startet rolig. Etter de første tre konsertene på turneen kjørte vi tilbake til Trondheim samme kveld og sov hjemme i egen seng. Første stopp: Inderøy. Kanskje det fineste publikumet man kan åpne en turné med – ungt, entusiastisk og med en helt egen jazz-interesse, takket være Sund Folkehøgskole. Her hadde vi mange hyggelige møter med musikere som bare er noen få år yngre enn oss, og i et øyeblikk kunne man kjenne seg som en som har «klart det» – når en bassist fra folkehøgskolen spør hvilke strenger du bruker, fordi de likte lyden din. Wow. Sikkert sånn Petter Eldh eller Ingebrigt Håker Flaten føler seg når en som meg snakker med dem etter de har spilt konsert. Vi rigget og hadde lydsjekk, spiste middag på Rødbrygga, spilte to sett med musikk, rigget ned og pakket bilene, og var tilbake i Trondheim i 2-tiden på natten. Jeg kjørte – og sovnet kanskje ikke før klokka 4. Det tar litt tid å lande etter konsert og en veldig skjerpet sjåførjobb gjennom mørke og delvis stengte veier. 

Fredag 28. mars – Dokkhuset, Trondheim
Hjemmebane! Ingen overnatting på Britannia – til tross for bandnavnet. Neida. Dette var kanskje konserten vi var aller mest nervøse for, og det merket man tydelig backstage. Samtidig var det kanskje også den kvelden vi hadde aller mest team-stemning: gruppeklem, heiarop, og alle klemte alle – både før og etter konserten. Lærere dukket opp, kompiser fra både første-, tredje- og ferdigutdannede kull, og folk som går helt andre utdanninger. Det føltes som om hele jazzmiljøet i Trondheim var til stede. 

Foto: Thor Egil Leirtrø

På scenen skjedde det ting som aldri hadde skjedd på øvelse, men energien var høy hele veien – og som ekte jazzmusikere løste vi de musikalske overraskelsene med improviserte løsninger. Jeg tror ikke publikum merket noe. Vi hadde det i hvert fall veldig gøy! Denne konserten ble også filmet og tatt opp – til glede i ettertid, og til ren gru hvis man kommer på det mens man står og spiller.  Kvelden ble lang, og for flere av oss endte den på Good Omens … og varte til morgenen etter. 

Søndag 30. mars – Birka folkhögskola, Østersund, Sverige
Vår første og eneste grensepassering! Vi tok selvfølgelig turen innom en grensehandel – og kom ut igjen med flere kilo pasta, peanøttsmør, røyk, snus og svensk «snop» (et ord svenskene ler mye av). Med andre ord: nok forsyninger til å holde ut resten av turneen. På Birka ble vi tatt imot med ordentlig god mat og varme folk. Etter konserten bar det rett tilbake til Trondheim igjen. Et mønster var i ferd med å etablere seg: sen konsert, nedrigg, lang kjøretur. En fast søvnrutine begynte allerede her å kjennes som et fjernt minne. Heldigvis hadde vi hatt en fridag i Trondheim etter Dokkhuset-konserten for å hente oss inn igjen i forkant. 

Tirsdag 1. april – Storyville, Molde
Vi hentet ut leiebilene for siste gang – nå startet turneen på ordentlig. Ingen flere netter i egen seng i Trondheim, og endelig begynte det å føles som ekte turnéliv. 

Foto: privat

Det beste med å være en blandet klasse med nordmenn, svensker og dansker? Man blir minnet på hvor utrolig vakkert Norge faktisk er. Ferge over fjorden. «Wow,» hører man fra baksetet. Mobilkameraene går varme. Videoer og bilder av fjell, fjorder og sollys gjennom skyer. Vi skjønte plutselig verdien av å være fra tre forskjellige land – det gir perspektiv. De svenske og danske reaksjonene smittet, og jeg ble litt nyforelsket i naturen jeg trodde jeg kjente. 

Molde, du er virkelig vakker! Jeg har ikke vært her siden jeg var rundt åtte år gammel, men nå satt vi på bryggen i solen og leste bok, badet i sjøen, og gikk rundt i den lille byen. For en dag. 

Så: rigging, lydsjekk, backstage-pizza, konsert. Rutinen begynte å sette seg. Vertskapet i Molde var fantastisk. Vi ble virkelig varmt og godt tatt i mot av både lydtekniker og samtlige arrangører. Vi fikk vin backstage, og her kom en av turneens første små diskusjoner: Skal man egentlig drikke før konsert? Noen syntes det var helt greit, andre helst ikke i det hele tatt – og ønsket at vi sto samlet i det. Dessuten måtte noen kjøre varebil både til og fra spillestedet. Hvordan er det da rettferdig at noen skal drikke og andre ikke? 

Musikkbransjen i dag er tildels fortsatt preget av den historisk overdrevne drikkekulturen. Hvis man skal reise på mange turneer i året og leve som utøvende musiker er det jo klart at det ikke er bærekraftig å drikke hver dag på turne, selv om kanskje mange av våre store helter gjorde det.

Den lokale platebaren holdt åpent, og vi avsluttet kvelden – selvfølgelig – på bryggen ved havet. 

På Fuzzy platebar. Foto: privat

Onsdag 2. april – Kristiansund Jazzklubb, Kristiansund
Dagen startet med frokostbuffé i Molde – i teorien. I praksis sto en kaffetørst og sulten gjeng og ventet i 15 minutter utenfor frokost-stedet, fordi én person satt på alle bongene. Selvfølgelig den som sto sist opp. Men det var strålende sol, fjell i alle retninger, og alle småstikk ble meldt med glimt i øyet. 

Turen videre gikk via Atlanterhavsveien – en opplevelse i seg selv. Vi stoppet flere steder for å nyte utsikten, og igjen kom den skandinaviske bonusen til sin rett: Det er rett og slett lettere å huske hvor fint Norge er når noen ved siden av deg sier «herregud asså» med dansk aksent hver gang vi kjører over en bro. 

Foto: privat

Vel fremme i Kristiansund ble vi møtt av sol og vennlighet fra alle kanter. Vi satt ute på bryggekanten ved spillestedet og drakk kaffe i solsteiken. Middagen ble servert på en liten restaurant rett ved – og vertskapet i Kristiansund kunne ikke vært hyggeligere. En av turnéens varmeste mottakelser, rett og slett. Samme lydtekniker som i Molde, og arrangørene i Kristiansund var virkelig så hyggelige at jeg virkelig håper jeg skal spille der igjen snart! 

Publikum kom i alle aldre, og det ble en konsert med en veldig fin og konsentrert stemning. Etterpå sjekket vi inn på det som uten tvil ble turnéens flotteste hotell. Noen gikk ut for å ta en øl på et lokal sted, noen av oss ble igjen på hotellet og tok en tidlig kveld. 

Morgenen etter oppsto også en ny liten «konflikt» etter frokost. Det var nemlig laget en nøye gjennomtenkt bil-liste, med rullerende sjåfører og passasjerer – et slags sosialt eksperiment for å sikre variasjon, bryte opp etablerte gjenger og kanskje lære noe nytt om hverandre underveis. Men turnélivet er jo ikke alltid kompatibelt med Excel-ark. Noen har et sterkt behov for fri flyt og ville selvsagt begynne å bytte plasser for å sitte med en kompis. Et klassisk møte mellom struktur og spontanitet – og akkurat sånn blir det jo når ti personer med ulik personlighet og reisevaner prøver å koordinere logistikken i fellesskap. 

Foto: privat

Torsdag 3. april – Toneheim folkehøgskole
Åtte timer i bil. Kanskje den minst spektakulære og mest monotone kjøreetappen til nå. Ikke et fossefall i sikte. Og hvordan fordeler man egentlig sjåførbytter på en så lang strekning? Noen vil helst kjøre fem timer i strekk før de bytter, andre vil skifte hver andre time. Det er klart man ikke kan være enig om alt! 

Fremme på Toneheim folkehøgskole ble det rask lydsjekk og så rett på scenen. Her skjedde det også mye spennende musikalsk. Vi gjorde flere endringer på settlista underveis – byttet rekkefølge, fordelte soloer på nye måter og justerte arrangementene litt fra kveld til kveld. Det handlet både om å tilpasse oss ulike scener og publikum, men også om å holde oss selv skjerpet og nysgjerrige. Når man spiller de samme låtene mange kvelder på rad, kan selv små justeringer være nok til å tenne en ny gnist. 

Etter konserten spiste vi middag sammen med elevene – nok en gang fine samtaler med unge jazzmusikere som bare er noen år yngre enn oss. Selv om vi også ble minnet på at det er en viss spredning i vår egen klasse – den yngste er 21, den eldste 26. 

Senere samlet vi oss på ett av soverommene i hytten vi bodde i, og feiret en vellykket konsert. Det som startet som en koselig kveld utviklet seg til kanskje de dypeste samtalene vi hadde som gruppe på hele turneen. Hvor skal man bo etter studiet og hva skjer da? Blir det ensomt å bli igjen i Trondheim uten studiene om man ikke er norsk? Hvordan skal man betale husleien, egentlig? Skal man begynne på nytt og satse i en større og dyrere by som Oslo eller Berlin? Eller skal man flytte hjem til Danmark eller Sverige, Bergen eller Oslo? Noen er mer bekymret enn andre, noen er mer bestemt og ambisiøse på å få det til enn andre. Det er rart hvor nært man kommer hverandre når man tilbringer så mye tid sammen – i bil, på scenen og ved sengekanter. 

Morgenen etter spiste vi frokost på Toneheim og til min store glede var dette turens eneste tilgang på gratis treningsrom før turen gikk videre. 

Fredag 4. april – Eidsvoll/Asker/Hytte på Sørlandet (Fridag)
Et etterlengtet pusterom. Endelig en fridag! Vi måtte dele oss – tre stykker bodde hos familien til én i klassen i Asker, og tre andre slo seg ned på Eidsvoll hos en annen. Asker/Eidsvoll-gjengen hadde en klassisk fridag i hovedstaden: kafé, litt shopping, en tur på Nasjonalmuseet. Middag hjemme og sauna og lange dusjer på kvelden. Sikkert mange fine samtaler også! Litt deilig å kunne være en mindre gjeng også. Vi fire som dro til hytta på Sørlandet hadde det roligere: brettspill, øl og fine samtaler til langt på kvelden. Ingen rigging, ingen lydsjekk. Bare pause. Og det trengte vi alle sammen. 

Lørdag 5. april – Vinje (Fridag)
Fjellet. Ro. Lei hytte. Men det var visst afterski-festival på parkeringsplassen rett utenfor – det var jo tross alt snart påske. Heldigvis ga de seg i 22-tiden, og vi kunne lage taco og spise en av våre første middager samlet rundt et langbord. Sander og Jens stod oftest for matlaging gjennom turneen. Det hadde ikke gått uten dem på den fronten! 

Foto: privat

Romfordelingen ble en kreativ øvelse. Hvordan gjør man det med to fordelingskjønn i 2025, når man er to jenter og åtte gutter – og ett kjærestepar? Takket være vår praktisk ansvarlige Eirik var det meste egentlig på stell – så lenge man fulgte systemet, da. Og det er jo klart: uansett hvor godt planlagt ting er, så går ikke alltid alt etter planen og ingen kan tvinges til å følge en plan. Vi lo mye, som vi ofte gjør, og det løste seg alltid på et vis. 

På hytten var det TV, og av en eller annen grunn endte vi opp med å se 5 timer med Hell’s Kitchen i strekk før leggetid. Jeg tror vi alle var for trøtte til å ta bedre valg. Vi drakk øl i saunaen i mindre grupper, og tok det helt ned. 

Morgenen etter skulle bilen vår kvitte seg med alt søppelet. Einar tok ansvar, men uten å vite det klarte han å kaste en pose som dessverre inneholdt masse mat og matpakker til dagen. Situasjonen var såpass komisk at vi alle måtte le godt. Heldigvis endte det ikke i katastrofe – etter noen minutter med intens pinne-fisking klarte Einar å fiske posen opp igjen fra containeren. Krise avverget! 

Søndag 6. april og mandag 7. april – Utsira
Vi var så heldige å få to netter på Utsira – med en hel fridag på øya før vi skulle spille der. Jeg tror jeg trygt kan snakke på vegne av hele klassen når jeg sier: wow. For et sted. 

Foto: privat

Turen dit gikk med ferge til det som virkelig føltes som verdens ytterpunkt. På Utsira finnes det stillhet. Utsikt. Og en følelse av at tiden går litt saktere – på en god måte. Det passet oss perfekt midt i en ellers ganske intens reise. 

Vi spiste nok en felles middag rundt langbordet i hytta der vi bodde. Etterpå gikk vi opp til fyrtårnet og så en av de vakreste solnedgangene jeg noensinne har sett – sammen. 

Neste dag startet med felles frokost, før vi la ut på en lang tur rundt hele øya. De fleste av oss, i hvert fall. Vi var sammen, men ikke hele tiden i samtale. Mye ble sagt, men det var også mye stillhet – en god stillhet. For når man har vært så tett på hverandre i så mange dager, og har man plutselig snakket om det meste. Samtalene som først da dukker opp er av en sjelden sort og med en sjelden ro; refleksjoner rundt temaer som egen barndom og familie, og tidligere og nåværende økonomiske status. Samtalene fikk et annet dybdenivå – og landskapet rundt oss inviterte til refleksjon. 

Konserten føltes nesten sekundær. Ikke fordi den ikke var bra, men fordi selve oppholdet føltes som en slags belønning. Vertskapet var fantastisk – og 20 % av øyas befolkning møtte faktisk opp. Det er en slags bragd i seg selv! 

Foto: privat

Tirsdag 8. april – Spor 5, Stavanger
Tidlige morgener. Sene kvelder. Turnélivet. Det begynner å merkes nå. 

For meg var dette også et stopp med en helt annen klangbunn. Jeg har jo bodd i Stavanger i to år, og det føltes nesten som å komme hjem. Mange kjente ansikter i publikum – gamle venner og fine folk jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer tid til å snakke med. Eller bare tatt en øl med etter konserten. 

Men sånn fungerer det sjelden på turné. Når siste tone er spilt, starter nedriggen. Så er det å pakke bilene, kjøre tilbake til overnatting, og legge seg – gira og full av adrenalin etter en av de beste konsertene vi hadde spilt. Da jeg omsider la meg, kjente jeg på et press og stress: jeg måtte sovne fort, for vi skulle grytidlig opp. 

Neste morgen bar det videre – Oslo neste. 

Kjøreturen fra Stavanger til Oslo ble en prøvelse. Nå begynte knekken å sette inn for alvor. Det var vanskelig å holde seg våken – selv som passasjer. Men samtidig bød turen på noen av de fineste samtalene vi hadde hatt. Når man har delt så mange mil, måltider og musikalske øyeblikk, begynner man å komme til kjernen av hverandre. Samtaler om kjærlighet og endte forhold, om familie, barndom, foreldre og søskenforhold. Det var som om utmattelsen åpnet noe – og gjorde rom for en annen type nærhet. 

Foto: privat

Onsdag 9. april – Victoria Nasjonal jazzscene, Oslo
For mange av oss føltes dette som en milepæl. Det er noe stort med å spille på en scene som Victoria. Her var også flest av bandmedlemmenes familier tilstede, og det føltes nok ekstra stas ut for dem! Det er lett å tenke at dette skal være klimaks på turneen – og på sett og vis var det jo det. Men det er også noe rart med store øyeblikk når man er sliten: alt blir liksom litt stille inni kroppen, selv når det er fullt hus rundt deg. 

Etter konserten dro vi til hver vår overnatting i Eidsvoll, Asker og Nittedal. Og det var kanskje akkurat da det virkelig gikk opp for oss hvor slitne vi var. Ikke så mye fest som man kanskje skulle tro. Mest lite søvn, mye kjøring, sene kvelder og tidlige morgener. Ikke akkurat TV-er som kastes ut av hotellvinduer, slik det fremstilles i rockestjernemyter – mer rigging, nedrigg, parkering i sentrum som koster like mye som en hotellnatt, og diskusjoner om hvem som egentlig får lov til å drikke når vi tross alt fikk øl-bonger her. Tre av oss måtte jo uansett kjøre bilene videre etter konserten. 

Og da melder jo spørsmålet seg: Er det egentlig riktig å få øl-bonger som betaling? Det gjør det ikke akkurat lettere å betale husleie i mai med to pils på bransjepris. Og dersom man er sjåfør og ikke kan drikke den kvelden, føles det plutselig som om man har mistet en del av inntekten sin. 

Foto: privat

Torsdag 10. april – Bergen Jazzforum, USF Verftet, Bergen
Veien til Bergen ble fylt med gode samtaler og jobbing på skift. Jeg og Gustav byttet på å kjøre og sove i baksetet, mens Einar og Sander – som ikke har lappen – vekslet mellom å hvile og å sitte foran med sjåføren for å holde oss våkne. Jeg tok siste etappe, og Einar holdt meg gående med det beste Sverige har å by på. Det er virkelig noe med svensk pop – den biter seg fast og får deg til å holde øynene åpne. 

Vi hadde hatt sol nesten hver dag (bortsett fra den ene snøstormen på natta i Sverige), helt til vi nærmet oss Bergen. Der kom regnet, selvsagt. «Velkommen hjem,» tenkte jeg. 

Det var fint å være på hjemmebane. Jeg hadde gledet meg lenge til å spille på USF Verftet, og det var ekstra stas å stå på scenen i Sardinen – et sted jeg selv har sett utallige konserter. Dessverre krasjet konserten vår med en annen jazzkonsert i byen, men vi fikk godt med publikum og det føltes som en av de mest helhetlige og musikalske konsertene vi spilte på hele turnéen. 

Middagen på restauranten på Verftet ble et av turens høydepunkter – et måltid i stjerneklasse – og vi ble møtt med en varme og profesjonalitet fra tekniker og arrangør som virkelig satt standarden. Det er noe helt eget når man merker at folk bryr seg om både musikken og musikerne. 

Men – selvfølgelig: veiene mellom Bergen og Voss var stengt på natten, og vi kunne ikke kjøre videre etter konserten som planlagt. Sånn er det jo – uansett hvor godt planlagt ting er, så går det aldri helt etter planen. Tre av oss ble igjen i Bergen, og jeg kjørte resten til toget. Kjapp nedrigg og pakke bilene, og rekke toget majoriteten av klassen skulle rekke etter konserten. Ikke noe tid til øl eller henging med venner og familie her heller. 

Jeg må innrømme at jeg hadde litt FOMO da jeg visste at de andre koste seg sammen på togturen til Voss og skulle spise frokost sammen der dagen etter. Selv sov jeg hos mamma og måtte opp tidlig morgenen etter for å kjøre bilen alene til Voss. Men likevel – det var noe utrolig fint med å få sove i egen seng. Og den klemmen fra mamma… den gjorde underverker. Jeg følte meg veldig bra da jeg våknet neste dag. 

På Vossa Jazz. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Fredag 11. april – Vossa Jazz, Voss
Festival! Endelig. Plutselig stod vi midt i folkeliv, programhefter og jazz på alle kanter. En stor konsert og tre pop-up-innslag sto på programmet for vår del, i tillegg til jam-åpning rundt midnatt. Det var både utrolig stas å få spille på en så stor festival – og utrolig gøy å bare være der. Vi var slitne, men glade. Mange rå konserter, mange fine folk. 

Etter jammen pakket jeg ned bassen. Så pakket jeg den ut igjen. Jeg måtte jo ha med buen på ferie videre til lånebassen i Bergen. The grind never stops. Sånn går det når man pakker klokka 03:30 etter en ukes turné og et par øl. Det var helt i tråd med resten av denne reisen: litt kaos, litt latter, litt frustrasjon og mye kjærlighet. 

Siste morgenen spiste vi frokost sammen. Noen av oss badet i vannet på Voss – samme gjengen som badet i Molde. Som om vi trengte en sirkel til å fullbyrde reisen. Vi klemte hverandre farvel og takket for spilling og godt lag. Det var litt trist. Litt godt også. Å få snakke med noen andre enn hverandre. Men mest av alt var det fint. 

Da alle de andre reiste hjem, ble bare jeg og min medbassist og gode venn, Sander Eilertsen, igjen. Vi fikk alle ølbongene som ikke ble brukt opp fra resten av klassen da de dro. Bass bros eat your heart out. Neida. 

Konklusjon
14 konserter. 10 musikere. 3 nasjonaliteter. En hel del spørsmål vi fortsatt ikke har svar på – men vi har i hvert fall stilt dem. Vi reiste ikke med glitter og glam, privatfly og sjåfører, men med ømme rygger, latterkramper, kjærlighetssorg, ung entusiasme og forbausende mye takknemlighet, glede og profesjonalitet. Faktisk helt utrolig hvor uproblematisk det helhetlig gikk for seg med så forskjellige typer personlighetstyper med så forskjellige bakgrunner, for ikke å snakke om så lite søvn og så lange dager, også å skulle prestere musikalsk på toppen av det. For en gjeng som står på for kunsten og ønsker hverandre godt profesjonelt og privat! 

Room Service takker for oss – og for at vi har det enda finere sammen nå som klasse enn før turné-prosessen startet. Vi gleder oss allerede til å sitte i salen neste år og høre hva neste kull har fått til. 

***

Sund-elever i det godes sak

Sunderknust i fjæra. Foto: Presse

En av årets opplevelser i år var Sunderknust-konserten på Victoria, nesten overveldende. Bandet med elever fra Sund folkehøyskole var uferdige og ambisiøse og uredde og sjelfulle og avanserte og i det hele tatt. Nå er et opptak herfra pusset klart til å bli et album som du finner Bandcamp – alle inntekter går til humanitært arbeid i Gaza.

Her er et lite utdrag fra min artikkel «Det jævla håpet» som står på trykk i midtlivskrise-nummeret av Jazznytt – få tak i det før det er for sent!

Sorg var tema for årets turné fra elevene på Sund Folkehøyskole på Inderøya. Hele 20 stykker av dem, som skrev materialet og arrangerte det selv, booket turneen selv, kjørte og fikset overnatting, gjorde promo og alt. Så var det da også totalt fullt da de to siste konsertene skulle avholdes, på Victoria i Oslo. Jeg ankom akkurat mellom konsertene (den under 18 selvfølgelig stappfull av unge jazz cats) – og kontrasten fra foajeen på Sjostakovitsj-konsert med Oslo-Filharmonien der jeg var noen minutter tidligere kunne knapt vært større. Det dampet der inne på Karl Johan – vakre frikere i sitt livs form.

Tjue musikere uten noen voksne kan være litt av et kaos: blåsere, vokalister, gitarister – men det opplevdes stort sett ikke slik. Det er som om det løse, «rocka» og improviserende storbandet nå er blitt et av de klart mest dominerende bandformatene i norsk jazz.  Påvirkningen fra Trondheim Jazzorkester, Gard Nilssen Supersonic Orchestra og andreklassebandene fra jazzlinja i Trondheim virker enorm. Det er noe med livsgleden og det organiserte kaoset i musikken, der man kan gå fra fengende riff til fifle-fofle-partier og tilbake i ett sett, som gjør at alle elevene får gjort sine soloer og publikums energi og interesse holdes ved like. Ekstase og gjenkjennelse. Samtidig er det ikke bare full bombing heller, det er varsomme kunstneriske og konseptuelle impulser i ungdomsjazzen – plass for utforskning, tekstskriving og kontakt med ens indre og hvordan dette indre spiller i lag med en stadig vrangere virkelighet. For det var ikke småtterier disse elevene hatt satt seg fore å finne ut av:

Hva er sorg, og hvem er vi i møte med følelsen? Er den lineær, flytende, eller kanskje begge deler samtidig? Vi prøver å finne ut av akkurat dette. Musikken utforsker de ulike stadiene av sorg: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Vi vil bryte gjennom overflaten, og dykke dypt inn i havet av følelser. Vi vil spille mennesket. Alene, og sammen, er vi SUNDERKNUST.

Yeah! Konserten varte i rundt en og en halv time – ikke småtterier det heller. Det konseptuelle kom tydelig frem i de tre vokalistenes arbeid, mellom performance og Peacock. Men de falt til stadighet tilbake på disse lykkelige riffene, og en annen låt røpet de at de hadde vært på studietur til Brasil. Det var en nydelig trompet-solo, en artig bassist som var lillebroren til en annen artig bassist, en strålende mørk og mystisk vibrafonist med «Hi, how are you» Daniel Johnston-t skjorte, og ikke minst min kontakt Runar på bass, en Jazznytt-leser som jeg møtte på Inderøya i fjor da han fortsatt gikk på Heimdal Videregående skole. 

Mange musikere som det kan bli morsomt å følge, som det heter, og andre som kommer på at de vil finne på noe helt annet enn å prøve å få endene til å møtes ved å stå på en scene og fremføre sånn passe populær musikk. Og det er jo like fint det. 

Når man hører på opptaket i ettertid står det klart for meg at dette må være noe av det viktigste disse menneskene vil være med på i sine liv. Det er vakkert.

Hør – og kjøp gjerne – Sunderknust her. 

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger