NTTing High and Low

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts helgemusikkavis om jazzen og omegnen i digital strimmelform! Atter en gang er det fredag, vi har lyttet, tenkt og snakket, med Synnøve Brøndbo Plassen fra Norges heiteste vokaltrio, Hekate, som har slått seg sammen med Norges fjongeste samtidsmusikktrio, Poing, for å covre et mesterverk fra Norges mest ulykkelige poptrio, A-ha. Siden snakker vi med bassist og sceneskaper Sverre Sæbø, og vi har også lyttet til flere nye knallutgivelser. 

Hva begeistrer oss for tiden? Jeg, altså blogghalvdel Filip, var på konsert med Dafnie feat. Lisa Ullén i går, og det var en sjeldent god en, fra et band jeg liker godt fra før. De spilte gamle og ikke fullt så gamle låter, Ullén satte preg uten å tette helt igjen, det litt transparente har jo vært en tiltalende side ved dette akkordinstrumentløse bandet tidligere, og gangen i konserten var så godt tenkt – rytmeseksjonen Nicobart Leirtrø og Patrycja Wybrańczyk hogg seg langt inn i groovene og blåserne sto for høydepunkter alle tre – selv om jeg setter noen ekstra streker under Jørgen Bjelkeruds langstrakte trombonesolo, under ørkenhimmelen, omlag halvveis ute i konserten. Det var cirka da det ble åpenbart for meg at det var en virkelig god en. Jeg hadde med en god venn som aldri hadde hørt dem før og som ble like overbevist. Hans oppsummering: Det var en god opplevelse av tid. Ikke dumt!

Ellers er det alltid hyggelig med ny musikk fra Harald Lassen & co – denne gangen en 20 minutter lang filmet session i studio, med noen nye greier og et par reale hits. De spiller i morgen på Nordstrand Jazzklubb også.

Vi kan også nevne at Tortoise har gitt ut ny musikk for første gang på nesten ti år – låta «Oganesson» er ute nå og etter hvert kommer det skive. Det er på tide – de siste årene har jeg lyttet til flere av deres gamle album og blitt slått i bakken av hvor friskt og nødvendig den musikken føles i dag, og egentlig bedre enn da postrocken var på sitt kommersielle (?!??) peak. Noen ganger er ting bedre uten tidsånd, sånn er det.

Et par konserter før vi går videre:

1. Det er Vinterjazz i Fredrikstad nå – vi intervjuet festivalsjefen for en stund siden om årets festival, og den ser veldig fin ut, den – Mike Stern, Natalie Tennenbaum, Jørn Øien og Østfold Ungdomsjazzorkester er blant godbitene.

2. En sjelden anledning til å se fornemme Ophelia Orchestra på Herr Nilsen neste onsdag. Ti musikere i kjole og hvitt spiller alt fra ragtime til brasiliansk tango (!) i arrangementer som er tro til åssen denne musikken rundt 1900. I spissen for det hele: nasjonalskatten Morten Gunnar Larsen.

3. Live Maria Roggen er årets residerende kapellmester på Kampenjazz, og åpner serien på tre konserter sammen med Helge Lien (som har brukt uka godt sammen med Andy Wasserman, den ledende eksperten på George Russells konsepter, i Oslo) og røveren på fiolin, selveste Tuva Halse. Det høres både lyrisk og lekent ut! Søndag på Grønland (den uten Vance).

4. Vi tar med oss en siste: Espen Eriksen Trio, Molde Domkirke, Utafor sesongen. Blir bra, det! På onsdag.

5. Ok, en til: Sulida, trioen med Jon Rune Strøm på bass, Marthe Lea på saksofon og Dag Erik Knedal Andersen, kommer til Inderøy Jazzforum og Primstaven Bok & Antikvariat (blir lykkelig av det navnet) neste torsdag. Fin trio.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Chromatic Universe, Part 1, av George Russell.

 

Kompromissløs slåttetralling i klubbsetting

Synnøve Plassen. Foto: Gullfaxi

De senere år har det blitt noe lettere å komme fram til folkemusikken, også for gutter og jenter som var grønne på området. Og det er bra. En av utøverne som har fått veldig rask og høy anerkjennelse, on the cover of Folkemusikk magazine, til og med, er Synnøve Brøndbo Plassen. Hun har virkelig umiddelbar pondus og gir rystende opptredener, og da jeg fikk et rosemalt visittkort av henne på en herlig festival på Gjøvik, skjønte jeg at jeg måtte ta kontakt. Og anledningen bød seg, i kveld fredag på Riksscenen, skal et av hennes prosjekter, den skarpe sangtrioen Hekate, vikle seg inn i den avsindige musikaliteten til en annen trio, nærmere bestemt POING. Og temaet for konserten er selvfølgelig a-has debutalbum Hunting High And Low, som fyller 40 i år. Kan vi ikke bare kalle gigen Harkete? Men ja, til Plassen.

Hva betyr egentlig Hekate? Er det et sånn hipt folkemusikkord i klasse med gorrlaus, for eksempel?
— Hekate er navnet på en gudinne i gresk mytologi. Hun er ofte avbildet med tre kroppen, og er gudinne over veiskiller, natta, magi og månen. Etter litt frem og tilbake, så bare måtte navnet vårt bli Hekate! 

Navnet svinger. Hvordan møtte du de to andre i trioen, og har dere lagt klare planer for hva dere ønsker å utrette, kunstnerisk?
— Vi kjente hverandre litt fra før, og noen av oss hadde sunget sammen i ulike sammenhenger. Silje Risdal Liahagen tok kontakt og satte i gang prosjektet. Tanken var kompromissløs slåttetralling i klubbsetting. Vi gjorde første gig på Tuvas blodklubb på Riksscenen, noe som var en perfekt start for den kunstneriske retninga vi ville bevege oss i. Musikken består som regel av tradisjonelle slåtter som vi arrer og improviserer rundt, samtidig som vi prøver å utfordre skjønnsang-idealet i den norske folkesangen. 

Og kommer det for eksempel et album?
— Vi slipper plate den 13. juni i år! Vi gleder oss til å vise det til verden! Deretter spiller vi en del konserter mot sommeren, blant annet på Førdefestivalen, Jørn Hilme, Pederhusveka og i Oslo. Vi spiller også med POING igjen i slutten av juni på Risør Kammermusikkfest.

Synnøve Plassen. Foto: Gullfaxi

Du har så fint navn. Kan du beskrive hjemplassen din og hvordan den har formet deg som musiker og menneske?
— Jeg vokste opp i Folldal, ei lita fjellbygd med 1500 innbyggere. Bygda ligger høyt, med Rondane og Dovrefjell som nærmeste nabo. Jeg var heldig og vokste opp i et hjem der tradisjonsmusikken var en stor del av hverdagen, så det tror jeg absolutt har forma meg på mange måter. Det blir på en måte en livsstil, det å leve i musikken som har blitt videreført og fått utvikle seg gjennom mange generasjoner. Det er jo et eget musikalsk språk, som også er kult å trekke inn i forskjellige musikalske retninger. 

Den har vart i årevis allerede, men det snakkes stadig om en «folkemusikkbølge» blant unge mennesker nå, også i urbane strøk. Er dette noe dere i det hele tatt forholder dere til eller er bare å synge og spille og danse som før?
— Jeg tror nok vi holder på sånn som før, men vi merker jo at det er en bølge. Det som er litt kult er at slåttetrallinga har fått så stor plass i miljøet. Denne formen for sang har svært lange tradisjoner her i Norge, og det er så herlig at det har fått en slags renessanse de siste årene!  Uansett er jeg veldig glad for denne bølgen. Her er det rom for alle!

Nå til helgen er det altså en konseptuell konsert sammen med POING, som jeg vil omtale som tre av landets viktigste og mest avanserte musikere. Hvordan har du opplevd det samarbeidet så langt – eller møtes dere på lydsjekk, plug n play?
— Det er kjempegøy å jobbe med gutta i POING. Noen av oss har jobbet med dem før også, så det var ikke vanskelig å si ja til å jobbe med dem denne gangen også. Vi har vært heldig med å få til øvingstid, så vi har møttes flere ganger de siste månedene. Det er supert å få ta del i all erfaringen de har opparbeidet seg gjennom mange år som trio. De er veldig lyttende, og ikke minst svært idérike, med en kolossal dose musikalsk overskudd! 

Foto og grafikk: Paal Ritter Schjerven

A-ha var og er et uhyre viktig popband – også med større musikalske kvaliteter enn noen en periode kanskje trodde. Er det noe knekk i stemmen, noe i akkordene, noe i de oftest sørgmodige tekstene, som du føler ekstra på kroppen? Eller i det minste som du og dere føler et slektskap til når det gjelder det vokale og stemningsmessig?
— Det har vært veldig kult å få hoppe inn i A-ha-universet. De har klart å lage en så tydelig sound, men fortsatt med et veldig bredt uttrykk i tekst og musikk. De har klart å lage musikk med mye universell tematikk i tekstene, så der er det mye å kjenne seg igjen i. Sangstemmen til Morten Harket er også veldig fleksibel, med store sprang og litt ornamentert også, noe som også kan ha paralleller i folkesangen. 

Jeg har spist pinnekjøtt med ham en gang. Det er norsk. Noen favorittlåt?
— Her må jeg nok gå for «Living a Boy’s Adventure Tale», eller kanskje «Here I Stand and Face the Rain»? Men når det er sagt, så er de mest kjente låtene hits av en grunn. For en plate!

Gode valg. Hvordan kan vi ellers få opplevd deg utover våren og sommeren?
— Nå fremover skal jeg spille en god del konserter, blant annet med min egen trio Synnøve Plassen feat. Norbakken/Røine, helt riktig sammen med Helge Norbakken og Anders Røine. Så blir det turné med prosjektet Folkejazz fra fjellet i Innlandet. Deretter blir det en lengre turné i duo med Bendik Qvam. Så blir det spilling i blant annet Danmark, Polen og Tyskland i mai og juni, så det blir gøy! Men først blir det Draumkvedet sammen med Alf Hulbækmo i Vågå kyrkje den 1. april.

Hils Alf, da!

 

Gamle og nye apestreker

Apens tid: Monkey Plot, live i Leipzig. Foto: presse

Det er rart med det, her en dag kjøpte meg en split-titommer med Invader Ace og Broen på salg hos Jørgen på Tiger. Og det slo meg at den var blitt rundt 12 år gammel, med andre ord en del av historien. Jeg begynte også å tenke på relevante  band som Monkey Plot, trioen til Christian Winther (gitarer), Magnus Skavhaug Nergaard (basser) og Jan Martin Gismervik (slagverk etc.) Tre virkelig fremragende musikere og utforskende lydkunstnere fra sin generasjon. Det var en stund siden jeg hadde hørt fra dem, og enda lenger siden jeg hadde hørt dem. Det var arty instrumentalrock, var det ikke? Det var derfor en glede å atter en gang stikke innom Jørgen på Tiger og dra kortet for å få meg en ny og uhyre lekker LP-utgivelse fra nettopp Monkey Plot. Bandet signaliserer at de skal starte opp igjen, ved først å se seg tilbake. 2014-2019 (Earthly Habit) er som man kanskje forstår en oppsummering, men også en øreåpnende samling tidligere uutgitte konsertopptak som er klippet og limt sammen på nytt av Lasse Marhaug, som også har laget det meget fristende LP-omslaget. Det ligger mye fristende snacks inni også, for den som leter.

Opptakene er fra Asia, old Europe og Latin-Amerika. Skal si at unge avantgardister fikk reist tidlig. Men det er så fett å høre hvordan de spiller, det spinnes og tukles og hakkes og rulles, på hypnotiserende vis. Mange akustiske instrumenter, lyden av tre og strenger og mening. Det er også noe med hvordan lydene er satt sammen som gjør dette til noe mer enn dokumentasjon av diverse impro-sett. Det blir et stykke musikk å nyte nå, hjemme. Men det går også an å høre bandet i kjøtt og blod på Hærverk i Oslo i kveld.

 

Drodlemøte, biopic m/arbeidstittel «SAX»

– Ok, la oss begynne helt på nytt.
VI STARTER I ET TOMT INSTRUMENTVERKSTED, det er midt på natten. På arbeidsbenkene ser vi messinghorn i forskjellige størrelser, bassklarinetter, saksofonprototyper…
– Fliser…
Hold kjeft, kameraet fanger opp en krøllete, falmet avisforside i en krok fra Le…et eller annet, hvor det står “Sax tatt for plagiat”… kameraet beveger seg opp på den ene veggen, hvor det er tegninger av en monstrøst stor kanon. I store bokstaver på toppen av arket står det SAXOCANNON… og over skjermen står det “Paris, 1843”….
– Han foreslo ikke kanonen sin før senere, under Krim-krigen.
Jo, men han kan ha drømt om det lenge. Det knirker i en dør og ingen som er så stille har gode hensikter. To menn i mørke klær sniker seg inn i lokalet. Han ene hvisker til han andre,  “Jean-Pierre, rekk meg bomben”…
– Jean-Pierre? Hva heter den andre? René? Jacques? Kanskje Asterix! Dirket de opp døren med en baguette?
Strengt tatt betyr jo “baguette” pinne på fransk, så det er ikke utenk..
– Vent, jeg har det – innbruddstyvene er der ikke i det hele tatt, for de STREIKER!
Jeg kom ikke hit for å bli underminert, Thierry.
– Beklager det, Henry. Du vet at jeg setter pris på deg.
Hva foreslår du?
– Jeg tenker vi egentlig ikke har noe valg, vi må begynne på begynnelsen. Oppbruddet i Dinant og til Brussel når pappa Charles-Joseph får bestillingen fra Kong Vilhelm av Nederland om å utstyre hæren med korpsinstrumenter. Videre til Paris hvor både far og sønn Sax støter på de arrogante svinene i de gamle instrumentmakerfamiliene. Oppkomlingen.
Så hvor vil du starte?
– VI ER I ET LITE HUS I BELGIA, utenfor renner elven Maas. Det er en vakker vårdag i 1817 eller -18 – omtrent samtidig som trompetens ventiler blir oppfunnet. En kvinne står ved kjøkkenbenken og lager mat…
Om det er mora hans du snakker om, så er det jo sånn at Marie-Joseph også var instrumentmaker, akkurat som sin mann – bare så vi har det på det rene.
– Joda, men noen ganger er man sulten. OK, greit nok – Charles-Joseph står der og lager en stor gryte…
Med blåskjell?
– Dette er langt inne i landet, jeg kan ikke skjønne hvor de skulle fått blåskjell fra.
Vafler?
– Vafler funker. Han roper “Adolphe! Kom og spis middag!”
Ble han kalt Adolphe allerede da, eller het han fremdeles Antoine-Joseph?
– Jeg tror vi må la Adolphe være Adolphe gjennom hele denne filmen.
La Adolphe være Adolphe, OK, gå videre.
– Vi klipper til en liten gutt som sitter og spikker på en blokkfløyte. Han er oppslukt i arbeidet. På den ene veggen barnerommet henger det en stor barnetegning, øverst på tegningen står ordet SAXOCANNON…
Ohoi, dette liker jeg!
– … gutten hører med ett pappa rope, men når han skal gå ned til kjøkkenet snubler han i et teppe, faller ned tre trapper, helt ubegripelig langt, før han slår hodet sitt mot steingulvet i bånn, med en en svært ubehagelig og veldig saklig lyd. DETTE er Adolphe Sax, en av historiens mest begavede instrumentmakere, en av 1800-tallets store eksentrikere – og en ulykkeskråke så stor at moren hans sa at han neppe kom til å overleve barndommen. Naboene kalte ham “spøkelsesbarnet fra Dinant”.
Mye blod?
– Det spruter dessverre til alle kanter. Her kan vi dra på, Sax havnet i koma, han måtte lære seg å gå igjen. Men det stopper ikke der! I nokså rask rekkefølge ser vi de neste ulykkene Adolphe opplever. Først denne litt ugreie fikseringen han fikk på å svelge farlige ting, først den store nålen som riktignok kom ut igjen på andre siden. Men så denne livsfarlige blandingen av arsenikk, bly og syre som han drikker på et tidspunkt… jeg tenker at den glovarme ovnen han detter oppå og fikk arr for livet av kanskje kan kuttes. Men vi må definitivt ha med den gangen han blir tatt av elven og en nabo redder ham etter å ha bli tatt med noen kilometer ned elvefaret, rett før han blir tatt av møllehjulet ved fossen. Og klimakset er naturligvis den gangen han står ved siden av en tønne med krutt som eksploderer, slik at han blir kastet over gulvet inne på farens verksted.
Er du sikker på at vi trenger alle greiene om saksofonene i det hele tatt? Vi kan jo bare lage en oppvekstskildring om verdens mest uheldige – eller heldige, om du velger å se det på en annen måte – gutt som vokser opp på den belgiske landsbygda i en interessant brytningstid i Europa.
– Det viktigste er at det blir verdig.

 

Max aleine!

En gjenganger i disse spalter, som omtalt objekt (og hvilket objekt denne mannen er!) eller som bidragsyter. Mats Eilertsen er en av bassistene som har smeltet flest lytterhjerter i de årene han har vært aktiv. Og selv om han er såpass distinkt i stilen, kan han tilsynelatende fungere i de aller fleste musikalske settinger, i store og små besetninger. Med lyrisk varme, intrikat plukk, lystig swing og utforskende strengetvinnning for foregående århundrer og de kommende, som får ut det beste av medspillerne hans. Men det vet dere jo. Denne helgen kommer han med en solo kontrabass-plate, det er stort sett ham mukk aleine, med noen forsiktige pålegg. Albumet har den lovende tittelen 1 og vil bli tilgjengelig på LP, CD og Bandcamp, via Hemli records. Man kommer veldig nærme Mats og hans strenger og hvordan han bruker fingre, pust og kropp og klokskap til å fortelle historier, men også bare antyde felt av kommunikasjon, ro og evig uro. Vakkert og våkent. I likhet med flere av hans meget gode generasjon markerte han nylig en av livets sentrale bursdager. Vi ser fram mot utallige år med ham, hans musikk og lune personlighet, men gaven måtte han gi oss, i form av en anbefaling av tre andre solo-kontrabass-album. Helmax!

Stefano Scodanibbio
Voyage that never ends
New Albion Records
En eventyrlig plate som, ikke bare i tittelen, er som en reise.

Anders Jormin
Alone
(Dragon Records)
Anders spiller så klart, tydelig, artikulert. Og rent. Ta aldri det for gitt på en kontrabass! Han har en egen evne til å formidle melodi og sangbarhet, og får fram harmonikk i tillegg. Gjennom ham høres det hele så enkelt ut.

Håkon Thelin
Slåtter på kontrabass
(Motvind Records)
En utrolig kombo av samtids- og slåttemusikk. Håkon pusher grensene med svingende fengende temaer og hårreisende utvidede teknikker.

 

Opp i luften

Du vet hva man sier om folk med langt rødt hår? Vel, om det gjelder trønderen Sverre Sæbø, må svaret være: veldig flinke til å spille kontrabass og å arrangere konserter. Sæbø er en type vi antagelig kommer til å se rundt i jazzmiljøet i uoverskuelig framtid. For tiden er han aktuell med mye ny musikk, så da var det bare en ting å gjøre.

Sverre Sæbø med Avian Art. Foto: Rasmus Vik

Nå er det mye aktivitet på deg for tiden. Jeg kjenner deg først som organisatorisk bakmann på festivaler som Soddjazz og i Molde, og der gjør du en ypperlig jobb. Men hvordan fant du din inspirerte interesse for jazz i utgangspunktet?
— Trondheim, hvor jeg er født og oppvokst, er jo viden kjent for jazzmiljøet sitt, og da er det kort vei fra man sitter på gutterommet og hører på progrock til man digger Jaco Pastorius. Jeg gikk jo på mange måter en veldig vanlig rute inn i jazzen, ved å først spille cello på kulturskolen men så få mer lyst å spille bassgitar. På denne tiden var det lange ventelister på bassgitar på kulturskolen i Trondheim, så jeg begynte på en privat musikkskole i etasjen over gitarsjappa «treffa», Tre45 som senere blitt til 4sound, for å ta timer der. Lykken ville ha det til at mange av de som var timelærere der var elever på konsen, og som underviste ved siden for å skaffe litt bi-inntekter. Folk som var innom som lærere og vikarer var Bárður Reinert Poulsen, Kristian Jacobsen, Gustav Holmqvist og mange flere. De introduserte meg til å spille på gehør, kom alltid med verdens kuleste tips til ny musikk å sjekke ut, og begynte å hinte om å sjekke ut å spille kontrabass. Deretter har det gått slag i slag videre gjennom musikklinja på VGS, Sund FHS og jazzutdanning.

The path to glory!
— Jeg har alltid vært utrolig heldig og hatt nære venner som har holdt på med det samme som meg, så vi har kunne sjekket ut og jobbet med musikk sammen for å pushe hverandre til neste nivå. Og på grunn av dette har veien videre aldri føltes som et bevisst valg, men mer som det eneste logiske neste steget for å fortsette med det man digger. Ved siden av det å spille har jeg også alltid hatt teft for å jobbe organisatorisk, som har gitt meg mange fantastiske muligheter og kontakter opp igjennom. Både Moldejazz og Soddjazz var tidlig ute med å gi meg muligheter og ansvar på den fronten, som jeg har hatt stor glede av. Ved å få organisere konserter med store personlige helter på scenen og kjenne på gleden av å vise fantastiske konserter for en haug mennesker som virkelig setter pris på det blir entusiasmen selvsagt stadig bare større! Akkurat nå jobber vi med innspurten mot årets Soddjaz- festival, som har et fantastisk program satt sammen av Sissel Vera Pettersen og går av stabelen 24 til 27 april.

Du er også en herlig musiker med flere utgivelser på gang. Først en ny plate med Avian Art. Kunst med overblikk, skal man tolke bandnavnet. Men hva slags prosjekt er det egentlig?
— Avian Art startet som et typisk studentband under studiene på Griegakademiet hvor man bare begynte å spille for å teste egne og andres grenser, og utviklet seg fort til å bli et av mine favoritt-prosjekter å spille med. Som et av få band jeg har vært med i har Avian Art aldri jobbet med komponert materiale eller fastsatte rammer, men jobbet frem et uttrykk gjennom å spille utrolig mye sammen for å opparbeide en felles referansebank og improvisatorisk samspill som nå ligger til grunn for alt vi gjør. Musikken kan beskrives som organisk og lyttende, med en underliggende treghet som gjør at ideer strekkes og utvikles heller enn å kuttes eller brytes. Vi prøver å omfavne de små nyansene, vri og vende på dem, og bruke dem som grunnlag for videre musikalsk utvikling.

Avian Art. Foto: presse

– Avian Art består av Peter Søreide på gitar, Gard F. Hvammen på piano, Amund Nordstrøm på trommer og meg på kontrabass. Sammen har vi tidligere gitt ut to album, Tedans (live) og Hagelaget, fra to veldig forskjellige innspillingssituasjoner som gir tilsvarende forskjellig uttrykk. Tedans er spilt inn utendørs i på bryggen i Bergen i ca fire grader celsius en sen oktoberkveld under konsertserien Tedans’ første sesong, og andreplata er spilt inn inne i et godt og varmt studio. Vi ga nettopp ut vårt tredje album kalt A Ripple Song, som det er en glede å endelig få vist frem.

Denne gangen har dere med Stein Urheim som på ganske kort tid har utgitt to av sine aller beste plater. Hva er det som tiltrekker dere ved ham?
— Tror det er mange som kan si seg enig i at Stein burde genierklæres nå! Både albumet med Mari, Stein og Moskus, og hans siste soloutgivelse er noe av den mest originale og raffinerte musikken jeg har hørt på lenge. Samarbeidet med Stein startet mer som en tilfeldighet. Vi kjente selvsagt godt til ham og musikken hans fra før, men så endte vi opp med å spille et par split-konserter med Avian Art og noen prosjekter Stein spilte med innenfor relativt kort tid, og ble dermed enda bedre kjent med hverandres musikalske uttrykk. Da Avian Art skulle spille inn sin tredje plate, ikke så lenge etter dette, så hadde vi lyst å gjøre en vri fra de forrige platene våre og følte at Stein ville være en perfekt gjest til å utvide lydbildet i kvartetten vår.

Stein spiller med en underliggende ærlighet som gjør at det virker som de musikalske ideene hans får mer slagkraft enn mange andre musikere, og i kombinasjon med hans evne til å finne egne musikalske rom inne i et større lydbilde hvor han sakte kan kna ideer frem fra intet, gjør ham til en musiker det er en ekte fryd å lytte til. Når vi inviterte han inn til å være med på innspillingen var det ingen av oss som visste nøyaktig hvilken retning musikk kom til å gå, men vi var sikre på at musikken ville bli behandlet med omhu og lyttende ører, og at Stein kunne være med å trekke oss ut i nye musikalske farvann i best mulige forstand.

Stein Urheim. Foto: presse

Hvordan foregikk arbeidet i studioet?
— Vi hadde pratet endel på forhånd av innspillingen for å avklare praktiske detaljer rundt dagen, men hadde snakket ekstremt lite om musikken og forventninger til hva den skulle bli til. Jeg regner jo med at Stein hadde sjekket ut de tidligere platene våre og gjort seg opp noen tanker om hva han kunne gjøre, men han fikk ingen info fra oss utover at vi tenkte å improvisere og han bare måtte slenge seg med etter beste evne. Heldigvis var samarbeidet full klaff rett fra start og det første strekket vi spilte inn var det som endte opp som første låt på plata. dte med å bli til selve plata.
Musikken ble spilt inn i Duper Studio, som ligger i samme bygg som Stein har sitt eget studio/øverom, og mens vi sakte men sikkert i løpet av dagen ble vant til de nye mulighetene ved å spille som kvintett istedenfor kvartett, brukte Stein muligheten til å alltid holde ting friskt og nytt. l stort sett alle pauser i løpet av dagen forsvant han opp trappen til sitt eget studio for å hente flere gitarer, effekter, bouzoki, fløyter og annet som han utvidet oppsettet sitt med. Disse tilskuddene ledet stadig improvisasjonene i nye retninger og åpnet for nye muligheter for hvert eneste strekk vi spilte. Som man så ofte gjør når man spiller inn improvisert musikk, endte innspillingen med alt for mye materiale på slutten av dagen, som vi over et halvt år med lytting klarte å begrense ned til et utvalg som passet innenfor lengden på en plate og vi er ekstremt stolt av!

Men låt-titlene klarer jeg ikke helt å plassere i forbifarten?
— Musikken som endte på albumet minnet oss om lyder av skog og natur, og disse referansene ble hele premisset for hva vi tenkte titlene måtte være for å representere musikken på en god måte. I samme periode hadde Peter Søreide (gitar) lest i Rudyard Kiplings Jungelboken, og fant en mengde fantastiske titler som passet låtene der. Titlene er en blanding av indiske ord Kipling brukte i bøkene som «Talao» og «Dewanee», referanser til karakter som «The Mugger and the Adjutant» og andre utdrag fra teksten som passer de musikalske stemningene i låtene.

Avian Art i studio. 

Om ikke veldig lenge kommer det også en mer jazzete plate i eget navn – fortell litt om den gruppa.
— Ja, det gleder jeg meg helt enormt til! Sverre Sæbø Quintet ble opprinnelig satt sammen med et mål om å teste mulighetene for hvor strengt eller hvor fritt jeg kunne komponere musikk for disse utøverne og hvordan de forskjellige tilnærmingene ville påvirke musikken og uttrykket. Etter en del øvinger så endte vi nok nærmere tradisjonell komposisjon enn først tenkt, men fremdeles med store muligheter for å åpne opp komposisjonene og bryte ut fra de satte rammene notasjonen legger opp til. For å tørre å strekke i grensene ble bandet satt sammen av noen av mine favorittmusikere, nemlig Andreas Hatzikiriakidis på trompet, Heidi Kvelvane på altsax, Aksel Røed på tenorsax og Amund Nordstrøm på trommer.

Sverre Sæbø Quintet. Foto: presse

– Dette er musikere som alle har utrolig markante improvisatoriske stemmer, og det er en ekte glede å spille med. De tør å ta tak i det komponerte materialet og utfordre det på alle de rette måtene i en konsertsammenheng som gjør at musikken låter frisk og lekent, men fremdeles har en felles grunnet energi som driver det hele fremover. Komposisjonene henter inspirasjon fra en mengde forskjellige steder, men har tydelige referanser til bautaer som Don Cherry og Gato Barbieri, samtidig som den og hinter til et mer moderne nordisk jazzuttrykk. Noen av låtene har strengere rammer enn andre, men alt er skrevet med et håp om at utøverne skal få plass til å skinne gjennom og forme materialet med sine stemmer. 

Etter diverse konserter rundt om i fjor spilte vi inn debutplata vår som kommer ut nå mot slutten av april, og det er utrolig stas å ha fått med Terje Ekrene Vik på laget til å gi den ut på hans nye imprint Sauajazz! Albumet har fått tittelen If, however, you have not lost your self control, og er et utdrag fra kommunikasjonen mellom Nikita Khrusjtsjov og J.F. Kennedy under krisen på starten av 60-tallet. Sitatet er hentet fra det øyeblikket når begge parter innser at hvis de fortsetter på samme vei som de gjør nå, så kommer de til å utslette store deler av menneskeheten slik vi kjenner den, og dessverre føles sitatet minst like relevant i dagens politiske klima som det gjorde den gang. Veldig store deler av kommunikasjonen mellom Khrusjtsjov og Kennedy ligger forøvrig offentlig tilgjengelig på nett og kan anbefales å sjekke ut, på tross av at det gir et nytt nivå av skuffelse for hvordan politisk kommunikasjon fungerer i dag.

Vet du hva, dette er verre enn tragisk. Så vi trenger ny musikk.
— Første singel fra albumet, kalt «Oppor’d the tunity», ble sluppet allerede i dag og vi skal fortsette å feire utgivelsen videre utover våren med en liten release-turne etter påske med både nytt og gammelt materiale før plata blir sluppet 25 april. Kommer til å bli enormt kick å få spilt musikken for masse nye mennesker i den perioden.

Utover din egen, noe ny musikk i 2025 du har fått kick på?
— Det kommer så mye fantastisk musikk hele tiden, men et par ting som har fått kjørt seg noen ekstra runder i spilleren i det siste er den nyeste plata til Building instrument – Månen, Armadillo, og Øyvind Torvund: A walk into the future. I tillegg nærmer det seg jo påske, så passer fint å avslutte med låta «Jabulani-Easter Joy» – av Dollar Brand / Abdullah Ibrahim Orchestra fra plata African space program!

 

Hydra-parken

Det er mye samtid for tiden, litt vel mye, men heldigvis finnes samtidsmusikken der til å røske oss ut og inn og ut igjen av hverdagens tanker. Det er blant annet en helt ny utgivelse nå kalt Hydra fra det mystiske prosjektet Pekula, som Becco-mann og produsent Erlend Mokkelbost sto eller står bak på Parkteatret. Publikum inviteres til noe de ikke helt vet hva er, og de nøye utplukkede musikerne står i tillegg bak et sceneteppe, så man kun kan lene seg på indre bilder eller et massivt lysshow – i dette tilfellet fra Birk Nygaard. Nyskrevet musikk. En god idé, det pirrer fantasien, om enn man kanskje blir stående og gjette som i en blindfold test. Den fjerde utgaven foregikk under pandemien, noe som vel ga et ekstra kick til de som fikk underkaste seg musikken. Mokkelbost hadde skrevet materialet med god hjelp fra to remsefavoritter: fiolinist Sara Övinge og trombonist Erik Johannessen. Med inspirasjon fra avant-electronica som Arca og en av vår tids fremste komponister Caroline Shaw, ble det et suggererende, mørkt og tiltrekkende verk – samtidsmusikk med et visst groovy tilsnitt. Flere av landets fremste musikere fra dette «feltet», som vi elsker å kalle det, var plassert bak teppet med bratsjer og basser (hele tre av dem). Her fant man også viktige blåsere som Signe Emmeluth og Eivind Lønning. Skru av lyset og prøv å møte musikken også flere år etter at den forsvant ut av pipa på Parkteatret.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger