NTT: Hoem at last!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts helekulturavis i digital remseform om jazzen og omegnen og alt som er fett. På østlandet skinner sola, om noen få strakser er det mulig å få med seg denne ukens hovedintervju, Ine Hoem, på Big Dipper i Oslo. Så vi setter i gang og ser litt på hva annet uka har å by på:

1. Kongsberg! I kveld må dere dra i kirken. Da er det duket for en real begivenhet, vi klipper fra eventteksten: «I 1969 ble det legendariske bestillingsverket «Ecumene» fremført i Kongsberg kirke. Dette var en pionérkonsert med datakunst og musikk der Arild Andersen, Espen Rud og Arild Boman var blant musikerne. 55 år senere inviterer vi til en unik konsert der jazz og blues møter datamusikk med Arild Andersen på bass, Espen Rud perk, Atle Nymo og Harald Lassen på saksofon og Matthias Anger på Glogerorgelet. Bibelske tekst-algoritmer var utgangpunkt for partituret i Ecumene i 1969. Når en bokstav kan bli til et tall, kan teksten spilles istedenfor leses og med dagens tekniske muligheter kan den også visualiseres. Under konserten vil videokunstner Boya Bøckman projisere algoritmene i kirkerommet. Under konserten får vi også høre musikk fra 1026 som Guido d´Arezzo laget manuelt med algoritmer basert på tekster. Når algoritmene «kryssbyttes» kan vi lytte til en 1000-årig historisk utvikling. Forsker og komponist Arild Boman står bak prosjektet som beveger seg i skjæringspunktet mellom kunst og teknologi.» Konserter med et tusenårrspenn – og en futuristisk horisont attpåtil – er ikke hverdagskost.

2. I Oslo i kveld er det også duket for en godbit: Da blogghalvdel Vinger hørte Shannon Mowdays Colourful Houses på Vossa Jazz i fjor, skrev han blant annet følgende: «Det var avansert festmusikk, møter på tvers av kulturer, feiring av forskjeller og likheter, bundet sammen av gripende og sterke og forståelige appeller fra Mowday mellom låtene, der spesielt historier om musikere som arbeidet under apartheid-tiden gjorde inntrykk. Jeg var slettes ikke alene å gå ut derfra ganske så blank i øynene. Hvilken triumf – for Mowday, for musikerne, for publikum og for oss alle.» Og sånne storverk har det med å bli bedre når de spilles flere ganger. I kveld fremfører Mowday, Bergen Big Band, Jørgen Bjelkerud og sjølveste Sidiki Camara denne musikken på Victoria East. Dra – og bli glad i musikk. Vi lever i storbandenes tid også.

3. Apropos Victoria, kan vi varmt anbefale ukas Uhørt-konsert, på onsdag. Uhørt-serien er en gratis mulighet til å møte unge band (og publikummere), og denne uka hører vi bandet Rakkarogers består av saksofonist Zakarias Meyer Øverli, Ola Erlien på gitar, Nils Olav Johansen på bass og Steinar Heide Bø på trommer. Bulgarsk folkemusikk, romani, ny og gammel jazz er springbrettet her – blandet sammen og fremført av et Farmers Market-medlem, to musikere som har gått i læra hos Stian Carstensen og en helt spesiell trommeslager. En smakebit her:

Men det er mer! Faste NTT-lesere kan ha stiftet bekjentskap med trombonisten, vokalisten og låtskriveren Papole Khaki før. Musikeren kommer fra Kurdistan og Kristiansand, og drar veksler på begge deler i musikken sin. Hun er også – som mange trombonister er, ja, vi må kunne gjenta det – en kulturbygger. Snart kommer debutplata Bli forstått, og vi gleder oss til å prøve. Du kan høre singelen «Æ skriker» her:

Khaki spiller sammen med Erlend Johannessen på piano, Magnus Kaspersen Evjen og Agnes Viksten på saksofon,  Tobias Fjugstad Flaate på bass og Elle Fenchel på trommer.

4. Akkurat nå leste jeg at Dag Solstad er død.

5. Y-Otis, ledet av den Berlin-baserte svenske saksofonisten Otis Sandsjö, er et sentralt band nå for tiden. Frenetisk, skrukkete og innfløkt hip hop-inspirert rytmikk, uten å bli for hardhendt eller delingsfusion-emment, uten å miste spontaniteten eller den varme, lodne tilknytningen til classic jazz og deilig saksofonlyd i koket. De spiller i Bergen i kveld, og på Dokkhuset i morgen. Her er en smakebit:

6. Andy Wasserman var musiker, komponist og musikkteoretiker George Russells nærmeste medarbeider i mange år, og regnes som verdens fremste ekspert på Russells svært, svært innflytelsesrike tanker og konsepter, som blant annet har hatt enorm betydning for utviklingen av moderne norsk jazz. I Norge har han også etterhvert fått en god kollega i pianist Helge Lien, som etter hvert har viet mye tid og tankekraft til Russells Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization. I det siste har han også begynt å skrive artikler på sin egen hjemmeside, rett og slett i en personlig blogg om dette temaet – anbefales varmt! Og nå er det snart duket for en begivenhet når Wasserman kommer til Oslo for første – kanskje også eneste – gang. Han holder en åpen workshop på Nasjonal Jazzscene onsdag 26. mars, og de to dagene før, er det mulig å melde seg på et kurs hvor det fremdeles er plasser igjen. Dette skjer altså ikke den kommende uken, men om du skal få plass må du nok raske deg litt, så vi nevner det nå.

7. Jon Balke har ny soloplate på ECM ute nå, med flott tekstilkunst av Jan Groth på omslaget. Skrifum heter den, og på søndag kan du altså stikke til intime Caféteateret, med det beste flygelet øst for Akerselva (ifølge noen mer eller mindre partiske kilder) og oppleve ham på Kampenjazz. Hverdagskost? Nei, men det er da også på en søndag.

Det er ikke hver dag at en norsk musiker blir kåret til Årets Europeiske Musiker, men det skjedde denne uken, da pianist Tord Gustavsen mottok denne prestisjetunge prisen av det franske jazzakademiet, Académie du Jazz. Det er en god grunn til å gratulere – og å, i selvransakelsens navn, minne oss på at vi gjennom de siste årene har publisert svært lite stoff om en av de aller største nålevende musikerne vi har – uten at det ligger noe vond vilje bak det, det er bare ukene som flyr forbi, som alltid. Men det er jo heller aldri for sent – denne remsa heter tross alt Now’s The Time, og fremover skal vi få nesa opp fra pulten vår. Nok en gang – gratulerer!

Siden går vi videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Jimmy Cobb og Gregory Hines med «So nobody else can hear» – nå skal jeg gå og banke en ødelagt paraply mot en drikkefontene.

Minne for landet

Ine Hoem. Foto: Jørgen Nordby

Sanger, låtskriver og organisator Ine Hoem kan i disse dager markere at det er ti år siden hennes første soloalbum ble utgitt. Men hun ser også framover – og bakover – på det ferske albumet Minnelandet. Det er viktig å støtte de få dedikerte utsalgsstedene for ny musikk som finnes, og det er nettopp det Hoem gjør når hun har minikonsert og lansering for LP-en på Big Dipper i Oslo i dag, lørdag, kl. 14.

Gratulerer med ny plate. Det holder ikke lenger å bare gi ut et knippe låter skrevet siden sist. Kan du forklare «konseptet» bak Minnelandet og hvordan det nedfeller seg i materialet?
— Jeg begynte å skrive på Minnelandet da en nær slektning begynte å glemme. Jeg hadde lyst til å skrive ned minnene mine, både for å huske tilbake, men også for å ta vare på det som var fint å ta vare på. Så ble prosjektet større, det ble ikke bare barndomsminner, men mange minner, og de viste seg å ikke bare være mine, men universelle minner som flere kunne kjenne seg igjen. Plata er personlig, men ikke privat og det er en viktig forskjell. Da alle låtene var ferdig innspilt så jeg at jeg kunne kategorisere dem i tema. Jeg har alltid vært glad i konsepter, så å putte låtene i kapitler, slik at plata fikk et litterært preg, synes jeg var kult. Så skal jeg ikke legge skjul på at det å lage en release-plan som skiller seg ut fra mengden, også utgjorde en viktig forskjell. Jeg ville at alle sangene skulle ha like mye fokus. 

Lurt, det. Folkene du har med det på dette prosjektet, det er vel en slags kjerne?
— Jeg har med musikere jeg jeg har jobbet med de siste fem årene: Andreas Ulvo, Markus Lillehaug Johnsen, Jo Berger Myhre og Pål Hausken. For første gang har jeg produsert albumet selv, men både Andreas og Markus har vært viktige støttespillere i produksjonsfasen. Er også veldig glad for at jeg fikk med meg Øystein Frantzvåg på miks, han forstod prosjektet med én gang og har virkelig klart å skape et rom og lydbilde som jeg har lett etter lenge. Bortimot alle låtene er spilt inn live i studio, mesteparten av vokalen er spilt inn med bandet, men så har jeg jobbet mye i etterarbeidet, ryddet mye i filer og sydd det sammen slik at plata skulle få en musikalsk helhet som et større verk, og ikke bare mange sanger etter hverandre. 

Du gjorde mye forskjellig i karrieren under og etter Jazzlinja-tiden, mye eksplosive greier med jazzrock, electronica og pop. Føler du at du er ankommet «deg selv» nå? Samtidig ville du kanskje ikke vært det andre foruten?
— Jeg har nok brukt lenger tid enn mange for å finne mitt sted rent sjangermessig og ikke minst som låtskriver. Samtidig er jeg veldig stolt at de tidligere utgivelsene mine, både med Pelbo og solo-skivene. Jeg hørte på debutplata mi her om dagen, den kom for 10 år siden, og selv om den tekstmessig kanskje ikke er helt der oppe, hører jeg hva jeg prøver på, det er en vilje til å formidle noe der som jeg synes har stått seg. Jeg står støtt i egen karriere nå, kanskje nettopp fordi jeg har leita så mye og tatt noen svinger innimellom. Det har også gjort at jeg har lært meg å gjøre mye selv, både å drive plateselskap, booke jobber, tenke strategi og visuell profil og ikke minst utviklingen av det musikalske konseptet. Jeg er en kontrollfreak og kan innimellom slite meg helt ut på detaljer som kanskje er bagatellmessige, men den selv-piningen er også en viktig del av det. Jeg tror jeg kunne jobba som manager for andre om døgnet hadde vært dobbelt så langt. Så er det kanskje ikke alle låter jeg ville fronta på min «best of»-plate, men å bruke tid på angre på tidligere ting, det har jeg blitt for gammel til. Minnelandet er på et vis summen av mye, samtidig som jeg føler litt at dette bare er starten, om det gir mening?

Joa. Jeg har også sett deg ved flere anledninger live i prosjektet du har med far Edvard. Det funker jo veldig bra det, men åssen er det egentlig å være på tur med far?
— Det har vært en gave å være på reise med Pappa, jeg har lært mye rundt det å tenke regi rundt en konsert, hvordan man skal si ting mellom låtene og hvordan man kan lage fine overganger mellom litteraturen og musikken. Så har vi fått mye tid sammen som vi kanskje ikke hadde fått ellers, han begynner jo å bli en eldre mann, og jeg merker meg at mange jeg snakker med skulle ønske de også hadde hatt muligheten til å oppleve noe sånn med faren sin. Så det er et minne for livet rett og slett. Men jeg skal ikke legge skjul på at det filteret jeg har overfor folk i bandet, når jeg blir irritert, det er vel omtrent ikke eksisterende overfor Pappa. Jeg tror ikke det samarbeidet hadde funka om ikke vi kjente hverandre så godt som vi gjør. 

Du har konsert og lansering på Big Dipper lørdag. Hvor viktig er det å gi ut LP? Nå tenker jeg både artistfilosofisk og mer karrieremessig?
— Karrieremessig har det minimalt å si tror jeg. Men for den eksklusive gruppen som kjøper vinyl er det viktig. Det har nesten blitt en tradisjon at det er masse styr med vinylen før release, testpresser som ikke duger og cover som har feil. Så ligger jeg søvnløs og tenker på at alt kommer til å gå dårlig og så kommer den plutselig på døra, er fin og låter bra, og så føles det verdt det til slutt. CD er jo minst like bra, altså lydmessig er jeg selv stor fan av CD. Og jeg selger faktisk en del CD, fordi det publikummet som har fulgt Pappa og meg faktisk ønsker det.

Er det konserter som er det viktigste salgsstedet, pile ut og signere plater og ha egen iZettle maskin? Det finnes mange fine butikker rundt om, men det burde så klart vært flere.
 — Jeg selger mest på konsert, men har også en nettside med nettbutikk som jeg selger litt fra. Jeg leverer til de få butikkene som finnes, men mest for å stå i hylla. Jeg tjener ikke allverden på det. Jeg selger merch og vinyl og CD etter hver konsert, setter meg ved et bord og prater med publikum. I begynnelsen kosta det meg ganske mye, jeg er ofte utlada etter en konsert, men nå er det blitt en viktig rutine for meg. Og jeg tror også det vil betale seg på sikt, at jeg har sett folk i øya og sagt hei. Mange av mine lyttere har behov for å fortelle meg ting, hva de tenkte på da de hørte den og den sangen, hva den teksten har betydd for dem. Å bruke 15 min på å lytte til det synes jeg er en liten pris å betale for at folk skal komme tilbake neste gang. 

Det gir mening. Hva venter utover våren for deg?`
— Jeg skal spille en haug med konserter i 2025, er ganske stolt av den turnéen, det har vært et administrativt Everest å få i hop, men når jeg først fikk sluppet alle datoene skjønte jeg liksom hvor imponerende det så ut utenfra. Jeg skal spille alt fra Finnmark i nord til Kristiansand i sør, bitte små steder med plass til 40 folk og større konserter med fullt band. Høydepunktet blir vel 10-årsjubileet mitt på Parkteatret 10.september, jeg har veldig store visjoner for den konserten. Skal bygge en ekstra scene og greier. Og ikke minst ha med gjester. Totalt underskuddsprosjekt så klart, men det er det verdt. 

***

To skjermdumper om musikk og karrieremuligheter i Norge, 2025

1.

2.

 Skjermdumper: Stadig færre spiller instrument og Debatten

 

Einar har booka Terry Reid

Det er så gøy å være musikkfans og entusiast, plutselig kan du få til noe veldig morsomt som kanskje virket som en fantasi kort tid tidligere. En krabat som har gjort nettopp det, er singer/songwriter Einar Fadnes, også kjent fra bandet Jim Stärk. Han har ligget og tenkt, og så klart å ordne en turné med den fabelaktige britiske kultartisten Terry Reid i oktober. Konserter i Trondheim, Bergen og Oslo.  Sistnevnte til og med på Kafé Hærverk. Den første 9. oktober ble utsolgt, men om vi krysser fingrene settes det kanskje opp en til. 

Terry Reid. Foto: presse

Hvem er så denne Reid? Britisk rock og folk og prog og pop og psych fra 60- og 70-tallet er en av livets største gleder, og Reid har vært til stede ved mange viktige hendelser og spilt med mye royalty. Første gang jeg hørte ham var via en kassett jeg fikk en gang i første halvdel av 90-tallet av den kule DJ-en Gunnhild Bjaalid, som spilte mye big room-dansemusikk a la Underworld, men også satte pris på groovy prog og psychpop a la May Blitz, Donovan og altså Terry Reids «Superlungs, My Supergirl». Men over til Einar.

Gamle bardun, hva i alle dager er det du har gjort – booka Terry Reid?!
– Ja, det var nok en hyggelig overraskelse for mange, inklusiv meg selv. Jeg har vært fan i mange år og har ytra ønske om å se han live per mail og melding i flere år. Da jeg sendte en forespørsel der jeg også tilbød meg å hjelpe til med det praktiske, begynte ballen å rulle. Jeg endte opp med å booke hele runden i tillegg til å spille i trioen han skal reise rundt med. Jeg spiller keys/bass/gitar/kor, Kenneth Ishak spiller bass/gitar/kor og Ryan McPhun spiller trommer og kor. Vi gleder oss til å gyve løs på materialet hans. 

Einar Fadnes. Foto: Marthe A. Vannebo

Det forstår jeg, men hvordan skal dette foregå i praksis?
– Terry bor i LA, men er i UK for å gjøre noen jobber i månedsskiftet september/oktober. Vi møtes i Bergen dagen før vi spiller der og har en god gjennomgang og pre-produksjon. Vi i bandet skal møtes noen runder før det og stiller godt forberedt. Deretter blir det litt kjøring på bandet mens Terry og kona, Annette, får gleden av å fly. Vi har til og med lagt inn en fridag etter Bergen, så vi får se om de vil bli i Bergen en dag eller ta turen til Oslo.

Har du hørt ham på en scene i de siste tiårene, han er i form?
– Jeg har aldri sett ham live. Diverse klipp på nettet og gode rykter tilsier at han fortsatt både synger og spiller veldig bra. Overraskende bra, synes jeg, i en alder av 75.

Reid er i dag mest kjent for at han «sa nei til å bli med i Led Zeppelin», men har du en bedre historiefortelling om ham?
– Han er jo en fyr som oser av musikkhistorie. Turneer med Rolling Stones, Cream og Fleetwood Mac. Hans høflige nei til Led Zeppelin og tips til Jimmy Page om John Bonham og Robert Plant har jo blitt hans story, men jeg synes det også er en fin story om å ha trua på det du driver med og ikke vike fra stien du går på. Han sier det jo også selv; «Hvem vet hva som hadde skjedd? Kanskje jeg hadde blitt en sidekick i bandet og stått og spilt noe orgel eller noe»

Han er mer enn bra under eget navn, da. Noen deep cuts av ham du vil fremheve?
– Synes jo høydepunktene fra plata Seed of Memory er tidløse klassikere. «Faith to Arise», «Brave Awakening» og tittelkuttet. Hele den plata er nok det som ligger mitt hjerte nærmest. Produsert av Graham Nash også. Men det er jo noe som er fint med Terry Reid, at han kan treffe både rockere og de som liker det solfylte California like godt. Det forklarer jo også hvorfor folk og musikere fra begge leire har vært så glad i ham. Hans innspilling av «Stay With Me Baby» fra den selvtitulerte 69-plata synes jeg er stor. «Superlungs my Supergirl» er også en fantastisk låt fra den mer «rocka» perioden. 

 

Hvordan er det ellers at du beveger deg musikalsk? I likhet med Sol Heilo mista du alt utstyret fra bilen – en traumatisk opplevelse eller en mulig ny start?
– Jeg eide egentlig ingenting i den hengeren personlig, bortsett fra litt vinylplater. Hadde tilfeldigvis gitarene mine i bilen. Men vi reiser med alt av backline og egen PA, noe som gjør at vi kan spille overalt, hvor som helst. Da hengeren da forsvant, forsvant også hele grunnlaget for opplegget vi driver med. Hengeren ble heldigvis levert tilbake etter massivt mediepress. Jeg reiser videre fra april, etter litt nybakt pappa-tid, og skal ut med ny plate i september og gjøre ca femti jobber i år. 

Gratulerer med henger, unge og musikk!

 

Det smaker av fugl

BirdWorld. Foto: presse

Ja, det er tydeligvis hestens år med Dag Solstad og alt slik, men det er sannelig endel fugler inne i bildet også.

Neste torsdag på MIR i Oslo er det lanseringskonsert for den faktisk etterlengtede andreplaten Nurture av duoen BirdWorld. Vi skrev begeistret om debuten UNDA her i remsa tilbake i 2019, tenk det er seks år siden og det var allerede vår femtiende remse! Tiden flyr, men det gjør sannelig denne musikken også. Det flommer over av spennende og knudrete friform-samtidsmusikk der man kan lure på om det er Eno-world eller psykedelia, eller moderne kammermusikk, eller freaky Joshua Abrams-jazz eller bittersøt folkpop man hører på. Men bryr vi oss om distinksjonene? Neppe. Albumet viser en kompositorisk utvikling og forsiktig økt modenhet fra debuten, selv om det sentrale fortsatt er musikkens taktile kvaliteter. Den legger igjen et søtt, tropisk kvae-aktig belegg på lytterens hud, noe man har lyst å skrape av og legge på tungen. Samtidig er det noen fristende, dynamiske groover her som får lytteren opp av stolen. Det er til og med en trommesolo fra Adam Teixeira. Denne stadige autoritet og fremdriften får musikken til å ta kraftigere tak enn andre liknende fremstøt. Egentlig ganske perfekt musikk. Den norskbosatte danske saksofonisten Maria Dybroe gjester «Pinball Flare Lights», mens fiolinstjernen Sara Övinge er med på hypnotiske «Opposite Hinges». Flere fiolinister dukker faktisk opp, Sagenes stolthet Harpreet Bansal gir umiskjennlig avtrykk i «Til Liv».

Det er til og med noen vokale spor som understreker tilknytningen til britisk avant-folk. Cellospillet til Gregor Riddel, som også bestyrer elementer av elektronikk og har bodd lenge i Norge, veksler mellom tverr kammermusikk, groovy walking bass og LES-rock, til mer konvensjonelt sveipende «strykerarrangementer». Virkelig noe for seg selv. En av vårens virkelig gode undergrunnsplater. 

Coroico by BirdWorld

Og det er ikke lenge før nevnte cellist Gregor Riddel dukker opp i et annet prosjekt, med konsert og album på Jazzland, en duo han har med nevnte Sara Övinge. Heter de Strings n Things? Neida, de heter så klart Tlön. Musikken er liknende labyrintisk, og vi kommer sikkert tilbake til disse i april.

Let Sleeping Babies Lie by Gregor Riddell and Adam Teixeira

 

Jazz og Odel

Bjørn Ivar Fyksen, opprinnelig fra Hadeland og i dag profilert litteraturkritiker i Klassekampens viktige bilag Bokmagasinet, kom for ikke lenge siden med romanen Gård og grunn (Gyldendal, 2024). En moderne bonderoman om jazz og odel, som det heter i omtalen av boka. Jazznytts kritiker og essayist Tore Stavlund ble naturlig nok interessert, og tok en prat med granasokningen.

Bjørn Ivar Fyksen. Foto: Trude Rønnestad

Som en som selv er opptatt av både jazz og landbruk, så var det svært kjekt å lese romanen. Her kan vi like fullt fokusere på jazzen. Hovedpersonen, Trond Huseby, er rett og slett jazzentusiast. Han spiller skiver på anlegget hjemme og han benytter seg av bygda jazzklubb, Vassbotn jazzforum. Kan du fortelle litt om inspirasjonen for dette? Hva er ditt eget forhold til lokale jazzklubber?
— Jeg har hatt et perifert forhold til to slike jazzklubber: I Gran kommune, der jeg vokste opp, holder Hadeland jazzforum på, og jeg var på et noen konserter i deres regi mens jeg gikk på videregående og de første årene etter at jeg flyttet hjemmefra. Viktigere var imidlertid Inderøy jazzforum i Nord-Trøndelag, uten at jeg egentlig visste om dem: Jeg bare gikk på en mengde jazzkonserter uten å reflektere over hvem som arrangerte dem. Etter videregående, skoleåret 1997–1998, gikk jeg nemlig på folkehøgskole der oppe, noe som innebar gangavstand til puben Rødbrygga og Nils Aas’ kunstverksted, som begge fungerte som konsertsteder. Jeg var nitten år og satt på en pub på Inderøy i noen snåle klær jeg hadde funnet på stabburet etter onkelen min, jeg kjederøykte og drakk øl og hørte jazz; det var helt fenomenalt. Jeg var et gudsord fra landet, og Inderøy var jo enda mer usentralt, landlig og forblåst enn Hadeland, og likevel kunne jeg altså flere ganger i måneden la meg overvelde av det som for meg fremsto som det mest liflig urbane kulturuttrykket jeg den gang var i stand til å forestille meg. Omtrent sånn har Trond i romanen det også i voksen alder, og i boka fungerer jazzen som en illustrasjon på livsfølelsen hans. Trond tilhører et svært tradisjonsbundet bondemiljø, men gjennom lektorgjengen som dominerer jazzklubben i bygda, har han også kontakt med samtida, og det er slik han oppfatter jazzen: moderne, spontan og samtidig med sterke røtter i tradisjonen. Trond er født i 1958, og paradokset er at han sitter i godstolen og hører en haug med plater han synes låter så utpreget moderne, og så er mesteparten spilt inn før han selv var ute av bleiene, eller til og med før han ble født.

Blant Husebys favoritter finner vi blant annet Duke Ellington og Charlie Parker, noe som ikke er så uvanlig blant romankarakterer egentlig, men de «klassiske ECM-platene med Garbarek, Rypdal, Christensen og Andersen», får han ikke fot av. Det blir for mye «fjell og hav og vidde». Han vil kjenne «et blaff av sigaretter, parfyme, kropp og brennevin». Greit det. Hva er ditt eget forhold til disse artistene og ECM?
— Jeg er nok mer glad i ECM-jazzen enn det Trond er, ikke minst de fire store du lister opp, men jo da, det kan bli for mye pling plong, bukkehorn og skraping på cymbaler også for meg. Og som alle litteraturvitere har jeg altfor mange plater med amerikaneren Keith Jarrett, den mest europeiske av dem alle. Alle platene er fine, men ingen av dem er blant favorittene mine. Det beste Trond vet, er å fantasere om sånne barer og jazzklubber han har sett på film, fra New York, Chicago og New Orleans, eller kanskje Kansas City, og ECM er rett og slett ikke lydsporet til den typer drømmer. For ham er jo jazzen en form for eskapisme, et fristed fra det trange bondemiljøet. Han er ikke interessert i lydtablåer som peker tilbake mot jord og skog og moltemyr. Favoritten til Trond er trompetisten Freddie Hubbard, Miles Davis’ samtidige, og som kan høres på en million innspillinger fra den tiden, men som aldri ble et så stort navn som Davis. En slags evig nr. 2, alltid i skyggen, det kan Trond kjenne seg igjen i.

Det er også en kostelig scene der Huseby går på sin første konsert i jazzklubben, med Frode Kornvold Trio. Det er ikke vanskelig å ane hva som er inspirasjonen her, men kan du si litt om ditt eget forhold til ny norsk jazz?
— Da må vi tilbake til Inderøy og Rødbrygga pub i 1997/1998. Nærheten til Trondheim var nok avgjørende, for omtrent på den tiden kom det noen spesielt talentfulle kull ut fra konservatoriet. De spilte stadig vekk på Inderøy, noe som utvilsomt har vært sterkt formende for musikksmaken min. Mulig jeg husker feil og blander med andre konserter jeg var på i årene som fulgte, men i hukommelsen var det på Rødbrygga jeg for første gang hørte folk som Håkon Kornstad, Live Roggen, Frode Nymo, Håkon Mjåset Johansen, Steinar Raknes, Mats Eilertsen og sikkert flere – en perlerekke av strålende musikere, tidlig i karrieren. Bandet Element – forløperen til Atomic – var spesielt fete greier, husker jeg, med Paal Nilssen-Love, Håvard Wiik, Ingebrigt Håker Flaten og Gisle Johansen. Jeg var veldig opptatt av særlig Nilssen-Love. Hvor er det forresten blitt av saksofonisten Gisle Johansen? Han kan jeg ikke huske fra senere år, men mange av disse musikerne så jeg igjen på Blå, som hadde vært i drift noen måneder da jeg flyttet til Oslo sommeren 1998.

Så ja, den konserten med den fiktive Frode Kornvold Trio har sine røtter her. Det er sånn omtrent Håkon Kornstad Trio anno 2000, kanskje med litt Ingebrigt Håker Flaten og Frode Nymo iblandet. Er det rart Trond blir frelst og yter sin dugnadsskjerv som kasserer for Vassbotn jazzforum? Duoplata med de fiktive musikerne Frode Kornvold og Håkon Ingemann Åsen, som Trond hører på – med et gammelt opptak av en eldre kvinne som synger salmen «O bli hos mig» – er inspirert av plata Elise av Håkon Kornstad og Ingebrigt Håker Flaten, som inneholder et opptak av Flatens bestemor (eller oldemor?) som synger «Ak, mon jeg staar i naade». En glitrende plate.

Angående saksofonist Gisle Johansen, så har det vært noen aktiviteter de seneste årene. Blant kom det et album i 2022, det svært gode Kveldsragg, der nettopp Ingebrigt Håker Flaten bidrar med bass, samt Gard Nilssen på trommer, Rune Nergaard også på bass og Even Hermansen på elektrisk gitar.
— Aha, så han er fremdeles i drift! Skal sjekke ut den plata.

Også er det en morsom detalj i omslagsdesignet til boken din. Du har rett og slett fått inn en referanse til Blue Note-logoen. Fortell.
— Ja, strengt tatt er det Blue Note-logoen, men i stedet for «Blue Note» står sjangerbetegnelsen: «Bonderoman». Sånn fikk jeg omslagsdesigner Rune Mortensen til å blande jazz og jordbruk allerede på forsiden. Hele omslagsdesignet er jo en Blue Note-pastisj, en hyllest til disse berømte plateomslagene deres fra 50-, 60-tallet: tofarget foto, navn og tittel i stor skrift. På Gård og grunn viser imidlertid bildet et østlandsk kulturlandskap med en bondegård midt i bildet og tre rundballer i forgrunnen. De mest kjente Blue Note-omslagene går vel i blåtoner, rimeligvis, men det fikk boka til å se ut som en krimroman, så dermed ble det rødoransje. Jeg er kjempefornøyd med det omslaget.

Ja, det er flott! Så, til slutt, hva er så Trond Husebys fem favorittalbum?

Tronds 5 på topp-liste:
1. Ready for Freddie. Freddie Hubbard
2. Takin’ Off. Herbie Hancock
3. Blues in Orbit. Duke Ellington
4. Monk’s Music. Thelonius Monk
5. Den fiktive duoplata til Frode Kornvold og Håkon Ingemann Åsen

Og dine?
Min topp 5-liste:
1. Blues in Orbit. Duke Ellington
2. Bitches Brew. Miles Davis
3. Sugar. Stanley Turrentine
4. Speak no Evil. Wayne Shorter
5. Space Available. Kornstad Trio

 

Frode Kornvold Trio

Bjørn Ivar Fyksen Gård og grunn (Gyldendal 2024) – et utdrag.

Frode Kornvold Trio besto av tenorsaksofon, trommer og kontrabass, med saksofonisten som tydelig frontfigur, bandet hadde navn etter ham. De var blottende unge, det sto i programmet at de var uteksaminert fra konservatoriet i Trondheim året før og var inspirert av «John Coltrane, bebop, men kanskje særlig Miles Davis’ second great quintet», ikke noe mindre enn det, og de var så alvorlige og konsentrerte at Trond ble fascinert og forventningsfull. Han gjenkjente signalet fra konserter han hadde vært på i studietiden: Dette var ikke underholdning.

Musikerne gikk i gang uten et ord, og til å begynne med forsto ikke Trond noe som helst. Han kunne ikke skjelne noen rytme, melodi eller harmoni overhodet; trommeslageren lot til å deise vilt omkring seg på trommesettet mens bassisten hang over instrumentet og klorte på strengene, og Frode Kornvold selv råblåste noen skjærende lyder i saksofonen mens han kastet seg frem og tilbake, øynene igjenknepet og bulende kinn, det var som om han brukte hele kroppen som belg for å pumpe mest mulig luft gjennom hornet, som om nettopp mengden handlet om liv eller død. Det lød vanvittig, og det lignet slett ikke på det lille Trond hadde hørt av Miles Davis eller John Coltrane. De spilte flere slike låter, om dét var det riktige ordet; for Trond hørtes det ut som variasjoner av det samme, bare med små nyanseforskjeller i hastighet og intensitet, men etter hvert var det som om noe løsnet inni ham, som om kroppen slapp taket og i stedet ble en del av lyden som omga ham, og plutselig kunne han kjenne en puls i det hele, tannhjul som falt på plass, og alt som for noen minutter siden hadde føltes som frittstående elementer, løsrevne ulyder, gled sammen, ikke til et bilde, men til én kompakt følelse som fylte hele ham. Og så nådde bandet et slags intenst klimaks, trommeslageren lot stikkene gå i sløyfe over hele batteriet, bassisten hamret løs på den samme akkorden som om han forsøkte å rive strengene av halsen, og saksofonisten tømte seg fullstendig i hornet med et langt, dypt ul, det var nesten uanstendig, han var rød i ansiktet. Så ble det stille. Lyset på scenen ble slukket, med unntak av en enslig spot som badet Kornvold i et hvitt, skjærende lys. Publikum begynte å klappe, men saksofonisten dempet dem straks med en liten håndbevegelse; han holdt fortsatt instrumentet til munnen. Så begynte han å spille igjen, alene, med en mild og lys, sprø tone, nei, det var ikke én tone; Trond forsto ikke hvordan han gjorde det, men han spilte faktisk tostemt på saksofonen. Først hørtes det ut som tilfeldige toner, som om han varmet opp, prøvde seg frem, men så samlet tonene seg til en figur, et fragment av en melodi; det var noe Trond hadde hørt før, men han greide ikke å komme på hva det var. Saksofonisten repeterte figuren gang på gang, med små improviserte variasjoner innimellom, det enslige lyset skinte på ham rett ovenfra, sterkt, han var tynn og, tross alderen, fullstendig skallet; han så så skjør og plaget ut der i dette lyset fra oven, liten, nesten vever, omgitt av en mørklagt scene, huden ble kritthvit, nesten lysende, det falt store skygger under øynene og kinnbeina; de to andre musikerne satt urørlige i skyggen. Trond kjente bølger av frost og varme skylle gjennom kroppen. Dette er kirkemusikk, tenkte Trond, jeg har hørt det i kirka, det er en salme. Det var som om det åpnet seg et stort rom rundt musikeren og ham selv, et mørklagt og stillferdig kirkerom, en katedral, og Trond følte en ro, en slags velvære han ikke hadde kjent tidligere. Så lot saksofonisten tonen dø ut, ventet et par sekunder, og så løftet han hodet ut mot publikum og begynte å synge.

O bli hos mig! Nu er det aftentid,
Og mørket stiger – dvel, o Herre blid!
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
Du, hjelpeløses hjelper, bli hos mig!

Salmen ble fremført lavmælt og uten patos, det lød nesten hverdagslig, som en godnattsang ved sengekanten, men stemmen til den gebrekkelige, unge mannen var vakker, å, det var så vakkert, tenkte Trond; et slikt ord hadde han aldri sagt høyt.

Snart svinner livets dag, det kvelder fort,
Og jordens lys alt mørkner og går bort;
Forandrings skygge følger tro min vei –
O du som ei forandres, bli hos mig!

Den unge musikeren sang bare disse to strofene, men da han igjen satte saksofonen til munnen, kjente Trond en tåre renne nedover kinnet.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger