NTT: Soundtracket til Martin Horntveths liv

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige avis i digitale remseform om jazzen, omegnen og alt som er fett! Vi er tilbake etter et lite opphold, vi har laget en ny utgave av magasinet som vi er spente på å vise til dere. Har det skjedd noe i mellomtiden da? Ah. Nemlig. Vi hopper rett i det.

1. Det er to dager igjen av OK Fest, den nye festivalen som har sitt utspring i konsertserien OK Sessions og plateselskapet OK World – begge deler scene- og sinnsutvidende greier mange kan ha glede av å dykke i. I kveld kan dere høre Bafana Nhlapo og Solo Diarra i tillegg til Inger Hannisdal Ensemble på Nasjonal Jazzscene, og i morgen er det duket for Oluf Dmitri’s Buffet + Marianna Sangita, og en trio bestående av Canberk Ulaş + Benedikte Kløw Askedalen + Eivind Aarset! Jam er det også!

2. Jeg skulle gjerne vært på Landmark i Bergen på lørdag. Det skulle jeg forsåvidt ofte, jeg liker det merkelige, lyse, avlange lokalet og de har mye bra på plakaten. Som for eksempel på lørdag, når Gabriela Garrubo spiller der. Hun er bra. Ikke sov på albumet Rondano fra 2023!

3. Jøss, vi skal på TOTO med Christopher Cross i Byhallen til uka! Alltid stas å bli minnet om konsertbilletter man kjøpte for et år siden eller noe slikt.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er en fortryllende, avhengighetsskapende versjon av Sun Ra-låta «Daddy’s Gonna Tell You No Lie» av Laraaji og Kronoskvartetten.

***

Åtte Flotte: Martin Horntveths selvangivelse

Martin Horntveth omgitt av ymse medmusikanter. Foto: Ihne Pedersen

Denne trommeslageren, film- og tv-komponisten, og allround good guy-en som vi kaller Martin Horntveth, er ikke bare opptatt av seg selv. Arbeid med andre har vært viktig for ham på samme vis som med familiebedriften Jaga Jazzist. Mange produksjoner har det blitt, i senere år også plateselskapet, forlaget, eventbyrået og mye annet som heter All Ape. Han er også blant hovedstadens hyppigste konsertgjengere, og har backet opp og plukket opp og snakket opp og spilt med en haug av dem. Veldig mange av dem er med på andrealbumet til hans solo-alias Gouldian Finch. Det heter Schizo og han er nå på lanseringsturné for det (Drammen fredag kveld). Vi kunne bedt ham lovprise sine medmusikanter, men det er for så vidt noe vi allerede gjør på ukentlig basis her i remsa, så vi ba han heller velge åtte flotte plater som har vært definerende for ham både under arbeid med albumet og ikke minst gjennom livet.

1. Ennio Morricone – Cinema Paradiso OST (Mercury) Jeg så filmen på kino som 11- eller 12-åring, denne musikken har formet livet mitt. Den drar frem de største følelsene og er en utrolig viktig grunn til at jeg har jobbet så mye med film og tv. 

2. Angelo Badalamenti – Twin Peaks OST (Warner) Twin Peaks så jeg som 13-åring og det var første innblikk i kunstverden, estetikk, motstrøm, absurditet, svart humor osv. Musikken har så mange lag og spiller mot, med og på tvers av historiene på en måte som få eller ingen andre. 

4. Jøkleba – Jøkleba (Norsk plateproduksjon) Nok et album som preget ungdommen min. Denne plata er toppen av et stort isfjell med enorme mengder norsk jazz som jeg elsker og hører på ustanselig. 

Les også: Martin Horntveth plukker ut sine Jon Balke-favoritter

4. Miles Davis & Gil Evans – Quiet Nights (Columbia) Dette var én av de skivene som fikk meg inn i mer tradisjonell jazz. Jeg hadde hørt mest på 80- og 90-talls moderne og et ganske særegent skandinavisk jazzutrykk. Men denne skiva fant jeg tilfeldigvis på en MiniDisc og blei dratt inn i arrangementene og harmoniene til Gil Evans. Jeg har oppkalt en av mine låter fra albumet Schizo etter nettopp denne MiniDiscen.

5. Public Enemy – Fear of a Black Planet (Def Jam) Et album jeg hørt jevnlig siden det kom ut i 1990. Produksjonen, rappinga og låtene på denne blir jeg aldri lei av. En plate å ta med på en øde øy. 

6. Virginia Rodrigues – Nós (Hannibal): Dette er en artist jeg føler at er «bare min». Har aldri hørt noen snakke eller ha hørt om denne dama. Brasiliansk musikk sunget med en veldig spesiell stemme. Nesten brystklang som en operasanger, men fløyelsmykt og vakkert. Finnes bare på CD og YouTube.

7. Bruce Springsteen – Born to Run (Columbia) Springsteen var vår helt sammen med Michael Jackson og Jon Balke. Låtene på denne skiva treffer meg innerst i hjertet og sammen med musikken til Ennio Morricone får den meg til å gråte. 

8. Aphex Twin – Richard D. James (WARP) Da vi lagde albumcover til første Jaga Jazzist-plata i 1996 blei jeg introdusert for denne karen. Hardt, rart, hektisk og morsomt. Men inni alt sammen en helt fantastisk musikk laget av en av de mest grensesprengende komponistene vi har i moderne tid.

Bubblare som kunne vært på lista:

Out to Lunch – Out to Lunch (ODIN)

Marilyn Mazur – Future Song (VeraBra Records)

De la Soul – 3 feet high and rising (Tommy Boy)

Oregon – Always, Never, And Forever (VeraBra Records)

Gabriel Fauré – Requiém (forskjellige innspillinger)

Cornelius – Fantasma (Trattoria)

***

Øyvind Skarbø gjør det igjen

Telehiv fra venstre: Joel Ring, Benedicte Maurseth, Øyvind Skarbø, Ola Høyer, Martin Myhre Olsen (stående) og Håvard Aufles. Fotografert av Helge Skodvin.

Man kan tenke seg at det er tilstanden til bilveier enkelte strekninger på vestlandet som er bakgrunn for trommeslager, mentor og miljøbygger Øyvind Skarbøs nye bandprosjekt Telehiv. Han har det med å starte band som heter noe annet enn det ordinære – skjønt er det noen som har ordinære navn i norsk jazz for tiden? 1982 var streit nok, men Bly De Blyant herjer nok i toppen av listene over snodige bandnavn. Vi tipper det har noe med druer i champagne å gjøre – husk at blyantspiss er en klassiker innen smaksnotater for vinskribenter. Skarbø Skulekorps hadde forleden sin siste konsert – det ble jo en del slike? Men dette nye bandet låter da minst like bra, kanskje litt mer alvorlig og seriøst, men fortsatt lekent og brillefint. Da de hadde konsert på Victoria denne uka lå jeg hjemme med en  flaske Cosylan jeg hadde vunnet på lotteriet, men vår kollega Arild R. var der (som han ofte er).

Men musikken som foreligger på debuten Mehmet, utgitt på hans eget foretak Øyvind Jazzforum, funker da minst like godt i sofaen (eller i bilen) som på et konsertsalsete. Pent omslag er det også.

Hans kongstanke denne gangen var den som mange klokt nok får av og til: tenk så gøy det hadde vært å samle sammen musikere som aldri har spilt som en enhet før. Men han har virkelig valgt fra øverste liste: man hører etter et kvart sekund at det er halvgeniale Håvard Aufles som legger synthfingrene på tangentene i andrekuttet «Hæwwa» (disse titlene, ja). 

 

 

 

Trollmannen fra Kongs kommer med stadige bakholdsangrep. Denne låta duver bortover veien på eggende og behagelig vis, godt hjulpet av Skarbøs signaturgrooves. Martin Myhre Olsens  alt- og sopransaksofontoner er blant landets lifligste, og funker perfekt inn i denne settingen. Det er noen virkelig episke melodi-utflukter han stundom legger ut på – men det passer også i mer tverre låter.

Og en av landets coolaste svensker Joel Ring plukker og stryker på celloen så den vikler seg inn i den grundige ståbabassen til Ola Høyer og et nytt fundament dannes. X-faktoren kommer fra forsker, forfatter og folkemusikkfornyer Benedicte Maurseth som med et startsted i vestlandstradisjoner er med på å sende denne musikken i en bane rundt planeten, med hardingfeletoner på tanken.

Det er så klart mye spretten og innfallsrik norsk jazz og omegn, også med disse musikerne involvert, men Skarbø evner å sette sitt helt personlige preg på det – en oppvakt, lattermild seriøsitet som får lytteren til å beholde oppmerksomheten hvor enn han kastes til. Alle ideene samles for såvidt i låten med den forlokkende tittelen «Winter Olympics 1989». Og den grimme verdenssituasjon lydfestes ganske greit i begravelsesmarsjen «Knut» til slutt. Vakkert likevel. Håpet er å få se dette bandet igjen snart, kanskje på sommerens festivaler?

 

 

***

 

 

Inger Merete Hobblestad slår et slag for muffe-ungdommen

Forfatter, kulturkommentator og forhenværende gammelungdom Inger Merete Hobbelstad, fotografert av Agnete Brun 

I forrige nummer av NTT gikk startskuddet for Frakkens År 2025 – en helårsmarkering og artikkelserie som tar utgangspunkt i frakkekultur. Hva er så det, lurer kanskje noen av dere på. Det er jo det vi skal finne ut i løpet av året, men det refererer åpenbart til en viss type unge mennesker som går i frakk (og lignende gevanter), og som vier tiden sin til kulturell utforskning – kanskje litt veslevoksent, gjerne skjelende mot store klassikere og ulike subkulturer. I løpet av året har vi både lyst til å se rundt oss og spørre hvordan det står til med frakkeungdommen i dag. Vi kommer også sikkert til å se tilbake på våre egne, og andres, frakkeår – og vi lurer jo også på om det ikke er mer å hente i denne kultursulten, også for folk som er forbi de verste voksensmertene. Et slags forsvar for det pretensiøse og knirkete? Hvorfor ikke! Her vi sitter, tilsynelatende ved verdens ende, kan vi jo like gjerne plukke opp en av disse klassikerne vi ennå ikke har rukket å gape over. 

I forrige utgave av Frakkens År snakket vi med forfatter og professor Jan Grue om frakkens symbolikk hos unge menn, med utgangspunkt i Grues egne erfaringer. Men selv om frakken i seg selv nok i første omgang er, som Grue sier, en rustning for unge utilpasse menn, er det åpenbart at Frakkens År ikke bare dreier seg om den gruppen eller det spesifikke plagget. For å utvide perspektivet litt, nå helt i begynnelsen av Frakkens År, snakket vi med en person som vi mistenkte hadde relevante opplevelser fra sin egen oppvekst, og som dessuten både har bred erfaring med å skrive om litteratur, kultur og mote – nemlig Inger Merete Hobbelstad, forfatter av bøker om Shakespeare, gresk mytologi og en pågående spenningsjulebokserie satt til 1880-tallet. Det er frakk! Hobbelstad er naturligvis også kulturkommentator i NRK, og har også hatt (eller har?) en svært lesverdig blogg om alle mulige slags kulturuttrykk og –inntrykk som het Dette er ikke en blogg. Det er TO frakker inni hverandre! 

Inger Merete! Finnes det plagg for jenter i denne alderen som signaliserer «det samme» som når en 16-17 år gammel gutt bestemmer seg for å gå i frakk i et (eller flere) år?

– Kanskje ikke helt tilsvarende. De jenteplaggene jeg kommer på, er litt mer outrerte og kostymeaktige enn hva en frakk tross alt er. Men kommer du på skolen eller på forelesning i knappestøvletter og innsvingt, gammelmodig kåpe med pelskrage, sender du jo et signal. Selv gikk jeg i flere år med muffe, og scoret dermed ti av ti på skalaen for eksentriske gammelunge. Så er det en side av saken som er litt viktig for meg å legge til. Jeg har enorm ømhet og respekt for guttene i frakk og jentene i knappestøvletter, selv om det ofte ikke er vanskelig å se det teatralske i det de gjør. Det er jo rekvisitter og symboler de trasker rundt med.

Ofte er det kanskje snakk om unge mennesker som i alle fall delvis ikke føler seg helt hjemme i sin egen tid. Og så er fortiden der, med sine store fortellinger, sine romaner fulle av referanser til historie og mytologi, sine forfattere med pipe og smale dresser. Og så er det noen som djervt velger å signalisere sitt slektskap med alt dette forgangne, som kanskje ser på litteraturen og kunsten som en åpning som tillater dem å tre inn i et slags adelskap, noe som setter dem i kontakt med alt dette som føles eksistensielt og evig, noe som står i et motsetningsforhold til trender og tidsånd. Det har de på en måte rett i, selv er jeg i alle fall av den oppfatning at gammel kunst visner hvis det ikke treffer noe som er større og dypere enn sin egen tid, men på en måte ikke, fordi også disse gamle kanoniske verkene naturligvis er sterkt preget av en tidsånd, bare en annen og mer eksotisk tidsånd enn den disse unge leserne tilhører.  Men likevel.

Mye klassikerstoff, både med tanke på litteratur, musikk og andre kunstarter, er sikkert ting alle oppsøker – men er det også noen sentrale litterære verk som du tror det har vært vanligere å oppsøke for jenter som går gjennom denne livsfasen?

– De klassiske jenteromanene er Jane Eyre av Charlotte Brontë og Pride and Prejudice av Jane Austen. Grunnlaget er som regel lagt av Sigrid Undsets Kransen. Emily Brontës Stormfulle høyder kan også nevnes i samme åndedrag. Da jeg studerte på Blindern hadde jeg bestemt inntrykk av at disse bøkene ikke stod voldsomt høyt i kurs hos gutter, at de ble sett på som litt frivole og fluffy. Dette er synd, for både Jane Eyre, Pride and Prejudice og Stormfulle høyder er hver på sin måte ganske harde, usentimentale romaner. Jane Eyre og Stormfulle høyder er voldsomme, basert på disse store og farlige følelsesbølgene, med enorm heftighet både i raseri og kjærlighet, mens Pride and Prejudice er observant, skarp og nådeløs. Disse romanene blir betraktet som litt myke fordi motoren er et kjærlighetsplott, og to av dem ender med bryllup. Men dette med bryllup og ekteskap var altså blodig alvor på denne tiden, et være eller ikke være, forskjellen på å leve på mannlige slektningers nåde eller å kunne ha noe mer styring på eget liv. Dette ble en liten rant, men dette er bøker som vinner på å leses i voksen alder, av både kvinner og menn. De er ekstremt gode. Og så kan jeg legge til at alle tre romanene har, med en viss rett, blitt beskyldt for å føkke opp følelseslivet til sine unge kvinnelige lesere, fordi de presenterer avstengte, tungsindige og dominerende menn som det mest attråverdige i verden. Og det er kanskje ikke noen god idé å gå konsekvent for slike typer i det virkelige liv. Men det fungerer som ville helvete i bokform.

Hva var dine greatest hits?

– Alle de nevnte romanene, i tillegg til Victor Hugos Les Miserables, som jeg gråt mine øyne ut av både som seksåring og fjortenåring. Jo, og Dostojevskijs Brødrene Karamasov, som har fått mang en selvhøytidelig og utilpass tenåring til å tenke at NÅ leser jeg om selve EKSISTENSEN. Jeg var også tungt shakespeareoman fra tiårsalderen, en besettelse som kan times presist til kvelden jeg så Kenneth Branaghs Much Ado About Nothing på kino.

Jeg har ellers hatt en seiglivet kjærlighet til Alexandre Dumas’ De tre musketerer fra barnsben av. Den skapte en merkelig iver etter å lese alle de andre, helt ukjente bøkene hans fra samme univers, Diana og Den røde sfinx og sånne ting. Mormor hadde dem i bokhyllen, i sånne gamle utgivelser med rødt skinn og gullskrift på ryggen og grått mønster med franske liljer på omslaget. Jeg husker lukten av de bøkene ekstremt godt. Det hører jo med til historien at dette er bøker som hadde svært forskjellig posisjon da de kom, der noen var føljetonger for å underholde massene og andre var uhyre personlige kunstverk, strevd frem av lidende og hardt prøvede kunstnere. Men nå er de alle sammen «klassikere».

Vi grubler mye over ungdom og lesing og kulturelle vaner for tiden – i hvert fall gjør jeg det (forsåvidt ikke bare ungdom heller, men det er nå en annen sak). Hvis du skulle prakket én tjukk bok (eller to, da) på en ung person som lengter etter noe mer i kulturen akkurat nå, har du noen tanker om hva det burde vært?

– Det kommer litt an på om denne tenkte unge personen er vant til å lese gamle ting eller ikke. For en skikkelig røverhistorie ville jeg foreslått Dumas’ Greven av Monte Cristo. Hvis du vil ha et sosialt og psykologisk mesterverk om sammenfiltrede familier i 1800-tallets Storbritannia ville jeg sagt George Eliots Middlemarch. Den er også uhyggelig godt skrevet, men du må altså holde ut noen kapitler om britisk lokalpolitikk som kanskje ikke føles like brennende vitale nå som da romanen kom. Men hold ut, virkelig! Den siste romanen jeg virkelig gråt av, ikke med en sånn pen perletåre, men slik at jeg ble rødflammete og stygg, var Charles Dickens’ Tale of Two Cities. Jeg begynte til og med å gråte da jeg skulle gjenfortelle plottet til noen venner noen uker senere. Interessant nok var det enkelt å gjennomskue hvorfor jeg gråt, hvilke nervetråder forfatteren hadde fått til å dirre, men gråt gjorde jeg altså, selv om jeg skjønte hvordan jeg var blitt manipulert. Det var en påminnelse om hvor uhyggelig god Dickens var til å legge ut forskjellige små tråder, anekdoter og symboler, og så plutselig lage et kolossalt følelsescrescendo på slutten der alt sammen kommer tilbake og bidrar til å bygge opp det perfekte tablået. Ingen trykker på knapper som ham.

Det blåser kaldt rundt kulturen for tiden – du skrev om det for en tid tilbake i NRK. For å lete etter lyspunkter: kan vi se for oss at det f.eks. er mer fristende å bli en person som liker «sær fransk kunstfilm», og legger vekt på å bli et «kulturmenneske» nå enn når tidsånden er mer altetende? Er Soss vs. Friker tilbake, liksom? 

– Dette blir bortimot ren spekulasjon. Men noe den «sære» kulturen har, som den kommersielle kulturen aldri kan konkurrere med, er følelsen av at du har oppdaget noe. At der, gjennom tåken, glimtet det noe som du, og noen få andre, kunne forstå og sette pris på. Det betyr ikke at man dermed ser ned på andre, men det betyr at man kan oppleve en følelse av å måtte strekke hånden ut, anstrenge seg litt, tøye seg, ikke bare ta det som kom på et fat, hvis det gir mening. Jeg husker da jeg hang på Cinemateket tidlig i tyveårene, da de viste en serie med filmene til Alain Delon. Jeg ble straks forelsket i Delon, en følelse som ble forsterket nettopp av den følelsen av at Delons skjønnhet og karisma nesten var en hemmelighet, noe jeg hadde funnet frem til på egen hånd. Noe jeg måtte fortelle andre om. Og det var jo bare tull, han var en av sin tids største franske filmstjerner. Da han nylig døde, florerte formuleringer som «verdens vakreste mann». Men det var ingen som fortalte meg det da jeg var 21.

Ellers er det tenkelig at det kanoniske kan fortsette å være viktig fordi det liksom er opplest og vedtatt at det er bra. Så mye flimrer forbi, ledsaget av påstander om at det er dette som gjelder. Kjøp det, nå. Det et markedsføringsbudsjett ikke kan betale for, er en hundre eller to hundre år gammel klassikerstatus. Å bestille billetter til en Bergman-film eller å ta Tolstoj ut av bokhylla kan føles som å sette foten mot grunnfjellet. Vi får se. Men da jeg var på Cinemateket for å se Alain Delon i «Le Samouraï» for noen år siden, for første gang på kanskje femten år, var jeg redd for to ting. At filmen ikke skulle være så god som jeg husket, og at jeg skulle være bortimot alene i salen. Filmen var fantastisk, og salen nesten full.

 

***

 

Frakkhetens nådegaver #1: Hevn! Mot hvem? Mot GUD! 

Hva: Amadeus (1984)

Hvem: Peter Shaffer (manus), Miloš Forman (regi), Wolfgang Amadeus Mozart (musikk), F. Murray Abraham (Salieri), Tom Hulce (Mozart), Elizabeth Berridge (Constanze) 

Frakkhet: 4 av 7 frakker. Begrunnelse: Amadeus var en stor hit på 80-tallet, rager høyt på IMDBs 250-liste og står i det hele tatt som en påle i film-middelkulturen. Alt dette trekker naturligvis ned. Men det er flere ting som gjør Amadeus til godt frakkestoff også. Den handler om ting som hevn, sjalusi og romantiske geniforestillinger, og er dessuten kunst om kunst: Den inneholder folk som skriver ting, og kan være en gateway drug til videre utforskning av Mozart og annen musikk fra tidsperioden. Filmen inneholder også F. Murray Abraham, som nå kanskje er mer allemannseie igjen, men som i noen tiår befant seg litt i skyggen av denne rolleprestasjonen, noe som er ganske frakkete å gjøre, og som dessuten spilte inn Scarface parallelt med Amadeus, hvilket gjør Abrahams 1982 til et av de sterkeste årene en skuespiller har hatt i drittgutt-frakkemainstreamen. 

Aktualitet: Frakkens År handler naturligvis om de evige ting, men det kan jo nevnes at Amadeus settes opp med live orkester i Oslo-Filharmonien fra onsdag til lørdag i neste uke.  

Når man snakker om den sentrale konflikten i Amadeus, altså den mellom Antonio Salieri og Vår herre, er det for én gangs skyld ikke bare en klisjé å si at det er et gammeltestamentlig oppgjør vi er vitne til. Selv kan sikkert Salieri-karakteren finne på å sammenligne seg med Job. Men det er ikke det jeg snakker om nå. Selv om den italienske komponisten, i likhet med det hardtarbeidende og vellykkede voldsofferet fra urtiden, begynner å yppe med vår fader overraskende tidlig i historien, er Salieri drevet av drifter og nedrige menneskelige impulser på en måte Job ikke er. Salieri er virkelig en synder, han sier det selv, han er svak for kvinner og status og ikke minst søtsaker (i filmen spiser han herligheter som Venus’ brystvorter, i teaterstykket fabler han om en mascarponekrem med rom og strøsukker). Det stemmer sikkert at Salieri speiler seg i Jobs litterære etterkommere, i Faust-skikkelsene. Men han møter jo ikke djevelen i Amadeus. Han er ikke talentfull nok – sjelen hans er til salgs, men den har ingen kjøpere. 

Når Amadeus allikevel fint kan kalles gammeltestamentlig, handler det om at gode gamle GT inneholder flere bøker. Ta for eksempel historien om brødrene Jakob og Esau fra Første Mosebok. Esau er den førstefødte, han er en hardtarbeidende og dyktig jeger, som blir lurt vekk fra arveretten av sin egen mor og den lure, noen vil si sleipe og gudbenådete, karakteren Jakob, senere i boka kjent som Israel, en av Mosebøkenes hovedpersoner. Når han finner ut at han er blitt lurt, etter å ha gjort som han skulle, vært tålmodig, jobbet hardt, blir Esau fylt av et morderisk raseri. Her er Salieri. 

Du kan følge bibelhistorien et slektstrinn videre og lese om Jakobs favorittsønn, drømmetyderen Josef. Den ellevte av tolv brødre, en flamboyant og talentfull skrythals som gjør de andre i flokken så sjalu og forbanna at de selger ham som slave, hvorpå han overlever og blir Egypts mektigste mann, faraoens stabssjef, og ender opp med å redde sin egen familie når hungersnøden truer. For gamle-Gud elsker askeladder, opponerende og egenrådige karakterer. Det er ikke det at han alltid er snill med dem – det er bare det at disse individene svært ofte tilsynelatende er de eneste menneskene han i det hele tatt makter å interessere seg for. De andre små krypene, lydige og ulydige, er mest til bryderi, i det store bildet. Og i Amadeus leser Salieri både det store bildet og den lille skriften nøye, han skjønner alt dette. Stakkars Wolfgang, Guds forvirrede leketøy, blir en skikkelse han både hater, saboterer for, beundrer og føler medynk med. Om noe er det vidunderbarnet, slik vi møter ham i Peter Shaffers teaterstykke og filmen som kom etter, som har Job-rollen. Mozart er gjenstand for den kosmiske drakampen i kulissene mellom Gud og en frafallen tjener, som i likhet med Satan i Jobs bok leser menneskedyret og de sosiale mekanismene langt bedre og mer presist enn sin tidligere sjef. Salieri finner ut at djevelen vekkes i ham når han føler at han er helt alene i verden om å gjenkjenne Guds egen stedfortreder.

***

Filmen Amadeus (1984) åpner med at en aldrende Antonio Salieri forsøker å begå selvmord ved å skjære over halsen sin, mens han tilstår et drap han aldri rakk å gjennomføre. Tjenerne, blant dem den gjenkjennelige karakterskuespilleren Vincent Schiavelli, som dukker opp i mange Miloš Forman-filmer, redder ham i siste liten. Han blir kjørt med slede til et sanatorium, overlever, og når en prest kommer for å møte ham, blir han fremfor alt smigret av at vedkommende har hørt om tilståelsen hans i det hele tatt. At det sies der ute at han har drept Mozart! For på dette tidspunktet i historien er han en glemt, perifer, og stakkarslig skikkelse, som lever videre i burleske hoffrykter. En gang, bare for noen tiår siden, var han Wiens største komponist. Ting gikk forholdsvis kjapt på den tiden også. Den gamle mannen setter seg ved klaviaturet han har fått på rommet sitt og spiller noen av sine største hits. Den unge og sympatiske presten gjenkjenner ingen av dem. Så får komponisten en lur mine og spiller en liten, enkel melodi. Presten begynner å synge med, henrykt over å faktisk kjenne igjen noe pasienten har skrevet. Nei, sier Salieri. Det du hørte var, selvfølgelig, for alle som noensinne har sett denne scenen, Eine kleine Nachtmusik. 

Så begynner beretningen hans – Salieri som en nidkjær sønn av handelstanden i Venezia, som ønsker å tjene Gud ved å bli komponist. I oppveksten hører han historiene om Mozart, vidunderbarnet som spiller for paver og keisere, reiser Europa rundt, en virtuos sirkusape. Salieri drømmer videre om storhet, han blir komponist, han rekker å få et fotfeste i Wiens hoffkretser og å føle at han faktisk er inne på noe innen Mozart ankommer byen som en infantil, fjertende tornado fra Salzburg. Fra deres første, tilfeldige møte (et møte Mozart typisk nok aldri er klar over) dras han mellom dyp beundring og bunnløs misunnelse for det den yngre kollegaen er i stand til. 

Som hoffkomponist er Salieri en av portvokterne i Wiens høyeste kretser. Han vil ikke at Mozart skal lykkes. Men enda mindre tåler han tanken på å være som de andre middelmådige klakkørene ved den tonedøve musikkentusiasten Josef IIs hoff. Og enda mindre enn dét igjen klarer han å holde seg unna konkurrentens musikk. Så han spiller to roller – en subtil sabotør ved hver eneste korsvei, men også den eneste kollegaen Mozart etter hvert blir fortrolig med. Mozarts egenrådige kone, Constanze, er på sin side alene om å skjønne hvilken fare Salieri egentlig utgjør mot dem. 

Filmen girer opp mot sitt uforglemmelige klimaks når Leopold, faren til Wolfgang, dør og Salieri under en visning av det han opplever som den åpenbart skam- og sorgtyngede operaen Don Giovanni – forøvrig spilt inn i operahuset der operaen faktisk hadde sin urpremiere. Da klekker han ut planen om å ikle seg farens mørke karnevalkostyme og bestille en dødsmesse av Mozart. Resten er plankekjøring, ser han for seg: det er bare å drepe Mozart, utgi seg som komponisten av requiemet, tilegne den drapsofferet, høste suksess, håne Gud.  

Selvsagt får han det ikke som han vil. Mozart blir stadig sykere og mer delirisk under arbeidet med dødsmessen, som han skriver samtidig som Tryllefløyten. Under en oppføring av sistnevnte, som Salieri selvsagt er tilstede på, faller han om. Salieri får kjørt hjem, og etter å ha lagt Mozart i sengen, forsøker han å hale ut fortsettelsen på dødsmessen av kollegaen. Sammen skriver de satsen Confutatis – først strever Salieri med å henge med på Mozarts diktater, men så oppnår de, og seeren, i noen få, stjålne sekunder et slags likeverdig samarbeid. Det avbrytes av at Constanze og deres sønn vender hjem fra et kurbadopphold. Mozart dør i grålysningen, blek og måpende. Til tonene av den neste satsen i requiemet, Lacrimosa, som han rakk å skrive de første åtte taktene av, ser vi et lite følge ta adjø til Mozart ved Wiens byporter, før kortesjen kjører inn i skodda, ut på en gravplass, en potetsekk med liket hans blir dumpet i en umerket grav og får strødd en sky med kalk over av to sjuskete gravere, som sikkert hadde fortjent sin egen film. 

Tilbake på sanatoriet avslutter Salieri sin beretning. Han har i grunnen sonet i tredve år allerede – mens hans egne operaer og symfonier er gått av moten, spilles Mozart overalt. Han var ikke den som drepte den store komponisten – han var saktens bare den første fantaserte om drapet, og den første som skjønte storheten hans. Men hjertet hans er blitt lettere av å fortelle historien. Så han trøster den unge presten og unner seg en siste kjettersk handling – han utroper seg selv til middelmådighetenes skytsengel, velsigner sine medpasienter på sanatoriet og alle som har sett på filmen. 

***

Kort spørsmål før jeg går videre: Hvorfor steiler jeg når folk kaller Amadeus for en «musiker-biopic», for eksempel i forbindelse med A Complete Unknown, den nye filmen om Bob Dylan? Er det fordi Amadeus rett og slett er for bra, og ikke passer inn i en kategori preget av terningkast 4 og jaja, det var jo artig å se? Er det fordi «biopic» er et fryktelig moderne ord (du kan f.eks. se en Lyndon B. Johnson-biopic, men er en film om Alexander den Store en biopic?)? Er det fordi filmen tross alt ikke handler så mye om karen i titlen, så mye som helt andre ting, og det føles nokså åpenbart at Shaffer har mytologisert ham og skapt sin helt egen historie? Aner ikke. Men jeg kommer aldri til å tenke på Amadeus som en «biopic». Uansett.

***

Peter Shaffer: The dictation of the Requiem by the dying Mozart seems to me to overturn every piece of wisdom I was ever told. The words themselves are not particularly interesting, they don’t even look like a movie script. They look as if they will never play. They are dull. C sharp, E flat, bar 14, this, that, the other. It’s several pages of musical direction. One guy’s in bed and the other guy’s writing. And nobody moves.  

Selv hevder Shaffer at han ikke kjente til den russiske dikteren Aleksandr Pusjkins stykke Mozart og Salieri fra 1830, som kom ut fem år etter at Salieri døde og 39 år etter Mozarts endelikt, da han skrev sitt eget stykke. Men det er en grunn til at mange tror han gjorde det. De baserer seg på samme saftige og helt reelle rykte, nemlig at Salieri forgiftet Mozart. 

Shaffer forteller en annen historie om hvordan han kom opp med fortellingen. Han hadde nemlig festet ved en pussig detalj om Mozarts gravferd: Det var bare fem mennesker som dukket opp. Hvorfor det, mon tro? Mange skylder på et voldsomt tordenvær, men vi har skriftlige meteorologiske kilder som viser at det var mildvær den 5. Desember 1791, dagen begravelsen fant sted. En teori Shaffer dyrket, var at Wiens hoff søkte å distansere seg fra beskyldninger Mozart visstnok hadde kommet med, om at Salieri hadde forgiftet ham. At det lave oppmøtet ved begravelsen hans handlet om å skjule hvor liket ble begravet. Men, spurte Shaffer – hvorfor forteller kildene da at én av de fem fremmøtte var Salieri i egen person?

Selvsagt har Amadeus-myten blitt en pest og en plage for seriøse Mozart-forskere. Det finnes jo bare noen fnugg av sannhet i selve historien. Det var Franz Xaver Süßmayr som avsluttet arbeidet med dødsmessen – også han gjenstand for lignende, avkreftede historier. Fremstillingen av Constanze gjør henne til en slags wiener-Yoko (dog mer i skuespillet enn i Elizabeth Berridges gatesmarte filmtolkning), forestillingen om at Salieri i det hele tatt var spesielt fiendtlig innstilt til Mozart er ren myte, og kanskje fremfor alt må de stritte mot den vedvarende ideen om Mozart som et ufeilbarlig medium som nærmest mottok diktat fra himmelen via automatskrift. Kritiske manuskriptstudier viser at han gjerne jobbet med motiver i musikken sin i mange år før de fant sin endelige form. Mozart var (gjesp!) en arbeidsjern han også.   

Problemet for historikerne er at Shaffer skrev en historie det åpenbart var behov for. Hva om Esau, Josefs brødre, eller Per og Pål, faktisk bærer på et like viktig – eller i det minste relaterbart – perspektiv som hovedpersonene? Hva om Serenus Zeitblom er viktigere enn Adrian Levekühn, hva om Watson egentlig hatet Sherlock? Hva om de viktigste historiene om stor kunst ikke fortelles gjennom skikkelsene som skapte den, men de som ikke fikk det til? Hva om det mest smertefulle og meningsfulle møtet med genialitet skjer hos de som skimter den gjennom nøkkelhullet? Kort sagt – hva med alle oss andre?

***

I 1979, nesten 188 år etter Mozarts død, var den tsjekkoslovakiske regissøren Miloš Forman en uttalt motvillig tilskuer til urpremieren på teaterstykket Amadeus i London. Fra hjemlandet var han godt vant med komplett uinteressante biografiske fremstillinger av store komponister – de er egnet for denne typen rosenrøde, regimevennlige hagiografier nettopp fordi de ikke har noe subversivt i seg, de sier aldri noe feil. Men stykket han så denne gangen, var annerledes. I pausen oppsøkte han manusforfatter Peter Shaffer og utbrøt, “hvis andre akt er like bra, har jeg lyst til å lage film av dette”. 

De tilbrakte fire måneder i Connecticut. De ble totalt koko av hverandres selskap, av hverandres matlaging, og de rømte hver til sitt i helgene. I ukedagene bearbeidet de manus og hørte på Mozart i timesvis. Shaffer bestemte seg for noe viktig – han ønsket ikke å repetere et eneste stykke musikk i filmen. Det skulle ikke være noe “Mozart-tema”, musikken skulle flyte gjennom filmen, a storm of style. Det er et usedvanlig godt valg. Orkesterleder for St. Martin in the fields og fiolinist Neville Marriner ble med som musikalsk konsulent, på betingelsen av at ikke én tone av Mozarts musikk endres. Alle disse løftene ble holdt av Forman, med ett unntak, de skrekkinngytende åpningsakkordene til Don Giovanni, som gjentas én eller to ganger, ikke mer, men som dermed synes å hjemsøke hele filmen. De dro til Praha, der Forman tilbrakte sine ungdomsår. Byen bugnet av intakte bygg fra syttenhundretallet – blant annet det nevnte operabygget der Don Giovanni ble urframført. Tilværelsen bak jernteppet hadde sørget for at bykjernen var kledelig slitt og lite modernisert på starten av åttitallet. Aldri så galt at det ikke var godt for noe, kommenterte regissøren tørt. 

“I don’t want to see known faces, I want people to see Mozart and Salieri,” tenkte Forman. Han så på ulike Mozart-portretter, ingen av dem lignet på hverandre. Forklaringen på det, tenkte han, må ha vært at Mozart ikke så spesielt minneverdig ut. Noen av de som ble vurdert til rollen er Kenneth Branagh (for britisk), Mark Hamill, som hadde spilt rollen på Broadway (for Luke Skywalker) og David Bowie (for David Bowie). 

De endte opp med Tom Hulce, som i dag ser ut som en slags krysning av Hamill og Benny Andersson fra ABBA (kanskje med noen saltkorn Björn også, jeg blir forresten minnet om Bob Stanleys betraktning om at de to mennene i den svenske gruppen mest av alt så ut som godt voksne skolelærere, men ikke en gang var sexsymboler nok til å kunne være lærerne det handlet om i Arrival-låta “When I Kissed the Teacher”). Han modellerte en del av humørsvingningene til Mozart etter utbruddene tennis-spiller John McEnroe – som også har vært en viktig og totalt åpenbar inspirasjonskilde for Will Ferells komikk. Foruten Amadeus er nok Hulce mest kjent for Animal House og å ha hatt stemmen til hovedrollen i Disney’s Ringeren i Notre Dame. Han virker som en trivelig fyr som det er lite mas med. Kanskje han skulle hatt en statuett eller to på peishylla si, men det er ikke så farlig. Nok om ham. 

Salieri-rollen var, fra stykkets urpremiere, en sensasjon. En flørtende og frodig blanding av Shylock og Faust og gudene vet hva. Absolutt alle ønsket den rollen. F. Murray Abraham, en skuespiller med syriske og italienske aner, som vokste opp i El Paso og som på et tidspunkt satte et tidlig punktum etter første bokstav i fornavnet sitt, var ikke på noens radar. I utgangspunktet var han innom for å lese til en liten rolle, formodentlig en av de andre doldisene i hoffet. Men Forman hadde en Mozart-audition samme dag som Abraham var der, og spurte ham i forbifarten om han kunne hjelpe med å lese Salieri. Forman likte det han så, og inviterte ham til flere auditioner. Etter hvert ringte regissøren  Abraham og sa at han var førstevalget. 

Skuespilleren kjøpte det ikke – han følte det var en helt verdiløs forsikring regissøren kom med, for hva betyr egentlig “jeg vil ha deg”? Hva betyr “du er egentlig førstevalget mitt?” Det er produsentene som har det siste ordet! Abraham var opptatt med andre ting, konkrete forpliktelser, fakturaer skulle sendes, oppdrag måtte bekreftes, han skulle male kjøkkenet sitt, hadde ikke tid til luftspeilinger om drømmeroller. I løpet av samtalen hadde Forman bestemt seg, han ringte til produsent Saul Zaentz. “This guy thinks he would have been a great actor if he didn’t have breaks against him. I think he is Salieri off stage as well as on stage.”

Les det F. Murray Abraham selv forteller, med dårlig skjult fryd, om å være på settet til Scarface, hvor han på den tiden spilte en birolle, når han fikk denne nyheten: “I was no longer F. Murray Abraham, hard working actor. I was the man who got the part that every actor in the English language was trying to get!” Hååååå-HÅ! 

***

Om man skulle sette fingeren på klasseforskjell når det kommer til kunstnere, og da tenker jeg både på forskjeller i bakgrunn og forskjeller i hvor begavede utøverne viser seg å være, så tror jeg det veldig ofte går an å koke det ned til noe sånt som dette: Å vise strevet sitt. De som  kommer nedenfra har ikke nødvendigvis privilegiet det er å skjule det, på vei oppover svetter man, man gjør en innsats. De som er født til det – enten det er arv eller miljø eller kvaliteter vi simpelthen kaller for naturtalent, gir oftere inntrykk av at de liksom snubler seg til toppen, eller at de triller ned dit fra oven, som om de ikke vet bedre. Med en sikkert litt forgangen skolegårdsmetafor, er det forskjellen på énhåndspol og tohåndspol. 

I vår tid har fortellingene om geni og talent blitt utfordret. I populærvitenskapen, for eksempel gjennom den spekulerende gladfisen Malcolm Gladwells fortelling om 10.000 timer, men også andre avmystifiserende alternative fortellinger. Diskursen rundt generative modeller viser dette, mange som forsvarer denne typen content-kverner henviser til at alle skapende vesener egentlig bare akkumulerer og reproduserer kunnskap, at originalitet er en romantisk myte. Det er ofte lett å se hva slags kulturelle heltefortellinger, tradisjonelt sett dominert av en viss type mennesker fra en viss type bakgrunner,  slike perspektiver forsøker å korrigere. Men det er noen ganger mindre åpenbart hva som står igjen. Fjern ord som “talent” og “geni” fra mytologien vi har skapt rundt menneskelig utfoldelse i kunsten, og du kan også fort ende opp med en nokså kjølig, markedstilpasset konklusjon: At alt som står imellom alle mennesker og storheten, det eneste som utgjør forskjellen mellom oss, simpelthen er arbeidsmoral, eller the grind, og så videre. Som om det ikke også finnes mennesker som har brukt titusentalls timer på noe uten å bli Best I Verden. Eller som om det ikke finnes andre gode grunner til å bruke så mye tid på en kunstform enn å bli en mester. Hvem vet, kanskje det å slå seg til ro med geni-fortellingen faktisk også er det som gjør at vi gjenkjenner verdien til den glade, ustoppelige amatøren, som Josef II, en person som sikkert kunne laget hakkemat av åpningsmarsjen Salieri skjenker ham i Amadeus også etter 20 eller 30.000 timer ved klaveret, like blid.    

***

Nåtidens Mozart er en ganske kjedelig merkelapp. Magnus Carlsen. Jacob Collier. Tomáš Rosický, Andres Iniesta. Mange fler. “Mozart” er en forutsigbar settekasse for sprutende (mannlige) talenter i tidlig alder, med skyhøy intelligens og en formforståelse som liksom går utenpå det man ser til vanlig, det man forventer å se på mange tiår. 

Nåtidens Salieri er kanskje et mer interessant spørsmål. Hvem er det som vandrer rundt, med utsikt til storheten, som beviselig har fått det til, men som allikevel lar seg sluke av misunnelse over sine mer privilegerte kolleger? Skit i politikkens verden – det blir for åpenbart, jeg orker ikke å tenke/skrive om det nå. Kanskje går det an å nevne måten musikerne i TOTO i mange tilfeller føler at de har måttet kjempe for hver meter, stått på utsiden og tittet gjennom vinduet, inn til varmen og sin egen beviselige gigasuksess. Eller en karakter som Billy Joels forbitrede streben, fanget et eller annet sted på halvdistanse mellom Elton John og Bruce Springsteen. 

Det finnes i det hele tatt utallige ømme musikere, det vil det alltid gjøre, men det betyr ikke at det finnes noe interessant svar på akkurat dette spørsmålet her. Kanskje må vi til idrettens verden? Ja, der finnes det noen. En fotballtrener, for eksempel. Som sto helt på toppen i noen år, før keiserdømmet hans ble utfordret av den utkårede arvingen til et av fotballens store, mytebegjærlige stil-dynastier, og av yngre originaler, fra Tyskland og Spania og andre drittland. 

På et eller annet tidspunkt, jeg husker ikke helt når, sluttet José Mourinho å finne synlig glede i å vinne på sin måte. Det rare er at han ikke egentlig virker mer pragmatisk etter dette skiftet, det er ikke som om han har avfunnet seg med å senke ambisjonene eller noe slikt. Han er jo på innsiden fremdeles, på mange måter er han symbolet på det, men han føler seg ikke hjemme der. Han føler seg åpenbart som en tohåndspol-kis i selskap med utkårede som simpelthen plukker ned tennisballene fra himmelen. Tilfellene hvor han fremdeles utviser barnslig glede, er når han opplever at at han har nektet noen, de jævælne, en eller annen større fotballmessig snusfornuft, gleden sin. 

(I likhet med mange andre, har Mourinhos definisjon av de jævælne gjennom årene virket nokså fleksibel, tilpasset situasjonen, litt som i Michael Jacksons nesten-politiske sinna-låt “They don’t really care about us”. Hvem er “They”? Det er de jævælne, det. Hva vil de? Tja, si det – de bryr seg i hvert fall ikke om oss, det skal være sikkert.)

Fra nå av er vi fiender, du og jeg, sier Salieri, og legger et krusifiks i peisen. Han gjør det ikke etter å ha sett premieren på Bortførelsen fra Seraillet, hvor han skjønner at Mozart har forført Katerina Cavalieri, sopranen han er lærer for, og som han lengter etter. Sånn kunne det vært, i en annen fortelling. Men det er kun den andre, av tre avgjørende fornærmelser som leder frem til denne erklæringen.  

Den avgjørende skjer etter at Constanze har besøkt ham, og vist ham tjuvlånte originalmanuskripter, uten en feil (som nevnt tidligere, og av hensyn til Mozart-forskningen: ikke sånn det var i virkeligheten). Amadeus er en sjelden musikerfilm i den forstand at musikken ikke bare er en fullverdig karakter, men også det hovedpersonen faktisk kjemper imot. Den håner og fortryller ham. 

Den første av de tre fornærmelsene skjer når Mozart, i takknemlighet for en liten marsj Salieri har skrevet for å ønske ham velkommen til hoffet, spiller stykket feilfritt etter å ha hørt det én gang. Han tar seg friheter, gjør forbedringer mens han diskuterer hverdagslig med komponisten underveis. Mozart er på sitt mest ulidelig kaklende, brunstig ustoppelige her. Han overbeviser hoffet om å bytte språkpolitikk, bare fordi han er frekk nok til det. Salieri står der og måper midt i manesjen, ute av stand til å manøvrere i kulissene. Så lett noen har det. 

Sist gang jeg så, innså jeg at filmens to soleklart mest kjente scener er de to hvor hovedpersonene faktisk har en slags kunstnerisk dialog om komposisjon. Denne marsj-scenen er den ene. Den andre er, som nevnt tidligere, filmens usannsynlige høydepunkt på Mozarts dødsleie. Slutten er det største avviket fra teaterstykket Amadeus – på slutten av stykket, er det ingen scene hvor de skriver, der røper i stedet Salieri at det er han som har vært Mozarts fiende, hvorpå Mozart bryter totalt sammen og etter hvert dør i Constanzes armer. Det funker forsåvidt på scenen, men takk og lov for at Forman og Schaffer fant på denne avslutningen i stedet. Den er underlig rørende, smertefull og til og med komisk, når Salieri virkelig får kick, fullfører tankene til Mozart og utbryter It’s Wonderful. Han har strevd med å henge med i svingene, men han får det til, så blekket spruter, så parykken skjelver, såvidt det er. Den døende, utslitte makkeren ser over partituret, fornøyd med et godt utført lagarbeid. Disse seks minuttene med film er kanskje grunnen til at Amadeus funker i det hele tatt. Salieri trenger ikke å “snu” egentlig, hatet vedvarer. Men når han sitter der ved fotenden av sengen til sin nemesis, vet han også at alle mørke planer er fåfengt, livet (og Gud) har kommet ham i forkjøpet nok en gang. For en gangs skyld klarer han å sette seg selv til side, og lar musikken skje. 

***

 

Av Audun Vinger og Filip Roshauw