Kenneth Kapstad om den nylig pensjonerte Iron Maiden-trommeslageren Nicko McBrain, Amalie Dahl vant årets jazzsingle i Danmark med Dafnie, Sverre Gjørvad med ny filmatisk skive, Paul McCartney (og Notre-Dame) i Paris og kulturpompøsiteten lever – både i det brede og smale.
Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige helgesavis i digital remseform om kulturen og omegnen! Jaja, det ble en søndagsutgave denne gangen, sånn er det en gang i blant – klokka 16 i dag inntar begge blogghalvdelene og Jazznytt 18 Big Dipper for å snakke oss igjennom noen ferske utgivelser fra året som er gått, det blir bra! Spirit in the Dark spiller konsert også. Utenfor vinduet her er det nysnø på bakken, jeg har nytraktet kaffe, bjellene klinger, det er limited edition-bakverk i butikkene, og kan man i grunnen lure på om det kan bli bedr
Det var da som svarte.
Okei, mange av dere har nok lest dette før, i så fall er det bare å scrolle ned til intervjuer med Kenneth Kapstad om Nicko McBrain, Amalie Dahl om å vinne årets single med Dafnie, en plateanmeldelse av Sverre Gjørvads nyeste skive og notater fra konsertopplevelser med Paul McCartney i Paris. Ny og gammel musikk – noe for enhver (eller i hvert fall noen) smak(er).
Og før jeg aser meg opp her, får jeg vel også kaste henda i været og si at denne reklamen åpenbart har hatt ønsket effekt, at TV2 Play veit hvilke knapper de trykker på, at det tydeligvis også er knapper som er ganske lette å finne hos noen av oss, og at alle som forsøker å faktasjekke en harmløs reklamespøk enten er hårsåre eller idioter, og i mitt tilfelle kan det godt hende at begge deler stemmer ganske bra.
I tillegg er det utvilsomt sånn for tiden at ingen vil ha noe særlig å tape på å gjøre representanter for såkalt finkultur sinna – sånn er det vel egentlig ganske sjelden, tror jeg, men særlig ikke nå. Politikere, slett ikke bare de som kommer fra Norges største parti på meningsmålingene, vil sikkert betrakte en del av motreaksjonene mot ubarmhjertige kutt som en ren bonus. De vet i hvert fall godt at en propert betuttet Kultur-Fanebærer, som klager sin nød over et eller annet tilsynelatende perifert godt formål i en tid med strømkrise og matkøer og eldrebølge og krig i Europa, faktisk vil være en av få typer som er mer irriterende for hverdagsnordmannen akkurat nå enn en politisk broiler. Det blir et langt 2025.
Så hvorfor i huleste skrive noe som helst om tre små, forseggjorte meta-snutter hvor karakterene i britisk sosialrealisme, spansk krimsåpe og frååånsk kunstfilm lurer på seerne deres er blitt av, før en annen karakter forteller dem at alle nordmenn ser på diverse trivelige reality/gameshows på TV2 i stedet? Ja, hvorfor?
Er det fordi jeg sto opp med feil bein på mandag og så denne reklamen i den samme rulletrappen på Stortinget T-banestasjon som har reklamert for yrkeskjendisprogrammer hver bidige dag i 5 år? Er det fordi jeg er en sånn kis som skriver om kultur, og sånne som meg simpelthen er nødt til å kremte og plinge i glasset når man ser en så flott fornærmelse gli forbi?
Jeg tror svaret må bli ja på begge to. Men mest av alt er det på grunn av Kampanjes intervju med Albert Arli, direktør for merkevare og markedsføring i TV2. Der kom han nemlig med uttalelser som “(…) i jula må vi også kunne feire de store TV-øyeblikkene. De som samler familien, vekker følelser og bringer oss sammen.” Leder for Anti Reklame, Torstein Drogseth, føyde til at “Seertallene på TV 2 Play det siste året, er et bevis på at de faktisk samler hele Norge, og vi ville hylle det alle snakker om ved lunsjbordet” og “Det er mer krevende å lage innhold for en million mennesker enn for noen tusen, og da må det være lov. Kampanjen er en hyllest av de programmene som samler oss, fremfor de bare noen få liker.”
Hyllest. Feiring. Samling – det var en lettelse å lese disse ordene. For selv om en politisk orkan skulle ramme kulturen de neste årene, selv om alt som kan krype og gå med tilnavn som “smal”, “fin”, “høy”, “knirkete”, “snobbete”, “dyr” skulle bli blåst bort, nesten over natta, ja, så er det i det minste en viss trøst i å vite at den uhemmede pompøsiteten og festtalespråket er i gode hender, og vil leve videre. Nordmannen som skal skru av gasskrana i den norske kultursamtalen, er ennå ikke født.
Måten Arli og Drogseth snakker på er ikke så langt unna det man vil høre når en utskremt norsk minister åpner en helt gjennomsnittlig (jazz)festival. En god påminner om at selv i vår tid, hvor partiene som vi har pleid å kalle “sosialdemokratiske” står nokså lavt i kurs, er det fremdeles én ting som gjelder om du virkelig skal skape vei i vellinga – og det er å snakke flytende sosialdemokrat.
Dette er ikke noe nytt i reklamens verden, selvsagt. Jeg er ikke ekspert, men det er jo blitt en god del TV opp igjennom, og TV2s reklamer står i hvert fall i to godt etablerte tradisjoner.
Det første er den greia Rema 1000 mestret til fingerspissene i sin tid med sin langvarige Det enkle er ofte det beste-serie. Den største klassikeren er kanskje doffen har daua, men siden NTT er en blogg om jazz og omegn må jeg nevne følgende minneverdige snutt: Vi er på en fest hvor en ufordragelig dresskledt fysak står oppe på en mezzanin, knipser og mansplainer noe skikkelig fælslig og anmasende jazz for en vanlig norsk dame. Så hører man at noen skifter musikk på anlegget, klassikeren “Vil du værra med mæ hjem i natt” av The Kids runger ut i lokalet, og nede på gulvet står en kul, neppå kis i t-skjorte og synger høyt og jovialt og selvsagt vil hun det. Altså være med ham hjem i natt. (For å ha seg en sex.)
For litt siden gikk det en reklame sydd over samme lest på norske kinoer, hvor to venninner hadde bestemt seg for å gå på kunstutstilling. De dro til et eller annet galleri, og sto rundt en installasjon mens de klødde seg på haken og i huet og sa diverse rare kunstord – helt til vaskehjelpen kom, og det viste seg at installasjonen bare var en bøtte med såpevann!?!! Etterpå fant de seg noe annet å gjøre – noe hvor de slapp å bli lurt, eller føle seg dumme (jeg husker ikke hva dette alternativet var, men det så ålreit ut).
(Jeg har bare sett denne reklamen én eneste gang. Det var pussig nok på en ettermiddagsvisning av den utpreget kulturelitistiske filmen Tár i en av de minste salene på Saga kino. Den plasseringen traff nok ikke særlig godt, for de eneste som satt der var meg sjæl og 7 damer som garantert hadde sett Synnøve Anker Aurdal-utstillingen på Astrup Fearnley både én og to ganger, for å si det sånn, og jeg tror ikke det var innbilning at noen på en rad bak meg ga fra seg et høylytt snøft. Jaja, ingenting kan være for alle.)
Den andre reklamefortellingen er enda mer relevant. Ingen har nok mestret den mer til fingerspissene i Norge enn McDonalds. På et tidspunkt sluttet de å lage reklamer om muchachos i sombreros som prøvesmaker el macos, og startet å snakke om byggesteinene i det norske samfunnet. Åja, synes du våre burgere er smakløse? Få se klimaregnskapet på din knudrete sylteagurk, da, din pompøse gnom – vi støtter den norske bonden. Synes du det er nedverdigende og masete å stå i det uflatterende lyset i våre køer? Vi er en seriøs arbeidsgiver som tilbyr ungdom en vei inn i arbeidslivet, muligheter for mestring og avansement. Ville du ikke tatt med noen på date eller bursdagsfeiring til oss? Vel, McDonalds er der når daten går til helvete, når festen faller i fisk, alle dagene hvor du bare trenger en pålitelig nødløsning. Sleng på småburgere som den dag i dag koster rundt 20 kroner, og du har en vaskekte samfunnsstøtte.
Nå for tiden har Toro fått seg en liten animert okse-tjommi som driver og lekser opp og ned om at mange faktisk liker og har nytte av både tomatsuppen og lasagnen deres (var det noen tvil om dette, egentlig?). Jeg vet ikke om jeg kommer til å venne meg til ham. Da er jeg nok litt svakere for Kiwis fortelling om Marion Ås, en jente som blir advart av en vagt åtti/nittitalls mor om at hun kan ende opp i kassa på Kiwi med mindre hun kommer seg opp av senga. Siden spoler reklamen frem gjennom krevende og morsomme arbeidsdager på en Kiwi-fillial, gode kolleger, stressende øyeblikk, stjålne pustepauser, diplomer og muligheter. Ikke akkurat verdens undergang, tvert imot.
Denne typen reklamer, som forsøker å assosiere seg med det hverdagslige Norge, kan fort fremstå som nesten litt gammelmodige og søte, særlig når de skvises inn mellom reklamer for bettingselskaper og forbrukslån – en angstfremkallende kombo som kan få hvem som helst til å besøke kassa til Marion med handlevognen full av hermetikk.
Defector-skribent Patrick Redford hadde en svært lesverdig artikkel denne uka (du må muligens registrere deg for å lese den (men det er verdt det)) om lanseringen av Hawk Tuahs Memecoin. Langt sitat, men verdt å lese:
“I’d argue that she could only have successfully pivoted into a position where she has a lot of money and a chance at permanent fame in 2024 because of A) the rapid decay of traditional media (and even new media, thanks to Elon Musk buying and hollowing out Twitter), and B) the relatively modern phenomenon of the wide acceptance and praise of bag-chasing nihilism.
To understand that last point, consider the post-election revelation that young male voters swung right by 12 percentage points and the attendant handwringing about them doing so because they listened to the wrong kind of podcasts. Many of these podcasts and associated hucksters are explicitly aligned with Donald Trump, though Trump-polarized figures like Adin Ross or the Nelk Boys seem more like extreme elements of a broad coalition whose allegiance is foremost to The Bag. Across streaming, posting, and podcasting, it is now widely understood that the purpose of streaming, posting, or podcasting is to attract attention and then convert that attention into money.
(…)
The notion of «selling out» as a signifier of corroded inauthenticity seems even more antiquated, as it relies on some alternate, pure path to making money. It also misreads the incentives and mechanics of social media in a way that I don’t think anyone raised online since they were a zygote would misread them. The cleanest example I have here is the way that fans of streamers and influencers respond to the objects of their fandom rolling out new sponsorships or getting ads: by praising them for getting the bag. Absent legacy-media prestige or any earlier outdated marker of status, a way to distinguish yourself, to exhibit prestige, is to be an ambassador for a more prestigious brand. And as the modality of fandom shifts to something like worship, it is simple to see oneself as part of the process and potentially next in line for a big payday.”
I møte med dette beistet kan det være en slags trøst i å for eksempel se dagligvarekjeder slå et slag for hverdagen – eller å se en stor norsk TV-kanal forsøke å beherske den nye viltvoksende kjendiskulturen. TV2 vil ikke lenger være “Norges Seriemester” (det er lenge siden nittitallet, å joda, å joda, det blir vi stadig minnet på), de assosierer seg kanskje mer med en slags breddeidrett? Måten kjente eller halvkjente norske fjes beveger seg mellom ulike sendeflater, kan i hvert fall minne om et sinnrikt kretslagssystem med mengdetrening, både for dem og for oss.
Når de som bestemmer programmeringen snakker om opplevelsene som bringer oss sammen, det vi alle kan snakke om, er det ikke nødvendigvis åpenbart hva det er vi skal si. Det at vi så på er kanskje nok? Muligens er det noe siviliserende ved det. Som når Annika Momrak i NRKs portrettserie Dama til ved hjelp av listig programledelse får influenser Oscar Westerlin til å virke som en kjedelig og nervøs kis som driver en liten mediebedrift med noen kompiser stasjonert ved hver sin datamaskin i en undermøblert Frogner-leilighet. TV-bilder med svak eim av skuremiddel og foodoora-promp. Westerlin stotrer fram de planlagte date rape-grovisene sine, hydrer av barregningen på 90.000 kroner, men blir også mild som et lam hjemme i Porsgrunn, der plen og barndom venter, et ryddig hvitt hus med bokhyller og piano, sprek bestemor og hjemmelagd bursdagsmiddag. Når programmet er ferdig, er du nesten klar for å klaske trynet hans på en boks med Stabburets leverpostei. Dette er Norge, for faen. Vi kan få alt til å fremstå som en tirsdag.
Og det skal vi naturligvis være stolte av, skrev jeg tydeligvis nettopp. Det er vi i grunnen stolte av, og det gjør det enda mer påfallende når denne delen av kulturen, den som evner å samle hele familien, fremstår så preget av paranoia som den er nå. For sånn er det, og det har vært sånn en stund, uten at det er lett å skjønne hvorfor. Det var for eksempel tydelig i transformasjonen av TIX fra russebuss-villbass til en sånn kommersmoralistisk messias-skikkelse med dype furer og antimobbe-budskap. Du så det også med levemannen Staysmann, som etter flere glupe hits ble et vaskekte programlederemne i statskanalen, og som fikk gjennomslag for en egen kategori i selveste Spellemann-prisen – men som fremdeles følte på en kald skulder, at han var utelatt fra en eller annen indre gemakk.
Joda, Staysman hadde sine haters. Men de siste ti årene har ideen om det gode selskap, den smaksdømmende snevre kretsen, fremstått som mer vital og levedyktig i disse guttas fortellinger om motgang enn i noe annet sted i norsk kultur. Den samme defensive tonen kan dukke opp om du lytter til folk som for eksempel har deltatt i, eller jobber med, svære kjendisprogrammer. Som om de føler at de er blitt forhåndsdømt? Eller at de faktisk sitter med en skam over at de er på vinnerlaget, og at de kanskje dermed er med på å fortrenge noe? Du får uansett disse uoppfordrede forsvarene, “de er kanskje ikke noe for herr og fru Helgeavis, men de samler Norge”. Det er stort, og det er bra, for om det ikke finnes noe med seertall som bikker millionen, så vil vi simpelthen revne på tvers. Det kan jo stemme.
Selvsagt er det mange som akker seg over kjendis-realityer. Selvsagt kommer noen av de mest høylytte akkene fra de samme folka som ønsker seg flere programmer på NRK om hekling, rar musikk på kontrabass og bronselur, litteraturdiskusjoner og så videre. P2-folket. Men ser du deg litt om, oppdager du også at det er en hel masse andre folk uten knirkete interesser som også er lei. Dette har en naturlig og nokså harmløs forklaring: Disse programmene går på TV, og de er populære. Når ting går på TV og blir sett av mange, er det også mange som gir uttrykk for at de har fått nok. Om du hadde reist tilbake til 80-tallet og installert sosiale medier, ville du sikkert oppdaget at mange nordmenn ikke tålte trynet på Dan Børge Akerø. Om du hadde gjort det samme på nittitallet, ville du funnet ut at Anne Grosvold ikke bare var den mest tillitvekkende programlederen i Norge, men også den flest var skeptiske til.
Det er vanskeligere å svelge i dag, det holder ikke å vinne, du må bli likt for det. Kulturen som er stor nok til å samle hele Norge opptrer mer territorielt – stundom titter den nervøst rundt seg og ser om det finnes noe konkurranse. Om den ikke får øye på så fryktelig mye, setter den i gang et lysbildeshow av kulturelle festningsverk slik de artet seg for en tid tilbake: Minner om et mektig musikkpoliti, langt fra dagens virkelighet (hvor alt som gjenstår er noen spredte lensmannskontorer som mest av alt driver med forebyggende arbeid for luselønn). Ekte, godt gammaldags filmsnobberi, som i nyveivparodien til TV2 (“Mindre sær kunstfilm” – mindre enn hva, egentlig?). Eller, serie-snobberi, som er nyere for meg, jeg trodde at nettopp agget mot serier var en snobbegreie. Men det er ikke så viktig.
Utenfor disse forestillingene er det vanskeligere å få øye på strengheten og portvokterne. Tidsskriftene er runde i kantene, de ønsker lesere inn, allmenngjør stoffet og priser seg lavt. I fjor kunne Ultima – som har vært et ganske sterkt symbol på smal, kompromissløs kultur – by på en festkonsert i Oslo Konserthus med filmmusikken til Hans Zimmer. De billigste billettene gikk for 150 kroner stykket. At flere av de største jazzfestivalene haler og drar i sjangerbegrepet for å finne plass til folkekjære artister, er en kjent sak – i hvert fall i disse spaltene, og byene det gjelder. De fleste festivaler tilbyr barnearrangementer av ymse slag – og overraskende mange gratistilbud. På Cinemateket finner du selvsagt Godard og Fellini og den slags, de viser taiwansk film og gode greier – men det siste året har de også for eksempel hatt “Månedens Cage”, som er akkurat det du tror det innebærer. For meg virker det også som at de største kunstinstitusjonene er opptatt av formidling til grupper de ikke vanligvis når, i så stor grad at en del folk blir litt matte av alle forsøkene deres.
Og så videre. Ønsket om å invitere folk inn er stort. Noen ganger blir det klønete nettopp derfor, ting faller mellom to stoler. Det er sikkert mange på tvers av ideologiske skillelinjer som kjenner seg igjen i tidligere kulturredaktør i Civita Kristian Meisingsets ønske om å redde kulturen fra fellesskapsideologien. Ingen blir jo liksom fornøyde, hvorfor kan ikke noe bare få lov til å være litt elitistisk og snobbete og teit, og så kan andre igjen få seg en skikkelig busemann – vet vi at helheten ikke blir mer dynamisk og morsommere av det? Kanskje – det er bare ikke sånn det er.
Men det går fremdeles an å late som – særlig om du er størst, og når ut til flest folk. Da kan du gjenopplive portvokterne, og si at du – kanskje publikum også – har vunnet over dem. Hvis uroen sprer seg, kan du føye til at folk nok ikke går glipp av så mye uansett. Og det er godt å høre at man ikke går glipp av noe, det skjer alt for sjeldent. På på vei opp rulletrappen fra Stortinget T-banestasjon ser jeg reklamene for alle programmene som ikke bare er der hele tiden, men som også tydeligvis klarer å spore slektstreet sitt tilbake til Erik Bye, de kan irritere meg, jeg kan mistenke mye for å være inflasjonsjustert Da Capo, men jeg vet også at jeg går glipp av no greier – for noen av disse greiene er jo bra, det har kanskje søsteren min sagt, det blir nevnt i en gruppechat, eller av en kompis som jeg møter på lokal bar. Og da kan jeg også savne de øyeblikkene hvor jeg kjenner meg hundre prosent sikker på at jeg ikke går glipp av noen ting som helst, ja, at jeg heller faktisk ville dø enn å være i publikum, da kan jeg lengte etter at noen snur seg mot meg med fortrøstningsfulle øyne og kvitrer “Har du hørt at Aftenpodden skal spille inn en episode i Den Norske Opera og Ballett”?
(Men så det er sagt. Hver sin smak. Det må nevnes. Det ene trenger ikke utelukke det andre. Smalt og bredt. Høyt og lavt. Skikk og bruk. Tykt og tynt. Det du visste du ville ha. Det du ikke visste du ville ha. Det du visste at du ikke ville ha. Det du ikke visste at du ikke ville ha. Det du ikke visste at du visste at du ville ha. Det du visste at du ikke visste at du ikke ville ha. Det du visste at du ikke visste at du ville ha. Det du visste at du ville, men ikke hadde. Det du hadde, men ikke visste at du ville. Det du visste, men ikke hadde. Det du hadde, men ikke visste. Etc.)
***
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Sånn her ser nyeste nummer ut!
Joda, det ser litt ut som en minnestund – men gitaren, licket, Staffan og Jazznytt lever!
***
Gode vibber og kjente fjes på dansk jazzmusikks store festkveld
Bjelkerud, Øyunn og Haug på fest i København. Foto: Øyvind Larsen
I Norge har vi nok en gang hatt en runde med Spellemann-agg denne høsten, en utbrytergruppe har vurdert å stable på plass en egen pris på beina med større plass til alt det som måtte krype og gå under kunstmusikkfanen etter at den store norske musikkprisen annonserte at de skulle slå sammen klassisk og samtidsmusikk til en kategori (en avgjørelse de senere har omgjort). Det er lett å trekke trådene til andre tegn i tiden, blant annet harangen som åpner denne ukas utgave av NTT – men skal vi kanskje heller titte utover landegrensene? I Danmark virker det som at de har det moro med prisutdelinger, i hvert fall! Forrige uke gikk DMA Jazz av stabelen, med trommeslager Kresten Osgood som programleder (han kommer forresten til Mandagsklubben på Becco i morgen – det kan bli saker) – og det så da ut som en fryktelig morsom fest. Med norske øyne er det også morsomt å se at musikere vi også kjenner godt fra den hjemlige scenen fikk heder og ære – Øyunn, som vi blant annet intervjuet forrige vinter, stakk av med den gjeve prisen New Artist of the Year. Gratulerer!
I kategorien Single of the Year kunne to norske messingblåsere innta podiet – trombonist Jørgen Bjelkerud og trompetist Oscar Andreas Haug var tilstede som representanter for kvintetten Dafnie, som vant for låta «We Don’t Want Your Stupid War».
I tillegg til Bjelkerud og Haug består Dafnie av Veslemøy Narvesen på trommer, Nicolas Leirtrø på bass og ikke minst bandleder Amalie Dahl på altsaksofon. Vi mailet Amalie, som var på reise i New York, og fikk svar. Det føltes litt snerpete å oversette dem i norsk, så vi har bevart svarene i opprinnelig språkdrakt.
Gratulerer med DMA Jazz-pris for årets single! Har bandmedlemmene Jørgen og Oscar rapportert noe om festnivået under Danmarks store jazzpris? Det så ut som ganske røddige greier.
– Tusinde tak! Ja, vi fik lidt stemningsbilleder og videoer undervejs. Det er jo et helt fantastisk oplæg de har til DMA Jazz. Udsolgt Store Vega, og en fest for det samlede jazzmiljø! Jeg kunne forstå på Oscar og Jørgen at det var blevet sent – hvilket jo nok betyder at efterfesten også var super!
Kan du fortelle litt om ideen bak “We Don’t Want Your Stupid War”, og hvordan dere har gitt den ut?
– Jeg skrev låten i februar 2022 lige efter Ruslands invastion af Ukraine. Det startede med riffet og så melodien, og der var en underliggende følelse, var det sinne? Var det sorg? så da jeg skulle navngive sangen poppede det op: ”We don’t want your stupid war”. Det er som om at sangen og titlen vokser mere og mere sammen og forstærker hverandre med tiden som går og alt som sker i verden nu.
Vi indspillede musikken til ”Står op med solen” i august 2023. Og da ting så eskalerede i Gaza var det som om at låten måtte ud. Vi slap den ekslusivt på Bandcamp, og donerede al salg til Leger uten grænser. Før turnéen i april fik vi så trykket 15 eksemplarer med cover i linoliumstryk af Nicolas Leirtrø. Alle blev solgt undervejs på turen, og igen donerede vi til Leger uten grænser – og vi kunne sikkert godt ha trykt flere, og overvejer at gøre det igen før de næste koncerter. Det gælder i øvrigt stadigvæk: Hvis folk køber singlen på Bandcamp donerer vi det videre!
Siden 2022 har mye gått fra vondt til verre – har synet ditt på rollen musikk spiller akkurat nå endret seg på noen måte de siste årene?
– I blandt kan det godt føles lidt meningsløst at være musiker når verden brænder – kan jeg overhovedet bidrage med noget? Men vi så jo f.eks. under lockdown, hvor vigtigt det var med kunst og kultur, der gik vel ikke mange dage før diverse streaming koncerter var i gang. Og jeg har da også lige læst en artikel på Zetland.dk om at poesi nærmest er blevet Ukrainernes kur mod meningsløshed. Musik har altid været vigtigt for mig, men jeg tror jeg er blevet mere bevidst på kunstens berættigelse i verden i det sidste, og også hvor vigtigt det er at vi kæmper for den og tager vare på den!
Du kunne ikke være i Danmark for å motta prisen – men jeg skjønte at du er i New York nå og blant annet besøker kunstgallerier! Er det noe som har grepet deg spesielt på det besøket?
– Ja, det stemmer, jeg er her for første gang, og har et par dage endnu til at gå på koncerter, gallerier og suge til mig af indtryk der er i denne by! I går var jeg på MoMa, og her har de et rum med malerier af Mark Rothko. Hans malerier griber mig hver gang, jeg kan stirre på de i timesvis! «I’m interested only in expressing basic human emotions – tragedy, ecstasy, doom, and so on» stod der på MoMa at han har sagt. Og det er akkurat det der sker når jeg ser hans malerier – jeg føler. Ellers er der jo bare helt utroligt mange ting som sker, mange folk, meget kunst i denne by, jeg tror jeg skal bruge mindst et par dage på at sove og fordøje det hele når jeg kommer hjem!
Dafnie har hatt et fint år med Står op med solen og en rekke konserter – hva er planene for 2025?
– Ja, det har været et virkelig fint år! 17 koncerter, pladeslip og ny musik! I 2025 skal vi spille koncerter i lidt andre former! Vi skal spille nogle koncerter som sekstet med Lisa Ullén på piano og så skal vi spille i mega versionen: Dafnie EXTENDED!
Kan du fortelle litt om hva som venter oss med Dafnie EXTENDED?
– Alt vil blive større og vildere! Energien, frekvensspektrum, følelserne… Jeg har udvalgt en gæng musikere som forstærker det som er grundelementerne i Dafnie, og jeg glæder mig helt vildt til at lege med dem! Fortiden er jeg veldig optaget af tilstande og følelser, og det bliver helt sikkert mere af det i den musik som jeg nu skal skrive for den udvidede besætning! Men ja, det bliver Dafnie musik – bare større!!
Og hva hører du på i vinter?
– Jeg har hørt en masse på Tim Berne – det har jeg egentlig gjort siden i vår tror jeg, og skal sågar høre ham live i kveld! Og ellers er et nyt kick for mig Darius Jones, han spillede på Victoria med Fluxkit Vancouver for nylig, og det var bare sindssygt stærkt og ærligt. Så det er en plade jeg kan anbefale i tillæg – indtil han kommer til Norge næste gang! Nåja, og Ellen Arkbo/Johan Graden I get along with you very well – sindssygt fin plade!
***
Sverre drar på kino
Sverre Gjørvad i solsteken. Foto: Presse
Den utmerkede trommeslageren Sverre Gjørvad har gitt norske lyttere mange milde gledesstunder gjennom årene, og han har hatt et skikkelig oppsving i sin kreative utvikling med en haug relaterte albumutgivelser på rappen de siste årene, med sitt godt samtalende band. Alle kommer varmt anbefalt. Han er også produsent på Arktisk Kultursenter i Hammerfest der han bor, apropos varme, et fint hus som også rommer en kinosal. La oss si at dette er bakgrunnen for at han nå kommer med en plate som skiller seg ganske mye ut fra de foregående jazzplatene. Six Pieces for Cinema er (dessverre) kun utgitt digitalt foreløpig, men viser noe av det underlige som bobler innenfor skolten hans – bak lerretet so to speak. Mange av instrumentene og tankegangen roper jo jazz, men det låter jo også helt annerledes. Plutselige rytmefelt stiger frem og smuldrer opp, store følelser spennes utover, og indre monologer fremføres musikalsk.
Hans mangeårige samarbeidspartner Kristian Svalestad Olstad er gitarist – men er ekstra sentral på denne innspillingen. Her er han også med trommer, bass og ikke minst elektronikk – et nøkkelord for plata . Gjørvad er selv bortom knottene, men det er også bidrag pianist Herborg Rundberg og bassist Dag Okstad.
Min kontorkollega påstod at noen lyder i kuttet «Dag» utvilsomt var inspirert av Hurtigrutas klemt, men det er altså forskjellige cinematiske assosiasjoner Gjørvad navigerer etter her.
Førstekuttet «Scope» skjerper apetitten umiddelbart med sitt skarpe groove, i likhet med mye på albumet ganske norsk klassisk late 90s i sitt électro noire-preg, men roper dermed også etter en dubba remix av evigunge DJ Strangefruit. Det er en elastisitet i stoffet her som gir slike muligheter. Etter mye kludder våkner man også opp med spenstig gitarspill, bouncy rytmer og stemmebruk i «Daydreamer». På tide at de får gjort noe med de brutale Widerøe-prisene – resten av landet fortjener en bit av Hammerfest nå.
***
***
Hvordan å få hele det svære settet til å låte som en enhet
Nicko McBrain bak et fargerikt trommesett. Foto: Wikimedia Commons
Vi er rause her i remsa, og inkluderer så klart hardrock i det utvidede jazzbegrepet. Det er bare å se og høre mye av det som foregår på norske jazzscener, det. Det skjedde noe historisk denne uken, da Iron Maidens ikoniske trommeslager Nicko McBrain plutselig annonserte at kveldens konsert kom til å bli den siste med ham på trommestolen. Han er riktignok 72 år gammel og fikk et slag i fjor som hemmet ham litt på de strabasiøse verdensturneene deres, så det er vel bare rett og riktig og vi ønsker ham en god pensjonist-tilværelse. Han er fortsatt med i «familien» og kommer sikkert til å være med på en og annen innspilling og sikkert også et gjestestunt. Et band som «alle» liker, i alle fall i terorien, fordi de er flinke, utholdende og greie med fansen. Jeg husker tilbake til barndommen og at min far som var poet ikke var spesielt glad i musikken som dundret ut av våre skrøpelige høyttalere i tide og utide. Men han fikk med ett stor respekt og håp for fremtiden da han hørte konsertplata «Live after Death», som vel markerte min peak som Maiden-fan, og la merke til bruken av poet, litteraturkritiker, filosof og teolog Samuel T. Coleridge (1772 – 1834) og hans «Rime of the ancient mariner». Da var det med ett innafor.
Vi tenkte vi skulle gjøre litt stas på McBrain (som jeg forøvrig nå husker at jeg som barn følte var litt mindre «rocka» i stilen enn forgjengeren Clive Burr), og fikk tak i den virkelig utmerkede trommeslageren Kenneth Kapstad, kjent fra svært mange bra prosjekt i rocken og jazzens omegn, for å få noen kjærlige kjenner-uttalelser.
Kenneth Kapstad på jobb med Svein Torleif Bjella. Foto: Tore Sætre/Wikimedia
Det var vemodig med Nicko! Hvor vil du plassere ham i trommishistorien?
— Nicko McBrain har preget hardrocktrommeverden noe voldsomt siden han ble med i Iron Maiden på tidlig 80-tall. Første låt på hans første plate med Iron Maiden, «Where Eagles Dare»fra Piece of Mind (1983), starter med et ikonisk trommebrekk som har blitt forsøkt kopiert og helt klart blitt feilspilt av de fleste siden. Det satte trommeskapet på plass, og han har fortsatt derfra.
Jeg synes at de 4-5 første studioskivene han gjorde med Maiden stikker seg litt ut fra resten, på den måten at det virket som om Nicko prøvde å lage en egen trommekomposisjon til hver låt – ikke bare spille med, men komponere ting med tydelig karakter som etter min mening løfter låtene.
Det er mange som sier at de er inspirert av Nicko, og jeg har hørt mange som prøver å covre ham, men resultatet blir altfor ofte svært blodfattig, fordi de fleste ikke skjønner at man må lære seg mye mer av hva du kan gjøre med instrumentet for å få det til å «låte». Dette gjelder både tromme for tromme, og cymbal for cymbal, men også å skjønne hvordan å få hele det svære settet til å låte som en enhet – en organisme.
Jeg synes jo at det at han slutter i bandet er litt vemodig med tanke på hvor mye hans virke i bandet har betydd for meg personlig, men jeg må også si at det var en slags lettelse. Jeg har fulgt bandet tett i mange år, og har observert et stadig raskere forfall de siste 15 årene. Når jeg har stått og sett konsertene så har jeg klart å fokusere på de egenskapene som fortsatt har vært veldig gode, men det har dessverre vært vanskelig å holde entusiasmen oppe på toppnivå de siste gangene jeg har sett bandet.
Hvordan forandret Iron Maiden seg etter at han overtok Clive Burrs trommestol, og hvor kom han fra opprinnelig, musikalsk?
– Nicko hadde allerede jobbet som profesjonell musiker i mange år før han ble med i Maiden. Han spilte inn, og turnerte et par plater med bandet Streetwalkers, og gjorde to plater med Pat Travers Band, og spilte med det franske rock/punk-bandet Trust, som var support for Maiden en periode. Det var vel da de ble kompiser.
Stilistisk hadde Iron Maiden allerede forandret seg på den siste plata med Clive Burr, mye på grunn av at Bruce Dickinson hadde tatt over mikrofonen for den nå nylig avdøde Paul Di’Anno, og at låtskrivingen hadde nærmet seg mer det vi i dag kaller heavy metal. Jeg liker svært godt alt som Clive Burr gjorde på de tre første platene til Maiden. Han hadde en veldig bra høyrearm. Rått hihat-spill, bra fremdrift og «swing», ikke som i jazz-swing, og pønka energi.
Da Nicko entret Maiden var det hel del som endret seg: Plutselig hadde trommeslageren like mye identitet som resten av bandmedlemmene. Der Nicko kanskje ikke hadde akkurat like kjapp teknikk som Clive, hadde han en slagteknikk med cirka 10 ganger så mye output, teknikk og tuning som fikk mye mer «mat» ut av instrumentet, noe som gjorde at alt låt mye bedre, og en koordinasjon, idéflow, og spontanitet som ikke var der før han ble med.
Er det noen låter der han gjør seg ekstra godt gjeldende?
— Det er egentlig alt for mye å ta av, men det er noen klare eksempler på hvorfor jeg har blitt inspirert av ham, og det er nevnte «Where Eagles Dare», «Rime of the Ancient Mariner», «Alexander the Great» og «Moonchild».
Nå må du så klart greie ut litt om utstyret og oppsettet hans!
— Oppsettet til Nicko har jo vært mer eller mindre stabilt siden han spilte i det franske bandet Trust – bandet som var support for Maiden før Nicko ble spurt om å ta over for Clive, og bandet Clive begynte i etter at han fikk sparken fra Maiden. Antall trommer, og trommestørrelser har vært det samme siden da, bortsett fra noen tommer avvik på dybde på gulvtam og den lyseste tammen (6 tommer), og det har vært litt utforsking på skarptrommefronten. Cymbalkonfigureringen har også vært relativt stabil. Litt utskiftninger nå og da – på 90-tallet sluttet han for eksempel å bruke to ride-cymbaler.
Han satt bak meg på en Steely Dan-konsert i London for noen år siden. Hadde han noen slike «skjulte sider» eller er det rett og slett bare naturlig at gode heavymusikere er i besittelse av gode ører og en utviklet musikalitet?
— Jeg vil tro og håpe at de aller fleste musikere innenfor heavy metal har lånt ørene sine til andre sjangre også. Altså, Nicko McBrain fant ut at han ville bli trommeslager da han så Dave Brubeck på TV som barn. Riktignok var det en trommesolo med Joe Morello som vippa ham helt av pinnen. Jeg har også lest at han var veldig glad i The Beatles, og at favorittskiva hans var en skive av Saga fra 70-tallet.
Det er jo for så vidt mye tungrocktromming i den utvidede norske jazzen, du er blant dem. Vi har vært opptatt av den gamle NRK-serien Jazz & Heavy her i remsa i det siste. Likhetspunktene mellom disse i norsk sammenheng tidligere adskilte verdenene er jo langt mer tydelige nå. Burde det ikke være mer jazzrock på Tons of Rock og sånn?
— Sist jeg spilte på Tons of Rock, forresten samme dag som Iron Maiden, så var den norske jazzrocken representert ved Hedvig Mollestad Trio, som var godt besøkt, så kanskje noe er på gang!
Iron Maiden i 2008. Foto: Wikimedia Commons
Når oppdaget du egentlig først Iron Maiden, hva følte du da, og har du sett mange konserter med dem?
— Jeg er litt usikker på hva som var mitt første møte med musikken, men jeg er ganske sikker på at det var via mitt litt eldre søskenbarn som bor i Trondheim — jeg bodde uti gokk, på landet, uten all verden med tilgang til nye musikalske impulser som barn – men jeg husker helt klart da jeg så musikkvideoen til «Can I Play With Madness» på et eller annet program på NRK i 1988, og ble fullstendig fjetret. Jeg brukte alle «feriepengene» mine den sommeren på kassetten Seventh Son of the Seventh Son, og fra da av ble Maiden altoppslukende i maaange år, helt til jazzen kom og ommøblerte litt i skallen på en svært forvirret kid på 90-tallet. En tid der heavyrocken ble brutalt drept av grungen, og Steve Harris tenkte at det var helt topp å erstatte Bruce med Blaze. Med tanke på hvor viktig Iron Maiden har vært for meg, så har jeg sett litt for få konserter med dem, men jeg tror det har blitt 8-10 ganger.
De har hatt sine bølgedaler, karrieremessig og kunstnerisk – hvorfor har de klart seg så lenge tror du? De fremstår større enn ever og har respekt hos de fleste.
— Steve Harris har bare dundret på og gjort akkurat som han har følt, på godt og vondt, og ikke forholdt seg til noen trender eller smarte business-valg. Jeg tenker at sånt skinner gjennom. De er ekte vare, selv om den ekte varen av og til ikke faller helt i smak.
Har du noe forhold til trommisen som skal overta, og har du noen gode råd til ham?
— Jeg har ikke annet forhold til ham enn det lille jeg har hørt av British Lion, Steve Harris’ sideprosjekt. Jeg har rett og slett ikke klart å investere så veldig mye tid på dette bandet, da jeg synes bandet låter middelmådig minus. Iron Maiden har alltid hentet inn kompiser som erstattere til de som har sluttet eller fått sparken.
Tips til den nye trommeslageren Simon Dawson må vel være å øve som FAEN. Øve på alt!
Lære seg plateversjonene av alle låtene, og ta med det tempoet til scenen, noe som pensjonisten også burde ha gjort de siste 20 årene.
Lære å lage lyd i instrumentet – altså lære seg å skjønne hva som gjør at en tromme eller cymbal låter sånn eller sånn.
Og én ting jeg kom til å tenke på nå: Han må vel lære seg å spille på oppsettet til Nicko, eller noe som ligner. Kan ikke ha Maiden-konsert uten det ikoniske trommesettet midt på scenen!
Møster, fotografert av Espen Haslene: Kapstad, Hængsle, Møster og Ryan.
Men nok om Maiden – hvor kan vi høre mer av deg på plate og scene framover?
— Neste år vil bli ganske busy, ser det ut til. Jeg skal spille masse med Stein Torleif Bjella, som jeg har fått spilt med i ca 10 år nå. Vi holder på med ny musikk, men usikker på når det er planlagt at det skal ut. Vi skal begynne å lage ny plate med Spidergawd, som nå har holdt på i over 10 år, og på mange måter er hjertebarnet mitt.
Vi gav ut plate med Trelldom i år, og gjorde kun fire utvalgte festivaler, for å så gå rett i studio. Når året er over er plata langt over halvveis ferdig. Vi ser for oss at det kommer ny musikk i løpet av det året. Folkemusikkbandet Resjemheia har akkurat spilt inn ny plate som kommer i 2025. Vi ga ut plate med Møster! i høst, og skal spille en del til neste år også.
Høyst sannsynlig så kommer black metal-bandet Thorns ut med «ny plate» i 2025. Ny og ny, det betyr at plata sannsynligvis kommer ut i 2025, men plata, i alle fall trommene, ble vel spilt inn i 2007, tror jeg. Denne plata har tatt så lang tid å ferdigstille, av tusenvis av grunner, at bandet Stigma har blitt født. Dette er et prosjekt som Snorre Ruch (Thorns) og jeg har lekt oss litt med de siste årene. Det er godt mulig det kommer noe fra den fronten også.
Ok, da skjønner jeg at det kan være ok med en liten juleferie før du setter i gang med alt dette. Ha en fin en!
***
Life goes on, non?
Dagboknotater fra Paul McCartney i Paris
Det gikk et slags rykte om at Paul McCartney skulle være overraskelsesgjest under festkonserten som avsluttet nyåpningen av Notre-Dame. Det var et godt rykte så lenge det varte, han kom aldri – i stedet fikk publikum Pharell, Yo Yo Ma, Gustavo Dudamel, Marion Cotillard og en bråte franske artister jeg sant å si ikke vet navnet på. Alt sammen bleknet naturligvis uansett sammenlignet med gjenoppvåkningen til Notre-Dames kirkeorgel, hvor organist Thierry Escaich og flere kolleger satt parate til å improvisere åtte stykker, visstnok i de ulike stilene som har vært vanlig å høre i katedralen fra den store organisten Pierre Cochereaus tid og fremover.
Okei, men Paul McCartney kunne nok spilt under en slik festforestilling han også, bare så det er sagt. Han har jo en og annen låt som kunne passet, også ved en slik anledning. Når han synger om Mother Mary dreier det seg riktignok om hans egen mor, som han mistet da han var liten, men det er nok av rom til å dikte inn ditt eget liv, religiøse eller universelle erfaringer eller hva som helst egentlig, i det spesifikke her.
Låtene hans handler ofte om trøst. Om å bli bedre igjen – fra “Blackbird”, “Hey Jude”, “Let it Be”, kanskje også “We can work it out”, til mindre kjente perler som “One of These Days”, “Summer Day’s Song” og “Little Willow”. Det er typisk at et av de aller verste øyeblikkene i hans låtskriverkarriere – forferdelige “Freedom”, som han tryllet frem etter terrorangrepene 11. september 2001, også var et slags forsøk på å muntre opp amerikanere. Det føles som en veldig McCartneysk måte å gjøre noe som er skikkelig dritt på. Han har opplevd mange personlige tap her i livet, helt fra moren hans av har veldig mange rundt ham dødd før tiden, faren, John, Linda, barndomsvennen Ivan Vaughan, George – det er et tema han har erfaring med. Og når man ser intervjuer eller liveopptrender med ham, kan det også føles som at han vet det – at konsertene hans vil være et sted der veldig mange mennesker tar med seg en eller annen opplevelse som handler om tap, eller savn. All slags musikk kan gi oss trøst og håp, det er noe av det som alltid gir meg håp for musikken som sådan – men det er veldig sjelden det føles så eksplisitt som i tilfellet Paul McCartney. Hvem vet, kanskje han fikk tilbudet fra Notre-Dame og Macron og hele bøtteballetten, men kom frem til at han i grunnen hadde nok slikt i livet sitt som det er.
Vi var altså i Paris for å se McCartney, kanskje for siste gang (det blir i så fall 4 konserter i alt for min del i tidsperioden 2004-2024, Paul er 82). At dette skjedde den samme uken som Notre-Dame skulle gjenåpnes etter brannen i 2019, var jeg sant å si ikke klar over, men da jeg oppdaget det 3-4 uker før avreise var det et fint slumpetreff. I dagene før kirken åpnet var det overraskende lett å gå ganske tett innpå og ta inn det formidable oppussingsarbeidet med egne øyne. Rundt bygget er det fremdeles stillaser og høyteknologisk oppusningsarbeid. Noen steder kan du liksom kikke inn i katedralens innmat, og blanding av gammel stein, trebjelker, plast og aluminium, heisekraner og ulike mystiske state of the art–maskiner og roboter, fikk det til å se ut som en kirke som var bygd om til å bli et pinnsvinaktig romskip, som satt i angrepsposisjon på plattingen sin, klar for å forlate en herjet klode om få strakser.
Når jeg har lest om oppusningsarbeidet, som virkelig er verdt å lese om, har det vært vanskelig å ikke tenke på Apollo-prosjektet. Det fikk også fart på seg på grunn av en stor og rystende hendelse (attentatet på JFK var også den samme hendelsen som skapte grobunn for The Beatles i USA, skal vi tro den etablerte historiefortellingen), og på lignende vis sysselsatte den svimlende mange mennesker og fagmiljøer. 250 ulike firmaer og 2000 arbeidere har jobbet med restaureringen av Notre-Dame, folk som representerer gamle håndverkstradisjoner i samarbeid med splitter ny teknologi. I begge tilfeller er det også mulig å være utenforstående, tror jeg. Alt dette for en gammel steinbygning, et symbol på en overmakt som har kuet mennesker i århundre? Alt den innsatsen der – for å reise opp til et lite himmellegeme man kan se fra jordoverflaten uansett, og hvor alt som venter er kaldt og stille støv og stein, i de samme gråtonene som bygårdsfasadene i Paris? Ja, kanskje det.
Månelandingene tok slutt like utpå 70-tallet, kun noen få år etter at Armstrong gikk på månen, og siden har vel landingene blitt noe av et forklaringsproblem, som sikkert Notre-Dame-restaureringen også blir. For hvis vi klarer det der, hvorfor klarer vi ikke… alt det andre? Denne kirken gjenåpner på et tidspunkt der det politiske sentrum i Frankrike har kollapset, landet står uten regjering, det er en lang rekke ting Frankrike, Europa og Verden ikke får til, men å trylle frem en gotisk katedral fra asken er ikke blant dem. Vi får venne oss til at det er sånn det er, at C-momenter under sterkt tidspress er enkelt, mens det er verre med resten. For verden er jo beviselig full av katedraler og romskip, og fremdeles sover folk på gata.
En ting som forøvrig skiller Apollo og Notre-Dame-rekonstruksjonen er at førstnevnte var et eksempel på hva en stat er i stand til når den flekser musklene sine, mens Notre-Dame-restaureringen har vært et utstillingsvindu for gigantiske private donasjoner, fra noen av Frankrike og verdens aller rikeste mennesker, i tillegg til et drøss smådonorer. Kort tid etter brannen hadde Notre-Dame allerede fått nok til selve restaureringen, og de har penger til vedlikehold så det holder nå. Den offisielle åpningen ble en slags diplomatisk mega-event, med Volodomyr Zelenskyj, Donald Trump og andre til stede, og under gudstjenesten gikk det også an å skimte krapylet Elon Musk, vordende med-president, på en stolrad litt baki der. Men den eneste grunnen til at jeg tenker at han ikke passer inn, er vel at alle de andre superrike som er der, ikke har særlig kjente ansikter.
Fronten til kirken er ferdig, og i likhet med bildene av Notre-Dames interiør som har gått verden rundt, er denne også nærmest sjokkerende ren og lys. Da vi gikk dit for første gang, testet produsentene av åpningsshovet alt lyset som skulle bidra til å fremheve ulike detaljer på fasaden – rosevinduene, statuene av forskjellige kirkefedre (eller konger, flotte er de i hvert fall), gargoyler – etter hvert som ting satt, kunne de løfte frem ulike fasetter av dette arbeidet med millimeterpresisjon. De som sto og beundret oooh-et når lysdesigneren endret setting og lot dem se ting i arbeidet som de kanskje ikke hadde sett før. Men helt i starten, var det som å se på et prøvebilde – de to tårnene var dekket av store rektangeler i lilla, lysegrønt, rosa, gult – nesten som et Andy Warhol-trykk, eller som noe fra Sgt. Pepper-coveret, kanskje.
Jeg lot meg lure til å tro at dette kanskje var en del av det planlagte showet, et pop art-inspirert segment som også kanskje var et bevisst nikk tilbake i tid, til den gangen store katedraler faktisk fikk fasadene sine malt i ulike farger. Denne opplysningen, som jeg plukket opp under en forelesning på Blindern en gang (Thomas Krogh? Trond Berg Eriksen?), har brent seg inn i hukommelsen min – middelalderen elsket farger! På samme måte som de blankpussede greske og romerske marmorstatuene er en hvit løgn i dobbelt forstand (de så vel mer ut som gruvekkende livaktige manekenger i sin tid), var også disse byggene, som ruvet høyt over alle andre menneskeskapte strukturer, et slags technicolor spectacle fra utsiden. Det føles naturligvis feil for oss, vi er blitt glad i fortiden som en litt mørk og sober tid, gamle kirker kler å være mosegrodde. Men det finnes mange nok slike – og jeg får i grunnen et vel så stort kick av tanken på at 800 år gamle håndverkere som vi aldri vil få vite navnet på nå har fått selskap av nye mestere – ja, og en og annen hjelpsom robot – i å skape alt dette. Som god turist leste jeg Victor Hugos beskrivelser av katedralen fra Ringeren i Notre-Dame, det er storslagent, jeg klarte ikke å kutte:
“(…) the colossal product of the combination of all the force of the age, in which the fancy of the workman, chastened by the genius of the artist, is seen starting forth in a hundred forms upon every stone: in short, a sort of human creation, mighty and fertile as the divine creation, from which it seems to have borrowed the two-fold character of variety and eternity.
Notre-Dame at Paris is a particularly curious specimen of this variety. Every face, every stone, of the venerable structure is a page not only of the history of the country, but also of the history of art and science. Thus, to glance merely at the principal details, while the little Porte Rouge attains almost to the limits of the Gothic delicacy of the fifteenth century, the pillars of the nave, by their bulk and heaviness, carry you back to the date of the Carlovingian abbey of St. Germain des Pres. You would imagine that there were six centuries between that door-way and those pillars. There are none, down to the alchymists themselves, but find in the symbols of the grand porch a satisfactory compendium of their science, of which the church of St. Jacques de la Boucherie was so complete an hieroglyphic.
Thus the Roman abbey and the philosophical church, Gothic art and Saxon art, the heavy round pillar, which reminds you of Gregory VII., papal unity and schism, St. Germain des Pres and St. Jacques de la Boucherie are all blended, combined, amalgamated, in Notre-Dame. This central mother-church is a sort of chimaera among the ancient churches of Paris; it has the head of one, the limbs of another, the trunk of a third, and something of them all.
These hybrid structures, as we have observed, are not the less interesting to the artist, the antiquary, and the historian. They shew how far architecture is a primitive art, inasmuch as they demonstrate (what is also demonstrated by the Cyclopean remains, the pyramids of Egypt, the gigantic Hindoo pagodas)that the grandest productions of architecture are not so much individual as social works, rather the offspring of nations in labour than the inventions of genius; the deposit left by a people; the accumulations formed by ages; the residuum of the successive evaporations of human society in short, a species of formations. Every wave of time superinduces its alluvion, every generation deposits its stratum upon the structure, every individual brings his stone. Such is the process of the beavers, such that of the bees, such that of men. The great emblem of architecture, Babel, is a bee-hive.
Great edifices, like great mountains, are the work of ages. It is frequently the case that art changes while they are still in progress. The new art takes the structure as it finds it, incrusts itself upon it, assimilates itself to it, proceeds with it according to its own fancy, and completes it if it can. The thing is accomplished without disturbance, without effort, without reaction, agreeably to a natural and quiet law. Certes, there is matter for very thick books, and often for the universal history of mankind, in those successive inoculations of various styles at various heights upon the same structure. The man, the artist, the individual, are lost in these vast masses without any author’s name; while human skill is condensed and concentrated in them. Time is the architect, the nation is the mason.”
Saker.
Vi har bestemt oss for å se ham to kvelder på rad. Jeg har lurt litt på om det er en god idé – hvis det er fantastisk, holder jo én kveld lenge, men om han ikke er i god form, vil det være umulig å lure seg unna erkjennelsen av at ting er på hell. Det er nok av påminnelser om det for tiden. Samtidig har jeg gledet meg, det føles som en sjelden ting å gjøre. Jeg har ikke reist veldig mye i mitt liv, i hvert fall ikke sammenlignet med mange jeg vet om. Når jeg kommer til en stor by føler jeg meg som en helt vanlig turist. Det er for mye forlangt at akkurat jeg skulle oppleve noe som er utenfor allfarvei – det får holde å vandre litt rundt, se på vanlige ting, spise vanlige ting. Gå i museer – dem ble det mange av. Jeg fikk også lest en god del, særlig av Parisforfatteren Georges Perec, kjent for å ha skrevet en hel bokstav på fransk uten å bruke bokstaven “e”, og for mesterlige Livet Bruksanvisning, en roman som tar deg igjennom alle rommene i en bygård i Paris etter et bestemt mønster. En av tingene jeg blafret igjennom er miniromanen Species of Spaces / Espèces d’espaces, hvor han liksom zoomer ut for hvert kapittel – fra boksiden til senga til soverommet til leiligheten til bygningen til gata til nabolaget og så videre. Fantastiske saker, her er et avsnitt om å være i fremmede byer:
“You know how to get from the station, or the air terminal, to your hotel. You hope that it isn’t too far. You’d like to be central. You study the map of the town with care. You locate the museums, the parks, the places you’ve been strongly recommended to go and see.
You go and see the paintings and the churches. You’d love to stroll about, to loaf, but you don’t dare; you don’t know how to drift aimlessly, you’re afraid of getting lost. You don’t even walk really, you stride. You don’t really know what to look at. You’re moved almost if you come across the Air France office, on the verge of tears almost if you see Le Monde on a news stand. There’s nowhere that lets itself be attached to a memory, an emotion, a face. You locate tearooms, cafeterias, milk-bars, taverns, restaurants. You go past a statue. It’s that of Ludwig Spankerfel di Nominatore, the celebrated brewer. You look with interest at a complete set of monkey wrenches (you’ve got two hours to waste and you walk for two hours; why should you be drawn more particularly by this rather than that? A neutral space, not yet invested, practically without landmarks: you don’t know how long it takes to get from one place to another; as a result, you’re always horribly ahead of time).
Two days may be enough to start to get acclimatized. The day you find out that the statue of Ludwig Spankerfel di Nominatore (the celebrated brewer) is only three minutes from your hotel (at the end of Prince Adalbert Street) whereas you’ve been taking a good half-hour to get there, you start to take possession of the town. That doesn’t mean you start to inhabit it.
We often preserve the memory of an indefinable charm from these towns we’ve merely brushed against. The memory indeed of our own indecision, our hesitant footsteps, our gaze which didn’t know what to turn towards and that found almost anything affecting: an almost empty street lined with large plane trees (were they planes?) in Belgrade, the ceramic tiles on a facade in Saarbrücken, the sloping streets in Edinburgh, the width of the Rhine at Basle and the rope – the exact term for it would be the suspension cable – guiding the ferry across it…”
***
Det ble ikke så mye jazz denne gangen, bortsett fra at jeg lyttet til den nye plata med Joe Henderson, Henry Grimes, McCoy Tyner og Jack DeJohnette fra Slugs i 1966 – et voldsomt kick, jeg følte at hele verden kunne fått plass oppå DeJohnettes ridecymbal.
***
Folk virker liksom voksnere når jeg kommer til større byer. Litt strengere, som om de lever mer seriøse liv. På et eller annet grunnleggende plan må det være slik at en drosjesjåfør i en by som Paris er mer verdensvant enn professorene på Blindern. Noen ting er større, kirkene, de høye bygårdene, de får deg til å føle at du kommer fra et sted som er cirka tre år gammelt. Andre ting – en heis med plass til tre personer, et vinglass eller pinnestolene i en gammel kirke – er små og elegante, og får deg til å føle at du kommer fra et vulgært sted uten magemål. Det er mye å måpe av og ta inn. Men det er også en tilfredsstillelse å støte på noe som ikke fungerer, som innslippet og utslippet på La Defence, stadionen der han skal spille, hvor det virkelig ikke er noe system i det hele tatt, kilometerlange køer som står bom stille uten en vakt i sikte, politifolk som blåser krakilsk i små fløyter. Dette klarer de faktisk bedre i Bærum, kan jeg tenke da, og det gir en viss trøst. Å være en kulturnasjon innebærer ikke nødvendigvis å være en køkulturnasjon, nei. Hver gang jeg står i slike lange køer, tenker jeg den samme tanken jeg har tenkt et utall ganger før, helt tilbake til køer på Postkontoret og i Kredittkassen som liten. At alle andre køer jeg har vært i, alle livets ulidelige ventetider, unntatt akkurat denne ene som jeg opplever nå, faktisk er over. Det er en tanke som gir trøst, en slags sinnsro – når den ikke utløser akutt dødsangst. Vi kommer inn til slutt uansett, nå er det plass til nye køer i livet mitt. Senere, når Paul McCartney står på scenen og fullroser den flotte stadionen franskmennene har fått seg, høres bare mumling og kremt fra salen.
***
Det siste som skjer før Paul McCartney går på scenen under Got Back-turneen er at storskjermene viser en glorete animasjon av et eviglangt tårn i psykedeliske farger, som snor seg rundt inneholder forskjellig memorabilia fra Pauls lange karriere mens låter han ikke skal spille under konserten mikses sammen. Det kan minne om tårnet til Tobias i Kardemomme by, eller kanskje noen av konstruksjonene i barneboka Serafin & Plym – men har også den cheesy dataanimerte vibben som McCartney tydeligvis har lagt sin elsk på, også i store deler av sceneshowet. Noen deler fremstår som ting han har knabbet direkte fra Rock Band-playstationspillet hvor det går an å være Beatles. Mot slutten av konserten, mens bandet spiller “The End”, har noen animert en slags fantasy-armé hvor svære minotaurer går og slår på stortrommen fra Sgt. Pepper-coveret før vi får avslutningsbildet, hvor medlemmene av The Beatles rir over en liten kolle hvor nei til atomvåpen-merket møter et hjerte, på hver sin kamel. Det er veldig symbolsk alt sammen. Jeg veit ikke, ass. Vil folk forholde seg til at dette var fire enkeltmennesker, med sine personligheter og skaperevner, om mange hundre år? Eller vil vår tids nokså inngående kjennskap til for eksempel The Beatles og ex-Beatles bare forsvinne, og etterlate noen enkeltlåter og kanskje en generell fornemmelse – 4 til 5 medlemmer, fra Nord-England, én av dem ble drept av Antonio Salieri, en sjalu kollega – av hva de dreide seg om? Det interessante er et Paul McCartney fremdeles tilsynelatende mener at det går an å endre sitt eget ettermæle. Det finnes låter her – både av Wings og fra solokarrieren hans etter det, som jeg tror han har voldsomt stor tro på, og som han egentlig mener hører til på samme hylle som det kanoniserte Beatles-materialet. Og selv om det høres ut som en umulig ting å få til, så er jo det pussige at han fremdeles har en slags medbestemmelsesrett her. Så om han synes at “Dance Tonight” eller “Nineteen Hundred and Eighty-Five” er like viktig som alt det andre, så kan han i hvert fall prente det inn hos alle de som er på disse siste turneene. Og det kan jo være starten på noe. Det er aldri for sent å ønske seg en ny fortid.
***
Den første kvelden spiller han bra – men du blir også minnet om at det er en gammel mann du er vitne til. Noe streiker i høyrearmen på starten, han bruker venstrehånda til å liksom plassere den på basshalsen med en litt irritert mine, som om han irettesetter et barn. Stemmen er ruskete i starten – de siste årene har jeg sett noen opptak av ham som har fått fans til å diskutere om han rett og slett bør gi seg – at han praktisk talt er arbeidsufør. “Drive my Car” er en låt han spiller tidlig i settet, og hvor de begeistrede rautene hans får noe kakemonster-aktig over seg.
Men så blir stemmen bedre, selv om veldig mange høye toner og utblåsninger er kraftanstrengelser, musikalske siste liten-taklinger. Kanskje det er sånn det må være – under disse turneene spiller han i 2,5 timer – og før det har han en lydsjekk som folk som betaler ekstra får være med på, og også den varer vel i nesten en time. Så han må spille mye for å få systemet til å fungere som det skal. Han snakker ikke like mye som han gjorde før, er ikke i like stor grad en historieforteller. Det er jo mye han kunne sagt i Paris – her var The Beatles for første gang for 60 år siden, og før det dro han og John hit på en guttetur i 1961. Men det er ikke noe sånt, han holder seg til manus.
Det er ikke alltid så veldig lett å få øye på hvorfor personer som er veldig gode på noe gjør det de gjør. Du kan se intervjuer eller konserter med helt strålende musikere og kunstnere, og hvor karrieren deres gir inntrykk av en klar retning og et ustoppelig driv. Men så kan de fremstå i villrede, eller likeglade. Noen ganger gir de svar på hvorfor de gjør som de gjør som du skulle ønske at du aldri hadde hørt. Noen ganger er Paul McCartney en kar som kanskje bare er nødt til å være Paul McCartney. Heldigvis er han god på det, det har vært jobben hans siden tidlig 60-tall og han er blant de beste i verden på det, den dag i dag. Men noen ganger virker det som han bare ikke vet hvordan han skal klare å stoppe – han titter på publikum med trøtte dådyrøyne, Jaja, da er vi her igjen, folkens. Nå skal jeg spille “Jet.” Nå skal jeg spille “Getting Better”.
Noen ganger har han fått til utrolige ting, tilsynelatende uten å prøve, mens anstrengelsene hans har vært himmelropende åpenbare i andre øyeblikk. Du kan se begge deler i løpet av Get Back-dokumentaren, tror jeg. Han har vært frustrerende ambisiøs, og han har vært frustrerende surrete, en kar som tilsynelatende er fornøyd med livet på landet og å lage små musikalske miniatyrer, homo ludens. Som 82-åring er det vanskelig å helt skjønne hvor han har landet, eller om han har landet.
Han har forskjellige stasjoner på scenen – et flygel på en riser, et upright piano som lyser opp i sterke farger og midtpunktet på scenen når han spiller bass og gitar. Under en akustisk seanse hvor han blant annet spiller “Blackbird” og “Here Today”, heises scenen under ham opp, slik at han står høyt over publikum, kun opplyst i det mørke rommet av en enslig kritthvit spot. Når han beveger seg mellom disse ulike stasjonene, tar han noen små dokkemann-aktige dansetrinn, for å bjuda på litt. Det er rart – i de øyeblikkene er det vanskelig å ikke tenke på de merksnodige, ufrivillig fascinerende bevegelsene USAs neste president gjør når han lytter til musikk. Ja, da ligner de litt på hverandre, og jeg er bombesikker på at jeg ikke er den eneste i publikum som tenker på det. Hoften duver og armene vrikker hit og dit, marionette-aktig. Kanskje forklaringen simpelthen er at de er gamle menn, begge to, og at det er sånn folk på den alderen ser ut når de prøver å lage show.
***
Franskmenn synger den franske strofen på hele verset av “Michelle” – naturligvis gjør de det! Paul kvitterer med å synge den andre sangen han har på fransk.
***
Ob-la-di, ob-la-da, life goes on, non?
***
Pussig nok kvikner liksom alt til den andre dagen. Køen starter på det samme kaotiske viset (det er vel mer et folkehav enn en kø, egentlig), men så, ved et trylleslag, er det som om slusene åpner seg, og ting går kjapt. Kanskje teamet som drev med logistikk under OL i Paris ble kalt inn, hva vet jeg. Setlisten er kliss lik bortsett fra én detalj – “A Hard Day’s Night” byttes inn for “Can’t Buy Me Love” som åpningslåt. Han sier de nøyaktig samme tingene – men der de hørtes innøvd og litt trøtte ut i går, framstår de spontane nå. Kanskje det er enkle prosaiske forklaringer – at de ikke har reist den samme dagen, eller at de får gjort noen nødvendige justeringer på dagens lydsjekk. Bandet spiller det samme, men de spiller det bedre – små stikk som sitter, gitarlicks som plasseres akkurat der de skal, trommebrekkene er saftige, har større overskudd. Det er pussig å se noe som skal være så likt, fremstå så forskjellig – den eneste forskjellen her er liksom bare at det er bedre. Når McCartney setter seg ned ved flygelet ser han gladere ut, plutselig minner han om seg selv slik han så ut cirka Anthology, midt på nittitallet. Den samme nesten-hockey-sveisen, det samme smilet.
Paul McCartneys nåværende band er de musikerne han har spilt med soleklart lengst her i livet – sånn er det, sånn blir det. Det er en OK gjeng, det, trommeslager Abe Laboriel Jr. er nok den største profilen, med litt mer fritt leide til å showe og innlede sitt eget forhold til publikum enn de andre. Keyboardist og trekkspiller Wix Wickens både ser og høres ut som en dyktig britisk pubrocker, han har spilt med både Bob Dylan og Styx tidligere.
Det er to gitarister i bandet som ser ut som de kunne hett Rusty Anderson, og han ene heter faktisk Rusty Anderson, en mørkhåret voksen mann som rent utseendemessig ikke hadde gjort seg bort i bandet til PJ Harvey, for eksempel – en sortkledd rocker som kanskje har kunst hengende på veggen hjemme. En grafikkrocker.
Den andre strengeknekten fascinerer meg, han heter Brian Ray og kommer fra California, det gjør forsåvidt Anderson også, det er noe vagt David Bowie møter Duff McKagan møter Robbie Robertson over utseendet hans – han ser ut som alle rockerne, han har utseendet til en kar som sikkert vandret opp og ned langs Sunset Strip i årevis, som spilte i et helt greit band, bare uten det lille ekstra, og som har vært på leting etter en mulighet til å rykke opp i øverstedivisjon på egen hånd. En annen slik type er Brian Fortis som innehar Izzy Stradlin-rollen i Guns’N’Roses. Før syntes jeg det var rart med slike “vikarer”, originalmedlemmer var jo å foretrekke, men med årenes løp syns jeg de har en egen aura som rockens største stjerner ikke klarer å emulere. En følelse av arbeidsseier, av at denne kulturen er dypere enn de mest velkjente stjernene, at dette er livsvalg. En auditionrocker.
***
Jeg ser for meg setlisten til Paul McCartney som en slags Noas Ark – det er ikke plass til alle dyra her, noen er selvskrevne, noen andre må bli igjen, vente på syndefloden og håpe på det beste. Hvordan ser ansiktsuttrykket til “Rocky Racoon”, “For No One”, “Waterfalls” og “Eleanor Rigby” ut når den lille sjarmøren “I’ve Just Seen a Face” blir invitert opp rampen?
Mot slutten av “In Spite of All the Danger” stanser Macca opp for å lære publikumet den lille ah-aaah-ah-ah!-koringen som er på originalopptaket, selv om store deler publikum allerede har sunget den fra start. Han har spilt låta på konserter i en årrekke nå, og det er ikke lenger noe å lære bort. Det er vel også et tegn på at denne låta, som er det tidligste innspilte egne nummeret av det som ble til The Beatles, i dag er like ikonisk og viktig som svært mye annet i katalogen deres. Anthology, og særlig Anthology 1, og særlig den første CD’en på Anthology 1, er kanon. For lyttere av The Beatles på min alder var det det nærmeste vi kom å være til på samme tid som The Beatles var til – i hvert fall før Get Back-dokumentaren ble sluppet for noen år siden. Ah-aaah-ah-ah-koringen er også katalogens første eksempel på en uunnværlig ekstra-detalj, som løfter en helt streit låt et hakk eller to. Dem finnes det mange av. Et annet sted i konserten spiller han “Being for the Benefit of Mister Kite”, og jeg er helt sikker på at om det plutselig hadde blitt stille fra scenen, og publikum hadde sluttet å synge melodistemmen, kunne du hørt minst 5000 mennesker som nynnet den humpete, lekne basslinjen hans. De klinkende piano-arpeggioene i tredjeverset på “Ob-la-di Ob-la-da” – eller hornarrangementet på samme låt – er et annet eksempel. Tolvstrengsgitarfiguren som dukker opp helt på tampen av “A Hard Day’s Night”, åpenbart.
“Let ‘Em In” av Wings er en annen låt som McCartney åpenbart har stor tro på – og som tilsynelatende er blitt mer betydningsfull med årene. Påfallende mange synger med på den. Den kan tolkes som en pro-innvandring/inkluderings-anthem, kanskje – men som ofte ellers, er det vanskelig å si. Det kan også være en låt om at Paul synes det er hyggelig å slippe inn folk når de ringer på døra. Det går an å spore en utvikling i måten han har forklart tanken bak “Blackbird” – inspirasjonen fra borgerrettskampen er blitt mer og mer uttalt med årene. Er det opportunisme, eller at han rett og slett har latt seg påvirke av alle som har tolket låta? Det kan hende, eller kanskje han bare var mer ukomfortabel med å snakke om slike ting tidligere. Hvem vet, kanskje noe lignende er i ferd med å skje med “Let ‘Em In”, at den finner betydningen sin med tiden. Den byr også på en TROMBONE-solo! Paul Burton, trombonisten i Hot City Horns, får breie seg på storskjermen med noen ordentlig bøse og prustende fraser. Årets største trombonesolo?
***
Under “Blackbird” synger folk lavt med, som “Deilig i Jorden” i kirka. Han må fremdeles konsentrere seg for å spille den på gitar. Instrumentferdighetene hans er på en måte verken blitt bedre eller dårligere enn de var på slutten av 60-tallet. Han klarer seg med det han har – “Blackbird” var basert på en liten Bach-inspirert snutt som han og George Harrison pleide å spille for å imponere folk med finkultur, og som han senere utbroderte til en av sine aller beste låter. På den tiden var han virkelig en svamp – han sugde til seg små bruddstykker av popkultur, gamle svisker, kulturarv og avantgardisme, og alt fikk tilsynelatende en plass før eller siden. Askeladden-aktig. Det kan ikke være mange bruddstykker igjen på arbeidspulten hans, kan det? B-siden på Abbey Road lærte ham at det gikk an å bare dytte slike små musikalske korn sammen til en lang remse, om det var det om å gjøre. Mange år senere fikk han lyst til å skrive en låt til i den samme stilen som “Blackbird”, og da kom han opp med perlen “Jenny Wren” – som da den kom var en sein klassiker, men som nå nesten tilhører den seine midten av karrieren hans.
Han kunne lagd en hel kassegitarplate, den rådende tidsånden med Rick Rubin-skivene til Johnny Cash hadde sikkert belønnet ham for det også. Men sånn er han jo ikke. Det er alltid et forsøk til på en McCartney-skive, de blir alltid urene og ujevne. Det har vært det største ankepunktet mot ham helt siden The Beatles ble oppløst, men det føles som noe som modnes med tiårene. En følelse av at det fremdeles finnes noe uoppdaget her.
***
I wanna tell you – and Now’s The Time…
“Let Me Roll It” fra Band on the Run er spesiell. Mange tolker det som at han har forsøkt å skrive en Lennon-låt. Det kan hende – det asymmetriske riffet kunne passet inn på en av Lennons soloplater, og det er noe i den lett nasale syngemåten på albumversjonen som minner litt om stedet begge to var vokalmessig på Sgt. Pepper – men den er også mye mer, en særegen seig groove, både gubb-vals og soul-swagger, en voldsom forløsning i refrengene og kanskje også overrumplende introspeksjon? Kjærligheten min er som et hjul, la meg rulle det – å få lov til å elske noen dukker stadig opp hos ham. På en liveversjon fra syttitallet synger han My heart is like a little wheel – men han lurer ingen, det hjulet er svært.
***
Blant låtene han ikke spiller finner vi “Yesterday” og “The Long And Winding Road”. På slutten av konserten sier han på gjensyn til Paris-publikumet. Mye kan skje – men antageligvis spiller han konserter til han er nitti.
***
Et annet sitat fra Georges Perec, denne gangen fra Livet Bruksanvisning som jeg skriver ned under turen. Jeg føler det har noe med noe å gjøre – selv om jeg ikke helt vet hva. Jeg tar det med her på slutten for sikkerhets skyld.
“Og mest av alt: En dag vil hele huset forsvinne, en dag vil gaten og hele kvarteret dø. Til å begynne med vil det ha preg av et sagn, av et rykte som nesten ikke virker trolig: noen har hørt tale om en mulig utvidelse av Parc Monceau eller om et stort hotellprosjekt eller om en direkte forbindelse som skal etableres mellom Elysée-palasset og Roissy, og som blir lagt oppover l’avenue de Courcelles for å forlenges helt opp til ringveiene. Deretter blir ryktene mer presise; man får vite navnet på initiativtakerne og hva deres planer nøyaktig går ut på, og disse blir herved forkynt av luksuriøse brosjyrer i firefarvetrykk (…)
Hvem har ikke tenkt, når han står overfor en parisisk boliggård, at den var umulig å ødelegge? En bombe, en brann, et jordskjelv kunne selvsagt legge den i grus, men hva annet? For et enkeltmenneske, en familie eller endog en hel slekt, fortoner en by, en gate, et hus seg som noe uforanderlig, noe tiden og menneskelivets omskiftelser ikke biter på, og det i den grad at man mener man kan stille opp mot hverandre som motsetninger menneskets skrøpelighet og mursteinenes usårbarhet. Men den samme feber som, i tiden fra og med attenhundreogfemti fikk disse bygningene til å reise seg, i Batignolles som i Clichy, i Ménilmontant som i la Butte-aux-Cailles, i Balard som i le Pré-Saint-Gervais, gjør nå alt hva den kan for å ødelegge dem.”
***
Av Filip Roshauw og Audun Vinger