Viltvoksende trio

Av Audun Vinger

Vinterhagen
Veksthuset
(Jazzland)

Så lenge det finnes et Kulturråd eller -direktorat, må norske jazzskribenter i hus og hytte vurdere å sende inn en søknad om støtte til manusarbeid til en bok med arbeidstittel «Den norske pianotrioen». Norsk jazzhistorie er full av sentrale eksponenter for dette formatet, og slik er det fortsatt: med store publikumsfavoritter som Espen Eriksen, Maria Kannegaard og plateaktuelle Tord Gustavsens grupper som bjellesauer. Og med en stor underskog av mer alternative tilnærmingsmåter til denne rike tradisjonen. Men noen må kjappe seg – om vi skal tro på mistanker om utviklingen, politikkens nye stil og «folket» og deres arrogante ignoranse, er ikke kulturpolitikk fremtidens sikreste kort. Så sant man ikke mener norsk kultur som i håndhilsning og eting av svin. Det forbløffende tilbudet av fantastisk norsk musikk og talentfulle musikere og fine steder å fremføre den på, er et direkte resultat av nettopp kulturpolitikk. Og det siste tilskuddet Vinterhagen er atter en triumf.

De siste par årene har pianist og komponist Liv Andrea Hauge fra Mosjøen på meget kort tid fått høy anseelse, mange oppdrag og fornøyde lyttere. Vi forelsket oss i det melodiøse men også mekanisk drivende spillet hennes allerede med Kongle Trio, som beklageligvis er satt i varig pausemodus, men det har vært gøy å se utviklingen hennes med vidt forskjellige prosjekter i små og store varianter. Hun gikk videre med trio i eget navn som kom seg helt til samarbeid med Arktisk Filharmoni og gode greier, uten mistanke om at den trioen er pauset, dukker hun her opp med en ny. Vi antar at det er flat struktur, men hun møtte altså trommis Andreas Skår Winther og bassist Fredrik Luhr Dietrichson da de var en del av hennes store ensemble som turnerte med bestillingsverk forleden år. Det må ha vært full klaff for klikken, for det glir godt fremover når de har skrellet løken ned til tre personer – noe de viser med likeverdighet, et koherent sound og nødvendig variasjon gjennom ni melodier.

De slekter på forskjellige grener av norsk pianotriotradisjon – den underfundig kantete linjen som går gjennom Finnerud, Wallumrød, Kannegaard, Lauvdal er en viktig del av Hauges signaturlyd, men det er kommet mer til. I likhet med på fabelaktige Johan Lindvalls nye trioutgivelse «END» merker vi mørke skygger som truer rundt neste sving – og det er også rom for mer allment tilgjengelige lyriske toner.  Bandnavn og albumtittel viser til kreativitetens grønne fingre, og hvordan viktige kunstplanter kan fremdyrkes under tilpassede og kjærlige forhold. Og til overmål er dette ikke bare en syssel for deres del, det er til vårt felles beste. Mange låter er burde fenge med sine umiddelbare og rytmiske hooks, slik som «Det gror» og beslektede «Viktorianske blomster». Det er også motstand og arbeidsomme toner her, som i «Jord på knærne» – er Hauge og kompani ute med hageredskapene og hakker løs.

Men den virkelig store låta her er også et innspill i en lengre debatt om det jeg har kalt «variasjoner over Det norske riff». Jeg snakker her om bangeren «Fauna av fabler»,  som i seg selv antakelig også er et pek til Charles Mingus-låta «Fables of Faubus». Ja, det er et hulbækmosk intermezzo her med skjør fløyte. Men med sin uimotståelig rullende, autoritære bassgang setter den seg midt i en sær norsk tradisjon som jeg tror startet med Christian Wallumrøds «Haksong», som så ble plukket opp av Wako på deres «Trakterer du musikk?», og så gikk innom Ballrogg på deres «Miami Weekend». Hvor skal bassgangen videre neste gang? Det er vanskelig å si, men jeg gleder meg i hvert fall, både i jakten på riffet, og til Liv Andrea Hauges utvikling sammen med sine medspillere.