NTT: Cosmopolite er et røverkjøp i en tid hvor det meste er dritdyrt

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts hersens kulturavis i digital remseform for jazzen og omegnen. Vi har jobbet overtid, det stunder mot kveld, så vi hopper rett i det og nevner noen raske konserter før ukas hovedsaker.

1. Harpefoss Hotell i Sør-Fron, en lørdag i september. Der er det sikkert godt å være! I morgen spiller felespiller Helga Myhr og cellist Tanja Orning konsert der, klokka 15.00. De har sluppet den første låta fra sitt kommende duoalbum på Motvind (plateselskapets andre fele-og-cello-album for i år, etter Gap of Ginn med Hans P. Kjorstad og Ernst Reijseger). Den heter «Trilltrall», og sånn her går den:

2. Fram Kunstfest er i gang på Nesodden nå, med et av årets villeste festivalprogram. Vi skrev litt om vokal-workshopen med Phil Minton i forrige uke, og Jazzinorge har skrevet et særs lesverdig intervju med Paal Nilssen-Love, som er en av arrangørene. Han Bennink & Terrie Ex spiller, Wencke Lagertha Fugelli Mühleisen og Kamilla Danielsen møtes til samtale, Isach Skeidsvoll spiller solopianokonsert, Jai Shankar og Kaveh Mahmudiyan har en duoopptreden, det er workshops, Svartskog Spellemannslag, norsk-belgiske Jonas Cambien møter den sørafrikanske perkusjonisten Kesivan Naidoo og så videre og så videre. Alle dagene (altså i kveld, lørdag og søndag) er det også et festmåltid for artister og publikum inkludert i billettprisen. Det skjer på Nesodden Samfunnshus.

3. En eklektisk lørdag i Oslo kan se omtrent slik ut: Start klokka 14.30 på Hærverk, der den fremragende serien Improverk har sesongåpning med to konserter: gomA, som består av Elena Perales Andreu på klarinett og Jonas Evenstad på slagverk, og gitarist Ivar Grydeland. Pil så videre til Herr Nilsen, hvor den fantastiske saksofonistenes-saksofonist-saksofonisten Joel Frahm spiller med sin trio, bestående av Dan Loomis på bass og Ernesto Cervini på trommer. Husk å hydrere godt, spis en Tex Burger eller noe sånt og stikk til Victoria East for å høre Gabriela Garrubo, svært sjelfull bergens-brasilianer med attityd, stemme og låter. Etter det kan man gå hjem, eller ta festen videre på Becco eller Last Train eller Makulator for å nevne tre åpenbare alternativer.

4. Søndagsserien Samtidsmusikkpub holder det den lover – ny musikk i ølete omgivelser. De har kommet til nummer 13 i rekka av konserter på Kafé Hærverk, og denne er blitt en innsamlingskonsert til inntekt for Beirut Synthesizer Center, somhar gjort om senteret til et mottak for utdeling og distribusjon av nødhjelp til de mange flyktningene som nå kommer fra Sør-Libanon. Det er Bergen Centre for Electronic Arts som arrangerer innsamlingen, og man kan selvsagt også bidra om man ikke rekker konserten: Vippsnummeret er 87779 (BEK). På Samtidsmusikkpuben denne søndagen får vi hørt “Apori … Apori!», skrevet av Inga Margrete Aas, som ble urframført på Ny Musikk Innlandets festival INN:PUST, høsten 2023. En av kongstankene til konsertserien er å sørge for at ny musikk overlever urfremføringen, og blir spilt flere ganger. Det er kvartetten Rugle som spiller: De består Linn Marie Haram på fløyte, Kathrine Kirkeng Oseid på saksofon, Karin Hannisdal på cello og Åsmund Moen på slagverk.

Også på søndag i Oslo: Waldemar 4 feirer ti år på Kampenjazz! Fredrik Ljungkvist på treblås, Håvard Wiik på piano, Erik Nylander på trommer og sjefen sjøl, Trygve Waldemar Fiske inntar Caféteatret. Det må bli bra!

5. Serien What the Folk arrangeres for første gang på MIR i Oslo på mandag – konserter, etterfulgt av folkemusikkjam, som skal skje siste mandag i måneden fremover. Først ut på scenen er Ester Thunander og Astrid Garmo, begge på fele og hardingfele.

6. For noen uker siden hadde vi et svært intervju med den glimrende bratsjisten/gitaristen/komponisten Ellie Mäkelä, og det er anbefalt lesning før torsdag, når et av deres band, nemlig Tussebruri, spiller på Juret. Norsk folkemusikk med mye lekenhet og innlån, og med et solid innslag drikkeviser og spotteviser som skildrer det leikne og vulgære, som elles ikkje høyrast.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Benny Golson med «I Rembember Clifford».

Toneff-pris til Torun!

Torun Eriksen. Foto: Alf Solbakken

Det kom en epost her om dagen, og der sto det: «Radka Toneff Minnepris for 2024 tildeles sangeren, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Torun Eriksen». Yeah! 100 000 kroner og svært fortjent anerkjennelse til denne sangeren og komponisten, og ikke minst tekstforfatteren, som tidligere i år imponerte med den norskspråklige plate Fastlandet. Dette sa vi om den i Jazznytt:

Det er få her i landet som frembringer vokal skjønnhet og norsk soul med større nerve enn Torun Eriksen. Nå er hun ute med sitt syvende album for Jazzland. Men mye er også nytt. Virkelig gode og gripende tekster på norsk, kledd i et elektroakustisk lydbilde i samarbeid med hennes mangeårige samarbeidspartner Kjetil Dalland på bass, og Alessandra Basso på flygel og elektronikk. Det er intimt og konsentrert, men musikken kan også sveve på i en ambient sky, som i låter «Kortreist».

Atle Nymo finner også sin plass i trioformatet på to kutt med virkelig nydelig, dansende klarinettspill. Hør på låter som «Ha feste» eller «Langs en vei» for voksne melodier som får tiden til å stoppe opp. Dette er tålmodig og inspirert musikk som gir landkjenning i en tid da vi tilsynelatende er som fortapt til sjøs.

Ikke jug, Torun, det må føles ålreit å motta denne prisen – og i ditt jubileumsår! Det er ikke bare-bare å holde hodet over vannet i vår del av musikkbransjen, det hjelper da sikkert å å bli sett.
– Å beskrive det som ålreit ville være å juge, for dette føles veldig stort. Nesten svimlende. Det kom så overraskende på, og jeg fordøyer det fortsatt. For å følge vann-metaforen din: Jeg har vel vært vekselvis under og over vann i hele mitt virke som skapende og utøvende musiker. Sånn kommer det sikkert alltid til å være for meg. Det er kanskje bare en slags rytme i tråd med dette yrkets natur, som handler om å oppnå å være i flyt, men også stå i og omfavne motstanden og dynamikken mellom disse. Men det er jo forskjell på motstand i møte med oss selv og materialet, og den som kommer fra utsiden, det være seg bransje, presse, publikum eller andre miljøer. For å tåle den siste, hjelper det som du sier å bli sett og tatt på alvor. Og så mange har gjort det opp igjennom årene, at jeg allerede har veldig mye å være takknemlig for. Likevel, prisen er en anerkjennelse av arbeidet mitt helt utenom det vanlige. Det er ikke gitt å få oppleve det, så jeg er dypt rørt og ydmyk av hele greia. 

Men alt har en begynnelse – hvordan ble det slik at du ble glad i jazz og soul og det å synge – og så tok det videre til å ville jobbe ordentlig med det?
– Jeg begynte å synge veldig tidlig. Først masse gospel i barne- og ungdomskor, soul i diverse band, så på videregående, standardlåter. Her skrev jeg også mine første sanger. For meg har det alltid vært en helt klar følelse av å «måtte». Å synge har vært nødvendig på en måte. Jeg har hatt behov for å uttrykke meg, men også finne ro i all uroen, og det skjedde når jeg sang. At det ble jazz og soul var kanskje en blanding av hvor jeg vokste opp og at jeg må ha kjent at denne måten å synge på resonnerte i meg. At jeg fikk det til å klinge og svinge. Også elsket jeg jo å høre på denne musikken. Det gjør jeg fortsatt. 

Les også: Torun Eriksen om Aretha Franklin

Det skjønner jeg godt. Hva vil du si at er posisjonen til jazzvokal i dag – klarer nye utøvere å finne en naturlig plass i hvordan musikken lever nå eller er man nødt til å være fakkelbærere for en lang og nobel tradisjon?
– Sånn jeg opplever den norske scenen med de unge folka som stadig dukker opp, er det en herlig selvtillit som gjør at de naturlig tar plass, spiller sin egen samtid og har med seg en haug av fortidsfakler inn i morgendagen. Ikke som tvang, men fordi de vil og kan. Jeg vet ikke om de ville sagt det sånn selv, men noe gjør i hvert fall at mye av musikken oppleves fri og ikke tvungen. Og det berømte spørsmålet om hvorvidt det kan kalles jazz eller ikke virker å være underordnet. Det gjør meg glad. Jazzen forsvinner ikke, den er bare i bevegelse. 

Torun Eriksen. Foto: Kaja Bruskeland

Radka er så stort «ikon» nå at det er vanskelig å bare høre på det sånn helt vanlig og hverdagslig. Hva er ditt forhold til hennes stemmebruk og katalog?
– Hun har en tilstedeværelse det gnistrer av og synger som om alt i hele verden står på spill. Av en eller annen grunn var det først som ung voksen at jeg gikk dypere inn i katalogen hennes. Da holdt jeg på å lage materialet til førsteplata, og var veldig fokusert på å klare å være tydelig i mitt eget uttrykk. Kanskje det var derfor  jeg ble grepet av historiefortellingen og egenrådigheten hennes. Hun kan ikke forveksles med noen. Det fascinerer meg fortsatt når jeg hører på henne. 

Samtidig er jo Radka slettes ikke bare Fairytales og det andektige piano/vokal-formatet. Hun var jo glad i popsoul og singer/songwriter-tradisjonen fra sin egen tid og covret Kenny Loggins, Patti Austin og flere slike. Med tanke på deler av dine plater er vel ikke dette milevis unna?
– Nei, nei. Jeg tror dette også er en viktig grunn til at jeg lar meg inspirere. Hun synger alle disse låtene med stor kjærlighet og gjerne tydelige referanser, men uten å forsøke å oppfylle noen sjangerkrav. Det blir på hennes måte, og dermed får hun enhver låt til å høres ut som sin. Så enkelt og så vanskelig. 

Siden første gangen jeg så deg i en showcase i studioet til Bugge Wesseltoft, ja det må ha vært over tjue år siden, har du jobbet tett med Kjetil Dalland. Klarer du beskrive dette spesielle samarbeidet over så lang tid – fullfører dere hverandres kunstneriske setninger?
– Så fint å bli spurt om Kjetil. Min musikk hadde ikke vært den samme uten hans unike musikalitet, ører og evne til å komme opp med ideer jeg aldri kunne kommet på selv. Det er et privilegium å bli så godt kjent med hverandre musikalsk som vi har fått mulighet til gjennom de siste 25 årene. Vi har øyeblikk som dekker hele skalaen. Fra det magiske til det helt hjelpeløse. De ytterpunktene gir en viktig trygghet når sårbare skisser skal bli til sanger. Samtidig blir jeg bare ikke lei, for han overrasker meg alltid med noe nytt og rart og morsomt. Han er en utforsker som fortsatt sier ja til å bli med på nye prosjekter vi ikke kan vite hvor tar oss. Jeg håper han vil spille med meg for resten av livet.

Du sang på norsk på den flotte plata som kom i våres – kommer du i kontakt med stoffet på en litt annen måte da, vil du si? Og ga det mersmak?
– Det var helt nødvendig å gå inn i det norske. Jeg har visst at jeg skulle det i mange, mange år, men måtte bare finne riktig prosjekt og tid – og jeg måtte bli modig nok. Samarbeidet med Oslo Jazzensemble ga meg en dytt da jeg skrev sangsyklusen Lydogram på norsk i 2020. Selv om jeg for lengst hadde startet å skrive på Fastlandet, var det en forløsende faktor å jobbe med tekster til et helt annet prosjekt. Å skrive og synge på norsk gir absolutt en egen nærhet og kontakt med stoffet. Denne nærheten er også det vanskeligste. Det er som å stå helt innpå en vegg og se på et stort maleri. Du ser ingenting. Bare kjenner veggen mot panna. Utfordringen har vært å få avstand nok til å bli kjent med eget språk om igjen, og å nærme seg lydene og innholdet med dette nye blikket for å finne sin egen stemme i et poetisk norsk språk. Nå når jeg synes jeg har klart å få tak i noe der, er det ingen vei tilbake. Mersmak, indeed. 

Hva skjer med deg ellers utover høsten, da?
– I høst blir det konserter med alle de ulike prosjektene jeg holder på med. Jeg gjør  konseptet LYDHØR i Kilden på tredje sesongen med kollega Hilde Norbakken, spiller et par konserter med det lille, høyt skattede juleprosjektet Sanger om Glede og Fred, så blir det Lydogram med Oslo Jazzensemble og fantastiske Terje Strømdahl som skal være med å lese noen av tekstene mine. Det blir utrolig spennende. I tillegg får vi heldigvis spilt låtene fra Fastlandet både i Kristiansand i desember og når prisen skal deles ut på Victoria 6. november. Da må du jo komme.

Det tar jeg som en oppfordring til remsas lesere også!

Noen ord til støtte for Cosmopolite

Miloud Guiderk under stjernehimmelen i Cosmopolites inngangsparti. Foto: Cosmopolite

Jaja, om ikke annet tegner dette til å bli god høst for gode gamle ord som “livreim” og “hestekur”, for ikke å glemme kapittel 41 i første Mosebok, der den pragmatiske mystikeren Josef tyder Faraos drøm om å stå ved elvebredden og se syv fete og syv magre kyr stige opp fra vannet. “Magre år” går igjen med samme hyppighet som “skandaleboka” i avisene denne uka: Økende rente, inflasjon, eldrebølge og prisstigning bidrar til at økonomien i norske kommuner er presset, kuttene i år er en forsmak på det som vil komme de neste årene. Faen! 

Dette vil sikkert gjøre livet litt vanskeligere for svært mange som jobber med å skape kultur rundt omkring i hele landet fremover. Vingeklippingen av Oslo Nye Teater har kapret de største overskriftene, men kuttene i kunstnerstipender i Bergen er på mange måter et enda mer urovekkende eksempel på at kulturens rolle i politikken er i endring, nettopp fordi det ikke er snakk om så store summer, men har vært en viktig del av en langsiktig satsning på Bergen som kulturby. Det er noe veldig guffent der, som ikke egentlig handler om kuttene i seg selv og hva de fører til akkurat nå. En stram økonomi må naturligvis også kulturlivet forholde seg til. Men det er noe i måten byrådene i Bergen og Oslo har dealet med kulturlivet på i disse sakene som får meg til å tenke at vi  er forbi et slags vendepunkt. At stemninga i samfunnet som gjorde at vi bestemte oss for å bygge opp disse ulike institusjonene og ordningene i utgangspunktet, kanskje har endret seg nok til at det vil være mulig å gjøre ganske drastiske ting i årene fremover.

Er det noe kulturlivet sliter med, så er det å sette ord på egenverdien sin på et vis som alle kan kjenne seg igjen i – det blir enten for høytflyvende og skittviktig, eller så blir det smådesperat og instrumentelt – kultur som demokratibygger, kultur som kreativitetsstimulator når vi skal finne noe å leve av etter olja, kultur som næring, eller den siste dreiningen post-Ukraina, kultur som beredskap. OK, kanskje kultur kan være alt dette, men det kan jaggu også være ingen av delene. Det blir ofte vagt, you had to be there-baserte følelser. Som politisk satsningsområde er kulturen avhengig av at det eksisterer en underforstått, forholdsvis bred enighet om at den er fellesstoff. Noe som angår oss, eller som i det minste er kjekt å ha, selv om vi ikke bruker tilbudene aktivt selv. Det kan virke som at kulturbyrådene i Bergen og Oslo, når de har håndtert disse sakene, ikke er helt enige i den forståelsen. At de regner med at mange nok har det på samme vis som dem, og kanskje ser for seg at kulturlivets alltid synlige protester kommer til å fremstå som tonedøve i en situasjon hvor mange opplever trange tider. Jeg tror ikke de tar helt feil i det.  

Men faen heller – vi er jo nødt til å si fra der vi er uenige uansett. Dere får nesten ha oss unnskyldt for at vi forutsigbart nok zoomer inn på et eksempel fra Oslo, men dette ligger hjertet vårt nært: Da byrådet i Oslo la frem sitt forslag til budsjett for 2025, inneholdt det et kutt i driftstilskuddet til Cosmopolite på Torshov. Kuttet i støtten er på om lag 40%, fra 1 million til 612.167 kroner. I Ballade får prioriteringen det glatte lag av Kari Grete Jacobsen i Østnorsk Jazzsenter. I tillegg kommer kunstnerisk leder Miloud Guiderk og daglig leder Anna Sienkiewicz til orde. Det blir vanskelig. 

Jeg vil tippe at en del lesere av NTT har et nært forhold til Cosmopolite. Noen har sikkert hatt det helt siden stedet lå i Industrigata på Majorstua på nittitallet. Andre er nye venner av huset – stedet har fått mange slike de siste årene. Den mentale distansen til Torshov “fra sentrum” har skrumpet inn til det meningsløse, og stedet har kombinert sin svært distinkte internasjonale bookingprofil, basert på Miloud Guiderks unike nettverk og smak, med å huse en rekke forskjellige konserter i regi av festivaler, musikkagenturer og andre som trenger et hus. Når de er blitt et yndet sted for konserter i regi av FKP Scorpio, en av sværingene blant bookingselskapene i Norge, tar jeg det som et tegn på at mange forskjellige konsertpublikum finner fram dit, og liker det de opplever – både fordi konserter har en tendens til å bli bra der, og fordi stedet har en helsikkes x-faktor. Alle som har vært der, som har sett stjernehimmelen i takhvelvingen som møter deg i inngangspartiet, svart-hvitt-fotografiene i gangene av legendariske konserter og celebre musikere som gjennom årene er blitt regelrette husvenner, alle som har opplevd stemningen inne i lokalet når en konsert virkelig fester tak, vet naturligvis hva jeg snakker om. Det er mange gode konsertscener – også er det noen få man forelsker seg litt i. Cosmopolite tilhører den siste kategorien – en perfekt blanding av staselig – litt som å gå i teateret – og akkurat passe rølpete. Stedets mange trofaste ansatte er også kulturpersonligheter i seg selv – akkurat sånn det skal være. 

Men ok, dette vet de som har vært der i en eller annen sammenheng. Cosmopolite tar imot rundt 50.000 publikumere i året, fordelt på 200 arrangementer. Hva med resten, som ikke nødvendigvis ser på dette kuttet som spesielt dramatisk i en tid hvor det kniper overalt? Til dem vil jeg kanskje si at Cosmopolite gjennom årene har tatt tak i svært mange ulike oppgaver som jeg tror bykulturen hadde måttet løse uansett, og som hadde endt opp med å koste skattebetaleren mye mer om de skulle blitt gjort i hus med “Riks-”, “Nasjonal-” eller “Kommunal-” i navnet. Ikke til forkleinelse for den typen steder (eller, ok, en ørliten forkleinelse er det nok, jeg vet ikke hvorfor man alltid sier det på den måten. Jeg tror uansett disse flotte stedene tåler det), men det er vanskelig å se for seg noen av dem klare akkurat det Cosmo gjør. 

Her er et utvalg av hva de har holdt på med i september: Backstreet Girls har feiret 40-årsdag. Jødisk museum har arrangert Klezmernatt, som de gjør hvert år. Ultima var innom, med Maja S. K. Ratkje og Ensemble Moderns National Anthems, som så helt bananas ut der de fremførte nasjonalsanger fra fiktive land iført fiktive folkedrakter. Det har vært kubansk kulturdag med tilbud for hele familien. Den tyrkiske psych-rock-stjernen Gaye Su Akyol vendte tilbake. Stedets nærmeste naboer Nieu Scene har brukt lokalet til en rekke stand up-opptredener og diverse tullball fra scenen. Fremover kan vi nevne at Voo Voo spiller der i forbindelse med Polske Filmdager, at delingsfusion-bandet Sungazer (det hvor han Adam Neely spiller bass) starter Europa-turneen sin der og at Bill Frisell kommer. 

Dette er hverdagen til et usnobbete, egenartet kulturhus. Ordet “mangfold” kan være en hemsko, det kan bli trangt på sitt vis, noen ganger gir det inntrykk av å være sin egen nisje. I sånne tilfeller skjønner jeg at skepsisen også vokser frem. Men om du stikker på en konsert med en av Cosmopolites bookinger med artister fra afrikanske, søramerikanske eller arabiske land, får du lett en jordnær opplevelse av hva mangfold kan bety i praksis. At det for eksempel handler om folk med ulik landbakgrunn som bor i Oslo (og omegn), og som får utløp for musikalske kick på Cosmo som de ikke ville fått andre steder. At de i tillegg har veivet fanen høyt og stolt for sjangere som ikke har vært like synlige på andre scener – som fusion av gammelt merke, prog og soul – er en stor bonus for oss som bryr oss om den slags musikk. Det finnes mange former for mangfold. 

Norsk kulturpolitikk har hatt mer enn et snev av elefantsyke, av troen på nye hus, saler og sentre, i hele mitt voksne liv. Det gjelder ikke minst i Oslo, hvor disse byggene har vært en viktig ingrediens i byens gryende identitet som nyrik spradebasse. Gjort er gjort, bygget er bygget – det er lett å sette pris på tilbudene nye Munch og Deichman i Bjørvika står for, samtidig som det er en kjensgjerning at de kommer til å forsyne seg grovt av den kommunale kulturkaka i årene som kommer. Dermed blir det kanskje også enda viktigere å se verdien av de stedene som eksisterer på helt andre premisser. Hør da: Om noen hadde foreslått et kulturhus som skulle være storstue i en bydel på Oslos østkant, som skulle være en pådriver for global bredde i byens – og landets – kulturtilbud, som skulle være Progheim, Fusionheim, Soulheim og Gospelheim i ett og som på toppen av det hele skulle doble som scene for stand up, ville jeg tenkt at det hørtes ut som nok en milliardsprekk-skrivebordsfantasi. Kanskje det kunne blitt fint, men ærlig talt. Men det er altså det vi har i dag – og én million kroner i året er et av få røverkjøp i en by hvor det aller meste er blitt dritdyrt. Leve Cosmopolite – om vi sørger for at de kan fortsette stimen de er inne i, tror jeg også mange som i dag er likegyldige til scenens fremtid en gang vil bli overrasket over å finne et sted hvor de føler seg hjemme. En flik av kulturen som er for dem.  

Grasiøse skyer over Grenland

Donner. Foto: presse

Vi er alltid fascinert av Jacob Holm-Lupos mange musikalske prosjekter og skriverier, og prøver å følge dem opp her, enten det er pastoral folk og prog, kald elektronika, smooth jazz, vestkystrock eller hva det måtte være. Fra det kommende albumet fra Donner kom det nettopp en smakebit i form av singelen «Grey Skies over Stridsklev», der han har fått med seg Jonas Kilmork Vemøy fra Maridalen på trompet. Og selv om man er synshemmet og ikke kan se omslaget, er det klart og tydelig at dette er en homage til ECM-soundet på åttitallet. Vi lurte på hva som var bakgrunnen for denne nye avkjørselen fra hovedveien, og ba ham samtidig om å komme opp med fem eksempler på hvordan åttitallet var sett fra München.

— Dette Donner-albumet handler om å finne magi og numen i tilsynelatende hverdagslige omgivelser. Alle låtene er inspirert av steder og øyeblikk i Grenlandsområdet hvor jeg bor. Akkurat denne ble til etter en kjøretur over Stridsklev, et høydedrag sør for Porsgrunn sentrum. Det var grått og vått – og flott. Jeg tenkte at dette kunne bli en fin, ECM-aktig snutt, så jeg dro hjem og penslet ut noen fåmælte akkorder på piano. Jeg visste at Jonas’ trompet ville gi den perfekte flukten over de akkordene, så jeg ble veldig glad da han takket ja til å bidra. Det er trompeten hans som gjør snutten til en låt. Dette er nok det mest meditative øyeblikket på skiva, men folk har likt det så godt at jeg får vurdere å gjøre en hel ECM-aktig skive om en stund.

Ralph Towner – Blue Sun, «Shadow Fountain» (1982)
Dette er et album som har betydd mye for meg. Ralph Towners 12-strengerspill og kombinasjon av folk, klassisk, jazz og rock var en tidlig inspirasjon for meg, og progbandet mitt White Willow hørte mye på bandet Oregon. Men Blue Sun viste en ny side av Towner, og jeg synes både teksturene og harmonikken på dette albumet er nærmest perfekt – den varme gløden fra en Prophet 5 sammen med både stålstrengere og messingblåsere er en himmelsk kombo.

David Torn – Cloud About Mercury, «Suyafhu Skin – Snapping the Hollow Reed» (1987)
Dette er nok uten tvil mitt favoritt-ECM-album, og et jeg nærmest har hørt i stykker. Med King Crimsons rytmeseksjon, Mark Isham på sitt mest elektronisk eksperimentelle og David Torns majestetiske men vindskjeve gitar, er dette et album som tar deg med på en reise fra det helt stille og meditative til det himmelstormende – gjerne i én og samme låt.

Rainer Brüninghaus – Freigeweht, «Spielraum» (1981)
Jeg fikk først ørene opp for Rainer Brüninghaus da jeg fikk en Eberhard Weber-besettelse på videregående. Så dukket han opp på disse Garbarek-skivene jeg både elsker og hater. Men greia er at når jeg hører Brüninghaus på andres skiver, ønsker jeg alltid at jeg kunne få høre mer av ham. Så til slutt sporet jeg opp denne skiva, som ikke var så lett å finne, faktisk. En fryktelig undervurdert musiker, synes jeg, som ikke er redd for å gå utenom trygg harmonikk når han føler for det.

Marc Johnson – Bass Desires, «Samurai Hee-Haw» (1986)
Enda en oppdagelse fra mine videregående år på Hartvig Nissen. Den gangen var (Kafé Hærverks) Marius Gustavsen min jazzguru, og han introduserte meg for denne skiva, som jeg fikk umiddelbart dilla på. Hvor fengende er ikke denne låta?

Jan Garbarek – Legend of the Seven Dreams, «Brother Wind» (1988)
Det ville være uærlig ikke å ta med et Garbarek-spor, for denne skiva gjorde enormt inntrykk da den kom, selv om jeg i ettertid ser på den som begynnelsen på slutten på denne æraen av ECM-estetikk. Men det var først og fremst Brüninghaus’ synthlyder og -spill som solgte meg på denne skiva, og det står seg fortsatt. Også er det selvsagt mye flotte melodier her, og fin bruk av pauser og rom.

Showdown i downtown

Notene til Ingebrigt Håker Flatens (exit) Knarr spiller seg jo nesten selv, jo

Det er mye som skjer om høsten, også i faghandelen. Der kan vitebegjærlige lyttere med god smak blant mange andre interessante utgivelser se på to norske utgivelser av prekær kvalitet. Det er her snakk om Ingebrigt Håker Flatens prosjekt Knarr, som er ute med andreplata Breezy. Han og hans interessante bandsammensetning har tatt det et knepp opp nå, vil jeg si – man merker at det er Ingo i storformat, med mye vilje og evne til å gjøre en forskjell. Og med en ekstra emosjonell kant, i og med at det er en hyllest til Chicagos store helt jaimie branch. Albumet er anmeldt over en helside i den nye utgaven av Jazznytt – om du lurer på hva som står der kan du sneie innom Narvesen Continental og kjøpe et eks på vei til Juret i Vikaterassen, der lanseringskonserten skal være i kveld. 

Om det er fullt der, eller du får et innfall om å sneie i totalt annerledes retning ut av bladkiosken, kan vi glede deg om at du vil oppleve tilgang til nirvana også der.

For en knallmusiker som har vært mye i Håker Flatens sfære de siste 20 – 25 årene er jo dr. philos saxos Kjetil Møster. Det nye knall-albumet Springs fra et av hans band Møster! (det med Kapstad, Hængsle og Snah) skal lanseres på Victoria East. Det er omtalt over en helside i det samme nummeret av Jazznytt – men vi kan røpe at det er positive tanker om bandets omfangsrike og putrende musikk på trykk. Plata kommer på hans eget label Action Jazz som har ligget brakk i flerfoldige år. Det er bra at noen bringer håpet tilbake.

Men mens dere venter på å finne det bladet, kan vi ved to enkle visuelle eksempler vise at musikken er forlokkende forskjellig, men at det også har visse fellestrekk. Omslaget på Møster!-albumet viser de mange avstikkerne musikken tar, mens Knarr tydeligvis har funnet et slags kart til de samme avstikkerne. Om du følger med på notene vil du faktisk finne ut at det er fysisk mulig å få med seg begge konsertene denne kvelden. Møster! begynner 20:00 og Knarr begynner 21:00. Regn selv. Har du gode spasersko på vil det ikke bli noe problem. Er dette et utslag av en gentlemans agreement, eller bare et tegn fra kosmos? Vi sier ja takk, begge deler.

800 år med varehandel på tvers av kontinenter blir fusion på den nye plata til Ivan Mazuze

Ivan Mazuze. Foto: Tom Atle Bordevik

Ørene spisset seg på Jazznytt-kontoret da blogghalvdel Vinger skrudde på Penuka under arbeidet med siste nummer av bladet. Et svært opplagt band spiller snappy og fingernem fusion full av fengende afrojazz-hooks, stor synthpark og instrumentale krumspring, mer enn nok å følge med på. Men så er det også noen oppsiktsvekkende sceneskifter her og der, som om en vegg i studioet faller ut og bandet blir dobbelt så stort, med musikere fra Pakistan og India, Marokko, Gambia og Senegal. Dette er verdenen saksofonisten Ivan Mazuze har skapt seg denne gangen. Musikeren og komponisten er opprinnelig fra Mosambik og har bodd og jobbet i Norge i en årrekke. Penuka er en innspilling av musikk han skrev på oppdrag fra Global Oslo Music, og hvor han i tillegg til sitt eget band inviterte en rekke gjesteartister. På plate høres det ut som et folksomt og festlig lag – men det er også vitnesbyrd om gamle kulturutvekslinger over det afrikanske kontinent, intet mindre. Penuka har slippkonsert den 11. oktober på Cosmopolite – riktig band på riktig sted, må vi kunne si. Vi ringte Mazuze for å høre litt mer om tankene bak musikken.   

Hva betyr tittelen på albumet, Penuka?
– Det betyr å avdekke noe, det er direkte oversettelsen fra språket til den etniske gruppen jeg tilhører i Mosambik. 

Hva betyr det i denne sammenhengen?
– Det har å gjøre med historikken til området, om mellom 500 og 800 år med forbindelse til den indiske og den arabiske varehandelen. Det skapte mange forbindelser, og det dukket opp mange spørsmål da jeg begynte å lese om disse tingene. Mye kultur er bevart i afrikansk musikk, blant annet innflytelsen fra både den indiske og den arabiske verden. Den afrikanske tradisjonsmusikken endret seg på grunn av kontakten med disse befolkningene. Det har blitt et utforskningsarbeid – alle spørsmålene om forbindelsene gjennom varehandelen og hvordan det har påvirket den videre kulturen. Penuka består av ti låter jeg skrev som bestillingsverk – alt i alt  skrev jeg 30 ulike stykker, men jeg landet på ti som passet fint på denne plata. Og den er et bidrag til historiefortellingen. For gjennom arbeidet med det prosjektet oppdaget jeg all bevegelsen – forskjellige folkegrupper fra Nord-Afrika, fra sør og fra vest. Slik blir også musikken påvirket. Et eksempel kan være slavehandel fra andre land til Marokko, som bidro til å skape stilarten som heter gnawa i dag og som er en religiøs musikk – gnawa er musikk, religion og språk. Jeg fant også forbindelser mellom musikken fra Tsjad, Sør-Afrika og Zimbabwe. Musikken jeg har laget, er en blanding av alle disse bevegelsene, av møtene mellom indisk kultur, arabiske kontinent og innflytelsen mellom afrikanske grupper. Om man lytter på platen blir det jo kontemporær jazz med innslag av fusion, på en måte. Men så er det elementer av tradisjonelle perkusjonselementer og sang som er hentet fra de ulike tradisjonene, det er en stor blanding, haha! Det er improvisasjonsmusikk også, naturligvis – jeg er jazzmusiker, jeg har ingen annen måte å tolke musikken på enn impulsivt og improvisatorisk. Harmonisk henter jeg også mye fra tradisjonell jazz. 

Du nevner forbindelsene mellom handel og kulturutveksling og hvordan det har preget musikk i et land som Mosambik – er det sammensatte opphavet til musikken noe som blir diskutert og opplyst om, eller opplever du at det er en litt skjult historie?
– Nei, det er nettopp det, plata er et bidrag til historiefortelling. Det snakkes ikke om det. Da jeg studerte musikkvitenskap for femten-tjue år siden, begynte jeg å oppdage det. Jøss, her var en sang med innflytelse fra arabiske melodier, her var plutselig instrumenter som kom fra andre kulturelle settinger. Religiøse ritualer hvor man bruker tablas, for eksempel. Opprinnelsen til det instrumentet kommer fra India – hvordan havnet det der? Jeg stilte masse spørsmål, men hadde ikke noen musikkhistorisk litteratur som kunne fortelle meg historien. Penuka er selvsagt ikke et definitivt bidrag, det er masse som kan hentes frem og fortelles om disse forbindelsene. På en måte kan det sammenlignes med sporene vikingene satte land på det europeiske kontinentet. Var det bare plyndring og handel, eller var det noe annet også? Det finnes mye litteratur om varene som utveksles, men ikke fullt så mye om kulturutvekslingen. 

Hva er årsaken til det?
– Det er et godt spørsmål. Jeg er veldig interessert i historie, jeg har studert musikkvitenskap og det er naturlig for meg å gå gjennom historien for å forstå musikken vi hører på og lager nå. Men det har kanskje ikke vært så mange som har vært interesserte i å for eksempel forske på koblingen mellom musikkhistorie og handel i afrikanske land. Nå ser du jo Kinas innflytelse på det afrikanske kontinentet, det er mye bevegelse der. Og da er det igjen et spørsmål om hva som blir den kulturelle påvirkningen – også nå for tiden er det lite beskrevet. Handler det bare om varer, eller deles for eksempel musikk også? Det er kanskje et behov for å skrive mer om det.

Fortell litt om bandet du har med deg her!
– Trommeslager Raciel Torres, gitarist Olav Torget, keyboardist Jørn Øien og bassist Per Mathisen spiller på alle spor. Sammen med meg blir det en kvintett, og i tillegg får vi alle de andre elementene i form av ulike gjester som kommer inn for å vise de kulturelle forbindelsene og inspirasjonskildene som ligger i musikken. Men kjernebandet er en gjeng jeg har holdt på med i cirka 10 år. Dette er den andre plata med Per og Raciel og den første med Jørn. Jeg lette etter noen som kunne bidra på en annen måte på piano på, og Jørn er en fantastisk musiker. Olav har en fantastisk kunnskap om afrikanske strengeinstrumenter – han er en av de få som mestrer instrumentet ngoni i Norge. Det var veldig viktig å ha bandet med meg – vi forstår hverandre og snakker samme musikalske språk. Når det kommer til gjester, ønsker jeg også å vise at Norge har et ganske stort mangfold av musikere som kommer fra forskjellige deler av verden. Det finnes folk her som kan musikken – som Jai Shankar og Rohini Sahajpal, som spiller tablas og sitar – de bor i Drammen. Så har vi for eksempel Mariama Ndure, som bidrar med sang på wolof-språk fra Gambia. Hun bor i Oslo. Khaleed Laaouam bor også i Oslo, han bidrar på strengeinstrumentet og marokkansk gnawa-sang. Det går tilbake til forbindelsen til Marokko og slaveriet som jeg nevnte – å forstå hvordan gnawaen har påvirket andre stilarter. Så kommer sangeren Reshail Mansoor fra Pakistan og bidrar med nord-indisk klassisk stil. I tillegg kommer det religiøse – tre musikere fra Rajasthan som jeg har jobbet med tidligere, Det siste er to perkusjonister fra Senegal som bidrar med afrikansk perkusjon. Men jeg kan ikke gå ut og si at dette er autentisk representasjon av den amerikanske, indiske, og arabiske musikken – de elementene er bare inspirasjonskildene. 

Hvor mye research har du gjort for å kunne benytte deg av de ulike musikernes kunnskap?
– Det er mye graving. Det var en periode der jeg dro til enkelte steder i verden og hadde tett kontakt med folk som spilte tradisjonsmusikk. Jeg tok opp på mobilen, lyttet og sang. Jeg prøvde å leve med tradisjonsmusikk akkurat som om jeg skulle levd med John Coltrane. Å prøve å synge melodiene, å forstå hvordan det er med improvisasjon i den musikken. Det handler om å forsøke å gjøre det til en del av sjelen min, på en måte. Jeg har en referanse for hver av låtene jeg har skrevet. Det kan være et opptak som jeg pleide å høre på hver gang jeg jogget eller gikk på tur, for eksempel. Eller ting jeg har sunget om og om igjen – det er ganske mye fordypning av den typen. Det andre er jo å sette seg inn i det teoretiske bak ulike former for musikk på et overordnet nivå. Hvordan stilarten forholder seg til intonasjon, å forstå skalaene som brukes, å sette seg inn i den rytmiske kompleksiteten. Det var også viktig å kunne tolke det på en vestlig teoretisk måte, slik at jeg kunne hjelpe kollegene mine med jazzbakgrunn med å omsette det. Som komponist er jeg nødt til å fordype meg veldig godt teoretisk, samtidig som jeg måtte føle musikken i kroppen. 

Du jobber med flere tradisjoner som benytter seg av og ser på improvisasjon på ulikt vis – endrer det også perspektivet du har på jazzutgangspunktet i musikken?
– Det jeg kaller improvisasjon i musikken er det jeg ikke har skrevet ned. Det er det mye av i indisk klassisk musikk, for eksempel. Steder i løpet av en fremføring der man får lov til å uttrykke seg selv. Improvisasjon finnes også i mange afrikanske tradisjoner – bortsett fra melodiene som skal være akkurat det samme. Og om du tenker på standardlåter, er det det samme – du har melodier og plass til å improvisere. Det er ikke et unikt element. Vi vet at jazz er en blanding, mye kom via slaveriet til USA. Da snakker vi om handelen igjen. Ting som kom fra afrikansk improvisert musikk er blitt til jazz. Det er viktig å forstå det. Det var ikke så lenge siden jeg hørte på et intervju med Miles Davis, hvor han sa at Kind of Blue var inspirert av afrikansk musikk. Men plata ble det den ble på grunn av John Coltrane, Cannonball Adderley, Bill Evans og så videre. Det er jo også en rekke Coltrane-plater som refererer til afrikansk musikk. Men spørsmålet er hva de refererte til – hvorfor store, viktige jazzkomponister som dem ble opptatt av det afrikanske på ulike tidspunkter i sine karrierer. Kanskje de var opptatt av opprinnelsen. Men hva opprinnelsen egentlig er, er en diskusjon som kan tas i alle sjangere. I musikken jeg har laget blir jazzen også en inspirasjonskilde, på linje med alle de andre musikkformene vi benytter oss av. 

Hvordan har du spilt den inn?
– Kjernebandet spilte inn alle sammen samtidig i Newtone, det var viktig å oppnå en god dynamikk. Om man spiller musikk sammen, er det viktig å være sammen og ha én historie å fortelle publikum. Det var grundig arrangert og forberedt, for jeg skulle legge ulike spor oppå det vi hadde spilt inn med de ulike gjestemusikerne. Det var ting jeg hadde komponert i forkant med en tydelig plan. De tingene ble lagt seinere, men de ble gjort i samme studio med samme lydtekniker som var til stede. Det er disse små elementene som jeg tror må til for å kunne føle at vi puster sammen. At hele musikken kommer fra samme sted. 

Det er jo en plate som inneholder mye musikk, mange ideer og elementer og ulike instrumenter. Hvordan sørger man for at noe sånn også puster, at det ikke blir for massivt?
– Hahaha, det er et godt spørsmål – det var en prosess. Som komponist er det jo denne musikken jeg har hørt. Det lytteren opplever er det som har hatt musikalsk betydning for meg. Kanskje jeg bruker instinkt og impulser for å få det til, sånn at det ikke skal føles som en hel masse separate ting, at plata går fra én del til den andre. Det går også tilbake til hva Penuka handler om – det er ikke bare én ting, det er et verk som har sine kompleksiteter, som inneholder musikk fra den arabiske verden og India. Vi hadde ikke oppnådd denne platen uten samarbeidet mellom alle de som spiller på låtene. Du får en følelse av at det er samme bevegelse. 

Hva er planene fremover? Kan det hende du for eksempel spiller inn mer av materialet som var utgangspunktet for Penuka?
– Jeg vet ikke, rett og slett. Jeg komponerer mye – så det er mye som er lagt på hylla. Alt handler om tidspunkter i karrieren og hva som er viktig for meg. Sånne prosesser, hvor jeg bare fortsetter å skrive, skrive, skrive er vesentlig for inspirasjonen. Men om alt det skal munne ut i noe, er vanskelig å si. Sånn har det vært på tidligere plater også. Jeg har hatt flere låter, men så sitter jeg og lytter: Hva er poenget med å legge til fem låter til? Jeg kan jo fortelle en historie med ti låter. Akkurat som man kan fortelle mange historier med å spille én låt i en time. Jeg har en historie å fortelle med Penuka – men det er de ti låtene du hører. Hvem vet hva som blir utgangspunktet neste gang – det er som sol, regn og snø. Det er forskjellige ting som beveger deg. Men forskningsarbeidet ligger der, jeg kan gå tilbake til det og gjøre nye ting – kanskje bedre enn det her. 

Ukas single: The sound of Eina

Papoles trombone

Papole Khaki. Foto: Silje Askheim Eriksen

Konsertserien Jazzramp som foregår nede på SALT ved Oslofjorden har lenge vært en viktig arena for å spre ny jazz, også gjerne til et nytt publikum. På mandag kommer det et band som også er nytt for oss her i remsa, i og med at vi gikk glipp av konserten deres på Jazzincubator-programmet på Lillehammer i fjor høst. Men mye utvikling foregår også i unge musikere på et år. På mandag er det altså Papole Khaki med band som står på programmet. Dette er en trombonist, og sanger, fra Kristiansand og Kurdistan, som har fått sin forløsning under studier i Stavanger de siste årene. Foreløpig er kun singelen «Æ skriker» ute, men album er på vei – og det er nettopp gnisningen mellom norsk og kurdisk identitet og kunstnerisk klo, og følelsen av utenforskap, som er utgangspunktet for musikken. Dette var vi bare nødt til å finne ut mer om!

Først og fremst: trombone og vokal, det er en uvant kombinasjon! Er det noen felles pusteteknikker i bruk der?
– Veldig gøy at du spør om dette! Jeg har nylig begynt med vokal som bi-instrument med Anita Kaasbøll som lærer, og her har vi snakket om likhetene på teknikkene mellom trombonen og stemmen. Den kroppslige oppvarmingen jeg gjør før jeg spiller eller synger, fungerer like bra for begge to! Mye av fokuset er på å tøye brystet, fylle lungene og roe kroppen og musklene gjennom pusteøvelser. Når det kommer til bruk av støtte og mengden luft, så er det litt forskjeller, men ikke store nok til at det gjør så veldig stor forskjell.

Men hvordan kom du over trombonen da du først begynte å bli musiker?
– Jeg kom vel borti trombonen som 8-åring på korpsrekruttering! Jeg fikk prøvd alle instrumentene, og da jeg skulle bestemme meg så valgte jeg det instrumentet ingen andre hadde valgt. Man kan vel si at jeg fra ung alder av hadde en trang til å skille meg ut litt ekstra mye, hehe! Så var det selvfølgelig en fordel at jeg hadde lange armer og var over gjennomsnittet høy for en 8-åring. Dessverre hadde jeg en periode uten trombonen på ungdomsskolen, siden familien valgte å flytte til Kurdistan. Savnet var heldigvis stort, og idet vi kom tilbake begynte jeg i korps igjen i 10. klasse! 

Vi er veldig opptatt av trombone her i NTT og har laget et spesialnummer av Jazznytt om det. Det er et så fleksibelt instrument, funker i mange alvorlige sammenhenger, samtidig som det er et element av avslappet humor i det. Er det noen retning innen jazztrombone du er spesielt opptatt av?
– Jeg elsket spesialnummeret, veldig gøy! Godt å se at trombonen får litt ekstra kjærlighet hos dere. Jazztrombonen er ganske ny for meg, i og med at jeg ikke begynte å improvisere eller spille jazz ordentlig før i 2021. Men inngangen min til jazzen var Rita Payes, en katalansk jazz- og bossa nova-trombonist og sanger! Gjennom henne begynte jeg å høre på flere jazztrombonister, og fant mange forskjellige retninger man kunne jobbe med. De jeg ble mest opptatt av var modaljazz, frijazz og bossa nova! Men i år har jeg funnet mye interesse i god gammaldags swing, og ønsker å utdype meg mer i den.

Men da har vi fått gjort unna snakk om instrumentet – hvem er egentlig du?
– Hvem er jeg,  ja … vanskelig spørsmål. Jeg er vel bare en ung voksen som prøver å finne ut av veien i livet via det forumet som yter meg mest? Hverdagen er fylt med nære venner, musikk, massevis av kontorarbeid, og mine to kjære katter. Alle disse elementene er med på å forme meg til den jeg er og valgene jeg tar musikalsk! Litt mer konkret info er vel at jeg er 25 år, fra Kristiansand og Kurdistan, har to eldre søsken, og studerer jazztrombone ved UiS! Folk beskriver meg som direkte, bestemt, engasjert, motivert, som en initiativtaker og naturlig leder.

Da bør det vel gå bra. Hvilket område av Kurdistan har du familierøtter fra?
– Foreldrene mine kommer fra hver sin side av grensen! Moren min er fra Kurdistan i Iran, Saqqez, og faren min kommer fra Kurdistan i Irak, Suleimania.

Er det noen direkte kjennetegn fra tradisjonsmusikken derfra som viser seg i din nye musikk? Er det fellestrekk med norske folketoner?
– Jeg vil si det er flere kjennetegn til tradisjonsmusikken, men selvfølgelig pakket inn i miljøet jeg har vokst opp i. Mye av musikken min er modal, og melodiene jeg skriver er repetitive melodier som leker seg rundt vestlige skalaer eller maqam. Ofte finner jeg ut at melodiene jeg skriver inneholder kvarttonene som kurdisk musikk har, men siden jeg har akustisk piano i bandet, blir det litt vanskelig å beholde det. Jeg vil si det er fellestrekk med norsk folkemusikk, men det kommer mye av at folkemusikk stammer og leker rundt mange av de samme elementene. Jeg har lært mer om norsk folkemusikk på skolen enn kurdisk. Så det er naturlig at jeg mer bevisst bruker norsk folkemusikk, og ubevisst bruker kurdisk!

Og hva med noe mer moderne musikk fra Kurdistan og omegn? Rock og psykedelia fra Tyrkia har jo blitt populært i senere år, for eksempel, kanskje det finnes noe liknende?
– Jeg hører veldig lite på moderne musikk fra Kurdistan! Mye av det jeg har hørt av mer moderne musikk er festmusikk med synther og samme beaten som går om og om igjen, mens noen improviserer tekster og synger over. Onkelen min er en ganske kjent kurdisk musiker, så jeg får med meg noen nye ting via han, men jeg er ganske forelska i det gamle og bruker lite tid på den nye vestlig-inspirerte popmusikken.

Det slår meg at jeg vet altfor lite om kurdisk kultur og aktuelle samfunnsspørsmål der. Kanskje det også er noe av meningen med dette prosjektet?
— Ja, altså jeg håper flere får opp øynene og ørene for den kurdiske kulturen og folket! Det er få som vet hvor Kurdistan er, eller at det er 30 millioner kurdere i verden uten et land å kalle sitt. Musikk er en så sterk bærebjelke i kurdisk kultur, og det er bare synd at ikke flere i Norge, og resten av verden, har hørt det!

Er det noen temaer du kretser mest rundt i sangtekstene dine?
– Jeg prøver å skrive variert, men den perioden jeg ender opp med å skrive mest, er når jeg sørger. Derfor forteller mye av musikken min om det å vokse opp i et hjem uten trygge rammer, og hvordan det har vært å føle seg oversett. Jeg skriver mye om mine opplevelser med følelsene og traumene som kommer med å vokse opp i et psykisk og fysisk voldelig hjem, og hvordan det former hverdagen min i dag. Gjennom musikken min ønsker jeg å sette ord på det vondeste jeg kjenner på i tider av nød, og forhåpentligvis være en trygg dyne for andre der ute som kanskje er der jeg var da jeg var liten.

Oisann, ja det er mer enn å bare finne noen linjer om «moon in June». Hvordan har det vært å studere i Stavanger? Jeg har lyst til å følge opp hva som skjer av jazz og liknende derfra, men ikke kommet ordentlig i gang ennå.
– Det er helt fantastisk! Jeg har gått både klassisk og jazz her, og begge linjene er fylt opp med folk som er inkluderende og åpne. Miljøet er gode på å dyrke og løfte opp det alle sammen ønsker å gjøre! Det er engasjement og flotte initiativtakere som holder miljøet i gang. Det er masse band-aktivitet, flere store ensembler skapt av studenter, og bare generelt mye bra liv! Så er det en «zero bullshit-policy», så man er sikker på at man kan være 100% seg selv.

Fortell litt om bandet du har med og hvordan du har det sammen med dem. Bassisten som skal være med på Salt kjenner jeg fra det fantastiske bandet Leah, har litt mindre styring på de andre.
– Jeg er så heldig som har funnet de fineste folkene til å spille musikken min! Mange av oss fant hverandre via Det annet kjønn- kollektivet i Stavanger, og ble et fast band senere. Trommisen og bassisten er nyere medlemmer som skal spille konsert med oss for første gang på Salt. Jeg er evig takknemlig at akkurat disse gode menneskene har sagt ja, og vil gi en del av seg selv for musikken jeg har skrevet.  Bandmedlemmene mine er folk som er litt fra overalt, og driver med hver sitt! Tobias Fjugstad Flaate er bassist fra Horten som spiller i bandet GØTS, Elle Fenchel er trommis fra Sverige og slapp nylig en plate med Carl Petter Opsahl, Erlend Johannessen er pianist og trombonist fra Stavanger, Agnes Viksten er saksofonist fra Sverige med stor elsk for Coltrane, og Magnus E. Kaspersen er en barytonsaksofonist med sterk bakgrunn fra AOJO, ensemblet til Shannon Mowday.

Det ser ut som det kan bli en bra mandag på SALT. Hva skjer ellers?
– Denne uken spilte jeg konsert med Kristoffer Alberts under BlåTrå-konsertserien til Stavanger jazzforum. I november skal vi spille en liten konsert på Universitetsbiblioteket i Stavanger, og jeg har fått muligheten til å arrangere en av låtene mine til Bjergsted Jazzensemble, som vil bli framført på Big Band Bonanza i regi av Stavanger jazzforum. Jeg er også med å lede Det Annet Kjønn – Kollektiv, og holder på å planlegge konsert, jammer og øvelser med dem til våren, samtidig begynner vi planlegging av 5-årsjubileet i 2026. I går fikk jeg vite at jeg skal være nestleder for event for Fadderfestivalen på UiS 2025, noe som vil si at jeg blir bookingansvarlig for min første festival, noe som er veldig stas! Neste halvår har jeg et egendefinert prosjekt, som vil si at jeg kan forske på noe jeg selv velger, og så avslutte tredje klasse med en konsert! Her gleder jeg meg veldig til å utdype meg mer i kurdisk, afroamerikansk og norsk tradisjonsmusikk. Ellers jobber jeg mye med å få booket releaseturné for neste halvår, ettersom vi slipper vårt debutalbum tidlig kommende vår! Denne gigen på Salt blir en liten forsmak på albumet vi skal slippe, og vi håper det vil gi oss litt nye lyttere og engasjement rundt albumet.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger