NTT: Når Anna-Eva Bergmans lys blir til lyd

God helg, musikkfantaster, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts digitale rundskriv om jazzen og omegnen! Denne gangen er strimmelen fylt med stoff om kunst og kultur – og undres om det ikke er aller første gang vi har intervju med to søsken i samme utgave? Det kan ha skjedd før, vi er ikke helt sikre. Det viser seg uansett at bloggens to halvdeler hver på sin kant har intervjuet Adrian og Kim Myhr, den ene om en fersk plate, den andre om sitt forhold til billedkunstneren Mark Rothko. Vi har også snakket med Sigrid Aftret om inspirasjonen fra billedkunstner Anna-Eva Bergman, det er rett og slett blitt en liten spesial om forholdet mellom musikk og malerier, dette nummeret. Men alt til sin tid – først tar vi som vanlig en titt på konserter fra uka som kommer! Her er syv høydepunkter:

1. Sortland Jazzfestival satte i gang i går med en konsertforestilling der Iren Reppen, gitarist Håvar Langås Bendiksen og keyboardist Johannes Winther Farstad tolket den store visekunstneren Terje Nilsen, i tillegg til Elephant9. Det er mange godbiter igjen i dag og i morgen: Det framifrå Beatlescover-jazzbandet Rubber Soul Quartet er riktig band på riktig sted når de tar helg klokka 16.30 i dag, etterfulgt av Darling West og Swing’it. I morgen starter moroa med Vesterålen Storband, så er det Hot Club de Norvège, så spiller Maj Britt og Lars Saabye Christensen med Lofoten og Vesterålen Orkesterforening samt et glimrende band og så er det Gammalgrass, som også er riktig band på riktig sted, all den tid at de er et internasjonalt toneangivende ensemble i det travle skjæringspunktet mellom kunstmusikk og rølp på nattestid. I det hele tatt har Sortland Jazzfestival i år en godt gjennomtenkt, kompakt plakat som også skilter med et rikholdig kunst-sideprogram: Siri Tollefsen står for jazzfestivalutstillingen, i tillegg kan man også se Christin Løkkes utstilling Med Nennsom Hånd, og fotograf Ove Aalo har en utstilling med bilder fra festivalens historie. Det siste er på sin plass i år: Sortland Jazzfestival har nemlig rukket å bli 35 år i år. Gratulerer!

2. Janne Eraker er den mest markante steppdanseren i norsk jazz, en kunstner som ønsker å pushe håndverket videre – noe hun gjorde til gangs på fjorårets album Movements for Listening, som dere kan lese mer om i denne årgangsremsa. I kveld på Kafé Hærverk spiller hun med sitt nyetablerte ensemble, som består av Ivar Grydeland på pedal steel, Juliana Venter på vokal og Michaela Antalová på trommer. Det er ofte et åpent vindu til annen kunst når Eraker opptrer – Movements for Listening var også et prosjekt preget av visuell kunst. Denne gangen er det et forprogram av skuespiller Johanne Øyno. Den som møter opp på kafeen i Hausmanns gate klokka 20.00, får vite hva det går ut på.

3. Vi skrev litt om Ultima i det forrige nummer av remsa, men det er verdt å minne på at festivalen fremdeles er i gang i Oslo – i kveld kan man for eksempel se Anja Lauvdal spille sin wurlitzer på Munchmuseet, mens Deathprod lager lyd på Blå i morgen kveld. Og apropos Deathprod – i kveld spiller han og resten av legendariske Supersilent i Johanneskirken i Bergen, konserten er et samarbeid mellom Bergen Jazzforum og festivalen som lyder det fornemme navnet Bergen Kirkeautunnale, og som er byens festival for kirkemusikk. Det bør være en god match – det er både lek og et mylder av muligheter i Supersilents samspill, men også en patos som nok kler slike rom – og enhver anledning til å høre Ståle Storløkken spille kirkeorgel er noe man bør slenge seg på. Knirkeautunnale, si!

4. Bodil Niska pryder forsiden i det nyeste Jazznytt, som du både kan kjøpe på nett hos Tekstallmenningen og i velutstyrte bladkiosker. Inni finner du en hel Niska-spesial, inkludert portrettintervju, essay og ikke minst en Bare Jazz-tegneserie ført i pennen av trombonist og tegner Erik Johannessen. I morgen spiller Niska og hennes kvartett, bestående av bassist Stig Hvalryg, trommeslager Marcus Lewin og pianist Magne Arnesen, på Jazzsirkelen, Quality Hotel, Ålesund klokka 14.00, et aldeles glimrende konserttidspunkt.

5. Galumphing Duo – treblås og messing, saksofon og trombone, mesteren og læregutten, Shannon Mowday og Jørgen Bjelkerud. Plata deres fra i fjor er en perle som gikk titt og ofte på Jazznytt-kontoret – vi gjorde også et svært intervju med duoen. I morgen spiller de på Nesodden, i Galleri Vanntårnet – de har også ukas mest fjonge starttidspunkt – denne konserten starter 17.15.

6. La oss vende tilbake til Bergen, der det stormer rundt varslede kutt i kunstnerstipender og det noen oppfatter som et markant sporskifte i byens progressive og annerledestenkende kulturpolitikk. Nåvel, det skjer mye fett også – trommeslager Øyvind Skarbø, kjent fra både Skulekorps-ledelse, Bly de Blyant og mye annet rart, gjenoppliver konsertserien Øyvind Jazzforum etter et 12 år langt avbrudd. Det bør være til inspirasjon for noen og enhver: Bli ditt eget jazzforum! I perioden 2006-2012 var Øyvind Jazzforum en konsertserie og festival for improvisert musikk. Det er også et plateselskap. Når Skarbø blåser liv i forumet, er det med konsertserien 3×3 – bestående av tre triokonserter denne høsten. Senere i sesongen kan vi høre en fabelaktig trio med stemmekunstnerne Juliana Venter og Vilja Ellefsen, og så spiller han sammen med Anja Lauvdal og Eirik Hegdal. Men aller først: Skarbø på trummor, Magnus Nergaard på bass og Håvard Aufles på tangenter. Det skjer på Bergen Kjøtt på søndag, klokken 14.00 – som sagt, et av de bedre konserttidspunktene. 

7. Saksofonist Harald Lassen har vært ute på tur som vikar i Flukten i det siste, det har etter rapportene vært kjempebra, men til uka går det også an å høre ham fremføre eget materiale i kompaniskap med den særegne, fabelaktige gitaristen Sander Eriksen Nordahl på Operalåven i Hallingdal. Det skjer på tirsdag klokka 19.30. Navnet på scenen minner oss forøvrig om at Harald ga ut jazz-møter-opera-låta “Spazi Siderali” for noen år siden – jeg tør ikke spå om den dukker opp eller ei, men det går jo an å lytte til den på forhånd, om ikke annet: 

Sånn. For noen dager siden ble jeg tilsendt en konsertvideo av den hvileløst kreative pianisten Tor Einar Bekken, som i det daglige pendler mellom boogie woogie-piano og kassettutgivelser med fritt improvisert musikk. Ja, det er mulig, folkens. Jeg likte det lille klippet, som heter KNUST, hvor Bekken spiller piano og melodika, omgitt av lydskulpturene til Anders Elsås. Mye fint å se og høre på: 

Dette er artig, fra de offisielle kanalene til Eberson, duoen med Jon og Marte Eberson: For noen år siden fikk de en forespørsel fra advokatene til LL Cool J om å sample låta “White” fra Moose Loose-plata Transition, fra 1976. Det gikk seg til, det – nå er låta her, og den er vel også en god anledning til å lytte til litt deilig gammel rotnorsk fusion. Elgen er stadig løs. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er et dejlig stykke frilynt og stundom groovy musikk fra New Yorks loftscene, 1976 – Arthur Bennetts “The Need to Smile”:  

Myhr vil ha mer

Det er glede å oppdage at kontrabassist Adrian Myhr endelig har en plate ute i eget navn, etter årevis med nydelig strengeplukk med og for andre, i en rekke sjatteringer av den omegnen vi er så opptatt av her i remsa. Hans imponerende hårpryd er dessverre blitt noe moderert med årene, men hans musikalitet og evne til å kroppsliggjøre all verdens lyd i møte med forskjellige musikere har heldigvis bare vokst. Albumet heter Kokong og er sendt ut av Øra Fonogram i dag (finnes også på flott LP) – lytt til det egenartede og tålmodig hypnotiserende soundet han skaper sammen med Rasmus Kjorstad og Jan Martin Gismervik. Og møt ham først i strimmelen.

Etter rundt tyve år i norsk musikkliv er du omsider ute med egen trioutgivelse. Er vi dermed da her nærme selve kjernen av din musikalitet?
— Jeg mener at dette er så nærme kjernen man kan komme akkurat hvor jeg er i dag. Det er på en måte en blanding av all den forskjellige musikken jeg har drevet med i de siste årene som har transformert seg til denne nye musikken. Jeg har fått mye inspirasjon til denne musikken gjennom å spille med f.eks. Harpreet Bansal, Javid Afsari-Rad, Kim Myhr, Michaela Antalová, Helga Myhr, og bandene Johan Lindvall Trio og Oker. Det er elementer av både folkemusikk, fri-improvisasjon og samtidsmusikk i musikken. 

Hva er kongstanken bak materialet på Kokong? Det er absolutt et album og ikke bare en samling låter siden sist.
— Det hele starta vel med at jeg kjøpte et indisk harmonium og tenkte at det er et flott instrument jeg har lyst til å bruke litt mer. Jeg hadde lyst på et band med en liten besetning, men som kunne variere mye i lydbildet. Så jeg fikk med meg to musikere som spiller to instrumenter hver. Jeg ville lage en suggererende musikk med noen elementer som kan gå over lang tid. Det var også en viktig idé at musikken skulle kunne spilles helt akustisk og at vi kan spille konserter hvor som helst. 

Jeg tenker på liv som skapes innenfor en trygg enhet når jeg hører tittelordet – fortell litt om samspillet med dine medmusikanter her og hvorfor du valgte akkurat dem?
— Det var en fin måte å si det på! Å komponere egen musikk og ta med på øving er faktisk ganske skummelt, for ikke å si det å gi ut plate med bare egen musikk. Derfor er det jo veldig viktig at jeg har med noen i bandet jeg føler meg veldig trygg på. Det var en fin opplevelse for meg å ta med denne musikken inn i bandet og vi jobber veldig bra sammen med materialet. Jeg hadde lyst på et band med musikere som kunne improvisere fritt, men også med et sound mer mot folkemusikk enn jazz. Brukte ganske lang tid på å tenke ut hvem det kunne være, men er så fornøyd med at det ble Jan Martin Gismervik på trommer og harmonium og Rasmus Kjorstad på fiolin og langeleik.

Adrian Myhr Trio. Foto: Michaela Antalová

Hva var det som fikk deg til å finne frem bassen i utgangspunktet? Var det noen skole innen jazz, rock eller annet som appellerte ekstra til deg?
— Jeg spilte egentlig kornett i korps og min bror spilte saksofon. Han skifta til gitar, og det var han som sa til meg at jeg burde spille bass. Jeg trengte ikke så lang betenkningstid på det og skaffe meg en el-bass. Jeg begynte tidlig å ta timer med Mattis Kleppen og hadde også en fin musikklærer på skolen som ga meg god selvtillit og pusha meg på bass-spillinga. Fra el-bass var det også veldig naturlig å gå videre til kontrabass. Det er på en måte litt tilfeldig at jeg har blitt bassist, men jeg må si at det er virkelig en rolle som passer meg perfekt. 

Du er vel så ofte å høre i det vi tidligere kalte verdensmusikk, og folkemusikk/tradisjonsmusikk, og samtidsmusikk, samtidig som jazzen fortsatt er innhegningen. Har du utviklet deg i andre retninger enn du hadde trodd da du først begynte å spille?
— Ja, absolutt! For rundt 10 år siden spurte Harpreet Bansal om jeg ville bli med i bandet hennes og siden det har det ballet på seg med prosjekter innenfor verdensmusikk og folkemusikk. Det har betydd veldig mye for meg og åpnet mange nye dører for meg. Før dette drev jeg mest med fri-improvisert musikk og forskjellige former for jazz. Musikerlivet er spennende og hvem vet hvilke andre nye dører som åpner seg de neste 10 årene..

Ser du på mye av det du og dine holder på med i disse prosjektene som en slags musikalsk aktivisme – med å få dine norske lyttere til å oppdage en større kulturell himmel? Jeg tror det har noe for seg.
— Musikalsk aktivisme er et bra uttrykk jeg kjenner meg igjen i. Det er viktig for meg at publikum oppdager noe nytt med musikken jeg spiller. Enten jeg spiller tradisjonsmusikk eller nyskrevet musikk. Musikerjobben min har fått en større dimensjon etter at jeg begynte å spille med musikk fra andre steder i verden. For en gave det er for meg å kunne være med å vise frem forskjellige kulturer!

Apropos – er det noe sjeldent instrument du har kick på for tiden, noen nye musikere du har møtt?
– Jeg spiller jo i en duo med min kjære Michaela (Antalová, red.anm), hvor hun spiller fujara. Det vil jeg si er et ganske sjeldent instrument, da jeg aldri har sett noen andre spille det. Det er en slovakisk bassfløyte som klinger utrolig bra med kontrabass. Et tradisjonsinstrument spilt av gjetere i gamle dager. Vi slipper vår andre plate på det slovakiske plateselskapet Mappa i november! Ellers har jeg også akkurat begynt i et nytt band som heter Spove med Inger Hannisdal på fiolin som jeg har spilt med i årevis, men også med Nawar Alnaddaf på sang, oud, fløyte og harpe, og Silje Liahagen, en norsk folkemusikksanger som jeg ikke har spilt med tidligere. Vi var akkurat i studio og dette blir en skikkelig fin plate med to vokalister som fletter stemmene sine sammen og hvor vi blander arabisk og norsk folkemusikk.

Er du fortsatt med i Johan Lindvalls trio, den er jo ganske jazz – hva skjer eventuelt der?
— Ja det er kanskje et av de få prosjektene jeg har hvor jeg fortsatt spiller jazz! I november kommer vi med vårt tredje album, det skal hete End, og vi har releasekonsert på Kampenjazz den 10. den måneden. Vi har alle lyst til å spille mye mer med dette bandet. Johan skriver nydelig musikk og som bassist er det jo en drøm å være i rytmeseksjonen med Andreas Winther.

Du kommer fra en musikalsk familie. Har du i juleselskaper fått tilgang på noen hemmelige gitartunings som Kim har utviklet?
— Hehe! Jeg har jo spilt 12-strengsgitar i hans prosjektene You | Me og Sympathetic Magic og vært innom forskjellige kule gitartunings der. Ellers blir det jo endel snakk om musikk med Kim, ikke bare på juleselskaper. Kim er ekstremt oppdatert på både ny og gammel musikk, så jeg får alltid mye tips til å sjekke ut ting.

Og pappa Petter Fiskum Myhr kommer med ny bok straks, han har vel allerede utgitt fire bøker om Dylan. Er du på Bob-kjøret selv og har noen favorittepoker, eller ble du avvent under oppveksten?
— Bob Dylans musikk betyr mye for meg, da den gir meg mange gode minner om oppveksten min. Plata jeg hører mest på selv er Time out of mind, som har litt med å gjøre at jeg husker at den plata kom ut og har sånn sett et spesielt forhold til den. Veldig bra plate med sterke tekster og kjempefint produsert av Daniel Lanois. En annen epoke som er svært inspirerende er da han begynte å spille elektrisk musikk med The Band. Ganske rå energi der! Jeg og Kim var på turné med You | Me i Frankrike for noen år siden og etter en kjøretur gjennom hele Frankrike og mye trøbbel med levering av leiebil, ble vi endelig plukket opp av artistverten vår, og han hadde Dylan på anlegget. Det forandret dagen totalt fra å være slitsom til å bli veldig fin, og har blitt et godt minne fra turnélivet. 

Ukas album

Joel & The Never-ending Sextet
Marbled
(Motvind)

Hver gang man ser den svenske cellisten og bassisten Joel Ring, the cat in the hat, oppført i et band, vet man at musikken vil få en betydelig x-faktor av hans blotte tilstedeværelse. Han er en dypt seriøs men også morsom og lun musikertype. Ring opererer i svært mange typer feit musikk (som for eksempel Andreas Røysum Ensemble men også mer nedstrippede sammenhenger), og bidrar med en hip og subtil Lower East Side-estetikk som merkes selv i de mest kraftige band-uttrykk og mer intime formater. Dette er andre plate med hans eget band som ellers består av Milton Öhrström (piano), Heida Karine Johannesdottir Mobeck (tuba), Bror Tomas Sandström og Anton Jonsson (begge trommer) og Karl Hjalmar «Kalle» Nyberg (sax og klarinett). En kul besetning av særegne profiler som tråkler frem intrikat og begeistrende avantgarde-jazz med en touch av All Ears-festivalen – og groovy avant funk som i avsluttende «Sunny Lake Placid Blue». De ni kuttene veksler mellom hissig spinning med føttene på stedet hvil og lange, jubilerende innspurter der musikerne sammen skaper en intens fremdrift. Finnes også på en pen LP fra viktige Motvind records.

Slipp stemmen løs når Phil Minton gjester FRAM

Phil Minton i Steinhuset under Kongsberg Jazzfestival. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Meld deg på vokal-workshop med Phil Mintons Feral Choir her 

I det siste har jeg gått og tenkt litt på hva man skal – eller, hva man kan kalle det musikere som Maja S. K. Ratkje, Jaap Blonk og Phil Minton driver med. Eksperimentell stemmekunst er jo dekkende nok på sitt vis, det – men det er noe antiseptisk i det også, det skaper en avstand, føler jeg, som man ikke opplever om man er i rommet med dem. Avant garde-vokal har samme problemet, kanskje i enda større grad. Kanskje det helt enkle begrepet sanger faktisk er aller best, selv om de også skaper mange lyder man ikke nødvendigvis assosierer med skjønnsang, der de vrir og vender på sine stemmebånd, munnhuler, tenner og lepper? Det er jo såvisst sang også – selv om alle tre gjør helt ekstreme ting med det eldste instrumentet av alle, er det almene og hverdagslige i menneskestemmen også intenst til stede.  

Grunnen til at jeg har undret meg, er en rekke store konsertopplevelser med Ratkje, Blonk og Minton – på Kongsberg Jazzfestival, Moldejazz og Kafé Hærverk. Alle tre var på Kongsberg for å gjøre ulike konserter – og på Særingfesten møttes de også, og dannet til alt overmål et spontant blandakor, da de skulle ta et gruppeportrett sammen. 

Ratkje, Blonk og Minton. Foto: Hjelpsom festivalgjenger

Blonk fikk jeg i tillegg gleden av å se to dager på rad, først i Molde og siden på Hærverk. Da var jeg egentlig ganske mett på konsertopplevelser, men siden Blonk til alt overmål tok samme tog inn til Oslo, og siden hun jeg bor sammen med hadde lyst til å dra, kunne jeg liksom ikke være dårligere. Jeg fikk betalt for strevet i form av en av årets aller største konsertopplevelser – Blonk fremførte ett sett med uakkompagnerte komposisjoner av Kurt Schwitters, Antonin Artaud og en rekke andre storheter fra kunsttradisjonen han tilhører, og som det helt åpenbart er viktig for ham å formidle for nye lyttere. Etter en kort pause, hvor den Beckett-aktige nederlenderen solgte CD-er og bøker med poesi og billedkunst fra en liten reisekoffert, fant han frem laptopen sin og fremførte et sett med egenkomponserte lydinstallasjoner og sanger. Har du noen gang tenkt på hvor mange måter bokstaven “R” kan uttales på? Blonk har laget seg en etyde hvor han går gjennom absolutt alle. Det føles faktisk som en form for forskning – det er også hylende morsomt. Det var mange slike opplevelser i skjæringspunktet mellom forbløffelsen, fascinasjonen og latterkrampen på Hærverk denne kvelden. Det kunne også være ekstremt, og rørende – og fremfor alt var det noe med Blonks formidling og stemmebruk som ga meg en enorm kunst-sult: Et ønske om å sjekke ut hele historien han springer ut ifra, grave opp alt jeg klarer å finne om Schwitters, om Artaud, om nederlandsk improvisasjonsmusikk, punk og surrealisme. Sånne konserter, hvor du i tillegg til å kjenne en enorm begeistring for å være akkurat der, men også gleder deg til å dra hjem og fortsette utforskningen, er noe helt for seg selv. 

Ratkje så jeg på Særingfesten under Kongsberg Jazzfestival – hun spilte for én gangs skyld helt unplugged, uten andre hjelpemidler enn en bjelle eller to, tror jeg, i tillegg til mikrofonen. Konserten hennes startet bakerst i ganen – igjen, tror jeg – med noen kneppelyder som liksom ikke kom fra der hun satt. Siden bevegde hun seg rundt i lokalet, sang og hylte under taket, og fortøyde konserten i fremføringer av Bob Dylans “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” og Åge Aleksandersens “Va de du, Jesus”. Spørsmålene om politikken og kunsten, hvordan det ene kan passe inn i det andre, hvordan de kommer på kant, tror jeg man ofte må finne sine egne svar på. De som får det til, gjør det kanskje ved å være dønn ærlige med seg selv og publikum, men også ved å fortsette å leke og eksperimentere, gi plass til gleden over formen inni alvoret. Sånn var i hvert fall Ratkje den kvelden. 

Og så var det altså Phil Minton, som spilte to konserter i Kongsberg – én sammen med pianisten Veryan Weston i Smeltehytta, og én mutters alene dagen etterpå i det lille rommet som kalles Steinhuset. Her er vi fremme med det som kanskje ble sommerens aller sterkeste konsertminne – ja, jeg tror jeg mener det. Særlig den første duokonserten, men mest av alt begge to, sett i sammenheng. Som om han satte seg ned for å komme med et lite solo-appendiks dagen etterpå, tilbød konsertgjengeren en ekstra titt i mikroskopet på denne forunderlige stemmen. Minton kan plystre som en trekrone fylt med fugler. Han kan få frenetisk inn- og utpust til å bli et helt lite orkester, han kan grynte som en gris og han kan synge rørende ballader og gamle arbeiderviser – på et tidspunkt fremfører han to låter av Ho Chi Minh (Ah. The master, kommenterte Weston fra bak pianoet da Minton introduserte den andre låta av ham). Duokonserten lå liksom og dirret et sted mellom piano-konsert på puben og hardcore kunstmusikk – men også noe annet, improvisasjonsmusikk helt uten avstand, med plass til noen store spørsmål – om hvordan mennesket alltid har lekt med stemmen, om hvordan improvisasjon og tanker oppstår i kroppen vår, om slektskapet vårt til andre levende vesener og så videre. Samtidig var det en letthet og en humor i det. Fremfor alt var det fjetrende å se Minton, en mann i sin beste alder, kan man si, en alder jeg assosierer med en viss fysisk tilbakeholdenhet og en nokså nøye bevoktet intimsfære, være så åpen og uten festningsverk, om det gir mening. Han var som et barn. 

Weston og Minton på Smeltehytta. Foto: Espen Sanden / Kongsberg Jazzfestival

Vil du lære å synge og eksperimentere som Phil Minton? Helt siden åttitallet har han holdt workshops med noe han kaller Feral Choir, hvor alle som vil kan være med og eksperimentere med menneskestemmen – et instrument som er i stand til mye mer enn mange av oss er klar for. Neste helg arrangerer han en slik workshop på Fram Kunstfest på Nesodden, en festival som ellers byr på et nokså spinnvilt program: Han Bennink og Terrie Ex spiller duo-konsert, det blir spellemannslag og instrumentworkshops, klassisk musikk, folkemusikk, jazz og ulike andre former for improvisasjon. Workshopen finner sted på Samfunnshuset lørdag 28. september fra 15:30 til 18:30 og munner ut i en konsert på Fram Kunstfest, på søndag. Den koster 632,- (316 for studenter) og du får inkludert dagspass både lørdag og søndag. Minton spiller også en duo-konsert med Paal Nilssen-Love, en av arrangørene bak Fram Kunstfest, på Hærverk tirsdag 1. oktober. Store opplevelser i vente – . 

***

Ny samleplate: Den norske jazz-nåtiden på ett brett

Selv for faste lesere av Jazznytt og NTT, kan det være en svare utfordring å skulle oppsummere hva norsk jazz innebærer her og nå – hvor starter man, liksom? Heldigvis finnes det hjelp.

Jazz out of Norway er navnet på en serie samleplater kuratert av Norsk jazzforum, og gitt ut med støtte fra Utenriksdepartementet. De har blitt gitt ut som feite dobbel-CD’er med liner notes og annen nødvendig informasjon – men tidene endrer seg, og den nyeste samleren kan nytes digitalt på alle slags plattformer, i tillegg til en snerten liten booklet med beskrivelser av de ulike prosjektene, ført i pennen av Jazznytts gamle redaktør Rob Young. 

Dette er den ellevte Jazz out of Norway-samleren, og den byr på låt-høydepunkter fra en haug med folk vi har snakket med i remsa, i tillegg til noen vi har til gode: Hildegunn Øiseth, Maria Kannegaard Trio, Andreas Røysum Ensemble, Frode Haltli, Erlend Skomsvoll Trio, Hedvig Mollestads Weejuns, Leagus, Oddgeir Berg Trio, Gabriela Garrubo, Marthe Lea Band, Harald Lassen og så videre.  

Saksofonist Signe Emmeluth åpner ballet, og hennes band Amoeba er også plukket ut til å delta på festivalen 12 Points i Tampere, der lovende band fra hele Europa spiller, og hvor prisen The Europe Jazz Network Zenith Award deles ut for fjerde gang. I fjor var det Liv Andrea Hauge Trio som vant den – så får vi se. Det blir uansett et herlig rabalder når amøbens spiller. Vi lever sannelig stadig i the age of Emmeluth:  

***

Lyd og bilde # 1: Sigrid Aftret og Anna-Eva Bergman

Det første rommet i Anna-Eva Bergman-utstillingen, som står til slutten av november på Nasjonalmuseet. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet

Det var på høy tid med et lite temanummer at NTT denne høsten, og denne gangen byr vi på to intervjuer om et tema som mange kanskje er opptatt av, nemlig samspillet mellom musikk og billedkunst. Denne helgen er det aller siste anledning til å se utstillingen med Mark Rothkos verker på papir på Nasjonalmuseet i Oslo. De siste månedene har det vært mulig å se denne utstillingen rett ved siden av Hun blir Anna-Eva Bergman, som presenterer flere av Anna-Eva Bergmans monumentale verker fra perioden 1950-1975. Den blir stående til slutten av november, men jeg vil anbefale alle som har mulighet til å se utstillingene i sammenheng – Bergman og Rothko hadde litt med hverandre å gjøre da de levde, og samlet sett er de to utstillingene et ganske sjeldent møte med vitaliteten i etterkrigstidens abstrakte kunst. Samtidig er det også er et møte med to svært forskjellige temperamenter, der Bergman liksom åpner seg mer og mer for inntrykkene fra naturen, mens Rothko forsøker å finne en måte å formidle rene, menneskelige følelser i perioden der han finner uttrykket sitt.

Det er lett å bli gående og tenke på musikk på slike utstillinger, men hva er det musikere helt konkret henter fra billedkunsten når de lar seg inspirere? Tilfeldighetene – eller tidsånden – vil ha det til at det også er blitt sluppet en god plate med nyskrevet norsk musikk inspirert av verkene til Bergman denne høsten. Det er saksofonist og komponist Sigrid Aftret som har laget musikken som fremføres av det vitale prosjektstorbandet OJKOS, og plata heter I Gapet. Det er en interessant opplevelse å sette på denne innspillingen etter at man har besøkt Bergman-utstillingen. I Gapet er naturligvis ingen forsøk på «lyd-oversettelse» av kunsten hennes én til én – men sakte men sikkert kan man også kjenne på noen likheter, i de store formene, i klangene og i temperaturen. Vi snakket litt med Aftret for å høre mer om hvordan I Gapet ble til.

Hva tente din interesse for Bergman?

– Jeg kom over henne ved en tilfeldighet. Jeg så bare noen bilder på internett, men jeg ble grepet. Hun sier selv at det ikke er abstrakt kunst, at det er naturbilder. Men det er noe med måten hun gjengir det på som traff meg så sinnssykt. Jeg hadde heller ikke sett så mye av materialene hun bruker før, det var en spesiell opplevelse å se bildene på ordentlig. Jeg tror jeg så ett på Munch-museet før jeg var på en retrospektiv utstilling i Paris i fjor. Bildene er monumentale, men også en utrolig sterk gjengivelse av natur på en veldig personlig måte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan beskrive det, det var bare noe estetisk som fikk gjenklang i meg. 

Anna-Eva Bergman i 1932. Foto: Nasjonalmuseet 

Tenker du mye musikk når du ser på bilder?

– Jeg vet ikke om jeg “tenker musikk”, men jeg føler at jeg ser en rød tråd i alt jeg liker. Eller, i mye av det jeg liker, enten det er musikk, billedkunst, skulpturer eller interiør for den del. Det er en eller annen estetikk, jeg opplever at det er en rød tråd i det meste. Men jeg tror ikke jeg tenker så konkret på musikk i møte med bilder, det var egentlig nytt for meg, og også litt utfordrende, å skulle bruke billedkunst som en så uttalt inspirasjonskilde. 

Hva var grunnen til at du ønsket å gjøre det nå?

– Da jeg oppdaget alt hun hadde gjort, tenkte jeg, herregud, hvorfor er hun ikke mer kjent? Jeg gikk med tanken på å lage noe som en hyllest til hennes kunst før jeg kom på at jeg kunne bruke OJKOS-prosjektet mitt til å gjøre det. Så kunne vi se hvor det bar. Så var det også en fin måte å kanskje la meg inspirere til å bruke andre metoder eller innfallsvinkler og se om det gjorde noe med musikken. Det gjorde det sikkert også, selv om det ikke var noe mål å skulle se et 1:1-forhold mellom musikken og bildene. Det var bare en måte å finne nye veier på. 

Jeg tittet litt på de ulike bildene mens jeg lyttet til albumet, og i en låt som “Deux Caps” føler jeg for eksempel at det går an å høre et samsvar mellom formene i bildet og de store trekkene i stykket. Hvor konkret jobbet du med motivene, var de nesten som en sorts grafiske partiturer, eller var det andre former for inspirasjon? 

– Jeg liker å være konkret overfor meg selv når jeg jobber, så jeg føler at jeg vet hva jeg driver med, haha! Så jeg prøvde virkelig å forstå kunsten hennes, jeg leste meg opp på hvordan hun jobbet. Jeg kan jo ikke noe om billedkunst i utgangspunktet, jeg maler ikke selv. Men hun var for eksempel veldig opptatt av lyset, ikke sant, hun dro opp til Nord-Norge og ble helt satt ut av lyset som var der og hvordan det utspilte seg på fjellene. Så brukte hun metallfolie i bildene sine for at lyset skulle få ulik effekt ut ifra hvordan solen sto. Hun jobbet mye med lag, skrapte vekk for å få fram folien. Det med lag prøvde jeg for eksempel å tenke en del på, å ha flere lag i komposisjonen på én gang, og om man kunne se for seg at noen visket vekk et av dem, ville et annet komme til syne. Så jobbet jeg en del med form. Hun har jo store, monumentale figurer – horisonter, fjell, store kampesteiner, graver, månen. Jeg brukte faktisk noen av dem rent konkret, for å liksom tegne formen på min komposisjon, haha. Så fylte jeg inn notene etterpå, om det gir mening. Altså: I stedet for å begynne med å skrive en konkret basslinje begynte jeg å tegne på idéplan. Jeg kunne høre for meg et vagt lydlandskap, tegne formen på det, og så plottet jeg inn detaljene etterpå. Før har jeg hatt konkrete ideer som for eksempel handler om rytmikk eller melodilinjer, og så finner jeg formen etter hvert, så dette var annerledes. Ting jeg gjorde for å løse opp i mine egne vaner og for å ta noe virkelig konkret ut av hennes kunst.

Sigrid Aftret, fotografert av Mederic Roquesalane.

I utstillingen og katalogen til den gjengis flere Bergman-sitater om hvordan hun forholder seg til naturen. To eksempler: “Veien til kunsten går gjennom naturen og vår innstilling til den” og “Liksom frosten er et middel til å skape vakre iskrystaller, er menneskene et middel til å skape kunstverker. Det vil ikke si å gjengi og etterligne naturen så nøyaktig som mulig,- det vil si tvert imot å skape en ny natur i bildet.” Hva tenker du om de – og hvordan forholder du deg til naturinspirasjon i musikken?

– Jeg vet ikke om jeg gjengir det helt riktig, men sånn jeg har fortsått henne, kan man ikke gjengi naturen så vakker som den er i sin realistiske form – derfor må man manifestere naturen på en annen måte i et bilde og bruke elementer som skaper det “magiske”, som lys. Jeg vet ikke om jeg tenker så direkte overførbart – jeg har aldri sittet på trammen på hytta og sett utover dalen og funnet opp kruttet fordi jeg har hørt noen lyder eller tenkt at jeg skal la meg inspirere så konkret som det. Men det er noe i det at det blir for dumt å skulle gjengi naturen akkurat som den er. Om man skal gjøre det “realistisk”, blir det bare en dårlig kopi. Men det er elementer av det vi opplever, som er veldig inspirerende. Det er noe med abstraksjon som jeg liker i musikken også. Nå tror jeg kanskje ikke I Gapet er det mest abstrakte jeg har laget, men det er ikke veldig mange melodier og tydelige deler og sånne ting. Det er kanskje et “flatere” musikkverk enn hva jeg har laget tidligere. Ikke kjempe-atonalt, men mer et sonisk landskap – når jeg tenker på den komposisjonen, så tenker jeg på et landskap, mer enn “den melodien” eller “den rytmen”. 

At musikken liksom kan være et sted å være, snarere enn å gjengi et slags handlingsforløp?

– Ja, ikke sant. Jeg tenker på “abstraksjon” som noe som kanskje går ut av de vanlige rammene. I stedet for å si “her er den melodien, den formen”, så er den formen for musikk mer noe man kan oppholde seg i uten at narrativet hele tiden skal jage og ta deg videre et sted. 

Bruker du ordet “abstrakt” når det kommer til musikk?

– Når jeg hører ordet, tenker jeg på noe som det kanskje er vanskeligere å konkretisere i en form. At det ikke er så tydelige former på ting? Jg tenker ikke nødvendigvis på atonal musikk, jeg tror det har mer med formen å gjøre. At det for eksempel er litt mer langstrakt, kanskje. Soniske landskap, og kanskje litt mer mystisk harmonikk, haha. Eller at det ikke er så motivbasert. Jeg tror det er noe der. At det ikke er umiddelbart gjenkjennbart, kanskje litt på samme måte som vi bruker det i billedkunsten.

Du har også nevnt innflytelse fra Gil Evans og Stravinskij i arbeidet med I Gapet, hvordan har det spilt inn?

– Ja, jeg satt jo ikke bare med bilder uten å høre på musikk når jeg lagde det, haha! Jeg hørte mye på Gil Evans i den perioden. Det er noe med orkestreringen hans som er helt utrolig. Og, som du sier, en del Stravinskij. Noe var bare ripping, oj, den akkorden låter sinnssykt bra, så fant jeg hva den var på piano, orkestrerte det ut og lagde min egen greie. Det kan handle om veldig konkrete klanger og orkestreringsideer. Bruken av harpe kom også fra Stravinskij – da hadde jeg kick på et stykke som heter Epitaphium. Jeg syntes det var helt utrolig med det dype harpe-soundet, og tenkte at jeg måtte ha en sånn lyd med i dette verket. Det var mange konkrete musikalske verktøy som jeg tilegna meg. Bergman-inspirasjonen handlet om former og lag i musikken, hvordan jeg skulle strukturere låtene og bygge dem opp. Akkorder og instrumentering var inspirert av komponister som jeg lyttet til i den perioden. 

Du nevner at du så et Bergman-bilde på Munch også, det kan ha vært på Frihetens former, den store utstillingen med europeisk og amerikansk abstrakt kunst fra 1945 og utover som sto i fjor. Jeg skrev litt om at det var vanskelig å ikke tenke på samspillet mellom billedkunst og ulike former for musikk når man så den utstillingen – enten det er snakk om Ornette Coleman, Morton Feldman eller helt andre ting. Det har kanskje noe med perioden det er skapt i også, i tillegg til uttrykkene. Hvordan forholder du deg til den inspirasjonen?

– Som jeg nevnte, er det noe holistisk der for meg. Jeg har jo alltid musikk i huet, så selv om jeg ikke føler “når jeg ser det bildet får jeg den musikken i hodet”, føler jeg at alt det vi ser forholder seg til kunsten. For meg er det viktig i hverdagen. Så på det viset, ser jeg jo musikk eller kunst overalt, og det er ofte de samme tingene som inspirerer meg. Da jeg skrev I Gapet handlet veldig mye om 1900-tallet, og særlig etterkrigstiden, det gjorde jo det. Både i billedkunsten og musikken. Det er noe fra den perioden som har gjort – og gjør – inntrykk på meg. 

Har du et favorittbilde av Bergman?

– Jeg har stilt meg det spørsmålet noen ganger – jeg har vel kanskje flere. Jeg syns jo det som er på coveret er veldig fint – Double Mur. Det syns jeg er helt fantastisk. Jeg liker også et som heter Feu, og horisontbildene er også fine. Det er helt utrolig når man er på museum og får se det i naturlig størrelse. 

***

Ikke bare Bodil

Som oppmerksomme lesere bør ha fått med seg er det et nytt papirprodukt der ute – Jazznytts høstnummer kan nytes om du er abonnent, eller går innom en Narvesen med anstendig bladutvalg, enkelte butikker, eller sjekker kjøp via Tekstallmenningen.

Bladet er populært, ser det ut til, spesielt fordi Bodil Niska er på omslaget, og er gjenstand for hovedintervju, essays og egen tegneserie! Det fortjener hun, for innsats som saksofonist, platebutikkinnehaver, analog influenser og hjertevarm blåkjerring. Folk savner henne, rett og slett. Men vet du hva, i dag er det faktisk en ny CD ute også! Ja, kjerringa mot strømming er så klart ikke ute i disse hersens tjenestene helt ennå – her må man finne det lille kvadratet i butikker som fortsatt holder slike. Det er stadig flere, leser vi – det er et format som er i fortjent vekst igjen.

Det er snakk om en «ny» plate med trioen Girl Talk, som opprinnelig debuterte med CD-en Talkin’ Jazz i 1996, var det vel. Den fikk mange runder i spilleren, selv om jeg var yngre den gangen og mindre orientert, satte den sofistikerte roen seg i kroppen.

Den nye Here’s To Life. The Lost Tapes 1998 er ute via Jazzland, og består av nylig gjenfunne opptak fra det som skulle blitt oppfølgeren i 1998. Men trioen ebbet av forskjellige grunner ut. Det er ikke noe galt med innholdet, i hvert fall. Deilig å høre Niskas røykfulle tone på tenoren igjen. Det var pianist Elizabeth Walker som fant igjen DAT-kassetten under noe vag rydding, og med det ble minner virvlet opp. Hallibakken Lydproduksjon fikk massert og gitt nytt liv til opptakene så det kunne bli en ordentlig master av det. De elleve låtene med rolig og melodisk, men også tilstrekkelig spenstig og påskrudd vanligjazz er som skapt for en høsthelg da man trenger en omfavnelse.

Walker og Niska møttes opprinnelig i samspill for første gang på 50-årsdagen for gode Roald Helgheim tilbake i 1992. Det var merkelig nok verd å nevne at to damer spilte sammen – akkurat på den måten føles den tiden veldig lenge siden (om ikke på alle andre). Først var vokalist Siri Gellein med, før kongsbergbassist Tine Asmundsen fullendte trioformatet. Hvem vet hva som kan skje med Girl Talk etter denne aktiviteten i CD-hyllene. Niska er i alle fall i farta igjen, etter mye stillstand og traumer etter Bare Jazz-nedleggelsen. Kanskje vi ses på konsert?

Gard Nilssens Brian Blade-favoritter

Denne lørdagen gjester Brian Blade & the Fellowship Band Nasjonal Jazzscene – gitarist Kurt Rosenwinkel er blitt syk og må dessverre melde avbud, men resten av gjengen er jo mer enn band nok: Melvin Butler og Myron Walden på saksofoner, Jon Cowherd på piano, Roland Guerin på bass og, naturligvis, sjefen sjøl på slagverk. 

Brian Blade

Hvem som er selve jazztrommisen i dag er en av disse meningsløse, men barnslig engasjerende debattene man kan ha til man blir blå i trynet. De aller fleste slike diskusjoner vil uansett før eller siden sneie innom trommesjageren fra Louisiana, som siden nittitallet virkelig har spilt med kremen innenfor amerikansk jazz og omegn: Wayne Shorter, Joni Mitchell, Joshua Redman, Daniel Lanois, Charles Lloyd, Norah Jones, Chick Corea, Christian McBride og så videre, i tillegg til en rekke album under eget navn. En mestermusiker, rett og slett.

Blade har naturligvis beundrere her til lands også – én av dem er trommeslager Gard Nilssen fra Skien, som i likhet med Blade både stortrives i kontekster som er dønn jazz og i samspill med sofistikerte låtskrivere. Vi sendte ham en melding om han kunne plukke frem noen Blade-favoritter, og her er svaret hans: 

Mye bra å velge mellom. Jeg har vel hatt enda større glede av trommespillet hans i andre settinger, men når Fellowship-bandet er bra så er det sykt bra:)

“Folklore”:

“If you see Lurah”:

“Body & Shadow”:

“Within Everything”:

Litt ekstra live klipp som er mega:

Joshua Redman Quartet live 1994. Trommesoloen!!!

Daniel Lanois LIVE:

Fellowship Live in at Chicago Music Exchange:

Mama Rosa–plata hans er også fantastisk. Den er ikke på streaming. Men digger det!

***

Lyd og bilde #2: Kim Myhr og Mark Rothko

Kim Myhr fra en konsert i Rothko-kapellet 2011.

Kunsten til den latvisk-fødte amerikanske maleren Mark Rothko er stadig i spill. En gang i blant kan det for eksempel dukke opp en eller annen konto på møkka-stedet X med en gresk statue som profilbilde som poster et av fargefeltbildene hans og spør hvordan dette kan være en av verdens aller dyreste kunstnere. Kanskje dukker det opp historier om CIAs sponsing av amerikansk kultur i etterkrigstiden, herunder inkludert abstrakt ekspresjonisme (og jazz, for den del). Kulturkrigen gjør sitt beste for å gjøre disse tingene brennbare på nytt for tiden, det er helt åpenbart. Men det som er like åpenbart, er at Rothkos kunst har en helt særegen tiltrekningskraft for mange mennesker, som finner sterk emosjonell forløsning i disse bildene – langt unna intellektuelle forklaringer på hvor kunsten kommer fra, eller hvorfor og hvordan den fungerer. Blant disse finner vi blant annet den norske gitaristen og komponisten Kim Myhr, som blant annet har gjort flere konserter i Rothko-kapellet i Houston, og som flere ganger tidligere har snakket om inspirasjonen fra Rothko og annen billedkunst på sin egen musikk.

Har du sett Rothko-utstillingen på Nasjonalmuseet?

-Ja, flere ganger, faktisk. 

Hva slags tanker har du om den?

– Det er ikke så mange overraskelser, for jeg har sett utrolig mye Rothko i livet mitt, men det var et par fine rom og en kronologisk innramming som var ålreit. De siste ti årene av livene hans blir jo bildene på mange måter tristere og tristere – til slutt er det som om sola har gått ned, det er bare grått og svart. Fargefeltene er borte, det er bare horisontale linjer som går på tvers – det gir en distansert, streng stemning. De er triste å oppleve. Men det nest siste rommet, hvor det er litt sol igjen på horisonten, var fine å se. 

Fra Mark Rothko-utstillingen. Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet

Noen av de siste maleriene du nevner, de hvor den nederste halvparten er grå og den øverste er mørk, fikk jeg noen andre assosiasjoner til – at Rothko hadde sett bildene fra ferden rundt månen som Apollo 8 tok med seg tilbake til kloden, og ble inspirert. De kan liksom være bortimot figurative gjengivelser av det landskapet. Som om du venter at jordkloden skal dukke opp over horisonten på et av dem. 

– Ja, det er en mulig lesning – men jeg tror uansett det var sånn han følte seg, at han var utrolig fremmedgjort og desillusjonert med tanke på kapitalismen i kunstverdenen og alle de rike folka som ville ha maleriene hans. Så kanskje han følte seg som om han var på månen. Det er det som er trist på et vis, kunsten hans pulserer jo av liv i ganske mange år. De har en indre livskraft som plutselig er borte, om man ser det i forhold til det som var før.

Utstillingen tar oss fra tidlige portretter og landskapsmalerier, gjennom den surrealistiske perioden og frem til den helt gjenkjennelige stilen han fikk. Er du også interessert i fortellingen om hvordan han ender opp der? 

– Ikke så fryktelig, jeg har nok vært mer opptatt av uttrykket han kom fram til. Et uttrykk som på en måte virker… det er ingenting mellom betrakteren og kunsten, ingen distraksjoner fra opplevelsen av kunsten. Det har inspirert meg sinnssykt mye når jeg lager musikk selv. Med tanke på håndverk, for eksempel – hvordan det også kan distrahere. Alle jobber jo med håndverk, vi vil bli flinkere og bedre. Men jeg har brukt mye tid på å ikke la håndverket styre hva musikken jeg skaper skal være, men heller prøve å angripe det jeg lager som lytter. At det ikke skal være noen distraksjoner, for eksempel i form av oj, han var flink til å spille. Det er tanker man kan gjøre seg om det arbeidet er i fokus. Jeg prøver å unngå å være “clever”, liksom, eller å gjøre ting som er “interessant”… det er viktigere at det ikke skal være noe mellom, at du oppnår opplevelsen av musikk som et eller annet grunnleggende menneskelig. Og at den fysiske opplevelsen kommer først. Det tror jeg han var opptatt av. Først setter du i gang det fysiske systemet, og så utløser det tanker man har om kunsten, i stedet for den andre veien. Når jeg ser et Rothko-maleri, starter det i kroppen. Så begynner hodet å tenke. 

Kan du forsøke å beskrive konkret hvordan du tar med deg de tankene om håndverket inn i arbeidet med musikk?

– I improvisasjons-øyemed er det jo en prissatt egenskap å være fleksibel, å kunne bevege musikken fra et sted til et annet. Å improvisere er jo nesten en slags øvelse i å lage musikk. Men på et eller annet tidspunkt hadde jeg mange teknikker som jeg kunne bruke, og som funket bra til enhver tid, men som føltes litt trygge. Hvis man har mot, kan man gjøre ting veldig enkelt og prøve å la være å  basere dem så mye på teknikker man har funnet ut av. Det har vært skummelt, for det å være flink til å spille, og det å vise det, er jo noe en publikummer kan sette pris på. Om man ikke lener seg på det, er man mer sårbar. Men den sårbarheten syns jeg er veldig fint, også når jeg er på konsert selv. 

I bakgrunnen ser vi et portrett av Rothko fra atelieret sitt. Samme rom inneholder også et av malerens store staffelier. Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet

Du har også vært opptatt av Morton Feldman, som både skrev tekster om Mark Rothko og komponerte musikk inspirert til Rothko-kapellet. Hva kom først av Feldman og Rothko for din del?

– Jeg tror det var Rothko kom først. Jeg studerte i USA og der er han en stor referanse. Da jeg flyttet dit i 2003, hadde jeg ikke hørt om ham. I barndomshjemmet mitt var det på det tidspunktet plakater av europeiske malere på veggene. Nå har foreldrene mine Rothko-plakater også, men ikke da. Jeg dro masse på museer, både MOMA i New York og Museum of Fine Arts i Boston. Jeg husker at jeg kom inn i et rom i MOMA og så et Rothko-maleri som kanskje var 40 meter unna meg. Det slo mot meg som en slags… demon, haha! Jeg ble umiddelbart interessert i hva det var for noe. Siden var jeg på et foredrag med sønnen hans, Christopher Rothko, og etter det ble jeg virkelig ganske oppslukt. Jeg tror ikke jeg hadde oppdaget Morton Feldman ennå. Siden fikk jeg høre om Rothko Chapel i Houston. Da jeg skjønte at det fantes et sted der kunsten hans var en del av ideen bak kapellet, drømte jeg om å spille der. Etter en del jobbing, ble det faktisk tre konserter mellom 2011 og 2013. Det var en heftig opplevelse. Det var med Ingar Zach og Jim Denley. Den siste gangen vi spilte der, hadde vi bestemt oss for å gjøre en fire timer lang konsert. Vi begynte å spille klokka 11 på formiddagen og skulle spille til 15. En time før vi var ferdige, ble det en heftig tordenstorm med høylytt regn. Da vi startet å spille var det sol, og det er veldig naturlig belysning i kapellet. Siden, da det ble overskyet, ble det veldig mørkt der inne. Men arrangørene tenkte at det var midt i konserten, og at det ble for brutalt å skru på noe lys. Så en times tid satt vi der i tusmørket. Det var intenst å se bildene hans i et sånt mørke. Veldig spesielt. Rothko Chapel er jo stengt på ubestemt tid nå, etter at det ble skadet i en lignende storm. 

Ja, jeg leste om det – men det var vanskelig å forstå hvor heftig skadene er. 

– Nei, det var veldig lite detaljer. 

Jim Denley, Ingar Zach og Kim Myhr i Rothko Chapel.

Hva fikk du ut av samspillet mellom Feldman og Rothko?

– Jeg ble i hvert fall introdusert til veldig mange malere av å lese bøkene han har skrevet. Det var superinspirerende for meg rundt 2005 og 2006. Jeg leste bøkene hans og følte at hele hodet eksploderte. Han var så hard mot den europeiske kunsten fra den første halvdelen av 20 århundre –  den var så dynka i kunsthistorien, mens de amerikanske kunstnerne var mye nærmere en opprinnelig, rå opplevelse, ufiltrert av hundrevis av år med kunsthistorie. Det var utrolig inspirerende å støte på den typen tanker. Et sted skriver han om Philip Guston og sammenligner ham med Picasso. Han skriver noe sånt som Where he differs from a painter like Picasso is that with Guston the historical is not an analysis of history, but a sort of distillation of hundreds of years of seeing, touching, observing, watching, waiting, deciding. Where Picasso analyzes, Guston continues. Where Picasso is saturated in a history lesson, Guston is saturated in history. 

Som 24-åring var det mindblowing å lese. Det handlet om kontakten med den opprinnelige grunnen til hvorfor kunsten finnes, framfor en “interesse i kunst,” da. Det menneskelige behovet for kunst som ligger i bunn, og den amerikanske scenen på det tidspunktet virket veldig i kontakt med det. Naturlig nok, etter andre verdenskrig – man måtte starte på nytt. Den re-settingen gjorde inntrykk. 

Det føles jo som at det er to forskjellige alvor etter 1945 i Europa og USA. Og den amerikanske kunsten og musikken bærer jo med seg en nesten litt forbudt følelse av at sivilisasjonskollapsen også innebærer store muligheter, at man er det nye tyngdepunktet for kunstverden. Har de følelsene i kunsten den samme kraften for deg nå?

– Ja, egentlig. Men da jeg var 24 var jeg jo helt besatt av det, nå er horisonten min bredere. Jeg tenkte virkelig ikke på noe annet da jeg var 24, jeg satt på gulvet og hørte på Feldman mens hodet eksploderte. Det er tanker som jeg fremdeles setter pris på. Å være i kontakt med hvorfor man holder på med musikk, å være i kontakt med egen musikk som lytter. Å ikke bli så nærsynt, men å klare å lage musikk jeg vil høre på. Men kunsten har jo også beveget seg videre, det har jeg også, jeg er ikke stuck der heller. Men jeg har lyst til å spille i Rothko Chapel en gang til. 

Er kunstutstillinger et sted der du tenker konkret på musikk? Og hvor du for eksempel reflekterer over hvordan ulike uttrykk og mekanismer fungerer i det du selv lager? 

– Jeg tror ikke jeg gjør det når jeg er på en utstilling. Men det er mulig jeg tenker på det om jeg lager noe. Da kan jeg finne noen paralleller. Men jeg tror ikke det er en direkte overførbarhet. 

Noe jeg har tenkt på, og som jeg både kan oppleve i “nonfigurativ” musikk og billedkunst – er en følelse av at det liksom er “plass til meg” i noen bilder og lydbilder. At jeg kan på en måte kan gå inn i det og finne ut av ting selv. Det er ofte en sånn følelse som er forskjellen på det som rører meg og det som jeg syns er betydningsløst. 

– Det er viktig for meg selv når jeg hører – at det skal være plass til meg som lytter. Jeg er ikke så interessert i musikk som er opptatt av å fortelle hvor clever komponisten er. Musikken kan være et møtested, det kan være en tilkobling mellom lytteren og de som skaper den. Jeg liker at musikken tar seg tid. Og om den flytter på seg, liker jeg at den flytter på seg på en måte som gjør at man blir ledet videre, ikke at man blir bombardert av mange sanseinntrykk. At det er tid til å være i musikken. Det betyr ikke at stykker trenger å vare kjempelenge, jeg kan få den opplevelsen av en 3-4 minutter lang låt fra den siste plata til Jessica Pratt også. Den gir også et spesifikt rom å være i. 

Ja, det er vel gjerne den reaksjonen man har på plater eller låter man liker lyden av. Jeg husker jeg hørte et WTF-intervju med skuespilleren Ethan Hawke, hvor han snakker om samarbeidet med regissør Richard Linklater. I filmene han og Linklater har gjort sammen, er det jo få plot twists og sånn – ting bare flyter av gårde. Og Hawke sa at han var så dritt lei av hvor overdrevent plot-fokusert filmdiskusjonen er blitt. For om man setter på en favorittfilm på nytt, er det jo ikke for å bli overrasket av historien. Det er for å sette seg i en stemning i to timer. Og jeg tror det er sånn med musikk også – om jeg skrur på Revolver, er det for å oppleve atmosfæren i Revolver, ikke fordi jeg må høre på melodien og teksten på “For No One” på nytt, tror jeg.    

— Ja, det kan du si. Men “atmosfære” føles litt reduserende, på en måte. Jeg tenker at “bløt ambient” kan være atmosfære, på en måte. Men Rothko er jo ikke ambient – det er på en måte veldig presist, de er bare enkle. Det er en kontrast i bildene hans, en forskjell mellom forgrunn og bakgrunn i Rothkos kunst. Det er ikke bare en suppe. Det er viktig at det er et eller annet som stiger fram fra det sky-aktige. At man har et eller annet håndfast, taktilt. 

Jeg tror ikke jeg har de samme assosiasjonene til ordet “atmosfære” som deg, for min del er det et ord som ikke trenger å være fremmed eller banaliserende i møte med såkalt kunstmusikk. Men jeg skjønner jo hvordan det kommer fra – fortellingen om de abstrakte ekspresjonistene handler jo også om den skepsisen, svære bilder som var digg å henge på veggen i store, glamorøse leiligheter. Men er det så farlig at det er et… velvære-aspekt i denne kunsten? 

– Jeg liker jo at musikk ikke er noe man er nødt til å nihøre på hele tiden, men at man kan ha litt forskjellig fokus. Kanskje man hører veldig intenst i fem minutter, og så tenker man andre ting. En annen gang du setter på det samme stykket, er det en annen del du blir oppmerksom på. Men ut ifra måten Rothko omtalte sin egen kunst på, hadde jo han motsatt innstilling: “I painted flat forms because they destroy illusion and reveal truth”. Det er ganske høye ambisjoner. Da han malte Seagram-veggmaleriene som til slutt ble hengende på Tate Modern, var de jo egentlig malt for en luksusrestaurant i Seagram-bygningen som han fikk utrolig mye penger for. Han trakk dem tilbake når han så hva slags restaurant det var, han ville ikke at bildene skulle være inventar for rikfolk. Jeg tror han i utgangspunktet fikk restauranten med på at de også skulle henge bilder der folk jobbet, men til slutt trakk han alt. Det er sant at han fikk et sånt møbel–omdømme også. Men det kan man jo si om en komponist som Eric Satie også, for eksempel. 

Ja, bakgrunnsmusikk er jo en greie, noe av det musikk handler om – uten at jeg vet så mye om hva Satie tenkte om bruken av sine egne stykker. Men når vi snakker om musikk og billedkunst, er det jo noen kontraster også – bildene til Rothko ble en del av pengegaloppen, enten han ville det eller ikke. Men mye av musikken som blir assosiert med den abstrakte ekspresjonismen er jo ikke like omsettbar, den kan nesten ha noe fattigfornemt over seg. Ornette Colemans ulike band, liksom – det oser ikke penger av det på samme måten. 

– Nei, og jeg er egentlig stolt av å være musiker på den måten, at man lager noe som er laget for å dele. Hele greia med at man må kjøpe bilder for å ha det med hjem til seg selv – det er også noe litt trist med den mekanismen. Sol LeWitt begynte med å male veggmalerier for å komme seg bort fra det. Han ønsket å lage noe som ikke kunne kjøpes med penger, men at det skulle deles av alle. Og det føler jeg er musikkens naturlige utgangspunkt. Den er et møtested – og i dag er den tilgjengelig for alle i så stor grad at det nesten ikke blir noe igjen til kunstnere, hahaha! Men trass i det syns jeg fortsatt at tilgjengelighet, og at musikk er lett å dele, er en veldig positiv ting. 

I Rothko-utstillingen står det også en rekke sitater fra ham på veggene. Ikke alle er like dypsindige, syns jeg, men det var ett som jeg relaterer til mye musikk, også din: “Dersom noe er verdt å gjøre én gang, er det verdt å gjøre det om og om igjen – å utforske det, undersøke det, og gjennom repetisjonen insistere på at publikum skal se på det.” Det er jo stikk i strid med klisjeer om at kunsten og kunstnerens oppgave er å komme seg videre, være på søken – men det går jo igjen hos veldig mange gode musikere, malere eller forfattere – de finner sitt område, sine teknikker og motiver og graver seg ned i det. 

– Hvis man finner fram til et kunstnerisk sted der det oppleves veldig personlig og betyr veldig mye for en selv, er det ikke til å unngå at man kommer innom det samme materialet flere ganger. Det var kanskje dét som var min prosess fra å være en improvisasjonsmusiker. I starten var jeg veldig opptatt av ytre utforskning av instrumentet, hva det kan gjøre og mulighetene man har på det. Nå er jeg blitt mer opptatt av en indre utforskning. Å finne frem til noe som tenner et eller annet i meg, og som gjør at jeg får en sterk opplevelse. På et eller annet tidspunkt ble jeg sliten av hvor laissez-faire jeg kunne oppleve at improvisasjonsmusikken var, i måten den gikk fra øyeblikk til øyeblikk. Jeg ønsket at den skulle inneholde mer av det som betydde mest for meg. Det var ting jeg fikk inkludert i improvisasjoner – men hvorfor kan ikke musikken bestå av det jeg liker aller mest  hele tiden? Så kunne jeg på en måte ta det derfra. Da fant jeg fram til ting som jeg følte var betingelser for å få den opplevelsen i musikken som jeg søkte. 

Har ordet “abstrakt” noen betydning for deg? Er det et ord du bruker?

– Nei, det er det mest meningsløse ordet jeg vet om i musikken. Jeg kan ikke ta i det – enten er all musikk abstrakt, eller så er ingenting det. Jeg vet hvordan ordet brukes, selvsagt: en låt er ikke abstrakt, men om man gnisser på strenger, så er det abstrakt. Men jeg føler at man har holdt på med gnukkinga på strenger og ulike rare lyder på instrumentet så lenge at det er blitt like konkret som alt annet. Det er et vanskelig begrep å bruke i musikk. Særlig sånn det brukes i den eksperimentelle musikken, føler jeg nesten det er litt farlig. 

Begrepet utløser vel kanskje en lignende forvirring i kunsten.  

– Ja, og jeg er egentlig interessert i hele kunsthistorien. Det er kanskje ikke så fruktbart å tenke på hva som er konkret og abstrakt, figurativt og ikke figurativt. Det er jo elementer av abstraksjon i det veldig konkrete, og det rent abstrakte er på sitt vis 100% konkret, siden det ikke er mer enn det man ser her og nå. Jeg var i en hule i Frankrike i fjor og så 36.000 år gamle hulemalerier, og det var en helt sinnsyk opplevelse – malerier av mennesker og dyr som ga meg en opplevelse av hva slags folk de som hadde lagd det var – mer enn “bare” å være bilder av dyr og mennesker. Jeg kan se på det på samme måte som jeg ser på Rothko. 

Vi skriver også om Anna-Eva Bergman i dette nummeret, og hun har mange tanker om hva vi henter fra naturen i kunsten. Den utstillingen fikk meg til å tenke mye på at mange ting jeg støter på i ting som kalles “abstrakt” – enten det er å være fascinert av en eller annen overflate eller mønster, eller om det er ulike lydlandskaper som omslutter lytteren – er opplevelser som vi lærer om i naturen også. Det trenger ikke å være noe fremmed eller kunstig, den typen fascinasjon finnes jo der i omverdenen. Hvordan forholder du deg til omgivelsene i din musikk? Å få konkrete assosiasjoner til ulike steder, for eksempel. 

– Jeg er veldig opptatt av å bli transportert som lytter, egentlig. Jeg har ofte ganske spesifikke bilder av hvordan type opplevelser musikken min inneholder, og det gjelder også musikken jeg lytter til ellers. Når jeg hører på Jessica Pratts siste plate er jeg i etterkrigstidens Los Angeles. På en drømmende, ikke “faktisk” måte. Den måten å bli transportert på, tiltrekker meg ganske mye. På coveret av You I me-plata er det et bilde av havet. Det hadde jeg før jeg lagde musikken. Jeg ville ha følelser av bølger som slo mot en. 

Jeg så et klipp fra en dokumentar som heter Rammeslåtten på Youtube. Der snakker spellemann Hallvard T. Bjørgum om Fossegrimen, et vesen som holdt til nær elver, fosser og kverner. Det finnes fortellinger om at Myllarguten lærte å spille fele av Fossegrimen, og Bjørgum sier at bestefaren hans også hadde hørt ham. Men Bjørgum mener at det ikke er lyden av vannet felespillerne lærte av, men synet av fossefallet. 

– Ja.

Ja, nei, jeg har ikke noe spørsmål her egentlig. Jeg ville bare nevne det.

– Jeg har faktisk prøvd å ta feltopptak av fosser – men de er kanskje mer spennende å se på.

***

En sti gjennom skogen

Av Filip Roshauw og Audun Vinger