NTT: Jazzparagrafen lever!

God lørdag og velkommen tilbake til Now’s The Time, denne gangen på en lørdag! Klokka nærmer seg fire og vi har en deadline, så vi gjør kort prosess i introen denne uka – men vi er nødt til å nevne at Akershus og Oslo Ungdomsjazzorkester feirer 10 år på Victoria i kveld med en simpelthen ekstrem mengde begavede unge musikere på scenen. Den munnrappe trommeslageren, komponisten og poeten Olav Abildgaard leder dagens versjon av ensemblet mens Shannon Mowday leder alumniene. Battle of the bands? Musikk er naturligvis ikke en konkurranse, men skitt au, la oss kalle det det for denne gang!

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

That is Gross, man!

Zakarias Meyer Øverli i aksjon på scenen. Foto: Privat

Zakarias Meyer Øverli er en saksofonist som har gjort inntrykk de siste par årene, ikke bare på grunn av hans herlige teknikk, blåsekraft og sofistikerte kunstneriske tilstedeværelse, men fordi han har vært å høre i så mange forskjellige sammenhenger. Første gang jeg så ham på talentprogrammet på Dølajazz for endel år siden ble jeg sjarmert av hans studentikose aura, spesielt fordi det var sammen med høyhalsede Ola Erlien på akustisk gitar og Gard Kronborg på den bassen du vet, men det er jo bare tid. Siden har han imponert i kraft av sin musikalitet og tyngde. Han finner du oftest i band som seriøse Bliss Quintet og popeventyret Tigerstate, og i Grossband – som var fjorårets høydepunkt på Oslo Jazzfestival.  Det bandet skal spille på Herr Nilsens absolutte prime time nå lørdag – den hellige kl. 16-gigen. Endelig en anledning til å snakke med en av de sentrale musikerne fra hans generasjon.

Du spiller i et par band. Det første jeg så deg i var snedige Munch Trio, finnes de fortsatt?
— Ja, vi finnes fortsatt, i forrige uke spilte vi på Lillestrøm jazzklubb. Vi har også spilt jevnt og trutt på private arrangementer, men PR-biten i det bandet er ikke akkurat noe å skryte av. Det er vel grunnen til at det har gått litt under radaren til folk.

Radar er for pyser. Hva er kongstanken bak Grossband som har gig på Herr Nilsen i helga?
— Jeg hørte gjennom utallige saksofonister på jakt etter inspirasjon. Steve Grossman traff meg rett i sjela! Tanken var å finne en saksofonist som ikke er av de mest kjente, men en som har minst like mange skatter og hente som Parker, Coltrane, Cannonball, Getz, Wilkins, Chris Potter, Trifonov og så videre. Jeg ville finne et forbilde som hadde et språk som hadde kunstnerisk dybde, og samtidig et helt tydelig uttrykk som kunne gi meg viktige påvirkninger i de prosjektene jeg holdt på med. Jeg spiller jo i en del jazzband, men også i flere pop/indie/slob-rockband. De forskjellige bandene krever noen ganger korte soloer hvor man skal briljere på åtte takter. Andre band krever at man har en lengre solo med utvikling til ett eller flere høydepunkt. Dette spekteret føler jeg Grossman rommer på mange av sine utgivelser.  Vi bruker inntrykkene jeg har prøvd å beskrive her, i Grossband.

Hvorfor er de som er med i bandet perfekt for akkurat denne sammenhengen?
— Da jeg gikk i Trondheim på jazzlinja var jeg gira på å lage et Grossman tribute-band. Jeg hadde lenge i tankene hvem jeg skulle spørre. Da jeg spilte med Tarald Kongshaug en gang, og han viste bass slappin’-spillet sitt, tenkte jeg at det er akkurat det jeg har lett etter! Håkon Mjåset Johansen fortalte meg at faren hans, Simon Kongshaug, tidligere hadde Grossman-tribute band med Ole Morten Vågan og Atle og Frode Nymo. Så da måtte denne stilen ligge i blodet hans, tenkte jeg.

Steinar Heide Bø er en ringrev av en musiker, som virkelig har satt seg dypt inn i New York jazz-trommespill. Han skjønner når han skal gå over til broken feel eller holde seg innenfor rammene på en ekstremt smakfull måte. Han er også med på å briljerer i skeive taktarter i det bandet som vi etablerte for to år siden med Nils Olav Johansen og Ola Erlien. «Rakkarogers» heter vi, og etter sommeren kommer vår debut-EP på Jazzland.

Du har noen fete dueller med Ask Morris Rasmussen i dette bandet. Traff du ham i studietiden? Hvordan utfyller dere hverandre?
– Jeg traff ham noen år før studietiden, og synes det musikalske han kommer med er vanvittig lekkert! Vi er ganske forskjellige saksofonister, men har også en del likheter. Jeg føler vi forteller to forskjellige historier som er i samme gata, når vi spiller soloer på samme låt. Vi bodde i samme kollektiv et år i Trondheim og jamma endel på konsen. I heimen ble det også en del scatting og jamming. Også hadde vi et felles kick på Grossmans spilling, så da jeg hadde konsert på Ila Brannstasjon med Tarald og Steinar føltes det naturlig å spørre om han ville joine bandet etter den konserten. Da ble besetningen sånn den er på plata Live at the lighthouse med Gene Perla, Elvin Jones, Dave Liebman og Steve Grossman. Det albumet er vi som band mye inspirert av.

Hvordan ble du først obs på Steve Grossman, da?
— Det var en av dypdykkene jeg gjorde på YouTube på ungdomsskolen som var mitt første møte, men da skjønte jeg ikke så mye av uttrykket. Noen år senere da jeg bodde hos medstudent Trym Saugstad Karlsen under opptaksuka til konsen,  nørda vi skikkelig over det uttrykket og så på noen av de YouTube-videoene og hadde skikkelig kick på det. Det var et av de øyeblikkene jeg skjønte at det var det jeg ville studere.

Hva kjennetegner hans tone og spillestil, egentlig?
– Hans tone består av rå energi, det er nesten som en rockegitarist skulle blitt en jazzsaksofonist. Han spiller linjer som er helt utenomjordisk hippe! Hans spillestil er en slags modaljazz, en musikkstil som er en videreføring av Coltrane. Litt samme gata som Brecker, men med en litt mer kunstnerisk tillnærming.

Er det noen perioder hos Grossman som nye lyttere helst bør konse på?
— De mest interessante aktive årene til Grossman syns jeg er 70-åra. Debutplata hans Some Shapes To Come er å anbefale! Det er intrikate linjer som danner et eget harmonisk univers som er særegent for Steve Grossman. En slags modal rocke-jazz som er alt for lite kjent av saksofonister. I små doser tror jeg hvem som helst kan like det, men det kan sikkert være litt tung materie for noen. Det er også et YouTube-klipp hvor han spiller «Speak Low», hvor han spiller helt vilt bra!

Og til slutt, vi elsker Herr Nilsen, men det har hatt ord på seg for å være et sted for gamliser. Hvorfor har relativt unge folk som dere omfavnet stedet?
— Jeg liker gamliser, og ungdom.

Helt enig. Har du noen låtanbefalinger til slutt som forteller litt om hva du er opptatt av?

1. «Klactoveedsenstene» – Chris Potter
Chris Potter er jo et av forbildene mine, den tekniske kontrollen, og frasene som tar uventa retninger er så ekstremt bra! Jeg fikk snakka en gang med han på Moldejazz, super ydmyk type.

2. «Hvileskjær» – Jøkleba
Jøkleba er sykt bra band! Denne låta er så ekstremt hipp.

3. «Faltando Um Pedaco»  – Djavan
Synes sopransaxlyden på denne låta er så ekstremt fin! Kjøpte meg en sølv Conn- sopran som jeg prøver å få inn i live-gamet. Jeg gjør en feature på en singel til bandet Evig Ferie, som kommer ut etter hvert. Der er denne låta er et forbilde for meg.

4. «Bavna Pesen Haskovska Rachernitza»  –  Ivo Papazov
Tittelen betyr dansen til byen Harskovo, som er helt sør i Bulgaria mot Tyrkia. Rachernitza betyr en dans i 7/8-takt.

5. «I saw the light» – Todd Rundgren
Har laget en del låter i det siste til duo-plate med Bethany Forseth Reichberg og Tigerstate som er litt i samme i stil. Syns Todd Rundgren har fascinerende akkordprogresjoner og fett sound.

Det er jeg helt enig i. Mer Todd fremover, håper jeg. Takk, vi ses på konsert!

Jazzparagrafen lever i Stavanger og Jazzarkivet puster lettet ut

Jazzarkivet-stifter og vokalist Eva Espensen i full sving under en av Stavanger-institusjonens utallige konsertarrangementer. Foto: JazzArkivet

Nok en gang slapp Jazzarkivet i Stavanger med skrekken. Da retningslinjene for salgs- og skjenkebevillinger i kommunen skulle opp til ny behandling i formannskapet, ble det foreslått at unntaket de i årevis har benyttet seg av – hvor utesteder med nattklubbevilling kan arrangere arrangementer på dagtid så lenge det er snakk om billetterte kulturarrangementer – skulle falle bort. I og med at JazzArkivet er et av få steder i byen som har benyttet seg av denne ordningen, har den fått det feiende flotte tilnavnet “jazzparagrafen”.

JazzArkivet har arrangert konserter på lørdager i byen i 27 år. Da stedet feiret sitt tjuefemårsjubileum med brask og bram for noen år siden, snakket vi med Camilla Espensen Jensen, som driver klubben sammen med sin mor, vokalist og legende Eva Espensen, som har preget byens jazzmiljø siden sekstitallet.

Nyhetene om at klubbdriften sto i fare av de foreslåtte endringene spredde seg raskt – og ordfører i byen, Sissel Knutsen Hegdal (H) var blant dem som gikk ut og sa at hun selvsagt ønsket at institusjonen skulle ha et videre liv og garanterte at jazzparagrafen ville videreføres i bystyremøtet på mandag. Det var en viss lettelse å spore da vi nok en gang snakket med Camilla.

– I prinsippet skal det være en feiringens dag, for det ligger an til at det kommer til å vedtas at arkivet har et tilbud som byen ser verdien av. Ordføreren sa til Stavanger Aftenblad at “Jazz i Arkivet er nærmest for en institusjon å regne i Stavanger, og absolutt den type arrangement og møteplasser vi ønsker å legge til rette for også fremover”, og lovet at den såkalte jazzbevillingen skulle fortsette. I 2020 måtte vi også igjennom dette, da var vi og på barrikadene, vi måtte bevise at det ikke “bare” er snakk om en nattklubb med ekstrabevilling. Etter hvert kommunevalg tar de en ny høring om skjenkereglene. For vår del hadde vi håpet at JazzArkivet er så viden kjent at det ikke burde bli noe problem, men igjen må det bli en kamp for å beholde dette unntaket som gjør at vi kan bedrive jazz på dagtid i et lokale som også har en nattklubb, noe som burde være helt unødvendig.

Jazzparagrafen høres jo i utgangspunktet ut som noe alle byer burde ha. Hva er ideen bak?
– Formålet med bevillingen har vært at det skal avholdes arrangementer tidligere på dagen med krav om betaling av billetter. Men vi er de eneste som har brukt dette unntaket, og de har vel kanskje lurt på hvorfor de skal beholde den om det bare er ett sted. Men det lille stedet vårt er jo ikke bare et sted, det stikker dypere enn som så, med tanke på hva vi jobber for, hva vi er og har bygd oss opp til å bli. I dag er vi veldig glade all støtte, Helleik Kvinnesland fra Stavanger Jazzforum har engasjert seg og han har fått med seg andre sterke stemmer. Vi har støtte fra styrelederen i Rogaland Creo siden vi gir en arbeidsplass til musikere og prøver å leve opp til tariffsatser selv om vi er en liten jazzkafé på dagtid med begrenset ressurser.

Camilla Espensen Jensen er lettet over at Jazzarkivet blir slått ring om av bransjekolleger og kommunepolitikere. Foto: JazzArkivet

Det høres ut som dere er i en sårbar situasjon, i og med at det ikke er andre som bruker denne ordningen.
– Ja, vi har vært i en særposisjon nettopp på grunn av Stavanger Kommunes skjenkepolitikk. De har gjort at vi hele tiden har vært nødt til å søke ekstrabevillinger. Når vi fikk det i fanget i 2020 måtte vi ut i radio, TV og aviser. Det ble kommunen pinlig berørt av. Stavanger Jazzforum gjør ting som vi ikke dekker, som kanskje er mer jazz som passer på kveldstid. Studentene har også et par andre småsteder, de er veldig flinke til å finne steder og skape tilbud. Men flere studenter har uttalt at det er hos oss de helst vil spille. Scenen vi har er unik og det er en mulighet for tok vekk unge musikere som ikke er så store, heller mellomstore. Vi er et sted de kan komme tilbake igjen og igjen og bygge opp en lytterskare, kanskje spille noen standardlåter, men også presentere seg selv. Vi sørger for at det er et miljø, bidrar til grunnlaget for at det er en jazzlinje i byen og er et sted studentene kan komme tilbake etter videre studier. Jeg føler vi har gode argumenter for å eksistere. Nå når vi har fått bekreftelser på hvor viktig vi er som spillested er det naturlig å spørre om det kanskje er grunnlag for litt mer støtte som kan skape gode spillevilkår uten at det går utover publikum og prisen? Vi må være et lavterskeltilbud, studentene skal kunne gå inn for en hundrings, de er også en viktig del av et fremtidig jazzpublikum. For oss har det vært virkelig spennende dager. Men vi håper det ikke er nødvendig med lignende runder i fremtiden. For å være med i utviklingen, rekrutteringen og for å kunne tilby et godt og variert jazzprogram, som er et mål vi virkelig jobber opp mot, og som publikum og musikere anerkjenner oss for, må ivaretakelse og inkludere livsgrunnlag. Der, som for mange som driver med dette, må det mer penger inn.

Hvordan ser planene ut fremover?
– Vi ser frem til en fantastisk høst – den ble ferdig booka i mars, og vi har allerede begynt på vårprogrammet. Vi fortsetter i stilen vi har holdt på med, vi prøver å ta vare på de lokale, samtidig som vi prøver å ta vare på sjangeren vi ivaretar, mainstream og bebop, men vi er og åpne for andre, f.eks. kommer touche Monet i høst med fiolinist. Jeg skal ikke slippe hele programmet, men vi skal og ha en kvinnelig jazzkvartett som skal spille John Coltrane, og vi er kjempeglade for å få lov til å være med på den utviklingen. Og så står både mor og meg på – mor blir 82 år gammel niende juli, men er still going strong og skal mest sannsynlig ha en liten opptreden. Så må publikum kjenne sin besøkelsestid – om de syns vi er av verdi, må de komme. Men vi ser en positiv utvikling, at covid-trendene har begynt å snu seg, vi så det forrige sesong, og vi håper at det fortsetter positivt, både for oss og andre arrangører som tilbyr kulturopplevelser.

Det er jo mange unge som spiller hos dere, og det virker som at det er en gryende interesse for å spille musikken dere dyrker. Merker dere det?
– Ja, det er mange som tar for seg disse tingene – Monk, Charlie Parker, Coltrane, vi har en gruppe som er veldig begeistra for Bill Evans. Mange yngre er veldig fascinert av sjangeren vi ønsker å fremme – eller kanskje ivareta er et bedre ord. Det gjør at vi kan booke mer av det. Du har en musiker som Petter Dalane som presenterer mye egen musikk, men røttene til hva han spiller skinner så godt igjennom. Når unge studenter tolker sjangeren er det med et så frekt syn at du av og til ikke kjenner igjen låta, men så smeller de til – og wow, kan den låta høres sån ut? Det de tilbyr har vi som publikum også godt av å høre slik at vi ikke stagnerer, men at vår lyttesans ekspanderes, sier Camilla.

For å høre litt mer om skjenkepolitikken i Stavanger, ringte vi til Snorre Log Skage, leder i Rødt Stavanger og bartenderveteran mellom mye annet.

– Hvis jazzforskriften forsvinner ryker Jazzarkivet – og det kan vi ikke ha noe av. Men hvis Fremskrittspartiet får viljen sin, skal vi vekk fra bedehusordningen og differensiering i skjenketidene, hvor det er en forskjell på nattklubb og pub. De har et begrenset flertall bestående av blant andre KrF, som er begeistret for jazzreglementet. Så det kommer nok til å gå igjennom.

Kan du forklare hvordan dette foregår i Stavanger?
– Premisset med å ha en differensiert skjenketid er at det er forskjell på ulike steder. Det er noe man kan støte på i andre land også. Jeg var for eksempel nylig i Barcelona, og der er det nokså rigide forskjeller. Du har frokoststeder som kun har åpent tidlig, du har andre steder som kun er oppe på dagtid og du har nattklubber. Det er snakk om å ikke konkurrere med hverandre, og differensiere driften. Målet er i grunnen å følge alkohollovgivningen til punkt og prikke. Og man skal huske på at Stavanger, før olja kom, er preget av bedehuskulturen. Det ironisk er at mange i bransjen berømmer disse ordningene, for man unngår rovdrift på hverandre. Barer som har et visst klientell kan stenge tidligere og ikke føle at de er nødt til å konkurrere med de mer kommersielle aktørene. Mange frykter at hvis alle har mulighet til å drive til klokka tre, er man nødt til å gjøre det for å ikke miste markedsgrunnlaget sitt. Du har jo også bydelsforskjeller i Oslo hvor du må reise nærmere sentrum etter et visst klokkeslett for å fortsette festen. Det er det samme  – puber og kroer kan bli åpent til et klokkeslett, og seinere på kvelden samles man mer i sentrum.

Men når det gjelder jazzparagrafen, er det interessant at Jazzarkivet er blant de få som har benyttet seg av den.
– Det er kanskje også få som har vært obs på muligheten. Jeg tror faktisk jeg selv brukte forskriften da jeg arrangerte tidlige konserter på Checkpoint Charlie for å ikke konkurrere med nattklubbdriften. Det er jo en fin kompromissløsning. Men i innstillingen til nytt regelverk var en av grunnene til å fjerne forskriften at det bare var én klubb som benyttet seg av det. Om det hadde blitt vedtatt, hadde det vært en litt ussel måte å forholde seg til tilrettelegging på. Jazzarkivet har også eksistert lengre enn de nåværende skjenkereglene, noe som skapte grunnlag for paragrafen i utgangspunktet. Det er litt labert å bare skulle gå vekk fra det.

Er det sånn at Stavanger kommer til å gå vekk fra denne differensieringen etter hvert?
– Hvis flertallet holder seg, blir nok Stavanger enda en av de nye blå kommunene som følger liberaliseringsbølgen som virker som en nasjonalt planlagt strategi. Da virker det som vi går fra differensiering og bedehusløsningene og over til en ganske radikal liberal politikk. Det er på tross av Kommunedirektørens forslag, som har vært mer konservativ. Der er det også forslag om en sentrum/bydel-differensiering der ingen utenfor sentrum kan være åpne til lengre enn ti. Det tror jeg neppe kommer til å gå igjennom. Men risikoen er jo at Stavanger har en festglad kultur som kan eskalere mer. Det er nok lettere for de store aktørene som legger opp til den festen enn for jazzklubbene innenfor et liberalisert regelverk. Og det er en tendens vi ser over hele Norge. Men jeg tror jazzklubbene består og Jazzarkivet kommer nok til å holde på. Det var koselig å se “jazzparagrafen” bli nevnt i sakspapirene – det føltes veldig særnorsk å ha jazzforskrifter – det syns jeg alle kommuner burde ha! Og jeg syns kommuner skal ha en vilje til å tilrettelegge for sånne tilbud. Stavanger har en levende livekultur fra brune steder som Piren pub til utallige liveband som spiller på Fjåge i Vågen. Jeg tenker vi representerer en spellemannskultur, DJ-en har aldri helt fått fotfeste i byen.

Er det derfor man har sine egne Stavangerkamerater også?
– Jeg tror det er en levende motkultur. Man trenger bare kamerater i Stavanger, det er ikke noe premiss om at man skal bli hele Norges kamerater. Og det er jo kamerater fra Sandnes også, det viser jo en vilje til integrering. Jeg var på Fjågen i Vågen i går og så Vidar Villa. Den folkelige kulturen har alltid vært synlig i byen – det er nok offshorearbeidere som er villige til å bruke 3-400 kroner på kulturtilbud – og dette er kulturen mange av dem foretrekker. Det blir spennende, det blir et langt møte på mandag om skjenkereglene, og Høyre styrer med ett mandat overvekt. Jeg vet ikke hvor positive Industri og Næringspartiet for eksempel er til jazz.

Hva vil Rødt?
– Vi vil ha mer jazz, men vi er kritiske til en ovenfra og ned-liberalisering av byene, et frislipp uten god nok argumentasjon. Vi skjønner at en del av næringslivet vil det, men alkoholpolitikken bør ikke gå på bekostning av det brede og frie feltet eller folkehelsa. Det trengs en reform, jazzparagrafen viser at det er mye rare løsninger rundt forbi. Jeg tror vi må løfte opp en alkoholpolitikk som gjør livet bedre for de som må håndtere mange tusen drita folk hver kveld. Og politikere må tenke litt lengre. En forlengelse til klokka tre over alt er ikke positivt, men vi liker heller ikke løsningen til Kommunedirektøren hvor ting stenges klokka ti utenfor sentrum. Stavanger er en stor kommune, og vi vil ikke at alle skal dra inn til Vågen på natten. NHO har hatt en vurdering at man ikke kan stille krav til tariff for å få skjenkebevilling, men det er ikke en gudegitt rett til å servere alkohol – kommunen bør kunne stille krav om man ønsker det. Særlig sånn bransjen er nå, når større og større aktører kommer inn og tar terreng. Da syns jeg politikere skal være voksne og stille større krav, ellers vil vi også gå i en retning hvor det bare er franchisepuber rundt omkring. I Stavanger har det vært en stor debatt om gentrifisering i Peders Gate. Der ser du at de som har skapt renomeet til den gata blir skviset ut og ikke får tar del i suksesshistorien. Det kjenner vi igjen fra Oslo, nå ser du for eksempel hvordan det er blitt i Kristian Augusts gate etter at Justisen har flytta dit. Man lærer også opp en drikkekultur som man bør ha et voksent blikk på. Til syvende og sist kan det være at jazzparagrafen ikke er liv laga lenger. Det kommre jeg nok til å felle en liten tåre for – men det viktigste nå er tross alt at Jazzarkivet kan fortsette å eksistere.

Helt til sist – en Stavangerlåt for dagen?
– Da har jeg en god en til deg. “Det e’kje min skyld” av Smalhans, et undervurdert band som hadde vært ti ganger bedre om de ikke hadde fokusert så mye på hvit manns reggae, men en solid gruppe uansett. Og hvis jazzparagrafen oppheves er det ikke min skyld!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger