NTT: Musikk under stjernene

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikk om jazz og omegn! Det store konserthøydepunktet denne helga og den kommende uken er Lyse Netter, festivalen i Moss som kombinerer norsk sommerfestival med kunsthappening og en slags musikalsk familiefest som kombinerer franske fristelser, space rock, elektronika, akustisk folk og visesang og mye mer. I kveld står den brasilianske legenden Joyce Moreno på scenen med et norsk stjernelag (Henriette Eilertsen! Olaf Olsen! Håvard Wiik!) for å spille plata Natureza. 

Det er også et nytt Jazznytt ute nå – en spesialutgave om improvisasjon, intet mindre. Handler ikke hvert eneste nummer av Jazznytt om improvisasjon, spør du kanskje – og jo, det er sant nok, men dette handler EKSTRA mye om improvisasjon. Vi snakker med kurator og skribent John Corbett, som skrev en bok om å lytte til fri improvisasjon. Musiker, komponist og forsker George E. Lewis forteller om sitt arbeid med improvisasonsmaskinen Voyager, Tejaswinee Kelkar snakker om improvisasjon i indisk klassisk musikk, Anla Courtis forteller om sitt arbeid med band som Reynols og norske DNA?AND?, hvor barn med downs og lignende syndromer spiller med andre improviserende musikere, Audun Vinger skriver om Grateful Dead og Karoline Ruderaas Jerve skriver om stemmen i improvisasjon. Vi kommer til å følge opp her i remsa fremover, men her og nå er det kanskje en god anledning til å tegne et abonnement? Jazznytt trenger alle abonnentene vi kan få, og for 700 spenn får du bladet i postkassen (pluss digital tilgang på alt tilbake til 60-tallet). Støtt din lokale musikkoffentlighet! Det er en god deal. 

Vi går videre!  

 

Anjas musikalske hyllest til alle som står i kampen for frihet

Anja Skybakmoen. Foto: Leikny Havik Skjærseth

Anja Skybakmoen har vi ikke snakket med her i Now’s The Time enda. Det var det på tide å gjøre noe med. Anledningen ga seg selv med utgivelsen av albumet Strand og hav. Sammen med andre musikere og poeter og kunstnere lar hun impulser fra den iranske sangstjernen Googoosh og hennes og andres frihetskamp gi energi og farge til musikken sin på en egenartet og inspirert måte.

Hei, det er en gripende plate du har ute nå. Hvordan gjenspeiles tittelens dualitet i musikken og tekstene her? For det er ikke bare «flott musikk» som jeg først tenkte – den er knadd med engasjement.
— Strand og hav, eller «Sahel o darya» som den heter på persisk, er en sang som har fått en helt spesiell plass hos meg. Sangen representerer mitt første møte med musikken til den iranske stjernen Googoosh.  Jeg ble sterkt berørt da jeg hørte Googoosh første gang, og jeg ble inspirert til å gjøre et lite dypdykk inn i hennes musikk og historie. Hun er virkelig en stor stjerne, og hun er en av de mange som ble ilagt forbud mot å synge og opptre da revolusjonen i Iran inntraff i 1979. Etter 20 år (!) med portforbud reiste Googoosh omsider fra Iran, og har siden da fortsatt å synge og bruke stemmen sin og holde konserter verden rundt. Det er klart at denne historien, og frihetskampen som fortsatt pågår i dag, har gitt meg noen perspektiver på mitt eget virke som sanger og musiker. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å bli kneblet og frarøvet stemmen og ytringsfriheten sin. Det er altså flere lag her. Musikken, stemmen, historien, kampen, alt dette rørte noe dypt i meg og gjorde at jeg ble veldig nysgjerrig på nettopp dette møtepunktet mellom meg og min musikk på den ene siden og denne iranske musikken. På det nye albumet mitt prøver jeg å formidle dette møtet, og «Sahel o darya» har blitt som en rød tråd gjennom hele albumet. Den finnes i tre ulike versjoner på plata, både på persisk, gjendiktet til norsk og en nedstrippet a cappella-versjon. Innimellom disse låtene står bl.a. mine egne komposisjoner som korte og lengre intermezzoer. Sammen står de alle og forsterker og utfyller hverandre, og forteller om sorg, håp, lengsel og kjærlighet. Og på et overordnet plan: respekt, forståelse og ydmykhet. Jeg ønsker å bruke min stemme til å bidra med det jeg kan, og jeg ser på denne plata som en hyllest. En hyllest til Googoosh og andre iranske stemmer – som var og er stilnet, som knebles og ikke blir hørt. Det er en hyllest til alle som til daglig står i kampen for frihet. En kamp som angår oss alle hele tiden.

Hvordan oppdaget du egentlig musikken til Googoosh?
— Det var en fantastisk tilfeldighet! Jeg ble introdusert for musikken til Googoosh en sen natt på en fest for flere år siden. En venn av meg satte på låta «Sahel o darya», tiden stoppet opp og jeg elsket det fra første stund. Jeg visste ikke noe om Googoosh på den tiden, eller iransk popmusikk fra 70-tallet for øvrig, men jeg fikk altså et enormt kick av det jeg hørte. Og selv om musikken var på et ukjent språk, følte jeg at jeg intuitivt kunne forstå hva som ble sunget. Akkurat denne følelsen er jo litt vanskelig å beskrive, jeg undrer fortsatt på hva det var som traff meg sånn. Men jeg tror det er en blanding av Googoosh´ stemme, som er så sterk og sårbar på samme tid, det emosjonelle i melodiene og fraseringene. De uventede vendingene i arrangementene, blandet med det råe og røffe 70-talls-soundet. Det er veldig inspirerende, og med Googoosh´ historie som bakteppe, blir det hele veldig sterkt. Denne inspirasjonen har gitt meg mot til å gå inn i helt andre emosjonelle rom selv; i både egne komposisjoner og tekster, i stemmen min og når jeg står på scenen. 

Har du noen låter av henne du vil fremheve?
— Foruten nevnte «Sahel o darya» og låta «Man amadeh-am» som jeg også covrer på plata, må jeg fremheve «Gole bee goldoon». Denne har vi med i livesettet vårt. Jeg elsker denne statiske grooven og synthene som pryder låta. Og så må jeg anbefale «Talaagh», en suggererende, groovy låt, med et fett riff som base, et riff jeg aldri vil at skal ta slutt. De har parret riffet med et nydelig strykearrangement, og Googoosh´ stemme vart og forførende i front. Jeg vil også gjerne nevne de iranske artistene Dariush, Mahasti, Hayedeh og Faramarz Aslani. Dette er meget hotte tips for den som vil gå dypere inn i materien og utforske enda mer i denne sjangeren. Til sist anbefaler jeg artisten Marjan og hennes store hit «Kavire del», som jeg også har gjendiktet til norsk på plata. 

 

Slike prosjekt gjøres ikke alene – fortell litt om de strålende musikerne du har med deg her!
— Jeg er så takknemlig for det fantastiske laget som er med meg i dette prosjektet. Kjernen består av Helge Lien på piano, Jonas Barsten på trommer, Aleksander Sjølie på gitarer og Håkon Aase på fiolin. Vi har sammen utforsket smeltepunktet mellom min musikk og den iranske musikken. Hver enkelt musikers bidrag, personlighet og musikalske signatur har fått stor plass. Disse fire musikerne utfordrer meg på aller beste vis, og spiller alltid med engasjement, energi og tilstedeværelse. De er fantastiske improvisatører og tilfører alltid noe nytt, noe uventet. Jeg liker denne besetningen så godt, f. eks. det at vi ikke har med bass. Det har gitt musikerne mulighet til å tenke litt annerledes på sine instrumenter. Jeg er også så heldig å ha med meg poet, menneskerettighetsforkjemper og kvinneaktivist Asieh Amini. På sporet «Jord-poesi» har jeg tonesatt ett av Asiehs dikt. Jeg har også fått den kjente iranske kunstneren Ghazisha til å male coverbildet, og ikke minst er jeg takknemlig for å ha fått med meg den iranske musikeren og komponisten Mirsaeed Hosseiny Panah. Disse har på hver sin måte vært med på å gi dette albumet enda mer dybde, mening og kontekst. Og så må jeg få tilføye at Pegah Mirkiani og Karen Musæus begge har vært til stor hjelp i arbeidet med språk, tekst, oversettelser og gjendikting. 

Du har undervist mange i vokalbruk. Er ikke-vestlige vokaltradisjoner i økende grad en del av dette? Det virker uansett som om manges horisont er kraftig utvidet i senere år.
— Jeg tror absolutt at mange er nysgjerrige på ikke-vestlige vokaltradisjoner, men jeg har ikke klart å legge merke til noen trend innenfor dette blant mine elever. Men, jeg syns en god metode i jobben med å forme og finne sitt eget personlige uttrykk er å tilegne seg ulik musikk og ulike vokalstiler, ikke bli for ensporet i prosessen. Og jeg prøver å oppfordre til å dykke ordentlig inn i noe, ikke bare sveipe overflaten. Oppsøke kilder, lære av ekspertene og de som kan det. Jeg tror at sangteknikker, tradisjoner og uttrykk som ligger et stykke unna det nordiske idealet som vi har nærmest oss, er vel verdt å sjekke ut, og kan gi fint påfyll i søken etter sitt personlige uttrykk og ikke minst er det bra for å utvide egen horisont. 

Og hva vil du egentlig legge i begrepet «jazzvokal» i 2024?
— Innenfor jazzen er det jo en del sjangerkoder og systemer en skal lære seg, og jeg tror at for meg rommer begrepet jazzvokal i tillegg en åpen, leken, improvisatorisk, fri og i stor grad gehørbasert tilnærming til stemme og musikk. Og kanskje aller mest friheten til å finne og forme sin egen personlige stil.

Det er viktig. Blir det konserter med dette prosjektet?
– Ja, det blir det! Før sommeren spiller vi plateslippkonsert på Caféteatret i Oslo onsdag 12. juni kl 20. Og så er det flere bookinger som holder på å bli spikret for høsten, som jeg gleder meg til å annonsere.

 

Ut i naturen

Ukas store single – for ja man holder seg med slikt i jazzen nå – er utvilsomt en ny låt som er katalogisert under navnet Harald Lassen, men som så vidt meg bekjent er en ny trio bestående av Bárður Reinert Poulsen på bass, Veslemøy Narvesen på trommer, og nevnte Lassen på saksofon, piano og sikkert mere til. Det kommer et album til høsten, og det vi har hørt av det virker særdeles lovende. Singelen har den fortryllende tittelen «Shh om vi er helt stille så kanskje vi ser de», noe som umiddelbart fikk meg til å tenke på en av NRKs viktigste personligheter gjennom tidene – Sverre M. Fjelstad som dessverre nylig gikk bort, men som vil bli husket av generasjoner for stemmen og for hans sjelfulle og opplysende programmer og reportasjer om naturens åpenbare og mer skjulte gleder.  Spesielt om alt livet der ute, der inne. Låten har også dette naturlige men mystiske over seg – både neddempet og ekstatisk, rolig og oppløftende. Musikk man merker seg, som vokser inn i lytteren, som fersk mose.

Lassen legger ikke skjul for sin dype fascinasjon og respekt for naturen, og sier selv dette om denne nye innspillingen:
—  Jeg har lett etter riktig inngang til å kombinere min musikk med de dype følelser og forbindelser jeg har hatt til N siden jeg var et lite barn. Da jeg en del år tilbake kom over dypøkologien og økosofien opplevdes det som en åpenbaring. Mitt syn, mine perspektiver og følelser i møte med alt utenfor meg selv ble fundamentalt endret og de erfaringene i N jeg hadde opplevd sterkt som barn, gav nå mening som voksen. Det var en slags dyp reunion. På ny var jeg ikke bare omgitt av trær, dyr, planter, hav og fjell, men også omgitt av venner og trygge relasjoner, akkurat slik jeg opplevde som 8-åring. Alt lever. Alt henger sammen. Alt angår meg. Alt er meg. Jeg er alt.. Ikke jeg – det, men jeg – du. Du er meg. Det gikk opp for meg: å improvisere har mange likhetstrekk med prosessene i N. Det er en kollektiv improvisasjon hvor de ulike delorganismene er innvevd til en større helhet. Avhengig av hverandre. En felles (rytme)strøm. Faller en ut, vakler det hele og søker desperat andre veier for overlevelse. De snakker sammen, forholder seg til hverandre og er avhengige av hverandre. Både musikken og N er en levende prosess som alltid er på vei mot noe som aldri har vært før. Usett og uhørt, men likevel gjenkjennelig. Elsket og truet. Vi bør møte N med følelser, undring, lek og glede. Akkurat slik vi må når vi skal inn i improvisasjonen. Den beste måten jeg kunne ta inn N i musikken min på var altså å improvisere helt fritt med andre levende vesener. De to musikerne Veslemøy Narvesen og Bárður Reinert Poulsen hadde jeg aldri tidligere spilt med og var et selvsagt valg med sine uredde og åpne tilnærming til helt åpen musikk.

 

Déjà vu i baroniet på Kampen 

Morgonrode

Det er ingen tvil om at Kampen en gang i blant må finne seg i et og annet verbalt stikk fra folk som bor andre steder i Oslo. De har det litt vel idyllisk der oppe, har de ikke? Når den snor seg oppover bakkene fra Tøyen er det nesten litt overraskende at sjåføren på 60-bussen ikke rett og slett begynner å synge en liten stubb. Om Torshov er Oslos (eller Norges) Bergen, hva er Kampen? Kanskje et lite urbant baroni. Å dra på konsert på Kampen Bistro føles dermed også som noe litt utenom det vanlige for meg – å ja, det finnes mange flotte små konsertscener i denne byen, men det føles annerledes, som en anledning eller til og med en utflukt, å dra akkurat hit. Kanskje er det noe med stemningen og aromaen inne i restaurantlokalet eller på den trivelige takterrassen, den begeistrede tilstedeværelsen til tekniker og kulturbærer Erik Laeskogen, eller kanskje veggen inne i konsertlokalet der tidligere sesongplakater, vakkert illustrert av Bendik Kaltenborn og andre tegnere, henger på rad og rekke. De gjør seg flid med disse konsertseriene, å spille der oppe er en nokså sjelden anledning for et band – og da blir det det for publikum også. På onsdag var det slippfest for kvintetten Morgonrodes tredje album, Det som blir. Bandet består av Helga Myhr, Selma French Bolstad og Rasmus Kjorstad på vokal, feler og langeleik, backet opp av bassist Fredrik Luhr Dietrichson og Andreas Winther. Alle sammen synger i grunnen en gang i blant i dette bandet nå, det samme er også tilfelle i Frenchs andre band Masåva som på mandag fylte Hærverk til randen av unge fans som fikk høre deres kommende tredjealbum. 

Det var litt strev helt i starten av konserten da Frenchs forsterker plutselig ikke ville gi lyd fra seg, men det ble løst med at publikum rett og slett unnet seg en fem minutters snakkepause – kanskje det er noe for begeistrede publikum også på konserter der teknikken ikke svikter? Det var i hvert fall knyst i salen etter det, bortsett fra et og annet begeistret tilrop og hoi. Lyden satt også – tørr, ukunstlet, tett på instrumentene – det er jo noe av fascinasjonen her, tross alt. Morgonrode er et godt eksempel på den mye omtalte nye folkemusikkbølgen som hjemsøker vårt land og i grunnen har gjort det en god stund nå. Kanskje det er den nye normalen. De har sitt utgangspunkt i folkemusikk, og veksler mellom gamle sanger og nykomponert materiale (på den siste plata er det aller meste skrevet av bandmedlemmene, og den har også en liten omslagstekst av Tønes). Vakre låter som i grunnen kan gå hvor som helst – eller, i hvert fall inn i sildrende, løse landskap hvor du kan kjenne på innlån fra friimprovisasjon og samtidsmusikk, men i det neste øyeblikket kan de like gjerne være et vaskekte folkrock-band med beherskede, saftige Neil Young-aktige grooves fra Luhr og Winther. Måten felene snor seg i hverandre når de spiller unisone melodier er et fascinasjonsobjekt i seg selv – et godt lyttersted å være. Det samme er naturligvis også sangen til Myhr, French og Kjorstad. Den bramfrie, stødige røsten til Kjorstad, ikke så langt unna Anders Røine, Myhrs lasersikte-intonasjon og Frenchs bemerkelsesverdige hiss, umiddelbart gjenkjennelig samme hvilken setting hun dukker opp i. Mot slutten av settet kommer en låt som oppsummerer mye av hva Morgonrode er i dag – “Den som går ut” er en real showstopper som starter i det fri, Myhr synger en tekst på en enkelt tone omgitt av strykere som maner fram sprukne skylag av flageoletter. Tidsnok kommer bandet inn, den monotone melodien får en understemme fra French, en arpeggio fra Kjorstads langeleik, et stødig beat fra Winther og harmoniske omgivelser som gir den liv og ikke minst et påtagelig drama. Hvor er det jeg har hørt det der før? Jeg får en voldsom deja vu-følelse av dette her – det er et eller annet i denne stemningen som har noe å gjøre med DeLillos-låta “Hjernen er alene”, kanskje også “Something in the way” av Nirvana? – men det føles også som om det er noe mer der, et eller annet minne av en låt som jeg ikke klarer å komme på nå. Kanskje leseren kan hjelpe meg? Eller kanskje det er så enkelt som at god musikk ofte minner oss om noe. Her og nå føles det uansett som en av årets låter. 

 

Tónleik: Island står for Oslos første jazzfestival i sommer

Benjamín Gísli, pianist og festivalprodusent for Tónleik Jazzfestival. Foto:  Margit Rønning Omholt

Tónleik Jazzfestival er en splitter ny jazzfestival hvor islandske og norske krefter kombineres for å presentere ny nordisk jazz. Den arrangeres torsdag 13. juni og fredag 14. juni på Nasjonal Jazzscene, og som kurator finner vi pianisten Benjamín Gísli, som det kan hende en del av dere er blitt kjent med gjennom spill i egen pianotrio, som del av Bento Box eller Bliss Quintet, som i sommer er finalist i Jazzintro. Hver festivaldag byr på tre konserter, og vi tok en prat med Benjamín for å høre mer. 

Føler du at det finnes noe som kjennetegner islandsk jazz, for eksempel sammenlignet med norsk?
– Det er mye likt, det er jo to land med ganske like kulturer. Men de siste 20 årene har Island blitt mer kjent for film og neo-klassisk musikk med et mer ambient lydbilde. Der er det musikere som Sigur Rós, Ólafur Arnalds, Hildur Guðnadóttir og Jóhann Jóhannson. Disse musikerene føler jeg har vært veldig sterke stemmer i musikkmiljøet på Island. Islandske musikere jobber mye med andre sjangere enn bare jazz, så det blir kanskje et mer genreløst uttrykk. Det er også mye jazz som blir tatt opp i det gamle studioet til Sigur Ròs. Jeg tok opp plata mi der, for eksempel. Det preger kanskje mange av de nye stemmene som har etablert seg. Det Skúli Sverrisson holder på med er også der, han har også jobbet  mye med Sigur Ròs-gjengen. Det er kanskje det jeg kan trekke fram som er annerledes. Folka i Sigur Rós er ikke direkte involvert i jazz, men de oppsummerer vel en tanke om sound som er stor på Island. Der er det veldig mye som dreier seg om eksport, islendinger må tenke på det, for det er så lite land. Du spiller én konsert, og så er du ferdig for året. Det er for eksempel veldig mye filmmusikk som blir laget og eksportert. Det påvirker musikken, vil jeg si. 

ADHD
Jeg synes det er et utrolig fett band, et veldig sterkt kollektiv. De er et skikkelig band, jeg tror de har holdt på i over 15 år. I starten var det jo med pianist Davíð Þór Jónsson som også spilte i første utgaven av Motif. Men nå har de med pianisten Tómas Jónsson som også er  veldig bra. De har gitt ut åtte plater og turnerer masse i Europa. ADHD er veldig dynamiske, man vet aldri hva som skjer. De har spilt så mye sammen at det bare flyter, de bruker aldri setliste, de bare setter i gang. Óskar Guðjónsson er en av mine favorittsaksofonister. Jeg måtte ha dem på festivalen, de er et av de viktigste og mest definitive islandske jazzbandene. De er også individuelt veldig sterke stemmer i miljøet, trommeslager Magnús Trygvason Eliassen spiller på utrolig mange plater og er med i all slags prosjekter. Óskar også. 

Johanna Reine-Nilsen
Hun gir ut sin første single nå på fredag. Jeg husker at jeg spilte på hennes prøvespill i Trondheim, hun sang “You Must Believe in Spring” og jeg fikk frysninger av det. Hun har noe eget, noe ekte. Nå har hun en fantastisk plate på gang, og hun har ikke spilt i Oslo med det nye bandet sitt ennå, så det blir første mulighet til å høre det. Det er et veldig fint band også, med Ola Erlien på gitar, Eskil Elias Foyn Bruntvedt på bass og Veslemøy Narvesen på trommer. Plata er veldig fin, jeg vil ikke røpe så fryktelig mye – men jeg føler det er riktig å si at det er i singer-songwriter-gata, med assosiasjoner til Joni Mitchell og Radka Toneff. Alle i bandet korer også. 

Tuva Halse solo
Tuva er  jo en av mine nærmeste samarbeidspartnere i musikken. Jeg husker den første gangen jeg hørte henne spille, hun er ekstremt uttrykksfull, hun hadde så mye å melde. Det er så mye dybde i det hun holder på med. Vi ble satt sammen i et ensemble, vi skulle egentlig være fem stykker, men så ble saksofonisten syk, og bassisten kunne heller ikke komme. Vi var bare tre – Tuva, meg og Øyvind Leite på trommer. Det ble Bento Box Trio, og der startet samarbeidet vår. På festivalen har jeg et etablert band hver kveld, to som kanskje er litt mindre kjente og to musikere som spiller solokonserter. Tuva har ikke gjort så mye av det, men jeg hadde lyst til å utfordre henne. Det kan bli veldig fint. Bento Box Trio øvde sinnssykt mye da vi bodde i Trondheim. Vi har en ny plate på gang, det er litt fri improvisasjon, men det høres ut som låter. Vi kommer begge fra klassisk musikk, og det er noe med soundet og uttrykket. Vi snakker mye om musikk, vi viser hverandre nye ting, har bodd sammen i kollektiv. Jeg vet ikke hvor mye vi utfordrer hverandre på, men vi har vokst sammen og er på en måte en del av hverandres musikalske reise. Vi driver et plateselskap sammen også, Fjordgata Records. I år har vi 8 eller 9 utgivelser, det går fint. Tuva og jeg kommer fra klassisk musikk, og det er en litt annen type musikalitet, en annen fortståelse for storform som jeg merker veldig med Tuva. I Bento Box jobber vi med Øyvind som kommer fra helt annen rytmisk musikk, metal og så videre, og det er en veldig kul kontrast. Jeg tror det er viktig å ta vare på sånne røtter, enten det er klassisk eller folkemusikk eller hva enn, og dra det frem i musikken man lager. Det skal jo bare bli musikk til slutt. 

Wako
Det var et band jeg hørte om før jeg kom til Norge. Jeg oppdaget en plate som heter Urolige Sinn, som jeg hørte veldig mye på. Nå er jeg blitt kjent med musikerne også, som er veldig hyggelig. Men jeg tenkte også når jeg skulle kuratere en sånn festival at det hadde vært fint å samle musikk og band som jeg relaterer til. Og Wako har en fin, spennende sound, et veldig sterkt kollektiv. De er lekne, og du hører at de har spilt mye. De er blitt en tydelig stemme fra denne generasjonen, så jeg er naturligvis veldig stolt over å presentere dem på min egen festival. Bassist Bárður Reinert Poulsen er fra Færøyene, og nå for tiden bor vi rett over gaten for hverandre. Han er en kjempebassist, og en veldig fin fyr. 

Benjamín Gísli solo
Jeg har spilt en del solo tidligere. Under covid spilte jeg flere konserter på Island og jeg skal presentere en videreføring av det prosjektet på festivalen. Det er islandske folketoner i mine arrangementer, jeg tar melodiene og historiene og viderefører dem, med inspirasjon fra Béla Bartók og Debussy – jeg er veldig inspirert av impresjonisme. Jeg elsker jo Keith Jarretts soloting, og det er mange klisjeer innenfor denne formen. Det er begrenset hvor mye man kan tenke på det, jeg tror kanskje man må gjøre litt av begge deler. Man må tenke på hva man kan gjøre som er eget og kanskje nytt – eller i hvert fall noe som føles nytt. Men klisjeer finnes fordi de fungerer, noen ganger må man bare gi etter. Men man kan leke med når de kommer og når de ikke kommer. Det er også et spennende format hvor man kan kjenne på interaksjonen med publikum. Islandske folketoner er preget av mye kvint-sang. Det er mye gamle salmer. Vi har noen folkemusikkinstrumenter som ikke er blitt brukt så mye, dessverre er mye av den kulturen gått tapt. Det er ikke som i Norge, vi har ikke så mange folkemusikkfestivaler og spellemannslag. Men det er mange melodier og salmer som er skrevet til dikt, og det er jo ting vi har tatt vare på – vår gamle litteratur, og mye av Norges gamle litteratur også. Noen av låtene jeg skal spille er gamle dikt som har fått en melodi og en rytme. Jeg har ikke alltid vært opptatt av den historien, men da jeg lage soloprosjektet for noen år siden, føltes det veldig nært og personlig. Det er fint å gå inn i det og lese om historiene bak tekstene, hva de handler om, og prøve å forsterke det på et vis. Jeg vet mer nå. 

Björg Blöndal – Alkul
Björg og jeg gikk sammen på skole på Island, og hun skal starte på Norges Musikkhøgskole il høsten. Hun har satt sammen et band med Thorkell Ragnar på gitarer, som bor her i Oslo. Så er det Viktoria Søndergaard på vibrafon og Patrycja Wybrańczyk på trommer. Jeg tror denne besetningen blir kul, Thorkell skal spille baritongitar og det er uten bass. Det er vanskelig å si noe veldig definitivt om verdien av et så internasjonalt studiemiljø som det er blitt i Norge, men folk har med seg sine forskjellige lokale tradisjoner, og det er jo det utrolig fine med å spille musikk sammen – det er en klisjé, men det er jo et språk som går over grenser. Det er ikke alltid det fungerer, men det kan bli noe utrolig fint ut av det. Jeg syns det er viktig med den innflytelsen i Norge, for Norge kan jo også bli et isolert sted. Det er viktig både at Norge tar seg ut i verden og presenterer musikken sin, men også at de slipper folk inn. Det var også noe folk sa til meg før jeg flyttet hit, at jeg måtte passe på å bare ikke spille her, ikke “bare bli en norsk musiker”, men også en internasjonal artist. 

 

Musikk under stjernene

Vi er ganske godt forspent med musikk og ålreite spillesteder i landet her, men noen ganger blir man påminnet om at det ikke er nok å ha penger og å sette opp konserter et sted – for et langvarig liv må man ha passion og innsikt og utholdenhet. Det er vanskelig å starte nye spillesteder, klubber, restauranter, barer fra scratch i dag, konkurransen er stor, økonomien er meget sårbar, alt er dyrere og det er skjemavelde. Det er ikke bare å sette i gang. Hva er løsningen? Det må dessverre bli å være mer som Miloud og resten av gjengen på Cosmopolite. Det er sikkert ikke lett, i hvert fall å bli som ham, og også å velge å dedikere hele livet til klubben slik han har gjort. Stedet har hatt mange gode perioder opp gjennom tiårene, den vi er i nå er en av dem. 

Miloud Guiderk. Foto: Cosmopolite

Jeg skjønte det da jeg var hobby-DJ før konserten med soul/jazz-sanger José James forrige uke. Det å se engasjementet hos de ansatte før dørene åpnet varmet – for egen del var det også mer enn nok å bare stå der i et tomt lokale og teste lyden med noen glimrende LP-er og nyte dem gjennom den store PA-en, uten publikums mas. Nesten så jeg er villig til å betale for den opplevelsen. Men det er noe eget med publikum der oppe som de knapt får til noen andre steder – det kom også mange voksne og yngre bort og ville snakke om platene de hørte underveis. Folk stoler på at de får kvalitet, men de er også villige til å undersøke det ukjente. Stedet innbyr til dans og bevegelse, noe andre jazzsteder sliter med. Det er levd liv i gulv og vegger, noe som tiltrekker merkelige gamle musikkfreaks og streite unge venninner og guttegjenger på to på samme måte. Det skjer bare noe når folk entrer foajeen med den magiske stjernehimmelen, og ser de gamle plakatene og den ikke for fancy innredningen der. Man entrer kulturen, og man kommer inn i noe helt annet enn det der ute.

James og bandet var tydelig slitne før konserten, med nykker og lav energi. Men etter litt hestehvisking fra folkene som jobber der myknet de til, musikk valgt av et menneske i salen før skapte sikkert også stemning, og bandet ble møtt med stor applaus fra publikummet –  der kjente jeg de færreste, og det var fint å oppdage. Konserten ble overraskende god og livlig. Og sannelig var ikke Miloud til stede i egen person, med sitt fjonge silkeskjerf og fortsatt barnlige oppsyn fullt av glede over livet. Ideen om konserten og hvordan publikum er en del av opplevelsen er viktig for ham, og jeg antar at han er tilstede på svært mange av konsertene som foregår der. Tallet tør jeg ikke tenke på. Konserten som viktig mellommenneskelig fenomen er viktig for  ham – og at det er et motsvar til det kommersielle som er tilbake i musikkbransjen for fulle mugger nå. Å treffes med det for øye å oppleve noe vakkert sammen må være som medisin i den verden vi lever i nå. Jeg har ofte smilt litt godmodig over at mange av de samme artistene er på plakaten år etter år – men det er jo faktisk bra. Slik skaper man tradisjoner, man bygger publikum og man bygger vennskapsbånd mellom sal og scene. De har også klart å skape dette med artister som ikke hadde det største publikummet i utgangspunktet. Men det virker også som at det skjer mye nytt der oppe nå – flere i publikum, mer forskjellig musikk. Presentert med det samme engasjementet og med kunnskap om de lange linjer og muligheten som finnes i kjærligheten til sosial lyd. Så takk for det!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger