Bendik Giske er årets jazzartist i Tyskland og snakker om Munch og repetisjon, Selma French og Masåva slipper ny musikk, reisebrev fra Nesodden, siste sjans til å kjøpe Jazznytt og korn om både soul og sol.
God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis for jazzen og omegnen! Vi er tilbake etter en liten pause i forbindelse med produksjon av et nytt Jazznyttnummer som snart kommer i postkassen og butikken – gled dere! Vi anbefaler som alltid å tegne et abonnement. I dette nummeret snakker vi med Bendik Giske og Selma French fra Masåva, i tillegg til stoff om både nye og gamle musikkopplevelser, men først – noe av det vi har i vente i den kommende uken:
1. Forrige helg var blogghalvdel Vinger i Bergen for å overvære starten på Nattjazz og Festspillene. Det var et inspirert opphold som munnet ut i intet mindre enn tre reisebrev – del én kan leses her, del to her og del tre her. Nattjazz er en langstrakt festival, det er fremdeles kick igjen nå i helga – I kveld står mye ungt og friskt på programmet med Sara Fjeldvær, Neste Planet, Loney Dear, 47Soul og Atari, mens Paal Nilssen-Love Circus, Bugges Organ Club og Post Koma er blant høydepunktene i morgen.
2. Det er eksamenstid og det betyr en rekke rimelig prisede, muligens nervøse, men ofte gode konserter både her og der. I kveld i Trondheim spiller pianist Oliver Skou Due sin eksamenskonsert, og det gjør Anna Ueland med sitt band Science Fair også. I Oslo varer NMH-eksamensfestivalen noen dager til – i kveld kan du for eksempel høre Erlend Albertsens trio med Kjetil Jerve og Andreas Wildhagen, Daniela Reyes Holmsen har eksamen i morgen mens Amalie Dahl og Eir Vatn Strøm spiller sine eksamenskonserter på søndag. Så langt kjente NTT-navn – men det er naturligvis mye mer som frister også, for eksempel Paul Prassel som har hentet inspirasjon fra brettspill i sin eksamenskonsert i kveld og folkemusikker og låtskriver Levina Storåkerns konsert Dikter och Sånger – alt detta ska fortsetta på søndag. Det morsomste med disse kveldene er i grunnen å bare møte opp og oppleve tre viktige konserter for et knippe musikere du kanskje ikke har hørt så mye fra ennå. Om du er eventyrlysten etter det, nevner vi at Victoria fremover huser Staffeldtfestivalen frem til neste fredag – der er det nok også mange godsaker!
3. I morgen er det musikkens dag – og dermed er det tid for vår årlige påminner om at du må få sett DNA?AND?. De spiller tre konserter på Kafé Hærverk – klokka 14, 16 og 18.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Fusionåret 2024 trenger DIN hjelp!
Folk med en forkjærlighet for utflippa, syrete norsk jazz fra 70-tallet (hvem liker ikke det?!??) har for tiden mulighet til å realisere flere gode tidsdokumenter. Norske Albumklassikere, Christer Falcks utrettelige dugnad for bevaring av god norsk musikk, har for tiden et samarbeid gående med Kongsberg Jazzfestival i forbindelse med festivalens gilde sekstiårsjubileum. Det ligger mye gull (eller, her passer det kanskje bedre med sølv) i disse arkivene, og allerede er et ordentlig cooking opptak av Moose Loose blitt realisert. Men det er flere skiver som trenger litt drahjelp ennå – for tiden går det an å være med på spleiselaget for et liveopptak med Svein Finnerud Trio fra 1971, i tillegg til et opptak med Nipe Nyrén kvartett fra 1976. Det er en måned igjen av finansieringen, og om disse blir en realitet lover Falck og Kongsberg at de har flere godbiter på lur. Sjekk også ut finansieringen av en dobbel-CD med fusionbandet Vanessa fra Høvikodden i 1976. Hvordan låt for eksempel gitarist Nipe Nyréns band på denne tiden, lurer du kanskje? Det ligger smakebiter fra de aktuelle liveopptakene i hvert prosjekt, men du kan også sjekke ut denne feiende flotte audovisuelle dokumentasjonen, hvor både utstyr og klesstil kan beundres i tillegg til den fingernemme, boblende fusionen de holder på med. Hipt.
Masåva er tilbake!
Masåva. Foto: Margit Rønning Omholt
Et av bandene som var avgjørende for eksplosjonen av denne remsa om alt som foregikk i jazz og omegn, var helt klart visepopbandet Masåva, som inkluderer mange jazzfestivalmusikere som er med på å definere omegnen. De har vi skrivd mye om (første gang tilbake i NTT#7, red.anm), og det har vært fint å se dem få et rikere uttrykk med årene. De albumdebuterte cirka samtidig med remsa i 2018, og nå er endelig singelen «Forglem meg ei» her. Bandet består av Martin Morland på bass, Øystein Aarnes Vik på trommer, Solveig Wang på synth, og Selma French Bolstad på sang, gitar og så videre – for enkelhets skyld tok vi en prat med sistnevnte.
Les også: Spor for spor gjennom Masåvas andre album Er vi store nok nå?
Hei Selma, gratulerer med den nydelige singelen sammen med de andre i Masåva. Hva betyr låta for deg, er du opptatt av botanikk og tenker på blomstenes symbolikk?— Jeg er glad i blomster, men har ikke så grønne fingre som jeg gjerne skulle hatt et image å ha. Det er symbolikken i blomsten, ja. Det er en sang om håpet om å ikke bli glemt og at noe eller noen betydde noe, selv om det ikke kunne bli. Refrenget har vært med oss helt siden 2018, så det var på tide at det ble en hel sang. Den kom endelig til sin rett på dette albumet.
Siden sist har Solveig Wang blitt med i bandet fast – hva er det hun bidrar med i soundet, helheten og gjengen?
— Solveig er fantastisk! Ekstremt hardtarbeidende, allsidig og musikalsk. Den nyeste plata har vi jobba mye mer kollektivt med å lage musikken og som fullverdig Masåva-medlem har hun bidratt med sin andel. Vi er inne i et synthete univers på tredjeplata og Solveig har allerede gjort seg selv uunnværlig i bandet. Alle gjenger skulle hatt en Solveig Wang. Vi er heldige for at hun ville bli en Masåva-er.
Du har sunget og skrevet mye på engelsk de siste årene – føler du at du får frem en «annen» Selma på norsk?
— Ja, det kan man si. Masåva er et popband i mine øyne, sikkert alternativt for noen og sikkert overhodet ikke alternativt for andre. Men jeg liker å gå all inn i de undergrunnsvisene vi driver med, og synes absolutt jeg får utløp for en annen side av meg selv i Masåva. Vi er jo også et band-band med flat struktur, som jeg selv ikke ønsker å ha en frontsigurrolle i, selvom det er litt tricky det der som vokalist. Vi har blitt et band hvor musikken er alle sin og alle sjefer like mye.
Masåva – nå klarer jeg ikke huske hva bandnavnet henviser til igjen – har hatt en fin utvikling fra et noe naivistisk-melodiøst og ungt utgangspunkt til en stadig mer synlig skyfull himmel. Kanskje i takt med den personlige og verdensutviklingen ellers?
— Ja. Vi har jo levd litt mer siden første plate og fått mer forskjellig musikk og erfaringer innabords. Samfunnskritikk har nok i større grad influert Er vi store nok nå og det nye albumet som kommer i høst, enn debutalbumet som kom da vi alle var tidlig i 20 årene. Bandnavnet er forresten inspirert av et ord som betyr «gjensynsglede» på Chichewa, et språk de snakker i Malawi hvor jeg bodde da jeg var 18.
Kult at det album etter hvert også – men blir det Masåva-konserter i sommer?
— Vårt tredje album slippes i oktober, og så blir det releaseturné etter det. Vi ber for Masåva-sommer 2025, men vi skal også spille noen veldig fine plasser denne sommeren. Morgengrykonsert på Moldejazz og Egersund visefestival. Nå på mandag 3.juni spiller vi den nye musikken for første gang live på Kafé Hærverk i Oslo. Velkommen dit!
Du kan i tillegg oppleves i stadig nye sammenhenger, med Karl Bjorås fabelaktige band sist helg, og jeg skjønner du også er med i Frøkedal og Familien – og så klart Morgonrode, da. Siste plata er sterk! Men blir det plass til noe hardcore folkemusikk i sommer?
— Denne sommeren har jeg endelig satt av tid til litt hardcore folkemusikk, etter savn de siste årene. Landskappleik, Jørn Hilme Stemnet og Ransäter blir det i hvert fall. Også skal jeg vikariere for felespiller Astrid Garmo i fele-duoen hennes med Ester Thunander på Pride i juni, det blir skikkelig deilig å bare spille gode låter på FELA. Og tusen takk! Får heldigvis utløp for hardcore energi i Karls musikk, som er supergøy å spille. Folkemusikk-felespillere er det faktisk i alle de nevnte band, så det ligger til rette for jevn flyt med felespill i år.
Dette er første helgen i juni, da kan man begynne å snakke om en ny sesong. Har du en låt som representerer dette for deg, eller bare noe ny musikk du har kick på?
— «Don’t say it» og «100 baby» er noen favoritter fra nye Nothing personal- plata som jeg har hørt på i det siste. Diket er et band jeg gleder meg til å høre live. Ellers får jeg veldig sommerfølelse av Flora-albumet til Frøkedal og Just Another Diamond Day med Vashti Bunyan.
AKKURAT NÅ: Siste sjanse til å kjøpe Jazznytt 270!
Om du ikke abonnerer på Jazznytt (som vi selvsagt anbefaler på det varmeste) og ikke har gått til anskaffelse av vårt siste nummer, er det fremdeles noen få dager igjen – men ikke mer enn det – før det er for sent. Hovedsaken i dette nummeret handler om samarbeidet mellom Brazz Brothers og Lester Bowie, som vel varte i godt og vel ti år før den store trompetisten dessverre døde i 1999.
Jeg har vært fascinert av musikken de skapte sammen helt siden en venn viste meg albumet Brazzy Voices en gang på slutten av nittitallet. Den plata vil jeg rett og slett kalle en bortimot glemt eller gjemt klassiker – tenk, et møte mellom det som må ha vært Norges mest kjente jazzband på den tiden (da snakker vi i bred, folkelig forstand) og et virkelig stort ikon fra den amerikanske jazzen! Mye har vært sagt om Keith og Jon og Jan og Palle (R.I.P), mye har vært fortalt om møtet mellom Chick Corea og Trondheim Jazzorkester – men dette transatlantiske møtet har det vært heller stille om. Vi hører Brazz Brothers og Sunnmøre Kristelige Ungdomskor i tillegg til tre legender fra den avantgardistiske organisasjonen AACM: Bowie på trompet, naturligvis, Amina Claudine Myers på orgel og trommeslager Don Moye. Helt på toppen av kransekaka finner vi gospelsangeren David Peaston, som står for noen helt vanvittige show stoppers, som her, på “Everything Must Change”:
Det er oppsiktsvekkende vellykket – det låter ikke bare som et vellykket “stjernemøte”, noe det var stas å få gjennomført, men som et ordentlig særegent og dypt samarbeid (som det jo var). Det spiller på absolutt alle strengene (selv om bandet var eksplisitt strengeløst) – både amerikanske og vestlands-brasstradisjoner, kirkesamfunn fra begge sider av Atlanterhavet, i tillegg til modernismen fra Art Ensemble of Chicago, som fikk navnet sitt da de reiste fra hjembyen til Paris. Møtet mellom samklangen brødrene Tafjord og Førde hadde dyrket fram og Lester Bowies totalt umiskjennelige, rørende og surrealistiske trompetspill (“Vi maler naturalistisk og Lester maler impresjonistisk”, sier Helge Førde) er en studie i kontraster og i gjensidig respekt.
Brazzy Voices ble av alle ting spilt inn en av de aller siste dagene under OL på Lillehammer, litt over 30 år siden. Vi følte dermed det var god timing å grave litt mer i historien i dette nummeret. Stein Erik Tafjord, Helge og Jan Magne Førde forteller om et rørende, uventet samarbeid som varte hele nittitallet til Lester Bowie døde i 1999. De forteller om hvordan Brazz Brothers startet, og om filosofien bak dette unike ensemblet, de forteller om Lillehammer-galskapen og Jazzgeriljaen, et prosjekt der 80 unge musikere fartet rundt på arenaene i 30 minusgrader og lærte seg å spille på gehør. Og de forteller en god del om trommeslager Egil “Bop” Johansen, som de spilte godt over tusen konserter med før han døde i 1998. Veldig mye av stoffet i ethvert Jazznytt-nummer handler om det lille, store, trauste ordet “samspill”. Denne saken handler ekstra mye om det.
Det finnes en god del rester fra Lester i arkivet, ting som jeg håper å få gjort ferdig i remsa i nær fremtid. Inntil videre anbefaler jeg å kjøpe og lese saken – selv om Brazzy Voices ble spilt inn på vinteren, er det også en plate med sommer i seg. Det hører med til historien at Bowie tok med seg inspirasjon fra møtet med Brazz Brothers tilbake over atlanteren, der han blant annet hadde sitt eget band, Brass Fantasy. Én av låtene han fikk forkjærlighet for var “Akkurat Nå”, Maj Britt Andersen-låta skrevet av Geir Holmsen, med en rystende vakker tekst av Trond Brænne – deres “Across the Universe”, på mange måter. Bowie husket åpenbart ikke tittelen riktig – men “Naakkurat Na” har en mystisk, vakker klang over seg det og. Og det er fremdeles en nydelig låt:
José James til Cosmopolite
Det har vært mye, og det kommer mer, soul-relatert musikk på den stadig mer vitale konsertvenuen Cosmopolite i Oslo. Nå på onsdag 5 juni, for eksempel, kommer José James tilbake til byen. For en merkelig og personlig drevet artist han egentlig er. I løpet av karrieren har han vært innom så mye forskjellig, dog med et visst utgangspunkt i jazzete nu-soul i D’Angelo-stilen. Han er blitt kalt «en jazzsanger for hiphop-generasjonen», greit nok det, men også upresis siden det nå er flere, vidt forskjellige hiphop-generasjoner. Han har også vært involvert i en rekke hyllestprosjekt til sterke musikkpersonligheter (for eksempel Billie Holiday), som har hatt et tilsnitt av selvterapi over seg. I fjor kom han med enda et slikt et, On & On (Rainbow Blonde Records). På omslaget ser vi ham cosplaye Alice Coltrane, en av de viktigste musikkhistoriske skikkelsene de siste par årene. Men selve innholdet på plata, er jo sannelig Erykah Badu og hennes gedigne klassiker Baduizm. Herregud som jeg hørte på den plata da den kom i 1997. Det fortjener en plass i serien om jazzens viktigste jazzplater som ikke er jazz. Den utstuderte men sjelfulle beaten, tempoet i låtene og Badus eksentriske vokal har skapt skole, og gjør det fortsatt. Under en Classic Album Sunday-seanse sammen med Sofie Tollefsbøl forleden ble dette inntrykket forsterket, om enn jeg står for at nu-soul-bølgen bragte enda mer interessante og velproduserte album enn dette, men det er en mild innsigelse. Bandet til James låter helt kompetent på sin tribute, kanskje en smule mer kosmisk jazz enn Badu-bandets skarpe snublefunk. Vokalen er mindre sær og litt penere og mildere enn i originalen. Og selv om det muligens ikke er tidenes mest nødvendige utgivelse, er det en plate av typen man har lyst til å la gå i spilleren gjentatte ganger.
James kom nettopp med en ny plate med egenskrevet materiale, talende titulert 1978. Dette er hans fødeår, men det er også åpenbart at her setter en hånd til luen i takk til periodens fabelaktige, breezy og jazzete R&B-personligheter som Leon Ware, Quincy og Marvin. Det er sofistikert og behagelig, litt drømmende og sensuelt, men med en sosial bevissthet, og et kult komp i bånn. Det kommer også noen synth-hugg her som kan hende er en henvisning til funk-tradisjonen fra hans fødeby Minneapolis. Det er ålreit med historisk bevissthet og preferanser, men José James er ekstra interessant i og med at han virker irrasjonell og søkende i tillegg: han er seg sjæl. Og på plata bringer han også inn nye elementer som den brasilianske, Latin Grammy-nominerte Xênia França og den kongolesisk-belgiske rapperen/filmskaperen Baloji.
Bendik Giske lurer på når han skal gå lei av repetisjon
Bendik Giske.Foto: Frankie Casillo
Deutscher Jazzpreis er seriøse og grundige saker, der deles det ut priser til de mest fremragende musikerne innen ulike instrumentkategorier, ulike albumkategorier, journalister får sin egen pris, festivaler likeså, du har naturligvis hederspriser også, og på toppen av det hele kåres årets artist. I år gikk den prisen til den norske saksofonisten Bendik Giske, som har bodd og jobbet i Berlin i en årrekke. Giske har samarbeidet med kunstnere fra en rekke forskjellige felt, og siden 2019 har han gitt ut tre album på Smalltown Supersound – Surrender, Cracks og fjorårets Bendik Giske.
Han har hatt ulike samarbeidspartnere på disse albumene, rommene og opptaksfilosofien har også endret seg. Men de er også variasjoner over det som er blitt Giskes område i musikken: lange, uavbrutte fremføringer av ulike rytmiske mønstre inspirert av klubbmusikk, hvor saksofonisten presser seg opp mot utmattelsen og hvor arbeidet med overtonene i instrumentet skaper ulike melodier og overstemmer – nesten som de graves ut fra noe usynlig materie. Det er en fascinasjon for to maskinerier i spill her – det ene er menneskekroppen og det andre er disse merksnodige greiene den belgiske vriompeisen Adolphe Sax sysla med på 1800-tallet. I kombinasjon med et ønske om å fortelle personlige historier om seksuell identitet og tilhørighet og leken selviscenesettelse er mange blitt fascinert, på ingen måte bare i Tyskland. Vi møtte ham før en lydprøve på Munchmuseet, hvor han skulle fremføre et bestillingsverk som ble urfremført i Håkonshallen under Festspillene i Bergen i år. Det heter Disorientations og er et samarbeid med DJ’en og musikeren Sam Barker, et viktig navn i klubbmusikken i Berlin som Giske også sogner til.
– Jeg ville ha en vifte på scenen i Håkonshallen, men da var de redd for at det skulle virvle ned noe støv fra taket. Det er blitt en sånn glassmonter-greie, du kan ikke gjøre noen ting. På de tre første tekniske riderne jeg sendte til dem var svaret bare nei, haha!
Var det en såkalt kreativ begrensning?
– Når det er et bestillingsverk har man jo lyst til å slå på stortromma og gjøre masse ting som aldri lar seg gjøre på turné, men det kan også bli for mange spinnende tallerkener på en gang. Det var en veldig fin begrensning. Det er noe med det lokalet. Har du vært der? Du må ta turen ved anledning. Det er… awe inspiring, hva heter det på norsk? Man kjenner på en ærefrykt, eller, det er ikke riktig ord…
Age?
– Det er helt rått. Helt rått. Å tenke på at det er 750 år gammelt, å tenke på de folka som bygde landet, som hadde store idéer, lærte seg latin og skrev landslov. Det var liksom deres prosjekt. Fy faen så mye guts og estetisk sans… det var egentlig bare fint å tenke at her jobber vi med lyd og det som allerede er der. Ingen røykmaskiner, ingen blending, ingen lyssetting. Ikke noe noe.
Hvis det er en konsert i en såpass interessant omgivelse skal det kanskje noen ganger gjøres å få til noe som interesserer meg mer som publikum med mye scenografi.
– Det er akkurat det.
Da vil jeg liksom oppleve det som er der.
– Ja, jeg hadde jo lyst til å fortsette å skrive historien, haha – men det har jo ikke museumsvesenet lyst til. De har lyst til at det skal være som det var. Stedet har jo ikke alltid vært en arena for kongelige bryllup, det har vært fullt av rotter og råskap, det har liv i veggene. Og jeg hadde lyst til å lage mer liv.
Hvordan da?
– Nei, altså, jeg hadde lyst til å gjøre det litt mørkt og litt forvirrende. Sam Barker lager jo sånn hengivelsesmusikk, nærmest. Energistrømmer som bygger seg opp og spenninger som forløses. Det er en grunn til at Sam og jeg har hatt lyst til å gjøre et prosjekt sammen i noen år nå. Vi har sikkert snakket om det i fem år, vi kjenner på et slags slektskap. Vi er ikke to helt vidt forskjellige aktører som skulle prøve å lage noe sammen. På en eller annen måte holder vi på med samme prosjekt. Så jeg hadde jo lyst til å… du vet historiene om når spellemenn spiller fanitullen og blir helt gærne, ikke sant? Og at folka rundt blir gærne. Sånn hadde jeg lyst til at det skulle bli.
Apropos det – tidligere har du nevnt at det å se Nikolai Astrups bilder av jonsokbål fra Jølster, og å se felespilleren som er med i noen av de motivene, var en inspirasjon for musikken din. Hva slags kunstopplevelse var det?
– Haha, journalister er alltid på utkikk etter den ene årsaken…
Nå skal vi slappe helt av her! Det var ikke ment så definitivt.
– Nei, for det var jo ikke sånn at da skjedde det. Men som så mange andre dro jeg til Berlin og oppdaget denne hedenske dansen som varte og rakk gjennom hele natta. Plutselig skjønte jeg den elektroniske musikken som ble spilt der. Det gikk fra å være en “ingenting skjer”-type musikk til at alt kan skje. For når ingenting skjer er det jo masse plass. Da kan man bidra med seg selv. Jeg ble veldig opptatt av den energifordelingen, eller hva det enn er. Én ting er jo hva DJ’en gjør. Men det er jo folk som har laget alle de låtene også, som har sittet på enerom og fiklet. Det var jo sånn jeg drev med, jeg prøvde å lage elektronisk musikk, og skjønte liksom ikke hvordan man distribuerte det, hvordan man forholdt seg til disse formene, den kollektive hengivelsen og livsgleden som kan oppstå. Det er ikke veldig mystisk egentlig, men for meg var det det. Så var jeg på en utstilling, jeg tror det var på Henie Onstad, hvor flere av de motivene var utstilt og hvor det gikk opp for meg at de holdt på med denne hedenske tradisjonen på tross av kirken. Den hadde makta, men folk gjorde det likevel. Og folk gjorde det hele veien innover dalen, det er en av tingene du ser i Astrups motiver. Det var jo sikkert fyll og fanteri, dette var før prevensjon, det hadde sikkert fryktelige konsekvenser for mange. Men så så jeg denne personen, den ensomme karakteren med fela. Når man vokser opp i Norge og er litt musikkinteressert så har man jo vært borti spellemannstradisjonen, uten at jeg skal påstå at jeg vet så mye om det. Men jeg husker jeg tenkte på det… hva er det som er jobben hans? Hva er det han gjør? Det er jo ansvar for en eller annen kollektiv puls, eller et eller annet. Maleriene til Astrup er jo ikke så gamle, men dette har jo pågått lenger før det, skulle man tro. Det er et eller annet med forbindelsen til menneskeheten, at den funksjonen trengs, det trengs at noen sitter og holder takta, og så trengs det at folk slipper seg litt løs og bryter noen regler. Og forhåpentligvis tar vare på hverandre og seg selv.
Liker du det lengre perspektivet på ditt eget spill?
– Jeg elsker det. Jeg har en forkjærlighet for repetisjon. Jeg kommer liksom ikke over det, jeg vet ikke hva det er, men det tar ikke slutt for meg. Alltid, når jeg forholder meg til noe jeg liker, går det opp for meg at det er repetisjon. Her er det noe som repeteres. Jeg tror nok den yngre meg var fanget i en idé om at originalitet var å finne på noe som ikke er gjort før. Det var jeg nok ikke alene om, og det er en skikkelig felle for folk i 20-årene, for det tar tid å finne ut av noe som ikke er blitt gjort før. Da må man jo først finne ut av alt som har blitt gjort, så må man mestre det og komme seg forbi. Det var en frihetsfølelse å skjønne at jeg kunne gjøre det som mennesker har holdt på med i uminnelige tider. Saksofonen er en gave for meg, for det er et ganske nytt instrument og jeg opplever det nesten som en slags marsjordre. Den teknologien er ikke blitt utforsket helt ennå, det er fortsatt mer som kan gjøres der.
Bendik Giske. Foto: Joeri Thiry
Det er jo interessant, og ikke alltid noe man tenker på når man ser på instrumentparken. Men mange instrumenter har jo historier som strekker seg virkelig langt bakover, og er gjenstand for en evolusjon hvor utallige mennesker er involvert i utviklingen av både gjenstanden og hvordan man spiller på dem. Noen kjenner vi navnet på, men mange forblir ukjente. Men saksofonen har liksom en oppfinner vi vet mye om, vi kjenner alle datoene – og det er vel heller ikke en eneste viktig saksofonist det ikke finnes opptak av.
– Det er mind-blowing for meg at vi kan høre på hele utviklingen til instrumentet. Eller, det er jo alltid karakterer som ikke blir en del av historieskrivingen. Men jeg synes det er ganske påfallende med saxofonen at vi har noen karakterer som i ganske mange andre historiske øyeblikk ville vært skrevet ut, men som har blitt selve historien om instrumentet siden vi har opptakene av det. Alle disse afroamerikanske utskuddene, det var naturligvis mennesker som ønsket seg at det våset ikke fikk noen plass i finkulturen. Men det gjorde vi, og vi kan høre på det.
Hva av tidlige saksofonopptak appellerer til deg i dag?
– Hvor tidlig snakker vi da?
Hmm, der sier du noe. Jeg mente ikke 1910-tallet, kanskje mer… før Coltrane, for eksempel. Er det noe du hører på derfra og som inspirerer?
– Akkurat nå er jeg ikke veldig opptatt av det. Jeg møtte datteren til Sonny Stitt her forleden. Han er en interessant karakter, for han ble jo hele sitt liv holdt opp mot Charlie Parker, den ene store saksofonisten og kanskje nesten sett på som en kopi… som om noe av dette her oppstår i et vakuum, som om man ikke trenger variasjoner over et tema. Men jeg har vært opptatt av annen musikk hvor saksofonen ikke har vært så representert. Det kan være en hemsko også, det kan fort bli litt historieløst. Men jeg er jo så heldig at jeg har gått på Jazzlinja, og har kunnet høste av den erfaringen. Jeg hørte på Ornette Coleman for litt siden og da kan man virkelig begynne å snakke om villskap. Og Eric Dolphy, selvsagt, jeg bladde opp det legendariske opptaket fra aulaen i Oslo hvor han spiller et stopp-kor som bare er helt… skvik-skvik-bop, skvik-skvik-svkik-skvik-bop…
Da er vi jo ved Edvard Munch, du skal spille på museet i kveld og er med på Smalltown-utgivelsen i forbindelse med Jordsvingninger–utstillingen. Ditt stykke er oppkalt etter Mot skogen-motivene. Ligger det mye i valget av kunstverk, eller var det mer tilfeldig?
– Jeg vet ikke, jeg synes ofte at sånne valg kan føles litt vage i øyeblikket, men så ser man seg tilbake, og så er det ikke sånn. Nå er jeg i ferd med å si en eller annen floskel om alle disse små valgene vi tar her, haha! Jeg har et veldig sterkt forhold til Munch, jeg er oppvokst i Oslo, som du også er. Og moren min hadde Munchs atelier, hun flytta inn på Ekely en stund. Munch var over alt, nesten som en del av møblementet, om du skjønner. Så på en måte var jeg ikke opptatt av Munch, men det siver jo inn. Det er så vanskelig å snakke om disse motivene uten å begynne å gå i alle de gamle sporene om lengsler og relasjoner. Det er jo åpenbart noe der. Jeg ser på mitt eget prosjekt litt som en oppdagelsesreise. Jeg går på jobb, og så gjør jeg så godt jeg kan, og prøver å finne ut av et eller annet som er sant for meg. Gjerne så er det en slags fysisk tilnærming, det er noe der jeg bryr meg om. Det er mer hva som skjer når jeg gjør, som jeg har vært opptatt av. Det får jo alle mulige slags konsekvenser. Jeg har alltid sett på utforskningen av overtoneregisteret i saksofonen som en slags bøying av treverk. Det er jo bambus, tross alt. Og så er det det å finne villskapen i tonen til den sprekker, og så hente den inn på et annet sted, og så finne ut av hva slags melodier og sånn som kan ligge der. Jeg har alltid tenkt at det er en tilnærming mot et eller annet… som ikke er klart enda. Og at det stykket kan bli hva som helst, at jeg kommer til å spille det resten av livet. Det er alltid sånn at man har spilt inn noe… det må du ha opplevd mange gange ganger – at man hører på det, så har man jo umiddelbart blitt ferdig med den forrige versjonen som har blitt lydfesta, og er klar for å gjøre neste.
Det er et veldig slående å se de tre versjonene av det trykket som henger rett ved inngangen til museet hvor det eldste er fra 1897 og det yngste er fra 1915. En fin anledning til å tenke litt på det å gjøre ting om og om igjen, og hvordan ting henger sammen over tid. Det ga mening at du hadde valgt noe som gjentar seg, snarere enn et enestående bilde.
– Ja, finnes det noe hos ham som ikke gjentas?
Noen ting, men joda, du har rett.
– Det er jo det jeg har lagt min elsk på i voksen alder. Motivene og følelsene det vekker og alt det der er fint nok, men jeg er ekstremt fascinert av repetisjonen. Jeg synes det er herlig å se. Og jeg merker at jeg drømmer meg tilbake. Han våkner, det nok en dag… vi vet om Munch at han ikke var kjempeglad i å være edru, og det var han sikkert når han våkna om morgenen og begynte på jobb. Jeg kan se for meg at det ikke alltid har vært lystbetont. Det er en som går på med krum nakke, og fortsetter å jobbe med motivene sine. Det har inspirert meg masse, det fortsetter å inspirere meg. Jeg kan tenke, hva ville Edvard gjort.
Du har virkelig oppvokst med ham som et faktum, noe bare er der. Det slår meg at da skoleklassen min gikk på Tøyen og lærte om Munch i barndommen, husker jeg det at det hele nesten ble lagt fram som en slags levekårsundersøkelse fra slutten av 1800-tallet. Det var mye tuberkulose i miksen.
– Hahaha!
Foto: Pavel Korinek
Jeg mener det, Døden i sykeværelset var liksom det definitive maleriet hans, nesten det eneste jeg husker fra de omvisningene. Det var jo gripende, men det handlet også veldig mye om alle måtene han levde i en annen tid på enn vår egen. Senere var det lettere å oppdage alt det andre, som for eksempel naturinspirasjonen som denne utstillingen handler om. Repetisjonen og utforskningen av form, alt overskuddet og følelsen av fryd over å skape noe som finnes i kunsten hans.
– Og så har han jo blitt en av de som har skapt den retningen for kunsten. Sånn jeg forestiller meg det, var det ikke sånn at Munch våknet en dag og tenkte at han skulle gjøre det. Jeg tror han liksom bare fortsatte og fortsatte, og hadde en underdog-status en god stund. Og i sum blir han en av de som skaper det subjektive perspektivet.
Når var det du følte at du virkelig så ham for første gang? Altså, at det liksom spratt ut av selvfølgen?
– Ja, når kan det ha vært? Jeg tror det var rundt da moren min tok over Munchs atelier og jeg var gammel nok til å begynne å tenke på å flytte hjemmefra. Jeg hadde ikke vært så veldig opptatt av det hun drev med, egentlig. Jeg var mest opptatt av skolerevy og band og sånn på den tiden. Men jeg tror det sank litt inn da, at hun gjorde et slags dypdykk. Det var nok første gang jeg ble eksponert for det. I voksen alder ble jeg spurt om å gjøre et bestillingsverk til det nye museet mens det fremdeles var et skjelett. Jeg var inne der med hjelm og refleksvest og så på strukturen mens det bare var en byggeplass. Det kan ha vært i 2018-19. Og så kom lockdown og flere forsinkelser. Da fikk jeg god tid til å lese Munch – en biografi av Atle Næss. Jeg bestemte meg for å lytte til den på joggeturer og den er lang, så jeg fikk meg noen løpeturer med stoffet. Det er fint med sånne tekster som ikke er så teoretiske, man kan egentlig bare lytte til dem og ta det inn. Det er vanskelig å gi deg et eksakt punkt, men etter hvert begynte jeg å virkelig skjønne ambisjonsnivået han etter hvert fikk. På utstillingen nå ser man jo mye av arbeidet med aula-utsmykningen, mer enn det som henger i aulaen. Hvor mange år det har tatt. Jeg har ikke inntrykk av at han var en person som satt og lurte på om han skulle male, han skred til verket og fikk maling under fingerneglene. Det syns jeg er rått, jeg identifiserer meg masse med det. Jeg har en fysisk tilnærming, jeg tar opp instrumentet og så gjør jeg ting. Jeg fikler og modifiserer, miker det opp, men hele tiden gjør jeg det. Jeg tenker ikke så veldig mye på hva jeg skal gjøre først, men etter hvert som tiden går, utgjør det arbeidet en tanke. Kanskje en større tanke. Min ambisjon er ikke på livsfrisenivået enda, men hvorfor ikke?
Nei, det er jo en slags frekkhet i å tenke så svært, kanskje når man er fra et lite sted også. Jeg tror det finnes en fordom inni meg som handler om at man liksom skal være fra verdens navle, hva nå enn det er, om man skal si så store ting om de mest sentrale temaene. Men man kan jo være fra hvor som helst.
– Ja, du har jo Vigelands-anlegget fra samme periode som også er et helt crazy prosjekt. Total galskap. Bare se for seg at en kunstner skulle få den slags bevilgning nå. Tenk på hvor mye hyl og skrik det ble da Christian Ringnes skulle bygge parken sin.
Joda, men det var jo et helsikkes rabalder i årevis rundt Vigeland også – ikke minst fra Munch!
– Ja, det skjønner jeg forsåvidt, det handlet jo om penger også.
Du snakker om den fysiske tilnærmingen til det du skaper. Det er et slags slektskap mellom kroppen som maskineri og saksofonen som mekanisk gjenstand i det du gjør. Den siste tiden har jeg tenkt mye på fascinasjonen for sånne gjenstander, gleden over at noen løfter på panseret og viser hvordan det vi liker blir laget. Og i noen sammenhenger kan det bli sett på som nesten barnslig, at man bare skal ta ting inn, ta det for det det er. Men det er jo for eksempel en stor glede i å undre seg over saksofonen som gjenstand, samme om det er en dyp eller overfladisk glede.
– Den er jo et veldig fascinerende mekanisk objekt. Det er ganske intrikat når man begynner å se på det. Jeg tar meg selv ofte i å tenke, jøss, er det noen som har tenkt på dette – og nå kan jeg bruke det til det her!
Hvordan gir det deg glede nå for tiden? På den siste plata di fortsetter jo utforskningen, med nye teknikker og måter å preparere instrumentet på.
– Jeg går og venter på at jeg skal bli lei, egentlig. På et eller annet tidspunkt vil jeg vel føle at det blir repetitivt, hahaha! Men ikke helt ennå, gitt. Jeg finner hele tiden en eller annen ny tilnærming. I dette prosjektet med Sam Barker oppdaget jeg at jeg kunne spille polyrytmiske figurer i høyre og venstre hånd, helt uavhengig av hvilke toner jeg prøvde å frembringe. Når jeg blåste saksofonen så ble det noe som jeg aldri hadde tenkt på. Jeg har ganske godt grep på det å spille toner på saksofonen, men når jeg tenkte på det som polyrytmiske figurer, begynte å blåse, og bare kunne høre hva det genererte av lyd, gjorde det den andre tilnærmingen klin umulig. Jeg måtte ta et skritt tilbake og gå systematisk til verks, sette på metronomen, og bare få mengdetrening. Det er jo helt enkle motiver jeg spiller, men tilnærmingen til det gjør at det blir som å gå en helt annen vei.
Er det litt sjokkartet å plutselig være ute av det på den måten?
– Alle som har øvd mye på et instrument har sikkert den erfaringen at man liker jo å ta for seg noe som føles umulig. Når jeg oppdager noe som sannsynligvis er helt umulig, tenker jeg, ja, endelig.
Det er fascinerende det du sa i sted om å jobbe med overtoner, og at du ser på det som å bøye tre. Når dukket den fascinasjonen opp?
– Saksofonister er alltid veldig opptatt av flisa. Det er en greie. Og vi er veldig glade i å skylde på flisa hvis det er noen som ikke gikk helt som planlagt. Det har nok vært der hele tiden, tror jeg. Man skal være litt glad i å forholde seg til det. Det er jo mye metall og sånt på en saxofon, men det man forholder seg til er jo et levende materiale. Og ikke bare er alle de ulike flisene forskjellige, noe som kan være kilde til mye frustrasjon, men flisene forandrer seg også underveis fordi enzymer bryter dem ned. Du tar ut en og spiller den slik og sånn, og i morgen spiller den annerledes. Jeg tenker på det du sa om å løfte på lokket og se hvordan man gjør noe. Det er en av de tingene som jeg virkelig har tatt med meg fra John Pål Inderberg og Jazzlinja i Trondheim. En gigantisk gave han ga meg, var at det er i transkripsjonen det ligger. Lytt, syng, spill, og i verste fall skriv det ned hvis du føler behov for det. Det siste har ikke jeg hatt veldig mye behov for, å skrive ned transkripsjoner. Jeg skriver ned andre ting for å dokumentere det, men jeg skriver ikke ned transkripsjoner så ofte lenger. Men det har hele tiden vært sånn jeg forholder meg til verden, omtrent. Hvordan funker det? Sånn lytter jeg til musikk også. Og det utelukker ikke at man kan ha en hengiven opplevelse av musikk på en måte. Jeg kan helt fint la meg henrive og samtidig lure på hvordan det funker. For 15-20 år siden på Jazzlinja, satte jeg meg ned og transkriberte Autechres Chiastic Slide, et av de mange legendariske Autechre-albumene som sier knirk, knitre, skvik og alt det der – et veldig elektronisk lydbilde.
– Jeg var nok opptatt av elektronisk musikk før det også, men det har liksom bare fortsatt og fortsatt etterpå. Og det som sto meg på et tidspunkt, var at de parametrene for musikkskaping som jeg på en måte hadde tilegnet meg som instrumentalist ofte handlet om rytmikk, harmonisk forløp, melodi og å komplisere det så mye som mulig. Mens i elektronisk musikk er det jo flytende grenser mellom hva som er musikk og hva som er lyddesign, egentlig. Og igjen, repetisjon, repetisjon, repetisjon og utviklingen som skjer i repetisjonen. William Basinskis The Disintegration Loops er et veldig rett fram eksempel på det – en loop som går i stykker etter hvert som den loopes.
– En annen ting som er helt normalt for unge aspirerende jazzsaksofonister, er å spille brutte akkorder. Disse arpeggioene har jo ligget i hendene mine siden 2001 i hvert fall. Eller, nei, mye før det også, siden tenårene. Det ble spørsmålet for meg: Hva hvis man repeterer disse strukturene om og om igjen, og i stedet for å tenke på at man skal ha et rytmisk, melodisk og harmonisk forløp, tenke på det som lyddesign. Hvordan kan kvaliteten, den timbrale kvaliteten forandres, og hvordan kan det bli et musikalsk uttrykk? Det er der elektronisk musikk kommer inn, det er åpenbart musikk, men det forholder seg til egentlig en lydlig utvikling av repeterende motiver.
Når jeg hører de overtonene komme i musikken din og så hentes inn igjen, lurer jeg på om… dette er et litt corny spørsmål, men finnes det en idé om det ideale svevet der? Som et skihopp eller surfing eller noe…
– Ja, med skihopp så er målet å komme så langt som mulig, mens med en bølge kjenner man jo mer på naturkreftene, så det ligger kanskje nærmere det i så fall.
Jeg tror det er noe sånn for mange skihoppere også, muligens.
– Ja, tror du det?
Jeg hørte Bjørn Einar Romøren snakke om hopping en gang, og da hadde han til min gledelige overraskelse et ganske poetisk syn på hva det var å sveve på ski, i hvert fall.
– Så gøy – der har du også noe jeg gjerne skulle opplevd en gang i livet. Men jeg prøver å tvinge det ut til en slags yttergrense. Jeg går til til første overtone i overtonerrekka, så går jeg til andre, tredje, fjerde, femte, sjette, syvende, og når vi er oppe i den tolvte og trettende overtonen begynner det å bli ordentlig pipete, da trenger man egentlig et dypere instrument. Men så er det alt det som skjer imellom, multiphonics. Den låta jeg har laget som jeg kanskje er mest fornøyd med kom på nestsisteplata og heter “Flutter”.
– Der oscillerer jeg mellom to grunntoner som har en felles overtone. Og ved å svinge mellom forskjellige grunntoner, kan jeg lage en melodilinje som går over. Og alt er på en måte der fra før, jeg spiller bare de to tonene og fremhever noe. Det krever den der deilige balansen av å gi slipp og kontroll, men å hente det inn igjen. Å være i den balansen slik at det akkurat går. Jeg vet ikke om det svaret egentlig på spørsmåle.
Jo, jeg følte du svarte.
– Der liker jeg å være. Og det er jo litt sånn et fysisk tilnærming også. Jeg er ikke en idrettsperson, men jeg oppdaget at jeg måtte ta det fysiske på alvor. Jeg må trene muskulatur og utholdenhet og sånn. Jeg har jo vært utsatt for sånne racere som Petter Wettre. Fortsatt når jeg hører ham spille, tenker jeg… okei, når lærte du det? Hva skjer her egentlig? Fyttirakkern, for en motorikk. Konsertene jeg spiller var jo omtrent en time, og da får jeg kanskje inn 6-7 låter på en time. Det betyr at jeg har 5-6 pauser. Ellers står jeg og holder spenningen i embouchuren, i armene, skuldrene, korsryggen og i hofta. Det var veldig gøy å merke at jeg klarte mer og mer og mer. Jeg husker jeg tenkte sånn, herregud, får jeg til ti minutter? Klarer jeg et kvarter? Så ble det selvsagt, men det som skjer da er selvfølgelig at man får slitasje-opplevelser av å holde spenningen og samtidig løfte kofferter, sove til alle døgnets tider, turnélivet som også er en påkjenning for kroppen. Det å jobbe med overtoner og multiphonics, som også er en manipulasjon av overtoneregisteret, krever ikke bare at man er sterk, det er hele tiden en balansegang, at man må være sterkere enn det det kreves for å kunne gjøre det på en lett og ledig måte.
Men når man ser deg blir jo også utmattelsen en del av konsertopplevelsen – sikkert enten du vil det eller ikke. Det er kanskje rart å snakke om utholdenhet også når man snakker om kunst, men det kan skape en veldig sterk tilknytning.
– Ja, er det ikke deilig å se på noen som gjør så godt de kan, som prøver så hardt de kan?
Foto: Bruno Simao
Akkurat, det kan være veldig rørende. Jeg har tenkt på det i alle slags musikk, intense rockeband, artister som både synger og samtidig har en krevende koreografi å følge, eller John Coltrane utpå sekstitallet hvor du ikke bare blir slått i bakken av hva han spiller, men hvor du også kan få en sånn dyp opplevelse av å… se noen bare holde på, på en måte.
– Både som utøver og tilskuer opplever jeg også at det er ærlighet som kommer fram. Etter hvert når man når en slags utmattelse gir man også nødvendigvis litt slipp på kontrollen sin. Det er kortere vei mellom intensjon og resultat, eller intensjon og uttrykk. Det er som om noen lag blir skrellet bort. Det har jeg opplevd mange ganger som tilskuer, det kommuniserer veldig sterkt. En opptreden er jo en hel prosess for meg. Jeg starter en time før, jeg kler på meg, får på meg litt sminke og litt smykker og koser meg med å skape denne karakteren. Så varmer jeg opp, sørger for at jeg er i fokus og ikke tenker på alt det andre som man går og tenker på. Så må jeg finne den dype konsentrasjonen min. Slik jeg har lagt opp løpet, står og faller alt på meg. Jeg falt av scenen for første gang i år – tråkket rett utafor scenekanten.
Det høres fryktelig skummelt ut.
– Ja, det var dritskummelt. Men jeg falt bakover og landet på noen og alle klarte seg helt fint, heldigvis. Det var jo nesten to meter, så det kunne gått ganske dårlig. Jeg kunne brukket et eller annet. Det er et ord jeg ikke klarer å finne en norsk erstatter for, og det er humbling. Ikke at noe er ydmykende, men at man blir ydmyk av det. Sånn var det. Veldig. Og det som skjedde var jo at alt stoppet. Det var jo ingen som… det var ikke noen trommeslager som fortsatte å spille, ingen som redda showet. Det ble veldig tydelig. Hvis jeg driter meg ut, står det og faller på meg. Det er noe med det ansvaret som gjør at det er lettere å finne en dyp konsentrasjon. Det er også tilfredsstillende å finne den dype konsentrasjonen. Egentlig har jeg tenkt på dette prosjektet som at det først og fremst er jeg som oppsøker en opplevelse. Men i og med at det er koblet et instrument til det, at det fremføres, at det er scenelys og alt mulig, så er det jo forhåpentligvis en anledning for andre til å ta del i opplevelsen uten å nødvendigvis gjøre all jobben som skal til for å komme dit. Man kan være med på det likevel. Det er en opplevelse jeg ofte har selv, for eksempel når noen viser meg favorittlåta si. Jeg elsker det. Da kan man liksom være med på det der, den dype kjærligheten for dette musikkstykket som man selv hører for første gang. En empatisk opplevelse.
Nå ser jeg at tiden løper fra oss, men før du stikker på lydprøve må jeg gratulere deg med å ha bli kåret til årets artist under German Jazz Prize!
– Ja, nå er jeg prisvinnende. Nå kan jeg skrive det på CV’en, haha!
Det er kanskje vanskelig å vite hva sånne ting betyr riktig ennå – men det er jo åpenbart et tegn på at du er etablert i tysk musikkliv. Føler du deg grunna?
– Helt klart. Jeg tror på en måte en sånn pris er litt hva man gjør det til. Det er ikke noen garanti for at det ikke blir glemt til neste år. Jeg tenker blir spennende å se hva det betyr. Tysk kulturliv er jo fryktelig komplisert for tiden – men det er et stort tema jeg ikke tror vi rekker over nå.
Nei, men jeg leste jo takketalen din med oppfordringen om å befri gislene og å frigjøre Gaza, og det er vel omtrent så langt man kan gå uten å bli fullstendig hundset slik jeg forstår det.
– Jeg var jo på ingen måter spesielt radikal, men jeg var radikal nok til å få med venner og fiender den kvelden. Det ble gjort veldig tydelig. Jeg fikk noen kalde skuldre, det er ikke spekulasjon, det er folk som føler behov for å si ifra. Jeg vet ikke, tysk kulturliv er kanskje litt sånn. Den ene gangen jeg har gjort en teaterproduksjon var det en kjempeproduksjon av Macbeth på tysk. Det var en bratt læringskurve, skal jeg hilse og si. Det var mange som buet på premieren. Og jeg ble litt sjokkert. Jeg hadde ikke opplevd det før. I hvert fall ikke fra scenen. Jeg har virkelig aldri buet på før eller siden. Men det var noe som sa det til meg, det skal være sånn. På teater i Tyskland kommer folk for å være uenige. Det er et breibeint utsagn i et sosialt lag og i en kulturell debatt. Og folk kommer dit for å være uenige. Så det skal bues på premieren. Hvis ikke har du laget vanilje.
Trives du med det?
– Jeg finner masse personlig engasjement i det. Hvis man prøver og jobber med saken, kan man komme til å skape ting som betyr noe utover musikken i seg selv. Et bidrag til en samtale, et av flere holdepunkter i en… kall det en sosial krets, eller en slags fellesskapsbygging. Det finner jeg masse motivasjon i. For meg har det også vært et lite prosjekt å på en måte skape representasjon der jeg egentlig ikke synes at det var så mye representasjon. Nå snakker jeg selvfølgelig om liksom seksualitet og legning og sånn. Selv om folk var åpne om det som jazzmusikere, ble det aldri tematisert på noen måte. Og etter hvert som jeg har tilbragt mer tid i Tyskland har jeg vel oppdaget at mye av det man oppfatter som nøytralt, nøytrale uttrykk, kan være fryktelig heteronormativt. Da finner jeg masse gnist i å prøve å skape et uttrykk som handler om min personlige erfaring, og å se resonansen det skaper hos andre. Jeg har fått sterke opplevelser av at folk som er litt yngre har sett på det jeg har gjort og tenker, ok, hvis det er mulig kan jeg for eksempel gjøre denne greia. Og jeg blir jo også eksponert for kunstnere som opererer sånn på andre måter. Feministisk teater, for eksempel, det er en stor ting i Tyskland. Herlig.
I det normative du snakker om, ligger det vel en fordom om at kunst som kommer fra den typen ståsteder, andre blikk, bare handler om den tingen, siden det skiller seg ut. Men når du for eksempel snakker om musikken din, er det jo mange innfallsvinkler – iscenesettelsen, måten du tar med din personlige erfaring og seksuelle identitet, fascinasjonen for elektronisk musikk, for saksofonen og håndverket… når noe er bra er det jo gjerne bra på ørten forskjellige måter, mener jeg.
– Forhåpentligvis. Det er det jeg håper – at jeg skal se meg tilbake etter et langt liv, og oppdage noe som er mangefasettert og kaotisk.
Pingpongball og fuglesang på Nesoddtangen gård
NTT-desksjef Camilla mellom slagene på Nesodden Jazzfestival. Og hva er navnet på den mest kjente Stereolab-låta? Foto: Øyvind Larsen
I den uendelige langhelgen nå sist (mai er en umulig måned for frilansere og sikkert andre også), fikk blogghalvdel Vinger med seg en av dagene av en festival som flere burde merke seg til neste gang – nemlig Nesodden jazzfestival. Ikke på jobb denne gang, kun for nytelsens skyld. Halvøya utenfor Oslo (eller Vinterbro) har fått et noe underlig rykte de siste årene, som går på mange rike kunstnerpersonligheter med antivax-fascinasjon og andre høytflyvende forestillinger. Det stemmer sikkert det, men det er også et sted full av paradokser: et stykke bygd med rånere og fin natur – og nydelige SV-bohemer og vevkunstnere i hvite sommerkjoler i enkelte strøk. I de siste par årene har også usedvanlig mange jazzmusikere flyttet dit. Ikke nødvendigvis for at det er så billig (det er det ikke), men det må være en ro og en vibe som lokker. Det er forståelig, jeg har snart tjue års erfaring med sommeropphold der ute. Nesodden har også en helt rå jazzklubb (som fikk pris som Årets jazzklubb under festivalen) som har en strøken liste konserter på Flasken og andre steder. Mye NTT-vennlig jazz, impro og liknende. Også folk i Oslo burde teste disse – båten går hele tiden og er som en liten utflukt i seg selv. Hver eneste gang. Sjekk høstprogrammet her.
Selve festivalen ble arrangert flere steder, med hovedbase på vakre Nesoddtangen gård, to-tre frisbeegolf-kast unna der båten legger til.
Jeg vil kalle det en suksess, om enn det faktisk hadde vært plass til flere der, inkludert jazzinteresserte mennesker jeg kjenner som faktisk bor der. Men plagsomt var det på ingen måte. Det var som å være på en stor hagefest. Det var sol, det var rolig stemning, det var deilig pils, fresh og rimelig mat som kom ganske kjapt, meget kort vei til bading for gjester og artister, pingpong-bord, barn, radikale pensjonister, en kar i kilt, veldig mange i det jeg vil kalle «male hytta»-klær, frivillige som bar på viktige ting til scenen, og ikke minst bare jazz. Om enn et av de unge bandene med studenter spilte Charlotte dos Santos sin versjon av «Red Clay» og en Fieh-låt jeg har glemt i farta. Jeg vil absolutt si at dette soundet er en integrert del av norsk jazz nå, også i den tidlige utdanningen.
Høydepunktet var to rolige partier under konserten med Large Unit, da man kunne høre lyden av en ping pong-ball i bruk svakt, som et ekko av Paal Nilssen-Loves ofte brukte preparerte gonger med en ping-pong-ball hengende i en remse, og noe intens fuglesang, virkelig intens og økende, mens det var et neddempet fløyteparti med Emmeluth, Lea, Meaas Svendsen og kompani. De snakket med hverandre, fugl og fe, det er det ingen tvil om!
Og vi ble til sist påminnet om at Team Hegdal er et av landets viktigste barejazzband, med den fineste saksofonisten som finnes her i landet, og med låter som MÅ kjøpes av folk som lager film og reklame, for eksempel denne: «Sun Ravel».
Umiddelbart etter siste låt gikk vi i rask gange for å rekke båten, og ved et under dukket også en av bandets gjester for anledningen, Hanna Paulsberg, opp i siste liten, ti minutt etter siste pffft i hornet. Sånn er det på Nesodden. For en fyldigere omtale fra flere av dagene, se også vår kollega Tore Stavlunds rapport.
De kan være sola di
Det er kaos i Trondheim i helgen, med en haug stortalenter som skummelt nok og absolutt spennende for oss andre skal uteksamineres fra Jazzlinja med eksamenskonserter på Dokkhuset. Blant dem er tangent og knott-mester Anna Ueland, som vi snakket med forleden remse. Sammen med to andre skikkelig interessante musikere er hun nå aktuell med den finfin EP Farvel, sol under bandnavnet Don’t Feed The Sun. Dette fikk meg til å tenke litt på den gripende romanen Klara og solen av Kazuo Ishiguro, men det er så sin sak. De to andre er tubaist Herman Hestbek og cellist Selma Edwards Granly – alle også på opptil flere sekundærinstrumenter. De låter svært godt sammen, det er hi-fi lo-fi.
Innspillingen er gjort på ei hytte ved Fosen der oppe, og ønsket med musikken som ble laget på stedet var å «avbilde natur og musikk i skjønn harmoni». Hva slags musikk er det? Tja, jeg vil kalle det ganske typisk moderne norsk – men også kosmisk. Litt pop, litt viser, litt Arthur Russell downtown Manhattan avant-pop, litt folkemusikk, mye impro – men stort sett ganske egenartet ukatekoriserbar musikk som føles svært elektroakustisk, som om de har funnet en strømkilde ved å strekke en kabel fra en myr i nærheten. Naivistiske, underlige melodier og direkte tekster fremført av Anna og Selma, en god groove fra cellostrenger og tubabass, og et lite duskregn fra Hestbeks OP-1 her og der. Det føles uanstrengt – ung kunstmusikk laget med hjerte og uten pretensjoner. Ta en lytt.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger