NTT: Country & Vosstern

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform! Vi kaster blikket frem mot Vossa Jazz denne uken, med en liten avstikker innom visse snart 40 år gamle groover som fremdeles låter smidig og deilig – og en høyt elsket svenske som spiller i Oslo i kveld.

Noen vil kanskje legge merke til at det er et endelig-jazz-på-NRK–formet hull i NTT denne uka – Jazzeventyret ble jo sluppet i krinkens kanaler på tirsdag. Det har enkelt å greit å gjøre med at jeg, altså Filip, jobbet i redaksjonen som lagde dokumentaren. Men vi håper naturligvis den både blir sett og diskutert – i Salt Peanuts har Johan Hauknes for eksempel en lesverdig anmeldelse. Det går også an å sende inn innlegg om serien, for eksempel til Jazz i Norge.

Før vi går løs på ukas remse, tar vi en kort titt på noen av konsertene som kommer denne uka:

1. Saksofonist Ivan Mazuze spiller på Melahuset i kveld med et svært band som kretser rundt bestillingsverket «Penuka». Vi hører Per Mathisen på bass, Raciel Torres på trommer, Jai Shankar på tablas, Mariama Ndure på vokal og Olav Torget på gitar og ngoni i tillegg til gjestene Reshail Mansoor på vokal, Laaouam Khalid på guembri og vokal og Othmane Hmimar på qaraqueb og vokal. Det høres svært lovende ut!

2. Bushman’s Revenge på Last Train i kveld, jo! Visstnok mulig å rekke etter Per Texas på Victoria, noen minutter unna. Jazz på Last Train må heies fram, så her er det bare å fylle stedet til taket.

3. Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad skjer fremdeles – der rekker man for eksempel Gigglemug  rett før John Scofield Quartet i kveld, og det er fremdeles godbiter igjen.

4. Bergen Jazzforum har stadig et årvåkent blikk utover landets grenser og i kveld byr de på Emma Rawicz Kvartett. Rawicz er en britisk saksofonist som gir ut musikk på det store europeiske selskapet ACT, hun har med seg et etter alle solemerker ganske friskt band også. En smakebit her:

5. Det er vanskelig å ikke anbefale Herr Nilsen-konsertserien Folk Under Tredve Spiller Standardlåter nok en gang. I morgen er det trioen We Take Requests som spiller. Steinar Heide Bø på trommer, Eskild Okkenhaug på bass og Eirik Tveten på piano. De henter navnet sitt fra en nydelig skive med Oscar Peterson Trio, og da veit kanskje mange hva det går i – det er fare for et visst swingkok.

6. Susanna, Baudelaire, Oslo Sinfonietta – det høres ut som god bruk av Munchmuseets konsertsal. Lørdag skjer det.

7. Bliss Quintet er et nydelig band – lyrisk og lekent, vakkert og virtuost, god utstråling og med fem fremdeles unge profiler på sine instrumenter. Det er alltid vanskelig å spå med jazzband, for de kan jo fordufte eller mutere like fort som de oppstår. Men Bliss er et sånn band jeg ser for meg kan vare i mange år, og bli et av bandene man ender opp med å knytte perioden vi er inne i nå til – når vi en vakker dag skjønner hva den dreier seg om. Uansett, de spiller på Dokkhuset på tirsdag!

8. Saksofonist Bodil Niska er i sving for tiden – hun spilte en konsert i forrige uke med bandet sitt, og på onsdag er hun i Asker med bandet sitt – Stig Hvalryg på bass, Marcus Lewin på trummor og Magne Arnesen på piano.

9. Dunk er et trivelig og fremdeles nokså nytt sted i Oslo – verdt et besøk om du ikke har vært innom. Omegnen lever godt der – både i betydningen pop og folkemusikk med bindestreker og alt som er gøy her i livet. På onsdag kan man høre Julie Kleive og Emilie Storaas med sine band. Bra double bill!

10. Molde! Brett ut øra, facts kommer: Marius Neset Quintet kommer innom Storyville på torsdag. Neset er jo nominert til harpe som en av årets internasjonale suksesser, noe som er vel fortjent, bandet hans er cooking og det bør bli en god kveld.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er noen minutter med saksofonvidunderet Joel Frahm som slipper seg løs på en blues, fletter inn Rhapsody in Blue og «Epistrophy» og greier. Det er en egen youtube-stardom for tiden som jeg simpelthen vil kalle «transkripsjonsstjerner» – og Frahm er åpenbart blant dem. Han kommer til Norge og spiller med blant andre Staffan William-Olsson også om en stund – det kommer vi tilbake til. I mellomtiden kan dere kose dere med dette:

 

Har DU lyst på jobben til Hanna Paulsberg?

Hanna Paulsberg. Foto: Johannes Espedal, Vossa Jazz

Om en uke er det atter en gang duket for Vossa Jazz, og vi tenkte vi allerede nå skulle kikke litt frem mot hva det er som skjer denne gangen. Det er mye fint på programmet i år, storheter som David Murray og William Parker kommer innom festivalen med sine trioer (Murray har Flaten/Nissen-Live Nilssen-Love i kompet), Marilyn Mazur besøker med sitt band Shamania, Emmeluths Amoeba spiller og deres trommeslager Ole Mofjell er jamvert, man får høre senkveldkonsert med partyjazzerne Horse Orchestra, Ole Morten Vågans Europeiske Kvartett aka Mirror Image er der og det er I.P.A også… i tillegg til Sigbjørn Apeland, Tell Us, DJs og ungjazzere og i det hele tatt. Både Johan Hauknes og blogghalvdel Vinger holder salonger – det er ikke måte på!

Én ting har vi fremdeles ikke nevnt: Tingingsverket, Norges aller mest legendariske sådan, som i år blir skrevet av Hanna Paulsberg. Hanna P har skrevet for store band før i Gurls-samarbeidet med Trondheim Jazzorkester, men denne gang har hun valgt å gå for en kvartett og et ganske interessant konsept. Hør bare her: «I årets Tingingsverk “Do you want my job?” vil Hanna Paulsberg mana fram ein fiktiv cowboy, og spela fram musikken som følger han. Verket er inspirert av Paulsberg sitt fyrste musikalske “kick”. Det var då far hennar sette på musikk av Little Village, eit band som spelar “Roots rock” – rockemusikk inspirert av folkemusikk, blues og country – at det heile fall på plass for seks år gamle Hanna.» 

OK, dette er litt mer spesifikt enn en god del prosjektbeskrivelsehelgarderinger vi har hørt før, som befinner seg i skjæringspunktet mellom det skrevne og det diffuse. Så vi fikk lyst til å høre litt mer.

Ideen om å lage musikken som følger en fiktiv cowboy er en av de mer spesifikke bestillingsverkideene jeg har hørt på en stund. Hvordan dukket den opp?  

– Ja, den er kanskje det. Men det er ikke noe man trenger å ta så fryktelig bokstavelig, det handlet egentlig mest om å lage et slags narrativ for meg selv når jeg skulle lage og sette sammen musikken. Og at jeg liker stemningen som jeg selv forbinder med western og cowboy-mytologien. Og at soundet jeg var ute etter i musikken kunne passe inn i den stemningen.

I Gurls er inspirasjonen ofte selvbiografisk, virkelighetslitteratur-aktig – mens vi her beveger oss et godt stykke inn i fiksjonen (antar jeg, da!). Hva gjør det med utgangspunktet ditt når du skriver musikk? 

– Jeg har egentlig alltid tenkt på Gurls som fiksjon selv om mye hentes fra egne opplevelser og tanker, som en tegneserie på en måte, og det gjør jeg litt her og, med cowboyen, hehe. Tenk Lucky Luke som rider inn i solnedgangen, det er faktisk et bilde jeg har sett for meg som passer stemningen til hele verket. For meg gir det kanskje en avstand til det som kan være god å ha, eller en slags tydelighet. 

Har du vært tiltrukket av westerns og cowboy-mytologien sånn ellers?

– Absolutt. Det er jo noe veldig spennende med den litt mytiske figuren som lever et røft og hardt og ensomt liv og som kanskje er på vandring eller reise, på hesteryggen. 

Little Village ble ditt første musikalske kick. Hva tror du det var som fanget deg ved den plata? 

– Det var nok det rytmiske! Det kompet er jo bare helt fantastisk bra. Og låtene er jo også veldig bra, synes jeg. Altså, hele bandet er bra. John Hiatt er en vanvittig bra frontfigur og sanger. Det er jo et skikkelig superband! Med mange sterke personligheter, så det er kanskje derfor det ikke ble så mye mer enn denne plata og en til.

Husker du øyeblikket du hørte den? Hva assosierer du den med?

– Jeg husker det godt, fordi det var som en eksplosjon i magen. Det var første låta på plata, som heter «Solar Sex Panel». Når den kom på, var det bare å løpe ut på stua og danse og kanskje late som jeg spilte gitar. 

Hører du ulike ting når du drar fram Little Village plata i dag enn da du hørte den da du var liten?

– Jeg tror jeg setter enda mer pris på måten de groover sammen på nå. Det var jo det jeg digga når jeg var liten og, men nå skjønner jeg hvor vanskelig det er å spille mange av de groovene som de gjør på denne plata. Det er egentlig utrolig raffinert opplegg, og kan bare gjøres av folk som virkelig skjønner greia.

Plata låter jo herlig, med en litt voksent lydbilde som kanskje var i ferd med å bli satt i skyggen av andre ting da den kom ut i 1992. Har du mange slike roots-favoritter fra den tiden?

– Jeg hørte faktisk veldig mye på Hellbillies den tida og, og var stor fan. Men ikke noe mer enn det og denne plata.

Du holder deg med en kvartett denne gangen – noe som er forbilledlig behersket når vi snakker om tingingsverk! Men det passer kanskje når inspirasjonskilden også er et superband på fire stykker? Fortell litt om folka du har med. 

– Ja, jeg hadde nok litt det bandet fra plata i tankene. Men så ville jeg også at det skulle handle mye om låtene og uttrykket, og at det skulle være rent og tydelig, ikke for mye greier. Jeg får mer og mer kick på låter, og hvordan spille en låt bra. Viktor Wilhelmsen har jo akkurat det uttrykket en er på leting etter hvis en vil spille sånn her musikk. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe med han, så jeg er veldig glad for at han er med. Det samme med Dan Peter Sundland på bass, som gikk i samme klasse som meg og Viktor på jazzlinja. Vi spilte mye sammen da, men har ikke spilt sammen siden. Han bor i Berlin og er cutting edge bassist der som driver med absolutt alt mulig. Erik Nylander har jeg spilt en del med de siste åra, og er en trommis man kan stole på at både groover, og har et eget uttrykk som vil gi ting en fin farge. Det er en utrolig fin gjeng! 

Jeg tror selv folk som aldri kommer seg på Vossa Jazz blir glad av å se festivalen komme – den varsler lysere tider og festivalsesong. Hva har festivalen endt opp med å bety for deg? 

– For meg har Vossajazz alltid vært en festival som har klart å skille seg ut blant de norske jazzfestivalene som noe eget, med artistene de booker, og feelingen på hele festivalen. De har også hatt mye fokus på norske artister, noe som også er veldig fint. Jeg har ikke spilt der fryktelig mange ganger, men det har alltid vært en veldig positiv opplevelse, og bare det å sette seg på toget fra Oslo til Vossajazz er liksom en helt egen greie og stemning.

 

Fleskete grooves

Bestillingsverk kan bli så mangt, overtenkning og ambisjoner i taket, en løst sammensatt mengde enkeltlåter, eller helt perfekte konserter der summen er større enn enkeltdelene. Jeg syntes H. Paulsbergs  tingingsverk for Vossa Jazz virka litt rart, men så skjønte jeg hva «Do You Want My Job» spilte på – av alle ting en låt på det ganske glemte albumet fra 1992 av superbandet Little Village (!)

Dette albumet husker jeg godt, det kom på tampen av noe jeg i ettertid har klart å avgrense som noe av en gullalder for major label roots rock, med et karakteristisk trommesound, som var spesielt dominerende i årene mellom 1987 og 1992. Trommisguru Jim Keltner er nok en fellesnevner her, han var med i Little Village sammen med Ry Cooder, Nick Lowe og John Hiatt. Denne gjengen møttes først på norgesvennen Hiatts gjennombruddsplate Bring The Family fra 1987, som jeg husker jeg leste om i en utgave av den norske musikkavisen BEAT, da jeg sikkert fortsatt var ment å henge igjen i barne og ungdomsavdelingen på Brandbu bibliotek. Men jeg drømte allerede så smått om å henge inne i Oslo på Cruise Café med Bjørn Kulseth og gutta.

Oppfølgeren Slow Turning fra året etter var enda mer kjøttfull, med andre musikere, men i en liknende groove. Hiatt er i tillegg en virkelig stor tekstforfatter, hør f.eks «Icy Blue Heart» fra det albumet, ren perfeksjon. Korthugd amerikansk novellekunst a la Raymond Carver med litt mer countryballade og road movie-stemning over seg.

Men det er sounden som tiltrekker mest. Det er en varm swing over det, med innslag av tjukk soul, skittenpoetisk og romantisk country og spicy cajun, og med en slags big league, småhorny selvtillit over de fengende låtene.

Hva som er så spesielt med Keltners groove, og andre trommiser som var inne på samme temperatur? Jeg tror jeg har beskrevet det som litt fleskete, som følelsen av en alkoholsterk amerikansk pinot noir i munnen. Laidback men frekt – sleivete og glad skarptromme, luft i pedalene. Man blir mjuk inni seg når man hører på det. Her er fem sammenfallende favorittlåter fra perioden hvor man finner denne viben:

John Hiatt: «Memphis in the Meantime»

Sure I like country music/ I like mandolins / But right now I need a telecaster / Through a vibro-lux turned up to ten

Bonnie Raitt: «Thing Called Love»

Varm cover av en perfekt Hiatt-låt fra Bring The Family

Ry Cooder: «Get Rhythm»

Å ha med Harry Dean Stanton i videoen blir som et instrument i seg selv.

Iggy Pop: «Something Wild»

En av mine absolutte favorittplater med Iggy. Kenny Aronoff keltner det til i en låt skrevet for Iggy av John Hiatt.

Lou Reed: «Dirty Blvd»

Akkurat «varm» er vel ikke noe Lou Reed ble kalt så ofte, men på dette klassiske albumet nailer Fred Maher flesket fra 87 – 92.

***

— Veit nokon eigentleg kva dei held på med?

Ingrid Steinkopf foran noen tiår med norsk jazzfestivalplakathistorie. Foto: Vossa Jazz

Neste uke blåses det i luren igjen, og det som banna bein er vårens vakreste eventyr starter: Vossa Jazz. Programmet er fristende, med vekt på avansert jazz og folkemusikk, presentert på en hyggelig måte. Les gjerne den ferske boken om den festivalens femti første år, spennende lesning og en vakkert designet sak om kontinuitet og magisk tenkning. Men alt er ikke helt som før der borte. Det er ny festivalledelse i Trude Storheims permisjon eller hva det er – det var jo nesten to årtier med hun der. Det har satt spor. Årets festivalsjef heter Laila Melkevoll, i tett samarbeid med produsent og altmuligkvinne Ingrid Steinkopf. Blogghalvdel Vinger gjorde et lengre intervju med sistnevnte under pandemien, da om hennes rike musikalske liv, men vi rakk en kjapp passiar om neste ukes eventyr før helga tok oss.

Jeg kjenner deg mest som god pianist og komponist – men du er altså også festivalprodusent. Vet du hva du holder på med?

 – Veit nokon eigentleg kva dei held på med? I kultur- og jazz-Noreg har eg inntrykk av at vegen blir litt til undervegs. Ein lærer av å gjere ting, og ein må jo berre starte ein stad. Å planlegge ein heil jazzfestival i løpet av eit år har eg ikkje gjort før, men eg har arrangert storbandfestival, vore med i produksjonen av kammermusikkfestivalen i Trondheim i fleire år, samt drive fleire store ensemble. Det har nok gitt meg eit godt grunnlag for det arbeidet eg gjer no. I tillegg har eg vore mange år på Vossa Jazz, både i kulissane og på scena, så eg kjenner festivalen og festivalkulturen godt fra før. 

Det tviler jeg ikke på! Hva er det morsomste og mest stressende ved å arrangere festival?

– Det mest stressande er vel å skulle ha kontroll på alt saman til kvar tid. Det er jo så godt som umogeleg, men me gjer jo vårt beste sjølvsagt. Det kjekkaste er nok når det står på, når musikarane kjem til bygda, når musikken svingar frå scene til scene, og me er midt i det heile! 

De faste besøkende elsker Voss Jazz sin særegne vibe. Blir mye annerledes i år, siden det er en ny gjeng «på toppen»?

 — Nei, det vil det nok ikkje bli. Det meste skal vere godt kjent for den gjengse Vossa Jazzar. 

Da vår vi håpe at det stemmer. Hva er den kuleste konserten du selv husker fra Vossa Jazz?

 — Her må eg kanskje trekke fram Marius Neset med Trondheim Jazzorkester i Gamlekinoen i 2014. Eg hugsar det var litt av eit stjernelag som var med der, mellom anna Hanna Paulsberg, som er årets tingingsverkkomponist! Det var ein heilt forrykande konsert! Men det er mange gode Vossa Jazz-minner oppigjennom.

Steinkopf og Laila Melkevoll styrer Vossa Jazz i år. Foto: Vossa Jazz

En annen jazzfestival fikk mange sure kommentarer da de booket Carola i år. Kanskje ikke så rart – selv om jeg har lært meg å leve med den slags, det er jo bare å ikke møte opp og holde seg til svart løype. Vossa Jazz har aldri gått i den der kommersielle retningen, men det har riktignok vært noen innslag av i hvert fall én crossover-headliner der på kvelden. Det virker som det ikke er tilfelle på samme måte i år  – en litt mer puristisk programprofil?

— Du kan kanskje seie det, ja. Det kan hende det er noko tilfeldig at det har blitt slik, men me har hatt med oss eit fagleg sterkt programråd i år. Denne gjengen, som er ny av året, har mykje av æra for korleis programmet ser ut på Vossa Jazz i år. 

Liker «folk flest» på Voss jazz året rundt, eller bare i den palmehelga?

 – Både ja og nei. Det fins nokre vante travarar som går på konsertar på Voss Jazzklubb året gjennom. Desse dukker nok sjølvsagt opp på Vossa Jazz i palmehelga. Og folk flest på Voss likar å kome seg ut i ny og ne, men palmehelga er nok litt spesiell der. For mange av dei besøkande på Vossa Jazz er festivalen ei av få jazzopplevinga i løpet av året. Men me ynskjer alle og ein kvar hjarteleg velkommen til Vossa Jazz, om ein er ein vant travar, eller ein mindre vant travar.

Er det fortsatt lett å få med frivillige fra lokalbefolkningen? Noe sier meg at den norske spiriten der ikke kommer til å vare evig, dessverre.

— Frivillige er det mange av! Sjølvsagt er nokre trege til å melde seg, og det manglar endå nokre frivillige til årets festival, men i veldig stor grad har me med oss gode, kjekke frivillige kvart år.

Remsa snakker med Hanna Paulsberg om hennes Tingingsverk – men det er kanskje flere spesielle konserter der i år også som du vil nevne til slutt?

— Det er absolutt fleire konsertar ein burde sjekke ut! Eg er spesielt glad i store ensemble, og i år er det opp til fleire slike som dukker opp på festivalen!  Du har jazzlinja i Trondheim TELL US med sine 16 stykk. Så har du Ole Bull Akademiet med Strengjarhaugen Spelemannslag. Ein god gjeng på 14 der. Vidare, Shamania med sitt store ensemble på 10 stykk, OJKOS med sine 14 stykk, Bergen Big Band med sine mange musikarar og gjest Shannon Mowday. Men i tillegg til alle dei store ensembla ein kan dra og sjå, så kan ein og sjå solokonsertar med både vokal, orgel og fele, og alt imellom.

Vi ses på alt imellom! Gleder meg til togturen, håper det er blå himmel over Ustaoset!

 

Oslo, Texas

Per Texas Johansson.

I anledning söta bror Per Texas Johanssons konsert nede på Victoria East i hovedstaden i dag fredag, kan det være på sin plass å låne øre til hans TO aktuelle og glimrende albumutgivelser, og også koste på seg noen skrevne ord om dem.

Sverige har vært en del av den store samtalen av mange gufne grunner det siste året. Det står liksom ikke så bra til der. Uten å avfeie de reelle problemene mange opplever, er det om ikke annet en fattig trøst at det er svært mye god jazz-relatert musikk derfra man kan glede seg over. Kanskje nettopp derfor. Av høydepunktene i bunken de siste månedene, som vi håper å komme tilbake til senere, kan jeg fremheve Rui Hallvares Andrade Paes’ prosjekt Ramtre, og Mattias Risbergs ambisiøse album Magnitude The World. 

En av pianistens medspillere på sistnevnte album er den ekstreme kulthelten, saksofonisten/klarinettisten og den instrumentelle mångsyslaren Per Texas Johansson. Det har han også vært i Norge siden jazz-Blå-dagene på begynnelsen av årtusenet. Med flotte album som Alla mina kompiser (1998 – nettopp nyutgitt på fantastisk fin dobbelt-LP) ble han en sentral skikkelse i den svenske ungjazzen, og fortsatte med det i flere år, før han tok en lengre pause for å være sykepleier. Et svært viktig livskall, det, men det har vært en svir å ha ham tilbake de siste årene, også i flere norske prosjekter. Sist sett og hørt med Gard Nilssens Supersonic Orchestra.

Når er hans tredje album etter «comebacket» ute på kremlabelet Moserobie, drevet av kompis Jonas Kullhammar hvis tidlige album Plays Loud For The People  (2003) nylig også ble utgitt på LP for første gang. Skaff den der gode plater selges – i likhet med resten av katalogen ligger ikke denne fantastiske musikken og råtner på Daniel Eks kulturdestruktive server.

Moserobie henvender seg da også til et kresent og oppmerksomt publikum. Det er tydelige blitt et betydelig sofistikasjonsnivå på Per «Texas» Johanssons musikk med årene. Den sämsta lösningen av alla var en høstens mest magiske utgivelser, der hans medspillere som Petter Eldh (bass), Konrad Agnas (trommer) Johan Lindstrøm (pedal steel), Mattias Ståhl (vibrafon), Josefin Runsteen (fiolin og bratsj) og Johan  Graden (piano) bidrar til å skape en foruroligende men vakker atmosfære for Texas’ hypnotiske komposisjoner. Låter som også har noe underlig humørfylt ved seg under alt det sublimt røykfulle.

Lyden av hovedpersonens blåseinstrumenter får en alltid til å havne direkte i sonen som lytter, her har han toppet laget, ikke bare med tenorsax, klarinett, bassklarinett og kontrabassklarinett. Han trekker frem instrumenter som forholdsvis sjelden er å høre i en jazzkontekst, som fagott, engelsk horn og obo. Man får helt dånedimpen av å høre sistnevnte instrument i åpningskuttet «Mardrömmar», wow for en stemning man blir hensatt i. Men det samme opplever man også med en helt vanlig tenorsaksofon i den skjønne avslutningen «Somnambul». Som man ser av titlene er dette musikk for drømmere.

Albumet ble innspilt i ærverdige Atlantis parallelt med det andre og mer avanserte albumet Orkester Omitotal med et virkelig stort antall musikere, inkludert flesteparten som er med på det andre, og selvfølgelig fire trombonister. Orkesteret ble startet for få år siden, med en idé om å samle frilansmusikere fra forskjellige felt, klassisk som impro, for å undersøke musikk som komponister som Stravinskij og Bartok skrev med jazzutøvere i tankene. Denne ideen har de nå tatt videre på denne innspillingen, der de har skrevet ny musikk i den ånden. Texas bidrar selv med «Orosmoln», bassisten Viktor Skokic har skrevet «Klarinet», og norgesvennen Johan Lindström, sist hørt på André Rolighetens flotte album, tar for seg «Livet i tre delar». I sistnevnte komposisjon skinner Fredrik Ljungkvist, en av verdens største nålevende saksofonister, i en gnistrende solo. Og det er heldigvis rikelig med plass for kløktige solopartier som løser opp i den tidvis strenge musikken. Men virkelig streng er den heller ikke, ofte minner også musikken om sprelsk filmmusikk til en skikkelig gammel tegnefilm. Det er usedvanlig givende, utfordrende og behagelig å befinne seg i det texanske lydunivers, enten det er på plate eller fra konsertscenen. På med ørene.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger