NTT: Driftige distraksjoner

Goood helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagskulturavis i digital remseform, som er tilbake etter en ukes pause. Forrige fredag satt vi midt i innspurten med en ny utgave av Jazznytt som vi gleder oss til å vise fram mer av i løpet av de neste ukene – det er mye å ta tak i der. Men nå er den bebloggede hverdag atter en gang over oss, scenene kaller, musikken lokker og vi starter som vanlig med en rask liten titt på noen få av de mange konsertene den neste uka har å by på.

1. Peders Hode, som er det svært innholdsrike musikalske roterommet til Peder Overvik Stuberg, ga i fjor ut debutalbumet The Things I Ate på Sonic Transmissions. På mandag spiller de på konsertserien PØKK i Trondheim, og samme kveld er det også årets første prøvespilljam. Det høres ut som en kveld. 

2. Ethan Iverson er en sentral personlighet i jazzen nå for tiden. Ved siden av å være pianist, særlig kjent fra trioen The Bad Plus, er han også en svært interessant skribent – sjekk ut hjemmesiden hans her, og Substack-bloggen Transitional Technology her. Intervjuer, analyser, småkorn, plategjennomganger – han er en seriøs student av jazzhistorien med en ganske skarp klo inn i samtidens tendenser. Litt kontrær, som regel uten det dølle og oppblåste som kan høre med den slags. For tiden er han plateaktuell med Technically Acceptable på Blue Note, en plate som graver seg sidelengs fra dype jazzrøtter til den klassiske kanon. En skikkelig hummer-og-kanari-utgivelse som jeg er spent på å høre i liveformat når trioen hans besøker Oslo og Victoria på onsdag. 

3. La film være film, lørdag ettermiddag i Oslo står initialene MGM for Majken, Georg og Morten – en trio bestående av vokalist Majken Christiansen, klarinettist Georg Reiss og pianist Morten Gunnar Larsen, som vi intervjuet i siste Jazznytts store sak om norske tradmusikeres reiser til New Orleans. Det finnes en del fint ekstramateriale fra den praten som dere kommer til å få lese i remsa i løpet av de nærmeste ukene, men i morgen kan dere altså stikke på Glasshuset i Oslo Konserthus og høre disse tre musikerne leke seg gjennom jazzhistorie av edelt merke, klokka 13.30. 

4. Jeg forsøker å finne på en god duo å sammenligne Susanna og Harald Lassen med, der de reiser rundt og tolker Gunvor Hofmo, basert på Susannas flotte plate Jeg vil hjem til menneskene. De deler både humor og vemod, blir sjelden klissete – og de har kjemi. Torsdag neste uke spiller de i Arendal… Gro og Kåre? Nei, det blir faktisk for dumt – arbeidet fortsetter. Konserten anbefales. 

5. Harbhajan Singh Bansal kom til Norge i 1974, og siden da har han vært en kilde til uvurderlig kunnskap om ragatradisjonen her til lands. Nå er det blitt 50 år – og det fortjener en feiring – nærmere bestemt på Riksscenen i morgen. Hans datter, Harpreet Bansal, har etter hvert blitt et kjent navn for mange musikklyttere, både i og utenfor ragaens (og jazzens) grendestrøk i Norge. Hun har invitert med seg et knippe helt nydelige musikere som spiller på Riksscenen i morgen: Steinar Ofsdal på fløyte, Reshail Mansoor på vokal, Andreas Bratlie på tabla, Javid Afsari Rad på santur, Vojtech Prochazka på piano/ harmonium, Adrian Fiskum Myhr på bass, Unni Løvlid på vokal, Sidiki Camara på djembe/kalebass, Ibou Cissokho på kora, Per Jørgensen på trompet og Rolf-Erik Nystrøm på saksofon. Konferansier for kvelden er journalist og skribent ​​Yohan Shanmugaratnam, og jeg vil tippe at han kommer til å sy sammen denne kvelden på mer sinnrikt og meningsfullt vis enn å bare si neste artist ut. Dette kan bli veldig fint, enten om du kjenner til ham godt fra før eller bruker denne kvelden til å stifte et første bekjentskap. For litt mer inspirasjon og refleksjon kan du lese Auduns intervju med konsertmester Harpreet borte hos Tidens Ånd.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Count Basies orkester med “Lil’ Darlin’”. Kan hende du trenger den.

 

Mette Henriette utforsker operaen

Foto: presse

Saksofonist og komponist Mette Henriette Martedatter Rølvåg, som kun benytter seg av fornavnet sitt når hun gir ut musikk, har en sjelden kurve på virket sitt. Det er tross alt ikke så mange jazzmusikere som slår gjennom med debutplata si – men det var akkurat det hun gjorde, med den selvtitulerte, svært ambisiøst anlagte (og 35 spor store) dobbeltskiva Mette Henriette på ECM i 2015. Noen år senere, under pandemien, begynte hun å skrive musikk for orkester da Oslo-Filharmonien og dirigent Klaus Mäkelä bestilte tre verker av henne. I 2023 kom Drifting – en finstemt trioplate med saksofon, piano og cello som beveger seg gjennom ulike dirrende tablåer med en særegen fornemmelse for når noe er ferdigutforsket, og det er på tide å flytte seg videre. En plate som kler tittelen sin – og/eller omvendt. Den flyten kjenner man også på når hun fremfører materialet live, men sant å si er det ikke alt for mange anledninger til det her til lands i løpet av et år. Så når hun nå på søndag spiller på Scene 2 i Den Norske Opera og Ballett klokken 18.00, føles det virkelig som en anledning – og ikke minst et glimrende påskudd til å ta vår første fyldige prat med Mette Henriette i denne remsa.  

Du skal spille konsert på scene 2 i operaen, og plata Drifting ble spilt inn i det store konsertrommet på nye Munchmuseet. Hva tenker du sånne rom tilfører musikken din?
– Det er litt forskjellige typer rom du nevner og forskjellige svar avhengig av hvilket man snakker om. Jeg tenker at konteksten musikk framføres i både påvirker musiseringen og opplevelsen for publikum. Det er uavhengig av om det er operaen, et museum, en utendørskonsert eller en klubb. Det som er spesielt med operaen er at det er et veldig spennende rom, det er så mange muligheter scenisk. For meg som er veldig interessert i de mulighetene, gir det et helt annet spillerom for fantasien, på et vis. 

Jobber du mye med å formgi en konsert som dette?
– En god del – alt er relativt, haha! Men de tok kontakt for et år siden, så jeg har visst om konserten siden da og prosessen startet på det tidspunktet for meg. Siden har jeg jobbet med teknikerne på huset, hatt møter… det har vært en prosess. Men jeg er vant med det, jeg er for eksempel glad i å jobbe med lysdesignere når jeg turnerer, jeg er i veldig tett dialog med dem. 

Hvordan ble du opptatt av mulighetene i lysdesign?
– Jeg er ikke sikker på hvor det kommer fra. Det har alltid vært der. Lys for meg er en sånn… utrolig interessant tilstedeværelse. Det både er der og det er der ikke på én gang, litt som med musikk, på en måte. Så kan man jobbe med teksturer, lag og dybde, lys og mørke – som i musikken. Det går an å lage audiovisuelle rom hvor lyd og lys forholder seg til hverandre på interessante måter. De to elementene kan gi hverandre ganske mye, syns jeg. Det er vel det jeg oppdaget – jeg hadde en interesse for det veldig tidlig. 

Musikk og lys har vel ofte blitt sammenlignet gjennom historien – to “ikke-fysiske” ting (for å bruke en lei og fysikkfaglig totalt meningsløs formulering, journ.anm) som er veldig til stede og er i stand til å berøre oss. Er lysmetaforer også noe som går igjen når du lager musikk?
– Jeg vet ikke om jeg har så mye tanker i meg om det når jeg skriver. Det er mer sånn at musikken bare blir det den blir, også oppstår nok tankene og forståelsene av hva den er når den er der. Det er interessant at du sier “ikke-fysisk”, for begge de to kan skape veldig sterke kroppslige opplevelser. Det er interessant at det finnes ting i verden man ikke kan ta på, men som har så direkte effekt på kroppen.

Er det fremdeles musikken på Drifting som er utgangspunktet for konserten?
– Ja, det musikalske er Drifting som er satt sammen i en dramaturgi. Det er gjort mange små justeringer der. Så er musikken satt sammen med lys. Det ender opp med en litt annen type fortelling enn på skiva. 

Jeg husker da jeg hørte Drifting på konsert – måten trioen besøker ulike tydelige steder, gransker dem og så flytter seg videre til et nytt tydelig sted, sendte faktisk assosiasjoner til lysbilder.
– Det er fint å høre. Dramaturgisk er det viktig å skape en indre logikk. Jeg har liksom både blikk på mikronivå og makronivå samtidig. Det er spennende å se hva som skje med en historie når man forteller den på nye måter, fra et nytt perspektiv. Egentlig er det å bearbeide stoffet en ganske intuitiv prosess. Noen ting kan være ah, der var det. Andre ting faller ikke helt på plass, så tar det tid, og så kommer jeg for eksempel på en bro mellom delene. Og da er plutselig resten av formen løst, alt gir mening. Så oppstår det nye problemstillinger og utfordringer når man ser det på nye måter. Det handler om å la materialet fortsette å leve, utvikle seg, at det kan vokse og stille spørsmål. Det er spennende. I operaen spiller jeg med Ayumi Tanaka og Judith Hamann. Innimellom er det nye musikere som kommer inn, og da tilfører de noen ting som kanskje gir meg en impuls for å raffinere eller tilpasse noe på en måte som gjør at… ja, som gjør at den musikerens kvaliteter kommer fram. Det er en symbiotisk prosess mellom meg, musikerne, scenen, muligheten vi har i rommet og tiden vi har tilgjengelig. 

Du snakker om å sy musikken sammen til ulike fortellinger. Og fortellinger finnes jo i mange former, fra kunsten til det dagligdagse. Tenker du mye på hvordan ting relaterer til musikk når du for eksempel ser film eller teaterstykker eller leser bøker og så videre?
– Det er et godt spørsmål. Det er fortellinger i livet over alt, og man blir jo formet av historiene man eksponeres for. Men for min del er det ikke veldig én til én – at jeg liksom ser et teaterstykke og skriver en låt, haha! Det har ikke skjedd. Men det er veldig spennende og givende å se masse ulike kunstuttrykk. Og jeg tror det er sunt, for i ulike felt er det litt andre typer tradisjoner og måter å jobbe på. Det kan handle om arbeidsprosessen, men også om hvordan man utvikler et forløp. Jeg har ikke noen mal på det. Det er alltid noe som refererer innover i meg selv og i materialet når jeg skriver. Jeg prøver å forstå den innebygde autonomien, altså hvor ideene vil hen. 

Ideene skal etter hvert møte et ensemble, som for eksempel trioen som spiller i operaen. Hvordan spiller det inn – skjer mye på øvingslokalet, eller er ting nokså ferdigkomponert?
– Det kommer litt an på hvem det er snakk om. Det er en god del forberedelser, og ideene kommer jo når som helst. Jeg må fange dem opp og kanalisere dem, på et vis. Alt materialet jeg har for trioen nå er ting som er utvikla over tid. Når jeg har forstått hva det er, tar jeg det med til trioen. Men så er det også ting som utvikles i det rommet. Og kanskje man starter en prosess med musikerne og fortsetter den skapende prosessen videre derfra, det er en kombinasjon av de tingene. Jeg jobber jo med musikere som er litt spredt på verdenskartet, så det er ikke sånn at jeg kan ringe dem og høre med dem om å møtes i morra. Sånn var det – men det er ikke sånn nå, haha! 

De siste årene har du ikke bare jobbet med egne band, men også komponert stykker for orkestre. Hvordan skjedde det?
– Det kom bare inn i livet mitt, egentlig. I januar 2020 tok Oslo-Filharmonien kontakt fordi de ville bestille et verk av meg, og samarbeidet utviklet seg til å omfatte 3 verker som jeg komponerte i løpet av året. Et av dem ble urfremført på deres årlige sommerkonsert som ble sendt på NRKs Hovedscenen. Før dette hadde jeg komponert musikk for andre, men dette var første gangen for fullt symfoniorkester så det var et modig spørsmål for dem å stille. Jeg er veldig takknemlig fordi jeg oppdaget gjennom den prosessen at jeg har en enorm kjærlighet for orkester. Jeg ble også kjent med en helt ny side ved mitt eget håndverk. Å jobbe med orkestermusikere er en ganske annen prosess enn å jobbe med improviserende musikere. Jeg elsker begge deler og de to kan ikke settes opp mot hverandre, men for meg var det kjempeinteressant å oppdage ressursene som bor i en klassisk skolert musiker. De har en stor kapasitet til å tolke et materiale, så selv om jeg må gi en annen type instrukser til dem for at det skal være tydelig for dem hvor musikken skal så opplever jeg at de er veldig åpne og fleksible så lenge man kommuniserer godt. Det elsker jeg. For meg er det inspirerende å balansere det å jobbe med klassiske og improviserende musikere, både som komponist og utøver. Når jeg tenker meg om så gjorde jeg jo også det på den første skiva, hvor strykekvartetten Cikada er med.

Hva kan du ta med deg inn i det improviserte igjen fra den verdenen?
– Det er mange ting, egentlig. På én måte er det jo ikke så forskjellig. Men jeg tror at ved å ha begge to verdenene i livet, åpner det seg et mye større rom. Det føles bare som å ha en mye større palett foran seg, egentlig.

Har arbeidet med musikere fra den verdenen endret synet ditt på din egen spilling?
– Hmmm, det vet jeg ikke om det har. Jeg tror ikke det er så mye som er fundamentalt endra. Det er kanskje mer det at jeg både er blitt enda mer glad i å spille saksofon og er blitt mer glad i å komponere. At jeg har kommet tettere på mitt eget håndverk, egentlig. 

Går det i faser for en musiker?
– Jeg vet ikke. 

Hvordan ser året ut?
– Det er som vanlig en kombinasjon av ulike ting. I vår skal jeg skrive ny musikk og dykke inn i noen nye samarbeid før det blir mer turnering igjen om noen måneder. Jeg arbeider også på en interaktiv lydinstallasjon til et forskningsskip. Ellers framførte Arktisk Filharmoni nettopp et bestillingsverk for strykeorkester under åpninga av Bodø2024. Over de siste årene har jeg medvirket i noen filmer som turnerer nå for tiden og i helga hadde en av dem premiere på Berlinalen, så jeg håper å få sett dem i en kinosal.

Fortell om filmen på Berlinalen!
– Det er en dokumentar, Exergue – on documenta 14. Det står i presseskrivet at det er verdens nest lengste film. Den følger Adam Szymczyk, kunstnerisk leder for Documenta 14 i 2017. Det var litt kontroverser rundt den utstillingen, et ambisiøst prosjekt. Jeg ble spurt av Adam om å være med etter at han hadde sett meg gjøre en soloopptreden for Sametinget. Han ville bestille en performance til Athen og jeg fikk frie tøyler. Jeg reiste ned til Athen, kikka på forskjellige lokaler og landa til slutt i foajeen til Athen konserthus – et massivt, overdådig rom, med marmor over alt, balkonger og angulære lysekroner, en svær glassvegg. Jeg syns det var et utfordrende rom men mange selvmotsigelser, fordi til tross for overdådigheten så var det jo bare et rom man gikk forbi på vei til noe viktigere. Jeg tenkte det var en mulighet til å prøve å kroppsliggjøre følelsen av tilhørighet i det å være i bevegelse, at det kan føles hjemme, mer enn destinasjonen. På den tiden hadde jeg ingen base og slik følte jeg meg enda mer hjemme i hvert øyeblikk, enn om jeg hadde et fysisk hjem et annet sted enn der jeg var. Det fikk meg til å trekke linjer tilbake til min egen samiske kulturarv. Vi har jo et ordtak, eller sitat, av Nils-Aslak Valkeapää som snakker om at hjemme er der hjertet er. Så jeg ville utforske dette kunstnerisk. Jeg jobbet med Hege Haagenrud, en fantastisk koreograf, Tobias Hagström-Ståhl på lys og Lina Sande og lagde et stykke hvor jeg langsomt passerte publikum i dette rommet hvor alle elementene smeltet sammen med ferden på et vis. Fra øyeblikket jeg kom ned en trapp, gikk gjennom subtile lysrefleksjoner fra en spot inn i vinklede speil, opp i en lysekrone og sneiet ansiktet før den traff gulvet. Det var veldig veldig… nært, kan man kanskje si. En taktil performance… hvordan havna jeg her? Jo, filmen på Berlinalen! Uansett, jeg er med i den dokumentaren på grunn av at jeg gjorde det der. Så for den som vil sitte og se på film i 12 timer finnes den, hehe.

Det kan jo hende, det! Hvor er hodet ditt som kunstmenneske for tiden, er det noe spesielt du får kick av?
– Det ganske omni, som vanlig. Jeg dras for tiden mot musikk med bass, perk, trommer og fritt resonerende strenger. Har hørt på noen eldre innspillinger av opera. Og massiv lyd, kroppslige lydbilder.  Men det er bedre live enn på anlegg.

Da ses vi på konsert! 

 

En skål for John!

Foto: presse

De fleste som har hørt eller vært borti John-Pål Inderberg glemmer det vel neppe – et herlig menneske og en vidunderlig musiker og ideolog. Den påvirkningen han har hatt på norske jazzstudenter opp gjennom tiårene er latterlig stor. For autodidakte og vanlige konsertgjestslubberter også. Det er spesielt noe med tonen på barytonsaxen – og hans snakkestemme – som minner om en litt småkåt humle som har surret over et glass med whisky en stund og kommet på en snurr.

Kanskje ikke så rart at kontrabassist Andreas Dreier er meget fornøyd over å ikke bare utgi en hommage till ham i albumformat, men å ha ham med i bandet også.
One For John! kom nå nettopp på viktige Losen records, og er en utvidet oppfølger til Dreiers to gitartrio-album. Alt ganske inspirerer av pianotrioen Ahmad Jamal hadde med bassist Israel Cosby og trommis Verne Fournier på slutten av femtitallet. På de to første var det standarder, men med unntak i selvforklarende «Ahmad’s Waltz» er det selskrevet materiale denne gangen. I beste forstand meget behagelig, svingende og billedskapende låter, med ekstra futt i serken fra trommis Frederik Villmow og guitar hero Bjørn Vidar Solli. Et band som funker sammen, rett og slett. På «Morning Path» og «Papa Blues» dukker også vår mann Kristoffer Kompen opp med sin magiske binders – da blir det et slags trombone-år i 2024 også.
Lanseringskonsert på Nasjonal jazzscene lørdag – men dette er et band som med hell kan spille mange steder i landet

 

Herr Hagene på Needlepoint

Blogghalvdelene Vinger/Roshauw er på og skriver om mange jazzkonserter her i remsa. Mange. Derfor kan det være sunt og fint å få andre perspektiver. Da skribent Jon Hagene, som er fast filmanmelder i Klassekampen og Tidens Ånd og i tillegg har en fin spalte i Jazznytt om jazz på film, ytret ønske om å komme seg på Needlepoint-gig på Herr Nilsen denne uken, ba vi ham om en rapport. Den følger her. For den som ikke nøyer seg med å lese, og lese er det jo stadig færre som gjør for tiden om vi skal stole på skumle nyheter, vil vi også anbefale bandets nye livealbum. Som bassist Nikolai Hængsle skriver om plata: «Olaf og jeg har, inspirert av Teo Maceros arbeid med Miles og gode mixteiper, klippet og editert sammen to LP-sider fra fem konserter gjort i østlandsområdet høsten ’22. Soundmessig har vi siktet oss inn mot den usofistikerte energien man hører på gamle radio broadcasts/bootlegs.»

Men over til ukas konsert:

Vi skriver tirsdag 20. februar, 2024 – eller andre dag av Oslo-skolens vinterferie, om du vil. Klokken nærmer seg halv ni på kvelden og NTTs utskremte gjestearbeider befinner seg på Herr Nilsen, det eminente (jazz)musikketablissementet på C.J. Hambros plass, hvor prog-rock-jazzerne i Needlepoint snart skal entre scenen.  

Førti minutter før konsertstart er lokalet fylt av munter mumling og koselig småprat. Vi har fått plass «på hylla», med god utsikt til scenen og relativt kort vei til do og drikkevarer. Ganske perfekt, altså. 

Halvtimen før start er volumet blitt høyere; så også graden av animasjon – på beste vis. 

Stedet er dessuten enda litt fullere, med stadig mer ivrig leting efter sitteplasser, eventuelt gunstige ståplasser. Musikken på anlegget – ikke milevis unna det vi snart skal få servert – begynner også å ta seg opp, både i intensitet og volum. Det kjennes godt å være der. (Som en svært sjarmerende bonus svinser vokalist og gitarist Bjørn Klakegg rundt omkring i lokalet. Han hilser på kjente, smiler og (gjetter jeg på) stresser litt før det virkelig drar seg til.) Kvarteret før start er det blitt enda trangere og varmere. Ganske mye varmere, faktisk. 

Musikken på anlegget veksler mellom smygende, småsexy saker, og mer rett-på-sak rock (som tidvis er nokså sydstatskirkelig i form og eksalteringsbyggende kraft). 

10 minutter på ni er det så varmt at jeg ser meg nødt til å kaste skjorten. En shabby t-trøye får duge. (At Bjørn K føk rundt i sin signaturgenser (rustikk hjemmestrikk i ånkli ull) fremstår nå som smått uvirkelig.)

Dagens miksepultmagiker fikler litt på sceneoppsettet, han ved siden av meg lurer på om vi får plass til en venn av ham (hvilket vi gjør), og vips så er det (nesten) fullpakket. I hvert fall helt utsolgt. 

Siden jeg lenge har vært fan av slagverker Olaf Olsen, var jeg spent på Needlepoints nye batterist, Ola Øverby fra Fieh og mange forskjellige jazzprosjekter.  Uansett tar det ikke stort mer enn 20 sekunder før jeg både ser og hører – og kjenner – at Øverby er rett mann bak dagens trommesett. 

Passende nok for et band som i startfasen var nokså instrumentalt, er ikke «strikke-Bjørn» å se idet Needlepoints øvrige åpner ballet. Men selvsagt er han der. Han sitter bare litt lavt, gjemt bak de publikummerne som nå står foran meg. Snart slår hans umiskjennelige gitarspill følge med trommer, bass og tangenter. Og når han begynner å synge skjønner jeg umiddelbart at min idé om at han kanskje var stresset før scenegangen, ikke holder vann. 

Needlepoint. Foto: presse

Tirsdagens Needlepoint var en kvartett som visste så inderlig vel hva de skulle, hva de ville og hva de kunne. Bassist Nikolai Hængsle og keyboardist Erlend Slettevoll utgjorde sammen med Klakegg og Øverby en harmonisk, leken, trygg og imponerende frisk firerbande. Samtlige fire var så jævlig «på» (uten å være stressende) og samspillet var så fenomenalt «tight» (uten å være ‘flinkis’) at stemningen i lokalet var preget av en herlig høy vellystfaktor. 

På Øverbys stortromme var det i utgangspunktet påklebet en sort tape-logo som leste ‘ASBA’. Efter ett kvarter begynte S-en å blafre; efter tre kvarter var den borte. Øverlis skjorte forduftet også (dog med overlegg), og med det helvetes drivet han bød på var det nesten rart at ikke også trøyen forsvant. Klakegg (hele veien iført ull) sang med en stemme som fikk meg til å minnes Al Stewart anno «Year of the Cat», mens Hængsles bassganger og svale harmonier kunne drive tempo både opp og ned. Slettevolls bidrag stod ikke tilbake for noe eller noen, og totalen var som indikert vidunderlig deilig. 

Det eneste minuset jeg har å trekke frem, er vissheten om at jeg umulig kan klare å formidle hvor fint det var å være til stede. Som trøst parafraserer jeg Bjørn Ks avsluttende, lille hilsen til publikum: 

«Det er veldig fint å være her. Vi koser oss!»

Tekst: Jon Hagene

 

Lufti Dun

Rob Luft og Elina Duni. Foto: Blerta Kambo

I anledning aktuelle norgeskonserter med den nydelige duoen Elina Duni og Rob Luft, og førstnevntes vakre utgivelse A Time To Remember som kom på ECM i fjor, publiserer vi her vår Jazznytt-skribentkollega Anne Yvens sak om og intervju med nettopp Duni.

Den sveitsisk-albanske sangeren Elina Duni ble født inn i en kunstnerisk familie i Tirana i 1981. Hun er datter av romanforfatteren, journalisten og poeten Bessa Myftiu, og barnebarnet til den antifascistiske motstandsmannen og forfatteren Mehmet Myftiu. Duni forlot Albania i en alder av 10 år for å flytte til Genève sammen med moren. Hun glemte dog aldri sine røtter, også etter at hun begynte å opptre. Hennes første album med egen kvartett ble utgitt i 2008. Der kombinerte hun folkemusikk fra Balkan med den jazzen hun studerte ved musikkakademiet i Bern. På mer enn 10 album i løpet av 15 år har musikken hennes blandet forskjellige verdener – ikke på en binær måte, men på en mer kompleks måte. Å møte henne avslører at Duni også fant forbilder i USA og i… Skandinavia.

I år ga hun ut sitt femte album på ECM med A Time To Remember. Den meget varme mottakelsen markerte en overraskende endring i oppfatningen av arbeidet hennes. Fra å være uklar og mystisk til å i dag være lysende. Hvorfor det? Stemmen hennes har ikke endret seg, men bandet hennes har kanskje det. Musikken hennes er siden 2017 vært forankret i et sterkt låtskriversamarbeid med den britiske gitaristen Rob Luft. Samme Luft som har spilt med Django Bates, Arve Henriksen og Ellen Andrea Wang. Og det er ingen tvil: Now’s the time for å introdusere Elina Duni for et norsk publikum. 

Elina Duni. Foto: Pedro Velasco

Dette albumet er en tydelig samling av sanger, innrømmer Duni: «Hver sang er ment å være sterk på sin egen måte, uavhengig, som i en sangbok»

Jeg minner henne om at hun en gang sa at hun ikke følte noen forpliktelse til å spille en sang på samme måte to ganger, og spør hvordan hun takler improvisert musikk på den ene siden og konkrete sanger på den andre.

«Jeg ser ingen motsetninger her. For det første er et album et slags fryst øyeblikk. Mens når du er på turné endres gjerne sangene hver kveld. Jeg vil respektere et album for hva det er: et produkt som fanger en tidsperiode. Men i prosessen med å fremføre sangene, må du bare la dem fare og gi dem sitt eget liv. For det er sant, et jazzpublikum ønsker ikke å høre den samme sangen om igjen! De er på reise med oss, de vil høre mer enn det som opprinnelig ble gitt på en plate.» 

Å kjenne sitt publikum er virkelig en verdifullt for forstå hvor musikken og karrieren egentlig befinner seg. Tror hun at hun har et jazzpublikum? 

«Ja. For det er alltid improvisasjon på konsertene mine. Og jeg spilte på jazzfestivaler og jazzscener før jeg ble signert til ECM.»

Noe som er ganske lenge, siden hun har vært på det tyske merket i 11 år.

«Nå, for å være mer presis, er publikumet mitt jazz og albansk. Når jeg spiller i Kosovo eller Albania og synger på morsmålet mitt, da lytter publikum på en måte de ikke gjør i andre deler av Europa. Jeg har bare det beste publikumet; de er så åpne!»

Jeg lurer på hvordan dette nye albumet objektivt sett kan være et nytt statement for henne som sanger.

«Det som betyr mest er historien og hvordan du deler den. Jeg bruker forskjellige språk, forskjellige stiler. Du kan fortelle en og samme historie på så mange måter, det som betyr noe er at du tror på historien du valgte og at personen som hører på deg tror på den på samme måte. Det er dette syngingen min handler om.» 

Handler det om å forsøke å snakke med forskjellige kulturer parallelt? Jeg kommer fra Frankrike, hvor «La Chanson Française» nesten er som en uangripelig katedral. Duni som snakker fransk og kjenner kulturen forstår det godt. Duni gjorde tolkninger av Jacques Brel, Charles Aznavour, Léo Ferré, samt jazzstandarder – sanger fra The Great American Songbook. Dette albumet har noen gode eksempler på den typen. Likevel har ikke hennes valg av tekster blitt så mye understreket av andre. Noe av et paradoks, siden hun kommer fra en familie av forfattere. Jeg bemerker at stemmen hennes ofte ble hyllet for sin mystiske karakter … 

«Ja, jeg kan forklare det. Først av svært prosaisk grunn: fordi jeg for det meste sang på albansk! Nå tillater jeg meg selv å gi mine egne versjoner av amerikanske klassikere.» 

Jeg lurer på hvorfor tok det så mye tid å gå tilbake til jazzens amerikanske røtter? 

«Jeg begynte å studere disse sangene for veldig lenge siden. «First Song» på dette albumet er en spesiell låt for meg. Fordi det er Charlie Haden, et av mine ikoner. Albumet med trioen Haden, Paul Motian og Keith Jarrett, Life Between The Exit Signs, er favorittalbumet mitt med Jarrett. Mitt første favoritt jazzalbum var The Ballad of the Fallen av Haden med Carla Bley. Jeg vokste opp med hans oppfatning av jazz. Hvordan blande ting fra forskjellige bakgrunner. «First Song» blander elementer av gospel, Bach og klassisk musikk, og har denne vakre, kromatiske basslinjen. Det er det samme med «I’ll Be Seing You» på dette albumet. Jeg elsker Rickie Lee Jones’ versjon av den. Hun samarbeidet da også med Haden på Pop-pop-albumet. 

«Jeg studerte jo jazz, men da jeg ble uteksaminert, følte jeg at jeg ikke helt var klar til å være ute der og synge standards. Jeg og stemmen min trengte å utforske flere områder. Jeg måtte tilbake til folkemusikken fra Balkan, tilbake til røttene mine, for så å kunne returnere til det engelske språk og å synge standarder. Det tar tid å finne noe autentisk å si. Jeg selv er det mest kritiske publikumet som finnes for musikken min. Det går tilbake til det med å tro på egen historie. Det tar tid å finne det motet. Men det handler jo ikke bare om meg. Vi er et band og musikerne rundt meg hjalp meg  også mye.»

Rob Luft og Duni er selve kjernen i dette prosjektet. De skrev sangene og arrangementene sammen, men den generelle sammenhengen i albumet er, insisterer hun, også frembrakt av Fred Thomas, som spiller piano og trommer (han har tidligere jobbet med Brian Eno, Yo-Yo Ma, Jarvis Cocker og Kit Downes) og Matthieu Michel, en mye etterspurt sveitsisk flugelhornspiller. To musikere som Duni kaller «skikkelige kunstmalere». Hvordan har hun lært å utvikle stemmen sin uten å oppnå en overdramatisk effekt? Jeg antar at det å komme fra en litterær familie hjelper å vurdere tekstene.

«Jeg legger merke til dette, egentlig Jeg vil ikke at stemmen min skal være oppriktig. Når jeg synger, vil jeg ikke høre meg selv synge. En god venn av meg som er skuespiller, sa: ‘Du trenger ikke gråte når replikken din er Jeg gråter!’ Med andre ord, ikke pålegg publikum hvordan de skal føle seg. La dem få finne sin egen tolkning av teksten. Hold avstand. Kunsten ligger akkurat her, i denne avstanden. Hvor du gir plass til et publikum til å plassere sine egne projeksjoner. Jo mer jeg synger, jo mer skjønner jeg nettopp det. Enkelhet gir frihet.»

Er det andre stemmer og personer som viste henne en måte å kunne være sanger på? 

«Sidsel Endresen var en rollemodell, ja. Jeg har hørt så mye på duoen hennes med Bugge Wesseltoft. Albumene deres var på en måte soundtracket til mitt liv. Hun er en slags sjaman. Hun kan gripe fatt i deg og gi deg en historie som ingen andre klarer. Vi møttes under en masterclass en gang. Jeg fortalte henne at hun måtte fortsette å synge med tekster og ord, siden det er så få sangere som forteller historier som henne. Vi trenger deg, Sidsel!»

Out here, in there.  Elina Duni tegner med stemmen sin opp et nytt kart over europeisk jazz, med nye grenser og et originalt musikalsk veiskille mellom Sørøst-Europa og Norge, USA og Sveits. Et område hvor hun helt klart er veiviser vi vil sette pris på i lang tid fremover.

Tekst: Anne Yven

 

Kulturopplevelser og distraksjoner, syv vidunderlige dager fra 16. til 23. februar

Forrige fredag: 50 ord for snø er imponerende nok, men om du hadde samlet en gjeng med beboere av en by som Oslo akkurat nå og gitt dem en times tid, tror jeg de lett kunne ha kommet opp med cirka 100 skjellsord for holke, slaps og snerk. For dette holder faktisk ikke. Jeg er klar over at dette er hyggelig for skifolket, det er jeg også glad for, og jeg er med på at det er helt normal norsk vinter at det snør i midten av februar (husk for eksempel så kaldt det var under Lillehammer-OL, å ja, da var det kaldt), men vet vi virkelig at våre forfedre ikke klaget over vinteren de óg? Jeg får i grunnen den samme reaksjonen på denne formen for sytemoralisme som jeg får når noen litt overbærende opplyser om at folk klaget på ungdommen tilbake da Platon og/eller Sokrates levde. Javel – det eneste jeg får ut av den opplysningen er at klagingen åpenbart ikke har hjulpet, for her sitter vi, nesten 2500 år senere. Om du for eksempel tar en trikk gjennom byen og kikker ut av vinduet, er det som å være vitne til en gigantisk, stum ministry of silly walks-sketsj. Forsiktige gamle damer som går arm i arm (bakken prøver å drepe dem, halve året!), menn i frakk med høye kneløft, unger som har skotøyet i orden og ploger gjennom sølepytter som stolte små panservogner. Det er ikke bare det at det er glatt, å nei. Det er måten lagene med skitten is og snø har gjort alle byens fortau til topografier, dalfører av skidden is rundt elver av brunt vann, og hvor den eventyrlystne kan velge mellom å balansere oppå issvullene eller tråkke nedi suppa og se hvor dypt det er ned til bunn. Snø, det er noe vi hadde for noen måneder siden. Selv i byen er den luksuriøs når den er ny, nesten som en kåpe – det er besnærende hvordan det kan få de urbane omgivelsene til å komme i kontakt med eldre årganger av seg selv. Et nylig snødekt og rolig Karl Johan i 2023 kan ligne påfallende mye på Karl Johan på starten av 1900-tallet. Se også Frogner. Ja, en merkelig, frossen tidsportal, det der – men noen måneder senere er du ikke omgitt av snøens historiske sus lenger, men av snøens sørgelige historie, det er som om hele verden har hatt influensa i en måned og ikke orket å plukke opp tørkepapiret, lag på lag med skitt, søppel, grusen som åpenbarer seg lagvis når det atter smelter, forsteinet syltetøy i en giftig gammal bløtkake. 

Men en fin ny utgave av Jazznytt er ferdig, vi har innvilget oss bloggpause og på kveldingen bærer det ned på konsertserien Dunk for å se duoen Center of the Universe og Kenneth Lien i tillegg til folkrock-bandet Reolô. Det skal vise seg å bli 2024s mest gledelige konsertopplevelse så langt (året starter seigt som alltid, men det har for all del vært noen andre fine ting – jeg må for eksempel huske på å nevne det spontane besøket på konsertserien Brenneriveien Jazzhus i Blås nye stueaktige sidelokale med Stian Carstensen og Ola Erlien / Gard Kronborg / Audun Rørmark, den var glimrende, billige billetter var det også, den serien anbefales). Det finnes fremdeles mange merksnodige små kroker i Reolô, slik det er så mange av på plata deres. Men det er merkbart hvor bredt det låter live, både den framfusende korsangen og soundet av trommer, gitar og to feler, som man nesten kan la seg lure til å tenke er en av rockens vanligste besetninger når de har et riktig godt riff i gang. Hans Kjorstad har et tøystykke rundt hodet, kanskje for å holde varmen, og han ser ut som en slags bøddel, kommer vi fram til. Bra look det, og i felespillet hans sniker også Velvet Underground seg inn i sammensuriumet av Sahara og norske dalstrøk. Og at Centern og Lien har funnet sammen er jo en udelt glede. Håper COU spiller med flere av disse folka på sikt, for den del. Jeg har faktisk aldri vært på konsert på Dunk før nå, selv om stedet har vært oppe en god stund og til og med rukket å skifte eier til det ble bygd. Det viser seg å være en veldig trivelig, intim scene med en liten tribune i tillegg til passelig med gulvplass. Den har et litt avskrekkende utelivsgenerator-navn, eller kanskje som et knæsjt studentsamskipnad-eid konsept fra 2000-tallet, men det som er på innsiden føles ikke sånn. Må tilbake denne våren. Eller, hvem vet når våren kommer – den kan vi ikke vente på.  

Søndag: Er på Gimle kino, brodder går av og på hos det voksne publikummet og knitringen av den mot harde underlag får meg til å tenke på kastanjetter, og hvordan det for eksempel ville vært å lage en nordisk versjon av åpningen på Concierto de Aranjuez i Gil Evans og Miles Davis-tapningen, hvor 10-20 spreke kulturinteresserte mennesker i godt voksen alder blir lealause i knærne over scenegulvet mens for eksempel Arve Henriksen spiller de første tindrende frasene på en trompet skåret ut av det vulkanske landskapet i Bygdøy Allé (jeg mener å huske at Terje Isungset laget en istrompet en gang, dette er absolutt mulig). Filmen vi ser er Poor Things av Yorgos Lanthimos, med Emma Stone i hovedrollen. Det er en skuffelse, dessverre. Stone spiller bra, Willem Dafoe er fin og Mark Ruffalo ålreit (selv om han i grunnen burde blitt tuppet ut av filmen rundt halvveis). Men Poor Things står og gjør teite grimaser på terskelen av noe mye mer interessant, og det er frustrerende. Stone spiller en Frankensteins monster-skikkelse som, omtrentlig gjenfortalt, blir gjenopplivet i voksen alder og må oppdage kropp og sinn på nytt igjen. Filmen benytter seg av historien til å komme med en del nokså åpenbare, blunkende betraktninger om selvrealisering og empowerment ispedd en god del regelrett knulling. Vel og bra det, men det er flere tilfeller her hvor man sitter og ønsker at Poor Things skal deale mer med hvordan det er å oppdage at man er menneske, rett og slett. Det er så mange spørsmål en slik historie åpner for, eksistensielle, epistemologiske, burleske spørsmål som passer utmerket godt i det frodige 1800-tallet filmen er satt til i. Men i stedet er det som om den slår seg til ro med å gjøre seg smart på bekostning av denne tiden, som gjengitt på et litt prektig, men for all del lekkert stilisert Terry Gilliam/Tim Burton-aktig vis. Det er noe halvhjertet (og tross alt ganske mannlig) over at kroppsfikseringen over Emma Stones karakter nesten utelukkende havner på soverommet (og bordellet) og ikke for eksempel på toalettet, og en hel masse andre steder jeg ikke tør å tenke på en gang. Den er ikke ekkel nok, den burde vært mer Cronenbergsk nysgjerrig på hva det er som foregår. Her og der refererer den til en empirisk, vitenskapelig grunnholdning, men den blir kun pekt på, som om filmen sier vi vet at dette er viktig for historien, men historien tør ikke å gå den veien. Det er noe merkelig når noen skriver en såpass lunken og innsnevret nå vet vi bedre-parafrase over et fremdeles sprell levende verk skrevet for 200 år siden av en 20 år gammel kvinne. 

Februar ble en unormalt travel filmmåned. Hvorfor dy seg i grunnen, her er like gjerne en kort oppsummering av de andre:

In the Court of the Crimson King: King Crimson at 50: Et av mine favorittband har fått en fin dokumentar. Den forsøker å si noe om hva det koster å være Robert Fripp – en kar som har øvd på gitar og sparket bandmedlemmer i 50 år nå. Han er klart lykkeligst i den nyeste konstellasjonen, sier han – den er befolket av musikere med gapende stor respekt for ham og livsverket. Men denne iterasjonen av Crimson er også, som tidligere medlem Adrian Belew sier, den eneste som ikke har laget noe ny musikk – selv om den har holdt på siden 2013. Spørsmålet blir stilt, men kanskje ikke besvart. Det er noe merkelig med noen av musikerne som er med nå, folk som har King Crimson som sin formative og store inspirasjonskilde og som nå spiller med drømmebandet sitt. På en måte er dette helt naturlig – som en fotballspiller som signerer for en engelsk storklubb og kan vise frem barnebilder av seg selv i klubbdrakta. På den andre måten vil det alltid være noe rart med slike andregenerasjonsrockere, noe nesten innavl-aktig. Og det kan på en måte ikke bli tydeligere enn i akkurat dette bandet, som tidligere har tolket ordet progressiv på en langt mer bokstavelig og kompromissløs måte enn de fleste andre. Dét sagt: den versjonen som er aktiv nå låter fullstendig atomkrig, og det er fortærende at jeg ikke fikk sett dem forrige gang de spilte i Oslo, en konsert dokumentaren også inneholder opptak av. Når de er innom byen gjør de også et intervju med nonnen Dana Benedicta Pawlowicz, som er kunstner, som spiller (og bygger?) ganske fete møbelbasser og er et stort progrock/fusion-hode. Tingene hun sier om konsertopplevelser, om hva det vil si i det ordentlig store bildet, er et av filmens mest interessante øyeblikk. Når det kommer til Fripp sjøl, har livsverket hans, i hvert fall frem til og med nittitallet, betydd enormt mye for meg. Men når filmen dveler ved det angstbiterske, frykten og forakten for den minste imperfeksjon, blir jeg i grunnen sittende og lure på om det faktisk er verdt det. 

The Zone of Interest: Jeg vet ikke. Lyden og rytmen i filmen er særegen, en slags unheimlich, hypnotisk drone. Og jeg skjønner poenget, holocaust som en forbrytelse begått av nidkjære mellomledere med familier som drømmer om plass til å leve og cottagecore-idyll, rett ved dødsfabrikken. At den stiller, eller i det minste baserer seg på, spørsmål om å leve med, og av, lidelse som er verdt å stille, naturligvis også nå. Men det føles også som en film man ender opp med å legge mer i enn det som faktisk er der. Folk som liker filmen vil naturligvis si at dette tomrommet er selve poenget, og det godtar jeg, jeg vet bare ikke om jeg synes det er spesielt godt. 

Past Lives: Føles som en type kjærlighetshistorie som både kan og skal fortelles mange ganger – en person, i dette tilfellet en fremdeles ung (men snart middelaldrende) kvinne dras mellom to steder og identiteter, og møter en person fra gamlelandet som hun pleide å kjenne. Migrantenes melankoli, men også oppdagelsen av at hun er kommet til en fase av livet hvor valgene hun ikke tok har minst like mye å si som de hun fremdeles kan ta. Det går an å mene at den til tider er litt skisse-aktig, at denne sørkoreanske mannen som drar til New York og har hatt oppheng på en dame han ikke har møtt på et helt liv fremstår som en ganske vag påstand. Det er sant, men jeg vet ikke om det betyr så mye når man tror på selve møtet. Morsomt at New York-kjæresten til hovedpersonen er en forfatter som har gitt ut en bok som FAKTISK heter Boner – og at filmen allikevel klarer det kunststykket det er å ikke få ham til å fremstå som en klassisk smågiftig litterat-douchebag. 

Dream Scenario: Det beste med den er følelsen av at det er en slags burlesk fabel (Nicolas Cage spiller kort fortalt en akademiker som begynner å dukke opp i drømmene til folk over hele verden) – en historie som nær sagt kunne blitt fortalt i alle tider og vekket noen fascinerende, ubehagelige spørsmål. Med andre ord: At det ikke bare handler om kanselleringskultur, eller bare er en lur måte å kommentere Nicolas Cages eiendommelige karrierekurve fra høyt skattet skuespiller-unikum til internett-meme og tilbake igjen. Da føler jeg at den snakker med magisk-realistiske skjebnefortellinger som En ny dag truer, A Serious Man og filmene Charlie Kaufman har skrevet. Det jeg ikke liker er de stedene hvor den skjerper fokus og anstrenger seg for å være mer dagsaktuell, kommentere de tidsspesifikke mekanismene, akkurat her og nå. Jeg skjønner hvorfor den gjør det, og at det kanskje er der Kristoffer Borgli henter kicket sitt fra, men her syns jeg den går for langt i å (bort)forklare den sentrale gåten i filmen: Hva er det disse drømmene egentlig er? Men for all del, jeg likte den godt. 

The Holdovers: Litt pussig å se en film med masse julemusikk i februar, men såvidt jeg husker var det da Love Actually også gikk på norske kinoer. Forøvrig uten sammenligning, bortsett fra at det betyr at denne også dermed til neste år kanskje kan snike seg inn i julekanonen, riktignok på diskret vis. The Holdovers utspiller seg i en liten college-by utenfor Boston rundt 1970, og mesker seg i mørk gulbrun og flaskegrønn interiørvibb av typen som virker så underlig tiltrekkende nå for tiden. Paul Giamatti er som kjent en dypt elsket skuespiller som elsker å spille skuespill og denne gangen får han lov til å trampe ordentlig hardt i klaveret. Han spytter ut jålete stønn, indignerte grynt og infame invektiver i rollen som en fiskestinkende, alkoholisert vriompeis, stuck som foreleser i antikkens historie for uinteresserte snørrunger. Det er noe Elias Rukla over ham. Da’Vine Joy Randolph og Dominic Sessa spiller de to andre hovedrollene, og de ble jeg veldig glad i, jeg har ikke sett dem i noe annet før. Det er en film som tar seg tid til å oppdage hvilken historie den egentlig vil fortelle underveis – og det er i grunnen denne, kort fortalt: Som om noen glupinger så på Duften av Kvinne og tenkte “OK, det var gøy. Men hva om dette her var bra også?” 

Tirsdag: Sam Mendes skal lage fire Beatles-filmer som visstnok kommer allerede i 2027. Én for hvert av bandmedlemmene. Det måtte vel skje – og det er forsåvidt ikke første gang Beatles har dukket opp i spillefilm, i tillegg til bandets egne filmer finnes f.eks. Stu Sutcliffe-filmen Backbeat fra nittitallet i tillegg til versjonen som dukker opp i biopic-parodien Walk Hard – og som de fleste synes å være enige om er fasit når det kommer til fab four på det store lerretet. Så hva er det som føles annerledes? Jeg tror det har noe med dette å gjøre: i stort sett hele post-Beatles-æraen har de kun eksistert på sine egne skiver. De var aldri i reklamer eller samleplater, de dukket så godt som aldri opp i spillefilmer eller TV-serier. Om det var en bevisst strategi fra rettighetshavernes side eller om det simpelthen var at folk var uenige og at ting gikk jævlig treigt, har jeg ikke helt oversikt over – men det bidro til en følelse av eksklusivitet. Der Rolling Stones kunne få deg til å tenke på Scorsese og The Byrds kunne få deg til å tenke på Forrest Gump, var The Beatles den eneste konteksten for The Beatles. Men nå er vi i et kjør hvor det skal komme noe nytt fab four-snacks rundt juletider hvert eneste år. Det giret noe voldsomt opp etter mesterverket Get Back, og man burde vel skjønt at det var en utvikling som var umulig å bremse opp – nå er de Intellectual Property, og IP skal som kjent melkes for content, ingen popkulturelle fenomener er ferdig utnyttet av denne kverna før du rett og slett blir trist av å tenke på dem. 

Onsdag: Snakker med en venn om Superbowl-showet til Usher, hvor Alicia Keys kom til å skli ut på en tone som ble rettet opp før klippet ble lastet opp på youtube. Så merkelig – alle som så sendingen hørte det skje, de færreste vil vel tenke at Keys er en dårlig vokalist av den grunn, hun synger jo låta glimrende. Vi ender naturligvis opp med å snakke om åpningsseremonien fra Lillehammer, hvordan den i dag føles upredikabel, uprodusert, som om noen bare hadde satt noen nyhetskameraer som fanget opp noen ville greier som faktisk skjedde i den hoppbakken. Han nevner at du ser den innstrammingen over alt, kanskje særlig de siste årene – bare fra den første sesongen av Hver gang vi møtes til det som vises på skjermen nå, er den hardhendte regien, blankpussingen av historier, forhåndsinnspilling av opptrednene, blitt stadig mer åpenbar. Dette i et program som ble solgt inn som et lavskuldret bak-fasaden-møte med noen av Norges mest erfarne artister – og som var en suksess i utgangspunktet. Stikkordet synes å være kontroll – det er ikke alltid godt å si hva den skal oppnå, den dyrkes som en verdi i seg selv. Folk på en prisutdeling som mener de burde få bestemme hva bildene pressefotografer tar av dem brukes til. Historiefortellende innhold som styrer blikket ditt med stadig sterkere hånd og med økende hastverk forteller akkurat hva du skal føle, når. Om man skal plukke ut ett eksempel fra de siste årene, blir det kanskje Person of the Year-intervjuet i Time med Taylor Swift fra i fjor. Det panegyriske intervjuet nevner kvalitetene hennes som låtskriver og artist, javel, men det virkelig beundringsverdige, er kontrollen hennes: 

“She deploys the most efficient medium of the day—the pop song—to tell her story. Yet over time, she has harnessed the power of the media, both traditional and new, to create something wholly unique—a narrative world, in which her music is just one piece in an interactive, shape-shifting story. Swift is that story’s architect and hero, protagonist and narrator.”

Det er som om journalisten skriver om Trump i de siste to setningene. Jeg skulle ønske jeg forsto hva som foregikk her. 

Torsdag: Tenker og lytter på Sissel Kyrkjebø etter at jeg, litt på overtid, leser NRKs finfine langlesning om “Se ilden lyse” – OL-låta som kunne ha blitt enda større enn den er. Om den bare hadde fått bli med i åpningsseremonien, hvor Sissel i stedet sang OL-hymnen, riktignok på ypperlig vis! Det er en besnærende tanke, men jeg sliter litt med å se for meg hvor i seremonien man skulle puttet den inn uten å bryte med den særegne, stringent trolske stemningen som ble manet fram av folkemusikk, utvalgte Arne Nordheim-verker og Reiersrud/Kleives “Nåde”… om de ikke hadde lagt den helt på slutten, som et ekstranummer, da. Det kunne de selvsagt gjort. 

Men Sissel er stor uansett, det vet vi jo – og det visste vi i hvert fall da. To år tidligere hadde hun trillet inn på en isbjørn under avslutningsseremonien i Albertville og sunget en overstemme på “Molde Canticle”, i et opptrinn som får meg til å tenke at Bentein Baardson & co da det var dags for Lillehammerseremonien to år senere tenkte “OK, la oss tone dette litt ned.” Det er utrolig at det gikk, men sånn var det. 

Det er en særegen romantikk rundt artister som liksom er «rett ved» verdensberømthet i løpet av karrieren. Som, trass i at de når langt, også klarer å forbli godt skjulte hemmeligheter. Det er et noe Tom Lund over Sissel Kyrkjebø. “Se ilden lyse” ble ikke noen verdenshit, men et sentralt stykke nasjonalromantisk kitsch, det lille ta-ta-taaa ta-ta-taaa-riffet bandet spiller når låta går fra versets tretakt til refrengets firtakt er som en fanfare Howard Shore kunne skrevet for Rohans ryttere i Ringenes Herre: Ledemotivet når verdens beste gutter og jenter som ble født på åttitallet står på livets åskam og skal ta fullstendig av på vors/utdrikningslag/bryllupsfest den dag i dag. SØK DEKNING! 

Noen år senere bestemmer Titanic-komponisten James Horner seg i siste liten for at han ikke skal la hun som har sunget hele soundtracket synge rulletekstlåten – men i stedet gi den til en gammel venn som kunne trenge en break i karrieren på det tidspunktet. Slik ble det Celine Dion, og ikke Sissel, som synger “My Heart Will Go On”. Men stemmer det? Altså, jeg har ikke egentlig noen grunn til å tvile på historien slik den er blitt fortalt. Og hun hadde utvilsomt fått en gigantisk verdensomspennende hit om hun hadde fått tilslag på den. Derom hersker ingen tvil. Men på et mer filosofisk plan: Kunne det vært Sissel i stedet for Celine på den låta? Dette har jeg tenkt på i det siste. På starten av nittitallet gestaltet Kyrkjebø rollen som Ariel på norsk, svensk og dansk i Den Lille Havfruen, filmen som startet en renessanse for store musikal-tegnefilmer fra Disney. Der funker Sissel som bare pokker, og noe av grunnen til det er at hun spiller en rolle som synes skapt for henne. For i likhet med Sissel, føles Ariel som en åpen urmusikalsk sjel som bare kan synge, som en geysir – noe uhemmet og naturlig. 

Samtidig er det en kjensgjerning at den egentlige stjernen i den filmen er Ursula, havheksen. Hun er en karakter som låtskriverparet Alan Menken og Howard Ashman blant annet baserte på dragstjernen Divine, kjent fra filmer som Hairspray og Pink Flamingoes. Lindsay Ellis har en god video der hun viser hvordan glansnummeret “Poor Unfortunate Souls” rett og slett er et dragnummer – og hvordan denne karakteren ble startskuddet på en lang rekke «queer-koda» – og høyt elskede – Disney-skurker (se også: Scar i Løvenes Konge, f.eks.) 

Om Celine Dion skulle spilt i Den Lille Havfruen, er det umulig å se for seg henne som Ariel. Nei, hun måtte vært Ursula. Det forrykte, infame glimtet i øyet, måten hun mesker seg med det melodramatiske og glorete, spiser hver stavelse, får moduleringer til å føles som rakettoppskytinger, gjør duckwalk i høye hæler… Om man ser på konsertopptak av Sissel, er det teatralske instinktet vanskeligere å få øye på. Sissel er en unik sanger, men det er ikke åpenbart hva slags diva hun egentlig er – eller om hun overhode passer til den beskrivelsen. Kan du se henne for deg som en Las Vegas-entertainer? Egentlig burde hun gjort Norges Største Show der hun er nå i karrieren, Wallmanns i Spektrum, fem kvelder på rad – men hun føles vel i grunnen mer fanget i en merkelig middelkulturell julekonsertgreie, med liksom-smakfulle strykerarr, omgitt av designerpynt. På nittitallet tror jeg store deler av Norge syntes hennes daværende mann, den danske komikeren Eddie Skoller var en slags blanding av Per Inge Torkildsen og Yoko Ono, vi ga ham skylda for at karrieren hennes liksom forsvant litt. Vi var nok ikke alltid så rause på den tiden. Men det handlet nok også om en frustrasjon over at vi ikke helt skjønte hvem Sissel var eller riktig hvor hun ville. Og det lurer jeg kanskje på om James Horner gjorde. Og at det han skjønte var at hun var en overlegen musiker, perfekt til å synge de mange eteriske vocalisene underveis. Men når skuta skulle senkes, helt til bånns, helt til sist, da holdt det kanskje ikke med Ariel – nei, da tenkte han kanskje at han nok trengte en Ursula. 

***

(Apropos alt dette vil jeg føye til én ting til som jeg har tenkt på under 30-årsjubileumet for Lillehammer-OL: Jens Weissflog hadde rett da han ga publikum fingern. Her hadde han altså hoppet seg inn i historien – ti år etter at han vant med gammal stil i Sarajevo (et OL Lillehammer-lekene speilet seg i), hadde han klart å tilpasse seg og vant med V-stil i stor bakke. Olympisk mester – både i trad og moderne! Det kan bare gjøres én gang. Og det var han som gjorde det, i et OL som på mange måter markerte den definitive overgangen fra dype tradisjoner til den nye tiden (se også: Alsgaards paradigmeskifte på tremila) Med andre ord: Et vaskekte olympisk ikon. Og hva er takken? Jo, etter at han er ørlite høy på pæra kanskje og gjør én liten tabbe, kommer med sleivete kommentar i hopptårnet til Japans sistehopper Masahiko Harada i lagkonkurransen, kommer Norges store håp Espen Bredesen, fremdeles bitter etter å ha mislyktes i andrehoppet i første konkurranse, og sladrer til læreren!!! Det går ikke an! Masahiko Harada var voksen og tok naturligvis ansvar for sitt uheldige, mislykkede siste hopp, det var ikke snakk om å skylde på Weissflog. Men Espen så annerledes på det. Og ikke bare det, vi, det norske folk, sluker survingen til kjære Espen med sluk og søkke, plastrer den på forsiden av VG – og under treningen til den siste konkurransen, når Weissflog hopper ned Lysgårdsbakken, uskyldsren og fager i den hviteste hoppdress du har sett, som en bebartet luftspeiling, et svalt vindpust fra Erzgebirge som har svevd helt til det norske innland – så står altså Verdens Beste Publikum, landet som atter en gang viste verden vinterveien, og buer? Det er simpelthen nedrig, det hjelper nesten ikke at man heiet på både Dan Jansen og Vladimir Smirnov og Pernilla Wiberg når man holder på sånn. For Espens del kastet det en skygge som nådde helt ned til K-punktet i normalbakken, vil jeg si, så flaks for både ham og oss at han landet på magiske 104 meter slik at 25. Februar 1994 med Karen Marie Ellefsens bevingede ord kunne bli den mest vidunderlige av alle vidunderlige dager under OL på Lillehammer.) 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger