Juleskeptisk låt fra Symre Bang, Øyunn utforsker usikkerheten på sin albumdebut, protestjazz fra Dafnie og rapporter fra Kris Davis og Lee Ritenour.
God helg, god kveld og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts kulturelle utpost i den digitale ørkenen! God jul er det nesten fristende å si, det er jo 1. desember og alt mulig. Men kanskje vi skal roe egget litt. Det er bikkjekaldt over hele det langstrakte landet nå, dørstokkmila blir desto høyere av slikt, men det er varmt og godt å komme seg ut på konsert nå også. Her er et par forslag!
1. Koret Oslo14 byr på juleimprovisasjoner i Kampen Kirke i kveld klokka 18.00. Dét er dønn jul!
2. En av landets mest rappfingra og -kjefta trioer, Gammalgrass bestående av Stian Carstensen, Ole Morten Vågan og Ola Kvernberg spiller på AdLib Jazzklubb i Bodø i kveld klokka ni. Noen kommer sikkert til å le så hardt at ølen spruter ut av neseborene der, og det kommer også til å bli gåsehudøyeblikk. Sånn er nemlig Gammalgrass.
3. I morgen, et av semesterets gildeste besøk på Nasjonal Jazzscene når husvennen Craig Taborn nok en gang spiller solo der. Det kan bli legendarisk.
4. The Necks spiller på Henie Onstad på søndag. Den australske pianotrioen har en særegen fanskare, de holder liksom på i sitt helt eget bedd, og har spilt en rekke nydelige konserter her til lands. Du kan varme opp med å lese Audun Vingers essay om dem, nederst i denne remsa.
5. En flott turné denne uka: Daniel Carter, Andreas Røysum, Christian Meaas Svendsen og Kresten Osgood! De spiller Landestua i Rollag i kveld og på Nonfigurativ Musikk i Tønsberg i morgen. De spiller på Blow Out i Oslo på tirsdag (der hører vi også Monday Duo med Karl Hjalmar Nyberg på saksofon og Veslemøy Narvesen på trommer), så kommer de til Voss Jazzklubb.
6. Håvard Wiik Trio på Kafé Hærverk på mandag. Dét blir bra. Dit skal vi!
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er “Lady Day” fra Wayne Shorters Soothsayer.
Det er mange som hatar jol
Julemusikk, som etter hvert alle holder på med inkludert en haug artister innen NTT-autorisert jazz&omegn, handler like gjerne om det problematiske forholdet mange har til julen, dens stress og kommersialitet, og dens falske følelse av kos. Denne motkulturen er paradoksalt nok i seg selv med årene blitt en del av kosen. I alle fall for oss.
Symre Bang. Foto: Håkon Rybakken
Nå er en ny norsk artist ute med en knallfin single i den tradisjonen. Jeg har stor sans for vakre og besnærende navn i norsk musikkliv, med favorittnavn som Mildrid Isungset og Dionisia Fjelldalen, pussig nok begge med fartstid i plateselskapet Grappa. Nå har de fått konkurranse av fonetisk fengende Symre Bang, som vi har sett på talentprogrammet på diverse jazzfestivaler allerede, og som absolutt virker som en lovende musiker, skribent og person. Hun albumdebuterte allerede i 2021, som 19-åring med folkemusikk/pop-utgivelsen YMSE. Sammen med et flott lag musikere fra Bergensmiljøet er hun altså denne helgen aktuell med julelåt med den talende tittelen «Det er mange som hatar jol».
Symre Bang – med et så vakkert navn var du bare nødt til å bli musiker eller forfatter. Hvem er du?
— Hehe jo takk, hadde flaks med namnet. Eg er vel fyrst og fremst ein låtskrivar frå eit lite småbruk i Morgedal. Tekstskriving er det eg brenn mest for, men gitar har alltid vore hovudinstrumentet mitt. Som telemarking er det også på sin plass at eg speler hardingfele og driv med folkedans. Elles er eg interessert i det aller meste noko eg får bruk for i sommarjobben som journalist i lokalavisa Vest-Telemark Blad, der eg får skrive om alt frå lokale bedrifter og bondevelferd til countryfestival og hardingfelehistorie.
En ekte bladfyk! Gleder meg til du skal skrive for oss. Når var det du for alvor fattet interesse for instrumenter og skjønte at du ville prøve å bruke livet ditt på det
— Eg veit ikkje heilt når det skjedde, men det har nok vore ein gradvis veg fram til dit eg står no og ser framover på livet som musikar med godt mot. Det har alltid vore mykje musikk i familien. Mamma speler hardingfele og pappa speler gitar, og eg starta raskt i kulturskulen på nettopp hardingfele og gitar. Då det blei klart på ungdomskulen at eg ikkje orka å satse på langrennsski var musikklina i Skien det klare valet vidare. Då hadde eg alt innarbeida trubadur-oppsettet beståande av kassegitar og vokalmikrofon gjennom min trufaste Boss loop-pedal. På føtene har eg stomp på høgre og rytmeegg eller tamburin på venstre. Sjølv om eg var i gong med små konsertar og speleoppdrag, var det ikkje slik at eg prioriterte øving framfor andre fag på musikklina. Historie og norsk var vel så viktig som gitaren syntest eg.
I mitt siste år på musikklina spelte eg inn albumet YMSE med sju eigne viser med hjelp av ein klassekamerat, som eg smelte ut på strømmetenester og CD. Kvifor vente? Eg synest framleis det er moro å greie ting sjølv, og sidan eg stort sett speler åleine har eg dei fleste store musikkopplevingane mine som solist. Det å samarbeide om musikk kan vere nokså utmattande, sjølv om eg håpar eg har blitt litt betre dei siste åra hehe.
Samstundes som albuminnspeling blei eg kalla inn til førstegongsteneste, og blei brått livredd for å ikkje kome inn på høgare musikkutdanning. Heldigvis gjekk det bra og eg reiste straks til Bergen gjekk eg vidare på utøvande jazzgitar i Bergen i to år, før eg reiste vidare til Oslo der eg no går på «Det frie kandidatstudiet» på NMH. Ingen veit heilt kva det studiet er for noko, men med Lage Lund og Live Maria Roggen som vegleiarar har iallfall ingenting å klage på om dagen.
Det er gode forbilder. Jeg forbinder deg så smått med moderne folkemusikk, men er det noe jazz & omegn som har vært ekstra viktig for deg?
— Sjølv om det er eit keisamt svar så kjem eg sjeldan på eit forbilde som har vore ekstra viktig i utviklinga av «lyden» min. Sjølv om eg kan grine av dei polyfone gitarpartia i King Crimson har eg spelt lite progrock, og sjølv om soloen til George Benson på «Stella by Starlight» er noko av det beste eg veit, så har eg korkje den eller andre standardar særleg i fingrane. Generelt er eg nok meir interessert i det som er tøft og ekspressivt, enn det som «berre» er vakkert og kontrollert. At det ikkje er for glatt og perfekt liksom. Den beste musikken får publikum til å rynke på nasen og nikke til kvarande av rein lukke!
Eg prøvar å reise på konsert med mykje forskjellig, også fordi eg synest det er mykje vanskelegare å setje med ned og utforske ny musikk digitalt. I Bergen gjekk eg på ein del frijazz, og eg minnast godt ein konsert der det sa litt «klikk», og eg endeleg greidde å henge litt med å setje pris på gode utøvarar. Utan å høyres creepy ut synest eg elles at folk som er i flow er utruleg fint å sjå på.
Som lyttar er eg elles veldig assosiativ og er ikkje så interessert i å analysere, men heller la tankane spinne av garde. Det kan vere litt skummelt også, der frijazz er det absolutt skumlaste. Etter konsert kan det vere både morosamt og frustrerande å diskutere der spørsmål som «Tenkte de også på at basslyden var litt «off»?» ikkje passar heilt med mitt «Tenkte de også på skyttargravskrig?».
Filip har skrevet en nydelig tekst om alt han tenkte på i løpet av en Håvard Wiik-konsert en gang! Du går nå på NMH men har bakgrunn fra Griegakademiet, der du vel også møtte flere av musikerne som er med på denne singelen. Kan du fortelle litt om dette Bergens-miljøet?
— Faktisk er alle involvert i produksjonen av «Det er mange som hatar jol» henta frå jazzlina på Griegakademiet! Den er også spelt inn på Studio A med skulens utstyr. Fyrst må eg nemne læraren min Thomas Dahl, som har vore engasjert i arbeidet med låta frå start. I tillegg til hjelp og gode råd under innspelingsdagen speler han kassegitar på innspelinga. Trommeslagar Martin Hjetland og bassist Jakob Nisja Gjønnes var med å spele den for fyrste gong på jolekonsert i fjor, så det var heilt naturleg at dei skulle vere med på innspeling. Det er også dei eg har spelt mest med i Bergen, og som skal bli med nokre låtar når eg i vinter skal i gong med albuminnspeling i Skien. Begge speler utruleg fint, i tillegg til at dei er interessante å prate. Spesielt Hjetland på trommer skil seg ut med eit hovud verkeleg proppfullt av musikk, noko ein kan høyre i komposisjonane til bandet «Treverket». Elles var eg heldig at pianist Isach Skeidsvoll steppa inn på kort varsel. Han blir ein aldri lei av å høyre spele, og det var litt morosamt at han grua seg til komping med akkordskjema fordi han gjer det så sjeldan. Eg var også bestemt på å ha med vibrafon, som kler jolehøgtida godt. Rasmus Vik Lagerberg løfta verkeleg låta og fekk velfortent god plass i sluttmiksen. Til slutt må eg takke Sjur Folgerø for super miksing, faktisk hans aller fyrste mikseoppdrag. Han er eigentleg ein knallgod gitarist, og går sitt siste år no saman med Lagerberg. Til mastring brukte eg Mathias Marstrander, nok ein gitarist frå Griegakademiet.
Isach har utgitt en av årets råeste og kuleste LP-er, den må jeg ikke glemme! Men dette er jo skikkelige toppfolk alle sammen.
— Eg opplevde at alle involverte både lika og forstod konseptet bak låta, og ville gjere sitt beste. Det er både tryggare om trivlegare å lage musikk med venner og kjente, og det kjennest meir eiget. Bergen som musikkby er også litt eigen. Eg vil skildre jazzmiljøet som lite, kreativt og utrykksfult, med litt «rå» lyd, noko eg likar godt. Gjengen musikarar frå jazzlina der er såpass liten av vegen er kort for å ta kontakt, og sidan det ikkje skjer 10 konsertar på likt som i Oslo er det mykje enklare å følge opp og heie på kvarandre.
Det var demo foran Stortinget nylig, om uverdige praktiske forhold på Grieg-akademiet. Det minner meg om noen bilder fra tidlig NMH, der cellistene måtte øve på do. De hadde også demoer ved Stortinget. Må noe gjøres?
— Heilt klart. Eg minnast spesielt ein tale frå ein tilsett frå Griegakademiet i vår under ein av demonstrasjonane. Han fortalde at det var pinleg å ta imot besøk frå utanlandske kollegaer, som jo har forventingar til skulen med eit så stort namn i eit rikt land som Noreg. Musikklina til Munch er finare enn Universitet til Grieg liksom, det gjev ikkje heilt meining. Eg trur også det er viktig at Bergen blir haldt oppe som ein motpol til kulturlivet i Oslo, med profesjonelt orkester og rikt jazzmiljø. Så skal ikkje eg uttale meg for mykje her for forrædaren eg er flytta eg jo nett til hovudstaden. Elles var eg så heldig å kome til nye musikklina i Skien, og kan trygt seie at bygget der tilbyr mykje meir enn heile NMH og Griegakademiet til saman.
Jeg har også fått med meg at du har en duo med et fristende navn sammen med Heidi Kvelvane, en musiker vi liker og som har vært i denne remsa her tidligere. Har sett på henne som litt mer frijazzete – hvordan jobber dere sammen?
— Heidi Kvelvane er heilt klart min viktigaste spelekamerat, og Bankvelv er noko me begge ser på som eit stødig duoprosjekt i mange år framover. Med brennande interesse for bygdedans og improvisasjon ynskjer me å få det til betre enn nokon! Nøyaktig kva «det» er for noko veit eg ikkje heilt, men me er stort sett einige om framgangsmåten for å koma dit: lytte, danse, spele og tidvis ta kontakt med meistrane om hjelp. Sjølv om me avgrensa oss til vestlandsspringar heile det første året er det framleis som at me berre har pirka borti toppen av isfjellet.
Eg kjenner meg utruleg heldig som for nytte henne som motor og mentor i improvisasjon. Ho har trua og pushar meg, og sjølv om det framleis låser seg mellom meg og gitaren av og til har det jammen blitt mykje betre sidan me starta å spele ilag. Også når det gjeld administrativt arbeid fungerar me godt saman, noko som er ein stor del av musikarlivet om ein likar det eller ikkje. Heidi som er generelt litt mindre kritisk og meir gira kjører på med tekstutkast og idear til mailar og søknadar, medan eg går over etterpå med nedskjeringar og nynorsk-retting, hehe.
I sommar var Bankvelv på turné i ei veke, og eg minnast det som noko av det beste med heile 2023. Heidi og eg hamnar fort i heftige diskusjon om musikk og musikkbransje eller politikk og livssyn, men heldigvis kan me også sitje heilt stille saman, og er det dårleg stemning er det mest sannsynleg på tide med noko mat.
Det er mange som gruer seg til jul, men det er i alle fall mange som forbinder det med noe musikalsk. Hva er dine egne prefererte førjulstoner?
— Min mest minneverdige jolekonsert var da mamma tok meg med på Draumkvedet i stavkyrkja i Eidsborg. Det var med skummel lyskunst på veggane inne i kyrkja, og på grensa til traumatisk for eit lite born. Som dei fleste er eg glad i heilt standard jazz og klassisk musikk i jola, men det blir fort at eg høyrer på noko heilt anna også. Når me skrubbar golv og omn heime til jol plagar syster mi å skru på noko sjuke techno greier, eller rap på heilt ukjente språk. Det blir nokså effektivt arbeid.
Vi har hatt usedvanlig mye julestoff her i NTT de siste årene, men i likhet med resten av samfunnet skal vi sikkert ha en noe mer nøysom jul fremover. Men mat må man ha, er det noe måltid eller arrangement eller tradisjon du ser fram mot i desember?
— Som de høyrer i jolesingelen så har eg som vaksen blitt litt skeptisk til heile feiringa, men det betyr jo ikkje at ein ikkje skal forsøke å gjere det litt triveleg. Som i fjor har eg sendt tilbod om jolekonsert til omsorgsheimane i Vest-Telemark, og veke 51 går til seks akustiske konsertar med hardingfele, gitar og song i regionen. Det var mange sterke augneblink i fjor i møtet mellom menneske og musikk, og eg håpar det kan bli ein fast joletradisjon. Av dei fire andre på min alder frå Morgedal er eg den einaste som ikkje jobbar med helse, omsorg og oppvekst. Samanlikna er musikar eit yrke som jo er ganske sjølvsentrert, så speling som dette hjelper meg å halde beina på jorda.
Elles gler eg meg sjølvsagt til mamma sitt fantastiske pinnekjøt, og å spele nye slåttar for morfar på hardingfela han ein gong bruka.
Ha en strålende desembertid, Symre, vi ses på frijazzkonsert i hovedstaden!
Kris Lee
Ukas høydepunkt: Borderlands Trio. Fotografert av tidligere jazzscene-direktør Jan Ole Otnæs.
Det var en forferdelig konsertuke forrige uke. Et enormt tilbud kvalitetskonserter, etter hukommelsen sto for eksempel Knut Riisnæs minnekonsert (bør bli en årlig greie, minst!), Mirror Image!, André Roligheten 5, James Brandon Lewis, Ståle Solberg & Phil Minton alle på bankers-listen for oppmøte. Likevel forsvant uken uten en eneste løst billett. Fortsatt utslitt etter produksjon av Jazznytt som utkommer neste uke, og med et høstlig ønske om å bo i godstolen og komme en smule ajour med bunkene med romaner og tidsskrifter som er ankommet huset i det siste, samt å lytte gjennom LP-er i ro og mak. Det var leit å gå glipp av, samtidig følte jeg på dårlig samvittighet for ikke å stille opp. Mange føler det sikkert slik bare av å lese denne remsa hver uke. Men man bærer heldigvis ikke med seg den dårlige samvittigheten resten av livet. Og det er mer enn nok konserter til alle!
Høydepunktet denne uken var helt klart den kanadiske pianisten Kris Davis og hennes Borderlands Trio, som vi også skrev om her forrige uke. Det viste seg å være enda bedre og mer spennende enn jeg håpet på. De hadde et samspill preget av den for noen beinharde New York-scena, men det var samtidig så levende og imøtekommende og interessant. Ja, måten de responderte på hverandre, og spaserte fra idé til idé, var faktisk ikke langt unna favoritt-trioen Moskus på en god dag. De hadde hatt et strabasiøst reisedøgn og begynte først en time etter opprinnelig starttidspunkt, men slitasjen lot seg ikke merke på dem, snarere tvert imot. Den elegante og oppfinnsomme trommisen Eric McPherson gikk rundt i solbriller og bestilte et glass Gamay i baren før konserten, mens bassist Stephan Crump spilte med total og nærmest keitete innlevelse. Davis var mer konsentrert, men brøt ut i noen meget smittende glis når ideene resulterte i fantastisk samspill. Det var også meget minneverdig da hun la noen greier ned i strengene oppi flygelet, som gjorde at hun kunne trylle frem en finurlig funky tørr groove med ene hånda mens hun spilte melodier med andre. Noe av det herligste jeg har hørt i går. Et lite ekstranummer kom også til det kresne publikummet som likevel klarte å gi lyd av seg. Dette var det vi på fagspråket kaller en gardin-gig, altså var det plass til flere i publikum der. Kanskje det var mange fans som var fanget av stolen, slitne etter foregående konsertmaraton. Ikke vet jeg. Men det føltes ganske merkelig å høre denne verdensklassemusikken sammen med et publikum jeg kunne fornavnet på 70 prosent av. Crump var meget opptatt av at de skulle henge med oss etterpå, og kunne signere hva det skulle være, som han sa. Jeg kjøpte så klart noe fra det fristende lille utvalget, et dobbeltalbum med et av hans egne prosjekt, og den flotte CD-en Wandersphere med trioen vi hadde hørt, selv om jeg hadde den som promo i plastlomme fra Intakt fra før. Da kunne jeg jo sette den i hylla med tre celebre navnetrekk i! Det er viktig å huske at man ikke nødvendigvis er en snodig nerd om man ber om autograf. De fleste musikere synes nok det er givende og gøy – hallo, noen er interessert i hva du bruker livet ditt til, og vil til og med gi deg en slant penger for det! Jeg gleder meg til dem, eller et av deres mange andre prosjekt kommer til byen igjen. Det må flere få med seg.
Dagen etter var det litt andre forhold, da jeg tok turen opp til stadig mer aktive Cosmopolite. Fikk til og med en bjørneklem av innehaver Miloud i lobbyen under stjernehimmelen.gitarhelten Lee Ritenour viste seg naturlig nok å være langt mer populær – musikken hans er langt enklere for flere å forholde seg til, og han har vært en suksess siden 70-tallet. Sammenliknet med Borderlands Trio var det ganske elendig, og på kunstnerisk lavere nivå. Men jeg er veldig glad for å få oppleve det likevel. Der inne var det helt utsolgt, men gjenkjente få utover økonom Kalle Moene og de jeg kom med, folk fra D2 og Tidens Ånd. Det er en smule harry, men også grisefett.
Lee Ritenour. Foto: presse/Cosmopolite.no
Det jeg liker best med Lee er riktignok «pop»-platene hans med west coast-studiomafien fra begynnelsen av 80-tallet, det er LA poprock av øverste klasse. Men vi fikk så klart verken hørt de fantastiske hittene «Is it you» eller «Mr. Briefcase» som på plate hadde den unike sangeren Eric Tagg i front, vokalister holder han seg sjelden med nå, sikkert av økonomiske årsaker men også på grunn av en stilendring med årene. Det var mer «jazz», men tacky – den tyske keyboardisten Jesse Milliner hadde på et tidpunkt blåsere på boks som han styrte via en ledning inn i kjeften. Flygelet var mikket opp på en måte som gjorde at Ritenour i en freudian slip sa at han spilte på et keyboard. Sønnen Wesley Ritenour (sikkert oppkalt etter Wes Montgomery) var på trommer, litt mer ung og Snarky i stilen. Jeg ble forøvrig sittende å forestille meg Lee Ritenours ansiktsuttrykk i unnfangelsesøyeblikket da jeg så hans mange karakteristiske «eplespisende glis»-grimaser under spilling. Han låt best på en mint Les Paul, det var fett å høre litt vreng. Ellers hadde han en semi-akustisk gitar som så ut som et drømmeinstrument for Gard Kronborg, den ga begrepet «hollow body» et nytt innhold, for det var ikke noe tre der, kun ramma rundt. Bassisten Melvin Lee Davis, som til daglig er kapellmester for Chaka Khan, var tydeligvis en stor favoritt blant publikum, og fikk høyest applaus konserten gjennom. Kan det ha noe å gjøre med hans groteske syv strengers bass? Ta deg sammen!
Det var fint da de spilte «Stolen Moments», og Lee kom med en kjent historie om da han fikk vøre med på en storbandsession med komponisten Oliver Nelson. Lee var ung og nervøs, og perkusjonist Willie Bobo advarte ham om å ikke funke opp den gitarsoloen han var tildelt. Da det var tid for innspilling av den låten, og han skulle legge ned soloen, var han håpløst out of tune, helt jævlig. Det viste seg at Bobo rett for soloen hadde vært borte gitaren og vridd om på stemmeskruene. Et eksempel på grov trakassering på jobben, eller morsom og vennlig musikerhumor? Samma det, morsom historie. Mot slutten spilte de fusion-hiten «Captain Fingers» på forrykende vis, for første gang på turneen så de kunne ikke love at det låt perfekt. Og det hanglet litt, men det ga også et sårt tiltrengt element av levende liv, og det føltes mer som en skikkelig jazzkonsert.
Respekt for Aspect: Øyunn solodebuterer
Øyunn. Foto: Bjørn Giesenbauer
Trommeslager, sanger, låtskriver og multikunstner Siv Øyunn Kjenstad er ute med solodebuten Aspects denne høsten. Endelig, vil hun kanskje selv si – men så har det også vært nok av andre ting å drive med opp igjennom årene, enten det er fremføring av egen musikk på scene eller en rekke samarbeid med alt fra Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz til den danske kunstpopinstitusjonen Efterklang. Man kan kjenne på dette spennet i Aspects, et verk i konstant bevegelse mellom kunstferdig indie, improviserte øyeblikk og Øyunns tekstfremføring. Albumet har utgangspunkt i en forestilling hun lagde til fjorårets Ultima, og som vi snakket med henne om i forkant av urfremføringen. Nå, med klingende resultat både på LP og strømmetjenester, var det på tide å høre litt til.
Fortell litt om hvem vi hører på plata.
– Det er Jakob Eri Myhre på trompet og elektronikk, han er verdens herligste menneske og en av de første jeg spilte i band sammen med noen sinne, faktisk. Vi gikk musikklinja på Rud sammen og hadde et jazzband, og etterpå gikk vi Jazzlinja i Trondheim samtidig. Han har en fin tone og musikalitet, og er en bra vibe å ha med inn i et rom.
Det er blitt en viktig del av skiva.
– Ja, han er megaviktig. Han har et tema på “Take me Out”, som er blitt en singel, som er like viktig som vokalen, for eksempel.
Det er nesten litt jul over den messingen noen ganger!
– Oj, det passer jo perfekt.
Kan hende klangen av et hornorkester bare har litt høytid i seg enten man vil eller ikke.
– Så kult – hele det hornorkesteret er jo Jakob alene, han bruker harmonizer og sånne ting. Kompositorisk har jeg skrevet låtene på forhånd, også liker jeg å jobbe åpent. Akkorder og melodi og alt det der er satt. Jeg har vært bevisst på hvem jeg vil spille med, tar med låta til dem og så spiller de ting de kan spille bedre enn meg. Jens Mikkel Madsen på bass er en samarbeidspartner jeg setter ekstremt stor pris på. Han er stødig på alle måter, har stor egenart og personlighet i groove og tone på både kontra og el-bass. Første gang jeg hørte ham var på Moldejazz for mange år siden da han spilte med en annen norsk musiker. Da jeg begynte å være litt i Danmark, spilte vi først sammen i et par andre settinger, og da jeg skulle sette sammen band til musikken min, var han et opplagt valg. Plata er en liveinnspilling fra Munch, og hvis man får seg vinylutgaven heter den det. Men på nett fikk jeg beskjed om at det å kalle det en liveskive gjør det vanskelig å pitche ting inn mot spillelister og sånn. Men jeg og Brian Batz, som har miksa det, har jobbet veldig bevisst med å få det til å låte tett og studioaktig og mye prosessering. Det har vært en postproduksjon, selv om det stort sett har sin originale form og det er spilt live. Vi kunne sikkert stått i et studio og spilt det inn spor for spor, lagkake eller hva det heter. Men det var kult å få den energien med, og vi fikk et proft multitrack fra konserten.
Fortell litt om Brian Batz.
– Han kaller seg også Sleep Party People og er en indiemusiker fra Danmark. Jeg syns han er helt… dritrå. Jeg pleier å være veldig hands on, men han bare traff så utrolig godt hva jeg hadde lyst til. Så han satt også alene med noen av tingene i mixen noen dager. Jeg følte at han skjønte hva jeg hadde lyst til. Akkurat hva er vanskelig å sette ord på, men jeg syns for eksempel det er gøy å leke med prosessering på vokal noen ganger, mens den andre ganger kan være intim og clean. Jeg har også preferanser på trommelyd, men det tok Brian sykt fort. Jeg tenkte lenge på hvordan det skulle låte, men det handler også mye om musikerne som er med. Jeg er ganske nøye med de jeg tar med. Hvordan sier man det på riktig måte? Jeg prøver å få med noen som låter bra og som jeg liker estetikken til. Da er en del av arbeidet gjort på forhånd.
Hvordan kjenner man igjen det man liker med en musiker?
– Det er vel bare at inspirasjonen bobler litt ekstra av å høre lyden og spillet til noen. Simon Littauer, som spiller modulærsynth, hørte jeg første gang da han spilte en solokonsert på Lousiana. Han hadde så sinnssykt fet energi og et rytmisk overskudd, et lydbilde som var helt utrolig. Jeg ble bare inspirert av å høre den konserten. Så begynte vi å jamme litt sammen, han gjør også filmmusikk og vi har spilt på hverandre ting. Aspects var en performativ konsert hvor jeg skulle være litt oppe på beina og ikke bare spille trommer hele tiden, så jeg hadde en tanke om at han også kunne spille noen groovy ting på modulærsynthen, ratte på det. “Been hanging around” er en låt jeg ikke spiller trommer på, men bare rapper. Den endte opp med å bli ganske simpel i grooven, og der hadde jeg muligheten til å legge trommefunksjonen ut til noen andre. Det var litt tanken med ham. August Korsgaard hadde jeg spilt i trio med tidligere, og jeg likte det godt. Det er egentlig en annen pianist jeg pleier å spille fast med, som er helt fantastisk, men så skulle jeg gjøre dette bestillingsverket, og da var også litt av premisset at jeg kunne lage en litt ny lyd med andre folk. August har en sinnsykt fin klang og en bred referanseramme. Han groover hip hop-aktig, kan lage fine lyder og så videre.
Vi snakket jo sammen om Aspects før den ble fremført. Hvordan er det å overføre noe som er skapt for scenen, føler du at denne plata er en annen ting, eller er det en videreføring?
– Begge deler, kanskje. Jeg har jo lyst til at musikken skal kunne stå på egne bein, det har vært en konsert hele veien også. Men det har vært bundet sammen av narrativet med filmer og sånn. Siden er det blitt noe nytt igjen når vi har jobbet med plata i miks. Da vi spilte Aspects på nytt, på Vega i August, syntes jeg det var enda fetere, siden vi hadde gått igjennom mikseprosessen og fått noen ideer til å stå klarere ut. Men det har jo den samme formen og den samme teksten. Jeg blacka ut på en låt, der måtte jeg synge inn teksten på nytt.
Det er nesten litt fint at det er litt juks på en liveplate. Lang tradisjon for det!
– Ja, man har jo muligheten til det! Jeg har skrevet at det er spilt inn live, men det er litt bevisst å ikke kalle det en “liveplate”, jeg vil kanskje at folk skal lytte til det på en litt annen måte enn dét. Det er også en del steder hvor jeg har gjort vokal på nytt fordi jeg spiller trommer og synger samtidig, og det lekker så mye cymbal-lyd i vokalmikken at man enten måtte kompromisse på måten trommene eller vokalen låter når begge deler er høyt i miksen. Om vi skulle legge noen fete plug-ins på vokalen, låt cymbalene dårlig, for eksempel. Men hele konserten ble filma også, så der jeg har lagt ny vokal er den dubba 100% sånn som livevokalen ble gjort. Det må man også, for du kan jo høre stemmen i trommemikene, og det hadde sett og hørtes litt corny ut om jeg gjorde noe annet enn det som ble gjort live.
Er trommer og vokal blitt en symbiose for deg? Hvordan er det for eksempel å spille inn vokal når du ikke sitter bak settet – mange som synger og spiller gitar kan for eksempel savne instrumentet når de spiller inn vokal.
– Ja, at det blir jævlig nakent. Det er et bra spørsmål, på en måte har det smeltet sammen, men jeg har også fått mer vokalisttrening. Med Efterklang var det noen låter hvor jeg kom fram og sang. Jeg føler at jeg kan gjøre det uten å smelte av skam, hahaha! Men jeg merker at jeg føler meg enda mer ovenpå når jeg sitter bak trommene. Det er noe avkledt å “bare” stå og synge, jeg har veldig stor respekt for de som gjør det hele tiden. På Aspects var det en del av konserten at jeg gjorde noen låter borte fra settet, og det var performative sekvenser. Det er også deilig å kunne bevege på seg. Og omvendt. Nå har jeg jo blitt så vant med å være en syngende trommeslager at på gigsene jeg får, vil folk gjerne at jeg skal kore. Men tre uker før jeg spilte den lille slipp-greia på Becco, mista jeg stemmen. Da mener jeg 100%, stemmen var helt borte. Jeg hadde pusha så jævlig hardt, hosten sitter fremdeles igjen. Jeg spilte en teaterkonsert hvor jeg var putta på alle de lyse koringene. Det kan hende at det var derfor jeg fikk det, jeg gikk til en stemmemassasjeperson som sa et eller annet med at strupehodet var låst på en måte som hun også så hos kordamer som sang i kirkekor og bare hadde lyse stemmer. Det hadde blitt for stramt, hahaha! Det må jeg jobbe med. Men da måtte jeg gjøre flere konserter hvor jeg egentlig skulle spille trommer og synge kor, jeg hadde ting lina opp. Der endte det opp med at jeg måtte beklage og si at de bare fikk en trommeslager. Men da fikk jeg et annet fokus. Man får litt mer overskudd på å bare konse om å spille fett på trommer, selv om jeg er blitt vant til å gjøre begge deler.
Live på Ultima. Foto: Signe Luksengard
Kjenner du på en forskjell også rytmisk – er det for eksempel lett å bli mer frampå eller bakpå når du gjør begge deler?
– Hvis det er en helt ny låt som har komplisert groove og vanskelig vokal har jeg en tendens til å sægge litt, faktisk. Da må jeg konse. Men det skjer ikke når jeg har det under huden. Jeg føler ikke at selve beatet mitt forandrer seg med vokal og trommer. Men når jeg ikke synger har jeg mer spilleoverskudd, da kan jeg spille litt mer fete ting. Jens Mikkel spiller også bass i trioen min og er forøvrig en drøm å spille med. Når jeg har med nye låter pleier vi alltid å jobbe med grooven først, få satt det og få det til å svinge. Jeg opplever at det er enklest om trommene har alt fokus først, og så kommer vokalen til etter hvert.
Hva er det du får når du synger alene?
– Det er også et nytt fokus.
Hvordan tenker du da?
– Når jeg spiller og synger samtidig føles det kanskje mer intuitivt. Men om jeg bare spiller eller bare synger, kan jeg være enda mer bevisst på det jeg gjør. Men jeg klarer ikke helt å forklare akkurat hva det går på.
Denne plata har også plass til det improviserende bandet, samtidig som det er låter med hooks og så videre. Det er noen solotrommeøyeblikk og så videre.
– Ja, det er jo poplåter, men overgangene og de små mellomspillene er like viktige.
Still fra Aspects: Karoline Finnema
Hva gir det deg å kunne gjøre alt dette i samme prosjekt, snarere enn å ha musikalske sammenhenger hvor du kan rendyrke de sidene?
– Her har jeg ikke bestemt så mye på forhånd, jeg har bare tatt med de tingene som det har gitt mening å ha med. Og så har jeg en ryggsekk med litt forskjellige musikalske erfaringer med meg inn i det. Jeg håper det fortsatt gir mening som en helhet. Det er jo fortsatt mitt tonespråk. Aspects var jo et filmprosjekt også, så noen av interludiene akkompagnerte videosekvenser.
Er det også et forsøk på å få alt til å henge sammen?
– Jeg tror ikke det er bevisst i så fall. Men det er de strengene jeg har å spille på. Jeg føler at det er like naturlig å ha inn modulær-interludes på en plate som en poplåt med et fengende hook. Det er ikke konstruert, i hvert fall. Noen av mellomspillene er forsøk på å få musikken til å henge sammen, siden det var en konsert. Jeg vil at ting skal høres i en helhet også, jeg har pitcha singler i høst og forsøkt å få musikken til å funke i en strrømmevirkelighet, men jeg synes at plata gir en annen mening som helhet enn som enkeltstående låter. Den er innom forskjellige stemninger. Og da gir alle de improviserte tingene mening, de limer ting sammen og serverer på en måte neste låt.
Har det gitt mersmak å jobbe med film og scenekunst?
– Det har vært veldig gøy, men det er mer ressurskrevende. Nå skal jeg også spille en del “vanlige” konserter framover og til neste år. Men jeg vil veldig gjerne fortsette med å jobbe i forskjellige felt. Men det er en luksus-situasjon å få jobbe med et bestillingsverk hvor det er midler og muskler i ryggen. Andre ganger er det konserter hvor man får minstetariff, og jeg har ikke lyst til å snakke det ned i det hele tatt, for det er dritgøy. Å spille en konsert uten at det er noe annet enn musikken. Jeg har vel bare lyst til å være åpen for mulighetene som byr seg, men jeg har ikke noen film i støpeskjeen akkurat nå, haha!
Hva skjer med musikken i en “mindre ambisiøs” setting – Er rekkefølgen den samme som på plata, for eksempel, eller jobber du mer med å legge byggesteinene på nytt?
– Når Aspects spilles, er det én form. Det er jo en fortelling, og i starten av historien følger man karakteren Rosa, som er et slags alter ego, og som har lent seg for mye inn i en relasjon og ikke lyttet nok til seg selv. En dysfunksjonell dynamikk, eller en struktur. Jeg ønsker at det skal være et universelt bilde på noe som kan skje, enten det er en relasjon eller en struktur hvor man stopper å høre på seg selv og bare blir en nikkedukke. Det kan være forskjellige sammenhenger det skjer.
Aspects live. Foto Signe Luksengard
Ja, det kan være relasjoner, men det er jo nokså nærliggende å overføre det til kunsten også. Evnen til å stole på seg selv når man lager noe.
– Jaja, absolutt. Så i starten av stykket er fokuset, også tekstlig, øyeblikket der karakteren innser det og går ut av den dynamikken. Den andre delen er en mer introvert del hvor hun merker en usikkerhet, angst-aktig, på en måte. Den delen handler også om opplevelsen av utenforskap, eller å ikke føle seg helt tilkoblet omverdenen. Så skjer det noe i løpet av stykket hvor hun lærer seg å lytte mer til sin egen stemme. Tematisk gjenspeiles det også i den helhetlige musikalske formen. Så der kan jeg ikke fikse og trikse med når låtene kommer. Men når jeg spiller en konsert som Øyunn, spiller jeg også låter fra dette prosjektet, blandet med andre låter jeg har skrevet.
Du sier at Rosa er et alter ego. Er det en spissformulering av noe du har tenkt på, eller en versjon av noe du har vært igjennom?
– Det er kanskje en spissformulering. Hennes historie er ikke min historie, men det er jo definitivt ting som jeg har kjent på og som jeg har følt et engasjement for å skrive om. Men det har vært deilig å lage den historien og den karakteren, for å ikke føle seg for privat. Jeg hater å føle meg misforstått – det var en anmelder i Danmark som hadde tolket hele plata til å handle spesifikt om parforhold. Da døde jeg på meg, haha – det er ikke det den handler om. Men samtidig må jeg jo akseptere det når jeg setter det ut. Folk har sin tolkning, leser seg inn i det. Men mitt ønske er at det kan være åpnere enn det og at folk kan lese en hvilken som helst relasjon eller struktur inn i det.
Jeg skjønner jo at det er naturlig å tenke på parforhold først, men om man først snakker om mellommenneskelige relasjoner, kan det jo like gjerne være et assymetrisk venneforhold hvor den ene mister seg selv litt i det. Det er jo en opplevelse mange av oss har en erfaring med.
– Det er nok mer riktig ut ifra min intensjon. Men det er åpent.
Men til syvende og sist får jeg jo inntrykk av at det også er et spørsmål her som også er kunstnerisk – hvordan man stoler på sin opplevelse av verden, og det man bidrar med.
– Ja, helt enig. Og det føler jeg har vært biproduktet for meg med å lage det prosjektet. At jeg føler jeg har en større integritet, eller… ja. At jeg stoler på det jeg liker å lage og sånn.
Ja, blir du noe klokere på hvordan man dealer med det av et sånn prosjekt?
– Jeg føler meg i hvert fall absolutt ikke som noen guru! Men jeg syns at jeg stoler på meg selv mer, at jeg ikke kompromisser på egen musikk.
Hva er det du kunne være utrygg på som du her og nå føler deg sikrere på?
– På en måte har jeg ikke lyst til å bli helt privat når jeg snakker om det. Men generelt handler det jo om å være tryggere på at det tross alt er jeg som bestemmer hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. At jeg ikke går og venter på noen andres bekreftelse på å være bra nok. Det er jævla vanskelig å skulle uttrykke noe hvis du overlater definisjonsmakten til noen andre. Kanskje det også handler om å akseptere menneskelighet som et premiss for å lage kunst? Å ikke vente på å være fri for angsten før man kan gjøre noen ting.
Det er interessant, jeg intervjuet trommeslager Hamid Drake i høst, og da spurte jeg ham om hva han tenkte at frihet i musikk. Og da svarte han akkurat det, at frihet er aksept for vår egen sårbarhet.
– Så kult, det er det jeg føler har vært grunnlærdommen. Det er lett å bli stuck i tanker om at man skal fikse alt før man kan uttrykke seg, og da blir man jo gående i et vakuum.
Tror du man kjenner spesielt på det når man har valgt en “kunstmusikk”-yrkesvei hvor det på mange måter forventer at man “er seg selv”? Jeg husker Jo Skansaar nevnte undersøkelser hvor klassiske studenter ved NMH uttrykte nervøsitet for å ikke spille perfekt, mens jazzstudenter var nervøse for å ikke ha tilstrekkelig egenart.
– Oi, wow! Man er jo det man er. Jeg tenker at det er en jævlig stor frihet i å akseptere at man er fundamentalt uferdig. Da kan man jo alltid være nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving. Det er så mye gøyere. Og det er privilegiet med å få holde på med dette på daglig basis og å få møte kolleger som er over åtti år og som fortsatt har stjerner i øya. Som ikke har planta det flagget endelig, liksom.
Jeg lurer på om det var Harald Lassen som i et NTT-intervju sa at det var fint å oppleve at man som jazzmusiker har bedre tid – man kan bygge et musikerskap over flere år, ting må ikke skje på den første skiva, tvert imot. Det er jo andre deler av musikklivet hvor man kanskje kjenner på mer tidsnød, at man kan bli gammel eller utdatert.
– Jaja. Og jeg føler at jeg har vært stuck med tanke på å ikke få ting ut lenge, ass. Kanskje det har å gjøre med at jeg ikke nødvendigvis putter jazz-merkelappen på det jeg lager, selv om det har improviserte elementer. Jeg kaller det alternativ eller indie eller et eller annet i den retningen. Med tanke på Aspects føler jeg at hele arbeidet fant en vei forbi det å skulle være redd for førsteskiva og alt det der. For det var jo et prosjekt med en deadline, og jeg lagde låtene innenfor noen måneder, alt fra scratch. Også finnes det en annen plate med låter som er eldre og som ikke har kommet ut, for de har jeg drevet og finpussa på. Det er morsomt, forskjellige prosjekter har forskjellige kurver. Her følte jeg at jeg liksom bare kunne mate inn i det momentumet som var der, for prosjektet skulle være ferdig innen Ultima, så fikk jeg multitrackene som jeg kunne jobbe videre med, og så ble det ferdig før det andre som også har vært litt stuck med plateselskaper som plutselig har hatt rosteren full og så videre. Så har det blitt liggende. Jeg tror jeg føler meg utålmodig med det jeg lager, jeg kan miste begeistringen om jeg må vente på noen andres bekreftelse før det bare kan få lov til å leve sitt liv.
Førsteplater bærer jo gjerne på en litt tung symbolsk bør. Kanskje det hjelper om de plutselig får lov til å være andreplata.
– Helt klart.
Eller kanskje det blir tredjeskiva…
– Hahaha! Det er så sykt at noen plater er raskere enn andre, det var jeg ikke helt klar over. Men det er deilig.
Ukas single: Dafnie
Ha dere vekk med den dumme krigen deres! Det er det mange av oss som har lyst til å si for tiden. Det meget lovende bandet Dafnie, som vi har vært innom her i remsa før, utgir i dag en meget spenstig single på syv minutter med tittelen «We Don’t Want Your Stupid War!», kun på Bandcamp og med en pris på åtte dollar. Det er den verd, dette er norsk moderne og inspirert verdensjazz av beste merke, full av energi og indignasjon, og med en smittende, boblende groove. Låten får meg til å tenke på Ingebrigt Håker Flaten, et godt tegn, og sannelig utgis den også på hans gode label Sonic Transmissions.
Den er verd pengene ikke bare fordi undergrunnsmusikere fra nyttår antakelig vil motta enda færre kroner fra Spotify enn tidligere (fy!) og vi må lære oss at ny musikk bør ha en prislapp, men fordi pengene denne gangen går til Leger under grenser. I dag på den viktige Bandcamp-fredagen går hele beløpet dit. Låten ble skrevet og innspilt ved Russlands invasjon av Ukraina, og verdens konfliktnivå har som vi vet ikke bedret seg siden, snarere tvert i mot. Vi har intervjuet bassist Nicolas Leirtrø, trombonist Jørgen Bjelkerud, trommeslager Veslemøy Narvesen og saksofonist/bandleder Amalie Dahl her i kulturavisen tidligere, så da er det virkelig på tide at også trompetist Oscar Andreas Haug har tid til å være med en dag. Så lenge kan dere lese han i Ukas jazzprofil hos Jazz i Norge, eller helst dra på lanseringskonserten hans på Hærverk i kveld med resten av Bliss Quintet, som har utgitt en av høstens aller fremste plater med det strålende andrealbumet Glasshouse. Hør på det også, og legg igjen en slant!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger