NTT: Sco og Ebers

God helg alle sammen og velkommen tilbake til Kulturavisa Now’s The Time. Vi snakker med en av jazzens største gitarister i dette nummeret, vi skal lytte til Thelonious Monk, Marte Eberson forteller om prosessen som ledet fram mot sin ferske skive Free, vi byr på fem feite med Veslemøy Narvesen og vi byr på noen kulturpessimistiske/aksivistiske friform-notater inspirert av Dagbladet og det ene med det andre helt i bånn. Men først – gigs: 

1. Immanuel Wilkins, en av den amerikanske jazzens virkelig store nye musikere spiller i Bergen i kveld. Stedet er Verftet, arrangør er naturligvis Bergen Jazzforum og dette er jo utvilsomt en av halvårets heiteste jazzbookinger i Norge.

2. I morgon er det en utgave av Improverk på Kafé Hærverk med Devin Gray og plateaktuelle Magnus Skavhaug Nergaard – Hibernacle har slippfest!

3. Komponist Stephan Meidell inntar Henie Onstad med Re~Percussion: “ikke et verk av én komponist, men et eksperiment hvor hierarki forsøkes flates ut, slik at alle deltakerne har eierskap til sluttresultatet. Meidell inviterer inn i en prosess hvor alle medvirkende blir medskapere“ Supert, bare å stikke ut på Høvikodden og leke, det! Ting skjer i morgen klokka 14.00

4. Den fjortende oktober har tre unge og svært gode jazzfiolinister bursdag. Åssen er det mulig?!?!?!???? Fjortende oktober-fiolinister er de nye vibrafon-Amundene. Naturligvis blir det band av sånn. Ellie Mäkelä (født 14.10.99), Audun Rørmark (Født 14.10.99) og Konstantin Helmers (Født 14.10.97) utgjør Fjortendeoktoberband sammen med Ola Erlien og Håkon Huldt-Nystrøm. De spiller – tunga rett i munnen nå – den 15. Oktober på Skatten på Tøyen. Det høres kult ut – dit tror jeg at jeg må dra.

5. Cosmic Swing Orchestra spiller fremdeles frilynt mellomstorband av edelt merke og kosmiske gevanter, og spiller på Verftet i Bergen neste onsdag. Dagen etter, 19/10 spiller de i Odda, fredag 20/10 er de på Teateret i Kristiansand, lørdag 21/10 er de på Lillestrøm Storbandfestival og søndag går de Frank Znort i næringa som søndagens triveligste Oslo-konsert på Cosmopolite, sør for Sandaker. Blir varme konserter, det her – vær med og spre de gode vibbene:

6. Brian Marsella har jeg tenkt varmt om siden han spilte på den Legendariske New Acoustic Masada-konserten uten John Zorn under Moldejazz i fjor. På torsdag kommer pianisten til Victoria East og spiller solo. Det må man kanskje prøve ut? Her spiller han på John Zorns klubb The Stone, litt nekro lyd, men du verden: 

7. F/Eks er en ny konsertserie som Tine Hvidsten og Jenny Berger Myhre lefler litt med under radaren. De har noen helt utrolige plakater som det er en glede å få øye på rundt i byen – litt plasskrevende, men de fortjener det. De skal vi finne ut mer om snart.

På torsdag er det uansett F/Eks på MIR med gitarist Christian Winther som skal spille det nyskrevne stykket “Mellomrommet” og Julia Reidy, Berlin-basert musiker som virkelig er i vinden for tiden. Ferskt liveopptak av henne her, det låter fint:

Det er syv fine konserter, det der. Vi gratulerer Magnus Lunay, som kommer fra Stockholm Jazz Festival og Fasching Jazz Club med jobben som kunstnerisk leder i Moldejazz og går videre! Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

Her er Mary Lou Williams Trio med en av livets jazzlåter, “Dat Dere”. Selskapet er det legendariske Københavnlabelet SteepleChase, vi hører Mickey Roker på batteriet, Buster Williams på dansk basslyd og sveiver fredagen sakte i gang. 

 

Onkel Johns band

John Scofield, Bill Stewart og Vicente Archer. Foto: Nick Suttle/ECM Records

Når man diskuterer store nålevende amerikanske gitarister i alminnelig avansert jazz dukker gjerne navn som evigunge Bill Frisell og den yngre helten Julian Lage tidlig opp i samtalen. Men det spørs om ikke boomer-far John Scofield fortsatt er den aller største. For en karriere han har hatt, og fortsatt har! Han har jobbet med så mange forskjellige av jazzens giganter, over et så langt tidsrom, og er så klart en av dem selv også, innen mange avarter av jazz, myk som hard som groovy som skronkete, inkludert R’n’B, funk, country og rock. 

På grunn av perioden jeg begynte å få mine virkelig store musikalske kicks vil jeg alltid forbinde ham med Miles’ raffeste åttitallsår, men et nytt dypdykk i Sco’s katalog siden midten av syttitallet og frem til i dag, enten det er utgivelser i hans navn eller de utallige side man-jobbene, er virkelig overveldende, begeistrende og øre-åpnende. Det er også morsomt å kjenne på hvordan inntrykket av de forskjellige, tidstypiske lydbildene opp gjennom tiårene også er i endring. Samme hvor mange plater man har, vil det alltid være noen like gode man ennå ikke har hørt. I alle fall virker det slik.

Et godt minne med ham var en sommerdag i Kongsberg for et par år siden, da han var på vei fra hotellet sammen med resten av bandet like før scenetid for konsert på Energimølla. Men han ble nødt til å stoppe opp da de passerte Jazzboksen, der et Serendip-band eller liknende med studenter holdt en liten showcase. Han stod der og vekselsvis gliste og måpte i den grå bukkeskjegg-smultringen sin, og digga løs. Tror søren meg han nevnte det i mellomsnakket på konserten også. Som alltid er det et prima kvalitetstegn når verifiserte legender tar seg tid til å sjekke ut nye musikere, selv dem som ennå ikke har skaffet seg et et navn som up and coming ennå. Han ser gjerne bakover historisk i prosjektene sine, men han føler heldigvis samtidig at det er NOW som er tiden.

Scofield er denne helgen aktuell med en råflott dobbelt-CD på ECM med den fiffige tittelen Uncle John’s Band, i fruktbart samspill med Bill Stewart på trommer og Vicente Archer på bass. En virkelig strøken trio, som det viser seg.

Om noen få uker skal Scofields trio også spille to konserter på en og samme lørdag nede på Nasjonal jazzscene i Oslo, og disse hendelsene er jo en ypperlig anledning for oss til å ta en prat med ham her i remsa. Samtalen er kokt ned til en koherent buljongterning for økt lesbarhet, der en innledende prat om den tyngende verdenssituasjonen holdt på å få oss galt avsted. Han kunne riktignok innrømme at han hadde unngått de aller verste krisene på hjemmebane, et langt liv til tross. Ikke var han i Vietnam og 11. september var han trygt hjemme i huset sitt i forstedene. At Amerikas utvikling i hans levetid har preget musikken hans på et vis, var han skjønt enig i.

Det store spørsmålet er hvorfor og hvordan i alle dager utgi et dobbeltalbum i den tiden vi lever i nå?
– Jeg er søren meg ikke sikker på om det er det det riktige nå, men. Vi bare var i studio og fant tonen sammen, det var så mye materiale vi likte, prøvde ut og spilte inn. Vi sendte hele greia til Manfred Eicher på ECM og var sikre på at det ville komme en naturlig tilbakemelding om å redusere det til et vanlig album, og var spente på hvilke han ville beholde. Men han sa bare: «Å, det er bra, jeg tar alt sammen.» Og jeg mener – hvorfor ikke?! Vi gjorde det fordi vi kunne. Og fordi vi syntes vi klarte å få noe godt ut av materialet.

Det står navnet ditt på fremsiden av denne nye plata, men jeg føler at alle tre i dette bandet egentlig er like viktige. Har du noen tanker om samspillet og det indre forholdet dere i mellom?
– De er venna mine, det er sikkert og visst. Og det er viktig. Når man spiller sammen i et jazzband og det funker på ordentlig, da blir man venner. Jeg ser nå på dem som mine beste kamerater, og jeg kan ikke se for meg denne musikken uten dette samspillet vi har og hvordan vi responderer på hverandres ideer som likemenn. Det er ikke Frank Sinatra med et stort orkester bak seg, liksom. Vi lytter på hverandre, og når vi svarer hverandre føles det uansett som et orkester likevel. Navnet mitt står der, ja, men det er likt, selv om alle så klart godt kjenner sine forskjellige roller. Jeg liker spesielt de mer frie strekkene vi klarte å utvikle her.

Vennskap er så klart bra for kommunikasjonen og forståelsen, men det er jo en like sterk kraft blant jazzmusikere å skulle bryne seg på andre musikere man ikke kjenner eller aldri har spilt med før.
— Det er klart det er slik også – jeg kan spille med folk fra Norge eller Japan, dette er et internasjonalt språk. Vi bidrar med våre helt egne utgangspunkt og tradisjoner, men mye av jazzen baserer seg også på en felles kunnskapsforståelse.
Men det er noe spesielt med musikere man lærer seg å kjenne ekstra godt, man vokser sammen. Dette gjelder spesielt Bill Stewart som jeg har spilt med i så mange år, men det samme gjelder også med Vicente Archer, selv etter kort tid med reising, snakking, lydsjekken og konserter – jeg lærer så mye av ham, også om meg selv som musiker. 

Selv om dere har en naturlig flyt sammen her er albumet preget av stor variasjon i materialet, inkludert kremlåter av Neil Young og Bob Dylan. Men disse er vel for lengst en del av The Great American Songbook, også i en jazzkontekst?
— Altså, dette er låter jeg elsker og har hatt et dypt forhold til siden oppveksten – de er en del av meg. De gjør seg godt å teste ut sammen med andre, de fleste kjenner dem og det blir rikelig med anledninger til å gli litt ut av låtene under improvisasjonspartiene. Men erru gæren – det er ikke låter som jazzmusikere pleier spille på jam-sessions og sånt. Jeg håper vi fant ut en måte å få det til å bli jazz av det.

Det gjør dere absolutt, men det virker som du har hatt ekstra glede av å utforske også denne delen av amerikansk musikk i det siste. Du improviserer til og med litt rundt The Monkees i den herlige låta «TV Band».
— Men hør nå her, det å spille Dylan er knappest noe nytt. Keith Jarrett og Gary Burton gjorde dette sammen med Steve Swallow tilbake på sekstitallet! Kom igjen. Men det spørs egentlig om det vil bli fast jam-materiale noen gang, asså.
Jeg er fra tiden da akkurat denne musikken var selve lyden av en epoke, og det alt kretset rundt. Selv Bernstein og Sondheim-låta «Somewhere» fra West Side Story som vi også gjør på denne plata, den husker jeg at jeg elsket fra da jeg så filmen som ung.
Jeg har et romantisk forhold til Monk, Parker og alle disse jazzgigantene så klart – det er kjernen i hva jeg holder på med som musiker, men det er ikke den musikken jeg vokste opp med. Det blir noe annet med disse rocklåtene, og The Byrds og alt. Det minner meg om da man begynte med, hva heter det, procreating og alt slik.

Ja fader, Byrds gjorde jo en minst like sterk versjon av «Mr Tambourine Man» og var med på å forandre populærmusikkhistorien med den.
—  Det er jo forskjellige ting folk assosierer med ungdomstiden. Jeg leste denne Philip Roth-romanen, det er jo så mange av dem, men det var en om en mann som var i 70-årene som tenkte tilbake til da han var i starten på tyveårene eller enda yngre, og den ilden han følte på fest og med damer og sånt. Musikken de hørte på var jo Benny Goodman, ikke sant, men det er bare beskrevet så levende og intenst at man kjenner seg godt igjen likevel. Jeg forsøkte å se meg selv som en ung mann i senpuberteten med alt det medfører – men i 1942 liksom. Når vi snakket med Miles og gutta og ville vite om gamle dager og sånt, var det jo også slik musikk de trakk fram fra sin oppvekst.

Selve platetittelen peker jo også mot denne epoken i rocken og motkulturen, «Uncle Johns Band» fra Grateful Dead-klassikeren Workingmans Dead fra 1970. Hvorfor ville du gi denne låta så prominent plassering? Langvarig deadhead?
– Jeg bare kunne låta og likte den. Deads bassist Phil Lesh ringte meg for årevis siden for å ha meg med i solobandet hans, han var vel ute etter et element av jazz og frispilling. Det ble flere konserter opp gjennom årene, og da måtte jeg naturlig nok lære meg en haug med låter fra bandets historie. Jeg var ikke noe Dead-head fra tidligere, jeg var en blues-snobb og respekterte ikke Dead. Men denne likte jeg, jeg kunne automatisk spille den, og husket fra da den var en slags hit – den var uungåelig å få med seg.
Det jeg nå elsker med bandet er at de tok sjanser og ga faen. De er et av få band som tøyde strikken så langt. De lot det skje og var konseptuelt dedikerte til å utforske fri musikk, og gjorde det hver kveld for et stort publikum. Det er klart at den store fanbasen deres startet med låter som var mer en del av rockekulturen på slutten av 60-tallet, men de ble likevel med bandet på nye utforskninger, og tilhengerskaren vokste jo bare med årene. Mange i bandet likte Ornette Coleman, og hele ideen om spontan musikk. Phil er også en stor fan av samtidsmusikk og kan langt mer om det enn meg.

Det er en nydelig låt her som kommer med tittelen «The Girlfriend Chord» – hva er det for noe og hvilken effekt er det akkorden gir?
— Det er som du skjønner ment som en morsomhet. Det er den vakre akkorden Cmaj7#5, du vet – pur skjønnhet. Men en skikkelig jazzkyniker vil muligens si , ‘aah dette er den akkorden jenter liker. Du er en sellout bare for å få dem til å like deg.’ Jeg kan oute det til deg siden dette intervjuet bare kommer på norsk at det var Bill Stewart som kom opp med navnet. Da han hørte jeg presenterte denne fortsatt navnløse låten i studioet kom han opp med den ganske fæle anekdoten som han hadde fra en eldre, kjent musiker. 

Dette er din tredje utgivelse på ECM som bandleder. Har det egentlig noe å si hvor man gir ut platene sine fortsatt?
— Jeg skulle gjerne sagt nei, jeg gjør det jeg alltid gjør og lar musikken bestemme. Men det stemmer ikke, det er klart jeg blir påvirket av sammenhengen. Og ECM har jo sine klare assosiasjoner og tradisjoner. Ikke for det, jeg vil ikke si at denne eller de to andre platene med navnet mitt er «typisk ECM» heller. Men når man tenker seg om har ECM utgitt veldig mye forskjellig, inkludert klassisk.
Platene jeg har vært med på før, to med Bass Desires som var Marc Johnsons band med Bill Frisell og Peter Erskine låt jo ganske annerledes. Og så har vi Trio Beyond med Jack De Johnette og Larry Goldings – det der låter jo temmelig røft sammenliknet med den populære ideen om ECM-soundet. Vi sendte Manfred et opptak fra øvingslokalet, og han ville jo umiddelbart gi det ut. Han er den eneste jazzprodusenten der ute som ønsker at det skal være 100% kunstnerisk fokus. Han sa vel en gang at han ikke var spesielt interessert i å selge plater. Haha, lett for ham å si som hadde store hits med Jarrett og så videre. Men det forteller likevel noe om holdningen.

Du har også en låt med den skandinaviske trioen Rymden ute nå på deres ferske album. Hvordan kom det samarbeidet i stand?
– Jeg har et godt forhold til Bugge Wesseltoft fra før, jeg var med på et av hans New Conception of Jazz-prosjekter for en god stund siden, han er en ypperlig musiker og en herlig fyr. Han spurte meg – større grunn trenger jeg ikke for å si ja! Jeg er med på det meste som er gøy og bra. Men jeg gjør ikke egentlig så mange one-off låter på andres plater lenger.

Apropos Norge – den fabelaktige saksofonisten Knut Riisnæs gikk dessverre bort tidligere i år. Du var med på en svært god utgivelse med ham, Jon Christensen og Palle Danielson i 1992 – den låter som ei kule den dag i dag. Noen spesielle minner fra den perioden?
— Det har jeg absolutt, mange og gode minner. Husk, det var ikke bare den plateinnspillingen. Det var tre turneer,  det hele organisert av Rolf Bugge fra Moldejazz. Det var ham som først kontaktet meg for å sette det opp. Den første konserten var med Arild Andersen på bass. Neste konsert ble med Palle siden Arild var borte – og det var det som ble bandet på plata. Jeg var en livslang fan av Jon, og av Palle – på grunn av platene med Jarrett og alt som hendte senere. Det var en ære å bli invitert. Jeg kjente ikke Knut fra før, men jeg følte at jeg fant en likesinnet. Han var en ærlig og sannhetssøkende musiker og en likeledes varm fyr – og en fantastisk improvisatør. Da jeg spilte på Nasjonal for to år siden kom han bort til meg etter konserten, det var så fint å se ham igjen.

Det er mye å si om ham og hans spill, noe som er litt annerledes enn med mange andre musiker på liknende nivå var at han ikke hadde noen ambisjoner om å slå gjennom i utlandet, og var såre fornøyd med å spille hjemme i Oslo. Og han ble jo bare bedre til å spille med årene likevel, antakelig en av mine absolutte favoritter på instrumentet.
— Det viser seg at man kan gjøre det på den måten. Han pusha ikke så mye på å lage mange nye plater og få de store festivalene til å booke ham. Men det skjer ofte at de beste musikere ikke har interesse av å pushe seg selv. Flere av verdens fremste musikere er ikke spesielt kjent. Verden er satt sammen slik.

Du skal spille to konserter på Nasjonal jazzscene Victoria snart. Liker du små klubber ekstra godt?
– Det kan så klart også funke i større lokaler, vi spiller for eksempel slike litt mindre operasaler i Italia, fantastisk lyd og atmosfære men stort sett funker jazz best i intime lokaler – de gjør musikken bedre.

Åssen er det egentlig å spille to giger på rappen – samme greia to ganger, noe helt annet, eller stort sett utmattende?
– Haha, det kommer helt an på hvor slitsom og strabasiøs reise det har vært på turneen den dagen! Det er klart det kan være en kamp, men som oftest får man ny energi av musikken. Vi har mer enn nok låter til å variere, men selv om det skulle være samme settliste blir det alltid forskjellige konserter. Vi spiller jo ganske ofte der, og jeg er blitt noe av en norgesfan med årene. It’s always a good scene there, no pun intended.

Ok, jeg satser på å komme på konsert to, da rekker jeg en bedre middag først. Spar litt energi til meg, da!
– Det skal jeg huske på – ses der.

 

Ny britisk jazz med Alfa Mist på Cosmopolite

Høstsesongen er som alle de andre sesongene: fulle av konserter, utstillinger, forestilinger, talks og what not. Det er lett å gå i surr. Og ikke minst å gå glipp av ting man ikke burde gå glipp av.

Neste torsdag kan man for eksempel forholde seg til en konsert på Cosmopolite med  den britiske  musikeren, låtskriveren, produsenten og rapperen som kaller seg Alfa Mist.  Dette er første gang han og bandet er i Oslo, de kommer rett fra Stockholm Jazz Festival, og har allerede en stund vært blant de fremste eksponentene for det mange kaller «den nye britiske jazzen», det vil si jazz som trekker veksler på hiphop, soul, funk, psykedelia og rytmefelt fra andre deler av kloden, gjerne forskjellige steder på det afrikanske kontinent. I år kom Alfa Mists fjerde album Variables, og selv om det til enhver tid står glimrende album i kø på spilleren hjemme, har jeg til stadighet vendt tilbake til denne, spesielt når jseg har følt meg noe innesluttet men ikke u-energisk, noen ganger er man bare i en oppbyggelig gråværssone. Høres ganske britisk ut, det? 

Det er tilløp til fusion og soul her, så klart, men det er litt mer nedpå enn mye av den andre britiske nyjazzen i samme leia – det har i seg noen av de eventyrlige vibrasjonene man finner hos Makaya McCraven,  det er funky og jazzete men samtidig drømmende og litt underlig. Man havner i sonen. Men favoritten er utvilsomt «Aged Eyes» med Kaya Thomas-Dyke, svært vakker britsoul i nærheten av Cleo Sol og Jorja Smith. Hun er heldigvis med i livebandet.

Et viktig aspekt med mye nyere britisk jazz er hvordan det politiske er innbakt i uttrykket, enten det er eksplisitt eller hvordan det viser seg i fellesskapstanken. Når man husker hvor ille det står til i deler av UK forstår man hvorfor denne sosiale musikken blir mer essensiell. Jeg er glad i ringvirkningene scenen gir for den nye oppfattelsen av jazzens DNA her og der i popkulturen, og jeg digger mange av platene for sounden og stemningen man kommer i. Virkelig. Men litt for ofte har jeg tatt meg i å bli bittelitt skuffet når jeg har sett dem på norsk jord. Nå tenker jeg ikke på de mange litt slitsomme Blåsemafian-aktige vibbene med britisk partyjazz på Øya, men det er mer det at det ofte ikke lar seg overføre til Nasjonal Jazzscene eller festivalene når det er sittende publikum. Dessuten er bandene ofte litt uinspirerte – mulig jeg overdriver men det har gjentatt seg. 

En mulig løsning på dette, og en som jeg egentlig også ser i horisonten, er at den britiske nyjazzen kan frigis, og havne på steder som Parkteatret og BLÅ, og ikke minst gode gamle Cosmopolite, som fortsatt har i seg stedets opprinnelige integritet 100% men som også ser ut til å være i utvikling med endel nye type bookinger, og også med utleiekonserter som gjør at et nytt publikum blir obs på stedets unike gleder. Det er også et sted som innbyr til å bevege seg i, det når i tillegg et annet publikum enn den ofte noe homogene jazzmassen, og så kan man også sitte den som foretrekker det. Bare en tanke!

 

TRE-lonous Monk med ØyvindLAND

Det er mye Monk i monitor nå for tiden, den store pianisten fylte år for noen dager siden og i kveld er det en visning av dokumentarfilmen Rewind & Play under filmfestivalen Mirage, hvor blogghalvdel Vinger holder en introduksjon. Her om dagen hørte jeg et hipt opptak av ham fra jazzklubben Minton’s, der han var i husbandet og der musikksjangeren som liksom ble hetende bebop ble skapt. Fin stride fra Thelonious Sphere Monk her!

Så har vi bandet ØyvindLAND, som denne uka ga ut en låt med gjestespill fra treblåser Eirik Hegdal og trombonist Erik Johannessen som det hadde vært mulig å ane den musikalske inspirasjonen bak selv uten hjelp. Men hjelp får man – låta heter “Thelonious i Modus” og er simpelthen et lekent og vellykket musikalsk essay om det monkske i musikken. Kan kanskje nytes sammen med annen kontrafaktisk Monk, som kapittelet om pianisten i Geoff Dyers makeløse jazzbok But Beautiful. Hør selv! Finfint singelcover fra Juliane Schütz også. 

Vi fikk lyst på litt mer Monk, og spurte Øyvind Mathisen om han kunne plukke noen favoritlåter. Vær så god, Øyvind!

OM MONK
I dag  ga jeg ut singlen “Thelonious i Modus” med bandet mitt ØyvindLAND og har i den anledning blitt spurt av NTT om jeg kan lage en liste over mine tre favorittlåter av Monk. Man kan kanskje tolke utfordringen som at jeg skal finne mine favoritt-innspillinger, men jeg velger heller å tolke det helt bokstavelig og ta for meg mine tre favoritt-Monklåter, altså komposisjoner. Det er selvfølgelig taktisk, fordi det åpner for å nevne flere kule innspillinger! Haha!

Som komponist har jeg de siste årene vært fanget i en labyrint der jeg har møtt Monk-aktige ideer rundt hvert hjørne og jeg har endt opp med å skrive ganske mange komposisjoner som ligner litt på Monk, synes jeg. Jeg elsker Monk og enn så lenge synes jeg det er kult! Vi får se om jeg finner veien ut av labyrinten noen gang.

Først og fremst er det skikkelig vanskelig å velge ut tre favoritter blant Thelonious Monks låter, fordi jeg egentlig digger alle. Han hadde en unik evne til å finne melodier og harmonikk i komposisjon som jeg ikke kan finne igjen hos noen andre. 2-5-1 er sannsynligvis det første man lærer av jazzteori og da jeg var yngre hadde jeg litt følelsen av at 2-5-1 ikke var kult, at det var gammeldags og at man heller ville finne andre harmoniske løsninger. Thelonious Monk bruker nesten bare funksjonsharmonikk, som er navnet på systemet som i stor grad er bygget opp med 2-5-1, men han bruker det helt utrolig megabra! Funksjonsharmonikken åpner opp for å lage veldig gradvis, eller veldig hurtige harmoniske skift, og jeg vil gå så langt som å si at Monk var og er regjerende verdensmester i funksjonsharmonikk. Når Monk bruker 2-5-1, låter det helt sykt fett og heller ikke gammeldags, selv om musikken er fra 40-, 50-, og 60-tallet. 

For å være litt strukturert har jeg prøvd å finne tre litt forskjellige Monklåter. En hyggelig, en crazy og en sofistikert ballade. Her er mine 3 favoritter:

Den hyggelige: Misterioso
“Misterioso” er kanskje den fineste av de hyggelige og enkle låtene, synes jeg! Låta er en blues som egentlig går veldig sakte, men der melodien har en fantastisk indre logikk som mot slutten får en twist i kjent Monk-stil. Min favoritt-versjon av “Misterioso” er på plata Misterioso fra 1958, spilt inn live på The Five Spot Café. Den kan også høres på Genius of modern music: vol. 1, spilt inn i 1947.

Jeg forbinder også denne låta veldig med Bill Frisell. Frisell spiller stadig vekk låta live og han har flere versjoner ute på plate, i samarbeid med Paul Motian. Hør Paul Motian trio – Sound of love fra 1997 eller Bill Frisell, Ron Carter, Paul Motian fra 2006.

Den Crazy: Trinkle Tinkle
“Trinkle Tinkle” er helt sjuk å høre på! Den er bygget på et skikkelig avansert rytmisk mønster som ingen andre enn Monk kunne skrevet! Min favoritt er trio-versjonen fra plata  Thelonious Monk fra 1954, men Thelonious Monk with John Coltrane fra 1961 er også superbra!

 

Av andre som spiller denne låta til synes jeg Chick Corea er helt fantastisk. Han har spilt inn låta på en hel drøss med plater. Som Chick Corea meets Joe Henderson spilt inn live i 1981 eller på Plays fra 2020.

Versjonen på Monks Casino fra 2005 er også et must!

Balladen: Crepuscule with Nellie
Monk har også en hel haug vakre ballader som kombinerer en superfin melodi med supersofiserte harmoniske strukturer. “Crepuscule with Nellie” er kanskje den fineste!

Hør Thelonious Monk with John Coltrane at Carnegie Hall spilt inn i 1957, eller Monks Music fra 1957.

Chick Corea har igjen en fantastisk liveversjon på Trilogy 2 fra 2019.

Ekstra:
En av mine største kick de siste årene var da jeg oppdaget Steve Lacy og Roswell Rudds School Days fra 2002. Dette må man høre!

 

Fem feite med plateaktuelle Veslemøy Narvesen

Vinyl i butikk! Foto: privat

Det må sies, dette er en veldig fin platefredag, og én av grunnene til det er at trommeslager og soloartist Veslemøy Narvesens debutalbum We Don’t Imagine Anymore er ute på Jazzland. Unge Narvesen, som kommer fra Kristiansand, er en musiker som vi har vært spente på å høre en god stund, og dette var en god anledning til å stifte et nærmere bekjentskap. 

Eller, vent, hvordan var det her igjen?

Veslemøy Narvesen er naturligvis på coveret av det ferskeste Jazznytt, hvor blogghalvdel Filip har gjort et omfattende intervju med henne som går baklengs gjennom fem sommerfestivaler og forlengs gjennom livet hennes, inkludert et kaotisk kart over forgreiningene i det musikalske universet rundt henne. Det er mye opplegg. Om du ønsker å lese kan du for eksempel tegne et abonnement for bladet (Gosh, sjekk de prisene! NTT(+)-deal, dette her), men enkelte steder i landet går det også an å gå full meta og kjøpe et Jazznytt med Veslemøy Narvesen på Narvesen. Vi lover å jobbe med å skaffe enda flere, trivelige utsalgssteder i tiden som kommer! Men tilbake til saken: Vi må jo også nevne at hun er blitt intervjuet i den viktige NTT-spalten “Hva har du i rasleposen?”, hvor vi snakker om perkusjonsinstrumenter, men også inspirasjonskilder og musikk og alt mulig, egentlig. 

Hun har vært å se bak trommesettet i ørten forskjellige sammenhenger de siste fem-seks årene: Kongle Trio, Mall Girl, Schemes, Malin Pettersen, Trio North, Moddi, Frode Haltli’s Avant Folk, Tore Brunborg Trio, ScarfFace, Benjamín Gísli Trio, Snurring, Landslaget for Spellemenn, Dafnie og Thomas Strønens Et Ørlite Beat – men her hører vi enda mer av henne. Hun har skrevet et knippe låter på norsk og engelsk og fått med seg Håvard Aufles på synther og piano samt Nicolas Leirtrø på bass – og i tillegg dukker gode hjelpere som treblåser Eirik Hegdal, vibrafonist Amund Storløkken og den nydelige sangeren Jakob Leirvik. Skiva har en fot i jazzen, en annen fot i et singer songwiter-landskap, mens huet svever rundt i studiofantasier – egenskrevne strykerarr, synthlydene til Aufles, den ujålete finessen til medprodusent Kyrre Laastad. Når plata starter, hører du kanskje tydeligst det akustiske bestillingsverk-utgangspunktet for disse låtene – og så er det som om vi får lov til å bli med frem mot en mye mer omfattende albumvisjon. Trioen av låta som avslutter plata, “Sink”, “Body and Soul” og “We don’t imagine anymore” er noe for seg selv. 

Etter at portrettintervjuet hennes var ferdig, lå det mye ekstramateriale fra intervjuene våre igjen. Siden det bare ligger der og slenger, og NTT som kjent er et sted med uendelig plass, byr vi nå på en splitter ny spalte. 

Dette er Fem Feite med Wesley “Scarf” Narvesen!

1. Om låta “Sink”:
– Det er låta jeg har jobbet mest med kompositorisk, det var der jeg brukte mest håndverk. Jeg tenkte at jeg skulle komponere noe og jobbe det fram ting ved hjelp av forskjellige teknikker. Jeg skrev den på piano etter å ha hatt timer med Erling Aksdal hvor vi hadde sunget mye kvintsirkel-greier. Ting som ble sekvensert og sånn. Det er mye kvintbassgang-greier, og så brukte jeg mye bassriff i sekster som er noe jeg tror jeg har fra Maria og Ole Morten, han dobler mye bassriff som ofte er i sekster. De tingene er en stor del av det som skjer harmonisk. Jeg brukte sikkert 3-4 dager på å lage låta, hadde tusen forskjellige b-deler og brukte lang tid på å lære meg det på piano. Nå kan jeg det, og kommer vel til å kunne det til dagen jeg dør, for jeg har øvd på det så mye. Jeg er stolt av den låta, den er fin i mange ulike former. Jeg har en annen versjon av låta på plata, «Sink PST The Sun», der den høres mer ut som det som var første utkastet og grunnideen for låtas sound.Det skulle opprinnelig være en direkte hommage til plata til Maria hvor hun har med Per Jørgensen. I den første versjonen av bandet hadde jeg med Jakob Leirvik, og jeg skrev det for at han skulle synge melodien i falsett. 

“Sink” handler ikke om en spesifik situasjon, men heller en tilstand. Å eksistere, flyte rundt i universet og ta inn det som kommer på sin vei. De første tekstlinjene var noe jeg improviserte fram. Jeg så for meg et bilde, å falle ned fra himmelen ved siden av solen, ha lyset rundt seg. Og at man ikke faller, men synker ned med ens vekt. Det kan være vekten av ens tanker… det er mer et bilde, en visualisering av… ja. 

2. Om ABBA:
– – Det er én ting som har formet meg utrolig mye – musikalen Kristina från Duvemåla av Benny Anderson og Björn Ulvaeus, har du hørt om den? For meg er det det største i verden, det beste jeg vet om. Vi hørte masse på den i bilen, det er en tre timer lang musikal. Jeg elsker ABBA, for meg er det det beste bandet i hele verden. Og dét kombinert med det symfoniske, de fantastiske utøverprestasjonene, teksten og historien… alt er komplett. Jeg hørte masse på den musikken da var liten, så glemte jeg det litt, men jeg fant fram til den igjen på videregående ved en tilfeldighet. Det brakte tilbake masse minner, wowowow, det her husker jeg. Så satte jeg meg inn i det igjen og ble helt lost. Nå er det en jevn del av livet, jeg hører på det veldig mye og har en drøm om å lage noe sånn musikk. Å arrangere for orkester. Jeg hadde skikkelig lyst til å bli dirigent da jeg var yngre. Men jeg fant ut at man måtte ha en klassisk instrumentbakgrunn for å gjøre det, så det ble ikke sånn.

Hvilke ABBA-låter stikker dypest?
– “Lay all your love on me”, “Dancing Queen”, “Gimme Gimme Gimme”… alt stikker dypt. Lillesøsteren min og jeg hadde ABBA-klubb da vi var små, i et kott i huset. Jeg vet ikke hva vi gjorde en gang… ok, vi hørte på ABBA, og hadde en bok om det. Jeg var fascinert av alt. Valgene de gjør i produksjonen, ikke bare én gang, men hundre ganger på rad finner de en “Take on me”-lyd, hvis du skjønner. Det er alltid en superkarakteristisk ting, så mange ganger på rad. Den gitarlyden i “Chiquitita”… At lyden gjør låta, at det henger så sammen. Synthlinja på “Gimme Gimme Gimme” – det kan jo ikke bli så fett uten den lyden. 

3. Om studioarbeid:
– Nå har jeg fått en smakebit som virkelig er blitt noe. Jeg har jobba masse i Logic på fritida og lagd demoer tidligere, men det har åpna seg en verden, og en følelse av at dette er noe jeg kan gjøre mer av fremover. Innspillinger er noe av det jeg synes er gøyest. I fremtiden kunne jeg gjerne jobbet som produsent. Det kunne vært det jeg gjorde like mye som å være utøver. Jeg ser ikke på meg selv som en “trommeslager” først og fremst, jeg syns jo alt ved musikk er spennende. Jeg har lyst til å ta del i alle leddene. Det har vært superbefriende å sitte hjemme med dette og bare jobbe med min egen skive. Følelsen av at jeg har helt ansvar for det, men også kan gjøre som jeg vil.
Jeg var i studio for første gang på ungdomsskolen. Søstra mi fikk en studiodag i gave, og hun spilte inn en av låtene sine der. Da var jeg med og spilte litt og så hvordan det fungerte. Det var veldig kick, og har føltes veldig hjemme fra første sekund. En lekeplass. Det er alltid skummelt når man ikke forstår det tekniske, hvordan en software fungerer og så videre. Men med én gang jeg lærer litt mer, blir det enda mer sånn at jeg vil at det skal være yrket mitt, eller kanskje det jeg gjør i framtiden. 

Jeg tror jeg kan være ganske beinhard, at jeg kan ta veldig mange takes. Det er ikke nødvendigvis bra.Folk er forskjellige på det, noen vil ta ett eller kanskje to takes til nød. Det er en perfeksjonist-greie. Jeg er glad i å jobbe lenge. Det som kan være frustrerende med å være et band i studio er at man må ta hensyn til alles arbeidsflyt og at folk har ulikt energinivå og kapasitet. Man må ta hensyn til alle, og det er ikke alltid jeg har så mye energi heller. Men når man sitter og jobber alene, kan man gjøre alt man vil hele tiden! Det er ekstremt befriende. Det er veldig gøy å ha lært seg litt sånn at jeg kan sitte der uten å kjenne på at takstameteret går. 

Med Christian Winthers Urfuglen på Blå under Oslojazz. Foto: Pål Dybwik

4. Om samarbeidet med produsent Kyrre Laastad
– Det var veldig behagelig. I studio tror jeg vi var litt uenige om ting, men det var jeg glad for. Jeg var nok litt nevrotisk, det var det første prosjektet med min egen musikk. Da var det digg å ha en person som kom utenfra og som ga innspill på noen form-ting. Men Kyrre er også god til å legge seg på siden og bare la det skje – å heller si noe om han blir spurt om det. Det var egentlig perfekt. Etter studioet fikk jeg alt materialet og kunne jobbe med det selv, det ble mye mer individuelt enn jeg trodde. Vi hadde en mikse-session hvor jeg kom på masse ting jeg hadde lyst til å gjøre, og da foreslo han at jeg like gjerne kunne gjøre det hjemme. De ble så fort åpenbart at det ikke var noe vits i å sitte der når jeg bare kunne gjøre det. Så kom jeg med alle greiene tilbake til ham, og så miksa vi det sammen. 

5. Om neste plate:
– Det blir noe sjukt, tror jeg… eller, jeg vet ikke. Jeg har ofte store ambisjoner, men jeg vet ikke hva det blir. Jeg har lyst til å gjøre masse forskjellig og vet ikke hva som kommer først. Men jeg har lyst til å gå mer ned i gitarverdenen nå. Jeg har spilt gitar lengre enn trommer. Jeg har ikke øvd veldig mye, men jeg kommer fra fingerspill-verdenen. Mine helter var Tallest Man On Earth, José Gonzales og Joni Mitchell. Jeg har plukka masse av det. Jeg har likt åpne tuninger… jeg er inspirert av sound, akkorder, det drivende i fingerspillet. Nå har jeg lagd noen demoer. Jeg har kjøpt en Fender Jaguar nå, og er veldig inspirert av Maddison Cunningham. Hun har stemt ned til C, det er ganske mørkt, i tillegg bruker hun flatwoundstrenger. Det låter sykt kult. Jeg har prøvd å lære meg noen av de låtene, hun gjør mye fingerspillgreier, men det er rockegitar, liksom. 

Fikk du sett Boygenius på Øya da du spilte samme dag med Malin Pettersen, forresten?
– Ja, OM jeg gjorde! Jeg døde, ass. Jeg møtte dem på backstage også, snakket med Julien Baker, en av mine største helter i hele verden. 

Klarte du å holde maska?
– Nei, jeg fucka helt opp. Jeg var så jævlig klein, sorry, excuse me, I have to say… jeg klarte absolutt ikke holde roen! Men jeg fikk i hvert fall hilst på henne, og det er jeg glad for. Det var en sykt fet konsert, jeg ble megainspirert. Det hadde vært drømmen å være sånn rockestjerne, det må skje på et tidspunkt. 

 

TronTalks går til jazzen!

Den siste tiden har vi sett hvordan jazzen ikke bare har invadert andre musikktyper, men også et oppsiktsvekkende antall barer, kafeer og restauranter. Nå har også intellektuelle møteplasser selvfølgelig åpnet seg for jazzens demokratiserende muligheter. Neste helg går TronTalks igjen av stabelen på Tynset. Arrangementet er før blitt hausset opp av tidligere deltaker Christian Kjelstrup (han som gjør alt mulig bra og artig inkludert å portrettere forfattere med mat som pensel) som en av de ypperste festivalene for åndsliv i Norge og kanskje andre steder også.

Som festivalsjef og komponist Glenn Erik Haugland selv sier til NTT: «TronTalks er en samtalefestival basert på Hannah Arendts idealer for en bedre offentlig samtale. I en tid der unntakstilstandene står i kø er samtalens åpning mot verden, mot hverandre som interesserte tilhører, små oaser vi må hegne om. ‘Vi har i dag for få, ikke for mange, muligheter til å møtes i en atmosfære av åpenhet og oppriktighet’, sier Arendt. En samtale forutsetter og forsterker lytting. Jazzen og samtalen har mange likhetstrekk. På årets TronTalks vil du både få noe å tenke på og musikk til å leve for. Kontrabassistene Sigurd Hole og Ellen Brekken er begge fra Nord Østerdalen. Begge har bassen trygt plantet i de runde nordøsterdalsfjella. Begge har en åpen og konverserende tilnærming til musikken. Begge har en sentral plass i årets TronTalks, der de også for aller første gang skal spille sammen.»

Det vil bli lanseringskonsert for den nye plata fra Brekkens band A Tonic For The Troops, og en oppsetning av et nytt bestillingsverk av Sigurd Hole som tenker videre fra hans vellykkede verk Roraima. Det nye verket heter Extinction Sounds, og det er en ny besetning som blant annet inkluderer Sara Övinge på fiolin, Jon Balke på piano og Veslemøy Narvesen på trommer. Hvordan det skal låte vet vi naturlig nok ikke helt ennå, men Hole sier selv «Jeg blir emosjonell når jeg tenker på lydene jeg hørte utenfor vinduet i barndommen på setra i Rendalen.»

Er disse lydene nå borte? Vil han og ensemblet klare å gjenskape dem? Er regnskogen forlatt til fordel for Rendalen? Se svaret på det og mange andre av livets spørsmål kan man muligens få svar på under TronTalks på Tynset.

 

Marte Ebersons frislipp

Marte Eberson. Foto: Birthe Magnussen

Ikke for å bli helt Herr Høst, eller jo, forresten: mid oktober en sjanger som er på sitt aller beste om formiddagene, kanskje særlig lørdagformiddagene, hvor årstiden og åndelig føde kan inntas med store magadrag, uten så mye mas. Det var slike salige lyttestunder jeg tenkte på da jeg satte på keyboardist og sanger Marte Ebersons album Free. Det er blitt en åpen og avslappet lyttestund, der zoomersk indiesus og soul deler luftrommet. Soundet er forankret i Marius Simonsens bunnsolide, sevjerike trommespill. Ebersons kick på å skrive basslinjer blir nennsomt tolket av Audun Erlien, Endre Hallre Hareide og Bjørn Ove Hagset mens gitarluringen Stian Larsen på sin side knepper, chic-er og shredder av hjertens lyst når anledningen byr seg. I midten av det hele Eberson selv, naturligvis, som unner seg fotturer i synthparken mens hun synger med en høstlig ro som vi også kunne ane da hun gjestet på Jacob Holm Lupo’s Donner-prosjekt, men som har åpna seg ennå mer her. 

Noen vil bli svært glad i denne skiva, og det er jo en glimrende anledning til å snakke med Marte. Den sjelfulle praten vi hadde med henne for noen år siden tåler også et gjensyn – da skulle hun gi ut plate med bandet Eberson, som foruten henne naturligvis består av faren Jon, i tillegg til Axel Skalstad på trommer, Jo Berger Myhre på bass og Morten Qvenild på enda flere tangenter. Det hadde seg slik at vi denne gangen snakket med henne rett etter en slags øving med det bandet.     

– Vi skal spille en konsert med Ebers på Røyken Jazzforum nå på søndag – det blir hyggelig. Pappa hadde spilt der en gang seint på nittitallet, og han trodde at det ikke var anlegg der, hahaha! Men jeg sjekket for sikkerhets skyld på instagram, og det ser selvsagt kjempeproft ut. Ting har forandret seg litt. Den konserten blir med materialet fra Between two worlds, plata vi ga ut i 2021. Og så skal Axel Skalstad, pappa og jeg spille en triokonsert på Herr Nilsen i november – da blir det litt friere, tror jeg, vi har noen riff og skal spille litt fritt.

Det er en god anledning til å snakke om tittelen – hvorfor heter det nye albumet ditt nettopp Free?
– Det føltes som pussig timing – jeg skulle lage en promovideo om hva det handlet om, og det kjennes litt rart å skulle stå og snakke om hvor fri jeg føler meg akkurat nå. Men jeg syntes tittelen passa – jeg har lagd noe uten å tenke at det skal passe inn i noe som helst annet. Det er en frihet fra tanken om å lage et “sånn” type album – etter Highasakite har jeg følt at alt jeg har laget har forholdt seg til en merkelapp – og det har preget meg litt. Jeg har tenkt mye på hvordan ting skal tydeliggjøres og så videre. Men nå orket jeg ikke, jeg ville bare lage det jeg ønsket å lage. Frihet fra å bekymre seg om hva folk eventuelt måtte mene, om du skjønner. Tekstlig handler det mye om hvordan livet ikke blir plettfritt, at jeg har gjort feil her og der, driti meg ut og hoppet i ting med hud og hår. Det er en frihetsfølelse i å slutte å bry seg om at ting skal være korrekt. Jeg føler jeg sitter ganske godt i det nå, at jeg har konkludert med at sånn får det være. Det er mye som ligger i det ordet for min del. 

Jeg opplever at albumet har en ganske ubekymret, leken stemning over seg.
– Det er jo kjempebra å høre. Jeg har hatt det veldig gøy alene med å lage dette her. Etter den verste nedstengninga var det et samlivsbrudd som gjorde at jeg ble værende i et svært hus ute ved Nittedal. Helt surrealistisk, egentlig –  jeg hadde ikke bil og var ganske stuck. Jeg tror jeg aldri har vært så alene, og jeg trodde jeg kom til å lage sippete låter. Men så begynte jeg å høre på gammal disco i stedet. Det er sært å si, men jeg tror det var via Spotify-anbefalinger. Så begynte jeg å sjekke å høre på masse ting jeg ikke hadde hørt ordentlig på før – Patrice Rushen, Sister Sledge, masse forskjellig. Det ble jeg i fryktelig godt humør av, og jeg fikk lyst til å lage låter med funky basslinjer. Så jeg satt og jamma og drakk øl og hadde det innmari gøy, haha! Det var en utrolig dyster periode, men jeg syntes det var morsomt å bare sitte og fjase. Hva gjør at en bassfigur kan gå og gå uten at man blir lei – og hva slags akkorder kan man legge oppå det igjen, for å holde på interessen? For meg var det et nytt studie som var veldig positivt. 

Sjekk ut en liten liste med noen av Martes disco-favoritter her

– Det var ikke så lett å spille det inn, det var litt vanskelig å forklare hva jeg tenkte – folk trodde kanskje jeg skulle lage “Jamiroquai-musikk”, det hørtes kanskje mer sånn ut på demoene. Men tanken var at det ikke bare skulle høres gammalt ut, og at det skulle være meg. Det gikk til slutt, og det var utrolig deilig – da jeg kom til studio sa de jeg jobba med “jeg trodde du skulle komme med en haug med vonde låter”, haha! Men da våren kom ut i Nittedal hadde jeg kjøpt en sykkel og sykla rundt og hørte på demoene jeg hadde spilt inn.

“Guilty pleasures” er et snork begrep, har folk gjentatt til det kjedsommelige. Men akkurat når det kommer til musikere og det å gå rundt og høre på demoinnspillinger man er sabla godt fornøyd med, tror jeg kanskje man fremdeles kan snakke om det – det er en egen greie.
– Haha, ja, jeg syns det. Jeg var så fornøyd, jeg skulle jo prøve å lage kule bassfigurer. Men jeg ble overrasket over at jeg faktisk syntes at jeg hadde fått det til, haha! OK, dette fikser jeg jo, liksom. Det ga en boost. 

Du snakker om å stresse mindre med hva musikken “skal være”, at den kanskje handler mindre om måloppnåelse – føler du at du har vært gjennom et perspektivskifte?– Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si. Her hadde jeg i hvert fall veldig kick. Jeg tror jeg kom til et punkt hvor jeg spurte hva jeg egentlig drev med. Skal jeg holde på med det her? Og så ble svaret ja. Og det du spør om, å måle eller ikke måle ting, har gått i perioder. Jeg var med og lagde bandet Löv etter Highasakite. Der kjente jeg nok på press utenfra at ting måtte være på en viss måte. Skal du spille på den festivalen må du ha et visst antall streams, alt var et fuckings mas… “du må ha så og så mange Instagram-følgere”, veldig konkrete ting som jeg ble sliten av. Jeg lagde låter som jeg likte i utgangspunktet, men hvor produksjonen endte opp på en annen måte på grunn av alt det der. Nå har jeg ikke noen tanker om noen ting, egentlig. Det er behagelig. Jeg har ikke så høye tall, men det stresser meg veldig lite og det er ingen som maser om at jeg skal gjøre noe annerledes. Det var en endring jeg var avhengig av for å kunne fortsette, for mer popkjør hadde ikke funka. 

Én ordentlig runde på karusellen holder kanskje for mange.
– Ja, jeg ble jo helt utslitt. Men det funker for andre, og poenget mitt er ikke å sette det å satse på pop i en negativ bås. Det ble bare for mye, og det er veldig deilig å fokusere på noe annet, jeg var rett og slett litt forvirra av det der i en periode. 

Studioet kan jo være et sted hvor man stresser mye – over budsjettrammer og hvor mye tid man har igjen, og om man tror at den eller den låta kan få til det den skal ute blant folk. Også er det jo også et sted man kan dra og bare gjøre hva man vil, og hvor den ene ideen tar den andre og så videre. Har du kommet nærmere studioarbeidet som frihetsprosjekt her?
– Til en viss grad. Men det jeg gir ut nå er forsåvidt ganske… hva skal jeg si? Musikerne har ikke nødvendigvis følt at de har hatt så frie tøyler, tror jeg, haha! Det var mer prosessen før, hvor jeg satt alene, at det kunne gå andre veier. Hvis du spør de som var med vil de kanskje si at de stort sett har måttet gjøre det jeg ba dem om! Det var ikke fordi jeg ikke stolte på dem. Jeg hadde bare hatt det så gøy i arbeidet før vi gikk inn i innspilling, jeg hadde hatt lyst til å ta mange runder og forberede meg ordentlig godt. Det er fantastisk å være i studio og være spontan, men jeg har lett for å være i en ja-fase som jeg noen ganger angrer litt på senere. Jeg liker tanken om at folk skal få utløp for ideene sine, men… dette kommer til å høres veldig teit ut, men når jeg har tenkt meg godt igjennom vet jeg jo kanskje best hvordan det skal bli! Det har jeg sikkert hatt en følelse av i tidligere tilfeller også, men så har jeg vært opptatt av at folk skal ha det hyggelig. Jeg ville ha med meg folk som er kjempeflinke til å spille det jeg tenker denne gangen. Og det gjør det kanskje til et ganske ego album. Men med Stian Larsen som spiller gitar, har det vært mer sånn “kanskje du bare skal prøve noe”. Da har jeg ikke nødvendigvis hatt noen tydelig idé om hvordan det skal låte, og etterpå har jeg klippet i soloene hans og tatt meg den friheten. Han er også supergem og gir meg frie tøyler til å gjøre det. Men det er spennende å prøve ut en prosess hvor jeg tar litt mer kontroll. Og jeg har ikke hatt noe å tape. 

Ja, Stian Larsen er jo – og det støtter jeg – glad i å spille mye på gitar og bringer inn en litt sånn delingsfusion-aktig stemning i noen av låtene.
– Det er fascinerende hva slags referanser folk tar. Jeg husker at Marius som spiller trommer hadde Steely Dan-referanser til “You got away”, den låta jeg tror du tenker på og Ellen Brekken, som spilte bass på en konsert, tenkte på calypso. Jeg, derimot, hadde kanskje aller mest Pharrell i tankene! Jeg har ikke tenkt på fusion når det kommer til de gitargreiene, det er bare en annen type energi, å få inn et element som ikke er vokal. Også er det bare noe jeg liker – jeg får lyst til å høre på det igjen og igjen. Jeg er jo nerd, jeg liker å høre Stian spille over et akkordskjema som ikke er A4. Det er tilfredsstillende å høre ham få det til, hvis du skjønner, og da tenker jeg ikke “nå ble det kanskje litt mye”. 

Nei, det er vel kanskje en av grunnene til at jeg opplever at dette albumet puster litt i den samme luften som mange av de andre prosjektene dine – når du spiller jazzrock med Ebers og Hedvig Mollestad, for eksempel. Uten at det er det samme av den grunn.
– Da har jeg kanskje fått landa litt. Det håper jeg jo at jeg begynner å gjøre også. Men det er bare ikke så bevisst. Og hvem vet, til neste år kan det jo være helt annerledes. Sånne ting er vanskelig å svare godt på, for i prosessen med å lage ting, jobber jeg jo veldig bevisst. Men samtidig har jeg ikke nødvendigvis sett for meg hvordan resultatet skulle bli. Det gjelder særlig starten – jeg tror jeg viste 30 ulike låter til Jonas Kroon, som har produsert skiva. Etter hvert måtte han si, “her har du tre forskjellige album, vi må prøve å samle det”. Det var fint at han kunne passe på det, og det var deilig å skjønne hva albumet faktisk var. 

Når skjedde det?
– Albumet var ferdig i januar, og det var vel da. Det var noe som var litt soulete som jeg var usikker på, og så var det noe som var mer indiepopaktig. Det var viktig å få strukturert en A- og B-side, da hang det liksom på greip. Og den rekkefølgen kom vel rett før vi miksa siste låt. Og ellers er det vel sånn at stemmen min er der, og at akkordene jeg liker, og soundet, skaper en slags rød tråd. Jeg håpet det skulle være gode enkeltlåter og ikke bare en “soundpakke”, derfor har jeg sluppet mange singler også. 

Hvordan føler du at forholdet ditt til synging har utvikla seg? Det er kanskje et rart ord å bruke, men det er en mer “voksen” vibb her.
– Jeg føler at jeg er mye tryggere, egentlig. Jeg har funnet en måte som er naturlig, det føles ikke så masete. Jeg har vært stressa på det før. Det handler om teknikk-ting – jeg har strevd med å finne ut hva som låter best i brystklang og hodeklang. Men nå har jeg en miks som føles mer naturlig. Jeg har også øvd mye på å synge i mikrofon og høre min egen stemme de siste årene. Det har jeg ikke gjort før, men det var veldig lærerikt. eg har hørt ganske mye på Julie London, og det var noe med den vokalproduksjonen som jeg likte veldig godt. Standardlåtene hun synger, det er så nært, hun treffer meg veldig. Hun har vært en stor inspirasjon. Hun høres enda mer voksen ut en meg igjen, selv om hun var yngre enn meg da hun gjorde de innspillingene. Jeg har på en måte prøvd å etterligne en stemning hun har skapt, for å være ærlig. 

Fortell litt om Jonas Kroon, som du har jobbet med her.
– Vi har produsert veldig mye sammen. Jeg har lagd ideene, men kom til kort med Logic-filene mine. Jeg trengte hjelp med å få det til å låte proffere. I utgangspunktet tok jeg med en låt som heter “Saviour”, og tanken var bare at jeg skulle synge vokalen der og at han skulle mikse. Men det var helt fantastisk å synge i studioet hans, jeg hadde så ro og han fikk det til å låte sånn jeg har prøvd hjemme og i andre studioer. Det handler om en nærhet. Så da tok jeg med flere låter og prøvde å forklare hva jeg ønsket – at det ikke egentlig skulle høres for old school ut, at det trengte en ny drakt. Han har produsert mye radiopop, og hadde en innfallsvinkel som låtene kanskje trengte litt. Det ble ikke for fjernt, på en måte. Jeg hadde hørt veldig mye på Mac Miller som jeg også syns hadde kule, funky basslinjer som som åpenbart var inspirert av gammel soul og funklåter. Jeg trengte noen som kunne få det til å poppe litt, rett og slett. Uten hans engasjement i prosjektet, tror jeg at jeg hadde slitt med å få ferdig albumet. 

Nå for tiden har du dine egne greier, og er du keyboardist med Liv Andrea Hauge, Hedvig Mollestad, i Ebers og så videre. Hvordan føles balansen?
– Jeg kunne ikke vært mer fornøyd enn jeg er nå. Det er, for å være ærlig, helt perfekt. Liv Andreas musikk er annerledes enn Hedvig, Hedvigs musikk er annerledes enn Ane Brun, det jeg gjør med pappa minner kanskje litt om Hedvigs univers, men det er også noe annet. Det er utrolig fine prosjekter som jeg får lov til å være med på. Luksusen er at det er en enorm frihet i alle de prosjektene. De har så stor tillit til og jeg får respekt for deres arbeid og lyst til å spille med dem av å få lov til å jobbe med deres materiale på den måten. Det føles i grunnen nokså likt som når jeg jobber med mitt eget prosjekt – engasjementet er det samme. Kanskje det er belønningen for å være tydeligere på hva jeg kan og ikke kan. 

Har du blitt mer bevisst på det?
– Det har bare vært en naturlig utvikling. Etter Highasakite prøvde jeg å være hired gun, frilanser som skulle spille i masse forskjellige popband. Det var helt forferdelig, jeg var et nervevrak… “vi har én øving før gig”… det var veldig slitsomt å hoppe fra prosjekt til prosjekt, i situasjoner hvor jeg må spille riktig MÅ jeg spille riktig, liksom! Jeg følte meg ikke profesjonell nok. Jeg hadde hatt 5-6 år i et band hvor jeg spilte det jeg ville, og det å være, hva kaller man det…

Proff i Oslo?
– Ja, å være PiO fiksa jeg dårlig. Musikken var fin, men jeg hadde ikke nerver til det. Så spurte Hedvig om jeg ville være med på Ekhidna, et bestillingsverk på Voss. Det var helt supert, og  etter det balla det på seg med flere ting med henne. Så ville jeg spille med pappa, det er hyggelig, for vi samarbeider fint. Så hadde Ane hørt om meg, det var ikke så mange som spilte synth, piano og sang, så jeg passet inn hos henne. Og så kom Liv Andrea. Det å ikke være en frilanspopmusiker er et bevisst valg jeg har tatt, men det alt andre er ting som har kommet, og som jeg sier ja til fordi det er ålreit. Om jeg føler at andre gjør en bedre jobb, sier jeg ganske tydelig fra. Jeg er aldri for god til å spille prosjekter, det er heller “jeg tror ikke du vil ha meg”, hahaha! Det høres ikke ut som en hyggelig ting å si, men jeg mener det ikke sånn. Og det har vært ålreit å finne ut av hva det er greit å takke nei til. 

Foto: Birthe Magnussen

Har du begynt å tenke på neste album?
– Det har jeg tenkt på det kjempelenge… det er vanskelig å bestemme seg. Jeg har skrevet mye som er fint bare med piano og sang. Kanskje en sånn skive hadde vært ålreit? Jeg var i København og skrev låter med en svensk produsent. De låtene ble fine, og kanskje vi skal prøve å gi det til noen andre, og så kan jeg holde på med andre ting. Men kansjke jeg bare skal gi ut alt jeg liker og ikke tenke meg så mye om? Jeg vet ikke helt. Jeg blir sliten av å gruble over hvilken scene man skal settes på. Det føles ikke som mitt problem, hahaha! Det blir jo bare rot. 

Nå har jeg begrenset med bransjevisdom å komme med – men altså, veldig mye av sånn synsing om hva som er lurt når er jo kvakksalver-vitenskap, den ene dårlige ideen etter den andre. Bare lag all musikken og få det ut, sier nå jeg.
– Ja, det er sant – det er bra du sier. Jeg har lyst til å bare gå inn i studio med band og spille inn en plate live også… jeg får se, jeg må bare få inn litt penger nå, så skal det vel ordne seg!

Marte Eberson spiller slippkonsert for Free på Parkteatret i Oslo 8. november.

 

Kulturpessimister jeg har møtt: Kulturavisa Dagbladet og resten av oss

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens personlige meninger. Skribenten kommer med noen litt oppgitte betraktninger om den jevne norske kulturinteresserte medieforbruker et stykke nedi her. Da tenker jeg ikke på deg. Men det gjelder ganske sikkert han kisen ved siden av deg. 

I farten kommer jeg ikke på hva det motsatte av “sjokk og vantro” heter, men det var akkurat det jeg kjente på da jeg leste gårsdagens innlegg fra Christopher Pahle, Adel Khan Farroq og Einar Aarvig, hvor de så seg nødt til å informere omverdenen om at de ikke lenger anmeldte film for Dagbladet – siden ingen fra avisen tilsynelatende hadde tenkt å si noe om det. 

Det gjelder ikke bare film – på musikkfronten var det siste vi kunne lese to konsertanmeldelser på sensommeren – før det faktisk tikket inn en uhumsk veltimet Rolling Stones-anmeldelse fra Øyvind Rønning i går (ok, her teller jeg ikke låt for låt-anmeldelsene av Stjernekamp – det er sikkert litt smålig, men i dette lille musikksnobberi versus breddeunderholdning-basketaket føler jeg meg ganske sikker på, uten å nødvendigvis være i stand til å bevise det, at det var DE SOM STARTA).

Dette er jo en trist og totalt ventet utvikling som absolutt ingen i norsk kulturliv har påpekt i månedene der anmelderiet har stoppet opp. Deburdeskammeseg. Men ok, kanskje det ikke er så rart at ingen spurte, for det har tross alt ikke skjedd over natten, dette er en sørgelig, bedriten utvikling som har foregått over en nærmest ulidelig lang tidsperiode. Du vet den betraktningen om at folk bryr seg om raske naturkatastrofer som jordskjelv og sånn, mens det å følge med på en flom er mer som en hjemmelekse? Dette er litt det samme, bare kulturjournalistikk-krisa. 

Artikkelforfatteren har hatt vikariater i Dagbladet tidligere (07-09, 15-16) og regner arbeidsdagen da dette skjedde for «Kulturavisa Dagbladets EGENTLIGE gullalder»

Det første jeg tenkte på, etter at jeg i mitt indre takket de tre kollegene for at de gadd å skrive innlegget, og ønsket dem lykke til med å finne nye steder å skrive om film og TV, var at dette tross alt også er en mulighet. 

For tenk hvis Dagbladet bare kunne si det rett ut, én gang for alle: at det ikke var noe mer å hente der når det kom til denne litt trauste og lite tilpasningsdyktige delen av kulturjournalistikken. Da kunne vi snakket. Legg vekk eufemismene, ikke pakk det inn i prosess-språk, ikke hold døra på gløtt, bare si som salig John Klemetsen sa til legen da det viste seg at Ole Lukkøye rett før en viktig boksekamp hadde fått en betennelse i en av fingrene sine: KABB HAN AV. Ett hogg! Nå! 

Tenk om de sa: “Vi har fremdeles bokstoffet. Det funker, det leses, forlagene kjøper annonser, Fosse skal til Stockholm, nesten alle er glade, disse greiene bærer en stund til. Hadde de andre dekningsområdene stått på egne ben, hadde vi naturligvis fortsatt med det også, vi prøver jo ikke å være slemme her. Men det gjør det ikke. Så, kjære film- og musikkinteresserte: Det har vært hyggelig. Vi har hatt noen krangler gjennom årene, men vi har også hatt det mye moro. Nå er det på tide å gå hvert til vårt.” 

Så kunne vi satt på “50 ways to leave your lover”, ledd litt, grått litt og gått den nye hverdagen dagen i møte. 

For det er dét dette er, er det ikke? Dagbladet og “norsk kulturoffentlighet” har vært i et toxic relationship fryktelig lenge. Vi blir ikke lenger glade når vi ser hverandre! Vi forstår ikke hinanden. Men allikevel er det et hekt der. Vi som er skuffa over avisen vet jo at de er opptatt av helt andre ting nå, men vi fortsetter å bry oss. Og Dagbladet kan gjenta til det kjedsommelige at målgruppen er noen helt andre enn kulturknirket. Men som regel er det jo med kulturknirket de har disse samtalene, det er som om vi ikke riktig klarer å unngå hverandre. Denne krisen trenger ikke medieviter Trygve Aas Olsen – den trenger Sissel Gran. 

Jeg skjønner hvorfor det svir. Jeg skjønner den unike, uerstattelige historiske posisjonen til akkurat den avisa i det norske kulturlandskapet. At det har vært noen muligheter for brytning mellom høyt og lavt og kort og langt og nytt og gammalt og børs og katedral der som ikke har eksistert andre steder på riktig samme måte. 

Jeg er til og med naiv nok til å tenke at om vi hadde spolt tilbake og spilt oss gjennom de siste tjue årene i norsk mediehistorie ti ganger – så kan det godt hende at Dagbladet faktisk hadde knekt kultur-på-nett-koden i to-tre av de tilfellene. At de hadde fått til å kombinere det å være en heidundrandes, sjokkfremkallende AKKURAT NÅ-maskin med alt det fete gammeldagse kulturstoffet som var en del av greia deres før. Om det skulle vært noen som kunne klart det, måtte det jo vært dem (det er jo litt derfor dette gjør vondt). 

Men vi får bare ett forsøk, og det var den andre tingen som skjedde. Det er ikke meningen å virke begeistret eller noe, jeg prøver bare å si det på tydeligst mulig måte: Det er ikke noe vits i å drømme om en stor revers, det er ikke noen vits i å bjeffe opp det treet lenger. Om de, fem eller ti eller femti år inn i fremtiden plutselig skulle stoppe opp og bryte ut, “herregud, vi må jo ha ANMELDELSER! Og essays og intervjuer og featurestoff med makeløse bilder og ukentlige magasiner med syrlige små enqueter med de som jobber der og profilerte gjesteredaktører og nerdete friform-spalter om rapvers som ingen skjønner hvordan kom igjennom nåløyet og PETITER og LIMERICKS og DIIIIIKT!” – så la nå heller det være en positiv overraskelse. 

Alt dette tenkte jeg altså på mens jeg drakk pulverkaffen min. Så, litt senere på dagen, skjedde det noe merkverdig: Ønsket mitt gikk i oppfyllelse. Omtrent. Det skjedde i et intervju med Journalisten hvor sjefredaktør Frode Hansen sa noe sånt som dette: 1) Vi kommer ikke til å ansette noen kulturredaktør 2) Den typen stoff er ikke prioriteten nå og 3) Jeg vet at folk driver og snakker om oss som Kulturavisa Dagbladet, men det var no greier vi sysla med i 2009, folk må i grunnen sette seg bedre inn i historien vår og har du forresten hørt om mandela-effekten? 

Det var noen pussige greier ute og gikk i det intervjuet, men det kan du lese om andre steder – jeg tror jeg heller skal si noe om hva jeg håper skal skje nå som den saken, etter alle disse år, er ute av verden: LES ANDRE KULTURMEDIER! Lær deg navnene på noen (forholdsvis) nye anmeldere, folk som Aksel Tollåli, George Ofori, Maria Lokna, Thula Kopreitan, Andrew Mukuria og Viviana Vega. Listen er ikke utfyllende. De er bra. 

Og for all del, sett pris på de svære mediene som prioriterer stoffet, gi dem tiden og pengene og klikkene, men hvis du tilfeldigvis er en sånn person som synes det er en skam at det ikke vies mer plass til nisjeuttrykk i kulturpressen: lær deg å se på nisjemedier som en legitim arena, og slutt å tenke jammen, hvor mange ANDRE er det som leser dette? – ingen bryr seg, ingen blir glade av den tanken, den sier ingen noen ting som helst. Du har lest deg såpass langt ned i remsa vår, det er fantastisk, men der ute finnes også tekst og lyd og bilde fra steder som Montages, Rushprint, Tidens Ånd, TBA, BLA, Salt Peanuts, På Ekte, Periskop, Kunstkritikk, Musikknerdene, Kunstavisen, Ballade, Vinduet, Vagant og så videre og så videre. Heller ikke den listen er på noen måte utfyllende. 

Ted Gioia har en lesverdig tekst som heter The most dangerous thing in culture right now is beauty på substacken sin, som blant annet handler om den pågående institusjonelle kollapsen i kultur- og underholdningslivet: hvordan alt fra strømmetjenester for film og musikk til pressen og utdanningsinstitusjoner sliter. Der har han en formulering jeg festet meg ved: “The therapeutic institution is so pervasive today, that many people in positions of power can’t even imagine what an intimate relationship to arts and entertainment looks like.” Jeg tror det stemmer for lesere og lyttere også – meg selv inkludert. 

Å utvikle et intimt forhold til disse tingene – å føle et slags ansvar, også som en arme forbruker, for at disse greiene skal fortsette å eksistere. Det er litt det det handler om, er det ikke? OK, ingen kan lese alt, tegne alle abonnementene, gå på alle konsertene og utstillingene. Men vi er uansett for ofte nærmere den andre ytterligheten, en pulverisering av ansvar for disse tingene. Vi kan kanskje peke på staten, eller mediehusene, eller monopolistene når vi deler ut skyld for forjævligseringa, men vi er mye dårligere på finne ut av hva publikums medansvar, som tross alt er den eneste faktoren vi kan gjøre noe med, egentlig er i en samtid hvor svært mange av kulturdiskusjonene vi har føles som regelrette avledningsmanøvre, vekk fra å snakke om det pinlige faktum at vi fattet en kollektiv beslutning om å nesten slutte å betale for alle disse greiene for en tid tilbake. Det er vanskelig å virkelig stille harde krav med det utgangspunktet. Som sagt: Jeg så ingen etterlyse film- eller musikkanmeldelser fra Dagbladet de siste månedene. Jeg tviler på at kulturredaksjonen fikk noen mailer som etterspurte det også. Hvor imponert tror vi de som styrer prioriteringene i de avisene er? 

***

NB: Dette har ikke så mye med NTT å gjøre. Tvert imot, vi får masse tilbakemeldinger og inspirasjon og backing fra lesere som åpenbart bryr seg, det har i grunnen skapt hele greia. Men det er også poenget: Det skal ganske lite til for oss som holder på i nisjene. Og jeg tror en del av de bra folka som faktisk holder på klør seg litt i huet noen ganger når det kommer atter nye klager over at ingen skriver om det ene eller det andre – mens de sitter der og hamrer på tastaturet i kulturoffentlighetens tjeneste i rommet rett ved siden av. Det er jo ikke vanskeligere å skrive inn url til en liten kulturpublikasjon enn til en av de store i nettleseren, liksom. Så hva skjer?

***

NB2: Vagant-redaktør Audun Lindholm skrev et bra innlegg i etterkant av Nobelpriskunngjøringen om rollen tidsskrifter og litteraturens intellektuelle infrastruktur har hatt å si for Jon Fosses forfatteskap. Verdt å lese. Han etterlyser større ansvarsfølelse fra forleggere og kulturpolitikere og ønsker at de investerer mer i fremtiden. Hundre prosent enig. Men jeg tror – nei, jeg vet – at det ikke hadde gjort Vagant noe særlig om flere også hadde tatt saken i egne hender.

***

NB3: Dagbladet-redaktør Frode Hansen avslutter intervjuet i Journalisten på følgende måte: “Det handler ikke bare om anmeldelser, men også gode sterke meninger, fenomener og ikke minst nyheter. Kultur er også nyhet. Det dekker vi tett i dag, og skal gjøre det fremover.” Det har vært en tendens til å trekke fram behovet for god, kritisk nyhetsjournalistikk om kulturfeltet, nesten som en motsats til kritikk, essays, featuresaker, intervjuer og så videre. 

La oss kalle det en hard kulturjournalistikk versus myk kulturjournalistikk. Som en person som befatter meg med den myke biten, må jeg understreke at jeg er takknemlig for de som gjør den harde biten bra. Det er helt essensielt, det kan bli bedre og det er fint om Dagbladet også satser på det videre. 

Men la oss bare ha én ting klart for oss: Det er ikke saker om kostnadssprekker på kulturbygg og rot i støtteordninger som er grunnen til at aviser har hatt kulturseksjoner. Dét er på grunn av den myke biten. Apellen ved å lese om noen nye bøker, utstillinger, kanskje et godt portrett, en treffende korttekst, alt det der. 

Skal jeg si deg hvordan jeg vet det? Jo, for hvis du virkelig skulle valgt ut én sektor i samfunnet som på død og liv skulle ha sin egen seksjon med kritisk nyhetsdekning, separert fra alle de andre som blir bolket sammen i den generelle nyhetsseksjonen – så er det absolutt INGEN rasjonell grunn til å velge den lille flisa av bruttonasjonalproduktet som kulturlivet utgjør. Da hadde det naturligvis gitt mye mer mening om alle norske aviser med respekt for seg selv hadde hatt en egen seksjon dedikert til fiskerinæringa, eller til helsesektoren. Kanskje det er sånn det egentlig burde ha vært, jeg aner ikke. 

***

NB4: To ubestridelige fakta som jeg har funnet på helt selv:

1. I en tenkt lik/del/les-konkurranse mellom verdens mest interessante og velskrevne kritikk og nok et “NRK/Dagbladet/Whatever forsømmer sitt ansvar”-innlegg, vil sistnevnte slå førstnevnte med henda bundet på ryggen i ti av ti tilfeller.

2. I Oslo by arrangeres det flere paneldiskusjoner om kulturjournalistikkens krise per år, enn det finnes Narvesen-kiosker som fører Jazznytt og andre norske kulturmagasiner.
(Og her benytter jeg anledningen til å nok en gang skamløst minne om at det går an å abonnere på Jazznytt – 4 utgaver rett i postkassen koster 500 kroner, vi har det utrolig moro med å lage bladet for tiden, masse stoff dere ikke får her i remsa, bli med!)

***

NB5: For noen utgaver siden skrev vi litt om årets utgave av Norsk-Amerikansk Litteraturfestival AKA NALF. I år som i fjor ble jeg slått av den fine, og kanskje litt komiske, symbiosen som foregår på de arrangementene. På den ene siden har du publikum, som sitter i disse rommene med amerikanske litterater og hører samtaler om de evige og vanskelige temaene i litteraturen. Etter pratene går mange på den samme baren og fortsetter samtalene, det er et element av svermeri i det: Én helg i året kan man liksom leve seg inn i en sånn kosmopolittisk intellektuell tilværelse hvor Den Store Kulturen fremdeles finnes og bøker betyr noe og sånn. Det virker som at kritikerne og forfatterne som besøker Oslo får noe av det samme tilbake: Livet som frilanser der borte er sikkert ikke noen piknik, sikkert mange gråværsdager, og det må være hyggelig å komme til et sted hvor så mange folk på ett sted er så genuint imponert over at du er hun dama eller han kisen som har skrevet de artiklene for Harper’s. Det var etter hvert fristende å se på hele helgen som en slags midlertidig simulering av et velfungerende kulturliv. 

Men, med fare for å bli han karen som nettopp har sett The Matrix for aller første gang og tar et dypt drag av bongen: Alt nogenlunde velfungerende kulturliv er en simulering! Det er dét vi har – det er det en god konsert for eksempel er, konserten er bare mer pakket inn i rutiner og kjente ritualer, som gjør at den fremstår mer normal enn NALFs dagdrøm på overflaten. Det er det en utgave av Weekendavisen og en ledig halvtime på en lørdag er. Det trenger ikke å være så bærekraftig, eller bevises på et vis som funker utafor bobla, du trenger bare å opprettholde det, til du ikke vil lenger, eller til du dør, såklart. Og da er det noen andres tur. 

Det var utvilsomt lettere å leve uforstyrret inni simuleringen før i tiden, før alt ble målbart og dermed falsifiserbart, mulig å devaluere på den måten det er i dag. Før masse nemligfettere og kremtekusiner kom bort og sa: eh, hvor mange er det som EGENTLIG bryr seg om dette? Og joda, det har vært masse bra ting med den kalddusjen der, og det har vært helt nødvendig at flere har meldt seg på i diskusjonen om hva og hvem og hvor og hvordan kulturlivet er. Men det finnes stemmer som jeg også vil anbefale å ignorere, det er ganske mange av dem, og det de har å si er ofte det samme: Jeg bryr meg ikke om det dere bryr dere om. Og jeg mener at det dere burde bry dere om, er det at jeg ikke bryr meg om det dere bryr dere om. Når du hører sånne stemmer, og klirringen i kulerammer som gjerne akkompagnerer dem, vil jeg anbefale å bare sone ut og starte simuleringen. Samme om det bare er deg, Tommy Lørdahl og tre mystiske elever fra Munch Videregående Skole med falskt leg i rommet. 

***

NB6: Morgenbladet hadde for noen uker siden en svær sak om målgruppefokus i store kulturinstitusjoner som NRK og Nasjonalmuseet, og hvordan NABC-metoden, “som setter brukernes behov i sentrum”, har spredt seg (den var OK, litt topptung, den hadde vært mer interessant om flere som har jobbet med prosjekter hvor man får utdelt en målgruppe kom til orde).

Personlig syns jeg det er klamt å være helt avvisende til at styring etter målgrupper noen ganger kan ha noe for seg – i stor grad fordi jeg har en sterk mistanke om at hvis man hadde fjernet alle sammen, ville påfallende mange programmer på NRK i realiteten endt opp med målgruppen Filip (39), kulturarbeider fra Oslo. Så for all del – ideen om å identifisere hvem det er man ikke lager ting for i dag, og som man skulle ønske man kunne nå, når man jobber på en arbeidsplass med “nasjonal-” eller “riks-” i navnet, virker grei. 

Men jeg har fremdeles noen spørsmål. I saken kommer det for eksempel frem at Louise Bourgeois-utstillingen som sto på Nasjonalmuseet i sommer, hadde følgende målgruppeperson: en mann på 42 år som jobbet som ingeniør og var uinteressert i kunst. Her er det jeg lurer på: 

– Jaha?

– Har man en oppsummering etter en slik utstilling hvor man forsøker å anslå hvor mange slike ingeniør-menn man traff? 

– Hvor mange av alle målgruppepersoner som er utdelt ved statlige institusjoner har “uinteressert i XXX” som definerende egenskap – og omvendt: Finnes det overhode målgruppepersoner som er “kjempeinteresserte”? 

– Lagres disse målgruppepersonene et eller annet sted, slik at man på sikt kan stille dem opp ved siden av hverandre, a la Sgt. Pepper-coveret, og se om man synes det ligner på Norge?  

– Det er en fin tanke å lage en utstilling for mann (42) som heller vil bruke lørdagen sin på noe annet, men hvorfor ikke starte med den personen – og forsøke å finne ut hva slags utstilling han faktisk kunne tenke seg å se? Det samme skjer i NRK også – man har et prosjekt, med et tema, og så får man utdelt den jokeren på toppen. Men den avgjørende innsnevringen har jo allerede skjedd da. Og resten av prosjektet handler på en eller annen banal måte bare om å få det til å bli bra og interessant, samme om du har fått utdelg Kurt (17) eller Mercedes (47). 

– Såvidt jeg skjønner kommer NABC-metoden fra produktdesign. Og såvidt jeg forstår mye produktdesign, brukertester man ting underveis. I hvor stor grad skjer det ved disse institusjonene? Hvor er pilotene, prototypene? Hva tenker folk som kjenner til denne typen arbeid fra bransjene metodene ble utviklet i om varianten som praktiseres av kulturarbeidere i medier og museer?

***

SKANDALEKONSERTEN: I går skulle Simula, en festival som presenterer solokonserter i spenningsfeltet mellom ambient, folkemusikk og samtidsmusikk, egentlig gå av stabelen. 

Men etter at Oslo Content Crypt, også kjent som Emanuel Vigelands Mausoleum, tidligere i år forbedret akustikken sin slik at rommet nå har over 97.000 sekunders etterklang, var det umulig å få fjernet restene fra eventkonserten som hadde blitt arrangert der dagen før, som del av en delegatsamling i regi av Music Norway, Knug Eiendom og Restaurantgruppen GØTT. 

– Det viser bare nok en gang hvordan alternativ kultur havner i en stadig mer prekær skvis i denne byen, hvisker festivalsjef Visp Gneise oppgitt i sokkelesten.

***

FILMANMELDELSE: Jeg så filmen Tár på kino i vår, naturligvis så jeg Tár på kino, og siden diskuterte jeg Tár time inn og time ut, og etter det igjen så jeg Tár én gang til på kino, denne gang alene på Saga 4 med 5 stilige damer, midt på lyse dagen, og før Tár kom på den andre gangen jeg så den viste de en reklamefilm som dro verdens eldste spøk om to folk som liksom skulle være litt fine da vet du, som dro på en kunstutstilling og forvekslet en forlatt vaskebøtte med en kunstinstallasjon. Fnåhåhå! FNÅHÅHÅHÅHÅÅÅ! Usle krek, som brukte menneskeføttene sine til å gå til et lokale og se på noe med øyeballene sine, og forsøke å bruke de lunke hjernebyltene sine på å få noe mening ut av det! Også misforsto de kunst! Vaskehjelpen kom og tok bøtta! FNÅ! HÅ! Hvor kommer den trangen fra? Og hvem er det som egentlig oppfører seg sånn som de to skuespillerne gjør i reklamen, der de tripper nervøst rundt bøtta og gransker den som en sjelden hudsykdom, gulper opp buzzordene de mener å ha lest et sted mens de krafser seg febrilsk på hakene sine? Det er jo ikke sånn. Tvert imot. Reklamen handler ikke om pompøse kulturmennesker. Den er et portrett av en paranoid bredde som ser spøkelser av snobberi, av det gode selskap, på høylys dag.  

***

15. juni 2023 – Bislett Games i dag. Hannah Gadsby kuraterer en etter en muligens ganske mislykka utstilling i forbindelse med at det er 50 år siden Pablo Picasso døde, og ble for noen uker siden plukket fra hverandre av New York Times-kunstkritiker Jason Farago i en tekst som av noen blir sett på som en definitiv sluttstrek for et-eller-annet i amerikansk ånds- og kulturliv som har vedvart cirka siden Trump. Noe med å sette diskursen foran sanseinntrykkene, kanskje, utvilsomt noe med kjendiskultur, kulturkjendiser og identitet, og så er det et eller annet ord som er sentralt her, men som jeg ikke klarer å komme på akkurat nå.

Jeg vet uansett ikke, her og nå tipper jeg at kulturkrigen fortsetter en stund til. Så hvorfor denne typen opprømte og overilte reaksjoner? Faragos tekst inneholder nedlatende etterslenger, men den virker presis, til syvende og sist fair. Viktigere enn dét: den værer noe, har en anelse i seg som ligger bortenfor de presise formuleringene. At den kanskje ikke er helt rettferdig blir på en måte noe av appellen, det gjør teksten saftigere. Det hele minner meg om følelsen da essayet Winning the Game You Didn’t Even Want to Play: On Sally Rooney and the Literature of the Pose av Steven Marche vekte diskusjon for et par år siden. Setning for setning kunne Marches tekst kritiseres plukkes fra hverandre av folk som hadde lest Sally Rooney – jeg stolte på hver eneste innvending de hadde. Men følelsen av at noe er galt og utilstrekkelig og fucked up, dere! 

Slike tekster er en hundefløyte – ikke til de som bruker hver eneste dag på å diskutere wokeisme – DER var ordet – på internett. Nei, signalet jeg snakker om går ut til en litt engere krets, til de forsmådde esteter, noen vil rett og slett si åndssnobber, som til vanlig nok murrer litt mer bistert for seg selv i kroker her og der, og for hvem det er en begivenhet når noen fanger tidens kulturpessimisme i en frekk og god tekst. Å ja, da ringer vi i kirkeklokkene, da må hele byen stå opp, da må langbordet settes frem og flaskene med brus hentes opp fra kjelleren, skoene må pusses, far skal ta på seg sin fineste frakk, for noen har sagt noe som klør akkurat den kulen på akkurat det stedet, og noen ser hverandre i øynene, sier så du er også her, og det føles godt, man får en flyktig fert av… er det en slags kampvilje?, og det skjer alt for sjelden, og det er kanskje en mer enestående begivenhet enn, for eksempel, en skarve Picasso-utstilling. 

***

Forfatter Nils Henrik Smith leste om Dagbladets kutting av filmanmeldelser i går og undret seg over hva Elias Rukla, hovedpersonen i Genanse og Verdighet, ville tenkt om det kulturelle forfallet i vår samtid hvis han fremdeles levde. Han er nok dessverre død nå (han døde faktisk bare noen minutter etter at boka slutter (men det er en annen historie)), det er vanskelig å ikke tenke på Ruklas rørende lengsel etter en samtale, etter ånd, i Norge på tampen av 1900-tallet:
“Folk av Elias Ruklas samfunnssjikt snakket ikke sammen lenger. Bare kort og overfladisk. Man trakk nærmest på skuldrene av hverandre. Ja, kanskje også til hverandre i en slags ironisk samforståelse. Fordi det offentlige rom som en samtale krever, er opptatt. Der foregår det andre aktiviteter, som man sier. Man blir “kunstig” av å stå utafor og måtte fastslå at det offentlige rom er opptatt. Med “unaturlig” forbauselse må man fastslå at det ikke finnes lenger. Ikke finnes lenger, ikke finnes lenger. Ikke finnes lenger, slik at en dannet lektor, som Elias Rukla, plutselig kunne høre seg selv utbryte: Nei, nå har sannelig Kaci Kullman Five fått sukkersyke. Jeg undres på om det kan kombineres med å være topp-politiker? Hvorfor sa han det? Høyt, på lærereværelset, slik at alle kollegene hørte det. Måpte de av forbauselse? Nei, de måpte ikke av forbauselse. De nikket derimot megetsigende på sine hoder. Det lurte de på også. Om Kaci Kullman Five ville greie. Å kombinere. Det å være topp-politiker og ha sukkersyke. Det var sannelig ikke lett. Å, som Elias Rukla kunne lengte seg syk etter å ha noen å snakke med. Å, som han lengtet etter at noen skulle bryte ut av dette og si noe, om ikke annet, så bare med en referanse til at livet hadde annet å by på enn dette.”

Sabla bra greier. Når man leser det i dag er det vanskelig å ikke tenke: det var tretti år siden. Og nå er alt mye bedre! Eventuelt: den lengselen der stikker ikke av, den har kanskje alltid vært der. I virket til Solstad dukker lengselen og fortvilelsen naturligvis opp flere steder. “Ofte føler jeg at jeg ikke har lesere mer, bare ulykkelige konsumenter,” skriver han i Om Romanen, som opprinnelig var et foredrag holdt på Oktobers sommerfest i 1997. Der lar han seg forbløffe over hvordan en kulturseksjon i VG fra 1963 hadde passet bedre for den velutdannede befolkningen i 1997, mens “dannelseskravet” i kulturseksjonene har gått motsatt vei. Dette minner om måten kulturproduksjonen i Norge kan få oss til å føle oss som en stormakt, mange ganger større enn oss selv – mens mottagelsen av alle disse tingene, mediene og publikums evne til å absorbere det som kommer, får oss ned på jorden igjen, gir oss en eksakt fornemmelse av akkurat hvilken størrelse kulturnasjonen Norge faktisk har.

Solstad snakker om hvordan han vendte seg vekk fra arbeiderlitteraturen, og vendte tilbake til den litterære institusjonen, “på grunn av dens styrke til å fastholde det litterære verk, i et offentlig lys”. Jeg syns måten han baler med dette dannelsesidealet og hva slags plass det kan ha på slutten av nittitallet, ressonnerer ganske godt med trøbbelet jeg tror mange har i møtet med de ideologiske strømningene som gjerne oppsummeres i det mangetydige begrepet poptimisme, om kulturens skvis mellom beinhard kommersialisme, motstand mot “gatekeeping” og snobberi, og sikkert også tre-fire dilemmaer jeg ikke kommer på i farta:

“Etter at vi har fått en høyt utdannet befolkning finnes det ikke noe kulturbærende sjikt, det finnes ingen som gjør krav på å være det lenger, især ikke blant kritiske intellektuelle. Ingen kritisk intellektuell kan rette kritikk mot kommersialiseringen av kulturen ved å gjøre det på vegne av det kulturbærende sjikt. Det er det som er sannheten. Og på hvilke vegne kan man da rette kritikk mot kommersialiseringen av kulturen? På vegne av seg selv? 

Det kan man jo gjøre, og det har man vel også gjort, men det har ingen effekt. For på vegne av seg selv er man bare en konsument, på lik linje med andre konsumenter.”  

Eller hva med dette, fra Om meddelelsens problem 1 (Foredrag holdt på Eiker videregående skole for Norskseksjon av Lærerforbundet, 11. Oktober, 1996):

“Den opplyste allmennhet opplever seg selv som elitær. Det er eliten som ikke lenger vil være elite. Eliten abdiserer, og få savner den. Den lever videre som segmenter og rudimentære marginaler i rom hvor TV-prosjektørenes lys sjelden når inn. Den opplyste allmenhet forsvinner, og et samfunn hvor vi alle er like mye verdt i fritida, oppstår. Nå heter det ikke bare én mann én stemme, men også hver mann sin smak, som en del av den ukrenkelige personligheten. 

Det kan utvilsomt hevdes at vi aldri har hatt en lykkeligere befolkning i Norge etter at vi alle ble konsumenter i kulturell forstand. Aldri har folk flest kjent seg mer selvbevisste, mer selvstendige, mer meningsberettiget enn det de er i dag.” 

Det har vel ikke eksistert en bedre maskot for akkurat denne sørgmodigheten enn Solstad. Jeg tenker ikke bare på hvordan han fanger det i tekstene sine, men også om måten han noen ganger gjør en patetisk figur, når han ikke klarer å si nei til alt tøvet han forakter, men blir sugd inn i det som resten av oss. Da tidsskriftet Agora ga ut en bælfeit utgave som i sin helhet var viet ham i fjor, var jeg skuffet over at ingen hadde tatt seg bryet med å skrive en liten artikkel om Dag Solstad i TV-ruta opp igjennom tiårene. Det er en del flotte intervjuer å ta av så klart, det stukete sammenstøtet med Eva Bratholm i Bokbadet er for eksempel et svært viktig, pinlig øyeblikk fra nittitallet.

Det finnes også en flott episode av Bokprogrammet med Hans Olav Brenner i forbindelse med 17. Roman, hvor de tar en togreise til Bø i Telemark. Men husker dere under VM i fotball 2006, hvor han sakte morfet fra celeber gjest til å rett og slett bli utegående reporter for Tv2 fra Tyskland? Den jobben tror jeg han likte svært godt, jeg holder det ikke mot ham.

Klippet en slik tekst måtte gravitert mot er reklamen han var med på for Bokklubbene, 24 år etter at han hadde sagt at den burde nedlegges, fordi den var “en trussel mot den livskraftige radikale litteraturen så vel som mot venstresidas fornuft.” Det blir meningsløst å si at han møter seg selv i døra, både fordi kulturpressen naturligvis lot ham høre det den gang da, men også fordi han faktisk møter seg selv, i en krympet “pocket-utgave” i reklamen. Den er fjetrende, av mange grunner: 

1) Så god Dag Solstad er til å spille Dag Solstad på TV 

2) Det er rett og slett en kulturopplevelse i seg selv å merke hvordan selv en slik kødden, kommers og for mange sikkert nedverdigende reklame noen tiår senere kan gi seeren et stikk av nostalgi og tanken om at “på den tiden var litteratur synlig på en måte den ikke er i dag”

3) Den så tydelig viser den viktige delen av puslespillet som er at han ikke klarer å stå imot, protestene mot det platte og fornedrende er forgjeves nevehytt som kommer fra en mann som når alt er sagt og gjort er villig til å la seg krympe for å få plass i den norske bokhylla. Og det føles åpenbart at mange av oss leser ham beskrive de lengslene med nettopp det in mente, og jeg tror dessuten at Elias Rukla, hvis han hadde levd i dag, nok hadde tenkt sitt om utviklingen, men han hadde naturligvis vært pinlig klar over at han hadde vært med på denne sakte utglidningen selv. Naturligvis.    

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger