NTT er tilbake i sjelens augumber

GOD HELG alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform for jazzen, omegnen og hele livet! Vi er endelig i gang igjen etter ferien, og tradisjonen tro har vi allerede sprukket vår første deadline, så la oss ikke kaste bort for mye tid – dette er ting som skjer i uka som kommer:

1. Jan Ole Otnæs, jazzbooker extraordinaire, Nasjonal Jazzscene-gudfar, mangeårig Moldejazz-sjef og i det hele tatt, går av med pensjon og feires i morgen på Victoria East. Vi lover å komme tilbake med en samtale med Jan Ole i løpet av denne høsten, det er mye vi lurer på. Men i denne omgang ønsker vi bare å si takk for alle musikkopplevelsene, alle historiene og all generøsiteten – NTT hadde ikke vært det samme uten. Vi anbefaler portrettintervjuet Terje Mosnes har gjort varmt – og denne NTT-utgaven, hvor han forteller historien om da han booket Keith Jarrett Trio til Mo i Rana i 1969.

2. Sesongen er ikke over – denne helgen er det duket for Tynset Jazzfestival, som stiller med et svært fint program: Liv Andrea Hauge Trio, Sanskriti Shrestha og Erlend Olderskog Albertsen, Sigurd Holes Roraima og Hovedøen Social Club, for å nevne noe. Nydelige saker, rett og slett – les mer hos Jazzinorge her.

3. Nesten hver fredag siden oktober 2021 har Nesodden Frivilligsentral arrangert noe de kaller Fiin Fredag, hvor folk har kunnet få gratis hjemmelaget lunsj og en kulturopplevelse. Nå har støtten gått ut, men Nesodden Jazzklubb inviterer i kveld til støttekonsert på Flasken med meget sterkt program, hvor alle inntektene går uavkortet til tiltaket. Det er bare å møte opp!

4. Det stråler av Herr Nilsen for tiden, Oslo-klubben er godt inne i sitt 30. år og i morgen kommer Nils Landgren Funk Unit dit, et av jubileumsprogrammets høydepunkter. Litt tidligere på dagen kan du oppleve Herr Nilsen-stamgjest Dagfinn Nordbø og hans band – Det Norske Poesi- og Satireorkester, som spiller den sagnomsuste, lekre 16.00-konserten.

5. På søndag inviterer Jødisk Kulturfestival Trondheim til konsert i Synagogen, der Susanna synger Gunnvor Hofmo godt assistert av saksofonist og livskunstner Harald Lassen. De to er blitt et ordentlig radarpar – konserten skjer 14.30.

6. Den glimrende gitaristen Hans Mathisen har med seg et stjernelag når han møter KORK til dyst i Store Studio på torsdag: Petter Wettre på saksofon, Bendik Hofseth på saksofon, Per Mathisen på bass, Andreas Bye på trommer, Jason Rebello på piano, Arve Henriksen på trompet og Christian Eggen som dirigent.

7. Mari Kvien Brunvoll og Stein Urheim assistert av trioen Moskus i kveld på USF Verftet i Bergen, sier du? Jo, ja, vi skulle jo gjerne vært der.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Punkt-funk

Veslemøy Narvesen under konserten med Anja Lauvdal, Ole Morten Vågan og Maciej Obara på Punkt i går. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Denne helgen er det Punkt-festival i Kristiansand, denne konfliktfylte byen i sør (les Arild R. Andersens anmeldelse fra første dag her!). Det er virkelig en av de mest særegne festivalene i verden, med en helt egen estetikk og med et uttrykk som produseres der og da, og kun der. Som alltid mange interessante navn som sammenstilles og live-remikses, noen ganger også med helt vanlige jazznavn, som gårsdagens prosjekt med Ole Morten Vågan, Maciej Obara, Veslemøy Narvesen og Anja Lauvdal. Festivalen fortsetter i kveld og i morgen. Årets headliner, i den grad man opererer med slike, var en av funk-historiens råeste utøvere. Man hører det allerede på navnet: Nona Hendryx. Det tidligere medlemmet av legendariske trioen Labelle, og som senere fikk en suksessrik og alternativ og edgy solokarriere full av både funk, punk og pop, måtte dessverre melde avbud. Synd, men slik er det. 

Føl på savnet når du hører den nye singelen til Eivind Aarset og Jan Bang, men bli ikke helt overrasket heller. Noen av oss husker Bang da han hadde langt fagert hår, og da han senere lagde en avant voksen-housepop-plate for Virgin. Den fin-fine singelen «Legion» er ute i dag, album kommer i slutten av måneden.

 

Gode vibber med Amund Stenøien

Amund Stenøien. Foto: Sigrid Erdal

Det var ganske umulig å unngå den røde luggen til vibrafonist Amund Stenøien under Oslo jazzfestival nylig. Han spilte med minst tre glimrende band under talentprogrammet, men oppmerksomme konsertgjengere har jo fått med seg hans musikalitet en stund allerede. Han har nylig flyttet fra Trondheim til Oslo, og er nå aktuell med den imponerende modne debutplata Coming To Pass, der han leder en frekk kvartett bestående av flere av jazznorges nye favoritter som pianist Joakim Rainer Petersen, bassist Gard Kronborg og trommis Steinar Heide Bø.

Dere er ute på lanseringsturne for debutalbumet Coming To Pass nå. Fornøyd med å utgi plate under eget navn, og føler at dere har løst oppgaven dere satte dere selv?
– Utrolig fornøyd! Vi har jobbet med denne musikken i over to år nå og underveis tatt musikken ut på veien på to turneer og på plate – en prosess som både slutter og starter idag på en måte – som har vært helt utrolige opplevelser. En del av kjernen i dette bandet er en kontinuerlig utforsking av låtmaterialet vi jobber med, selv om vi har presentert det mange ganger før. Låtene fortsetter å gi utfordringer og inspirasjon, og senest i går på releasefest på Dokkhuset kom nye versjoner av låtene som var helt utrolige. Så lenge de gjør det opplever jeg det som en av oppgavene våre å fortsette å utforske dem, noe som er helt utrolig givende, og som gir veldig mening i min utviklingsprosess som musiker. Når det oppleves at vi ikke finner noe nytt på en låt så pensjonerer vi låtene, men det har enda ikke skjedd. Slik har vi kommet langt på vei med oppgaven vår – men vi har fortsatt masse mer spilling å gjøre! 

Hva legger du egentlig i tittelen?
— Veldig gøy at du spør. Dette er faktisk noe jeg har brukt mye tid på å tenke på, og som endte i en fin formulering på baksiden av LP-en til albumet.  Tittelen refererer til et gammelt engelsk uttrykk som ga meg en del tanker i tiden jeg utviklet musikken til albumet. I gamle tekster finner en ofte at en setning starter med «it came to pass…», etterfulgt av en hendelse. Slik er uttrykket en introduksjon av noe som har skjedd. Ved å lese dette mange ganger og ubevisst tenke på uttrykket kom jeg frem til at det er en utrolig avsluttende måte å beskrive ting som skjer – hendelsen kom og passerte. Dette står i kontrast til hvordan hendelser egentlig skjer etter min mening – de skjer og påvirker folk og fremtiden på en eller annen måte.
Dette fikk meg inn på tankene om hvor stor påvirkning en enkelt hendelse kan ha på andre, med alle eksempler en kan komme på. Så fikk det meg inn på tankene om hvor stor påvirkning en selv kan ha på andre gjennom handlingene sine. Omsider kom jeg frem på tanken på hvordan man som kunstner kan ha påvirkning på andre med kunsten sin. Noen har stor påvirkning, andre har mindre. Hva gjør at noe kunst treffer et publikum og andre ikke? Hvor stor påvirkning har man på dette selv?
Jeg likte at uttrykket var så tankevekkende, og synes tankene var spennende å følge. Jeg valgte å kalle albumet for Coming to Pass som et åpent spørsmål til hvordan det kom til å skje med musikken vår – kommer den til å påvirke folk eller kommer den kun til å komme for så å passere? 

Mer interessant enn å bare kalle albumet ASQ, ja. I bandet finner man en rekke sterke musikalske personligheter. Hvordan satte du dem sammen og hva er det som gjør at de passer så godt?
— Bandet består av utrolig dyktige folk med hver sine helt egne sosiale og musikalske styrker. Dette er noe jeg prøver å belyse i musikken også – kanskje en av de vanskeligste oppgavene som bandleder – ved å bruke styrkene våre i det skrevne materialet, og lage grunnlag for improvisasjoner som kan utfordre og samtidig få frem ens styrker. At vi har forskjellige sound som utfyller hverandre er noe jeg gjør kvartetten så spennende også, og er grunnen til at jeg ønsket akkurat Gard, Steinar og Joakim å spille med.
Bandet er samtidig godt fundamentert i felles musikalske interesser og referanser blant oss alle. Alle i bandet veldig nerder på rytmikk, for eksempel. Vi har også hørt på mye av den samme musikken før, spilt mye av det samme repertoaret og finner mye ny musikk sammen, noe som allerede ved starten ga en forståelse for formen for musikk vi spiller. Dette kombinert med å ha tunet oss inn på hverandre gjennom å ha spilt en rekke konserter, gjør det veldig givende å spille sammen nå. 

Du mener sikkert at line-upen er helt perfekt, men om du måtte hatt med en gjesteinstrumentalist: hva hadde du valgt? En liten artig trombone, kanskje?
— Ah, jeg har en rekke musikere jeg gjerne har lyst til å teste ut med bandet. Planene nå er å få det til å skje om ikke lenge. Fra å ha hørt mye på Joel Ross Good Vibes tror jeg å ha med en alt- eller tenorsaksofon hadde vært et veldig fint sound, samtidig som at blenden mellom vibb og el-gitar er nydelig. Har ikke hørt kombinasjonen vibb, piano/elektronikk og el-gitar enda, kunne vært veldig spennende. 

Hvorfor valgte du deg vibrafon, egentlig?
– Jeg startet på trommer, deretter gikk det over til klassisk slagverk i femtenårsalderen. Hadde noen utrolig fine år med både solospill og orkesterarbeid på klassisk slagverk med Jon Gunnar Gundersen som lærer. Snakket senest i dag sammen med Steinar om viktigheten av han som lærer for oss to og som ressurs i Trondheim. I blant fikk jeg muligheten til å spille vibrafon, som jeg bare ble mer og mer glad i. Vennene mine – Brede Sørum og Steinar – spilte samtidig jazz, og da jeg også fikk kick var det en herlig mulighet å sjekke ut vibrafonen mer med sin historie innen jazz. Etter det falt jeg helt for instrumentet. 

Har du to favorittlåter med vibrafon i en ledende rolle?
— «Mettle» av Lewis Wright med Matt Brewer og Marcus Gilmore. Lewis Wright er en helt fantastisk vibrafonist og komponist som jeg håper når flere lyttere. Trioalbumet med «Mettle» som åpningslåt har vært en av mine største kick, og er kanskje den viktigste utgangspunktet for trioen jeg har med Steinar og Anders Hjemmen. 

– «All the Things You Are» med Lionel Hampton. Enorm solo av Hampton. En av de første soloene jeg jobbet med, og finner til min glede elementer av den i spillingen min fortsatt. 

Ganske sprøtt at det finnes minst to glimrende vibrafonister fra Trøndelag som heter Amund, da.
— Det er en utrolig bra tilfeldighet. Har gitt mye glede over årene. Amund (Storløkken, bloggred.anm) har også gitt utrolig mye glede og vært en viktig inspirasjonskilde for meg i Trondheim. Samtidig som jeg fant instrumentet var han to år eldre enn meg og markerte seg som vibrafonist i Trondheim, blant annet med I Like To Sleep, som jeg dro og hørte flere ganger. Dette ga mye vind på bålet for meg. Før det spilte vi mye i slagverksensemble sammen, noe som ga meg mange anledninger til å høre han spille, noe jeg er utrolig glad for at jeg fikk. Har utrolig kick på spillinga og soundet til Amund. 

Hvordan har musikkmiljøet i Trondheim påvirket deg?
— Trondheim som konsertby har gitt muligheten til å oppleve musikk på et utrolig høyt nivå! Har vært på utallige konserter med Trondheim Symfoniorkester med Krzysztof Urbanski og Han-Na Chang med mine foreldre i oppveksten blant annet, for ikke å snakke om den jevne strømmen med fantastiske konserter på Dokkhuset som jeg har sett fra jeg var tenåring frem til nå. Helt enormt å kunne se noen av mine største forholder i byen jeg vokste opp i, blant annet Joel Ross med Marquis Hill Blacktet da jeg var seksten eller søtten, og spesielt klassisk og jazz-tilbudet i denne byen er utrolig høyt. Dette har vært viktig for å fordype meg i de sjangrene.
Det å oppleve jazzmiljøet i byen fra jeg var ung har også vært viktig for at jeg bevegde meg i den retningen tror jeg. Musikerne på Jazzlinja hadde alltid hatt en legendestatus da vi på videregående husker jeg, og vi var en gjeng som oppsøkte mystikken, noe vi hadde mulighet til gjennom konserter og jammer hele tiden. Dette var noe jeg ønsket å være en del av! 

Musikken gis ut av Sonic Transmission, samme dag som Amalie Dahl. Det er et ørlite label men med muligheter for å nå ut til spesielt interesserte verden over?
— Absolutt. Fikk øynene åpne for Sonic Transmission Records etter at Joakim ga ut sin plate der, fascinert av en utrolig hip katalog og et råere image enn mange andre labels med jazz. Labelet bygger på Ingebrigt Flatens ekspertise, arbeidsvilje, engasjement og nettverk, som jeg og veldig mange andre er utrolig inspirert av. Samarbeidet med han gjør at mye ukjent musikk som vår kan spres langt og nå ut til de rette lytterne! 

Jeg var på en konsert med en ung impro-gitarist som het Inga Stenøien. No relation?
— Det er storesøster! Inga spiller utrolig rått. Var på den konserten på Blow Out som du kanskje refererer til, og det var lenge siden jeg hadde hørt henne, det var utrolig kick. 

Er det noe som kjennetegner din generasjon jazzmusikere synes du? Flere har snakket om en melodiøs og mer moderne amerikansk vending.
— Har ikke hørt nok for å kunne si noe om det føler jeg! I likhet med meg selv er folk i ferd med å finne ut av hva vi skal gjøre, og bare i det jazzmiljøet jeg har tatt en del av i Trondheim finnes det utrolig mye forskjellige retninger i musikken som spilles og lyttes til, og enda mer under overflaten av det som vises. Tendensene du nevner er der, opplever at mange har smak i den retningen, men det har ikke noe som kjennetegner alle i generasjonen å gjøre med tror jeg. Det som kan sies er at folk tør å gjøre det de selv vil og at de er flinke på det. Det er veldig inspirerende. 

Du spiller i en haug band, hvilke andre kan vi oppleve utover høsten?
— Mange band med planer fremover! Skaali Kvartett slipper også albumet Headed for Something i dag, blant annet! Gleder meg utrolig til å spille mer med dette prosjektet. Det blir også flere konserter med det fantastiske bandet til Gard Kronborg, som nettopp spilte på Oslojazz, og gjenbesøk med bandet Monstera i høst. Mindre prosjekter i Oslo er også på agendaen nå som jeg har flyttet hit. Sist men ikke minst er vi nettopp ferdige med å mikse album med trioen Stenøien / Hjemmen / Heide Bø hos Vegard Rishaug i Øra Studio, gleder meg til å vise det for verden forhåpentlig i høst eller til våren!

Rasjonalromantiker Agnes Hvizdalek går til Borealis

Agnes Hvizdalek_Borealis. Foto: Thor Brødreskift

Vi har hatt flere forbløffende konsertopplevelser med vokalkunstner og impromusiker Agnes Hvizdalek de siste årene. Det er litt kjedelig å skulle bruke såpass drøvtygde ord som personlig og egenartet om det musikere driver med, men musikken hun er med på å skape føles jo nettopp sånn – tydelig og initiativrik musisering, med et element av regelrett trylling (hvordan er det mulig å lage de lydene?). Hvizdalek har vært aktiv på mange fronter, og for litt siden kom nyheten om at hun tar over som daglig leder på Borealis-festivalen, en fordomsfri og annerledestenkende festival som fyller Bergen med eksperimentell musikk fra mange forskjellige utgangspunkt hver vår. Vi måtte høre litt om planene hennes.  

Hei, Agnes – og gratulerer med ny jobb som daglig leder i en av landets mest interessante festivaler! Hva er det som gjør at Borealis skiller seg ut blant musikkfestivaler i dine øyne?
– Borealis har en veldig spesiell atmosfære, fordi den prøver å få til ting som egentlig ikke går an. Å tilgjengeliggjøre eksperimentell musikk på tvers av sjangre for et mangfoldig publikum er utfordrende. Samtidig er festivalen avslappet og lett å like. Man går inn i en slags utopisk boble der mange ulike mennesker opplever mye forskjellig musikk sammen, og det i seg selv er vakkert. Og så kan man ta det derfra: utveksle erfaringer og synspunkt, reflektere og lære av hverandre — kanskje forstå litt mer om hva det betyr å være menneske og bli minnet om hva vi kan få til sammen.

I hvor stor grad føler du at denne musikken får et lokalt preg – er det for eksempel en egen vibb når musikken fremføres på Borealis, og som ikke finnes andre steder?
– Bergen er en fantastisk by for kunst og kultur og det virker veldig logisk for meg at Borealis finnes nettopp her. Jeg kjenner ingen annen plass der det hadde fungert like bra.

Som daglig leder jobber du også sammen med en kunstnerisk leder – men tar du også med deg noen kunstneriske visjoner til denne jobben?
– Jeg tar selvfølgelig med meg min kjærlighet for musikk inn i denne jobben. Hjertet mitt banker sterkest for posisjoner som pusher grenser på en eller annen måte, så jeg har nok havnet på riktig plass. I musikken er alt mulig. Grensene er noe vi har tenkt oss ut for å kunne sortere ting i hodet. Det er viktig at de grensene oppdateres jevnlig for å ikke stå i veien mer enn absolutt nødvendig. En organisasjon som Borealis har et ansvar for å drive frem utvikling. Jeg er glad for at vi har en delt styringsmodell som gjør at dialog utgjør kjernen i alle beslutninger, samtidig med at arbeidsdelingen mellom kunstnerisk og daglig leder er tydelig. Det er sikkert en av hemmelighetene bak Borealis sin suksess.

Uten å generalisere for mye, virker det som at det eksperimentelle musikkfeltet er preget av et særskilt tett samspill mellom å jobbe med festival- og konsertarrangering og å jobbe som musiker og komponist. Hva betyr den vekselvirkningen for deg? Og har du alltid også søkt deg mot arrangering og andre roller i musikklivet?
– Jeg begynte å studere kultur- og sosialantropologi samtidig med at jeg tok enkelte fag ved musikkuniversitetet i Wien. Jeg jobbet for Østerrikes største konsertarrangør, Jeunesse og impuls-akademi og festival for samtidsmusikk i flere år. Senere studerte jeg Kultlurprosjektledelse i Lillehammer, Kulturledelse i Oslo og Kulturmangement i Wien. Det kjentes nødvendig å tilføre feltet noe som skapende og utøvende musiker, men det har aldri vært et ønske fra meg å «bare» være det. Det er viktig at det finnes folk som viser oss hva som er mulig hvis man hengir seg til kunstnerisk arbeid og jeg føler meg privilegert som har  hatt mulighet til å oppleve slike perioder i mitt liv. Men det er altoppslukende. Man stenger ute realiteten for å skape en ny en inni seg. Det finnes folk som får energi av det og som kan være på turné og i prosjekter hele tiden. Jeg er ikke en av dem. Jeg elsker å oppleve at ting skjer. Jeg liker å lytte og klappe, og hjelpe til og smile inni meg fra den bakerste kroken i rommet når bra ting foregår på scenen. Jeg trenger ikke å stå på scenen selv for å være glad.

Hvordan blir balansen mellom denne jobben og ditt eget virke som aktiv kunstner? Har du noen prosjekter fremover som blir særlig viktige?
– Borealis  er en fulltidsjobb. Jeg avslutter noen store prosjekter i høst, blant annet et bestillingsverk for NOW! Oper der Gegenwart. Og jeg er med i Ursus produksjoner sin variant av Purcell’s “The Indian Queen”. Jeg har ingen planer etter det. Jeg har spilt inn en slags teknoplate som hadde vært kult å få gitt ut på et tidspunkt. Ellers leker jeg med tanken om å få drive med musikk som hobby. Vi får se hvordan det går.

Jeg har hatt noen forbløffende opplevelser med å høre deg synge på konsertscenene de siste årene. Hvordan ble du trukket mot vokalkunst – var det en konsert eller plateopplevelse som åpnet øynene dine?
– Tvert imot tror jeg at min musikk har sitt utspring i et savn — at jeg følte det manglet noe.

Jeg lurer også på hvordan man utvikler et sånt språk – hvordan øver du, for eksempel?
– Man gjør det bare. Også utsetter man seg for situasjoner der man er nødt til å utvikle seg og finne på ting man ikke ante var mulige: Takke ja til å opptre på støyfestival, bli med på improvisasjonsklasser for instrumentalister ved musikkuniversitetet uten å studere der selv, prøve å lage musikk uten å følge noen regler man har lært om på skolen, ta opp og lytte, analysere, reflektere over og venne seg til ting som er uvante, lytte igjen, prøve igjen… det tar mye tid, men jeg tror det er en god øvelsem, og noe annet enn å øve på teknikker. Det kan være nyttig og gøy, men det kan også ødelegge musikken. Det er begrensende å hele tiden tenke at man allerede vet hva det er man skal få til. 

Finnes det noen innspillinger – låter eller plater – som har vært avgjørende for din lidenskap for musikken du driver med?
– “Gomberg” av Franz Hautzinger har sikkert preget meg. Soundtracket til Cirque du Soleil synes jeg var inspirerende før jeg kunne fransk. Min nyeste forelskelse er 廣陵散 (Info om 廣陵散 kan leses her). Det er 1000 år gammel musikk. Det forvirrer meg på en ekstremt underholdende måte og det har totalforandret hvordan jeg hører f.eks Grisey eller Lachenmann. Også må jeg plutselig tenke på en bunke med plater jeg tok med meg til siste eksamen i musikk på gymnaset: Mye Sofia Gubaidulina og Olga Neuwirth. Senere fant jeg nok frem til Laura Newton og Maja Ratkje. Det Eneste Jeg Vet Er At Det Ikke Er En Støvsuger av SPUNK er en all-time-favourite. Filament av Schiko M og Otomo Yoshihide er jeg også veldig glad i.

 

Siste spørsmål! Jeg leste et Jazzinorge-intervju fra 2020 med deg, og hvor det sto at du vurderte å plukke opp boksing igjen, og at du hadde tenkt å skrive en wikipedia-artikkel om «rasjonalromantikk». Spørsmålet mitt er i to deler: 1) Har du begynt å bokse igjen, og hva gir denne aktiviteten deg? 2) Hva er rasjonalromantikk – og fikk du skrevet wikipediaartikkelen? (I så fall kan du jo egentlig lenke til den).
– Haha! Jeg liker boksing og gjør det fortsatt av og til, men har nok ikke meldt meg inn noen klubb igjen. På et tidspunkt var det nyttig for meg å oppleve at jeg kan innøve reflekser for å forsvare meg og at jeg er sterk nok til å blokkere angrep og skade noen. Det behovet har jeg ikke nå, men jeg tror det gjorde noe med min selvforståelse den gangen. Også er denne sporten veldig kompleks, handler mye om psykologi og dynamikk mellom mennesker. Disse aspektene synes jeg fortsatt er interessante. Det har kanskje faktisk en sammenheng med rasjonalromantikk. Det handler om å bruke hjernen og at man kan lære å like ting. Det med wikipedia-artikkelen hadde jeg glemt litt, men det haster ikke, fordi ordet finnes jo ikke.

Toksisk åndelighet – en betraktning.

Mantana Roberts sammen med Tomeka Reid backstage på Blow Out. Foto: Dawid Laskowski/Blow Out

Det var noen strålende dager på Blow Out-festivalen i år (igjen). Grunnet bryllup og livet ble det kun to av fire dager i år, men de var til gjengjeld proppet med inntrykk, det var en glede å se det store og allsidige publikummet (selv om Terry og Lisbeth Nilssen-Love alltid vil være de viktigste hovedgjestene) som jeg føler er en integrert del av det som presenteres fra scenen.

Jan Ole Otnæs, den avtroppende lederen ved Nasjonal jazzscene og en virkelig hedersmann både i bransjen og som menneske, sa det godt under sin åpningstale på førstekvelden. Denne lille festivalen ble startet av ildsjeler fra miljøet som satte musikken og dem som er ekstra interessert i den i fremste rekke. Og slik er det fortsatt. Mange andre større festivaler er opptatt av vekst, nye publikumsmasser  og termer som «byutvikling» og «næring». Greit nok, men det er noe med det intime og varmende fellesskapet på slike mindre, ikke-pragmatiske arrangementer som er essensielt. Det var godt å oppleve i hvilken grad dette fortsatt er Blow Outs sentrale impuls. Som Hamid Drake uttalte etter triokonserten med William Parker og Anja Lauvdal, etter at noen i publikum naturlig nok uttrykte stor glede og respekt for trommeslageren: Dette handler ikke om meg, dette er noe vi gjør sammen. 

Men plutselig kom jeg på at jeg ikke bare er entusiast men også kritiker. Pussig at den store saksofonisten Matana Roberts ikke kalte på de samme følelsene som Drake, selv om det ligger i sakens natur at de skulle gjøre nettopp det. Roberts solosett minnet meg om noe jeg alltid har hatt problemer med, og det det plagsomme ved en slags påstått og insisterende sjelfullhet og åndelighet. Ikke bare at de nektet fotografering under konserten, kan hende de er vâr for blits, men det var også krav om «no clapping» underveis, samtidig som det Roberts presenterte skulle være full av varme og undring og fellesskap. Roberts brukte veldig lang tid på å snakke om Mr. Steve Lacy hvis sopransax de spilte på, for liksom å bruke hans storhet som en del av eget program. Likeledes snakket Roberts i store bokstaver om Hamid Drake og William Parker som de hadde møtt backstage, også disse var så store at de måtte omtales med fullt navn. Å hele tiden understreke at det man holder på med er så spiritual og vibey, byr meg i mot, det skjer i visse deler av jazzen og av retro-orientert rap og nu-soul. Det blir påståelig og selvhevdende, og bidrar faktisk med en toksisk vibe. Det hjalp litt at Roberts fikk oss alle med på å nynne til deres avsluttende soli, men konserten i seg var svært kort og temmelig underveldende. Som pressemann må jeg bare si: Show, don’t tell!

 

Hole i grenseland

Camilla Hole. Foto: presse

Vi har siden tidenes morgen vært opptatt av såkalte felt der jazz, folkemusikk og improvisasjonsmusikk møtes her i remsa. For saksofonist Camilla Hole er ikke dette noe eksotisk å la seg fascinere over, det føles som det grunnleggende hjemme, med andre ord det hun kommer fra og oppholder seg musikalsk. Nå er hun lynaktuell med albumet Eventyrferd sammen med trioen sin.

Hva er bakgrunnen for musikken på den nye plata di?
— Musikken på Eventyrferd blei til då eg fekk spørsmål om eg ville lage eit bestillingsverk til folkemusikkfestivalen Pederhusveka i Breim, då gjerne med utgangspunkt i trioen min med Knut Nesheim og Egil Kalman. Eg fant fort ut at det hadde vert kult å bruke anledninga til å grave fram musikk frå Breim som kanskje har blitt litt gløymd, og bruke materiale som eit utgangspunkt for videreutvikling og komponering. Vi presenterte kvar låt som eit musikalsk bilete, farga av abstrakte referansar frå jazzverda – slik kunne vi lage musikk på vår eigen måte og samtidig ta vare på noko historisk og vakkert.

Hvordan fant du faktisk frem til materialet?
— For å finne musikk har eg lett, høyrd og spelt meg igjennom bygdebøker, gamle artiklar på Nasjonalbiblioteket, folkemusikkarkiva og diverse scanna samlingar av innsamla materiale. Ein blanding av opptak og nedteikningar som må tolkast, og leite etter noko som fengar. Eg tok med ein god del og lærde vidare til Knut og Egil, som vi øvde og jamma på. Og til slutt sat eg igjen med låtar og idéar som fekk vere med vidare.

Hva kjennetegner låtene og historiene fra Breim egentlig? Fyll og kjærlighet?
— Haha, er jo sikkert mykje underliggande fyll og kjærlighet der vertfall! Men ofte føler eg det er ganske nøkternt – mykje bruksmusikk til sitt formål, ein har liksom ein slått, sang eller salme for kvar anledning. Ellers er jo folkemusikken frå Breim kjent som mykje springar (3-takts dans) i dur, og ein god del gammaldans. Tidligare var det mange spelemannslag og orkester i bygda, og dei var tidlig ute med å importere tysk gamaldansmusikk. Så håpet var jo å kunne finne noko litt anderledes, som «kjempen» Zakarias som var spelemann på klarinett, han har faktisk fått med to låtar!

Fortell litt om trioen din, dette er jo interessante musikere.
— Etter mange år som jazzstudent og henging i jazzmiljøet savna eg skikkelig å spele folkemusikk. Då fekk eg med meg to andre leikne og folkinteresserte «jazzera, Knut Nesheim på trommer og vibrafon(!) og Fredrik Luhr Dietrichson på bass, og lagde plata Halvemål. Knut har eg jo spelt mykje med i mange settingar, bl.a 10 år i BenReddik, og seinare OJKOS – så det er jo alltid nydelig! Seinare har Egil Kalman tatt over på bass, og det er jo heilt episk at han også spelar modulær synth. Det er heilt vanvittig kult måten han gjer synthen om til eit folk-klingande instrument og spelar slåttar på den. Det er så kjekt å spele og lage ting saman med dei!

I tillegg er det med to ganske forskjellige gitarister her. Hva bringer de til torgs?
— Hmm, eg veit ikkje om du blandar Sigrid Moldestad med Hedvig Mollestad? – du er såfall ikkje den første …

What? Er jeg i ferd med å bli pre-senil? Var overbevist at jeg hadde vært på konsert med henne da hun sang og spilte gitar. My bad.
— Sigrid er ein fantastisk folkemusikar (fele og vokal) og folk-artist som eg har sett opp til sidan eg kjøpte den første Spindel-plata mi, (og truleg mi første folkemusikkplate) då eg var sånn 13. Så då kunne eg ikkje gå glipp av muligheten til å ha ho med. Torstein Slåen er jo ein musikkmagiker uten like, alltid like spennande å høyre på, og spele saman med. Sidan eg fekk sjansen til å ta med nokre ekstra musikarar til bestillingskonserten tenkte eg at dei to var perfekt for å komplettere lydbiletet eg hørte for meg.

Hva er det du finner av personlig verdi i det forjettede «grenseland mellom folkemusikk og jazz»?
—Dette grenselandet er vel eit slags «heime», som eg skulle ønske ikkje hadde dette skille mellom seg, det går ikkje heilt opp for meg. Sjølv starta eg først å spele sax i korps, men blei allerede på barneskulen glad i folkemusikk. Prøvde å plukke slåttar på sax, men det blir jo håplause toneartar for ein 13 åring som aldri har spelt meir en tre kryss.. så etter noken år venteliste kom eg inn på fele på kulturskulen. Bratt læringskruve, men uheldigvis i eit generasjonsskille der det ikkje var noko særlig aktivt folkemusikkmiljø i bygda. Så då var det ungdomstid i korpsmiljøet som gjalt, og fela fikk ikkje tid. Og når eg starta på musikklinja var det plutselig ikkje noko problem å spele dei vanskelige slåttetoneartane på sax likevel. Og sidan har eg vingla mellom dei milljøa, kappleikar, folk og jazzfestivalar, jazz på Toneheim, folkemusikkstudier på Raulands-Akademiet, jazzlinje i Stavanger.. Så akkurat grenselandet mellom folk og jazz er kanskje egentlig utgangspunktet.

Du er/har vært med i OJKOS. Hva har det samarbeidet gitt deg som musiker og menneske?
— Ja, no har eg vert med sidan starten, og på Oslojazz hadde eg min siste konsert. Det har vert ei slags reise desse OJKOS-åra. Har jo lært veldig mykje praktisk då, som korleis skrive og arre musikken min forståelig for 16 musikarar, som har to øvingar før konsert, og korleis legge opp ein slik øvelse – kontra ein øving med kvartetten liksom … det er mykje greier som kan ødelegge for det musikalske der. Også har eg fått mykje erfaring med å sette meg inn i nytt stoff frå mange ulike komponistar, som har totalt forskjellig musikkstil, og måtar å skrive på. Og prøve å finne sin eigen plass for kvart nye prosjekt.
I starten var det litt overveldande, og tenkte dei andre forventa at eg skulle vere en sånn eller sånn saksofonist, passe inn i en storbandboks eller noko… men det er jo det som er kult med OJKOS, folk gjer sin greie. Og å skrive musikk for dei føltes som en «dette er din sjanse i livet»- opplevelse, som kan vere ganske drepande for kreativiteten. No er det litt meir sånn; musikk kjem og går, og det er berre ein av mange ting ein skal gjer i livet. Så kan ein skrive låta ein vil skrive der og då, uten å tenke så unødvendig stort rundt det – då er det kjekt å lage musikk.

Du hadde et spennende prosjekt med komposisjoner der, det rakk jeg ikke se. Fortell litt om det – er det håp om plate?
— Det var eit skikkelig kjekt prosjekt, eg følte eg var tru mot idéane mine, og fekk utnytta alle i heile ensemblet på den måten eg håpte på. Eg skreiv eit verk inspirert av livet i blokker og drabantbyar, fascinasjon over denne måten å bygge og leve på. Full av fantasi og undring – som mykje av litteratur og filmar som har latt seg inspirere av dette utopiske og dystopiske konseptet. Ane Bjerkan som var med på vokal og indisk harmonium hjalp meg med å skrive nokre fine tekstar som var med å farga heilheten. Vi tok liveopptak av konserten, og har skikkelig lyst til å gi ut noko av musikken og spele den igjen om vi får mulighet.

 

Mingus på tampen

Det er nydelig å oppdage at det er mye mer å hente i Charles Mingus’ siste innspillinger for Atlantic, selskapet han vendte tilbake til på slutten av livet. Disse platene er ikke sjeldne men har kanskje ikke hatt så veldig høy status. Jeg var bare i besittelse av etpar av dem fra før, siden jeg heller ikke var veldig aktiv platekjøper da de utkom.
LP-boksen Changes. The Complete 1970s Atlantic Studio Recordings er kostbar, men med tanke på all musikken man får: syv overraskende interessante album, i alle fall første halvdel av bunken, pluss en LP med uutgitte låter, samt innholdsrikt hefte og pene reproduksjoner, er det god valuta for pengene. På slutten led han av ALS og var lenket til rullestolen i studioet, der han likevel på en eller annen måte fikk rettledet en mer og mer enorm besetning. 

På de tidlige platene fra perioden var det et band med Dannie Richmond, Don Pullen og George Adams i kjernen.
Den første av platene, Mingus Moves, er av typen man roper «jøss» til høyttalerne av. Frodig og swingende er de første opplagte ordene som faller en i hu, og det er flott med vokal i «Moves».

Låten «Sue’s Changes» fra det herlige albumet Changes I er en helt egen perle. En avansert, femdelt og begeistrende låt som etter sigende er oppkalt og inspirert av kona og manager Sue og hennes mange stemningsendringer og varierte personlighet.

 

En annen nugget er det helt annerledeslydende albumet Cumbia & Jazz Fusion fra ’77, en heftig og fantaserende 28-minutter lang utforskning av treffpunktene mellom colombiansk folkemusikk og dens tilstedeværelse i områder av New York City, og den ekspansive jazzforståelsen i det minguske univers. Et stort ensemble bidrar med mange forskjellige sensibiliteter. Dette ble møtt med motstand eller skuldertrekk den gang, det er verre å forstå i dag.
Albumet også inneholder en annen lengre komposisjon fra det som egentlig skulle være musikken til den italienske filmen Todo Modo. Men alt ble etter en eller annen obskur konflikt fjernet fra filmen uten at Mingus egentlig fikk det med seg. Albumet blir uansett med på neste jazz-DJ-jobb.

 

Prisvinner Espen, nei, EMIL Bø ser tilbake på festivalsommeren

Trombonist Emil Bø har hatt en travel sommer – når han ikke har spilt med egne band som Neptune’s Habit eller kuratert en svær gjeng med improviserende musikere på Motvindfestivalen, har han skvist inn lysteknikerjobber, praktikantstilling på Kongsberg Jazzfestival og mottakelse av Oslo Jazzfestivals USBL-pris, som både medfører prispenger og spillejobb på festivalen til neste år. Da prisen ble overrakt før den litt selsomme Jan Garbarek-konserten i Den Norske Opera & Ballett for noen uker siden, ble Emil introdusert som Espen – et øyeblikk lurte vi på om festivalen hadde oppdaget et helt nytt trombonetalent! Men skitt au – gudene skal vite at vi har gjort lignende bommerter i remsa, og dessuten har kjært barn mange navn – det skulle bare mangle at en tusenkunstner som unge Bø hadde pseudonymer. Vi hauket i luren for å oppsummere sommeren. 

Emil Bø under en konsert med Neptune’s Habit på Oslo Jazzfestival. Foto: Øystein Kind/Oslo Jazzfestival

Er det mye aktivitet nå?
– Ja, vi reiser rundt med Leah, vi spiller blant annet på Universitetets Aula på søndag i Oslo. Også er det en classic eventjobb på lørdag med et par store navn og greier. 

Hvor mange sånne jobber blir det for tiden?
– Det er ganske få – to-tre i året, kanskje. 

Ja, så du skal ikke skryte på deg noe!
– Nei, jeg tror jeg blir spurt når ingen andre kan – når Even Skatrud er borte og sånn, hender det at jeg får en og annen jobb. 

Gratulerer med USBL-prisen på Oslo Jazzfestival!
– Tusen takk! Det var stas. “Espen Bø”, som jeg ble kalt. 

Det kallenavnet stikker ikke av med det første.
– Nei, kanskje jeg bare skal melde navneendring. 

Har du noen tanker om hva slags konsert du skal gjøre der til neste år?
– Det har begynt å surre litt i bakhodet, hva jeg skal finne på. Det blir noe lignende som da jeg spilte med Emil og venner ute i Middelalderskogen på Motvind, tror jeg. Noe i den gata. 

Skriver du mye musikk?
– Ikke så mange tradisjonelle låter, men jeg jobber en del med grafisk partitur og form. Når jeg lager band og musikk er jeg veldig opptatt av hvilke musikere jeg har med, og jeg skriver til dem. Det er litt sånn jeg jobber, og det funker bra for min del. Det er jo nok av folk som skriver låter.

La oss snakke litt om Emil Bø og venner – da du tok med deg masse unge musikere ut på Motvind og dere spilte små uannonserte konserter med ulik besetning rundt omkring i skogen.
– Det var veldig gøy og veldig samlende, egentlig. Det var en del av dem jeg ikke hadde spilt med, og mange som ikke hadde spilt sammen som fikk kick. Det er i hvert fall to band som har kommet ut av det til nå, og det er stas. Vi fikk med folk fra Tromsø, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo og Trondheim. 

Hvordan tenkte du da du inviterte folk?
– Jeg ville ha folk fra alle stedene, og jeg ville at det skulle være nokså balansert. Det handlet også om å finne noen som jeg var gira på å spille med og noen som jeg aldri hadde spilt med i det hele tatt og som jeg ikke visste hvordan hørtes ut. Det var litt utforskende. 

Var det noen aha-opplevelser?
– Det var noen klassiske musikere som var med, og det funka egentlig veldig mye bedre enn jeg hadde trodd. Det var blant annet noen duostrekk med Heidi Kvelvane og Jonas Evenstad, og de fikk enormt kick på å spille sammen. 

Vi har møttes en del rundt omkring på festivaler i sommer – hva er den fulle lista over hva du har vært innom?
– Kongsberg, Motvind, Molde, en festival i Polen, og så var jeg på Oslojazz og en liten tur på Øya. 

La oss gå igjennom noen av dem – åssen syntes du Kongsberg var?
– Jeg syns det var greit, det er litt vanskeligere å nyte konsertene når det blir så lange dager. Jeg var der som praktikant hele uka, en alt mulig-type som bidro rundt omkring. Det er vanskelig å være på festival og nyte når man skal være frivillig, men det var veldig stas å spesielt se at Kongsberg har tatt et tak når det gjelder ung-scenen, for der er det blitt kjempebra, med egen backstage, artistvert, mat og drikke og gode introduksjoner. Det var veldig kult. 

Var det noen av konsertene som stakk seg ut?
– Jeg så den trioen til Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og David Murray på Energimølla. Det var en lang en, men det var noen høydepunkter i den konserten. I tillegg syns jeg Ola Kvernbergs Steamdome-konsert på samme sted kokte, der hadde jeg et par kick. 

David Murray. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival

Du var praktikant – er det å jobbe med arrangering en naturlig forlengelse av det du driver med, føler du?
– Jeg tror det for min del, jeg er glad i å arrangere og skape noe. Jeg vet ikke om jeg vil starte min egen festival, men å jobbe sammen med Andreas Røysum på Motvind og fortsette med å arrangere ting her og der er en kul greie. Om man ikke føler det er nok jobber, må man jo lage dem selv. 

Er det mange i ditt miljø som tenker sånn?
– Spesielt etter corona har mange gitt seg, så det er et behov for å sette i gang nye ting. Det er viktig at folk arrangerer, og jeg tror jo at de unge musikerne har aller størst kapasitet til å gjøre det. Det er også støtte å hente, både i Frifond og lignende. Så veldig mange arrangerer små serier – i Trondheim kan jeg nevne ting som Antijazz, Konsertgalleriet, mange kule mindre greier. Det er populært å gjøre litt sånne ting. 

Du spiller jo mer og mer med Paal Nilssen-Love, som lager nye festivaler støtt og stadig. Er det en inspirasjon?
– Jeg synes det er veldig kult, jeg liker å være rundt hele biten, ikke bare konserten. Det tekniske aspektet, lyd og lys, er også viktig for meg. Det er gøy å være på Motvind, å se hvordan det utvikler seg der, også på den tekniske biten. Det er inspirerende å se musikere som Andreas og Paal arrangere ting – å skjønne at det også er en måte å leve av det, på en måte. 

På Kongsberg støtte du jo også på det man må kunne kalle jazz-Norges mest sagnomsuste frivilliggruppe, funksjonærene i KAOS-gruppa, som løfter og bærer og fikser og ordner. De har et eierskap til festivalen som også handler om helt andre ting enn den eller den jazzkonserten. Hvordan var det?
– Det var veldig stas å møte KAOS-gjengen i år, noe sånn hadde jeg egentlig ikke støtt på før på samme måte. De er bare gira på å rigge, at ting ser dritbra ut, at ting blir kjørt hit og dit. Samholdet de har er helt latterlig kult, det er masse forskjellige mennesketyper, alle er velkomne uansett hvordan og hvem du er. Det er en sinnssykt inspirerende gjeng. Og på mange festivaler handler det å være frivillig om å finne et samhold – når musikere er det, vil vi kanskje først og fremst ha gratispass sånn at vi kan dra på masse konserter – men de er opptatt av festivalen på en litt annen måte. 

Vi hopper videre, en times tid opp Numedalen fra Kongsberg. Hvordan opplevde du Motvind i Middelalderskogen? Der fikk vi både finvær og høljregn.
– Det funka jo selv om det regna – jeg var litt skeptisk, men med måten de satte opp telt, ordna med presenninger, bål og bålpanner gjorde det ingenting. Så lenge man hadde litt klær med seg, fungerte det helt fint. Jeg hadde mye å tenke på med den gjengen som skulle spille her og der, så jeg følte jeg var litt på jobb, men fikk inn noen gode konserter. 

Hva var høydepunktet?
– Mette Rasmussens Trio North – det var helt enestående kult, energien de hadde, og Mette som la seg ned på gresset foran bålpanna og spilte…

Jeg likte også saksofonisten Tobias Delius med tre av fire fra Joshua Abrams Natural Information Society.
– Ja, enig! Det var også en veldig fin ting. Men også duoen med Lotte Anker og Marilyn Mazur, det å sitte der og høre på regnet som faller ned, lydene når de fjerner vann fra den store presenningen, knitringa fra bålet… den stemningen der. 

På mange konserter, gjerne de som er helt improviserte og hvor det ikke alltid er så mye lyd, får man jo ofte tenkt litt på “forstyrrelser utenfra” og hva de betyr. Et pip i en barterminal, eller at det går i en dør. Det er jo helt forståelige lyder, men noen ganger kan det dessverre være anstrengende allikevel. Men uti skogen var det liksom ikke noe å gjøre med mye av det, barn som løp rundt og hadde det gøy, susingen i tretoppene, og regnet. Det er egentlig ganske deilig.
– Ja, man må bare slippe seg og tenke at “det er sånn det er nå”. Selvfølgelig er det fordeler med konserter inne også, men da får man kanskje ikke til det samme akseptet, følelsen av at man må godkjenne og godta naturen. Om man irriterer seg veldig over den slags, tror jeg Motvind er vanskelig. 

Du sa også at du gjerne skulle ønsket deg enda mer stillhet hvor man bare kunne kjenne på skogens ro.
– Ja, det var veldig hippe DJ’s der, men for min del hadde det også vært kult i starten av dagene. Det blir kanskje mer naturlig når festivalen legger på en dag til i 2024, det å få kjent litt ro i skogen. Og man trenger jo ikke å henge der DJ’ene spiller for fullt hele dagen heller, det styrer man selv. Men det er veldig deilig å bare være der. Det blir på en måte en ferie, selv om man er på festival. 

Ja, man blir ikke like tappet for krefter.
– Nei, det er noe annet. 

Så skal vi til Molde. Du dro rett dit etter at Motvind var ferdig?
– Ja, jeg våkna i halv fire-tiden og så var det å sette seg i bilen.

Åssen var den turen?
– Den var grei, turen fra Molde til Oslo var en million ganger verre. Men vi rota oss bort med Google Maps, kjørte over et fjell ved Lesja, havna på noen grusveier, det var ikke måte på. Turen tok 9-10 timer, det var litt uventa å kjøre i timesvis uten å møte på en bensinstasjon på veien, men det gikk akkurat. 

Åssen var kontrasten med Motvind?
– Det er to helt ulike festivaler både musikalsk og stemningsmessig. I år virket det som at folkelivet i Molde var litt dødere enn vanlig,. En sabla bra festival, men jeg syns kanskje at stemninga var litt tam med tanke på alt det som gjør Molde til Molde: at det er stappfullt med folk som er ute og jazzer. Men inne i konsertlokalene var det jo tilnerma fullt på nesten alt. Så det var folk i byen. 

Ja, men det var noe rart – for eksempel den takserveringen på kulturhuset Plassen, hvor mange av konsertene finner sted og hvor det har pleid å være åpent. “Stengt hvis det er uvær” sto det der, men det var jo bare litt regn og ellers overskyet, og jeg kan liksom ikke se for meg at dét kvalifiserer til ordentlig drittvær i Molde.
– Ja, de greiene der, både oppe på taket og nede i Kafé Kurt i foajeen, er jo helt begredelig. De kunne solgt en del øl, men stenger så fort de kan. 

Men jammen på gamle kulturhuset var bra!
– Ja, festivalkroa var et høydepunkt på Moldejazz, det har det vært etter covid. Skikkelig bra stemning, det er varmelamper der så du kan sitte ute, og det er lite nok inne på jammen til at det blir skikkelig kok, lavt under taket, murvegger, litt høyt volum. Ikke minst er det veldig kult at så mange fra Jazzlogen spilte med folk som Emmet Cohen. Det ble “her er vi for å jamme”, ikke konsertjam, som jeg føler at det har vært tidligere når den var i Kafé Kurt. Det var deilig å se. Mange er litt skeptiske og mener at jammen skal være for alle, at så mange som mulig skal se på – men for en festival kan det være greit at det er musikernes plass først, og så kan folk henge seg på.  

Ja, og de som virkelig ville se på den fant jo fram og slapp inn. Og da er det kanskje enda mer spesielt.
– Ja, det blir noe helt annet – riktig stemning. 

Har du noen konserthøydepunkter på Molde ellers?
– Nå må jeg tenke litt… Trygve Fiske-konserten med Trondheim Jazzorkester var jævlig bra. Og så styrte jeg lys på Superspreder på kort varsel, det var også gøy – de spiller kongebra konserter. Og jeg digga den Terje Rypdal-konserten til Hedvig Mollestad – fy faen, et av sommerens høydepunkter. 

Hedvig Mollestads Sky Music – Tribute to Terje Rypdal. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Ja, det var kult at det var midnattskonsert også, og litt halvfullt, folk var litt møre… det var en vibb der.
– Ja, folk var slitne, men det var respons fra salen på kule ting som skjedde. En sliten entusiasme på enden av festivalen, det er en kul greie, ass – selv om jeg kunne ønske at det var en Ståle Storløkken-solo inni der et sted. Men det får så være. 

Hvordan syns du henget fungerer på de ulike festivalene?
– På Motvind er musikere og publikum i ett, men greiene på Molde syns jeg funker bra. På Kongsberg henger man på Energimølla og havner kanskje på et hotellnach, det er fint det óg, men det er kulere stemning på Molde sånn sett. Det skjedde noe etter corona, jeg satt der på festivalkroa som ung musiker og så kom hele Jazzorkesteret opp – det var veldig stas. Jeg ser på veldig mange yngre musikere at det e et enormt kick å ta en øl og slappe av med heltene sine. Det er lagt til rette på Molde, mens på Kongsberg blir det mer en vanlig tur ut. Det er ikke nødvendigvis så negativt, jeg tenker jo ikke at musikerne skal være for seg selv heller, men det er kult at det finnes. 

Så kommer vi til Oslojazz.
– Det er uten tvil den beste for unge musikere med Talent-greiene sine. Da får man hotell i fire-fem netter, og så dekker de mat, middag, lunsj og nattmat, du får ukeskort på Ruter, dekt reise og nå får du spille på både Herr Nilsen og Blå, som er kule og relevante steder framfor hvordan Sentralen og Salt føles. Jeg syns også de promoterer bandene på en kul måte, det fungerer skikkelig som en showcase-konsert. Det var også bra workshop-opplegg med Kaja Draksler og Susanna Santos Silva. Ikke minst var det en kul erfaring å spille i fengsel også, som man gjør som endel av det programmet. Det var stas, altså, Oslojazz er dritbra. De klarte også å fange festivalvibben i år. Det har jo vært på Salt, og det er på Sentralen, men nå føltes det som det kontinuerlig var konserter på Blå, Herr Nilsen og Victoria – steder man henger. Det føles bedre. 

De kveldskonsertene med showcase-band på Herr Nilsen føltes som et naturlig samlingspunkt for de som ønsket å fortsette festivalen utover natten. Og jeg vet jo at Makulator, som ligger rett borti høgget lekte med tanken et år på å gjøre en liten jam i bakgården sin under festivalen – det er mange muligheter i det området!
– Jaja, og Becco, som ligger rett bortenfor det igjen, var også et hengested – det funker også veldig bra.

Emil Bø med Neptune’s Habit på Blå. Foto: Torill Krook Karlsen/Oslo Jazzfestival

Hva var høydepunktet?
– Det var nok å spille Talent-konsertene med Neptunes Habit og den løpeturen fra gig på Blå til Victoria for å legge igjen det siste kruttet med Andreas Røysum Ensemble. Det var stas, selv om jeg var jævlig sliten. 

Ja, du spilte ganske bøs trombone på den konserten også, merket jeg. Øyvind Brække fikk rollen som den subtile trombonist.
– Hahahaha, det var kanskje på kanten til overtenning, men det var gøy å ha gjort det. 

Neptune’s Habit slutta i det øyeblikket Røysum Ensemble skulle gå på scenen. Tok du drosje for å rekke det?
– Nei, jeg fant en Voi, men jeg måtte løpe opp til Kafé Hærverk for å finne den. Også var festivalsjef Øyvind Larsen på telefon, så han hadde ikke fått med seg at vi skulle utsette den konserten litt, jeg tror kanskje ikke Andreas hadde sagt det – men det gikk jo akkurat. Jeg lurer fortsatt på hva som ble sagt ute på scenen før jeg kom inn. 

Andreas Røysum Ensemble. Foto: Joakim Lied Haga

Det ble uansett en fin konsert på festivalen, det slo meg at de kunne vært husband for et eller annet, spilt faste gigs. Eller hver dag under en festival.
– Det er vanvittig kult band, synd de ikke får spilt mer – de burde bare vært booka overalt, det kan jeg si som vikar. 

Jøss, er du ikke fast?
– Nei, jeg er med når det trengs, det er så mange som får barn. Håper det blir mer av det fremover. 

Stakk noe seg ut ellers?
– Kvartetten Schemes fikk jeg med meg en konsert av, og shit, det er bra. 

Du fikk prisen før Jan Garbarek-konserten i Operaen, så la oss snakke litt om den. Hva syntes du?
– Jeg så samme konsert på Jazzfest i Trondheim. De samme låtene, de samme formene, de samme soloene. Det er på kanten til kjedelig. Men Garba var friskere i år og spilte på kanten til jævlig fett et par steder. Jeg fikk faktisk et ganske stort kick av spillinga hans som jeg ikke trodde jeg kom til å få. Jeg skulle bare ønske at han bare spilte med noen folk som virka gira på å spille med ham. 

Ja, det var påfallende, jeg ble litt trist av den konserten. Det er et gap mellom hvor oppsiktsvekkende god form han er på instrumentet sitt fremdeles, og hvor lite samspillsglede det er i det bandet. For meg handler det ikke om estetikken, han kan jo spille akkurat hva han vil – jeg skulle bare ønske at det virket som at de ville være der litt mer.
– Enig, spesielt bassisten og pianisten – det virka virkelig som at de hadde en helt vanlig dag på kontoret. Det er trist å se. 

Fremover spiller du mye med Leah, som også har en skive på trappene som vi sikkert kommer tilbake til i remsa – hva slags greier er det?
– Det er et spennende band, det er gøy sosialt å spille med, og Leah Engevold skriver kul musikk. Det er popmusikk med noen sinnssyke akkorder – det er alltid gøy å høre hva hun lirer av seg. Det er jo også “streit “ formmessig, du har jazzpopvibben, men hun gjør noe helt annet med harmonikken. Leah er helt rå å jobbe med, det skjer mye kult denne høsten – vi spiller på Dølajazz, vi var nettopp på Bylivsdagene på Gjøvik, på søndag spiller vi i aulaen, det er slipp på Parkteatret i Oslo og så videre – det blir en bra høst. De nye låtene hun lager er next level. Plata som kommer er veldig kul, men vi spilte den inn ganske raskt, og Leah selv endte på sykehus to dager under innspillingen. Live er det veldig kult.

Leah. Foto: Sondre Moshagen

Det som slo meg da jeg hørte på den i sted er at den låter litt hot, i den gamle jazzbetydningen av ordet – blåserrekker som virkelig blir med i samtalen.
– Ja, den har litt brautende licks fra trombone, trompet og sax. Hadde vi spilt inn nå hadde vi kanskje droppa noen introer på blås…

Ikke si det, da!
– Nei, det er en sjarm over det, en veldig søt innspilling syns jeg. 

En klassisk jazzdebut, på en måte?
– Ja, veldig førsteplate, gitt ut sjæl, brenner våre egne cd’er, det er veldig hjemmelaga selv om det er miksa og mastra i Rainbow. Eller, nei, masteren er George Tanderø. 

Du var et av intervjuobjektene i vår store trombonespesial i forrige nummer av Jazznytt. Er det blitt trombonens sommer?
– Ja, det kunne absolutt vært mer, men jeg syns det har vært en ganske bra norsk trombonesommer. Guro Kvåle har spilt mye, jeg, Erik Johannessen, Kristoffer Kompen, Blåsermafiaen ruller videre i sin egen takt og så videre.  

Og Øyvind Brække har ikke bare spilt trombone, men bidratt med spontanpoesi både her og der, og det har faktisk vært oppsiktsvekkende vellykket.
– Altså, for en legende. Han har også noen kommentarer underveis på konsert som gjør at man bare skratter, det er helt latterlig. Det går rykter om at Marthe Lea ønsker å lage en bok om ham, det kunne vært kult. Jeg er blitt godt kjent med Øyvind etter hvert. 

Hvordan ser høsten ut i Trondheim, synes du?
– Det skjer jo mye gøy, Dokkhuset skyter fart, det er kommet til noen nye folk der og jeg kommer til å arrangere noen jammer. Vi skal lage noen frijammer på PØKK som jeg tror kan bli bra også. Litt kappleik-aktig, at man trekker lapp for å se hvem man spiller med. Jeg gleder meg – du trenger ikke å spille helt fritt heller, men det skal være random besetning. Så starter Antijazz, der skal jeg spille med mitt nye band Accept It med Heidi Kvelvane, Christian Meaas Svendsen, Patricia Wybranczyk, det blir kult. Også blir det slipp av plate med trioen på Nakama og jeg er med på kommer noe som heter KRISE med Kristian Enkerud Lien på Sonic Transmission. Det blir en platehøst. 

 

Utblåsninger: Et par konsertnotater fra Blow Out og omegn

Andreas Røysum, William Parker, Egil Kalman og Hans Kjorstad. Foto: Dawid Laskowski

De tre medlemmene i Miman har sluttet å spille, og pulsen toner sakte ut, det blir nesten helt stille, men William Parker er ikke ferdig på guembrien han plukket opp et godt stykke uti settet. Han fortsetter å spille på instrumentets dypeste streng. Det hadde vært en fin slutt akkurat her, tenker jeg – det føles umiddelbart som at de er i ferd med å bomme på avkjørselen, noe som skjer en gang i blant i helimprovisert musikk, hvor bandet blir nødt til å romstere rundt i den musikalske logikken de har skapt seg de siste tyve-tredve minuttene, på jakt etter en ny, passende avrunding. Jaja. Det har jo vært et fint, mildt og merkelig musiserende sett, og av alle “feil” en slik konsert gjør, er det ofte lett å tilgi akkurat denne. Jeg tar meg i å tenke på et sitat av avistegneren Fredrik Stabel, et eller annet om at “hvis rabarbragrøten er for lang, kan man klippe den i to” – hvis du synes en slik session blir i lengste laget, kan du jo snike deg ut og starte pausen frem til neste konsert et par minutter før. Det er lyttingsfrihet i dette landet, tross alt. Akkurat der vi sitter, i to av flysetene som står langsmed veggen ut mot Toftes Gate, er det riktignok vrient å utøve denne friheten uten å virke demonstrativ – men det får så være. Jeg har fremdeles friheten. Den er bare litt pinlig å bruke akkurat nå. Og der oppe på scenen fortsetter musikken.  

Ved strengeskruene i toppen av instrumentet har Parker underveis festet en rasleanordning som ser ut som to bananfargede horn med masse ringer i – eller, når jeg tenker over det, kan man kanskje like gjerne si at det ser ut som to små bananer. Pulsen fortsetter, litt sterkere, han er inni en slak volumkurve som har strukket seg i noen minutter nå, og jo lengre og lengre den går, jo mer endrer også proporsjonene på alt det andre som har skjedd i løpet av settet seg. Bassklarinettist Andreas Røysum blåser et dypt ul med masse overtoner, Egil Kalman legger seg inntil ham med den finurlige modulærsynthen som det stikker utallige små kabler i alle slags farger opp av og som han virkelig spiller fint på. Dronen blir rikere, den blir noe å gå inn i. Felespiller Hans Kjorstad, Mimans tredje medlem, begynner å spille noe som høres ut som en gammel melodi inni der. Så slutter pulsen. Parker legger ned guembrien og plukker opp et lite blåseinstrument som han monterer et rør i – herregud, det er muligens litt sent med et nytt parti nå. Men det skjer ikke. I stedet setter han den til munnen og blåser ett høyt KVEKK, og i den miniskule stillheten som oppstår hos alle de fire musikerne rett etterpå, griper en begeistret publikummer sjansen og begynner å le og applaudere. Sett slikt, de visste hva de gjorde allikevel. 

23. august

***

Sommeren består av fire ulike faser: Forsommeren, fellesferien, skrellet og AUGUMBER, forstått? Vi er inni den beste fasen nå. Augumber-lørdagene er lørdagenes svar på pakistanske mangoer. Hvilket er interessant, all den tid augumber i seg selv er årshjulets svar på mokkabønner. Jeg sier ikke at dette henger helt på greip, det var ikke jeg som skapte reglene.   

30. august (18. augumber)

***

Ferdinand Bergstrøm, Inga Stenøien og Håvard Skaset. Foto: Dawid Laskowski

“Kan Jon, kan vi”, sier Audun. Det er et interessant perspektiv. At trommeslager Jon Christensens glødende interesse for idrett skulle legitimere det at vi bruker åpningen på kveldens andre sett til å sniktitte på VM-finalen i 1500-meter, hvor Jakob Ingebrigtsen blant annet konkurrerer mot denne bisarre Narve-skikkelsen, samtidig som vi nyter gitartrioen bestående av Inga Stenøien, Ferdinand Bergstrøm og Håvard Skaset, høres ut som noe som ikke nødvendigvis vil holde vann i friimpro-konfliktrådet. Det føles rett og slett som om vi gjør noe ulovlig, men Audun vil ikke vite av det. “Vi har jo nettopp vunnet Ella-prisen, noen privilegier må det føre med seg”. Jo, ja. Det skal sies at vi har opplevd ekstase i skjæringspunktet mellom musikk og friidrett før, da jubelen over Karsten Warholms aller første VM-gull på 400 meter hekk spredte seg inne i teltet på Øyafestivalen mens bruset fra Spiritualized og Oslofilharmonien vokste for en håndfull år siden. Det er naturlig å oppsøke dette stedet igjen. 

Settet begynner, de tre gitaristene kravler og kribler rundt på gitarene sine, mens løperne annonseres og jogger inn på indre bane. Noe er galt – lydtekniker (og bassist (og Blow Out-booker)) Magnus Skavhaug Nergaard piler opp på scenen med lutet rygg og bytter kabler frenetisk (jeg bruker ordet “frenetisk” for mye, står det i margen av notatene mine). Skaset demper strengene med håndbaken sin og spiller en instendig rytme mens Bergstrøms venstre hånd har forsvunnet langt opp på gripebrettet i en tommelposisjon han tilbringer mye av resten av settet i, som en katt som har kommet seg opp i trekronen og er litt i stuss over hvordan den skal komme seg ned igjen. Inga Stenøien krafser på nylonstrengene nede ved broen der de er festet med små knuter, og i lyset fra Mirs lamper kan du se alle de små hakkene i gitarens overflate etter mye behandling, særlig nedenfor denne broen av en eller annen grunn. Kanskje det er vinkelen. 

Gitaren er ofte et litt tørt instrument i friimpro, jeg tenker på det en uke senere når jeg ser Ketil Gutvik sette i gang nok et sett i den 21 år gamle konsertserien Gutvik Ukentlig. Konsertserien er en sjelden fugl av mange grunner, ikke bare på grunn av den lange monologen han har det med å holde før hver eneste utgave hvor han gjenforteller hele eller halve historien (inkludert oppkjøpet av den lille gule sparegrisen på en lekebutikk jeg antar må være gamle Edwins på Oslo City), og ikke bare på grunn av hvordan alle settene starter i denne underlig gjenkjennelige biotopen som er så preget av gitarspillet hans, med store binderser, gamle fotorullbokser og en og annen bottleneck, dette musikalske mikrostudiet han har brukt år på, og som høres ut som gitarens småsurrete indre monolog, og som settene noen ganger, men slett ikke alltid, sniker seg ut av. Nei, Gutvik Ukentlig er også underlig fordi den er et fenomen som oppstår i skjæringspunktet mellom Skrellet og augumber, hvilket er et naturlig tidspunkt for en festival (som Blow Out), men et helt snålt tidspunkt for en konsertserie, for konsertserier er tross alt er ting som hører den velsignede hverdagen, semesteret, til. Men nok om det – gitaren som improinstrument er som sagt ofte litt tørr, litt utilpass med å faktisk være gitar, og det er mye buzzing, kravling og gnissing i det løperne tar plass ved startstreken. 

Vi hører lav, begeistret kommentatorsumming fra en smarttelefon et sted i lokalet. Herregud, noen andre gjør det samme som oss! Om noen oppdager mobilen til Audun nå, kommer jeg simpelthen til å si det er et reportasjegrep, vi er på jobb. En god grunn til å skrive som besatt i notatboken akkurat nå. Det føles som at de der oppe på scenen også følger med på løpet i det startskuddet går. Skasets innstendige rytme blir mer og mer intens, 300 meter, 600 meter, krafsingen og plukkingen til Stenøien og Bergstrøm tiltar i styrke, Ingebrigtsen kommer omsider opp i teten, men det ser liksom ikke så suverent ut, intensiteten øker, jeg lurer på om vi klarer å holde tett ved målgang hvis det blir gull, men der kommer det en brite, og der kommer det en flageolett, der kommer han der Narve, det er fremdeles en eim av svart magi og faustus-myter rundt ham, og der blir Jakob slått, og akkurat i samme sekund kollapser også spenningskurven til de tre gitaristene, de lander i et formidabelt spjoioioioioing, noen har funnet fram en bottleneck, det minner om musikken bak en scene i en roadmovie hvor bilen har fått motorstopp på en støvete landevei og hovedpersonene står og venter på at neste trailer som er på vei nordover skal plukke dem opp. 

Men musikken stopper naturligvis ikke, for bare tre minutter og tredve sekunder er gått. Ble det to nordmenn på pallen? Hver gang Audun vipper frem skjermen for å ta en sniktitt ser vi beherskede norske fjes, britisk jubel, Narve som har fått seg bronsjemedalje som han biter i med noen forrykte grimaser mens gitaristene befinner seg i et klirrete og svisjete parti. Det er pussig – jeg har vent meg til hvordan 20 eller 30 minutter i en slik konsertsetting føles. At det er to eller tre assosiasjoner, kanskje, eller faser av konsentrasjon. Kanskje fire – jeg har ikke telt nøyaktig. Å bringe inn konsentrasjonen man har under et mellomdistanseløp, med sine tre-fire fortettede minutter, bringer denne tidsoppfatningen ut av fase. Det blir et interessant sett videre, Bergstrøm henger fremdeles helt i toppen av halsen, Inga fortsetter sin fingerrappe behandling mens Skaset stemmer gitaren sin ned, ned, ned, til du kan se strengenes dype vibrasjoner på ti meters avstand, det er som om de er bronsefarget tang som duver i vannkanten og de lager et skimrende klirr, stadig saktere, som en olabil med skruer løs på vei ned en bratt bakke. Skaset slår meg som en gitarist som har slått seg til ro med gitarens gitarhet her. Musikken roer seg… hvor er settets slutt? Med ett kommer det en høy lyd. En dør åpner seg like ved scenekanten og det forbausete oppsynet til pianist Jonas Cambien åpenbarer seg og alle ler. Han trodde det var slutt allerede – og når du tenker over det, fikk han jo også helt rett i det. 

23. august (11. augumber)

***

Jeg har begynt å ta med meg en notatbok på stort sett alle konserter jeg er på i det siste. Det er en fin måte å koble av, og koble til på. Dessuten ser det fryktelig seriøst ut. Men det finnes ennå konserter hvor jeg glemmer den, og da sender jeg kryptiske små notater til meg selv. Når jeg går igjennom de siste ukenes meldinger finner jeg en kryptisk liten en: Visp Strønen. Gudene vet hva det skal bety – men det hadde vært et fint navn på en nesten vektløs norsk trommeslager.

***

På veien hjem litt senere på kvelden tenker jeg på bunkene av tekster som aldri ble helt ferdig denne våren, og notatene som har hopet seg opp fra konserter gjennom sommeren. Små korn til NTT som aldri rakk deadline, anslag til større artikler, diverse skrammel og skrap. I vår lagde vi et Jazznytt-nummer med Trombonen som hovedsak, om noen ikke har fått det med seg, og i forbindelse med det hadde vi en rundebordsdiskusjon hvor trombonist Morten Thomte, som blant annet har vært med i Søyr, var en av deltagerne i tillegg til Erik Johannessen, Emil Bø, Guro Kvåle og Øyvind Brække. I tillegg til musikerjobben har Thomte i en årrekke også vært en høyst kreativ programskaper i NRKs kulturavdeling, blant annet om musikk (herunder inkludert jazz). Da jeg sendte ham en lang utskrift av den samtalen, rettet Morten opp noen småfeil før han spurte meg hvordan jeg hadde tenkt å strukturere saken. Han kom med et forslag: 

“Hvis det ikke er et prinsipp, kan du jo begynne hvor som helst? Og kanskje rammen da kommer av seg selv? Jeg gjorde det engang med episode 5 (av seks) av et radioteater jeg en gang instruerte. Den episoden fungerte ikke i manus og til slutt lagde jeg en overskrift på alle delene, klippet dem ut, kastet dem opp i luften og så hvor de landet,” skrev Morten. 

Litt etter litt har jeg begynt å lempe alt jeg har skrevet over i et og samme dokument. Det er som om de gjennomgår en forvandling da – de er ikke skrap lenger, men en haug med planker, spikere, hammer og sag som kan bli til en farkost, kanskje en redningsflåte eller til og med et lite helikopter som kan ta meg så langt unna at jeg kanskje kan se landskapet på nytt.  Det blir en fin høst. 

***

Jeg mister retningssansen i store dagligvarehandler, men av en eller annen grunn har jeg alltid en presis oppfatning av hvor langt jeg er fra hylla med sylteagurker. 

20. mai

***

Knowing me, Knowing you

 

Alle sanger higer etter å bli tidsmaskiner, og de gode får det noen ganger til. Når du hører en bli spilt, er det lydlige produktet i grunnen bare en hel masse tid lagt oppå hverandre, spor for spor, noen studiodatoer, men låta griper om seg, den tar øyeblikkene du opplever mens du lytter til den om og om igjen, gir dem en likhet, som noen ganger lar deg reise mellom dem, som lar dem ta farge av hverandre, fremstå i hverandres lys. Det er derfor du skal være litt forsiktig med akkurat når du setter på en favorittlåt. Forferdelige øyeblikk kan smitte den, gi den en misfarge det er vanskelig å fjerne. Andre ganger nøyer låta seg med å skape noen fornemmelser, et slags felles, kjent landskap eller en viss tilstand du kan motta omverden med. 

Om du hører på helt improvisert musikk, er det, unntatt i noen ganske sjeldne tilfeller, annerledes. Sånn musikk er teleskop, eller mikroskop, som lar deg granske eller være i strømmen av ustanselig nå på en litt annen måte. Når du setter på et opptak av denne musikken, setter du på et øyeblikk. Noen ganger tåler det gjentatt granskning, om og om igjen – mens det andre ganger holder med en runde eller to. 

Når du setter den på, kan den blande seg med det som skjer rundt på en annen måte. En gammel fanebuse i den overarbeida nettbrowseren som plutselig begynner å spille av en Rick Beato-video, helikopterrotorer og flyalarmer, tung, hurtig gange uti trappeoppgangen.

En lenke til albumet Fairytales for daydreamers lå i mailboksen min mandag morgen. Utenfor lavet det ned jevnt og trutt, det måtte ha kommet 6-7 centimeter til, på toppen av snøen som hadde kommet på toppen av den nye isen som hadde lagt seg over den gamle, skitne, uverdige isen. Utenfor, i den store bakgården, var det i ferd med å bli aktivitet i innhegningen med en barnehage. På omslaget av albumet var det et uskarpt sort hvitt-bilde av to skikkelser som står under en paraply og tråkker i snøen. Deg hører jeg på i dag, tenkte jeg. 

Det er en trio, på bass hører vi Henrik Sandstad Dalen, som også er en pådriver i Nice Things Records, kollektivet som har sluppet albumet. De to andre musikerne er Amalie Dahl på saksofon og Jomar Jeppson Søvik på trommer. Opptaket er fra Kafé Hærverk i 2022, der Nice Things hadde en labelkveld og trioen spilte sammen for aller første gang. Det er et sympatisk møte, i grunnen ikke overraskende at Dahl/Søvik/Dalen er blitt en trio som har spilt flere konserter, både her til lands og rundt i Europa. 

Det er et pussig øyeblikk som inntreffer mot slutten av “Chapter 1”, hvor Amalie Dahl og Jomar Jeppson Søvik liksom er et lite urverk som har gått i stå sammen – hun er alarmsignalet mens hans flammende kantslag er sekundviserens tikking. Etter hvert puster hun gjennom saksofonen, mens Dalen får plass til å føle seg frem med bevrende bue og hvin på kontrabassen. Det går om lag en skoletime før vi hører dette. Musiseringen har ikke hatt hastverk med å nå klimakset, tvert imot. Noen ganger føles evnen til å vente på ideer fra noen andre som forutsetningen for at musikken faktisk får bevegd seg til helt andre steder. Essensen i møtet, om noe kan kalles det, føles som de stedene der de liksom plukker seg frem – Dalen med harpe-aktig plukking, lyst i registeret. Søvik med raske, lodne kølleslag over trommene, Dahl som tar inn omgivelsene, kakker i materialet som om saksofonen var et metallisk fjærkre på jakt etter korn og øser ut av sitt påtagelig store overskudd av ideer med noen ganger sprø, noen ganger spiss, noen ganger luftig tone. 

Det er en fin, utvungen følelse ved mye av det Nice Things Records gir ut, du kan tyde det på omslagene deres, ta for eksempel Torstein Slåen og Sigurd Ytre Arnes hverdagslige Mann med Blå Jakke. Det er flere virkelig ålreite ting på selskapet – ganske nylig kom for eksempel den svært gode og smårufsete saksofonisten (og bartenderen (?) og konsertarrangøren) Aksel Røed ut med en trioskive som er litt heitere, og går litt mer rett på sak, enn dette siste opptaket. Den er full av liv og varme – gode melodier har den også, det er en trio som er øm i det ene øyeblikket og rabulistisk i det neste – som en god venn, kanskje. Labelkvelden til Nice Things finner sted om litt under en måned, 13. april. Da er det vel kanskje bart på bakken, men ikke ennå – utenfor har en barnehageassistent (en ung onkel i dette tilfellet) funnet frem en snøskuffe og måker for harde livet. For et kjør. Han heller små hauger med snø over unger som sitter på bakken og skriker av fryd. Nye kommer til. Snart sitter hele barnehagen bortetter gjerdet, i en snøfonn som vokser rundt dem, de roper “meg og”, “meg og”, “meg og”! 

13. mars 

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger