Vi snakker med festivalmusiker Thomas Strønen og dykker i NTT-arkivet etter lesestoff om syv andre konserter i denne hendige digitale lommeguiden til Kongsberg Jazzfestival.
God sommer, og velkommen tilbake til Now’s The Time! Noen av dere lurer kanskje på hvorfor vi er tilbake allerede nå, selv om vi varslet sommerferie i vårt siste nummer. Men om dere leser introen der med lupe, vil dere se at vi bare skrev at det var den siste fredagen dere hører fra oss på en stund. Og i dag er det som kjent onsdag. Dette er ikke en ordinær utgave av remsa, det er mer som en liten leserguide til Kongsberg Jazzfestival, som starter i dag. Vi har et ferskt intervju med festivalmusiker Thomas Strønen, og i tillegg til det har vi gravd frem noen saker fra arkivet med artister som spiller på festivalen. Det finnes andre festivaler også – Karoline Ruderaas Jerves rapport fra fantastiske Mandaljazz er ute på Jazzinorge.no nå, og anbefales på det varmeste. På vår søsterside kan dere gjennom hele sommeren lese anmeldelser fra flere festivaler – godt lesestoff også for den som ikke har vært på festivalen!
Det er NTT-prater i Jazzboksen hver dag fremover klokka 12, Audun er forhindret fra å komme, men jeg skal gjøre mitt beste – stikk innom!.
Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Det eneste Thomas Strønen trenger, er et ørlite beat
Thomas Strønen finner beatet. Foto: Tommy Johansen
Trommeslager, bandleder og komponist Thomas Strønen har sett frem mot denne uka en god stund nå. I fjor fikk han i oppgave å være festivalmusiker på Kongsberg Jazzfestival, og nå skal det kvitteres med tre konserter: trioen Strønen/Sandsjö/Krüttli på torsdag, Strønen/Bry: A World without borders feat. Time is A Blind Guide på fredag og bestillingsverket «Et ørlite beat» med et splitter nytt, folksomt ensemble på lørdag. Vi snek oss innom generalprøven med sistnevnte band på mandag for å kjenne litt på nervene og forventningene.
– Det blir gøy, det gjør det. Jeg føler jeg har vært svanger med noe alene i ti måneder. Det jeg var mest nervøs for var egentlig å presentere musikken for musikerne på den første øvelsen. Men nå har jeg gitt det fra meg, det har fått nytt liv i hver enkelt musiker, danser, i filmen og alt det andre.
Hva er det du lurer på når musikerne blir presentert for musikken for første gang?
– Jeg vil jo først og fremst at det jeg har skrevet skal resonnere i musikerne jeg har med. Jeg har hatt dem i hodet og føler jeg har skrevet musikk som for eksempel Ståle Storløkken både kjenner seg igjen i på keyboard og piano, men som også utfordrer en side i ham. Sånn har jeg tenkt i hver enkelt musikers tilfelle, alt er skrevet til dem. Så hvis de kjenner at det ikke funker så bra for dem, eller at det ikke klinger sånn som jeg har ønsket… eller at de ikke får kick, ikke sant. Det å skrive er ikke en egotripp, «gjør det som står på papiret», jeg vil at de skal digge, ta eierskap og kjenne at det resonnerer i dem. At det er noe de kan få fargelagt med sin personlighet. Det er en grunn til at jeg har spurt akkurat dem. Dette er et veldig gjennomkomponert verk – musikerne må funke med det skrevne, og så må ensemblet funke. Derfor har jeg med noen nøkkelpersoner som jeg vet har jobbet sammen før, eller som jeg har jobbet sammen med. Jeg har tenkt veldig mye på personligheter, sosialt. Hva slags personer jeg ønsker å ha rundt meg, hva slags energi – for jeg har visst at det blir krevende. Det er krevende fordi jeg har skrevet noe over lang tid som jeg skal sette ut i livet, det er krevende musikalsk og det er krevende å ta en lederrolle i et nytt ensemble.
Vi må snakke litt om tittelen – «Et ørlite beat». «Et beat» føles som et særegent uttrykk i norsk jazzspråk. Når vi for eksempel snakker om beats i hip hop-betydningen på norsk, er ordet hannkjønn, men dere jazzmusikere snakker stadig om «et beat» eller «beatet». Hva er årsaken til at du valgte akkurat det ordet?
– Det er flere grunner til det. Det som dalte ned i hodet mitt er en historie fra 1998, hvor jeg var på turné med andreklassen på Jazzlinja. Vi hadde en fridag i Oslo og var på Blå, på konsert med SPUNK. Der var også Bjørnar Andresen, som jeg på den tiden verken kjente eller visste hvem var. Det var en bra konsert, jeg husker at det var kjempekick, nye ting for meg som jeg ikke hadde hørt så mye på. Bjørnar hadde for vane å kommentere konserter underveis, og på et tidspunkt tok han med seg en stol og satte seg opp på scenen for å få mer føling med bandet. Han kontemplerte og lytta, såvidt jeg husker sa han ingenting da. Men til slutt var det over, vi klappa, og da reiste han seg og gikk bort til mikrofonen, kikka på bandet og sa «det eneste dere trenger, er et øøørlite beat.» Han satte fingeren på en helt essensiell ting som jeg har tenkt mye på siden innenfor mye fritt improvisert musikk, hvor det har vært en del dogmer og regler for hva man kan gjøre. Ikke opprinnelig i frijazzen, litt mer i hardcore impro-miljøet i Europa, hvor man ikke skal spille melodier, ikke skal spille fast puls. Sånne ting. «Beat» behøver ikke være fast puls, det trenger ikke være metrisk. Men å ha noe som gjentas – en rytmisk frase, toner satt til et forhold til hverandre som ikke er helt vilkårlig… det var det som dalte ned i hodet på meg.
I tillegg har jeg et sterkt forhold til old school hip hop-musikk, som jeg har hørt veldig mye på. Der snakkes det mye om beat. Jeg er også opptatt av bevegelse, det var også derfor jeg inviterte med dansere. De siste 12-14 årene har jeg skrevet mye musikk for danseforestillinger. Jeg elsker også å danse selv og har en sønn som er god på det, et litt annet nivå enn meg igjen. Der snakker man selvsagt også mye om beat. Jeg har skrevet en tekst som blir resitert av min far og blir avspilt under konserten. I det hele tatt er jeg vel en person som tenker mye på eksistensen. Takknemligheten for hvor heldig jeg er som våkner opp hver dag. Jeg kan godt si at jeg har jobbet for ting, men jeg er til syvende og sist utrolig privilegert som får lov til å leve det livet jeg gjør. I forbindelse med dette her, har jeg tenkt mye på bevegelsen i det minste felles multiplumet som vi alle deler, hjerteslaget. Dét kombinert med evnen og muligheten vi har til å bevege oss. Jeg er en veldig fysisk person. Jeg var et unntak i jazzmiljøet da jeg studerte, jeg var han som var ute og løp hver morgen og ikke var så mye på nachspiel. Ikke for at jeg skulle være i god form, jeg har bare elsket å løpe. Jeg har alltid kombinert de tingene med å komponere og skrive, både tekstlig og musikk.
Man kan naturligvis problematisere bruken av «beat» kontra «slag» – jeg er jo veldig tilhenger av norsk språk. Sønnen min er hip hop-danser, og når jeg snakker med ham er 50% av ordene amerikanisert, liksom. Men her syns jeg det passet. Vi skal ikke lage hip hop i det hele tatt, men jeg har en preferanse inni meg som folk kanskje ikke hører til vanlig. Det trenger de ikke å gjøre heller, men her er den Vi har med to hip hop-dansere som ikke kommer til å danse hip hop – men det er det de er. Jeg har også et annet prosjekt med de to og en sanger hvor jeg spiller mye old school beats. Jeg liker den pulsen, at du kjenner at noe drar i deg. Gjerne ikke så overtydelig – det trenger ikke være opplagt at «her er noe du kan danse til». Jeg syns mye jeg har skrevet her er… jeg skal ikke bruke ordet «catchy», men i min verden føler jeg at jeg har bydd litt på. Melodier, groover, ting jeg syns er gøy å spille. Jeg prøver ikke å være smart eller intellektuell – det er langt fra Time is a Blind Guide. Skjønt, jeg tror ikke de som hører på vil tenke «det her kunne vært spilt på Kirketorget», vi er ikke helt der.
Trommeslagere er ofte en bra inngang til improvisert musikk, for man får lov til å se på improvisasjonen i større grad enn på mange andre instrumenter hvor det kan være litt mer lukket. I ensemblet er det ikke bare dansere, det er mange musikere med bakgrunn fra det man litt keitete kan kalle «kunstmusikk». Handler bevegelsen litt om å gi visuelle innganger til den typen musikk?
– Det gjør det, faktisk. Jeg har tenkt mye på det, og i det hele tatt filosofert mye rundt hva som gjør en konsert, hvilke satte former vi har. Jeg skal ikke ta alt for store ord i munnen, men ofte tar jeg meg i å savne noe. Det handler gjerne om luft i musikken. Jeg har spurt meg selv om hvordan min ideelle konsertopplevelse hadde vært, og det hadde vært å få stimulert flere sanser. At musikken som presenteres ikke føles tvunget frem, at det er mye lek i den selv om den er komponert. At den har en ledighet og det er rom for improvisasjon et sted. Noen ganger har jeg tenkt på hvor deilig det ville vært å ta en timeout underveis i en konsert. Fem minutters stillhet hvor man bare hviler ørene. Jeg var på konsert med JøKleBa en gang, det var også på slutten av nittitallet. De spilte superintenst i ti minutter, og så reiste de seg opp og strakk på seg, prata litt. Så satte de seg ned og spilte litt til. Sånn fortsatte de, i ni-ti økter eller «småsett». Det syntes jeg var utrolig forfriskende. Det har jeg tenkt på her. Det blir noen innslag av pust og visuell kunst, ikke bare musikk.
På Time is a Blind Guide-konserten har du samarbeidet med fotograf Knut Bry. Er det en helhetstankegang rundt alle disse tre konsertene til sammen?
– Ja, det gjør det. Jeg har hatt lyst til å leke litt mer og slippe opp litt i musikken. Jeg kan være ganske streng med meg selv, både når det gjelder komponering og hvordan jeg bruker tiden min. Og jeg er litt lei av at alle skal assosiere meg med sånn stillferdig…
Spisepinner på trommer?
– Ja, ikke sant – hallo, jeg gjør andre ting enn det! Selv om jeg ikke egentlig har noe behov for å bevise noe. I år kjenner jeg bare at har lyst til å gjøre andre ting. Den nye musikken som er komponert til Time is a Blind Guide bærer også preg av det. Det er litt mer temperament, litt mer åpent og det melodiske kammermusikk-preget er tonet litt ned. Jeg er nok ikke en person som… jeg skriver ikke leserinnlegg, går ikke i så mange demonstrasjonstog. Men hvis man kan utgjøre en forskjell uten å påtvinge det, synes jeg det er fint. Og det har jeg snakket med fotograf Knut Bry om. Vi har diskutert et mulig samarbeid lenge. Under den konserten skal jeg ikke få folk til å føle noe spesielt, jeg har bare lyst til å vise frem flott kunst, de helt fantastiske bildene han har tatt. Og så kanskje sette fingeren på en helt sentral problematikk her og nå. Nordmenn er veldig beskyttende og redde for å miste godene vi har. Bildene hans retter oppmerksomheten mot noe vi faktisk er pålagt å bry oss om etter FN-konvensjonen.
Time is a Blind Guide var i utgangspunktet også inspirert av boka Fugitive Pieces. Er det et prosjekt hvor noe av poenget er å ta inn alvoret i annen kunst?
– Ikke helt bevisst, tror jeg. Men det egner seg nok godt for det. Utgangspunktet var Fugitive Pieces av Ann Michaels som jeg leste om og om igjen mens jeg skrev det første bestillingsverket til Time is a Blind Guide. Det er et anvendelig ensemble for det. Men jeg føler ofte at ord følger musikken. Mange av musikerne jeg spiller med er opptatt av de samme tingene – bøker, flim, å lage mat, dans. Når jeg snakker med andre kunstnere, handler det veldig mye om det samme, uttrykt på ulikt vis. Det er helt naturlig å være opptatt av form, komposisjon og uttrykksevne i alle former.
Til sist er det en triokonsert med Otis Sandsjö på saksofon og Marie Krüttli på tangenter. Hva er årsaken til at det ble akkurat de to?
– Jeg har spilt et par konserter med Jo David Meyer Lysne (også med i «Et ørlite beat», journ.anm), Ståle Storløkken, Otis Sandsjö og meg. De andre er med i dette bandet, og jeg kjente at energien Otis har appellerte veldig til meg. Vi fant veldig tonen, også sosialt. Han var en positiv vind, så jeg ville gjøre noe med ham, men kanskje ikke ha med de jeg gjorde andre prosjekter på festivalen med. Otis skrøt veldig av Marie, jeg sjekka ut musikken hennes og snakket litt med henne. Vi diskuterte om vi skulle møtes før og jobbe, men bestemte oss for å ikke gjøre det. Vi møtes på Kongsberg og lar det være sånn. Så da ender jeg opp med tre grader av komposisjon – det helt frie, Time is a Blind Guide som er et band som har jobbet mye sammen og hvor det er mye komponert materiale og mye åpent – og til slutt har vi bestillingsverket som er helt nytt og veldig komponert.
Det høres kanskje ut som en sunn miks for din del også?
– Ja, jeg trengte nok ett prosjekt som ikke tok plass i det hele tatt. Torsdagen blir bare gøy, liksom. Da treffer jeg to fantastiske musikere uten noen plan om hva som skal skje, og så bare spiller vi.
Tror du du rekker å se noen konserter?
-Jeg har planer om det, det er masse fine ting som skjer. Jeg håper det – men jeg går litt inn i bobla rundt sånne ting. Senest i forigårs gjorde jeg om hele formen på bestilingsverket, skrev om en del stemmer, jeg satt i går og skrev nye stemmer og printa ut… det jobber i hodet hele tiden. Men jeg drar opp på onsdag, og så går jeg etter innfallsmetoden.
***
Vi ønsker Strønen og alle hans musikere lykke til under årets festival. Her er et utvalg årgangs-NTT-saker om andre artister under årets festival!
1. David Murray møter knoll og tott
Trioen David Murray, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten går på scenen allerede i kveld på Energimølla klokka ni. Innen den tid rekker du kanskje å lese Ståle Liavik Solbergs lille guide til Murray (riktignok med en og annen kranglete youtubelenke) – og om ikke det passer, skrev vi også en rapport fra den gangen denne trioen debuterte på Kafé Hærverk, samme uke som Sun Ra Arkestra var innom byen:
«Når de tre musikerne går på, sprekker demningene nærmest umiddelbart, åpningstrommesalven i “Dewey’s Circle” er et røsk i lytteren, og den ustoppelige lyden av PNL bare fortsetter, Håker Flaten krummer nakken frem over bassen, kniper øynene igjen, hviner når han spiller og Murray spenner tak og liksom skyter ut av bulderet i bånn. Andre ganger setter han seg ned og lytter mens nordmennene spiller romslige deler av settet sammen eller hver for seg. Etter hvert finner han frem bassklarinetten også. De har god tid – Håker Flaten spiller en vakker solo, fester kloa rundt lyseste og mørkeste streng og tvinger dem av gripebrettet, de tar seg tid til en tango. På vei inn til andresettet ser Paal Nilssen-Love sitt snitt til å skrive ned noen stikkord på blokka til skribentkollega Johan Hauknes, før han fortalte at det er trettiseks år siden han første gang møtte Murray – den gang var det PNLs far, Terry, som hadde booket ham til Stavanger. Han satt ved et bord oppe ved scenekanten denne gangen også. Det var vanskelig å vite hvilket bein man skal stå på når andresettet åpner med «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman», igjen var det dette med tone, den blå kjernen, det føltes som en sjelden opplevelse å høre Murray spille melodien i forskjellige registre før han nok en gang fant flukt gjennom ny og gammal jazzhistorie.»
2. Guostes greier
Foto: Jan Martin Gismervik
Guoste Tamulynaite er artisten når Kongsberg Jazzfestival arrangerer konsert i Steinhuset for aller første gang i morgen klokka 15.30. Fantastisk pianist med klassisk bakgrunn, og som dukker opp i en rekke sammenhenger der improen møter nymusikken, men hun har også tjenestegjort i et altmulig-ensemble som Skarbø Skulekorps. Som bildet antyder er Guoste også tverrdisiplinær, hun jobber med kostymer, scenografi – ja, alt som er gøy.
Jeg, altså Blogghalvdel Filip, snakker med henne i Jazzboksen klokka 12 i morgen, og vi har snakket med pianisten, komponisten og tusenkunstneren flere ganger før. Hun er del av vår store pianospesial i Jazznytt, du kan lese et intervju med henne i forbindelse med at hun ble leder av Ny Musikks komponistgruppe, eller første gang vi slo på tråden, tilbake i mai 2019:
«Moren min har oppdratt meg alene. Hun tjente ikke noe særlig, så da jeg fylte to år reiste hun til Valldal for å plukke jordbær. Mamma er tøff, så seks år gammel fikk jeg lov å være med og haike til Norge sammen med henne. Slik har jeg tilbrakt elleve somre av mitt liv blant de høye fjellene i Døving, hvor jeg fikk mine beste barndomsminner. Familien mamma jobbet for var så hyggelige og lot meg øve på pianoet de hadde hjemme hos seg, og jeg fikk til og med tjene litt penger ved å spille konserter på gudstjenesten for de polske og litauiske arbeiderne. Norge ble til et drømmeland for meg: Snille mennesker, nydelig natur og et ønske om å en gang kunne komme tilbake. Da jeg fullførte videregående var jeg klar til å forlate Litauen. Plutselig dukket Norge opp igjen i tankene, og siden jeg hadde en kusine og noen bekjente i Oslo, virket studier her som en fin mulighet, så jeg kom hit for opptaksprøven på NMH i mars og flyttet i juni 2010.»
3. Ned kaninhullet med Steamdome
Foto: Ola Kvernberg. DISCLAIMER: «Dere må klistre på en 5 meter lang legals-remse under så INGEN andre enn NTT tør å bruke dette bildet mot meg en gang»
Ola Kvernbergs Steamdome-prosjekt er klare for sin tredje omdreining senere i sommer, men det er The Hypogean-versjonen vi møter på Kongsberg. Vi har gjort et langt intervju med ham om den plata tidligere, som bør kunne være fin oppvarming:
«Tematisk handler det om introduksjonen av mer synther – jeg har virkelig dettet nedi det kaninhølet det siste året. Jeg har ikke kunnet noe om det før, da har det vært mer fett med synth, og lekt med en og annen preset. Jeg har skjønt at det er et univers der, men det er omfattende og jeg har størst glede av ting om jeg går metodisk til verks. Det var det samme da jeg gravde meg gjennom jazzhistorien kronologisk, jeg liker å ta ting i rekkefølge. Jeg kjøpte en Novation Summit. Todd Terje var synth-mentor, som hjalp meg å finne én med nok headroom til at den fortsatt er fet når du blir god på synth. Den er modulær – jeg får frysninger av å tenke på hvordan man kan forme en lyd helt fra et sagtannsignal til at du kan modulere den til helvete. Det er vanvittig – baking, liksom! Det har vært et megakick det siste året. Noe av det artigste i komposisjonssammenheng er instrumentering. Det jeg elsker av ny musikk handler ofte om et oppheng i instrumentering – hva er det der? – også var det kanskje tverrfløyte oppi der, og så svak en trombone kan bli, bare i samme oktav… også blir det et nytt instrument. Det har vært en drivkraft, jeg har prøvd å lage noen egenreferanser. Noen plater har sitt eget premiss. Der kom den igjen… for eksempel er det synthbass og elbass på absolutt alle låtene. En sjelden gang river Nikolai Hængsle seg fra fortøyningene og får holde på sjøl, men ellers ligger det helt unisont, på venstre og høyre side. Det er jo en syntese det også, egentlig.»
4. Bêls epoke
Foto: Maxime de Bollivier
Kvintetten Bêls fantastiske debutalbum My head is about to explode begeistret oss i fjor og fredag klokken 14.00 kan kvartetten oppleves på Energimølla. Bandleder og saksofonist Sigrid Aftret er en svært interessant musiker, som blant annet jobber mye med den unge franske impro-scenen – i Bêl har hun med seg saksofonist Sol Léna–Schroll. Vi snakket med Aftret da Bêl-skiva kom ut i fjor:
«Bêl er jo et drømmeprosjekt initiert av meg selv hvor jeg har muligheten til å utforske musikkidentiteten min uten kompromisser. Den identiteten som kommer frem her er preget av musikk jeg har oppdaget i stor grad i voksen alder, som Henry Threadgill, Anna Webber, Steve Coleman og mye av den estetikken som man finner på Pi recordings. Musikken er nokså gjennomkomponert, og er ofte satt sammen av kontrapunkter og rytmiske motstemmer. Musikerne har frihet innenfor en del rammer, men forholder seg alltid til en gitt struktur som ofte er klavebasert heller enn taktbasert i tradisjonell forstand. Jeg skriver stemmer for alle instrumenter, også trommene.»
5. GURLS just wanna have fun
Foto: Sanne Funder Nygaard
GURLS og Trondheim Jazzorkester har vi skrevet ganske mye om i remsa. Live-albumet deres ble trukket frem som et av årets høydepunkter da vi oppsummerte 2022 – og vi har svært varme minner fra konsertene sommeren 2021, hvor jeg blant annet skrev begeistret om dem fra Mandaljazz. Da skiva kom ut, publiserte vi også notatene til den anmeldelsen:
«Å utvide trommeløst band med 2 trommiser – ikke vits i å gjøre noe halvveis. Også veldig typisk dette orkesteret å ha to trommeslagere som sitter så tett oppå hverandre at de kan levere tamburiner til hverandre uten å reise seg
HØNS? Ja. Hønsejazz fra blåserne på låt (“Fruity Looty”???) men også second line-aktig – NU-HØNS?!???
Nydelig Tuba-solo av Heida M (litt lav) – Kadense med noen vakre blåserharmonier, muy bestillingsverk
GURLS JUST WANNA HAVE FUN (yes tittel)
Fin vibrafon fra Amund Storløkken => Fyllekvitter (her mener jeg “fuglekvitter, journ.anm), theremin-aktig synth og et lite riff fra blås.
Noen har åpenbart lagt på en ekstra kubbe på bålet utenfor, lukter bålpanne (“bålpanne – ildens P1?”)»
6. Joakim Rainer Trio
Joakim Rainer Petersen spiller sammen med trioen sin på den svært viktige Energimølla-konserten lørdag klokka 13.00. I 2022 ble årets mottakere av Jazzintro-programmet med den hårete undertittelen «Året unge jazzmusiker». I vinter kom den meget skarpe debutplaten Light. Sentence, et must å høre for den som er interessert i avansert, varm og kvalitetstung triojazz. Vi gikk i dybden på hans inspirasjonskilder og forbilder da vi snakket med ham i forbindelse med turnéstart.
«jeg elsker trioer. Må ikke være trommer og bass. Jeg synes det er godt å befinne seg i musikalsk fordi det er mye rom, man må ta ansvar, men man kan fokusere på nyanser i spillet til de andre i en helhet i større grad enn om det er en stor gruppe, tror jeg. Det er nok mulig i større grupper, men jeg opplever at det kanskje er mer forflytning av fokus. I et trio-format har man kanskje større oversikt over helheten og kan være friere. «
7. Joels parabler
Foto: Lauren Desberg
Vibrafonist Joel Ross vekker begeistring blant svært mange for tiden – ikke minst for musikken han lager med Parables-bandet, som kommer til Kongsberg på festivalens siste dag og spiller på Energimølla klokka 19.00 (mange av anbefalningene våre viser seg å være fra Energimølla, RART MED DET!). Fantastisk, kompleks og åpen musikk med noen nydelige melodiske kjerner. Da han var innom Munchmuseet med et annet av bandene sine, Good Vibes, hadde vi en lang og god prat med Ross.
«Jeg tenker ikke på musikken som en historie det går an å skrive ned eller noe sånt, men formen og følelsene, hva atmosfæren er når musikken starter og hvor den bør bevege seg etter det… jeg bruker mye tid på å tenke på hva låta er, låtas energi og hva det er naturlig å følge opp med. Stemningen i bandet, stemningen i publikum, hvordan lokalet fungerer. Jeg prøver ikke å styre det veldig konkret når vi spiller, men jeg forsøker å improvisere en form mens den utfolder seg. Å lage musikk som dekker over mange forskjellige følelser og stemninger, slik at vi kan dra dit eller dit i det riktige øyeblikket. Så det finnes en slags følelse av narrativ bak musikken, tror jeg. Men det er ikke forhåndsbestemt.»
***
Ses på konsert!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger