NTT: God sommer!

God sommer og velkommen tilbake til Now’s The Time! Vi er på vei inn i sesongmodus, og dette er den siste fredagen dere hører fra oss på en stund. Jeg, altså Filip, skriver disse ordene fra et værelse i Købmandsgården, et vertshus i Mandal. Der arrangeres Mandaljazz for øyeblikket, og etter hvert vil det bli fyldig rapportering fra festivalen, signert Jazznytts eminente Karoline Ruderaas Jerve! Men jeg tror ikke jeg røper for mye om jeg sier at stemninga er fin – festivalen startet i går med litt strengt vær, men svært god stemning inne på det som kanskje må være Norges triveligste intime festivalområde. Jammen virket litt så som så akkurat den kvelden – men sånt skjer, og det kommer nye anledninger. 

Apropos jam – lenger nede i denne utgaven kan dere lese et intervju med Anders Aarum Trio, som i tillegg til å spille konserter og gi ut plater med originalt materiale også har tjenestegjort som husband på Herr Nilsens søndagsjam i flere tiår nå. Tiden flyr! Og apropos søndagsjammer: Støttekonserten for Trym Saugstad Karlsen på Kafé Hærverk endte opp med en til tider nokså cooking seanse med gamle standarder, “Chain of Fools” og en versjon av “Manic Depression” som gikk fra haltende til frapperende i løpet av noen minutter. Det var i det hele tatt en fantastisk kveld med alt fra 50 minutter med strikkepinner-og-blomsterpotter-musikk og taffel fra Liv Andrea Hauge til Andreas Røysum Ensemble feat. Sofie Tollefsbøl og naturligvis Trym selv, som spilte et mangslungent, kosmisk sett med gode venner. Jeg har møtt flere folk denne uka som rett og slett ikke klarer – eller vil – få stemningen fra den heite kvelden ut av kroppen. I går kom den svært gledelige beskjeden om at Trym og de andre pasientene allikevel får behandling for sykdommen PNH – det gledes, vi ser frem til flere øyeblikk, blant annet med bandet hans, Marvil on an Expedition, som dere kan lese mer om her. Hva skal man si? Ses på konsert, Trym!

Det finnes flere å ta av fremover: 

1. Det er Pride over hele landet, og i morgen har Nasjonal Jazzscene og Oslo Jazzfestival gått sammen om å lage et program på Kontraskjæret i Oslo. Der spiller den feststemte, nydelige kvintetten Hegge, DJ Midisofi (det mystiske aliaset til Sofie Tollefsbøl) og ¡BangBang Watergun!. Gratis er det naturligvis også – og det er jo også et (altfor) sjeldent tilfelle av øvelsen jazzkonsert på utescene – det blir sikkert helt nydelig. 

2. Ja, utendørsjazzen må dyrkes, og det gjør den herlige konsertserien Parkjazz i Skien til gangs. På torsdagene fremover kan man se Vold & Virud, Majken Christiansen, Lush Life, Elements of Telemark og Hilde Louise Asbjørnsen i Brekkeparken. 

3. Kongsberg, Motvind i Middelalderskogen, Moldejazz, Sildajazz, Oslojazz, Blow Out… det blir travelt nå. Følg med på Jazzinorge for kontinuerlig dekning av flere av disse, og så kommer vi tilbake med NTT-stoff også før du vet ordet av det. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Now’s The Times festivalkro på Kongsberg!

Som vanlig er remsa representert i Jazzboksen i Kongsberg neste uke. Start festivaldagen med å høre på samtaler med festivalaktuelle mennesker midt i byen, i skjæringspunktet faglig grundighet og lunt humør. Dette er menyen: 

Onsdag (kl. 14)
Thomas Hylland Eriksen
Sosialantropolog (og hobbymusiker) som blant annet er aktuell med bok om Moose Loose og Norge på 70-tallet.

David Murray
Strålende amerikansk saksofonist med lang fartstid – denne kvelden spiller han trio med Paal & Ingebrigt.

Torsdag (Kl. 12)
Guoste Tamulynaite
Ung mesterpianist fra Litauen som var med mor på jordbærplukking i barndommen, forelsket seg i Norge, og oppdaget undergrunnsscenen for improvisert musikk. Har to opptredener på Kongsberg.

Andreas Leine Jakobsen
Sjefen på Oslobutikken Big Dipper (stand i Handlegata!) snakker om hvordan ny og gammel jazz egentlig har det i platemarkedet om dagen.

Fredag (KL. 12)
Thomas  Strønen
Årets festivalmusiker snakker om små og store beats i livet, og om konsertene han har holdt og skal holde denne uka.

Henriette Eilertsen
Fløytenes poet om sin plass i musikklivet i dag. Hun har duokonsert med Michael Duch og skal også lede Ungdommens improorkester senere denne dagen

Lørdag (Kl. 12)
Tora
Møte med landets store stjerne og gitarhelt.

Ole Børud
Hva i alle dager er egentlig west coast? En norsk mester i faget forklarer.

Joel Ross
Amerikansk jazz har fått en ny identitet de siste par årene, med denne vibrafonisten i første rekke.

 

Bob & Jerry

Å oppsøke og oppnå kicket med musikk, er en viktig del av livet for flere av oss. Det er særlig fra scenen de største slike oppstår. Og da må man stadig ha nye fix. Jeg er for eksempel fornøyd fordi jeg har sett Fieh femten ganger de siste årene, men jeg må se meg grundig slått av Dylanolog og musikkelsker Johnny Borgan. Du vil ikke tro antall ganger han har sett Bob Dylan live. Borgan har også en flott blogg der man kan lese mange oppdaterte betraktninger, blant annet om Dylan – anbefales. Det er ekstra interessant å følge skribenter (og fans) som går grundig inn i materien, over tid. Det er mye bevegelse i Dylans livesett om dagen har jeg lagt merke til, så det måtte vi få høre mer om også her i remsa.

Hva er det som gjør at du har viet store deler av ditt liv til å lytte til , skrive om og være på konserter med Bob Dylan?
— Musikken har vært en stor kjærlighet fra jeg var helt liten, med mange artister og store stemmer før jeg fant fram til Dylan. Mye av det jeg likte, rant sammen i én stor elv hos Dylan. Jeg ble bergtatt av stemmen da jeg var 14, og det har aldri gitt seg. Selv om jeg etter hvert også oppdaget at han er rockens og vår tids Shakespeare, er det hans unike formidlingsevne som sanger som i særdeleshet har vært grobunn for den store lidenskapen – spesielt slik det gir seg utslag i et svært stort mangfold i hans store og svært underkjente og delvis ukjente live-prosjekt – der han ufortrødent jobber videre med sangene fra år til år og fra kveld til kveld, uten å gjenta seg. Jeg har etter hvert latt meg inspirere til å prøve å sette ord på noen av de nyansene jeg har erfart som lytter, nyanser som i utgangspunktet er vanskelige å sette ord på. Etter hvert som jeg skjønner det gir mening for en del lesere, har jeg fortsatt. Det hører imidlertid med til historien at Dylan utgjør en liten del av platesamlingen, selv om han rager på toppen av de mange favorittene.

Johnny Borgan. Foto: privat

Hvor mange ganger har du sett ham, egentlig?
— Jeg så ham første gang på Nya Ullevi i 1984, fryktet at det skulle bli siste gangen, men det er nå 195 konserter siden – de foreløpig siste i Barcelona 23. og 24. juni.

Oisann! Hva er det som karakteriserer ham på scenen, ja si de siste 5- 10 årene?
— Det skjedde et radikalt skifte høsten 2013, i selveste Oslo, da Dylan framsto som ny, med et relativt fast program hver kveld, med langt mindre variasjoner hva sanger angår, der vokalen var skrudd opp i miksen, og kompet dempet – han spilte piano og gitaren har i liten og ingen grad vært med siden da, mens munnspillet derimot har vært tatt fram fra tid til annen. Mange av de som til da ikke hadde oppfattet at han kunne synge, oppfattet dette først etter dette skiftet. Selv om sangene ofte var de samme, var fortsatt hver konsert å anse som et blankt ark, der improvisasjon både vokalt og i pianospillet, både i timing og fraseringer kunne variere stort fra kveld til kveld. De første årene fra 2013 sto han mye ved mikrofonen uten gitar, de siste årene har han mer og mer holdt seg til pianoet, av og til også helt bokstavelig. Som 82-åring er han en forbausende vital og sterk formidler, både av egnes og andres låter, men mer en song man enn en dance man de siste årene.
At han la stor vekt på å løfte fram vokalen, førte også fram mot muligheten for å ta for seg den store amerikanske sangboken, gjennom plateutgivelser både i 2015, 2016 og 2017, et stoff som også ble integrert i hans konserter – til manges glede og andres fortvilelse, all den stund noen så dette som et svik mot den musikken han «egentlig» sto for. Men slik har det alltid vært med Dylan – ethvert forsøk på å sette ham i en endelig bås, har vært  mislykket.

Mange vil nok kalle det noe monotont og savne de kjente og kjære låtene. Hva sier du til dem?
— Det er en ærlig sak å mene det, og å ikke oppfatte de nyansene som andre elsker. Dylan er «an acquired taste» og smaken er forskjellig. Selv vil jeg oppfatte begrepet monotont som det minst dekkende. I stedet for å bli sitt eget coverband har han lagt vekt på å ikke gjenta seg selv, men stadig fornye seg – derfor har også hans studioalbum fra 2020, ett av hans store, Rough And Rowdy Ways blitt bærebjelken i det han har gjort live post-pandemi fra høsten 2021, kombinert med noen eldre sanger, men ingen av de aller mest kjente og kjære sangene – i stedet har han spikket til et helt nytt sett, med nye arrangementer på de gamle sangene, men også de nyeste låtene gjennomgår løpende forandringer og oppdateringer, delvis også i teksten.

Hvordan er egentlig bandet hans til å spelle? Husk at dette er ei jazzblekke!
— Som hovedregel har Dylan alltid håndplukket musikere med lang erfaring fra både studio- og live-virksomhet, og musikere som kompletterer hans visjon for den perioden han er inne i, slik han satte opp riggen med det som senere skulle bli The Band i 1966, med bandet for gospelturneene 1979-1981, for det delvis bluegrass-inspirerte i en periode rundt årtusenskiftet osv. De siste årene har bandets rolle vært mer fokusert på å skape en helhet, enn for å la soloprestasjoner skinne og ta plass – alt har vært bygget opp rundt sjefen sjøl og hans formidling – en visjon som etter mine begreper har lyktes svært godt. Jeg fikk oppleve fantastisk innsats av den mangfoldige trommisen Charley Drayton i fjor, en mann som har spilt med både Miles Davis og Herbie Hancock, mens han i år har hentet inn Jerry Pentecost fra Old Crow Medicine Show og tung kompetanse innen country & americana – begge setups fungerere strålende i sammenhengen, etter min oppfatning, Bassisten Tony Garnier er ankeret i bandet, og har vært med siden 1989, noe som gjør at han har spilt rundt 3200 konserter med Dylan. Det er ellers bemerkelsesverdig hvor mange av musikerne hans som må gå til jazzen for finne et vokabular for å beskrive hvordan det er å spille med Dylan – det spontane, improvisasjonen, det uforutsette, å hele tiden måtte være på tå hev for brå skifter og av og til nye sanger eller coverversjoner.

Noe av det som har gitt livet mening de siste ukene er å se stadige Twitter-oppdateringer om at han har spilt enda en ny Grateful Dead-cover live. Hvorfor gjør han det akkurat nå?
— Dylan har gjennom årene spilt hundrevis av coverversjoner live. Hans hengivenhet overfor Jerry Garcia fikk sitt fineste uttrykk når han skrev minneord ved Garcias død i 1995:
There’s no way to measure his greatness or magnitude as a person or as a player. I don’t think eulogizing will do him justice. He was that great – much more than a superb musician with an uncanny ear and dexterity. He is the very spirit personified of whatever is muddy river country at its core and screams up into the spheres. He really had no equal. To me he wasn’t only a musician and friend, he was more like a big brother who taught and showed me more than he’ll ever know. There are a lot of spaces and advances between the Carter family, Buddy Holly and, say, Ornette Coleman, a lot of universes, but he filled them all without being a member of any school. His playing was moody, awesome, sophisticated, hypnotic and subtle. THERE’S NO WAY to convey the loss. It just digs down really deep.

Hvilke Dead-låter har han spilt og hva er din favoritt?
— Spesielt i årene etter Garcia’s død hentet Dylan fram flere av Grateful Deads sanger i sitt livesett, det være seg «Friend of the Devil», «West L.A. Fadeaway», «Alabama Getaway» eller «Black Muddy River». En rekke sanger som har vært assosiert med Dead har også blitt brukt av Dylan, den mest kjente og mest brukte er Buddy Holly-låta «Not Fade Away».

 

I år har Dylan plutselig utvidet Dead-repertoaret ytterligere, bl.a. med sanger som «Truckin’» og «Stella Blue», men også den fantastisk nydelige «Only A River» av Bob Weir og Josh Ritter – ikke en direkte GD-låt, men likevel en av mine favoritt coverversjoner – betagende vakker. Å få overvære Dylans debut av «Stella Blue» på salige Robert Hunters bursdag 23. juni, en åpenbart hyllest, var også veldig stort for meg – her brukte Dylan all crooner-kompetansen sin inn i sin svært følsomme tolkning.

Den låt helt vidunderlig! Dylan & Dead-turneen på 80-tallet, hvordan var den egentlig? Fikk han og Jerry fot?
 — Selv om Dylan hadde Garcia med på scenen allerede i 1980, og på gjesteopptredener også siden, var det i 1987 Garcia direkte influerte på Dylans valg av materiale, da fra egen sangbok. Mens de øvet til konserter sammen, undret Garcia seg over hvorfor Dylan ikke spilte «Frankie Lee & Judas Priest», «When I Paint My Masterpiece», «Queen Jane Approximately», «Chimes of Freedom», «Pledging My Time» osv. Dylan plukket fram sin egen tekstbok og tok flere av forslagene ad notam og med i konsertene med Grateful Dead, noen av dem for aller første gang live. Live-albumet fra 1987 har noen fine øyeblikk, men for de av oss som hørte alle konsertopptakene er vi hoderystende til utvalget som ble gjort – albumet kunne etter min mening vært løftet betydelig om man hadde valgt noen av de mindre kjente sangene i fantastiske live-versjoner. Dylan ymtet ellers om mulig medlemskap i bandet etter Garcias død, men det ble det ikke noe av. Det var visst nok med én Bob i bandet. Sikkert bra for begge parter. Dylan tok imidlertid med seg inspirasjonen inn i konsertene på «Temples in Flames»-turneen høsten 1987, da med Tom Petty & The Heartbreakers som backing-band, og mange av sangene anbefalt av Garcia kom da i stadig sterkere versjoner der.

Skjønner du egentlig tekstene til Robert Hunter?
—Ha ha – du kunne vel spurt det samme om Dylans tekster. Å svare bastant ja vil ofte være litt for cocky, men man kan jo både ane, tolke og føle basert på tekstene av dem begge – også de de har skrevet sammen, som de også har gjort i flere runder, ikke minst på albumet Together Through Life, men også før det. Mange av de store Grateful Dead-låtene har jo Hunter som låtskriver, og som hos Dylan kan mange av svarene på hva de «betyr» finnes like mye mellom linjene og i framførelsen, som i ordene som står der. Deler av sangene er i klartekst, deler i et poetisk språk som inspirerer oss til å tenke og føle bortenfor ordene.

Apropos ord – jeg elsker å lese om Dylan. Har du en bok å anbefale for sommerferien?
– Apropos Dylan og hans åpenbarte jazz-attityd, for så vidt også i studio, men enda mer live, ser ut til å komme sterkt fram  fra den nyeste utgivelsen av dem alle, Pledging My Time av Ray Padgett, der forfatteren har intervjuet en lang rekke musikere og andre som har jobbet nært med Dylan gjennom årene, også bandmedlemmer. Denne ville du nok like, kan jeg tenke meg. Av eldre ting er jo Paul Williams min favoritt, ikke minst på grunn av at han med lidenskap går inn i Dylan som «performing artist» mer enn noe annet. Her får man lyttetips «en masse» for å gå tilbake og lytte på nytt.

 

Sara Övinges førstefiolin og første album

På tide med en mesterfiolinist her i Now’s The Time. Sara Övinge har svensk bakgrunn men har i en årrekke arbeidet og bodd i Norge, nå på Nesodden, og beriket det klassiske feltet med høy klasse og en sunn åpenhet, og med evne til å bli begeistret og grepet av musikkens vesen. Hun har også vært å høre i spennende prosjekter med musikere som Anja Lauvdal og cellisten Gregor Riddel. Nå er Sara klar med debutalbumet Patientia på LAWO Classics, sammen med Det Norske Kammerorkester under ledelse av dirigent Edward Garner, med musikk av Philip Glass og Kjetil Bjerkestrand. Tittelen peker mot et ord fra latin som har forgreininger til utholdenhet, lidelse og tålmodighet, ikke uten at musikken har sine liflige sider.

Sara Övinge under plateinnspilling i Sofienberg kirke. Foto: presse

Du har utrettet mye flott i musikklivet gjennom flere år. Men dette er din første plateinnspilling under eget navn. Hva var det som fikk deg til å ville gjøre det nå?
— Å spille inn en egen plate er noe jeg hatt lyst til lenge, men hva slags musikk jeg skulle spille inn ble ikke klart for meg før jeg møtte Kjetil Bjerkestrand og spilte hans Stabat Mater.
Jeg har aldri følt at jeg hører til en spesifikk sjanger, til tross for at jeg er klassisk utdannet, og har hatt et brennende ønske om å hive meg uti musikk jeg ikke kjenner fra før. Det har vært en salig blanding av pop, persisk, samtid, jazz, fri impro, elektroakustisk og performance art. I Kjetils musikk opplever jeg at alle de delene blir samlet til en helhet og jeg føler rett og slett at jeg kan være meg selv, så jeg bestilte en fiolinkonsert av Kjetil som ble starten på reisen til Patientia.

Det er altså en kombinasjon av Philip Glass’ andre fiolinkonsert og en nyskrevet fiolinkonsert av Kjetil Bjerkestrand. Hva er det som gjør at de passer sammen, vil du si?
— Jeg mener de passer godt sammen av flere grunner. Først og fremst fordi begge er en kombinasjon av synthesizer og strykere, noe som gir et lignende elektroakustisk lydbilde, men også hvordan de begge har en ukonvensjonell form. Glass med åtte satser, hvorav fire solosatser, og Bjerkestrand med seks satser. Alle er også relativt korte i forhold til tradisjonell klassisk tradisjon, og for meg som har «myror i brallan» passer det veldig godt. Jeg syns også at begge konsertene er instrumentalt nøytrale, dvs at den samme musikken fungerer i mange forskjellige konstellasjoner, noe jeg og Kjetil allerede har utforsket sammen og som jeg har veldig lyst til å teste ut med Glass.

Hva er det som gjør deg lykkelig av å spille sammen med Det Norske Kammerorkester?
— For et koselig spørsmål! Jeg blir lykkelig av menneskene! Det er en så utrolig gjeng med musikere som jeg ser opp til og lærer av, samtidig som alle er så åpne, rause, støttende og løfter hverandre opp. Det er rett og slett et unikum av et ensemble og jeg føler meg heldig hver gang vi spiller sammen.

Plateinnspilling i Sofienberg kirke. Foto: presse

Den (mer kommersielle) klassiske musikken handler tydeligvis mye om å dyrke frem stjerner — med gammelt kanonisert repertoar. Men det er fortsatt rom for nyskaping og annerledes samspill. Er det håp for fremtiden?
— Da jeg studerte på Musikkhøgskolen for 15 år siden hadde jeg tilsynelatende to stier å gå: bli orkestermusiker eller solist. Jeg hadde ikke lyst til noen av delene, men jeg spilte videre i god tro for fremtiden, heldigvis siden man kan gjøre uendelig mye ting på en fiolin! Når jeg nå er innom institusjonene, opplever jeg at studentene er mer åpne enn på min tid, og at kreativiteten og gjennomføringsevnen er tilstede på en helt annen måte. Derfor har jeg håp for fremtiden! Men gurimalla det er mange ting den klassiske verden tviholder på som jeg ikke skjønner bæret av – kan ikke gå i dybden på det nå …

Du er selv også litt aktiv med musikere fra impro/jazz-scenen, og har gjort prosjekter med Nils Bech og Anja Lauvdal. Hva er det de bringer til ditt spill – og omvendt?
— For meg handler det i grunn ikke om hvilken sjanger folk kommer fra, men om musikeren i seg selv. Både Anja og Nils er fenomenale musikere med en sterkt genuin formidlingsevne. Av Nils har jeg blant annet lært om tilstedeværelse på scenen og å tørre være sårbar. Av Anja har jeg lært mye om improvisasjon, åpenhet og kreativitet. De åpner begge nye dører i hodet mitt og gir meg flere farger å bruke i min egen musisering.

Lauvdal er jo også med på denne innspillingen med sine unike lyder, hørbar men ikke overtydelig «pop-ifiserende». Spennende å høre henne i en slik setting!
— Ja! Anja har vært med helt fra starten. Vi har eksperimentert med lyder til Glass’ fiolinkonsert og så spiller hun og improviserer i Kjetils konsert. Er utrolig takknemlig over å ha henne med!

Så over til utstyr. Hvilken fiolin har du brukt på innspillingen?
— Til denne innspillingen fikk jeg låne en Bergonzi fra 1740 gjennom Thomas Wei fra Florian Leonhard i London. Jeg fikk den ca. to måneder før innspillingen, så det var et rimelig nytt forhold, nervepirrende og magisk på samme tid!

Det er som kjent sommer nå. Hvilket musikkstykke assosierer du med denne årstiden?
— Concret Ph av Xenakis!

 

NTTs guide til de forskjellige formene for sommerstemning i «Sommartider» av Gyllene Tider

 

 

 

Voss Side Story

Har man noen gang sett et mer aktivt foretak enn orkesteret OJKOS? En haug med jobber for up & coming jazzmusikere, og ikke minst en mulighet til å få utviklet en drøss med kompositoriske stemmer. Besetningen skal snart skiftes ut, men trommeslager Knut Kvifte Nesheim rakk å få utgitt sitt verk, eller for å bruke godt norsk skiva si Graosido (Taragot Sounds) på tampen. Det er jeg glad for – det er en LP jeg har gledet meg mye over de siste ukene.

Hva i alle dager er Graousido for noe?
— Graosido er en stor fjellside på Voss som man har god utsikt til både fra Vangen og fra Nesheimstunet der morslekta mi kommer fra. Det er liksom backdroppet for livet til vossinger, og for feriene mine på Voss gjennom oppveksten. Livet tusler og går, men Graosido er den samme.

Hvordan har ellers Voss preget deg kulturelt?
— Mamma pleier å si at det finnes mange flere ord på Voss for det som er dårlig enn det som er bra, og det gjør at man ofte bruker negative ord for å beskrive det som er bra. «Dette var ikkje så hakkande gale!» betyr for eksempel at noe er veldig bra. Dette underliggende tvisynet har jeg med meg – ikke om ting er bra eller dårlig, men at det er en tvetydighet i musikken. Det blodseriøse kan gjerne sidestilles med noe tullete eller ironisk. Vossajazz har også vært veldig viktig. Et av mine tidligste minner er å sitte i idrettshallen på Vossajazz og høre på et eller annet kjempelangt tingingsverk med dopapir i ørene. Selv om akkurat den opplevelsen var mer traumatisk enn givende, er det påfallende at så mye av det jeg holder på med i dag sammenfaller med profilen til Vossajazz: Jazz og folkemusikk i utallige kombinasjoner og fokus på tingingsverk for jazzkomponister!

Knut Kvifte Nesheim. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Hvordan og hvorfor begynte du å spille trommer?
— Jeg begynte egentlig å spille fiolin som seksåring, men min eldre bror spilte trommer så vi hadde et trommesett stående i kjelleren som jeg alltid kunne spille på. Tromminga ble en veldig lystbetont greie i forhold til fiolin og strykeorkester som man kan si var mindre lystbetont, hehe…  Jeg spilte hardingfele en liten periode som også var gøy, men det å sitte å spille trommer og finne på sine egne ting å spille var det som var aller gøyest.

Med  tittelen og det vakre omslaget med et bilde av Sveinung Iversen på, får jeg umiddelbart assosiasjoner til noe avansert ny folkemusikk. Men  dette her er jo skikkelig og moderne stor-ensemblejazz?
— Avansert-ny-folkemusikk høres ut som en spennende sjanger! Da vi jobbet med hvordan vi kunne sette opp dette flotte maleriet av Sveinung (med motiv hentet fra Graosido selvfølgelig!) på coveret så hadde jeg Eventyr og Rosensfole-platene til Garbarek i hodet av en eller annen grunn. Så det er kaaanskje noe der? Jeg har både en far og en søster som er folkemusikere, og har spilt en god selv også, og jeg har fått flere kommentarer på at musikk jeg har skrevet har hørtes ut som folkemusikk, uten at jeg egentlig synes den har noe med folkemusikk å gjøre i det hele tatt. Så det er kult at du synes coveret som ligner på folkemusikk og ikke musikken!

Hvordan forholder de forskjellige delene i verket seg til hverandre? Låtene har titler som går på topografi og værfenomener?
— Jeg ser på verket som todelt. Side A er første sporet oppkalt et annet fjell på Voss, som heter Lønahorgi, før det kommer to spor som beskriver noe topografisk på Graosido. «Grøvona» betyr elvene og «Tjørni» betyr tjern. Side B handler om værfenomener på Graosido. «Taoe» betyr at snøen er borte eller at er det er bart, og de tre siste sporene er en egen suite dedikert til forskjellige nyanser av regn! «Kave» er et vossaord for regn, den beveger seg over i «fela-ver» som betyr MYE regn, og til slutt kommer «Vadlasletta» som beskriver det som er i mellom regn og sludd. Nå høres jo ikke dette ut som en reklame for vestlandsferie, men hvis man først treffer på en oppholdsdag, da er det veldig fint. Eller ikke helt forferdelig, som man hadde sagt på Voss.

Hvordan var det å være involvert med OJKOS i akkurat dette prosjektet?
— Skummelt men veldig gøy! Selv om vi kjenner hverandre godt og har spilt sammen lenge, så er vi såpass mange at det føles mer som man snakker til en forsamling enn til vennegjengen din, og det gjør det ekstra skummelt vise frem det man har jobbet med helt for seg selv. Det var en ganske intens prosess for å bli ferdig med 60 minutter musikk for 14 musikere, og kanskje spesielt fordi musikken ble skrevet i en lockdown. Vi begynner å bli en utrolig samspilt gjeng, og de delene jeg hadde skrevet hvor jeg åpnet opp for litt kollektiv improvisasjon innenfor forskjellige rammer, syntes jeg ble skikkelig skikkelig bra. Det føler jeg er spesielt vanskelig å få til med en såpass stor gjeng!

OJKOS. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Det er generasjonsskifte der nå – hva fikk du og dere ut av perioden?
— Ja, i løpet av året skal nesten alle de originale medlemmene ut! Vi hadde opptak nå i våres med over 60(!) søkere og det kommer VELDIG spennende musikere og komponister inn i bandet! Kjempedyktige Trym Saugstad Karlsen — som det virker som endelig skal få tilgang på behandling! — skal blant annet ta over trommesettet.
Vi har nå holdt på i nesten fem år og vi har jo fått en veldig stor mengdetrening i det å spille å skrive i et større format. Jeg tror vi må ha urfremført rundt 30 timer med storbandmusikk, og det meste med relativt begrenset innøvingstid, så personlig føler jeg at jeg har fått mye erfaring i sette meg inn i andres musikk, og ikke minst det å være en storbandtrommis, som jeg synes er noe veldig annet enn å spille i et mindre band. I et stort ensemble må trommeslageren lose resten av bandet trygt gjennom låtene, ved å kommunisere time og form tydelig. Det er fortsatt rom for strikkepinner og bue på cymbaler og sånn, men man kan ikke være like løs i fisken som i en pianotrio. Jeg må nevne helt til slutt at det kommer mye OJKOS-musikk fremover. Jeg tror vi har fem eller seks album skal ut i løpet av de neste årene

Yeah, flere album må til! Har du noen forbilder innen trommeslager-komponert jazz?
— Paul Motian synes jeg har skrevet noen utrolig fine og melodiøse låter, og Per Oddvar Johansens «Mmmball»  er en perle! Tradisjonelt sett så har kanskje ikke trommeslagerene vært de som har skrevet flest låter, og jeg tror mange kan oppleve at det er en litt større kneik å komme over enn de som spiller et melodi- eller akkordinstrument. Jeg synes det er veldig gledelig at det virker å være mer vanlig nå og det foregår masse spennende trommeslager-komponering nå!

Det er sommer nå. Hva bringer den for deg?
— Kona og jeg hadde familieforøkelse nå rett før sommeren, så det aller meste av tiden skal jeg kose meg med det, men jeg skal være vikar for Per Oddvar på Moldejazz i Sigurd Holes stykke Roraima, som er musikk inspirert av Amazonas og urfolkene som bor der. Superfin og sterk musikk. I tillegg spiller jeg min siste konsert med OJKOS under Oslo jazzfestival hvor vi spiller nyskrevet musikk inspirert av av teoriene til George Russell, i tillegg til å spille et par av stykkene hans i nye arrangementer. Vi har fått med oss Helge Lien som har dypdykket ned i konseptene hans, så det blir veldig spennende!

 

Harpe Diem part 6: NTTelemark

Det er en stor glede å kunne by på en ny utgave av tekstserien Harpe Diem, der vår kjære konsertvenn og remsebidragsyter Eyvind Fredriksen utforsker sin egen fascinasjon for norsk tradisjonsmusikk og instrumentene som brukes (særlig munnharpe og seljefløyte). De fem første delene av denne serien kan leses her og her og her og her og her. Denne gangen tar han oss med på slåttefestival. 

Jeg raser så fort fartsgrensen tillater oppover og innover i Telemark, som om jeg hadde selveste Grutte Gråskjegg i hælene. Men det er sommeren jeg rømmer fra, varmen og solen som sørger for at det spirer og gror. Og som presser sevja oppover og utover i trær av alle slag og har sørget for at seljefløytesesongen rundt Oslofjorden allerede er over.

Med Hans Fredrik Jacobsens Svadilja høyt på på bilstereoen fyker jeg forbi Bø-traktene hvor jeg for noen år siden samtidig kom over smia der Simen Roheim Iversen lager munnharper og et av husene Torgeir Augundsson, aka Myllarguten, bodde i sin barndom. Men jeg har ikke tid til å stoppe denne gangen. Jeg passerer ormen på Seljords kommunevåpen og fyker langs Seljordsvatnet med stadige blikk ut på den speilblanke og hemmelighetsfulle vannflaten.  Det er vindstille og varmt, jeg ser nærmest løvet vokse på trærne. Topper med flekker av snø dukker opp bak de skogkledde åsene og jeg kjenner på en uforklarlig lengsel. Jeg har forlatt Midt-Telemarks duvende former og kommet inn i noe annet. Brattere, høyere. Det sagnomsuste Vest-Telemark, hvor kartet visstnok lenge var hvitt fordi ingen kartografer våget seg inn. De skal ha kjeppjaget og slått i hjel de første protestantiske prestene som kom hit etter reformasjonen. Både her og i Setesdal. Jeg kaster et siste blikk ut på vannspeilet før Seljordsvannet og veien skiller lag, men jeg ser fremdeles ikke så mye som en krusning.

Seljas sølvgrønne blader har etter hvert blitt lette å skille fra annet løvverk. Selja er dessuten sosial, den liker bedre kulturlandskap enn gran og myr. I øde granskogsområder trenger jeg nesten ikke følge med, men så snart det blir åkre og låver dukker også de struttende bukettene med unge seljeskudd opp. Jeg har blitt god på det Nils Faarlund i boken «Friluftsliv» kaller mønstergjenkjennelse. Det abstrakte intiusjon som gir misvisende assosiasjoner til det ulne begrepet magefølelse, mener han, når det egentlig er snakk om, sitat selveste Einstein: «Erfaringer gjort med innlevelse». Naturen er kulturens hjem, skriver Faarlund. Med hodet inne i seljebuketten mønstergjenkjenner jeg de passe rette, passe lange, passe tykke og passe frie for begynnende greinskudd kvistene. Og passe bestemt, passe varsomt løsner jeg med muskelhukommelsen i hendene barken fra kvisten. Jeg har merkene som røper at jeg er bærer av denne immatreielle kulturarven: Småkutt på oversiden av hånda, bloduttredelser og trevler på innsiden.

Landskapet krever annen musikk, så jeg skifter til Kim Rysstad og KORKs mektige “Draumkvedet”. Feil årstid, men riktig område her jeg nærmer meg den eneste bevarte stavkirken i denne delen av Telemark, Eidsborg stavkirke fra midten av 1200-tallet. Man kan se for seg hvordan Olav Åsteson kan ha fortet seg over kirkegården og revet opp kirkedøren der borte. Ikke langt unna finner jeg også et av dagbruddene for Norges eldste eksportartikkel: Det er funnet brynestein fra Eidsborg flere steder i Europa datert tilbake til 800-tallet. Jeg finner meg en fingerstor stein og putter i lomma sammen med spikkekniven. Fløytelagingen krever presisjon og et så skarpt knivblad som mulig. Eggen må brynes hyppig. På Rauland har jeg endelig fått tilstrekkelig avstand fra våren. Jeg prøver en seljekvist, men er for tidlig ute. Jeg ser på klokka, ser seljebladene som sakte presser seg ut av knoppene. Jeg tenker at jeg har noen timer på meg og vipper setet bakover og lukker øynene. 

Et langsomt buestrøk på en hardingfele med trillende fraseringer vekker meg, men jeg innser gradvis at det er en løvsanger et sted i trærne. I min nyvåknede klarhet med blikket utover Totak og de fremdeles snøflekkete fjellene står det åpenbart for meg at denne fuglen har inspirert slåttespillet herfra. At disse fuglene tilbringer vinteren i Vest-Afrika og kanskje har inspirert musikk der også, er en digresjon jeg må bruke en hel del makt for å ikke gli ut i. Men selja er perfekt her nå og jeg får til et par bra fløyter. 

Jeg kjører videre langs Totaks nordlige bredd og stopper ved Rauland kirke. Her er en støtte til minne om Myllarguten, men er det der han er gravlagt? Det er i hvert fall kona hans, Ingebjørg Rikardsdotter, hun som passet hus og barn mens Torgeir stadig var ute og spilte. Det sterkeste minnet fra Myllargut-boka til Annfrid Berget Haukeland er beskrivelsen av hvordan Ingebjørg fødte tvillingjenter alene mens Torgeir var borte. Tvillingjenter som døde få dager etter fødselen. Noen har nylig satt et gravlys på graven hennes. Ingebjørg og Torgeir fikk ti barn, hvorav syv vokste opp, så de har mange etterkommere i området.

Totak bøyer seg snart nesten nitti grader mot nord og smalner seg vestlandsfjordaktig inn mot Arabygdi innerst. Her ligger Myllarheimen hvor Torgeir døde fattig og syk i 1872, rett ved gården Øygarden han kjøpte etter suksessturneene med Ole Bull, men som han til slutt måtte selge. Han var visst ikke mye til gårdbruker, han ville helst bare spille. Jordbruket her på 700 moh har aldri vært lett, men på midten av 1800-tallet var bondelivet fremdeles middelaldersk. Foruten harde livskår ga dette ville, vakre og ugjestmilde fjelllandskapet grunnlag og inspirasjon for myter, sagn og musikk gjennom århundrer. Eksempelvis ligger ikke langt fra Arabygdi den massive steinrøysen Urdbøuri på tvers av dalen, etter at Tor, han med hammeren, begravde en gård da han ikke fikk skjenk i et bryllup.

Over Myllarheimen strekker det seg kraftlinjer fra Songa vannkraftverk oppi lia. I løpet av noen tiår etter Torgeirs død begynte man så smått å temme de ville og vakre fjellfossene og legge dem i rør og i løpet av 1900-tallet bidro all vannkraften til industribygging og økt velstand. Men de moderne fremskrittene betydde uopprettelige inngrep i fri natur. Tidligere nevnte Nils Faarlund var selv en bondesønn som hadde studert ved de teknologiske fremskrittenes høyborg NTH, men gjennom det voksende fjellsportmiljøet, som blant annet inkluderte Arne Næss, ble han etterhvert inspirert til å vende seg “bort fra naturvitenskapens regeltenkning og til naturkjennskapens mønstergjenkjennende forståelse”. 

Kraftlinjene over Myllarheimen er unektelig litt skjemmende for følelsen av å være på historisk grunn, men samtidig er de på en måte passende ettersom det var farens beskjeftigelse med fossdrevne møller som ga Torgeir tilnavnet han ble berømt under. Myllargut-navnet kom riktignok under oppveksten i Bø-traktene, men en av mytene om Torgeir kobler navnet til at han skal ha fått evnene sine av sagnskikkelsen Fossegrimen. Og mellom Arabygdi og Haukeli, ved Edland, ligger mølla hvor det skal ha skjedd. Det står til og med et severdighetskringleskilt ved veien der, så selv Statens vegvesen bidrar til mytedyrkingen inn i vår hypermoderne tid. Torgeir selv fnøys av sånne myter, men jeg må likevel gå og ta en titt. En fysisk manifestasjon av myten gjør liksom historien mer tredimensjonal, litt som i en popup-bok. 

Ved Haukeli vurderer jeg mellom Setesdal eller Hardanger. I sistnevnte tilbragte Torgeir minst tredve somre som spillemann i utallige bryllup. Odd Nordstoga har spilt på Bygdalarm flere ganger og i år Ingebjørg Bratland, så det musikalske båndet mellom Vinje og Hardanger lever. Men jeg slipper å ta avgjørelsen for noe i lomma trekker i retning Setesdal. Jeg bytter fra Rysstad og KORK til Thov Wetterhus’ Stålslått. Fra en setesdøl som kveder Telemarks-kvad til en numedøl som spiller hovedsakelig Setesdal-materiale. Spillet til Myllaren ble beskrevet som ualminnelig rent og klart, og sånn, tenker jeg, er det litt med Wetterhus også. I hans versjoner fremstår slåttene så renskårne og tydelige.

Umiddelbart virker Setesdal som en dårlig avgjørelse, for opp fra vidda vokser en svulst av villmarkspanel og store glassflater som minner lite om kulturell verdensarv. Men Hovden er heldigvis raskt tilbakelagt og naturen nedover mot Bykle er fantastisk. Jeg har aldri vært i Setesdal før, men stedsnavnene er munnharpepensum: Bjørgum, Brokke, Rysstad, Uppstad. Bilen stopper ved tusenårsmonumentet, verdens største munnharpe modellert etter Bjørgulv Straumes harpefasong. I lomma finner jeg Straume-harpa som dro meg hit og gjør et forsøk på Skjoldmøyslaget, men avbryter og peller meg inn i bilen før setesdølene kommer og kjeppjager meg eller det som verre er. 

Det bærer over fjellet mot Telemark igjen. Ned til Dalen og oppover og innover. Jeg kommer til Flatdal, etterfulgt av Svartdal og Hjartdal hvor bilen skrenser av seg selv inn mot Hjartdal kirke til Slåttefestivalen i Hjartdal, hvor man kan konkurrere i både stuttljå og langljå. Men det er også underholdning fra scenen. Først Kvedarklubben, Hjartdals på alle måter lokale pikekor, ledet av Ingvill Buen Garnås. Hun snakker om hvordan slått og kveding hører sammen siden kvedingen stammer fra ulike lokker, tradert fra generasjon til generasjon oppe på setra. Lokk, slått, seterliv. De avslutter med “Telebondemannen”, som Buen Garnås forteller at Lindemann skrev ned i 1851, og jeg funderer over om det er fremdeles er ekte tradisjon, ekte immateriell kulturarv når det er nedskrevet tekst og melodi eller når man har lært seg å spikke på youtube. Jeg irettesetter meg selv for å være for streng og legger heller merke til hvordan foten følger den rytmiske sangen. Vi klapper Kvedarklubben av og i det Knut Buen inntar scenen med ikke mindre enn fire hardingfeler.

Det blir for snevert å kalle en Knut Buen-opptreden for en konsert, for i tillegg til musikken er det kulturpolitiske monologer, resitasjon av dikt, mer eller mindre spontan filosofering samt en god slump humor. Han er innom viktigheten av å ta vare på språket og dialektene (kanskje et spark til kommunestyret i Hjartdal som i våres endret fra nynorsk til bokmål som hovedmål i skolen) og han filosoferer om religiøsitet og siterer Spinoza som sier at Gud og natur er det samme. Han avslutter med en religiøs folketone og jeg ser tårnseilerne som smetter inn til redene under kirketaket.

I det Buen går av reiser jeg meg fra der jeg sitter rett foran scenen og står klar når han kommer ned trappa. Veldig bra, sier jeg og understreker det med en litt klønete tommel i lufta. Han stopper litt opp, denne levende legenden med tusenvis av slike opptredner bak seg, ser meg inn i øynene og sier takk på en måte jeg mønstergjenkjenner som ekte oppriktig. Frysninger. 

Jeg blir vekket av solen og at det er uutholdelig varmt i bilen, Jeg velter meg ut og konstaterer forfjamset at jeg befinner meg ved Rauland kirke. Igjen? Fremdeles? Nede ved Totak klapper jeg litt iskaldt vann i ansiktet, men jeg skjønner fremdeles ingenting. Hvor lenge har jeg sovet? Har jeg drømt alt sammen?  Tilbake ved bilen ser jeg at passasjersetet er fullt av seljespikk. Jeg trenger å fortelle alt dette til noen, men kyrkjedynni er låst. Jeg tar opp telefonen og begynner å skrive. 

 

Now’s the time to redefine the first arrangement again

Steely Dan er som kjent en av de største musikalske gavene som er blitt skjenket menneskeheten. Forsinket fra trykkeriet kommer snart en glimrende bok om de svært mange litterære skikkelsene som finnes i låtene deres. 

Og forrige uke dukket det opp en meget interessant artikkel om en gjenfunnet kassettkopi av en av rockens mest berømte slettede låter, mesterverket «The Second Arrangement». Låten skulle være midtstykket på albumet Gaucho (i jazzkretser også beryktet album fordi de underbevisst(?) rappa en Jarrett /Garbarek-låt). Den er på høyde med bandets beste låter – det er merkelig at de ikke orket spille den inn på nytt når den var så sterk. Det er historisk å høre det langvarige suset fra kassettbåndet før den starter. Om jeg hadde vært megarik hadde jeg forsøkt å kjøpe båndet som faktisk ble totalt slettet over – hvilket kunstverk.

Men det er faktisk to andre vidunderlige outtakes fra denne vanskelige innspillingssesionen «Kulee Baba» er en frekk og funky sak som på sett og vis låter litt som tidlig Dan, men i deres nye og mer kliniske sound-kontekst.

Men den virkelige klassikeren er «The Bear» – den er tung, ass! Kan minne litt om de dypeste låtene på The Royal Scam, med en tekst som jeg antar er atter en referanse til narkotiske stoffers tiltrekningskraft og fengsel: «There’s a bear that walks like a man / Better shake him fast / Better hide yourself if you can /Cause he wants your ass 7 I believe you’ll do quite well / But only time will tell / If you got the bear or the bear got you».

 

Gjesteredaktør i NTT: Jørn Øien

Jørn Øien. Foto: Magnus Bakken

I forrige Jazznytt startet vi spalten  med faste spørsmål helt bakerst i bladet – simpelthen fordi den slags er noe vi alltid leser selv når vi plukker opp en slik blekke. Men det sier seg også selv at den typen intervjuer ikke byr på så mye plass til å gå i dybden på alle spørsmål – så derfor vil vi også by på et NTT-intervju med samme intervjuobjekt. 

For å gjøre det hele ekstra tverrmedialt, gir vi også intervjuobjektet en oppgave i sistesideintervjuet: Å plukke ut saker vedkommende kunne tenke seg å lese i NTT – også løser vi det etter beste evne. Forhåpentligvis er også det en måte å øke variasjonen i remsa med noen hakk! 

Oppgavene til spaltedebutant Sverre Gjørvad har krevd litt ekstra betenkningstid, så først ut i denne uformelle gjesteredaktør-rollen er Jørn Øien! Viktig gren på det store Narvik-slektstreet i norsk (jazz)musikk, og fremdeles aktuell med Cosmopolitan, en plate som rett og slett har gjort det svært godt, og vekket stor begeistring. Her hører viØiens personlige lek med alt han har fått fra et av sine største forbilder, nemlig Joe Zawinul, keyboardmagiker særlig kjent fra fusiongigantene Weather Report. Hvert år er et fusionår, har noen sagt. Det stemmer i hvert fall nå for tiden – og kanskje særlig denne årstiden. 

Hvordan ser sommeren ut?
– Først reiser vi en svipptur i Europa og bl.a North Sea Jazz festival  med Oslo Jazzensemble og Maria Schneider i neste uke. Det blir jo stas! Så blir det diverse jobber i Tyskland og Østerrike med  Rebekka Bakken og bandet i forbindelse med hennes seneste albumrelease, Always on my Mind. Fantastisk sanger, låtskriver og musiker i en slags pop, country, singer- songwriter retning. Virkelig flott å jobbe i det prosjektet! Innimellom dette blir det bading og ferie med familien, selvsagt! 

Weather Report og Joe Zawinul er også et viktig utgangspunkt for Cosmpolitan-plata. Hva er det med dette musikalske universet som inspirerer deg så mye?
– Det er et veldig åpent og stort spørsmål, haha! Det er en fascinerende miks i den musikken, de lagde på en måte en litt egen sjanger innenfor jazztradisjon,-rock-contemporary folkmusic/worldmusikk og funk, som tiltaler meg. Utrolig bra låter, band og verdens tøffeste keyboardist. Joe er en av de aller, aller største komponister i det 20ende århundre- helt på høyde  med Zappa, Miles og Coltrane! “Fusion” er et utskjelt begrep… eller, det er kanskje ikke helt sant om man snakker om unge folk i dag. De virker mye mer åpne enn vi var med tanke på kred. Med Zawinul tok sin bakgrunn, med gypsy-musikk og folkemusikk og miksa med jazz sterkt inspirert av Ellington og Monk, blant annet. Det er en bruk av rytmikk og intervaller som ligner, og som det er tydelighet og attitude i. Det med orkestrering var sterkt inspirert av større ensembler innenfor jazz og europeisk kunstmusikk, og han brukte elektronikk og synthesizere for å orkestrere dette- og lagde en musikalsk verden han på en måte var alene om i forhold til sine samtidige keyboardister, som skrev mer tydelige “riffs og solo med komp”-låter. Førstesporet på plata mi er full av små hint til alt dette her – det går i grunnen igjen på hele plata. Det er en litt annen fremgangsmåte – du improviserer lange melodilinjer, også kler du det med lyder man kjenner, fra hele verden. Det havner rett i fanget på deg, og så blir du innhylla i en spennende lydverden. Men det er ikke bare synthlydene i seg selv, det er måten han spiller på og timen, akkurat som at du kan sette Stevie Wonder bak et kirkeorgel og fremdeles høre at det var ham. I Weather Report er det også mange flere spørsmål, undring i musikken  enn det er to streker under svaret, som det ofte kan være i jazzrock. 

Ofte forklares fusion nettopp som “jazz + rock”, men noe som for eksempel er sentralt for Weather Report, er jo drømmen om at all slags musikk, fra hele verden, kan blandes sammen. Det er en global musikkoptimisme som ligger i bunn der. Fungerer den annerledes i våre dager enn da Zawinul, Shorter og resten av gjengen satte i gang? Folk har mer tilgang på musikk fra hele verden, noen fusion-eksperimenter blir kanskje sett på som litt naive nå.
– Det er nok sant, verden er blitt mindre. Etter hvert kom begrepet “World Music”, med sine egne festivaler og så videre – jeg tror nok Zawinul følte at det var noe som også bygde på det han hadde vært med å skape og igangsette. Jeg føler uansett at oppgaven tross alt bare er å skrive gode låter, det er sånn man får det til. Jeg leste en anmelder av skiva mi  som låste musikken vi har gitt ut til et spesifikt tiår – på grunn av synther og elbass. Men om du for eksempel går på Hærverk og hører en fritt improviserende trio, kan du plutselig stå og høre på lyder fra en kontrabass som er noen hundre år gammel, og en saxofon fra 50-tallet. Så du må gå bak instrumentariet. Jeg vil videreføre en arv, litt som en folkemusiker, og kanskje gjøre noen nye oppdagelser underveis. Det har vært interessant – jeg har aldri komponert på den måten før, tidligere har jeg sittet med piano, penn og papir. Men her nynna jeg inn låter på iphone, så gikk jeg i Logic og laga et lydlig univers, jobbet med kontraster. Improvisasjonen blir det hver enkelt musiker putter i sin stemme. Jeg syns Weather Report i dag er mye mer tidløst enn om man hører en funkjam. All ære til Chick Corea Elektric Band, men “alle”  på en måte spille snappy og tight i dag. Det er noen kvaliteter og strekk i musikken til Weather Report som kanskje gjør den like aktuelt i dag, på linje med f.eks Coltrane kvartetten eller Miles-banda. Det er rufsete, med edge i og koker og syder. Zawinul har snart vært død i tjue år. Så med denne utgivelsen ønsket jeg å   kringkaste min fascinasjon for ham,men litt sånn betraktende på avstand, ta tak i hans komposisjonsstruktur, harmonikk , melodikk og hinte litt om dette- noe skjult, noe mer opplagt, her og der på plata. 

Du nevner at unge ikke har så mange fordommer mot fusion. Føler du at det er et markant generasjonsskille der?
– Ja, jeg føler det. Jeg spilte med Kåre Kolve, som kanskje har en litt annen inngang til fusion, mer instrumental pop eller funk. Da var Jazzlinja fra Trondheim spilte  på Vossajazz i fjor,  og kom på konserten og hørte på, var de  helt ville. De møter musikken med mye mer åpenhet og nysgjerrighet, friske øyne som er inspirerende for meg. Det er ikke noe skuling. Og det er interessant. Jeg så et intervju med trommeslager Veslemøy Narvesen, hun spiller med et band som bruker tapping og alt mulig som var fysjfysj (dette høres veldig ut som Mall Girl, journ.anm) – de bare låner helt hemningsløst fra ting som vi trodde var helt utdefinert. Det går helt på tvers av holdningene i min generasjon, som låste fusion til én ting. Og det er jo poenget, egentlig. Weather Report er bare én inngang til den store ballen, som er jazz- eller musikkhistorien. Den er aldri bare én greie. Den er gospel og George Shearing, afrikansk polyfoni…  det er helt åpent, og det digger jeg litt. Så lenge musikken har kvalitet er den aktuell. Og nå tar mine øyne og ører tak i det han gjør, ikke for å kopiere, men for å bringe hans tradisjon, med mitt forhåpentligvis personlig avttrykk videre til nye lyttere. Det skal være gjennomarbeida, jeg har lagt mye arbeid i det og tenkt på innspillingsprosjektene som partiturer hvor det er uklare grenser mellom låt og og den kollektive improvisasjonen, der saksofonisten spiller like mye “inn i “ bandet, som å være tema spiller og solist i front- litt lik tankegangen til Wayne Shorter. 

Kan du fortelle litt om Zawinul som studioforbilde?
– Han drev jo på med orkestrering, kreativ klipping, flersporsopptak og alt det som gjøres in the blink of an eye i dag. Det som gjør at han skiller seg ut, er swingen han har i musikken og en ekspandert pentatonikk – det er ikke bare pentatont, men det er en måte å behandle det fra en folkemusikkbakgrunn som nok også formet ham veldig mye. Han hadde rom-slekt og så nok østover og sørøstover like mye som han så vestover. Der finner du alle spørsmålene og åpenheten, samtidig som låtene jobber seg frem mot et catchy og konkluderende tema som henter fra gospelharmonikken. Noe jeg oppdaga da jeg lagde platen her, er hva som skjer når du improviserer frem musikken. Selv klassiske komponister gjør jo også det noen ganger, men det er interessant å jobbe med improvisasjonen og komposisjonen parallelt. Å improvisere lange strekk som du så kan velge å jobbe videre med. Da får du ofte en litt spesiell periodisk feeling,  “uperiodiske perioder”, på en måte. Downbeatet i rytmikken og takta kan også komme på uventa steder. Og så kan du velge å ta det med i låta eller ikke. Når Zawinul skrev/improviserte fram poplignende låter med vokal, låter de også derfor veldig “instrumentelt” og ofte med uventede perioder og rytmikk. Det er sprang og perioder som er krevende. Jeg gjorde det samme da Anja Skybakmoen sang på min plate. Du får uventa vendinger og akkordforskyvninger som kan virke corny, men jeg syns det er kult!! Jeg har også dratt ting videre fra samisk musikk, folkemusikk fra vårt eget nærmoråde. Musikken har sirkulære ting fra joiken og 6/8-rytmikken fra afrikansk musikk. 

Å jobbe så mye med etterarbeid og arrangering – er det intuitivt for deg? Det er jo ofte jazzinnspillinger jobbes fram på en litt annen måte.
– Ja, det er jo improvisasjon i jazzmusikk. Men om du tenker på bop og postbop og The great American Songbook er det en form å forholde seg til, du har akkordskjemaer. I Zawinuls musikk- og bl.a på min utgivelse  handler det om det modale, hvor du ser musikken som en tidslinje, nærmest. Da får den et lengre preg, den tar litt uventa veier, det kan være en del du strever med, du sitter og jobber lenge og plutselig fant du et melodisk eller tonalt rykk som var spennende. Så limer du det inn – og da får du en annen komposisjonsstruktur enn AABA. Kanskje noe mer bearbeida enn i frijazzen. Det har vært interessant læring for meg, og det er hyggelig at det likes. 

Det er også en ganske forseggjort måte å lage plate på, den kan liksom ikke låte lavbudjsett.
– Nei, men Magnus Bakken likte demoene godt haha – og jeg vurderte om jeg skulle gi ut en dogme-plate med rammeverket i Logic som jeg bearbeida mye. Men – det ble band denne gang!. Dette er den første utgivelsen hvor jeg har såpass kontroll, der den dynamiske rammen er lagd. Så gikk jeg i studio og lot Rune Arnesen, Sidiki Camara, Magnus Bakken og Audun Erlien spille oppå de preproduserte tracksene, der jeg også la på synther “live” i studio sammen med resten. Alt er veldig regissert av meg, og det var en ny og kul opplevelse å jobbe slik.

Ga metoden mersmak?
– Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle klare å spille de låtene live. Men vi har spilt litt i vår på Jazzfest, Vinterjazz i Fredrikstad og Nasjonal Jazzscene. Vi ser at det funker, og er i full gang med å booke videre. Jeg har lyst til å lage en plate til, det kommer en oppfølger. Jeg føler at jeg har noe å si, og at det treffer. Det er deilig å meske seg med synther.

Har du en favoritt-synth?
– Jeg er svak for de amerikanske. Det er en Oberheim synther og noen propheter som jeg bruker mye. Men jeg er tvunget til å reise litt lett, men har av  en eller annen grunn holdt meg unna Nordlead. Så hørte jeg Scott Kinsey, som var Zawinuls protegé, bruke en. Jeg kjøpte en Nord lead 4 på Finn, og må innrømme at den er utrolig livevennlig, rask og gøyal.Og veier nesten ingen ting! Man må fordype seg litt i synthene, det er ikke bare å trykke og sette i gang. Man blir kjent med den, akkurat som et akustisk instrument. Ellers må jeg si at det er Prophet 5 som jeg liker spesielt bra i samlinga mi. Den har veldig bra oscillatorer og filtre som blender fort i all slags musikk. Den er kommet tilbake, og det er det en grunn til. Samme som Hammond B3, er en annen forelskelse som jeg sitter og spiller hjemme. Det er ikke praktisk å frakte på, men fy faen. 

Det finnes en inspirasjon fra samisk musikk på Cosmopolitan. Hvor kommer den fra?
– Det knytter faktisk prosjektet sammen med Ofotr, et av de første bandene jeg var med i, som ble initiert av Ernst-Wiggo Sandbakk. Han er jo kjent som Jazzfest-sjef, men er også en høyt skattet trommepedagog og musiker som satte sammen et band med Kjersti Stubø og meg, med folkelåter fra Ofoten. Det er et tett befolka samisk område. Mye av kirketonene vi fant hadde et pentatont, samisk preg, så vi mistenkte at det hadde blitt tatt inn fra folkemusikken og inn  i kirken og konvertert i mer salmevers-form. Det var tilfeldig at Ernst kom over materialet, som ble overlevert fra en organist i Kjeldebotn. Siden har jeg jobbet litt med samiske artister – jeg kan trekke frem Inga Juuso som et utrolig fint og sterkt minne fra konserter og turnéer og en del andre som har gjort at jeg føler at jeg har litt røtter der og. Men musikken på Cosmopolitan er ikke folkemusikk. Lånene fra annen musikk er fornemmelser, noe jeg ser for meg. Og det syns jeg kanskje er litt sterkere enn om jeg helt konkret liksom skulle spilt det eller det. Det er mer som et maleri du må se litt på for å finne ut av hva det er. 

Du er også lærer på Munch Videregående Skole i Oslo. Hva slags input får du av elevene?
– Å være musikklærer på musikklinja er virkelig en priveligert jobb. De har så forskjellige utgangspunkt når de kommer inn i første klasse. Noen har aldri hatt undervisning, andre er allerede langt på vei og har allerede relativt lang erfaring med band og kulturskoler etc. Å være med på reisa, se de knekke noen instrumentelle koder og forhåpentlig bidra med noe på timer og i samspill med elevene, og se den gleden og utviklinga – både musikalsk og personlig, og at de blir en sammensveisa gjeng er fantastisk flott! Det er sterkt når de har sine første konserter og spiller sine første klassekonserter og  oppbackingen de gir hverandre. Lærerne og elevene blir egentlig en gjeng som har det utrolig gøy sammen. 

Hva av Weather Report-låt eller plate bør man sette på på nå i sommerferien?
– Hahaha, det er vanskelig å finne noe jeg vil kalle sommermusikk. Men jeg vil jo fremdeles anbefale Heavy Weather, som nærmest er som en best of-plate. Jeg vil anbefale den og kanskje “ A Remark You Made” på svale sommerkvelder. Også vil jeg kanskje nevne Di•a•lects, som kom ut midt imellom Weather Report ble disbanda og Zawinul Syndicate ble startet. Det er en utrolig vital plate, laget med 80-tallets trommemaskiner og synther. Den låter utrolig organisk, og du får veldig innblikk i spillet hans, hva som gjør ham spesiell. Som sagt, om Stevie Wonder spiller hva som helst, hører du at det er ham. Og mye av det Zawinul bruker her er presets fra synthfabrikantene, men måten han bruker dem på er veldig personlig. Og det er jo poenget – det er opp til hver enkelt hvordan vi bruker alt sammen. 

 

Øiens pitch: Søndag på Herr Nilsen med Anders Aarum Trio 

Da vi spurte Jørn om hva han ville lese mer om i NTT, svarte han følgende: “Jeg kunne gjerne tenke meg å høre fra arbeidshestene som har holdt Søndagsjammen på Herr Nilsen gående – Anders Aarum, Jens Fossum og Hermund Nygård er dype folk og glimrende musikere som spiller en viktig rolle for den kontemporære jazzen og som vi ikke leser om så ofte ellers.” 

Fra venstre: Anders Aarum, Jens Fossum og Hermund Nygård. Foto: Lillian Julsvik

Som sagt, så gjort! Tidligere har vi faktisk, apropos den slettede Steely Dan-låta, gjort et intervju med Aarum og Fossum, i trespann med Petter Wettre. Men opptaket fra den intervjusessionen ble slettet, og vi endte opp med å ta en ny prat med Wettre om albumet de har gjort som kvartett og som de slapp tidligere i år, Paris/Oslo. Nå er Anders Aarum Trio aktuelle med låta “Oslo Puzzle”, en låt som også er tittelsporet på en skive som kommer til høsten, og hvor flere av låtene er tilegnet folk som Jason Paradisa og El Jucan – det man på godt norsk rett og slett kaller byoriginaler. Hva betyr det egentlig? Det kan man sikkert legge mye forskjellig i, men å være fra et sted er å gjenkjenne slike mennesker – og å verdsette dem. 

Vi kommer tilbake med mer når plata er her – og det er også andre ideer i gjære, som vi gleder oss til å skrive om til høsten. Men som Jørn Øien sier er også denne trioen husbandet på Herr Nilsens tradisjonsrike søndagsjam. Stedet er 30 år i år, noe vi også har skrevet om tidligere i remsa. Så hva passet bedre enn å møte dem på uteserveringen der, en time eller to før de skulle dra i gang atter en jam? Hermund og Jens kom mer eller mindre direkte fra spillejobb i Vadsø, mens Anders hadde vært i hageselskap. Inne spilte Sandvika Storband for fulle mugger – og ute tok Herr Nilsen-innehaver Kjetil Soligard og andre kjente fjes dem imot. Innimellom all hyggen klarte vi å snike inn et og annet spørsmål. 

Du har nevnt tidligere at jammen er inne i en god periode nå for tiden, Jens.

Jens: Det har alltid gått i bølger, og det siste året har det blomstra veldig uten at vi helt vet hvorfor. Musikken som blir spilt her er jo stort sett tradisjonelle standardlåter. Interessen fra studenter på Musikkhøgskolen er en ting som går i bølger. Nå er vi i en periode der det er hipt eller interessant igjen. Det er veldig mye bra folk som er innom her derfra for tiden. Vi har rett og slett satt bort jammen til folk fra noen ganger. Har du hørt Håkon Huldt-Nystrøm?

Hermund: Han er veldig bra. 

Jens: Helt sinnssykt, det største basstalentet på årevis, tror jeg. Han har tatt jammen innimellom for å få litt yngre krefter innom. 

Hvor lenge har dere hatt jammen nå?

Hermund: Siden 2005?

Jens: Jeg tror det var 2004. 

Hermund: Sant, jeg flytta hit året etter. 

Jens: Det var Andreas Bye som var med i starten. Det er tjueårsjubileum neste år.

Er det da man begynner å tenke på etterveksten og hvem som skal ta over?

Jens: Det er der Håkon kommer inn i bildet, ja!

Hermund: Men jam er jo også ettervekst. Det er det det handler om. For oss er dette fredagspilsen også. Vi er en trio, møtes her og spiller en time alene først før vi komper alt mulig etterpå. Det har vært mye rart innom, Joshua Redman, Jamie Cullum… da jeg først kom hit, fikk jeg jobber av å besøke jammen og etter hvert fikk jeg være vikar med trioen. Tanken er at man kommer hit og møtes og spiller jazz, det er ikke noe annet. 

Jens: I 2004 var det jo ikke noe jam noe sted. Det var ikke så lenge siden jeg hadde flyttet til byen, og vi fant ut at det gikk an her. Herr Nilsen syntes også det var en god idé. I starten hadde vi jam hver søndag, og den begynte klokka 23.00 til 03.30. Det er helt absurd å tenke på, men det der gjorde vi i årevis. 

Hermund: Det blir mange tunge mandager. 

Anders: Jeg husker vi hadde jammene på Oslo Jazzfestival før dere kom til byen også, det var med Petter Wettre og Jarle Vespestad, som hadde dem nede på Grandkjelleren. 

Anders Aarum Trio. Foto: Lillian Julsvik

Du nevner en litt fornyet interesse for standardrepertoaret og den måten å spille på Jens, og det har vel vært en del tegn til det rundt omkring – vi syns i hvert fall det i våre spalter. Men hva tror dere kjennetegner den typen bølger, både i interessen for jamen som møtested, og den typen jazz som spilles der? Har det vært mange svingninger de siste 20 årene? 

Jens: Det kommer an på hvert kull, jeg syns det har vært veldig mye forskjellig. 

Hermund: Det kan endre seg veldig fra år til år. 

Jens: Uten at det er noen forklaring på hvorfor. Gjester skiftes ut, det er folk som kan komme i en periode på 4-5 år, og så er de plutselig borte, og så er det noen nye som blir stamgjester. 

Anders: Folk blir eldre…

Det er livet som skjer rett og slett?

Jens: Ja, det er livet! 

Hermund: Nå kan du skrive en dyp artikkel – jam er livet. 

Såklart. Men det der, med nye gjester som kommer til og blir kjente fjes på et blunk, og andre som forsvinner på grunn av endret livssituasjon eller flytting, er jo noe man kan observere på alle slags utesteder over tid. Det er bare ikke alltid at det er faste band som har utsikt til den rytmen. Nå er det nok noen én/tomannsorkestere jeg glemmer, men i Oslo kan jeg bare komme på dere og Frank Znort Quartet som har den opplevelsen over så lang tid som dere. 

Jens: Ja, vi har kanskje snakket mest om de som deltar på jamen, men det som har preget det siste året er at det har vært mange flere publikummere. Folk som har lyst til å høre på hele kvelden. Det er litt interessant. 

Hermund: Ja, det er faktisk en del folk som kommer for å høre på jam. 

Jens: Ofte er det utenlandske som er her på ferie eller reise. Der har det mildt sagt gått i bølger.

Anders: Jeg var jo med i Frank Znort i begynnelsen også. Jeg bodde i Gamlebyen og vi delte øvingslokale nede på Rampa. Vi holdt på på GG helt i begynnelsen, da det var snorting på toalettene, helt koko greier. Så flytta de til Grønlandshagen. Jarle Vespestad og jeg var ofte vikarer på søndager. Men når vi var vikarer låt det ikke noe kult, det låt mye kulere med Kula og Sef. Vi var for flinkiser og ødela hele bandet, haha! Noe med energien ble helt feil. 

Det er jo – og det ser man også på nyrekrutteringene – et band hvor man skal være en viss type for å spille der. Uten at jeg helt kan peke på akkurat hva det er. 

Anders: Helt klart – og jeg hørte det sjøl… det ble liksom ikke like kult, haha! 

Dere har ny musikk ute og kommer med en skive til høsten, og spiller mye som trio utenom jamsettingen. Men hva vil det si å ha denne møteplassen? 

Anders: Vi har hatt studio i Møllergata også i 10-15 år. Vi holder til der og møtes hele tiden, vi har søndagene her…

Hermund: Jens og jeg har vært i Vadsø nå, vi har spilt helt hinsides mye gigs sammen. Det er kanskje derfor vi blir spurt om en eller annen fyr kommer og skal spille noen låter. Alt blir lettere, du kan strekke og dra i alle mulige retninger og kjenner hverandre veldig godt. 

Jens: Nesten for godt. 

Når var det dere startet med Kruttrøyk?

Hermund: Ja, når var det? Anders hadde studio nede ved Mølleparken først. 

Anders: Med Bugge og sånn. 

Hermund: Jeg hadde et bittelite rom ute ved Haslum Kirke og snakket om at det hadde vært kult å samle oss med det stæsjet vi hadde. Så lette vi rundt og fant det lokalet – det heter Kruttrøyk fordi det ligger over Revolver. Også begynte vi å samle alle instrumentene der – det er jo et instrumentmuseum, mye gamle trommer og keyboards. 

Anders: Også begynte vi å gjøre innspillinger der. 

Hermund: Way Out West Trio gjorde noen greier der…

Jens: Jeg spilte inn plata mi der også.

Hermund: Og det er typisk – jeg tror jeg har vært med på alle prosjektene til dere andre på én eller andre måter, om det bare er på noen visper. 

Anders: Man sitter og jobber der, og så kommer Hermund in, og da kommer du på vispekompet eller congaene du gjerne skulle hatt…

Hermund: “Vi trenger en synthsolo der…”

Det kommer også ofte lyder av spilling fra Kruttrøyk-lokalene, og skiva dere for eksempel gjorde med Petter Wettre kommer ut av en sånn session-greie hvor man bare møtes uten noen mer konkrete prosjektmål enn å bare spille – Kruttrøyk sessions under covid. Hva er verdien av det? 

Anders: Det handler om å skape en kultur rundt det. De gjør det oppe på Biermannsgården også, Øyvind Brække og en del folk. Det er sånne huskonserter som man hadde i gamle dager, jeg har spilt hauger av sånne konserter i leiligheter på Frogner og lignende opp igjennom. Små band, som del av en fest eller som et innslag. Det var noe sånt vi hadde lyst til å gjøre. 

Hermund: Det er jo også en følelse av å komme opp der, til et sted som er vårt og som vi inviterer folk inn i, og det er ingen andre forventninger. Det blir en fri måte å spille gigs på, hvis du skjønner. Man må ikke passe på at det er nøyaktig en time, at det er det eller det… musikalsk syntes jeg Kruttrøyk-sessionene var fantastisk kult, vi kunne spille i to og en halv time i 40 varmegrader inni rommet. 

Anders: Jeg tror også folk syntes det var kult å komme opp dit, se et Hammond-orgel, masse vintage-instrumenter som står over alt, og som du ikke får se på en klubb. 

Man skal ikke undervurdere hvor gøy musikkinteresserte publikum synes det er å få lov til å titte under panseret, eller bak kulissene. 

Hermund: Ja, det er veldig gøy og det merka vi ved å invitere dem opp. Det var jo mange av de som besøkte Kruttrøyk sessions som også var folk som hadde kommet på jammene, på konserter opp igjennom. Vi inviterte folk vi visste var gira på det. Og de er vant til å se oss, men de syntes det var spesielt. 

Anders: Ja, her er en Wurlitzer, her er en Clavinet og så videre. 

Hermund: Det var en som var der som erbødig spurte er det her dere øver med Knut Riisnæs? Jada, det er det, hahaha! Men det er kanskje sånn det er med trioen vår også. Det er en blanding av jammen, jobbene vi har gjort med folk og som trio. Også møtes vi der ofte og spiller så mye sammen. Vi kunne sikkert spilt inn ni sånne trioplater. 

Anders: Jaja. Hvis vi hadde vært litt…

Jens: Hvis vi hadde vært litt smarte. 

Hermund: Men den musikalske verdien av å bare møtes, og spille musikk som ble som den ble, var veldig jazz, syns jeg. Det var ingen ytre forventninger om noen ting, vi skulle ikke på turné. 

Et av de vanligste hjertesukkene fra norske jazzmusikere er jo at festivallivet, for eksempel, er veldig gira mot nye prosjekter – snarere enn at det bare kan være sånn som dere skildrer her. Når jeg intervjua Petter Wettre, snakket vi også om overfloden av jammer og session-aktige konserter som kanskje er en ganske stor forskjell fra hvordan det er her. Har den typen ting vært litt en kampsak for dere også?

Jens: Jeg husker at jeg syntes det var kjipt at det for eksempel ikke fantes en jam da jeg flytta til Oslo. Så det var jo fordi det var noe vi savna. Du hadde Josefine-jammen, men det var noe annet. 

Anders: Ja, det var ikke en ordentlig jazz-jam med høyt nivå. Og det vil jeg si det er blitt her. I begynnelsen var det masse løkhuer som kom opp og ikke kunne spille. 

Jens: Det kan ha noe å gjøre med at vi begynte å spille klokka 23 på en søndag. 

Anders: Ja, det har du helt rett i. Men jeg syns det flyter også. Da jeg bodde i Sverige var de jammene veldig regulert, med liste hvor du skriver deg opp. De satte sammen kvartetter og trioer. 

Hermund: Oufff…. da mister du hele følelsen. 

Anders: Ja, det sitter en eller annen løk og bestemmer det. Jeg føler vi har klart å bare lirke det til i stedet. 

Jens: Det er basert på at alle kjenner sin besøkelsestid. 

Hermund: Det gjorde kanskje at det tok litt tid før nivået ble så bra også. 

Anders: Ja, men når det ble bra, var det det som fikk det til å funke, tror jeg. 

Jens: Det handler bare om at folk spør om de kan. Så setter vi en slags standard med triosettet.

Hermund: Det hender det kommer noen vi ikke kjenner med gitar og pedalbrett, også spiller vi et triosett, også sitter de der og går hjem igjen. 

Anders: Jeg husker på jamen i Christiania, der har de egentlig samme konsept som oss. Men der er det så mye tjalla folk som skal gå på line og alt mulig, en eller annen fyr som skal spise en flaske…

Pussig, du sier det som om det er noe folk ikke har lyst til å oppleve!

Anders: Haha, det er jo kjempegøy det, men det går jo utover musikken på et eller annet tidspunkt. 

Men dette er den litt ømme tingen med jammer, er det ikke? Alle er invitert, folk fra andre byer kan vise seg frem, det er veldig inkluderende – men så er det også et sted man virkelig kan få beskjeden om at man ikke holder mål. 

Hermund: Ja, helt klart. 

Anders: Men apropos det, vi har jo for eksempel startet et samarbeid med Jacques Kuba Séguin på grunn av jammen. 

Hermund: Ja, det er en trompetist og impressario som vi blant annet har gitt ut en EP med, vi dro også til Canada og gjorde en turné sist oktober med ham. Han kommer også hit. Det er veldig kult å være der borte og spille. For vi gjør jo bare som vi gjør, og syns vel egentlig at vi spiller ganske amerikansk. Men de er sånn Aaah, the European way… men Jacques var her med Cirque de Soleil som spilte i Spektrum. Han hadde vært på turné lenge, var borte fra familien og gikk bare rundt i gatene etter forestillingen. Så hørte han jazz fra Herr Nilsen, kom inn og så var det oss tre. Han kicka på det, inviterte oss til Spektrum, og fire år senere hørte han Way Out West-plata og inviterte oss til å gjøre noe. Det er en direkte konsekvens av den jammen. Herr Nilsen er jo henget, om man spiller i Oslo havner man jo her før eller siden. 

Stedet er 30 år i år – hvor starter man om man skal oppsummere hva det har betydd?

Anders: Vi har jo spilt her i alle de årene, og spilte på Original Nilsen før det åpna her også. 

Jens: Tenk om det ikke hadde vært her. 

Anders: I to år hadde vi jammen på Victoria. Det fungerte ikke så bra. Det har ikke noe å gjøre med at Victoria er en dårlig konsertscene, men det var litt for stort. 

Jens: Litt for høy scenekant…

Anders: Og det er ikke samme henget, på en måte. 

Hermund: Det er veldig familiært, det er noe med de som jobber her, som er så genuint i musikerne og musikken. Kjetil kommer ut og ønsker deg velkommen når du stikker innom, plutselig får du en telefon om at det hadde vært kult å høre det eller det bandet om igjen. Og de er her til man går. Jeg vet ikke om noe annet sted som er sånn i nærheten. Det er ganske genuint, de som driver står i baren av ren og skjær interesse. Det er en idealisme over det. At Bill Stewart kan komme hit er jo bare Kjetil som booker og tar en risk – tidligere i år var det ikke så mange som var på Jorge Rossy-konserten. Men han gjør det like vel. Det er så gjennomsyra av sansen for denne musikken. 

Anders: Det er en veldig københavnsk vibb, og litt utenfor all elitisme og eim av støttepenger. De får jo støtte de også, men det er noe med atmosfæren allikevel. Man får inntrykk av at det ikke er sånn, og det er viktig i seg selv. 

Dere skal ut med en plate som bruker Oslo-originaler, utegående karakterer som preget bybildet, som tema. Hvor kom det fra?

Anders: Det var egentlig litt tilfeldig. Jeg ble med i en facebookgruppe, og jeg husket mange av de folka. Så kjøpte jeg en bok om temaet og leste den, koste meg. Jeg tenkte det var gøy å gjøre en hyllest til Oslo, stedene og menneskene. Og de er borte, nesten alle sammen. Det er fint å fiske dem opp og få dem litt fram igjen. Det er sikkert mange fra vår generasjon og oppover som husker dem. De er ikke synlige i bybildet lenger i like stor grad. Dette er ikke en plate med tekst, men det er en fin ramme. 

Anders Aarum Trio. Foto: Lillian Julsvik

Men her vi sitter nå, rett ved Tinghuset, sitter vi allikevel på et hjørne med tre steder som på ulikt vis stritter imot det streite – her på Herr Nilsen, Per på Hjørnet og London. Det er vel en sorts sammenheng mellom et sånt albumtema og det som skjer her – en kjærlighet for det odde, for nattmenneskene. 

Anders: Det handler jo også om en generasjon med jazzmusikere i Norge som vi er i ferd med å miste. Folk som er litt… gærne på en kul måte. Vi har jo hatt masse sånne originaler her. 

Hermund: Gudbedre, da jeg kom hit fra Råde… det rareste vi hadde der var en kar som kjørte traktoren litt fortere enn alle de andre, skjønner du? Også kom man hit og møtte hele galleriet, hahaha! De var her. Jeg husker du introduserte en låt om Advokat Hermansen, og da hørte vi noen av de som satt her si, åh, han var jeg redd for! Det er jo ting som vekker assosiasjoner. 

Anders: Jeg syns jo Bjørnar Andresen også var en original. Men han var jo kunstner, og det er kanskje ikke alltid de menneskene blir kalt byoriginaler på samme måte. 

Men er klisjeen sann, at alle musikere er blitt streite? Er det så ille?

Hermund: Er det så ille…

Jojo, men dette kan man jo støte på i mange yrker som tidligere var mer bohemske – musikk, uteliv og så videre, ting som kanskje var de siste “cowboy-yrkene”, også blir det mer ryddig. Også er det masse bra med det, naturligvis, men det finnes likevel et lite savn etter romantikken, og i tilværelsen litt på siden av alt det andre. 

Jens: Det er flere om beinet, det er mer konkurranse, og det gjør kanskje at man ikke kan holde på på den måten i mange sammenhenger. 

Hermund: Men jeg er ikke helt enig heller, det finnes mange originaler, det kommer fram når man møtes. Jeg treffer mange rare folk – vi er jo rare folk. Men kanskje vi har et system som fanger opp folk på en litt annen måte. Jeg kjenner uansett ikke igjen de stresskoffert-greiene. Jeg skjønner spørsmålet, hvor det kommer fra, men folk er jo bare folk. 

Anders: Sant det, men da jeg gikk på NMH, var det for eksempel ikke lagt særlig opp til sånn de unge jobber i dag. De er dritflinke til å få til prosjekter, å søke støtte, ulike former for  promotering… det er delvis ting jeg har begynt å lære meg nå, og jeg er gammal, liksom. “Hvordan er det vi skal promotere et band”, sånne ting ble det aldri snakket om. 

Jeg husker at det var en del diskusjon om å ha mer forberedelse til arbeidslivet, i form av konsertarrangering, promotering, støtte og så videre da jeg jobbet i studentpressen på slutten av 2000-tallet. 

Hermund: Vi bare jamma vi, hahaha! Det er selvsagt ikke helt sant. 

Anders: Nei, men folk er nok mye dyktigere på resten, alt det du nevner, enn generasjonen vår. 

Jens: Jeg skjønte ikke egentlig hva platestøtte var før langt ute på nittitallet…

Hermund: Var det samtidig som du skjønte hva forskuddsskatt er?

Jens: Det kan hende!

Hermund: Men det er fremdeles ulike personligheter, jeg tror det er overdrevet. Oppdragelsen min var å reise og spille med folk jeg ikke kjente, det var det jeg gjorde i tjue år – i hvert fall de første ti. Å spille med folk som var bra til å spille. Egne prosjekter, og alt det som hører med det, kom senere. Men for min del har det vært veldig fint, og jeg tror det vil være folk som har det sånn nå også. 

Hvilken låt har dere spilt flest ganger på jammen, tror dere?

Anders: Noensinne? Det må jo være “All the things you are”. 

Jens: Ja, det må det være. 

Hermund: Det er føles som det er en bunke med låter alle kan, jazzlåtenes jazzlåter – “On Green Dolphin Street” er sånn den også. Og “All the things you are” er definitivt der.

Er det rett og slett den mest spilte låten på jazzjammer over alt, tror dere?

Jens: Det kan hende – den modulerer litt, det er en ganske fin låt å spille solo på. Det er ikke den kjedeligste låta i det hele tatt. Men… blues er vel kanskje det vi har spilt aller mest. 

Anders: Nei…

Hermund: Nei, det er ikke så mye av det nå for tiden? Eller, kanskje du har rett. 

Anders: Men da er det ikke én spesifikk. 

Hermund (tenker på noe annet): Har vi lydtekniker i dag, eller må vi skru selv? 

Jens: Jeg tror vi har tekniker. 

Hermund: OK. Det er også litt ålreit. Lydsjekkene våre blir ofte evig lange, alle kan jo skru selv. Det er mye opp og ned på 332 herz. 

Jens: Men er det noen andre som har sagt at “All the things you are” er den vanligste?

Det kan sikkert godt hende – grunnen til at jeg lurte, er at jeg skrev en liten undring om akkurat det der etter en flott dag på Jazzfest i Trondheim, hvor jeg hørte låta tre ganger i løpet av to dager i fjor. 

Jens: Det er interessant. Jeg har jo aldri opplevd at ingen kan den, liksom. Kanskje vi skal starte med den i dag? 

Hermund: Nei, den kommer i kveld uansett. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger