NTT: Lav terskel og høye ambisjoner

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis! Vi går inn i helgen med noen ferske og fabelaktige konsertminner summende i bakhodet – i går spilte Harald Lassen og kompani en svært god og glassklar slippkonsert for “Balans” på Blå i Oslo, og de kommer til Maijazz i Stavanger denne helgen – det anbefales. Dagen før det var det Brad Mehldau trios første av to konserter på Nasjonal Jazzscene (han spilte også for 600 (!) publikummere under Maijazz), og dæven, det var et av vårens vakreste eventyr med noen øyeblikk av nærkontakt med essensen i denne musikken. Dagen etter var de visstnok enda et hakk bedre ifølge folk som overvar begge konsertene – dét er til å leve med. 

Sånne konserter kan gi deg lyst til å klatre opp på nærmeste tak og rope til hele byen at de må få det med seg. NTT er vel et sånt hustak i grunnen, hvor vi både forsøker å fortelle om verdifulle opplevelser, men hvor vi også snakker med folk som driver med formidling. Denne uken byr vi på opptil flere perspektiver på det. Petter Dalane er en musiker som denne uken fikk anerkjennelse for musikerskapet sitt og den inkluderende måten han formidler det på. Jazzfests publikumsutvikler Malin Dahl Ødegård forteller både om arbeidet med å nå unge, og å sørge for at Trondheims musikkliv har sosiale konserttilbud og Espen Nilsen forteller om det bankende hjertet i Oslos jazzkonsertliv, Herr Nilsen, som han startet for 30 år siden og som denne helgen feirer sitt jubileum. I tillegg har Tore Ljøkelsøy sluppet en fabelaktig ny plate som vi prater med ham om, og vi lytter til Veslemøy Narvesens ferske singel. Men først må vi rope litt om noen konserter som kommer. 

1. Som nevnt er Maijazz i gang, og det er fremdeles rikelig med høydepunkter igjen. Eyolf Dale Trio spiller for eksempel i kveld, mens det i morgen omsider er duket for Kim Myhr og Kitchen Orchestras fremføring av musikk han skrev under pandemien. Kristin Asbjørnsen spiller med sitt lovende nye ensemble i dag, mens vi også har troa på duo-konsertene med Svein Olav Herstad (en stor konsertfavoritt hos oss) & Tor Yttredal + Eva Bjerga Haugen & Thomas Torstrup i morgen. Eller hva med trioen med pianist Øyvind Gjelsten Dale, batterist Paal Nilssen-Love og trompetist Didrik Ingvaldsen, som spiller i morgen?

2. I Hamar er det AnJazz, der spiller blant andre Hedvig Mollestad Trio i kveld, mens Solveig Slettahjell har jazzlunsj i morgen og Ida Nielsen & the Funkbots – Nielsen blant annet kjent fra to av bandene til Prince – avslutter festivalen i morgen. 

3. Kveldens konsert med Billy Cobham på Nasjonal Jazzscene er utsolgt, men i morgen spiller Lilja der – og i de kommende ukene, fra 22. mai, vil også Victoria East huse Eksamensfestivalen til studenter fra NMH. Det kan jo være greit å plotte inn i kalenderen allerede nå, en fin måte å sjekke ut noe du aldri har hørt før – og den er snill mot lommeboka. 

4. Det er Eurovision-finale denne helgen. Noen av våre lesere har sikkert sine faste ritualer i den forbindelse, mens andre helst vil være alle andre steder. Et arrangement som på mange måter slår begge disse fluene i smekk er ærverdige MODULERT GRAND PRIX, som har tatt seg noen års hvilepause, men som arrangeres på lørdag på Mir! Vi siterer ModGPs egen forklaring: «Vi har booket og invitert 13 ulike lydkunstnere og artister fra jazz, electronica, indie, drone og pønkmiljøene til å være med å remixe grand prix eller Eurovisjon finalen om du vil, på direkten. På fredag trekker vi hvilke to låter artistene skal remixe, de får lyden av disse i en jack kabel og så skal de simultant remixe låtene samtidig som de spilles live på tv – Forhåpentligvis gir dette da interessant og ny musikk.» Er det noen sak?

Vi går videre og informerer også som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Jazzfest ønsker å senke terskelen for ungdom, studenter og barnefamilier

Publikumsutvikler Malin Dahl Ødegård med en Jazzfest-kaffekopp – hvor mange slike det blir i løpet av festivalavviklingen tør vi ikke gjette på. Foto: Jazzfest

Ja, vi går inn i en av årets store (jazz)festivalhelger nå. I tillegg til Maijazz og AnJazz er det selvsagt Jazzfest i Trondheim. I NTT har vi gjennom årene skrevet en god del om forskjellene på de ulike norske festivalene – og vi har også skrevet litt om at det ikke alltid er like lett å se forskjell på bookingprofilen ved første øyekast. Men forskjellene er der, og Jazzfest jobber åpenbart utifra noen tydelige og særegne grunntanker, som jeg også skrev om da jeg var der oppe i fjor. Det handler blant annet om et ønske om å formidle ny, og i Norge litt underkommunisert, europeisk jazz. Det handler om å gjenspeile at byen huser Norges mest kjente jazzutdanning, og å skape flere møtepunkter mellom byens studentkultur og byens jazzliv. 

I tillegg har festivalen de siste årene jobbet med sosial kulturformidling gjennom prosjektet Joyn-in, som handler om å gjøre musikkopplevelser tilgjengelige for barn, unge og familier, gjennom arrangementer som er gratis eller en prispolitikk som tar hensyn til trang økonomi blant de unge. Under årets festival har de hatt familiekonserter, og i kveld er det duket for en firedobbel konsertkveld på Havet Arena med Little North, Juicy, Louis Cole og Y-Otis. Den koster 650 kroner for folk over 26 år, i seg selv ingen upris for fire konsertopplevelser, men folk mellom 18 og 26 slipper inn for 350 kroner. Det er ikke verst – og vi tok en prat med musiker Malin Dahl Ødegård, som jobber med publikumsutvikling i festivalen, om hvordan de har tenkt.  

Hei, Malin! Fortell hva som skal skje i kveld. 

– En helaften for studenter og unge voksne på Havet Arena – en ny venue her i Trondheim. Det starter allerede klokka sju med at PåTirsdag, jazzprogrammet til studentradioen Radio Revolt, skal ha vorspiel med musikkbingo. Etter det spiller Little North, en svært god dansk pianotrio som Ernst Wiggo Sandbakk og jeg så på Nordic Jazz Comets i København i fjor. Så er det belgiske Juicy, en hip hop/r’n’b-duo, etterfulgt av headliner og groove-legende Louis Cole. Til slutt ruller vi inn en scene midt på gulvet, hvor Y-Otis skal spille i en Boiler Room-aktig setting. Jeg gleder meg!

Jazzfest har en tydelig målsetning om å få flere unge, musikkinteresserte til å komme til festivalen – og flere av artistene denne kvelden er jo også bookinger som trekker et påfallende annerledes publikum til jazzfestivaler. Hvordan går dere fram med dette arbeidet? 

– Først og fremst må jo bookinga være for de unge – vi må ta hensyn til hva de er interesserte i. Men det viktigste har kanskje vært å finne en kommunikasjonsmetode for å nå ut og å bygge en relasjon til nettopp det publikummet. Å møte dem på et sted de er trygge, å vise at jazzfestivaler og “annerledes” musikk også kan være noe for dem. Så da har vi for eksempel såvidt begynt å prøve oss på TikTok – som jeg allerede føler meg for gammel for, hehe. Men jeg prøver! Vi har generelt forsøkt å bli flinkere på alle de kanalene, Instagram, Snapchat og så videre. Så er det selve konsertprogrammet – vi vil lage en slags føljetong der konserter med denne profilen er på hver eneste festival, sånn at de samme publikummerne kanskje kommer igjen og igjen og blir fortrolige med Jazzfest som arrangør. Og at jazz-sjangeren, med alt det den rommer, da blir ufarliggjort – sakte med sikkert. Vi hadde Dirty Loops her i går, og det er jo en booking som går litt i den samme retningen som Louis Cole. Det var stappfullt, med mye forskjellige folk i publikum. Og om du liker Dirty Loops, så liker du kanskje også Louis Cole – men hvordan få folk til å skjønne det? I tillegg er det også en nøtt å knekke at det er eksamensperiode for studentene akkurat når Jazzfest arrangeres, og at de generelt er selektive med det de bruker penger og tid på. 

Ja, og jeg ser at den firedoble konserten i kveld har en rabattordning hvor folk mellom 18 og 26 slipper inn for 350 kroner. Det er en del av Joyn-in-prosjektet til Jazzfest – hva er tanken bak det?  

– Det er en ganske nyoppstartet satsing på inkludering og mangfold, for å rekruttere et nytt publikum og nye utøvere, spesielt med fokus på barn og unge. Det er ganske tydelig at vi som arrangører må ta ansvaret nå for å sørge for at vi også har et publikum i fremtiden. At vi kan tilby konserter i andre sjangre for barn. Vi har også et familiearrangement midt i byen, på Torvet, der vi har konserter og aktiviteter for barn og unge – selvfølgelig gratis, sånn at alle skal kunne bli med. Det er selve filosofien bak Joyn-In-navnet.

Det er jo en bekymring for tiden at folk har mindre å rutte med, og at det går utover deltagelsen på blant annet kulturarrangementer. En av gruppene det gjelder er åpenbart studenter også.   

– Ja, det er en vanskelig problemstilling. Derfor er det så viktig med all støtte og spons som festivalen får, som kan gjøre det mulig for oss å tilby konserter til ok priser. Med tanke på familier og barn, har det vært en tydelig tanke fra start at vi skal tilby noe som ikke koster noe, slik at det er plass til alle, uansett. Flere unge, ofte studenter, får det også bare mer og mer vanskelig økonomisk, og det er derfor vi har satt prisen såpass rabattert på kveldens konsert.

Din jobb er å hjelpe til med å finne nye publikum – hvordan var dine egne erfaringer med å oppdage jazz og all slags rar musikk? 

– Godt spørsmål! Jeg ble eksponert for jazz da jeg var ung, ettersom foreldrene mine hørte på mye forskjellig musikk – så jeg var heldig med det. Jeg tror at man må lage trygge og lavterskel innganger til musikken. At folk kanskje ikke forstår at de blir “eksponert”. Det er en veldig frustrerende streamingkultur nå, der folk flest bare blir eksponert for det man allerede foretrekker. Når man lager festival, er målet å være en slags motvekt til det – å gjøre alternativene så tilgjengelig som mulig, og dermed kanskje skape nye konsertgjengere. 

I fjor var det lignende arrangementer som kveldens konsert på Samfundet. Og det var en veldig fin setting for en slik fest, kanskje den beste man har i dette landet. Hva er årsaken til at dere ikke er der i år? 

– Det handler om at Samfundet skal få et nybygg, og at det dermed ble scener som vi ikke hadde kunne brukt i år. Vi er veldig positive til Havet Arena og hvilke publikummere de allerede når ut til, så det tror jeg blir veldig bra. Men vi skulle selvsagt gjerne brukt Samfundet, siden det var en såpass fin setting, så jeg ser for meg at vi kan komme til å samarbeide med dem igjen.

Hvordan er det med Jazzlinja-studentenes engasjement i den bredere studentkulturen? Jeg har snakket med folk som mener at det er to litt forskjellige ting, at musikerne lever i sin egen lille boble, litt på siden av alt det som skjer ellers.  

– Det er litt både-og, og det varierer veldig fra årskull til årskull, tror jeg. Jazzlinja er selvfølgelig en skikkelig boble, der den sterke interessen og livsstilen skiller oss fra mange andre – i tillegg til at vi er på et helt annet campus enn de andre studentene. Men det er stadig vekk Jazzlinje-studenter i de ulike musikalske gjengene på Samfundet – storbandene, orkesteret, folkemusikerne – og jeg var i en arrangerende gjeng som DJ. Så litt av inntrykket stemmer – det er mange studenter som knapt nok vet at det finnes musikkstudier på NTNU. Det er jo synd, for mer nærkontakt kunne vært en sterk brobygger inn i musikkulturen. Men det er planer om et nytt campus på lang sikt, så kanskje ser vi effekten av samme lokalisering da.

Dere har med dere radioprogrammet “På Tirsdag”, Norges kanskje beste jazzradioprogram. Fortell om det! 

– Det er kjempestas! Det føles som en selvfølge å gi dem en plass i programmet. De er utrolig engasjerte, oppdaterte og interesserte, og ingenting er bedre enn det. De har nok også et publikum vi kanskje ikke har direkte kontakt med, som også er gøy. Ernst Wiggo er generelt veldig opptatt av å ta vare på studentene, både på Jazzlinja og utenom, noe jeg synes er skikkelig fint. Vi prøver å gi plass til flest mulig på programmet, eller som frivillige, og å tilrettelegge for at de kan dra på konsertene våre.

Den koblingen er en veldig tydelig del av festivalopplevelsen på Jazzfest, vil jeg si. Og det virker som at det er en målsetning å vise frem hverdagslivet, gjennom å bruke mange steder, å ha flere jammer og så videre. Hvordan er konserthverdagen i Trondheim nå utenom festivaluka?

– Det føles som at det aldri har vært så mange konserter som nå. Om vi snakker om jazz, er det overveldende mange alternativer i løpet av en uke. Og det er kjempepositivt for byen og oss musikkinteressert, selv om man selvfølgelig også konkurrerer om det samme kjernepublikummet. Det er flere jammer i måneden, kanskje annenhver uke? Og skal du ut en lørdag, med hele dagen fri, har du sikkert 20 konserter å velge mellom. Det er ganske heftig i en by på denne størrelsen. 

Får du tid til å spille noe selv?

– Ja, vi slapp blant annet ny plate med Juno nå nettopp, og var på en releaseturne like før oppkjøringa til festival. Det har vært travelt, men jeg har en fleksibel stilling, og daglig leder Ernst Wiggo ser på det som en styrke at vi i staben også er utøvende musikere, som flere av oss er. Så det går akkurat, men det er mye i hodet på en gang.

Frister det å slenge seg med på en jam under festivalen?

– Jeg er ikke fremmed for en liten trall, men på kvelden merker jeg veldig godt at jeg har jobbet konstant siden ganske tidlig på morgenen. Da må jeg innrømme at jeg sliter med å hive meg på! Men det er så stas å se alt det vi har planlagt i Excel-ark i løpet av året, utfolde seg i virkeligheten, og å se folk ha det gøy på festival. Da blir jeg litt gira på jamming allikevel.

Er det noen andre høydepunkter for deg under årets festival? 

– Jeg gleder meg veldig til Irene Reig, en katalansk saksofonist som spiller i morgen. Hun høres helt rå ut – bebop og egne låter i den stilen – som jeg har hørt en del på i løpet av året. Og selvfølgelig Veslemøy Narvesen og han gaiden, som spiller dobbelkonsert i morgen kveld. Det var veldig gøy å få Squarepusher hit, og å oppleve en ekte elektronika-legende live, som i tillegg hadde med seg en vill lysrigg. Utenom det er det veldig mange interessante europeiske navn på programmet som Ernst Wiggo har hentet inn, der mye av det er nok ikke så kjent musikk for jazzlyttere i Trondheim. De som jeg har hørt til nå har vært skikkelig bra! Jeg skjønner at ikke alle er like eventyrlystne og går på konsert med artister de aldri har hørt før – men det er jo også ofte der de beste opplevelsene dukker opp. 

Det er morsomt, Squarepusher føles jo som en slags forløper til mye av det som skjer i dag. Det hypertekniske, utlånene fra fusion og klubbmusikk, en sånn futuristisk alt-er-lov-tanke. Man kan trekke tråder derfra og frem til for eksempel Y-Otis, Louis Cole og Dirty Loops. Var det mange av de samme publikummerne på den konserten? 

– Ja, det var absolutt mye unge folk der, og veldig god aldersspredning. Klubbmiljøet har blitt merkbart sterkere i Trondheim de siste årene, og det er flere DJs som spiller techno- og house, med også en stor interesse for det blant publikum. Veldig gøy!

Petter Dalanes favorittambassadører

Petter Dalane har gitt den hvite jamvertdressen sin en pause siden dette bildet ble tatt – men til gjengjeld kan han feire at han er  årets NTNU-ambassadør. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Hvert år under Jazzfest blir det utnevnt en ny NTNU-ambassadør. Ordningen innebærer et stipend som skal gå til turnering og/eller promotering, og gis til en person eller et band som gjennom sin musikalske aktivitet er en god ambassadør for Jazzlinja på NTNU og Trondheims jazzliv. Om årets ambassadør, skriver juryen at vedkommende “er pianist og orkesterleder fra Bergen. Mellom 2014 og 2022 var han student ved NTNU hvor han studerte marin teknikk, musikkvitenskap og utøvende jazz. Han tok Bachelor i 2020 og Master i 2022 og er i dag lærer ved Institutt for musikk. Årets NTNU Ambassadør er svært aktiv i Trondheims jazzmiljø og har skapt sin egen konsertserie. Han er miljøskapende, initiativrik og inkluderende – og har en sjelden stå-på-vilje. Han er leder for flere ensembler, og i konsertene krydrer både med humor og politisk innhold som bidrar til å utvikle konsertformatet.” 

Og det stemmer vel på en prikk, det? Petter Dalane har invitert nye lyttere inn i musikken sin gjennom Petters Jazzjam og det Sun Ra-inspirerte storbandet Cosmic Swing Orchestra. Vi har snakket med ham tidligere om folkelig formidling og kjærligheten til bebop – han har til og med bidratt som gjesteskribent da han skrev et innlegg i spalten Standard Opplegg om låta “Out of Nowhere”. Det er alltid interessant å høre om hans blikk på musikken, og dette var en god anledning til å snakke litt, blant annet om hvem som er hans inspirasjonskilder som formidler og ambassadør. 

Ja, eller kanskje heller musikkfeltet man tilhører. 

– Det jeg kunne tenke meg å få til med tanke på min musikk og det jeg håper vil skje for jazzmusikkens del, er at man klarer å nå et større publikum uten å ødelegge musikken på veien. For å sitere maler Håkon Bleken: «En kunstners eneste plikt er å realisere seg selv». Når man som jazzmusiker skal forsøke å nå et større publikum er det viktig å ikke gi slipp på kjernen, altså å lage musikk på egne, ærlige premisser, og ikke for eksempel markedets.

Er det noen formidlere som inspirerer deg?

– Én ting som var viktig da jeg var liten, var å være på Kiss-konsert med min far i 2008. Jeg hadde gått i korps tidligere, men å se Kiss var det som virkelig tente meg og som fikk meg til å sette opp giret. Den opplevelsen har nok virkelig preget den musikeren jeg har blitt. Det er også enkelte standup-komikere som jeg liker godt og som jeg ser mye på, blant annet en britisk som heter Stewart Lee. Svært anerkjent i Storbritannia, men litt  obskur i Norge.  Noen andre jeg også meg inspirere av som er en duo som holder til her i Trøndelag som heter Brøløy, bestående av skuespiller og tekstforfatter Marianne Meløy og klassisk pianist og komponist Trygve Brøske. De har skrevet flere moderne operaer sammen, og kombinerer musikk av topp kvalitet med tekster som både er kjempemorsomme og sylskarpe. Så vidt jeg vet er de også til dels inspirert av Stewart Lee. En annen jeg tenker på, er Knut Borge. Han var jo en person i den norske mainstreamen som alle visste hvem var, og som virkelig gjorde en fabelaktig jobb for å formidle jazzmusikken han var opptatt av. Det tenker jeg på som et skoleeksempel. Sun Ra var også en formidler i klasse for seg. Ofte trekkes jeg nok mot kombinasjonen av musikk jeg syns er spennende og som fanger øret mitt, samtidig som den har et budskap og et element av humor.

Begge deler er jo til stede hos ting du driver med, som Cosmic Swing Orchestras musikalske moro og antikapitalisme og vekstkritikk. Ofte går slike ting hånd i hånd, men noen ganger ikke – hvilken impuls vinner hos deg når du både kjenner på trangen til å le og protestere?  

– Etter at Dalai Lama spurte om han kunne få suge på tungen til den unge gutten, har jeg blitt litt mer varsom med å sitere ham, haha! Men et godt sitat er at “når folk ler, er de åpne for å endre mening”. Jeg tenker at ingen liker å bli fortalt at de er tjukke i huet. Jeg har ikke lyst til å sitte i et band og si “skjerp dere” til publikum eller å formidle et alvorlig budskap på en måte som kun virker nedbrytende på dem. Det handler mer om å stå for verdiene sine, samtidig som folk får en hyggelig opplevelse. Slik tror jeg man til og med kan ut til meningsmotstandere. Og de som er miljøengasjerte fra før er uansett så nedbrutt av tingenes tilstand at de trenger noe som er oppløftende. 

Det kan vel også være noe litt frigjørende i å oppdage at det er helt greit å le av musikk som noen ganger blir sett på som “kunstmusikk”?

– Ja, jeg tenker på da Charlie Parker kom opp. Da hadde svart amerikansk jazzmusikk stort sett blitt sett på som underholdningsmusikk, det ble ikke tatt “seriøst” på den måten. Og noe av appellen med Parker var at han presenterte musikken sin med en enorm verdighet. Nå er kanskje det motsatte tilfellet for jazzmusikken – at folk som ikke har noe forhold til det tror at det er selvhøytidelig og snobbete, musikk for urbane, kaffe latte-drikkende Venstre-velgere, hvis det gir noe mening. Kanskje det som trengs nå er å formidle musikken på en måte som motbeviser dette. John Pål Inderberg er et kjempestort forbilde med tanke på det der. Men jeg føler også at alt nå for tiden er under angrep fra kommersialismen, at alt som i utgangspunktet er bra skal få et skjær av markedstankegang og new public management over seg. Så jeg føler at når man gjør jazzen tilgjengelig, må man sørge for at det ikke ender opp med at man spiller eller booker noe jævla idiotisk musikk, bare fordi den er lett å selge inn. 

Inderberg er et godt eksempel sånn sett, for musikken han spiller er jo det den er. Men han setter en raus og åpen stemning i rommet på konsertene sine, og formidler mellom låtene, og det bidrar vel til at folk møter musikken på dens egne premisser uten for høye skuldre. 

– Ja, det er så mye å lære av ham for så mange. Det er jo opplest og vedtatt forsåvidt. Han er helt suveren.

Hva innebærer NTNU-ambassadør-rollen helt konkret?

– Det er vel ikke så mange konkrete oppgaver bortsett fra at jeg skal fronte NTNU og Jazzlinja på en positiv måte. Jeg har mye å takke den for, så det gjør jeg mer enn gjerne, og på mange måter har jeg vel kanskje gjort det før jeg fikk prisen også, tror jeg. Men i tillegg får jeg et stipend som jeg skal bruke på prosjektene mine. Jeg har en ny kvintett som jeg er i sluttfasen av et album med, så det passet kjempebra å få midler som jeg kan bruke. I tillegg har jeg pianotrioen min med Anders Hjemmen og Bjørn André Syverinsen som jeg skal i studio med i slutten av mai. Til neste år er ingen av oss studenter, så det blir mer tid til den. Mange assosierer meg nok med Cosmic Swing Orchestra og jazzjammen, mye sprell og sånn. Det er vel og bra, men jeg tror jeg har lyst til å gjøre noen greier der det er musikken som er i sentrum. Man kan bli lei av seg sjøl etter litt tid. Jeg har sluttet med den hvite dressen på jammen, for eksempel, som er bra fordi det tvinger meg til å finne på noe nytt. 

Kiss endret jo på kostymene mellom de ulike turneene sine. Kanskje du kunne gjort det på Petters Jazzjam også – en dress per sesong?

– Hahaha, ja! Men jeg er ikke like god på business som Gene Simmons. Det er kanskje ikke bare en negativ ting. 

Har du fremdeles et sterkt forhold til Kiss?

– Ja, jeg har jo det. Jeg tror det er en type musikk du er nødt til å oppdage på en viss tid i livet. Og det gjorde jeg. Jeg kan mange av gitarsoloene og så videre. Jeg har forresten også et nytt rockeband på gang, og det startet med at jeg spilte noen KISS-låter på jazzlinjas julebord med blant andre Nicolas Leirtrø og Øyvind Leite fra I Like To Sleep. På barneskolen bakte jeg kake da de ulike medlemmene i Kiss hadde bursdag og dekorerte med glasurtegninger av ansiktene deres, sånne ting. Den gamle bassisten i Gorgoroth, King ov Hell, var musikklæreren vår på skolen. Han lærte oss blant annet å spille trommer – jeg har alltid likt sånne lærere som er litt utenom det vanlige, folk som er karakterer i tillegg. Jeg var jo veldig streit da jeg var liten, ville helst gå i dress og ha samme hårklipp som Kjell Magne Bondevik, så jeg syntes nok det var ganske frigjørende å møte en fyr som King ov Hell.

OK, å ønske seg Bondevik-sveis når man er liten er både streit og noe av det mest obskure jeg har hørt om. 

– Ja, det var en episode da jeg var hos frisøren sammen med mormor. Jeg ble spurt hvordan jeg ville se ut, og jeg svarte som statsministeren. Jeg så veldig opp til ham helt til at jeg skjønte at han var kristenfundamentalist! Når det gjelder inspirerende formidlere må jeg også nevne en trompetlærer jeg hadde som het Frode Jakobsen, en eksepsjonelt bra trompetist. Han var dirigent i korpset jeg spilte i. Jeg likte ikke korps så godt, men det året han var dirigent var veldig gøy. Vi spilte samtidsmusikk, middelaldermusikk, “Eye of the Tiger”… en veldig rar blanding, men han fikk det til å bli skikkelig gøy, med en ekstrem entusiasme. Utenom dette er vel Erling Aksdal, John Pål og Barry Harris de virkelig store lærermøtene mine. Og hvis du møter sånne lærere på riktig tidspunkt er jo det de virkelige ambassadørene. Pianisten Oscar Grönberg har en pedagogisk stil som er inspirert av John Pål og Erling, og det han gjør her oppe nå, har jeg virkelig stor tro på. Han brenner for det, og har en innstilling som skaper musikkglede og rekrutterer nye unge musikere. En virkelig ambassadør. 

Scarf solo!

Det er ingen hemmelighet at vi er begeistret for Veslemøy Narvesen her i remsa, og det har vært en glede å følge henne siden første skikkelige konsertmøte da hun var en del av Monday Duo på en moderat besøkt tirsdag på et nyåpnet Kafé Hærverk. Hun var allsidig allerede den gang med deltakelse i mange forskjellige prosjekter inkludert pop, men det er jo først og fremst som jazztrommis hun har bemerket seg de siste par årene – der er hun helt klart blant de råeste man kan oppleve. Når jeg skal se tilbake på de siste fem årene, er Narvesen definitivt blant dem som har definert det, musikalsk.

Denne helga kommer første single fra hennes debutalbum under eget navn, som skal slippes til høsten på Jazzland. «Sink» heter herligheten, en sjarmerende og tilforlatelig trall med en særdeles sympatisk melodi. Og ja, Narvesen synger selv.

Dette minner meg om at jeg må få lest den biografien om Karen Carpenter som jeg hentet på post i butikk nylig. Det er også en liknende naivitet over denne sangen, men med visshet om eksistensens potensiale for skybrudd å finne i denne herlige låten. Den har en liten duft av bossa ved seg, og karakteristisk sjangerfri swing med Tuva Halse på fele, Håvard Aufles på digge synther, Nicolas Leirtrø på bass og produsent/mikser Kyrre Laastad på gitar. Denne gjør også at vi kan glede oss til høsten, vil jeg si.

 

Velsignet med frekkhetens nådegave

Et skarpt og fint bilde av musikerne i Tore Ljøkelsøy band – Kjetil Jerve, Joel Ring, Ljøkelsøy selv og Arnfinn Gursli Langesæter. 

Omveltninger i jazzplatebransjen gir rom for mindre aktører, og en av de mer spennende siste par år her Dugnad rec. som stadig finner nye metoder for å presentere sin sjangerfrie musikkprofil. De er også involvert i det nye prosjektet Subversive Vibrations, som sørger for å få distribuert herlighetene ut til et interessert publikum. Men denne helgen lanseres en vaske-ekte jazzskive, og en veldig fin en også. Det er trommeslager Tore Ljøkelsøy som trer frem som komponist med egen kvartett, på det nydelige albumet Panorama (med flott forsideillustrasjon signer Kristine Marie Aasvang).

Besnærende titler som «Vankelmodig» og «Velsignet med frekkhetens nådegave» representerer også vakre og intrikate komposisjoner, i et åpent og tålmodig lydbilde. Det er mange plater der ute nå, men denne er verd din tid og vel så det. Vi tok en liten helgeprat med trommisen.

Gratulerer med debutplate i eget navn! Er dette et et fullkomment portrett av din musikalitet?

—Tusen takk! Vel, hehe, et fullkomment portrett er vel å ta hardt i, men en slags første oppdagelsestur som bandleder og komponist er vel mer dekkende. Det er en start på å få ut egne idéer. Fikk liksom i gang komponeringsgenet ordentlig for noen år siden da jeg starta på mastergraden. Bandet har jo en veldig typisk besetning innen jazz, som jeg synes det var en spennende utfordring og lage musikk til! Selv om det på mange måter kan kategoriseres som en jazz-skive, er det en del av uttrykket som vekker andre assosiasjoner. Hør for eksempel spor to, «Trær regnbue og koraller». Jeg har jo spilt mest i andres prosjekter fram til nå, så jeg liker tanken på å bidra litt sjøl med å skrive musikk og booke jobber osv. Er godt i gang med å skrive ny musikk. Det blir en del ny musikk på releasekonserten på Salt nå på lørdag, i tillegg til materiale fra Panorama.

Men du er som nevnt ingen nykommer, hvilke andre prosjekt har du hatt, har og skal ha?

— Jeg har vanket mest innenfor jazzmiljøet, men også litt i andre kriker og kroker. Blant annet konserter med Bél med Sigrid Aftret i år. Hun har skrevet ny spennende musikk! Har spilt i to av banda til Lyder Øvreås Røed, og har nå også begynt å jobbe med broren hans, saksofonisten Aksel Øvreås Røed. Spiller i trioen hans med Magne Thormodsæter. I tillegg jobber vi jevnt og trutt med Local Store, hvor Bjørn Klakegg skriver låter. Og jeg jobber også mye med multikunstneren Thomas Bergsten. 

Fine ting, det. Hva var kongstanken da dere gikk inn i Flerbruket for å spille inn? Hvordan foregår en slik session egentlig? Frokost, spilling, middag, spilling – gjenta neste dag?

— Du treffer spikern på hodet der! Hadde to dager på Flerbruket. På dag 2, etter å ha utforska og spilt oss varme, spilte vi alle låtene som en konsert i ett strekk for å få en følelse av storform. Med et lite unntak var det det som ble plata til slutt. 

Materialet er som et manus til en film, sies det. Men hva slags film?

— The Big Lebowski møter Free Solo, den klatrefilmen, haha. 

Det er lekkert samspill som er vellydende fanget på bånd her. Fortell litt om dine medmusikanter!

— Joel Ring har jeg spilt med fra da jeg flytta tilbake til Oslo i 2013. Fant fort grooven med ham i Slow is the New Fast og vi har fortsatt å spille sammen.  Han spiller jo også cello i Bél. Kjetil Jerve har jeg kjent fra rundt sånn 2010, vi hadde snakka om å spille sammen en stund, så nå fikk jeg endelig en unnskyldning til det! Kjetil har også vært viktig for prosessen for å gi ut skiva i og med at den blir gitt ut på hans selskap, Dugnad rec. Arnfinn Gursli Langesæter er en lang tids kompis og samarbeidspartner fra tida jeg bodde i Bergen!

Har du noen «forbilder» innen trommeslager-ledet jazzmusikk?

— Det er et godt spørsmål! Har ikke spesifikt tenkt over dette i forbindelse med mitt eget band. Når jeg tenker meg om er Tyshawn Sorey den som stikker seg mest ut! Har hørt mye på plata hans Unfiltered i det siste. 

Plater er viktig dokumentasjon av komposisjoner og et bands prosess – men blir det noen konserter?

— Ja, først og fremt slippkonsert på Salt art and music nå på lørdag klokka 2100, i sterk konkurranse eller eventuelt parallelt univers med Melodi Grand Prix-arrangementet deres som går samtidig. Hjertelig velkommen dit!

En klubb som er så Oslo at du kan kalle den Herr Nilsen

Espen Nilsen hadde beskjedent nok ikke noe bilde av seg selv – men her kan vi nyte synet av en av Norges aller triveligste scener.

Herr Nilsen er 30 år. En del av meg måper over det tidsspennet, mens en annen del tenker at det umulig kan stemme – for har ikke den lille jazzklubben på C.J. Hambros plass ved Tinghuset i Oslo alltid vært der? Selv om det støtt og stadig er svært så livlig, er det også en ro og en bestandighet over denne lille scenen, et sted der musikken liksom bare finnes, der den er nødt til å gjøre det. Men slike ting skal man selvsagt aldri ta for gitt. Det har vært utallige gode konserter her gjennom årenes løp. Her jeg sitter og skriver, dukker minner av både tidlig og sein Atomic opp, i tillegg til Christian Reim-sightings med skrekkblandet fryd, en tjåka full og luftfuktig knallkonsert med Ola Erliens band under fjorårets Oslojazz og et fjernt, men nært minne av Goylem Space Klezmer for mange år siden, saksofonbautaer som Petter Wettre og Knut Riisnæs, Philip Catherine med Arild Andersen og Jon Christensen, og mye, mye mer. Klart det må feires, og det gjør stedet både med å fortsette å holde på, dag ut og dag inn med en perlerad av konserter – men på søndag blir det også fest. Vi ringte til Espen Nilsen for å gratulere og høre litt mer.

Fortell om selve feiringen!

Tredveårsdagen vår er 14. mai, så selv om det er en søndag markerer vi den da. Vi har  invitert stamgjester og musikere som har vært med opp igjennom de siste tiårene til en sammenkomst fra klokka tre. Det blir åpen scene for de som har lyst til å si noen ord eller spille noe, litt uformelt. I tillegg har vi lagt opp et konsertprogram den uka her og neste uke. Der har også klubbene som arrangerer hos oss vært med og bidratt. I kveld skal vi ha har vært med og bidratt. I kveld skal vi ha Mr. Pankow, Chicago-coverbandet som har holdt på i en menneskealder omtrent. I morgen har vi Jesse Van Ruller Trio og Staffan William Olsens Sharp 9 på kvelden. Søndag er det feiring, så kjører vi i gang med Lars Erik Gudims ministorband, og så går det slag i slag. 

Hva blir høydepunktet for deg av disse konsertene?

– Jeg tror jeg må trekke frem Petter Wettres jubileumskonsert på tirsdag. Det er mye nostalgi i det, Petter og Herr Nilsen har vært sammen noen år. Han var den første som spilte da vi holdt til nede i Rosenkrantz Gate i 1993. Vi hadde livemusikk der, og da var det Petter Wettre, Frode Berg og Anders Engen. Det var den første trioen jeg booka. Petter har satt sammen et band av de gamle gutta han spilte med, og det blir sikkert noen historier fra scenen underveis. 

Vi snakket en del med Petter Wettre om betydningen av Herr Nilsen for en liten stund siden, leste du det?

– Det leste jeg, og han har også skrevet en kjærlighetserklæring til Herr Nilsen på sin egen facebookside. Det var voldsomt hyggelig, og det var mange minner som dukket opp, ikke bare om artister, men også stamgjester. Jeg blir ydmyk og stolt og alt på en gang av det. Jeg er jo også klar over at Herr Nilsen betyr mye for folk, ikke bare musikere, men mennesker rundt omkring i Oslo, resten av landet og til og med noen stamgjester fra utlandet som alltid er her når de er innom Oslo. Det er et unikt miljø. Det spesielle er at det ikke bare er et konsertsted, det er åpent syv dager i uka. Det blir et voldsomt fint miljø. Kurt Nilsen lagde låta “The Bar”, som var en hyllest til Herr Nilsen, og da synger han om verdien av å ha et sted hvor man kan henge og treffe treffe kollegaer, sitte og nerde og sosialisere. 

Var det drømmen å lage nettopp et sånt sted da dere startet?

– Det var i grunnen det. Jeg hadde jobba i utelivet i noen år før jeg starta Herr Nilsen. Jeg har en tante som var en veldig kjent artist i Norge, Grethe Kausland. Min far, broren til Grethe, har alltid vært interessert i jazzmusikk. Så fra jeg var ti år gammel hørte jeg på jazzplater – Herbie Hancock, min store helt Niels-Henning Ørsted Pedersen, Kenny Drew, Dexter Gordon, Oscar Peterson. Det var min oppvekst. Jeg hadde jobba på Burns i noen år, og så fikk broren min og jeg muligheten til å starte et sted med levende musikk. Det var ikke så mange steder igjen som drev med det på starten av nittitallet, Club7 hadde for eksempel gitt seg, så jeg tror det traff en nerve. Jeg liker å jobbe med mennesker, jeg jobber fremdeles mye bak baren. Det har vært en drøm å jobbe med musikk, og spesielt jazzmusikk. 

Å være bartender blir ofte sett på som en jobb for unge personer – det kan jo ta på, med krevende arbeidstider. Hva er kicket som gjør at du fortsatt gjør det? 

– Det er fordi jeg aldri vet hvem som kommer inn den døren. Jeg er ekstremt glad i å snakke med mennesker, og jeg føler jeg har en utrolig fin arbeidsplass. Jeg har lovt meg selv å slutte når det ikke er moro lenger, men det gir meg inspirasjon ennå, jeg kan treffe folk som ikke har oppdaga Herr Nilsen før, og som syns det er fantastisk å oppdage at noe sånt finnes i Oslo. Da får man nye stamgjester, det kommer nye innom, mens andre som har vært med oss lenge går bort. Det er en spenning hele tiden i å treffe nye folk, oppleve konserter, se hvordan det hele fungerer… jeg elsker det over alt på jord. 

Jazznytt skrev om de første årene til 25-åringen Blå i forrige nummer, og en av de tingene vi er innom der, er vekselvirkningen mellom musikken som ble programmert der og Herr Nilsen, hvor folk som Håvard Wiik, Petter Wettre, Paal Nilssen-Love og andre spilte sammen med en litt eldre generasjon av norske musikere innenfor bebop/mainstream-jazz, som Knut Riisnæs, Bjørn Johansen og så videre. Hvor bevisste var dere på den symbiosen? 

– Det var vi veldig opptatt av – vi ville ta vare på den nye generasjonen og sette sammen nye konstellasjoner med de som var garva på den tiden – Pastor’n, Bjørn Johansen, Ole Jacob Hansen, Christian Reim og så videre. Jeg tror det ga mye både til de etablerte og de som var i startgropa. Sentrum i vår verden var det man kan kalle mainstream og bebop – Blå hadde sin egen profil, vi hadde vår, og det var en fin alternering mellom de stedene. Etter hvert kom Oslo Jazzforum inn i bildet, det var en egen interesseorganisasjon som ble startet fordi de ønsket å sikre artister fra den mainstream/bop-generasjonen jobber. De har vært hos oss fra 1996 og frem til nå, Tom Olstad har vært med fra begynnelsen og er der fortsatt. Den organisasjonen er nesten like viktig for meg som Herr Nilsen. 

Men føltes det som et kulturelt ansvar, å være en scene for de uttrykkene slik det utviklet seg?

– Jeg har vel egentlig ikke tenkt så mye på det, det har ikke vært drivkraften min. Men jeg har alltid vært veldig glad i den musikken, og jeg har fått utrolig mange gode venner, et nettverk som er helt enormt, og som tar utgangspunkt i det. Det har gått av seg selv, vi har funnet vår greie og dyrket det fra dag én, og aldri gått vekk fra det selv om vi har åpnet scenen for andre sjangere. Det måtte vi på en måte gjøre, og det skjedde i 2006 eller 2007. Det markerte et skille, da var jazzen litt på vei ned, det var mange konserter med lite folk. Skulle jeg kaste inn håndkleet eller fortsette? Heldigvis valgte jeg det siste, jeg fikk med meg to kompanjonger og programmerte litt andre ting enn jazz. Vi startet med akustiske ting som for eksempel Jo Nesbø eller Jan Eggum, så kom Oslo Bluesklubb og Østkanten Bluesklubb, og etter hvert starta vi med folkemusikk på mandager. Det har balla på seg, nå er det fem-seks klubber, og vi har en fin modell hvor vi ikke tar den økonomiske risken på absolutt alt, men hvor de også kan søke midler og vi kan arrangere våre egne konserter i tillegg. Det har også ført til et fint mangfold i publikum og på scenen, det blir aldri kjedelig. Du vil oppleve god musikk uansett hvilken dag, innenfor ulike sjangere. Jeg har vært opptatt av scenen, at den skal være profesjonell, at vi legger til rette for musikerne slik at de har et godt arbeidssted. Da får de også lyst til å komme tilbake. På backstage er det alltid bamsemums, det har vi alltid hatt, og når vi glemmer det spør musikerne etter den. 

Hva er den største forskjellen på da dere startet og hvor dere er nå?

– Den største forskjellen er oppusningene som har gjort at vi kan få flere mennesker inn. I starten var det plass til 60-70, da var det stupfullt, og det legger begrensninger for hva artistene kan tjene. Vi har oppgradert 2-3-4 ganger, gjort om scenen, og prøvd å utvikle oss. Vi har fått en større uteservering, før gikk jo gata rett forbi, mens vi nå har plass til 50-60 der. 

 

Hva med byen rundt dere?

– Det har jo eksplodert i Oslo, det er mange spillesteder, og ikke minst mange bra steder. Du kan kanskje velge i 10-20 konserter om dagen. Det føles som en blomstringstid for norsk musikk, vil jeg påstå, med masse dyktige folk. Se bare på Idol og The Voice – du lurer på hvor alle sammen kommer fra. Utfordringen er at det er ekstremt vanskelig å komme gjennom. Men det er fortsatt folk som vil jobbe med musikk, og derfor er det morsomt å drive med konserter – vi har godt over 300 konserter i året i mange år. Der gjør Kjetil Soligard en fantastisk jobb, jeg er utrolig takknemlig for at jeg har ham. Jeg har i det hele tatt ekstremt mye gode folk med meg, og uten musikerne, stamgjestene og medarbeiderne, hadde det ikke vært noe Herr Nilsen. 

 

Føler man seg mindre sårbar mot svingningene i konsertmarkedet når man er et lite sted som også har bygd et solid miljø rundt liveopplevelsene?

– Det kan du godt si, det kunne man se gjennom pandemien også. Vi har drevet på i mange år og har koll på økonomien. Det finnes en slags kred, for å si det sånn. Etter pandemien var det en periode med skikkelig oppsving, det var ikke noe problem å selge ut konserten. Så kom en downperiode, det har vært mange som har slitt i bransjen. Du ser det på kulturhuskonserter og så videre, mye avlysninger. Men det har vært mange som kanskje heller har ønsket å gå på små konserter enn de store, og vi har forsåvidt klart oss bra. Nå i det siste har det vært kjempebra besøk, synes jeg. Konsertene er ikke nødvendigvis utsolgte, men det er fort en 70-90 folk der i ukedagene, og det syns jeg er bra. Kanskje ikke heldige er ordet, men så lenge man har tro på konseptet og er ærlige, så har jeg troa på at man skal klare seg. Vi hadde stamgjester som ringte etter gjenåpning og lurte på når vi åpnet, og sto utafor med norske flagg da vi gjorde det. Jeg tenkte på dem under pandemien, på folkene som ikke har noen andre steder å gå. Dette er stedet deres, de har det sosiale der. Det tror jeg politikere har fått øya opp for, det er ikke bare et “brunt sted”, men et sted hvor folk samles. Og det håper jeg de tar med seg videre. 

Hva er de sterkeste minnene?

– Det er så mye. Jeg har hatt fantastiske konserter med Pastor’n, Egil Kapstad, Christian Reim, Bjørn Johansen… og da generasjonen med Håvard Wiik, Petter Wettre og Ingebrigt Håker Flaten holdt på… en av topp tre-konsertene var nokså nylig, rett etter pandemien. elephant9 spilte her, og makan til energi har jeg ikke opplevd – da var det mye som skulle ut. Al Foster var fantastisk å ha på Herr Nilsen, Mezzoforte hadde noen fantastiske konserter. Nå kommer det to konserter til høsten som jeg setter utrolig pris på, med Nils Landgren Funk Unit, det kommer til å ta helt av. Det er så mange – og jeg er blitt så gammal at når jeg sitter på konsert handler det om der og da – det er fantastisk, så går det noen dager eller kanskje en måned, og da har jeg glemt den… men så kommer det noe nytt. Det fine er at det er et lyttende publikum hos oss. Du kan høre en knappenål falle, eller kanskje et strøk med den lille vispen til Jarle Vespestad, eller når Amund Maarud spiller helt tørt og lavt på to strenger… da får jeg frysninger på ryggen. At det er mulig, er jeg veldig stolt av. 

Av Audun Vinger og Filip Roshauw