Sinikka Langeland om kantele og Jon Fosse, Signe Irene Time med vossastubber, Thorvald Hellesens krystallkubisme og påskens viktigste reggae-festival.
God palmehelg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform om musikk og omegn! Det er påske i luften, og selv om mange den siste uken er blitt dypt krenket av nok et snøfall, er det noe på gang – solen smeltet jo vekk mye av snøen i løpet av onsdagen, det var nesten som en liten påske i fortfilm – og dagen bød på et spesielt øyeblikk da jeg sto på bart fortau i Møllergata og plutselig så et syn jeg ikke har sett på godt og vel 12 år – høyblokka i Regjeringskvartalet uten presenning, badet i sen vårsol. Men først og fremst skjer ting på Voss denne helgen, hvor Vossa Jazz er klar for sin femtiende festival! Tiden flyr – og programmet er passende nok både preget av nye konstellasjoner og musikk, som for eksempel et gryteklart Tingingsverk av Oddrun Lilja, det særdeles engasjerende Jazzlinja-bandet Hello World, Moskus i samspill med Stein Urheim og Mari Kvien Brunvoll, men også noen av de aller største Vossa Jazz-klassikerne: Nils Petter Molvær & co skal fremføre det som i sin tid var det Borges-inspirerte tingingsverket Labyrinter, og som senere ble til det sentrale elektrojazzalbumet Khmer, mens Arild Andersen, Kirsten Bråten Berg & co vil by på en fremføring av Sagn, som var med på å forme nittitallets møter mellom jazz og folkemusikk. To tidsånddefinerende prosjekter som begge føles svært relevante for dagens jazzflora, på hvert sitt vis.
Til Voss kommer også Paal Nilssen Loves Large Unit og etiopiske Fendika, som de siste ukene har vært på turné i Norge. Vi har nevnt det i spaltene tidligere, og gjør det igjen, for det har virkelig vært en spesiell runde de har vært ute på. Det startet med en godt besøkt tredagersfestival i Oslo (jeg kan anbefale å lese det drømmende eposet til Johan Hauknes om inntrykkene han sitter igjen med) og har fortsatt med knallkonserter både her og der. I Rosendal, hvor Large Unit-bassist Christian Meaas Svendsen bor og planlegger en Vestafor, en festival for utforskende musikk i mai, dukket det opp hundre stykker i all slags aldre – ikke verst for en sånn forundringspakke, og hele turneen har virket preget av en rørende raushet, både blant publikum og musikere. Dét tar vi som et godværstegn! Det er mye annet som skjer på Voss, denne uka byr vi på intervjuer med noen av de man kan høre der, og vi nevner selvsagt også at blogghalvdel Vinger er på plass for å gjøre Jazznytt18-intervjuer og se konserter. Dere får kose dere, alle sammen – og god påske!
Vi går videre, og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Time etter time
Signe Irene Time
En av konsertene på Vossa Jazz som jeg ser frem til år, er følelsen av å lande litt på søndag formiddag, med bandet Significant Time og gjester. De er samtidig aktuelle med LP-en Vossastubbar, opprinnelig en bestilling fra nettopp Vossajazz, der bandet leker seg med tekster fra Voss store forfattersønn Per Sivle og hans tekster fra slutten av 1800-tallet. Bandet består av Øyvind Dale (piano), Raymond Lavik (trommer), Fredrik Luhr Dietrichson (bass) og vokalist Signe Irene Time, som vi tok en prat med her. Men først må jeg bare nevne det beste diktet jeg har hørt på Voss, det var å overhøre en lavmælt Jan Erik Vold som sto utenfor Gamlekinoen og så på skiltet Voss Tinghus på bygningen ved siden av. «Tiss vognhus» kom det smilende fra ham.
Signe Irene Time, gratulerer med ny plate. Hva er egentlig en vossastubbe?
– Tusen takk, stor stas! En vossastubbe er en kort fortelling som tar for seg naiv, frimodig og klønete tenke- og væremåte. Ofte basert på karakterer rundt om i bygda. Typisk bygdesjargong. Typisk Voss. Neida. Joda.
Lesingen er på vei ned i dass, kommer det rapporter om. Er det håp om at Per Sivles tekster kan få feste i vår forrykte samtid?
— Vi kan jo håpe. Her står vi i samtiden med plate og allting. Det ville i alle fall jeg vært fornøyd med, hadde jeg vært Per Sivle selv. Det hadde jo vært stilig om noen i samtiden i det minste forstod at Sivle var mer enn bare «Den fyrste song». Kanskje de lydsatte tekstene er et ledd på veien til en lesende fremtid?
Som vokalkunstner – er du opptatt av litteraritet og tekst, eller kommer slikt bare i veien for det frie uttrykk?
— Jeg er jo veldig glad i tekst-segmentet selv, og jeg kan absolutt ha følelsen av frihet ved bruk av tekst i improvisasjon. Men da gjerne i en komposisjon eller et forløp som krever det. Og gjerne i andres musikk. Det er sjeldent jeg bruker tekst intuitivt i mine egne improvisasjoner, jeg har bare aldri fått det til å funke. Det er ikke en del av vokabularet mitt.
Plutselig en dag står du der. Vossajazz er en litt spesiell festival, for den er vel den som har rom for eldst tradisjoner samtidig som den er den mest livlige og sprelske av jazzfestivalene i vårt langstrakte. Du er fra et annet sted, men har du noen gode minner fra festivalen som i år fyller 50?
— Er ikke de fleste på Vossa Jazz fra andre steder? Jeg har drøssevis av gode minner fra festivalen, som da vi spilte Vossastubbar for første gang i Osasalen. Det var en stor dag. For ikke å snakke om når Jaga Jazzist spilte samme kveld som Norge gjenåpnet fra pandemien i 2021, og festen etterpå. Akkurat den kvelden der var jeg spesielt glad. En slags milepæl i godt humør.
Significant Time. Foto: Hanne Nygaard
Ja jeg husker folk gråt, men også at flere hadde glemt hvordan man gikk fem mot scenekanten. Fortell litt om dine bandkamerater i Significant Time, hvordan kom dere sammen?
— Gjengen! Her er mye å ta av, men jeg skal holde meg til å fortelle at noe av det beste med kameratene i Significant Time er at det er full musikalsk tillit oss i mellom. Spesielt i samspillet. Vi drar i hverandre og gir plass. Og når jeg skriver piano-noter til Øyvind, sier han at han synes de er helt topp, selv om de knapt er fysisk mulig å spille. Og samme gjør han til meg. Vi føler oss litt grenseløse sånn sett, det er bra å pushe instrumentet. Og sånn har vi egentlig holdt på, meg og Øyvind, siden vi møttes på jazzlinja i Stavanger. Der møtte vi også Raymond som kom til etter et par år. Samme gjorde Fredrik som tok over for Anders Opdahl. Vi gikk 1. klasse sammen.
I stubben «Matamaoultid» har dere endelig funnet en musikalsk mulighet til å utnytte bassist Luhrs karakteristiske røst!
— Ja, der har vi et ess i ermet! Gullstrupen! Regner med det vil gå inflasjon i å få Fredrik til å synge . Vi gjorde det uansett først!
Dere har også to gjester her, Ida Løvli Hidle og Marius Klovning. Hvordan ble de inkorporert i komponering og innspilling?
— Vi inviterte dem inn og skrev musikken deretter. Enkelte parti i arrangementene måtte gjøres om når vi endelig møttes, men de var begge fleksible og tok låtene kjapt. Vi var virkelig imponert over Ida og Marius sine bidrag inn i musikken. Helt perfekt valg av gjester, om jeg må si det selv.
Det er jo et festlig bandnavn dere har der. Men hva synes du om navnet Now’s The Time?
— Festlig det óg! Men Significant Time passer meg bedre!
Irie påske
For noen som er på Voss er det samtidig vemodig å tenke på mulighetene i hovedstaden. De er som vi vet legio. I tillegg til jazz og omegn, er vi nødt til å anbefale reggae og omegn-festivalen Irie Festival 2023 som går ned på Hausmania fredag og lørdag denne helgen. Neppe noe for feiginger, men med store soniske og åndelige gevinster, får vi tro. Treffer man denne musikken på riktig tidspunkt og sammen med bra mennesker, er det riktig så himmelsk.
Channel One Soundsystem med MC Ramon Judah er headlinere fra London, i tillegg til Oxman og Jonah & Dynamic D, samt så klart gode lokale krefter og livebands av forskjellig art. I tillegg mat og kultur og alt som hører med.
Blant arrangørene finner vi den sjelfulle gjengen bak klubb»konseptet» (som vi kalte slik i gamle dager) Get Ready. De varmer opp med søte toner fra 20-tiden, og så får vi tro det tykner godt til etterhvert!
Forrige helg hadde blogghalvdel Vinger gleden av å være på samme DJ-lineup som noen av Get Ready-guttene, på Hør Hør, i anledning bursdagen til NTT-venn og hedersmann Lars Martin Dahl (gratulerer igjen). Det var en deilig opplevelse! Måtte faktisk skrike ut i begeistring da musikkelsker Thomas Eiene dro i gang med en av tidenes låter, som for å tilnærme seg soul-settet fra undertegnede like før.
Beres Hammonds «Do This World A Favour» kjenner jeg som en obskur modern soul-hit, blant annet gjort kjent av norgesvenn og Spurs-fan Terry Jones på hans klubb Village Soul i London på nittitallet. Men det er jo så klart en soul-låt fra Jamaica – det merker man jo feelingen av. Men hvilket budskap! Totalt anthem.
Eiene fulgte opp med en veldig fin version med Ruddy Thomas av ex-The Dramatics-sanger L.J. Reynolds enorme banger «Key To The World» – som ikke ble noen stor ordinær hit, men som ble en klassiker på soul-scenen i London og nord-England, og fortsatt er en nøkkellåt i manges sett. Men den søte jamaica-versjonen er også en vinner. Hvilket gyng.
Etter dette gikk det meste i kryss, og alt var bra. Men vi kan avslutte dette segmentet med en nydelig sang som nevnte Lars Martin Dahl anbefalte, og oppfordringen til helgens aktive disc jockeys er vel nogenlunde klar:
Sandra Cross: «Listen DJ»
Krystallkubisme
Det er i tillegg til all musikken også et veldig fett utvalg med utstillinger i Oslo for tiden, både hos de store institusjonene og små høl i veggen-gallerier her og der. Den nye med Marc Chagall ute på Henie Onstad kan kombineres med en deilig gåtur i solen, skulle det være mer av den. Etter en tur på den ganske så musikalske Frihetens former med amerikansk abstrakt ekspresjonisme og europeisk art informel på MUNCH, kan man jo ta en tur på Munchies eller Maaemo i nærheten, alt etter hva lommeboken og ganen kaller på.
Thorvald Hellesen, «Komposisjon», ca. 1914-16
Men hvorfor ikke forsøke å bli bedre kjent med den norske kubist-pioneeren Thorvald Hellesen (1888 – 1937) nede på Nasjonalmuseet? I to deilige rom kan du få utvidet det bildet du eventuelt må ha hatt av denne karen basert på de få bildene som har vært i museets eie – her har man gjort mye og godt detektivarbeid, og klart å finne bilder på innlån, samt andre arbeider og informasjon som forteller om et interessant liv, og et rastløst kunstnerskap som inneholder langt mer enn hva de fleste vel har fått med seg til nå. Ikke bare forskjellige kunstretninger men også motedesign, muraler, plakatkunst, med mere. Som alltid anbefales det å kjøpe med seg katalogen, for en langt mer grundig innføring enn hva de få setningene på veggen har å bidra med.
For noen måneder siden gikk jeg og vaset for meg selv inne i den beryktede Samlingsutstillingen, og rommet der det finnes Hellesen og hans samtidige er et av favorittrommene. Museets legendariske kurator Ingvild Krogvig sto inne der allerede, og studerte veldig nøye det store bildet som er i samlingen. Hun så og så. Jeg hilste på, og da sa hun som sant var, at hun alltid hadde trodd at bildet var nonfigurativt. Men sannelig! Nå var det umulig å ikke se kvinneformene, sa hun, og studerte videre.
Som så mange andre var Hellesen misforstått i sin samtid, sånt noe elsker mange av oss å tenke på simpelthen. Samtidig kan man si at han levde et liv i sus og dus. Disse kontrastene har noe glitrende ved seg.
Komposisjon med dansere, 1914-15, eller 1913-14. Olje på lerret, 260×340 cm. Storebrand group, Oslo
Og det er så mange av verkene hans som er direkte lekre, man tar seg i å komme med små stønn, spesielt av danserne han formidler med totalt overblikk. Det er noe med å se flere sanseinntrykk samtidig på den samme billedflaten, som harmonerer godt med det musikksynet mange fremviser i musikken «vår» også, eller? Og den totale respekten for det moderne som siver ut av lerretene.
For å understreke den jazzikalske aktualiteten ved denne utstillingen, legger vi ved bevismateriale #1, den nye platen fra Tõnu Naissoo fra Estland. Shapes and Colours er utgitt på finske Jazzaggression records, som ga oss en av fjorårets fineste i form av Gisle Johansens Kveldsragg. Og hvilke former og farger er det Naissoo har latt seg inspirere av? Det er’n Thorvald det.
Sinikka Langelands kantelekunster
Sinikka Langeland. Foto: Dag Alveng
Lyden av sanger og kantelespiller Sinikka Langeland fra Finnskogen kan være en av norsk musikks mest overrumplende. Det finske nasjonalinstrumentet er ikke hverdagskost her i Norge, og hennes lekne og uanfektede måte å traktere denne harpen på åpner vinduer til lyder vi kjenner godt fra vår egen samtid, men også noe helt annet, eldgammelt – en dobbeltkarakter vi også finner i sangen hennes, eller i materialet hun tar for seg, fra egne komposisjoner og samspill med jazzmusikere til musikk fra middelalderen og gamle runediktninger. Det ligner ikke på så mye annet, og er en påminner om at det finnes mye der ute – i norsk musikk, i folkekulturen og i de dype skoger – som mange av oss fremdeles ikke har oversikt over. På Vossa Jazz kan man i morgen høre henne midt på dagen med prosjektet Vind og Sol, hvor hun har skapt musikk av Jon Fosses lyrikk sammen med medmusikerne Trygve Seim, Mats Eilertsen, Thomas Strønen og Mathias Eick. Et bra band – og en god anledning til å endelig få tatt en prat med henne her i NTT!
Du kommer til Vossa Jazz med Vind og Sol, hvor du har tonesatt tekster av Jon Fosse. Hvordan ble det prosjektet til?
– Det startet med et samarbeid med Anne Marit Jacobsen. Hun hadde fått i oppgave å gå gjennom alle hans diktsamlinger i forbindelse med hans sekstiårsdag. Det munnet ut i en bok som heter Ro mitt hav. Jeg ble en del av den prosessen, og vi fant ut at vi skulle lage en forestilling med poesi og musikk. Jeg begynte å tonesette diktene, men jeg vet hvor mye arbeid sånne ting er, så jeg hadde lyst til å kunne bruke det jeg lagde parallelt med band. I den forestillingen spilte jeg sangene solo, og så leste hun dikt. Jeg hadde en stående invitasjon fra ECM om å lage en ny CD, så sånn begynte den delen av arbeidet.
Hvor lenge har du jobbet sammen med Anne Marit Jacobsen?
– Vi jobbet med et prosjekt som het Det syng, hvor Eli Storbekken, Halvor Håkanes og Agnes Buen Garnås tok for seg forskjellige middelalderballader, og så leste Anne Marit fra Arne Garborg imellom. Vi har også jobbet mye med Hans Børli, hun har hatt en forestilling og jeg har jobbet mye med han på min kant, og vi satte sammen en duo etter hvert. Hun er en fantastisk skuespiller og har hatt et behov for å gjøre ting litt fritt, ikke bare være del av et institusjonsteater. Hun har også kontakt med folkemusikken, så det er flere berøringspunkter som gjør det spennende å jobbe med henne. Jeg har akkurat spilt sangene som jeg kommer med til Vossa Jazz på Nationaltheatret, seks forestillinger. Det er veldig interessant å jobbe parallelt – jeg bruker materialet med musikere i ensemblet og av og til alene. Så kom pandemien, jeg skulle gjøre noe i forbindelse med min egen sekstiårsfeiring og skulle egentlig bruke mitt gamle ensemble med Anders Jormin, Markku Ounaskari, Arve Henriksen og Trygve Seim. Men grensene var stengt og alt ble utsatt, så jeg snakket jeg med Trygve som var her i Norge om å gjøre noe annet. Da ble Mathias Eick med, og så fant vi ut at vi kunne ta med Mats Eilertsen og Thomas Strønen – det ble den nye gjengen. Jeg hadde nesten en følelse av å være utro mot den gamle gjengen. Men det har gått seg til!
Hva er det med en dikter som Jon Fosse som gjør ham egnet for musikalsk behandling?
– Diktene hans skaper noe i meg. Det er litt denne naturmystikken som jeg også har funnet i den gamle runesangtradisjonen og Børli, for den saks skyld, som jeg finner i Jon Fosses dikt. De er veldig åpne, føler jeg, ganske rene. Det synes jeg når jeg leser bøkene hans også. Det er noen konkrete referanser til Vestlandet og ting kulturen, men jeg opplever dem som veldig åpne. Jeg jobber med det de skaper i meg, og så kommer musikken ut av det. Det blir annerledes når jeg arrangerer for ensemblet – da jeg begynte å jobbe med det nye bandet, blir de også med på å gi impulser. Noen ganger har jeg satt sammen to-tre dikt til en komposisjon. De er på en måte både veldig strikt arrangert, samtidig som de har en naturlig utvikling som gjør at de får improvisasjonsmuligheter. Det er blitt en del av min måte å jobbe på. Jeg søker impulsen fra et dikt og et tekst som både blir framført som den teksten det er og samtidig som den går sine egne veier.
Blir Jon Fosse en slags mystiker i dine øyne når du jobber med tekstene hans?
– Både ja og nei. På én måte er det kristne budskapet der i en del av tekstene, det er et kors som reiser seg over himmelen et av dem, men det er ikke så mye heller. Jeg føler at han holder seg unna konkrete referanser til religiøsitet, men ved å bryte med en slags logikk åpner han allikevel for en mystikk. Det er en tanke der om at vi skal møtes et sted, i noe felles. Tekstene klarer å beskrive noe allment eksistensielt uten å havne i en klisjé. Og akkurat der er musikken også et fint sted – man kan være innom masse klisjeer der også, men den er jo på mange måter et språk uten ord. Jeg leste en historie om Fosse – at han som lite barn satt under et tre og tenkte at ordet “tre” ikke er nok til å beskrive det. Han klarer på en måte å bruke språket til å sprenge de begrepene.
Forholder du deg annerledes til historisk tekstmateriale fra en annen tid enn til diktere som lever her og nå?
– Hmmm. Det er litt derfor jeg har søkt til moderne lyrikk også, at jeg ikke bare vil jobbe med de tradisjonelle tekstene. Moderne lyrikk og tekster fra vår tid uttrykker noe man kanskje ikke ser i tidligere tekster. De er preget av sitt livssyn, vi av vårt, det er en forskjell der. Men det er klart at jeg leter etter det litt tidløse i tekstene, enten de er gamle eller nye. Og det er derfor det ofte er interessant å gå inn i materiale. Og noen ganger kan det være som å se et stykke om en annen tid på teateret, med kostymer og scenografi som faktisk gjør det lettere å komme inn i temaet. At du kan gå dit via noe annet, som ikke ligner på det hverdagslige. Runesangene jeg har tolket har et panteistisk, nærmest sjamanistisk livssyn – det er noe annet enn tekster som er skrevet i vår tid. Det er en hel mytologi du nesten må prøve å få forstå. Men jeg syns jo det er spennende – på Ulverune-albumet har jeg med tekster fra fra Meister Eckhart som nærmest har et buddhistisk kristendomssyn, og så møter du panteismen fra Finnskogen. Og det er noe felles, eller noe sammenlignbart, der.
Finner det sjamanistiske også samklang i måten man jobber med materiale i en improvisert bandsetting, føler du?
– Ja, jeg synes du satte ord på det. Det er det som er så spennende, at man på en måte antyder noe i en tekst eller et dikt som på en måte tas videre når vi spiller sammen. Det kan jo gå veldig mange veier, men jeg har følelsen av at når for eksempel Mathias improviserer, så er han veldig i kontakt med det jeg opplever. Han kan være helt fri, men det er ikke noe som er helt vilt – jeg ville følt det om det var helt på siden av det jeg hadde lagd.
Snakker dere om tekstenes innhold og temaene og slike ting i bandet?
– Nei, men jeg prøver å sende diktene til dem. Dette er jo veldig travle karer, og det er opp til dem å lese det. Det kan være at jeg nevner noe, men det er ikke noe vits i å prate om det jeg tenker, det er viktigere å prøve å uttrykke det sjøl når jeg spiller, så følger de mine impulser. Det kan gå andre veien også, selvfølgelig, at de opplever ting jeg ikke har sett i materalet. Trygve har for eksempel en helt fantastisk følsomhet med sånne ting, synes jeg.
Dere har jo spilt sammen i mange år nå. Hvordan startet det samarbeidet?
– Vi kaller oss selv et arrangert musikalsk ekteskap. Det var Manfred Eicher som satte oss sammen på min første plate på ECM – jeg husker at jeg kom inn i Trygves lille leilighet på Grünerløkka første gangen.
Hva tror du Manfred Eicher så i dere?
– Det er vanskelig å sette ord på. Men jeg vet at han har sagt at han er på jakt etter folk som virkelig er særegne, at man er seg sjøl i måten man spiller på. At man driter i om folk er teknisk dyktige. Klarer du å være egenarta, så er det det han er ute etter. Det med Trygve og meg… nå er vi inne på noe det ikke går an å sette ord på. Du får spørre Jon Fosse om å skrive et dikt om det, haha! Vi spilte inn denne musikken i fjor sommer, og jeg har hørt på det siden da – å komme gjennom nåløyet hos Manfred handler om at musikken lever. Her hører man at vi er glad i hverandre, det syns jeg er fantastisk. At ingen på død og liv skal stikke seg ut og prestere, men at man lytter. Jeg opplever at de lytter og er veldig ydmyke overfor hele prosjektet. Det var veldig moro å jobbe med Thomas, det er første gang vi spiller live sammen, han var helt ny for meg. Men han har spilt veldig mye med Mats, Mats har spilt med Trygve, jeg har spilt med Trygve Mathias… det var noen konstellasjoner der som kjenner hverandre veldig godt.
Hvordan kom du til jazzen?
– Frøet ble sådd på 70-tallet da jeg hørte Jan Garbarek, Radka Toneff, Arild Andersen og så videre på Kongsvinger. Det var 3-4 mil dit fra der jeg bodde, og der var det jazzklubb og musikkfestival. Jazzen har på en måte vært ved siden av meg like mye som alt det andre. Jeg brukte lang tid på å finne ut hva som var mitt eget uttrykk. I 1994, da jeg spilte inn min første plate, hadde jeg lyst til å ha med en saksofonist, og det ble Morten Halle. På plate nummer to hadde jeg hørt Anders Jormin på innspillinger med Magnetic North og jeg ringte til ham. På den plata ble det mange jazzmusikere. Kantelen har egentlig blitt brukt til mye improvisasjonsmusikk fra gammelt av. Det var bare fem strenger i utgangspunktet, og det finnes en kantelespiller i Finnland som har forsket på den gamle formen for kanteleimprovisasjon. Det er fascinerende. Jeg spilte også klassisk piano da jeg var yngre, og da lagde jeg jo like mange varianter som jeg spilte det som faktisk sto i notene.
Jeg leste et sted at ur-kantelen var en gjeddekjeve!
– Det er fra Kalevala, det finske nasjonaleposet som Elias Lönnrot satte sammen av gamle runesanger. En av de sangene handler om trollmannen Väinämöinen… det var vel en slags manndomsprøve, alle skulle fange en diger gjedde, og så lagde han en kantele av gjeddas kjeve med fem tenner i overkjeven, fem i underkjeven og hestestrenger – det ble da den første kantelen. Du har lignende historier om harper som er blitt laget av ribbenet til en jente og så videre.
Ja, og fløyter blir jo lagd av benpiper og så videre – det går jo an å se for seg at det nesten er sant.
– Ja, det er ikke helt umulig. Gjedda er jo en av de største fiskene i skogområdet.
Min kollega Audun så en konsert med deg på et seminar med NOPA hvor folk kom for å titte på stemmingen av kantelen og stimlet seg om deg med spørsmål etter konserten. Blir det å formidle hva instrumentet er en del av virket ditt, på et vis?
– Jeg har ikke det gjort så mye, men det er jo alltid ti-tjue-tredve folk som vil se nærmere og lurer på hvordan det er bygd opp. På NOPA-seminaret var det kanskje ti stykker som ville ha nummeret til instrumentmakeren min! Noen ganger spiller jeg med den ene hånda på et mindre instrument, kantelen kan jo ha fem og femten strenger også, men det store instrumentet har 32 strenger og kan stemmes i alle tonearter. Det ser lite ut, men det er den delen av pianoet du bruker aller mest. Det er et fantastisk instrument, men det er krevende når du bruker de stakene for å stemme i forskjellige tonearter. Du spiller ikke så mange kromatiske løp på det spontant, du må jobbe innenfor de rammene du har. Jeg skriver ting som skifter tonearter, men da må jeg øve veldig mye og planlegge for å få til skiftene.
I Norge er instrumentet forholdsvis ukjent, men i Finland er det nasjonalinstrumentet. Er det annerledes å dra dit og spille på det?
– Nå har jeg ikke dratt til Finland på en stund, men på begynnelsen av åttitallet var jeg jo der og lærte meg grunnleggende ting. Siden har jeg utvikla det på egen hånd, og jeg har holdt workshops på Sibelius-akademiet fordi min måte er såpass annerledes. De har en veldig sterk klassisk tradisjon, det er 8-10 musikere som studerer klassisk på kantele på akademiet til enhver tid. Og så er det folkemusikk – der er det mye feletradisjon som er blitt overtatt, de spiller polkaer og sånn. Det syntes ikke jeg var så interessant, men nå er det mange som eksperimenterer med kantelen. Jeg tror det er folk som spiller metal og alt mulig på det. Da jeg startet var det et gammelt instrument, det føles yngre nå.
Det er vel kanskje en holdningsendring man ser på andre tradisjonsinstrumenter også? Det virker som at færre slår vitser om trekkspillet nå for tiden, det føles avleggs.
– Jeg har kanskje hatt den fordelen at ingen har noen fordommer mot mitt instrument i Norge. De har alltid syntes det bare er spennende. Jeg har hatt tenåringsgutter som har hengt over instrumentet og syns det er jævlig kult, og det startet for lenge siden, jeg har bare blitt møtt på den måten. Men jeg tror jo det du sier stemmer innenfor folkemusikkmiljøet – folk som Erlend Apneseth og så videre tar jo hardingfelemusikken til interessante steder. Og der har vel kanskje folk som Nils Økland og Susanne Lundeng og de gått foran – å både jobbe med slåttemusikk og å jobbe mer fritt. Det har nok skjedd ganske mye på de siste tjue-tredve årene, tror jeg.
Hva er ditt forhold til Vossa Jazz, hvor du skal spille nå til helgen?
– De har jo alltid hatt litt den blandingen der, av folkemusikk og jazz. Noe som er særegent for den norske sounden, klangen som har gjort den til noe annet enn folk som har lært seg bebop-tradisjonen, på en måte. På Voss har man virkelig gjort noe ut av det. Men så er det utrolig hyggelig i tillegg, det er et lite område, du trenger ikke gå langt for å gå fra det ene til det andre, jeg har spilt der en del ganger og dratt dit sjøl bare for å være der. Faren min er fra Sunnfjord, så jeg har et lite småbruk hvor jeg drar.
Folkemusikken fra Finnskogen er ikke like kjent som folkemusikk fra for eksempel Valdres eller Setesdal – og også på deler av kysten har det vel også vært en følelse av å bli tilsidesatt. Er det noe du støter på?
– Vestlandet har jo stått ganske sterkt, i Hardanger og rundt Førde-festivalen. Men jeg snakket litt med Susanne Lundeng om at den nordnorske tradisjonen kanskje kjenner på et utenforskap. At folkelivet der har vært annerledes enn i bygdene hvor ting har gått i arv på gardene, hvor samme familiene har vært på samme gard i mange hundre år, og at det er overlevert direkte. På Finnskogen og i grensetraktene her har vi hatt utrolig mye impulser. Hovedveien gikk forbi her og det var et klasseskille. Her var det folkemusikere som spilte på plassen mens de rike eierene kunne kjøpe klassiske musikere og hadde rokokkomøbler. I Nord-Norge var man også på sjøen, fikk med seg mange impulser. Jeg tror nok at måten man levde på gjorde folkemusikken var annerledes.
Mange assosierer norsk jazz med fjell, men skogen er også viktig. Tror du det er en forskjell på inspirasjonene fra disse to naturlandskapene?
– Hmmm. Jeg har hatt folk fra kysten på besøk som føler samme ro som de føler ute på havet inni skogen. Det er litt interessant. Kanskje det handler om at du kommer til noe hvor det ikke er så bebygd, ikke så mye menneskelig aktivitet og at du kjenner naturfølelsen. Selv om det virker annerledes skaper det noe av det samme i oss. Men det er jo dramatisk forskjell, i hvert fall mellom det voldsomme havet og skogen. Jeg vet ikke om det gir seg utslag i folks personligheter – Stian Carstensen er jo vokst opp ikke så langt herfra, og det er ganske mye energi i ham.
Han er forøvrig også glad i gjedder.
– Ja , han er det!
Av Filip Roshauw og Audun Vinger