NTT: To tette

God helg – her er Now’s The Time! Våren lar vente på seg, i hvert fall i Oslo – vi så noen vakre bilder fra Bergen og Borealisfestivalen, som avsluttes denne helgen, og drømmer oss bort – men utenfor drypper snøen sakte vekk, og kanskje, kanskje, kan småskoene finnes frem om 7-8 uker… det er uansett litt av en konsertuke som står framfor oss, her er noen av høydepunktene:

1. Festival! Paal Nilssen-Loves Large Unit feirer ti år, og de gjør ingenting halvveis i den anledning. De har trykket opp en ny og lekker LP-utgave av liveutgivelsen Ethiobraz, som dokumenterer konserten bandet spilte sammen med musikk/danse-ensemblet Fendika på Moldejazz i 2018, og samme konstellasjon inntar Victoria East neste lørdag, på dag tre av en festival som dreier seg rundt dette bandet og inneholder Large Unit-møter med The Ex og Akira Sakata, nyskreven musikk for skarptrommer, samtaler, egne opptredener fra Fendika, DJ-sett når konsertene er over og i det hele tatt. Et enormt overskudd, rett og slett, man kan kjøpe billett til dag 1 her, dag 2 her og dag 3 her.

2. Mer festival! Vinterjazz i Fredrikstad er i gang. I kveld kan folk for eksempel se Trondheim Jazzorkester og GURLS, en stor konsertfavoritt de siste årene som også kom ut med et meget fint livealbum i fjor. Ellers byr programmet på en del forskjellig – Solveig Slettahjell gjør en kirkekonsert og Jørn Øien, som i dag slapp det deilige dønn fusion-albumet Cosmopolitan med et kremlag musikere, spiller med samme band 24. mars. Et internasjonalt høydepunkt har de også fått til – Cory Henry besøker plankebyen og Båthuset scene 26. mars.

3. Hello World er navnet på bandet til andre klasse på Jazzlinja i Trondheim, og som for øyeblikket har lagt ut på turné. De har allerede rukket å spille på Inderøy Jazzforum, og i morgen spiller de på Dokkhuset i Trondheim før Hamar Jazzklubb får et besøk tirsdag 21. mars, Nasjonal Jazzscene onsdag 22. mars, Friscena på Gjøvik torsdag 23. mars, de spiller på Nesodden Jazzklubb neste fredag, og så bærer det videre til Sandefjord, Stavanger, Kristiansand og Voss. Vi ser frem til å sjekke ut denne gjengen – mange av dem har vi sett i en rekke forskjellige sammenhenger de siste årene allerede. Om dere ønsker å høre litt mer om hva de har kokt opp kan dere sjekke ut Radio Revolts eminente jazzprogram På Tirsdag (alltid verdt en lytt) – selv skal vi ikke spå så mye, men vi noterer i margen at dette bandet opererer med en trombonefaktor på 2 – aksen Skedsmokorset-Drammen, representert ved Guro Kvåle og Emil Bø, begge viktige skikkelser både i det unge Trondheims-miljøet og Nasjonal TromboneKultur. 

4. Chris Potter spilte i Oslo for noen uker siden, og det var visstnok jævlig bra – i kveld kommer han til Dokkhuset i Trondheim. I kveld spiller også Mary Halvorson med Amaryllis-bandet sitt på Sardinen i Bergen. 

5. Thomas Strønen har vært residerende kapellmester på Kampenjazz denne sesongen og er fremme ved sin siste konsert i rekka: en trio med Kalle Nyberg på saksofon og ymse, og Heida Karine Mobeck på tuba og annet snask. Det skjer, som alltid, søndag kveld.

6. En real pangbooking på Herr Nilsen også: Jorge Rossy, kjent for mange som trommeslageren i Brad Meldhaus sagnomsuste Art of the Trio-trio, har sneket seg over til vibrafonen og kommer til jazzklubben torsdag 24. mars med Jeff Ballard på trommer og Robert Landfermann på bass. Meget sterkt, et sesonghøydepunkt! 

Vi går videre og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

 

Mule & Siril

Siril & Mule med fersk vinyl. Foto: privat

Det virket egentlig som en ganske opplagt idé da nyheten om en kommende duoplate med pianist Kjetil Mulelid og vokalist (mm) Siril Malmedal Hauge ble offentliggjort nylig.  I dag utgis albumet Blues & Bells med lanseringskonsert på Nasjonal, og de spiller også en in-store på Big Dipper i morgen, for den som befinner seg i Oslo da. Siril har vi snakket med flere ganger før her i remsa, så hun fikk forrang til å uttale seg om det nye samarbeidet.

Gratulerer med ny plate! Du har spilt mye med pianist Kjetil Mulelid opp gjennom, kanskje også studert med ham. Hvorfor ønsket du gjøre enda mer med ham, og i dette formatet?
— Det er veldig stas å gi ut duoplate med Kjetil. I år har vi to spilt sammen i 10 år i ulike prosjekter. Vi jobber bra sammen, og jeg blir alltid så inspirert av hans drive og lekenhet. I andre ensembler vi har jobbet sammen i før, har jeg ofte opplevd at det har åpnet seg fine musikalske rom i samspillet mellom oss. Vi har tidligere snakket om at det hadde vært spennende å ha en duo sammen. Det ble derfor veldig naturlig å si ja da vi ble spurt av et japansk plateselskap i fjor sommer, om vi kunne tenke oss å lage en duoplate. Vi øvde sammen og skrev musikk den sommeren, og gikk i studio tre måneder etterpå. Heldigvis hadde vi allerede mange ferdige ideer allerede, slik at vi kunne jobbe svært målrettet i studio. Alt ble innspilt over tre dager, og albumet kom ut i Japan i desember samme år da de ønsket å spille albumet der allerede i desember. Tror det er ny rekord i effektiv prosess for min del.

Dere slapp vinylkøen i det minste! Hva er Mulelids fremste kjennetegn som medspiller?
— Det er veldig fint å jobbe med Kjetil fordi han er energisk, og blir lett engasjert i prosjekter. Han utfordrer meg musikalsk, noe som jeg setter stor pris på. Han stiller krav, og tør å ha visjoner for jobben sin, og har fine verdier som musiker. 

Har du en morsom turnéhistorie med ham?
— Ja, mange. Han har en tendens til å stikke av på diverse fjelltopper når vi er på reise. I fjor sommer var han på turné på Sunnmøre og spilte ni konserter og gikk på syv fjell på til sammen syv tusen høydemeter – på ti dager. Han er gæren! Av og til kommer han så vidt ned igjen før konsert, som for eksempel en gang vi skulle spille i Ørsta … Men man får mye ut av turen man er på når man holder på slik. Jeg blir jo med i ny og ne på slike turer jeg og, og er jo alltid glad og fornøyd etterpå. Det er deilig å få oversikt og utsikt, før man gjerne skal vende fokuset innover for å spille konsert etterpå. 

Hvordan har dere gjort utvalget av materiale her? Fortell litt om noen av låtene.
— Det er egne låter, noe har vi skrevet hver for oss og noe har vi skrevet sammen, jeg har skrevet tekster på noen av Kjetils låter. Ellers har vi tatt med oss ulike favorittlåter som vi hadde lyst å kna litt. Vi har i grunn vært veldig enige hele veien i utvalgsprosessen, og dratt i samme retning om hvordan denne plata skulle bli. Det er bl.a. favoritter fra Nick Drake, Cocteau Twins, og noen utvalgte klassikere som vi har klødd i fingrene etter å ha en anledning til å spille. Låta «Kanskje i morgen» var en av de aller første sangene Kjetil noen gang skrev. Jeg skrev et dikt som jeg følte at kledde låta bra. Et dikt på nynorsk som er basert nesten bare på vokaler. Det finnes noen utvalgte konsonantbaserte ord som stikker seg ut for å skape kant og motstand der det er viktig, som f.eks. ordene «bjørkeved» og «vaffelhjarter». Låta «When Wind Fades» skrev jeg om et eldre ektepar, og hva som skjer når en av dem begynner å glemme. Når noen du elsker flytter bort til et annet sted. Hvordan det skaper en annerledeshet mellom to mennesker som har levd hele livet sammen. Eller den nydelege låta «Emily» som jeg oppdaget i et middagsselskap julen 2021. Jeg tror det var Torstein Slåen som viste meg en versjon av den. Det var så utrolig fint! Vi bare slutta å snakke, og bare satt der og lytta. Siden den gang har jeg hatt skikkelig lyst å gjøre den. 

Er det noen slike duo-prosjekter i musikkhistorien du er ekstra glad i?
— Vi har begge spilt i flere duoer, som har formet oss som musikere, og som er og har vært viktige for slik vi spiller. I prosessen til dette albumet hørte vi faktisk en del på duoen til Keith Jarrett og Charlie Haden. Men – man inspireres jo på kryss og tvers av konstellasjoner og settinger hele tiden. Men andre duoer som har vært viktige for oss er bl.a. Siri Gjære og Tord Gusytavsens Aire & Angels-prosjekt som jeg vet har formet Kjetils yngre år i stor grad. Luciana Souza og Romero Lubambo hørte jeg første gang fordi det var en låt som bare var inne på Windows Mediaplayer på tidlig 2000-tallet. Hørte den helt sykt mange ganger, og ble så fascinert av deres perkussive approach som duo. Bugge og Sidsel er legendariske og bør nevnes som rent duoprosjekt. I tillegg til at vi begge har hørt mye på flere duo-samarbeid som Nancy Wilson/Cannonball Adderley, Monica Zetterlund/Bill Evans, Ella Fitzgerald/Tommy Flanagan og så videre.

Foto: Grappa

Det var et fint bilde av dere da dere signerte platekontrakten. Vår del av plateindustrien er vel i en slags endring nå. Hvorfor er det likevel viktig å utgi plater?
— Takk! Vi var veldig pene på det bildet.  Å dokumentere i albumformat er en spennende og utviklende prosess som jeg ofte har lært mye av på flere måter. Man spiller inn, lytter, vurderer, grunner, og tar kunstneriske valg underveis i prosessen. Jeg tenker at det er utfoldelse av en annen type kreativitet enn å spille live. Livekonsert er her og nå, geografisk og tidsmessig satt, og presenterer det som skjedde den kvelden på det stedet. Sånn sett er det lettere å nå ut til et større publikum gjennom et album. Et album lever «for alltid» og er verdensomspennende i dagens samfunn.

Dere spiller i kveld – er det meningen at dere skal bli et band for fremtiden?
— Vi syns det er innmari artig å spille, og vi har allerede planlagt flere konserter videre i 2023 og 2024, både i Norge, Europa og Asia. I kveld spiller vi konsert på Nasjonal Jazzscene, og har med oss Lyder Øvreås Røed på trompet som gjest. Det gleder jeg meg veldig til! På lørdag formiddag spiller vi også en liten konsert på Big Dipper i et lekent format med Rhodes. Selv om det er veldig gøy å spille duo, så må ikke det formatet være absolutt. Vi er veldig glade i å invitere med oss andre inn i universet vårt. På plata har vi  for eksempel med oss fantastiske Henriette Eilertsen på fløyte og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn. Fantastiske musikere som er banebrytende på sine instrumenter og som har gitt ut sykt fine plater hver for seg de siste årene. 

 

NTT SOUL: Platetyveri er det verste tyveriet

I en sterkt omskiftelig verden er ikke et skarve hustyveri det som skaper de største følelsesmessige bølgene. Likevel, da nyhetene forleden spredte seg i sosiale medier – og siden til selveste BBC – om at deler av platesamlingen til den voksne britiske soul-DJen Ted Massey var stjålet, måtte jeg sette meg på nærmeste krakk.

Det er kanskje noe med den gamle mannen og hans rare soul-plater, eller det beint ut sjokkerende at noen kunne høre den samme mannen spille platene sine for et begrenset antall, formodentlig også aldrende menn, på en britisk pub, for så å bli forfulgt hjem, og avkrevd av de samme platene, som ga meg en liten følelsesmessig knekk. Og da listene over hva som faktisk hadde blitt stjålet begynte å spre seg, gikk knekken over noe til noe mer. Hva er det med denne musikken som fremkaller disse følelsene? Masseys samling, som han har brukt et liv på å få tak i men som nå øyensynlig er spredt over alle vinder, består av en veritabel samling av rare soul-101, med nydelige nikk både bakover, til sekstitallet, men også et godt stykke inne på åttitallet. Plater som det finnes meget få kjente eksemplarer av, og som folk på scenen vet hvilke DJs og samlere som spilte først, og hvis eierrekke siden er velkjent. Plater som har oppnådd priser opp mot kr. 150 000,- de siste gangene de har skiftet platesamlerlabber. Denne typen soulsingler har lenge vært kostbare, som de kunstverkene de unektelig er, både i kraft av sitt innhold og sin eksklusivitet. Men den siste tiden har prisnivået virkelig eksplodert, og folk vet det, så det var vel egentlig bare et spørsmål om tid før disse ofte dårlig sikrede millionverdiene kunne sette noen i fare.  Tenk at Massey bare tok med seg disse skattene ned på sin lokale klubb for å spille dem  – det er jo slik de burde brukes. Disse små miljøene handler jo om samhold og gleden over å kunne dele ekstatiske musikkopplevelser. Det burde ikke handle om store summer og kriminalitet. Vi har prøvd å gjenskape den delen av samlingen som er borte – og valgt ut et par favoritter.

Her er lenke til alle platene Ted Massey har mistet.

Og her er Ketil Ramberg og Audun Vingers favoritter:

Bobby Rich – «There Is a Girl For Me Somewhere»

Bobby Rich fra 1974. På den originale 1974-pressingen er dette en ganske sjelden sak, men den ble reissued på Grapevine i 2003. Så vidt meg bekjent ikke spilt ute før sent åttitall, men er mottagelig for innspill her. Crossover-himmel, og et godt eksempel på at låter for dansegulvet fint kan holde et lavt tempo.

Anderson Brothers – «I Can See Him Loving You»

Anderson Brothers fra 1974. Gitt ut på GSF (selskapet som også ga oss Skull Snaps og Connie Laverne). Stor låt som først ble spilt på Blackpool Mecca. Anderson Brothers er et tidlig eksempel på midtempo-låter som ble spilt for dansegulv som før var dresserte for de mer raske variantene. Og så vidt jeg vet nok en låt som kom gjennom John Andersons butikk Soul Bowl Records. Fantastisk låter det uansett.

SPG – «Loveland»

 Listen til Massey inneholder ikke bare låter fra seksti- og søttitallet, men også fantastisk åttitallsoul. Som et eksempel: SPG – «Loveland». Helt nydelig låt som sjelden dukker opp.

Curtis Anderson – «The Hardest Part»

Tenk om denne låten hadde vært med i en halvmorsom Hollywood-film fra ‘84 – det burde kunne vært en hit langt bort til Norge, med tidsriktig beat og usedvanlig sterk vokal. Men den gang ei – ingen fikk den med seg i det hele tatt, før noen DJs i nord-England ved overgangen til 90-tallet klarte å gjøre det til den mest ettertraktede låten på Modern Soul-scenen.

Mark IV – «If You Can’t Tell Me Something Good»

Men mange av disse herlige åttitallssoul-låtene er jo også laget av folk som hadde vært aktive i de foregående tiårene også. Vokalgruppen Mark IV utga fine ting uten å nå den store suksessen (jeg har et flott album fra ’72), men kunne fortsatt treffe blink, uten at noen fikk det med seg. Dette er baksiden på en single fra 1982 utgitt på et lite selskap, den har et perfekt sugende tempo, og angstfylte tekstlinjer om blind kjærlighet.

The Hamilton Movement – «She’s Gone»

Vi avslutter med det mange vil omtale som tidenes låt, i hvert fall når de hører den. Verdifull som en smaragd, men først og fremst usedvanlig fengende og lykkefremkallende. Historien bak dette funkbandet fra Ohio er fascinerende, slik historier om fantastiske musikere som aldri slo gjennom gjerne er. Men bare nyt denne triste men ekstatiske låten, som er legendarisk i flere miljøer: northern soul, rare funk og mer hippe Floating Points/Plastic People-aktige sammenhenger. Og hvilken vokal!

PS:
Om du føler deg trist og lei og det ikke føles som om livet har noen noen mening, se hvor lykkelig man blir av å danse til denne låten. Tro oss, det hjelper!

 

Braxton til Bærum

De siste ukene har man fått inntrykk av at museene først og fremst er åsted for kulturkrig og kriminalitet. Men det er altså kunst og komposisjon som er det sentrale. Det er det i alle fall ute på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden rett utenfor Oslo. Vi tok en kjapp prat med Svein-Terje Torvik som er ansvarlig for musikkprogrammet der ute og hvor Tyondai Braxton gjør sin første solokonsert i Norge på lørdag.

Tyondai Braxton. Foto: Grace Villamil 

Endelig flere konserter ute hos dere i Bærum. Tyondai Braxton, det høres kjent ut. Hva har han gjort før egentlig? Kan du legge ut et godt lydeksempel?
– Vi har av forskjellige grunner hatt en litt rolig start på musikkåret 2023 – delvis på grunn av et et særdeles hektisk fjorår. Så det blir fett å komme i gang for fullt nå med en eksklusiv godbit som Tyondai Braxton, med hans første solokonsert i Norge. Første gang jeg kom over Tyondai var da han var med i avantrockgruppa Battles. Der spilte han gitar, sang på en litt merkelig måte og trakterte diverse elektronikk. Han var sentral på deres fantastiske gjennombruddsplate Mirrored. Det var også siste Battles-skiva han var med på. 

Så gikk han solo og debuterte med et flott album, Central Market, på Warp Records. Siden har han laget musikk for store orkestre, mindre ensembler, danseforestillinger og installasjoner og gjort noen utrolig spennende og merkverdige modulærsynth-skiver og -singler på Nonesuch-labelen. Det har blitt en del gjeve samarbeid, fremføringer og oppdrag gjennom årene, med opptredener på Guggenheim-museet, operaen i Sydney, Barbican i London etc. Av profilerte samarbeid kan jeg nevne ensembler som Kronoskvartetten og Bang on a Can Allstars i tillegg til en duo med stjernekomponisten Philip Glass.
Tenker tre musikkeksempler kan dekke bredden hans brukbart, fra en hektisk miks av elektronika og samtidsmusikk via solo modulærsynth til storslagen orkestermusikk fra den nye skiva Telekinesis. 

Skal man dømme etter fotografiene må han være sønn av den enestående jazzkomponisten Anthony Braxton. Er han like teoretisk anlagt?
— Det stemmer! Tyondai er sønn av selveste legenden Anthony Braxton! Tyondai er i høyeste grad teoretisk anlagt han også, men kanskje ikke på samme konseptuelle måte som faren, må jeg kunne si. Junior er associate professor i musikk ved Princeton-universitetet så teorien er selvsagt velfundert i mye av det han gjør. Men mye av musikken hans er også improvisert frem på modulærsynth.

Hva skal han fremføre for dere – og oss?
— På Henie Onstad på lørdag kommer han med sitt modulærsynth-oppsett. Er jaggu ikke helt sikker på vektingen med mellom ferdig komponert materiale og improvisasjon på denne. Akkurat dét er litt av poenget og et morsomt spenningsmoment med Tyondai i dette formatet, synes jeg!

Det er noen måneder siden jeg var ute på HOK sist. Det er så klart ekstra gøy om det er noen ny utstilling i samme slengen, selv om musikken ofte er nok i seg selv. Er det noe nytt på plakaten?
— Dere som tar turen får en brennfersk Marc Chagall-utstilling, Verden i Opprør, med på kjøpet! Så den i går, veldig flott, interessant og smertefullt intens ettersom den tar for seg en mørk periode i Europas historie og Chagalls liv – 1930- og 1940-tallet. Anbefales!

Tviler ikke. Det er usedvanlig mye NTT-relevant musikk på museene inne i Oslo for tiden. Skal dere holde opp dampen, finne en ny retning – dere har jo sterkest tradisjoner for dette.
— Ja, mye bra og spennende som skjer i kunstinstitusjonene i regionen for tida. Men enig – vi har de sterkeste tradisjonene for dette og har en utrolig historie å leve opp til. Så ja – klart vi skal holde oppe dampen, med både nye retninger og en kurs som reflekterer historien vår. Morgendagens musikk i dag er et godt mantra å navigere etter!

Jeg antar den nye direktøren Anne Hilde Neset ikke er direkte uvennlig innstilt til tverrkunstneriske aktiviteter, bakgrunn som hun har fra Ny Musikk og The Wire.
— Det har du helt rett i! Veldig stas at Anne Hilde har tatt over roret – ikke minst for musikksatsingen her og viderføringen av vår tverrkunstneriske profil. Gleder meg til å være en del av laget hennes og er sikker på at det blir mye fett på senteret i årene som kommer!

En annen plate du har kick på for tiden?
– Off the top of my head – François J. Bonnet er direktør for Groupe de Recherches Musicales – GRM – i Paris. Som komponist opererer han under alter egoet Kassel Jaeger, som nettopp slapp en knall skive med tittelen Shifted in Dreams. Verdt en lytt eller tre – minst. 

Ellers er nye til The Necks strålende.   Mens i popfeltet har jeg for tida kick på fjorårets Shygirl-album Nymph. 

 

Jim Gordon (1945 – 2023)

Det er mange viktige musikere som forsvinner nå. Blant dem er den store session-trommeslageren Jim Gordon, som var en del av The Wrecking Crew og spilte blant annet trommer på Pet Sounds, og senere deltok på en rekke vanvittige innspillinger og turneer med rockens og popens store, i en av de mest skinnende gullaldrene for populærmusikk. Han hadde en time og feel som ingen andre, men var dessverre også dypt plaget inni seg, noe som fikk svært fatale konsekvenser. Han satt store deler av sitt liv i fengsel etter å ha drept moren sin. Men før dette ble han forgudet for sitt spill Hør bare hvordan Jeff Porcaro omtaler ham her. Men vi tenkte vi skulle snakke med Porcaros norske trommekollega Alexander Lindbäck om Jim Gordons stil, og be ham velge noen låteksempler.

 — Dette var en litt trist måte å havne i NTT på. Det hadde vært hyggeligere med en nyhet om at feks «en jazzmusiker er født på den gjenåpnede ABC-klinikken». Jeg har tenkt mye på Jim Gordon de siste årene og det kom vel egentlig ikke som noen bombe at han hadde gått bort, men det er jo bare veldig trist. Tenk på alle låtene han ville ha spilt på om han ikke ble så syk. Det gikk egentlig sakte nedover helt fra midten på 70-tallet. Jeg har på en måte tenkt at jeg kjenner Gordon litt, fordi jeg har en mentalt syk venn som endte opp med å gjøre noe ikke helt ulikt det han gjorde. Men min venn lyktes heldigvis ikke. Man kunne ha snakket mye om rusmidler og psykisk helse, men i dag vil jeg bare høre på musikken. Det var litt vanskelig å velge låter fordi jeg føler at JG spilte «bedre» eller mer flashy på dårlige låter, eller låter som trengte hjelp for å komme i mål. Når tenkte du over trommene på «Witchita Lineman»? De er 100% perfekte, men tar ikke oppmerksomheten vekk fra selve låta, som også er perfekt. 

Jeg ble først klar over navnet hans da jeg hørte Apostrophe’ som liten Zappa-gutt i Finnmark. Gordon spiller på tittelsporet og er til og med kreditert som medlåtskriver sammen med Zappa og Jack Bruce. 

Gordon var også medlåtskriver på «Layla», men jeg må dra fram «baklengstrommene» på «Bell Bottom Blues». Genialt enkelt.

Jeg klikker hver gang jeg hører «You’re So Vain» med Carly Simon. Perfeksjon. 

Den plata jeg har hørt flest ganger av alle i hele verden er nok Pretzel Logic med Steely Dan. Jim Gordon spiller trommer på de aller fleste sporene. (Jeff Porcaro spiller sett på «Night By Night» og ekstratrommer på «Parker’s Band».) Denne låta har jeg som vekkerklokke-melodi og jeg elsker den ennå. 

I kveld skal jeg spille med Signe Marie Rustad på en rockeklubb i Odalen som treffende nok heter Odal Rock Club. Vi slapp plate for noen uker siden og har hatt et par kjempefine slippkonserter allerede. Signe-gjengen skal spille mye utover året. I tillegg blir det stor aktivitet med Gunerius & Verdensveven som spiller spennende musikk og slipper album 31. mars. Vi skal til og med spille på jazzklubb: Grenland Jazzforum i Porsgrunn den 28. april!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger