Utenforskap i praksis. Om å være kvinne i musikken.

Jeg  skal fortelle litt om egne og andres erfaringer fra ulike musikkmiljøer i Norge, og sammenligne det med musikkbransjen i Norge og USA. Jeg har snakket med nesten alle de kvinnelige musikerne jeg kjenner. Dette er alt fra videregående elever, folkehøgskole-elever, universitetsstudenter, profesjonelle freelance-utøvere, og musikkpedagoger. Disse musikerne kommer fra forskjellige miljøer og aldersgrupper. Likevel er hva de har å fortelle ganske likt. Kvinnelige musikere ser ut til å oppleve mange av de samme tingene, uavhengig av alder, instrument og sjanger. Dette skal vi se nærere på. Av alle kvinnene jeg snakket med, var det bare én som sa hun ikke hadde opplevd noe ubehagelig eller merket noe spesielt til at hun var kvinne. Hun understrekte at hun var veldig takknemlig for det, og visste godt at hun var unntakstilfellet når hun snakket med andre kvinner om temaet. Hun forklarte igjen også at grunnen til at hun har opplevd så lite negativt, sannsynligvis er fordi hun bare spiller med sine nærmeste venner og ellers underviser. Hun har altså i stor grad selv valgt hvem hun vil forholde seg til på arbeidsplassen sin.

Underrepresentert eller undervurdert?
Kvinner er nokså underrepresentert i musikkbransjen i vesten og musikkmiljøer i Norge. De fleste lærerne som underviser i musikk er menn, og det er flere menn å se opp til enn kvinner på de fleste instrumenter. Spesielt om man snakker om jazz og rytmisk musikk som pop/rock. Statistisk sett er det også mange færre kvinnelige komponister og låtskrivere enn menn. Hva forteller dette oss egentlig? Noen vil kanskje påstå at dette betyr at det bare er færre kvinner som vil bli musikere og/eller skrive musikk. Som det heter på godt norsk, «correlation does not mean causation». Altså at det er en statistisk sammenheng at det er færre kvinner, kan ikke dette brukes som et bevis på at kvinner bare ikke ønsker å være musikere eller at kvinner biologisk sett er mindre musikalske enn menn. Det forteller oss bare at kvinner er underrepresentert. Mulige grunner til hvorfor skal vi se videre på.

«Gender bias» og «mansplaining» – de små nyansene som utgjør den sosioøkonomiske forskjellen mellom menn og kvinner i musikkmiljøer
De fleste av oss har tanker og holdninger om kjønnet «mann» og «kvinne» som er så innarbeidet i oss at vi tar valg ut ifra dem og snakker ut ifra dem uten å tenke så veldig mye over det. Dette er kanskje den vanligste formen for diskriminering kvinner i musikkmiljøer opplever idag. Det som er vanskelig med dette, er at denne formen for diskriminering er veldig diskret og ofte utilsiktet. Jeg har såpass tro på dagens menn, at jeg tror at de fleste kommentarene og eksemplene jeg nå skal vise til virkelig kom fra et godt sted. Jeg tror rett og slett det ofte bare handler om mangel på kunnskap og forståelse – og det er noe vi alle har et felles ansvar for å fikse opp i.

Jeg har blitt spurt utallige ganger om instrumentet mitt virkelig er mitt instrument. «Har du din egen bass?», «Er det din bass?», «Hvem låner du bassen av?». Dette er jo kanskje ikke en «big deal», men når man innser at dine mannlige kollegaer aldri ser ut til å bli møtt med samme spørsmålet er det ikke så kjekt lengre.

En kvinnelig gitarist jeg kjenner har gjentatte ganger opplevd folk antar at hun ikke vet hvordan utstyret fungerer, eller rett og slett at det er noen andre sitt.

En annen kvinnelig gitarist jeg kjenner, opplevde gjentatte ganger at guttene hun spilte med forklarte de mest enkle ting til henne. Helt ut av det blå, helt urelatert til det de holdt på med. Dette er det som har fått ordet «mansplaining» på engelsk. Kommentarer som «Trekant betyr maj7.». Kommentarer som forklarer ting som er forventet at musikere skal kunne, og som kommer uten at hun hadde uttrykt at hun ikke forstod.

En kvinnelig korleder jeg kjenner har opplevd at de hun skal samarbeide med under opprigg og klargjøring før konsert, heller henvender seg til en mannlig sanger i koret framfor å snakke med henne. Det er ikke før noen sier hun er leder, eller at hun selv tar tak i det at de innser at de har gjort en feil.

Jeg jammet med en gjeng gutter en gang. En av dem foreslo en låt vi kunne spille, og den andre svarte raskt: «Den er for vanskelig. Kan vi spille noe lettere?», og så på meg. Ok, tenkte jeg. Sikkert tilfeldig at han så på meg. Jeg sa vi godt kunne spille den for min del, men også noe annet om han heller ville det. Så foreslo jeg en annen låt, og vi gikk for den. Så sa han: «Vi tar den ikke i original-tempo da, det blir for raskt.» Og så på meg igjen. Jeg bare nikket og trommisen telte opp. Så spilte vi den i original-tempo etterpå. Det gikk helt fint. Så skulle vi spille en låt til. Jeg kunne ikke låten, så jeg fant fram et akkordskjema. Da begynte han å skjelle meg ut for å ikke være ordentlig jazzmusiker som ikke kunne ta en så lett akkordprogresjon på øret. Han begynte å legge ut om at jeg åpenbart øvde på feil måte. Fascinerende, når han ikke har noen som helt innsikt i hvordan jeg øver. Det var helt stille i rommet. Ingen av de andre gutta sa noe. Den ene foreslo bare en kaffepause, og det tok vi. Dette er kanskje den mest direkte ubehagelige opplevelsen jeg har hatt, fordi hans tydelige undervurdering av mine evner var så åpenbar at jeg nesten ikke trodde på det først.

Problemet med passivitet
Grunnen til at jeg tar dette opp, er fordi at ved så og si alle scenarioene jeg har listet opp har det vært andre folk i rommet som bare ikke har sagt noe. Jeg lurer ofte på om guttene rundt meg i det hele tatt har evnen til å oppfatte disse kommentarene som problematiske. Om man ikke tørr å ta konfrontasjonen i øyeblikket kan man i det minste spørre om det går bra med personen kommentaren var rettet mot etterpå. Spørre om de kunne tenke seg å snakke om det eller om det er noe du kan gjøre. Bare spørre om det går fint. Det er da virkelig ikke så mye å be om.

Øyekontakt – eller lack thereof?
Dette vil jeg rett og slett ta opp som et eget punkt da dette skjer så ufattelig ofte. Hvordan tror du det oppleves å være den eneste kvinnen i et bandrom når det ryker av guttastemning, og ingen får øyekontakt med deg? Alle gutta kødder og ser bare på bestekompisen sin. Du er bassist, og prøver av naturlige årsaker å få kontakt med trommisen. Men han ser nesten bare på gitaristen, og litt på de andre gutta av og til. Så tenker du kanskje, «Kanskje han bare er usikker på folk han ikke kjenner så godt». Men dager etter ser du han jamme med en av de andre bassistene på skolen som han har kjent like lenge som deg og de har øyekontakt i massevis. Det virker som om noen menn fortatt er redde for jentelus, eller går rundt med en overtro om at jentene kommer til å forhekse deg om de ser deg i øynene.

Det samme skjer ofte når man skal jobbe med arrangører eller lydteknikere. De henvender seg alltid først og fremst til dine mannlige medmusikere. Jeg og en mannlig medmusiker var sammen ansvarlige for en rekke konserter. Det eneste som gikk igjen på hvert eneste lokale, var at de vi møtte aldri så meg i øynene. Når de fortalte oss ting som angikk oss begge, så de bare på ham. Det var som om jeg ikke var til stede. Som om jeg ikke visste hva en XLR-kabel var. Som om jeg bare var der som pynt.

Utenforskap knyttet til kjønn
En utrolig dyktig kvinnelig utøver jeg kjenner, valgte å ikke søke musikkstudier eller å ta musikken til et høyere nivå. Det er jo helt lov, det, men da jeg hørte grunnen hennes ble jeg trist. Hennes opplevelse av å være i musikkmiljøer de siste årene,  gjorde at hun ikke trodde det kom til å være mulig å være utøvende kvinnelig musiker uten å jobbe veldig mye hardere enn sine mannlige medmusikere – noe hun rett og slett ikke synes var verdt bryet. Uansett hvor mye hun kunne eller hvor bra hun spilte, ble gutta rundt henne spurt til å spille på mange flere prosjekter enn henne. Hun synes det var for vanskelig å hele tiden prøve å være en av gutta på bandrommet for å bli inkludert ordentlig i band-kulturen på skolen. «Jeg valgte å ikke studere musikk videre, fordi jeg tror det blir for tøft. Jeg tror det blir for vanskelig å få spillejobber i havet av alle mennene som gjør det samme som meg. Det har jo vært sånn på skolen.»

Skylden for at det er få kvinner i musikklivet, legges ofte på at det var «få kvinnelige søkere». Det egentlige spørsmålet er jo da; hvorfor var det så få kvinner som søkte? Om dette skal endres på, må vi starte med oss selv, og vi må starte på et lavere nivå. Vi må starte med barn og ungdom! Hvis det bare er «guttastemning» på bandrommet og hele miljøet er en gutteklubb hvor menn «gatekeeper» band, er det kanskje ikke så rart at få kvinner orker å ta musikken til et høyere nivå? Da er det kanskje ikke rart at det er få kvinner som ender opp med å spille bandinstrumenter i ung alder heller? Hvem velger du å spille i band med? Hvem velger du å løfte frem?

En ting som gikk igjen blant de fleste kvinnene jeg snakket med, var følelsen av å «måtte være dobbelt så flink som gutta». Mange kvinner ser altså ut til å legge et enormt press på seg selv. Mange går rundt med en sterk følelse av å hele tiden måtte motbevise noe. Følelsen av at de som lytter når du spiller, lytter på en annen måte med en gang de ser at det er en kvinne som holder i instrumentet. Denne opplevelsen av mangel på trygghet kan føre til at man blir redd for å prøve, fordi man føler man ikke har råd til å feile. Man tenker kanskje at man allerede er et mindre attraktivt valg, bare fordi man er kvinne. Mange av disse holdningene til en selv stammer fra opplevelser av å bli undervurdert, og at de rundt hele tiden antar at du ikke er like kompetent som dine mannlige motparter.

Vokalister er jo ikke musikere – eller er de det?
Vokal er gjerne noe som i det norske samfunnet blir sett på som mer feminint, og dette er gjerne der man ser størst overvekt av kvinner i musikkmiljøer. Men med en gang kvinner skal konkurrere med menn, ser ikke kvinner ut til å trekke det lengste strået heller. Bare 21% av de representerte artistene i populærmusikken, hvor vokal-musikk er dominerende, de siste årene i USA (USC Annenberg, 2019). Det ser altså ut til å være null stress å få suksess som mannlig vokalist.

​Vokalister blir ofte omtalt som ikke-musikere. Jeg leser stadig vekk artikler, statistikk og lignende hvor det står «musikere og vokalister» eller «musikere og sangere». Som om vokal ikke er et instrument, som om en vokalister ikke er musikere.

Det er mange instrumentalister i musikkmiljøer som går rundt med nedsettende holdninger om vokalister. Det antas ofte at vokalister kan betydelig mindre enn instrumentalister, spesielt med tanke på musikkteoretiske og musikktekniske saker. Dette er nokså uheldig, med tanke på at det er instrumentgruppen som ofte har en overvekt kvinner. En mannlig musiker jeg kjenner sa en gang: «Hun sier det er ‘jazz’ Så det blir nok typisk vokalist-jazz. Maks noen maj7 akkorder, kanskje noen andre firklanger.». Han påstod at musikken hun skrev var så lett at han ikke trengte å øve på forhånd. Greit nok, det, men man trenger ikke å være portvokter for sjangerbegrepet «jazz» av den grunn. En mannlig musiker sa en gang på bandrommet at «Det er helt greit at vokalister ikke kan form, og kanskje kommer inn feil etter en solo. De er unnskyldt.». Altså har han lavere forventninger til vokalister enn resten av sine medmusikere, og mente at det var helt greit å ha.

De-femininisering av kvinnelige instrumentalister og hyperfokus på kjønn
Kvinnelige instrumentalister er også et tema for seg selv. Det virker som om en ubevisst holdning mange har, er at det er iboende maskulint å spille instrumenter. Spesielt om det er et komp-instrument, og kanskje spesielt om man spiller jazz eller rytmiske sjangre som pop/rock. Om man går rundt med slike holdninger, ser det ut til å oftest uttrykkes på en av to måter i møte med en kvinnelig instrumentalist.

​Man blir gjerne møtt med et slags forventning om at siden man spiller et «maskulint instrument», er man en mer «maskulin kvinne» enn gjennomsnittet. Mange tror rett og slett at man er lesbisk, eller hvert fall liker jenter, om ikke eksklusivt. Det er en slags forventning i luften av at man ikke kan være en sånn jente en av de heterofile guttene prøver seg på, men at man skal være «en av gutta». Hva nå enn det betyr. Legning og hvorvidt man framstår som mer maskulin eller feminin, har ikke noe med hvilket instrument man spiller å gjøre eller hvilket yrke man velger.

Det andre som ofte skjer er at hver gang du spiller, opplever du at de rundt deg får et hyperfokus på kjønnet ditt og det dukker opp påminnelser om at du er kvinne overalt. «Du er kvinner og spiller *sett inn valgfritt instrument her*, så sykt kult!», «Du spiller sykt bra til å være jente!». Ja, du forstår greien. Det er veldig merkelig at så få reagerer på mannlige vokalister, men så mange reagerer på kvinnelige instrumentalister. Det er som om mange faktisk innerst inne tror at det er en biologisk forskjell på menn og kvinner som gjør at de fysisk er bygd bedre for å spille instrumenter. Hvis dette stemmer, så kunne jeg godt tenke meg at musikk ble anerkjent som en idrett!

Frykten for å bli mer utenfor av å være feminist
Det ikke alltid like lett å stå opp for seg selv eller å velge å være feminist, når man er i et mannsdominert miljø. Man prøver jo å være en av gutta. Samtidig som man kanskje er litt interessert i en av gutta, men prøver å unngå å være det for å bli tatt seriøst.

En kvinnelig musiker jeg kjenner har opplevd flere ganger at folk tror hun er der fordi hun er kjæresten til en av gutta i bandet, når hun egentlig er en av instrumentalistene i bandet. «Åja, sorry! Trodde du var dama til gitaristen.» Dette sier mye om hvor dypt mye av holdningene til hva som er mannlig og kvinnelig sitter i oss.

Det kan også være skummelt å bli med i kvinnelige eller nesten helt kvinnelige band eller ensembler. Man er gjerne redd for at det skal framstå som at en ikke vil spille med gutta. Man vil jo spille med de andre jentene, men man vil jo ikke være begrenset til bare de. Det er også noe med hvor politisk et ensemble framstår når det nesten utelukkende består av kvinner. Det føles som om at det er et ekstra press på at det må låte bra for å bevise at kvinner kan spille om man er stor overvekt av kvinner i et ensemble. Derfor er det vanskelig når det i et miljø blir hyperfokusert på «kvinnelige» musikere. «Dere er jo begge kvinner – kan ikke dere to spille sammen da?». Man vil jo bare være musiker. Ett ord. Helt kjønnsnøytralt. Bare musiker.

Tenk om jeg skulle referert til alle mine mannlige medmusikere med kjønn, som «han mannlige pianisten». Høres veldig unaturlig ut, gjør det ikke? Så hvorfor høres da «hun kvinnelige bassisten» så naturlig ut? Jo, det er jo fordi man hører det hele tiden. Dette må ut av ordforrådet, når man ikke snakker om det i en kontekst som nå, der kjønn er temaet.  Det er jo egentlig irrelevant om det er en mann eller kvinne, eller noen med en annen kjønnsidentitet, som spiller gitar når man skal spille sammen. Så husk; hun er bare trommis, ikke kvinnelig trommis.

Seksualisering av kvinnelige musikere
Jeg tror mye av formen for seksualisering som skjer i hverdagslivet er u-intensjonell. Jeg tror virkelig at de aller fleste som har kommet med uttalelser som seksualiserer meg som musiker, oppriktig har ment det som komplimenter. Det som ofte skjer er at etter man har spilt, så kommenterer alle på hvordan du så ut under konserten, og ikke på hvordan du spilte. Alle gutta får en «Bra spilt, bro!», og du får en «Så sykt vakker du er når du står der og synger!», «Du ser så kul ut når du spiller as!!», «Jenter som spiller trommer er sexy as.», «Du er så utrolig søt på scenen!». Dette er problemet med «Hun kule på bass!». Det er hyggelig å høre at man er fin, men når man hver eneste gang får høre hvor bra man så ut, framfor framfor hvor bra/dårlig man spilte, blir det et problem. Spesielt når gutter nesten utelukkende får kommentarer på spilling, ikke utseende. Det er ikke det at man ikke kan gi kvinner (og menn) komplementer på fysisk utseende etter en konsert – det er bare det at den kommentaren ikke kan erstatte tilbakemeldinger på det faktisk musikalske som skjedde.

Dette skjedde nylig når noen skrev en anmeldelse av en jazzkonsert en gjeng fra skolen hadde hatt. Det stod noe fint om spillingen til hver enkelt av instrumentalistene (alle var menn), og så stod det «og så utrolig nydelig sangeren var». Hun var den eneste kvinnen i ensemblet, og fikk bare vite at hun «så nydelig ut» i anmeldelsen, mens alle de andre kunne lese om hvor dyktige musikere de var. Ouch. Hadde de skrevet «sang nydelig», hadde det vært noe annet. En så liten forandring i ordvalg, kan utgjøre en så stor forskjell i betydning. Tenk på det!

Kvotering
Dette er også et vanskelig tema man nesten ikke kan unngå å være innom når man først snakker om kvinner i musikk. Det er jo bra at kvotering er et redskap, men det virker nokså misforstått blant mange. Kvotering skal jo være at dersom to kandidater stiller likt nivå-messig, velger man den av det kjønnet det er minst av på studiet for å oppnå kjønnsbalanse. Det er derimot mange som har inntrykk av at jenter kan være skikkelig dårlige og likevel komme inn på prestisjefulle jazz-studier om man bare er instrumentalist. Jeg har fått flere kommentarer fra ulike menn som; «Du burde jo søkt NTNU. Du hadde garantert kommet inn. Du trenger ikke å være like god på bass som guttene for å komme inn på NTNU om du er jente!»  og «Du er en av få kvinner i Norge som tar denne utdanningen. Du kommer til å få så mange flere jobber enn meg på grunn av det. Det er skikkelig urettferdig!». Ingen ønsker å gå rundt med følelsen av at en ikke fortjener studieplassen sin, eller at man er der bare fordi man er jente og ikke fordi man er god eller har jobbet hard. En vil jo ikke bli spurt om å bli med i et prosjekt fordi man er jente, men fordi man er god på det mellommenneskelige og det musikalske.

Det er for få synlige kvinnelige rollemodeller i musikk
Det finnes en rekke kvinner i musikk, men historisk finnes det klart flere menn. I tillegg blir menn oftere løftet fram og snakket om. Her er det vi kan utgjøre en forskjell ved å løfte fram hverandre, og ikke minst de i historien. Hvis unge jenter ikke kan se opp til kvinner som spiller, hvordan skal se selv tro at de kan det? Derfor er det også viktig å få flere kvinnelige musikkpedagoger inn i skolene – spesielt på instrumenter der menn dominerer. Det er viktig at barn og unge fra tidlig av får se og høre kvinner spille.

Pygmalion-effekten – bevist på at de ubevisste forventingene vi har til hverandre har påvirkningskraft
Pygmalion-effekten (også kjent som Rosenthal-effekten eller «self-fulfilling profecy»), er et psykologisk fenomen som kan forklare hvorfor ting forblir som de er på et sosioøkonomisk nivå med tanke på likestilling, selv om lover og regler endrer seg. Å forandre verdier, holdninger og kultur er mye vanskeligere og tar mye lengre tid. Pygmalion-effekten er en psykologisk modell som beviser at tendensen til mennesker generelt, er å oppfylle forventningene til de rundt oss. Uansett om det er bra for oss eller ikke, sant eller ikke. Spør du mange musikere hvorfor de endte opp på akkurat det instrumentet de spiller, skyldes det ofte «tilfeldigheter». «Kompisen min spilte det», «læreren min sa det», «pappa oppfordret meg», og så videre. Ytterst få valgte det etter å ha prøvd alle aktuelle instrumenter eller etter lang overveiing. Derfor er hva vi forteller hverandre, hva vi viser hverandre, og hva vi oppfordrer hverandre til å gjøre svært viktig – spesielt når det kommer til barn og unge.

Arv og miljø – den kollektive kulturelle oppfattelsen av hva som er maskulint og feminint​
9 av 10 barn som spiller fløyte eller tar sangtimer på norske kulturskoler er jenter, imens 9 av 10 som spiller trommer, bass eller gitar er gutter (NRK 2016). Denne statistikken viser direkte til problematikken jeg snakker om. Vi må jo nesten anta at det ikke er noe i DNAet til guttebarn og jentebarn som gjør at man tiltrekkes noen typer instrumenter, for det har i hvert fall ikke jeg klart å finne noe forskning på. Dette handler om miljøpåvirkning. Det handler om oppfordring fra foreldre og lærere. Det handler om rollemodeller i miljøet de er i. Det handler rollemodeller i popkulturen som er synlige nok til at de de kan se opp til dem. Barn imiterer det andre gjør. De vil passe inn og være som de andre. Vi er nødt til å gjøre den synlige oppfattelsen av alle instrumenter så kjønnsnøytrale som mulig for å fikse denne problematikken. Hvis de rundt oss forventer at vi skal synge, og hvis de eneste kvinnelige rollemodellene vi har å se opp til er sangere, er det slett ikke rart at mange kvinner ender opp med å bli vokalister.

Russland er et av få land hvor det å spille et instrument tidligere i historien har blir oppfattet som feminint. I eldre sovjetisk kultur ble nemlig kulturbransjen sett på som feminin. Derfor er eldre musikkteori fra Russland bygget på kvinners tanker og ikke bare menns! (Adam Neely – Music Theory and White Supremacy 20:00, 2020). Dette er et bevis på at miljø og kultur har alt å si for valg vi tar og yrker vi ender opp i og ikke. Det handler ikke om at kvinner ikke vil spille trommer, bass eller gitar. Det handler om at de ikke blir oppfordret til det. Det handler om at ung band-kultur ofte blir en etablert «guttakultur».

Kvinner som spiller instrumenter, begynner ofte mye senere enn sine mannlige motparter. Mange går lenge rundt med en følelse av å «ligge bak» de andre. Dette er noe man faktisk kanskje gjør om man begynte senere enn sine mannlige kollegaer. Derfor er det viktig at en blir oppfordret til å fortsette. Det er viktig at man ikke gjør det til en enda tøffere guttaklubb enn det allerede er, men at en selv tar ansvar og gjør det man kan der man er. Det skal ikke være sånn at jenter må være dobbelt så gode som gutta for å ha sjans på å ta samme plassen i et miljø. Man skal kunne være musikkstudent i en læringsprosess på lik linje med gutta, og ikke føle at det er et handicap å være kvinne.

Ordvalg
Ordvalg er ufattelig viktig. Kjønns-ladede ord påvirker oss underbevisst. Husk på Pygmalion-effekten! Derfor bør man faktisk bry seg om dette, selv om det kanskje virker pirkete. Veldig mange musikere bruker ordet «lydmann». Her bør man faktisk heller si «lydtekniker». Dette er en et mannsdominert yrke, men det gjør ikke situasjonen bedre å sette mannlig kjønn på yrkestittelen. Det hjelper heller ikke på holdningene som mange allerede har om at kvinnelige musikere generelt sett er dårligere «teknisk anlagt» enn menn. Derfor er det viktig. Si lydtekniker, ikke lydmann. Det er en grunn for at «Enkeltpersonsforetak» ikke heter «Enkeltmannsforetak» lengre. Det har faktisk noe å si! Det er mye makt i ord, så ta ansvar for hvordan du bruker dine!

​Nylig så jeg en kvinne poste tankene sine om hele «Empower women»-bølgen og synes det var fint nok til å nevne. Ved å si dette, så sier man på en måte at en kvinne ikke har styrke og trenger at noen utenfra gir styrke til henne. At kvinner trenger å bli løftet opp av noen andre. Kanskje vi heller bør begynne å si «Recognize the power of women»? Det er kanskje mer riktig. Det er jo mye av dette som er kampen kvinner må ta. Man er jo allerede like sterk og full av potensial som menn. Det er bare det å få alle til å forstå det og tro på det.

Kvinner har også en jobb å gjøre
De fleste av oss kvinner kan nok fint oppdage at vi også kan ha en del «gender bias» i oss. Kanskje man selv underbevisst går rundt med en overbevisning om at man må være «dobbelt som god» som gutta for å ha en sjanse? Kanskje dette ikke stemmer? Kanskje man undervurderer seg selv mer enn man egentlig trenger? Kanskje man selv velger gutta over jentene, på grunn av holdninger man ikke har konfrontert i seg selv? Det er viktig at man tar et oppgjør med sine egne holdninger om seg selv, og om holdningene man har til kvinnene man møter. Mye av denne kampen må vi ta ansvar for å kjempe selv, og den begynner med holdningene vi har til oss selv og til kvinne rundt oss!

Reaksjon vs. respons
Det er viktig å skille mellom forskjellen på respons og reaksjon. Dersom man handler eller snakker uten å tenke seg særlig mye om, er det en reaksjon. Da handler og snakker man som regel ut ifra allerede etablerte holdninger. Om en skal utfordre sine egne holdninger, krever det at man erstatter reaksjoner med responser. Dette innebærer å aktivt anerkjenne hva den «automatiske» reaksjonen din i en situasjon ville vært, stoppe opp og tenke, og så velge å respondere på situasjonen på en annen måte. Nå man blir bevisst på hva en har sagt, sier, eller skal til å si kan man begynne å gjøre noe med det. Jeg tror mange av kommentarene jeg har tatt opp tidligere, er nettopp dette – lite gjennomtenkte «automatiske» reaksjoner. Jeg tror ikke folk har ment det vondt. Jeg tror folk bare ikke vet bedre. Jeg tror det som trengs for å fikse mye av problematikken er bevissthet. Jobb med å respondere framfor å reagere!

Kvinner i musikk – er det vi som er problemet?
Det er nok ikke lett å være mannlig musiker oppi alt dette. Kvinner blir jo aldri fornøyd uansett. Hvis vi får sympati fra gutta føles det nedverdigende, og dersom vi ikke får det oppfattes de som kalde og sexistiske. Hvordan skal man navigere det? Løsningen er vel kanskje å bare snakke til de kvinnelige musikerne akkurat som de mannlige. Forvente like mye av dem. Kvinner er fullt kapable til å spørre om det er noe de lurer på. Så kanskje la være å forklare noe, med mindre du blir spurt om å forklare det. Prøv å ikke gjøre det til en greie at det ikke bare er gutter på bandrommet, og prøv å bruke kjønnsnøytrale ord. Husk at flørting helst skal skje utenfor spillesituasjoner, så snakk musikk med dine kvinnelige medmusikere når man er på bandrommet eller har en gig. Det er en tid for alt. Lær deg at «du er så sexy når du spiller»-kommentaren, kanskje bør vente til sent en kveld på fritiden om du tror det kanskje er stemning for det. Altså ikke rett etter en konsert mens man står og rigger ned, eller mens man diskuterer et nytt prosjekt man skal spille sammen i. Dette virker kanskje åpenbart, så kanskje jeg «womansplainer», men noen ting er såpass viktig at det er bedre å risikere å si det en gang for mye, enn at det blir sagt en gang for lite.

Kildeliste:
– Balansekunstprosjekt (samling av norsk statistikk).
– USC Annenberg (statistikk om kvinnelige produsenter, låtskrivere, artister i USA) 
– Adam Neely

Adriana Døsvik er 21 år og fra Bergen, og studerer jazz-bass på Universitetet i Stavanger. Hun har tidligere vært elev og stipendiat på Musikkfolkehøgskolen Viken.