Sci fi-bandet Billy Meier loser oss gjennom sin siste plate, Audun minnes David Crosby, Inger Nordvik er ute med ny singel, steppdansåret 2023 starter sterkt og Filip ser på en gammel dokumentar om Christian Reim og Calle Neumann.
God helg, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform! Denne uken er remsa fylt med sci fi-musikk signert Billy Meier, et artistmøte med Inger Nordvik, en tekst om en gammel Jan Horne-dokumentar om Christian Reim/Calle Neumann kvartett og et notiskorn om steppdans, men også vemod, over David Crosbys bortgang og den tragiske meldingen som kom rett før trykketid om at Frank Hammersland, kjent fra Pogo Pops, Popium og The Love Connection, en av norsk låtskrivnings store eleganter, er død av kreft. Ikke bare et sjeldent talent – men også en varm, karismatisk fyr, mild og rufsete, som man for eksempel kunne møte bak disken på platebutikken Big Dipper i Oslo. Han vil bli savnet.
Vi har mye vi skal gjennom, så vi nevner bare noen få konserter fra den kommende uken.
1. Vi har sjelden opplevd at de som jobber ved Kafé Hærverk har vært mer begeistret enn de er for trippelkonserten med Kid Fourteen fra Beirut, Vanligt Folk fra Halden og de dype svenske skoger og Human Inferno fra Oslo. Det skjer i kveld og ligger an til å bli en legendarisk affære.
3. Det er duket den 42-ende Djangofestivalen i rekka – for en bedrift! Og for et fint tall – undres på om stjernestøvforsker og festivalgrunnlegger Jon Larsen har lest Hitchhiker’s Guide? Det må man nesten anta – vi får undersøke nærmere senere, han har mye på trappene. Men først festivalen, som holder hus på Cosmopolite fra torsdag i neste uke, og som byr på musikere fra Italia, Belgia, Norge, Frankrike, Tyskland og så videre… mainstays som Hot Club de Norvége og Angelo Debarre spiller, det er mange andre godsaker på programmet, konferansier er nevnte Larsen. Her er 30 sekunder med Ola Erlien fra fjorårets festival:
Vi går videre, og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Elsker David Crosby
Godt voksne artister forsvinner fra oss med alarmerende tempo og omfang. Sånn er livet, man er glad for det man har fått, og verden går videre. Men jeg tok det hardt at David Crosby ble tatt fra oss i går, 81 år ung. Jeg la meg god og blid etter et eksepsjonelt måltid, men sinnsstemningen ble en ganske annen da jeg dessverre så på telefonen og oppdaget nyheten. Først ble jeg lei meg, så ble jeg sint, så kom en uutgrunnelig ensomhetsfølelse over meg.
I dag er det takknemlighet som dominerer. For jeg er ikke alene om å føle nærhet til ham. Et fotografi av ham er i glass og ramme i mitt hjem, og låtene er knadd inn i kropp og sinn, litt på grunn av sin klassikerstatus og som tidsåndmarkør fra gode gamle dager, men mange av komposisjonene hans har også vist seg slitesterke og fått et videre liv her og nå, og fått selskap av nye klassikere i moderne tid. Ja, for det er mer enn The Byrds som via interesse for Dylan, John Coltrane og indisk musikk skapte sin egen for for psykedelisk folkpop og forandret sekstitallet. Det er mer enn den harmoniske og konfliktfylte harmoni-folkrocken med CSN&Y og det ekstra potente duosamarbeidet med Graham Nash. Det er mer enn hans supersterke tidlige soloalbum med den perfekte tittel If I Could Only Remember My Name, og mye turnering gjennom årtier. Den musikalske stilen hans er jo ikonisk i seg selv, men han er også en utpreget fan selv, av visse typer jazz, av Joni, og ikke minst av Steely Dan – kanskje musikalsk mer enn tekstlig.
Dette har han fått særlig utløp for i bandet sitt CPR sammen med keyboardist/sanger James Raymond (han som i voksen alder viste seg å være sønnen hans) og gitaristen Jeff Pevar, og de siste årenes Lighthouse Band med Michael League, Michele Willis og Becca Stevens fra Ground Up-konglomeratet (som man kan høre på flere plater inkludert den helt nye Live at the Capitol Theatre)
Heldigvis har jeg fått snakket med ham, og sett ham flere ganger live, fra Liseberg i Gøteborg til BB King Blues Club & Grill på Manhattan. Etter sistnevnte konsert ble han forøvrig arrestert pga funn av en ladd revolver og en joint. Men han var som regel i godt lune de siste tretti årene, unntatt enkelte twittergrynt. Dagene med crack og misligholdt seilbåt hadde han lagt bak seg. Det er derfor spennende å lese hans to selvbiografier, som er ganske forskjellige i lynne, og der den siste er svært positiv med tanke på fremtiden. Han lurte døden svært mange ganger, og ble i voksen alder i besittelse av en lun ro som var svært smittsom.
Gode minner fra Oslo er det flere av, best var nok Crosby/Nash-konsert på Rockefeller da Thomas Felberg og jeg satt hjemme på gulvet i leiligheten min noen timer på dagen og malte plakater vi skulle ha med inn, med utrop av titlene på våre favoritt deep cuts som vi gjerne ville signalisere for ham at han kunne være stolt av. «LAUGHING!», «DELTA!» «THE LEE SHORE!», «TRIAD!» og ikke minst «LADY FRIEND!» Dessverre konfiskerte vaktene disse plakatene, men jeg vil tro at vi ropte i stedet.
Sistnevnte «Lady Friend» var navnet på en av rockhistoriens vakreste fiaskoer. Det var singelen som skulle få bandet The Byrds tilbake til toppen av listene i 1967, og den første av bandets singler skrevet av Crosby. De ringlende gitarene, de fascinerende vokalharmoniene, beaten og blåserne, alt dette gir lytterne et vemodig lykkerush og er alle elementer som gjør denne låten til noe helt spesielt, fra et helt spesielt år for amerikansk musikk, særlig på vestkysten av landet. Men folket ville ikke ha den, den kom kun til 82. plass de amerikanske hitlistene, og i England kom den ikke engang inn på listene. Låten ble derfor droppet fra bandets kommende album, og en stadig mer idiosynkratisk anlagt Crosby fikk ta med egoet sitt og forlate bandet. Siden skulle det bli mange låter, noen bitre og samfunnsindignerte, andre fine på mer konvensjonelt vis, men hans aller sterkeste låter har denne delingen av poetisk mørke og sjelfull angst – vanskelig å forklare, man bare føler dem instinktivt.
Størst av alt av disse er nok «Delta», denne låten han skrev underveis i sitt verste narkohelvete, etter sigende under tvang fra vennene Warren Zevon og Jackson Browne som nektet å la ham forlate pianoet før han hadde avsluttet den lille skissen de hadde hørt han hadde i seg. Det finnes et rystende liveopptak av denne låten fra 80-tallet med CSN, han er helt ute og kjøre, Nash bærer hele konserten selv, mens Crosby er et vrak med kølsorte øyne og med en aura av total angst. Dette klippet burde det være aldersgrense på, det er skremmende. Men det ender godt! Man ser han er lykkelig over å ha klart seg gjennom sangen, og får ståpels av den musikken de har klart å skape sammen. Meget inspirerende.
Det er så mange andre favorittlåter. «Everybody’s Been Burned» med Byrds, «Homeward Through The Haze» med Nash på 70-tallet og «Lay Me Down» med Nash på 00-tallet, «Anything at all» og «In my dreams» med CSN. Men om jeg skal avslutte med én, må det være CPR. Det er snappy westcoast-låter som «Morrison» og «Map To Buried Treasure»; men mer fundamental og gripende, og det jeg tenker på som sein erke-Crosby, er den lyriske tungvektsperlen «Somehow She Knew». Den synger!
Mye blir forandret når folk dør, man hører musikken annerledes. La oss håpe vi likevel får et langt liv med David Crosbys elskelige musikk.
Ut av goblinmodus med Inger Nordvik
Inger Nordvik. Foto: Charles Mignot
Singer/songwriter Inger Nordvik har en splitter ny single og musikkvideo ved navn «Echo» ute denne helgen, og senere i februar kommer hennes andre album Hibernation, innspilt sammen med en gjeng musikere som er gjengangere her i remsa. Selvfølgelig måtte vi ringe henne.
God helg og gratulerer med fersk single! Når og hvorfor begynte du å synge og så våge deg over i låtskriving og mer ambisiøs kunstnerisk tenkning?
— Jeg har alltid sunget og det er en naturlig del av mitt utrykk. Siden jeg var ganske liten har jeg sittet mye ved pianoet og lagd melodier, men jeg så i utgangspunktet på det som noe privat. Jeg var fascinert av klassisk musikk og i tenårene oppdaget jeg at det lå naturlig for stemmen min. Jeg gikk videre med studier ved Barratt Due Musikkinstitutt. Det var etter hvert noen av mine nære folk rundt meg som oppmuntret meg til å begynne å dele det jeg hadde laget.
Hvordan gikk veien erfarings og utdanningsmessig? Og noe som inspirerte deg underveis?
— Jeg lærte mye under studiene. Det å utforske stemmens fulle potensial for å uttrykke seg, og lære om struktur, instrumentering, dramaturgi og historiefortelling musikalsk har vært et privilegium. Jeg fant likevel ikke helt min plass kreativt. Jeg hadde tenkt å gå videre med studier i barokkmusikk og forberedte meg til dette i Berlin. Åpenheten jeg ble møtt med der inspirerte meg til å utforske idéene mine ordentlig. Jeg oppsøkte musikere med en helt annen musikalsk bakgrunn enn meg selv og det var veldig fruktbart. Den klassiske bakgrunnen min var ikke en hemsko, men en kilde. Det ble naturlig å forene disse to verdenene da jeg lagde mitt første album Time som kom ut i 2020.
Fint å finne seg selv! Er det noen kunstneriske idealer du jobber etter? Opptatt av å fange det magiske nord?
— Frihet. Når jeg utvikler idéer, prøver jeg å sensurere minst mulig og alt er lov i startfasen. Jeg tar opp det jeg lager og hører på det. Da finner jeg fort ut om jeg liker det selv. Ender jeg opp med å spille en ny idé eller låt igjen og igjen, blir den ofte med meg videre. Blir jeg lei, lar jeg det heller ligge.
Hva har du satt deg fore å uttrykke til verden med din splitter nye single «Echo»?
— Idéene til «Echo» kom før pandemien, men jeg følte at noen tendenser ble forsterket under lockdown. Den digitale bobla vi lever i… Blir vi fanget i vårt eget ekko? Låta stiller spørsmål ved egen tankefrihet.
Den nye plata di kommer senere i vinter og heter Hibernation – forøvrig en følelse eller tilstand mange av oss har tilnærmet oss de siste årene … Hvordan foregikk skriving av materialet og innspillingen?
— Jeg gikk så og si rett fra lansering av Time i Tyskland til lockdown i Nord-Norge da pandemien inntraff. Jeg satt plutselig og så utover vinterhavet og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Etter at jeg fikk summet meg begynte jeg å se på nye låtidéer. Det var som å skrive i et vakuum. Samtidig er jo hele verden tilgjengelig for oss, som jeg er inne på i «Echo», og det ble ekstra tydelig for meg under pandemien at det å gjemme seg helt bort er så og si umulig.
Selve innspillingen foregikk i Studio Paradiso i Oslo og det var et veldig bra sted å jobbe. Rett før innspillingen var jeg på turné med fullt band og strykere hvor vi fikk prøvd ut både nye låter og arrangementer. Vi gikk nesten rett i studio etter dette, som jo var en drøm. Det ble en veldig gøy prosess.
Det er et heftig lag med musikere du har med deg her, fortell litt om dem og hvordan det falt på plass?
— Jeg blir inspirert av å bringe ulike folk sammen kreativt, og søker som sagt mot musikere med en annen bakgrunn enn meg selv. Om jeg liker det noen gjør så spør jeg gjerne om de vil bli med. På Time samarbeidet jeg med to Berlin-baserte musikere, men da jeg skulle spille på en festival i Norge pandemi-sommeren 2020 satt vi alle fast på hver vår kant, henholdsvis Marokko, Berlin og Nord-Norge. Jeg spurte Ola Øverby (trommer) og Bárður Reinert Poulsen (bass) om de ville bli med, og følte at det var noe som stemte i samspillet ganske umiddelbart. Det ble naturlig å samarbeide videre. Jeg ønsket også å hente inn en gitarist og hadde veldig lyst til å få med Torstein Slåen, en kunstner når det kommer til å fargelegge lydbilder. Alle disse tre er utrolig dyktige, men viktigst, de spiller med hjertet. Jeg vil i tillegg gjerne gi en shout-out til gjengen med strålende blåsere og strykere som gir liv til arrangementene mine på flere av låtene på plata.
Det hører med så klart! Blir det konserter med dette materialet fremover?
Ja, det er foreløpig satt opp noen konserter i Norge, Tyskland + London og Tallinn. Først ut er Bodø Jazz Open 3. februar før albumet er ute 10. februar. Releasekonsert i Oslo blir på Salt 25. mars. Velkommen!
Vi står fortsatt ved inngangen til det nye året. Hva ønsker du deg av det?
— På albumet Hibernation bearbeider jeg blant annet en følelse av å være overstimulert eller lammet, både som individ og «flokk». Sånn som verden ser ut akkurat nå, tenker jeg at det ikke nødvendigvis er en fruktbar dvale vi har vært og er inne i. Jeg håper vi kommer oss bort fra ensomheten i ekkoet av oss selv, og videre.
***
Steppdansåret 2023 starter svært lovende
For noen år siden ga steppdanser Janne Eraker et lynkurs i sine favoritter innenfor faget her i remsa, i forbindelse med serien steppdanssalonger hun arrangerte. Den kan være nyttig å hente fram nå, for Eraker slapp tidligere i januar den første singelen fra det kommende albumet Movements for Listening. På låta “Chulas Fronteras” hører vi Eraker i samspill med Knut Reiersrud, spilt inn i Kulturkirka Jakob, med Audun Strype på lyd. Det starter elegant, med et lurt og lekent femtaktvamp, før vi deiser inn i den psykedeliske gryta, hvor Reiersrud vrir på knottene, finner fram en fele og Eraker tar av seg skoene (i videoen får vi se at hun har mange forskjellige par som vi sikkert får høre på resten av plata) og fortsetter barbent, på en plate dekket av sand. Når man skriver føles det alltid som å ta på seg en litt rar og fjong hatt å bruke ordet taktilt om musikk, men det er noe her, altså. “Chulas Fronteras” er den første videoen fra Movements for Listening-prosjektet, men slett ikke den siste: Alle ti låtene, hvorav ni er duoinnspillinger og én er en trio, vil bli sluppet på denne måten, med tungvektere innenfor rar musikk som Juliana Venter, Harald Fetveit, Michaela Antalová og Ivar Grydeland. Vi vil få høre hele spekteret av utvidede steppdansteknikker, og opplever nærkontakt med materialer som bobleplast, vann og metall – les mer om prosjektet her.
Men om du ønsker å grave videre allerede nå, kom det ut en godbit i fjor på portugisiske Clean Feed, med trioen One Small Step, som foruten Eraker består av bassist Roger Arntzen og Vegard Vårdal på fele og sang. Gol Variations heter den, oppkalt etter Gol Stavkirke, der den er spilt inn. Klangen føles annerledes, mer intim og underlig enn i Jakobskirka og det kler albumet, som er pussig, lekent og spøkelsesaktig. Her og der lokkes man til å få et distansert forhold til Erakers steppdans, at det bare er putrende og klirrende perkusjonslyder i ivrig samspill med Arntzens fingernemme, elastiske bass-spill og Vårdals plystring og kaudervelske sang. Men andre ganger blir du i veldig sterk grad minnet på at det er lyden av et menneske som beveger seg gjennom rommet, unheimlich, som noe fra en outrert radiokrim. Derfra er det kort vei til å snu på hele perspektivet, og tenke på hvordan alle lydene som tilhører friimproens extended technique-univers tross alt har en veldig konkret og håndgripelig side ved seg, selv om det er lett å tylle opplevelsen inn i mer abstrakte vendinger. Det er jo bare lyder av mennesker og gjenstander som beveger seg i et rom, og noen ganger kan det være vel så fjetrende enn overbyggingen. Ikke alltid, dog – og heldigvis er det mer enn nok fantasi, tankesprang og rom for assosiasjoner i de fire sporene som utgjør Gol Variations. Gi den en lytt – sammen med duoen Eraker/Reiersrud er den en bra start på Steppdansåret 2023 (enn så lenge en uoffisiell feiring, vi venter på godkjennelse fra Kongehuset).
Tenk å ha pendlerbolig i et annet solsystem: Spor for Spor på Billy Meiers I Want to Believe
Billy Meier kunne vært navnet på en leken og sympatisk kunstmusiker som lagde videoinstallasjoner med Jenny Berger Myhre, kjøpte te fra støymusiker John Hegre og i disse dager ferdigstilte et vakkert debutalbum i samarbeid med Peder og Knærten Simonsen. Men det stemmer ikke, Billy Meier er navnet på en ganske sketchy ufolog, Eduard Albert Meier, som hevder å være den ørtende reinkarnasjonen av en rekke profeter (bl.a. Jesus og Muhammed) og som sier han er i kontakt med en romvesenrase som kaller seg for Plejaren. Det er virkelig et ormehull av (des)informasjon om denne karen for den som ønsker å dykke ned i det – noe som gjør det nokså vanskelig å for eksempel søke på youtube etter det norske bandet Billy Meier, særlig når de gir ut album med titler som fjorårets strålende I Want to Believe, utgitt på Øra Fonogram.
Dette er den tredje skiva til bandet, som debuterte tilbake i 2017 og som i 2019 kom ut med Sounds from Erra, i mine ører en av de soleklart mest interessante utgivelsene det året, som jeg, altså blogghalvdel Filip, også skrev om i Jazznytt:
“Bor du et sted lenge nok ser du spøkelser over alt. Folk som ikke lenger finnes passerer deg på vei over fotgjengerfeltene, bussruter med umulige numre smyger over krysset, du napper i dørhåndtaket til butikker som ikke lenger er der. Det er rart hvor mye man kan få seg til å savne. Selv kan jeg ikke gå gjennom Østbanehallen uten å tenke på bordene utenfor Outland-butikken som lå der, hvor fredelige mennesker drakk brus i ulike styrkegrader og spilte Magic the Gathering, Pokemon, Yu-Gi-Oh! og Settlers of Catan. Det var en annen hverdag enn min, men også en jeg kunne valgt – og hvor rart det enn høres ut var det om denne forgården med spilleglade, ufikse mennesker virkelig voktet over en kulturell rikdom jeg følte meg privilegert over å kunne besøke en gang i blant. Hva var fellesnevneren for alt det som fantes der, for mangaen, legofigurene, fantasysagaene, plastsylindrene med fire/åtte/ti/tjuesidede terninger og sci fi-klassikerne? Spennet fra barneleker via tenårings-sexfantasier til filosofisk vidløftige og fortettede idéromaner er stort og å overflaten er det kanskje merkelig at alle disse tingene deler kvadratmetre om man ikke får øye på den unge personen som entrer butikken gang etter gang og som går til hyllene med ett ufravikelig krav: Gi meg en annen verden.
Gruppen Billy Meiers andre album, Sounds from Erra, tar oss med til planeten Erra, et tenkt sted hentet fra den sveitsiske ufo-fotografen Eduard Albert Meiers forestillingsverden. Hos Billy Meier blir opphavsmannens røverhistorier utgangspunkt for en odyssé hvor handlingen ikke er på langt nær like viktig som følelsen av stedene man besøker – en slags musikalsk, fantastisk reiselitteratur. Det som fester grep er ikke låtene – selv om det også finnes noen vakre komposisjoner her – så mye som vibbene, distinkte musikalske steder hvor bandet, bestående av Henriette Eilertsen på fløyte og synthesizer, Hans P. Kjorstad på fele, Sander Eriksen Nordahl på gitar, Martin Morland på bass og Ivar Myrset Asheim på trommer, gradvis liksom pakker ut potensialet i omgivelsene sine gjennom nysgjerrig samhandling og fri, kravlende improvisasjon.
Det er en ro her som er påfallende. Den nesten bløte, ørevennlige lyden av trommene og bassen, selv når de går amok. Nordahls staselige og bildemanende gitarspill som liksom rammer inn alt det andre som skjer og som løfter albumet ut av en renere improvisasjonskontekst og gir det anstrøk av eksotika, instrumental millenniumsmusikk a la Kåre & the Cavemen og hva det enn var Brian Eno drev med på unike Another Green World. Eilertsen og Kjorstads flagrende og intense fluktbaner, summende insekter gjennom den putrende biotopen.”
I Want to Believe fortsetter på noen måter der Sounds from Erra slapp – eskapismen og fantasirikdommen er fremdeles påtagelig. Men den er også en helt annerledes plate, med mer driv, mer synther, andre lyder. Den ble spilt inn i mars 2021, med Dag Erik Johansen som tekniker og mikser, og den kom ut i fjor. Vi rakk aldri innom den i NTT, men for noen uker siden tok vi en prat med fire av bandets fem medlemmer – trommeslager Ivar Myrset Asheim, felespiller Hans P. Kjorstad, bassist Martin Morland og gitarist Sander Eriksen Nordahl. Henriette Eilertsen kunne ikke være med, men resten sa ja til å lose oss spor for spor gjennom universet.
Er det et tett samarbeid samarbeid med Dag Erik Johansen? Snakker dere mye sammen før innspillingene?
Ivar: Ganske mye. Spesielt på denne plata, her har han fått veldig frie tøyler.
Martin: Vi ga ham en dogmatisk utfordring, som var at det ikke skulle være klang. Det var Sanders idé, og Dag Erik ble veldig gira, han digger sånne ting.
Hva var årsaken til det?
Sander: For meg var det en reaksjon på den forrige plata. Å gå bort fra det mest åpenbare “space-soundet”. Også tror jeg bare jeg hadde kick på tørre, små rom.
Ivar: Det passet veldig bra i og med at jeg hadde kjøpt inn det rototom-settet. Jeg har 5 forskjellige rototoms, ingen vanlige tammer. Og det passer dritbra med en rett i trynet, komprimert tørr lyd. Så det ble masse av det, komprimering og delay.
Føles det viktig for ideen om Billy Meier at hver plate skiller seg tydelig fra den forrige?
Ivar: Vi har i hvert fall snakket om det nå, med denne skiva.
Martin: Det har vel også falt naturlig, at vi blir lei og vil videre.
Ivar: Men ja, definitivt, for meg er det i hvert fall viktig.
Prøver dere ut materialet live på forhånd, eller kommer dere til studio med helt ferske ting?
Martin: Det var splitter nytt. Det var under korona, alle satt hver for seg og lastet opp ideer i en Dropbox-mappe. Og så hadde vi et par øvingsdager på Flerbruket hvor vi utviklet det.
Ivar: Det var før covid? Eller, nei, det var det ikke…
Martin: Nei, nå må du…
Vet du når covid var?
Ivar: Sant, dette var i januar 2021.
Martin: Ja, det var det – da var noen av låtene ganske ferdige, mens mye bare var ideer som vi utviklet i lag.
Ivar: Noen av sporene er også ting som er laget i studio. Improvisasjoner eller noen ideer til et riff, og så bygde vi det opp der.
Sci Fi-rammen oppleves veldig historiefortellende når man hører på en Billy Meier-plate. Som lytter blir man invitert til å assosiere og skape bilder. Men snakker dere mye om hva de bildene og historiene er underveis, eller er det noe man på en måte lager til slutt, når titler og så videre skal bestemmes? Snakket dere for eksempel om hva slags sted dere skildrer på den forrige plata, Sounds from Erra?
Ivar: På den forrige plata var det en mye mer filmatisk tanke bak det, vi hadde lyst til å lage en slags reiselitteratur.
Martin: Så før vi spilte inn, sa vi husk at vi må se for oss det og det, sånne ting.
Såpass?
Martin: Ja vi skapte noen bilder for oss selv.
Ivar: Billy Meier har også tatt masse bilder, det finnes mye stoff i hans følgerskare rundt i verden, så det var ting vi kunne se på. Coveret på den plata er inspirert av folk fra hans verden. Men ikke på denne – her ønsket vi å frigjøre oss litt fra å være så tilknyttet hans ideer, på en måte. Nå handler det mer om verdensrommet generelt, om drømming og om det ukjente.
Det er kanskje søkt, men den forrige føltes som lydskildringer av landskap, at det var en plate som var opptatt av å formidle nå er vi et sted, mens denne plata i større grad introduserer mer handling – færre skildringer, mer plott.
Martin: Ja, det stemmer kanskje det.
Hvor kommer tittelen fra?
Martin: Det var kanskje noe Billy Meier sa? Vi så en dokumentar fra syttitallet hvor Billy Meier selv var med.
Ivar: Han nevner earth body vibrations, også syntes vi det bare låt jævlig kult, haha!
Hva betyr det for dere?
Hans: Det er noe med å være rota i jorda, da. At du har samme vibrasjoner i kroppen som i jorda under deg.
Martin: Ja, det må være noe sånn.
Spiller alle mer synth på denne skiva?
Alle: Ja.
Hvordan ser det ut da? Sitter dere rundt et bord og holder på?
Ivar: Ja, det har skjedd.
Martin: Det er en artig prosess, det er mye random som har skjedd på grunn av det.
Ivar: Ja, og det var et soundbevisst valg. OK, vi skal spille inn ny plate, lage mer musikk – hva bør være annerledes? Da tenkte vi på det. Og tilfeldigvis hadde Martin begynt å spille mer bass-synth siden sist, Hans hadde begynt med Supercollider, sånne reinstemte synther, jeg hadde trommemaskin og så videre. Det falt naturlig å endre på instrumenteringen, da.
Har dere forskjellig smak i synther også?
Sander: Ja, definitivt.
Martin: Det gjelder i grunnen alt mulig.
Hva hører vi på her?
Martin: Hmmm, det er en idé jeg lagde da jeg satt ute på balkongen i høstsola med et midi-keyboard og klippet litt.
Når dere jobber med synther, tenker dere fremdeles at utgangspunktet er en live bandopptreden, eller jobber dere annerledes i studio?
Ivar: Vi klarer å spille dette her live, men vi jobbet veldig med pålegg i studio. Det var en innspilling som hadde mer til felles med måten man jobber med en popinnspilling i studio enn en jazzinnspilling med få mikrofoner og så videre. Det var å bytte, stemme om, legge på…
Men er det fremdeles en improviserende metode, opplever dere, eller blir det mer planlagt? Å jobbe med overdubs og sånn kan jo være veldig lekent, nesten mer enn måten mange improviserende band forholder seg til studio.
Sander: Ja.
Hans: Jeg føler at alle studiosessionene var veldig basert på improvisasjon. Vi hadde skisser, men så kunne jo alle komme med sine innfall.
Ivar: Måten vi spilte inn de forskjellige skissene var også noe vi fant ut underveis, det trengte ikke være alle sammen, fra start til slutt. Det er en låt, “Estraterrestial Beings”, hvor vi spilte inn den første delen først, gjorde den ferdig og så spilte inn den neste delen. Og de to delene har helt forskjellig lyd.
Sander: Det var også mange tilfeller hvor vi først spilte inn et fundament, og så tar alle en runde hvor de gjør andre ting og improviserer.
Samtidig?
Sander: Ja, noe samtidig, noe hver for seg. Denne låta har masse pålegg.
Ivar: Masse gitar, masse synth.
Sander: Men det er helt åpent, på en måte.
Det er interessant at også pålegg kan være en kollektiv greie hvor man spiller sammen, og at ikke det trenger å være basert på at én og én går inn foran mikrofonen.
Martin: Det er noen tilfeller her hvor det er to hele Billy Meier-band som spiller oppå hverandre.
Ivar: Her er det en del melodi som ligger oppå og som skaper en form. Det ble lagt fordi vi følte at låta manglet noe form, noe som førte et sted, også la Sander på noen pling på toppen.
Sander: Det som skjer her er veldig konseptuelt, da.
Ivar: Denne overgangen er vel sampla fra preproduksjonen i Januar på Flerbruket.
Sander: Ja, for det låter veldig…
Ivar: Det var noe som plutselig skjedde, de syrete greiene her. Vi henta opptaket og la det på, for vi klarte ikke å gjenskape den stemningen.
Hvor mye skal man legge i en tittel som “Time Travel”?
Martin: Titlene kom vel etter låtene, egentlig.
Sander: Det kommer litt fra albumtittelen.
Martin: Alle låtene er ting vi har lyst til å tro på.
Det er veldig “brede” titler, store konsepter – tidsreiser, hyperspace, mennesker…
Ivar: Ja, det er ting og fenomener som det er gøy å ha en naiv tro på. Og kanskje man savner litt å kunne drømme seg vekk for tiden. Et behov for det også, kanskje. Å tillate seg en virkelighetsflukt, en drøm om ting som ikke kan forsvares.
Ja, denne neste låta heter for eksempel “Universal Consciousness”. Det føles som at det er en del lek med spirituelle konsepter i jazz og annen musikk for tiden – hva tror dere det kommer av? Er det at vi lever i en grå drittverden, eller er det noe annet?
Ivar: Kanskje. Det snakket i hvert fall Henriette og jeg om rundt denne plata her. Faen heller, det er så mørkt for tiden, det føles som at ting går i en mørk retning. Jeg tror det springer litt ut fra det.
Denne melodien er litt ridder-aktig.
Ivar: Ja, det må Hans ta ansvar for, haha! Jeg husker når du skulle lage den låta her var det noe som ikke stemte med den kanon-melodien, og så sa du vent litt, og gikk ut i skogen på Flerbruket og ble borte i en halvtime, kom tilbake og hadde det.
Hans: Ja. Det er et ganske enkelt konsept egentlig, to stemmer som ikke går opp før etter fem minutter. Da blir på en måte akkordunderlaget forskjellig hver runde, så passer det cirka hver gang, før det går opp til slutt. Enkelt, egentlig.
Ivar: Ja, men snedig også.
Den har kanskje en skoglighet?
Hans: Ja.
Martin: Jeg syns den er rar og fin.
Ivar: Og stillestående på en deilig og fin måte.
Sander: Jeg får noen syttitallsvibber av den.
Ja, litt sånn gnom-prog, eller lyden i et middelalderstrategispill når alt er fredelig og folk bare sanker mat og bygger hus og sånn. Har dere noen felles musikalske kick som ligger bak alt dette? Sitter dere og hører på Bo Hansson og sånn?
Ivar: Hahaha, vi har ikke snakket så mye om det. Jeg føler litt av greia med bandet er at folk har med forskjellige ting inn i det, og at vi ikke har en felles referansebank. Hver gang vi lager noe har folk gått i sine retninger, også blir det et resultat av det. På denne plata har alle i større grad skrevet musikk enn på den forrige. Alle har bidratt. Det er en “ja”-plate, på en måte.
Sander: Det er jo lekegrind-bandet.
Ivar: Ja, å bare gå med på alle ideene. Selvfølgelig passer denne ridderjazzen med de groove-greiene som kommer om to låter. Å akseptere identiteten vår sammen.
Siden det er pakket inn på den måten det er, og måten det presenteres på med kostymelåt og en fortelling bak bandnavnet kan man jo tenke at det er et veldig konsept-aktig band hvor også medlemmene går inn i en veldig bevisst rolle. Men er det mer sånn at dere tar med dere alt dere ikke får gjort ellers?
Martin: Ja, men jeg lurer på hvordan det hadde vært om vi nettopp ikke hadde hatt det konseptet å samle oss rundt.
Sander: Ja, kanskje det er litt det som skjer.
Hans: På scenen er det en frihet i å ha på kostymer og solbriller og sånt. Du tør litt mer.
Intergalaktisk kjærlighet, ja. Hva er det for noe?
Ivar: Dette er en lengtende kjærlighetslåt. Vi har tenkt litt på hvor flott det ville vært om man kunne forelsket seg på tvers av galakser, haha!
Martin: Det er jo det som har skjedd med Billy Meier og Semjase.
Ivar: Ja, Semjase er en humanoide fra planeten Erra som han har møtt. Og som han forelsket seg i, kanskje? Vi har i hvert fall spunnet veldig videre på det.
Martin: På den forrige plata er det en del låter som handler om Semjase. Og det er på en måte en slags intergalaktisk kjærlighet.
Ivar: Det er jævlig fett å se for seg at man som menneske kan innlede et forhold med en alien. Og at det er det som skal til for at man møter den rette, at det er noen fra en helt annen galakse. Samtidig, når vi lagde den tittelen her, tenkte vi også på en kjærlighet som er så stor at den har intergalaktiske dimensjoner. Det er jo bare en sukkersøt drømmegreie, liksom.
Hans: Det er litt mye fokus på at det er et fiendskap mellom oss og aliens. Hvis de kommer, blir det krig og… det er jo ikke nødvendigvis sånn det er. Det kan jo være at det er det som skal til for å finne den felles kjærligheten.
Ivar: Ja. Vi må jo bare tro og håpe på det? At den gangen vi møtes, så er det sykt fete folk, liksom.
Ja, tror dere de ville hatt musikk på samme måte? At hvis de hadde hørt en fele, så hadde de skjønt hva det er?
Sander: Ja, det tror jeg.
Martin: Jeg har tenkt mye på om de hadde kommet, og sett noen stå på en scene og gjort rare bevegelser, og at de syntes det var rart…
At de synes det er kjempevulgært og fælt, og at det kanskje bidrar til at de forlater oss igjen.
Ivar: Det er gøy å tenke på om rytme, harmonikk, dissonans og støy og så videre er universelt, utover denne jorden. Kanskje de får vondt av å høre på denne låta – eller kanskje de synes dette er rubato?
Er det ikke dyr som har mye høyere hjerterytme enn oss, og som kommuniserer i et mye høyere tempo, sånn at vi låter veldig treige?
Hans: Det finnes i hvert fall fugler som ser i mange mange flere frames per sekund enn oss – så om de ser en kule som blir skutt fra en pistol, så ser de at det går. Insekter og slikt. Så ting som er sykt uklart for oss ser de i full oppløsning. Det er derfor fluer er så sykt raske til å endre retning.
Sander: Det har jeg alltid lurt på.
Hans: Ja, det har visst å gjøre med at de ser sykt raskt.
Ivar: Men en flue og en pistolkule – det ville jo vært som om jeg skulle få øye på noe som var større enn meg og bevegde seg.
Hans: Ja, men det går jo fremdeles jævlig raskt.
Ivar: Det er sant.
Dette føles som et nøkkelspor på skiva – den tørre lyden, rytmikken, det føles som noe som ikke kunne vært på den forrige plata.
Ivar: Definitivt, og den er veldig produsert. Det er trommer og hundre lag med pålegg, på en måte. Formen på den er og improvisert, det var bare et strekk som vi har sydd sammen etterpå.
6. “Eternity”
Er det vi hører i starten en renstemt synth?
Hans: Nei, her er det…
Sander: El-gitar og fele foreløpig.
Ivar: Men det er gøy, de kvekkeaktige lydene er trommer.
Sander: Det er det, ja. Mikseprosessen har veldig mye å si her.
Ivar: Jeg spiller litt på rototoms, og så har Dag Erik fått det til å høres som sånne kvekk.
Tenker dere på det når dere sitter og spiller inn? Er det annerledes å improvisere i øyeblikket når man vet at det kan ende opp med å høres helt annerledes ut, ha en annen funksjon, enn det du hører i øreklokkene?
Ivar: Ja, det tror jeg, og man blir på mange måter friere. Vissheten om at det kan bli noe annet etterpå. En helt akustisk skive med rom-oppmikking er mer én til én.
Er det lettere å bli frustrert over det man spiller da?
Ivar: Ja, jeg tror det noen ganger. Her kan vi liksom bare spille ting, og så kan det bli noe helt annet. Trommene her høres ut som et helt annet instrument.
Her kommer romvesenene rett og slett.
Ivar: Dette er den låta som ble spilt inn todelt. Du hører et tydelig skifte uti låta. (Hører på låta) De er noen rare folk. Vi må skru opp låta før det skiftet kommer, det er veldig fett. Der gjør Dag Erik hele greia.
Sander: Ja, han har ordna oss.
Er det blitt sånn at det nesten må være han som mikser når dere spiller inn?
Martin: Det er kanskje det.
Sander: Ja, det er blitt sånn. Han er the fifth Beatle.
Ivar: Her er overgangen, inn i en helt annen greie.
Den melodien som kommer i den andre delen er kanskje første gang på plata hvor man hører en melodi spilt unisont av fiolin og fløyte, som føles som et kjennetegn på Billy Meiers tidligere album.
Martin: Ja, det er kanskje sant, jeg har ikke tenkt på det sånn.
Hvem er det som har skrevet den?
Sander: Det er meg. Jeg er svak for sånne snille slutter.
Ivar: Med Farfisa-orgel.
Ivar: Dette er en Henriette-låt. Den heter “Human Beings”, gjør den ikke? Det er fordi den er så trist.
Sander: Og minst speisa.
Ivar: Ja, men hun snakket om platetittelen, I Want to Believe, at den handler om ting man har lyst til å tro på. Men mennesket… det er kanskje der det blir håpløst. Kanskje det er et desperat eller nødvendig håp, men ikke et lystbetont, i hvert fall ikke til tider.
Det er lov å tro litt på mennesket også?
Ivar: Ja, det må man jo. Men av og til kan det føles sånn her.
Men tenk hvis romvesenene er omtrent akkurat like håpløse som oss, ikke bedre eller verre – at det er forurensning, kriger…
Ivar: Jeg lurer på hvilken samfunnsstruktur de har. Har de politikk? Kapitalisme?
Innenfor sci fi-band har jeg inntrykk av at det ofte ligger en slags kommunisme i bunn. Er det sånn i Billy Meier også?
Ivar: Vi er vel kanskje ikke et så idealistisk band.
Nei, dere er kapitalister?
Martin: Ja, det er pengene som driver oss.
Sander: Romvesenene er et marked, vi prøver bare å sikre oss, være tidlig ute.
Ivar: Det er kanskje det lengste sporet på plata også, dette her.
Sander: Jeg liker rytmikken her, hvordan det er 3 over 4.
Hvor kommer fascinasjonen for sånne skakke rytmer fra?
Ivar: Det er et par andre låter som også er litt sånn, “Intergalactic Love” for eksempel.
Martin: Men hvor det kommer fra… det er godt spørsmål. Kanskje det er fra folkemusikken og Hans.
Ivar: Det er en fin kontrast, noe av musikken er elektronisk, spiss og komprimert, men det er organisk også. Bare fordi det er synther, rototoms og veldig tørt lydbilde har det ikke nødvendigvis blitt så hakkete.
Her kom det plutselig en liten kvitrende flexatone inn.
Ivar: Jøss, det hadde jeg glemt.
Martin: Den har du ikke brukt på en stund.
Ivar: Nei, den… den er liksom ikke med lenger.
Hadde du dilla på det?
Ivar: Ja, fra den forrige plata var det alltid med når det var Billy Meier-tid. Men så har jeg glemt det. Det er helt greit, egentlig, jeg tror bare det er akkurat her den er med på denne plata. Litt ironisk, på det mest flytende stedet på plata kommer den et sånn…
Martin: Boioioioing!
Sander: Denne overgangen jobbet vi mye med.
Hvordan da?
Sander: Den måtte på en måte rettes opp.
Martin: Vi har jobbet med den mye nå når vi har øvd til konserter også. Vi må rett og slett gjøre den om litt live for å få den til å funke.
Ivar: Ja, for her faller vi liksom inn i melodien plutselig, og så har vi fått det til å låte naturlig med pålegg.
9. “Hyperspace”
Ivar: Nå kommer det en hissig impro-sak… eller, nei, det er trap-greiene!
Hans: Det var en grunn til at dette ikke var første låta på skiva. Det hadde kanskje vært et litt rart premiss for resten.
Men det er rart – med en sci fi-fortelling som utgangspunkt skaper man en veldig forståelig ramme for mye rare improgreier. Dette er sånn rar blipp-blopp, man skjønner at det kan handle om maskiner eller noe sånt.
Sander: Nettopp, det gir kontekst. Det er det som er med instrumentalmusikk, det er lettere å forholde seg til når det er en ramme.
Føler dere at det noen ganger i impro-musikk kan sees på som litt kleint å antyde at det f.eks. er et landskap?
Sander: Ja, egentlig. Jeg syns det.
Hans: Jeg syns ikke det.
Sander: Nei, det illustrerer forskjellene i bandet.
Ivar: Jeg er ikke så redd for det (lytter) det er litt flytende “Hyperspace”, dette her.
Hvor viktig er det at musikken er morsom for dere?
Hans: Viktig.
Sander: Det er deilig.
Martin: Det skjer ganske ofte på øving eller en innspilling at vi får lættis.
Og det er et godt tegn?
Ivar: Det er litt digg at det ikke trenger å være så… det er fint å ta musikken seriøst, men at den ikke er alvorlig i seg selv.
Martin: Det skal ikke være kødd heller. Men om noen får en morsom idé, ler vi jo.
Sander: Det er litt lik struktur på denne og den forrige… og så kommer det enda en som er sånn.
Ivar: Kommer ikke den “Wormholes” etterpå? Orkesangen.
11. “Wormholes”
Dette var orkesangen, ja?
Ivar: Der hørte vi på Hans i solo, og så hørtes sporet ut som en ork. Du lager noen lyder med munnen, tror jeg?
Martin: Du satt og lagde en syk lyd med fela mens du gneldrer!
Hans: Ja. Ideen med den var at den skulle være veldig hard, det var for å dra det i den retning.
Ivar: Jeg fikk beskjed av Dag Erik om å spille hardere. Og jeg er ikke en veldig høylytt trommis, men her spiller jeg virkelig hardt – men det var fremdeles ikke høyt nok. Han ville ha den aggressive punchen.
Denne heter “Wormholes” – leser dere mye om astrofysikk og sånn?
Hans: Nei, jeg vil ikke si det, ikke om fysikk og sånn. Men wikipedia-artikler om alt mulig…
Ivar: Vi gjør det ikke på et så dyptgående plan som mange andre.
Men det er fascinerende i musikk, mange blir åpenbart inspirert av andre typer kunst, litteratur og film og så videre. Men vitenskap kan jo være en like fruktbar kilde til ideer.
Martin: Det er veldig kult. Jeg har en nevø som har begynt å studere astrofysikk nå, så kanskje vi kan inngå samarbeid med ham på den neste plata.
Ivar: Ekstremt komprimerte trommer på denne låta. Denne har vi ikke fått til å spille live, den er ikke med. Det var noe med den studiosettingen. Det er veldig soundbasert, det ble ikke tøft nok live. Fløyta er vrengt, fela er ødelagt, trommene er sykt komprimerte. Vi hadde ikke den greia i oss på konsert. Og det er egentlig litt fint at noen ting tilhører plata utelukkende.
Hans: Jeg føler det er veldig typisk oss å ha med en søt melodi på slutten.
På godt og vondt?
Hans: Det har ikke vært planlagt, men det blir jo en del av identiteten. Selv om vi liker å gjøre ting annerledes, får man jo et sound allikevel, for det er noen ting som henger igjen. Sånn som dette her.
Sander:… og groove-ting med impro oppå.
Fin sang, da.
Hans: Å, ja.
Martin: Uti her kommer det en del til.
Sander: Vi beholdt alt pålegget her. Det har jeg tenkt på noen ganger, det hadde vært chill uten også.
Martin: Ja… (plata slutter). Det var den plata!
Det trenger ikke være vanskeligere enn det. Takk for lytten!
Tidligere i spalten spor for spor:
Lars Horntveth om Jaga Jazzists Pyramid
Harald Lassen om Human Samling
Ola Kvernberg om Steamdome 2: The Hypogean
Fieh om In the Sun In the Rain
***
***
NTT TV: Det ømme alvoret
Slutten av syttitallet. Fire unge menn sitter på en kafé over byen. På bordet er det flasker med brigg og et askebeger. De forsøker å finne veien videre.
Christian Reim: Jeg tenker som sånn at nå spiller vi midt i fokus i jazz, kan du si. Hovedtendensen i jazz fra 1940 og oppover. Det er egentlig ikke det vi vil spille, men vi har lyst til å si at okei, vi kan i hvert fall den musikken som er… jazz, det kan vi. Vi må kunne såpass mye at vi kan si at vi er sikre på at vi har vår bakgrunn i orden så vi kan distansere oss fra det uten å føle at det er noe vi ikke har fått med oss. Da kan vi gjøre det mye friere, vi har ikke noen komplekser på det grunnlaget.
Ole Jacob Hansen: Jeg mener vi er inne i en sånn periode.. Er vi inne i en sånn periode som vi har vært, eller er på vei ut av hvor vi vil ha greie på den formen, a? Ha en viss…
Christian Reim: Jo, men det kan vi jobbe parallelt med.
Ole Jacob Hansen: Ja, det er helt klart.
Christian Reim: Vi dropper ikke de gamle låtene eller de tradisjonelle tingene, men vi må ha noe annet.
Ole Jacob Hansen: Vi har i en periode vært veldig opptatt av å få form på det de driver med.. Være klare over… da blir det jo…
Bjørn Kjellemyr: Jeg vet ikke åssen det er med sånn.. Hva slags andre greier, andre trommer og sånne greier du har snakka om…
Christian Reim: Det blir mer sånn helt enda mer akustisk, tenker jeg, lissom. På mer sånne percussion-ting, hel-akustisk…
Bjørn Kjellemyr: Så det er to forskjellige ting du har tenkt på, altså?
Christian Reim: Ja, men det her blir mer den kalde elektriske super-atombomben, liksom. En helt annen verden, liksom.
Ole Jacob Hansen: Kanskje jeg kan kjøpe meg en sånn slange som alle tyskerne har… til å blåse bobler..
Bjørn Kjellemyr: Ja, det syns jeg du skal gjøre!
Ole Jacob Hansen: Det med de derre perkjuusion-tingene… jeg har ikke fått bort det synet at jeg føler meg latterlig.
Christian Reim: Men det er skandale, ikke sant, du må tåle å være latterlig.
Ole Jacob Hansen: Jeg ser meg selv med sånne rangler, altså. Du føler omtrent at du sitter og rangler, altså.
Christian Reim: Men du må tenke på musikken, du må ikke tenke på “hva er det jeg”, liksom, du må tenke bare på den musikken i seg selv. Derfor må det prøves ut så det føles som en naturlig ting.
Ole Jacob Hansen: Ja, men man har prøvd så jævla mange bruke det så det virker latterlig.
Christian Reim: Ja, men jeg har hørt det mange ganger hvor det virker… helt homogent, altså.
Alle bilder: Skjermdumper fra Jan Hornes Når du spiller – spiller du på livet løs!
I fjor så jeg en artig reklame for panting av flasker hvor en kjernefamilie snakket slik kjernefamilier gjorde i filmene til Wam & Vennerød fra syttitallet. Den ampre overtydeligheten som gjør at vi hører dem klart som blekk selv et halvt århundre senere. Reklamen var god, den tjente et godt formål og kanskje har også Wam & Vennerød fått sin renessanse (det sa de i hvert fall i en video fra Nasjonalbiblioteket), men vi må ikke miste av synet at denne brekingen uansett ikke er den eneste typiske måten ungdom fra før i tiden snakket på når ungdom snakket før i tiden.
Den andre måten står nok ikke like klart for oss i ettertid og det er nok heller ikke så rart. Men når man støter på den i gamle arkivopptak, fremstår den desto mer typisk. Skjønner du hva jeg snakker om? Jeg snakker om det ømme alvoret. Om hvordan all norsk ungdom tydeligvis hadde fått beskjed om at en bombe kom til å gå av om de hevet stemmen sin, om enn bare med et lite, livlig kremt, mens de var på tv. Resultatet er en lavmælt, seriøs og beskjeden måte å tiltale kameraet på som må kunne kalles den desidert mest behagelige uttrykksmåten i norsk TVs historie.
Om man skulle plukket ut ett klipp som demonstrerte det ømme alvoret for senere generasjoner, kan det hende at man måtte landet på reportasjen fra tidlig åttitall om Kiss Army avdeling Stord. Kjære leser, jeg vet godt at du er sliten, jeg kjenner det her jeg sitter, men kom inn og hvil ørene dine hos formann Helge mens han rolig og behersket forteller om denne interesseklubbens hverdag:
«Vi tar og lager medlemsblader som vi sender ut til medlemmene som har meldt seg inn. Og… videre så tar vi og får våre egne reportere, eller sånne som har truffet KISS, til å lage artikler for oss som vi igjen gjengir i medlemsbladet. Intervjuer med KISS og diverse sånne ting. (…) Vi er tre som jobber fast og så har vi et ektepar på to som hjelper oss. (…) Arbeid er det veldig mye av. Arbeid er det så mye som du kan. Hvis du skal ha et nummer ferdig til den og den dagen er det veldig mye stress å få det ferdig.»
Det er veldig mye stress å få det ferdig. Selv på den andre siden av et livlig og ståkete åttitall er ømheten fremdeles intakt i mange tilfeller, vi kan for eksempel oppleve den i dette vakre intervjuet med en ung Jan Werner Danielsen, like før han slipper hemningene og fremfører ut en totalt ellevill versjon av “Somewhere” fra West Side Story.
***
Om jeg skal velge ut en personlig favoritt fra det ømme alvors annaler, må det bli dokumentaren Når du spiller – spiller du på livet løs!, som er tilgjengelig i NRKs arkiver, og som handler om kvartetten til Christian Reim, Calle Neumann, Bjørn Kjellemyr og Ole Jacob Hansen. Dette lille mirakelet er regissert av Jan Horne, som lagde en rekke gode dokumentarer om musikk og andre ting og som tidvis også trakterte trommer med Svein Finnerud. For en tid tilbake hadde jeg anledning til å snakke med hans kollega Morten Thomte, og jeg spurte hamblant annet om hvordan samarbeidet med Horne hadde utviklet seg.
– Jan var født i 1940, og faren hans Ben reiste til USA og ble forfatter og oversetter av ganske spesiell amerikansk litteratur. Jeg har en følelse av at han døde forholdsvis ung, men moren til Jan, Vera, traff jeg ofte. Jan var en blanding av en kunstner og en hippie som tidlig fikk jobb i NRK. Han ble fotograf og klipper, han klippa blant annet den første Hustruer-filmen. Han var veldig dyktig. Men hans tenkemåte og arbeidsmetode arvet jeg, de fire årene ble min filmutdannelse. Vi bodde ved klippebordet, produserte seks programmer om musikkundervisning i den norske skolen, reiste land og strand. Vi lagde en dokumentar som het Vi lever etter arbeidstid også, om det da ferske indisk-pakistanske miljøet i Oslo, musikalsk sett. Vi bodde hjemme hos folk og gjorde mye rart.
Når jeg spurte Thomte om hvordan det var mulig å få laget et program som dokumentaren om Reim/Neumann-kvartetten, svarte han på denne måten:
– For det første, var dette en tid hvor NRK var alene. Det er grunn nummer én, det var faen ikke noe annet å sende enn det de dustene som var på innsiden fant på å lage til enhver tid.
Vi møter Christian Reim Kvartett i 1977. Det er Reim på piano, mellotron og synther, Ole Jacob Hansen på trommer, Bjørn Kjellemyr på kontrabass og Calle Neumann på treblås. Vi får se dem øve, pakke instrumenter inn og ut av biler, tjore en kontrabass ikledt et sårbart, vinrødt trekk fast i skistativet på taket og reise ut på turné. Vi følger Reim mens han kjøper Dagbladet og lager havregrøt til frokost, vi ser Calle Neumann kjøre gjennom byens gater på en scooter, vi er med dem på kafé og i svømmehaller, hvor Neumann og Reim sanker krefter til nye musikalske anstrengelser.
Og ikke minst hører vi dem altså snakke, ømt og alvorlig. Om mangelen på tilstrekkelig øvingstid. Om rammene for musikken deres, og behovet for å komme seg videre. Reim har ting å melde til omverdenen, han er komponist, formulerer seg i sitater, med en ubarbert arroganse. Calle Neumann hvisker ydmykt om hvordan han ikke føler han får øvd nok på saksofon og bassklarinett, om hvordan mye improvisasjon handler om å ha kunnet noe som du så har glemt igjen. I syttitallsboka si skriver Ketil Bjørnstad at trommeslager Hansen er “Norges peneste jazzmusiker ved siden av Calle Neumann,” og i dette dokumentet er han virkelig en slående type, som lemper forsterkere i afghanerpels og snakker overrumplende ærlig om tilstand og stillstand.
OJH: Musikken vi spiller nå er ikke for meg spesielt rytmisk spennende. Musikken, den er mer tonalt spennende fra Christian sin side. Sånn som vi gjør det, jeg kan ikke helt få inn masse lydeffekter og slageffekter i den musikken, altså. Men på de siste ti-femten åra, så har det blitt så forferdelig… det går så mye fortere, det skjer så mye flere impulser altså, mye mer å suge inn. Så… det er kanskje derfor jeg er så mye frustrert i musikken.
Hører du mye ellers da, på annen musikk enn det du selv spiller?
OJH: Jeg har gjort det, akkurat nå hører jeg ikke på musikk i det hele tatt. Jeg hater musikk, haha.
Du spiller ellers mye i andre sammenhenger du, fra Chat Noir til talentproduksjon til kvartetten her. Blir det vanskelig å få konsentrert seg om én ting?
OJH: Jeg håper å få konsentrert meg for eksempel om dette bandet her. For det å fly rundt på alle mulige slags… det er jævlig lærerikt, altså, men det har lett for å bli alt for stressende. For å spelle jazzmusikk, det er mer eller mindre en heldags jobb. For jeg mener, det har vært helt umulig å ha nogenlunde et skikkelig utkomme av jazzmusikk. Eller den typen musikk.
Et annet sted snakker Reim alvor: Det å spille sammen er også å være sammen. Og det å være sammen er også å leve sammen. Du kan ikke isolere musikken fra resten av livet ditt. For at musikken skal bli et uttrykk for din livssituasjon må du også leve sammen.
For å spelle jazzmusikk… det er mer eller mindre en heldags jobb.
Den pussige følelsen av å se Hornes dokumentar: Det er jo nesten ingenting som skjer, men vi har det på film!
Veggene i denne filmen. Jeg kan bli tullerusk bare av å se ubehandlet furupanel. Har det trauste fått en egen tiltrekningskraft, som er større enn før? Mulig, det. Slutten av det norske syttitallet er ikke bare behagelig å lytte til, det er tilfredsstillende å se på. Det brune kjøkkenet. Dagbladet som broadsheet-avis. Noe grått og saktmodig, et fravær av overflod, som jeg sitter med 37 åpne faner på laptopen min og misunner skamfullt.
Jeg blir sjelden bosyk, ordet en venn bruker om følelsen han kan få av å gå i visse gater, hvor han strever med tanken om at hvis han bare hadde gjort noen andre valg her i livet, styrt det hele i en litt annen retning, hatt mer flaks, så kunne han kanskje, kanskje, bodd akkurat… der. Okei, den viltvoksende velstanden som møter meg i Lyder Sagens gate på sommerstid er berusende. Men ellers er jeg mer enn fornøyd med å gå rundt og kikke, enten turen går innom Oslos grønne Monopol-felt eller helt andre steder.
Julepynten henger fremdeles igjen i noen vinduer på den andre siden av året. Persienner som ikke har vært dratt opp på evigheter, som tier stille og nedstøvet ved siden av glødende vinduer, titteskap inn mot innrammede teaterplakater, fotografier og grafikk, dandert så tett at du såvidt skimter den livlige fargen veggene er malt i. Måpende hull uten gardiner, med hvite og tomme flater bak seg, du kan høre hvordan selv samtaler i normalt vokum smeller i de veggene, det sender tankene til hjemme hos-reportasjer hos unge mannlige idrettsutøvere. Plutselig et fremmedelement – tapeter man ikke ser lenger, tunge møbler, seige skygger, en oppspikret hylle, som en kjellerbod som har forvillet seg opp i andre etasje i bygården, eller et forseggjort diorama. Det finnes andre måter å tre ut av samtiden på, i kunsten og i livet, – men siden Oslo nå en gang er en by hvor så vanvittig mye kretser rundt disse hersens boligene, og formuene det koster å bo i dem, føles få ting mer kontrært enn å støte på en boenhet som nekter å være med på den dansen. Som snytt ut av en Olsenbanden-film. Pussig, eller typisk nok, kan det like gjerne være på den døsige vestkanten man støter på disse synene når man tasser rundt. Her har enkelte hatt råd til å tviholde på denne fattigfornemme tverrheten.
Det endrer seg vel det også. Tullinløkka-oppgraderingen og det nye Nasjonalmuseet innevarsler en vestvending i måten vi ser på den indre byen på. Nyoppusningen av Bakkekroa er et annet tegn, Stordalen-hotellet Sommerro med sitt bisarre Gatsby-oppheng et annet, live jazz av flere kompetente tapninger tilbyr de forøvrig overalt på disse stedene for tiden. Lenge fremsto store deler av vestkanten vaksinert mot gentrifisering av den typen vi har lært oss å kjenne i de indre østlige sentrumsbydelene de siste par tiårene. Gamle Frogner duftet penger, vedfyring og parfyme, ikke maling, sagmugg og entrepenørskap. Kanskje finnes det faktisk steder i Oslo hvor det er så mye gamle penger at de nye ikke finner plass. Hvor på Bygdøy skulle man puttet et urbant grendehus, liksom?
Vinteren 2018 så hele Norge på en dokumentarserie om Orderuddrapene på NRK. Jeg vil hardnakket påstå at minst 30 prosent av fascinasjonen rundt den serien faktisk ikke handlet om kårboligens mørke og drapenes vedvarende gåter. Nei, det handlet også om koloritten, om å se tiden, forbi de typiske bildene og minnene vi har av perioden, inn til det urtypiske og uventede. Gjennom tv-bildene fra dekningen og etterforskningen av saken, er det som om vi ser på 99/00 uten at tidsånden riktig vet at den blir iakttatt. Ransakingsbildene fra Lars Grønnerøds leilighet på Frogner, forsidene til Dagbladet og VG (også de sakene som ikke handlet om Orderudsaken, selvsagt), klær, ansikter, kvaliteten på TV-bildene.
Siden den ble sendt har jeg ment at NRK burde lagd en sesong til av denne serien – men glem nå disse drapene og gjerningspersonene. Hvorfor må en så flott og forseggjort serie begrense seg til slikt? Sesong to kunne for eksempel handle om tingene man fant i dagligvarehyllene på samme tid. Frysepizza og middagshermetikk som er gått ut av produksjon, eller som har skiftet utseende. Ølflasker på 0.7, 1.25 eller barbariske halvannenlitere i plast. En bugnende bladhylle, full av forgangne tegneserier, en lang rekke ennå bærekraftige mykpornografiske publikasjoner, et og annet musikkblad, alltid levende på lånt tid, selv da. For ikke å snakke om sjokoladen eller isdisken.
Etter en hel sesong, altså seks timer, med oppfriskning av denne typen essensielle detaljer kunne serien i sesong tre sakte tatt oss med ut i Norge igjen, i en post-Orderud-virkelighet, Bondevik ved roret for andre gang, Bernander som kringkastingssjef, en mislykket kvalifisering til det første av mange fotball-VM for herrelandslaget, vinter-OL på andre siden av kloden. Bilder av Norge som kaver i etterdønningene fra et rystende nittitall og ikke helt forstår seg selv. Hvis nittitallet er vårt sekstitall, Lillehammer-OL er Beatlemania og Mirakelet i Marseille Summer of love, er jo Orderudsaken nødvendigvis vårt Altamont.
Etter det kommer et uoversiktlig og tåkete dalsøkk, Helge Lund-perioden i norsk historie. Vi kunne trengt hjelp fra en slik TV-serie til å finne veien gjennom. Norske sjangerfilmer, frisørsalonger som hang opp Renati hårgeeléreklamer med Morten Gamst Pedersen som siden bare skulle bli hengende, lite visste den dødballsterke vingen at han skulle ende opp som norsk hårpleies svar på Ivar F. Andersen med tider og stunder. Vi kunne sett på bildene av norske eksteriører og interiører som ser skitnere og mer ufikse ut enn det vi omgir oss med i dag, det kunne latt oss få øye på hvordan vi har entret oppusningens tid, arbeiderklassen som flokket til Holmenkollen for å se sin store helt Adam Małysz, fasadene som ble penere, store nye bygg som ble reist, først et i Bjørvika, Angela Merkel kom til åpningen, før resten poppet opp i en strøm uten ende, og uten direktesendte seremonier. Vi hadde vært rike på nittitallet også. Men det ble drastisk mer synlig på alle tenkelige måter. I bakgrunnen av dette, sakte men sikkert, kunne vi fått øye på institusjoner og symboler langsomt ble demontert, en takbjelke her, et vindu der, fremdeles gradvis, før det føltes som om hele fløyer var blitt borte, hadde de kanskje bare eksistert i en drøm?
Vi kunne fått øye på en norsk musikkvirkelighet preget av en boom-optimisme, kry over utenlandseventyrene til stadig flere nisjesjangre samtidig som musikklivet på hjemmebane nøt godt av en bred og fremdeles rock/indie-orientert ung musikalsk middelklasse, CD-salget nådde sine toppår, Dagbladet anmeldte 40 album i uka, Lydverket flagret i vinden, Platekompaniet etablerte både imperie og god retro-smak på stabler av DVD-bokser og nice price mens festivaler med Øya i spissen vokste, noen ble knutepunkt, andre dukket opp og gikk dukken. Et sted inni her smalt Idol i fleisen på oss, innevarslet noe nytt, først som en kunstig anomali, senere som en ny normal, en cover av en cover av “Hallelujah” var årets låt på Spellemann, men slapp av folkens, la mellomsnerket være mellomsnerk, det lever i nisjene, det er der gullet finnes, selv kulturpolitikerne har skjønt det, de sier det i avisa, og avisa går bra, den.
Dag Solstad skrev godt om tidsbilder på nittitallet, i Professor Andersens natt:“Hvis noen av de som var til stede her hadde tatt fotografier av dette selskapet, hva hadde man da kunnet se? Umiddelbart etter framkalling ville de som var her, de sju rundt bordet, vertskapet og de fem gjestene, ha gjenkjent seg selv, og smilt litt av sine egne karakteristika, og så moret seg enda mer, kanskje, over de øvrige gjestenes karakteristika, alle sju ville med andre ord ha lagt vekt på både sin egen og de øvriges individualitet, og ved dette ha smilt gjenkjennende. Men om 30-35 år ville det samme bildet, nå i fotoalbumet, til f.eks. Nina og Bernts sønn Thomas, mens han viser det til sine egne barn, som er i 20-års-alderen, kanskje, også kalle på gjenkjennelsens smil hos Thomas og hans unge sønner (eller døtre om man vil), men nå fordi dette fotografi er så tidstypisk. Typisk for den tid da Nina og Bernt Halvorsen levde sine modne år på 1990-tallet, og tidstypisk for det miljø, det sjikt, som var deres. De, altså Nina og Bernts arvinger, vil se på fotografiet av disse sju personene rundt et middagsbord, i gammelmodig klesdrakt, i merkverdige positurer, og de vil utbryte, selv om fotografiet opprinnelig skulle ha bli tatt spontant slik at de som ble fotografert ikke visste at de ble fotografert akkurat da: Så oppstilte de virker, så arrangert, og det til tross for at nettopp den generasjon som her ble fotografert, og nettopp dette sjikt, med deres felles utvikling og historie, var slik at de hver for seg og som gruppe la spesiell vekt nettopp på å virke naturlige, ledige, ja spontane i enhver sammenheng de opptrådde i, for slik er tidas ubønnhørlige fastfrysning; det oppstilte, det arrangerte kommer alltid fram, og sannsynligvis er dette oppstilte, dette unaturlige, dette arrangerte selve den karakteristiske tidsånd som rådet på det tid fotografiet ble tatt, og som de var så ubarmhjertig fanget av uten å merke det selv, men som nå, 30-35 tenkte år framover, strømmer ut av bildet og utgjør den glans som kaller på det godmodige smil vi alle bærer på når vi ser fotografier fra en tid som ikke er vår egen, og som man kan kalle gjenkjennelsens smil fordi man gjenkjenner det typiske 1990-tallet i dette tilfeldige fotografi fra et selskap 2. Juledag hos deres besteforeldre i huset på Sagene, og det ennå før de, altså Nina og Bernts etterkommere i 2. ledd, var født.”
Hva er det vi mister når tiden går? Det er jo virkelig ikke musikken. Tvert imot. I det siste har jeg syslet med tanker på at alle jazzalbum, norske såvel som utenlandske, faktisk trenger tid på å trutne. Når de akkurat har kommet ut er de del av en utmattende overflod. De konkurrerer også med konsertopplevelsene, som står for seg selv på en helt annen måte, og som føles nærere og mer prekære. Men fatt mot, alt blir gammelt og pirrende uaktuelt!
Trutningen kan ta mange år, men før eller siden utvikler alt en sorts meningsflylt knapphet, selv det som fremstår som nokså intetsigende punkter på tidslinjen. Jeg ser for meg at de står inne på et gigantisk lager – ikke et ekte fysisk lager, folk er påpasselig med å anbefale destruering av overflødig fysisk format, og det finnes det dessverre en god del av. Men et endeløst lager allikevel, hvor alle tidsavtrykkene ligger i hyller som parmesanhjul, venter på at innmaten skal utvikle duft og krystaller av mening. Når band oppløses, når musikere faller fra, skifter beite eller sound, får hjulene tid for seg selv, og plutselig kan et menneske gå bort til dem, banke mot overflaten… disse her, ja, Pelbo, Julian Berntzen, Det är jag som är døden, Now we’ve got members… de husker jeg såvidt. Knakk knakk… fremdeles ferskt. Akkurat disse tror jeg skal få noen år til.
Eller kanskje man ikke skal se for seg et ostelager, men en leddbuss, på vei mot siste holdeplass. Når passasjeren 1999 kommer på, er de fleste setene allerede tatt, men det er plass nok i midtgangen til at hen kan holde trygg avstand til 1977, som står et stykke bortenfor og forsøker å unngå blikkontakt. Men på neste holdeplass kommer det atter nye på, og 1999 må tilpasse deg, bevege deg nærmere. Her skal en skrøpelig gjeng av, du mener å dra kjensel på 1937, men sitteplassene okkuperes straks av 1952 og 1961, og når en livlig gjeng det tidlige 2010-tallet presser seg inn når bussen kommer til Jernbanetorget befinner 1999 deg inne i svingskiven, hvor årstallet holder deg fast alt hva det klarer, med nesen presset inn i det sene syttitalls armhule, og sett utenfra er det ikke voldsomt til forskjell på dem. Det er ikke det lenger. Det tok tiår før utgivelser av Christian Reim & Calle Neumann kvartett nådde butikkhyllene. Slik kan jeg lytte til dem, og plutselig tenke “dette kunne vært i går”. Det er på mange måter en jævlig banal følelse, for selvsagt kunne det det, men det kan også treffe på måter som får meg til å stoppe opp.
Musikken er sånn sett et uregjerlig tidsbilde, den er så hersens tilpasningsdyktig og postmoderne. Da er det noe annet med selve tonen, den kan vi begrave og felle en tåre over. En viss måte å bære seg på, å uttale visse ord, fyllord og kreative instrumentkallenavn jeg rett og slett ikke tør å forsøke meg på, av frykt for å bli avslørt. Show. Esse. Haru peiling? Nei. Jeg har jo virkelig ikke dét. Nå er det i helt andre sosiolekter og stammespråk enn jazzens du kan merke hvordan byen og kulturen endrer seg. Andre klassereiser, fremdeles i tidlige faser, hvor språket liksom må endre seg med kastene.
Hvor lang tid tar det forresten før gatenavn får patina? Dronning Eufemias gate i Bjørvika fikk navnet sitt i 2007, det er vel fremdeles en syv-åtte regjeringer til befolkningen blir helt vant til det monstrumet. I fjor gikk jeg der og hadde en fin telefonsamtale med pianist og forsker Arild Boman. På et tidspunkt ble jeg så begeistret at jeg nok var litt mye. Jeg merket at Boman, som ikke er en ung mann lenger, ble litt på defensiven av måten jeg pushet på, for nye samtaler, for å få høre mer av alt han hadde fortelle. Jeg ble brydd og beklaget meg, men da spratt det tilbake, neida, slapp av, det er bittersweet det der. Jeg ble så begeistret at jeg nesten kastet meg ut i havnebassenget ved Operaen.
Det er lett å føle at man lever i epilogen – med hyllestkonserter, bokssett store som likkister, et mektig nostalgisk språk som brer om seg og approprierer stadig nye forgangne tiår, ikke bare bebop, gamle ispinner og gule tiere, men også skatekultur og ecstasy på nittitallet, meningsløsheter og skrap som plutselig forstenes og blir til nye, store fjellmassiver. Trøsten: At disse formasjonene tross alt er fine å se tilbake på, i det riktige lyset. At det kan være svalt i skyggen en gang i blant. Og at fremtidens mennesker vil finne et eller annet med vår forkvaklede tidsånd som viser seg å være savnet verdig.
Trommeslageren: Jeg mener vi er inne i en sånn periode.. Er vi inne i en sånn periode som vi har vært, eller er på vei ut av hvor vi vil ha greie på den formen, a? Ha en viss…
Pianisten: Jo, men det kan vi jobbe parallelt med.
Trommeslageren: Ja, det er helt klart.
Pianisten: Vi dropper ikke de gamle låtene eller de tradisjonelle tingene, men vi må ha noe annet.
Trommeslageren: Vi har i en periode vært veldig opptatt av å få form på det de driver med.. Være klare over… da blir det jo…
Bassisten: Jeg vet ikke åssen det er med sånn.. Hva slags andre greier, andre trommer og sånne greier du har snakka om…
Pianisten: Det blir mer sånn helt enda mer akustisk, tenker jeg, lissom. På mer sånne percussion-ting, hel-akustisk…
Bassisten: Så det er to forskjellige ting du har tenkt på, altså?
Pianisten: Ja, men det her blir mer den kalde elektriske super-atombomben, liksom. En helt annen verden, liksom.
Skrevet av Audun Vinger & Filip Roshauw