James Wood er en av verdens fremste litteraturkritikere og snakker om seriøse observeringer, trommeslagere og sitt forhold til Oslo, Ragnhild Brochmann tar kulturtanta i forsvar og vi tar en kort prat med Mette Henriette.
God ettermiddag alle sammen, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform som hver uke setter passerspissen i jazzens glødende hjerte og trekker små og store sirkler rundt i kulturlandskapet. Denne uka er sirklene til dels ganske store – vi snakker med litteraturkritiker James Wood om classic rock, trommer og litteraturkritikk, og vi snakker med kunst- og motehistoriker Ragnhild Brochmann om den beryktede kulturtantas oppreisning. Flotte omegn-representanter begge to! Men vi holder oss ikke helt unna selve kjerneområdet heller – vi tar en kort prat med den plate- og Jazznyttintervju-aktuelle saksofonisten Mette Henriette og jammen intervjuer ikke litteraturkritiker James Wood musikkskribent Audun Vinger om hans begeistring for den norske jazz-undergrunnen.
Før vi går i gang med ukas beblogging, nevner vi noen konserter:
1. Baker Hansen er fremdeles Norges kanskje fremste leverandør av Chet Baker-tolkninger på klingende hallingdalsdialekt. I kveld på spiller de på Aladdin scene i Halden.
2. NAKAMA ligger i det øvre nasjonale sjiktet av band som også er navnet på plateselskapet de gir ut ting på. De spiller på Sardinen i kveld i regi av Bergen Jazzforum
3. De siste årene har Fieh etablert seg som landets mest oransje band. Nå har de virkelig fått fart på sakene også – på vårparten ga de ut andreskiva, som vi går igjennom spor for spor her, og i morgen spiller de gjennom den ennå ikke utgitte tredjeskiva si på Nasjonal Jazzscene.
4. Sun-Mi Hong er en av de fremste unge trommeslagerne på den europeiske jazzscenen, og besøker Trondheim og Dokkhuset på tirsdag med kvintetten sin.
5. Christiania 12 består av noen av de beste musikerne på den norske swing- og tradjazzscenen, og har i år holdt på i 30 år! Det lille storbandet spiller på Herr Nilsen på onsdag.
Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Notes from Underground Jazz: James Wood på Last Train
James Wood. Foto: presse
Det utgis en fabelaktig bok på Stavanger-forlaget Pelikanen denne uken. Utgivelsen Seriøs observering samler utvalgte essays publisert mellom 1997 og 2019 av den i seg selv kritikerroste kritikeren James Wood. Essayene, som er sublim og velskrevet litteraturkritikk som leses som om det er litteratur i seg selv, som det jo faktisk er, er tidligere publisert steder som London Review of Books og The New Yorker. Becca Rothfeld, som nylig var i Oslo på festivalen NALF; der Wood er god gammel stamgjest, skrev i Bookforum om ham: «Hva er det som gjør Wood så formidabel? Det opplagte svaret er at tekstene hans har en gnistrende sanselighet. Han skriver kritikk som er taktil, fyllt av bilder man nærmest kan strekke seg fram og berøre. Hvem trenger fiksjon når man har kritikk som dette?» Jess, der sa du det. Denne boken anbefales sterkt. Wood er også hobbymusiker, og har skrevet mye bra også om dette, blant annet det kjente essayet The Fun Stuff om The Who’s Keith Moon. Den teksten ga også navn til bandet han har her i Oslo (lang historie) sammen med rockens beste menn; Knut Schreiner, Ando Woltmann, Rolf Yngve Uggen og Torgny Amdam. I anledning en av deres konserter, på Last Train i høst, var det en scenesamtale mellom Wood og blogghalvdel Vinger der de spesielt kom inn på musikken i tekstene hans. Tonene mellom disse karene er god, og siden han nå utkommer med en murstein på norsk, tenkte vi at det var fint å kunne publisere et utdrag fra denne samtalen. God lesning!
Da vi snakket på torsdag sa du at når du en gang skal skue tilbake utover ditt livs mange bedrifter, er det slettes ikke alt som vil være like viktig, men det er én ting som kommer til å stikke seg ut: At du fikk spille trommer i Oslo – og det er en av grunnene til at vi er her på Last Train.
– Ja, jeg fikk spille trommer i Oslo – det er viktig. Det er ingen dårlig ting å minnes, er det? Kanskje alt det andre bare forsvinner, og til slutt er det bare det som står igjen: I got to play the drums in Oslo.
James Wood spiller trommer med The Fun Stuff under en fremføring av AC/DCs «It’s a Long Way To The Top» på Last Train. Foto: Frode Saugestad
Men ok, la oss snakke om ordene i den setningen. Om trommer – men også Oslo.
– Vi kan ta trommer først. For meg symboliserer trommer… flukt. Sikkert i likhet med mange andre i dette rommet vokste jeg opp i et hjem med en dobbel musikalsk identitet. I mitt tilfelle kom det en religiøs identitet på toppen av dette. Den doble musikalske identiteten var klassisk musikk på den ene siden. Det var det offisielle, det snille barn lyttet til. Og på mange måter var det vanskelig å skille det fra skolegangen. På skolen hadde vi jo også music appreciation, hvor du kom inn i klasserommet, læreren fant frem et album, kanskje med Benjamin Brittens Young person’s guide to the orchestra eller noe helt annet, senket stiften mot rillene og sa nå, barn, skal dere lytte til Mozart. Å lære om klassisk musikk og å fremføre den, på piano og i mitt tilfelle også trompet, var godkjent av de voksne. Så fantes det noe som het popmusikk, og rockmusikk. For meg representerte det negasjonen av den offisielle ordren. Så kan du legge til den religiøse dimensjonen. Du spurte også hva Oslo betyr. For meg er det en bok jeg oppdaget for lenge siden, lenge før jeg kom hit. Det er åpenbart en av de aller mest kjente Oslo-ish bøkene, nemlig Knut Hamsuns Sult. Når jeg tenker på denne byen, tenker jeg fremdeles på de bakgatene hvor den navnløse fortelleren i Sult vandrer rundt og forteller sine vanvittige løgner.
Det er jo blant annet den gaten vi har rett bak oss (Universitetsgata, red.anm).
– Er det?!?? Herregud, det er jo helt latterlig. Om man kunne se for seg Knut Hamsun på Last Train, det hadde vært noe. The last nazi at the Last Train, jeg vet ikke. Men jo, jeg elsker Hamsuns romaner og det er det Oslo egentlig betyr for meg. Rock var altså negasjonen, det var raketten som ble fyrt av mot den klassiske musikken, men også den religiøse identiteten. Det var derfor jeg måtte innom Oslo og Hamsun med én gang – veldig mye i Hamsuns forfatterskap er nært knyttet til hans intense hat mot kristendommen. Som vi vet, gjorde denne sterke ateismen ting vanskeligere for ham på noen måter også. For meg var ikke den klassiske musikken bare godkjent av foreldrene mine og skoleverket, men også religionen. Det var akseptert, det var det snille barn gjorde, ingen ble fornærmet av det, tvert imot – det ble sett på som beundringsverdig. Rock og pop var åpenbart ikke beundringsverdig. Ikke bare dét, musikken ble fremført av folk som var ekstremt lite beundringsverdige.
Men det finnes vel et religiøst aspekt ved rockeopplevelsen også?
– Absolutt. Men om du ser på det fra den ortodokse religiøse synsvinkelen, er jo det en del av problemet. Ikke nok med at det er satanister på scenen som gjør fryktelige ting, dreper seg selv, dør når de er 27 år gamle og så videre. Men disse satanistene har overtalt folk i publikum til å gjenskape det som ser ut som en religiøs opplevelse. Forsamlingen, den ekstatiske tilbedelsen, bønnfull mystisisme. Jeg kan huske et øyeblikk, det må ha vært sommeren 1979 så jeg var vel 13 år, hvor storebroren min og jeg så de siste 5 eller 10 minuttene av filmen om Led Zeppelin, The Song Remains the Same. Den handler om en turné som kulminerer i en konsert i Madison Square Garden, den handler om bandet… og selvsagt kom moren min inn i rommet akkurat i det øyeblikket hvor John Bonham setter fyr på en enorm gong. Så denne gongen står i fyr og flamme, Jimmy Page var halvnaken og Robert Plant sto sikkert og stønnet babe…babe…babe… hun kom inn, stelte seg bak oss og sa noe helt ekstraordinært. “Led Zeppelin er satanister,” begynte hun. Jeg tenkte vel at foreldre sikkert måtte ta avstand til sånne syn, og svarte diplomatisk “jeg vet ikke om de akkurat er satanister” – kanskje broren min sa noe også. Men så svarte hun, “Joda, det er de. Jimmy Page er svært interessert i det okkulte og eier en okkult bokhandel i London.” Noe som selvsagt viste seg å være helt sant. Han var svært interessert i de satanistiske skriveriene til en engelsk forfatter som het Aleister Crowley. Og ikke bare hadde han en bokhandel i London som var viet okkultisme og heksekunst, han endte like godt opp med å kjøpe Aleister Crowleys hus i Inverness, ved bredden til Loch Ness. Jeg aner virkelig ikke hvordan moren min fant ut av dette, kanskje gjennom et eller annet utspekulert, skjult kristent nettverk, kanskje det ble delt ut rundskriv til kristne i området der vi bodde hvor det sto Pass dere for Jimmy Page, pass dere for det okkulte og pass dere for Led Zeppelin. I mitt unge liv ble dette et tydelig og personlig eksempel på hva rocken sto for. Min mor ante instinktivt at det var fare på ferde, og advarte oss mot å ta den veien.
Men på noen måter hadde moren din rett. I dag vil jo konsensus blant mange være at Led Zeppelin var dårlige mennesker på denne tiden, at rock var farlig og at verdiene de sto for, livene deres og tingene de gjorde var destruktiv atferd. Det destruktive er jo kanskje poenget med den æraens rockmusikk, men hvordan kan du – et voksent menneske som er glad i poesi – forsone deg med tanken om at dette var onde mennesker?
(Latter fra salen) – De er jo ikke så onde, Robert Plant er vel en søt sytti år gammal gubbe som spiller folkemusikk nå…
Jojo.
– Det er rart du sier det. Jeg skrev noe om Led Zeppelin for noen måneder siden og fikk en epost fra en poet som underviser ved et universitet i Boston. For noen år tilbake hadde han vært i Paris og fått øye på en mann som minnet om Jimmy Page, og når han kom nærmere, innså han at det var ham. Han stoppet ham og spurte er du Jimmy Page, og han svarte ja. Vennen min fortalte at Page ble interessert i ham fordi han skrev poesi, de ble venner og Page besøkte ham og familien i Wellesley, Massachusetts. Jeg spurte, hva i alle dager gjorde dere, og han svarte at de lagde middag for ham, og så kom det fram at han aldri hadde sett 2001: En romodyssé, så de fant den fram og viste den på TV-en. Hold an, sa jeg. Etter middag med Jimmy Page satt du i en sofa ved siden ham og så 2001?!?!? Det stemmer, sa han. Hvordan er han, spurte jeg, og han svarte at han er en hyggelig gammel britisk herremann som er interessert i hagestell. Så ikke nødvendigvis innlysende ond nå for tiden, men jeg ser poenget ditt. Det de representerte, og som kanskje The Who også var en del av, var dedikert til en form for ødeleggelse. Jeg godtar det. Men jeg kan kanskje leve med det.
Jeg elsker jo så klart Led Zeppelin jeg og, hvor groovy de er og hvordan personlighetene deres passer sammen. Men det er så mye ille som hefter ved dem – satanismen er så sin sak, men jeg snakker om behandlingen av kvinner, plyndringen av svart musikkarv uten å kredittere opphavspersonene. Den delen av den britiske rocktradisjonen var preget av rent tyveri – tenker du på de aspektene?
– Jeg gjør det, men det er forskjellige måter å tenke på det. Det er det Nik Cohn, en britisk rockjournalist litt syrlig kalte the Dagenham Delta. Dagenham er et område øst i London som faren min også kommer fra. På sekstitallet var det the Dagenham Delta fordi band som Rolling Stones og Led Zeppelin satt der og lyttet oppslukt til amerikansk blues. Jeg vet ikke om jeg er så opptatt av approprieringen. Det er ikke et tema jeg er så bekymret for i seg selv, det er en del av musikken, og det som også er rørende med den britiske generasjonen var hengivenheten og respekten de hadde for sine musikalske forgjengere. Mange av dem var svarte, men det var en respekt for de som kom før dem og som lærte dem noe. Om ordet “master” impliserer dominans og eierskap, må vi også huske at det har et annet opphav – “magister”, eller lærer. Disse mesterne lærte dem å spille blues, som på ingen måte var en iboende kunnskap på den britiske musikkscenen på det tidspunktet. Så det plager meg ikke i seg selv, problemet er appropriering uten kredittering, hvor Led Zeppelin var verstinger. De skulle oppgitt hvor de fikk ting fra – noen ganger gjorde de det, ofte gjorde de det ikke. Og det er jo der spørsmål om plagiat og tyveri melder seg. Med god grunn.
Trommeslageren John Bonham var et viktig medlem av det bandet. Kan du beskrive stilen hans.
– Ja… Bonham var en stor trommeslager, og han var opptatt av å peke på de svarte trommeslagerne han var inspirert av. Såvidt jeg vet var ikke han involvert i den typen spørsmål. Jesse McCarthy og jeg hadde en samtale for noen timer siden, og i den forbindelse leste jeg et av hans essays om Gil Scott-Heron. Jeg kjenner ikke hans livsverk så godt, men en låt jeg kjenner er “The Revolution Will Not Be Televised”.
– Jeg lurte på hvem som spilte trommer på den låta, og slo det opp. Det er et kjent navn for trommeslagere, Bernard “Pretty” Purdie, som er kjent for the purdie shuffle. Jeg kommer nok til å rote det til, men den går noe sånt som dette her… (Wood beatboxer noen takter med gjenkjennelig Purdie shuffle) Dere kan søke ham opp på youtube og se ham demonstrere det med noen fantastiske tromme-orgasmer, som jeg kaller det. Underveis utbryter han mmmmhm….MHHHHHHM!… han er en gave til menneskeheten.
– Noen av dere vil kjenne til at purdie-shufflen også er opphavet til Bonhams berømte trommegroove på “Fool in the Rain”. Disse tingene overleveres videre, folk lærer seg dem. Bonham hadde ikke Purdie som trommelærer på ekte, men han lærte trommer av Bernard Purdie allikevel. Bonham er stor. I kanonen er han kanskje aller mest kjent for den kompliserte triolen på basstrommen under “Good Times Bad Times”, som han gjør med høyrefoten… vi er kanskje i nerdeland nå. Han var en dynamisk, massiv tilstedeværelse.
Det å låne, stjele og skape noe nytt – aksepterer du det i litteratur også? Det å ta noens stil, kna den litt og gjøre den til sin egen?
– Ja, jeg tror i grunnen det. Det er et berømt sitat fra TS Eliot, great poets steal, minor poets imitate… jeg tror det handler om å lære og å bygge på noe. Kanskje det gjør meg til en litt begrenset tradisjonalist, at det er en svakhet at jeg ikke klarer å forestille meg ren originalitet. En form for avant garde som ikke skylder fortiden noe særlig. Jeg har en tendens til å se på disse tingene som noe som gradvis bygger på det som kom før.
Du nevnte oppveksten din i Durham. Hva slags sted er det?
– Durham er i Nord-England. Klimaet er ikke så ulikt det dere har i Oslo, det er en annen ting som føles kjent med dette stedet. I dag tenkte jeg at det var engelsk vær her, hvor det er like før det regner hele tiden, uten at regnet kommer. Jeg er vant til det. Frakkevær. Durham har et universitet og en vakker katedral, og byen er omgitt av kullgruver, av industri, selv om de fleste er nedlagt nå. Men da jeg ble født var de fleste i drift. Høydepunktet i britisk gruvedrift var allerede før andre verdenskrig i Nord-England. Så byen har den kombinasjonen av universitetsliv og industri.
Du sa at du ble oppdratt til å tenke at den klassiske musikken var den riktige musikken. Hvordan utviklet interessen din for den andre siden seg, hva gjorde du med den musikken, og hvordan bidro den til der du er nå?
– Den propre siden handlet om at jeg måtte ha pianotimer og sånn. Broren min var fem år eldre enn meg. Og om du er 10-12 år og et eldre søsken finner fram en plate og sier hør på dette, betyr det, hør på det og lik det. Han ga meg forskjellige ting, han likte masse forskjellig. Hva var det han hadde? To av de store Stevie Wonder-skivene fra tidlig syttitall, Clapton, Weather Reports Heavy Weather, som er et fantastisk album. The Who, Led Zeppelin… jeg lærte mye av ham. Og så hadde storebroren til en venn av meg et trommesett som jeg sneik meg unna til og spilte på. Du spurte meg hva trommespill betyr – det er fysisk og elementært. Om du ser på barn i en barnehage. Om det står en tromme ute et sted, kommer hvert eneste av barna alltid til å slå på den når de går forbi. Det er noe med det, du får lyst til å… det er en kombinasjon av vandalisme, ødeleggelse, å slå på ting og rytme. Det er svært vanskelig å motstå. Ditt indre barn blir begeistret av trommer, tror jeg.
Er det et terapeutisk element ved det?
– Ja, helt klart. Claire (Messud, Woods kone, forfatter og professor i litteratur, journ. anm) er blitt vant til at jeg i sekstiden sier jeg er nødt til å gå ned i kjelleren og spille trommer i en tjue minutters tid. Så hører hun total ødeleggelse der nedefra…
Men si at du skriver en tekst for The New Yorker som står i stampe… setningene faller ikke på plass, du finner ikke de riktige sitater. Kan du gå ned i trommerommet og..
– Slå meg inn i en tekst? Nei, jeg bruker det ikke sånn. Spørsmålet om hva rytme er, er interessant. Jeg har ikke spesielt god kroppskoordinasjon. Det finnes folk som er naturlige atleter eller dansere. Jeg er ikke det i det hele tatt, men vi har jo alle en hjerterytme. Og det er en viktig del av måten vi responderer på musikk, men også på språk. Rytmen i en setning. Redaktøren min i The New Yorker blander seg ikke så mye når det kommer til tekster jeg skriver, men titt og ofte føler han at det er noe som mangler på slutten av teksten. Da skriver han simpelthen en e-post med beskjeden needs a couple more beats at the end. Jeg skjønner akkurat hva han mener. Når jeg gjenleser teksten med det in mente ser jeg at teksten ikke har lukket seg igjen på en tilfredsstillende måte. Men jeg liker den formuleringen, needs a couple more beats. Alle som jobber med språk vet at det finnes forfattere med en god rytmesans, og forfattere som har en rar, merkelig rytmikk i setningene sine. Det trenger ikke være forferdelig, det er bare sånn det er.
Hva er trommeslagerens rolle?
– Det er derfor en figur som Keith Moon har fascinert meg så mye. Trommeslagerens grunnleggende rolle i rocken er å være en metronom. Om du ikke klarer å holde rytmen har ikke bandet noe særlig nytte av deg. Moon rev den forestillingen i fillebiter. Han var ikke veldig interessert i det, og var muligens heller ikke så fryktelig god på det. Så det å holde takta, forstått som å slå på skarptrommen på 2 og 4, det gjør han ikke så mye. I stedet blir alle trommefillsene selve beaten. Det er en merkelig ting å gjøre, plutselig er det som om trommeslageren står forrerst på scenen sammen med bassisten, og alle de andre har forsvunnet i bakgrunnen. Ganske pussig, trommeslageren skal jo holde rytmen. Men det er også litt kjedelig.
The Who er fascinerende på mange måter – stor låtskrivning, glimrende musikere. Men selve ideen bak bandet er også bemerkelsesverdig, tanken om destruktiv kunst, og kombinasjonen av arbeiderklassebøller og kunstskoleramp.
– Helt klart. Det er synd å si det, forresten, jeg har lest den siste Led Zeppelin-biografien, og Bonham var nok dessverre minst 75% bølle. Han var en ordentlig guffen type når han drakk og han oppførte seg fælt mot folk, både menn og kvinner. Han mishandlet selvsagt seg selv også, og døde to år etter Keith Moon. Men du har rett om The Who – halve bandets uttrykk er å yppe til bråk, mens den andre halvdelen kommer fra kunstteori gjennom Pete Townshend. Og alt smelter sammen en kveld på The Marquee Club tidlig på 60-tallet når Townshend ved et feilgrep måker gitarhalsen opp i et lavt tak og knekker den. Publikum blir ekstatiske, og han skjønner, herregud, dette kan jeg faktisk gjøre noe med, så han begynner å knuse gitarer. Fra kunstskolebakgrunnen sin henter han et begrep som autodestructive art eller noe sånt tullprat – men det handler jo om at publikum liker det, supert, så da bare fortsetter han å knuse dem. Jeg mener å huske at du nevnte det stedfortredende aspektet. At det handler om å leve gjennom mennesker som ikke lever som deg. Jeg har jo ikke lyst til å slåss med noen. Jeg har ikke lyst til å knuse vinduer eller gitarer, og jeg er blitt for gammel til å si at jeg ønsker å dø ung. Jeg har ikke lyst til å dø i det hele tatt, jeg lever gjerne litt lenger. For meg virker det som kontrakten folk som meg og deg har med denne kunsten, er at vi får lov til å leve gjennom musikken og livene deres, nettopp på den betingelsen at vi ikke deltar i ødeleggelsen selv. Det er en borgerlig trygghet i det, og det er innforstått. Det er en av grunnene til at en stor del av hip hop-publikumet i USA er 18 år gamle hvite gutter på skolefester. OK, på sånne fester kommer de sikkert til å gjøre unevnelige ting med all slags folk, men poenget mitt er at de ikke står i umiddelbar fare for å bli skutt av noen.
Et annet interessant aspekt ved The Who er tilknytningen til mod-kultur. At publikum var viktigst, og at bandet ble akseptert av publikum som deres likemenn. De var ikke bedre enn dem – det var en likevekt mellom band og publikum som ikke er poenget i moderne superstjernekultur i det hele tatt.
– Det er et interessant poeng, jeg har ikke tenkt på det på den måten. Om jeg forstår deg riktig mener du at de største musikerne i dag er utrolig berømte, rike og helt atskildt fra fanskarene sine mens sekstitallets mod-kultur minnet mer om et theatre in the round, og at det ikke bare var en sterkere fysisk forbindelse mellom artist og publikum, men også at hele ideen var at de lignet på hverandre? Det skjer vel fremdeles, men jeg ser poenget.
Som tenåring var jeg veldig interessert i tekstene til Pete Townshend. Jeg vet ikke om jeg er syns de er like gode i dag, men hvordan vil du vurdere ham som tekstforfatter?
– Jeg tror jeg er enig med deg, jeg hadde en fase hvor jeg likte dem bedre enn nå.
Han har sagt at han er en filosof…
– Det skal du få meg til å tro. Han kaller seg sikkert musicologist i stedet for musiker også. Men han har noen fantastiske one-liners. “I was born with a plastic spoon in my mouth”, sånne ting. “Meet the new boss, same as the old boss”.
Jeg tror jeg bruker det sitatet tre ganger i uka.
– Ja, det er ingen bagatell å ha bidratt til kulturen med en sånn linje. Det må være en takknemlig opplevelse for ham å åpne en utgave av The Guardian, lese en overskrift og tenke den setningen var det jeg som skrev. Ikke verst. Men hør her, jeg føler jeg har snakket mye om meg selv og om musikken jeg liker nå. Og du kan jo mer, du har sikkert 10.000 plater, du DJ-er og skriver om musikk – og her om dagen sa du noe jeg syntes låt pussig. Du sa at du for tiden var interessert i det du kalte “underground Norwegian jazz”?
Å ja, det stemmer i stor grad.
(Spredt latter) – Det vet jeg ikke om jeg helt skjønner, men kanskje det er fordi jeg ikke er norsk. Det høres utrolig esoterisk og merkelig ut. Hva i helvete er den norske jazzundergrunnen? Skjer det på et sted som Last Train?
Det ser kanskje ikke sånn ut, men det kunne skjedd her også. Det skjer overalt, egentlig, det er som om det tyter opp fra kloakken…
(Mer latter) – Jøss, da er det virkelig underground.
Den norske scenen er så aktiv at jeg og min kollega Filip kan skrive om 5-6 album, og kanskje intervjue 10 musikere hver eneste uke, alt med den scenen som et utgangspunkt. Jeg vil si at det er den mest dominerende kraften i musikk i dag.
(Braklatter) – Jeg prøver ikke å være pedantisk her, men hva er det som er undergrunn ved det, og hva er det som er jazz med det? Hvordan definerer du det på den måten?
Jeg antar mange mennesker ikke nødvendigvis ville kalt alt for jazz, men det er definitivt undergrunn.
– Fordi folk ikke kjenner til musikken?
Ja, at folk ikke kjenner til det, eller at de har et satt bilde av hva jazz kanskje skal være – lange soloer, en trommeslager som spiller i time, walking bass.
– Så de river alt det i stykker?
Noen ganger gjør de det, andre ganger ikke. Men det er alltid noe som skjer, og det er derfor vi går på alle disse konsertene.
– Hvor mange konserter er det egentlig i Oslo?
På en torsdag eller fredag kan det kanskje være opp mot ti konserter i byen med musikk som dette her.
– Jøss.
Ja, det er sentrumet i musikk-verden nå.
(Forbløffet latter) – Det er jo helt fenomenalt. Men kaller du det jazz simpelthen fordi det er konserter som har en improvisert struktur på en eller annen måte.
Ja, jazz er kanskje metoden – men det kan være rock, klassisk musikk, folkemusikk, hva enn du ønsker å kalle det. Men i denne konteksten velger jeg å kalle det jazz, eller underground jazz.
– Det er utrolig.
Nå sitter jeg og venter på et tisiders essay i The New Yorker om dette temaet.
– Ikke fra meg, du burde skrive det! Og så kan redaktøren sende deg en mail med needs a few beats more, og så kan det være en lærepenge.
Du skriver om musikk noen ganger, men uheldigvis handler det alltid om fortiden. Hvorfor har det seg slik?
– Sa du “heldigvis” eller “uheldigvis”?
Uheldigvis. Det er gode tekster, men det er et element av noe tilbakeskuende.
– Når jeg skriver om musikk?
Ja. De fleste voksne mennesker som skriver om musikk gjør det på den måten.
– Det har du rett i. Jeg har vært fristet til å skrive om musikk som skjer her og nå, men jeg har ikke funnet… jeg følger ikke noen scener like tett som det du gjør, jeg er ikke oppdatert på hva som skjer. Kanskje jeg tviler på min egen autoritet på noen måter. Men når jeg kan blande det med minner, ting jeg vokste opp med og England er jeg på tryggere grunn.
Men når du skriver om litteratur kan du ta for deg en bok som ikke nødvendigvis er fantastisk, men det kan allikevel bli en god tekst, fordi du er i stand til å legge merke til ting i andre folks skriving. Føler du at du har den samme evnen til å legge merke til ting i filmer, kunstverk eller musikk?
– Ja. Ikke så mye i kunstverk, for jeg er ikke så visuelt orientert. Jeg ser ikke ting jeg burde ha sett i kunstverk. Men helt klart – i musikk og film føler jeg det er sånn.
Tittelen på en av artiklene dine, og også en av bøkene dine, er Serious Noticing. Jeg føler det er et slagord for arbeidet du gjør, og kanskje en metode alle kan la oss inspirere av og bruke til å se verden rundt oss. En slags livsfilosofi.
– Ja, absolutt. Jeg skjønner. Tidligere snakket vi om det å lære ting. Du finner lærere, det kan være mennesker, men det kan også være bøker eller noe annet. Og slik jeg opplever det, lærer vi å vite hva man skal se etter. Det er en form for ekspertise som jeg tror er essensiell for alle virker, egentlig. Å vite hva man skal se etter er halve greia. Og det kan du bli bedre på. Jeg liker dialektikken slik den fungerer. Jeg opplever musikk som mer abstrakt, men i litteraturen kan det være ganske åpenbart. Litteraturen lærer deg å bli bedre på å lete etter visse detaljer. Disse detaljene handler om livet. Litteratur er fullt av liv, og handler om liv. Og den treningen i å legge merke til disse tingene er noe du kan ta med deg ut i den virkelige verden. Jeg tror du kan bedre på å observere andre mennesker, et tre eller en bygate. Og den treningen, fra det virkelige livet, kan du ta med deg tilbake i litteraturen og gjenta prosessen. Sirkelen fortsetter, slik jeg ser det.
Vær så god, her er en versjon av “Donna Lee” spilt på panfløyte
Mer er det i grunnen ikke å si om den saken.
Mette Henriette er tilbake
I dag slippes Mette Henriettes etterlengtede nye album Drifting, innspilt i Oslo sammen med Johan Lindvall (flygel) og Judith Hamann (cello). Det vil si, ikke helt. Den er kun tilgjengelig på CD, i hvert fall fra tirsdag i butikker, og så kommer albumet for strømming på nyåret. ECM er uansett best på CD. Albumet er flott, det, og vi fikk tak i en nøktern Mette Henriette på den store dagen.
Mette Henriette med Ayumi Tanaka under lanseringskonserten på Munch i oktober. Foto: Helge Brekke © Munchmuseet
Trio later til å være et perfekt format for musikken din. Hvorfor?
— Det er interessant at du sier det fordi mye av musikken fra denne skiva er opprinnelig tiltenkt større ensemble, men jeg elsker trio som format, og da vi begynte å utforske denne musikken med kun tre musikere under nedstengningen oppstod muligheter (og utfordringer) som tilførte musikken noe nytt og inspirerte meg til å lage versjoner for trio. Med tre mennesker i et rom kan man jo ofte ta større risiko i prosessen fordi man kan teste ut spontane idéer underveis, og samtidig komme dypere i materialet. Det tror jeg er viktig for meg og derfor liker jeg å spille med fokuserte musikere som finner frihet i mindre lineære prosesser.
Kanskje vanskelig, men går det an å trekke ut en låt fra albumet som representerer det?
— Det vil jeg heller la andre få mene noe om.
Det ser i alle fall ut som det er valgt ut en single her, «I villvind». Vakkert! Er det noen kunstverk som har vært til inspirasjon for denne musikken, eller bare i livet ditt generelt?
— Av de to alternativene er det nok livet, ja.
Hva slags saksofon har du, og kan du beskrive ditt forhold til den?
— Det er en Selmer Mark VI som jeg kom over ved et lykketreff nord i England. Vi har 11-årsjubileum i vinter, tror jeg.
Din kontakt med ECM er en liten eventyrhistorie. Har du et album fra den enorme katalogen deres som betyr ekstra mye for deg?
— Godt spørsmål. Det må jeg faktisk tenke på til neste gang vi snakkes.
Les et lengre intervju med Mette Henriette, utført av Ando Woltmann, i neste utgave av Jazznytt som straks er på gata.
Ragnhild Brochmann har vært i kulturtantas hjørne siden hun var liten. Nå følger storsamfunnet etter
Ragnhild Brochmann. Foto: Ole Erik Løvold
Jamen… jamen, det er jo det livet handler om, er det ikke?!? Kunst, håndverk og ting vi ikke forstår. Den siste måneden har jeg kunnet varme meg på det begeistrede og beduggete utbruddet en god venn kom med etter konserten med det napolitanske disco-orkesteret Nu Genea på Cosmopolite den tredje november flere ganger om dagen. Det er jo et poeng. Og jeg tror stedet har det med å lokke frem den lykkerusen. Kanskje var det mange folk der den kvelden som ikke er der så ofte ellers, men man skal ikke si det for sikkert, og det kan uansett fort endre seg – fra du går inn i foajeen under den blå stjernehimmelkuppelen, og tar deg inn i gangen rundt salen hvor fotografier med høydepunkter fra impresario Miloud Guiderks livsverk henger, er det omgivelsene som preger deg, ikke omvendt. En liten fristad, rett sør for Sandaker, hvor livemusikkens gleder er blitt dyrket med en særegen glød.
Cosmopolite er det aller første stedet jeg var på en klubbkonsert, tilbake da det lå i Industrigata og jeg forgjeves prøvde å trekke ned snittalderen på George Shearing – eller var det Niels-Henning Ørsted Pedersen trio – under Oslo Jazzfestival midt på nittitallet. Siden er det blitt heftige opplevelser på flere ulike adresser i byen. Den vi sto og snakket om denne kvelden, er en av de mest markante. Det skjedde tilbake i 2017, det første året jeg jobbet for festivalen Oslo World. Det var like etter at 25-årsjubileumsboka om Cosmopolite hadde kommet ut og Guiderk var blitt tildelt Kulturrådets ærespris – så stedet, og dets betydning, lå allerede langt fremme i pannebrasken. Men meritter er én ting, atmosfære er noe helt annet, og den som preget konserten med den angolanske semba-legenden Bonga traff meg på uventet vis.
Som jazz-konsertgjenger er man selvsagt vant med å dele salen med folk som er en god del eldre (og etter hvert yngre) enn seg selv, men disse folka her, voksne kvinner og menn, nesten sommerpynta, brisne og festklare midt i høsthverdagen, utsondret noe annet. Selvsagt raslet det tungt i kulturelle settekasser og gamle sperrer oppi skolten – men de ble liksom overdøvet. Etter at konserten var godt i gang, sendte jeg Blogghalvdel Vinger en sms hvor det sto noe sånt som Er på Cosmopolite på konsert. Føler jeg har kasta bort mye tid. Dette første Oslo World-relaterte kicket satte i gang det som etter hvert er blitt en flere år lang samtale med Mira Berggrav Refsum, min gode kollega og venn som fikk meg med i festivalen den gang da. Bonga-crowden var en sammensatt gjeng, altså, men folka jeg sikter til her er møtet med det man kan si har vært festivalens kjernepublikum fra starten av. Et publikum som overlapper sterkt med Cosmopolites publikum. En generasjonsspesifikk type som Mira og jeg nok har vokst opp med å skulle kjenne en viss kulturell (og aldersmessig) avstand til. Når man kommer inn i en festival, som i likhet med andre festivaler er opptatt av såkalt publikumsutvikling og -fornyelse, tror jeg det er naturlig å tenke at man skal vekk fra klisjeen om seg selv. Det er nok en del fornuft i det også, men vi fikk det allikevel ikke helt til å stemme – for ærlig talt, var ikke disse folka jævlig fete? Møtte de ikke opp for å skape en av de aller beste konsertatmosfærene det gikk an å støte på i Oslo, når som helst på året, på hvilken som helst scene? Kanskje en del av jobben handlet om å snu på bevisbyrden, og ta noen hint fra disse gærningene i stedet – for noen ganger er det kunst, håndverk og ting vi ikke forstår livet handler om.
Nu Genea på Cosmopolite i november. Foto: Darja Olsevskaja/Oslo World
Beslektede tegn har dukket opp i en årrekke – et intenst og øreåpnende møte med Lynni Treekrems beinharde “Ka Farsken” en sen nattestime etter en konsert på MIR renner meg i hu. Men jeg vil hardnakket påstå at det ikke bare er snakk om en personlig oppvåkning hvor man rister av seg noen barnesykdommer, men at man i kulturen har kunnet kjenne en dreining en stund nå. En fornyet entusiasme for visse kunst- og håndverkstradisjoner og et annet blikk på visse kulturutøvere og kulturforbrukere – i all hovedsak kvinner.
Nasjonalbibliotekets festival “Håndverk – historier gjennom hendene”, som går av stabelen denne helgen i samarbeid med blant andre Norges Husflidslag, broderingsworkshopen Nålens makt og det feministiske kunstkollektivet Femme Brutal, kommer sånn sett som bestilt. Det er mye på programmet – i kveld er det broderifest, på lørdag klokka seks kan de by på syklubb med Vigdis Hjorth og venner, på søndag holder den ferske Bragepris-vinneren Trygve Riiser Gundersen et foredrag om predikant Hans Nielsen Hauges forhold til strikking – og begge helge dagene holder kunst-, motehistoriker og Hestenesprisvinner Ragnhild Brochmann festtale til kulturtanta. En nøkkelhendelse vi selvsagt måtte høre litt om på forhånd.
Hvem er egentlig kulturtanta?
– Slik jeg tenker er hun en historisk spesifikk typologi som fødes på nittitallet idet hun, en sekstiåtterkvinne, plutselig er blitt voksen og har unger i en alder hvor de begynner å klare seg selv. Mens det foregår og velstanden øker, strømmer den store kulturen over landegrensene inn i Skandinavia. Det kommer flere musikkfestivaler og litteraturfestivaler, vi introduseres for håndverkstradisjoner fra hele verden, det er reiser til Sør-Amerika og Hellas. Den nye kulturelle bølgen slår inn over denne kvinnen som endelig husker hvem hun var og hva hun pleide å like da hun dro på fester med kassegitar og hadde det gøy. De kan nok plassere seg på litt ulike steder politisk, de har både blå og røde strømper, men de ble formet i en kultur med visesang, strikking, håndverk, toving, tralling, feminisme og kroppspositivisme. På nittitallet har de overskudd til å igjen forfølge ideen om seg selv. Og det er her kulturtante-begrepet kommer inn. For det kan oppstå en flau ambivalens når en dame oppfører seg på den måten selv om de er forbi punktet der samfunnet har deklassert dem som seksuelle vesener. Kulturtanta kommer fra en generasjon hvor magemål og skjønnhet ikke har de samme profesjonaliserte rammene som de har hatt i min, for eksempel. Selv om hun også er oppvokst med en slankekultur har hun en uredigert kropp i bunn, og det tror jeg er viktig i den ambivalensen som dukker opp. For hun ender opp med å eie verdiene hun kom fra på en måte som vekker ubehag i det mer profesjonaliserte og skjønnhetsfokuserte storsamfunnet – og hun bryr seg ikke om det. Hun tar seg friheten til å kle seg som hun vil, la magan stå til og ha store pupper uten BH og hun er synlig sanselig på en måte som samfunnet ikke syns man skal være etter at man er ungdom og i tjueårene. Kulturtanta heier fram det nye, åpne, globale, hun liker faktisk panfløytespillerne, gitaristene som dukker opp på Notodden og magedanserne – kanskje alt for godt. Og ikke minst viser hun at hun liker det tydelig, med hele kroppen, på en måte som resten av kulturen ikke gjør. Dét gjør folk flaue – hun ble jo en synlig figur da du og jeg var tenåringer og fremdeles kunne si nei, mamma, herreguud. Det er fristende å tenke at disse damene var de som ble skilt fordi de hadde selvtillit til å etterspørre noe annet – at mennene ikke hadde modnet seg inn til det de trodde de kunne forvente. Det handler ganske mye om spesifikke trekk ved den generasjonen. Mennene trodde kanskje at de skulle bli Halvdan Sivertsen – men så ble de ikke det. Og kvinnene trodde også at mennene skulle bli Halvdan de óg, bare for å finne ut at mennene ikke ville være gift med Labbetuss, eller Vibeke Sæther for den del, men kanskje noen tilpasset seg et annet og nytt kroppsideal. Alle ble usikre av en så fri figur.
Nittitallet var vel gjenstand for en frontkollisjon mellom denne arketypen og den nye humorgenerasjonen. I programmer som Lille Lørdag og Åpen Post opplever jeg at hun er en av de det virkelig opponeres mot. Hvor mye av renessansen til kulturtanta handler om at denne humoren nå er i ferd med å bli kanskje det eldste av alt sett med popkulturelle briller, nemlig femtiåringers kulturminner?
– Brødrene mine og jeg så Åpen Post sammen med mora mi som elsket det, generasjonskløften var ikke absolutt. Og alle generasjoner må jo åpenbart lage sin egen humor, sin egen stil, og skape koder som foreldrene ikke skjønner for å være en vellykka generasjon. Først skal du hate å gå på ski, og så skal du finne ut at du liker det senere i livet. Men jeg tror definitivt det var et betydningsfullt skille mellom inderlighetskultur og ironi. Vi som vokste opp med ironigenerasjonen ble kanskje dratt dit fordi vi kom fra en trygg, jorda verdibakgrunn. Vi vokste inn i et samfunn som brått ikke bare ble globalisert og internettifisert, men som føltes mer profesjonelt, mer bråkjekt og mye hardere i kantene på en måte som vi kunne møte med ironi, kanskje nettopp fordi vi kom fra trygge og uskyldige hjem. Vi hadde ikke noen interesse av å dyrke inderligheten – den hadde vi jo nok av hjemmefra. Så vi kunne etter hvertv være med på Top Model, magetopper, glattbarbering og voksing, delvis fordi det var en artig kontrast til oppvekstens verdier. De var mer imponert over hvor fort alt skjedde, tror jeg.
På hvilken måte?
– Du og jeg er vokst opp med at internett både ikke fins og fins. At få ble popstjerner, og at alle kunne bli det. At verden åpna seg på en måte som gjorde at det ble mindre ydmykhet og beundring for det lille. Nå har ting virkelig skjedd de siste femten årene, men i retrospekt tenker jeg at vi fremdeles bare var barn mens vi så at alt ble til. Men vår foreldregenerasjon var mye mer wow, shit, nå er det litteraturfestival! Herregud, Notodden! Verdensstjernene som kom til Norge. Ikke fordi Miles Davis ikke hadde vært her før, men jeg tror de hadde en genuin begeistring over at alt skjedde fortere. Det handler kanskje også om at du blir lettere overvelda og imponert når du ikke rekker å følge med hele tiden.
Når kjente du at synet på kulturtanta snudde for din egen del?
– Jeg må innrømme at jeg nok har vært kulturtante hele veien. Da jeg var 9-10 år gammel kledde jeg meg sånn, jeg var en fri type – og jeg er heller ikke en avstandstager som har sagt herregud mamma. Festtalen jeg skal holde har jeg tilegnet mora til besteveninna mi, som for meg har symbolisert alt det her. Bestevenninna mi kunne bli flau, men jeg hadde privilegiet av å bare være en venninne, så jeg fikk på en måte lov til å skjønne at det var et eller annet veldig bra med alt det hun ble flau og irritert over. Men stilistisk og samfunnsmessig ble det veldig tydelig for meg for kanskje fire-fem år siden. Da ble moten, særlig blant jenter, veldig barnlig igjen. Du kunne se balaklavaer, hårspenner med perler på og teltkjoler. Det skjedde samtidig med at den første bølgen med influencere og den harde motelogikken føltes litt passé. Rett i forkant av korona kom det også en håndverksdreining, med hjemmelaget mat, leire, tilbake til røttene. Det var sikkert også et lite internopprør som handlet om å bli ferdig med ironigenerasjonen, et behov for noen andre verdier, nye erfaringer man gjorde seg når man fikk unger. Og inn i alt dette kom erkjennelsen av at mange av de feministiske verdiene våre foreldre hadde kjempet for måtte forhandles på nytt. Ny-feminisme har vært en viktig kulturell drivkraft. At abortrettighene atter en gang var i spill. Behovet for å ta stilling til klima, forbrukskultur, likestilling, borgerrettigheter, kamp for kroppspositivisme, mot ageisme – alle disse strømningene danner et bakteppe. På et tidspunkt prøver kanskje alle generasjoner til å finne tilbake til noe. Og dette er jo det mange av oss kommer fra. Så da kommer veven og leiren og balaklavaene.
For litt over ti år siden utløste en uttalelse fra forfatter Thomas Espedal om angsten for å bare ha 50 år gamle kvinnelige lesere en diskusjon som kretset rundt begrepet “kulturkjerringer” – som vel overlapper ganske mye med kulturtanta. Mange av reaksjonene da gikk på at hun kanskje er den mest trofaste kulturforbrukeren i landet, en persontype som dukker opp på alle disse forfattermøtene og konsertene og får hjulene til å gå rundt.
– Ja, hun er åpenbart kjempeviktig. Vi lever i et samfunn, og jobber for eksempel i mediehus, som er utrolig opptatt av å nå ulike attraktive målgrupper som man kanskje ikke når i utgangspunktet. Den berømte ungdommen, for eksempel. Og det er i mange tilfeller en feilslått strategi, tror jeg. Det synliggjør en manglende evne til å skjønne hvem den typiske kulturforbrukeren i Norge egentlig er og har vært så lenge jeg har levd – de voksne kvinnene. Jeg tror at grunnen til at mange ikke er spesielt opptatt av dem er fordi de alltid er der. De stiller opp. Nettopp det gjør at det er veldig kort vei fra å tenke “kulturkjerring” til å tenke “mor”. For mor kommer, hun henter, hun bringer, hun er begeistret. Hun sier “ah, har du fått deg ny kjole, så fin”, “har du fått deg ny kjæreste, så hyggelig”, “så god mat dette var”. Hun er en person samfunnet forventer synlig begeistring fra. Og det er lett å tenke at en person som går rundt og viser begeistring så ofte er litt dum – for bare dumme folk er begeistra hele tiden, liksom. En mann forventes på sin side å vise en viss distanse, ikke klemme like varmt, ikke le like høyt, å komme med forbehold. Det er litt som at man ikke forventer at menn har på seg noe morsomt på fest. Vi har store fordommer mot det vi opplever som en fordummende begeistring og de som viser den blir lett sett på som uelegante konsumenter, for eksempel av forfattere som ser på seg selv med det dypeste alvor. Kulturtanta kan også fremstå som en dame som er robbet for alle former for ambisjon.
Ja, men man kan vel kanskje assosiere kulturtanta med maktposisjoner i kulturlivet også?
– Hvis du ser på sveisen til Ellen de Vibe, tidligere byplansjef i Oslo, kan du se at hun har slike trekk, estetisk sett. Men du finner ikke de klassiske kulturtantene i arkitektbransjen, for eksempel. Du finner dem i humaniora og fag som ofte ikke gir de feiteste lønningene. Jeg tror absolutt at hun kan ha høye stillinger innenfor kulturliv også videre, men jeg har også en mistanke om at det er, og har vært, et fåtall av full frontal Gudrun Sjödén-kvinner i godt betalte stillinger i fylkeskommunen eller de store institusjonene. Det har kanskje å gjøre med at Gudrun-stilen har et spesielt trekk, den er barnlig. Og det å signalisere en barlinghet i et sånt system kan jeg se for meg at blir vanskelig, selv om du egentlig har lyst til å gå sånn.
Finnes det et mannlig motstykke til kulturtanta?
– Jeg tror nesten jeg må si at det nærmeste jeg kommer er faren min. Han er den mannen jeg kjenner på den alderen som går i fargerike klær, som mamma alltid strikka fargerike gensere til, som hater de kjedelige mannlige tingene og som alltid for eksempel har gått med spesielle luer, eller ullskjerf kjøpt på butikker med navn som Marihøna. En blanding av plagg fra husfliden, fargerike trekantete skjerf med tre forskjellige møsntre på og hatt. Pappa ligner også mer på kulturtanta fordi han hater ting som sitter stramt – han har for eksempel alltid klippa hull i sokkene, så de ikke skal klemme på ankelen, hahahaha! Men så tenker jeg også på en skinnjakke og kanskje en artig liten alpelue på Kongsberg Jazzfestival. Men da er vi mer over i musikk-onkel-territoriet!
Det er dit tankene mine går – at han, i hvert fall hvis man tenker på ivrige kulturkonsumenter i den generasjonen, ikke kjennetegnes av et ekstravagant ytre, men at de for eksempel liker å kle seg i den nyeste festivalskjortemodellen når de er på jazzfestival.
– Ja, kanskje en hestehale og til og med en frivillig-skjorte, og at han fremdeles syns det er litt artig å ha festivalbåndet et par dager lengre enn festivalen – men ikke mer enn det.
Mange vil assosiere nittitalls-entusiasmen for det flerkulturelle med et begrep som “world music”. Det er i stor grad blitt parkert, når det brukes står det gjerne i hermetegn og refererer ikke lenger til en sjanger, men nettopp til den epokens litt klønete sammenslåing av alle mulige uttrykk under en felles, spraglete fane. Det var vel en viss naivisme knyttet til det kultursynet som også hadde en utløpsdato. Har det skjedd en slags oppdatering av disse verdiene parallelt med kulturtante-revivalen, tror du?
– Den originale kulturtanta holder på å bli ganske gammel. Hun var jo 40 da jeg var 10-12. Hun har vel vokst sammen med resten av samfunnet, jeg tenker at den opprinnelige kulturtanta er en person som definitivt leser avisa, får med seg samfunnsbevegelsene, men hun er 70 nå og justeringen av verdiene er deretter. Akkurat den psykologien er et spesifikt generasjonsfenomen, tror jeg. Nå er min generasjon i ferd med å bli de nye kulturtantene, og vi er har mange fellestrekk med henne, men vi er også ulike.
Hva består ulikhetene i?
– Jeg tror kanskje bare svaret er så enkelt og kjedelig som at vi har vokst opp i et annet samfunn. De kom fra et, hva skal man si, småborgerlig og aspierende sosialdemokrati, og vi kommer fra noe som føltes veldig fritt, åpent, trygt og lite. Sekstiåtterne hadde en verdimessig jording i å ikke være som det holdte 50-tallsidealet. Folk som er på min alder tar kanskje avstand fra barndommen vi kom fra, men kulturen slik den ble i vår ungdom og vårt tidlige voksenliv, tenker jeg egentlig. Og i den reaksjonen blir vi plutselig litt like foreldrene våre da de var småbarnsforeldre med oss.
På Astrup Fearnleys Synnøve Anker Aurdal-utstilling tidligere i år fikk jeg virkelig alt dette i fleisen – jeg sto og var begeistret for vevkunst på en måte som jeg tror den 15 år gamle versjonen av meg selv hadde hatt vanskeligheter med å forstå, rett og slett. Hvilke nøkkelhendelser tenker du foranlediger det skiftet?
– Jeg tenker at mye kommer med nyfeminismen og at det plutselig ble viktigere for hele kulturen, og kvinner spesielt, å huske på hvem den foregående generasjonen var. Fremhevingen av personer som Gro Nylander, Sissel Gran eller Joni Mitchell – matriarker som skaper en tydelig forankring i hva det har vært og er å være kvinne. Klimasaken har hatt mye å si, og motreaksjonen mot en hyperindividualisme, å gå fra å være begeistret for mulighetene konstant tilkobling tilbyr til på nytt å skjønne at det sanselige, nære og jordbundne er like viktig. Matlaging og begeistring for kunst og hobbyer øker, det er kamp om plassen på keramikkverksteder. Med dette har oppmerksomheten økt rundt kvinner som, enten om er kunstnere eller musikere, har vært med og drive kulturen, og som har pekt mot de formene de nye strømningene har tatt nå. Så vi er for eksempel mer av tekstiler og beundrer Hannah Ryggen, vi løfter frem kvinner som er utelatt fra tidligere kunsthistorieskrivning, vi tar nok en runde med Joan Didion, enda et år med magisk tenkning. Og vi har fått en kultur hvor vi føler mer på at det er feil å sette et kvinnelig fortegn på alt dette – det er et behov for å si at dette er felleskulturen.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger