NTT: Kor-performancestykker regnes som nordicana nå, har vi hørt

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital strimmelform. Denne uka har vi snakket med Kristine Marie Aasvang, Sigrid Aftret og Sigurd Ytre-Arne, og skyter inn at det også denne uken skjer ting på konsertscenene, her er fire utvalgte:

1. Jazz på Jølst, Jølster Jazzklubbs egen festival, er inne i sin tolvte sesong denne helgen og byr på et fint program med blant andre Music for a While, Shakai, Mari Boine Trio og Rubber Soul Quartet. 

2. Elephant 9 føles fremdeles som selve sentrumet i den “nye norske jazzrocken”, de er rett og slett i stand til et voldsomt kok når de setter i gang – og det regner vi med at de gjør når de gjester Dokkhuset i kveld.

3. Adrian Myhr har de siste årene hatt bassansvar i en rekke fine band. Han kan blant annet høres på Helga Myhrs ferske plate Andsyning, han spiller i Johan Linvdall Trio, med sin bror Kim Myhr i ulike konstellasjoner og i duo sammen med Michaela Antalová. Men som leder av eget band har vi ikke hørt ham ennå. Nå har han skaffet seg en trio, hvor han har fått med seg felespiller Rasmus Kjorstad og trommeslager Jan Martin Gismervik, og som spiller sin debutkonsert på Kampenjazz denne søndagen.

4. Nubiyan Twist er et av de freskere bandene fra den mye omtalte UK-scenen – et stort ensemble med tentakler ut i hip hop, reggae, funk og så videre, alt sammen fremført med ildfullt engasjement. Neste torsdag gjester de Cosmopolite i Oslo.

Det går an å høre på musikk hjemmefra også – der går det mye i Makaya McCravens In these times for tiden. En mild og melodisk plateopplevelse, ikke helt uten noe litt stillestående langhalm et stykke ute i plata, men med noen flotte høydepunkter før du kommer dit. “Dream Another” er rett og slett en perle: 

Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

En rev i klipperommet

Sigurd Ytre-Arne. Foto: Jeton Kaçaniku

Det har vært vanskelig å unngå den lyse luggen til filmskaper Sigurd Ytre-Arne de siste årene, på diverse jazzfestivaler og konserter. Visualieringen av norsk jazz er blitt sterkere etter hans inntreden på scena, denne uke la han f.eks ut en annerledes dokumentar fra Molde-festivalen. Remsa kaller.

Du har laget mange herlige kortfilmer og konsertfllmer de siste årene, fortell litt om det. Hva var din inngang til den åpne jazzscenen?
— På musikklinja i Skien gikk jeg mye på jazzkonserter. Jeg spilte trommer, men var ikke så interessert i å spille jazz selv (bare veldig interessert i å høre). Da jeg gikk på Agder FHS (filmlinja) gikk jeg også mye på jazzklubber i Kristiansand. Husker at Jan Bang håndhilste på alle 15 i publikum en gang. Først da jeg gikk på mustek i Trondheim begynte jeg å improvisere som utøver, med live visuals og som musiker. Jeg gjorde mye visuals på konserter med unge improviserende musikere i tida etter studiet. Jeg tror det var inngangen – at jeg var litt utøver og litt filmskaper.

Hvorfor og hvordan var det film som ble din fremste uttrykksmåte?
—Kanskje fordi jeg hadde det så gøy med det som barn. Det var bare noe jeg fikk pusle med, uten press fra noen lærer osv. Jeg fikk låne et kamera, og måtte bare finne ut av det selv. Også ble det etterhvert noe jeg bare kunne.

Er det noe med den nye jazzen som gjør den ekstra passende til å visualisere? Hvilket instrument er mest filmbart, synes du? Og er det noen norsk musiker som kamerat elsker ekstra dypt?
— Et høydepunkt fra i år var å filme Kongle Trio sammen med Jo Vemund Svendsen, som jeg lagde mye tullete film med på musikklinja. Jo Vemund har blitt dokumentarfilmskaper («For vi er gutta», «Alt for Norge») og catcher alle stemninger med en gang, og går mye nærmere enn jeg pleier å gjøre når jeg filmer sånne konserter. Han bare hoppa opp på scenen og var der i 90 minutter, så nærme musikerne man kommer. Før konserten fikk vi vite at dette kanskje var siste konsert med trioen på en lang stund, så både musikere og oss fotografer var litt ekstra påkobla den kvelden. Det var en veldig bra konsert, og bassist Øystein Skjelstad Østensen gjorde veldig inntrykk på meg. Umulig å vite hva som var neste trekk, liksom.

Er det noen eldre jazzfilm, eller annet du vil trekke frem som spesielt visuelt tiltrekkende og som er til inspirasjon?
— Trollkarlen, om Jan Johansson
Vet ikke helt hvor man får sett den… 

Jeg har en plate her med «Rev med gule øyene», hva i alle dager er det for noe?
— Det er et album jeg har laga med Torstein Slåen, i duoen Torstein & Sigurd. Vi holder på med album nr. 2, som også skal være oppkalt etter det som er på coverbildet. Musikken er improvisert, med mye loopimg, beats, sampling av gitaren, synth, trommemaskin. Ganske lo-fi lydbilde mye av tiden. 

Hvordan vil du beskrive ditt kreative samarbeid med Torstein Slåen?
— Vi kjente ikke hverandre så godt, men vi bestemte oss for å prøve å spille sammen i fjor sommer. Jeg hadde bare hørt spillinga til Torstein gjennom videoer på Instagram, og syns han er en helt fantastisk musiker, komponist og improvisatør. Og en veldig positiv og morsom fyr. Vi rakk å spille inn mye musikk, og en konsert, før han flytta til København. Også er jeg utrolig glad for at Nice Things Records ville gi ut plata, de er fine folk.

Har du noe ny eller gammel musikk du har ekstra kick på om dagen?
— Jeg syns den nye plata til Henrik Sandstad Dalen er veldig fin. Og den nye til Erlend Apneseth. Har veldig ofte kick på musikken jeg jobber med på video, og det er jo mye jazz, men også mye folkemusikk.

For hvem jobber du mest, Hvilke typer oppdragsgivere – er det økende?
— Det er stort sett band og musikere som er oppdragsgivere. Det er et stort behov for å dokumentere live musikk på video. Artistene trenger det til søknader, booking og promotering. Men da trenger de ofte bare en liten snutt, eller en låt eller to. I pandemien var det jo litt annerledes, da lagde jeg noen litt større ting (med Jaga Jazzist f. eks.). Men folk vil jo heller gå på konsert enn å se på en film av en konsert, heldigvis. Etterhvert kunne det jo vært kult å ha et ordentlig arkiv, på nett, med konsertfilmer og studioinnspillinger. 

 

SØYRs verden får endelig en samlet presentasjon

Denne mandagen står i bandet SØYRs tegn på Nasjonal jazzscene. På et arrangement i samarbeid med Oslo Jazz Circle lanseres en nettside som dokumenterer hele historien til bandet, fra 1972 til 2022. Det er mye å ta tak i her. 

Bandet sier følgende: Vi lanserer i dag en nettside som dokumenterer ensemblet Søyrs liv gjennom alle disse årene, med historier, konsertopptak og annet materiale. En nettside å fordype seg i – en nettside å nyte i flere porsjoner. En nettside som stadig vil utvides, endres, vokse, et sted der også du kan bidra med dine fortellinger om Søyr. Som Søyr kommer heller ikke fortellingen om Søyr til endestasjonen. Søyr, og nettsiden med, er alltid ‘work in progress’. Som Søyr er også siden skapt av et kollektiv av stemmer.

Det startet i forlengelsen av utgivelsen Østerdalsmusikk, men har siden vært gjennom et utall ulike permutasjoner og innfall på veien. Da vi snakket med primus motor Torgrim Sollid i sommer, sa han “Syvogseksti musikere var innom det bandet på tredve år. SØYR har så mye materiale at vi kunne laget to spillefilmer og fem serier for NRK som de ikke hadde godtatt uansett, for å si det sånn.” 

Det er rett og slett mye å ta tak i. Sollid vil delta i en samtale om irrgangene i bandets historie sammen med Morten Thomte og Rob Waring – den er ledet av vår gode journalistkollega Johan Hauknes. Vi gleder oss og ser frem til å skrive mer når vi har fått tatt en titt på herligheten.  

 

Bêls epoke

Det er et nytt band i byen. I dag utkommer det glimrende debutalbumet My Head Is About To Explode med Bêl. Vi fikk tak i saksofonist og bandleder Sigrid Aftret, som vi faktisk har snakket med tidligere her i remsa, hun har rukket å gjøre inntrykk via flere band og aktiviteter. Men Bêl er nok høydepunktet så langt, der hun han oppleves sammen med Tore Ljøkelsøy (trommer), Joel Ring (cello), Magnus Løvseth (tuba) og Sol Léna–Schroll (saksofon og komposisjoner).

Sigrid Aftret. Foto: Maxime de Bollivier

Noen har hørt deg med Sex Magic Wizards før. Sterkt bandnavn, hva er det som skiller det du gjør der fra det som skjer med Bêl?
— Oj! Det hadde kanskje vært lettere om du spurte om det var noen likheter her, for da måtte jeg tenkt meg godt om. For det første er jo Sex Magick Wizards et band som ble satt sammen av Viktor Bomstad for en del år siden, og hvor vi i starten spilte hans musikk. Etterhvert har det blitt et mye mer kollektivistisk band, og vi jobber frem låtene i stor grad i fellesskap. Man tar gjerne med et riff også kanskje vi finner en melodi sammen. Likevel har vi begynt å lage ganske intrikate arrangementer sammen. Det er også et band hvor jeg kan leke med musikkidentiteten min fra da jeg vokste opp, og som alltid vil være med meg. Det er mye referanser fra rock på 60 og 70 -tallet der. 

Bêl er jo et drømmeprosjekt initiert av meg selv hvor jeg har muligheten til å utforske musikkidentiteten min uten kompromisser. Den identiteten som kommer frem her er preget av musikk jeg har oppdaget i stor grad i voksen alder, som Henry Threadgill, Anna Webber, Steve Coleman og mye av den estetikken som man finner på Pi recordings. Musikken er nokså gjennomkomponert, og er ofte satt sammen av kontrapunkter og rytmiske motstemmer. Musikerne har frihet innenfor en del rammer, men forholder seg alltid til en gitt struktur som ofte er klavebasert heller enn taktbasert i tradisjonell forstand. Jeg skriver stemmer for alle instrumenter, også trommene. 

Fortell litt om hvordan du har tenkt på musikersammensetningen her. Bandet har et veldig særegent, dynamisk sound vil jeg si!
— I siste halvdel av bachelor-studiet mitt begynte jeg å virkelig interessere meg for komposisjon, og jeg ville sette sammen et band hvor jeg kunne utfordre meg og eksperimentere med roller, teksturer, voicinger og andre komposisjonsteknikker. Jeg testet forskjellige sammensetninger, og hadde piano med i starten. Jeg fant ganske fort ut at jeg ønsket et sound som var mindre mettet, og et piano har ganske mye makt akkord- og voicingmessig. I denne perioden begynte jeg også å høre mye på Anna Webber og Henry Threadgill, og jeg hadde en del referanser til sound i hodet. Det er også mye klassisk musikk som har inspirert meg, som Stockhausen, Stravinskij og Morton Feldman. Da jeg spurte om Magnus ville være med på tuba visste jeg lite om hvor heldig jeg var å finne en som groover noe så hinsides og i tillegg har klassisk bakgrunn. Det samme med Joel; det er ikke mange cellister i Norge som er utdannet kontrabassist. Dette åpner jo opp for så utrolig mange muligheter i kompet! Alle i bandet ble spurt fordi jeg hadde en magefølelse som sa det kunne fungere, men jeg hadde kun spilt med de enkeltvis i få anledninger tidligere, og kjente ikke til kompetansene deres noe særlig. Jeg er fortsatt litt slått i bakken av hvor sinnsykt heldig jeg er som har funnet musikere som spiller så bra, både enkeltvis og sammen, og er evig takknemlig for at de gidder å være med (og å øve så mye)!

Bêl. Foto: Emil Aftret

Hva slags label er Onze Heures Onze ?
— Onze Heures Onze er et fransk plateselskap som fronter den franske jazzscenens – pionerer, som Octurn og Magic Malik, som har utviklet en estetikk som så vidt jeg har skjønt i stor grad er basert på Messiaens modale skalaer og rytmikk inspirert av Steve Colemans musikk. Musikken de gir ut kan vel sies å være den franske arven etter disse, hvor komposisjoner ofte er bygget opp av rytmiske og harmoniske konsepter som er annerledes enn det vi finner i tradisjonell jazz. Det er nok utgangspunktet for komposisjon og improvisasjon som gjør at det høres så typisk fransk ut, og denne estetikken kommer tydelig frem i utgivelsene deres.

Hva skyldes din interesse for franske musikere, og hva konkret er det slike har å tilføre den norske scena?
— Grunnen til at jeg spiller med en del franske musikere er jo at jeg har studert der og har blitt kjent med folk under studiene og i ettertid. Også har jeg sammen med musikere fra studietiden opprettet et fransk-norsk musikerkollektiv, Det Andre Kollektivet, som jobber nettopp for å fremme musikalske samarbeid mellom de to landene. Ellers finnes det både på konservatoriet og blant musikere ekstremt mye kunnskap og interesse for alt du kan tenke deg av smal musikk, både tradisjonell, klassisk og avantgarde. Man kan si mye negativt om fransk elitisme, men for meg har det vært utrolig inspirerende å se folk som jobber så hardt og kompromissløst for kunsten. For meg var det utrolig forfriskende å bli spurt om å spille av folk som jeg anså som mye bedre enn meg, og som jeg ikke nødvendigvis kjente noe særlig – uten at det lå noe forpliktende bak. Det ligger en ærlighet og nysgjerrighet bak et slikt initiativ, og terskelen føltes mye lavere for å initiere til uforpliktende samspill også i den profesjonelle verdenen. Nå står jeg vel i fare for å overromantisere det harde kunstnerlivet, for det er selvfølgelig ingen dans på roser å være musiker i Frankrike, men jeg setter pris på at nysgjerrigheten og ambisjonene er så tilstedeværende.

Har du noen flere musikere å anbefale til oss her og nå?
— Ja, mange! Her er noen som jeg synes er verdt å sjekke ut: Erik Hove, Miles Okazaki, Maria Grand, Matt Choboter, Eve Risser, Jonathan Finlayson, Jozef Demoulin, Magic Malik.

Hvordan kom du selv inn i musikergjerningen i utgangspunktet?
— Jeg likte å skrive låter fra jeg var nokså liten, og det ble spilt mye plater hjemme. Så begynte jeg i korps, og spilte klassisk saksofon i mange år. Parallelt med dette spilte jeg gitar og sang med venninnene mine; det var liksom to uforenlige verdener på det tidspunktet. Jeg bestemte meg tidlig for å bli musiker, og skjønte da jeg var ferdig med vgs og skulle søke klassisk saksofon på NMH at jeg egentlig ikke ville i den retningen. Da bestemte jeg meg for å ta en helomvending, og sluttet helt å øve klassisk.

Og fikk du noen ny åpenbaring i løpet av studietiden som endret alt?
— Det handler jo mye om det jeg sa om hva den franske tilnærmingen til musikerlivet kan tilføre den norske. Men jeg oppdaget veldig mye aktuell jazz fra New York og Chicago da jeg var der. Det er andre musikere som kommer å spiller i Paris enn i Oslo, og det er andre strømninger som opptar folk. For meg var det litt som å finne det jeg hadde lett etter, uten å vite at jeg hadde lett. Det var rett og slett en hel verden av musikk som jeg aldri hadde hørt om tidligere som åpenbarte seg! Og ja, det har tatt meg i den musikalske retningen jeg er i nå.

Hva skjer med deg på scene og plate fremover?
— Det er jo selvfølgelig stas, men veldig skummelt å gi ut første plate som bandleder. Så jeg gleder meg til å bli ferdig med det, haha! Så er det bare å jobbe for at det kan generere litt konserter slik at vi kan spille litt mer for folk med Bêl. Vi har jo brukt det meste av tiden på øverommet hittil. Vi spiller på Stereo i Bergen den 1. november,  Ingensteds i Oslo den 2. november, og på Dokkhuset i Trondheim den 6. november. 

Den 29. november spiller OJKOS musikk som jeg komponerer i skrivende stund! Det er også veldig stas og veldig skummelt, men det er jo helt fantastisk å få muligheten til å skrive en hel konsert for 15 musikere. I april arrangerer jeg sammen med Det Andre Kollektivet festival på Kulturhuset i Oslo. Da presenterer vi franske og norske band samt et bestillingsverk av Matt Choboter for Det Andre Ensemblet.

 

Kristine Marie Aasvangs sangkart

Kristine Marie Aasvang. Foto: presse

På Høstutstillingens aller siste dag nå på søndag, fremføres verket Cantus Map for aller første gang. Komponist er Kristine Marie Aasvang, kunstner og sanger, blant annet kjent under solonavnet Krissy Mary og i The Secret Sound of Dreamwalkers, og her har hun invitert med seg sangerne Signe Marie Rustad, Malin Pettersen, Stine Andreassen, Live Miranda Solberg, Ane Brun og Linn Frøkedal – viktige stemmer i norsk indie, kunstpop og ikke minst nordicana-scenen. Da vi møtte Kristine denne uka, hadde jeg i siste liten oppdaget at noe galt hadde skjedd med minnekortet min trofaste lydopptager – kort fortalt blånekter den for at jeg har slettet en haug med opptak, og den tilgjengelige tiden som er igjen til nye opptak er dermed noe snau. For ordens skyld fungerte det heller ikke å putte inn andre, friske minnekort – hvem vet, kanskje det er på tide med en ny, og Aasvang mente at det mest propre selvsagt ville være en gammeldags en med små kasetter – slik rettsmedisinere og journalister bruker i TV-serier i gamle dager. Hun fortalte at hun hadde hatt en slik opptaker som hun tok opp musikk fra radio og TV med da hun var liten. 

Hva var det du spilte inn?
– Alt mulig rart. Jeg husker at jeg tok opp Cher, faktisk. “Believe”… hva er det hun synger der igjen? Do you believe in love after life? Sjukt, egentlig. Den hørte jeg på, og da vi hadde den på i garderoben da vi hadde gym. Det var litt kult. Jeg var ikke noe kul, men akkurat dét var litt kult. 

Hva slags musikk likte du ellers?
– Jeg var stor Spice Girls-fan. Helt sjukt glad i Spice Girls, jeg var på konserter og sånn. Jeg likte Mel C, for hun sang best og var litt kul. Ellers husker jeg at jeg likte deLillos, faktisk. Det var den første CD-en jeg fikk – i tillegg til McMusic 17, da. Etter det var det en kjapt turn med veldig mye annet, eksperimentelle ting. 

Hva slags greier var det?
– Faren min hadde mye Gentle Giant og Pink Floyd og lignende ting som jeg likte godt. King Crimson har jeg vokst opp med, det likte jeg. Så det var mye forskjellig, egentlig. 

Er du fremdeles prog-lytter?
– Jeg er glad i det. Jeg er ikke god på navn og platetitler, men jeg er god på det jeg er god på. Noen skiver av Jethro Tull, for eksempel. 

Åherregud.
– Ja, det er noen som sier det! 

Det er en dyp splittelse i bandet jeg spiller i, mellom Jethro Tull-klanen og oss andre.
– Er det sant? Fy faen. Men Jethro Tull har masse bra. 

Ja, det er det folk sier, da!
– De har en skive som jeg nesten har hørt i hjel. Jeg spilte jo tverrfløyte, og jeg måtte finne noen forbilder. Så hørte jeg han i Jethro Tull for første gang, og det var litt kulere. Skjønt, tydeligvis ikke innenfor noen kretser…

Altså, jeg dømmer ikke deg personlig. Det har bare vært noen evigvarende allsangrunder som har satt dype spor.
– This Was heter den Jethro Tull-skiva jeg hørte på. En annen ting som også kan skape dyp splittelse om jeg nevner, er at jeg har vokst opp med plata Terrapin Station av Grateful Dead. Den likte jeg veldig godt, og da jeg ble kjent med Thomas Bergsten, som jeg har spilt med i mange år og som er dødsflink på guitar og ekstremt stor Grateful Dead-fan, syntes han at det er den verste plata. Fy faen, det er ikke den skiva du skal høre på. Men nå har han begynt å like den! 

Hva er det det går på?
– Jeg tror bare han syntes det var en helt corny skive. Men jeg tenkte jo ikke det, det var bare den jeg hørte på. 

Når man sjekker ut et band eller en artist kan det jo være fint å begynne i den snåle enden, og tro at det er normalen. Men i de tingene du blant annet har gjort med Thomas, er det jo åpne vinduer til alle disse greiene her.
– Det kan du si. 

Var det den typen musikk som motiverte ønsket om å drive med musikk selv? Eller, hva var det som satte det i gang?
– Jeg spilte tverrfløyte, og så var jeg ikke spesielt god på noter. Jeg lærte mest på øret, og syntes det var spennende. Jeg syntes klangen i instrumentet var mest spennende, jobbet veldig mye med egen tone og forsøkte å utvikle det. Jeg kan ikke huske at det var noen andre rundt meg som jobbet på akkurat den måten. Det var et såkalt klassisk instrument, og jeg ble nok litt låst til at jeg skulle spille klassisk musikk. Det var demotiverende. Jeg gikk på musikklinja på Rud i to år, og begynte på obligatoriske sangtimer. Da begynte jeg å synge. Det var en rar prosess det også, det tok veldig lan g tid før jeg ble venn med det. Men da var det dét som tok over. Fløyta hadde blitt litt ødelagt av den klassiske inngangen, det var veldig mange strenge regler, den franske tonen. Mens jeg ville eksperimentere. Trangen til å utforske mer eksperimentelle ting kom nok mer gjennom tverrfløyta sånn sett, før den nådde sangen. Der hørte jeg mer på Joni Mitchell og Alanis Morisette og sånne ting, og skrev dikt i skjul som jeg prøvde å lage egne låter av. Det var litt mer en singer-songwriter-greie. Men da jeg begynte på kunstskole ville jeg søke på Kunstakademiet med låtskrivning. Det fikk jeg streng beskjed om at jeg ikke kunne gjøre, for det er ikke kunst. What?!? Det skjønte jeg ingenting av. Er ikke dette her kunst? Hvor går grensen? Så begynte jeg å eksperimentere med det. Da var det veldig mange vokale forbilder som åpnet seg opp, flere gjestelærere som blant annet viste meg Diamanda Galas. Det var helt sånn, lid flipped. En ekstremversjon av et kunstuttrykk gjennom en stemme, det kicka jeg veldig på og begynte å eksperimentere med grensen mellom musikk og kunst, hvor det ene slutter og det andre begynner. Siden har jeg i grunnen gjort det, i tillegg til at jeg driver med mer… streite låtskriveraktige greier. 

Føles de to greiene som to båser av livet?
– Ja, det er blitt tvunget litt inn i det, tror jeg. Det er ikke naturlig for meg å tenke at det er adskilt, men helt siden jeg skulle søke på Kunstakademiet var det tydelig at det fantes et skille der. At noe er musikk og noe er kunst. Jeg jobber mye med visuell kunst også. For meg er alt samme verden, men det er mange stilretninger, teknikker og materialer som er forskjellig. Man kan ikke se lyd på samme måte. Men det har jeg også forsøkt å utfordre i mange år, blant annet gjennom lydinstallasjoner. Eller et hørespill hvor man snakker bilder og lydlandskaper. 

Kan det også være en fordel når man driver med musikk? At man ikke trenger å ta ansvar for at man er kunst, som er et stort ord. Det er bare noen låter, og så videre – eller folk som trives mer med å omtale det som håndverk. Jeg har jo inntrykk av at musikere noen ganger tar et steg til siden og sier, alt det her kan billedkunstnere og forfattere deale med – vi går bort dit og spiller litt i stedet.
– Hahaha! Ja. Om man tenker på alle kunstformer føler jeg at hvis du ikke har noe å melde, så har du ingenting å gjøre i musikkbransjen eller i kunsten. Du skal ha noe å melde, og det skal være oppriktig. Om du ikke har behov for å kommunisere, skinner det igjennom. Bra musikk er kunst – og bra kunst er musikk. 

Ja, men jeg tror mange musikere ikke har så lyst til å ha noe med det ordet å gjøre, siden det kommer med så mye ballast. Du har jo operert i et singer songwriter-landskap også, og er det deilig å slippe unna “kunst-diskursen” i noe av det du gjør, eller er det noe musikken kanskje taper på?
– Det er jo veldig mye bullshit, syns jeg. Det er veldig mye bullshit. Noen ganger kan man komme litt unna kjernen, det man egentlig opplever eller finner frem til i det man ser på eller lytter til når det kaller seg kunst. At man tenker at det må være noe man ikke forstår der. Eller at det refererer til en teori eller filosof eller… et eller annet. At det ligger noe mer bak det som skjer. Det kan noen ganger virke skremmende eller ekskluderende, og sikkert gjøre at folk glemmer å bare kjenne etter, og merke hva som skjer i kroppen og sanseapparatet i møte med kunsten. Det ender opp med å tillhøre intellektet. Med musikk kan du ikke lukke ørene, det kan få deg til å reagere umiddelbart. Et bilde kan du lukke øynene for. Jeg vil påstå at det sånn sett ikke er en like fysisk opplevelse. Kanskje musikk er mer umiddelbar, mer følelsesmessig, mens folk kanskje ikke er like klare for å kjenne på hva som skjer i kroppen i møte med et bilde? Jeg vet ikke, jeg har tenkt mye på det. Jeg kan også synes at kunstdiskusjoner kan bli veldig pretensiøse, tørre og kjedelige, i stedet for å snakke om hva man føler når man ser den fargen eller den formen. 

Det blir jo unektelig pakket inn i et veldig corny språk ofte, som jeg ikke skjønner grunnen til – bortsett fra at det åpenbart er sånn.
– Jeg tror ikke det trenger å være sånn. 

Nei?
– Jeg tror bare man må…

Klarer du å unngå det når du skriver om dine egne verker? Det er vel kanskje bare en annen variant av å skulle sitte og hoste opp noe til et musikk-presseskriv.
– Ja, jeg tror det er sånn. Jeg tror det er fort gjort å føle på presset om at det må være på en viss måte. Det merker jeg når jeg underviser her på Strykejernet også. Prosjektbeskrivelser er jo ikke noe folk tar fatt på med glede, de fleste begynner med kunst på intuitivt vis, og føler sikkert at de blir tvunget inn i en viss måte å snakke om det på når de begynner med søknader og så videre. At det er et krav til hvordan teksten skal være. 

Men jeg kan ikke se for meg at folk i komiteer har lyst til å lese ørten kliss like tekster om ulike ting. De har jo sikkert lyst til å lese mer varierte, kanskje litt kortere tekster.
– Ja. Det tror jeg egentlig de setter pris på, men jeg tror man blir redd når man skriver, for at det ikke er smart nok også videre. 

Noen ganger er det omvendt også – at man kan støte på interessante diskusjoner om overhengende temaer i ulike former for kunst, litteratur og så videre som jeg tenker at musikkfeltet ikke har i like stor grad. Kan man også tåle å være litt mer pretensiøse på vegne av musikken?
– Hvorfor ikke? Kanskje det ikke helt funker i Norge. Hvis det er ting som er litt vanskelig å plassere, kan det kanskje være vanskelig å forholde seg til. Jeg tror ikke kulturen i Norge hjelper når det kommer til å forholde seg til det. Det er små steder, som Kafé Hærverk og sånne steder hvor den sammenblandingen lever best. 

Kristine Marie Aasvang. Foto: presse

Måten du så på fløytespillet, at du var interessert i soundet og så videre – er det noe du overførte til syngingen etter hvert? Det kan jo høres litt sånn ut når du også synger låter, at det er en fascinasjon og kanskje en avstand i måten du forholder deg til hvordan stemmen din kan låte.
– Ja. På Kunstakademiet i Trondheim gikk jeg rundt og sang i tre år. Jeg hørte på musikk fra masse forskjellige kulturer – mongolsk sang, ting jeg syntes var jævlig fascinerende. Ting som går høyt og som er ganske slitsomt for stemmebåndene hvis du ikke har gjort det før. Det handlet om å etterligne mange forskjellige sangteknikker, fordi jeg syntes det var interessant. Pygmésang, for eksempel, som er en jodleteknikk. Veldig polyfon, det høres veldig fint ut. Å kjenne etter i stemmebåndene hvordan man får til de sangteknikkene, hva må jeg legge trykk på, hvor må jeg hente kraft? Noen ganger må du oppi issen eller oppi ganen. Sånne ting, å være bevisst på hvor du henter opp stemmelyden fra for å få til klangen. 

Var det ting du bare testet ut selv? Det er ikke nødvendigvis en tilgjengelig stemmepedagog i Trondheim eller Oslo som kan hjelpe folk med mongolsk sang, for eksempel.
– Jeg bare prøvde det ut på egen hånd. Da jeg var liten og fattern sang opera i badekaret sa han når du skal synge opera, henter du kraften fra brøstkassa. Det har jeg tenkt på i etterkant, okei, da henter du kraften der. Hvordan skal man visualisere det for å få det til? Det har sikkert satt i gang noen greier. 

Var han operasanger?
– Nei, men veldig musikalsk, og en veldig dyktig klassisk gitarist, selv om han jobba som journalist. 

Hva slags opera sang han?
– Bare sånn Åååååh, i badekaret, hahahaha! Jeg visste hvem Pavarotti var da jeg var fem år, han satte det på på anlegget. Vi snakket mye om uttrykk hjemme, var veldig opptatt av kunst. 

Stemmen er på en måte bare lyden av et menneske, samtidig som man kan være veldig kunstferdig og innta forskjellige roller.
– Sånn som Sidsel Endresen, for eksempel. 

Er du påvirket av henne?
– Ja, da jeg hørte henne, syntes jeg det var fantastisk inspirerende. Den måten å innta en rolle på har jeg brukt en del, og fortsetter å gjøre, for eksempel i det korverket jeg jobber med nå. Å åpne seg for noe annet som kommer inn i deg for at du skal uttrykke noe. Kanskje ikke en helt bestemt rolle, men en arketyp eller sånne ting. Til masteren jobbet jeg også med et korverk. Det var ganske spaca titler, for eksempel “Lost Seaboy”. Da tok jeg karakteren til en som gikk under vann, for å få den følelsen. Jeg kan kjenne meg beslekta til den måten å jobbe på selv om jeg ikke går like heksete inn som det hun kanskje gjør. Det er veldig peformativt, opplever jeg, hvordan hun går inn i livesettinger. 

Hun har jo også vært en utrolig bra soulsanger. Tror du det er nyttig å ha erfaring med det låtorienterte når man går inn i kunstmusikk med stemmen?
– Hmmm. Det har jeg ikke tenkt på før. Hvis jeg hører på kunstnere som prøver å lage musikk i kunsten sin, syns jeg det kan være provoserende dårlig noen ganger. Men jeg kan jo bli provosert over musikere som jeg ikke syns er bra. Det kommer tilbake til at jeg er ganske streng på det å ha noe å formidle. Det er det du skal ha – en grunnleggende overbevisning om at du har noe å komme med. Det er litt vagt, kanskje. 

La oss snakke om korverket ditt, Cantus Map.
– Det betyr sangkart, og er en sammensetting av et latinsk ord, som betyr sanger, og et engelsk ord som betyr kart. Men alle titlene ellers er på latin. Det er fordi jeg har hatt et oppheng på Hildegard von Bingen. 

Hvordan kom du til henne?
– Det var gjennom at jeg leste om kvinner i kunsten, og kvinner i historien. Hun dukket opp da jeg kom til middelalderen. Wow, her har vi et enormt geni som har satt spor etter seg fordi det har vært umulig å overse henne. Hun hadde så mye innflytelse, selv på den tiden, og selv om hun har vært kvinne. Hun hadde stor innflytelse på maktpersoner, i tillegg til at hun var en visjonær komponist. Det var umulig å ikke bli fascinert av. Så fant jeg noen romaner om henne – jeg vet ikke om alt det som står der stemmer, det er jo romaner, men det var spennende. I en av de romanene kom jeg over Ordo Virtutum, et allegorisk moralspill som handler om djevelen, den gode kraften mot den onde. Jeg vil si det er et klart performativt verk. Jeg har ikke hørt om noe lignende som er laget før. Det kan hende jeg tar helt feil der, men jeg tenkte at det måtte være det første performanceverket som er laget, og at det var laget av en kvinne. Hun lagde også den historien selv, det var ikke basert på bibelen eller lignende. Det var også uvanlig. 

Hvordan syntes du det låt?
– Det verket? Det syns jeg ikke er så interessant, faktisk, jeg syns hun har laget mye annet som er kulere. Men det er skrevet ned i neumer, det man hadde før noter. Det er noen som har sagt at hun ikke kan ha laget det selv, men det syns jeg ikke er så interessant. Hun hadde noen som noterte det, en munk hun jobbet mye sammen med og som tegnet visjonene hennes. Det er ikke sikkert at alt er notert akkurat slik hun ønsket det, men handlingsmessig var jeg fascinert. De onde skal ha en hvesende lyd – kanskje det er litt som black metal? Det er det neste jeg har lyst til å lage. 

Hvordan forholder Cantus Map seg til den inspirasjonen?
– Det er kanskje den kraften. Hun fikk noen ekstreme visjoner. Når man lager noe, er det jo en slags inspirasjon, som du kommer til eller som kommer til deg. Jeg tenker på det som noe magisk, rett og slett fordi jeg syns det er mye morsommere. Hæ, har jeg laget dette her? Det er jo helt sjukt. At det er litt rart og magisk, det som skjer. Jeg tenkte at hun fikk de visjonene – man kan velge å si at det er fra gud, mens en moderne kunstner ville kalt det inspirasjon. La oss si at det er det. Det lander et slags verdensbilde i deg, en måte å forholde seg til verden på. Når du jobber med kunst, er det en gryte av alt du har opplevd, det blir et avtrykk av det. Det er bare det at du har plassert det, eller samlet det, på en måte. Og det må noen gjøre for å forholde seg til livet. Den inspirasjonsgreia er fryktelig intens, også bare velger du å kalle det noe – inspirasjon, noe fra Gud, kosmos… det er et slags verdensbilde som presenteres. Verket er en reise som starter med at sansene vekkes. Det tenker jeg også i måten folk forholder seg til kunst på – om man skrur på sansene sine, kan man ta inn ekstremt mye. Bare se på… grønnfargen ute, når det er vår. Om du virkelig stirrer intenst på de grønnfargene, kan du bli helt koko – så man kan ikke gjøre det hele tiden, da blir du gal. Men da våkner du, det er da du virkelig våkner for å se verden. Sansene vekkes, og du ser hvor sinnssykt alt er, hvor vakkert og grusomt det er. Det er ikke religiøst, men det kunne vært det. 

Kanskje som en trip også.
– En trip også, ja. Som et sjamanrituale, en sånn trommereise. Det har jeg vært en del på, faktisk. 

Sangerne du har med deg her er gode kollegaer fra folk/country/americana-scenen. Hva gjorde at du hadde lyst til å lage noe sammen med dem?
– Noen av delene er ting jeg allerede lagde tilbake på bachelor-studiet. Jeg har gått og tenkt at jeg hadde lyst til å gjøre noe med det, og spurte meg selv hvem det var som sang bra og som jeg kunne tenke meg å gjøre noe med. Så tenkte jeg at, herregud, jeg kjenner jo masse bra folk som jeg på en måte er blitt plassert i den sjangeren med. Jeg er ikke alltid enig i den plasseringen for min egen del…

Jeg er ikke sjokkert, av en eller annen grunn.
– Nei, du er ikke det? Jeg ville aldri tenkt at jeg drev med country eller americana. Det gjør ikke så mye om folk tenker det, men jeg ville ikke definert meg selv som det. Men så har jeg blitt plassert der, og blitt kjent med veldig mange dyktige folk, blant annet de damene som er med her, som synger veldig bra og som var tilgjengelige. Også er de kjempepositive. 

Det er vel naturlig om alle artistene assosiert den såkalte nordicanascenen går sine egne veier, inn i ulike andre uttrykk som finnes og så videre. Det er vel det som skjer allerede.
– Ja. 

Dette er folk med variert bakgrunn, hvordan har det vært å jobbe med kormusikk med dem?
– Veldig kult, de har jo forskjellige stemmer. Jeg prøver å se på magen eller brystkassen deres, hvordan de forholder seg til pusten når de synger… det verket her er veldig fysisk, det er ikke så lett å synge. De er alter alle sammen, innenfor det spennet jeg synger selv. Det har vært greit. Men de har veldig forskjellig tone og tekstur. Malin Pettersen og Signe Marie Rustad har for eksempel ekstremt forskjellig klang i stemmen sin. Det er nesten så jeg ikke kan skjønne at de bruker det samme organet for å få ut lyden, det er veldig gøy å se, hahahaha! Og det er morsomt å høre dem adaptere teknikkene jeg har sunget inn selv, hvordan de løser det. Også lærer de kjempefort alle sammen. 

Det finnes mange korklanger – treffer man noe annet om man jobber med folk som er vant med å synge leadvokal, og dyrke en historiefortellende egenart, enn om man jobber med folk som har spesialisert seg på å synge nymusikk i kor?
– Ja, jeg tror det. Jeg syns det er mer spennende, du får identiteten til hver enkelt. Tonene vil skille seg ut også, det blir ikke bare tredimensjonalt, det blir tolvdimensjonalt eller noe, det er så mye informasjon der. 

Det kan virke som at moderne kormusikk er en fin inngangsport inn i moderne komponert musikk for folk. Om man hører stemmer gjøre noe snålt, er det kanskje mer relaterbart enn om man ser en merksnodig maskin eller noen instrumenter gjøre det.
– Ja, det tror jeg. Det er noe med at vi alle bærer på stemmer, at vi har tilgang på det. Og om det er masse forskjellige lyder som er vanskelig å plassere, kan du liksom alltid kjenne en stemme igjen. Det er noe å assosiere rundt. Det blir en personlighet i det, kanskje. 

Kristine Marie Aasvang. Foto: presse

Hører du mye på ny klassisk musikk?
– Jeg har ikke vært så flink til det. Jeg har inntrykk av at mye skjer innenfor spillmusikken, men jeg har ikke vært så flink til å oppsøke det.

Hvordan er det med dette verket, skal det fremføres flere ganger enn på Høstutstillingen?
– Jeg håper det, men det koster penger. Det har vært en byråkratisk utfordring å få dette til for min del, jeg har skrevet ekstremt mye søknader. Det optimale er jo om noen ønsker seg det, og inviterer oss til å fremføre det igjen. 

Ja, for det er ikke så romavhengig, eller avhengig av en spesifikk kontekst?
– Jeg tenker i hvert fall det. Det fine med Høstutstillingen er at det kommer masse forskjellige folk. At du får en mulighet til å kommunisere med veldig mange på kort tid, kanskje folk du ikke kjenner fra før av. Også kan det være en åpning til flere typer spillesteder, ikke bare scener, men andre rom, kirker og så videre. Dette har jeg brygget på i mange år, også sluttet jeg i mange prosjekter for å fokusere på det, for å få fortgang i ting. 

Men hva skjer fremover ellers?
– Jeg håper at verket blir fremført flere steder. Også kommer det en soloskive, og jeg har også veldig mye materiale jeg ikke har fått gitt ut ennå, som jeg håper jeg kan få sluppet. 

Fortell om skiva som kommer.
– Ti låter, på engelsk. Jeg vil kalle det “mørk folk”, men så kan man si at det er elementer fra country og americana…

…hvis man absolutt må!
– Hvis man må, ja, hahaha! Men det er jo hyggelig å ha publikumet fra den scenen. For meg er det uansett mørk folk. Det er ikke veldig glade tekster. Og det er masse deprimerende temaer i country også, men en av grunnene til at det er blitt som det er blitt er at jeg har reagert så innmari intenst på musikk selv, som liten. Dette er ting jeg føler kan kommunisere med folk på den samme måten. Jeg føler at det er veldig inderlig, og håper folk kan føle seg litt mindre ensomme. 

Er det noe gøy med det mørke også?
– Ja, det er en morbid humor i det. Det er mange kraftfulle bilder å ta av, dramatikk man ikke får levd ut i dagliglivet. I Dreamwalkers er det en låt som ender opp med at jeg skyter en fyr og stjeler dama hans, for eksempel. Det var kjempegøy. 

Men det er jo sånn empowerment-greier…
– Ja, men det er også veldig mye humor – da får man levd ut den dramatikken. Kanskje man kan se for seg følelsene sånn de er, sunget det, også blir det en katarsis. 

Hva er den mest grusomme historien på den neste skiva, om du skal nevne én?
– Jeg må tenke litt. Det er en ganske trist låt om å drikke for mye og være ensom. Når jeg synger den, kan jeg tenke, dette er sjukt trist. Det er kanskje en beskjed, om å ikke drikke for mye. 

En pekefinger?
– Ja, en liten pekefinger. Men andre får avgjøre. 

Kanskje du bare kan si at det korverket er nordicana det også.
– Ja, det kan jeg jo i grunnen gjøre. “Dette er popmusikk” – det er jo det Björk har gjort. Å bare insistere på det. Dette er sånn musikken er nå!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger