NTT: Marianna, Monk og Macca

Marianna Sangita om Moldejazzkonserten med Trondheim Jazzorkester, Petter Dalane deler sine Monk-favoritter, Jens Borge og konsertserien Utyske ønsker å høre fra deg og vi feirer Paul McCartneys åttiårsdag.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsremse om musikken og livet. Denne uken har vi både Marianna, Monk og McCartney, i tillegg til at vi avlegger Martinique i Stavanger et besøk, der konsertserien Utyske ønsker å høre fra deg om hva de skal booke. Bra greier!

Vi tar med oss at den originale tusenkunstneren Thomas Gunerius Foshaug Bergsten spiller med Thomas Bergstens Kosmos i kveld i St. Edmunds Church i Oslo – og at Motvindfestivalen allerede er i gang (les Arild R. Andersen om gårsdagens konsert med Kjetil Jerve her), og fortsetter på Nasjonal jazzscene AKA Victoria East i dag og i morgen med knallbookinger som Joshua Abrams Natural Information Society og Monk’s Casino – i tillegg til mye annet. Det blåser i det hele talt virkelig opp til festivalsommer nå – ikke alle steder blir det like godt mottatt, se f.eks. denne saken fra Hamar Arbeiderblad om en utescene på Jessnes:

Foto: Skjermdump fra H-A.no

Ouff, vi håper stemninga bedrer seg og går uansett videre – om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Jazznytt ekstramateriale: Marianna Sangita skaper monofon fest med Trondheim Jazzorkester

Marianna Sangita Røe. Foto: Marthe Amanda Vannebo

Et nytt Jazznytt har vært ute i noen uker nå – det kan fås i noen få bladkiosker her og der, eller ved å tegne fysisk og/eller digitalt abonnement her. Denne gangen er det Karin Krog på coveret – hun snakker med Terje Mosnes om hvilke låter hun liker å spille aller mest, og i tillegg skriver Tore Stavlund et essay om henne mens Audun Vinger har snakket med tre artister som følger i Karins eksperimentelle fotspor – Propan, Nothing Personal og Andrea Silvia Giordano. Men nummeret byr på andre godsaker også – jeg, altså blogghalvdel Filip, har for eksempel intervjuet Marianna Sangita Angeletaki Røe, vokalist, perkusjonist og låtskriver som i sommer skal spille splitter ny musikk med Trondheim Jazzorkester (TJO) på Molde Jazzfestival. Verket heter Σπίτι/Hjem, og benytter seg av en interessant og svært mangfoldig besetning hvor vi kan høre instrumenter som saxofon, tuba, fele, trommer, trekkspill, oud, kretansk laouto, bansuri, tablas, cello, hurdy gurdy, cajon og rammetrommer.

I intervjuet i Jazznytt forteller Marianna om hvordan interessen for monofon, altså enstemt musikk ble styrket gjennom besøk på den eiendommelige musikkskolen Labyrinth på Kreta, der den irske musikeren Ross Daly de siste 40 årene har bygd opp et særegent læringsmiljø for musikk bygd rundt maqamer, rammeverket for mye musikk fra midtøsten. Der traff hun også Efrén Lopez, som er blitt en nær musikalsk samarbeidspartner. De dannet duoen ON, som vi har snakket med Marianna om før her i NTT, da de ga ut den herlige EP’en TMI.

Det er alltid noe som havner på klippegulvet når vi gjør intervjuer til Jazznytt, og siden det snart er sommerferie og Moldejazz, byr vi her på et utvida utdrag fra intervjuet, om hva vi får høre på festivalen i sommer.

Du har med deg en fin gjeng, en annerledes versjon av Trondheim Jazzorkester enn vi har hørt før. Var det bevisst å snu ideen om TJO på hodet, eller var det bare folka du hadde lyst til å ha med?
– Det var begge deler. Jeg har vært heldig og vært med i Trondheim Jazzorkester før, både med Skrap, jeg var med i GURLS og jeg har vært vikar for Rohey i prosjektet til Alf Hulbækmo. Så jeg har sett hvordan det funker, og jeg har også sett hvem som blir med. Det er jo noen som er med ofte, og det er ikke noe gærent med det, men jeg tenkte, kom igjen, det finnes flere folk. Selv har jeg ikke studert ved noe konservatorie eller noe sånt, jeg har ikke gått på en jazzlinje. Så for meg føltes det som en mulighet til å kanskje få frem andre folk som ikke nødvendigvis kommer fra konservatoriemiljøene. For det går an å falle utenfor hvis man ikke kommer derfra. Jeg var heldig, jeg hadde et ganske stort nettverk, men jeg vet at det kan være vanskelig å komme inn i varmen. Det handler virkelig ikke om at folk ikke vil slippe deg inn. Det handler om at man ofte spiller med dem man har spilt med. Jeg har alltid vært veldig stolt av at jeg er multikulturell. Det har også medført mobbing og utestengning, jeg har opplevd å måtte roe ned min greske identitet fordi jeg ikke passa inn tidligere. De siste årene har jeg prøvd å ta inn den delen av meg selv i musikken også, og bare være stolt av det. Det mangfoldet har jeg savna i TJO, for jeg vet at det finnes folk som ikke er majoritetsnordmenn og som er dritbra musikere. Og det er interessant å prøve, bare for å se hva som skjer når folk som ikke har de samme referansene møtes. Det var litt sånn i Broen også, det at vi hadde veldig forskjellige interesser var det som gjorde det interessant. TJO har regler for sammensetningen av ensemblet. Minst 50% må være kvinner, minst 50% må være tilknytta Trondheim eller Jazzlinja. Man trenger ikke lage nye nedskrevne regler, kanskje, men jeg tenker det er på tide å ha i bakhodet at man også kan skape rom for andre mangfold med det bandet.

Siden Trondheim Jazzorkester endrer seg hele tiden, men med de reglene for rekrutteringen, og siden det har så mye oppmerksomhet, føles det jo et veldig kraftfullt “verktøy” for å påvirke måten norsk jazzscene henger sammen på.
– Ja, jeg tenkte at jeg er privilegert som får denne muligheten, og da vil jeg gi det til andre også. Jonas Cambien, for eksempel, har aldri vært med i jazzorkesteret før nå. Mira Thiruchelvam fra 9 Grader Nord er en helt rå musiker som spiller bansuri og har utdanning fra indisk klassisk musikk. Hun er kanskje ikke et innlysende valg. Sanskriti Shrestha har ikke vært med før, heller ikke Martin Langlie for den del. Jeg har med Risten Anine Gaup, en venninne av meg som joiker og er samisk, Johan Pavlovic på trekkspill. Kanskje dette prosjektet kan vise at det går an å utvide på den måten.

«Her er kartet jeg lagde over konserten før jeg begynte å skrive.» Foto: Marianna

Snakker dere om innpass i dette bandet?
– Hittil har vi bare hatt to dager med øving. Men jeg opplevde at det var en veldig bra energi, vi så på hverandre, spurte hverandre om de ulike instrumentene. Mira kan ikke lese vestlig notasjon, så hun hadde transkribert alt fra øret ned til hennes notasjon. Det i seg selv er veldig fett, å se hvordan den musikken ser ut. Sissel Vera Pettersen, som har vært med mange ganger før sa sikkert 10 ganger at det var godt å være med folk som ikke har vært med i TJO før, haha!

Da mente hun det sikkert!
– Ja, helt klart.

Hvordan blir din variant av stipendiatkonserten på Moldejazz?
– Det er på Teateret Vårt, men det skal være dansbart. Vi spiller halv ti, det skal være rom til å stå og stoler bakerst. Konserten er ganske lang, rammen er 1 time og 10, 1 time 15, men det kunne lett vært halvannen. Jeg har lyst til at folk skal kose seg, danse. Det er mye groovy greier.

Trondheim Jazzorkester-konserter kan noen ganger bære preg av at det er høyt budsjett og at det skal lages kunst, noe litt seriøst noe. Men så har du sånne ting som GURLS og TJO hvor du var med, og hvor ble det løst på en litt annen måte, jeg følte at Hanna Paulsberg gikk for noe som var groovy, fengende, en gøyal sommerkonsertopplevelse. Har du tenkt noe på hva andre har gjort og hvordan det står i en tradisjon?
– Jeg har for eksempel visst at jeg ikke vil at det skal være tung lysproduksjon og sånn. Det jeg lager her er ikke en sånn konsertopplevelse for meg. Jeg vil bare at det skal handle om musikken. Det er nice om en god lysdesigner kan lage inviterende lys, men det er ikke et sentralt element. Jeg har vært med i jazzorkesteret før og vet at det bare er fem øvingsdager – det er nesten ingenting. Jeg visste at jeg ikke ville ha noter, at det skulle bli en sånn konsert hvor du føler at musikerne nistirrer på arkene. Så det blir det ikke, jeg har laget musikk som er intuitiv nok til at folk skal kunne huske det. Jeg ville bruke minst mulig tid på å øve inn og mest mulig tid på å jobbe inn samspillet. Konserten på Molde kan være litt shaky, og jeg ville unngå det ved å fokusere mest mulig på samspillet. Så det er enkelt. Ingen kompliserte arr, veldig rett fram. Det verste jeg vet er å være på konserter der jeg må tenke på musikken, tenke på hva det er jeg skal skjønne sånn at jeg kan kicke på det. Jeg kan få kick på impro, noise, pop, rnb, alt mulig så lenge jeg ikke må tenke på det. Jeg ville ikke lage musikk som bare snakker til intellektet. Og det greier jeg vel ikke heller.

Men hvor lett er det å unngå trangen til eller følelsen av at man burde lage noe “kunstmusikk”?
– Jeg har ett stykke som jeg syns er veldig Trondheim Jazzorkester… litt Eirik Hegdal eller kanskje Trondheim Voices. Det kom også veldig intuitivt, det var bare en idé, men det er blitt veldig “skandinavisk jazz”, en kontrast til resten. I starten sleit jeg litt, jeg tenkte “Men jeg er ikke Eirik Hegdal… jeg klarer ikke arrangere sånn”. Men så hadde jeg gode venner som minnet meg om at jeg ikke skulle være Eirik, jeg skulle lage noe som var meg. Først tenkte jeg at jeg ikke passet i boksen, at jeg ikke greide å gi dem det jeg tenkte de forventet.

Men da jeg leste det du skulle gjøre, tenkte jeg at Trondheim Jazzorkester kanskje har lyst på en boks eller to til.
– Ja, og det har også likheter med ting de har gjort, kanskje det for eksempel er litt i retningen til det Alf skrev. Jeg opplevde den musikken som veldig direkte, jeg føler ikke at det er så mye “kunst” der. Det er bare genuint. Både Alfs og Hannas prosjekt var inspirerende å være med på. Da så jeg at det kunne gjøres annerledes. Dansbart.

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Du passet jo veldig godt inn i GURLS som erstatter for Rohey Talah, formidlingen av Hannas tekster passet veldig fint.
– Jeg tenkte det var jævlig store sko å fylle, Rohey er så rå. Jeg er ikke som henne, hun har en enorm frihet når det kommer til improvisering, et harmonisk overskudd. Men jeg tenkte at jeg bare måtte bidra med meg. Jeg kan ikke være henne.

Nei, hun er seg, men du traff virkelig humoren og det tøysete vulgære i hennes univers.
– Ja, det var frigjørende at jeg ikke hadde laget tekstene, for da kunne jeg bare leke med det.

Når jeg ser folksomme utgaver av TJO romstere muntert rundt på norske festivaler og klubber, får jeg assosiasjoner til et fotball-lag på danmarkstur eller noe sånt. Det virker som en veldig morsom ting å gjøre. Og jeg lurer på hvor mye av det som har å gjøre med alle kulturbærerne i bandet – tror du det blir sånn med en besetning hvor mange er nye?
– Ja, for jeg tror det er settingen og musikken. Når musikken er åpen og leken, så kan folk også være det, på en måte. På øving har jeg bedt om forslag, at folk skal by på seg selv, jeg vil at vi skal føre at musikken er vår, ikke at jeg er komponisten. Det er viktig at alle skal få tilhørighet. Sånn følte jeg at Hanna var også, selv om hun hadde veldig konkrete arrangementer. Men innenfor dem var folk veldig frie, og hun stoler også på musikerne. Det er viktig å gi tillit, da føler folk seg fri.

It’s MONK TIME

For litt ekstra inspirasjon inn mot festivalhelgen har vi fått pianist Petter Dalane, kjent fra Petters Festjam og plateaktuell med Øyvind Mathiesens smekre album Get Your Goat til å trekke frem noen favoritter fra Thelonious Monk. Take it away!

Monk lytte-tips:

I forbindelse med Monk’s Casino-konserten i Oslo er jeg blitt bedt om å anbefale noen Thelonious Monk-innspillinger, noe jeg spontant og gladelig takket ja til. Men når jeg først satt meg ned med oppgaven merket jeg fort at det sannelig ikke er lett å kun velge ut noen få spor fra en så innholdsrik diskografi som Monks. Jeg har derfor stilt meg spørsmålet om hva som vil være mest interessant å høre på i forkant av Monk’s Casino-konserten. Først var jeg inne på tanken å trekke frem noen av de mest karakteristiske og grundig gjennomarbeidede komposisjonene som for eksempel “Crepuscule With Nellie” og “Introspection”, fordi disse viser at Monk var en gjennomtenkt og systematisk musiker snarere enn eksentriker som bevisst spilte “rart”. (For mer om dette, sjekk ut dette intervjuet gjort av Robin Kelley (og naturligvis den eksepsjonelle biografien om Monk (også av Robin Kelley))).

Etter å ha tenkt mer, og sjekket ut Monks Casino-innspillinger, fant jeg derimot ut at det kanskje ville være mer interessant å velge ut innspillinger der fremførelsene er det sentrale, snarere enn grunnkomposisjonene. Et par råd Steve Lacy fikk av Monk, som man kan ha i bakhodet mens man lytter:

Stop playing all that bullshit, those weird notes, play the melody!
Make the drummer sound good.
What you don’t play can be more important than what you do.
Always leave them wanting more.
A genius is the one most like himself.

“Little Rootie Tootie” — innspilt 28 februar, 1959
Thelonious Monk — piano // Donald Byrd — trompet // Eddie Bert — trombone // Robert Northern — French horn // Jay McAllister — tuba // Phil Woods — altsaksofon // Charlie Rouse — tenorsaksofon // Pepper Adams — barytonsaksofon // Sam Jones — bass // Art Taylor — trommer

The Thelonious Monk Orchestra at Town Hall er nok den Monk-platen jeg har hørt mest på og liker best. Dette er første innspilling med Charlie Rouse, som kom til å spille med Monk de neste 11 årene. Mange foretrekker Coltrane og Johnny Griffin med Monk, men personlig synes jeg Charlie Rouse er en ener når det kommer til å forstå Monk og spille musikken hans på en måte som tjener helheten.

“Little Rootie Tootie” er dedikert til Monks sønn, og ble originalt innspilt i 1952. Idéen bak arrangementet skal ha oppstått under storbandøvelsene med arrangør Hall Overton og er beskrevet som følger i Kelleys biografi:

“The story begins at the keyboard, with Hall struggling with “Little Rootie Tootie” and Thelonious suggesting that he listen to the record to get it right. Overton puts the record on and they listen intently. When the song ends, Monk suddenly delclares: “Have the band play the whole thing, you know. The whole thing like it is” Hall agrees, fueling Monk’s enthusiasm. Thelonious then goes on to tell Overton to “take off the solo just like that. And the places where there is harmony you put harmony. And unison you know? Put harmony in those little places. You know. It gives it that free sound, sounds free. I’ll tell you, playing harmony all the way through makes it sound stiff.” (s 260)

“Jackie-Ing”, innspilt juni 1959
Thelonious Monk – piano // Thad Jones – kornett // Charlie Rouse – tenorsaksofon // Sam Jones – bass // Art Taylor – trommer

Jeg blir stadig i godt humør av denne innspillingen, som igjen er et godt eksempel på hvor god match Charlie Rouse og Monk var. Det svinger som bare det, og både solistene og rytmeseksjonen kommer til sin rett, uten at det egentlig skjer noe særlig radikalt dynamisk eller formmessig på noe tidspunkt. Monk sin komping og valg av voicinger er eksempler på en nøye gjennomtenkt- og arbeidet stil som i Monks hode ikke var rar, men (som han en gang skal ha svart på en oppfordring om å vise noen studenter et par av sine “weird chords”) “perfectly normal” og logisk.

Låten er dedikert til Monks niese som på dette tidspunktet var 19 år og hadde bestemt seg for å studere musikk. Da Monk fortalte henne at han hadde skrevet en sang til henne ble hun overbegeistret. Videre forteller hun: “Then he showed me this little half piece of paper. I was a little disappointed; the song was so short and simple. But when I heard it, it reminded me of the beginning of a song. I said to Thelonious, “It’s like an entrance, an opening. It’s like a royal statement”, and he said, as if it was some kind of epiphany; “That’s what it is.” (s. 269)

“Coming on the Hudson”, innspilt 8. august 1958
Thelonious Monk – piano // Johnny Griffin – tenorsaksofon // Ahmed Abdul-Malik – bass // Roy Haynes – trommer

Denne live-innspillingen fra Five Spot har jeg med først og fremst fordi jeg synes trommespillet til Roy Haynes er så utrolig vakkert og smakfullt. Det er også interessant fordi Johnny Griffins tilnærming til å spille Monk er så annerledes enn Charlie Rouse sin. I motsetning til Rouse som tilsynelatende er svært komfortabel med å nærmest spille kontrapunktisk med Monk, syntes Griffin det var vanskelig og begrensende. Til hans forsvar hadde Monk helt til siste liten håpet å få med seg Sonny Rollins (som han hadde øvd masse sammen med) på denne jobben, så Griffin måtte lære seg låtene på konsert uten noter. Griffin forteller:

“I found it difficult at times, I mean, DIFFICULT. I enjoyed playing with him, enjoyed playing his music, but when I’m playing my solo, for instance, the way his comping is so strong, playing his own music, that it’s almost like you are in a padded cell. (…) Any deviation, one note off, and you sound like you’re playing another tune and you’re not paying attention to what’s going on. And it’s so evident… There’s no space.” (s. 243)

Kilde
Kelley, R. D. G. (2009). Thelonious Monk – The life and times of an American original.

Noen andre interessante lenker for super-nerdene:

“Well You Needn’t” – Monk med Charlie Parker

“Monk’s Dream” (arr. B. Strayhorn) – Monk med Duke Ellington Orchestra

Monk liker Johnny Griffins bukser

Monk i studio sammen med Charlie Rouse

Lyst til å spille i Stavanger? Konsertserien Utyske kjører open call

Denne høsten starter konsertserien Utyske i Stavanger opp igjen etter en tids dvale, med konserter annenhver onsdag fra 28. September og utover. I den forbindelse har de kommet med en åpen utlysning om bidrag, på tvers av sjangere og breddegrader og alt mulig annet det går an å være på tvers av, antar vi. Det var en god anledning til å ringe Jens Borge, bassist og konsertarrangør, som vi tidligere har snakket med, både om initiativet Frijazz mot Rasisme og festivalen Jazzknappleik.

«Bildet jeg har er av meg og Paal Nilssen-Love. Kanskje du kan croppe ut ham,» spurte Jens Borge. Men er det ikke fint med begge to? Borge i t-skjorte og ungdomslue. Foto: Presse

Helt først, Jens, fortell litt om bakgrunnen til Utyske.
– Vi begynte i 2015. Eller var det 2016? Én av de to. Numusic-festivalen eksisterte ikke lenger, og det oppsto en følelse av at det ikke var nok diversitet her. Vi ville se andre ting enn det som ble presentert i Stavanger. Så det startet som festival, og et høydepunkt var da James Chance kom og spilte. Rett før pandemi gjorde vi det om til konsertserie, og så gikk ting til helvete. Vi lurte på om vi orket å holde på med dette, men vi har fortsatt. På Jæren uttales det “Utykkje”. Når vi booker nå er vi blitt ganske bevisste på å prøve å få noe som ikke hadde kommet til byen uansett om vi ikke hadde bedt dem spesifikt. Selv har jeg vært lydmann, arrangør, bartender og sjåfør på samme kvelden, bare fordi vi ønsker å få det til å gå rundt. Når vi fikk arrangørstøtte nå tenkte vi, faen heller, la oss lære av det visuelle kunstfeltet – la oss ha en åpen utlysning, og finne ut mer om det som koker der ute. Folk snakker jo mye om mangfold og inkludering i musikken, og det kan være vanskelig nok å gjøre noe med, men det betyr ikke at man ikke kan jobbe hardere. Nå når vi breiere og treffer folk vi aldri hadde kommet på å ringe til på egen hånd. Vi har satt sammen en komité som vurderer bidragene, men siden jeg hater frister og søknader har vi forsøkt å gjøre det enklest mulig. Det trenger ikke være sså jævlig omstendelig.

Hvordan er responsen så langt?
– Vi har fått ganske mange henvendelser og jævlig mye kult, det er kjekt å bli klar over helt andre ting. Det er en spennende prosess å være i, man booker på en annen måte. Her i provinsen er det ikke så jævlig stort utvalg, liksom. Utyske arrangeres på onsdager i oddetallsuker, slik at vi kanskje kan samarbeide med Blow Out eller Bergen Improklubb om ting. Ideelt sett kan noen fra det store utlandet komme hit og spille mandag i Trondheim, tirsdag i Oslo, onsdag i Stavanger og torsdag i Bergen. Vi har tatt kontakt med Aksel Røed i Bergen Improklubb og fantastiske Tine Hvidsten og løgnasen Ståle Solberg – eller jernet som vi kaller ham her i byen – ved Blow Out i Oslo. Det er enkle kår med å arrangere, det er på gulvet fra utøver til mottager.

Hvor viktig er det for musikere å også jobbe med å arrangere ting? Dette er jo noe som preger friimpro-kretser, kanskje mer enn en del andre deler av musikklivet.
– Jeg syns det er jævlig viktig å være på begge sider. Det handler om kontekst, du setter sykt mye mer pris på å komme et sted, å spise hjemme hos noen, å kunne vippe opp beina og slappe av når du også har fasilitert ting selv. I år har jeg jobbet for Maijazzen, og der er det en jævlig mye større produksjon – lange ridere med spissa ustyr krav. På jazzfestival blir mange musikere forjævlig bortskjemte. På Utyske har vi det vi har, og trenger du noe annet kan du låne mitt utstyr. Men for faen… så jævlig hipt er det ikke. Vi er ikke et stort konserthus eller noe.

Handler det også om at man, om man driver med “smal” musikk som dette, ikke kan vente på at noen av de store institusjonene nødvendigvis skal fatte interesse og programmere det du liker?
– Absolutt, det var ganske gøy da Paal Nilssen-Love bodde her i Stavanger under pandemien. Vi møttes veldig på det. Utyske prøver egentlig å være sjangerløse. Impro er en del av det vi driver med, men vi prøver å åpne opp de uttrykkene. Jeg HATER når folk snakker om “kvalitetssikring”. Det er et u-ord, hentet fra kulturbyråkratiet. Hva er kvalitet? Jakken jeg har på meg har en kvalitet… all musikk har en eller annen kvalitet ved seg selv, og hvis du ikke liker det, slå det av. Det ordet får jeg fnatt av. Men vi Må jo allikevel bedømme hva som skal få lov til å komme. Da må vi prøve å se dem i en kontekst, hvor lenge de har holdt på, hva de kommer fra og så videre. Men “kvalitetssikring” er faen meg et system for å holde folk nede.

Hahahahaha, beklager at jeg ler.
– Ja, men det ER jo det. Hvem kvalitetssikrer? Er kvalitetssikrerne blitt kvalitetssikra selv? Jeg vet hva folk tror de mener med det. Men ikke kom med den svadaen. Jeg blir altså så jævla forbanna.

Men om det ikke er “sjanger”, og ikke er “kvalitet”, hva er det som gjør noe til en “Utyske-booking”?

– Jeg er ikke alene om å booke det her, vi er en programkomite. Men selv liker jeg jo jævlig godt når folk mener noe, musikk som står for et eller annet. Men det er jo bare meg. Når jeg sitter og vektlegger ting vil jeg at det skal være genuint, at det passer tidsmessig – og, som sagt spørsmålet hvis ikke vi gjør det, hvem gjør det da? Det er så mange jazzarenaer rundt omkring i Norge, det er kult det og. Det er blitt så jævlig bredt, sjangerklammene er nesten blitt viska ut. Fuck it – om du har noe du driver på med, og tenker det hadde vært kult å spille i Stavanger, håper jeg du sender noe. Skal vi faenmeg ha noe annet enn Guns N’Roses og Mods i dene byen må vi ta tyren ved hornet og gjøre det selv. Utyske er jo politisk, det er en måte å delta på. Det er det samme med Frijazz mot Rasisme Jeg vil heller ha kakofoni og nonverbal kultur enn idiotien SIAN kommer med.

Det slår meg at “faen heller” liksom er grunnstemningen når jeg snakker med kulturengasjerte folk fra Stavanger. En konstant frustrasjon, det er som om dere har på dere en usynlig, kløete ullgenser som dere prøver å få av dere hele tiden.
– Jo, ja, men er det så jævla rart? Dette er en by på 130-140.000 innbyggere. Det var faenmeg 45.000 folk på Guns N’Roses i går! I Stavanger. De var på travbanen, der hester blir til lim og hvor det er IKEA. Helt åndssvakt. Jeg forstår at folk vil ha nostalgi. De lokale mediene hadde faenmeg minutt for minutt-dekning derfra! Eller kanskje det var låt for låt… nei. Med tanke på publikumstall tenker jeg det er kult om folk kommer og ser ting, men det legitimerer ikke konserten. Kulturen eksisterer både på tross og på vegne av sånne ting. Én promille av Stavangers befolkning er cirka 13 stykker. Om så mange kommer på en konsert – så fett! Treet falt i skogen uansett. Å faen, nå går faktisk Froddien fra Stavangerensemblet forbi meg mens jeg står her og snakker om nostalgi.

Du var med på å arrangere de første Frijazz mot Rasisme-demonstrasjonene. Siden har andre plukket opp stafettpinnen, da jeg intervjuet Anja Lauvdal om plateutgivelsen med det navnet fortalte hun at det også var blitt arrangert seminarer under samme navn. Hva tenker du om det?
– Anja Lauvdal er et eksemplarisk døme på hvordan en musiker og en kulturarbeider bør holde på… hun og hele den gjengen der er jævla bra. Jeg eier ikke rettighetene til å kalle noe for noe, jeg syns det bare er kult at folk kjører på. Det vi kaller frijazz var jo også et oppgjør med rasisme i utgangspunktet. Jeg skulle ønske det var mer representasjon, bedre kjønnsbalanse, at det var mulig for andre enn hvite middelklassemenn å utfolde seg kunstnerisk her i verden. Friheten ligger fremdeles et stykke fram i tid, men vi skal faenmeg legge til rette for det. Det er det viktigste. Jeg har ikke noen definisjonsmakt, men vi fikk også mange henvendelser fra folk som ville samarbeide om “frijazz mot det ene og det andre”. Sånn koker ikke jeg. Men det som Anja gjør og de som arrangerer kurs – faen så bra, det er jævlig løye at lydtøysing kan bli til kunst, hahaha! Jeg håper folk med helt andre forutsetninger finner ut at “hei, dette kan jeg også gjøre” og så får lov til det. Tenk – hold fast på pattene nå – om folk som var dårlige på å søke og bruke kulturbyråkratiet, folk fra trangere kår, fikk gasje og kunstnerstipend, fremfor dinosaurene som har solgt plater og får konsertmulighetene de peker på. Det er fint at det er årvåkne og bra folk som fra sin egen privilegerte posisjon kan prøve å dra standarden opp. Å ikke trekke stigen opp. Jeg anser det som en del av min kunstneriske praksis å få andre ting til å skje. Og at andre skal få lov til å være med på det. Jeg har vært jævlig opptatt av poesi i det siste, lest mye dikt. Jeg leste en analyse av et jævlig bra dikt av Tove Ditlevsen. Det var en dansk teolog som har en tese om at vi blir til i relasjonen til hverandre. Vi er mer sammensveisa enn vi tror. Med en gang vi gjør noe sammen, eller drar folk lenger, blir summen større, vi blir hippere. Det stiller jeg meg jævlig bak.

Åtte flotte av Paul McCartney (80)

Paul McCartney, sanger, komponist og multiinstrumentalist fra Liverpool, fyller 80 år denne helgen. Det feires på forskjellig vis over hele verden – det er kanskje ikke så mange biblioteker som blir stengt for allmuen, tvert imot vil nok helgen bli preget av at folk åpner dørene i sitt personlige minnebibliotek på vidt gap og finner frem en sang eller to, et album eller fem, som betyr litt ekstra for akkurat dem. Eller kanskje den beste feiringen av akkurat denne musikeren er å sjekke ut et av albumene som ligger der i skyggedalen under sekstitallets fjellmassiver, ting du ikke har hørt før, og sortere bagatellene, noveltyene og perlene i små hauger.

Blogghalvdel Vinger skriver om Maccas bursdag i D2, saken er generøst nok åpen for alle, enten du har abonnement eller ei. Og vi har da også skrevet om McCartney tidligere, du kan for eksempel ta en titt på dette essayet fra 2020 om sorg, surr og surrealisme i Paul McCartneys solokarriere (litt om rockebandet Beatles, hårvekst og bass-spillet hans og i det hele tatt er det også der). Men etter at Peter Jacksons Get Back-dokumentarserie kom i fjor, føles det også litt som at mye av dette må skrives på nytt igjen. For enten om du var McCartney-fan på forhånd eller ei, var det umulig å ikke se ham og de andre i et nytt lys. Om jeg skal tillate meg litt svogerforskning, virket det som at folk som tidligere hadde vurdert Lennon som viktigst av de to fikk en ny respekt for McCartney. Mange av de som alltid har veivet McCartney-fanen, derimot, syntes kanskje han nesten ble litt mye – det er noe manisk og hvileløst over måten han liksom insisterer på å hale musikk ut av gjengen. Dette er kun halvannen måned etter at White Album kom ut – og allikevel får du følelsen av at han nærmest føler at The Beatles er en fiasko, at de har tørket inn. Hvordan kan stumpene reddes? NEI NÅ SKAL DU HØRE: Den innlysende, eneste måten å er åpenbart å møtes i et kaldt lager-aktig lokale i januar måned og kverne ut en knallplate på et par ukers tid fra scratch, samtidig som man øver inn den første konserten på et par år og lager en banebrytende bakomfilm, regissert av en liten, innpåsliten sigarrøykende dandy. Du ser de innsunkne, utbrente blikkene rundt ham, særlig i den første, gustenbleke episoden. Man kan lure på om The Beatles hadde hatt et liv også på 70-tallet om de simpelthen hadde unnet seg en velfortjent ferie. Men det aller rareste er jo at de faktisk fikk til det de prøvde på, på et vis. Det tok bare litt tid.

Kanskje har bevisstheten om den helseskadelige intensiteten rundt The Beatles, det utmattende tempoet verden liksom foregår i når den kommer i kontakt med bandet som gjør at man i ettertid også oppdager nye verdier med alt det McCartney har gjort etterpå. Joda, det er lett å se hvordan det for mange må ha føltes som som et slags kunstnerisk svik at han gikk fra å lage Sgt. Pepper og Abbey Road til Wild Life, RAM og McCartney på et blunk, liksom en bryter ble skrudd av. Men i ettertid kan disse platene også føles som lettelser. Ikke like dirrende og viktig som det som kom før, men til gjengjeld har det kvaliteter vi kan finne frem til helt selv, i ro og mak. Det er nesten som et trylletriks, hvordan han på et blunk går fra å gi ut musikk som nesten alle har hørt, til å ha en diskografi som er full av Hæ, er dette McCartney?-øyeblikk.

For snart ti år siden slapp Bill Brewster miksen “Bill Brewster presents McCartney’s left” – en tribute to the often overlooked funky side of Paul McCartney. Der kommer raritetene på rekke og rad – alt sammen preget av en munter og ur-musikalsk lekenhet, enten det er det frapperende ekstrasporet “222” fra Memory Allmost Full eller den millenniums-Beck-aktige klassikeren “Check My Machine” fra McCartney II-tiden.

Vektleggingen av surrealismen hans, og den sjelfulle fliden han skrider til studioet med, føles typisk for McCartney-revivalen vi har opplevd de siste 10-15 årene. Gamle fyndord som nerve og råskap har måttet vike litt -det er noe med McCartneys selvlærte entusiasme for musikkens byggverk som nå oppleves som like genuint, like ekte, som “tre grep og sannheten”. Her i NTT syns vi selvsagt det er en seier for musikken. Men går det egentlig an, for et av de mest kjente og feirede menneskene på jordkloden å oppleve en revival? Kanskje er tanken om at han liksom var “ute” fra 70 til 2000-tallet, før han nå endelig har kommet til sin rett, for preget av hva musikkpressen skrev i denne perioden.

Dette var jo plater og singler som vitterlig ble elsket av svært mange mennesker – det er noe litt smått over å legge mer vekt på at en del rockskribenter syntes det var irriterende å se bilder av en blid McCartney som gir tommelen opp, liksom. Men det føles unektelig som at noe har skjedd. I sin D2-tekst er Audun inne på hvordan mye av det han sto for i musikken sin fra 70-tallet og utover – landlig trivsel, vegetarianisme og familieliv – har gått fra å være noe litt traust til å fremstå som mer tidsriktig og langt mindre giftig enn rock-hedonismen han ble anklaget for å vende seg bort fra. Samtidig, paradoksalt nok, er det satt flere streker rundt McCartneys rolle som den virkelige byløven på det seine sekstitallet – at det var han som levde livet i London, dro på samtidsmusikk-happenings og tok med seg essensiell avantgardistisk inspirasjon tilbake til Studio 2 i Abbey Road, alt sammen mens det var John som levde et døsig og småborgerlig forstadsliv.

Fremdeles føles det ikke så fryktelig lenge siden at Paul McCartney besøkte Valle Hovin midt på 2000-tallet. At han spilte en konsert vi ble mo i knærne av er vel ikke spesielt oppsiktvsekkende i dag. Det pussige å tenke tilbake på er at det helt åpenbart overrasket mange av oss hvor bra det var, og at det føltes som det var langt fra fullt inne på stadion. Husker jeg riktig, sto det billetthaier utenfor stadionet og solgte rabatterte billetter. Fremdeles var det kanskje ikke helt lov å bli gammel i rocken, og det å sjekke ut slike legacy-artister fremføre profesjonelle maraton-konserter føltes ikke ennå som en ting du måtte gjøre. Kun et par år senere hadde det vært helt utenkelig at den konserten ikke var utsolgt. Jeg tror man oppdaget to ting cirka samtidig: 1. Jøss, de er fremdeles ganske bra og 2. Dæven, det kan hende vi ikke har dem til evig tid.

Men akkurat når det gjelder Paul McCartney, kan det hende at den såkalte revivalen også har å gjøre med at det har tatt litt tid å virkelig få øye på de mange fascinerende paradoksene – de har liksom vært gjemt bak normaliteten, smilet og selvsagtheten. Begynner man å skrape på det, oppdager man det gåtefulle – hvordan kan for eksempel en «dårlig tekstforfatter» stå for så mange inspirerte tekstøyeblikk? Hvorfor spilte han sin kanskje beste bass på låtene til de andre medlemmene i Beatles? Hvordan får McCartney i studio de mest eksperimenterende og surrealistiske låtene sine til å høres ut som noe intimt og trygghetssøkenende? Hvordan kan det ha seg at en stolt autodidakt og ikke-noteleser blir så grunnleggende, nesten forskeraktig opptatt av melodikkens og harmonikkens byggestener, og utforsker den med en glød som merkes, selv på middels utgivelser? Og hvordan kan det ha seg at melodimagikeren jeg nettopp beskrev fremdeles er så glad i å skrive og spille inn sidrumpa bluespastisjer?

Under Get Back får vi som sagt se Pauls hardhet også, det blankpussede blikket som ikke viker, vi aner at det har vært umulig å stå i veien for viljen til denne mannen i veldig mange tiår, samme hvor godmodig og rundbøyelig hans offentlige image har vært. En følelse av at han hegner om noe – familie, utvalgte venner, en innerste privat sfære – med en kompromissløshet så gjennomført og ugjennomtrengelig at vi faktisk har kunnet tro han er en normal person. Det hefter med små fortellinger om ham som har fått illustrere hardheten – det er vel broren hans, Mike, som senere husker hvordan Paul reagerte på morens død med å umiddelbart spørre hva familien skulle gjøre med bortfallet av inntekten hennes. Noen tiår senere kom det famøse, tyggegummityggende og litt fraværende intervjuet utenfor et studio i London etter at Lennon ble drept («It’s a drag«). Men så kan man også titte på låtene han skriver, som gang på gang på gang på gang handler om trøst – «Hey Jude», «Blackbird», «Let it Be» – det er ingen stor låtskriver som har vært mer besatt av akkurat dette temaet.

Neste gang Sir Paul spiller konsert, er han åttiåring. Stemmen hans begynner virkelig å bære preg av det – det er noe rautete og hest over en del av fremføringene, særlig det rocka materialet. Kanskje, vil noen si, er det på tide at han gir seg som konsertartist. I så fall håper jeg at han fortsetter å sysle i studio, kanskje som sessionbassist, kanskje et instrumental-album? Det er alltid mer musikk der ute, noen nye nøtter å knekke. Fascinasjonen for hva melodier kan gjøre, eller hva en sang kan være, tar ikke slutt selv om han nok har skrevet sine største allerede. Mer enn noen sinne handler uansett det å like Paul McCartney om å feire det bugnende mangfoldet, snarere enn å hegne om en håndfull kanoniserte klassikere. Folk deler sine favoritter – og de kommer virkelig fra hele karrieren hans, froskesangen «We all stand together» og «Mull of Kintyre» har sine forkjempere, akkurat som «For no One» og «Helter Skelter». Musikksmak trenger ikke å være så trangt – og ser man tilbake på hva McCartney og ungdomsgjengen han sto for, helt fra inkluderingen av svisker som «A Taste of Honey» og «Till there was you» på sine tidlige album side om side med covere av jente-grupper og brunstige rhythm’n’blues-bangere, er vel kanskje denne pluralismen deres største og mest vedvarende triumf. Det er ikke så verst. Her kommer åtte låter fra Macca-katalogen som dere kan spille i helga:

1. “That Means A Lot” fra Anthology 2
Den ble skrevet i Help-tiden, og i Revolution in the Head skriver Ian MacDonald at dette var McCartneys mislykkede forsøk på å skrive en låt som ligna på “Ticket to Ride”, noe man forsåvidt kan høre i den distinkte Ringo-beaten. Men i dag er det mest slående den klangbadete, skimrende og tvers igjennom u-Beatleske lyden. Kanskje var det riktig å utelate den fra bandets andre film-soundtrack – men nå fremstår den som et fascinerende kikkhull inn i en av mange veier The Beatles valgte å ikke ta i disse årene – Love can be deep inside, love can be suicide.

2. “Every Little Thing” fra Beatles for Sale
Det er Lennon som synger – men låta er skrevet av McCartney på soverommet sitt i Wimpole Street, i et forsøk på å skrive bandets neste single etter A Hard Day’s Night. Han ble ikke fornøyd, og låta endte opp på side 2 av Beatles For Sale. Den er sånn sett et av mange eksempler på at Paul ikke alltid har vært den beste til å bedømme sitt eget arbeid – dette er ru og velarrangert perle i den tidlige Beatles-katalogen, med Ringo på deilige pauke-utropstegn på starten av refrengene, hvor Pauls hese harmonier liksom får Johns dobbeltrackede leadvokal til å lette fra jordoverflaten. Det er rart med det, når jeg hører på Beatles i dag føles de ofte på sitt mest visjonære like før de fikk tilgang på alle studioleketøyene, men fremdeles høres ut som et lite band med store tanker – det vi kan kalle Høy-Beatles-perioden, rundt 64 og 65. “Every Little Thing” er et godt eksempel.

3. “I am your singer” fra Wildlife
Takket være fjollete bagateller som “Bip Bop” fikk Wildlife hard medfart da den kom. Og den er virkelig ikke noe mesterverk i dag heller, men det blir vanskeligere og vanskeligere å skjønne hva folk ble så jævlig forbanna av – det er jo liksom bare et litt surrete indie-album, med noen store høydepunkt. Vidunderlige «Tomorrow» føles som en melodi få andre hadde tatt seg tid til å lete etter, “Dear Friend” har en sår og svulmende storhet i seg, der den går fra nakent bekjennende piano-ballade til en nesten John Barry-aktig studioekstravaganse. Jeg velger meg allikevel duetten med Linda på «I Am Your Singer». Versene høres ut som noe fra en helt annen katalog enn McCartney, mens refrengene levner liten tvil om hvem som har skrevet musikken – og når den er skrevet, for den del. McCartney har alltid hatt en særegen måte å være privat på – sånn blir det kanskje når du har vært blant verdens mest gjenkjennelige mennesker i 60 år. Han er ikke nødvendigvis en bekjennende låtskriver, selv om han med årene har blitt mer og mer meddelsom om hvor inspirasjonen til låtene kommer fra. Det er uansett noe spesielt nakent og fasadeløst over duetten han har med Linda her. Sangen hennes sender også assosiasjoner til både Nico og twee-sjangeren – i dag er det vanskelig å skjønne hvordan hun kunne vekke raseriet hun gjorde hos mange.

4. “Darkroom” fra McCartney II
McCartney II er blitt en av de store solo-Macca-utgivelsene, særlig hjulpet av det oppsiktsvekkende ekstramaterialet, låter som “Check My Machine” og ikke minst det ti minutter lange proto-baleariske eksperimentet “My Secret Friend”. Selve albumet inneholder også en rekke essensielle låter – både “Waterfalls” og “One of these days” er blant de mest rørende tingene han har skrevet, og starten med soveroms-nyveiv-klassikeren “Coming Up” og “Temporary Secretary” er blant karrierens beste plateåpninger. Den skakke og funky “Darkroom” fyller ut bildet – med vidunderlige lyder fra nyervervelsen Yamaha CS80 og ertende, erkemaccask tullevokal. På slutten er det som om han går lei, og låta går inn i dobbelt tempo før den plutselig er over. Dette var da også innspillinger han gjorde helt for seg selv, visstnok uten tanke på å gi det ut kommersiellt i det hele tatt. Der og da kan det sikkert ha føltes som en overflødighet – men det er også disse kvalitetene som gjør den essensiell i dag, den er et av de tydeligste eksemplene på den bugnende uferdigheten som preger soloproduksjonen hans på sitt beste.

5. “I’m Carrying” fra London Town
London Town, spilt inn i Abbey Road og i en båt ved Jomfruøyene, er en av mange McCartney-plater jeg har til gode å bli ordentlig kjent med, men et lite stykke uti første side kommer denne låta. Synger han rett og slett om pot her, to år før han blir arrestert for besittelse i Tokyo? Slettes ikke: “By dawn’s first light I’ll come back to your room again / With my carnation hidden by the packages / I’m carrying something / I’m carrying something for you”. En kis som kommer tilbake til den han elsker, det har vært en stund siden sist, men han bærer på kjærlighet i sitt indre og har favnen full av ikke-metaforiske pakker også. En typisk, kortfattet McCartney-tekst det der, i grunnen – men det er den litt slørete, steine vokal-fremføringen og den hørbare gnissingen i gitarstrengene som gjør låta.

6. “Calico Skies” fra Flaming Pie
Frank Michaelsen, Beatles-entusiast og tidvis bidragsyter i Jazznytts spalter, har påpekt at denne låta gir en smakebit på en vei Paul McCartney kunne ha valgt seg fra nittitallet og utover – en elder statesman og trubadur, som søkte seg mot akustiske og nesten tidløse arrangementer, passende for den fremskredne alderen. Slik gikk det dog ikke – Flaming Pies mest forglemmelige låter er jo bluesjammene som han simpelthen aldri går lei av å kverne ut, sånn er det bare. Men i låter som “Calico Skies”, “Little Willow” og den perfekte lille trallen “Great Day” får vi jo nesten et lite akustisk minialbum som kan måle seg med RAM i pur, landlig lykke. Flaming Pie er forøvrig, sammen med McCartney II, Flowers in the Dirt og Pipes of Peace, de albumene hvor arkiv-utgavene med ekstraspor virkelig er verdt å utforske – her får du for eksempel et helt album med hjemlige, intime kassegitardemoer som like gjerne kunne vært albumet, i tillegg til den bortgjemte åpenbaringen “Love come tumbling down”.

7. “It’s Not On” fra Pipes of Peace (Archive Edition)
Her kommer et eksempel på hva man kan finne om man roter rundt i ekstramaterialet på nyutgivelsene hans. Trass i gjestebesøk fra Michael Jackson havner Pipes of Peace gjerne i skyggen av søskenplata Tug of War. Kanskje hadde denne låta hjulpet om han hadde tatt den med? NEPPE. Men det er gøy å høre Paul McCartney høres ut som Ween.

8. “Martha My Dear” fra The Beatles
Jeg har lenge tenkt på en episodiske og surrealistiske Lennon-låta “Happiness is a warm gun” som et slags White Album i mikroformat. Her kommer stemningene, fra det akustiske og sjøsyke til det eksperimentelle og euforiske, tett på hverandre, klemt helt innerst på side A. Det tok en god stund før jeg oppdaget at den første låta på side B, Pauls “Martha My Dear”, faktisk fullfører tanken, der den går fra gammelmodig og spretten pianoballade over i muskuløs og munter rock, ispedd litt britisk messing-stemning og spøkelsesaktig stryk. Til sammen varer de to låtene 5 minutter og 15 sekunder, og på den tiden har man hørt omtrent alt man trenger å vite om bandets kanskje aller mest særegne utgivelse, og de to personene i bandets kjerne. Når man får vite at Martha var hunden til McCartney, har det nok vært manges første reaksjon at dette er typisk for Pauls overfladiskhet – å skrive en låt til bikkja si, liksom. Men så blir man sittende og lure – hvorfor har ikke FLERE låtskrivere skrevet til kjæledyrene sine?