NTT: Følg kicket!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredaglige musikkavis i digital strimmelform! Denne uken er det innspurt i moderskipet Jazznytt, og vi byr dermed kun på to saker: Et stort intervju med nestor og hedersprisvinner Erling Aksdal, i tillegg til en deilig blafring gjennom en av de flotteste musikktrykksakene som finnes i vår musikk. 

Vi har vært ute og reist siden sist – blogghalvdel Audun var innom Maijazz, og du kan lese hans rapport her. Jeg, altså blogghalvdel Filip, var på Jazzfest i Trondheim, og har forsøkt å sammenfatte noen av inntrykkene her. Før vi kommer til saken, kan vi jo nevne fem konserter fra uka som kommer: 

1. Den muntre og kloke bassisten Stian Andreas Egeland Andersen, eller Stian Andersen i kortform, har vi for eksempel kunnet høre med Harald Lassen, Holum Trio og Husmo HAV. Nå har han skrevet ny musikk hvor han forsøker å forene indie-emo-bakgrunnen med jazzkjærligheten. Neste torsdag tar han med seg to ordentlige racere, Martin M. A. Tonne på gitar og Axel Skalstad på trommer, og spiller på Café MIR.

2. Begge blogghalvdeler fikk sett funk-bandet Ghost-Note på festival forrige uke. Bandet, ledet an av Snarky Puppy-duoen Robert “Sput” Searight og Nate Werth, kan virkelig faget funk-folkefest. Nå står Oslo for tur – de spiller på Cosmopolite førstkommende søndag med bøs trombone, midi-altsaksofon og pottetett rytmeseksjon. 

3. Endelig, etter en utsettelse, er det dags for All Ears på Munch i Oslo. Programmet er fullt av internasjonale og norske krumtapper som setter frihet i musikk under all slags luper. Her kan du kan lese vårt intervju med Christian Winther, som har kuratert festivalen sammen med Natali Abrahamsen Garner og Anja Lauvdal. 

4. Hurra, Marthe Lea Band er ute og spiller! De musikalske skogvokterne besøker Trondheim Jazzforum neste tirsdag og Jazz på Munch på onsdag. 

5. Den sjelfulle stonerrockjazztrommeslager Ingvald André Vassbø har premiere på Full Earth neste uke. Hva driver det bandet med, spør du? JO, NÅ SKAL DU HØRE: Der forsøker Ingvald å forene Terry Rileys tape loop-eksperimenter med blytung fuzzrock. Orglete og høylytt! Torsdag 26. Mai spiller de på Blå, med Henriette Eilertsen som (formodentlig) kontrasterende support. Les vårt intervju med Ingvald her!

6. Til ære for blogghalvdel Audun som sitter og hamrer på tastaturet så busta fyker rett bortenfor meg på Jazznyttkontoret i skrivende stund, nevner jeg til slutt at Håkon Kornstad Trio spiller på Hadeland Jazzforum i kveld. Det borger for idyll. 

Vi setter i gang! Om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. 

Vi jazzer

I Europa nå er det få steder med like fristende aktivitetsnivå som i Finland. Miljøet rundt plateselskapet, platebutikken og det strålende papirmagasinet We Jazz er rett og slett meget friskt og inspirerende. De har allerede utgitt ett av årets beste album fra Koma Saxo, i alle fall er «Närhet» bortimot årets fineste låt. Vi mottok nylig en flott pakke fra finskegjengen, enten var det medgift til NATO-søknaden eller så var det takk for sist da vi hadde intervju med innehaver, redaktør og produsent Matti Nives. Her var blant annet store utgivelser fra fjoråret som Linda Fredriksons prisvinnende album «Juniper», men også noen helt nye.

Den rutinerte trioen til pianist Joona Toivanen har et overraskende allsidig sound på sin nye plate Both Only, deres første for selskapet. Vi går fra rytmisk utfordrende konstruksjoner til mer lyriske flater. Lillebror Tapani Toivanen modellerer noen meget taktile basslinjer og gnissende stryk, mens norgesvennen Olavi Louhivuori (bl.a. for sitt arbeid med Mats Eilertsen) på trommer, knokler det godt til.

Noe mer konvensjonelt i formen er ortografisk utfordrende OK:KO, en kvartett som er ute med sitt tredje album Liesu. Bass, trommer, piano og tenorsaksofon i et dynamisk men alltid melodisk landskap, inspirert av musikernes rurale oppvekst. Nåvel, det låter da ganske urbant, gjør det ikke? Kan hende dette vil falle i smak hos de mer tradisjonsbærende unge leserne våre? Hyggelige greier er det uansett.

Men ingenting slår bladet deres, det engelskspråklige magasinet som endrer navn fra utgave til utgave, denne gang oppkalt etter Joe Henderson-albumet av samme navn fra 1968. Saksofofonisten er nummerets coverstory, med en inspirerende featureartikkel skrevet av Daniel Spicer som omhandler de friske platene han utga for Blue Note og Milestone på 60- og 70-tallet. Vi får en herlig visuell gjennomgang av kunstobjektene platene og etikettene på ESP-DISK var, det er fotoessays og reportasjer fra nåtid og fortid både fra Tokyo, Lissabon og Donetsk-regionen. Også pirrende er dypdykket i obskur smooth jazz, fra de artistene som ikke solgte stort, men her er også fersk og viktig jazz fra labelet International Anthem, aktive Ben Lamar Gay, og han som har utgitt en av årets vakreste internasjonale skiver, vibrafonisten Joel Ross. Noen anmeldelser er det også plass til, men dette handler mest om å dyrke kicket og gi seg selv og lesere tid til å dykke ned i jazzens fascinerende dyp – i herlig design. Anbefales kraftig, det er søren meg ikke lenge før sommernummeret kommer heller. Kjøp på Bandcamp eller bli abonnent av det samtidig som du fornyer med Jazznytt!

 

Dyrking av nyskapning er forfeilet, dyrking av kicket er essensielt: Erling Aksdal om prisvinning, pedagogikk og presseklisjeer 

Norsk jazz får en egen prisutdeling til neste år – den heter simpelthen Jazzprisen, og vil arrangeres for første gang i april neste år under Norsk jazzforums landsmøte i jazzbyen Skien. Der vil Buddy-prisen, Storbandprisen og Årets Jazzklubb deles ut – i tillegg vil flere nye priser som dekker et større omfang av det norske jazzmiljøet deles ut. Hvem vet, om de spør pent kan de sikkert få dele ut Spellemann også. Jazzforum har til og med fått med seg NRK på laget – så dette kan kanskje bli interessant å følge? 

Det som er mest interessant her og nå, er at man i forbindelse med lanseringen av Jazzprisen også utdelte en helt ny æresbevisning. Den aller første Hedersprisen ble under Jazzfest i Trondheim tildelt Erling Aksdal for hans rolle i jazz-Norge som pedagog, organisator og musiker. 

Hedersprisvinner Erling Aksdal med styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. Foto: Arne Hauge/Norsk jazzforum

Aksdal har vært styremedlem i Europeisk musikkråd (EMC) og i Europeisk konservatorieunion (AEC). Han grunnla en plattform som het pop jazz PJP, som er en årlig konferanse i AEC, og mastergradssamarbeidet EUJAM mellom konservatoriene i Berlin, Paris, Amsterdam, København, og NTNU Jazzlinja i Trondheim. I tillegg har han spilt med et utall norske jazzmusikere og internasjonale navn som James Moody, Chet Baker, Harold Land, Jerome Richardson, Ted Curson, Elvin Jones, Lee Konitz, Warne Marsh, Ted Kotic, Jerry Bergonzi, Bob Mover, Bernt Rosengren, Krister Andersson, Jan Allan og Kevin Dean.

Puh! 

Men sist men slettes ikke minst: For svært mange musikere er han en avholdt pedagog og inspirator. En markant stemme i utallige diskusjoner om musikkpedagogikk og, i forlengelse av det kan man kanskje si, hva det vil si å være (jazz)musiker i dag. Pris eller ei, det var uansett på tide å ta en prat, syntes vi. 

Gratulerer!
– Jo, takk for det. 

Aksdal tatt på senga. Foto: Arne Hauge/Norsk jazzforum

Er en slik pris en anledning til å se seg tilbake og gjøre en slags oppsummering? Eller tenker man på andre ting?
– Det er fortsatt ferskt, og det var veldig overraskende – jeg ble helt tatt på senga. Prinsipielt har jeg ikke så mye til overs for sånne priser. Ikke fordi folka som får det ikke fortjener det, men fordi det er forferdelig mange som fortjener det som ikke får en pris. De fleste sånne utdelinger er resultat av at noen har satt i gang en kampanje, og det kan fort bli urettferdig. Men jeg ble veldig rørt og glad. Det er kanskje litt lettere å dø etter å ha fått en sånn pris? Det største ved denne begivenheten var den innsatsen mange, ikke minst studentene, hadde gjort for å feire meg med en konsert i fullsatt Kammersal (som jeg naivt og godtroende ble dratt med til under andre flagg). Der hadde studentene transkribert og innstudert store deler av mitt jubileumsverk til Moldefestivalens 20-årsjubileum i 1980 fra NRK-arkivet (altså TV-sendingen) for stort orkester, transkribert en av mine pianosoloer, orkestrert den, og innstudert det hele midt i oppkjøringa til Jazzfest og andre oppgaver. I tillegg hadde solistene planka de soloene som ble spilt. Dette er ukesvis med ubetalt arbeid. Uten prisen hadde dette neppe skjedd. Men hva skal man med pris når slikt skjer? Vanvittig rørende!

Studentene hyller Aksdal. Foto: Arne Hauge/Norsk jazzforum

Når var det du skjønte at lærergjerningen var en del av livet ditt?
– Det har jeg aldri tenkt over. Jeg hadde aldri noen tanke om å bli lærer noensinne, det er bare noe som har skjedd. Jeg har også tenkt at det å jobbe med gehør er en del av det å jobbe med musikk og at det å jobbe med andre musikere er å lære. Det handler mer om kameratlæring, den som er blant likesinnede og jevnbyrdige, enn mesterlæring – peer to peer learning. Da blir alt så musikantisk at det ikke nødvendigvis har med en eksplisitt pedagogikk å gjøre. Det å jobbe med musikk borte fra instrumentet, har vært veldig viktig. Og det er en idé som er blitt mer og mer utvikla med tiden. 

Sammen med Mattias Solli og John Pål Inderberg har du også skrevet en forskningsartikkel basert på praksisen ved Jazzlinja. Hva er betydningen av det?
– Det har jeg ønska lenge. Jeg har en slags akademisk legning, og selv om jeg ikke har gjort mye akademisk, tror jeg på verdien av arbeidet med å underbygge påstander. Det blir for teit å bare si at metoden virker, dermed basta. Jeg har alltid ønsket å finne begrunnelser, og i artikkelen har vi forsøkt å finne støtte i annen forskning. Nå kan den imøtegås på akademisk grunnlag snarere enn at det skal være en påstandsbasert oppfatning. Jeg har et sterkt inntrykk av at musikkpedagogisk forskning går opp den samme løypa hele tiden, det er lite bevegelse. Vi forsøker å adressere den kroppsliggjorte musikalitetsutviklingen. Det er neglisjert område, og et bør ikke få stå uberørt. Det har vært en av grunnene til å gjøre det. Kanskje det er noe som kan vekke noen andre til å gå inn i det. 

Hadde det vært mulig å opprette Jazzlinja med den metoden deres og synet på læring i dag?
– Ja, det tror jeg faktisk. Så lenge det eksisterer utøvende kunstnerutdanninger, både som selvstendige institusjoner og på høyskoler og universiteter, tror jeg det hadde gått. Det er faktisk en stor frihet, også i dag. Men det er ofte de gærne folka som begynner med det, de som har kvalifisert seg gjennom mer tradisjonelle måter å forholde seg til kunnskap på. Kanskje det ikke ville skjedd på samme måte av den grunn, men generelt tror jeg kanskje rommet er større nå. I forbindelse med prisoverrekkelsen holdt rektor ved NTNU en tale som tydelig viste at det er rom!

Jeg husker jeg så et intervju med deg under Moldejazz i 2019, og da sa du noe sånt som at selv om dere ikke legger dere opp i hva slags musikk studentene er opptatt av, er det enklere å lære bort det dere skal lære dem om de er opptatt av visse former for jazz – kan du forklare litt hva du legger i det?
– Det var en litt feilaktig oppsummering, det var ikke det jeg sa. Jeg sa at når de orienterer seg mot musikk med en viss kompleksitet, så er det ofte mer læring der enn om musikken er altfor enkel eller altfor åpen. For å ta hele regla: Vi styrer ikke hva ungdommen er opptatt av. Trender sprer seg gjerne som ild i tørt gress i ungdomsmiljøer, også lokale trender i læringsmiljøet, og det er verken mulig eller hensiktsmessig å kontrollere. Kilden til læring ligger jo nettopp i den lysten som slike trender representerer. Men jeg må innrømme at jeg ofte føler en lettelse når trenden er i retning av mer tradisjonsspråk med en viss kompleksitet og struktur, og ikke popmusikk eller friimpro. Ikke fordi det har noe med sjangerpreferanser å gjøre i det hele tatt, men fordi læringsutbyttet kan bli langt større, og studentene kan utvikle en beredskap for større utfordringer senere, når det store trendkicket avtar og noe annet kommer i dets sted. I friimpro er det lett å skjule sine mangler, og popmusikken er ofte mer utfordrende på attributt-planet og mindre på struktur-planet. For å utvikle sanntidsgenererende musikalitet, som jo er hele poenget, er det viktig å få erfaring med å beherske stram kompleksitet. Når det er sagt, er det viktig å ile til med at jeg oppmuntrer alle som ønsker det (og de som ikke ønsker det også) å skaffe seg erfaring med så mye forskjellig musikk som mulig. Sjøl har jeg spilt i pop-band og drevet med friimpro siden tidlig på 70-tallet, og synes det er topp. Det viktigste er at man fordyper seg. Du blir ikke bedre i fransk av å lære deg kinesisk og omvendt. 

Erling Aksdal foreleser under jazzkonferansen Jazz Summit i Trondheim i 2012. Foto: Terje Mosnes

Mange musikere som har gått på Jazzlinja siterer deg på forfølg kicket, eventuelt følg kicket – er det en livslærdom der, eller handler det om den spesifikke læringssituasjonen?
– Man må forutsette at kicket ikke bare er et øyeblikkskick, at det ligger dypere. Det begynte med at jeg sa det til Stian Carstensen. Jeg hadde sagt det før også, men han har sitert meg ofte. Det var da han lurte på om det gikk an å ha kick på bulgarsk folkemusikk i en jazzutdanning. Selvfølgelig gjør det det. Å forfølge kicket handler om læringsmetodikk. Vi bruker førstespråkslæringsanalogien. Og det er ikke tvil om at babyen har et kick. Det er et fokus uten like på å bli en del av det kommunikative fellesskap som språket er. Kicket er viktig fordi det blir dybdelæring av det. Om du følger instruksjon blir læringen mye tyngre. Kick er ikke annet enn motivasjon, og motivasjon gir fokus, og fokus er det aller beste for læring. Du kan si at det er et slags livsmotto også, men jeg vil ikke være noen guru på livet, det ville bli for teit. Men jeg tror jo at det gjelder for all læring. Hvis du har et kick og forfølger det, og gjør det sammen med andre og deler det i kollegiale læringsmiljø, er det garantert effektivt. Å komme deisende med pensum og studieplaner ville være å legge en demper på det. 

Jeg snakket med en lærer ved Jazzlinja som mente at det kanskje var en viss tendens til at studenter nå for tiden ønsket litt tydeligere beskjeder om hva de skulle lære. Er det en forskjell på generasjoner der?
– Det er jo veldig mange studenter som ønsker feedback, både på estetikk og håndverk. Litt kan de få, men jeg tenker at de estetiske valgene er personlige. De må ta dem selv. Hvis de følger med, finner de ut av det. Når det gjelder instrumentalt håndverk går det an å gi masse tips eller anbefalinger. Men instrumentet er ikke det sentrale i vår utvikling, selv om det hører med. Det er veldig mange som vil ha shortcuts, særlig på komposisjon og arrangering. De ønsker å lære metoder. Ikke noe i veien med det. Jeg har kalt det den primære og sekundære kunnskapsbasen. Den primære er den klingende musikken, og tilgangen til den er gjennom auditiv og kroppsliggjort imitasjon, planking, mens den sekundære er teori, metoder, notasjon osv. Det er ingenting i veien med teori, arrangeringsteknikker, you name it. Men den store feilen er undervisning i den sekundære basen uten at den primære er etablert i barnet eller studentens kropp og sinn. Da gjør man studenten en forferdelig bjørnetjeneste. Å fokusere på instrument, teori og så videre når det klingende musikkspråket skal læres er veldig, veldig feil, altså. Men om det er på plass, om språklæringen har funnet sted, er det ingen ende på hvor langt du kan gå i systematiseringen. Dette handler jo om kunst – også i den forstand at det er kunstig. Det er lov å konstruere. Man kan være superintuitiv eller superkonstruktivistisk, det er ingen grenser. Forutsetningen må være at du kan leve i musikkspråket som er ditt. Å kunne tale ditt eget musikalske språk med dine egne musikalske setninger. Når du kan det, kan du dekonstruere og konstruere så mye du vil. Men barn lærer ikke norsk av å lese grammatikk, for å si det sånn. Og det betyr ikke at det er noe feil med grammatikk, bare hvor grammatikken plasseres i læringsprosessen. Jeg må også få si at å besitte kunnskap i primærbasen ikke er noe vi går rundt og opplever som noe eksplisitt. Det er som med morsmålet, vi vet ikke hvordan vi lærte det, vi tenker ikke på det når vi bruker det, og vi tar det for gitt. Mange musikklærere er derfor ikke seg bevisst at de besitter noe som eleven/studenten ikke har, og underviser i saker de selv er opptatt av nå. Dermed stimuleres ikke studenten til de viktigste musikalske læringserfaringene, og tror at man kan nærme seg lærerens musikalitet ved å delta i det læreren er opptatt av nå. Det går ikke alltid bra.

Erling Aksdal under Petters festjam under Jazzfest 10. mai. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Når ble du dratt mot jazzen?
– Tidlig. Faren min tok litt timer her og der, på hobbybasis. Jeg hørte han satt og klimpra litt, og så var det noen skiver hjemme. Jeg bodde i Molde, og Øistein Ringstad var ofte restaurantpianist der, han ble av og til igjen etter at Moldejazz var over og spilte på Alexandra hotell. Da hyret faren min ham til timer. Jeg snakket med Øistein mange år senere og da husket han en åtteåring som fulgte med på undervisningen fra bak en persienne. Min far var tannlege – “Han fiksa grinda mi og jeg fiksa korda hans”, sa Ringstad om arbeidsdelingen. Jeg spilte saksofon i skolekorps og faren min hadde forskjellige trioplater. Så jeg spilte saxofon med Erroll Garner Trio som komp som 11-åring, det var artig og fint, og har nok betydd mye mer for min musikalitetsutvikling enn alle årene med utdanning seinere. Så jeg forfulgte kicket, og det ballet på seg. Foreldrene mine hadde et foto av meg da jeg satt og spilte piano etter sangboka da jeg var tre år gammel. De sa at jeg så på bildene hvilke sanger det gjalt, og da kunne jeg spille dem. Det ble det noen få og lite givende pianotimer i barndom og ungdom, men egentlig begynte jeg ikke å studere musikk før jeg var 24 år gammel. Jeg hadde vært musiker en god stund før det. Det dukket opp noen personer som dro meg med. Jeg var ung da jeg spilte med Paul Weeden, han var veldig positiv og oppmuntrende, gjorde det artig å spelle. Så flyttet Torgrim Sollid til Molde. Jeg hadde begynt å studere psykologi i Bergen og fikk noen ventesesmester før embedsstudiet hvor han shanghaiet meg til en lærerjobb på spesialskoleavdelinga ved Opdøl sjukehus i Molde, der han jobba. Da spilte vi hele tiden. Vi drev Storyville jazzklubb som på den tiden hadde 5000 medlemmer og fire arrangementer i uka! Torgrim var en skikkelig inspirator for meg den gangen. Det var nok litt gjensidig, vi drev med all verdens ting fra friimprovisasjon til teatermusikk, fordypet oss i Ornette Coleman bl.a., startet med en ganske så spesiell musikkterapi, og hadde gjesteroller bl.a. på Dikemark. Vi forfattet også en del tekster på dette.  

Etter Molde var jeg frilansmusiker i Oslo i flere år. Spilte mye på Club 7, et sted man kunne henge hele dagen, øve og spelle og være blant kolleger også utenom jobb. Paul Weeden var en del av dette, og han oppmuntret meg til å søke Club7-stipendet for å studere ved Berklee College of Music i Boston. Så gjorde jeg det, fikk stipend og dro til USA. Det skulle være for et halvt år, men det ble til nesten åtte. Jeg forelska meg, skjønner du, og da var den enkleste løsninga på oppholdstillatelse å studere. Det endte med Professional Diploma fra Berklee og to mastergrader fra New England Conservatory, en i Jazz Studies og én i Composition. Etter at jeg kom tilbake til Oslo, jobbet jeg på NMH noen år, faktisk i den posisjonen som Torgrim Sollid seinere skulle havne i og utvikle, men hadde aldri planer om å gjøre noe mer ut av det. I 1990 ringte Bjørn Alterhaug, som jeg hadde spilt med siden tidlig 70-tall og lurte om jeg kunne være vikar for ham på Universitetet i Trondheim mens han hadde sabbatsår. Da dro jeg hit, og siden har jeg vært her. Samtidig fikk John Pål Inderberg, som jeg også har spilt med siden tidlig 70-tall, meg inn som lærer på Jazzlinja i Trondheim. Og så ble det mekka en stilling til meg der. Masse tilfeldigheter hele veien og mange viktige personer. Men slik er vel livet til de fleste?

Du nevner 5000 medlemmer i Storyville – det er stort! Hvordan ser du på den musikalske virkeligheten og mulighet for å drive med ulike former for “kunstmusikk” for nyutdannede i dag?
– Nei, jeg tror alt er mulig. Vi sier gjerne at våre kandidater ikke utdannes til et arbeidsmarked, men til å skape sitt eget arbeidsmarked. Jeg tror det kan bli et omfang på det som gjør at det er mulig å leve av det. Da må man inn i en såkalt porteføljekarriere, at det er flere bein å stå på. At du holder på med alt mulig, men gjerne innenfor musikk. Det viser undersøkelser også, at folk blir i musikken, men på mangfoldig vis – litt pedagog, litt kulturarbeider, forskjellige typer musikere. På bakkenivået kan man få til ting ut ifra ganske minimale forutsetninger, uavhengig av store samfunnsmessige og kulturelle trender, som går i stikk motsatt retning. Det er mer mangfold nå enn det har vært før, men det meste som utgjør mangfoldet oppleves marginalisert. Jeg tenker at det er veldig mye potensial på bakkenivå, å lage nisjeting som fungerer som får oppmerksomhet nok til at du kommer over bærekraftsterskelen. Det er en ting som er blitt glemt i måten vi begrunner norsk kulturpolitikk – vi er et bittelite land, og vi vil ha mangfold. Det betyr at veldig mye som er smått ikke er bærekraftig. I større land kan det lille bli stort nok. Det er derfor vi er avhengig av et subsidiert kulturliv. Det blir ofte glemt. Det er grunnleggende mangfoldsproblematikk som ligger i bunn, og som bør gjøres eksplisitt igjen. Det er et mye sterkere argument enn tanker om hva som er rettferdig mellom sjangere, kunstformer etc. Det er en policy der som nesten alle partier kan gå god for. Det kunne ligge i spørsmålet ditt om det er riktig å utdanne folk uten et arbeidsmarked å gå til. Men jeg svarte forsåvidt på det også. Og jeg tror faktisk det er mulig å skape sitt eget marked, du ser hvordan folk drar i gang ting, og så er det mulig å kunne fortsette. Det blomstrer jo opp småmiljøer, klubber og aktiviter. Det er absolutt mulig, tenker jeg. Og det er nødvendig, for ellers blir alt bare en viss type kultur, flertallskulturen, monokulturen.

Og vi lever kanskje i en litt spaltet tid hvor også flertallskulturen, det “brede” oppleves som én nisje blant mange, riktignok en stor en.
– Ja, det er vanskelig å snakke om det der. Da jeg var yngre var det faktisk mye mer sjangerfanatisme og mye tettere skott. Det er mer glidende overganger nå. Ekskluderingsmekanismer ligger i alle sjangere. Mote og myte kaller jeg det – det er det som er drivende i verdsetting av ting. Har det moteverdi, går det langt inn i nye jazzmijøer. Myteverdi går inn både i det nye og i det gamle. Jeg vet ikke hvor ofte musikkjournalister har brukt skapt sitt eget unike univers, herregud.
Jakten på nyskaping er helt på trynet. Det som følger nå, skrev jeg for en tid tilbake, men har lyst til å bli sitert på det her:
«I kunst er innovasjon et fenomen, ikke en verdi. Individuelle kunstnere og kunstneriske bevegelser kan ha innovasjon som en verdi. Det gjør ikke innovasjon til en kjerneverdi i all kunst. Innovasjon er en lånt verdi fra vitenskap og teknologi, hvor det utvilsomt er en kjerneverdi. Modernismen i kunsten adopterte denne verdien, men kan lett settes i kategorien «kunstneriske bevegelser som holder innovasjon som en kjerneverdi.»
Kultur og kunsts hovedfunksjon er å skape sammenheng og kontekst. De skaper og utfordrer mening, men er bare nyskapende når de er det.
Det er foreslått et skille mellom kunst og kultur som er mellom tradisjon, sammenheng og det å utfordre disse. I den forstand har kultur og kunst sprikende formål. Men å utfordre er ikke det samme som å nyskape.

Å ta vare på tradisjonen er ikke å tilbe asken, men å verne om flammen (tilskrevet Gustav Mahler, men egentlig en parafrase av en tekst av Jean Jaurès).»

Likevel skal man ta imot nyskapning med glede, det er flott at det finnes. Det er umulig å være mot nyskapning. Men man kan ikke for eksempel styre kulturpolitikken deretter, at det skal skapes ny kunst, som om det var forskning. Det er tullete! Et bredt og mangfoldig kunst- og kulturliv er det pengene skal gå til. Det vil alltid være noen som driver med nyskapning, det ligger implisitt i kunstens natur og mekanismer. Men det er så mye som ikke behøver å være nyskapende. Ikke minst gjelder det i sanntidsgenerert musikk. Det er som språket – man bruker de samme ordene, men det er ny mening i ny kontekst, konteksten gjør det ferskt. Det er noe her som har gått litt av hengslene. Jeg mener at ordet nyskapning må ut av Kulturrådets og Kulturdepartementets vokabular. Jeg er ikke ute etter å rakke ned på det nye, tvert om. Poenget er mer at vi ikke må skape problemer for kunsten ved å tillegge den falske verdier. Idéen om at det er en evolusjon i kunsten og at den må oppmuntres gjennom krav til innovasjon, er en konstruksjon. 

Når man opplever improvisert musikk live, skjer jo all musikk nå uansett hvordan den høres ut.
– Ja. Og derfor er det større rom enn man skulle tro. Å kreve at kunst skal ha annen nyhetsverdi kan føre til at vi får en påfunnskultur. I verste fall blir kunsten marginalisert av det. Vi ser det veldig tydelig i akademia når det gjelder Artistic Research. Det er påfunnene som gir stipender.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger