NTT: La oss møtes i Fieh-tiden

To takes og ei kokle: Spor for Spor på Fiehs In the Sun In the Rain 

Fieh spiller slippkonsert på Gig Dipper forrige fredag, uten koordinerte klesplagg. 

I slutten av forrige uke kom In the Sun In the Rain, andreplaten til Fieh, ut. Det er ingen vits i å legge skjul på at dette er et av bandene i dag som gjør NTT-redaksjonen litt ekstra begeistret. Sånn kan det gå når man spiller en haug virkelig gode konserter, skriver fine låter og i det hele tatt er en positiv gjeng i det norske musikklandskapet, med en haug forgreninger ut til andre ting.

Minnet av den aller første konserten jeg så med dem, på Bylarm for en håndfull år siden, sitter fremdeles i – etter årevis med bransjemessig fremelskning av en litt blass og øde eksportvarepop-estetikk, kom man plutselig inn på et stappfullt Ingensteds hvor alt sto på hodet og folk hadde det gøy. Det var jo bare en konsert, selvsagt, og slike kommer og går, men det føltes symbolsk for et slags stemningsskifte i byens/landets konsertscene. Vi har hatt det ganske fint de siste årene (sånn bortsett fra det-du-veit), og musikken har hatt et smil – ikke minst på grunn av disse menneskene her.

Nå er andreplata til Fieh ute, på plateselskapet Jansen. Den tar et begeistret hopp frem fra førsteplata, som kom ut på legendariske Decca Records – mer av det aller meste, produksjonsdetaljer og moro i hver krik og krok, utført av et evnerikt og kreativt musikerkollektiv og med Lars Horntveth som produsent.  Vi tok en prat med Sofie Tollefsbøl, Ola Øverby, Andreas Rukan, Jørgen Kasbo og den nye keyboardisten Kai von der Lippe i øvingslokalet deres hvor de forberedte seg til en tur til South by Southwest i USA, hvor de er nå. Planen var å høre seg gjennom det nye albumet deres, og kanskje bli litt klokere!

Hei, Fieh!  Vi kan starte med coveret – forestiller de ulike firkantene alle låtene? 

Sofie: Nei, det er fritt etter… Fieh. Det var ikke det som var tanken i utgangspunktet, men etter hvert som vi begynte å perle ble det sånn. En mobil ja, det kan vi perle… og faen, vi må ha en traktor.

Ola: Riktig.

Sofie: Men noen av dem er bare en drage, liksom. Som nødvendigvis har noe med musikken å gjøre. Eller, det kommer an på hvordan du tolker låtene, kanskje. 

Har alle sammen perla?

Sofie: Nei, det er aller mest Thea. Hun jobba på AKS, og der var det mye perling. Hun ble jævlig god på det, og foreslo at hun kunne ta med noen sånne perleplater, og så kunne vi perle coveret. Vi hadde diskutert at vi ville lage noen greier for hånd. Den første plata er jo tusja, jeg gjorde det med gul tusj. Vi ville gjøre noe sjøl igjen, og jeg hadde sett det coveret til Kjorstad Brothers som er et håndverk av bestemora deres… jeg tror det er vevd. Og det er jævlig fett, at hun har gjort det. Så det var litt inspirert av det. Men så kan vi ikke veve, men vi hadde perleplatene fra AKS og Theas perleskills. 

1. “In the sun in the rain (move on up)”

Sofie: Det er fortsatt litt sjokkerende å høre den introen!

Ja, når kom ideen om den fanfaren?

Sofie: Altså, vi mente ikke å gjøre den Mozart-greia, det var ikke det som var tanken. Det var et synthriff som ikke låt Mozart i det hele tatt. Men så, etter hvert begynte noen å si, det her er jo en kopi av den Mozart-greia. Jeg tenkte, hæ? Men så fikk vi på stryken, og da skjønte jeg at det er det det er. 

Jørgen: Vi tenkte det vel som en syttitalls orkestrert greie. 

Sofie: Om man hører demoen låter det annerledes. 

Har det noen sammenheng med at det ble førstelåta? At dere tenkte, her er det en slags åpningsfanfare? 

Sofie: Vi var litt usikre om vi skulle tørre, det er en hard start. Men Ola og jeg ble mer og mer sikre på at vi måtte ha en åpning som var litt sånn what? 

Det er jo litt av en måte å si “hei” til lytteren på.

Ola: MORN! 

Sofie: Hahaha, ja – Lars var litt skeptisk, han ville i utgangspunktet ha en annen låt. Han tenkte at kanskje folk ville bli litt satt ut med det her først. Jeg viste det til noen før vi slapp albumet som også syntes det var litt merkelig. Men… ja. 

Det er jo hyggelig å være litt mye også? Kanskje folk liker det?

Sofie: Ja, jeg vet da faen hva folk liker, men tanken var at de i hvert fall skulle få noe i fjeset når de satt på plata. 

Det er jo også en måte å starte plata på som forteller at det er en nokså rikholdig og variert pallett – stryk, masse forskjellige lyder. Man skjønner fort at det er et svært lerret som det skal males på. 

Sofie: Det fikk et ganske spaca resultat. Det begynte med strykesamples fra en mellotron, og da fikk det en helt ny karakter. 

Er det blanding av mellotron og ekte stryk vi hører?

Sofie: Ja, i versene. På outroen er det bare ekte stryk. 

Ola: Og harpa…

Sofie: Ja, det er klassisk mellotron. 

Jørgen: Planen på outroen, hvor tempoet øker, var egentlig en annen. 

Sofie: Ja, her er det mye som ikke skjedde. Det hooket jeg synger, sang jeg fordi jeg tenkte det skulle være strykere eller blåsere. Men så syntes Lars det var typisk sånn disco å la det være vokal. Det ble artig, det. 

Andreas: Det var vel snakk om å varispeede det ned gradvis, sånn at tempoet på spillinga ikke økte når du hørte på det, men at tonehøyden sank i stedet. 

Jørgen: Og det hadde vært kult. 

Sofie: Ja, men det skjedde aldri. 

Hva var det som var utfordringen? Var det å øke i tempo jevnt nok eller noe sånt?

Ola: Jeg drev og styra og forhørte meg om hvem som hadde den beste varispeed-maskina i byen. Men så var det mange som syntes det var fett med tempoøkningen i seg selv. 

Hvem er det som har den beste varispeeden i byen?

Ola: Øystein Greni har tydeligvis to med veldig bra varispeed. Jeg spurte Christian Engfelt, forklarte formålet og han mente at en av de Greni har ville vært den beste maskina. Så jeg spurte Øystein Greni, de står nedi et studio her. Men det får bli en annen gang. 

Det er jo en kul idé! 

Jørgen: Ja, vi burde nesten ikke avsløre det. 

Men nå har dere gjort det!

Jørgen: Ja, og nå veit folk hvor den beste varispeeden er også.

Sofie: Nei, det må vi ikke spre!!!

Ola: Men denne låta var uansett en av de siste vi startet å jobbe med før vi dro i studio. Det var en uke hvor Lars kom på besøk og hørte gjennom ting at vi begynte å ta tak i den. 

Hvor lang periode er låtene på skiva skrevet over?

Andreas: Det varierer veldig. 

Jeg innbiller meg at jeg hørte noe av dette tilbake på Øyafestivalen i 2018 allerede.

Ola: Ja, “Howcome” – den er gammal. 

Sofie: Den spilte vi faktisk på Dattera til Hagen, den første konserten vår i Oslo noen sinne. Mamma og pappa satt i døra. 

Fieh og noen kvalitetsepler (muligens en fersken også?). Foto: Jonathan Vivaas Kise

2. “Fast Food”

Jeg er interessert i hvordan album får et helhetlig lydbilde, en følelse av sammenheng i hvordan ting låter. Hvor mye hadde dere snakket med Lars Horntveth om før dere dro til Athletic? Snakket dere om førsteskiva, hva dere ønsket å gjøre annerledes? Satte dere ord på mye, eller var det snakk om å dra dit og kjenne litt på det underveis? 

Jørgen: Det var ganske mye som ble sagt og gjort den siste uka før vi dro. Vi snakket litt om retningen, men mest for hver låt. Det var ikke så mye snakk om hva førsteskiva sto for og hva vi ville gjøre annerledes. Jeg kan i hvert fall ikke huske det. 

Sofie: Vi visste at vi skulle et annet sted og måtte ha et annet uttrykk. Litt mer rock, mer psykedeliske elementer. 

Andreas: Flere instrumenter. 

Sofie: Mer Beatles, mindre sånn… jeg følte nok etter den første skiva at neo soul-greia nesten kunne være kvelende. Jeg forbinder ikke nødvendigvis det begrepet med noe fett, og det var ting med den første plata som jeg i hvert fall ville bort fra, soundmessig. Det er sikkert noen som fortsatt synes at dette er glætt, men det syns ikke jeg. Jeg ville ha flere spaca elementer. Da jeg mekka låter hørte jeg på andre ting. Mye Björk, mye Prince, Funkadelic, Red Hot Chili Peppers… ikke bare soul. 

Andreas: Arbeidet bærer også preg av at Edvard Synnes (den gamle keyboardisten, journ.anm) slutta i bandet før den innspillingen her. Da sto vi plutselig uten noen på keys og da prøvde vi å løse ting på andre måter. Det er fortsatt en del keys på plata, men kanskje mindre enn det ville vært om vi hadde en musiker som kun spilte det med akkurat da. 

Ola: Det ble en annen tilnærming til tangenter. Jeg husker Sofie og Lars sto og spilte samtidig.

Sofie: Vi spilte firhendig synth!

Ola: Ja, og det er noe annet enn om man har en som er jævlig flink til å spille. Ikke at dere er dårlige…

Sofie: Ja men herregud, jeg skjønner hva du mener. 

Akkurat det med tangenter i studio kan jo symbolisere litt forskjellige ting. Det ene er selvsagt en keyboardist som er veldig dyktig og gjør en “performance” på instrumentet. Men tangentbrettet er jo også gjerne det “tastaturet” vi bruker for å legge på forskjellige enklere arrangementsideer, midi, synther, og så videre. Og da er det jo den som har ideen som spiller, uten at det trenger å være virtuost. Var det litt frigjørende å være “en mindre” i studio? At dere var litt friere fra instrumentrollene?

Jørgen: For min del var det veldig annerledes på gitar uten keys. At det blir færre synthpads, ting som er lett å legge og som fungerer. Da jeg begynte i Fieh var det allerede en pakke, på en måte, gitarrollen var mer funkgitar. Nå var det mer åpent, det gikk an å forme det annerledes. Litt stressende, men også bra. 

Sofie: Da Edvard slutta, var alternativet å få inn en kis for å gjøre… keys, eller å finne andre løsninger, å instrumentere det annerledes. Å la andre instrumenter erstatte den rollen litt på plata, som stryk, blås, pedal steel, det var mange instrumenter som gjorde det. Og det samsvarte med ideen vi hadde om plata, at vi ville ha en annen instrumentering. Når man er mange, kan det bli en tvangstrøye, at soundet blir statisk. Det har jeg tenkt på litt med førsteskiva. Det er ikke en like bred palett med lyder der, i hvert fall ikke så bred som nå – når det er pauker der, mellotron der. Vi tenkte litt større. 

Det er interessant med pauker, for det er et sjeldent instrument på en måte. Men om man begynner å “tenke stort” er det ganske raskt at man begynner å tenke på pauker!

Sofie: Ja, hahahaha! Nå tenker vi visjonært – pauker. Rett på. Denne låta jamma vi nesten litt fram, den outroen der. Skjedde ikke den i studio?

Andreas: Ja, det var en jam på kvelden. Lars gikk ut av rommet og overlot alt til oss. Så spilte vi.

Sofie: Det var jævlig fett, da fant vi ut noen greier på en sånn kveldsøkt. “Telephone Girl” ble også til sånn. 

Hva handler teksten om?

Sofie: Noen tenker at den handler om mat. Den er grei, det kan man si. Men noen har syntes jeg trekker paralleller mellom kjærlighet og fast food. Men jeg hadde lest et intervju med Big Boi fra Outkast, hvor han sa at mye musikk er lagd for rask tilfredsstillelse… at den er lagd kjapt, for å please midlertidig.Og det kan jeg kjenne igjen noen ganger, at noe musikk blir tilpasset til hva en allerede veit at funker for øyeblikket, hva som havner på lister, hvis droppet er der eller verset er så og så kort… jeg syns jeg kan høre det litt i en del popmusikk. Men man vil ha det, for det funker, akkurat som en burger, haha! Det er også en ganske bitter låt om å bli avvist. Bitterhet er ikkeno pent syn, men jeg liker stygge ting.

Hvordan forholder dere dere til det nå? Dere traff bra i utgangspunktet med singler, så hadde dere prosessen med Decca på første plata. Har forventningene om lyttertall endret seg nå? Er dere mer avslappet, eller ønsker dere å bli større? 

Sofie: Jeg syns Decca-opplevelsen var lærerik. Da skjønte jeg at man må ofre noe for å få noe. Vårt håp og vår tanke er at den musikken her er jævlig tilgjengelig selv om den inneholder noen elementer som kanskje er uvanlige. Jeg tror den kan treffe kjempemange, men at folk kanskje ikke er så vant til det. Tallene kan bli så høye som helst. Vi tror ikke vi trenger å endre på det for at det skal treffe bredt. Men det finnes ting vi kunne gjort for at det er mer radiovennlig. 

Andreas: Sirener…

Sofie: Ja, sirener var det Decca mente at “Glu” trengte for å bli mer radiovennlig!

Sånne Airhorns, på en måte?

Sofie: Sånn ambulanse-aktig sirene, haha! 

Jøss, det er merkelig spesifikt! “En ambolt”, liksom.

Sofie: Ja, men det er jo “Maxwell’s silver Hammer”, ambolt vet vi at funker, det hadde vi ikke nølt med å legge på. Men ambulansesirener, jeg vet ikke helt!

Men det virker som en plate hvor dere har et avslappet forhold til å vise frem the fun stuff – brekk, soloer, kule detaljer – at dere stoler på at det er noe folk liker uten at man trenger å skjule det for mye.

Sofie: Det er godt å høre, syns jeg. Jeg har vært jævlig redd for at det albumet her skal være utilgjengelig fordi det ikke har hatt en “Glu” eller “25”. På det første var det flere låter med sånne tydelige poplåt-trekk, mens det er litt flere partier som er litt spaca ut, jammete outroer og sånn. Som på den låta her. Låta er ganske stram, men outroen er lang og mindre radiovennlig. Det er mye som er sånn, og da har jeg lurt på om man mister masse folk fordi det er flere rare ting. Men nå er det ikke så farlig lenger!

 

3. “Telephone Girl – Halden Edition”

Hva er grunnen til at grunnen til at dere har en singelutgave og denne som heter “Halden edition”?

Sofie: Single edition var den første versjonen vi laga av låta, som vi lagde i New York. Så fikk vi vel litt packern av den versjonen, at det var alt for trad soul… vi trengte noe som var mer kontemporært… var det kassegitar på singelen?

Jørgen: Den var veldig Bill Withers-aktig, mer stilren. 

Sofie: Ja, mer Bill Withers og classic soul-aktig. Da vi lagde plata passa det ikke helt med en sånn type soul-låt, så vi tenkte at vi ville gjøre en annen variant, som ble den her. Men så, da vi kom nærmere singelen, tenkte vi at faen, den Bill Withers-greia var mer singelmat. Den er mer oppe, mens jeg føler denne hører mer hjemme som en del av skiva. Singelen har sin egen sound gående. Så da ga vi ut den første, eldste versjonen. 

Ola: Vi spilte inn den singelversjonen på nytt, fordi vi ikke hadde rettighetene til å bruke det vi hadde lagd i USA til det. Men da fikk vi på en måte spissa det enda mer, og brukt det vi digga med den versjonen. 

Sofie: Ja, den ble nok bedre, selv om den fra New York er kul den og. 

Ola: Vi drev og træla mye med denne låta og i Halden. 

Jørgen: Dette var også et av de tilfellene hvor vi bare gikk inn og måtte prøve ut masse forskjellige ting. 

Sofie: Vi hadde ikke løst hvordan vi skulle spille den. 

Hvordan dukket den lille telefonnummer-melodien opp?

Jørgen: Nittitallet!

Wow, så nittitallet ringte og ville ikke ha noe tilbake, men hadde faktisk noe å komme med? 

Sofie: Ja, hahaha! “Vi har en idé. Det her blir jævlig bra.” Men jeg er ganske sikker på at det er ideen til Edvard Synnes, det å gjøre den melodisk. Det er jævlig fett om vi gjør det på trinntall, haha! For en nerd. I New York spilte han det på vibrafon, tror jeg. 

Er det synth eller fløyte man hører på det lille hooket i verset?

Sofie: Det er synth, vi la det på i ettertid i studioet til Lars. Heter det Pookah ennå? Pookah to? Vi var der og la på en del overdubs og rydda opp i sakene. Det var ganske lenge etter at vi var i Halden. 

Jørgen: Det var våren 2021, tror jeg. 

Det er nummeret ditt i låta?

Sofie: Det er det. 

Har du sånn telefonsvarer hvor man kan høre låta?

Sofie: Du, det er fett når det er folk som ringer fordi de har hørt låta. Men kanskje litt mer uheldig når det er folk som vil nå meg. 

Ola: Men du kan ha “Telephone Girl” som telefonsvarer, da! 

Sofie: Det er jo helt konge? Hvordan gjør man det? 

Det visste man på nittitallet.

 

4. “Rosalie”

Sofie: Jeg syns dette er platas beste basslinje. 

Hvordan jobber dere fram basslinjer?

Andreas: Når det er tydelige figurer er det jobba med ganske lenge før studio. Mens andre ting skjer mer underveis i studio. På denne låta bruker jeg en litt mer søplete bass som jeg kjøpte i Tyskland. Den låter mer skittent, vi tenkte det var fint med et annet sound. 

Det er en del variasjoner, også i trommelyd på denne plata underveis?

Ola: Teknikeren i Halden, Dag Erik Johansen, eller Dæggærn, var nok passe sliten etter den uka, for jeg dreiv og flytta trommene frem og tilbake. Noen ganger ville jeg ha et lite, tørt rom, og så brukte jeg det store rommet. Så bytta jeg trommer for hver låt. Jeg prøvde å finne låtas lyd i innspilling, heller enn å mikse trommene mørkt eller lyst. Du vet “Fast Food”, der hadde vi en Amerie-referanse, ikke sant. Vi prøvde å få litt mer rom. 

Det superknusktørre er jo blitt en klisjé i vår tid også. Det er fristende noen ganger å tenke at Khruangbin burde få lov til å ha trommene sine litt for seg selv, og at folk burde finne på andre ting, sånn som de har gjort, hvis du skjønner. 

Ola: Ja, virkelig. 

“Rosalie” er forresten et veldig klassisk låttittel-navn.

Sofie: Ja, som “Rosanna”!

Ja, det er et navn Billy Joel også kunne brukt i en tekst. Han bruker vel Rosalind. 

Sofie: Rosalind, ja. Det høres så sykt ut som en dame som en eller annen rocker har skrevet en sang om! Rosaliiiiind… men greia er at jeg forsøkte å høres ut som Rosalia, hun spanske artisten, på demoen. Så jeg har fem låter som heter Rosalia ditt og Rosalia datt, og så ble den hete det.

 

5. “Grendehus Funkadelic”

Sofie: Hårreisende låt. 

Nei, den er fin den her, da? 

Sofie: Ja, her er det dansebandsax også. 

Hvem er det som spiller det? 

Sofie: Det er Lars. 

Ola: Barytonsaksofon, da koste han seg. 

Sofie: Ja, når han kunne legge no dansebandasax, helt klart. 

På forrige låt var Lyder tydelig med for første gang på skiva – og det føler som dere også har spart litt på kruttet med et par sånne grep, at de kommer inn etter hvert. Det snakket Lars Horntveth også om i forbindelse med Jaga, at det kan være en utfordring å ha en besetning hvor man for eksempel har baryton eller trombone. Da må man vri og vende på det litt for at det skal låte interessant ut hver gang, snarere enn noe som må være der fordi den eller den personen er med i bandet. 

Sofie: Det er ikke så bevisst, men det har en sammenheng med at skiva er veldig todelt, i hvert fall i mitt hode. Det er på andre siden det skjer mest orkestralt, både på stryke- og blåserfronten. Nå kommer det forsåvidt snart noe stryk i denne låta her, men det er mindre av det enn på den andre siden.  

Det var forøvrig den kosmiske andre delen av denne låta jeg lurte på om jeg hadde hørt på Øya i 2018, men det er kanskje et falsk minne?

Sofie: Hmmmm… 

Ola: Nei, men det kan minne om den crazynessen vi har hatt på “Howcome”-låta live. 

Sofie: Den delen var egentlig en egen låt, og så foreslo Lars å sette sammen det med den Funkadelic-låta som kommer først. 

Hva er det vi hører på den store outroen – bortsett fra masse synther, åpenbart?

Sofie: Det kommer strykere etter hvert. Også kommer blås, masse trommer… det er noe elektroniske trommer etter hvert?

Ola: Det er noe 707-trommemaskin, så er det et vanlig trommetake, og så la jeg et med visper i tillegg.

Sofie: Denne outroen er veldig Pirates of the Carribean, haha!

Det er jo en verdig sideavslutning.

Sofie: Ja, det er fokus på verdighet her. Vi må ha tiden til å gå av scenen, skifte klær, gjøre noen flamboyante ting. Hva er den lyse lyden? Er det sagen? Den la Ola i Baris. 

Har du spilt mye sag oppigjennom? Nå MÅ jo trommeslagere spille det, føler jeg. 

Ola: Jeg kjøpte meg det på NMH. Det var egentlig trommeslagerne Henrik Håland og Ivar Myrset Asheim som drev og nerda sag, og jeg tenkte det kunne være lættis å prøve. Det er jo morsomt. Jeg har hørt Erland Dahlen spille sag. Mange bruker mye vibrato for å få den klassiske sagvibben. Jeg prøver å unngå det, mest reine toner. Men da blir det også vanskeligere og surere. Lars hadde en dritfin sag, så det er den vi brukte. 

Jørgen: Det var en musikalsk sag, lagd for det.

Kai: Uten tagger?

Jørgen: Med tagger. 

Det er litt provoserende å lage en sag som ikke kan sage. 

Ola: Ja, for da jeg skulle kjøpe meg en sånn sag, kunne man velge uten tagger. Men da tok jeg med, for det er jo liksom ikke ekte uten. 

Fieh i fint driv, trommeslager Ola med modig hatt.

6. “Allthetimeevenwhen”

Du sier at denne plata har en todeling, Sofie. Når i arbeidet er det dere begynner å strukturere de to tjueminuttersstrekkene man finner på en LP – er det underveis, sånn at det preger innspillingen mens den pågår, eller er det når dere setter dere ned med alt til slutt? 

Sofie: Vi visste at vi skulle ha “Hero” til slutt før vi gikk i studio. Men det å dele den i to på denne måten, var forslaget til Lars. Å ha en “oppe-side” og en “nede-side”. Det skjedde mot slutten egentlig, veldig seint. 

Ola: Vi gikk noen runder med forslag til rekkefølger og ditt og datt. 

Sofie: Ja, det var en reise, det. 

Det er nesten sånne trip hop-vibber her. 

Sofie: Det var mye av det i starten, noen veldig mørke synther. 

Andreas: Det var vel “gangsterbossa” vi gikk etter. 

Ola: Den går jo i tre, så sånn sett er det ikke bossa heller. Så vi måtte liksom prøve å lage en gangsterbossa i tre. Det er en låt på DAMN.-plata til Kendrick Lamar. Men den går ikke i tre, da! 

Sofie: På denne låta ville vi også ha en Steve Reich-aktig b-del. Vi hadde en referanse på det, som vi drev og fant ut sammen med Lars. Han viste en låt som hadde en b-del som høres ut som en helt annen låt, jeg husker ikke i farta hva det var… det ble ikke så ute på vår låt til slutt, da. Men en glass-del, haha! 

Det er en god del vibrafon på skiva?

Jørgen: Litt her og der. 

Sofie: Men det er ikke bare vibrafon, det er også mellotron-vibrafon. 

Jørgen: Og klokkespill. 

Ola: Vi hadde rørklokker også – vi lånte hele slagverkavdelingen til Blåserensemblet. De kom en dag med pauker, grand casa, rørklokker…

Sofie: De kjørte greiene til studio og sa vær så god! 

Har dere fått brukt grand casa mye?

Ola: Flere steder.

Sofie: Hvor da?

Ola: I hvert fall på “Rooftop”…

Sofie: På slutten her er det noen pauker… og tilbake til Pirates of the Carribean. Det strykerarrangementet her, ass. 

Hvor er det det blir spilt inn?

Sofie: På internettet, Lars bruker et orkester i Makedonia, Fame’s Studio Orchestra. Det var vår plate, plata til Highasakite og trioen til Ola. Det tok to timer. Én session, de sitter der, får nota, har aldri spilt det før. Og så spiller de igjennom, perfekt. Lars snakket med dirigenten over Skype, tror jeg, så man ser strykerne sitte der. Lars sa “vi vil gjerne endre det slaget én åttendedel”, alle får med seg det, og så gjør de det perfekt på nytt. De gjorde kanskje hver låt tre ganger med justeringer underveis. Det var helt sykt, helt vilt. 

Jørgen: Det er fast food. 

Sofie: Ja, det er det som er fast food!

Det er en dyr mute om man finner ut at det ikke passer, var det spennende om det kom til å funke? 

Sofie: Det kan du si, men Lars hadde brukt disse her mange ganger før og kjente til hvordan de jobba. Det er ufattelig at det går an – 40 folk i Makedonia…

Visste dere at dere ville bruke strykere fra starten av, eller oppdaget dere at plata trengte et orkester underveis? 

Sofie: Vi visste det, det var også en av tankene med å ikke erstatte keyboardisten før innspillingen. 

7. “Englishman”

De to neste låtene heter “Englishman” og “Rooftop”, nesten så dere foregriper den store Get Back-dokumentaren. 

Sofie: Ja, shit, jeg visste ikke at det var in the making på dette tidspunktet. Den er det beste jeg har sett, jeg tror virkelig det. Ola, gjør du noen tam-greier her?

Ola: Ja, jeg føler det er et Motown eller Muscle Shoals-triks. De tok vel ofte en gitarkasse og spilte på den med hendene, sånn at du egentlig ikke tenker over det, men det låter fett. Jeg liker å bruke en tam, snu den og legge et håndkle på og spille dritsvakt. Så kan du komprimere det kult. Det ligger noe sånn på “Telephone Girl” også, men her er det litt mer utagerende spilt. 

Men dette føles, i hvert fall på refrenget som en av låtene hvor Beatles-fascinasjonen virkelig lurer i krokene. 

Sofie: Det er godt å høre!

Ola: Ja, handler den om Beatles?

Sofie:…nei. 

Alle låter handler vel om Beatles på én eller annen måte. 

Sofie: Ja, dypest sett. Jeg hadde hørt på en eller annen David Bowie-låt, det var dét det var. Og så lagde jeg en demo som var lite rocka, jeg ville bare lage en Bowie-låt. Der var det mye synth, og et mer hip hop-aktig vers. Men så ble det mer en rockelåt. 

Ola: Men trommene på refrenget har en Kendrick-referanse i utgangspunktet, selv om det ikke låter sånn i den ferdige versjonen. Jeg tenkte trommelyd a la den ene låta på Untitled Unmastered, sånn überkomprimert lyd. 

Det er den låta som startet drømmen min om å høre skiver som bare er spilt inn med iphone på øvingslokale. Bare de mer vanvittige øvingsopptakene folk sitter på, og så en kreativ masteringtekniker. 

Sofie: Jaja, som faen. 

8. “Rooftop”

Sofie: Jeg lurer på om jeg laget demoen på bussen… det er en låt hvor Highasakite ble beskyldt for å stjele no greier fra Emerson Lake & Palmer?

Crosby Stills & Nash!

Sofie: Ja, det var det. Jeg lurer på om refrenget på denne låta startet med at jeg forsøkte å kopiere de samme akkordene, haha! Jeg tror jeg tenkte noe a la Tame Impala på den basslinjen her. Bridgen på denne låta var noe Lars sa at vi måtte ha. 

Det er Impala-aktig lyd på det mellomspillet, mye phaser. 

Sofie: Ja, det er vel også kanskje det mest Beatles-inspirerte på plata, tror jeg. Er det her det er en sånn kokle? Det var et ungarsk instrument Lars hadde med seg i studio. Kokle. 

Ola: Det var den første låta vi spilte inn.

Sofie: Ja, da stemmer det. Jeg prøvde å få til de greiene, men det gikk ikke. Koklinga, altså. 

Ola: Vi spilte to takes av den, og verset var best på den ene, mens bridgen var best på den andre. Vi hadde ikke spilt på klikk, så jeg trodde kanskje ikke det skulle fungere å spleise de to ulike takesene, men vi forsøkte for moro skyld, og det gikk. Jeg liker ofte at det er et helt take. 

Sofie: Ja, Ola må ha ett take.

Ja, syns du det er uverdig ellers?

Ola: Jeg syns ikke det er uverdig…

Sofie: Jo, det syns du, hahahaha! 

Andreas:…og det er uverdig å spille på klikk. 

Ola: Uverdig å spille på klikk, uverdig å klippe! Det kommer an på musikken, da… men, ja. 

Så dette er to takes og en kokle…

Sofie: To takes og en kokle, ass. Det er Riskrem og Entrekått av Vassendgutane, og To takes og ei Kokle av Fieh. Alt man trenger! Jeg må legge til at det blåserarret er jævlig bra. Det er Lyders verk. Alle blåserarrene er Lyders verk. 

Er Henriette Eilertsen med på fløyte her?

Sofie: Ja. 

Det er fint at Solveig Wang også spiller klarinett live, med det og flygelhornet kan man gå inn i mer Gil Evans-aktige blåserstemninger, snarere enn en sånn soul-hornrekke. Litt mer brille. 

Sofie: Absolutt, det var det som skjedde på den plata her. Men nå på Fieh 3, skal vi ha mindre brille på blåsen. 

Ola: Og mer hatter. 

Sofie: Mer bowlerhatter, hahaha! 

Det er et modig image. 

Sofie: Jeg har tenkt på hva vi skal ha på oss nå når vi drar på USA. Kanskje det er bowlerhatter som gjør at vi blir tatt seriøst. 

9. “Anger Management (Jesus)”

Sofie: Denne mekka jeg på rommet mitt på Eina. 

Andreas: Her har Russell Elevado også gjort ganske mye fine ting. 

Fikk han frie tøyler da han miksa albumet?

Sofie: Vi sa vel noen ting om hva vi tenkte. Også hadde vi snakket en del med ham da vi var i New York, om hva vi syntes var fett. Han visste at vi elsker ham og det han har gjort. Så først og fremst kunne han gjøre som han vil, og så hadde vi noen referanser i tillegg. 

Andreas: Han skjønte greia rimelig fort. 

Sofie: Du hadde vel en liten runde der du ba ham gønne på litt mer, Ola?

Ola: Jeg husker før vi sendte ham låtene, så lagde vi en lang mail med litt referanser, og hvor vi også sa “kjør på”. Det første han mikset var “Armageddon”, den Blue Note-greia. Vi maila frem og tilbake i mikseprosessen. Og han mikser analogt, så det gjelder å være kjapp, det må gjøres mens han har miksen oppe på bordet. Da var også det første han sendte fett, men i D’Angelo og andre ting han har miksa er det kule all karakteren, at han tar drastiske valg og kjører på. Det er vel det vi har sagt til ham, at han bare kan gjøre ting mer ekstremt. 

Jørgen: Han gjorde ganske mye med “Hero”. 

Ola: Ja, og måten han har skrudd vokallyden er helt sinnsykt bra. 

Sofie: En gang sendte han en mail med en miks og sa, jeg gjorde vokalen litt sånn som den og den låta med D’Angelo. Håper det går bra. Jeg bare….hahaha, eh, det er greit for meg!

10. “Howcome”

Sofie: Denne spilte vi på vår første konsert i Oslo. Det var i en helt annen versjon som vi ble jævlig lei av, men som vi selvfølgelig liker bedre. 

Jørgen: Dette er også en sånn plate-versjon, hvor vi måtte finne fram.

Sofie: Ja, her prøvde vi mye rart. 

Jørgen: Det er det samme som “Telephone”, at ting ikke helt funka og at vi tenkte, ok, her må vi bare prøve noe helt annet. 

Ola: Det var vel også et tilfelle hvor Lars stakk bort og tok en pils på Per Sandbergs sted, Grand Bar. Da nerda vi på denne, grooven hadde vi ikke før. 

Sofie: Jeg husker vi tenkte at vi skulle spille den Jack White-aktig. En totalt rocka versjon til å være oss. Det var fett det og, men vi gikk jo tydeligvis bort fra det. Nylonstrengs-gitar, ja, det må vi ha mer av på Fieh 3. Har vi det?

Jørgen: Etter hvert. 

Ja, for dere jobber med Fieh 3 nå?

Sofie: Ja, jeg syns vi har kommet ganske langt, jeg. 

11. “Hero”

Fin basslyd. 

Andreas: Ja, den er litt sur i båndene, men det låter fint. 

Jørgen: Er det her det er to bass-signaler? En tørr og..

Andreas: Ja, Russell har lagt på en vreng. 

Ola: Han kjørte vrengen til venstre og klangen til høyre eller noe. 

Hvilken bass er det?

Andreas: Det er P-bassen min på det meste. Men Lars tok vel med seg sju basser eller noe sånt. 

Sofie: Sju basser, to takes og én kokle.