Møt Matti Nives fra We Jazz, Thea Wang og ikke minst Huw Spink fra The Teatles i årets første jazzremse!
Oisann, her var vi igjen. Etter en måneds dvale er Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital bloggremseform, tilbake, klar for nye overraskelser, skuffelser, dypdykk og plattheter. Det blir nok rom for alt dette, og mer, i 2022! Det virker som at dette er en nokså slitsom vinter for de aller fleste. Jeg føler jeg trenger en ferie etter denne nedstengningen, hørte vi en sørgmodig bartender si i midten av måneden, og det er vel ganske oppsummerende for stemningen. Om dere har tid og lyst, kan dere stikke innom SALT neste torsdag ettermiddag, når Ballade og Music Norway arrangerer et treff for å diskutere veien videre – der skal blogghalvdel Filip holde en kort innledning.
Men ok, vi skal ikke henge med nebbet mer enn nødvendig, Craig Taborn var i Oslo denne uka! Hvor ille kan det være da? Konsertvåren blir nok fin den, selv om høye sykefravær og alt det der sikkert kommer til å gjøre den til et kapittel for seg selv. Vi gjør som vanlig og tar en titt på en håndfull fra den kommende uka.
1. Stavanger! Den fine klubben Jazzarkivet sesongåpner denne lørdagen med Anna Klungre Kvintett (det står sekstett på billettlenken, men gitaristen har meldt avbud på grunn av sykdom, sånn blir det vel fremover på mange fronter!). Vi får høre Lars Meen på sax, Markus Årsland på piano, Vidar Starheimsæter på kontrabass og Benjamin Sagebø på trommer. Klungre har i det hele tatt mye på gang – for snart et år siden kom hun ut med albumet east/west, basert på eventyret Austanfor sol og vestanfor måne, med gitar/piano-kvartett og et svært kor. En fin plate jeg mistet syne av i bunken da den kom, hvor koret blir brukt til alt fra vakre “SKRUK er med på jazzplate”-strekk til litt mer fingerknipsende “Swingle Singers synger Bach med Modern Jazz Quartet”-aktige ting.
Hun har også et norskspråklig prosjekt med fersk musikk – hva man får høre på lørdag vet ikke NTT, men kan ikke noen stikke dit og fortelle oss om det?
2. I kveld er det klart for konsert med et nytt band på Kafé Hærverk, et sted som er i sving etter en kjip vinter. Tore Ljøkelsøy kvartett heter de, og foruten Ljøkelsøy på trommer har de Kjetil Jerve på piano, Joel Ring på kontrabass og Arnfinn Gurli Langesæter på saksofon. Debutalbumet kommer på Dugnad Rec i løpet av våren, sies det, men på youtube ligger det et opptak fra jazzklubben Brötz for en håndfull dager siden, og låter ikke det ganske fint, a? Førsteinntrykket er av et band som er melodisk i midten, fritt i kantene, og som ellers sikkert gjør som de vil. Den som møter opp får se.
Fint navn, Ljøkelsøy. Vinter-OL i Beijing er en forbanna dystopi allerede før første stavtak, men det betyr ikke at vi ikke kan unne oss litt skisport av noe eldre, og edlere merke. Noe som ikke står på menyen uansett i OL er skiflyvning (se, der setter liksom IOC ned foten, for noen inkonsekvente døgenikter), det må man liksom til de dedikerte stedene som har monsterbakker og graveglad lokalbefolkning for å gjøre. Om bare FIS kan få ut fingeren og finne en måte å arrangere konkurranser også for de beste kvinnelige hopperne også, snakker vi faktisk om en bortimot lytefri og spektakulær avkrok av skisporten.
Hva er det mest minneverdige skiflyvningshoppet? Det er vanskelig å komme forbi Romørens 239 (og Ahonens svært modige pladask på 240) i den fullstendig grensesprengende Planica-konkurransen, hvor også den fryktløse kult-hopperen Tommy Ingebrigtsen satte en verdensrekord, i 2005. Bredesens 209 i samme bakke tilbake i 1994 er selvsagt umulig å komme bort fra, det er nå en gang noe spesielt med det året, og at det ble den første rekorden over 200 meter som ble stående en stund. Man skal kanskje være forsiktig med å mytologisere fallene oppigjennom, men på den andre siden føles det urettferdig, ja, direkte uforskammet å skulle ignorere Ulf Findeisens hasardiøse og ubegripelige reise gjennom luften fra katastroferennet i bakken Kulm i 1986. Det var åpenbart noe spesielt skummelt med skiflyvning på åttitallet, fremdeles med den gamle stilen, men med hopp som snek seg ned mot 180 og 190 meter. Kulm er jo også en bakke med et skummelt og Durmstrang-aktig navn, i likhet med Planica og Harrachov. Og når det går gærent med Findeisen i Kulm i 1986 ser det altså, for å sitere hoppforfatter Thomas Karlsen fritt etter hukommelsen, ut som om han blir sluppet rett ned fra himmelen. Findeisen er, til orientering, fremdeles i live.
En person som er fascinert av det skrekkinnjagende ved denne sporten er Werner Herzog, som i 1974 lagde dokumentaren The great ecstasy of woodcarver Steiner, om Walter Steiner, som var snekker og begavet skiflyver. Herzog overdriver bare litt når han beskriver hvordan denne sporten beveger seg helt inn mot grensen til den sikre død, og filmen har noen aldeles henrivende hopp i saktefilm, tonesatt av Popol Vuh, som her i åpningssekvensen.
I Vikersund hoppes det fryktelig langt, men er det lov til å si at det ikke ser like farlig ut som de lengste hoppene i visse andre bakker? Har det kanskje med tidsalderen Vikersund atter ble den dominerende bakken i? Nå ja, det er fremdeles en følelse av risiko hver gang det flys i Planica som man ikke får i den norske mirakelbakken. En vakker, og tilsynelatende svært sikker rekordmaskin. Som noe designet i forbindelse med romkappløpet. Én ting er det lengste Vikersundhoppet, men hvilket er det største? Siden vi er i det nostalgiske hjørnet, velger vi oss kjernekarens Johan Remen Evensens 246.5 meter. Det er mye å sette pris på her, ikke minst kommenteringen. Hør på den herlige kakofonien av en smørblid Anders Jacobsen (som tar ekspertkommentator-jobben han senere skulle få på forskudd, i full hoppermundur ned på sletta), late era Arne Scheie som virkelig skrur på tåkeluren på full guffe og en lattermild Karen Marie Ellefsen når rekorden er et faktum, 30 sekunder ute i klippet. Skriv ut et partitur av det der og send det til threatening music notation, denne vinterens store vinner på musikkteori-twitter.
Men la oss trekke oss inn i smulere farvann, og mot poenget med denne lille avstikkeren i NTTs første intro i 2022. For ikke alt handler om denne evinnelige rekordjakten som Planica og Vikersund reelt sett er de eneste bakkene som deltar i. Skiflyvning er en fin gren ikke bare fordi gode hopp går lengre, men fordi de varer lengre, seeren kan nyte dem i 4-5-6 sekunder av gangen. Og blant de aller fineste flyverne, der oppe med Funaki og Kobayashi, finner vi en av norsk hoppsports store stilister, Roar Ljøkelsøy. Late bloomer og fire ganger verdensmester i skiflyvning. Det aller beste hoppet hans kom i Oberstdorfs aller største bakke. Det er bare å nyte hvordan Eurosport-kommentatoren introduserer Röh Jøcklesåy, og hvordan han ligger i svevet, med blikkstille ski, en V-stil som var så bred og distinkt at norske hoppjournalister i et litt flaut anfall av hybris kalte det W-stil. Umulig perfekt den dag i dag, som en Mandelstang som ikke smuler.
3. Jobbe på Accordion heter utgave nummer 7 av OK Sessions, den grenseløse konsertserien på Victoria East kuratert av Oddrun Lilja og plateselskapet OK World. Ordspill og belginstrumenter, sier du… jada, det lukter Stian Carstensen lang vei. Her sammen med Jovan Pavlovic på accordion, Oddrun på gitar, Rohini Sahajpal på sitar, Jai Shankar på tablas og Jarle Vespestad på trommer. Jam blir det også, hele greia skjer neste onsdag og høres i grunnen usedvanlig livlig ut. Husk danseforbudet!
4. Emmeluth’s Baluba??? Noe skal man jo kanskje få lov til å kalle ad hoc-besetningen bestående av Signe Emmeluth, Ståle Liavik Solberg og Sten Ove Toft, som åpner årets sesong med Jazz på Gølvet, frilynte jazzbookinger på tidlig lørdag ettermiddag inne på Blå. Med Toft og Solberg i besetningen er denne konserten riktignok et eklatant tilfelle av “hjælp, vi booker oss selv”, men det trenger ikke å ha noe å si for resultatet. RENT FORMELT har ingen gjort noe galt her, og denne bookingen er til syvende og sist Bra For Norge. Jazz på Gølvet var et lyspunkt sist høst, en bra måte å få seg en konsert på uten å forbruke for mye av den dyrebare helge-kveldstiden. Emmeluth spiller også på Kampenjazz denne søndagen med hovedprosjektet Emmeluth’s Amoeba, det kan bli en usedvanlig kantete og fyrrig opplevelse på Oslos triveligste søndags-jazz-serie. Hun og resten av kvartetten vil møte oppriktige lyttere – og vi kan være blant dem.
5. Mats Eilertsens Hymn for Hope sendte vår gode kollega Terje Mosnes inn i dyp, alvorlig sjelegranskning. Hadde han mista det, eller var den virkelig så bra? Han valgte til slutt å stole på seg selv, og ga skiva klassikerstatus først som sist. I kveld spiller bandet, som også består av Tore Brunborg på sax, Thomas T. Dahl på gitar og Hans Hulbækmo på trommer på Sardinen i regi av Bergen Jazzforum.
6. Lihkku Beivviin! På søndag feirer vi den samiske nasjonaldagen. Det er duket for to fristende konserter på Riksscenen – den syvende festkonserten de har hatt skjer på lørdag, der dukker nevnte Brunborg faktisk opp i en gjesterolle, og ellers hører vi Biret Ristin Sara på joik, Emma Elliane på vokal, Lávre Johan Eira på vokal og gitar, Camilla Therese Karlsen på dans, Georg Buljo er musikalsk ansvarlig, Helge Harstad spiller bass, Christian Svensson trommer, Per Willy Aaserud er trompetist og Audun Notevarp Sandvoll + Anwar Saab står for videoinstallasjoner. På selve nasjonaldagen er det barnas tur på ettermiddagen, når MÁNÁIDMEANNU presenterer ti nye låter på nord- lule- og sørsamisk.
Men vi går videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com.
Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Det er hyggelig å være tilbake – nu kör vi!
Si det med en Wang
Vi setter pris på musikalske dynastier her i NTT, og det er en glede å kunne innlemme Thea Emilie Wang i vår egen storfamilie her i bloggosfæren. Vi har sett og hørt endel til henne her og der de siste par årene, men det er først i 2022 hun står frem som soloartist under eget, komprimerte navn med debutsingelen «Tell Me About It» som slippes i dag, som en forsmak på album senere i år.
Fortell meg om denne låten, Thea!
— Hehe, see what u did there. «Tell Me About It» er første låt fra mitt kommende debutalbum. Det er en låt jeg skrev noen uker før jeg flyttet til København for å studere, da jeg akkurat hadde kunne begynne å kunne synge igjen etter en stemme-operasjon. Etter en lengre periode i stillhet uten å bruke stemmen, nærmest på siden av samfunnet, kjente jeg på mange eksistensielle spørsmål og tanker rundt hvem jeg var og hva som var viktig for meg. Jeg kan ha det slik i perioder at jeg må være helt alene, eller til et spesielt sted for igjen å bli minnet på det som gir mening. Låten er et slags øyeblikksbilde av det. Og om å være alle aldre samtidig, eller om å se fremover og tilbake på samme tid. Sparsomt instrumentert, med en litt intens slutt.
Vi har hørt deg i flere sammenhenger de siste par årene i det beryktede skjæringspunktet mellom jazz og pop. Er dette soloprosjektet nærmest «kjernen» av deg som musiker?
— Jeg har alltid følt meg litt i mellom, og blir fort veldig rastløs om jeg føler jeg sitter «fast» i ett musikalsk uttrykk. Jeg tror kanskje kjernen av meg som musiker består av flere deler. Den éne får jeg ut i dette soloprosjektet som er mer singer-songwriter og tekstbasert, og den andre med å leke med effekter og duppedingser, tid og varighet i Nothing Personal. Og så er kanskje Daiisy, en eksperimentell-pop tromme-vokal-duo jeg hadde med trommeslager Henrik Håland for noen år siden, kanskje blandingen av de to. Dette prosjektet er nok et forsøk på å putte energien min ett sted, og å etablere en kjerne. Tror jeg da. Og forhåpentligvis kan det være et prosjekt jeg kan tillate meg å vokse i. Kanskje klarer jeg å forene det «stygge» og «skjønne» på neste plate , eller kanskje går jeg en helt annen vei. Kanskje klarer jeg det aldri.
Det virker lovende så langt, da!
— Dette prosjektet ble til etter en periode hvor jeg hadde spilt i sjukt mange forskjellige band, og innså at om noen venner eller familie for eksempel på en hytte spurte om jeg kunne spille en av låtene mine selv, så kunne jeg ikke kompe meg selv på gitar. Da kjøpte jeg meg en gitar, dykket inn i Jonis mange tuninger — og det låt ganske dritt i begynnelsen. Jeg husker jeg var så dritlei av å synge med delay og efx, og ville prøve å skrive noe som jeg kunne klare å fremføre alene, uten effekter eller band. Første låten «While He Is Still Asleep» som kommer som singel senere i vår, ble skapt i en av SASA-timene vi hadde på Musikkhøgskolen med Sidsel Endresen og Beate Lech, hvor vi skulle skrive på en annen måte. Da jeg hadde skrevet den innså jeg at «Oi, denne låten er jo en annen verden». Jeg opplever kanskje at jeg alltid vil være i rommet mellom det space-a og det veldig konforme. Så lenge det innehar en energi og en form for motstand live, så er jeg fornøyd.
Du er som nevnt også med i Nothing Personal, som var et av 2021s høydepunkt. Å bruke og styre vokalen som et instrument, mer enn å bare være det fortellende elementet, er sentralt i den musikken?
— Jeg liker det i alle fall veldig godt, og føler meg nok veldig hjemme i det. Jeg var en hard-core Jaga-fan og mitt største ønske var å synge sammen med blåserrekken i Trondheim Jazzorkester eller i Elephant9 og Jaga. Men denne platen jeg gir ut nå, er kanskje meg som prøver å godta at jeg faktisk også er en sanger, etter et helt liv hvor jeg har satt meg selv i samme bås som instrumentalister. Disse låtene er mye mer nedstrippet enn det jeg har gjort tidligere, hvor vokalen er nærmere et fortellende element, noe som for meg er en rolle som det har vært litt utfordrende og uvant å godta. Men jeg tror jeg måtte dit for å kunne komme meg videre. Resten rundt ganske «enkelt», lavmælt og sårbart, og det er få instrumenter å gjemme seg bak. Jeg har prøvd å holde meg til en liten besetning, og så la historiene fortelle seg selv. Ellers er jeg svak for teksturer, lyder og teksturer, og være i musikken mer enn å nødvendigvis skulle måtte fortelle andre med teskje hva sangen handler om. Låtene består allikevel på mange måte av små «noveller».
Har det vært en vanskelig omstilling?
— Jeg er nok ganske rastløs som musiker, og har perioder hvor jeg kan bli helt sinnsykt lei av å synge så «pent» og at gitaren og de tydelige låtene begrenser meg og uttrykket mitt. Bildet av Helge Lien som skriker «SYNG STYGGERE» fra samspill-timene på NMH er også brent fast på netthinnen. Men jeg prøver å øve på å akseptere selv, at det å synge en vakker låt på en vakker måte ikke er farlig. At tekstene og historiene kan være nok i seg selv. Men som sagt der er jeg opp og ned. Jeg finner meg ofte redd for det pretensiøse og i denne utgivelsen balanserer jeg på en knivegg.
Du jobber endel tverrkulturelt, og vektlegger arbeid med tekstene i musikken din. Det er ikke ofte jeg støter på poeten og litteraturhistorikeren Anne Carson som referanse i en popjazzutgivelse!
— Haha, ja true. Tekst er viktig for meg. Jeg har alltid vært veldig glad i litteratur, i alt fra Linn Ullmann og Anne Carson til John Fante og Frode Grytten. «Autobiography of Red» av Carson var for meg helt mindblowing å lese da jeg oppdaget den. Jeg elsker hvordan den leker med form, tid og strukturer, og at jeg bli dratt inn i et univers som gir en slags forstyrrende samklang med mine tanker. Litt sånn poesi-prosa, som fortsetter å vokse. I tillegg til alle tekstene til queen Joni og gjengen. Jeg er også veldig glad i tekst som ikke nødvendigvis er lineær eller må fortelle en historie, men som kanskje har setninger som trigger et eller annet bilde. Adrienne lenker, Building Instrument og Big Red Machine synes jeg gjør det godt.
Det er mange som nevner Ienker for tiden. Du kommer fra en musikalsk familie, søster Marthe gir ut nydelig visepop, bror Mathias gjør det skarpt med pop i London, og så har vi jo lenger ut i slekta Solveig og Ellen Andrea med flere. Er det noe i blodet, har det alltid vært meningen at det skulle bli musikk med deg?
— Haha, ja til at det er noe i blodet. Eller det er kanskje mer med kulturen rundt familien og hva som er kjernen for både mamma og pappa. Vi har alltid vokst opp med musikk rundt oss, og foreldre og tanter og onkler som alle har spilt og sunget, med familie-jazzkvintetter, kor og av og til strykeorkester. Og at musikk er vår felles katalysator. I familieselskap blir man ofte litt slengt rundt til å lede en eller annen allsang man ikke har hørt før, eller synge en eller annen ny melodi på kjent tekst, eller til jazzfestivaler i utlandet på sommeren, så forutsetningene og interessen har jo vært der. Og jeg og Solveig (i Nothing Personal) lagde tidlig låter til folk og andre i Garageband, gjerne med litt for mange tette kløstrete-harmonier. Pappa tok meg med på Bergen Jazzforum og Sardinen og jeg elsket å sitte på gulvet og å forsvinne inn i det, og mamma koret med Jan Eggum da jeg var i magen. Så spilte kor og fargespill en stor rolle.
Herregud, unger flest i dag har mer enn nok bare med mobilene sine!
— Jeg var aldri det der multitalentet som kunne spille alle instrumenter som kid, men likte godt å synge, spille fiolin til plater og å høre på musikk. Jeg er vel den eneste kiden av oss tre som ikke meldte seg på MGP junior, og har aldri vært den som har tenkt at jeg skal bli «artist». Jeg var litt mer sjenert, ønsket å bli trommeslager – men turte ikke si det til noen og holdt drømmene mest for meg selv. Jeg har i tillegg alltid vært nysgjerrig og interessert i mye, fra fotografi, til teater, håndball, og film, men så ble det liksom musikken jeg finslipte mest da jeg begynte på musikklinjen. I den tiden oppdaget jeg Torun Eriksen, Mathias Eick, Brian Blade, Jaga og Elephant 9, begynte i Fargespill og sang i ungdomsstorband og vokaltrio. På FHS fikk jeg prøve ut effekter på stemmen av bandlærer Arne, og låtskriving i større format. Etter min første eksamenskonsert på NMH skjønte jeg at det var ingen vei tilbake. Og da jeg hørte «Bananfluer overalt» for første gang. Og «Both Sides Now».
Mmmm. Du jobber nå fra Danmark?
— Ja, eller, har bodd i København de siste 2.5 årene, men akkurat nå har jeg faktisk ikke vært der siden desember! Det ble full koronasmitte på kollegiet mitt, så jeg turte ikke reise ned før jul, og så fikk jeg en deltidsjobb her plutselig, og så har jeg bare blitt her siden. RIP mine danske planter! Men jeg skal ned igjen og flytte ut snart.
Er det noe annerledes der enn i Norge, noe som utmerker seg?
— Er mye annerledes enn i Norge. Mye mer enn jeg trodde. Noen små-nyanser og andre strukturelle større forskjeller. Musikkutdanningen er for eksempel mer fokusert rundt musikkfilosofi og det å være kunstner vs. håndverk, og de er ikke så veldig opptatt av musikkteori så lenge man har en intensjon med det man gjør. Det er på mange måter også veldig konseptuelt. På godt og vondt. Du finner ellers MYE 80-talls lyder og 90-talls referanser i populærmusikken. En stor forskjell er at man også har tilgang på skolen 24/7 i døgnet, de selger øl i automatene i kantinen og det er et stort utlånsrom hvor man kan låne de instrumentene, mikrofonene, ledningene eller duppedingsene man ønsker med et lånekort. Ellers elsker jeg mat- og gjenbrukskulturen, og hvordan man bare kan sykle på rad og rekke med venner i stedet for å ta bussen etter man feks har vært på en konsert eller lignende. Dansker er også veldig gode på å chille og å lage organisert system, corona-wise, og så er det mange mange flere singer-songwritere her. Og flatt. Takk for meg.
Det virker jo unektelig sånn, men kommer det mer musikk og lyd fra deg utover året?
— Ja! Det kommer flere singler på løpende bånd nærmest hver måned, før albumet slippes i juni, i tillegg til singler og EP med Nothing Personal! Så det er bare å stay tuned.
Buddy til Eivind Aarset!
Foto: Nabeeh Samaan
Vi gratulerer denne herlige gitaristen med norsk jazz gjeveste pokal, og anbefaler dette intervjuet Terje Mosnes gjorde med ham nylig: Lydlandskapenes elektriske mestermaler.
En beatlesque bladfyk
Selv ikke en ekstra lang nyttårsferie har fått kjølnet vår dype interesse for Beatles — en interesse som eksploderte på en ny måte i desember for mange som satt hjemme og så på Peter Jacksons serie. Forrige helg ble hele konserten på taket av Apple-bygningen i Savile Row lagt ut for seg selv på streaming (for den som holder på med den slags). Men det er alltid mer, man skal videre, det er nye epoker å gjenoppdage. Blogghalvdel Vinger bestilte til og med den doble boken med Paul McCartneys kommenterte sangtekster for å kose seg med i julen, men den ble offer for en velkjent Helt Hjem-fadese. Kanskje vi kan plukke den frem til 80-årsdagen i juni. Paul sin altså. Men det finnes lettere stoff, og noe av det aller fineste på hele internett er twitterkontontoen The Teatles, som har adressen @teatlemania. Der samles bilder og trivia av The Beatles i studio og andre steder, der te spiller en sentral rolle. For den gamle kolonimakten er fortsatt te en usedvanlig pregnant drikk, men at den var så viktig i utviklingen av Beatles’ låter kommer kanskje overraskende for enkelte. Skjønt ikke for den som har sett en av verdens fineste filmer, den kjærlige parodien The Rutles. Lots of tea!
Følg for all del denne kontoen, men det er jo langt mere! Det produseres også en meget vakker, innholdsrik, tankevekkende og morsom fargefanzine som har rukket å komme med sin 13. utgave nettopp, et totalt must for alle som er interessert i Beatles og trykksaker. Ja, The Teatles Book er slike ting som gjør livet verd å leve, og derfor var det vår plikt å intervjue dyktige Huw Spink som står bak alle herlighetene.
Hva handler «The Teatles» om, sånn egentlig?
— På mine avslappede dager handler det bare om Beatles og te. På mine mer pretensiøse dager handler det om de forskjellige måtene vi knytter små forbindelser med Beatles sammen på, i håp om å normalisere dem og derfor finne en dypere forbindelse. Men Teatles er uansett hva man ønsker at det skal være.
Hvordan oppdaget du Beatles, og har din kjærlighet til og forståelse for bandet vokst med tiden?
— Det var ikke noe «eureka»-øyeblikk med meg og Beatles. De var bare rundt i luften, og jeg drev mot dem. Jeg antar at de var mer interessante enn popen jeg ville vært med på før da (80-tallsstjerner som Jason Donovan og Big Fun). Det var denne merkelige tiden pre-Anthology-samlerne, forsåvidt også pre-Britpop, da Beatles absolutt var kjent, men definitivt ikke kult. Det virker rart å si nå, men de passet ganske godt inn i min følelse av fremmedgjøring i oppveksten.
Alle snakker selvfølgelig mye om gullalderen rundt Revolver, men har du noen favorittsanger fra den helt tidlige Beatles-perioden?
— Jeg er ganske sikker på at den eneste platen min jazzelskende pappa og mye yngre, popelskende mamma begge hadde var Beatles’ All My Loving E.P. Det er en sang jeg ville ha elsket uansett — Johns klimpring er helt vill — , men den har definitivt en helt spesiell betydning for meg. Å høre John og Paul synge sammen på den måten … wow!
Ja den er fin. Det virker som om mange «fatter» ideen om Beatles bedre nå etter Get Back-serien. På en annen måte ble de nesten som karakterer i en fiksjonsserie, og mer ekte på grunn av det. Noen spesielle scener eller dager i den som gjorde ekstra inntrykk på deg?
— Jeg er sikker på at det har gitt en større forståelse av dem, egentlig. Jeg blir stadig slått av ideen om at vi lager våre egne Beatles, og det vi ser tjener bare til å forsterke det man allerede trodde. Så for meg var de en gjeng med kamerater som raskt ble fremmedgjort fra hverandre, og mens de fortsatt åpenbart bryr seg om hverandre, er det verdt å huske at det vi ser på, er dem på jobb – de virkelige livene deres skjer andre steder. Når det er sagt, jeg elsket det hele! Hvert øyeblikk. Hver gang John virker våken og fullt engasjert, er fantastisk. Jeg elsket å tilbringe skjermtid med ham spesielt.
En annen ting som har gjort inntrykk på mange, er det kunstneriske håndverket, og den samarbeidende måten mange av låtene ble laget på. Tror du at god kunst har å gjøre med genialitet og guddommelig inspirasjon, eller bare å prøve så godt man kan å lage noe fint med hjelp fra andre?
—- Jeg tror absolutt ikke så mye på forestillingen om «genialitet». Og det er ingen klar regel for hvordan å være kreativ. Det er absolutt visse talenter som kreves og en forståelse av håndverk, men det som virkelig gjør noe for meg er å ha sjarmen til å bære frem noe med ekte oppriktighet – og det er det som gjør Beatles for meg. Sangene deres kan være litt tullete («Dig A Pony», «Maxwells Silver Hammer») eller til og med litt cheesy («One After 909», «Long and Winding Road»), men det er de selv som gjør disse sangene flotte, de som mennesker like mye som dem som musikere. De har lik nok smak til å fungere sammen og nok forskjeller til å kunne legge til noe som de andre ikke kunne ha gjort. Det er en magisk blanding. Også ego-greia. Selv om det er åpenbart at de alle har egoer (har vi ikke alle?), virker de villige til å legge dette egoet sitt inn i sangene. I stedet for å prøve å gjøre seg selv til sentrum, virker de villige til å la sangene bli fokuspunktet. Så uansett hva de legger til, enten det er litt backingvokal eller gitar, tjener det hele sangen og ikke bare deres egen følelse av storhet. Balansen deres mellom talent, smak og temperament var ekstrem, men når det fungerte – wow! For en greie.
Alle de låtene du nevnte nå er mega, vil jeg si. Men det kruset på forsiden av den siste utgaven er så vakkert. Klarer du å beskrive dets aura?
– Oh, man! Det kruset! Jeg antar at det bare er et fint design som gjør det. Fine farger. Omtrent alle de andre tekoppene jeg har sett dem bruke frem til dette tidspunktet var vanlige og hvite – enten helt hvite eller med en subtil design. Det sier noe om noe, at første gang de spiller inn i sitt eget sted, i Apple-bygningen, sprenges det liv inn i tekoppene også. Ikke flere pripne EMI-tekopper her!
Yes! Hvilken te får deg i mest beatlesque stemning, og nøyaktig hvordan lager du den?
— Jeg liker bare teen min melkeaktig og søt. Jeg har ganske ukultivert smak, sånn sett. Det ser tilfeldigvis ut til å være slik Beatles foretrakk sin te også, i hvert fall på 60-tallet. Jeg vil ha en Earl Grey hvis jeg har lyst på en forandring, men det er ikke så ofte.
Har du nådd toppen nå eller er det flere ting å glede seg over i fremtiden?
— For å være ærlig, kan jeg rett og slett ikke forestille meg at noe ekstremt som Get Back kan skje igjen. Som Beatles-fan var det fantastisk, men som Teatles-fan var det bare … vel, ganske spesielt. Men hvem vet! Mal Evans’ biografi og papirer kan avsløre nye hemmeligheter. Han var Beatles’ te-konge. Hvis Teatles har nådd toppen så har jeg ingenting å klage på. Det har allerede gitt meg mer enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.
Huw, vi takker deg for din te og din tid!
Bråk på museet
Det skjer mye lovende aktivitet mht. historieskriving og formidling av musikkens vesen her i landet for tiden. Det er gledelig. Året starter også med et smell oppe i Trondheim, der kuratorene på Rockheim har tatt til vettet og viet en større utstilling til det totalt unike prosjektet MoE – der improvisasjon og støy blir tatt til en ny sosial dimensjon. Så mange interessante prosjekter Guro Moe og Håvard Skaset har satt i gang siden starten i 2008! Så mange snodige steder på globusen de har klart å finne strøm og et publikum. Alle de interessante samarbeidspartnerne. All den sterke maten. Snakk om å skape en ny og kanskje bedre virkelighet. Vi kommer tilbake med mer om denne utstillingen senere, kom dere til trøndelag så lenge!
Vi som jazzer
Det finske plateselskapet We Jazz, som også er en platebutikk og som har sitt utgangspunkt i en kreativ festival, startet i fjor opp et svært flott papirtidsskrift, undertittel er We Jazz Magazine, men det kommer med ny tittel for hver utgave. Rett før jul kom Pursuance, med favoritter som John Coltrane, Emma-Jean Thackray, Sofia Jernberg, Irreversible Entanglements, Alan Silva, Marshall Allen, Burton Greene, og mer esoterisk og visuelt tidsskriftstoff. Det er som en liten bok. Dette er som skapt for flere av NTTs lesere, det er bare å bestille med én gang. Vi fikk tak i redaktør og bakmann Matti Nives for en viktig prat, oss bladfyker i mellom.
Matti Nives. Foto: Maarit Kytöharju
Dette er et fantastisk magasin, takk for at dere lager det! Hvorfor ønsket og følte du behov for å lage denne blekka? Også lurt å gjøre det på engelsk, selvfølgelig.
— Takk for lesing! Det føltes bare som om det var et godt tidspunkt å gjøre det på. Det er ikke så mange flotte musikktidsskrifter der ute, så vi ville prøve oss på å lage et, og vi ønsket å nærme oss det fra en litt annen vinkel. Som grafisk designer, redaktør og leser er jeg en fan av vakre kunstmagasiner, som inviterer deg inn til emnet uansett hvilket nivå du har, så visuelt trekkes det litt ut av den samtidige moderne jazzscenen, mens bidragsyterne i stor grad er folk som har svært imponerende resultater når det gjelder å ta opp musikalske emner. Vi ønsket å invitere en gjeng av favorittskribentene våre om bord, og jeg forventer at rollebesetningen utvides med hvert nummer. Vi konkurrerer ikke med medier av typen «dagens nyheter», det er et annet game. Vi kan dermed gå litt dypere ned i historiene.
Hva er din favorittskriving om jazz, nytt og gammelt?
— Selvfølgelig spiller gamle mestere som Nat Hentoff en rolle i det, men også folk som Ashley Kahn, som samarbeider med oss om dette bladet. Det er flott! Jeg tror ofte at vi musikkhoder leser bøker eller blader på grunn av emnet, ikke nødvendigvis på grunn hvem som skriver. Så når det skjer noe veldig bra skriving om et interessant tema innen musikk, er det perfekt! Val Wilmers As Serious As Your Life er en stor jazzbok, for eksempel. Så leser jeg også ganske mange biografier om musikere og plateselskaper til enhver tid. Lockdown FM av Gilles Peterson var en stor, overraskende bok, designet av Hugh Miller. Og hva med Organic Music Societies av Lawrence Kumpf? Det er mye flott som skjer. Mye av inspirasjonen kommer fra utenfor jazzen, og jeg må nevne en CD-samling kalt American Primitive Vol. II: Pre-War Revenants (1897-1939) som sannsynligvis har de beste liner-notene jeg noen gang har lest. De er av Scott Blackwood.
Og hvordan ble du involvert i dette selv?
— Jeg begynte yrket mitt i musikk med å skrive pressemeldinger og liner notes, og før det hadde jeg skrevet andre ting og gjort noen oversettelser og selvfølgelig lest en haug, så den litterære interessen har alltid vært der. I dette magasinet er det flott å kombinere det med en annen lidenskap for meg, grafisk design og kunst forøvrig. Det er så gøy!
Alice Coltrane på forsiden av den første utgaven, John på den siste. Jeg tror jeg aner et mønster! Hvilken ung nåværende artist er best egnet til å være på forsiden av neste nummer, tror du?
— Hehe, ja det var litt tilfeldig. Planen er definitivt å få opp unge artister på coverne også. Det er mange ideer. Kanskje Nala Sinephro? Vi liker musikken hennes veldig godt.
Hva er historien bak butikken, etiketten og festivalen We Jazz. Hva kom først?
— Alt sammen har en stor forhistorie, så det er vanskelig å beskrive ting kjapt, men det hele er et prosjekt gjort av lidenskap. Uansett hva vi bestemmer oss for å prøve, må det være noe vi virkelig er interessert i. Festivalen startet i 2013 for å fylle et tomrom jeg følte mellom all den kreative musikken og den litt satte plattformen til den typiske «jazzfestivalen». Igjen kom inspirasjonen utenfor jazzen, kanskje mer fra scenekunst og andre typer kreative hendelser, som også har et DIY-element og en overraskende edge. Det var det jeg ønsket å lage: en installasjon som er i stadig endring. Hvert år starter vi fra bunnen av. Labelen startet skikkelig i 2016/17 med utgivelser fra den lokale scenen, med ideen om å lage vakker vinyl og gjøre det på en inkluderende måte, for ikke å bli for «limited edition» og eksklusivt. Det bør være åpent for alle å nyte hvis de er interessert. Musikken har nok hemmelighold i seg, og det kan selvfølgelig være andre lag av mystikk. Men alt i alt er det en glede i å dele musikken, og jeg ønsket å heve standarden for hvordan man »kuraterer» et plateselskap og vokser, litt etter litt. Alt ligger i musikken, og den morsomme delen er jo å finne ut hva du skal gjøre med den. Butikken startet i slutten av 2019 etter en «leap of faith»-beslutning om å kjøpe en samling av 11 000 jazz-LP-er fra Sveits og starte lageret derfra, og parre det med mye ny musikk vi brenner for. Det var en drøm som har gått i oppfyllelse. Tross alt er vi alle musikkelskere som er veldig opptatt av plater. Jeg skulle ønske at pandemien snart går over slik at vi alle kan henge i platebutikken igjen.
Det kommer straks. Labelen lager mange samleobjekter og fysiske utgivelser, føler du at unge mennesker fortsatt er fascinert av slike ting?
— Jeg tror det er vanskelig å generalisere, men det ser ut til at det korte svaret er «ja», i hvert fall noen av dem! Det er flott at det er musikkelskere med alle slags interesser på tvers av alle aldersgrupper. Det er gøy å snakke med noen som nettopp har begynt med vinyl eller CD-er, eller kanskje noen som har vært interessert i det i 60 år. Det er mye å lære, alltid, og å oppdage musikk gjennom faktiske fysiske utgivelser, nye og gamle, kan være en veldig givende måte å gjøre det på. Samtidig synes jeg ikke noe skal være fokusert på samlerobjekter heller. Poenget for meg er i det minste å nyte platene ikke bekymre deg for å fullføre en samling eller eie dyre ting eller noe sånt.
Det er mye oppstyr om Spotify i disse dager. Kan du se for deg en tid da de vil bli mindre enerådende?
— Dette er et veldig bredt tema. Samtalen er veldig hype-basert nå. Det er ikke et «ja» eller «nei»-spørsmål om om vi skal ha tingene våre på Spotify, og hva synes vi om kontakten, bakgrunnen og etikken til et selskap som Spotify. Jeg tar gjerne imot diskusjoner om hvordan digitale plattformer fungerer og hva deres sosiale ansvar er, men jeg tror egentlig ikke det vil være eller bør komme en reversering av rollen til det digitale i musikklytting. Det er en veldig praktisk måte å dele mye musikk med mange mennesker på, og det fører også potensielt til at mange flere oppdager musikk utenfor mainstream. Til alle som leter etter en digital plattform som er bra for musikkskaperne, sier jeg «gå til Bandcamp». Det er mange flotte ting der, og det gir deg et realistisk syn på hvordan plateselskaper og artister fungerer.
Noe ny finsk jazzmusikk som vi må oppdage med en gang? Hva er den gjeldende sounden der borte nå?
— I stor grad finner du dem på etiketten vår, det er i alle fall målet: Linda Fredriksson, OK:KO, Uusi Aika, Oaagaada … Men også folk som Perussastamala, Katu Kaiku, Adele Sauros, Tomi Nikku, Luokkanen/ Tanner… sonden er overalt. It’s everything time!
Vi er lutter øre. Kan du peke på hva som skjer i den norske jazzscenen nå, da? Er det nordiske samholdet sterkt nok eller bør vi bli mer interessert i våre naboer?
— Jeg har nettopp oppdaget et flott selskap, det heter Motvind. Akkurat nå følger jeg utgivelsene deres. En annen som jeg har fulgt nøye med på er Hubro, og det er selvfølgelig mange individuelle artister som jeg alltid sjekker ut, som Mette Henriette, Moskus, Christian Wallumrød, og så videre. Vi bør alltid være mer interessert i våre naboer, hvem de enn måtte være. Den gode nyheten er at vi gjorde innspillinger med en ny «nordisk» lineup på festivalen vår i desember for en fremtidig We Jazz Records-utgivelse med den finske trommeslageren Olavi Louhivuori, pluss nordmennene Kim Myhr og Eivind Lønning. Det kommer til å bli morsomt! Personlig vil jeg gjerne komme tilbake til Norge, og jeg liker alltid å henge med folk som Øyvind Larsen fra Oslo Jazzfestival. Han er også en god kilde til ny musikk for meg.
Han har vi hørt om. Til slutt: Vi gleder oss veldig til det nye Koma Saxo-albumet. Hvordan er det?
— Vi også! Det er en veldig ny sound for Koma Saxo, nå sammen med den svenske eksperimentelle vokalisten Sofia Jernberg. Nok en gang viser Petter Eldh oss hvordan vi kan lytte mer, og vi planlegger allerede flere eventyr sammen. Jeg gleder meg til å dele hele albumet med alle.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger