NTT: Skandinaviske luftbølger

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en blogg om alle former for musikalsk samrøre med særlig henblikk på klassisk skandinavisk popmusikk. Vi er ferdige med festivalsommeren for vår del – den avsluttet med et veritabelt smell under Blow Out forrige helg, og etter litt pleiing av den metafysiske hangoveren (og litt vaksine-groggyhet) er vi vel forholdsvis klare for en lang høst. 

Vi kan starte med noen konserttips – og det aller første har vi virkelig troa på. Splitter nye Oslo Oriental Orchestra består av Saleh Mahfoud, som vi blant annet har intervjuet her, på kanun og vokal, de har Inger Hannisdal på fiolin, Safaa Al-Saadi på nai, Andreas Vangen Andersen på oud, Khaled Laouam på saksofon, Adrian Myhr på bass og Tarek Alhalabi på perkusjon. Det er snakk om noen av Norges fremste utøvere av arabisk musikk i dag, og de spiller sin aller første konsert på Salt, søndag klokken 19.00.

Tony Buck er i byen! Trommeslageren og Norgesvennen fra band som legendariske The Necks spiller to kvelder på Kafé Hærverk – i dag både solo og sammen med Ståle Liavik Solberg, og på søndag blir to til tre når Christian Wallumrød blir med. Blow Out har en aldri så liten raptus de nærmeste dagene, og er tilbake på mandag med Karl Bjorå solo og bandet PULS, bestående av Heida Johannesdottir, Knut Finsrud og Anders Filipsen. 

Jada, vi sa vi var ferdige med festivalsommeren, men nå er festivalhøsten her i all sin skrud – Punkt er allerede i gang, og du kan lese Arild R. Andersens rapport fra første dag her. Såvidt vi kan se er det fremdeles dagspass tilgjengelige for i dag og i morgen – i kveld spiller Nils Økland Band, Harpreet Bansal Band og Eivind Aarset 4tet, og det blir liveremikser av henholdsvis Kirsten Bråten Berg / Jan Bang / Erik Honoré, Lars Kristian Lia og Helge Sten. I morgen spiller Håkon Kornstad avløst av Punkt Ensemble, Benedikte Kløw Askedalen og SKRIM – og de blir remikset av Ståle Storløkken / Helge Sten, Maja S. K. Ratkje og Kristian Isachsen / Alessandra Bossa. Gode dager i Kristiansand, må vi tro! 

Tynset Jazzfestival er også i gang! Allerede i forrige nummer nevnte vi dobbelkonserten med Trio de Janeiro og Bangbang Watergun! som skjer i kveld, i morgen er det duket Nils Petter Molvær og på søndag er det både jazzgudstjeneste og konsert med det nye bandet YES,  hva sa du, DET NYE BANDET YES, bestående av Mats Eilertsen, Trygve Seim og Jacob Young. Så får man se, da, om de låter bedre enn bandet de har lånt navnet fra for tiden. 

Lørdag klokken fire er det jazz på Herr Nilsen med Martin Nodeland Sekstett! Og apropos sekstetter og gode helgeaktiviteter i hovedstaden – Jan Martin Gismerviks Balconies, som begge blogghalvdeler lot seg begeistre av da de debuterte på Sildajazz, spiller vakre og pussige klanger når Kampenjazz åpner for sesongen. 

Vi lever i en gullalder for utendørs, vandrende hørespill (det er helt sant, det kryr tydeligvis av dem), og søndag klokka 13.30 kan du møte opp på busstoppet Simensbråten og oppleve et vandrende hørespill med kvartetten Lemur, bestående av Bjørnar Habbestad, fløyte, Hild Sofie Tafjord, horn, Tanja Orning, cello og Michael Duch, bass. Selv sier de følgende: “Prosjektet Delian Modes er inspirert av den britiske komponistpioneren Delia Derbyshire og hennes elektroniske komposisjoner og lyddesign. De ellers så akustiske instrumentalistene har hentet ut en enorm mengde lydmaterial fra BBCs åpne lydarkiver og utviklet en komposisjon for fire instrumentalister, bærbare høytalere og vandrende publikum.” Hvorfor ikke! 

Vi går videre! Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, det setter vi stor pris på. Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Give the drummer some!

Foto: Hreinn Gudlaugsson/wikimedia

Man kan bli redd bare av å se Petter Eldh holde i kontrabassen. Og så begynner han å spille på den… Aaaargh! Treverk ser ut til å kunne splintre opp og knekke. Sjelden ser man menneske og maskin gå så i ett som der, noe han viser til publikums store skrekkblandede begeistring i Gard Nilssen Acoustic Unity (og Supersonic Orchestra), samt hans rytmisk utfordrende band Koma Saxo, som utga et fabelaktig album i forfjor og et livealbum tidligere i år. På dette soloalbumet kalt Projekt Drums Vol. One som utgis denne helgen er han vel så mye produsent, og fremviser sin dype kjærlighet for blytunge beats, psykedeliske stemninger og soniske landskap kjent fra klubbmusikk — men rekontekstualisert, oppkuttet og satt sammen igjen. Og ikke minst er dette en hyllest til tankegangen om å samarbeide med trommeslagere. Petter Eldh har valgt seg ut en rekke kontemporære og karaktersterke musikere som er featured på hver sin låt og bygget rundt deres unike grooveforståelse, touch og time. Blant disse finner vi Savannah Harris, Eric Harland, Nate Wood, og Richard Spaven. De forskjellige rytmiske karakterene, om enn alle i et ganske funky og frempå leie, samles på interessant vis av produsent og mixmaster Eldh så prosjektet får et koherent sluttresultat. Og det låter fleskete og deilig. Skiensgutt Gard Nilssen kommer godt til sin rett i kuttet «Gimsøy», det er så digg lyd i settet hans, men det er også kledelig å høre ham ut av live i studio-settingen og inn i en mer filmatisk og hektisk produksjon et sted mellom David Axelrod og drum’n’bass. Og masse deilig gitar blir vrengt inn og ut i avsluttende «East Croydon» med James Maddren på trommer – dette er forfriskende fusion. Mange lyttere vil få megakick av denne plata.

Petter Eldh gledet konsertgjengere på Oslo Jazzfestival med minst tre heftige opptredener forleden uke, og vi fikk huket tak i ham for å høre litt om alle disse trommeslagerne han har jobbet med og for på denne platen.

— Trummisar, jag älskar dom! Jeg har alltid ønsket å sitte bak trommene, men det ble jo bassen for meg, andreplass kan vel kanskje kalle det. Uansett har jeg lykkes med å skape en plattform nå der jeg kan få jobbe med noen av de mest inspirerende trommisene i jazzverden. Som for eksempel disse:

Savannah Harris
Jeg hørte henne for første gang på den klassiske klubben the Bitter End i New York, og jeg ble helt blåst bort! Hun var bare så sjukt bra. Den kvelden fikk jeg ikke med meg navnet hennes. Det var først et år senere at jeg ble mer kjent med henne da trompeteren Peter Evans hadde fått med seg henne i bandet Being & Becoming. Han introduserte oss, og da jeg var i New York sommeren 2019 spilte vi inn i Scholes st. Studios og det var et utrolig inspirerende møte. Hun har et sound som representerer alt det jeg leter etter hos en trommis. Hun er dypt forankret i jazztradisjonene, samtidig som hun utvilsomt har et moderne beat å dø for. Hun «nailer» alle komplekse rytmiske leker samtidig som hun kan forholde seg fritt til alt sammen. Vi kommer til å gjøre flere greier sammen!

Eric Harland
En levende legende. En ære å ha med en som har hatt en finger med i spillet på utrolig mange skiver jeg elsker. Han har et driv framover og det finnes aldri noen tvil om hvor han er på veg. Han kan spille løst samtidig som det aldri mister tempo, og han har en evne til å konstant skape nye strukturer på samme form. En generell greie om de ulike trommisenes sound er at de har inspirert orkestreringen på de ulike låtene. Jeg visste for eksempel ikke at jeg behøvde valthorn på denne låten før Eric hadde spilt inn trommene sine. Jeg kan ikke analysere det nærmere, det er bare fantastisk hvilken stor innvirkning små nyanser i trommisenes sound kan ha på helheten. Trommene definerer alt.

Richard Spaven
Jeg møtte Spaven mens vi turnerte sammen med Jameszoo’s band. Han er en autoritet når det kommer til å spille beat-basert musikk. Sleng sammen noen herlige Rhodes-samples og be ham spille et beat i 98 bpm, så kommer du aldri programmere et beat noensinne igjen. Han vokste opp sammen med hele drum and bass-scenen på slutten av 90-tallet. Han er et levende breakbeat. Første gangen vi spilte sammen ble jeg så glad over å äntligen få spille med en trommis der vi delte nøyaktig samme hip hop- referanser.

Nate Wood
Jeg ville ha med en skikkelig fusion-låt og jeg ville ha en trommis som er idiotisk tight og presis. Men jeg ville ha noen som samtidig kan gjøre musikken mer levende av en sånn approach. Nate Wood er svaret. Det finnes helt klart galskap i spillestilen hans som tiltaler meg. Det er liksom litt for mye av det gode, på best mulig vis.

Gard Nilssen
Min bror fra Skien! Gard skulle absolutt med på denne første utgivelsen i dette prosjektet, ikke bare fordi han er en av mine favoritt-trommiser men også fordi hele konseptet med denne platen er noe som er i resonans med hele hans verdensbilde. Jeg har en grad av trommenerderi i meg, og Gard er trommenerdeni personifisert. Han havner et sted mellom James Gadson og Tony Williams injisert med en stor dose av alle de fantastiske norske trommisene. Og med en sånn ryggrad kan det bare bli suksess!

James Maddren
Låten med James er antakeligvis den som har den mest intrikate rytmiske strukturen. Grejen med James er at han får alt til å låte så lett, det låter som en klisjé, men jeg har spilt veldig mye musikk med James som på papiret kan se ganske kronglete ut, men James setter aldri noe spørsmålstegn, han bare spiller, og så låter det som han har spilt den aktuelle låten hundre ganger før. Det finnes en letthet i spillet hans, jeg dras mot trommiser som ligger langt frampå beatet, og James ligger alltid akkurat på riktig sted.

 

Jazznytt18 på verdens beste bibliotek

Deichman Bjørvika ble nettopp kåret til verdens beste bibliotek, og det er helt riktig et nydelig sted å oppholde seg for alle og enhver. Programserien Jazznytt18 ved blogghalvdel Vinger startet opprinnelig på «gamle» Deichman, og det er fint at vi nå i høst kan starte opp igjen med et knippe arrangementer i det nye. Der møter vi musikere, forfattere og andre mennesker i samtale om jazz og hvordan den gjenspeiler seg i kulturen og samfunnet. Foredrag, debatter, filmklipp og og musikalske innslag vil forekomme.

Høstens første arrangement er onsdag 15 september kl. 18:  Torgrim Eggen om Axel Jensen og jazz.

Første utgave av Jazznytt18 denne sesongen tar utgangspunkt i forfatter Axel Jensens befatning med jazz. Med romanen Line (1959) og filmatiseringen av den i 1961, sjokkerte han landets møll med syndige rytmer og vågal sosiolekt om det ville livet blant musikere og jazzfans på «Bop Island» i Oslo. Men allerede som ung skolegutt interesserte Jensen seg for jazz, og skrev foredrag om denne ladede musikkformen. Torgrim Eggen mottok Brageprisen, kritikerros og store lesertall for sin lenge etterlengtede biografi Fra smokken til Ovnen, storyen om Axel.

I tillegg kommer forfatter og musiker Hilde Brunsvik for å fortelle mer om jazzmiljøet i Oslo på 50-tallet. Hun har utgitt en kjempefin biografi om pianisthelten Einar Pastor’n Iversen (Et jazzliv), som faktisk også spiller en sentral birolle i Line.

Det er gratis, men påmelding er nødvendig, og kan gjøres her. 

 

Morgonrode har øvd fem dager i strekk

Et av våre yndlingsband i åpen eller hvilkensomhelst klasse heter Morgonrode. Spellemannprisvinnerne i Folkemusikk skal ha en spesiell konsert på Riksscenen i morgen, og det skjer mye annet med bandmedlemmene, så vi fikk huket tak i Selma French Bolstad rett etter den siste øvingen før konserten.

Foto: Christian Skår Winther

Endelig skjer det mye med Morgonrode igjen. Det ryktes om en kommende tredjeplate, og i morgen lørdag skal dere ha en spesiell konsert på Riksscenen med materiale fra de siste fem dagene? Hva i alle dager er dette for noe opplegg?

— Hehe. Ja, et slags stunt. Det er vel et resultat av at vi, på grunn av utsettelser, har spilt musikken fra Du milde verden-albumet i lang tid og vi kjente at vi var motivert for å lage og spille noe nytt sammen. Så vi satt av en uke hvor vi kunne jobbe intenst med kun nytt materiale. Det har vært veldig forfriskende og jeg tror det blir bra! 

Nylig ble det lagt ut en flott musikkvideo med dere dere fremfører låten «Lilja uti Dalen». Hva er den historiske bakgrunnen til den sangen?
—«Lilja uti dalen» er en vandrevise- altså den finnes i ulike former i landet. Den handler om ulykkelig kjærlighet, og jeg-personen forteller om å bli forlatt fordi hen ikke er rik nok for kjæresten. Klassisk problemstilling i mange eldre viser. Moren til Helga, Gunnlaug Lien Myhr, har gitt ut et leksikon av en bok med folkesang fra Hallingdal og det er fra denne boka vi har sangen. 

Dere har over 100 000 avspillinger av fantastiske «Kitte Kitte» på Spotify. Hvordan gikk det til, det er jo som en hit å regne!? Er det et mål for dere i Morgonrode å «nå ut» litt ekstra med musikken deres?
— Det er absolutt et mål å nå ut, men det er ikke noe vi bevisst har gjort musikalsk med denne sangen. Vi er nok i vår egen boble når vi lager musikk og tenker først og fremst på at det føles meningsfylt for oss selv å spille. Det er vanskelig å si hva som har gjort at en geitelokk fra Valdres har fått hundretusen streams. Det er utenfor Norge den har flest streams, og vi der har vi aldri spilt som band før. Jeg tror vi bare kan takke Logaritmens magi.

På en annen side er flere av dere musikere i Morgonrode også å se i ganske eksperimentelle, improviserende sammenhenger med like stor naturlighet. Du har også nye nydelige singler med popbandet Masåva, og i tillegg et soloprosjekt på gang?
— Vi er kanskje en nysgjerrig gjeng. Og det er jo et raust og ikke så stort musikkmiljø i Oslo. Masåva slipper nytt album 15. oktober, det gleder jeg meg skikkelig til. «Vokse fra» er nok den skumleste låta vi noen gang har sluppet i og med at den er så utleverende, men så var det vel det jeg måtte si. Jeg gleder meg skikkelig til å slippe plata, vi er veldig stolte av resultatet. Bård Ingebrigtsen gjorde en fabelaktig miksejobb og vi har generelt bra folk i alle ledd. Soloplata mi kommer til våren! Den er forøvrig også mikset og spilt inn av Bård. Premierekonsert med fullt band, bestående av C. og A. Winther, min kusine Anna Ueland (som akkurat har begynt på Jazzlinja i Trondheim, joho!) og Erik Sollid fra Valkyrien, skjer 7. november på Kampenjazz. 

Wow, det er noe å glede seg til. Filip og jeg fantaserer om å reise på Jørn Hilme-stemnet neste sommer. Men er det noe høstmoro å se frem til i det landskapet?
— En flott fantasi. Ja, Osafestivalen på Voss pleier å skje en gang på høsten. Det anbefales! Folkemusikkveka på Ål, som pleier å skje på vårhalvåret har også valgt å spre program utover året så det også verdt å få meg seg. Kan også anbefale å sjekke ut Riksscenen, som har fullspekket program i høst og det pleier å bli bra stemning i kjelleren der utover kvelden.

 

NTT går ut av komfortsonen med bokutgivelse om Atomic!

Now’s The Times format som fredagsremse er hellig. Men det er fint å forsøke å få frem budskapet («vi ses på konsert!») i andre former og i tillegg til et kanskje annet publikum også. Noen av dere har jo også etterlyst en måte å støtte foretaket på. Derfor har vi viklet oss inn i Christer Falcks meget ambisiøse nye småbokserie-prosjekt med en rekke potensielle bokutgivelser som tar utgangspunkt i en norsk klassiker (vidt begrep). Ideen er som ved hans meget populære CD-reissue-serie at prosjektene realiseres via folkefinansiering. Så om dere ønsker å lese oss i bokform neste år, må boken forhåndsbestilles. Vår valgte klassiker er kanskje ingen gedigen overraskelse for våre faste lesere, men ikke noe mindre nødvendig av den grunn:

2022 markerer 20-årsjubileet for utgivelsen av den norsk/svenske kvintetten Atomics andre album Boom Boom (Jazzland), et solid høydepunkt i den eksplosive unge nordiske jazzscenen ved rundt tusenårsskiftet. Engasjerende og heftig musikk som fikk stor betydning for musikere og lyttere i årene som fulgte. Boken tar utgangspunkt i denne plata, men ser også på bandets virkningshistorie og hvordan enkeltmedlemmene har vært aktive deltakere i en meget inspirerende musikkscene som fortsatt pulserer og som vi kjenner den deilige effekten av den dag i dag. Tanken er dermed at boka ikke bare skal handle om 2002 – men også hvor vi er i 2022, idet bandet gir seg. Og boka skal være en feiring av kicket musikk som dette gir oss som lytter.

Delta i folkefinansieringen her

 

Innreisemuligheter for amerikanske musikere lar fremdeles vente på seg

Jaja. Vi skynder oss langsomt. Samfunnet blir stående på Steg 3, Steg 4 finnes ikke lenger (HJÆLP, HVOR BLE DET AV (noen må skrive et blytungt bokverk om det uoppløselige episke elementet i alle disse ulike regelendringene og skjemaene når det hele er over i 2027)), kulturlivet ber om forlengelse av kompensasjonsordninger og det er fremdeles vanskelig å få en del musikere til landet. I forrige uke avlyste Nasjonal Jazzscene konserten med trioen Tapestry. Denne uken kom den lite overraskende, men allikevel bitre nyheten om at trompetist Ambrose Akinmusire, som pryder det nye Jazznytt-coveret, ikke får komme og spille konserten som var planlagt 11. September. Vi snakket med Line Juul, produsent på Nasjonal jazzscene, om hvordan det ser ut. 

Påvirker det at vi blir stående på steg 3 planene deres i noen grad i høst?
– Vi har lagt ut billettende vi kan, og har vært klare for å åpne opp for mer. Men det er ingenting som ikke kan gå som planlagt, nei. Det påvirker oss ikke i så stor grad, selv om vi gjerne skulle hatt flere folk inn. 

Hvordan har arbeidet med å finne ut om amerikanske musikere kan komme artet seg?
– I utgangspunktet har ikke amerikanske statsborgere adgang til riket. Norge har valgt å bare godkjenne digitale koronapass fra EU. I USA har de såvidt vi skjønner ikke digitale vaksinepass, selv om jeg fikk en melding fra en agent i går som sa at det også har kommet digitale. Det er uansett utgangspunktet nå. Så kan man søke om unntak for veldig spesiell arbeidskraft via Sjøfartsdirektoratet. Det er mulig å få innvilget, men da må de fortsatt i karantene, og du er sånn sett like langt om du er på en turné hvor du skal inn i Norge på én jobb. Man kan kanskje søke fritak fra karanteneplikten, men det kommer an på hvor de har vært før, det krever ti dager i grønt land å få lempet på det. Et band som spiller i Europa har vært innom forskjellige land, og nå er jo det meste rødt. Om du har en amerikaner som skal komme til Norge for å gjøre en turné, kunne det hatt noe for seg. Men for oss blir det ikke gjennomførbart i praksis. Ellers i Europa godkjenner de det amerikanske sertifikatet, så der kan de reise rundt – vi er et annerledesland når det kommer til det, og agentene vi snakker med synes det er veldig rart. Det ble åpnet mer for familiegjenforening på pressekonferansen i går, og i den forbindelse har vår sjef, Jan Ole Otnæs, vært i kontakt med UDI. Kanskje skjer det noen endringer, det jobbes visstnok intenst med et sertifikat for amerikanske statsborgere. Det gir et håp om at det kan komme på plass løsninger for amerikanere. 

Hvor lenge venter dere før dere avlyser konserter nå?
– Vi venter så lenge vi kan, til det ikke er noe håp. Musikerne vil jo gjerne komme, og vi vil det samme, så man må bare prøve så godt man kan. Vi har gjort forsøk med sjøfartsdirektorat-søknader, og ser det blir vanskelig. Først og fremst er vi jo opptatt av å gjøre det helt innafor loven. 

Det var noen internasjonale musikere fra EU, både på Oslo Jazzfestival og på Blow Out. Selv svensker og belgiere føles eksotisk nå – det er litt fint, og nokså oppsiktsvekkende å kjenne på. Hva har det å si for en scene som Nasjonal Jazzscene å bli en litt mer internasjonal jazzscene igjen?
– Det har mye å si, det har vært et savn. Vi har vært ett og et halvt år nesten uten utenlandske musikere. Heldigvis har vi mye å høre på i Norge, og mange har gjennomført festivaler og klubbprogrammer – men det blir jo mye likt, og det er veldig deilig å kunne utvide horisonten og få inn ting utenfra. Vi hadde Carsten Dahl Trio her i går, og det var sykt deilig å få gjennomført. Så det har jo i hvert fall gått framover på den biten, da. Musikere som er fullvaksinerte kan reise rimelig fritt rundt på europeisk plan. 

Gjør det at det faktisk er mulig å få inn folk fra EU at man orienterer seg mer mot europeiske grupper i bookingen hos dere?
– Det er ganske lenge siden vi begynte å planlegge våren. Jeg tror ikke egentlig at det preger bookingen, vi tror jo på en måte at det skal bli mer normalt, så vi booker som før. Kanskje det er naivt? Hvem vet. Det blir en god blanding av amerikanere, europeere og nordmenn etter nyttår. Det er håpet. 

 

Lee «Scratch» Perry (1936 – 2021)

Foto: Wikimedia commons

Det er mange storheter i musikken som faller fra om dagen. De færreste kan sammenliknes med den store produsent, artist og entertainer Rainford Hugh Perry, langt bedre kjent som reggae-produsent og dub-pioneer Lee «Scratch» Perry. Musikken og lydene han skapte, først på Jamaica på slutten av 60-tallet med eksperimenter i Black Ark-studioet og senere over hele verden og i mange moderne sammenhenger, har ingen sidestykker. 

Han skapte nye verdener med lyd og fikk verden til å lytte til helt andre overrumplende detaljer og finne andre lydskulpturelle muligheter enn som hadde fantes tidligere. Ekkoet vil bokstavelig talt lyde evig. Høyest rager nok albumet Heart of The Congos med The Congos (fra 1977) med tenorsangeren «Ashanti» Roy Johnson og falsettsangeren Cedric Myton, med musikere som Ernest Ranglin (gitar) og Boris Gardiner (bass) i bandet. Denne hjertelige platen må alle høre.

Perry jobbet ellers med alle de store og små på Jamaica, og senere mer moderne artister fra England og USA. Han var også en meget spirituell person, både i engelsk og norsk betydning av ordet. Samtalen jeg hadde med ham på gaten i Kristiansand i 1997 under Quart-festivalen kommer jeg neppe til å glemme, i likhet med alle andre som krysset hans vei.

Vi gir for anledningen ordet til norsk musikkjournalistikks fineste veteran Geir Rakvaag, som ukentlig kan nytes i Dagsavisen og før dette Nye Takter/Arbeiderbladet om en rekke musikalske temperaturer inkludert jazz. Kunne han gitt NTTs lesere tre deep cuts fra den dype og rare brønnen etter Scratch? Det kunne heldigvis Geir:
Lee Scratch Perry var en trollmann med full kontroll over  produksjonsmidlene, med utsøkt sans for fengende sanger, ubeskrivelig rytmesans og utemmet utfoldelse på miksebordet. Gal eller genial? Ja takk, begge deler.

Tre utvalgte låter

The Upsetters: «Live Injections» (1969)
«Return of Django» var det store gjennombruddet for Scratch og studiolaget hans, men denne mindre suksessrike oppfølgeren er enda livligere med sitt brusende orgel.

Fay Bennett: «Big Cocky Wally» (1976)
En av Lee Perrys største hits er «Hurts So Good» med Susan Cadogan. Flott låt, men ikke helt grei innholdsmessig. Da er det bedre med «plain sex», som Stutum sa den gangen.  Denne får Jane Birkin og Serge Gainsbourg til å høres tekkelige ut.

Terence Trent d’Arby: «Sign Your Name – Lee Scratch Perry Remix»
En av de fineste sangene fra 80-tallet blir enda finere når Lee Perry stripper den ned bak miksebordet, med barnegråt, rautende kyr og andre uimotståelige effekter.

 

Ella-prisen til Kompen!

Det gledet oss langt inn i hjerterøttene da det forleden uke ble klart at årets mottaker av Oslo Jazzfestivals ærestildeling Ella-prisen i år ikke gikk til lang og tro tjeneste men til en som fortsatt er midt i begynnelsen av sin viktige gjerning. Mottaker var rett og slett den herlige musikeren – trombonisten, intet mindre – Kristoffer Kompen som i ensemblespill, som improvisator og som real jazzmusiker har gjort mye for å vise vitaliteten i mange felt av jazzmusikken. 

Kristoffer Kompen med årets pris, et verk av festivalkunstner Fredrick Arnøy. Foto: Peder Ebbesen/Oslo Jazzfestival

Gratulerer med Ella-prisen! Det må da føles som en god hedersbevisning for ditt arbeid for å styrke trombonens rolle i dagens musikklandskap?
— Tusen takk! Jeg hadde akkurat kommet opp på scenen, og skulle til å begynne et impro-strekk i duo med Hans Hulbækmo da det ble tale, blomster og bilder på scenen. Jeg skjønte det liksom ikke helt før litt ut i konserten, hehe. Utrolig stas!!

Hva tenker du egentlig når du hører begrep som henholdsvis «tradisjonsbærer» og «fornyer» om det du holder på med?
— Det liker jeg veldig godt, og jeg håper flere jazzmusikere vil være med på å også se bakover i jazzhistorien samtidig som de utforsker moderne retninger. Det er fullt mulig å ha ulike utrykk i ulike band og jeg tror det bare styrker en som musiker om man tør å utfordre seg selv på det.

Jeg fikk dessverre ikke dratt på Fåx Trått-konserten din forleden, der du spiller med en rekke av NTTs favorittjazzmusikere fra din generasjon. Men jeg har storkost med på Kampenjazz med det! Hva skjer med det prosjektet fremover?
— Jeg håper vi kan få til flere konserter, og kanskje også til ei plate etterhvert med Fåx Trått. Det er et band jeg ønsker å jobbe mer med. Jeg har et par nye arr. på lur, ett av dem spilte vi for første gang på Oslojazz. Konseptet skal beholdes, «indeksregulert tradjazz»!  

Tidligere i år utga du en ganske annerledeslydende duoplate med den klingende tittelen Improvisação sammen med Celio de Carvalho. Hvordan kom det samarbeidet i stand, og kan du fortelle litt mer om din medmusikant?
— Ja, dette var et morsomt prosjekt! Dette er 18 frie improvisasjoner med min gode venn og kollega Celio, som er i et litt åpent «verdensmusikk-aktig» landskap. Min bror bodde i Rio de Janeiro i flere år, og det er herfra min interesse for brasiliansk musikk kommer. Celio og jeg har i over fem år vært på turné for Rikskonsertene, og nå i gang med vårt andre år for Den Kulturelle Skolesekken. Vi har jammet masse på disse turneene mellom og etter skolekonserten i ulike gymsaler og hotellrom landet rundt. Ideen med å gå i studio og bare jamme og se hva som skjer, har vi hatt lenge. I januar var vi noen dager i studio og bare jammet helt fritt, og vi plukket ut disse 18 strekkene. Gøy, og litt vanskelig å gi ut musikk som ikke ligner noe annet, men jeg føler vi har fått det til!

Hva bringer ellers den umiddelbare fremtiden for Kristoffer Kompen?
— Umiddelbar fremtid ja… hehe. Jeg vant et prøvespill på langtidsvikariat i Stabsmusikken rett før sommeren, så jeg er midlertidig ansatt der ut året. Det er veldig spennende med masse morsomme prosjekter fra storband, klassisk musikk og om noen uker skal vi spille noen store, nye verk på Ultima. Ellers jobber jeg endel med å holde Kaba Orchestra i drift, det er mye admin-jobb med et så stort band. Det blir også litt spilling på Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teateret. Tøff oppsetning jeg anbefaler å se! Tja, og ellers litt jobber her og der. Håper på en god del jammer med kjente og ukjente jazzkolleger. Det har jeg savnet under pandemien. Endelig er ting i gang igjen!

 

Kind Neuf Blue: Marilyn, Miles og NMHs storband i kveld på Studentersamfunnet 

Chateau Neuf, dette merksnodige studenthuset på Majorstua, nærmeste nabo til Norges Musikkhøgskole og Friggfeltets knallharde og ubarmhjertige kunstgressbane (på et tidspunkt “Nord-Europas største”, om vi skal tro lokal folklore), fyller 50 år i år, og det feires på en rekke forskjellige måter. Den kanskje mest jazzede skjer i kveld klokka 19.00, når NMHs eget storband under ledelse av Helge Sunde møter det danske perkusjonsikonet Marilyn Mazur til dyst. Det svever et trompetspillende gjenferd i gangene når dette skjer: En av de første legendariske konsertene på Chateau Neuf skjedde 9. November 1971, da bandet til Miles Davis besøkte storsalen på tampen av en femdagers rekke med konserter hvor de også hadde vært i Uppsala, København, Berlin og Wien. Tenk dét. Ifølge den svært nyttige bloggen The Heat Warps, som går kronologisk gjennom alle livekonsertene det elektriske Miles-bandet gjorde i årene 1969-1975, var Oslogigen best blant de fem – særlig takket være spillet til bassist Michael Henderson. Han vel alltid på ballen? En viss statskringkaster var til stede og filmet hele herligheten, her kan du blant annet oppleve en karakteristisk animert Keith Jarrett spille en groovy solo med tydelige gospel-islett på “What I Say” (selv om historiene om Jarretts vantrivsel i den kaotiske, elektriske brottsjøen til Davis på denne tiden, finnes det i grunnen plenty med dokumentasjon på at han fant måter å få noe ut av, og gi tilbake til denne musikken på. At han kommer inn i livebandet rundt samme tid som Henderson skaper en helt spesiell forflytning – selv om veldig mye også ligner musikken de spilte med Holland og Corea, er den mer tuneful, den har tatt turen ned fra de eksperimentelle loftene og noe som i det minste ligner på gateplan). 

Det hører med til historien at Jarrett fikk utrettet mer mens han var i Oslo den høsten. Dagen etter konserten med Davis-septetten, satte han seg ned ved Steinway A-flygelet i Arne Bendiksen Studio og spilte inn solopianoklassikeren Facing You med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Det var Jarretts første utgivelse på ECM, og nummer sytten i plateselskapets katalog. 

Ellers hører man Ndugu Leon Chancler på trommer, Don Alias og James Mtume Forman på congas og perkusjon og sist men ikke minst saksofonist Gary Bartz, blant annet i noen sjelfulle og søkende øyeblikk på “Yesternow”: 

Men Davis-koblingen har selvsagt med mer å gjøre enn lokalet. Marilyn Mazur møtte ham for første gang under en øvelse da trompetisten i København for å motta den danske Sonning-prisen. Han var den første jazzartisten, og den første svarte, som mottok prisen. Det hadde ikke vært lett å få ham til å respondere på tildelningen, de hadde sendt flere henvendelser – men til slutt så Davis listen over tidligere mottagere, som blant annet inneholder Stravinskij, Sjostakovitsj og Yehudi Menuhin, og bestemte seg for at visst faen, han hørte hjemme i det selskapet. Planen hadde egentlig vært at Gil Evans skulle skrive noe til utdelingen, men han fikk aldri fullført og oppdraget tilfalt Palle Mikkelborg i stedet, som skrev Aura, et orkestralt portrett av Miles Davis som trompetisten ble hodestups forelsket i, og bestemte seg for å få spilt inn (krangelen med Columbia om å få gitt ut albumet, som ble hans siste på selskapet, er en historie for seg selv).  

Mazur hadde vært inspirert av den elektriske perioden til trompetisten helt siden hun hørte album som Bitches Brew i ungdommen, og var naturlig nok begeistret over å bli invitert med på innspillingen som stigende stjerne på den danske jazzhimmelen. Hun ble nok ikke mindre paff av å bli invitert med i bandet til en fascinert Davis senere. Det finnes en haug med herlige, spraglete opptak av Mazurs tid i bandet ute til allmen forlystelse – hør henne for eksempel dra i gang “Heavy Metal Prelude” sammen med en svær rytmeseksjon i München i 1988.

Eller ta den putrende soloen et godt stykke uti “Tutu”-versjonen fra Stuttgart samme år, hvor man også får et godt innblikk i hva en av de aller merkeligste instrumentrollene Davis noen sinne hadde med seg – solobassisten Foley – gjorde i bandet. 

Mazurs karriere er selvsagt mangslungen også utenom rollen hun spilte i en av trompetistens siste besetninger – i en norsk kontekst kan vi for eksempel nevne at hun spilte triumferende perkusjon på klimakset av “Nåde”, Reiersrud/Kleive-låta som endte opp med å avslutte åpningen av OL på Lillehammer, og platene hun gjorde med Garbarek. Men langt mer aktuelt er det fascinerende, store bandet Shamania, der vi blant annet møter de norske musikerne Ellen Andrea Wang, Sissel Vera Pettersen og Hildegunn Øiseth: 

Kanskje nye meningsfulle bånd knyttes når Mazur møter det unge storbandet til dyst i kveld, klokka 19.00.  

 

Premieren og poeten

Det er bevegelser i aha-leiren, og vi klarer å smette inn et bidrag fra vår tidvise kronikør fra det universet, forfatter og journalist Ørjan Nilsson i denne utgaven av NTT også:

Et annet sted i byen. Et stykke unna rød løper, premiereglis og scenen der Magne Furuholmen får elektrosjokk i premiereklare a-ha The Movie finner vi et annet spor i a-ha-historien. For samme uke som Thomas Robsahms fine dokumentar kommer på kino er det flere stoppunkter i Gunvor Hofmo-jubileet som markeres på på Nasjonalbiblioteket med flere arrangement og en utstilling i høst. I år er det 100 år siden poeten ble født. At Pål Waaktaar Savoy var sterkt influert av Hofmos mørke, spesielt i pre-a-ha-bandet Bridges, er gammelt nytt. Men på hvilken måte slo Hofmos ord inn i a-ha? Her er et utdrag fra Tårer fra en stein. Samtaler om et arbeid (2017). Pål Waaktaar Savoy som forteller litt om forbindelseslinjene mellom de to.  

11. februar 1964 er en tirsdag. På morgenkvisten denne dagen kjører en ambulanse fra Simensbråten og parkerer utenfor Legevakten i Oslo, i Storgata. Inne i bilen sitter dikterinnen, hun blør fra håndleddene. Gunvor Hofmo har forsøkt å ta sitt eget liv. Hun bor i blokkleiligheten med sin mor i denne perioden og ifølge legejournalene, som er referert til i Mørkets sangerske (Jan Erik Vold), hadde Hofmo forsøkt å skjære over pulsårene på begge håndleddene med et barberblad. Da hun mislyktes, ropte hun på sin mor. Hofmo forklarer til legen at hun i lengre tid har tenkt på å gjøre slutt på livet. I etterkant av selvmordsforsøket bærer det i retning teglsteinsbygningen på Gaustad igjen. For første gang skjer innleggelsen frivillig. Og hun blir lenge. Først i 1975, etter elleve år på Gaustad, flytter hun tilbake til Simensbråten hvor hun er meget produktiv helt frem til sin siste utgivelse Epilog (1994). Året etter dør Gunvor Hofmo.

Hun lot seg aldri intervjue og deltok heller aldri på opplesninger. Hennes dikt hadde større betydning for Påls arbeid enn mange tror. Samme høst som Hofmo dør i Oslo jobber Pål med Savoys debutplate i New York. Han har ikke levd et stille og anonymt liv. Mannen som nå tar et steg ut av popstjerneboblen og prøver seg med et band et stykke borte fra a-ha-sfæren var direkte inspirert av Gunvor Hofmo tidlig i karrieren. Det første Hofmo-sporet i Påls arbeid dukket opp allerede på tekstene på Fakkeltog. En av låtene på Fakkeltog heter «Guest On Earth», et rent tittelran fra Hofmos 1971-utgivelse «Gjest på jorden». Plateselskapet som ble opprettet for å gi ut Bridges-albumet i 1980 ble kalt Våkenatt, etter Hofmo-samlingen «I en våkenatt». 

Foto: Viggo Bondi

Hofmo-sløret ligger også over den andre og lysere Bridges-platen. Pål sender meg den uutgitte platen, som han har fått mikset og digitalisert, på en e-post i starten av 2017. 36 år etter at den skulle kommet ut. På en av albumets låter, som heter «Fakkeltog», synger Pål sørgmodig på norsk: Fakkeltog gjennom natten. Fakkeltog gjennom natten. Fakkeltog gjennom natten. Fakkeltog er en våkenatts drøm. Ordene sang han altså i studioet i en av Oslo sentrums tvilsomme strøk på tampen av 1980, samtidig som Hofmo satt hjemme på Simensbråten, i leiligheten hun knapt beveget seg ut av de siste 20 årene av hennes liv, en halvtimes kjøretur unna.

Et av de felles berøringspunktene de to har i sitt tekstarbeid er den grunnleggende ensomheten – for Påls del i hvert fall før han møtte Lauren. Hos Hofmo ligger ensomhetsmotivet over hele hennes forfatterskap. Men de skriver om ensomhet i forskjellige epoker og livssituasjoner, og som forskjellige kjønn. Ensomheten Hofmo skriver om i diktet «Ensomhet I» i 1948: «at du er revet ut av sammenhengen, du er gått ut på de mørke veiene, jaget av en ny virkelighet» er en annen ensomhet enn den Pål skriver om i Bridges-låten «The Stranger´s Town». I den skriver han «Do you fear loneliness? Time consisting emptiness. Days away from all the rest. I myself find that’s the best». Det er overgangen fra 70- til 80-tallet i Norge og Pål skriver om utsiktene til et liv alene, en tilværelse han ikke frykter. Hofmo på sin side skriver om ensomhet i etterkrigstiden i Norge. Kanskje linjene i «Ensomhet I» handlet om tapet av hennes beste venninne og tvillingsjel Ruth Maier? 

Hennes arbeid er kanskje det kunstnerskapet som har satt tydeligst farge på dine låter, i hvert fall i starten. Fortell.
– Det var nok mye på grunn av den typen jeg var at jeg ble dratt mot en som Gunvor Hofmo. Hun satte ord på mye som jeg kjente meg igjen i og som jeg inntil da hadde valgt å holde hemmelig. Det er mange av de tingene hun skrev som jeg følte jeg kunne skrevet. I tillegg var det veldig viktig å ikke like det alle andre likte på tiden. Man skulle ha sin egen greie og jeg måtte finne mine ting. Og med Gunvor Hofmo ble alle disse kravene innfridd, for det var ingen som visste hvem hun var. I tillegg var hun jo syk. Jeg kjøpte alle diktsamlingene hennes nede på Tanum, men jeg husker ikke hvor butikken lå. Oslo har forandret seg så mye. Jeg husker også at jeg kjøpte noen diktsamlinger, i små opplag, hvor sidene var uoppsprettet. Jeg måtte skjære dem opp selv. Det ga en følelse av å være nærmere teksten. Og Hofmo hadde jo titler som jeg bare kunne drømme om å lage selv. Jeg vil hjem til menneskene, for eksempel. 

Har du lest Hofmo siden den gang?
– Ja, jeg har lest Jan Erik Volds Mørkets sangerske. Og diktene hennes er fremdeles veldig bra. Det er noe med litteraturen du leser i de årene der. Jeg hadde med meg Augie på en opplesning med Patti Smith i nabolaget her for en tid tilbake og det var veldig inspirerende. For et produktivt menneske. Jeg tenkte faktisk på bøkene til Hofmo da jeg satt og hørte Patti Smith lese. Den kjemiske reaksjonen som oppstår i kroppen når man oppdager en sånn forfatter som 17-18-åring er uvurderlig. Hjernen din er akkurat «ferdig» og klar for å ta imot ting. Ingenting har beveget meg så mye som de tingene jeg leste da jeg var i den alderen. Som Hofmo. Og jeg vender tilbake til det stedet igjen i mitt arbeid, til tingene jeg leste da.

Tekst: Ørjan Nilsson

 

Varfor gör man inte det hela tiden? Benny Andersson i sjelfullt lune

Jøss, ny ABBA. Dét er ikke en setning man får sagt hver dag. Men det var altså tilfelle i går, da den svenske kvartetten slapp sine første nye låter på 40 år – barn som ble født da melankolske og mesterlige The Visitors er gamle nok til å ha røket på både én og to skillsmisser, og virkelig kjenne på knyttnevene i låter som “When all is said and done”, “The Winner Takes it All” og “Knowing Me, Knowing You” nå. Men allikevel føles det ikke nødvendigvis som et feel old yet-øyeblikk, all den tid ABBA nok aldri hadde en spesielt ung vibb i utgangspunktet. Men er ikke det ofte da popen er på sitt mest stikkende søte? Når gamle sjeler synger ung musikk? MULIG DET! 

Hvordan låter det? Hmmmm. Det låter som ABBA, i hvert fall – om det låter svakt og trøtt, gjør det det i stor grad på en måte som ikke ville overrasket i 1982 heller. Den moogbassete, sydlandskmelankolske og stølt «dansbare» b-siden “Don’t Shut me Down” er vel det største smilet, men det er tross alt staselige og fryktelig seige “I still have faith in you” som er selve øyeblikket. Der synger Anni Frid og Agneta en tekst som tar utgangspunkt i bandets ur-tema: Tilgivelse, og en dyp, bittersøt følelse av at man tross alt deler noe, på andre siden av et samlivsbrudd. Den er langt unna høydedragene slike ballader nådde i bandets storhetstid, men man skal være litt blasert om man ikke kjenner på noe som helst når man hører det attacket og den vokalteksturen når de to sangerne tvinner strupene sammen og kauker ut de første frasene i det triumferende, pompøse refrenget. Etter refrenget kan man også hygge seg med den stadig voksende popklassisistiske ornamenteringen på klokkespill og diverse, som liksom ikke kan være noen andre Benny Andersson, en kar som garantert pyntet skolestilinnleveringene sine med sirlige og samvittighetsfulle border da han var liten.

Apropos Benny, dette er en god anledning til å se det flotte intervjuet han ga til SVT i 1997 på nytt igjen. Lyden på youtubeversjonen er dessverre litt lav, men det er plenty med gode grunner til å skru opp og spisse ørene, der han sitter som en svensk lord, omgitt av Anders Zorn-bilder, eller spiller litt trekkspill og forteller om livet han lever. 

Hva består det i? Å gå på kontoret hver dag, spille litt piano, arrangere litt på synclavier og snakke litt med makkeren Björn Ulvaeus. Så går han hjem, lager middag, litt kontorarbeid til, og så er det senga. En sinnsro som kanskje ikke kan kjøpes for penger, selv om det åpenbart hjelper med et par hundre svenske royaltymillioner. 

Alt er verdt å se, men det som stikker seg ut, er stedene der han snakker om sin kjærlighet til svensk folkemusikk, som på mange måter var hovedsysselen hans på denne tiden, med det finfine Benny Anderssons Orkester og andre grupper. Benny kvikner litt til når han forteller om hvordan han som seksåring fikk sitt første trekkspill og lærte seg “Där näckrosen blommar” av faren sin. Drømmen om å lage en “riktig grammofonskiva med dragspel” var noe han bar på gjennom ABBA-årene også, og så kommer intervjuet inn i en sjelfull liten passasje:  

– Är det där, tycker du, som du får utlopp för din spelglädje?
– Det är bara där, äntligen. Det är en veldig skilnad att spela tilsammans med andra. Jamfört med att sitta ensam i sitt lilla verkstad eller studio, och arbeta med att skriva musik. En helt annan sak. 

– Men tycker du at du får utlopp for det her sceniske också?
– Nej, for det behövs ingen scen. Det räcker att man treffas og spelar. Det är konstigt att man inte gör det oavbrutet. For det är så kul. Olle Moraeus och jag pratade om det senast vi sågs. När det är så jävla underbart, liksom, när man faktisk spelar, og när det känns bra. Varfor gör man inte det hela tiden? 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger