NTT tar en tur utenfor jazzen for å påpeke det som mangler i den norske isdisken, Signe Emmeluth anbefaler danske favoritter, Ørjan Nilsson skriver om en mislykket skotsk fotball-låt og vi lytter til NHØP og Knut Reiersruds A New World.
God helg og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i fredaglig remseform om jazzen, omegnen og noko attåt. Det blir litt av alt denne uka! NTTs blogghalvdel Filip har vært i Stavanger denne uka, på Jazzknappleik – dere kan lese rapport fra festivalens første dag her (les også gjerne Arild R. Andersens rapport fra Brutter og Hedvig Mollestad), mens betraktninger om den andre dagen kommer på Jazz i Norge i morgen. Men her og nå kan vi jo gratulere gjengen der borte med en vel gjennomført festival!
Ellers skjer det mye, både i musikken og utafor. Det er et begivenhetsrikt EM i fotball, Oslo gjennomgår noen greier for tiden som vi håper alle har stor glede av å følge med på, og på tirsdag denne uken kom også beskjeden om at gjenåpningen fortsetter i hovedstaden – mens statsministeren fulgte på med nasjonale godværsnyheter i dag. Sånn skal det låte – NTT mottok nyheten under en sommeravslutning med Jazznytt, Norsk jazzforum og Nasjonal jazzscene ute på Gressholmen. Jubel og applaus på uteserveringen! Det er fortsatt noe gripende over å se folk gradvis få livene sine tilbake. Snart er natten vår igjen!
Konsertuka kan blant annet by på storbandet OJKOS i Kampen Kirke i morra – vi fikk overvære en innspillings-øving på Victoria med dem for en liten stund siden, og de har fine ting på gang. I morra skjer det en liten begivenhet – da er det atter en gang jazz o’clock på Herr Nilsen, og det er ingen ringer enn vår store favoritt Espen Rud’s Small Fish sekstett som spiller! En godbit onsdag neste uke på de nordnorske festspillene er LEAGUS og det nyetablerte Nordnorsk Jazzensemble som fremfører verket Flora eallin. Det blir å se en rekke steder utover sommeren, og vi lover å komme tilbake til det! Vi kan også samtidig minne om at Jazznytts vårnummer 2020 (#254) hadde en svær feature om det som skjer på den samiske jazzscenen, hvor nettopp LEAGUS var blant bandene som ble portrettert.
Litt mer fra Oslo – folk har virkelig fått opp farta her. Master Oogway gjenopptar sin månedlige konserttradisjon på Hærverk, og i morgen spiller de sammen med trommeslager Michaela Antalová, som vi har intervjuet tidligere. Hun har i det hele tatt mye musikk på gang, også dét skal vi nok klare å komme tilbake til. Blow Out vender tilbake med en ny utgave på tirsdag, men allerede søndag på Kafé Hærverk er det duket for en solokonsert med nyss festivalaktuelle Paal Nilssen-Love, samt duoen Undertegnede, som består av støymusiker og Vard-supporter Sten Ove Toft, samt gullstrupe og Darkthrone-produsent Silje Huleboer. På søndag spiller også Ivan Mazuze, som vi nylig snakket med, på Caféteatret – et annet sted vi er svært glade for å se i sving igjen. En real godbit på Blå i starten av neste uke – tre dager til ende får Supersilent-kompisene Helge Sten og Ståle Storløkken lov til å styre sjappa. De har med seg tre gjestemusikere, én per dag: Batterist Veslemøy Narvesen på mandag, perkusjonist Ane Marthe Sørlien Holen på tirsdag og bassist Guro Skumsnes Moe på onsdag! Vi tror det er mulig å se fotball på uteserveringen også, så dette blir fine helaftener.
Vi går videre – som sagt, om noen der ute i det ganske land spiller en konsert, eller har noe annet dere ønsker å gjøre oss oppmerksomme på, er det bare å sende avgårde en mail. NTT minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – nytt nummer ute nå! Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.
Jazz på NRK!
Tor Hammerø har hatt over halve jazzNorge på besøk på Ordentlig Radio-sendingene sine. Nå skal førti av dem sendes på P2. Her sammen med den utmerkede trommeslageren Tom Olstad. Foto: Ordentlig Radio
«Alle» på NRK får med seg NTT, sa påtroppende musikksjef i NRK, Mads Borch Bugge i et intervju med Dagsavisen nylig. Dette må bety at det på sikt blir mer jazz der, noe det jo var så mye av før. Eller var det egentlig det? Det er lett å la seg forlede til rosenrøde minner om fortiden, det er noe mange av oss sliter med. Men det er altså tegn til liv. I siste utgave av Jazznytt kan man nå lese om Scheen jazzorkester som feirer 10-årsjubileum. En ny plate kommer til høsten på Jazzland, men allerede nå kan man på NRK utrolig nok se en dokumentarfilm om dette orkesteret og deres nye verk «Logical Fallacies» skrevet av Jon Øystein Rosland. Mye fin musikk og herlige folk fra Grenland ornamenterer TV-ruta og forgyller øregangene. Se bare her.
Men det er mer! Helt nå nylig ble det klart at jazzjournalistveteran, den utrettelige jazzentusiasten og fotballkjenneren Tor Hammerø, som har med tiden laget en anselig mengde musikerportretter for Ordentlig Radio, nå skal få sin egen sommerserie på NRK p2 med disse programmene! Tor de Jazz er en snau time der norske musikere fra mange forskjellige jazzhyller snakker og får vist seg frem, og det er det sannelig ikke mange andre muligheter for i denne forkvaklede medievirkeligheten vi lever i nå. NRK har kjøpt inn 40 programmer som nå folk i vårt langstrakte kan lytte til enten de hadde planlagt det eller ikke. Og det var jo gjerne slik folk oppdaget musikk som jazz før i tiden, ja i de gode gamle dager. Tor de Jazz sendes på NRK Jazz klokka 10.03 og på P2 klokka 21.03 fra mandag av og hver dag gjennom hele sommeren. Dette var gode nyheter om eter’n.
Signe Emmeluths jukebox
Foto: Audun Vinger
I anledning EM og de varme følelsene for det danske landslaget, Christian Eriksen og dansker i sin alminnelighet, og ikke minst siden saksofonist Signe Emmeluth blir portrettert på strålende vis av Maria Lokna sammen med mye annet godt stoff om Motvind, Maridalen, Pharoah Sanders, Marthe Lea, Gunnar Andreas Berg, Jo David Meyer Lysne, Benjamin Mørk og mange andre musikere, ba vi henne levere NTTs lesere en liste med fem, helst danske, herlige plater hun kunne anbefale oss alle å høre på denne helgen.
Lotte Anker, Craig Taiborn, Gerald Cleaver
Floating Islands
Lotte Anker er jo etter min mening Danmarks improdronning. Da jeg hørte denne plata nylig, ble jeg sittende og måpe. Du vet når noe er så godt at man ikke kan gjøre annet enn å sitte der med et stort smil og rugge frem og tilbake. Jeg fikk liksom så stort kick, at jeg ikke klarte å snakke! Det er fantastisk retning, form og flow på musikken. Som en trykkoker hvor trykket alltid er på plystrepunktet men samtidig heller ikke koker over. Alle tre spiller helt genialt.
Yes Deer
Gloss
Amazing samspill! Bra energi! Dette er et band som virkelig har utviklet en egen måte å spille frijazz-blast-impro på. Det er en distinkt kompomissløshet som driver musikken fremover. Her er det virkelig no bullshit. Man kan høre at de har utarbeidet et eget uttrykk sammen over tid. Gloss, som er deres nyeste plate, synes jeg at viser dette bra. Yes Deer er nok et av mine favoritband live. Signe Dahlgreen er virkelig en helt fantastisk saksofonist. Virkelig en glemt juvel. Det eneste som er synd med dette band er at de ikke spiller så ofte. Etter min mening burde de spille overalt!
Kresten Osgood + Jerome Cooper
As of Not
To av mine favorittmusikere. Det er en ekstrem åpenhet og nysgjerrighet, med en følelse av spiritualitet og energi her. Jeg får følelsen av at musikken går dit den skal og vil. Ikke så mye å si om musikken annet enn at folk bare skal høre den og oppleve den.
Dinner Boi & Kresten Osgood
Nice Oxy
En moderne klassiker! Dette er et sant potpourri av Louis Cole-aktige beats, herlige synther og ikke minst pocket trumpet. Denne skriger for mig: SOMMER! Jeg vil ha det gøy og chille! Men passer også veldig godt til alle andre årstider. Man kan jo alltid gå rundt og ha en sommerfest i hovedet, også selv om det er regn og sludd og lockdown.
Åke Hodell
Verbal brainwash and other works
Fantastisk samleboks. Super-interesant bruk av performance, tekst og field recordings. Shoutout til Sverige – de er også med i EM, så håper det går fint.
Holdet kommer først!
Alles øyne var rettet mot parken i København sist helg under festaftenen da Danmark møtte Finland i fotball-EM. Alle elsker Danmark for tiden, og få sier vel nei til en innbitt underdog heller. Men sjokket som oppstod da stjernespilleren Christian Eriksen falt omkull, og man kunne lese av ansiktsuttrykkene på hans med- og motspillere en brå og intens desperasjon og sorgfull bekymring, kommer til å sitte i som et traume. Dette har ikke noe med at stjerner er viktigere enn andre. Mennesket har lang og tung erfaring med å ignorere andres lidelse, så hvorfor så mye ståhei om denne ene hjertestansen? Den solfylte rammen, følelsen av at vi samtidig feiret begynnelsen av slutten på vår del av pandemien fikk skjebnens klo over seg. Det var også noe med «the optics». Da vi så hans døde, vid åpne øyne, senere hjertekompresjon utført av lagkameratene før en hjertestarter fikk kroppen hans til å vibrere av elektriske bølger, ble vi påminnet den avgrunnen vi alltid bare er et skritt unna.
En annen grunn til at jeg satt der med barna og andre familiemedlemmer, og faktisk gråt sammen med dem, og i noen uvante sekunder faktisk foldet hendene og ba til Gud (?!) er jo at Christian Eriksen ikke var noen kommersialitetens fotballgud. Han er en veldig snill og grei gutt fra Danmark som er en begavelse utenom det vanlige på banen, javel, men han har beholdt roen og sitt omgjengelige vesen og har føltes som en venn for fans av Ajax, Tottenham, nå Inter og såklart aller mest for det danske landslaget. Han flasher ikke Audemar Piguet-klokken eller underslår milliarder av skattekroner, han vil spille ball, glede seg selv og andre – og være en del av laget. Vi gråt fordi vi kjente oss igjen i alles menneskelige sorg der. Jeg savnet ham fordi vi ikke klarte å ta godt nok vare på ham i Tottenham, han var også som en bortkommen sønn som nå var i trøbbel. Men umerkelig, nesten så man ikke trodde på det, gikk sorgfølelsen over til stolthet, først fordi man skjønte at han ville overleve, så fordi det gikk opp for oss alle hvordan laget sto sammen for å hjelpe ham og hverandre. Banalt, kanskje, men det gjorde inntrykk. Det er for mange penger i moderne ball, og det er mye annet dritt også, men jeg tror at de store slemme «jeg er den største»-stjernes aura har bleknet nå. Det handler om å være snill og spille bra og prøve å ha det hyggelig, og å backe hverandre opp. Det er også noe som kommer tydelig frem i Maria Loknas intervju med altsaksofonist Signe Emmeluth i siste Jazznytt, og det er en tendens hos de fleste musikere av hennes generasjon som vi snakker med nå. Det handler ikke om å fremheve sine egne superkvaliteter, trofeer og tekniske og personlige egenskaper — the best player ever, det handler om å gi og få av sine omgivelser, av sine medmusikanter, venner og folk man møter underveis i musikklivet. Om å skape noe sammen. Alt for fellesskapet.
Og jeg kom til å tenke på dette egentlig også for noen uker siden, for Hendelsen, da jeg så den strålende Tottenham-spilleren Pierre-Emile Höjbjerg motta prisen med den hårete tittelen Årets Mandlige Spiller, stemt frem av danske fotballfans. Talen hans er det som er meininga. God bedring, Christian!
Get NHØP with it
Vet dere hva, vi holder oss til Danmark en liten stund til. For noe litt pussig har skjedd det siste året – den danske bassisten Niels Henning Ørsted Pedersen har dukket opp både her og der, med en bemerkelsesverdig hyppighet. Tidligere i vår var det forbløffet begeistring da NRK sendte en rekke NHØP-perler fra jazzarkivet på lineæren – herlige klipp fra statskanalens jazzarkiv kan nytes her, dere kan også for eksempel hoppe rett hit, til en duo-fremføring av «I Fall In Love Too Easily» og «My Little Anna» sammen med gitarist Marc Forse fra en triokonsert med Stephane Grappelli på Moldejazz i 1984.
Men det er jo langt fra alt – i løpet av året har også mange fått med seg at det i 2019 ble lagt ut en timeslang dokumentar om bassisten på Youtube. Det fantes faktisk ikke så mye stoff om ham før der ute – ingen har for eksempel skrevet en biografi om ham (ennå).
Ikke nok med det – musikk-youtube er et pussig sted, hvor gamle klipp plutselig kan få nye vinger. Den begeistrede, og noen gang litt enerverende produsenten og musikkprateren Rick Beato plukket opp et duo-opptak av det gåtefulle bassfolkets store favorittlåt «Donna Lee», i samspill med Joe Pass. Videoen, hvor Beato med sedvanlig grevling-aktig entusiasme mimrer til jazzen han delte med faren sin, er blitt sett 360.000 ganger til nå. Og det gir jo egentlig helt mening at akkurat denne bassisten, med sin helt spesielle trefingrede høyrehåndteknikk, plettfrie intonasjon og glassklare tone slår an i det instrumentalt orienterte youtube-segmentet.
Jeg tror mange den dag i dag savner synet av NHØP, som døde kun 58 år gammel av hjertestans i 2005, på norske festivaler. Danskekompet med Kenny Drew og Alex Riel / Albert Heath var essensielt i de store festivalenes barndom, og ble nevnt av trommeslager som Espen Rud (som også spilte med Niels-Henning) som en svært innflytelsesrik trio i vår store spesial om pianotrioformatet. Det finnes blant annet noen fantastiske opptak av dette kompet sammen med Sonny Rollins fra København.
Det ble utallige innspillinger – er han Nordens mest innspilte jazzmusiker? – det være seg med Dexter Gordon, Chet Baker, eller vår egen Karin Krog. Mest karakteristisk er muligens det nesten fryktinngytende virtuose triosamarbeidet med Oscar Peterson og Joe Pass – i dokumentaren vi posta er det spesielt å høre ham fortelle om hvor formende det å bli Petersons bassist var for ham. En fast signering, på en måte, med et krevende turnéregime som staket ut karrieren hans, og hans forhold til instrumentet.
Kanskje er det nesten best å høre ham i trommeløse settinger? Det finnes tilfeller av at det går på tverke i rytmeseksjonens tosomhet, noen ganger lå han så frampå at han tippet over. Det er også en kjennsgjerning at soloene, særlig i høye tempoer, noen ganger ble preget av muskelminne, og fraser man kunne høre på skive etter skive. Det var litt sånn han ble en smakssak, muligens – noen syrlige tunger i Danmark kalte ham simpelthen idrettsmanden, visstnok. Men dæven, når det sitter, så sitter det også noe voldsomt – som her, sammen med blant andre Michael Brecker og Jon Christensen.
Peterson-samarbeidet og innlemmelsen i den ypperste europeiske jazzfestivalelite gjorde muligens at den tidlige fasen, hvor han spilte med nær sagt hvem som helst i utgivelser på det danske labelet SteepleChase, er blitt noe glemt. Her er det mulig å gå på nokså oppsiktsvekkende skattejakter – hør ham spille overraskende fritt i duo med Paul Bley, for eksempel, med treblåseren Sahib Sihab eller den nesten komiske versjonen av «Ornithology» sammen med Anthony Braxton på kontrabassklarinett!
Men siden det er den tiden på året, kan vi jo avslutte med den skandinaviske sommeren. Det fantes noen danske sanger han elsket å spille, og vendte tilbake til gang etter gang. Og kanskje er det i dette lyriske, godmodige formatet at det som gjorde ham til en virkelig unik bassist kommer best fram. «I skovens dybe stille ro» spilte han blant annet inn på den sympatiske Verve-soloplata This is all i ask. Der dukker også Oscar Peterson opp i et avdempet, musiserende lune. Men vi kan også se ham spille den i duo med Kenny Drew. Og saktens kan vi samtidig trekke frem et utdrag fra en tekst den danske tennis-spiller og jazzjournalist Torben Ulrich skrev, datert 21. april 2005, som er å finne i tekstantologien Et vækkeur i Cecil Taylors flygel:
Hvem kunne undgå at blive berørt, ramt, hvem kunne undgå at tænke: så tidligt, så uforståeligt tidligt? Hvem kunne undgå at se, at høre, i Niels-Henning Ørsted den formentlig største danske begavelse nogensinde, inden for et specielt musisk felt? Og inden for dette specielle felt atter en enklave, kontrabassens, hvor danske musikere synes at have tegnet sig ekstra stærkt, Hugo Rasmussen, Bo Stief, Mads Vinding, Jesper Lundgaard, bredt efterspurgt i transnationale sammenhæng.
Hvem kunne undgå at tænke: så tidligt?
Men måske har denne temporalitet, i forbindelsen her, en særlig dimension. Først, ved at kaste et blikk tilbage, kunne vi sige, at Niels-Henning Ørsted – hørt udfra fru Gøssels generation og de derpå følgende (således også vor egen) – fremstod som en slags ren begavelse: der ikke havde afskoling nødig, der ikke havde en afskrælling nødig, der ikke syntes at have en lokal-europæisk lakering som først skulle skylles af. Var han det første post-freudianske barn, barnebarn? Da Basie spurgte efter ham? Da Rollins havde ham med, uforglemmeligt, i Tivoli? Her sprang pludselig, fra Sjællands sletter, en ubekymret facilitet, i en ankring, rytmisk og egalt vedholdende uanset tempo, der måtte forekomme enhver forunderlig, desto mere oplevet i en spinkel skoledrengs skikkelse.
NTT MENER: Norsk ispinnekultur trenger en vekker
I scream, you scream – we all scream for ice cream, blir det sunget i Howard Johnson, Billy Moll, og Robert A. Kings evigunge klassiker fra 1927, men lytter den norske is-makta? Dét er heller tvilsomt.
Brett ut øra. Aldri, aldri, sier jeg, har den norske is-kulturen blitt stilt på større prøver enn nå i pandemiens kolde skygge, i Norges-feriens tid. Det er mye ennui, antiklimaks, trettengradersdager, gråt og tenners gnissel som i de kommende måneder skal bøtes på med herligheter på pinne og i kjeks. Og dette, må man nesten se for seg, kunne vært et år for fornyelse, for nye klassikere, for prøving og feiling. Her vi sitter, ved sommerens selsomme port midt i juni, er konklusjonen at bransja ikke har grepet sjansen.
Mange vil kanskje innvende at Hennig Olsens nye firerbande – bestående av en Firkløver-pinneis, den spraglede kjegleformede nyvinningen Magis, comeback-kiden Sommer-is med sin innbydende, faste appelsinsorbet og tradisjonelle sjokohette, samt Crème-varianten med lakris, til sammen er et godt svar på tiltalen her. Mon dét. Det skal riktignok sies at det matte, sorte lokket på sistnevnte pirrer både fantasien og smaksløkene, det er ikke ingenting – men det er også langt fra nok.
Det er selvsagt også hyggelig at Diplom-is har bestemt seg for å gi Drillo-isen sitt andre comeback – med sin barnlig tilforlatelige form, karamell-og cornflakes-trekk og krokankule-peprede vaniljeisfyll etterlot denne isen seg et åttetalls- eller cello-formet hull i norsk is-offentlighet forrige gang den forsvant. Men da vil jeg spørre – hvorfor forsvant den i utgangspunktet? Er det noen voksne hjemme her? Det kan i og for seg hende at det er dette som er problemet. De siste årene har norsk is-kultur vært preget av en noe ufordragelig, veslevoksen dreining. Jeg vil påstå at norsk is i dag er preget av følgende fem problemer:
1. Overproduksjon av “måltids”-is med padleformet pinne.
2. Mangelen på gode splitt-is-alternativer.
3. En ugrei hang til å lene seg på allerede etablerte merkevarer fra godterihylla.
4. En mangel på figurativ fantasi.
5. Manglende vilje til å etablere nye godteri-mytologiske universer a la Gomp eller Smurf.
1. Disse brautende boomer-isene opptar åpenbart en stadig større del av is-bransjens noe begrensede oppmerksomhet. Der du tilsynelatende kan gå i årevis og lengte etter en ny variant med tyggegummi, hvem vet, kanskje bruspulver, eller en frisk vri på saftis-formatet, byr de to store på nye, bælfeite versjoner av flaggskipene Royal og Crème hvert eneste år.
Hos Diplom-is er 8 av 28 iser på kartet – det vil si 28,5% – padlepinner. Borte hos Hennig Olsen står det enda verre til, med 8 av 26 iser, det vil si over 30% (!!!). Alle skjønner at dette ikke er rimelig. Rett skal være rett – at man for eksempel tilbyr veganske alternativer bør berømmes – inkludering er en viktig del av iskulturen, jeg tør minne om den såkalte diabetikerpinnen fra Drammens-Is, allerede på åttitallet. Men hvordan man snur og vender på det er dette en urimelig andel, og måten botique-godteri-diller som salt karamell sniker seg inn med doble og triple lag oser av pretensjoner og mindreverdighetskomplekser – det er en frysedisk, ikke en taxfree-butikk, for fasan. Kvalm blir du også.
2. Danskene har sin Københavner-stang, fløteis overtrukket av et herlig lag med ananas-sorbet. I Sverige kan du ikke gå fem meter uten å få slengt en pære-splitt-is etter deg – alle produsenter har tilsynelatende en variant! De to store norske byr på henholdsvis én og to splitt-typer. HO har mini-pinnen Dyreparken, med flerlags saftis utenpå. Den er utvilsomt et lyspunkt, helt klart en stayer med tiltalene liten størrelse som gjør at både voksne og barn kan regulere inntaket. Noen ganger kan skjemmes av en litt gummiaktig konsistens på fløteiskjernen, samme hvor ekte fløde produsenten har brukt, men det er også det eneste.
I tillegg byr de på en Crème-variant med pasjonsfrukt og sitron, mens Diplom-is på sin side har en Dream-yoghurtvariant med mango og pasjonsfrukt. Gode iser, begge to, men hva er dette merkelige opphenget i pasjonsfrukt? Det er jo en helt perifer smak.
Tenk enklere – pæresplitten er en savnet klassiker. At det er umulig å få tak i i Norge, mens de er over alt over grensen, er en snadder-kulturell gåte på linje med dill-paradokset fra chipshylla. Den er dempet, stilfull – en is for stille barn og sjenerte voksne.
Appelsin-splittisen er på sin side pur, klippestupende sommerglede. For noen år siden hadde Diplom-is den glimrende flerpaknings-varianten Kruse Knallgul, som nettopp var appelsin og fløteis. Den ble byttet ut med en annen karakter fra Elias-universet, nemlig det hjelpsomme helikopteret Helinor, som bød på jordbærtrekk og sjokohette. Helinor er en karakter som helt klart fortjener en is, men splittis-faglig var det ikke nødvendigvis noen forbedring, og man ble sittende igjen og lure på hvorfor produsenten ikke kunne tilby to varianter. Det er uansett bedre enn dagens situasjon, hvor begge har forsvunnet.
3. De siste ti-femten årene har vi vært vitne til en urovekkende tendens hos Freia. Borte er viljen til å satse på noe nytt – og igjen sitter vi med et erværdig sjokolade-hus hvor alle produktutviklere tydeligvis har én idé på deling: La oss finne en etablert merkevare, og pælme biter av den oppi en 200-grams-melkesjokoladeplateform. VANDALER! Det er dermed med stor skepsis at vi er vitne til den siste tidens utvikling, hvor Hennig Olsen har begynt å samarbeide med Freia om pinneisene Melkesjokolade og Firkløver. Det er godt mulig at disse er gode – det skulle egentlig bare mangle når man lager iskrem-varianter av to av Norges mest velkjente sjokolader.
Riktignok er ikke dette uprøvd farvann, klassikere som Daim og Snickers er åpenbare eksempler fra den norske disk. Men involveringen av Freia er en guffen videreutvikling – til neste år må vi antageligvis belage oss på å måtte juble over Walters Mandler, Kvikklunsj-pinne, og så videre. Det hele er ikke fryktelig ulikt måten popkulturen ellers preges av remakes. Det stadig sikrere grepet de ulike tv-og film-strømmetjenestene har rundt det å lage sterke og svake firere. Stadig mer lever vi i en verden som ikke lenger tar seg råd til de toerne og enerne på terningen som må til for å finne en vaskekte sekser. Irriterer du deg over måten folk bruker et begrep som senkapitalisme som en rangle? Dette er hvorfor. Det er vel bare et tidsspørsmål før den klassiske Nidar-sjokoladen Troika også får sine iskrem-varianter. Hvilket på lignende vis sikkert vil smake helt kurant, men det vil også være et svar på et spørsmål ingen har stilt.
Duke Ellington nyter en pinne-is i Washington Park, Chicago, i 1956. Foto: Ted Williams
4. Tett forbundet med denne strømlinjeformingen av ny norsk is finner vi den påfallende mangelen på figurativ fantasi. Ære den som æres bør – Hennig Olsen kom for noen år siden med et herlig unntak når de introduserte et nytt medlem av Friskis-familien, vannmelon-pinnen, formet som en liten skive av den store, fornemme middagsfrukten.
Sånn kan det gjøres. Men det finnes jo masse rart der ute som det kan være artig å forme en is etter – fra fuglelivet har vi jo for eksempel papegøyen, pingvinen eller kanskje dompappen. Alle tre åpenbart isverdige fugler. Helsikke heller, jeg kunne spist ei måke i sommervarmen om det er dét det står på.
Kunne det gått an å tenke hakket mer tredimensjonalt – og klissete – med en badeball-formet saftis? Eller hva med en raff, tigerformet blodappelsin-is? Tidligere har vi sett tennisracket-formede iser, vi har sett romrakett-varianter. Kanskje en slags sverd-formet saftis kunne være noe? En cola-saftis (et alternativ savnet av mange) formet som en cola-flaske? Eller, hvis man på død og liv skal fortsette satsingen på de tidligere nevnte padlepinneisene, hvorfor ikke ta den helt ut, og forme en av disse fetladne sjokoladeherlighetene som koteletter først som sist?
5. Dette leder oss over i det siste hovedpunktet – mangelen på vilje til å etablere nye godteri-mytologiske universer. Den dag i dag kan vi glede oss over de ulike karakterene i familiene GOMP og SMURF. Men så skjedde det noe – på et eller annet tidspunkt bestemte godteri-bransjen seg for å slutte å fortelle historier (et mulig unntak her er klassikeren Troika, som markedsfører seg som en slags utroskap-sjokolade for norske tango-entusiaster).
I sin tid hadde Drammens-Is Tom & Jerry-is – her kunne man velge side i den evige kampen mellom katt og mus! På nittitallet lagde vi som kjent pinner basert på store norske fotball-profiler som Flonaldo, Myggen og Drillo. Men dette is-familiearbeidet foregikk også i det små – tenk bare på en fordums pinne-familie som Hennig Olsens Flipper-is, med sine naturlige assosiasjoner til den pretensiøse fisken delfin, eller den sjørøverformede Sortebill (her må vi også selvsagt nevne Kaptein Sabeltann-isen – i det hele tatt kan vi fastslå at koblingen mellom Hennig Olsen og dyreparken i Kristiansand på mange måter er godterimytologiens siste utpost i Norge).
Denne tankegangen er tilsynelatende helt borte i dag. Hvorfor det? Man trenger jo ikke én gang finne opp alt fra bunnen av. Hadde den norske frysedisk føltes rikere med en Askeladden-pinne, kanskje mint overtrukket med sjokolade? Uten tvil – kanskje kunne man utvidet familien med Per (krokan) og Pål (pistasj) også, på sikt. Eller hva med den leskende sitron-isen Kvitebjørn Kong Valemon, eller Revenka (jordbær-fløteis overtrukket med bringebær-sorbet)?
Vi må dessverre fastslå at norsk is den dag i dag lider under savnet av Drammens-Is. Denne produsenten var alltid den mest oppfinnsomme rabagasten blant de store, og ingen av de andre har tatt over eventyrlysten etter at fabrikken på slutten av nittitallet la inn årene, etter et bombeattentat i Drammen og overføring av produksjonen til Bremen. I dag er det i Norge Diplom-is som sitter på rettighetene, blant annet til den store saftis-favoritten Kjempe-Yes. En aksjonsgruppe på facebook prøver den dag i dag å gjenopplive isen – gruppen teller over 25.000 medlemmer i dag, men Diplom har sagt at de trenger å bikke 50k for at det skal komme på tale. Her gis det virkelig ikke ved dørene. Det er blitt fint i Drammen, sier folk ofte. Jeg vet ikke. Det hadde vært enda finere, ikke bare for dem, men for hele isnasjonen Norge, om de fikk saftispinnen sin tilbake. Mest sannsynlig taler vi dog for døve ører – som et rop fra ødemarken. Det nytter antageligvis ikke – det er jo faen ikke mulig å få en ærlig kule rom rosin i dette landet lenger.
Sang ut – dragkampen om VM-låten som aldri skulle blitt det. Og om en 23 år gammel løgn.
I kveld spiller Skottland sin andre kamp i det europeiske mesterskapet i fotball. I den anledning har forfatter og NTT-gjenganger Ørjan Nilsson sendt oss en remikset versjon av en artikkel om den skotske VM-låta «Don’t Come Home Too Soon». Et svært godt lesestykke, som vi trykker begeistret:
– Låten ble anklaget for å være nedlatende, upatriotisk og for å hindre Skottlands sjanser i VM. I dag angrer jeg ikke på at jeg skrev den, men at jeg tillot at den skulle bli landslagets offisielle låt. Det skriver den skotske musikeren Justin Currie i en e-post, mannen som skrev «Don’t Come Home Too Soon», Skottlands offisielle sang under fotball-VM i 1998. Låten skulle forene skotske fotballsupportere, spillere og musikere i entusiasme, men endte i stedet opp som en historie om skam, kulturkollisjon og misforståelser. Og nederlag.
– Det var en personlig sang om min kjærlighet, mine håp og drømmer for landslaget. Ikke noe mer, men jeg fikk erfare at fotballfans er overfølsomme, sjalu og reaksjonære. Som gruppe kan de være en pain in the arse.
Da det skotske fotballandslaget kvalifiserte seg til VM i Frankrike i 1998, var det åtte år siden sist de mørkeblå hadde kommet seg til et verdensmesterskap. Kort tid etter at Skottland slår et fortapt Latvia 2–0 i den siste kampen i kvalifiseringen – 11. oktober 1997 – sitter Justin Currie og resten av hans band Del Amitri i en turnébuss et sted i USA. Det alternative rockebandet fra Glasgow har spilt sammen siden 1983 og har allerede tidlig i karrieren bygget seg opp en fanbase i USA. Sommeren 1995 nådde de en tiendeplass på Billboards singelliste med «Roll To Me», mens de tidlig på åttitallet turnerte med The Smiths.
Idet Currie får høre om Skottlands seier, begynner han på bussen arbeidet med balladen som skal bli «Don’t Come Home Too Soon».
– Jeg likte tanken på å snu det «vanlige» premisset – «Baby, kom hjem!» – ved å legge inn et «don’t». Som i at man ønsker at den man er glad i, ikke skal komme hjem før han eller hun har lyktes med sine ambisjoner. Det var positivt og omtenksomt ment.
Det var noen av Curries venner som først fikk ideen om at sangen burde bli Skottlands offisielle VM-sang. Han lot seg overtale til å sende den til bandets manager og plateselskap. Del Amitri slet på den tiden med å få sangene sine spilt på BBC Radio 1, og A&M Records øynet en mulighet til å få gjort noe med nettopp det. Siden BBC kom til å spille Englands VM-låt, var de forpliktet til å spille den skotske også. Plateselskapets arbeid skulle lykkes. I konkurranse med et bidrag fra Wet Wet Wet ble «Don’t Come Home Too Soon» i 1998 av det skotske fotballforbundet valgt ut som sangen som skulle fronte landslaget i VM.
– Jeg var veldig skeptisk og ba dem heller gjøre vår låt til B-side på en annen og mer tradisjonell låt, som inneholdt alt det man forventer av en fotballsang.
Med «Don’t Come Home Too Soon» fikk nemlig de skotske fotballsupporterne – The Tartan Army – servert en låt som manglet mange av ingrediensene som vanligvis finnes i en fotballåt. Det langsomme, triste refrenget var vanskelig å synge med til, og teksten var realistisk heller enn patriotisk. «But if I have a dream at all, for once you won’t be on that stupid plane, just don’t come home too soon», synger Currie i låten. Tekstlinjen refererer til en nyhetssak i britisk presse om at det skotske fotballforbundet hadde forhåndsbestilt lagets returbilletter allerede før sluttspillet skulle begynne.
– Vi har tross alt blitt slått ut og reist tidlig hjem fra alle store mesterskap i manns minne, kommenterer Currie.
Teksten ironiserer videre over et landslag som aldri lykkes. Currie forsøker parallelt å fortelle noe om det skotske lynnet. Om en pessimisme og beskjedenhet som samtidig skjuler en romantisk idealisme: «The world may not be shaking yet, but you might prove them wrong, Even long shots make it».
– Sangen har en dobbel bunn, ifølge Currie.
– Musikkfans skjønte tegningen, men en god del idioter misforsto sentimentaliteten i teksten. At jeg turte å være ironisk, realistisk og ikke triumferende, ble sett på som upatriotisk. Jeg avskyr uansett patriotisme, så jeg krenket vel de folkene ytterligere da jeg uttalte i media at jeg kom til å holde med England når Skottland røk ut. Avisen The Scottish Sun kalte meg «Tartan Turncoat».
Det sier seg nesten selv at en slik låt måtte bli mottatt med skepsis av landslagsspillerne. I god fotballsangtradisjon skulle spillerne bli med i studio for å synge noen linjer – i dette tilfellet den tvetydige «we’re going to laugh it all away». Opptakene ble gjort i Park Lane studio i Glasgow samme dag som Skottland tapte 0–1 for Danmark i en treningskamp på Ibrox. Turen i studio ble presset inn etter en kort treningsøkt tidlig på kampdagen, og flesteparten av spillerne syntes ikke noe om «Don’t Come Back Too Soon».
– Det var skrekkelig, forteller Currie om dagen i studio.
– Jeg ville egentlig ikke ha spillerne i nærheten av låten, men kommersielle krefter mente at det var nødvendig. Dermed ble de stakkars spillerne dratt inn i studio rett etter en treningsøkt, trøtte og sultne, for å synge denne ene linjen. Låten var ikke engang laget for å ha med et allsangelement, og hele opplegget var veldig påtvunget, unaturlig og utrolig flaut for alle involverte.
Ved ankomst fikk spillerne utdelt hvert sitt ark med de syv ordene de skulle synge. Det hjalp ikke på stemningen. «De ga oss et ark med én linje på slik at vi ikke skulle glemme teksten! Det viser vel hva de tenkte om fotballspillere», raste daværende Derby-spiller Christian Dailly i et intervju. Den staute Blackburn-bautaen med flagrende hår i nakken, Colin Hendry, var en av de få som likte den. Etter å ha hørt låten for første gang skal han ha uttalt nøkternt:
– Det er en catchy liten melodi. Den skremmer ikke akkurat noen vekk, men kanskje dette er en riktig sang for oss.
Ifølge Currie var Colin Hendry og daværende Spurs-spiller Colin Calderwood de mest medgjørlige spillerne under den miserable studioøkten i Glasgow.
– De forsto virkelig konseptet, mens den ufyselige Andy Goram (keeper og Rangers-legende. journ.anm.) stirret meg truende inn i øynene og nektet å samarbeide. Det var både skremmende og morsomt på en gang. Han var den eneste som nektet å synge – vel, han sang én gang, rett skal være rett, før han saboterte hele opplegget. Det hjalp kanskje ikke at jeg er Celtic-fan.
Så kommer Currie med en innrømmelse få vet om. Opptakene av landslagsspillerne var så dårlige at Del Amitri valgte ikke å bruke dem på utgivelsen. Currie fikk heller medlemmene i popgruppen The Supernaturals, som var i Park Lane-studioet på samme tidspunkt, til å synge linjen og legge på koringer etter at spillerne hadde forlatt studio.
– Landslaget besto tross alt av fotballspillere – ikke sangere, sier han.
Da låten ble gitt ut på CD-singel i juni 1998, ble den fort mislikt av supporterne. I en radioavstemming ble den alternative VM-låten «Scotland Be Good» stemt frem som folkets favoritt – med hele 97 prosent av stemmene mot fattige tre til «Don’t Come Home Too Soon». Den nye låten var en omskrevet versjon av Chuck Berrys «Johnny Be Good» fra 1958. Teksten viste et annet ambisjonsnivå og en annen estetikk enn Del Amitris:
«We’re gonna win the Cup, and then we’ll make some noise! Football nations of the world will stop and say, Hey, my, my, yeah, the Scots can play!»
Dagen før åpningskampen i VM mellom Brasil og Skottland ble Del Amitri fløyet inn til Paris på fotballforbundets regning. Bandet fremførte VM-låten på et offisielt supportertreff og var også til stede på tribunen da Brasil vant 2–1 etter et klønete selvmål. Seks dager senere holdt skottene Norge til 1–1 i Bordeaux. Håvard Flo headet Norge i ledelsen etter 46 spilte minutter, før Celtics midtbanespiller Craig Burley reduserte. I gruppespillets siste kamp røk skottene på en stygg 0–3-smell for Marokko. Dermed bar det rett hjem. Igjen.
Og det skotske fotballandslaget har ikke kommet seg til et mesterskap siden – før nå, i 2021. I den første kampen røk skottene 0-2 for Tsjekkia. Fredag kveld står storebror England på motsatt banehalvdel. Og i år synger skotter, både på tribunene og skålende i Tennent’s-pints med armen hvilende på det brune treverket på puben, med til en EDM-remiks av 1974-discoklassikeren «Yes Sir, I can boogie».
Men hvor ble det så av «Don’t Come Back Too Soon» i all mylderet?
– Det hender jeg tar meg i å nynne på låten fra tid til annen, innrømmer Currie.
– Jeg er litt flau over whiskeyreferansen i linjen «so long, go on and do your best, let all friends have whiskey on it’s breath», og de dårlige ordspillene på langskudd: «you might not believe it yet, but pretty soon you’ll see, even long shots make it». Men som helhet har den noe fint ved seg, og jeg er relativt glad i den. Den har et godt mellomspill og refreng, men mangler kanskje killerverset. Litt som landslaget, egentlig.
FAKTA: Del Amitri
- «Don’t Come Home Too Soon» har en musikkvideo som parodierer en Nike-reklame der brasilianske stjerner som Ronaldo og Romario trikser seg rundt på en flyplass. I den skotske utgaven ser vi Colin Hendry subbe rundt i joggebukse på Prestwick utenfor Glasgow. I
- Will Malone, som hadde ansvaret for strykerne på Massive Attack’s «Unfinished Sympathy» og The Verve’s «Bitter Sweet Symphony», står bak låtens arrangement.
- Og Del Amitri holder fortsatt koken de. Albumet «Fatal Mistakes», deres første på 18 år, ble sluppet på tampen av mai og til høsten drar gjengen på turné igjen.
Lytternotater: Hjem til en ny verden med Knut Reiersrud og KORK
1. Samtalen med Tejaswinee
I et intervju med Tejaswinee Kelkar i denne remsa, nevnte hun den østerrikeren Eduard Hanslick. Hanslick var en tidlig, betydelig musikkritiker. Han levde på 1800-tallet, og ble etter hvert en konservativ stemme som fordømte sin samtid på bekostning av Mestere som Mozart og Beethoven. Blant komponister som fikk unngjelde var representanter for det nye som Franz Liszt og Richard Wagner, som lot ham bli gjenstand for sitt jødehat i det skrekkelige og beryktede essayet Das Judenthum in der musik.
Det var ikke derfor Tejaswinee nevnte ham. Jeg hadde bedt henne om å utdype et sitat fra noe hun skrev en gang, og som jeg likte. Det var i en tekst hvor hun grublet på hvorfor hun viet livet til musikk, og hva som er den store verdien av det, og hvor hun etter hvert lander ved tanken music is one of the few things we do well.
Da jeg ba henne om å utdype den tanken, fortalte hun om diskusjonene folk har hatt om hvorvidt musikk i det hele tatt kan uttrykke mening: Blant de tingene vi sier om musikk er at den er “semantically void”. Det betyr at den ikke egentlig forholder seg til noe faktisk. Vi kan forsøke å imitere noe, late som at musikk er lyden av en bil eller bjeffet til en hund. Men det er det beste vi kan få til. Og Hanslick mener også at det er umulig å for eksempel fremstille kjærlighet i musikk. Musikk er umulig å oversette, og peker ikke på noe i verden. Men det han sier at musikken er god på, er å peke på at det finnes nyanser. Emosjonelle nyanser uten emosjoner. Jeg syns det er en fascinerende tanke og jeg mistenker at jeg er enig.
Det er sikkert noe mange av oss har grublet på, selv om vi ikke nødvendigvis har formulert det på den måten. Er det ikke en variant av det vi grunner over når vi for eksempel lurer på hvorfor noen stykker musikk gjør oss triste, noen gjør oss glade? Ingen har svaret, tror jeg – men tanken på at musikk i seg selv er tom for mening, er pirrende. Betyr det at vi kan legge hva pokker vi vil i den – det er alltid nok med plass?
(Et annet muligens relevant sitat, fra ECM-mogul Manfred Eicher: Music is freedom to me, no matter how strict the form.)
Kanskje denne tomheten er egenskapen som gjør at musikk med så stor letthet rett og slett kan handle om seg selv uten at det blir klamt eller irriterende. Det er kanskje det musikk gjør? Jeg kan ta feil. Tar du sikte på å dikte om dikta har du svikta, skrev en venn en gang eplekjekt i det vedkommende kalte et “Kort metadikt om metadikt”. Selv om det er fascinerende med litteratur som baler med språkets begrensninger og alt det der, som forsøker å sprenge romanens og diktets strukturer og så videre, er det lett å kjenne på et lite snøft av gjenkjennelse, fordi… jeg klarer typisk nok ikke helt å sette ord på hvorfor, men det handler om hvordan det å orientere seg mot virkemidlene og hvordan/hvorvidt de funker, føles litt smått noen ganger. Kanskje fordi det er så fryktelig mye annet det faktisk (i hvert fall nesten) går an å sette ord på.
Men med noe som er “semantically void”… og som kanskje til syvende og sist ikke har noe annet “plott” enn tiden det tar å spille eller lytte til den, eller noen annen mening enn det du eventuelt setter noen til å synge/si/rappe/vræle/hviske på toppen, eller som du bruker et eller annet tilstøtende medium til å fortelle, enten det er video eller liner notes eller titler… da sitter man jo igjen med gleden over tingen i seg selv. Vi trenger ikke nødvendigvis sette ord på dette heller – men det er byggverket, harmoniene, samspillet, overflaten, de utallige store og små grenseutvidelsene som er selve nytelsen.
Hei, Tejaswinee!
Jeg har gått og grubla på noe vi snakka om. I det intervjuet var du inne på tanken om at musikk er «semantically void» og jeg lurte på – tror du det gjør at musikk, kanskje lettere enn andre kunstformer, kan «handle om seg selv» uten at det blir sånn meta-fiksert? Dikt som handler om å dikte kan noen ganger bli litt strevsomt, romaner som handler om romanskrivingen og filmer som understreker «dette er film» også. Men jeg har en følelse av at musikk kanskje unnslipper noen av denne klammheten og lurer på om det handler om det.
Hei, Filip!
Hmmm!!! Interessante tanker!
Right off the bat – med semantically void, mente jeg kanskje mest at, sammenlignet med andre kunstformer, er musikk den som er minst oversettbar. For å ta et eksempel, her er noe Kristeva sier:
“Language thus, tends to be drawn out of its symbolic function (sign-syntax) and is opened out within a semiotic articulation; with a material support such as the voice, this semiotic network gives «music to literature». But the interruption of the semiotic within the symbolic is only relative. Though permeable, the thetic continues to ensure the position of the subject put in process/on trial. As a consequence, music is not without signification; indeed it is deployed within in. (Kristeva, 1984 p.63)
Jeg tenker kanskje at det er en grunn til at mye i moderne musikk-studier skjer med tekst-analyse, som leser ‘music-as-text’. Det du sier om meta-musicality er veldig, veldig interessant! I musikkvitenskap snakker man da ofte om – “intertextuality in music-as-text”. Reference, citation, og så videre som om musikalske enheter (units) skal være semiotically independent 🙂 gir det mening?
Jeg er veldig enig i utgangspunktet om at musikk, “kanskje lettere enn andre kunstformer, kan «handle om seg selv» uten at det blir sånn meta-fiksert”!! Men det du sa fikk meg også til å tenke på opplevelsen av ‘cringe’ i meta-kunst. Vi kan være enig at musikken, som alle disse andre, har kapasiteten til å bli cringe, og ofte på grunn av meta-referanser. Skal tenke mer over dette!
Oj, ja, dæven. Alt det der, de 1001 måtene musikk kan være insisterende intertekstuell på. Humrende sitater noen musikere slenger inn, for liksom å blunke til publikum eller medmusikanter. Sjå på denne uvante sjangerblandingen! Kjenn på mulighetene i den grensesprengende teknologien! 10.000 timer øving eller mer! Utradisjonell bruk av instrument som har eksistert en stund! Mash-up! Ironisk cover! Det er sant. Det var en dårlig mening jeg hadde. Musikk har mye å svare for. Det føles bare ofte som at det ikke skal så mye til, bare et drypp av brahet eller inspirasjon, før det der er glemt, hvor den har gjenvunnet det gåtefulle smilet sitt. Godt er det, for alle disse tingene varer jo sjelden, kan hende de små meta-dryppene blir noe du leser om en gang og sier, jaha, så hun spilte et Stravinskij-sitat, ja, fiffig.
Lydene er jo det eneste som står igjen, alt annet går over. Også, eller kanskje særlig, følelsen av at noe er grensesprengende og uhørt. Du kan nok fremdeles kjenne eimen av krutt, av at en svær ladning har gått av, når du lytter til legendariske innspillinger. Du vet kanskje nok om virkningshistorien til at noen smell virker større enn de egentlig fremsto som der og da. Musikken, hvis du “bare lar den være musikk”, er ofte fremdeles klin hakkandes å høre på. Men trykkbølgene, den sanselige opplevelsen av revolusjonen i seg selv er, antar jeg, en you had to be there-greie.
Sånn er det saktens med musikk som har eksistert en stund. Mange av de gildeste pakkene er åpnet, som lytter vasser du liksom i gammelt gavepapir. Revolusjonen finnes fremdeles i musikken, men kanskje den er et annet sted enn der du trives aller mest som lytter. Og selv om det fremdeles er ugjort arbeid og uhørt musikk i “din” sjanger, for det er det jo alltid, sitter du kanskje med en følelse av at det ikke er så mange eggende, hvite flekker på kartet igjen.
Det skal få lov til å være en vemodig tanke. Men ting er ikke håpløst, og en av grunnene til det, er at så mye av det vi gjenkjenner som store gjennombrudd i ettertid, egentlig er ekstreme tilfeller av noe som er nødt til å fortsette å skje så lenge folk lager og spiller musikk: det er lyden av mennesker som spør hvordan de skal klare å høres ut som seg selv, noen ganger alene, ofte i samspill med andre.
Det kan skje på veldig små flater. Et vers i en sang som synges med mer og mer overbevisning, en trommeslagers beat som bare vokser, små og store arrangements-floker som løses. I musikk, som i andre ting, er “forbedring” et ord vi bruker om forandring når forandringen er så subtil og knadd inn i stoffet at vi helt slipper å lytte etter den. Det kan være et blueslick, gammalt som haugene, som spilles om og om igjen, på utallige scener, flerfoldige plater, til det innehar en spenst som er så kraftig at det kunne veltet en stridsvogn ut av veibanen.
Gleden over samspill må gjenskapes, gang på gang. “Livet dreier seg om meningsfulle relasjoner”, sa den danske fotballtreneren Kasper Hjulmand forrige lørdag, og sånn er det virkelig. For eksempel på tirsdag, da NTT fortumlet av glede over nyhetene om stadig mer gjenåpning ramlet inn i mørket på Hærverk og hørte trioen Signe Emmeluth, Ole Mofjell og Karl Bjorå kjæle og herje med Coltranes musikk, et prosjekt som har oppstått det siste året og som virkelig er et sånt band hvor du tenker at enkle ting som spilleglede og musikalsk kameratskap er mer enn nok til å fylle små og store scener. Trenger det å bety noe mer? Etter konserten ser jeg mitt snitt til å spørre personen som har sittet en stol eller to unna og hygget seg med den samme konserten. Finnes det noe mer mening i musikken? Eller er meningen med musikk simpelthen musikk?
– Ingen mening, virkelig ikke. Og det syns jeg er deilig, svarer Knut Reiersrud.
2. Samtalen med Dvořák
Knut Reiersruds nyeste utgivelse heter A New World. Han har med seg bandet sitt, som i tillegg til gitaristen består av Nikolai Hængsle på bass, David Wallumrød på tangenter, Bjørn Holm på en gitar til, slikt kommer alltid godt med, og Andreas Bye på trommer. I tillegg har han fått med et band til som heter Kringkastingsorkesteret, dirigert av den eventyrlystne komponisten og dirigenten Christian Eggen. Albumet består av to spor – hele første side (det gir naturlig mening å ta utgangspunkt i LP-formatet her, samme hvor du velger å høre den) inneholder en låt som heter “Conversation with Dvorak”, mens andresiden i sin helhet er fylt av en “Conversation with Beethoven”. Dvorak-samtalen er to minutter lenger enn Beethoven-praten, og det gir kanskje mening at de hadde litt mer å prate om, av flere grunner.
Med Dvořák sikter man her til largo-satsen fra Antonín Leopold Dvořáks symfoni nummer 9, “Fra den nye verden”. Fra Beethoven, er det snakk om alegretto-satsen fra hans syvende symfoni. Begge stykker er gjenstand for det som på mange måter kan kalles en slags essayistisk behandling – Reiersrud og Eggen dikter seg inn og ut av kildematerialet, det er snakk om en slags uanstrengt, tålmodig jakt etter en felles kjerne.
I et intervju med Reiersrud i fjor, da han kom ut med albumet han endte opp med å spille inn i stedet for denne innspillingen, som ble forskjøvet (opprinnelig studiodato med KORK: 12. mars), snakker Reiersrud om at Dvořák-satsen “har alt det jeg elsker, den enormt fine dynamikken, jævlig bra arrangert. Også har den en metriskhet som kommuniserer med måten bandet mitt spiller på. Den er ikke så fragmentert. Vi er avhengige av et form for elveleie i musikken som har en retning, selv om den kan være svaiende . Terje Mosnes var gjest hos meg på Bluesasylet, og han trakk fram en del kunstmusikk som hadde en tonedrakt som korresponderte med blues og jazz.”
Dvořák kom fra bondebakgrunn i Böhmen i Tsjekkia, og er blant annet kjent – og fremdeles elsket, blant annet av Civilization-spillere i en viss alder – for inspirasjonen han hentet fra folkedanser. I 1892 reiste han til New York for å undervise, og der møtte han den unge svarte sangeren og komponisten Harry T. Burleigh, som introduserte ham til spirituals. Dette skrev komponisten selv – eller, i det minste ved hjelp av en ghostwriter, i artikkelen “Real Value of Negro Melodies”, New York Herald, 1893:
I am now satisfied that the future music of this country must be founded upon what are called the negro melodies. This must be the real foundation of any serious and original school of composition to be developed in the United States… All of the great musicians have borrowed from the songs of the common people. Beethoven’s most charming scherzo is based upon what might now be considered a skillfully handled negro melody…. In the negro melodies of America I discover all that is needed for a great and noble school of music. They are pathetic, tender, passionate, melancholy, solemn, religious, bold, merry, gay or what you will. It is music that suits itself to any mood or any purpose. There is nothing in the whole range of composition that cannot be supplied with themes from this source.
Ser man bort ifra den utdaterte språkbruken, er det Dvořák sier her forsåvidt tydelig, og brennbart nok til at det den dag i dag muligens kunne avfødt brokkfremkallende overskrifter som This Cech music professor wants to decolonize classical music on NY Campus eller lignende. Dvořáks engasjement var uansett oppriktig, og manifesterte seg på flere måter enn å oppfordre komponister til å bruke dette materialet, han forsøkte også å bruke sin posisjon til å promotere afrikansk-amerikanske komponister, som Will Marion Cook.
Alex Ross skriver i The Rest is Noise påpekt at han trass i sine intensjoner og sin innsats ikke fikk rett – i hvert fall ikke på den måten han så for seg: Revolusjonen skulle først og fremst manifestere seg i andre sjangere enn symfonisk musikk. Veien til aksept, til innpass, enten det var konservatorier eller konserthus, var for lang, andre uttrykk lokket. Modernisme i musikk skulle vise seg å bety mye mer enn det en klassisk komponist med forkjærlighet for folkelige melodier, enten de kom fra slavoniske folkedanser eller sørstatene, kunne høre for seg.
På sett og vis gir dette Fra den nye verden et rørende, retrofuturistisk skinn i dag. Skrevet i en tid hvor det å komponere Store Symfonier var noe man fremdeles dreiv med, men fylt med en trippende, melodisk optimisme om mulighetene som ventet rundt neste sving, en iver som man fremdeles på en måte er nødt til å forholde seg til, selv om vi vet at den nye verden ble noe ganske annet enn det han kanskje foretok seg.
Den saktmodige largo-satsen har jo igjen foretatt sin egen lille reise. Hentet han melodien fra et sted? Dette sier Reiersrud om saken: “Man diskuterer jo hvor det temaet er fra – Dvořák lagde en slags romantisk fortelling om det var “indiansk musikk”, noe han hadde hørt på reiser på 1880-tallet. Men det kan også ha vært noe han hørte fra jubilee singers-kanonen, det som ble hetende spirituals etter hvert. Men om man graver litt, er det sannsynlig at akkurat den låta er egget og ikke høna, jeg tror spiritualen med samme melodi er kommet til i etterkant, at folk har brukt Dvořáks melodi, ikke han har hørt den.”
Man kan høre ekkoer av den i deler av Howard Shores Hobbitun-temaer fra Ringenes Herre-filmene. Man kan høre Georg Riedel leke med den i sitt Albert Åberg-tema. Man kan ikke minst høre den i salmen “Going Home”, hvor Dvořáks melodi har fått tekst av hans elev, William Arms Fisher, og som blant annet har fått en legendarisk fremføring av Paul Robeson i Carnegie Hall i 1958, i tillegg til en vakker versjon fra Albert Ayler, på albumet Goin’ Home.
Goin’ home
Goin’ home
I’m a goin’ home
Quiet like, some still day
I’m just goin’ home.
It’s not far
Just close by
Through an open door
Work all done, care laid by
Goin’ to grieve no more.
3. Om et Reiersrud-lick
Det finnes en pussig tilbøyelighet til å forsøke å liksom “løfte” musiker Knut Reiersrud ut av sjangeren som han uten tvil kommer fra, og som han også har et radioprogram oppkalt etter. Det er mer enn blues, kan man forsøke å si, om man for eksempel aner at noen syns B-ordet virker litt avskrekkende, øllete og traust. Det er ment som et kompliment, og det er lett å skjønne hva folk mener, men jeg lurer på om det ikke kan høres litt rart ut for en person som bruker en time hver uke på å fortelle historier om hvordan det blå skimmeret finnes så mange steder i musikken.
Knut Reiersrud (pressefoto)
Ikke at jeg opplever Bluesasylet som et program som egentlig står for banale og brautende Alt, ja, ABSOLUTT ALT kommer fra bluesen-påstander. Det føles mer som et program som sier, neida, men mye gjør utvilsomt det. Og først og fremst inneholder bluesen fortellinger, både mytologiske og faktiske, som gjør at vi kan bruke den til å se på hvordan ting henger sammen. Vi kan lære litt om hvordan ulike former på musikk virker på hverandre. Den inneholder et vell av historier om nyansene i musikk.
Det mest forbløffende med Reiersruds virke er ikke måten han har transcendert noe som helst på, alle trådene som trekkes til salmemusikk, folketoner, funk, fusion, den klassiske kanonen og så videre – men det elegante og nesten poetiske måten du fremdeles helt fint kan bruke det lille, trauste fembokstavers ordet til å beskrive dette altet. Hvordan han for eksempel har funnet noen fraser, slipt til det nesten gjennomsiktige, som kan lirkes inn i alle disse mellomrommene. Som om han er i besittelse av en svært nyttig og velbrukt lommeparlør som kan ta ham nær sagt hvor som helst på en god dag.
Jeg kan komme med et eksempel på et slik erke-Reiersrudsk lick. Det dukker blant annet opp cirka ved 13:25-merket i “Conversation with Dvorak”. Men du kan også for eksempel høre det rundt 0:30-merket i “To a Friendly Chap” fra Soul of a Man (1998), det dukker opp samme sted når samme låt blir gjenstand for et møte med Schubert på den fabelaktige forløperen til A New World, skiva Infinite Gratitude med Trondheimssolistene.
Du kan også høre det cirka 0:20 uti den fantastiske versjonen av “I Can’t Stop” fra Life – Live at Røverstaden (2019) – og jeg kunne sikkert funnet noen eksempler til om jeg hadde hatt tid. Jeg skjønner godt at det dukker opp flere steder. Det har en fin spenst i seg, et dramatisk lite nevehytt eller sprang, fra en tanke, eller akkord, til en annen, og klarer liksom å gi sakte, intens blues i 12/8 et øyeblikks eim av noe annet.
Hva dette annet skulle være kan diskuteres, men i mine ører, kan det knyttes til stemninger, om ikke konkrete fraser, vi kjenner fra europeisk klassisk musikk. Som noe en frustrert tenor (antageligvis kjærlighetsproblemer) bryter ut i midten av en arie, hvis du skjønner. Det er et landskap gitaristen søker seg til her og der – hør for eksempel det voldsomme gitarhelt-øyeblikket etter tominuttersmerket på “Himmelskip” fra plata med samme navn, hvor det nevnte licket dukker opp både her og der, i tillegg til en rekke dramatiske gitarløp i et beslektet tonespråk.
Forkjærligheten for disse frasene føles i grunnen tydeligere understreket på Himmelskip enn mange andre steder i katalogen hans, for kun tre låter etter tittellåta kommer “Kirken, den er et gammelt hus”, hvor Iver Kleive setter klampen i bånn ett minutt uti i et gåsehudfremkallende øyeblikk hvor det føles som at Dracula eller Satan eller Rektor står på prekestolen.
Når jeg møter ham tilfeldigvis og spør ham om det gir mening at man hører noe sånt i spillet hans, sier han helt oppriktig at han ikke skjønner bæret av det. Han kommer fra en familie hvor det har vært spilt mye klassisk musikk, men det har ikke vært hans greie – KORK-prosjektet er blitt til delvis gjennom samtaler i gangene på NRK, og et besøk av jazzpenn Terje Mosnes i Bluesasylet, hvor han snakket om Dvorak. Det er nesten så Reiersrud understreker tilfeldighetenes spill når han sier det. Når det kommer til personlige inspirasjonskilder, nevner han tango og cubansk musikk i tillegg til bluesen. Kanskje det er noe i tango-koblingen, en følelse av musikalsk drama som ikke egentlig tilhører noen tradisjon, men som vandrer tørrskodd mellom uttrykkene på jakt etter de smektende, bloddryppende dramatiske øyeblikkene, fordi det er litt sånn vi mennesker er. Eller kanskje også dette er et forøk på å lese mening inn der ingenting finnes.
3. Verdensegget
17. mai i år hadde jeg lite å gjøre, så etter en tur ut i regntunge og tomme Oslo-gater ble jeg sittende hjemme og se på OL-åpningen på Lillehammer, som ligger ute på NRKs nettsider til allmenn forlystelse. Det anbefales – samme hvor fed up du måtte være med både OL og vintersport. Det har på en måte lite med saken å gjøre. Den siste timen, fra Stein Grubens skihopp med fakkelen i hånda og ut, er en usedvanlig opplevelse med dagens øyne. Det er så mørkt i Lysegårdsbakken! Noen ganger føles det som at en gigantisk sikring har gått der inne, noe som bare forsterker følelsen av at dette er noe helt annet, noe mye mindre tamt og “velprodusert” enn det man hadde fått til i dag.
Bentein Baardson sto for regien, som sett med dagens øyne ofte går i sniletempo. Desto bedre. Det forårsaker en perspektivforskyvning, du føler ikke at du ser på produsert innhold, men noe som skjer – at det er filmet med nyhetssendingens kameralinser. Og så er det, selvsagt musikken – i første halvdel av seremonien orienterte den seg mot tradisjonsmusikk, du hadde folk som sto på telemarkski ned unnarennet i Lysegårdsbakken med hardingfela i hånda, og Áillohaš joiket – en beslutning som medførte noen direkte stygge diskusjoner i forkant. I den andre halvdelen av sendingen endrer seg. Vi hører en rekke stykker av Arne Nordheim – ikke spesialskrevet til seremonien, men hentet fra forskjellige deler av virket hans. Til slutt, når vettene utpå sletta virkelig har fått sving på sakene, samler seg rundt det store egget som etter hvert åpner seg, er det hele tonesatt av “Nåde” med Reiersrud og Kleive. Over klimakset kommer Jon Herwig Carlsen – som nå har sittet og kommentert Arne Nordheim-tonesatt vette-dans i en halvtime, mind you – med følgende helt forbløffende setninger:
Begynnelse og avslutning er ett
Kloden har åpnet seg
Den enorme duen er kommet til syne
Og flere mindre duer – kunstige sådan
flyr ut
Kjell Kristian Rike nøyer seg på sin side med å slå fast at Lillehammer nok aldri blir det samme igjen.
Låta som brukes er en versjon av salmen “Overmåde full av Nåde,” som også fantes i en versjon på Blå Koral, men denne gangen har de med seg Marilyn Mazur på perkusjon, Odd Lund på trompet, Kjell Erik Arnesen på valthorn, samt Oslo Domkirkes guttekor og Linda Øvrebø på sang. Resultatet er, ved siden av “Se ilden lyse”, “OL-floka” og “Innerst i sjelen”, kanskje det stykket musikk som tettest kan knyttes til ukene på Lillehammer.
Men hvordan kom det seg til? I siste liten, sier Reiersrud. Noe hadde åpenbart ikke gått som det skulle, og tre uker før åpningsseremonien ble de kontaktet av musikk-ansvarlig Egil Monn-Iversen, som ba dem om å gjøre en nyinnspilling av nettopp denne låta (Det er en spesiell perkussiv strengegnisselyd på den låta som han understreket at han likte, han var liksom hipp nok til det). Tanken på at dette ble gjort i siste liten, at det ikke var en låtbruk som var planlagt i åresvis, etter grundig musikkideologisk komitéarbeid, vidløftige diskusjoner om det norske og om kulturen, om hvordan alt dette kunne gå opp i en høyere enhet, det har aldri falt meg inn.
5. Samtalen med Ludwig
Den åpner med et lite bad, et par minutter med cymbaldusj og boblende musisering med en eim av røkelsesjazz, en musikalsk masse som sakte men sikkert får mer bevegelse i seg, med David Wallumrøds pianospill som hjulvisp. Så roer det hele seg ned rundt en enslig gitar som spiller et tema som kan sende tankene til Ennio Morricones western-musikk, stillfarent, men med en sorts “pille negler med en stor og rusten kniv”-trussel, du veit det kommer til å skje noe her. Og så skjer det, flere musikere kommer til, og det hele blir til et tema, som for eksempel kan sende tankene til “Journey of the Sorcerer” av Eagles (også brukt som vignettmusikken til det originale Hitchhikers guide to the Galaxy-hørespillet), en slags følelse av at heltene rir over bakkekammen og inn til byen.
Ja, det er en påtagelig barnslig eventyrlyst her, som gjør det fristende å tilgi at dette også er punktet på albumet hvor hele den oppsiktsvekkende blandingen fremstår mest som en påstand, peker mot seg selv på en litt corny måte. Det handler om måten Reiersrud-bandet avslutter, legger fra seg seksløperne og hattene, før orkesteret kan sette i gang sin egen megetsigende trussel, de dype, brummende strykerne i starten av allegretto-satsen. Så speiles på en måte dramaturgien fra band-delen, med orkesteret som hovedperson, men når det virkelig bruser og bandet blir med på moroa, er det med et litt seigt, øsete komp som ikke føles helt ferdig eltet, og dermed også mest som det litt keitete uttrykket man kanskje kan frykte med en sånn orkester-møter-rockeband-greie.
Det bedrer seg etter at orkesteret har fått tatt over, og får spilt det samme klimakset alene, når går over i satsens sidetema, kommer tilbake til hovedtemaet og bandet får anledning til å gjøre et nytt forsøk, og smyger inn i materien med langt større letthet. Knut Reiersrud Band slik de fremstår i dag har utvilsomt noen voldsomme støvelspark og hallingkast innabords, men de kjennetegnes på mange måter av måten de også spiller helt nedpå, i sokkelesten, med lukket hihat, hviskende ride, Hængsles pottetette basspill, et orgel som starter bløtt, men hvor du også aner bølgetoppen i det fjerne, åjada, det skal bli godt å komme dit, men vi kan godt være litt til her også, for moroa ligger ofte i det som skjer like før, som gruppespillet i et mesterskap eller det lille øyeblikket mellom klikket fra en gitarist som trykker på fuzzpedalen til vedkommende angriper strengene.
At dette er et album hvor Reiersrud også hele veien opprettholder en sorts samtale med sentrale temaer han har balet med andre steder understrekes nok en gang på slutten, hvor kildematerialet fra Beethoven blir komplementert med et riff vi kan høre på “Min død er meg til gode”, en nøkkellåt på Reiersrud og Kleives Blå Koral fra 1991.
6. Om en pussig dato
Once I thought of him as a figure before my time; now I am fascinated by the fact that we haven’t even reached his centenary. History fosters temporal illusions, fractured perspectives. Time, like jazz, speeds up, slows down, and circles back on itself. Growing up, I thought westerns depicted an ancient epoch until I learned that Wyatt Earp was alive to hear Louis Armstrong’s Hot Seven and read about Lindbergh crossing the Atlantic, skriver Gary Giddins i 2013-forordet til Celebrating Bird: The Triumph of Charlie Parker.
Den 23. November 1936 ble to innspillinger folk fremdeles lytter til, gjort på to forskjellige steder i verden. I Sheraton Gunter Hotel, San Antonio, Texas, gikk gitarist og sanger Robert Johnson inn på rom 414 for å gjøre sine aller første innspillinger, av låter som “Sweet home Chicago”, “I believe I’ll dust my Broom” og “Cross Road Blues”. På den andre siden av et stort hav, i et rolig strøk av London, på en stol i EMIs studioer i Abbey Road, satte den store spanske cellisten Pablo Casals seg ned og gjorde sine innspillinger av Bachs første og andre cellosuite.
Disse stykkene er svært godt kjent stoff, både på plate og i konsertsammenheng i dag. Preludiet fra den første suiten i G-dur er brukt i utallige filmer og TV-serier. Men suitene var ikke kjente før Casals fordypet seg i dem og spilte dem inn. Det finnes en flott historie om hvordan han oppdaget et fillete notehefte med dem i en butikk da han var ung, og hvordan han liksom følte seg dratt mot dem, skjønte at de inneholdt en rikdom som kunne endre livet hans.
Det hører med til historien om Bach at det vi kjenner ham som i dag også er blitt til ved en serie revivals – begeistringen for hans musikk som vokste gjennom Felix Mendelsohns sagnomsuste oppføring av Matteuspasjonen i 1829, men også det som skjedde i det forrige århundret, da vi fikk innspillingsteknologi og hvor flere av stykkene hans som tidligere var øvingsstoff, musikk for kammerset, ble klassiske moderne lytteropplevelser. Sterke ytringer fra enslige musikere som du kunne lytte til hjemme hos deg selv, gjerne alene. Goldbergvariasjonene, cello-suitene – det er noe med Bachs musikk som virkelig elsker studioet, som harmonerer med en urolig individualisme og som også stiller seg lagelig til for lek.
Tenk bare på Switched-on Bach av Wendy Carlos fra 1968 eller Uri Caines uregjerlige Goldberg-variasjoner fra 2000. I det hele tatt er bach-aktig – en sekkebetegnelse som kjennere av komponistens musikk garantert også river seg i håret av – en mye mer allestedsnærværende referanse i ulike typer musikk enn Beethoven-aktig eller Mozart-aktig. Og det finnes tråder her som kan spores tilbake til det som skjedde denne mandagen i Abbey Road. Kildematerialet er gammelt, men i de slående rå og vakre innspillingene bringes man tettere inn på øyeblikket, nærmere utspringet, enn man kanskje er forberedt på, som om det fantes en sorts eviggyldig grammatikk i Bachs små danser som Casals kunne stave ut sine dypt personlige kvaler med, i skyggen av den spanske borgerkrigen.
For alt jeg vet kan de to musikerne ha spilt inn noe av det vi hører i dag i samme øyeblikk, jeg har ikke sjekket. Det som er rart å tenke på, er at Johnsons innspillinger nesten føles som den tverre motsetningen av det Casals driver på med. Det han sitter og gjør er på mange måter pur modernisme, både musikalsk og tekstlig. Det er et av jordskjelvene Dvořák ikke kunne mer enn fornemme der han skuet inn i den nye verden. Johnson hadde tatt høyde for 78-formatet, tilpasset versjonene, han satt der og smalt inn den ene tre minutters hiten etter den andre. Allikevel er lyden tynn og tander, omgitt av spraking og historisk sus, og det kan gjerne ta litt tid før lytteren klarer å legge spøkelsene til hvile og høre det virkelig sensasjonelle i det han synger og spiller, og se for seg hvordan også dette i sin tid var nåtid. Når du hører på opptak fra den tiden – tenker du at det kunne vært i går, spurte NTT Reiersrud om i fjor. “Det tror jeg ikke jeg kan svare på”, sa han. “Men i og med at det er svaret mitt, er vel svaret at det kunne vært i går.”
Er dette kanskje en urettferdig skjebne mye blues lider i manges ører? At den er blitt historisert enn mye annen musikk, til og med mer enn barokkens største komponist? I den grad det stemmer, er det kanskje et paradoks som kler A New World, hvor det er som om bandet og orkesteret liksom veksler på å være de som kommer inn og endrer ting hos den andre.
7. Samtalen med Dvořák, forts.
Det går ikke stort mye lenger tid fra Dvořáks niende symfoni frem til tjuetallet som Reiersrud den dag i dag er opptatt av, enn det er fra nåtidens tjuetall og tilbake til OL-åpningen på Lillehammer. Det betyr ikke så mye annet enn at vi kanskje kan se for oss at alle disse tidspunktene er i spill og en gang i blant skubber opp mot hverandre, samme hvor uventet det måtte være. Det er på versjonen av largo-satsen at alt klaffer på A new world også, selv sier han dette: Resten var som å flyte rundt i en elv. Lyden av fiolinene i åpningen av Dvorak var så forsonende, så en merkelig følelse av skjebnebestemthet fylte meg. Å som jeg unner alle musikere, en gang i livet, å sitte midt inne i et symfoniorkester! Og sakte, men sikkert kom denne stemningen til meg, som jeg sjelden opplever, men dog noen ganger: Ikke tenk. Bare hør på de andre og fyll inn det som treffer bevisstheten din.
Elven – det gir mening. Ikke tenk. Betyr det noe? Det er stadig fristende å si noe om musikk som forsøker å finne nye sammenhenger i møte med noe sånt som dette. At det finnes en slags rørende optimisme i bunn her, som handler om at vi ikke trenger å ha et fastlåst forhold til det som har skjedd. Det føles spesielt relevant nå for tiden, det finnes jo så mange diskusjoner, særlig om kunst, om revisjonisme, skjønnmaling og svartmaling, om vi må stå i ro når vi forholder oss til fortiden.
Jeg blir litt perpleks av det, man skulle tro at musikk, av alle kunstformer, tross alt hadde et nokså vant forhold til slike ting. Begrepet avkolonisering føles kanskje nytt og fremmed, men ærlig talt – har ikke disse perspektivene, om eierskap til musikken, om brytninger mellom musikere med forskjellige bakgrunner, om endringer i vår forståelse av hva fra fortiden som er bra… er ikke dette musikkhistorien? Jeg kan ikke skjønne at det skulle gå an å fortelle noe særlig om det forrige århundret – det være seg blues, jazz, hip hop, classic rock, house, kraut, new wave, orkestermusikk – uten å gripe til disse problemstillingene ganske ofte. På sett og vis er også disse opphissede konfliktlinjene også et eksempel på at forholdet vårt til historien er plastisk. Det er i så fall en nokså irriterende fiffighet. Heldigvis betyr den ikke så mye, om man ser stort på det.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger