Now's the time

NTT: What time is it?!

Bendik Kaltenborn breier seg på jazzcover, Siril Malmedal Hauge tar ting et skritt videre på nytt album og video, Marius Lien ser på Bob Dylans jazza sider, Olle Abstract spiller sommeren inn og vi har leseliste til Nattjazz og programprat med Motvind.

God helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform for jazz, omegn, spillekåthet og musikkglede! Det kan ikke nektes for, godt vær og scenedøra på gløtt i hovedstaden etter 197 dager med mutte fasader gjør et eller annet med humøret til en frynsete, liten bloggredaksjon. Vi har forsøkt å fylle vårt ferskeste nummer med en god miks av musikkprat, visuelle nytelser, festivalprogramslipp, arkivlesestoff for folk i Bergen, gjestelister og sommerlige vibber. 

 

Vi snakker med Siril Malmedal Hauge om en nysluppet video lengre ned i nummeret, men nevner også Neon Ion har sluppet video til singlen “Cold War”,  som Natalie Sandtorv har laget i kompaniskap med muntrasjonsråd og musikkformidler/produsent/musiker Erlend Mokkelbost. Sandtorv (les Jazzprofil-intervju med henne her) er en mangefassettert artist som har stått for mye flott omegnsknirking ellers også, blant annet med Not On The Guestlist, mens denne singelen fortsetter i det poprendyrka sporet vi kjenner fra fjorårets knallskive Heart Echoes.  Videoen er laget av Frode Fjerdingstad, det kommer flere singler i løpet av året, og hva skal vi si? Det er jo til å få utendørsfestival-fantomsmerter av dette her. 

Flere videogleder – for et par uker siden slapp Harald Lassen med band en video av låta “Voyager”, som ble gitt ut på Human Samling i fjor, spilt inn på et av nøkkelstedene i norsk jazzinnspilling og -øving nå for tiden, Flerbruket. På albumet er “Voyager” en gospel-aktig sak hvor Lassen slipper løs sin indre Charles Lloyd og flagrer som en semsket sommerfugl over svalt komp. I denne versjonen sitter saksofonisten, som i et spor for spor-intervju blant annet snakker om hvor glad han er i pianoet, med instrumentet i fanget og klunker på de herlige 88 gjennom hele låta, hvor vi kan granske alt det gitarist Sander Eriksen Nordahl, den relative nykomlingen i Lassen-bandet, byr på. 

Om du ønsker å høre litt saksofon også, slapp de en versjon av vakre “Pillow Talk” noen uker før det igjen, med sløy bass-solo fra Stian Andreas Egeland Andersen, kubjelleklukking fra Tore “Fire” Flatjord og det hele tatt.

Nydelig! Men vi må videre. NTT minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Bendik Kaltenborns velskjenkede enheter

Det store illustratøren og tegneseriekunstneren Bendik Kaltenborns arbeid er sannelig noe vi setter pris på. Sjekk for eksempel den enorme katalogen Tegning, form og farge (No Comprendo Press) utgitt i sammenheng med en retrospektiv utstilling på Grafill. Kalteborn er jazzza, vil jeg si, og har også jobbet mye med albumcoverdesign. Denne helgen utkommer en flott plate på NXN Recordings kalt Desert Lighthouse. Den er ikke bare flott på utsiden pga Kaltenborn, musikken Daniel Herskedal på tuba og Magnus Moxnes Myhre på kirkeorgel har laget setter absolutt fantasien i sving.

Hei Bendik. Du har laget omslaget til den nye platen fra Daniel Herskedal. Det er jo ikke første gangen du gjør dette?
Nei, mitt aller første platecover var også for min fetter Daniel, da han spilte i Listen trio med Bendik Giske og Espen Berg. Min store helt Knut Borge skrøt av coveret under releasen på Bare Jazz, det er et stolt minne jeg koser meg med.

Herskedals musikk kan noen ganger innta en noe arktisk-sakral form som vel automatisk skriker etter melankolsk fotokunst. Liker du at det oppstår kontraster mellom uttrykkene?
Det rykker i tegnehånda hver gang Daniel lager noe, men Editions som vanligvis gir ut skivene hans har en grafisk profil der de kun bruker foto og dermed utelukker min strek. Men det skal sies at jeg synes de coverne funker skikkelig bra, altså. Uansett jæskla gøy å få jobba med Daniel igjen, og ja, jeg synes ofte det kan være fint med en viss kontrast, det kan oppstå en god gnist. Dette er jo en skive som på sett og vis skriker etter melankolsk fotokunst, som du sier, men nettopp derfor er det litt deilig å kle coveret i streng minimalistisk illustrativ design. Jeg synes det gir rom for mer mystikk, og sånt trekker i hvert fall meg til et cover.


Bendik Kaltenborn. Foto: Espen Friberg

Streken din er å finne på samtlige ledige flater i CD-omslaget. Er det viktig for deg å være all-in når du deltar på et albumprosjekt? Altså ikke bare levere en tegning til å ha på foran og så sende faktura i posten.
— Ja absolutt, eller i det minste vite at jeg kan stå inne for helheten. Men det betyr ikke at jeg MÅ gjøre alt selv, så hvis en designer jeg respekterer hanker meg inn så stoler jeg på hen og kan godt levere kun noe til forsiden f.eks. Men det har vel egentlig ikke skjedd, når jeg tenker meg om.

Noe annet som er spesielt med denne jobben?
— En ting som skiller dette coveret fra andre ting jeg gjør, er at jeg her har brukt en font. Jeg begynte først på sedvanlig vis å håndtegne teksten, men av en eller annen grunn følte jeg det ble feil, at det kanskje ble for stor kontrast til musikken. Og i tillegg var jeg vel litt lei av min egen håndtekst akkurat da. Men det er langt mellom de gangene jeg drister meg til fonter, det er liksom et vepsebol av regler og tabber som kan oppstå, selv om jeg tenker at det på øyemål i hvert fall ser greit ut. Når jeg en sjelden gang begår et font-basert design ser jeg alltid for meg Aslak Gurholt Rønsen rive seg i håret over alle tabbene jeg sikkert har gjort med curling og horunger og alt sånt.

I platebutikken assosierer vi også ditt kunstnerskap med Todd Terjes univers. Vært stille en stund der?
— Fikk jo pisket ham ned i studio i fjor da han lagde et helt nydelig score til filmen min, da. Ellers har jeg hengt mye i garasjen hans i det siste, syns jeg har hørt en og annen feit gromlyd fra kjellerstudioet hans i den forbindelse … men det kan jo ha vært innbilning eller ønsketenkning for alt jeg vet … ?

Linken mellom tegneserier/grafisk kunst og jazzens hastige uttrykk er ganske klar vil jeg si. Hva skyldes det tror du?
Tegnere jobber jo forskjellig men for min del føler jeg at jazzens frihet og impro-hang stemmer godt overens med hvordan jeg jobber og gleden i det å skape. At man føler seg fram og at motivet nærmest knaes og meisles ut av en klump, på samme måte som jazzmusikere  … det minner meg på at Emil Nikolaisen introduserte meg for det italienske bandet Sensation’s Fix, som har en låt som heter «Music is a sculpture in the air» eller noe sånt (det viste seg å være painting ved litt nærmere websøk. Fin låt, da! bloggred.anm). Synes de er inne på noe med den tittelen der, selv om de ikke spiller jazz akkurat, da.

Jeg satte stor pris på filmen du regisserte basert på eget kunstnerskap. Den fanga vibe-n og det var moro å se de levende rocklegendene Raymond T Hauger og Bjørn Müller der. Ga dette arbeidet mersmak?
— Takk! Har drømt om å lage film lenge og har alltid tenkt at Raymond må med, så det var stas. Og ikke desto mindre stas med Müller og resten av stjernelaget jeg fikk med meg. Det er det morsomste jeg har vært med på og det ga voldsom mersmak, så hvis jeg får muligheten vil jeg lage mer. Er heldig å ha produsent og fine folk i bransjen som virker gira på at det skal skje, men til forskjell fra tegneserier så er det jo totalt avhengig av halsbrekkende støttebeløp for å få det til å skje. Men jeg skriver i hvert fall på manus og søker støtte duknakket, så får vi se hva som skjer. Seinest i natt drømte jeg at jeg var på et filmsett der alt gikk på tverke, så det ligger og bobler under huden.

Er det noe jazzplate du har kick på for tida, eventuelt bare på grunn av coveret?
— Er jo ikke en plate, men forleden snublet jeg over et konsertopptak i NRKs arkiver fra Moldejazz 85 med Modern Jazz Quartet, jeg ble helt forhekset av det. Ganske funny intervju med gutta innimellom låtene der óg. Min forlegger Espen Holtestaul var visst på festivalen det året og så Miles (en konsert kvartetten i intervjuet mente var altfor bråkete), men av en eller annen mystisk grunn var han ikke på denne konserten. Stort mysterium, særlig siden det var han som introduserte meg for MJQ da vi for noen år siden delte kontor.

Designerhøvding Bruno Oldani gikk bort tidligere i mai. Hva var ditt forhold til hans arbeid?
— Jeg føler virkelig at han er en bauta i ordets rette forstand og det oppleves litt som det oppstod et inspirerende raust dragsug etter ham som vi som kom etter ham har fått legge oss i. Selvsagt mange arbeider som kan trekkes fram men det som slår meg mest med hans portefølje er den ville helheten, variasjonen og ikke minst idé-overskuddet. Morgenbladets designer Peder Bernhardt som jobbet for ham fortalte meg den gang at Oldani pleide å spise helt svart-modnede bananer til lunsj, og det høres kanskje idiotisk ut men jeg tenker faktisk på Oldanis bananlunsj daglig da jeg selv spiser mildt sagt vellagrede bananer til frokost hver dag.

Han har gjort svært mye, og en periode laget han en rekke klassiske plateomslag, og noen glemte også. Har du noen favoritter her?
— Da velger jeg faktisk et cover med nettopp «melankolsk fotokunst» framfor de mer ikoniske og slående coverne (som jeg selvsagt også digger). Jeg har av en eller annen grunn en svakhet for omslaget til Ketil Bjørnstads Finnes du noensteds ikveld. Kanskje dels fordi jeg har hørt mye på den skiva, men også fordi det er så glimrende stemning på bildet, og jeg er i høyeste grad et stemnings-menneske.

Kommer det noen utgivelser eller noe annet gøy fra deg i år?
— Har en variert bukett jern i ilden, noe er hemmelig og noe er et stykke ut på horisonten, men hvis jeg greier å skjerpe meg så kommer doktorgradsavhandlingen jeg baler med på KHIO ut i år, som filmen min er en del av. Har bl.a. tillatt meg å leke journalist og intervjuet Borgli, Flikke/Sætre og Carl Johan DeGeer. I tillegg til innblikk i filmprosessen og NRK Hyper og masse annen fagprat omkring film og tegning.

Til slutt: Hvor skal du ta første pilsen?
— Hadde faktisk tenkt å ta den i stad da jeg spiste lunsj med Lars Fiske, Sindre Goksøyr og Holtestaul på Vespa, men det dukket opp en hastejobb, så jeg nøyde meg med lange kjærlige blikk mot Fiskes og Holtestauls velskjenkede enheter. Bare synet av de var nok til å smile. Tipper første øl blir på Schröder eller Dovre eller Izakaya eller eller eller …

God helg, vi snues!

 

The Abstract Truth!


Foto: privat

De av våre lesere som befinner seg i hovedstadsområdet merker en enorm følelse av forløsning nå. Det er kanskje prematurt, men faen heller: Nå skjer det! En av landets viktigste DJs og musikkformidlere gjennom en lang rekke tiår på byen, i plateselskaper og på radioen og i senere år på nettet med LYD, Olle Abstract Løstegaard, er selvfølgelig klar for så smått å fargelegge byen med sitt musikkutvalg igjen, og i sakens anledning fikk vi ham til å levere en fersk spilleliste til oss i NTT. Det er vi glade for, og håper mange får høre hans musikkglede utover sesongen.

Elninodiablo – “Dorothea´s Rainbow (Prins Thomas remix)” – Elnino Diablo music
Scandobalearisk mesterverk på over 12 minutter som snur til ett opptempo groovy nummer etter 7 minutter. Beste fra prinsen på lang tid. 

Dark Roast“Northern Disco Lights” – Jazzland
Kult funkband med debutalbum på Jazzland. Herlige groove her. Liker instrumentalene på skiva best. 

Why Kai”Wherever” – Jazzland
Fritt orkester. Delvis elektronisk. Tidvis repetitive. Denne er elektronisk og repetitiv. Og sakte nok til å sitte til. 

Unlimited TouchI Hear Music In The Streets (Francois K remix) – Prelude
Endelig. Lyd i gatene. Herlig mid-tempo discolåt fra 1981. Helt riktig nå. 

Orions Belte“2009” – Jansen
Herlig band. Ny single. Perfekte sittegrooves i det byen åpner. 

Raaja Bones – “Sleeping Alone” – Snorkel Records
Hentet fra album nr 2 fra mystiske Bones som bor i en skog utenfor Oslo. Slippes i juli.  Sløye beats, passe hazy, bra vokal og fine harmonier. (Hør siste EP her, NTT anm)

Tarjei Nygård – “Dans til musikken” – ikke utgitt
Edit av The Aller Værste fra 80-tallet. Meget dansbar filterhouse. Kan ikke spilles ute riktig enda.

Donovon, David Lynch “I Am the Shaman – Leo Zero edit”. – ikke utgitt
Ny låt fra 70 år gamle Donovan. Herlig edit for sittende crowd av Leo Elstob. 

Jori Hulkkonen – “Tahtien Suojaan Toistensa Maa” – Key of Life.
Fantastisk technolåt som starter med 3 minutter ambient piano. Monsterlåt. 

Hadiya George“Hot Flavor” – The Remedy Project
Spoken words rap fra dette Atlanta-talentet. Jazza grooves over midtempo housebeats. 

Quicy Jones/Tevin Campbell “Tomorrow (a better you, a better me)“
Håpets låt. Se fram. Det blir bedre. Herlig barnekor. Perfekt nå. Fra QJs Back on the Block album fra 1989. 

Olle Abstract spiller hver torsdag fra kl 17 i bakgården på Håndslag, hver fredag fra 17 på SALT og hver lørdag fra 12 på Mohn Oslo på Filipstad. Vis a vis Tjuvholmen. 

 

Siril på skjermen

For et par uker siden kom Siril Malmedal Hauge ut med et finfint nytt studioalbum kalt Slowly, slowly på Jazzland, der hun tar store kreative steg. Denne helgen har hun premiere på video til låten «Slowly»  — en glimrende anledning til å ta en ny prat.

Hva er «baksideteksten» for denne musikkvideoen, og hvordan relaterer den seg til teksten og låta?
–Låta «Slowly» handler om å slippe noen inn. Det aller fineste og skumleste, som alltid er interessant og rører ved noe av det aller viktigste hos oss mennesker. Den handler om å våge å være åpen og tørre å la seg berøre. Om hvilke tilknytninger som skapes av berøring, og også styrken vi kan finne i avstand fra hverandre.

Hvem har laget denne?
— Jeg har samarbeidet med regissør Malin Longva, som har filmet og klippet. Jeg synes Malin har så god estetikk og timing, og som fanger bevegelser og lys helt nydelig. Tematikken er forskjellen mellom berøring og ikke-berøring. Hvilken tilknytninger skapes av berøring, og hvilke tilknytninger blir brutt, eller ikke skapt, når berøring er fraværende. Dette er jo et tidløst tema, men også tidsriktig for den tiden vi er i nå på mange måter. Noen vil kanskje kunne kjenne seg igjen den uvante følelsen det er å ikke kunne være nær andre mennesker.
Så har jeg vært så heldig å få med meg de finske samtidsdanserne, Vivian Pakkanen og Rasmus Tirronen til å tolke tematikken i musikken gjennom sine bevegelser, også med noen instrukser underveis for å tydeliggjøre historien til låta. 


Siril Malmedal Hauge (pressefoto)

Gratulerer med ny plate, forresten, den forekommer meg rikere og en anelse mer underlig, på en god måte, enn debuten? Hvordan var og er din opplevelse av den?
— Tusen takk for det! Å lage dette albumet har vært en lærerik og fin prosess. Jeg har igrunn følt meg ganske fri i musikken og valgene. Det er noe med å ha vært gjennom prosessene i det å skulle lage et album noen ganger før, og jeg føler jeg har tatt med meg ting jeg liker fra første plata, men gått et steg videre i å dyrke frem små verdener i soundet rundt hver låt. Jeg har samarbeidet med Dag Erik Johansen som i tillegg til meg har vært produsent. Han har tatt med seg sin kunnskap, og er uredd og kreativ i måter å jobbe på, noe jeg liker og har ønsket å dykke ned i. Musikken har også blitt formet av et band som har utviklet seg naturlig over lengre tid, gjennom mange konserter, og består av kreative musikere som løfter frem fine ting i musikken min. 

Det virker også som om tekstene gjennomgående er i en mer narrativ form, og at låtene hører sammen som på et skikkelig album?
— Så gøy at du tenker det. En rød tråd både med sequencing, kompositorisk og tekstlig har vært spillet mellom nærhet og avstand. Det har også vært en grunntanke i musikken og de ulike stemningene som oppstår gjennom hele. Hvordan en som lytter får bandet og stemmen helt tørt inn i øret eller at det glir ut i et svevende univers, at det males ut og forhåpentligvis oppleves helhetlig. Jeg liker at det gir litt motstand, samtidig som at det kan oppleves tilgjengelig med tydelige melodier og grooves, men at det også er rom for rariteter som for eksempel baklengs saksofon, ti gitarer oppå hverandre, eller tweaka piano. Det er i grunn rom for ganske mye når en føler at ting sitter i bandet og låtene er der. 

Apropos så er det litt av et omslag. Hva er det egentlig som foregår her?
— Ja, det kan du si. Her har grafisk designer Synne Salvesen gjort en nydelig jobb med å sette sammen mange øyeblikk til en kollasj. Jeg hadde sett meg ut Synne til å gjøre artwork fordi jeg synes hun lager så fine ting. I dialogen rundt dette var noe av det første Synne sa: «Du har jo ut så mange fine naturbilder av turer du har vært på. Hva med å gjøre noe på det?» Jeg tente umiddelbart på idéen, fordi det resonnerer så fint til alt som skjer musikalsk. Alle de små øyeblikkene og stemningene fra her og der som til sammen blir et eget bilde, som en eventyrbok. Jeg sendte over tekster og låter, så har Synne klippet og limt sammen bilder som gir rette viben. Det er også små visuelle pek til historier i låtene inni der, så det er jo absolutt tenkt på som et fysisk format med mat for både ører og øyne.

Førstesingelen «Wooden Hotel» var også en frisk og fin sak. Nå som det vel blir norgesferie på de fleste i år igjen, har du noen ærverdige trehotell på nordvestlandet (eller andre steder) å anbefale?
— Denne låta burde egentlig være obligatorisk som musikk i lobbyen på alle trehoteller i hele verden spør du meg. Låta «Wooden Hotel» er kanskje enda mer en fabulering om å gå ut å utforske det å ikke ha tak eller vegger rundt seg hele tiden.»A universe made only of trees», altså skogen, er for meg et deilig sted å oppsøke når en trenger en form for rekreasjon. Men det er klart at en kan få det andre steder også, som på hotell, derfor sammenligningen. Håper jeg ikke får hele hotellnorge på nakken når jeg vil anbefale å ligge i hengekøye i marka i sommer. Der går tiden sakte, saktere enn i byen. 

Du ble nylig også utpekt som ambassadør for NTNU. Hva i alle dager innebærer dette fremover, får du egen parkeringsplass for sykkelen?
— Ja, tenk det! NTNU ambassadør-tittelen blir tildelt til en musiker med musikalsk bakgrunn fra jazzmiljøet i Trondheim. Det følger med et stipend som skal brukes i promotering av kunstnerisk virke. Det er mange fantastiske musikere som har fått denne utnevnelsen før meg, og det ærefullt å få være det i år i form av den musikken jeg lager og spiller. Og ja – jeg regner med at det også innebærer en egen parkeringsplass for sykkelen utenfor Olavskvartalet!

Du har flere prosjekt gående samtidig, som de fleste aktive musikere. Hva håper og tror du at sommeren vil bringe for deg med disse?
— Jeg vet at jeg skal spille en del konserter med bandet mitt nå utover sommeren og høsten. Det er deilig å være litt på farta igjen konsertmessig. En har liksom gått så lenge og øvd og jobbet, og ventet på verden. Det kjennes nesten for vilt å samle folk igjen og spille musikk live. Ellers har jeg konserter med duoen min med Jacob Young, og trio med Jørn Simen Øverli og Espen Leite, samt noen nye skriveprosjekter bl.a. sammen med komponist Marte Røyeng. Jeg gleder meg også til å gå på konserter med andre i sommer, og til festivalene. Jeg spiller bl.a. på Nattjazz, Kongsbergjazz og Vossajazz. Det ser jeg virkelig frem til, og til å få med meg andre konserter i programmet der.

 

Fra NTT-arkivet: Leseliste til Nattjazzen

Det går ofte fort i svingene i jazzbloggosfæren, og vi satt med en nagende følelsen av at behandlingen vår av Nattjazz, den store bergenske jazzfestivalen i forrige nummer var av det noe kortfattede og stemoderlige slaget. Men det er heldigvis mye festival igjen der borte – Siril Malmedal Hauge skal som allerede nevnt spille der neste uke, og vi kan i tillegg by på en god del festivalaktuelt arkivstoff:

1. Lilja på Verftet i kveld
I 2020 føltes Liljas verdensomspennende platedebut Marble, med låter tilegnet steder som har hatt stor innvirkning på henne, som en helt nødvendig utgivelse – og den ble også en av årets mest omtalte og bejublede, med en haug nye lyttermøter utenfor menigheten. Vi har lyttet begeistret til gitarist Oddrun Lilja Jonsdottir siden vi startet NTT, egentlig, både med hennes egne prosjekter og som hyppig og effektfull ad hoc-ensemble-deltager, blant annet på Jazz in Khartoum (RIP!!). Hun ble intervjuet i et tidlig nummer her, og i etterkant av portrettintervjuet blogghalvdel Filip gjorde med henne i Jazznytt i fjor, snakket hun også om sine musikalske innflytelser med oss.  

2. Stian Westerhus (19.00) på Røkeriet på lørdag.
Den bemerkelsesverdige gitaristen Stian Westerhus er en person med mange hatter i ilden og jern på hodet – og i forbindelse med sin nyeste, til ham å være oppsiktsvekkende lavmælte plate Redundance, snakket vi blant annet med ham om musikk og hans gryende karriere som cider-produsent i toppklasse

Detaljkunnskapen om råvarene er helt lik slik jeg selv tenker på hvordan jeg oppfatter musikk. Detaljrikdommen i råvarene eller musikken, og evnen til å benytte seg av den litt abstrakte hukommelsen som ligger i det å ta inn, enten det er via å lytte eller smake og lukte er veldig lik. Etter at jeg begynte å eksperimentere med fermentering kjenner jeg at jeg har et hukommelsesapparat som utvikler seg i forhold til lukt, for eksempel, som ligner på hvordan jeg kan huske lyder. Det er nesten umulig å beskrive dybden av en lukt eller en spesiell lyd i bare ord, men om jeg tenker etter kan jeg kjenne den eller høre den. Det er det samme.

3.  Jaga Jazzist (21.00) på Røkeriet på lørdag
Jaga Jazzists Pyramid fikk en tidstypisk vanskelig fødsel da den kom ut i fjor. Albumet markerte også Jagas overgang fra Ninja Tune til Brainfeeder – og bød i det hele tatt på en ny, fascinerende tapning av det store norske kultorkesteret. Da den kom var det vanskelig å stappe lokaler med fans, men vi besøkte Lars Horntveth i studio og snakket i det minste igjennom albumet spor for spor

Vi vil gjerne at det går såpass lang tid mellom hver skive at vi er forbi de referansene vi hadde på forrige skive, eller litt lei av dem, sånn at man har en eller annen frisk idé. Men det er ikke noe dogme. Man kan alltids starte med én eller annen overhengende idé om hva ting skal være, men når man begynner å jobbe, er det jo det som er gøy. 

4.  Gammalgrass neste fredag
Vi sniker oss utenom NTT-sfæren og tillater oss å nevne en konsertrapport fra Sildajazz i fjor, hvor vi blant annet så Gammalgrass spille

Konsertmester Carstensen, en unik musiker det er godt å ha tilbake på konsertscenen, er da også en mester på å lage rølp etter innfallsmetoden, han får det han ber om. Jeg kan ikke se for meg at det har vært en eneste lissepasning, verken musikalsk eller verbalt, som han ikke har måket til i løpet av sitt liv. Brura har aldri ikke sagt noe. Kjernen er allikevel det spinnville spillet, enten det er snakk om en høyoktanversjon av Paganinis “Moto Perpetuo”, måten de vifter en versjon av “Bye bye Blackbird” ut av ermet etter at den er blitt etterspurt fra salen – og innimellom sitater og internvitser fra alle slags kriker og kroker i musikkhistorien. Ola Kvernberg er en slags Solan til Carstensens Reodor (noen ganger er de muligens Bergsprekken og Blostrupmoen også, slår det meg), som svarer på enhver utfordring altmuligmannen slenger mot ham med en rølpete intensitet. Ole Morten Vågan bidrar på sin side med det nærmeste gruppa kommer en slags zen der inne i mylderet. Det blir flotte gjensyn med en klassisk konsertforeteelse i norsk jazz – brillenes stadige sissyfosaktige humping nedover mot bassistens nesetipp.

Ellers har vi jo pratet med trioens tre medlemmer både titt og ofte – for noen uker siden prata vi med Ola Kvernberg om hans nye Steamdome-plate, i fjor snakket vi med Stian Carstensen om GT-Sara og humor i musikk, og Ole Morten Vågan har vi blant annet snakket med om å spille i trio. 

5. Hildegunn Øiseth Trio på Verftet
Bukkehornist og trompetist Hildegunn Øiseth spiller for både voksne og barn (med sitt Panda-band), i tillegg til Avant Folk og utallige andre samarbeid, og besøker Nattjazz med trioen sin. Vi snakket med henne om trompetsound og det som da var et nytt album før påsken i fjor.

Jeg brukte stemmen mye i mange år og hele 90-tallet var jeg glad i å bruke elektriske effektpedaler på trompeten, ettersom jeg ikke var så begeistret for lyden av instrumentet i seg selv. Mitt behov for å berøre er mye større enn behovet for å imponere. Av det vokser det fram et spekter av lyder. Kanskje trompeten har begynt å ligne mer på bukkehorn? Nå veksler jeg ofte mellom stemmebruk, trompet og ulike bukkehorn uten å tenke på det. Det blir som kroppsdeler som er med uansett hvor jeg går. 

6. JUNO på Verftet neste lørdag
JUNO er med sin all caps spraglete jazzpop blitt en festival-stayer de siste årene som både byr på gode låter, vokalekvilibrisme, men også store porsjoner frihet og samspilløyeblikk mellom versene. Gjennom årenes løp har vi pratet med medlemmene ved en rekke anledninger, men man kan kanskje starte her, da vi snakket med dem om sin debutplate.

Det er på mange måter akkurat utforskningen og disse skiftene som utgjør grunnlaget for oss som band, fordi alle de forskjellige aspektene av musikken – alt fra fri improvisasjon og rap til innslag av typisk pop- og jazzform – representerer all den forskjellige musikalske bagasjen som hver enkelt av oss har med oss inn i bandet. Hurtige skift mellom gjennomkomponert og fritt, og mellom forskjellige stemninger, gjør også at vi får mange impulser å spille på live, og det gjør at det for hver konsert skjer nye ting, noe som gir mye energi og holder seg interessant, både for oss og lytterne. 

 

Gjesteliste: Bob Dylans ti beste jazzlåter

Now’s The Time føyer seg inn i rekken av bursdagsgratulanter, med denne listen over 80 år gamle Bob Dylans ti beste jazzlåter – der nesten alle låtene er hentet fra karrierens siste del. Utvalg og tekst er ved journalist og forfatter Marius Lien, som blant annet har skrevet bok om brasiliansk fotball, om deLillos, og en gammel plogfabrikk på Tromøya. Det er bredde vi kan like!

1. “My Own Version of You” (Rough and Rowdy Ways, 2020)
Mange mente det ble i meste laget, etter to vanlige langspillere og deretter en trippelutgivelse – i praksis fem album – med Frank Sinatra-sanger. Men hvis de alle var nødvendige i utviklingen fram mot dette egenkomponerte mesterverket, var det utvilsomt verdt slitet. «My Own Version of You» er ikke akkurat tradisjonell jazz, men henter opp den melankolske swingstemningen fra de foregående platene, og drar seg i retning av filmmusikk og groteske dansescener. Fortelleren er en gal vitenskapsmann som raider kirkegårder på jakt etter passende kroppsdeler, til bruk i arbeidet med å skape nytt liv. 

I’ll take the Scarface Pacino and the Godfather Brando
Mix it up in a tank and get a robot commando
If I do it upright and get the head on straight
I’ll be saved by the creature that I create

Sangen viser Dylans eminente sans for morbid humor, samtidig som livets uunngåelige ferd mot slutten, og det som eventuelt kommer etterpå, ligger mellom linjene når den gamle mesteren crooner elegant over steelgitar og kontrabass – meget komfortable i rollen som Victor Frankenstein. 

2.“I’m a Fool To Want You” (Shadows in the Night, 2015)
Ok, det var ikke fullt så revolusjonerende som Newport 1965, ei heller som da Dylan møtte Jesus og ble evangelist i 1979. Kanskje når det heller ikke opp til den plutselige følelsen av samtidig relevans som oppsto da Time Out Of Mind kom ut i 1997. Likevel. Shadows in the Night, den første plata der Dylan tar for seg låter spilt inn av Frank Sinatra, kom fullstendig ut av det blå. Man bare måtte sjekke det ut. Nå er dette en klart og tydelig definert epoke i sangerens karriere, og «I’m A Fool to Want You» var den første Sinatra-sangen ut – og kanskje den aller, aller beste. Teksten passer perfekt til Dylans stemme. 

I’m a fool to hold you
Such a fool to hold you
To seek a kiss not mine alone
To share a kiss the Devil has known

Storbyens disige gatelykter lyser opp de folketomme gatene på dette ekstremt smakfulle midnattsarrangementet. 

3. “Moonlight” (Love and Theft, 2001)
På det andre studioalbumet etter oppvåkningen i 1997 dukket det opp et par tre låter med distinkte elementer hentet fra swing og førkrigsjazz. I dag må disse anses både som frampek mot Dylans jazzperiode, og som en del av dem. «Moonlight» åpner med et u-dylansk gitarforspill, som peker mot storbyen heller en landsbygda som ellers besynges på mange av Love and Thefts sanger. «Moonlight» får plassen på lista framfor den ikke så altfor ulike «Po’ Boy» fra samme album, mye grunn av bildene i teksten – som oser jazz hele veien.

4. “The Christmas Blues” (Christmas in the Heart, 2009)
En juleplate full av raspende vokal – og en god del jazz. I «The Christmas Blues» deler fortelleren sine sorger, alene ved butikkvinduene, mens barn og voksne på alle kanter sprudler over av julefryd og forventning. 

Oh Santa may have brought you
Some stars for your shoes
But Santa only brought me the blues 

Låten er en meget saktegående swing, og sang-jeget har så altfor god tid, lykkelig hver gang det blir rød mann på trafikklyset og et par minutter dødtid forsvinner. Sangen er drevet framover av piano og visper, og Dylan bidrar med en aldri så liten munnspillsolo mot slutten. 

5. “How Deep is the Ocean” (Triplicate, 2017)
Det er vanskelig å nekte for at Triplicate etter hvert blir noe ensformig. Svært mange av sangene har samme atmosfære og intensitet, og når kurven går på helt jevnt nivå gjennom 30 låter kan noen av dem fort gli over i hverandre. Denne Irving Berlin-låten fra 1932 stikker seg ut. Den ble en superhit i sin samtid, og revitaliserte Berlins karriere på et tidspunkt han på flere måter lå nede. «How Deep is the Ocean» er tidligere spilt inn av Billie Holiday, Nat King Cole, Miles Davis, Benny Goodman, Stan Getz, Artie Shaw og en lang rekke andre giganter. Dylan kommer mer enn levende fra det, og spørsmålene han stiller i teksten skaper uventede assosiasjoner til en spørsmålsdrevet tekst han selv skrev, i 1962.

6. “Duquesne Whistle” (Tempest, 2012)
Første låt på Tempest åpner med pedal steel og akustisk gitar, men rytmen og melodien høres ut som den er komponert for klarinett og banjo. «Duquesne Whistle» handler om tog og damer, sender tankene til New Orleans for 100 år siden, og fikk kritikerne til å sammenligne melodilinjen med en Jelly Roll Morton-sang og Dylans vokal med Louis Armstrong. Dette siste kan nok diskuteres, men det går an å bruke de samme adjektivene for å beskrive disse to stemmene. Låten har dessuten en fortreffelig video der Dylan reker gatelangs med en håndfull halvgangstere i ryggen. Både teksten og framførelsen vitner om en vital artist, som på utgivelsestidspunktet var 71 år. 

7. “Autumn Leaves” fra Shadows in the night
Av alle de melankolske sangene på Dylans Sinatra-album er det ingen som bokstavelig talt får lytteren til å føle tidens triste gang som «Autumn Leaves».

The falling leaves
Drift by the window
The autumn leaves
Of red and gold

Nok en gang er fortellerstemmen ensom og forlatt. Kjærligheten er borte, det er høst, og mannen med den rustne stemmen venter på at «Old Winter» skal ankomme. Lydbildet er ekstremt nedtonet, men en cello skaper en ørliten smule variasjon fra resten av Shadows in the Night. Musikken er komponert av ungarskfranske Joseph Kosma, og originalteksten var på fransk. Sangen het «Les Feuilles Mortes,» og ble skrevet i Paris i 1945 til filmen Les Portes de la Nuit. Sinatra utga sin versjon på plata Where Are You? i 1957. 

8. “All Or Nothing at All” (Fallen Angels, 2016)
Fallen Angels er litt mer uptempo enn Shadows in the Night. På lettbente «All Or Nothing At All» er den banjoimiterende gitaren fra «Duquesne Whistle» tilbake. Sangen er fra 1939, og veldig fin å danse swing til. 

9. “The Best is Yet to Come” (Triplicate, 2017)
Nok en låt fra plate to på Triplicate – og «The Best is Yet to Come» er en av låtene som stikker seg ut i Dylans Sinatra-katalog. Hvorfor? Både Triplicate, Fallen Angels og Shadows in the Night er sterkt preget av Donnie Herrons duvende steelgitar, og ellers kontrabass, myke trommer og gitar. Men «The Best is Yet to Come» inneholder en spenstig blåserseksjon – klassisk storbandswing, med trompeter, saksofoner, tromboner og det hele. Å si at låten er en eksplosjon er en overdrivelse, men den har likevel en kraftfull og framoverlent attityde. «The Best is Yet to Come» ble første gang framført under Hugh Hefners tv-program «Playboy’s Penthouse» i 1959, og det er tydelig at Dylan lever seg inn i rollen som showvert. Noen år senere var låten den siste Sinatra noen gang sang live, mens Dylan med sin versjon forteller at han ennå har mye på lager.  

10. “If Dogs Run Free” (New Morning, 1970)
Én gammel traver får bli med på lista. New Morning fra 1970 ble tatt godt imot av kritikerne, muligens fordi den kom ut bare et knapt halvår etter den urettmessig sterkt mislikte Self Portrait. Med årene har den blitt en av Dylans minst omtalte og bejublede plater, men «If Dogs Run Free» vekker oppsikt. Den åpner med et lystig piano, traktert av Al Kooper (mannen med orgelet på «Like A Rolling Stone»). Dylan rusler igang vokalen, og får besøk av en scatlignende vokal fra Maeretha Stewart. En mildt sagt uhøytidelig låt, spilt inn på Manhattan i New York – men den høres mer ut som upstate kaféjazz, fra Woodstock eller deromkring, en søndag formiddag med ferske boller i ovnen. 

Marius Lien

 

Motvindprogrammet er sluppet og Andreas Røysum har – såvidt – stått opp

I dag slipper Motvind årets program – det blir tre dager på Victoria East, og i tillegg til bestillingsverkene Maca Conu fra Jonas Cambien og Urfuglen fra Christian Winther, byr det på Streifenjunko & Sherrifs of Nothingness, Ayumi Tanaka, Poing, Helga Myhr, Sun & Steel (med blant andre Marthe Lea og Paal Nilssen-Love), en trio bestående av Oscar Grönberg, Ingebrigt HF og Dag Erik Knedal Andersen, Spunk, Tejaswinee Kelkar & Sanskriti Shrestha, Christian Meaas Svendsen på kontrabass og seg selv ooog Honest John. Blir det årets første festival i Oslo? I hvert fall i dekningsområdet, tror vi (men si gjerne ifra om vi har blingsa!). Vi tok en kort prat med festivalsjef Andreas Hoem Røysum for å ta tempen. 

Åssen går det?
– Slettes ikke verst, det ble litt seinere i går enn planlagt, og nå ringer du. 

Bra. Motvind skjer altså i år fra 24. til 26. Juni, på Nasjonal jazzscene.
– Ja, kun der. Men neste år er det kraftige utvidelsesplaner. 

Hvor mye tenker dere allerede på neste år?
– Det er nesten ferdigtenkt, det må bare utføres. Det er masse jeg har hatt lyst til å høre lenge som forhåpentligvis kan komme, og mange internasjonale som har hatt lyst til å spille. Da blir det etter planen fire dager i Oslo og tre dager open air ute i Rollag i Numedal. Det blir nok å gjøre. 

Jøss, skjer alle disse dagene på rad?
– Ikke helt, man har en rehabiliteringsperiode i midten. 

To av konsertene er bestillingsverkene til Jonas Cambien og Christian Winther. Hvordan har utviklingen der vært det siste året?
– Akkurat når det kommer til de to verkene, tror jeg kanskje det har vært bra, spesielt for Jonas. Han har skrevet et helt nytt stykke musikk, forkastet det gamle og mekka noe fra scratch. For min del har jeg bygd opp enda mer iver og glede etter å høre hva Christian og Jonas har gjort. Begge kjører strategien om at det ikke kommer noe teasers, man må dra på konserten for å få det med seg. Det syns jeg er fint. Mer generelt for festivalen er vi hypp på å presentere helt ny musikk, bokstavelig talt, av folk som vi mener burde få de mulighetene. Bestillingsverkordningene er fantastiske, men det er også noen gjengangere. For at Motvind skal ha livets rett, føler jeg at vi må gi opplevelser folk ikke får overalt ellers. Og det er jeg ganske sikker på at Jonas og Christian vil gi oss. 

La oss se litt på programmet ellers.
– Som i fjor er det helnorsk, men det er egentlig ikke noe problem. Jeg er heldig som har så mange gode venner og kolleger. Det er 45 musikere, 12 konserter. Det er litt mindre folkemusikk fra nær og fjern i år enn tidligere, men jeg syns også at årets program føyer seg fint inn estetisk sett. Det er helt klart en rød tråd gjennom programmet og gjennom hver kveld. Også er det masse variasjon. Det blir et vitnesbyrd om den kreative musikkscenen i Norge, det er ikke bare en klisjé det er.

Hvordan tenker du rundt det å få miksen per kveld til å sitte? Er ting som ensemblestørrelse og “temperatur” i musikken viktig å avbalansere?
– Begge de to tingene er relevante, men det handler hovedsakelig om musikken. Jeg føler dypt for det der, men har ikke noen særlig kloke verbale betraktninger. Jeg husker da jeg var kanskje ti år gammel, at jeg satte sammen fiktive drømme-festivalprogrammer… det hadde vært fett, og dét hadde vært fett… og sånn jobber jeg i grunnen nå også. Jeg følger en slags blanding av hjerte og intellekt for å sette sammen en form som gjør at begge to resonnerer. Det er deilig å ikke legge opp til flere konserter samtidig. Med fare for å høres arrogant ut, booker jeg ikke ting basert på hva jeg tror folk vil se, men hva jeg mener folk bør høre. Og jeg har veldig lyst til å høre alt sammen i år! 

Er det noe spesielt du gleder deg til?
– Hmmmm. Det det knyttes mest forventninger, eller spenning til, er de to bestillingsverkene. Men vi har lyst til å være et lite korrektiv til den kjendisfetisjerende måten kulturarrangementer legges opp på. Jeg tror det går an å bygge en overbevisende helhet. Det er et kjedelig svar, men for meg kjennes det oppriktig sånn, at det er helheten i programmet som er greia. Og jeg syns alle som skal spille er fantastiske. Det er godt å kjenne på. 

Åssen er det selv, blir det noe spilling?
– Det blir jo bittelitt. Jeg har fått spilt litt rundt om kring i mai. Det blir her og der i sommer, men ikke så mye, sommeren er ofte en dødperiode for meg. Jeg er ikke festivalmat. Men vi skal spille med ensemblet på Gressholmen kro den 10. juni, vi skal spille Blow Out-festivalen med ensemblet, også er det Hærverk-åpning og sikkert klubb sju-stemning der gjennom sommeren, så kanskje jeg dukker opp. 

Hva med Marthe Lea Band, som snart er plateaktuelle?
– Jeg veit ikke ass, plata kommer 4. juni og den syns jeg er veldig kul. Jeg elsker Marthe over alt på jord. Vi skal spille på Victoria 23. Juni, men mange jazzfestivaler spør Marthe om å spille med noe annet i stedet for oss, siden det er så mange nisser i bandet – det er helt sant! – så jeg veit ikke. Det er et band som burde komme seg på veien. Vi jobber med saken. 

Åssen er vibbene? Jeg satt ute i bakgården min i går, og selv der – selv om den kunne vært åpen når som helst – følte jeg at man kunne kjenne at ting var gjenåpnet.
– Det er slettes ikke merkelig at du kjenner på det selv i bakgården, det er en helt annen energi og vibb. Personlig er det ikke så nøye for meg at det er åpent ute til klokka ti og alt det, men det peker i riktig retning. Og jeg blir oppløftet av at så mange lange masker er blitt erstattet av smil. Det jeg tar med meg fra viben nå er at jeg håper det er starten. Jeg vet ikke om jeg tør å håpe på en summer of love i år, men litt mer love enn det har vært i det siste blir det. Jeg håper det hadde vært mulig med 50 eller 100 på Victoria, det er litt lite med 20. Men vi er ikke en kommersiell aktør, og det er et stort poeng å kunne gjennomføre uansett, for musikken og de sosiale opplevelsene er viktige i seg selv. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger