Now's the time

NTT: – Ingen i norsk jazz er fornøyde. Unntatt Arild Andersen

Petter Wettre snakker om midtlivskriser og karrierevalg fra en balkong i Paris, Tone Østerdal snakker om konsertlivkrise fra et nedstengt Norge, Gunerius & Verdensveven rapporterer fra underbevissthetens Oslo, munnharpeserien vår fortsetter og vi har tips fra omegnens omegn og NRKs dype arkiver.

“God” “helg” og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis for jazzen og omegnen! Som noen av dere sikkert vet, startet vi i sin tid denne bloggen som en konsertanbefalingsspalte. Siden vokste den ut i alle retninger og har endt opp med å inneholde mye mer, og det kommer godt med – for atter en gang er Norge forholdsvis nedstengt, det ække mulig å få seg en vanlig halvliter noe som helst sted, og bortsett fra de modige sjelene som gjennomfører konserter for 20 mennesker, er scenene stille. Vi mener å huske at uka vi går inn i nå har et tilnavn som i grunnen passer denne situasjonen, men velger å ikke gjøre noe poeng ut av det her og nå. Om dere ønsker å se noe fersk norsk jazz i påsken, kan dere sjekke ut Nasjonal Jazzscenes festivalprogram, hvor konsertene de har avholdt i vinter- og vårsesongen kan ses til en rimelig penge. 

Utenom dét har vi mye godt å by på allikevel, altså – vår munnharpespaltist Eyvind Fredriksen er tilbake med kapittel fire av sin serie, vi snakker litt om status quo med Tone Østerdal, vi møter den originale tusenkunstneren Thomas Gunerius Foshaug og vi har stappet påskeegget fullt av musikk fra både NRK-arkivet og omegnens omegn. Hovedretten denne uka må allikevel sies å være vårt store intervju med Petter Wettre, helt i bunnen av remsa – han er plateaktuell for aller siste gang, og har som vanlig mye på hjertet! 

Så la oss sette i gang – vi minner om gledene ved å tegne et Jazznytt-abonnement og nevner som vanlig at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Ny nedstengning og gamle bekymringer for NKAs Tone Østerdal


Tone Østerdal. Foto: Ellen Lorenzen/Norske Konsertarrangører

Skjenkestopp og tak på 20 publikummere på arrangementer setter en stopper for det meste som var av bevegelser på norske scener denne våren. Det er lite annet enn forjævlig, selvsagt, og mange steder i landet er det stor fortvilelse over at dette kommer mens smittenivået er lavt. Fra mutantherjede Oslo kan vi lite annet enn å krysse fingrene for at nivået holder seg der rundt omkring – ikke bare på grunn av kulturen og utelivet, den engelske varianten gjør rett og slett ting mer uhyggelig på absolutt alle måter. Måtte den la seg stoppe, og måtte det medføre at myndighetene også om ikke altfor lenge tillater mer aktivitet over det langstrakte land. Enn så lenge ringte vi til Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører, som vi har hatt en del kontakt med det siste året, om hva dette har å si for konsertfeltet.  

Ting begynte jo å røre på seg litt på konsertsteder rundt omkring i Norge, akkurat i tide til å få døren smelt igjen nok en gang. Hva slags samtaler har Norske Konsertarrangører med sine medlemmer nå?
– Vi får noen reaksjoner fra de som befinner seg i områdene med liten smitte. Det fremstår ikke logisk eller forståelig for alle at en ny nedstengning skjer på den måten. Samtidig ser folk selvsagt også at dette sprer seg fort. Men det er åpenbart fortvilende, både det å få redusert publikumsantallet ned til 20 og skjenkestoppen. Mange avlyser arrangementer, det er ikke bærekraftig å gjennomføre. Så det er nok et slag for helårsarrangørene, som er de som har levd med lukking, gjenåpning, ned- og oppskalering gjennom året. 

Så langt helårsarrangørene. Men (festival)sommeren rykker nærmere, og allerede ser vi avlysninger. Hva blir bildet fremover?
– Det kommer nok et skred over påske. Da har myndighetene varslet en gjenåpningsplan. Vi får se hva den er verdt. I Danmark har de lansert en slik plan, men den er ikke særlig spesifikk når det kommer til større arrangementer. Den sier ikke hvor mange som vil være tillatt. Og dette er i Danmark, som ligger litt foran i løypa. Så jeg er avmålt, men vi vil få signaler i framskrivingen som kommer. Jeg tror veldig mange kommer til å måtte ta noen brutale avgjørelser i løpet av april. Men festivaler er forskjellige i størrelse og geografi, noen kan pushe det ganske langt før de bestemmer seg, andre er rigget sånn at de må få klarhet fortere. 

Hva er viktig for dere i en sånn gjenåpningsplan?
– Fire av våre medlemmer sitter i Kulturministerens sommergruppe. Det handler om å legge lag på lag med tiltak for å få så trygge arrangementer som mulig. Det vil være risikoer, men vi må se det opp mot å ha stengt felt. Man snakker om helsepass og man snakker om testing, enten om det er hurtigtesting eller hjemmetesting tett oppunder. I tillegg diskuteres tiltakene i forbindelse med selve arrangementene. Det er en lag på lag-tanke, som til syvende og sist gjør tilstanden levelig. Spørsmålet er når vi kan si at det er trygt nok. Vi er også opptatt av differensiering med tanke på kapasitet. Det er 20 kap i hele landet, og den tankegangen må vi bort fra, vi må se på hva arenaene tåler, og etterlyser en modell hvor man ser på prosent av totalkapasitet. Det har de blant annet i Spania. 

Siden sist vi snakket er ikke kompensasjonssystemene blitt noe særlig tydeligere.
– Det er det vi bruker mye tid på, det er ikke mange gode nyheter. Vi er langt unna ministerens intensjon. Stimuleringsordningen er oppe og gå, det er litt av en timing, og i tillegg opplever vi at det er en innstramming.  Man må budsjettere på utsolgt innenfor coronarestriksjonene. Det innebærer større risiko for arrangørene, noe ingen har råd til å ta nå. Det mener vi er et urimelig krav nå, rett og slett. Så er det kompensasjonsordningen som er ute på høring. Der har de gått bort fra refusjon av faste billettinntekter og over til en kompensasjon av kostnadene. Det er bra, og i utgangspunktet noe vi har etterlyst. Men de setter også et tak på 3.5 millioner kroner for hver aktør. Det er kjempeproblematisk for de store aktørene, og noe av det vi kommer til å legge vekt på fremover. Vi driver samler innspill fra våre medlemmer. Det er lyspunkter også, i går kom det endelig mer info for ordningen for frivillighet og det er mange av våre medlemmer som sogner dit. Men den er ikke søkbar før i juni, selv om virkeområdet er fra januar til ut juni. Det er ingen arrangører som har råd eller mulighet til å påta seg masse utgifter. Det skjønner vi rett og slett ingenting av. Oppsummert: Vi er langt unna å befinne oss i situasjon hvor forutsigbarheten Abid har snakket om i et år er til stede.

Jaja. Men vi får avslutte med et lyspunkt: Dere vant kampen mot fastmonterte sete-regelen, som vi snakket mye om i vinter!
– Ja, herregud! Det er kjipt med reduksjonen i kapasitet, men vi er kvitt FMS. Der opplevde vi også at de gikk nokså langt i å si at de dreit seg ut. Det var fint!


NTT off-Broadway topp 5

Vi ønsker å sette lykten mot god norsk musikk her i NTT, noe som blant annet gir seg til uttrykk i spillelisten Ti tette, som dere kan nyte her (og husk å kjøpe platene etterpå). Vi og ikke minst norske musikere trenger flere faste lyttere også i Spotify-sfæren, så vær ikke blyge for å dele denne om musikken faller i smak. Men det er så mye god musikk i omegnen, og som ikke har et naturlig tilholdssted på den spillelisten. Derfor oppretter vi nå i tillegg den sporadiske småstoffspalten «NTT off-Broadway topp 5» som fremhever nye poplåter med norske undergrunnsartister som vi tror vil være av interesse der ute i margen.


Vegard & Ivar Band. Foto: Anna Rogneby

Dark Roast: «What Time Do We Leave» (Jazzland)
Vi har falt for den sjelfulle elektroniske musikken til Bård Berg, og om vi ikke tar helt feil er han også trommeslager i blue eyed soul-bandet Dark Roast, som har en strålende single ute på Jazzland nå. Tenk på noe som kunne falt inn i en spilleliste etter The Meters, Mayer Hawthorne og Bernhoft, kanskje? Håper byen åpner igjen snart så vi kan se hvordan dette funker live, f.eks på SALT i sommer?

Hedda Mae: «Carry On» (GEMS)
Denne er ikke helt ny, men hva så, det er helg. Den bergensbaserte popsangeren Hedda Mae lager musikken sin i tett samarbeid med dyktige Benjamin Giørtz (ja han er tilknyttet viktig norsk jazzslekt), og de bringer viktige smil og fin harmoni til den ofte slitsomme norske megapopen. Dette er 80tallspop med en gospel/fusion-kant for den som elsker Jay Graydon og glossy Al Jarreau-låter 

Vegard & Ivar Band: Only Fuck Me Baby (9AM)
Dette bedrooom pop-bandet fra Innlandet (stort sett tror jeg?) inneholder bandmedlemmer fra NTT-favorittene Fieh, Mall Girl og Kaanan. Svimlende saker for syndige hjemmefester med hjemmebrygg i paraplydrinkglassene, med oppvakte melodier og deilig produksjon. Sjekk også bandets to foregående singleutgivelser velegnet for sofadans.

Frøkedal: Takedown (Fysisk Format)
Anne Lise Frøkedal er en svært begavet musiker med mange jern i ilden. Ett av dem er bandet Frøkedal, som i dag er ute med den liflige nye singelen «Takedown» som er en blanding av atmosfærisk Beach Boys og country, og som man blir mjuk og svaiende av å høre på.

Omar Omar: «Martha’s Place» (Omar Omar)
Denne låten utkom i oktober, men vi har alle vært under pandemiens pisk og det er forståelig at ikke alle har fått med seg dette finfine bandet ennå. Dette er sofistikert popmusikk for den som liker late period Prefabs og ikke minst The Loch Ness Mouse, hvis studio dette umiskjennelig er spilt inn i. Fattigfornemt og fasjonabelt, med en nydelig melodi og en enkel og sterk tekst om sjalusi.

 

Det klinger i mikrotonale krukker og hjemmesnekra støybratsj når Gunerius & Verdensveven stikker til den andre siden av byen


Foto: Mari LB Kamsvaag

Vi lever i to byer – den som var og den som ennå ikke er. Denne tekstlinjen, fra låta “Samtidig på den andre siden av byen #1”Gunerius & Verdensveven-debuten Samtidig på den andre siden av byen, traff meg – av åpenbare årsaker. Akkurat sånn kan det føles å gå gjennom Oslos gater for øyeblikket. Men det går også an å dikte videre på platetittelen. Den andre siden av byen – er ikke det egentlig en vel så god måte å få frem det vi ofte mener med undergrunnen? I en by kan du, vanligvis, plutselig støte på et helt annet musikkliv, om du tar deg til et annet sted, og ser ting fra andre måter. Og litt sånn føles det i grunnen å høre på Gunerius & Verdensvevens fengende, støvete, skeive og verdensomspennende groover, i stor grad fremført på hjemmesnekrede, mikrotonale instrumenter. Vi ville vite mer, og snakket med mannen bak bandnavnet, Thomas Gunerius Foshaug. 

Fortell litt om tekstuniverset til Michael Goksøyr!
– Han har sendt meg tekster i tider og utide siden vi møttes på videregående. Vi hadde også et band som het Gunerius Quack och dom andra i gamle dager. Jeg vet ikke hvor mange vi var – sikkert 15 stykker på et tidspunkt, som spilte sånne syrete folk-greier. Det var ikke så lange tekster han skrev, stort sett var det én og én linje vi holdt på med. Han skriver veldig fort og sender stream of conscious-greier til meg, og så kommer det gull hele tiden. Her har han skrevet mest om Oslo. 

Hva tenker du ligger i “den andre siden av byen”?
– Planen da jeg lagde plata var at det skulle være en reise inn i underbevisstheten og ut igjen. Jeg ser for meg den ekte byen, og byen man befinner seg i i underbevisstheten. Hva skal man si? Det er liksom  den andre siden. Den samme byen, men to forskjellige virkeligheter. Såvidt jeg har fortsått det. Michael er ikke så åpen om tekstene sine, han bare gønner på, også blir det et eller annet. Men jeg ser for meg at det er noe sånt. 

Hvordan har du spilt den inn?
– Jeg har spilt den inn i studioet mitt i Svelvik, i kjelleren min hjemme. Det var vel akkurat da det ble lockdown og man ikke kunne gjøre noe annet. 

Er det musikk du har ruget på lenge, eller kom det da?
– Det kom da. Jeg hadde lyst til å gjøre noe norsk psych-aktig, egentlig noe Quasimoto-inspirert på norsk. Også ble det til det her til slutt. Jeg bygde noen instrumenter som ikke er så lett å… hva skal man si, de er ikke stemt. Jeg har fire krukker, eller blomsterpotter, som jeg har bygd mye av musikken rundt. De ligger 20 cent over eller 30 cent under tonen. Det er et spenn på en heltone til sammen, men man får veldig mye fine melodier ut av de små greiene der. Så jeg følte at jeg måtte gnukke frem noen andre ting som spilte i rare tonearter. Jeg har slutta å bruke stemmemaskin og sånn. 

Fortell litt om de andre instrumentene!
– Jeg har en sigarboks-harpe som egentlig var et mislykka forsøk på en sigarboks-gitar. Så hørte jeg sinnsykt mye på en brasliliansk psych-plate, Pedro Santos med Krishnanda. Det bruker han et et perkussivt  strengeinstrument, litt capoeira-aktig. Da modifiserte jeg gitaren til å bli en harpelignende dulcimer-ting som man slår på. Det er tre strenger på den, den har en bevegelig bridge på midten, også fanger man opp lyden på begge sider. Så om akkorden på den ene siden blir lysere, blir den andre mørkere. Man får ikke temperert det så veldig bra, men man får fine akkorder.
Så er det “bratsjen” – jeg var egentlig keen på  finne noen som spilte Velvet Underground-aktig støyfele. Men så skrudde jeg et kosteskaft i en blikkboks, satte på to strenger og gjorde det sjæl, jeg tenkte det var like greit å gjøre det sånn. Det er også mye guembri på plata, som jeg kjøpte av en kis i Marokko … hva kalte han seg, Yellow workshop? Den har kamelskinn og tarmer, veldig autentisk guembri. Jeg hadde lyst til å bruke litt sånne ting, i tillegg til sampler, så plata fikk det hip hop-soundet. 


Foto: Mari LB Kamsvaag

Hvor kommer fascinasjonen for den typen instrumenter fra?
– Jeg har aldri lært å spille av noen, så jeg har liksom bare hørt på musikk og lært meg å spille gitar. Jeg hadde noen Hendrix-bøker som jeg lærte litt fra. Men hver gang jeg har sett et nytt instrument har jeg måttet spille på det, jeg har plukket det opp og forsøkt å finne ut av det det. Jeg ville utvide det universet med å prøve å finne opp noen egne instrumenter, i hvert fall delvis. Jeg jobber fortsatt med saken. Men dette var de første hjemmesnekra forsøkene. De ser ganske stygge ut, men de er jævlig fete. Det er mest tonaliteten i det som jeg syns er interessant, det at de ikke er innafor de tolv tonene, den tempererte skalaen. De krukkene er helt wacke, men jeg syns de låter veldig fint. Det er det som er greia. 

Hvor lenge har du tenkt over at du liker den typen mikrotonalitet, “andre” skalaer?
– De siste åtte årene. Da har jeg reflektert over tunings. Jeg har aldri tatt noe teori, og det er sykt matematisk, det man leser om man kommer til just intonation. Men det som virkelig fikk meg til å tenke over det var La Monte Youngs The well tuned piano. Jeg visste liksom ikke at man kunne ha de tonene utenfor. Jeg hadde jo sikkert hørt det i arabisk musikk, men der går tonene ofte så fort forbi. Den skiva varer lenge, og i den ligger de uvante harmoniene som vi ikke hører så ofte sånn sett i “vanlig musikk”. Så har jeg også hørt mye på afrikansk musikk, og jeg syntes for eksempel balafonen var stemt så sprøtt, de afrikanske tuningene er veldig ulike fra våre. Det er interessant. Hvis du kjøper en kalimba, får du den som regel stemt i “C vest”, eller “Ess vest”, hvis du skjønner. Jeg har aldri skjønt at det er en forvestning av sånn det opprinnelig er. Jeg hadde heller aldri hørt ordentlig på norsk folkemusikk. Hvis jeg hadde hørt på det, hadde jeg nok hatt et tidligere forhold til dette universet. 

Det er en kjensgjerning at for eksempel arabisk musikk og psych snakker svært godt sammen. Er det noe med reinstemming og bruken av vreng og fuzz som skaper noe spesielt?
– Jeg kan kjenne meg igjen i det, haha! Det finnes jo band som spiller reinstemt. Har du hørt Horse Lords? Det er et ganske kult band, de spiller med rar fretting med intervaller som er utafor det vi forholder oss til. Det funker jævlig bra med fuzz. Jeg prøver å tilnærme meg de tonene ganske ofte, å få den syvende og ellevte overtonen til å klinge og sånn. Jeg har noen kvarttoner på et par av gitarene mine, men ikke så mange. Man kan jo forsåvidt også stemme strengene forskjellig. Jeg liker det i det hele tatt litt surt, jeg lurer på om det er fra bluesen. Før syntes jeg det var så rart at det var sur gitar – jeg husker ikke nøyaktig hvilke artister jeg tenker på, men nå synes jeg det er fint. Du hører jo også at det er konsekvent, at den samme strengen er sur hele tiden. 

Liker du gamle strenger også?
– Jaja, jeg liker ikke nye strenger. Jeg bytter ikke strenger med mindre jeg må, liksom. En av de gitarene jeg bruker på plata som høres ut som en sitar er en gammal Morgan tolvstrenger som jeg prøvde å modifisere, men som ble helt fucka. Tuningen er helt ute. Jeg tror den har syv strenger eller åtte nå. Jeg gidder ikke sette på nye. Jeg skulle fikse nøtta, men nå ligger den bare sånn skeivt over og buzzer som en sitar. Jeg er ikke så god på å fikse ting, men jeg prøver! Da kan det hende det går rett vest, men det er også bra. Å Harry Partch var også en fin opplevelse, med masse instrumenter og tuningsystemer. 

Siden bandnavnet inneholder verdensveven er det naturlig å tenke på det lada begrepet world music, som har et litt frynsete rykte, men det passer kanskje godt her?
– Ja, det har jo det – hva var det som var grunnen til navnet igjen? Jeg prøvde å beskrive tanken til Michael, som beskriver tekstene. Vi endte opp med det. Man hører vel sikkert at man er connecta i denne musikken. Jeg liker jo ikke world music-begrepet heller. Men jeg syns derimot at “psykedelisk verdensmusikk” klinger veldig bra. Det var ikke langt fra verdensmusikk til verdensveven når vi sitter og prater på internett. 

Grunnen til at world music har vært et problem, er jo fordi man bruker det i stedet for å snakke om spesifikke og helt urelaterte sjangere, gnawa og cumbia og slåtter fra Valdres og det ene med det andre. Men jeg tenker at det kan ha en annen betydning, når noen liksom har skrudd sammen sitt eget verdensbilde – sånn det gjerne er i mye psykedelisk musikk som låner fra disse tradisjonene.
– Ikke sant, da låter det jo ganske fint. Og hvis jeg ser en samler som har “psychedelic” og et eller annet land etter, så kjøper jeg jo den samleren, hahaha! 

Fortell litt om bakgrunnen din.
– Hvis du skal gå helt tilbake, så var det en gjeng i Bærum som bare spilte musikk hele tiden. Så flytta mange til Oslo, og noen fortsatte å spille. Det var sikkert 10-15 prosjekter med diverse greier som endte opp med at folk bare forsvant. Etter hvert ville jeg starte et nytt prosjekt som ble The Harvey Steel Show, som vi starta i 2012. Det er stort sett jeg som er drivkraft i de prosjektene jeg holder på med. Men det finnes et slags familietre, med The Secret Sound of Dreamwalkers, The Harvey Steel Show, og diverse prosjekter fra en sånn kunst-greie – kan man si det? 

Jada, det går an.
– Jeg føler meg ikke som del av noe miljø egentlig sånn sett, i hvert fall ikke når jeg bor i Svelvik og sitter her og drømmer om å få lov til å spille konserter og sånn. 

Gunerius & Verdensveven minner meg umiddelbart om musikken man støter på rundt et Oslobasert label som Metronomicon.
– Ja, Jørgen Skjulstad og jeg er jo på hils vi, og prater om forskjellige ting. Vi har gjort noen splitter sammen, solo og duo-ting. Jeg tror han var der første gang jeg hadde kvarttonegitaren min fremme, og da sa han at han hadde en elektrisk saz jeg kunne låne. Jeg har veldig respekt for Jørgen, jeg husker jeg så ham på Musikk under Oslo i 2003, en festival på T-bane-stasjoner. Da så jeg Jørgen spille alene med en danelectro-gitar og en minidisc som backingtrack. Jeg gikk fremdeles på videregående. Det var fascinerende, og etter fulgte jeg med på Now we’ve got members. Det var forøvrig samme dagen som jeg så Bjørn Klakegg spille for første gang. Men jeg visste ikke at det var Klakegg før i fjor. Jeg gikk lenge etter at jeg så ham den gangen og lette etter sånne fingerbøl, enfingers-slider, hvor finner man det?? Men oppsummert – jeg spiller mest med de americanafolka, som vi alle gjør. 

Det er fascinerende at det finnes noe kilt inn imellom Metronomicon-psych og Nordicana i Oslo, da. Som å oppdage en ny liten dal på kartet.
– Ja, en liten brett. Jeg pleide å si, “Hei, jeg er Thomas, det er jeg som putter LSD i kaffen til Nordicana-folket.” Men det gjør jeg ikke, altså, jeg holder meg unna. The Harvey Steel Show er mega syretripp, men jeg drikker nesten ikke lenger, røyker ikke tjall. Det er litt morsomt, jeg liker den psykedeliske kulturen. Jeg har ikke noe imot folk som tar syre, men jeg er såpass syra oppi huet fra før av, jeg tror ikke jeg trenger det. 

Sånn var det kanskje litt før også? Om man ser sånne samlere med sekstitalls psykedelisk musikk er det jo et tonn av band som kommer fra steder hvor jeg umulig kan tenke meg at det gikk an å få tak i masse psykedeliske stoffer. Det er vel ofte folk som fantaserer om psykedeliske opplevelser også, i tillegg til musikk som er direkte inspirert av egne erfaringer med stoffene.
– Ja, ikke sant. 

Det er som religiøs musikk, kanskje, som også garantert har blitt skapt av mange skap-ateister og agnostikereopp igjennom tidene.
– Ja, jeg lider forsåvidt av akkurat det problemet med Harvey Steel Show. Der skriver jeg mye om Gud og Jesus, det er veldig gospelsteming – jeg liker å kalle det psykedelisk gospel, faktisk. Jeg digger religiøs musikk og mye av det handler om energien. Jeg tror det er den folk kicker på generelt sett, at det er sykt god stemning. Det er så fett, når det ikke er cheesy. Og mye av musikken er ikke det. 

Kanskje både det psykedeliske og det religiøse i en slik sammenheng kan oppsummeres i ordet ekstase.
– Ja, ekstatisk verdensmusikk, det skal jeg begyne å si, det er fett. Det liker jeg, det må man bruke oftere.

Men fortell litt om karakteren Harvey Steel mens du er i gang.
– Haha, okei. Jeg hadde det jeg personlig vil kalle et kunstprosjekt, hvor jeg gikk med den samme snekkerbuksa hver dag i fem år. Nå har jeg to snekkerbukser, begge to er meget hullete. En gang traff jeg en fyr på et nachspiel. Han sa “Du ser ut som en sånn der amish-fyr…. du må kalle deg Harvey Steel!” så holdt han på sånn i et par timer, jævlig god stemning. Så tok jeg ham på ordet. Jeg hadde ikke hatt noe låtbasert prosjekt på en stund, men det var kult å skrive for han amish-karakteren. Jeg stakk på en hytte, skrev ting og fant ut at det var morsommere om Harvey Steel hvis han var fra Jupiter enn om han var amish. Det ser litt morsommere ut på scenen også, mye svart og hvitt ellers. Det er mulig at musikken hadde tatt en helt annen retning om jeg hadde holdt på ideen om amish. Det er kanskje ikke lov med strøm en gang? Kanskje om noen sveiver på et aggregat. Men han var amish ganske lenge, altså! En natt jeg ikke fikk sove skrev jeg en forestilling om at Hells Angels ødela julen min. En helt psykedelisk historie. Den musikalske forestillingen hadde en veldig bra tittel. “How the Hells Angels ruined my christmas” var nok undertittelen. Nå sporer jeg litt av her. Men det var cirka på samme tid som jeg hørte den Dr. Kay-plata. Den har jeg hatt kick på siden den gang. Det er jo rått opplegg. Kult de hørespillgreiene de prøvde på også. Jeg prøvde å lage hørespill selv. Jeg hadde aldri hørt på hørespill i oppveksten, men jeg ville lage hørespill uten å helt vite hva det er, hahaha! Uten å ha hørt på hørespill før. Nå har jeg hørt på hørespill, selvfølgelig, og det er et veldig bra format, altså. Men jeg ville jobbe med hvordan man kan “decompose” hørespillet, få det lengst mulig unna. Siste episode er episode fire, jeg begynte i 2011. Det tar tid å lage det. Jeg har respekt for hørespillet nå. 

 

Foshaugs påskeegg – et par favoritter fra Gunerius & Verdensveven

Pedro SantosKrishnanda
Denne plata er fylt opp med godteri for øret, og tar deg med på en reise. 

Mary Halvorson OctetAway With You
Jeg vet ikke hvordan denne plata kom inn i livet mitt, men den er utrolig fin! Perfekt pandemi-påskelytt!

Quasimotothe Further Adventures of Lord Quas
Er det noe jeg liker så er det lyden av hip-hop, og spesielt Quasimoto skivene. Er også en sucker for sketcher mellom låter så her er det jo bare å kose seg. 

Mavi Staples You Are not Alone
Digger denne samlingen med country-gospel eller gospel-køntri eller hva man skal si. Den kan man sette på å  bli glad av. 

Jeg vil være så frekk å anbefale en lytt til denne her også , selv om jeg har laget den sjæl. Jeg ville lage en gitar skive med solo, eksperimentell gitar og dette ble resulatet. Er vel kanskje 4 personer som har hørt den da jeg glemte å promotere den noe som helst da den skulle slippes, men jeg er veldig fornøyd med den altså! Aaah, må legge til Francis BebeyPsychedelic Sanza 1982-1984 – denne er håpløst fet!

 

NRK: Ikke bare sorgen

Det er mange som har hevet stemmen mot NRKs kulturdekning den siste tiden, spesielt har musikkfeltet gått hardt ut, fra mange forskjellige kanter. Vi hytter med neven her i NTT-kohorten også, les de to foregående utgavene for flere velbegrunnede eksempler på dette. Samtidig har vi sympati for våre kolleger i kulturjournalistbransjen, det er ikke bare bare å leve under de nye kravene for effektivitet og alle bestemmelsene som sjefer trer ned over hodene deres. Dessuten er det jo litt musikk her og der, tross alt. Vi oppfordret derfor Helene Hillestad som er redaksjonssjef i NRK Kultur til å komme opp med en kjapp liste med fint musikkinnhold tilgjengelig på kanalens spillere som det går an å kose seg med i den stille (haha, når er det ikke stille) uken, og mens vi venter på alt det brae&viktige som forhåpentligvis kommer i fremtiden fra en statskanal som har lyttet til folket og diverse nevehyttere! Hillestad har hentet ut ting med video, men det er selvsagt også mye i radiospilleren også. Der er bare å se her, for eksempel. 

* Beady Belle, Tord Gustavsen, Arild Andersen, Mats Eilertsen og Elephant9, Mathias Eick, Hedvig Mollestad, Bugge Wesseltoft, Gard Nilssen, Silje Nergaard og Espen Berg, Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Ketil Bjørnstad, Trygve Seim og Eivind Aarset alle sammen var på «Jazz fra Sentralen» i vinter. 

* Legendariske jazzartister som FAKTISK spilte i Norge: Miles Davis, Bill Evans, Thelonious Monk og Sonny Rollins – samlet på et brett. Del 1 og Del 2.

* Ellers var det _mye_ fint på Jazzfestivalen i Oslo i fjor. Prosjektleder for NRK Musikk, Øystein Riiser Gundersen trekker fram sin favoritt: Konserten med Kongle trio.

* Og Moldejazz, selvfølgelig (Se også en fint knippe arkivgull fra Molde-historien i forbindelse med 60-årsjubileet her)

* Verdens fineste Jan Johansson-dokumentar. Anbefales! 

* Sjekk også ut det voksende øyeblikksarkivet her (vi legger til etterhvert som vi får flere) 

* En kuriosa-anbefaling til slutt: «Light mye fire» av Karin Krog fra åpningen av Fjernsynshuset i 1967

 

Harpe Diem #4

Nytt kapittel i serien der vår kjære konsertvenn og bidragsyter Eyvind Fredriksen tilnærmer seg munnharpens forunderlige verden. De tre første delene av denne serien kan leses her og her og her.

Jeg er så lei av å vente. Vente på at denne dørgende kjedelige, grå ikke-tilværelsen skal ta slutt. Lei av å ha knasende rester av frokostens knekkebrødsmuler under jobbmusen på kjøkkenkontoret. Lei av rødt nivå og denne synkoperte loopen av avkuttede hverdager. Men jeg holder jo ut. Blant annet ved å finne små lommer til virkelighetsflukt, jeg kjøper ting på internett og lengter etter synet av postbilen. Jeg vet ikke om det er pandemien, den generelle kjedsomheten og fraværet av livemusikk, men en av de tingene jeg drømmer meg oftest bort med, er å søke på musikkinstrumenter. I tillegg til munnharpe har jeg søkt på en hel del andre. Jeg sjekker priser, og drømmer om å kunne spille. Det siste halvåret har jeg googlet priser på alt fra det indiske drone-akkord-strengeinstrumentet tanpura til modulære synther. Men det eneste jeg faktisk har kjøpt er munnharper. Fra Bjørgulv Straume i Setesdal, som siden sist dessverre har sluttet å smi harper og fra Simen Roheim Iversen i Bø, som er et halvt århundre yngre enn Straume og forhåpentligvis kommer til å smi i mange år til. Flotte munnharper som, må jeg innrømme, har tilbragt altfor mye tid i skuffen. 

De fikk litt mer spilletid nå i februar i uka etter den digitale munnharpe-bonanzaen med Anders Røine, Kenneth Lien, Thov Wetterhus og Hans Hulbækmo fra Riksscenen. Dessverre en noe amputert opplevelse all den tid da «pappa skal se på konsert på PCen” ikke har den samme frigjørende effekten som “pappa stikker til byen på konsert, hadet!”. På et tidspunkt hadde jeg vært på et annet rom og satt på Bukkene Bruse på badeland som lydbok og kom inn i konserten igjen midt i en ørkenblues-aktig Røine-låt om bukkejakt. Antagelig ikke samme type bukk, men lell! Så jeg rakk å kose meg. Særlig var det en passasje med Thov Wetterhus som nesten rykket meg ut av headsettet. Det er ufattelig at det går an å få en så rik klang ut av en munnharpe. Jeg ble mildt sagt inspirert, men så kom igjen denne hverdagsloopen og slukte momentumet, og jeg glemte harpene i skuffen igjen. 

Helt til jeg leste Filip og Auduns flotte piano-sak i siste Jazznytt hvor de spør seg hvorfor folk ikke heller sitter og pusler med et instrument på kveldstid enn å høre på podcast eller holde seg oppdatert på de siste sosiale mediene. Det traff meg midt i magen. For mye av virkelighetsflukten består jo i scrolling, den gjør jo det. Noe av det er jo helt nødvendig såklart, et forsøk på et slags sosialt liv. Men mye er helt meningsløst. Det var både oppløftende og forstemmende å sjekke iPhonens oversikt over skjermtid før og etter en uke med SoMe-pause, for å si det sånn. Det finnes jo tid. Jeg må bare øve. Jeg har hele veien vært litt ambivalent til navnet på denne spalten, men filler’n heller: Harpe diem. Hva er det jeg venter på? 

Jeg har jo hørt en hel del på Fille-Vern-CDen det siste året, særlig spillet til Mikkjel Kåvenes. Men jeg har jo strengt talt ikke blitt noe bedre til å spille. Ja, jeg klarer å lage forskjellige lyder, men jeg imponerer mildt sagt ikke familien min med spillet mitt. Sammenlignet med Mikkjel Kåvenes eller Thov Wetterhus har jeg lyden og registeret til et sånt pling-plongete barnepiano mot deres flygel. Ok, kanskje ikke fullt så ille, men det er utvilsomt et stykke opp. Vissheten om at den klangen er fysisk mulig å oppnå, er like fullt inspirerende. 

Via NTT-redaksjonen fikk jeg sniklytte på Thov Wetterhus’ plate som kommer på Motvind Records senere i april. Han har altså en helt utrolig kraft og en klang og det er høyst forståelig at han har vunnet landskappleiken på munnharpe hele seks ganger. En imponerende samling slåtter,  men hvor godt funker den som inspirasjon for en som prøver å lære? Det blir litt som da jeg brukte mine hardt opparbeidede kroner fra lørdagsjobben som 15-åring for å kjøpe en akustisk tolvstrengsgitar etter å ha sett Stevie Ray Vaughan på MTV Unplugged. Det jeg skulle gjort den gangen var å holde meg til nylonstrengeren og Lillebjørns gitarbok. Så nå, eldre og klokere, gjør jeg nettopp det. I 2021-variant naturligvis: jeg leter på youtube.

Jeg gjorde noen forsøk på dette i fjor også. Det var skralt med gode instruksjonsvideoer på nett, og det heftet jeg kjøpte etter å ha fulgt en link på sidene til Norsk munnharpeforum hjalp meg ikke stort. Men siden sist hadde det skjedd ting på youtube! I forbindelse med Norsk munnharpeforums festival i fjor høst ble det lagt ut noen kurs, blant annet et nybegynnerkurs med Bernhard Folkestad. Nybegynner ja. Det var bare å innrømme det, for selv om jeg kunne hoppe over de første minuttene som hvor han gikk igjennom det helt basale, var denne videoen akkurat det jeg lette etter. Informativ, pedagogisk og fin. Og etter en liten mailutveksling med Bernhard og vippsing for porto, satt jeg to døgn senere med et nytt instruksjonshefte og tre utgaver av medlemsbladet Munnharpa. Og etter litt prøving fikk jeg til “Kjerringa med staven” såpass at jeg mener jeg klarte å tolke, om ikke et nikk, så i hvert fall en anerkjennende mine hos samboer.

Så der står jeg nå. “Kjerringa med staven” og “Fader Jakob”. «Fanitullen» får vente.

Eyvind Fredriksen

 

Petter Wettres hittil siste intervju om The Last Album

Ah, Petter Wettres siste album! Det er blitt en lang historie. Det har gått et par år og en musikkvirkelighet eller to siden vi hørte om denne planen for første gang. Etter tiår med innspillinger og lanseringsopptrinn, mange av dem på eget selskap, fant saksofonisten ut at nok er nok – det lar seg kortfortalt ikke forsvare ut ifra et økonomisk standpunkt, og Wettre fant ut at han i grunnen hadde spilt inn nok skiver. Vi har skrevet om den avgjørelsen før i Now’s The Time, vi snakket også med Wettre om det under Kongsberg Jazzfestival tilbake i 2019, siden har det gått tid, verden er blitt syk, Wettre flyttet til Paris i fjor, men i dag er endelig skiva her – breddfull av bittersøte ballader, jazz både for firetiden og etter midnatt. Dermed er det også tid for DET SISTE INTERVJUET med Wettre (inntil neste gang) – for noen uker siden, mens Norge fremdeles var et nokså blåfrossent sted, tok vi en videosamtale med saksofonisten fra balkongen hans i den franske hovedstaden. 


Foto: Kristin Remøe

Er det virkelig 20 grader i Paris nå?
– Det er 17, så nesten. Det er nå jeg høster fruktene for å være så ballsy at jeg flytta til Paris i fjor. 

Du virker ikke som en person som angrer på det spesielt mye?
– Nei…selvfølgelig har det vært stunder jeg har tenkt at det ikke ble året jeg trodde. Det har jo også folk sagt til meg. Men etter hvert som jeg har fått det på avstand og innsett at verden er helt lik over alt, har jeg tenkt at jeg er den heldige. Som dro og slapp å måtte sitte hjemme og måtte være frustrert og sur og irritert på at ingenting skjer. Jeg har et helt nytt liv jeg må forholde meg til. Finne meg et sted å bo, lære meg et språk, finne nye kolleger, alt mulig rart. Jeg har ikke hatt tid til å kjede meg, engste meg eller bli inneslutta og forbanna. Summen er at jeg trakk det lengste strået, egentlig. 

Du fikk til og med en svær sak i VG – det er jo et jazzmirakel.
– Det skulle ikke mer til enn en pandemi til for at det skulle skje!

Hvordan var det i Paris, kjente du masse folk på forhånd? I hvor stor grad følte du at du hadde et fotfeste?
– Det eneste jeg hadde å forholde meg til, var Manu Katché. Selv om jeg regna med, og innerst inne visste at han ikke er en sånn fyr som henger rundt på de lokale klubbene og er ute og drikker øl med kidsa. Men jeg har ham som referanse, hvis folk lurer på hvem jeg har jobbet med, og det er ingen som ikke vet hvem det er. Men jeg har jo ikke brukt ham i det hele tatt, haha! Jeg har brevveksla litt med ham, og vi har stadig vekk utsatt hvitvinsglasset vårt, selv om han nok har oppholdt seg i det samme området som meg, her nede i syd, i store deler av pandemien. Men han kjente jeg, og så er det noen av de andre menneskene som var involvert i bandet hans i den tiden jeg var vikar i bandet hans. Blant annet en bassist som skulle hjelpe meg med å åpne en konto i en bank. Vi har fortsatt ikke gjort det heller. Jeg hadde ingen mennesker å forholde meg til da jeg kom ned hit ellers, egentlig. 

Fortell litt om musikerne du endte opp med på albumet.
– Bassisten, Viktor Nyborg, traff jeg ganske tidlig i oppholdet, og i og med at han er svensk og jeg er norsk, har praten vært enklere å holde gående. Da jeg innså, både med brexit, nedstengninger og innreiseforbud, skjønte jeg at det ikke går å få de jeg hadde planlagt hit. Jeg begynte å forme en plan B. Jeg visste at Viktor hadde spilt med mye folk her nede, blant annet pianisten Fred Nardin, som jeg var veldig hypp på å kapre. Han har jeg sett i band med Seamus Blake her nede og litt forskjellig. Den første uka jeg var her var jeg på en jamsession med en dritbra gjeng, blant annet trommeslageren, Francesco Sinigilo. Jeg kjente ham ikke noe mer utover at vi var på hils etter den jammen, venner på facebook og sånn. Men det var også Viktor som arrangerte det. Så vi satte sammen en session for å ha en backupløsning, et reservelandslag. Etter litt frem og tilbake, ble det lirka til og det ble ikke noe reservelandslag i det hele tatt, det ble noe nytt som var vel så bra. Det var ikke helt fritt for friksjoner i måten vi måtte deale, teknikeren fikk corona så vi måtte utsette, så ble det utreiseforbud fra Paris så vi ikke kunne dra. 

Vi har prata før om The Last Album flere ganger – blant annet på Kongsberg for to år siden, den har vært planlagt en stund. Når det blir en historie om kaos her og nå, har det noe å si for din følelse av hva prosjektet er?
– Det gjør det ikke mindre salgbart, det har en kjempehistorie som følger med. Det er morsomt. Det var helt greit at det ble som det ble, jeg har snakket med det opprinnelige bandet og alle er forsont med at det ble som det ble. Men vi hadde snakket om det så lenge, og det var jævla synd å måtte kutte ut de som var involvert i utgangspunktet. Men, som du sier, vi snakket om det allerede for to år siden. Jeg måtte bare ha dette her ut, ut av huet og ut av kroppen. Selv om ingen sitter hjemme og venter på en ny jazzplate fra meg og datoer alltid kan skyves på, tenkte jeg at nå har jeg trykket på “play”, og jeg gidder ikke å vente lenger. Det får bli som det blir. 

Jeg tolker deg litt som at dette tross alt er en fortelling du har skapt – og at det er greit å si seg ferdig med å produsere egne plater siden økonomien er det den er. Men hvordan ble det i studio – kom du til det øyeblikket at du tenkte “dette er det siste taket”?
– Hele tida! Hver gang! Nei… jeg skal være ærlig og si at jeg tenkte litt på sånne ting noen ganger. Men når jeg sier at dette er den siste innspillingen fra meg, så mener jeg med det en langspiller, et album. Musikk som er mer enn en halvtime. Jeg kommer fortsatt til å lage musikk, spille inn på andres plater, spille inn en låt her og der hvis det ikke er så mye pes. Men den tungrodde prosessen med å lage plater for offentlige støttepenger og jobbe med trykking og så videre… det føltes greit å si seg ferdig med. Det var ikke noe vakuum, ikke noe gråting etterpå. Jeg var fornøyd med at det gikk så bra så det gikk. Kanskje det alltid er sånn at man syns det siste man har gjort er best, men jeg syns plata ble et verdig punktum på en del av mitt utøvende musikkliv. 

Lå det en tanke om disse tingene da du skrev musikken? At det måtte omfatte noe og vise frem et spenn?
– Nei, det viktigste for meg i denne omgangen var at det kompositoriske skulle være i fokus. Melodien skulle være viktig. At den siste plata kun skulle bestå av ballader kom litt overraskende på meg også. Men hvis man liksom skal gå ut med flagget til topps, er det et poeng å lage noe som når litt bredere ut enn mitt kjernepublikum, som liksom er jazz-jazz og lange improvisasjoner. Et balladealbum vil være en hyggelig gest fra meg, og kanskje den vil generere oppmerksomhet inn til de innspillingene som ligger der fra før. Vi improviserer selvfølgelig, men det er låtene og komposisjonene som er viktige. Jeg vil på en måte vise meg fra formidlerens side på det kompositoriske, ikke all energien og synergien som oppstår. I og med at disse låtene har vært i bevisstheten min i 2 år har de vært flikka på nesten til det ugjenkjennelige – jeg har tatt dem fra hverandre, forandra en tone her, en akkord der… de er revidert og revidert igjen. Jeg føler jeg har bevart låtenes integritet, jeg kan ikke gjøre dem noe bedre enn det her. Før har man bare rista noen låter ut av ermet og laga plate, men jeg føler at det her ble et helstøpt prosjekt. Jeg er glad for at det er det siste. 

Er balladen noe man dras mer og mer mot med tiden?
– Alle sier det at menns testosteronnivå går ned etter fylte femti, så sånn sett er jeg jo helt der jeg skal være. Det med fart, improvisering, øyeblikkets kunst – alt det er jo jævlig spennende og gøy når du er ung. Selvfølgelig også når du blir eldre, men det er litt barnslig, på en måte. Det er veldig selverklærende, jeg kan spille sånn, jeg kan spille “Giant Steps”… mens her skal du prøve å spille en melodi så fint som mulig. Det er en hyllest mer til musikken enn til deg selv. Og den erkjennelsen må noen kanskje være litt voksnere for å få. Det er veldig få 20-åringer som gir ut et balladealbum i jazz, det skjer nesten ikke. Og det er ikke fordi unge folk ikke synes ballader er vakre, det er kanskje bare at man ikke har kommet dit ennå. Det er heller ikke sånn at alle kommer til å gi ut balladealbum når de er 53, men for min del kunne jeg ikke ha gitt den ut før, det tror jeg ikke. 

Du nevner resten av katalogen din. Jeg tolker deg dithen at det er en body of work du forholder deg til, og at en av grunnene til at du kan si deg ferdig er at alt det arbeidet faktisk finnes. Har du lyttet deg noe tilbake? Jeg så The Trio på Hærverk i 2019, og det var et fint gjenhør med et annet øyeblikk, både i din historie, men også i jazzsamtiden. Har du reflektert noe over hvem du var før?
– Som du også vet gjorde jeg også Pig Virus på nytt, så jeg har erkjent at jeg har hatt en sped begynnelse. I motsetning til noen andre kolleger har jeg ikke vært flau over å høre tilbake på musikken jeg har laget, både i en analytisk situasjon og som underholdning. Noen ganger tenker man det der var ikke så bra, eller kanskje til og med at det var helt jævlig, men jeg har allikevel hatt et aktivt forhold til musikken min. Jeg har innsett at jeg har gjort ganske mye, og jeg har et rolig forhold til det. Som utøver tenker jeg at det og det kunne vært bedre, men sånn er det bare. Jeg husker at The Trio i sin tid fikk en god del oppmerksomhet, og derfor var det morsomt å gjøre det på nytt. Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad var heller ikke vonde å be, Jarle har mast på meg om det i flere år. I motsetning til en del andre prosjekter fiksa det seg selv. Det var mye vanskeligere å holde The Trio i gang på nittitallet, da var det helt umulig å finne et øyeblikk hvor enten Jarle ikke spilte med Farmers Market, Silje Nergaard eller Tord Gustavsen Trio, og hvor Ingebrigt ikke spilte med Bugge Wesseltoft eller syv hundre andre band. Det var bare jeg som liksom bare spilte i The Trio. 

I sin tid assosierte jeg den trioen veldig sterkt med andre ting som skjedde samtidig – en energisk, litt retro bølge i norsk jazz. På en måte var det nesten friskere å oppleve musikken når konteksten er en litt annen – at det ikke var “tidstypisk” i like stor grad. Har du tenkt noe over måten ditt sound forholder seg til andre strømninger i jazzen?
– Jeg har med jevne mellomrom vært oppmerksom på at det ikke er veldig norsk, det sier seg selv. Det har irritert meg noen ganger – at i og med at jeg har spilt sånn, har jeg ikke vært musikkpolitisk korrekt eller særlig salgbar. Det har ikke noe med bra eller dårlig å gjøre, det har bare noe med at det er en stil vi ikke forholder oss til så mye her. Men så har den stilen også holdt meg gående, for den er ikke var for konjunktursvingninger, for hva som er moderne, hipt, ungt eller gammalt. Det har bare vært det den har vært, og så har jeg forsøkt å foredle den, gjort det jeg kan best og formidla den best mulig. Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at jeg har fått til veldig mye til å være et “utskudd”. Da vi kom – mye av det at vi hadde dress og spilte amerikansk, var fordi det ikke var noe man drev med her. Det skulle vi liksom poengtere. Derfor er det litt morsomt å være i Paris og møte folk som ikke er norske. Det er ikke så lett å høre at du spiller med en fransk jazzmusiker her som det er lett å høre at du spiller med en norsk jazzmusiker hjemme. På godt og vondt. 

Hva tenker du er “på vondt”?
– Her i Paris er det hundre tusen på dusinet som er jævlig bra, men som ikke er lett å skille fra hverandre. Det gjør det enkelt om man spiller i den stilen, det er ikke noe problem å finne 30 bassister som gjør jobben like bra som den som er i bandet. Det er bra for en orkesterleder, men kanskje ikke så bra for de 29 bassistene som låter likedan som han eller hun tredevte. Identiteten i musikken, den mystikken som vi ofte finner hjemme har jeg ikke rukket å høre så mye av her. Det er litt mer det gode gamle Paolo Vinaccia kalte “EU-jazz”. Alt er tilpassa. De prøver for hardt å høres ut som sine amerikanske forbilder. Men bare det at man er i stand til det, er i min bok A+. Det innebærer en sjangerforståelse og et arbeid som er hinsides, og det kan du ikke slå beina under samme hvor corny du synes det er. Det er et arbeid på lik linje med alt annet her i verden. Det er vanskelig å finne de spesielle typene, men i Norge er de jævla enkle å få øye på, og det er så mange av dem, haha! Jeg har spilt hjemme i mange år, men bandene mine har vært fulle av danske og svenske og utenlandske musikere hele tiden. Om det betyr at norske musikere ikke kan spille min musikk eller jeg ikke foretrekker det… jeg har i hvert fall ofte følt at jeg må se meg om andre steder for å finne folk. Det handler ikke om at folk i Norge ikke er bra, det handler om en annen estetikk og en annen tilnærming. 

Men har det fått deg til å tvile? Du har vært kontrær og fremstått selvsikker, men det er tydelig når du snakker om EU-jazz og så videre at du ser svakhetene i det estetiske utgangspunktet der også. Skulle du noen ganger ønske du var norskere?
– Altså, hver dag. Jeg har for eksempel aldri blitt spurt om å være med i Trondheim Jazzorkester. Veldig merkelig, synes jeg – hvorfor skulle ikke jeg vært med der en gang? Men på en annen side er jeg blitt litt stolt av å ikke ha blitt spurt. Når du er en del av “utenforskapet” har du kanskje en tendens til å hardne litt til, for å verne om kjerneverdiene dine. Jeg har virket enda mer arrogant eller avstandstagende på grunn av det – du kan ikke komme og tulle med meg, liksom. Det går litt fram og tilbake, og det kommer an på hvor mye jeg føler at jeg får til. Når det er lite, skulle jeg gjerne vært norskere enn Jan Garbarek. Når jeg får til ting, vil jeg ikke se andre, da klarer jeg meg helt fint sjøl. Det er også noe jeg har lært å leve med i en knapp mannsalder siden jeg kom hjem fra USA i 1992. Jeg har eksistert fint med det, men i tunge stunder og i dårlig selskap med kolleger som føler på noe av det samme, og med noen øl på toppen, blir det mye bæding. Men så kommer neste dag, og da er det greit igjen. 


Foto: Kristin Remøe

Det å gi ut The Last Album på Odin – har det i så måte en symboleffekt for deg?
– Det er en kjempeverdi for meg. Siden 2002 har jeg gitt ut plater på eget selskap. For mange virker det jævla kult, eget selskap og stå på, men jeg har alltid tenkt at det er for folk som ikke er bra nok, for det er ingen andre som tror på det. Jeg har har ofte vært litt sår på det, hvorfor ingen norske selskaper fatter interessen mer. Hvorfor er ikke jeg på Jazzland, for eksempel? Er det noe som er jazz, så er det jo meg, haha! Men greit nok. Derfor var det uansett en greie for meg at når jeg først skal gi ut den siste plata, må jeg ha en kommersiell kraft bak meg. Derfor gikk jeg rett på Helge Westbye og sa det som det er, at jeg syntes den siste skiva mi burde komme ut på Grappa. Og da sa han ja med en gang. Hadde jeg visst at det var så enkelt, skulle jeg gjort det for lenge siden! 

Det er noe med å invitere til sin egen avslutningsfest som kanskje er litt trist.
– Det blir som begravelsen din det, det er leit om det ikke kommer noen. Jeg er ikke vant til at folk hjelper meg. Kanskje folk tror at jeg klarer det godt nok selv, sånn at de ikke er på tilbudssiden, eller så har jeg liksom bare startet prosessen uten å gi noen en sjanse til å hekte seg på. Men jeg har aldri hatt tid til å sitte og vente på at noen skal gjøre noe. Det kan være positivt, men også gjort at jeg har følt at jeg må fortsette å gjøre det alene. 

Spellemann-nominasjonene kom for litt siden. Og det var en ting som dukket opp, som var Håkon Kornstads hjertesukk om å bli en middelaldrende musiker som tilsynelatende ikke lenger er særlig aktuell for nominasjoner og slikt. Mange meldte seg på og snakket om jazzens middelalder, disse mellom-årene. Og det er klart, Now’s The Time er litt typiske i den forstand at vi er glade i legender, og vi er glade i å skrive om ungdommen. Uten at jeg har gjort statistikk på det, tror jeg det stemmer, og det er kanskje typisk for hvordan oppmerksomheten fordeler seg i “jazz-offentligheten”. Det er en hengekøyeformet demografi der. Men vi burde kanskje skrive et midtlivskrisenummer.
– Det har vi som er over femti nå etterlyst i et tiår! 

Hva består det i? Hvordan merker man det?
– Det er kanskje også en stor forskjell på å være her i Paris og å være hjemme. I Norge elsker man, og hegner om, alle de unge som kommer rett fra Trondheim, de har fortsatt bæsj i bleia omtrent, også er det det som er greia. Her er man kanskje litt mer opptatt av patos, tyngde – det er mer konservativt, man gir ting litt mer tid. De stoler på at utvikling, alder er bra. Vin, ost, alle greiene som ruler her nede er sånn. I alle andre yrker reflekteres høyere alder og kompetanse i lønn og ansiennitet. Men i jazzmusikken er det sånn at jo eldre du blir, jo mindre relevant eller “populær” er du. Du konkurrerer med band som spiller for en tiendedel av penga og er talk of the town, festivalaktuelle og så videre. Når jeg nå er sammen med en person som jobber i det private næringsliv, ser jeg forskjellen enda tydeligere.. At jo eldre jeg blir, jo vanskeligere blir det på mange måter. Nå skulle jeg jo kanskje egentlig kunnet lagt meg tilbake i flysetet og bare surfa inn, litt sånn som Håkon sier i det hjertesukket sitt. Men sorry ass, det er jeg som er kaptein på det flyet Håkon nettopp har satt seg på! Og det er ingen som lander her på en stund. 

Ligger dette her i kulturen, at det er sånn vi opplever jazz i Norge? Eller er det noe det kan gjøres noe med ved å se på noen mekanismer?
– Det som er funny, særlig etter facebook og sånne ting kom, tror alle at alle andre gjør det bedre. Håkon har jo spilt og sunget inn i helvete mye. Han synger opera, han spiller saksofon, det føles som at han har 350 spillejobber i året. Også skal han snakke om spellemannprisen, hva faen skal du med det, du kan få en av meg, jeg har to! De kan ikke brukes til noen ting. Jeg hadde gladelig bytta de prisene mine mot alle de jobbene der, haha. Men hva skal man si – så fort man har mange jobber vil man kanskje ha en pris, så fort man har en pris vil man ha mange jobber. Så er man for gammal, så er man for ung, så vil man spille på den festivalen eller den. Det er jo egentlig ingen som er fornøyde. Unntatt Arild Andersen, tror jeg. Han virker rimelig fornøyd, helt rolig. 

Men jeg ser jo at for eksempel Erling Aksdal ved Jazzlinja snakker om det, og der er jo spørsmålet om man utdanner folk til ledighet. Det er et naturlig perspektiv fra noen som er professor ved en musikkutdanning. Så kan man spørre om det egentlig er et problem det er meningen at noen skal fikse. Men én ting som kanskje gjør problemstillingen mer betent nå er at eldre musikere har kunnet kompensere for manglende “aktualitet” ved å ha en større og større del av karrieren sin i utlandet. Så da er det kanskje ikke så viktig at det føles som at oppmerksomheten er rettet et annet sted her hjemme. Men nå – med store restriksjoner og en usikker fremtid for turnévirksomhet – blir jo det bildet annerledes.
– Det at jeg flyttet til Paris er i hvert fall blitt den største investeringen jeg gjør i min egen fremtid. Jeg rebooter hele systemet, skaffer meg blanke ark og går gjennom mye av de samme usikre følelsene som jeg hadde da jeg flyttet fra Berklee og tilbake til Norge da jeg var 24 år gammel. Jeg må finne meg sjæl, finne en plattform, snakke med folk som jeg kanskje egentlig ikke vil snakke med, spille med folk som kan dytte meg oppover i systemet. Det genererer ikke voldsomme honorarer, men du kan spille oftere. Det er en stor forskjell, her kan du spille fem dager i uka og tjene omtrent det samme som du gjør på en godt betalt festivalgig i Norge. Det blir ikke noen skriverier eller intervjuer eller noen greier på det, men du kan sveve rundt og så kan musikken være drivkraften. Det er bare å holde på. Det er litt fascinerende for meg, som har alderen inne og økonomien som forsvarer det. Jeg budsjetterte med det første året at jeg ikke kom til å tjene en eneste euro. Det har jeg ikke gjort heller. Det er et tidspunkt for å reflektere. Jeg har førtiårskriser og femtiårskriser, jeg har lurt på hvorfor jeg skal kjøre rundt og spille på Bø Jazzklubb for 25 mennesker. Og så har jeg gjort det, og tenkt at det er det eneste jeg vil drive med. Det er en evig sjonglering mellom høyt og lavt, og du må prøve å finne et sted i midten, som du kan leve med. 

Du sammenlignet musikerlivet med mange andre yrker, hvor det vil være en forventning om at førtiårene er gode år. Men i musikerlivet må man kanskje mer omdefinere det selv. Er det der skoen trykker? Om man går inn i de tiårene med tjue- eller tredveåringenes måleinstrumenter, sliter man jo kanskje.
– Ja, da tror jeg du går solid på ræva. Det er jeg sikker på. Jeg er ikke den rette til å uttale meg om det jeg har gjort har vært vellykket. Men jeg har prøvd å reflektere over hvordan neste prosjekt presenteres. Jeg har hatt en bevisst tanke om en del sånne ting som ikke nødvendigvis har generert salg, men som har holdt meg i folks bevissthet. Og jeg har bryna meg så mange ganger at jeg har senket terskelen for hva jeg syns er pinlig eller uverdig. Jeg kan ringe en journalist og mase om et intervju. Jeg kan insistere på min egen verdi overfor en festival. Samtidig må du kommunisere med folk, være sosial. Jeg har vært ganske bevisst på at jeg ikke bare kan møte opp i en utvaska t-skjorte og gjøre greia mi. Men sånn tenker ikke folk generelt sett lengre, det var mer sånn da jeg var tjue. Noen ganger har jeg fulgt motvillig etter utviklingen, mens andre ganger har jeg plutselig befunnet meg mer foran i køen, for eksempel med eget selskap. Det var vel nesten bare Knut Værnes og Curling Legs før meg, men det var også et mer ordentlig selskap. I et år som dette her, hvor ingen gjør noen ting blir det lett at man kan bruke mye tid på å reflektere rundt hva vi gjør nå. Jeg leste et oppslag om at vi taper en generasjon nye musikere, fordi det ikke er jobb, støtte mangler, skolen fungerer. Men kanskje man er nødt til å finne ut av det sjæl. Jeg er ikke redd for at vi kommer til å tape en generasjon musikere, de som vil og kan er som vann, de kommer til å finne sin vei. 

Det er ikke lett å snakke om i en situasjon hvor man ønsker å få til gode ordninger og sikre trygge rammer. Men i en hver annen festtale-situasjon vil man jo snakke om at kulturen finner løsninger uansett.
– Alle eksperter er bekymret for ungdommens psyke, så det er relevant og fortjener engasjement. Jeg vil ikke skjære over greinen jeg sitter på og snakke støtteordninger ned. Men her nede i Frankrike er det ingenting som fungerer for øyeblikket, og de som ender opp på andre siden av denne situasjonen er kanskje de som ville det mest. Men jeg er veldig glad for at jeg slipper å være på den andre siden av aldersspennet akkurat nå. Det er selvfølgelig en råtten og bedriten situasjon. Jeg ser også det at folk driver og selger instrumenter på Finn og sånn. Man må ta det innover seg. 

Ungdomstanken henger også sammen med et slags konsept om vekst i jazzen – at den selges inn som mer aktuell, en aktuell eksportartikkel og så videre. Men man kan lure på hvor sunt ideal det egentlig er for en musikkform som i det store og det hele har funnet sin lille plass i virkeligheten.
– Jeg har jo alltid hatt en kongstanke om at jeg skal klare å selge 10.000 plater, komme på Lindmo, gjøre jazz aktuelt igjen. For det er ikke musikken det er noe gærent med, det er ofte presentasjonen, hvordan vi stuer oss bort i en krok med et dårlig anlegg som det piper av, ingen vet at de skal presentere seg ordentlig og alle bare godtar det. Vi har vært dårlige til å legge frem budskapet. Diskusjoner om Melodi Grand Prix har også hauset opp en del engasjement – der er det null innhold, men en milliard nordmenn ser på det. Hvis du hadde klart å låne litte grann av det den delen av musikklivet har, kunne du kanskje møtt publikum med på halvveien. Det er mange som kan like dette, uten at de vet det. Du må gi dem troen på at de kan like det, du kan ikke bare komme og si skjønner du ikke jazz, så skjønner du ikke noen ting. 

Det er en tanke mange vil kjenne seg igjen i, og noe mange grubler på, blant musikere, i journalistikken, hos festivaler og så videre. Men konkret – hvordan går man fram? Hvis vi også fjerner det å skylde på NRK eller offentlige institusjoner fra menyen.
– Altså, hadde jeg visst dét, hadde jeg vært sjef for Oslo Jazzfestival – det veit du, haha! Men i min lille verden har jeg forsøkt å gjøre ting som er utenfor den offisielle måten å gjøre det. Det er mange som ikke en gang gidder å henvende seg til de kommersielle flatene, for de tenker at det ikke går. Det å bli intervjuet av deg, Terje Mosnes, å få Tor Hammerø til å skrive, setter jeg selvfølgelig veldig pris på. Men det er ikke så vanskelig, unnskyld at jeg sier det. Men min ambisjon er å komme på God Morgen, Norge, å komme på Lindmo, på Kveldsnytt. Det jeg har, som ikke mange har, er at jeg flytta til Paris to dager før hele verden stoppa opp. Jeg kan si at jeg skrev balladene på balkongen min, jeg kan juge og tweake på hvordan dette fungerer. Så hvis du ser meg på Lindmo, er det det som har skjedd! 

Ja, du har sittet på balkongen og skrevet balladene der.
– Ja, uten verken vått eller tørt, i regn og snø. Men det å gi ut en plate har liksom ikke noen gyldighet i seg selv, du må ha en historie. Og der tror jeg folk som har levd litt lenger plutselig kommer lenger frem i køen. Vi har noen erfaringer, noen historier å fortelle om hvordan vi kom hit. Det med Frankrike og pandemi – selv om du ikke skjønner en dritt av hva jeg spiller, kan du forstå historien. Er det noe jazzmusikere er gode på, så er det å øve, men det er åpenbart svært få som har øvd på hva de skal si mellom låtene. 

Nei, det er veldig tydelig når noen faktisk er gode på. Og da er det merkbart at de også har større sjanse til å få med seg flere folk. Selvsagt er det sånn, det er jo ikke noe hokus pokus.
– Vi merket jo det da jeg gjorde Michael Brecker-konsertene. Å fortelle om mitt møte med ham, at vi spiller hans håndskrevne noter, å fortelle om musikken i begravelsen hans… selvsagt merket du at publikum fikk et større eierskapsforhold til det. Jeg kan ikke selge meg selv på akkurat den samme måten, men det å ha noe sånt er et bra utgangspunkt for å nå litt mer frem, tror jeg, i et hav av andre forstyrrende elementer. En festival kan ikke basere seg på at alle skal være gode på presentasjon mellom låtene, men det ansvaret kan vi ta selv, også kan vi se om det hjelper. Jeg er verdens dårligste på det selv, men jeg tenker nå i hvert fall på det. Jeg må supplere det folk ikke skjønner når jeg spiller med det jeg sier. 

Det jazzen har er at folk kan like følelsen av å sette pris på noe som er litt spesielt. At man føler seg som en invidd.
– Ja, vi så det da vi lagde Kruttrøyk-sessions under corona. Begrensa med plass, folk fikk instrukser om hvor de skulle sitte, det sto en øl der… og publikum var jo selvsagt sultefora på musikk. Folk ble jo rørt – jeg følte at vi nesten bare kunne stått der og spilt en lang tone. Mer enn noe annet var det settingen som gjorde det. Det kan vi lære noe av. I hodet mitt står musikken for seg selv, men den gjør jo ikke det hos alle. Det distanserer nok eldre jazzmusikere fra yngre. I gamle dager holdt det å ha fuktig flis og spille. Men det holder ikke nå, og hvis du ikke innser det nokså tidlig, blir det vanskelig. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger