Denne uken presenterer Jazznytt i samarbeid med europeiske jazztidsskrifter en serie med presentasjoner av strålende, europeiske musikere. I dag: Yannick Peeters, Belgia
«Jeg vil beskrive musikken min som ren og rå,» sier bassist Yannick Peeters fra den flamske delen av Belgia. Hun er født i 1981 og begynte å lære klassisk piano som barn, men ble bitt av jazzbasillen i midten av tenårene, og kastet seg over kontrabassen. Hun studerte ved Royal Conservatory i Antwerpen (med Piet Verbist og Gulli Gudmundsson), og deretter hos Anders Jormin ved Musikhögskolan i Göteborg i Sverige.
Peeters er nå en meget ettertraktet og høyt ansett kontrabass-spiller med bred musikalsk interesse og prosjekter på tvers av sjangre. Hun tilhører et kull med flere utmerkede, jazzorienterte kontrabasspillere fra Belgia: Anneleen Boehme (f. 1989), Kris Auman (f. 1987), Lara Rosseel (f. 1985) og Trui Amerlinck (f. 1993).
Dessuten er hun som forelder til tre små barn (tvillinger på 6 og en 8-åring) opptatt av å finne en god balanse mellom å være forelder, sin musikalske utvikling, lockdown-regler og en travel tidsplan, og dette sammen med ektemannen Kristof Roseeuw, som er kontrabassist og jazzprogrammerer ved De Bijloke Gent.
Hvor vanskelig føles livet med familien din i koronatiden?
— Jeg tror vi er heldige, fordi barna våre er i en god aldersgruppe. De har ikke for mange problemer med det og kan foreløpig fortsatt gå på skolen. Hovedsaklig underviser jeg i år. Kristof fortsetter å være ansvarlig for programmet på De Bijloke, og jobber med alle slags prosjekter. Så vi er fortsatt opptatt yrkesmessig, om enn med et annet fokus og en annen rytme. Alle musikerne jeg snakker med synes det er veldig utfordrende med alle kanselleringene. All motivasjonen for å holde seg aktiv, å leve fra prosjekt til prosjekt, fra konsert til konsert, har plutselig forsvunnet.
Gjorde du streamingkonserter også?
— Jeg har gjort noen få. Jeg skal ha en til om en stund, og det er bra at oppdraget er der, men det føles egentlig ikke som en liveopptreden uten et publikum til stede.
Kontrabass er et krevende instrument, hva var det som fascinerte deg ved det?
— Jeg nølte lenge mellom cello og kontrabass. Jeg var 15 år da jeg under en forestilling av Moondog Jr (Zita Swoon) med Tomas De Smet på kontrabass bestemte meg for å fokusere på kontrabassen. Så kom jazzkursene ved Halewijn Foundation i Dworp. Da var jeg blitt helt fortapt i jazz, og bitt av jazzbasillen. Mine jazzhelter var Coltrane og Miles Davis. Jeg hadde en kassett med Coltrane på den ene siden og Miles Davis på den andre, og jeg syklet med walkman på ørene til Jazz Middelheim.
Jeg har en veldig bred smak. Jeg lytter etter hvordan humøret er, noen ganger veldig melankolsk, noen ganger dystert, noen ganger muntert, all slags musikk — interessene mine går utover sjangre.
Er kontrabassen du spiller på et spesielt instrument, har du tilpasset det på noe vis?
— Ja, det er det. Jeg bruker studiekontrabassen min fra konservatoriet, som jeg ikke vil kvitte meg med. Det er en bass jeg har et elsk/hat-forhold til, noen ganger er jeg lei av det og vil kjøpe en ny. Andre ganger kan jeg ikke forestille meg noe annet instrument. Vi har jo kjent hverandre i 20 år! Jeg har lenge søkt etter de rette strengene, og nå har jeg funnet dem. Det er en bass som har sin egen karakter, og slik det høres ut nå, slik jeg spiller, er akkurat hvordan jeg vil ha det.
Har du mer tid til å øve nå, for å perfeksjonere deg selv?
— Kontrabass krever mye øving, men nå som jeg underviser mer, har jeg mindre tid til det. Jeg må innrømme at jeg fikk en stor nedtur på grunn av korona og kansellering av spillejobber. I september i fjor syntes jeg det var ganske vanskelig å holde meg motivert. Heldigvis er jeg over det nå, og de siste ukene har jeg kommet tilbake i full sving og har øvd hver dag for å komme tilbake på nivå.
Mannen din Kristof er også kontrabassist, jobber du med ham også?
— Ja, det gjør jeg. Vi er begge profesjonelle kontrabasspillere, men med en forskjellig tilnærming. Jeg liker det, fordi det skaper utveksling mellom oss. Kristof lar meg oppdage ting fra sitt felt og foreslår ting å prøve ut, og han kommer igjen til meg for å stille spørsmål når det er mer jazzorientert materiale. I begynnelsen av lockdown spilte vi mye sammen mens barna sov. Og vi skal ta det enda lenger sammen i prosjektet Drawing Basses, som er Kristof og meg selv sammen med Peter Jacquemyn. Premierekonserten var planlagt til 13. mars 2020, akkurat den dagen lockdown startet. Tidligere hadde vi gjort et prosjekt sammen med fem kontrabasspillere, som heter basssss. Og vi har gjort prosjektet Fundament, et 12 personer stort ensemble med instrumenter fra de nedre deler av toneskalaen.
Hvor forskjellig er Kristof og deg selv i din tilnærming til kontrabass?
— Jeg tror vi har veldig lik smak. Men du kan føle at vi har utviklet vårt eget syn på bassen ut fra musikken vi pleide å lytte til. Kristof har mer en klassisk orientering. Det interesserer meg også, altså, jeg liker å høre på klassisk musikk. Men da jeg var ung, hørte jeg på rock og tradisjonell jazz. Det er mer min retning. Vi har en fellesnevner i øvingen, og som bassister er vi enige om hva vi liker. For å si det rett ut, er Kristofs smak lyrisk, mens min greie mer er low end-lyden av bassen. Min absolutte favorittbassist er Thomas Morgan. Men vi liker begge også Michael Formanek og Charlie Haden, Ray Brown, Mark Dresser …
Har du noen gang dristet deg til å spille el-bass?
— Jeg gjør det gjerne hjemme. Etter lockdown begynte jeg å spille mer bassgitar, som jeg har spilt lenge, men aldri foran et publikum. Det er en annen måte å spille på. Jeg får grøsninger ved tanken på å spille bassgitar på et profesjonelt nivå.
Hvordan presenterer du deg selv som kontrabassist, føler du trang til å improvisere … å være i forgrunnen med instrumentet?
— Jeg har til nå kunnet gjøre tre forsøk, i august 2020, med mitt nye prosjekt, GingerBlackGinger. Jeg elsker å være på scenen. Og jeg elsker solo-improvisasjon like mye som bakgrunns-improvisasjon. Jeg føler for en kombinasjon av de to.
Hvordan vil du beskrive musikken din i dette prosjektet?
— Jeg liker å tenke i kontraster: vakker, stygg, høy, stille, rå, ren, groovy … Jeg vil at det skal flyte sammen. Jeg vil beskrive musikken min som ren og rå. Det oppsummerer det mer eller mindre.
Jeg prøvde å skrive med musikerne i tankene og gi hver av dem stor plass. Dette prosjektet ble til som ved en åpenbaring, et svar på spørsmålet: Hvilken kombinasjon av musikere vil jeg helst jobbe med? Hva er mitt absolutte drømmelag? For meg var svaret Claron McFadden, Frederik Leroux, Frans Van Isacker og Jim Black. Kombinasjonen av disse fantastiske musikerne gjør meg nysgjerrig og inspirerer meg til å tenke fritt på hvor musikken kan gå. Alle er mennesker som jeg ser opp til, folk som har stått på en dream team-liste i lang tid, musikere med en visjon og en stahet som jeg respekterer dypt. Jeg har et nært forhold til sopranen Claron McFadden gjennom prosjektet Nachtschade: Aubergine. Hun har en uttrykksfull personlighet, innen både klassisk og jazz.
Trommeslager Jim Black har alltid vært en helt. Jeg kjente ham allerede fra Jazz Middelheim i 1997, da han spilte med Tiny Bell Trio. Og altsaksofonisten Frans Van Isacker og gitaristen Frederik Leroux, som begge er opptatt av improvisasjon og eventyr, passer perfekt inn. De er rastløse sjeler som stadig leter etter nye lyder, sammenhenger og likesinnede, og er derfor de ideelle reisekameratene for meg i dette prosjektet.
Innholdsmessig føler jeg det en utvikling mot en mer åndelig måte å lage og oppleve musikk på. All overflødig ballast er kastet over bord. Ikke noe show-off, ingen overflødige gester, men heller ærlighet, renhet og skjønnhet i alle mulige former … Fra rå rock og ren avantgarde til lyrisk enkelhet – eller fra lyrisk rock og enkel avantgarde til ren råhet – jeg vil se hvordan vi kan jobbe med kontraster.
Om du er nødt til å invitere en musiker utenfra, hvem ville det vært?
— Bortsett fra de jeg allerede har nevnt, er Craig Taborn en av de mest komplette musikerne jeg kjenner, men jeg vet ikke om jeg ville våge å spille med ham. Craig legger så mange små detaljer til sounden sin, han er så subtil. Jeg spilte piano selv, men jeg fulgte det ikke opp. Jeg følte at det ikke var mitt instrument. Jeg bryr meg ikke om instrumentet, jeg bryr meg om musikeren bak det.
Du fyller 40 år i april. Hvordan ser du fremtiden din som musiker og er det drømmer du fremdeles har igjen å oppfylle?
— For øyeblikket holder selvfølgelig koronakrisen oss igjen, men vi har mange flotte prosjekter som kommer til neste år. Vi får se hvordan det går fra dette uvirkelige året til det neste. Jeg er allerede veldig glad for at jeg på nesten førti fortsatt er aktiv på musikkscenen. Det er ikke så lett å fortsette. Heldigvis har jeg et sikkerhetsnett, jeg underviser og liker det veldig godt. Ser jeg på fremtiden, har jeg tro på at jeg skal jobbe mye i 2022 med mitt eget prosjekt GingerBlackGinger og sammen med Kristof og Peter Jacquemyn i Drawing Basses. Jeg er også involvert i gitaristen Guillaume Vierset’s Harvest Group, som jeg har en turné planlagt til senere i år.
Tekst av Bernard Lefèvre fra det belgiske nettstedet Jazz’halo
(Oversatt av Audun Vinger)
