NTT: Is i rubben

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i remseform som bruker jazzen som Ekebergslette og sender bloggdragen opp i omegnens kalde og varme vinder. Som vanlig har vi forsøkt å finne noe stoff vi tror dere kan sette pris på – her får vi tilstandsrapporter fra utelivet, men også samtaler om ny musikk og et og annet singeltips. Iggy Pop kommer innom! Vi skriver om en turné. Det var fristende å gjøre noe om Molde – men vi lar det ligge. Folk er frynsete over hele linja – det er en ærlig sak. Her skal det få lov til å dreie seg om andre ting. 

Det er konserter nå – Gard Nilssens trio spiller i Bergen i kveld, Eivind Aarset gjør en straum på Nasjonal Jazzscene, mens konserten med NTT-favoritt Kongle Trio på Kampenjazz på søndag dessverre er avlyst. I morra spiller Paal Nilssen-Love solokonsert på Nesodden, Hedvig Mollestad Trio er snart plateaktuelle igjen, de gjør gjør flere konserter fremover og spiller i Molde (se der var du!) neste torsdag. Og Eyolf Dale Trio spiller både på Nesodden og i Bergen neste uke. Nyt det – tro det eller ei, men en pandemi er en glimrende tid å stikke på konserter, så lenge det er lov. 

Vi går videre og minner om følgende: Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er NTTs moderskip. En ny utgave er i posten, og vi har laget en gigantisk pianospesial som vi vil minne om fremover i form av ekstramateriale og gode greier i hærverende blogg. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Så vakkert at LP-platene smelter

Jo David Meyer Lysne. Foto: Kristoffer Eikrem

Årets flotteste plate så langt må være Wendra Hills Ungdomskilden. Det høres ikke ut som noe annet, samtidig som det pirker godt i de indre gjenkjennelsesstrengene dine. Den ene halvdelen av dette prosjektet, Jo David Meyer Lysne, er en musiker og kunstner vi har lagt seriøst merke til, også etter noen utgivelser på Hubro, og ikke minst et nytt kunstverk som virkelig setter fantasien i sving. 

Hei, Jo David. Nå er det straks helg. De siste par årene har du kommet med mye fascinerende musikk — solo og i forskjellige prosjekter. Hvordan kom du deg inn i musikken og musikklivet i utgangspunktet?
— Jeg hadde vel over middels interesse for musikk fra ung alder, og så var jeg heldig som traff på mange inspirerende og kule folk på veien! Alt fra musikklæreren på ungdomsskolen som låste meg inn i friminuttene så jeg kunne øve piano, til det inkluderende musikkmiljøet i Bergen.

Du er en lydkunstner og gitarist. Når det gjelder sistnevnte – hvilke tradisjoner vedkjenner du deg til og hvilke faktiske gitarer er du i besittelse av?
— Jeg har vært gjennom mange ulike faser med instrumentet mitt. Jeg startet å spille i band før jeg kunne instrumentet skikkelig. Da handlet det mest om å føle at man skapte noe sammen, og at man hadde en tydelig identitet rundt det man skapte.
I de årene jeg øvde mye for å bli god på instrumentet, arbeidet jeg mye med jazz og standardlåter, og skrev vanskelige låter som jeg ikke klarte å spille. Et viktig vendepunkt var da jeg brøt litt med jazzen. Jeg stemte om gitaren min, og prøvde å oppdage instrumentet litt på nytt.
De senere årene har jeg vært veldig inspirert av Oren Ambarchi. Ellers er det så mange fine norske gitarister som har inspirert meg de siste årene; kassegitarspillet til Christian Winther, overtonearbeidet til Fredrik Rasten, de preparerte lydene til Ivar Grydeland, Kim Myhr sitt spill på tolvstrengsgitar, Stephan Meidell sine soniske sammensetninger og Thomas Dahl sin melodiføring.

Ja, det der er en flott gitargjeng!
— Når det kommer til øksene, så har jeg en Gibson ES-175 fra tidlig 60-tallet som jeg er veldig glad i. Den har noen lekre pickuper! Ellers er det en Collings OM2H som jeg spiller mest på. De akustiske gitarene til Collings er så godt balanserte at jeg får akkurat det jeg ber om, og de har et rikt liv i overtonespillet sitt.

Apropos overtoner. Jeg har lenge tenkt på, som amatør, og i terapeutisk øyemed, å skaffe meg en god akustisk gitar for å sitte og klimpre flageoletter på kveldene. Enig? Hvilken burde jeg i så fall velge?
— Enig! Stem den gjerne i Eb-G-D-G-Bb-D for ekstra terapeutisk effekt! Du må nesten bare prøve deg frem litt selv, og finne ut hva du liker. Det kan være fint å kjøpe brukt hvis du får muligheten til å prøve den først. 

Ungdomskilden må bli en kandidat til årets plate i Åpen klasse. Hva og hvem er egentlig Wendra Hill?
— Wendra Hill er klanglaboratoriet til meg og fabelaktige Joel Ring. Her bringer vi inn det vi er interessert i, og leker oss med improvisasjon. Vi har spilt veldig mye sammen og jeg er veldig trygg på Joel musikalsk. Han har veldig mange gode ideer og fine prosjekter. Jeg har lært ekstremt mye av ham, og er veldig imponert over det store musikalske overskuddet hans. Han er så rask på å interpretere musikalske ideer og få dem ut i spillet sitt på en ny, fresh og organisk måte. Vi kaller oss for et improvisasjonskollektiv. Til hvert plateprosjekt inviterer vi inn nye gjester, som dytter litt på de musikalske faktene våre. På Ungdomskilden er vi så heldig å ha med oss favoritten Øyvind Hegg-Lunde.

Wendra Hill. Foto: Kristoffer Eikrem

Det er jo en nytelse å høre på ham, og dere. Platen er beriket av en rekke interessante samples. Og en av favorittlåtene, «Det vakre ved laminat» setter jo virkelig fantasien i sving. Hva er det for noe?
— Den låta handler om en amerikansk kvinne som snakker SÅ overbevisende om hvorfor du burde laminere hele kjøkkenet ditt selv. Det er et eller annet med språket og overbevisningen. Det er reklameaktig. Hun selger det så sykt hardt inn. Så er låten en slags euforisk etterklang av dette utspillet, med raga-inspirert cello, rask chicken-picking-aktig-countrygitar, akkompagnert av pauker og basstromme.

«Saktere dager»heter en av låtene på ditt vidunderlige soloalbum Henger i luften som kom på Hubro forleden år. Det er jo en passende beskrivelse av manges virkelighet nå under tiltakene, vil jeg tro. Har tilstandens tilstand gjort noe med hvordan du lager og tenker på musikk?
— Jeg har fått gjort et skikkelig dypdykk i overtoner, fuglesang og motoriserte instrumenter. Jeg er så takknemlig for at jeg gjennom komposisjonsstipender har fått muligheten til å bare skrive musikk dette året. All tiden har gjort noe med hvordan jeg forbereder en komposisjon. Jeg tar meg god tid til å arbeide nøye i den første delen av prosessen med ide-utvikling, høsting av materiale og skisser. Komposisjonene mine har også det siste året handlet mye om at jeg vil lære meg noe nytt, enten det er programmering, fuglesang eller is. Men jeg tror at det som er fellesnevneren er at jeg ønsker å undersøke ulike lyttesituasjoner.

Prosesserte platespiller-lyder er en sentral del av ditt lydbilde, det føles i alle fall slik. Nylig har du tatt dette videre, i et lydverk, eller et kunstverk om det føles riktig for deg å si, som heter Smeltende stemme. Det er en svært tiltrekkende idé, så vidt jeg skjønner har du fått presset opp en LP-plate av is, og i verket ser og hører vi den spille mens den smelter. Man trenger egentlig ikke forklare fantastiske kunstverk som dette, det durer i hjernebarken uansett, men du kan jo begynne med å si hvordan du praktisk har gått frem, og hvilke assosiasjoner verket gir deg.
— Det hele begynte med at jeg hadde så fryktelig lyst til å besøke ismusikkfestivalen til Terje Isungset. Så jeg dristet meg til å fortelle ham, litt vel tidlig i prosessen, at jeg kunne klare å lage vinyler av is. Kortversjonen er vel at det tok ca ett år med arbeid og undersøkelse før jeg fikk rillene til å bli hørbare. Senere fant jeg ut at det er laget vinylplater av sjokolade, karamell, og at det svenske bandet Shout Out Louds faktisk har gitt ut på isvinyl. Men jeg synes det var et så spennende format som måtte undersøkes mer! Så landet jeg til slutt på at det var Tryllefløyten som skulle smeltes da. Det er et eller annet med denne opera-stemmen og orkesteret som skriker gjennom is-støyen, og den litt merkelige kontrasten mellom denne klassiske musikken og støymusikken, som samtidig i noen øyeblikk bare høres ut som en gammel voksrull. Og når jeg først var i gang tenkte jeg at jeg kunne smelte alle de seks vinylsidene.

 

Det er virkelig avhengighetsskapende å følge denne nedsmeltingen! Det gir stor mening.
— Jeg ønsket å invitere inn til en annerledes og fokusert lytteopplevelse, skape en slags kontrakt mellom lytteren og musikken: Vi lytter til denne 12-tommeren av is mens den smelter. Lytterkontrakten sier noe om formforløpet og tidsaspektet, men det er fortsatt en spenning knyttet til hvordan det vil låte! Det man kanskje oppfatter som den meningsbærende musikken, er der bare en liten stund, før vinylstiften skraper vekk det musikalske materialet og graverer inn sin egen musikk: støy og soniske, langsomme transformasjoner. Det får meg til å tenke på hvilke lyttersituasjoner og lyttervaner som er ledende i en verden hvor musikk konsumeres som en vare, og at den fokuserte lyttingen stadig blir utfordret.

Preach!
— Jeg tenker også ofte i forbindelse med verket — hva det er vi holder tak i? Disse dinosaur-formatene: Opera og vinyl. En sangteknikk uten mikrofon for et stort publikum og et fysisk format som trykkes opp og ikke selges.
Når jeg fremfører verket forholder jeg meg jo veldig til kulden som stråler ut fra isen, og jeg analyserer små nyanser i teksturen. Jeg må forholde meg til små nyanser jeg vanligvis ikke tenker så mye på. Temperatursvingninger, kulde, ulike typer vann: kokt, lagret luft-tett, destillert vann, og så videre. Denne kontakten med materialet får meg til å tenke på endringer i naturen, smeltende is og klima. 

Preach igjen!
— Opera handler jo mye om stemmer. Og i denne operaen smelter stemmene. Det får meg til å tenke på situasjonen i kulturlivet nå. Hvilke stemmer står igjen når krisen er over? Venner som akkurat er ferdig på kunst-studier og ikke lenger kan bo og livnære i byen, må flytte ut av Oslo. Hvem er egentlig denne byen for? Utenlandske venner jeg har studert med risikerer å bli kastet ut av landet fordi de har arbeidsforbud og ikke tjener nok. Jeg er sjokkert hvis det ikke kommer på plass noen midlertidige COVID-ordninger for dette straks.

Ja, det må skje. Jeg tenkte på noe – platespillere gjør seg i samtidskunsten. Jeg satt noen timer, faktisk, på Bergen Kunsthall for noen år tilbake og nøt verket Last Night av østerrikeren Martin Beck. Hva er det med denne mekanikken som tiltrekker deg?
— Det er så mange ting med formatet og mekanikken som jeg synes er så fascinerende! For meg handler det først og fremst om lytteropplevelsen. Jeg forbinder jo denne lyttersituasjonen med fokusert lytting. Jeg husker da jeg var liten at jeg gjerne ville spole til den sangen jeg likte best, men at min far var litt redd for at jeg ville skrape opp vinylene hans, så da måtte jeg gjerne lære meg å lytte til hele siden. Fra barndommen forbinder jeg jo også formatet med å oppdage ny musikk og den fysiske opplevelsen det er når stiften treffer rillene og musikken treffer deg. Jeg er også tiltrukket av det sirkulære motivet. Jeg synes det er suggerende og meditativt, og det kan hjelpe meg med å bli dratt inn i musikken.
Som komponist handler det om å arbeide med noe fysisk – å ha fysisk kontakt med det musikalske materialet. Det er jo utrolig at lyden finnes som et analogt avtrykk som du kan se og ta på. Jeg er jo spesielt glad i å arbeide med analogt lydutstyr fordi jeg i større grad kan jobbe på denne måten. 

Jo og Mats. Foto: Kristoffer Eikrem

Det sirkulære motivet er sentralt. Mats Eilertsen, som du har utgitt en frapperende duoplate kalt Kroksjø sammen med, hadde nylig bursdag. Har du noe å ytre om hans kvaliteter?
— Mats er vel den musikeren jeg har hatt de sterkeste musikalske opplevelsene med. Jeg er så takknemlig for de øyeblikkene jeg har hatt med ham. Det er virkelig sterke saker, altså! Han kan endre et rom. Tiden stopper opp. Jeg er imponert over tempoet hans, lekenheten, og tilstedeværelsen. 

Hva annet jobber du med for tiden og hva kan vi se frem til fra din kant?
— Denne våren skjer det så mye kjekt! Det blir albumreleaser med remikser av Tokyo-konsertene mine fra 2017, sammen med Joar Renolen og Tortusa på Dugnad rec. Bandet Why Kai slipper EP på jazzland, og jeg har bidratt litt på Jo Berger Myhre sin soloplate som slippes på Rare Noise Records.
Det siste året har jeg også arbeidet mye med notert musikk, og føler at jeg begynner å utvikle en egen stemme innenfor denne måten å lage musikk på. Jeg er fryktelig spent på åpningskonserten på Nordsjø kammermusikk-festival i april! Da blir det fremført et stykke for seks strykere og piano.
Så har jeg arbeidet tett med den fabelaktige slagverkeren David Cariano Timme, til et en slagverkskonsert i juni i Telemark hvor fuglesang er oversatt til mekanisk søppel.
Jeg gleder meg også veldig til å vise frem en skive jeg lager sammen med fantastiske Peder Simonsen. Vi har fordypet oss i overtoner og rom-modi siden lockdown i fjor, det blir en veldig spennende plate, med superfine gjesteutøvere!

Fordyping i overtoner — nå snakker vi. Gleder meg til å høre. God helg!

 

Ukas single # 1: Dr. Lonnie Smith med Iggy!

På Hammond B3-mester Dr. Lonnie Smiths kommende album for Blue Note, Breathe som utgis om et par uker, har orgelfar besøk av ingen ringere enn tidenes rockfrontfigur og en svært undervurdert vokalist, nemlig Iggy Pop! Hoveddelen av plata er et shamokenin liveopptak fra da souljazzorganisten feiret 75-årsdag på The Jazz Standard i New York, tilbake i 2017. Men første og siste låt er resultatene av et lite studioeventyr med villmannen bak «Your Pretty Face Is Going To Hell», «1970», «The Horse Song» og en virkelig lang rekke harde men sjelfulle rock-klassikere med og uten bandet The Stooges. Iggys beste soloplate er nok New Values, men han har også gjort en lang rekke spennende prosjekter med alle fra Michel Houllebecq til Ryuichi Sakamoto. Men over til Dr. Lonnie Smith:

— Jeg spilte med trioen min på Arts Garage i Delray Beach i Florida. Iggy kom innom og sa at han ville spille med meg. Jeg lot ham spille slaparoo, og han elsket det. Han likte å spille med oss. Vi tenkte å records noen sanger, så vi gikk inn i studio med trioen min som støtte, og det fungerte! 

Iggy Pop og Dr. Lonnie Smith. Foto: Don Was

Pop og Smith dro inn i et Miami-studio med gitarist Jonathan Kreisberg og trommeslager Johnathan Blake pluss perkusjonist Richard Bravo og gjorde to coverlåter fra de øvre hyller, den unikt gripende og annerledeslydende soul/R&B-hiten «Why Can’t We Live Together» fra 1972 av Timmy Thomas, og 60s klassikeren «Sunshine Superman» av hippiebriten Donovan Leitch (som forøvrig hadde en sjelfull snakke-opptreden på «gamle» Kulturhuset for etpar år siden, noen som var der? Hey Gyp! Dig the slowness … 

Og det er nettopp «Sunshine Superman», og disse to i en perfekt match, som er ukas single.

 

Nødbluss fra Parkteatret: Krisen er på ingen måte over for de små scenene

Dan Michael-Danino, daglig leder, Parkteateret. 

Selv om vi kanskje har vært litt stille om det i vinter, og selv om NTT har forsøkt så godt vi kan å skrive litt om andre ting, er vi nødt til å minne om det en gang i blant: Det er fremdeles krise, og noe av det som fremdeles føles helt usikkert, er de reelle effektene covid-nedstengninger og restriksjoner vil ha på Norges uavhengige spille- og serveringssteder. Siden starten for ett år siden har tiltak både kommet, bommet og uteblitt – saker om festivaler som har fått megastøtte og betalt utbytte i 2020 kommer samtidig som det føles som at vi dytter et guffent konkursras foran oss. Her om dagen bemerket en barinnehaver at Parkteateret må være en god kandidat til å være stedet som har falt mellom flest stoler det siste året. Scenen på Olaf Ryes plass i Oslo har allikevel prøvd å tilpasse seg, nå sist ved å bygge kjøkken. Men etter nye nedstengninger kom allikevel daglig leder Dan Michael-Danino med et hjertesukk på facebook som vakte stor gjenkjennelse i bransjen. “Vi er blitt behandlet som søppel”, skriver han der. Vi tok en telefon for å høre litt mer. 

Hva var årsaken til at du skrev innlegget nå – var det at begeret generelt er fullt, eller boblet det over akkurat nå, på en måte?
– På den ene siden er begeret fullt – vi har stått i det her et år, og tatt mye av kostnaden for nedstengningen. Dråpen var avslaget på kompensasjonsmidlene fra mai til august. Når man ser hva andre har fått – enten det er festivaler eller andre enkeltaktører – og stimuleringsmidlene folk får samtidig som aktører som har lidd kraftig av nedstengningen står på bar bakke, vitner det om en forskrift som er så dårlig utforma at den fører til vilkårlig saksbehandling. Vi har jobbet siden januar med å bygge kjøkken og da jeg våkna opp mandag morgen til nedstengt Oslo tenkte jeg faen heller, det går ikke lenger. Jeg er invitert av Arbeiderpartiets stortingsgruppe for å snakke med dem om situasjonen, og det sammenfalt greit med det jeg sa i innlegget på facebook. Det jeg hadde lyst til å si til dem, gjelder for alle. Jeg vet det er mange små aktører, musikere, selvstendig næringsdrivende, som ikke får det som burde vært på plass. 

Vi er snart et år inni dette her, og i starten reagerte man på en måte uten å tenke. Hvordan tror du det hadde vært å sette i gang med året vi har vært igjennom om du hadde visst det du vet nå om krisehjelpen?
– Jeg tror de færreste hadde orka. Grunnen til at man fremdeles kjemper, er fordi man ikke har visst at det skulle bli sånn. Så ser man en liten utvei nå, det går jo heldigvis mot lysere tider. Det er sånn sett lettere å takle denne nedstengningen enn den i november. Men vi står på stedet hvil, og vi er vel nesten et skritt tilbake. Uforutsigbarheten er større enn noen gang. Jeg skjønner at man skal stimulere andre steder, men Oslo er rammet hardest. Men stimuleringsmidlene som for 1. januar er ikke klare, og nå er vi i mars, hahaha! Det betyr at folk som jobber med arrangementer må ta risiko og satse på å få godkjent i ettertid. Ellers må man avlyse. Det er en ordning som burde vært revidert allerede. For Parkteatrets del har vi falt gjennom alle stoler, vi har vært uheldige med tidspunkter. Det er én ting. Disse ordningene hadde fungert om det var et tomånedersperspektiv på krisen – da klarte man å hive seg rundt og få til ting. Men i et langtidsperspektiv legger staten opp til at vi skal ta mye av regningen selv. Og når det ikke gis noen mulighet for inntekt spiller det ingen rolle om man får dekket 85% av husleia. Du må uansett finne de siste 15, og det må du uten å ha muligheter til inntekter.  Jeg snakket også med Ticketmaster som påpekte en systemsvikt – selger de en billett på Parkteatret, får de 30 kr i kompensasjon, men når de skal flytte konserter, kan de ende opp med å gjøre den samme jobben fire ganger, uten at det betaler – og i verste fall får de null kroner, om arrangementet blir avlyst. 

Hva hadde funka?
– Hadde man visst langtidsprognosene, burde man delt ut støtte basert på 2019-tall, fra måned til måned så lenge krisen varte. Da hadde man unngått byrårkratiseringa. Om man går i pluss på støtten, og det tenker jeg at man ikke skal gjøre, burde man betale tilbake etter å bli etterhåndsrevidert. Det ville være et system som baserte seg på tillit i stor grad, men jeg tror man hadde unngått mye unødvendig byråkrati. 

Det minner litt om støtten som ble betalt ut rundt juletider i Oslo, basert på det stedene selv hadde meldt inn om forventet alkoholsalg før covid.
– Ja, det er helt riktig, og uten den hadde vi ikke klart oss over jul. Vi som har mye ølsalg, fikk maks av den potten – det var 250.000 kroner. Men alle steder fikk. Det er et genialt eksempel på avbyråkratisering. Byråden for næring jobbet med Næringsetaten og lagde en ordning raskt, jeg tror det tok 5-6 dager. Der var man også heldig og kunne basere seg på fjorårstall. Det var kjempepositivt, jeg håper det kommer en lignende løsning i det de kaller ventilordningen. Oslo skal få 260 millioner, og deler skal gå til kulturinstitusjoner som ikke er statlig støttede. Men nå er det også et annerledes regnestykke – for butikker og kjøpesentre er nedstengt. Og historisk sett vet vi at store kapitalgrupper grabber til deg det de kan. Når Thon er ramma tipper jeg han kommer til å ta igjen ting på Storo-senteret. Samtidig vet jeg også at Oslo gjør det de kan, og kulturbyråden virker som en oppegående kar som er klar over problemstillingene.

Du nevner også slitasje på staben. Mitt inntrykk er at vi snakket mer om hvor vanskelig det var i fjor vår og sommer – mens vinteren har vært litt mer nedtrykt, stille. Men situasjonen har jo bare vart lenger. Hvordan leser du humøret nå?
– Det er materiell tretthet i hele befolkningen, det merker du jo. De som har vært berørt mest økonomisk kjenner en følelse av apati, og de gode støtteordningene har ikke kommet. Mange i vår stab har begynt å studere, gjort ting som kan gi en bedre fremtid. På mange måter er jeg jo glad på vegne av dem, vi har oppegående ansatte som ser muligheter. Men vi har adressert det tidligere, vi frykter kompetanseflukten, og den skjer nå. Når dette varer så lenge har ikke folk mulighet til å gå på 60% av en allerede forholdsvis lav inntekt. Man har en privatøkonomi å betjene, og når det har gått et år er det mer kritisk. Våre ansatte har ikke noen skyld i at man har stengt ned, men støtteordningene har ikke fulgt etter og hjulpet sammenligna med hvordan det burde vært. Jeg er forundra over at det ikke er mer raseri rundt omkring nå. At det ikke ropes om revolusjon – men alle lener seg kanskje på en eller annen finurlig måte på vissheten om at Norge totalt sett er et rikt samfunn. 

Nyhetene om hvor pengene faktisk havner, kommer jo stadig. I kultursektoren har vi denne uken for eksempel kunnet lese i Klassekampen om Palmesus, som har mottatt store støttepenger og betalt ut utbytte i 2020. Og da skjer på en måte to ting på en gang: Små aktører blir oversett, men det danner seg naturlig nok også et bilde av at kultursektoren som sådan rasker til seg mer penger enn de skal ha. Hvor stor utfordring er det å få korrigert det bildet?
– Det misforholdet er definitivt et stort problem. Forskriften er utforma slik at det gir rom for mye støtte basert på budsjetterte tall, og de setter heller ikke noen grense. Kulturdepartementet har ansvar for å endre forskriftene, og de som har fått mye midler har på en måte ikke gjort noen feil – dette er jo helt etter reglene. Men om man kikker i kommentarfeltet, gir jo det grobunn for at hele sektoren eventuelt får mindre. Sylvi Listhaug var i pressen for noen uker siden om at kulturlivet får for mye. Og det er jo det folk får med seg, folk uten en særlig interesse i denne sektoren sitter jo ikke og ser bakenfor tallmaterialet for å få øye på de små oversette, de ser store utbytter. Det er kjempefarlig, det må man prøve å adressere på best mulig måte, og der har vel også mediene et stort ansvar for å fortelle ulike historier. 

Foto: Wikimedia Commons

Som du sier kommer jo også lysere tider – før eller siden blir det en gjenåpning. Hva blir viktig da for å assistere kulturlivet tilbake?
– Vi har sett at forvalterne sliter med å snu seg rundt kjapt. Jeg forstår at det er komplekst, og jeg er oppriktig når jeg sier at intensjonen er god. Kulturministeren har  også vært god til å hente penger, men fordelingen er ikke rettferdig nok. Det må gjøres noe med. Det er vanskelig å komme med nye refleksjoner nå, men man må jo se framover og tenke at vi er en dag nærmere for hver dag som går, uansett hva som skjer. Man må holde humøret oppe, og selv om man ble stengt ned gang nummer tre, er det bedre enn i november da det kom en iselv gjennom hagen, både på den ene og den andre måten. 

Ja, hva var det novemberøyeblikket egentlig? Hvorfor føltes det så helsikkes mørkt?
– Det var en kombinasjon av Winter is coming, feilslått politikk, stimulerings-ordninger som klappet sammen når det ikke var mulig å ha arrangementer, nedbygging av kompensasjonsordning som ga deg enda mindre dekning – og det var ikke et menneske i gatene. Nå er det i hvert fall det, folk vil møtes igjen. OK, vaksineringsprogrammet går treigere enn håpet, men vi er i gang. Så får vi krysse fingrene. Utfordringen for kulturlivet og utelivet, når det blir åpnet er det liten tid til feriepenger skal ut og skatt og avgifter, som man allerede har utsatt, skal inn. Futen skal ha pengene sine, og det vil bli et misforhold at du skal betale tilbake skatt og avgift når du ikke har hatt annen inntekt på 4.5 måneder. I verste fall åpner man mer eller mindre som “normalt” 1. juni, og så skal du tjene inn disse pengene på en måned. Folk kommer til å falle som korthus bortover. Og det er rævva, sant – det er de små stedene som lider under det. Det blir ikke noe fjerdeplass på Tripadvisor uten dem, det skjer ikke. Og da flytter jeg tilbake til Halden, hahaha! Det er jo ikke like mye vits i å bo dyrt i Oslo uten alle disse stedene og alt dette livet. Det er kanskje meg – men det er mange som har det forholdet til bylivet. 

At det offentlige blir en hardnakket kreditor er faren mange ser – Willy Eikeland har i et tidligere NTT foreslått å løse mye av situasjonen med avgiftslettelser, snarere enn andre støtteordninger.
– Ja, definitivt – det er det som kan knekke bransjen. Det er påfallende at bydel Grünerløkka sendte regning for leie av fortauet – noen av Oslos dyreste kvadratmetre – på et tidspunkt hvor vi ikke kunne bruke den grunnen. Det er kanskje sånn det går automatikk i, men jesus christ, bruk huet litt og ikke gi folk den der. Gjennom hele perioden har man måttet bruke av pengene man vanligvis legger av til MVA og så videre til andre utgifter når støtten ikke strekker til. Men de avgiftene må ettergis. Det har vært klassisk høyrepolitikk – man venter på at andre skal ta over, på en eller annen måte – også får de som ikke har dekning heller gå dukken. Også glemmer man at titusenvis av mennesker opplever konsekvenser av det. Det er det som bidrar til opplevelsen av at vi blir behandlet som søppel. Verken uteliv eller kultur var nevnt i FHIs gjenåpningsstrategi  – man er bare en slags overskuddsbransje for gode tider. Selv om det er nå vi trenger å slukke sorgene på bar! 

 

Ukas single II: Sonisk silke

Vi ser på soul som et av våre utvidede dekningsområder her i NTT. Ny soulmusikk er ofte temmelig smal og ukommersiell musikk, paradoksalt nok, men noen ganger ser vi bevegelser helt i toppen av popmusikkfeltet også, og signaleffekten av en slik eksponering tar vi med oss. Silk Sonic er prosjektnavnet på et nytt samarbeidsprosjekt mellom Anderson .Paaak og Bruno Mars, to meget dyktige musikere som evner å være funky og sjelfulle samtidig som de når et stort og spesielt i sistnevntes tilfelle et ungt publikum. Førstnevnte er til overmål trommis også, så vi får se om han dukker opp i en «Hva har du i rasleposen» i løpet av året. Mulig det er noe purple haze oppi der, skal vi tro det som blir sunget på prosjektets første låt, som blir introdusert av ingen ringere enn den meget sentrale bassmesteren Bootsy Collins. Balladen «Leave The Door Open» som singelen heter legger seg opp mot en litt mer punchy variant av sweet soul-sounden til til Philadelphia-grupper som The Stylistics og The Delfonics fra tidlig 70-tall, med en aura av Thom Bell og Linda Creed, akkurat passe oppdatert for dagens ører. Innsmigrende, liflig, vellaget, vennlig, romantisk, og med en god groove og noen nødvendige løft mot slutten. Det er lov å glede seg til hva dette albumet kan bli for noe.

 

Andreklassen på Jazzlinja setter en ny norsk jazzstrykerstandard i Magellan – in search of

Vi må unne oss vårtegn. Et svært kjærkoment et er at andreklassen på jazzlinja i Trondheim er i ferd med å legge ut på turné. Turné!!!! Inderøy Jazzforum, Dokkhuset, Hamar Jazzklubb, Vossajazz, Bø, Molde, Nasjonal Jazzscene… du kan få info inne på facebook, hvor de også har lagt ut en kort teaser av musikken. Prosjektet heter Magellan – in search of, den portugisiske oppdageren som er kjent for verdens første jordomseiling. Nå døde han riktignok underveis på den reisen, i 1521, men det er uansett oppdageres privilegium at navnene deres alltid vil ha et ekstra lite dryss av eventyrlyst og utferdstrang når man sier dem. Så det er et godt navn på et stort og utforskende ensemble, som inneholder en haug med musikernavn som sikkert kommer til å sitte i fingrene med tider og stunder: Miriam Namtero Kibakaya (vokal), Sara Brasøy Fjeldvær (vokal), Audun Rørmark (feler), Ellie Mäkelä (bratsj og synth), Helge Snorri Seljeseth (fiolin), Tuva Halse (fiolin), Peter Robertstad (trombone), Zakarias Meyer Øverli (saksofon), Benjamín Gísli Einarsson (piano), Anders W. Hjemmen (bass), Gard Kronborg (bass), Oda Kristine Steinkopf (bass), Odin Leithe Haukø (bass) og Øyvind Solhaug Leite (trommer). Et kammerorkester, jo!! Vi tok en prat med fiolinist Tuva Halse om ståa. 

Foto: Bjørn Ánte Røe

Når satte dere i gang?
– Prosjektet ble startet i høst i fjor, det er del av et fag vi har på jazzlinja. Men det er folk som har begynt å skrive musikk før det.

Dere er forholdsvis mange, som på en måte skal lage et verk sammen. Hvordan jobber dere det fram?
– Alle har stort sett skrevet hver sin låt. Så bestemte vi oss tidlig for et konsept, Magellan. Det er akkurat 500 år siden han reiste rundt jorden, så det var derfor vi valgte det som tittel. Alle har kommet med ideer tidlig i prosessen, og det har variert hvor utarrangert hver låt er. Noen har brukt mye tid på arrangementet – det er jo et veldig spesielt ensemble, jeg har ikke vært borti noe lignende. Men andre har kommet med låtideer, som vi har jobbet sammen med utformingen om. Det er mye felles arbeid alle har vært med på. 

Du nevner besetningen – dere er blant annet fire (!) strykere, og da holder vi de fire kontrabassistene utenfor. Hvordan har det vært for dere å være så mange på et kull?
– Det er helt unikt. Jeg kan si med sikkerhet at det aldri har vært så mange strykere samtidig før på jazzlinja. På stående fot vet jeg knapt om mer enn tre som har gått der totalt, og plutselig er vi i en klasse med fire. Jeg opplever det som veldig inspirerende. Jeg har aldri hatt så mange instrumentkollegaer å lære av og bli inspirert av. Som jazzstryker blir man ofte plassert i en blås-seksjon, ved siden av saksofonene. Det er deilig å kunne være en egen gruppe. Alle vi fire har en klassisk bakgrunn, vi har gått den skolen. En av oss har litt folkemusikkbakgrunn. Så alle har vært en del av den tradisjonen, inntil nokså relativt nylig. For min og Auduns del begynte vi vel først med jazz og improvisasjon et år eller to før vi kom inn på jazzlinja. Det er en ny situasjon, og det er fantastisk at vi har så lik bakgrunn og muligheter til å utforske dette sammen. 

Er det noen felles ting som dro dere dit?
– Det har noe å si at jazzfiolin har vokst frem skikkelig det siste tiåret, og fått en mye mer sentral rolle. Den var jo forsåvidt tydelig før, med stringswing og  Stéphane Grappelli, men i det europeiske nordiske soundet har vi fått Ola Kvernberg som har vært en synlig inspirasjon. Så har det også vært mye fra ACT – Adam Bałdych har vært enormt inspirerende for meg. Det er vanskelig å si akkurat hva det er, men det føles som at det vokser frem som et slags hovedinstrument på lik linje med blås. 

Det at dere er så mange – gjør det at dere kan dyrke teksturer og tankegang fra den klassiske musikken mer, eller er det egentlig en frihet i å hoppe over til noe annet her?
– Jeg har i hvert fall fått en mye større interesse for klassisk kunstmusikk etter at jeg begynte med jazz. Det harmoniske, teksturene du snakker om – det blir en helt ny verden som åpner seg. Strykekvartetter – det har vært enormt spennende å utforske sånne ting med det eksempelet vi har, hvor det både er fire basser og fire andre stykere. Jeg vil på en måte si at jeg har foten ganske mye i den klassiske verdenen fremdeles. Jeg kan ikke snakke for alle, men flere av oss har beholdt mye av den sounden i spillet. Det har ikke føltes som en stor overgang. 

Det ligger en tanke om reisen i navnet dere har valgt til ensemblet – og som vi ALLE VET, det er vanskelig nå. Har det preget skrivinga og konseptet?
– Da vi drev og snakka om det, var det umulig å ignorere den tiden vi lever i. Vi visste for eksempel at det var en sjanse for at det ikke ble gjennomført. Så vi tenkte på de momentene med usikkerhet, at man legger ut på en reise som man ikke vet hvor ender. Og på toppen av det hele kan vi ikke reise. Navnet sprang på mange vis ut av akkurat den tanken, om den nesten litt håpløse situasjonen man er i, det er veldig skjørt. Og så heter vi også In search of – tanken er  vel at man kan være på leting etter så mangt. For mange vil det kanskje være mening, eller en eller annen form for fremgang – det var en tanke at vi skulle speile det i musikken. 

Hvordan preger situasjonen studiene og mulighetene for samspill?
– Vi er veldig heldige, vi har vært i Trondheim. Det er en helt annen situasjon enn i Oslo. Vi har vært preget av noen restriksjoner men både i høst og i vår har vi vært heldige med å kunne øve sammen. Det var bare én uke vi ikke fikk lov til å være sammen og spille. Det er nesten så vi har glemt det noen ganger. Men selvfølgelig – bare med tanke med det å kunne spille, å gå på konserter, alle de tingene som er en del av studene til vanlig, har det vært store savn. Det er noen hull i studiehverdagen på et vis. Men sett bort fra det, har det heldigvis ikke vært så annerledes bortsett fra den generelle livssituasjonen. I

En av de rare tingene er vissheten om at alt kan bli avlyst – det gjør noe med muligheten til å gire seg opp til ting!! Hvordan er det for deres del nå – er dere stoka for turneen, har dere adrenalin, eller er det annerledes?
– Det er veldig blanda. Seinest i dag overhørte jeg noen som gleda seg sjukt, men andre sier fremdeles at vi får se. Jeg kjenner skikkelig på det adrenalinet du snakker om. Jeg tror det har mer med hva slags type person man er. Men det er en utfordring generelt sett. 

Hvordan opplever du Trondheims konsertliv for tiden?
– Det har kommet skikkelig i gang igjen de siste ukene. Og i høst var det veldig aktivt. Da var miljøet fantastisk egentlig. Etter nyttår kom en ny bølge, da var det naturlig mer stille, Dokkhuset starta ikke med konserter før forrige uke. Men vi er heldige, det føles som at Magellan-prosjektet skjer i en luke hvor ting åpner mer opp. I høst var det skikkelig fruktbar konsertvirksomhet. Med tanke på Jazzlinja i Trondheim vil det alltid være en boble – men det har beholdt mye av den energien, og sammenligna med mange andre studier har vi sluppet unna og fått holde på litt for oss selv. 

 

Karl & co

Forrige uke var vi innom det herlige nye utgivelsen Oljelenkjer, spilt og lest av  saksofonist, bukkehornist og poet Karl Seglem, utgitt på hans nye opplegg som han kaller Nye Nor. Han har utgitt en lang rekke plater og en håndfull lekre poesisamlinger – nå er vi kanskje vitne til at disse to sidene av ham fusjonerer. Eller kanskje ikke? Det låter i alle fall bra, i et litt nytt sound for ham, sammen med forskjellige musikere og samlet i en vakker liten papirpublikasjon med CD heftet ved. Om du vil ha en smakebit går det an å KJAPT hoppe innom svenskemilliardærene, eller om du ønsker å se hvilke andre ting som rører seg, er denne havnen kanskje å foretrekke. 

Vi var vitne til en flott jazz&poesi-happening med Seglem & co i en vakker liten middelalderkirke på Hadeland i fjor høst, men det har ikke vært mange konserter for ham, så da tok vi heller kontakt for en liten prat.

Du har startet et nytt forlag/label. Hva er kongstanken bak Nye Nor?
— Å vidareføre arbeidet som er lagt ned i over 200 CD-utgjevingar sidan 1991, med ein langt opnare profil for fleire musikksjangrar, og også vera friare til å samarbeide med andre kunstgreiner som til dømes litteratur og biletkunst. Halda fram med gje ut produkt i nye format (som til dømes bøker og CD-bøker) i tillegg til ordinære vinyl- og CD-plater, og også byggja vidare i det digitale. Det blir ikkje så høg utgjevingsfrekvens som det var, men med hjelp og støtte og tettare samarbeid med oppegåande artistar kan det godt hende at det eskalerer !

Og betyr dette at NorCD er en saga blott? Nå som Christer Falcks klassiker-serie og folk i undergrunnen igjen priser CD-formatet?
— Namneskiftet trengde seg på, kanskje mest for min eigen del, for å komma vidare, sjå framover inn i noko nytt.  Eg har prisa CDen lenge, har den som mitt favorittformat for musikk og eg trur den vil overleva lenge. Formatet gjev iallfall meg høve til til å jobba med mine kunstneriske idear. Det å forma eit heilskapleg album, skapa samanheng i musikken og også tilrettelegga det med både tekst- og billedleg informasjon, gjerne skapt av andre, i eit hendig format er gull! Og krympeplast burde vore forbudt. Kan ikkje norsk platebransje slutta med å produsere det med ein gang? Please!

Ser vi nå et tegn på at du i mye større grad skal kombinere ditt virke som musiker med poesien?
— Det er nok avhengig av kva prosjekt eg jobbar med – og får støtte og lyst til å jobba med framover. Eg har utfordra meg sjølv i å gjera det meir siste året og det har vore tilfredsstillande. Men det er ein balansegang i meg som eg har sjonglert med lenge. Nesten to motpolar som no tydelegare får sine rom og smeltar saman. Det er så utruleg kjekt at lyttaromtalane eg har fått på Oljelenkjer, framhevar at måten eg les, plasserar teksten i musikken på blir opplved som vellykka. Eg har jobba veldig lenge med å våga å gjera det og nettopp få lyttaren til å forstå at det er slik eg vil det skal vera. Poesien skal ikkje stå i vegen for musikken eller omvendt. Det skal utfylla kvarandre og har like stor verdi så å seia. Poesien er også musikken og musikken er også poesien. Dette kunne eg ha snakka lenge om! Det er ikkje lett. 

Bare snakk du, Karl!
— I botn er eg veldig glad for dei kunstnariske «fordelene», ja fridomen i å skapa og lytta til instrumentalmusikk. Eg har og vil også i framtida framsnakka den og jobba mest med det. Eg finn ein slik rikdom og inspirasjon i til dømes den instrumentale hardingfele-musikken som tekstformidlande musikk aldri kan skapa. Har ikkje tekstformidling eigentleg fått for stor plass og fokus, i alle sjangrar? Kva gjer det med lyttaren? Fram, opp og ut med fleire folkemusikk, vokaljazz- og pop-produksjonar utan ord!

Foto: Oddleiv Apneseth

Du har samarbeidet med illustratør Inger Lise Belsvik på denne første utgivelsen Oljelenkjer. Fortell litt om henne, er du grei.
— Vi har begge late oss utfordre i dette samarbeidet. Eg har kjent henne lenge og fulgt med på hennar virke som fantastisk illustratør av mange barnebøker, og vart veldig glad når ho spurte om eit samarbeid. Ho har jo også gått inn i nye visuelle landskap og hennar arbeid har inspirert meg og gjeve meg eit anna innblikk i mitt eige. Det er så fint å kunne sameine kunstgreinene musikk, poesi, biletkunst på denne måten. Ho er ein røynd god lyttar, og har fulgt mitt arbeid. Arbeidet hennar på Oljelenkjer skapar ein stor totalitet i uttrykket som eg tykkjer er vellykka. Det er også eigentleg ganske fint at boka ikkje er tjukkare! Den vart meir fortetta og intens enn eg trudde.

Diktene og låtene dine her borer inn i problemtanker om olje og vekst, og en nærhet til naturen kan vel sies å være noe som har preget din kunst?
— Ja. Natur tyder: «Det som ikkje er skapt av menneske».  Den er min motor, og den motoren er jo ganske stor. Eg ventar på at fleire skal våga å seia at nok er nok og begynna å bruka ordet vekst som eit skjellsord. På alle plan. Det finst til dømes ikkje noko som heiter grøn vekst. Vekst er vår undergang. 

Men kunstnerisk vekst er vel fortsatt en verdi. Hvilke andre prosjekter arbeider du med for tiden?
— Manus til diktsamling nummer fire er nesten ferdig og spørsmålet er om det også i den skal vera eit rom til Inger Lise Belsvik. Eg trur det.
Eg har vore i studio to gonger med fantastiske musikarar eg kjenner godt, og har inspirerande feite ting på gang! Dobbel-album er målet! Brukar tida til å skapa nytt og å halda ved like handverket på mine instrument. Pandemien har også gjeve meg rom for å henta fram live-opptak som eg bearbeidar, spelar inn nytt på, skriv og les poesi, og formar om. Opptaka er frå eit tingingsverk eg hadde for Nynorske litteraturdagar hausten 2018 og myten om Balders død er sentral. Det å gå inn i eddadiktningen er inspirerande og eg leitar etter samanhengar mellom mine idear og noko av det eg eg finn der som eg kan utforska og la meg bli utfordra av.

Du har kanskje hatt tid til å ordne litt i hjemmestudioet dette siste året. Har det blitt fint?
— Etter over 20 år midt i Oslo sentrum leigde eg meg inn i Tårnet Kulturarena på Økern – hjå Oslo:Fuzz. Investerte i studio- og atelierbygging og har fått ein suveren arbeidsplass, noko som eg er heilt avhengig av. 20 minutt spasertur x 2 passar meg perfekt. Når pandemihelvetet fader ut drøymer eg om intimkonsertar og at horn-rommet kan leigast ut til instrumentalistar som treng øverom i ny og ne.
Det begynnar å røyna kraftig på å ikkje få spelt med og for folk, det er verkeleg vondt, svært sårt og ganske krevande. Også i lys av alle usikkerheitsmoment og om vi i det heile har noko vi kan kalla eit differensiert og rikt kulturliv etterpå? For å setja det på spissen: Blir muligheitane til å gå på konsert redusert til eit valg mellom 48 julestjerneturnear i desember 2022? Mangfald har vorte til einfald? Det blir spennande å sjå kva folk har sakna og vil velga, og her skal eg ikkje avslutta pessimistisk.

Musikken og ordene dine gir oss håp, Karl. Husk det!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger