NTT tradisjonsrike julespesial III: Bjellene klinger!

Hei hå, god jul, god helg og velkommen til NTTs tradisjonsrike julenummer – det tredje i rekka! Som alltid har vi fullstappet sokken med alskens yuletide content. Julenumre er som julekaker, de holder seg godt (eller, de blir i hvert fall ikke verre), så vi kan jo starte med å anbefale gjensyn med volum 1, NTTs Tradisjonsrike Julespesial, der Sondre Lerche snakker om sin kjærlighet til Per Asplin, Audun Vinger deler julejazzfavoritter og The Source forteller om julekonserten sin. Vi anbefaler også volum 2, NTTs tradisjonsrike Julespesial: Jul i Ekkokammeret, der vi byr på store intervjuer med den da juleplateaktuelle Emile The Duke og den snart juleplateaktuelle Raymond T. Hauger, i tillegg til en prat med Frode Alnæs om licket på «A kind of Christmas Card».

MEN NÅ er det klart for volum III. Vi har lagt oss i sæla denne gangen, julenummeret er på 12 hovedkapitler, med en del små dadler strødd innimellom for sikkerhets skyld. Det lønner seg å lese på vanlig måte, ved hjelp av scrollefingeren, men for å være litt ekstra hjelpsomme, har vi laget en middels treffsikker innholdsfortegnelse for rask navigering.

1. Jul med Maj Britt // 2. Kles-underspalten Sweater Report // 3. Håvard Wiiks surkåloppskrift // 4. Radkas Jul // 5. NTT Soul julespesial //6. Stort åttifemårs intervju med viselegenden Birgitte Grimstad // 7. Ny satsing: NTT Profitt // 8. NTTs tradisjonsrike trommeslager-enquete // 9. Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen? // 10. Bjellespesial //11. Julelanglesning om Paul McCartney // 12. Nederst i sokken: En juledoom-liste

Det er mye, men så er det også en stund til NTT går i trykken igjen – vi er, som vanlig, tilbake på Nyttårsaften. I mellomtiden spør vi – sliter du også med julegavehandlingen? Hva med et abonnement på Jazznytt? Det er julegaven som varer et helt år! Klin til, tegn et til deg selv også – det har du fortjent! Og er du forresten abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her! Alt vi ønsker oss til jul er at nettopp du gjør det.

Da setter vi i gang!

 

NTT: Ti tette # 3

Vi starter med årets siste utgave av vår nye Spotify-chart med nøye utvalgte låter fra ferske plater fra norske jazz-relaterte album. Noe omegn vil forekomme. Navnet kan du like godt lære deg med en gang: NTTs Ti tette.

Det kommer veldig mange nye plater hele tiden, og gode også, men vi har altså likevel valgt å holde denne listen til kun 10, som vil bli oppdatert hver annen uke. Håpet er at dette skal være en god gjenspeiling av hva som rører seg der ute i jazzplatemarkedet til enhver tid. Husk nå endelig å også kjøpe disse platene i fysisk form eller på Bandcamp o.l. der dette er mulig.

På toppen for andre uke på rad finner vi Frode Haltlis Avant Folk, denne gang i kompaniskap med felespiller og sangerske Helga Myhr. En julesingle med dette laget er en no-brainer. «St. Morten» er en tradisjonell variant fra Hallingdal av «The Twelve days of Christmas». Haltli foreslo et arrangement av sangen som også tok opp i seg to instrumentalpartier: Irske «The Lochaber Badger» og svenske «Back-Marits vallåt». Mer om Myhr i vår sak om juledoom et godt stykke ned i remsa. Låt to er vår kjære Håkon Kornstad som er aktuell med en hyperkarakteristisk og interessant saksofonsoloplate som passende nok heter Out of the Loop. Sistemann på pallen er trommis Knut Kvifte Nesheim. Han har et spennende album ute nå som heter Deliverables. Alle titlene er hentet fra Steven Pooles morsomme beskrivelser av moderne og parodiske kontorutrykk i boken Who Touched Base in my Thought Shower?, men musikken er seriøs og vakker nok, med et herlig band bestående av Adrian Løseth Waade på fiolin, Kalle Nyberg på sax og Martin Miguel på jazzgitar.

Strings & Timpani (Stephan Meidell og Øyvind Hegg Lunde) har et konsertopptak med Mari Kvien Brunvoll og Eva Pfitzenmaier på vokal og Stein Urheim på flere strenger. Sofistikerte «Cashmere» går over i en dampende låt fra den nye plata fra bandet Møster!, før vi får Fiehs take på Wayne Shorters «Armageddon». Mathilde Grooss-Viddal er en fascinerende musiker som har arrangert blås på frapperende vis på det høytidsstemte albumet Notre Dame. Meditations and Prayers. Mer syndige juletoner får vi fra den nye folkemusikkens mest dynamiske duo Kjorstad Brothers i «Mauren og engjespretta», før en annen duo har tatt opp igjen samarbeidet igjen, vokalist Elin Rosseland og kontrabassist Johannes Eick. Det hele avsluttes med ildfull jazz fra Asmundsen & Co., der bassist Tine Asmundsens band frontes av Vidar Johansens inspirerende saxspill. Vel bekomme, spre ordet om listen så flere får hørt ny norsk jazz.

 

Vi erklærer herved julespesialen for åpnet med en gif av Shaquille O’Neal som dirigerer Boston Pops i en fremføring av «Sleighride»

Skitt au, vi må nesten unne oss videoen også før vi går videre:

 

***

Jul med Maj Britt

Kanskje vi skal ta en sang? I avdelingen for vakre og fremdeles nye (julelåter blir vel gamle når de runder 50?) norske finner vi “Væla omkring” av Trond Brænne og Geir Holmsen, sunget av Maj Britt Andersen. En tekst som starter stillferdig og vakkert, om nære hjemlige juleopplevelser, og som et stykke uti liksom zoomer ut og ser ut i verden på andre, langt vanskeligere juler.

Da Maj Britt gikk i studio med Kringkastingsorkesteret i 2015 for å spille inn sanger fra katalogen i gild orkesterdrakt, het albumet nettopp Væla omkring. Da var det nesten 30 år siden den først kom ut, på 1987-julealbumet Tida går så altfor fort. Der låter den velkjent åttitalls Maj Britt, med myk synth og smektende saksofon. Begge redaksjonsmedlemmer i NTT hadde dessuten gleden av å høre den fremført av datteren til Maj Britt og Geir Holmsen, Daniela Reyes Holmsen, under blogghalvdel Vingers julekro på Last Train (det arrangementet, på den puben, vil vi savne i den kommende romjulen!). 

Det er forresten ikke alt nytt som har skjedd i år som har vært uønsket. Det føles for eksempel riktig at dette, tro det eller ei, er det aller første året Maj Britt har spilt egne julekonserter. 

– Det er faktisk det – men jeg har jobbet med Pulverheksa tidligere, og gjorde ting med Vazelina for en del år tilbake. Da jeg ga ut Livet er ei Vise i 2015, spilte vi på alle Kulturhus og da vi kom inn i desember, tok jeg også med “Væla omkring” og andre låter fra den plata for å lage litt julestemning. Men det jeg gjorde i år var bare julesanger og en forestilling hvor jeg gikk tilbake og tenkte på min barndoms jul. 

Hva slags låter var viktig for deg å ha med?
– Jeg starta med et opptak av faren min som spiller “White christmas” på trekkspill  – det er et av de fineste juleminnene jeg har, da vi ventet på at klokkene skulle ringe og at bestemor og bestefar skulle komme, og far satt i stua og spilte julesanger. Jeg fant et opptak av ham som vi åpnet konserten med, også kom Daniela inn og spilte litt med opptaket av bestefaren sin før hun fortsatte alene. Er et bilde på at hun har tatt over trekkspillarven i familien. Jeg spilte også “Væla omkring”, og skal jeg tenke på en verden som er fredfull og snødekt må jeg tilbake til Skreia og 1960 – det var alltid snø, fredfullt, stille og fint. Så hadde jeg også “Jeg er så glad hver julekveld”, det er en av de fine. 

Hva slags album var Tida går så altfor fort?
– Det var da Trond, Geir og jeg jobba mest sammen. Vi hadde først gitt ut Har du hørt det?, så kom Folk er Rare også kom den. Det var NRK som lurte vi på om vi hadde lyst til å lage julebarnetv i romjula. Da begynte Geir og Trond å skrive ting. Det het kanskje også Tida går så altfor fort, det gikk på NRK i romjula og det avslutta med en fest på nyttårsaften. Vi ga også ut plata før jul, så den skulle være med i det virvaret. Det vi ville, var å lage jul på en litt annerledes måte. Allerede da syntes vi det var blitt kommersielt, at alt skulle være fint og perfekt, at du i det hele tatt måtte være med på så mye. Det vi lagde var et signal om at egentlig trenger man ikke det. Hører du på “Gode Gaver”, som er på samme plate, handler den om at en gave kan være en klem eller et tre eller en sang, litt andre ting. Den hadde jeg med i forestillingen, for å minne om det. Det er jo ikke minst sånn jeg føler det om sangene jeg fikk av Trond og Geir – det var jo en veldig fin julegave, og de er fremdeles fine så mange år etterpå. Det er flott at “Væla omkring” kan synges i dag – og hvis du går inn i tredje verset, går den også ut av den trygge tilværelsen hjemme hos seg selv og handler om noe bredere. 

Ja, den handler plutselig om helt andre virkeligheter, og det er et stemningsskifte som lett kunne fremstått litt… jeg vet ikke, moraliserende eller snusfornuftig. Var dere bevisste på å unngå sånne ting?
– Veldig. Vi hadde alltid en lunsj før et nytt prosjekt hvor vi diskuterte ting, og en ting vi var enige om at det var nok moraliserende barne-tv – eller, veldig pedagogisk og riktig tv. Sånn var det på 80-tallet. Nå presser vi en appelsin, alle sammen… vi tenkte at barn trenger underholdning like mye som voksne, men du kan si noe som betyr noe og som gjør at barna kanskje ikke skjønner underteksten når de er 4 eller 6, men vil skjønne det når de er litt eldre. Da har man kanskje gjort noe som er viktig. Det du sier til barn blir der. Det kan bli vondt eller veldig godt. Jeg opplever at låter folk har vokst opp med setter seg i kroppen. Alle linjer og måten ting snur på, sånn som i det tredje verset her – de fleste har det heldigvis trygt og godt, og tenker vi tilbake vil mange av oss oppleve barndommens jul som fredelig og trygg. Men det er viktig å fortelle barn at ikke alle har det sånn. Forrige gang vi snakket sammen, snakket vi om platene fra Bawatele og Bangalore – og det er litt det samme. 

Ja, og Tida går så altfor fort er jo helt tydelig et veldig annet univers enn en veldig dyr jul.
– Det er tatt ned på det aller viktigste. Det er til syvende og sist ditt ansvar som voksen hvordan barna dine skal oppleve jula. Det trenger ikke være dyrt, det kan være juletreet dere hentet sammen, første juledag hvor det var masse snø og du har en opplevelse… da jeg begynte å tenke på hva jeg husket, min første jul var mor som gikk rundt i stua og sang “Jeg er så glad hver julekveld” mens hun tente alle lysene. Jeg ble grepet av hvor pent og vakkert det ble, det var nesten magisk. Og at hun gikk og sang. Så banket det på døra, og der kom bestemor og bestefar. Sånne gode ting tror jeg unge husker. På samme måte husker du selvsagt det veldig vonde, for du har så store forventninger til den dagen. 

Man blir jo veldig tydelig minnet på både begge deler, siden julen dukker opp en gang i året og frisker opp minnene.
– Ja, og vi vil jo også at det skal være sånn også, at det er som i fjor. Vi liker gjentagelsen, og vi liker å synge de samme sangene, vi har våre favorittjulehistorier som vi hører om og om igjen… det er på mange vis veldig fint at det er sånn. 

Er det noen andre låter fra den plata du har tatt med deg videre?
– De jeg tok med på julekonsertene nå, var “God jul”, “Vesle stjerne”, “Nissen danser”, “Goro er moro”… det er sanger jeg syns det er gøy å ta frem, og som kan knyttes opp mot en historie jeg har å fortelle. Forteller du en historie lytter folk på en litt annen måte – da har du tatt dem inn i låtas univers. 

“Goro er moro” er jo selvsagt en kjempeflott tittel, kan du fortelle litt om den?
– På de lunsjene jeg fortalte om med Geir og Trond og meg pleide jeg alltid å fore Trond med historier fra min barndom. Mora mi kom fra en bakerfamilie, og i desember bakte mor og jeg hver dag. Jeg ville helst lage pepperkake, men hun ville utfordre meg på de vanskelige tingene, blant annet Goro. Det ble et søl uten like, men jeg fikk prøve, og da vi skulle lage juleshowet på NRK skulle jeg også prøve det. Igjen ble det et forferdelig søl. Jeg er ikke blitt noe god på det. 

Går det i noen andre kaker?
– Jeg har ligget ganske lavt – da jeg flyttet hjemmefra kom mor fremdeles med julekaker. Jeg fikk alltid syv slag av henne. Men da jeg bodde i Oslo i Sorgenfrigata, hadde jeg to koselige naboer, og vi bakte Sara bernhard sammen. De er himmelsk gode – Geir måtte rasjoneres, få én hver dag. De har jeg ikke bakt etterpå. 

Har du en favorittjulelåt i dag?
– Det hender jeg blir grepet av “Deilig er Jorden”. Men det er juleplate jeg har hørt på siden den kom ut, og det er Sondre Bratlands Rosa frå Betlehem med Paolo, Knut Reiersrud, Iver Kleive… jeg elsker den. “Mitt hjerte alltid vanker” derfra. 

Vazelina Hjulkalender ble nevnt av Sofie Tollefsbøl i forrige nummer av NTT. Hvordan var det å være med i den?
– Vi snakket akkurat om det her hjemme. Sønnen min kom hjem til jul, og han fortalte at de hadde sett på Hjulkalenderen i kollektivet. Han hadde ikke sett det siden han var liten. Men, som jeg sa til ham da – det å jobbe med Vazelina er så sunt, for jeg har aldri ledd så mye som når vi spilte inn den julekalenderen og da vi gjorde sommershowene på Kapp. Jeg kunne sitte i bilen på vei hjemover, og plutselig hørte jeg at jeg begynte å le, for jeg kom på en ting Høggern hadde sagt i pausen… Den typen humor de har på scena hadde de også i garderoben. Jeg husker jeg satt i sminken, og så kom Eldar eller Viggo eller Høggern og satt seg ned i stolen ved siden av mens du skal legge maskara… det var håpløst for sminkøren, like umulig hver gang. Når jeg tenker tilbake på de morsomste tingene jeg har gjort… jeg har ikke ett konkret minne, det er bare en veldig koselig periode i livet hver gang jeg har spilt med dem. Utrolig livsbejaende, komisk, morsomt og rart. Jeg skjønner godt at andre folk ler av dem også.

 

Susannas julehefte

 

EKTE STIL

Vi setter over til NTTs spalte for klær og stil, ved Tord Rønning Krogtoft:

På grunn av hektisk aktivitet på dagjobben har spalten latt vente litt på seg etter premieren i starten av november. Planen var å plukke opp tråden skikkelig på nyåret. Men via mikrobloggnettstedet Twitter dukket det opp et innspill til en spalte i spalten, som rett og slett passer som hånd i (strikke)hanske for juleremsa. Ønsk velkommen til den nye underspalten til klesspalten, som fokuserer på genseren i jazzen: 

Sweater Report – Heavy Sweater
Mye av det visuelle inntrykket fra jazzen er dypt forankret i en amerikansk/vestlig estetikk fra slutten av førti-, hele femti- og inn på starten av sekstitallet. Som jeg var inne på forrige gang – de klassiske Blue Note-platecoverne, karer i stramme dresser og smale slips som spiller bebop og hardbop i små røykfulle kjellerklubber. De drikker brunt brennevin og setter brunt sukker rett i armen. Se for deg en ung Miles, Lee Morgan eller Art Blakey. «Clean living under difficult circumstances», frasen som The Who’s første manager oppsummerte mod-bevegelsen i England med, treffer godt her også. De britiske modsene var jo igjen veldig inspirert av og engasjert i Blue Note/hardbop-universet, men det er en historie for en annen gang.

Veldig forenklet kan man hevde at mye av strikke-jazzen er tett knyttet til frijazzen. En av pionerene i sjangeren er et godt eksempel – Ornette Coleman flyttet fra Los Angeles til New York og gav etter hvert ut albumet Free Jazz i 1960. Behovet for en varm og god strikkegenser endret seg naturligvis veldig da han flyttet fra vest- til østkysten. Vinteren på Manhattan var og er iskald.

Men det er en annen heavy sweater vi skal sette søkelys på denne gangen. Ornettes gode venn, og det som nok må være strikkejazzens største stjerne: Don, faren til Eagle-Eye og Neneh.  Don Cherry spilte med Ornette i Los Angeles allerede fra 1958, og ble med østover. I 1960 spilte han inn The Avant-Garde sammen med John Coltrane, og i 1966 gav han ut Complete Communion på Blue Note sammen med blant annet Henry Grimes, pannebånd-ikonet som ble tatt av koronaen tidligere i år.

Henry Grimes spilte også med Don Cherry på Symphony for Improvisers, utgitt på Blue Note i 1967. Veldig bra album, og sannsynligvis det beste coveret i strikkejazzens historie. Cherry som lener seg mot New York Public Library for the Performing Arts, i ført ikke én, men TO gensere: en vinrød med høy hals under, ikke noe ekstra her, men stjernen er en stormasket og fargerik sak som han har over høyhalseren. Strikket eller heklet, den er uansett en sann glede for øyet og et strikket mesterverk. 

Fra samme bildeserie er det også et fotografi av ham der han bruker den fargerike genseren som skjerf, noe som er helt fantastisk. Det var godt lys den dagen de tok bildene, det skal de virkelig ha for. 

Et annet bilde som er av svært høy genserkvalitet leverer på flere nivåer. Strikken er helt upåklagelig, og hendene hans er samlet i det man kan velge å tolke som et slags gang sign. Hvis noen ønsker å starte et kirkesamfunn for strikkejazzen lik for eksempel St. John Coltrane Church, bør dette være altertavlen, med Don Cherry, genseren (og trompeten) som den hellige treenighet. 

Cherry holdt seg med mange strikkegensere, og på et annet bilde av ukjent herkomst har han på seg noe som designmessig kan minne om noe laget til OL på Lillehammer. Det er noe med mønsteret på armene som er til forveksling likt. Han tilbrakte mye tid i Skandinavia og Stockholm mot slutten av sekstitallet, og her ble også sønnen hans, Eagle-Eye, født våren 1968. Ull og strikk var ikke bare estetikk for Don Cherry, men også en nødvendighet oppe i nord. 

Det finnes en del ullgensere i norsk jazz også, noen hippere enn andre. Strikkejazzen representeres for tiden godt av et av Norges aller fineste plateselskap, åpen klasse-mesterne i Hubro. Vi avslutter denne gangen med dette portrettet av Don som gir assosiasjoner til det som må være Norges store strikkejazz-ikon, Hans Hulbækmo. Det er noe med lua, og det søkende og åpne blikket som minner om Hans. Flere gensere og klær til neste år. Glad jul, godt nytt. 

Foto: Niklas Lello

Tekst: Tord Rønning Krogtoft

 

Matspalte: Piff opp julemiddagen med Håvard Wiiks surkåloppskrift! 

Det kan være noe vi har drømt, men på nittitallets Kvelden før Kvelden-sendinger var det noen ganger piano-elegant og orkesterleder Per Husby som hadde ansvaret for rødkålen – noe han med stor entusiasme kokte opp på en liten stasjon han hadde stående ved pianoet. Per Husby står høyt oppe på ønskelisten over intervjuobjekter i NTT, men det virker litt smått å skulle kontakte ham og spørre om en kål-oppskrift. Håvard Wiik, derimot, kan vi høre med om sånt! 

– Det er ikke så veldig mye til oppskrift: Kål, salt, ett norgesglass og et par uker med fermentering. 

OK, hvor mye av hver og sånn?
– Kålen må finsnittes, legges i  en bolle og tilsettes cirka en spiseskje salt som må masseres inn til kålen begynner å slippe væske. Deretter legger man den i et norgesglass. Kålen må ha noe tungt over seg- som for eksempel et syltetøyglass fylt med noe vektig. Dette vil presse kålen ned og begrave den i sin egen laktosevæske som sørger for at du har en trygg fermentering på gang. Norgesglasset skal være åpent med god oksygentilførsel – bare dekkes til med et kjøkkenhånklede for å hindre at fremmedelementer slipper til – og så skal den settes i et avkjølt rom i 3-10 dager. Jeg anbefaler rundt en uke for å få den funky. Deretter lukker man glasset og setter det i kjøleskapet. Hvis man vil kan man ha en teskje karve nedi. Hvis man liker sånt, personlig dropper jeg det.

Har du noe musikk til matlagingen?
– Jeg tok noen bilder. Er ikke på Spotify eller noe sånt. God jul!

 

Radkas jul

Den som er opptatt av plater og singler har i de siste årene sikkert lagt merke til plateselskapet Nordpolen musikkklubb, som utgir én plate i året – en snasen liten single trykket i 300 eksemplarer. Jan Thomas Hasselgreen og  Geir Henning Hopland står bak moroa. NTT har ordnet seg nummer 18 av 300 av det som har katalognummer Julepakke08, på turkis marmorpreget vinyl. I år er det en av Lars Lillo-Stenbergs favorittlåtskrivere som er juleartisten. Loudon Wainwright III stiller med de karakteristisk lakoniske og fornøyelige låtene «Christmas Morning» og «I’ll Be Killing You (This Christmas)», og b-siden «This Year». Disse utgivelsene er preget av stor kjærlighet til julemusikkfaget, og det er en tradisjon som må applauderes, ved å gå til din lokale platebutikk og handle inn et eksemplar i tide. 

Men siden dette er en blogg som setter passerspissen i jazzens blødende hjerte, må vi også minne om utgivelsen Nordpolen velsignet oss med for et par år siden, med en av våre absolutte favorittartister Radka Toneff. Det var en aldri så liten begivenhet, siden det var første gang på plate for de herlige låtene «Julesang» og «When I am Alone», to innspillinger hun gjorde for (selvfølgelig) NRK (les forresten blogghalvdel Roshauws viktige og konkrete hjertesukk om kanalens kulturdekning her).

Det er spesielt digg med den proggete, lettere Laura Nyroesque julelåten, skrevet og fremført av en da 19 år gammel Radka, flere år før platedebuten, til programmet «Bidrag til julen», produsert av den eminente hipster Svein Erik Børja. Dere kan også se et opptak av dette, og det resulterer i umiddelbare frysinger av å høre den kule låta og stemmebruken hennes, allerede med enorm egenart, soul og balanse mellom trygghet og sårbarhet. Hun har også på seg et par temmelig ikoniske briller her, og har som, som alltid, en utstråling verd en million kroner i datidens valuta. Et stort pluss også for bandet, kan dere kjenne igjen noen? En raff solo av Calle Neumann går man ikke glipp av (og se frem til mer stoff om ham på nyåret, da det kommer ny musikk fra ham – i mellomtiden kan du lese vårt intervju her). 

Hva slags mat nytes i Bulgaria i julen? Mange faster i desember, og på vår julaften er det gjerne vegetarmat, diverse innbakte butterdeig-greier. Hovedmåltidet holdes dagen etter, det som kalles Koleda. Da kommer kjøttet på bordet, for eksempel blodpølse og svinestek. Set it free!

Vi kommer også  tilbake med mer stoff og fantasier om Radka i spaltene i 2021, fordi vi elsker henne, og kunstnerisk sett føler vi at hun lever. For mer informasjon om innspillingen av Radkas «Julesang» anbefaler vi denne bloggposten. 

 

NTT SOUL: This Christmas

Ketil Sellæg Ramberg har dandert et koldtbord med julesoul for oss. Takk! Det trengte vi.

Julesoul er med rette et litt utskjelt underbruk av soulmusikken. Halvslappe arrangementer. Uengasjert vokal.  Forslitte standarder. Uendelige mengder av album som er utgitt for å oppfylle innspillingsforpliktelser, for å redde et uår eller gjøre et bra år best. Ikke noe å bruke livets tilmålte lyttertid på. Det sagt, noe gull blant innspillingene der bakerst i bunken finnes. I vedlagte spilleliste har jeg satt sammen noen av dem.

Først ut, og nærmest selvsagt, «This Christmas» med Donny Hathaway. Låta fyller femti år i år, og i den anledning har den til og med fått seg en video. Med alt det tragiske som omkranset Hathaways korte liv, og mitt indre bilde av ham som en naturlig følge av det, er det fint å se en lykkelig Donny sprade ubekymret rundt, om enn i en animert versjon. «This Christmas» som låt står seg selvsagt meget godt også utenfor julekategorien, og er en av soulhistoriens store klassikere.

Neste låt ut er «Christmas Will Really Be Christmas» av Lou Rawls, hentet fra Rawls’ flotte juleplate «Merry Christmas Ho! Ho! Ho!» fra 1967. H.B Barnum er arrangør, og David Axelrod har produsert. Krediteringene her vitner om kvalitet fra absolutt øverste hylle, og i min bok er dette deep soul så godt som noe.

Litt harmonisoul må til, og her har jeg valgt ut The Whispers «Happy Holidays To You». Nydelig arrangert av soul-royalty Gene Page og skrevet av Mark Wood jr. fra Lakeside. Stevie Wonders «Someday At Christmas» passer fint etter denne (Mario har for øvrig en god coverversjon, om man skulle ønske seg et litt mer moderne lydbilde og litt mer moderne vokalproduksjon).

Litt uptempo sixties? The Miracles’ «Christmas, Everyday», Supremes «Little Bright Star», Carla Thomas «Gee Whiz, It’s Christmas», og nok en låt fra Stevie med «What Christmas Means To Me». Ingen av disse gjør seg bort noe sted. Supremes-låta finnes også i en Tammi Terrell-versjon, «I Can’t Go On Without You», men da med annen tekst. Vel verdt en lytt den også.

For de av oss som følger med på moderne modern soul, er det to årlige samlere som gjelder: Expansions «Soul Togetherness» og «Luxury Soul». Disse har normalt også med to til tre eldre låter, og på 2013-utgaven til Luxury Soul, var én av dem Lonnie Hill med «Cold Winter In The Ghetto». Modern på sitt aller beste. Et annet kutt over samme lest er Randy Browns «At Christmas Time». Den kan bli din for noen skarve pund pluss porto. Ikke noe å lure på.

Som en avslutning følger fem ballader for introvert lytting og ett eighties soul-kutt: The Emotions med «What Do The Lonely Do At Christmas», Marvin Gaye med «I Want To Come Home For Christmas», Luther Vandross med «Every Year, Every Christmas», Peabo Bryson med «Born On Christmas Day», Aretha Franklin med «My Grown Up Christmas List» og Stephanie Mills med «It Doesn’t Feel Like Christmas (Without You)».

Bonus: Sounds of Blackness’ nydelige gospelstepper «Soul Holidays».

Hør listen her:

Tekst: Ketil Sellæg Ramberg

 

Birgitte Grimstad (85) har nok å henge fingrene i

21. desember slipper Grappa en svært hyggelig liten samler som heter Crescendo i gågata – en hyllest til Lillebjørn Nilsen. Anledningen er at Lillebjørn fyller 70 den dagen – og NTT, hengivne Lillebjørn-lyttere som vi er, benytter anledningen til å gratulere her og nå!

Sånne tribute-plater er per definisjon blanda drops, og vi får ikke noe som snur opp ned på Lillebjørns katalog her. Men det er blitt en sympatisk og meningsfull hyllest, hvor artister som Tuva Syvertsen, Frida Ånnevik og sjølveste Herr 2020, Sondre Lerche, representerer en ny generasjon, deLillos og Lars Lillo Stenberg solo på mange måter fremstår som naturlige videreførere av en viss form for Oslopoesi (det er gledelig at deLillos spiller “Bysommer”), mens Lillebjørns samtidige er representert på det som må sies å være platas høydepunkt, den søte nye låta “Lillebjørns franske vals” som bursdagsbarnet selv har skrevet melodi til, Lars Klevstrand og Åse Kleveland har ordlagt, og som fremføres av denne gjengen her: Kari Svendsen, Øystein Sunde, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Det er med andre ord alle medlemmene av Lillebjørns band Ballade og Gitarkameratene med flere vi hører, og de synger seg gjennom en varm reise i Lillebjørns univers over det bittersøte kompet til Lars Klevstrand, Carl Morten Iversen og Stian Carstensen. 

Lillebjørn er ikke den eneste jubilanten i denne flokken – tidligere Ballade-medlem og bona fide viselegende, Notorious Birgitte Grimstad fylte 85 år denne uka, mer enn nok grunn til at NTT bestemte seg for å hauke i luren til henne.

Hvordan var feiringen av åttifemårsdagen, Birgitte?
– Det var helt overveldende – min datter, som underviser i Newcastle i Australia lagde en nettkonferanse, så vi hadde zoom-bursdag med musikanter og gamle venner og slekt som stilte opp – Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal åpnet med “Velkomne med æra” av Geirr Tveitt, Sigmund Groven spilte, Else Sverdrup sang sin strupesang … det var overveldende. Også kom familie og naboer på ettermiddagen. Jeg har stuen full av blomster og er i rus. Gisle Kverndokk spilte en ny vals som han døpte “Birgittes Vals”! 

Hvor ofte møter du gamle kollegaer?
– Vi møtes på Josefine, rett som det er. Det er fremdeles et veldig viktig sted for visesangere. Egentlig hadde jeg planlagt en svær bursdag på gamle Club7, Røverstaden. Men det går an å feire åttifem og et halvt år også, vi får se. Egentlig ses vi musikere sjeldent selskapelig for å skravle og mingle – vi møtes på scenen og der er det full konsentrasjon, lite tid til selskapelighet. 

Stua til Birgitte etter gjennomført 85-årsdag. To harper! 

Er det å bli 85 en anledning til å titte litt tilbake på karrieren også, eller er det snakk om å gønne nåtid?
– Jeg har sett litt tilbake. Faktisk har jeg en drøm – hvis jeg rekker det – om å skrive litt om et crazy frilanserliv. Jeg tenker ganske mye tilbake på det utrolige livet jeg har hatt. Reiser, turnering hele veien opp til Vardø og Vadsø og Kirkenes. Det er et fantastisk land – og jeg tror jeg kjenner Norge mer enn mange nordmenn gjør. 

Føler du at du har kunnet se Norge utenfra?
– Absolutt -jeg er født og oppvokst i Danmark, jeg var au pair i Paris – som man var – og jeg bodde tre år i USA, der mine foreldre emigrerte og hvor jeg studerte teater. Så fant jeg en nordmann der, og kom til Norge. Norge er et forunderlig land – jeg var forferdelig heldig, jeg hadde tatt kurs i instruksjon for fjernsyn, så jeg var en av få som hadde sett et kamera i 1959, og fikk være med helt i starten av norsk fjernsyn. Det var en gave. Da var det barnetime med Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly – for et privilegium det var å jobbe med dem. Ut av det kom kontakten med visens venner, og så rullet det videre.

Hvordan var det å være ung, kvinnelig TV-produsent i 1960?
– Jeg var ganske grønn, sto der med blå øyne. Men jeg var ikke alene i starten, det var en islandsk jente som også var produsent. Etter hvert var jeg den eneste en god stund på producer-planet, men det fantes både på script og kamera. Det første programmet jeg produserte var i studio 20, et radiostudio der det såvidt var plass til et flygel og tre kamera. Det handlet om en norsk pianistinne som hadde vært i USA. Teknikken var i en buss i bakgården, og det var ikke opptaksmuligheter – alt var live.  

Var det noe i NRK som var et høydepunkt?
– Jeg har et sterke minner av å være produsent for Prøysen og Vestly – Kanutten og Romeo Clive. Jeg husker vi skulle til en bakgård og filme, og jeg hadde såvidt begynt å synge barneviser, så jeg spurte ham om han hadde noen. Jadda, sa han og sang to små viser som var så korte at man kunne lære på en drosjetur. Han var et oppkomme av ideer. 

En ting som er fantastisk, og som ligger på NRK, er serien han har med den unge generasjonen visesangere.
– Ja, jeg var nok med i den serien. Han snakket mye om at han bare hadde tre grep og at det gikk bra. Noen av oss har hengt oss på at det holder. Men så hadde du Alf Cranner og Lars Klevstrand, de flinke som tok mer utgangspunkt i gitarspillet. 

Den episoden med Alf Cranner er fantastisk, for de har så stor respekt for hverandre, men du merker også at Prøysen driver litt venligsinnet gjøn og kokettering med ham, nettopp om sånne ting som gitarteknikk. For en som har vokst opp med Prøysen som en nasjonal skikkelse, er det en påminner om at vi snakker om en lynskarp person.
– Ja. Han var god og snill og varm, men han var også det. 

Når du kom inn i det norske visemiljøet?
– Helge Sverre Nesheim var leder av Barne- og ungdomsavdelingen, og lurte på om jeg kunne være gjest i Visens Venner. Man måtte være gjest 3 ganger, og så ble man kanskje votert inn. Det ble jeg omsider, og det var stas – tenk deg, jeg var 23, havna midt oppi fjernsynet, og så midt opp i det der, hvor det var Erik Bye, Otto Nielsen, den ene personligheten etter den andre. Det var veldig sterkt. Jeg sang mine danske viser, og jeg hadde en tidlig idé om at jeg ikke ville synge det andre sang. Nora Brockstedt sang mye Prøysen, så da trengte ikke jeg gjøre det. Jeg sang noe dansk, men ikke de vanlige danske visene. Mange sang Evert Taube, det ville ikke jeg. Det har kanskje vært en fordel på sikt. Der traff jeg også Geirr Tveitt som jeg hadde et stort og langt samarbeid med, gjennom en tiårs periode. 

Hvordan startet Ballade, egentlig?
– Jeg og min familie bodde på et småbruk i Røyken, og jeg inviterte til visevenn-fest. På et tidspunkt i løpet av kvelden sto Steinar Ofsdal, Lars, Åse Kleveland, Kari Svendsen, Lillebjørn og jeg og jamma på noe feststemt materiale, for å si det sånn. Også sa jeg, hvorfor gjør vi ikke dette på alvor? Jeg inviterte Åse, Lars og Lillebjørn, også ble det Ballade. Det var så fruktbart og fantastisk å jobbe sammen med dem. Vi hadde samme ambisjonsnivå alle sammen om kvalitet, og om spennende ting vi ville synge, men som ingen av oss kunne synge alene. 

Den låta jeg kjenner til aller best er “Katt og Kaniner”, som er basert på “Heart of the Country” fra Paul McCartneys album Ram. Hvor kom ideen om å bruke solo-McCartney og The Beatles fra?
– Det var Lillebjørn. Han var skikkelig Beatles-fan da han var yngre og han kunne omforme tekstene til norsk. Ballade var sånn: Han var teksteksperten, Lars var arrangementseksperten, Åse tok kontraktene og jeg hadde småtings-avdelingen, jeg hadde en koffert med teposer og pastiller og diverse. Min reaksjon var herregud, skal jeg synge Beatles? Jeg var nokså gjennomført antipop den gangen. Men “Hei Knut” ble paradelåten vår, det var artig å oppdage den musikken og bli med, ikke være negativ. Vi hadde jo også en låt som var mer renessansemusikk, og som var det jeg hadde vokst opp med. 

 

Hvorfor var visefolket så harde i klypa på elektrisk musikk på den tiden?
– Det henger i lufta litt ennå – det er de som elsker klassisk musikk og ikke kan fordra det som kalles rytmisk musikk. For noen slår det i stykker musikken at den tunge rytmen ligger som det viktigste elementet. Uttrykksfriheten der forsvinner og det var en vanskelig overgang for mange. I og med at jeg har teaterutdannelse, har jeg vært ekstremt opptatt av tekstuttale og formidling. Teksten må ut. Og da kan også en hard rytme noen ganger stå i veien – syns jeg da, der er jeg. Jeg skulle gjerne hørt mer tekst i dag. 

Du, Åse Kleveland og Lars Klevstrand var i studio nokså nylig for å spille inn en låt i anledningen til 70-årsdagen til fjerde mann, Lillebjørn Nilsen. Kan du fortelle litt om det?
– Det var et eventyr. Skal du ha hele historien? Åse, som er veldig aktiv for tiden og som har hatt et supert comeback, hadde bestilt en vise av Lillebjørn. Han gjorde et forsøk men fikk bare til melodien, som han ga henne. Så skulle Lars og Åse på en jobb nede i Kristiansand. De tok toget ned, og der lagde de teksten på den melodien. Det ble en hyllest til Lillebjørn, og så ringte de rundt. De fikk tak i Eggum, Kalvik, Halvdan satt i Bodø, Øystein Sunde satt hjemme hos seg, og Kari Svendsen – alle bidro. Lars, som kan dette med arrangementer hadde lagt kompet på forhånd med Stian Carstensen, ingen ringere, og Carl Morten Iversen. Det var utrolig moro. Lillebjørn kom innom studio på slutten da vi var ferdige og pakket sammen. Han var veldig glad. Det var staselig å se ham i form. 

Han fyller år nå om noen få dager, 21. desember. Hvordan skal man beskrive Lillebjørns posisjon i norsk visekunst og musikk?
– Jeg var på en konsert på Sentrum Scene for et par år siden og der kjørte han 2 timer i strekk, sto på scenen og sang de populære visene han er kjent for, og hele salen var med. Han er enormt populær… alle kan de mest kjente visene hans. Og du så det på publikum på den konserten – han fyller folks hjerter, de elsker ham. 

Er det en låt der du er glad i?
– Ja, den som handler om å gå over broen i taktfast marsj… “Far har fortalt”. Hele salen sang med og hoiet da jeg var der. 

Over til noe helt annet – syns du julemusikk er interessant?
– Nei. Ikke veldig, hahaha! Det får andre ordne. “Højt fra træets grønne top” synger vi med fynd og klem hver jul – barn elsker den, det er en skikkelig julaften for barn-sang. Men nei, jeg må si, når radioen annonserer at nå kommer julemusikken, blir jeg litt sånn, er det mulig, er de ikke kommet lengre – det blir litt mye for meg. 

Ser jo den – men heldigvis kommer nyttår tidsnok. Har du noen andre planer for 2021?
– I fjor jobbet jeg med et prosjekt som het Dyrenes og elementenes protestparade mot menneskenes dårskap. Jeg har vært engasjert i Besteforeldrenes Klimaaksjon lenge. Og en gang i år da jeg ryddet på loftet, fant jeg en svær koffert med kostymer og masse masker. Jeg hadde kurs i maskemaking før i tiden. Jeg fant mange dyremasker – og jeg tenkte at de må kunne brukes i klimakampen. Vi hadde første forsøk på en festival i Stokke. Så var vi på Hardangerakademiet, og der begynte det å ligne på noe – med dyr og svære fugleskikkelser. Jeg hadde fire scenetepper over de fire elementene som hang mellom trærne. Tenk deg, en parade med mystiske blå innsekter, haha! Det hele til akkompagnement av didjeridoo fra Zotora. Det er masse å gjøre. 

God fugl!

Birgitte Grimstad leder an i Dyrenes og elementenes protestparade mot menneskenes dårskap.

 

Vi er svært stolte av vår nye satsing, NTT Profitt: Vår grubling – dine grunker. Her vil du, enten du er aspirerende musiker, produsent, entrepenør eller bransjeaktør, få tips til hvor gullfuglen befinner seg, og hva du kan plaffe den ned med. 

 

NTT Profitt: To Julesangpitcher

Denne utgaven: Julesangen. Den hellige gral. Hiten som bare gir og gir, hvert eneste år. Potensielt enorm oppside om du klarer det – men, selvsagt, et fryktelig trangt nåløye å komme seg igjennom. Det gjelder å ha en god idé. I denne utgaven av NTT Profitt serverer vi to ferdigklekka julehits, som bare trenger tekst, i et tilfelle også melodi, musikere, innspilling, miksing og ekstensiv promotering, men SÅ kan den bli DIN billett ut av hengemyra. KJØR! 

1. Arbeidstittel “I siste sekund”
Okei, brett ut øra, facts kommer: 1. Håndball er jul. 2. Bjeller er jul. 3. Jul er strev. 

Så følg med nå: En låt om å være la oss si mor i adventen og merke at du sakte men sikkert får den julete følelsen av at du kommer til å bryte sammen – tenk Dolly Partons julestrev-mesterverk “Hard Candy Christmas”. 

MEN én ting redder vår hovedperson røyner på – å se håndballjentene bone parketten med Ungarn, Nederland, Danmark og Frankrike på TV. NORGE! Kubjellelyd fra tribunen blander seg med sledebjeller og utgjør en del av låtas kjøpesenter-store klangbilde som skritt for skritt beveger seg mot en hardt tilkjempet triumf – tre sekunder før full tid, fem minutter før butikken stenger og så videre. I låtas refreng synger vokalisten (jeg tenker Marion Ravn umiddelbart) navnene til tidligere giganter – Hundvin, Tjugum, Goksør og Grini, what have you – som om de var de tre vise menn eller reinsdyrene til nissen. 

Og her kommer det beste av alt: Over tid byttes disse ut! På samme måte som The Lightning Seeds og Baddiel/Skinner til stadighet kan spille inn en ny versjon av “Three Lions”, vil denne låta dermed kunne få fornyet liv og aktualitet. Et bittersøtt pengemonster. 

2. Arbeidstittel “Har du sett Egil?”
Den mest julete norske jazzlåta som har kommet de siste ørten årene er den lille valsen som heter “Vart är Egil”, på Hegges klassiker Vi är ledsna men du får inte längre vara barn – Håkon Mjåset Johansens vispekomp er som tøfler i nysnø og man kan få gløggfarget nese av tonen til Jonas Kullhammar. Det er naturlig å tenke på musikken Gunnar Svensson skrev til Karl-Bertil Jonssons Jul, hvor tonene til Arne Domnerus ledsager den idealistiske unge hovedpersonen gjennom mørke Stockholmsgater, og den minner også om at den vanlige jazzens gleder ligger tett på julens sound og atmosfære. 

En av høstens mer selsomme under-konsert-opplevelser kom på Hegges konsert på Victoria, da jeg rett og slett syntes bandet ble litt for smart og eplekjekt i versjonen av låta de spilte den kvelden. Har de virkelig spilt den så mange ganger at de må fjolle med den lille melodien for å holde det interessant? Søren klype, jeg må tydeligvis mer på Hegge-gig.

Da var det flottere å høre dem spille samme låt på Herr Nilsen, tett oppunder jul i 2018. Blant tilhørerne den lørdagen var den fantastiske sangeren Rohey Talah, som også helt åpenbart digger denne låta. Underveis slo det meg at denne komposisjonen er én velskrudd og søt juleskrønetekst unna PROFITT. Hva skal den handle om? Tittelen kan løst oversettes til “Har du sett Egil?”, og kan omhandle et juleselskap sett fra synsvinkelen til en lillesøster eller bror – hvorfor spiser onkel så treigt? Hvorfor snakker de om Lan? Hvorfor syns mamma de skal slutte å snakke om Lan? Hva er greia med to porsjoner? Har jeg hørt vitsen om å vente til i morgen med å pakke ut gavene før? Mener de alvor i år? Hvorfor trengs kaffe før man setter seg ned for å åpne opp gaver? Var de som lagde mokkabønner seriøse? Hvor er storebror Egil? Vi kan ikke starte uten Egil. Dette skjer hver gang. Hva skjer nå? Hvem er det som kommer der? I HELVETE, DET ER NISSEN! Hvor er Egil? Har du sett Egil? 

Denne kunne vært spilt inn av Hegge med Rohey på vokal, den kan også spilles inn av Jul på Sunnmørsk og kanskje Hilde Louise Asbjørnsen kunne tatt den med på en skive. Vi snakker fort vekk gjenganger på Kvelden før Kvelden, og en årsinntekt som gjør at Bjørn Marius Hegge kan kjøpe badehetter til alle som noensinne har hørt musikken hans. 

 

En sjappe full av bjeller

Det er prisras i musikklivet nå på tampen av året. Ratkje og Slettahjell fikk Buddy, Torgrim Sollid fikk æres-Buddy, og vi her i NTT fikk TONOs formidlingspris. En moderne institusjon ikke mange LP-kast fra Jazznytt HQ ble rett før helgen tildelt bransjeorganisasjonen FONOs inspirasjonspris Årets Bjellesau. Bjellesauprisen ble innstiftet av FONO i 1994 og tildeles ved jevne mellomrom personer eller institusjoner som, ved å vise vei (være Bjellesau), har gjort en helt spesiell innsats for norsk musikk. Prisen består av en sauebjelle med inngravert navn på mottageren.

– Big Dipper er et levende eksempel på at ny teknologi ikke nødvendigvis betyr at den gamle må forkastes. Tvert imot, Big Dipper har vist at verdens mest digitaliserte samfunn elsker fysiske skiver, sier styreleder Larry Bringsjord i FONO. — Big Dipper har arrangert hundrevis av konserter og signeringer og gønner på med blogg og sosiale medier og ukentlige videoer for å spre sin entusiasme.

NTT gratulerer Andreas Leine Jakobsen og alle i Big Dipper-systemet og anbefaler alle våre lesere å handle sine fonogrammer der, de har et stadig bedre utvalg i jazz og omegn. Kelly Finnigans ferske, jazzete retrosoul-juleplate A Joyful Sound er dagens tips.

Vær også obs på at de selger bruktplater med Ringstrøms-veteran Eirik Bård Fonn som platepusher, men ikke meld dere på auksjonene de har jevnlig via FB-siden sin. Der er det litt for mange kjappe kunder fra før.

 

NTTs tradisjonsrike trommeslager-jule-enquete!

Kevin McCalister gransker stageplotet. 

Hei, og velkommen tilbake til NTTs tradisjonsrike trommeslager-jule-enquete! Det er tredje gangen vi kontakter et kobbel trommeslagere og stiller dem noen vriene jule- og trommerelaterte spørsmålet. Det første året spurte vi hvilke tre nøtter de helst ville ha brukt som perkusjon. I fjor stilte vi syv trommeslagere om hvilke enkeltslag – og hvilke kakeslag – de likte best. I år er spørsmålet todelt, og ser slik ut: 

1. I Home Alone bruker Kevin McCallister en rekke forskjellige dingser for å forsvare seg mot skurker. Vi nevner i fleng: Små lekebiler, en bøtte med vann, en glovarm dings han henger på døra, spikermatte, plastfolie med lim på og en vifte som blåser dun, og de ikoniske to malingspannene som svinger ned trappa der. Hvilke av disse fellene kunne du tenkt deg å innkorporere i ditt trommesett? 

2. Du havner selv i samme situasjon som Kevin og må forsvare et stort hus mot skumle tyver. Hvilke gjenstander fra egen raslepose og utvida oppsett ville du hatt mest nytte av, og hvordan?

Hans Hulbækmo
1. Lenge sea je ha sjett den no. Spontant tenkje je jo at malingsspann æ fint å ha med..Men det æ jo litt kjedelig. Vifte kan jo vørr kult, sea det går an å ta ting med kul egenlyd mot vifta kanskje. Greia med vifta æ jo at det går an å sett den i forskjellige tempi, Så det æ kult med forskjellige pulser. Og så går det an å bruke mikk mot den, For å lage mørke droner. 

2. Je hadde i hvert fall lagd svingefeller med cymbaler med tråd i ei tropp. Men det æ jo livsfarlig. Vil jo itte ta livet tå nåen. 

De skurkene har ni liv, tror jeg.
– Okey, bra. Poenget æ at cymbalan må ligge flat i lufta

Sånn at de skalperer skurkene, liksom?
– Ja, haha.

Det dauer man muligens nokså sikkert av.
– Kan eventuelt bærre rulle alle cymbalan ned troppa da. Je har jo ofte berimbau og. Og så har je store spisepinner frå asiatisk butikk i Berlin. Je tenkje at je kan bruke berimbau som pil og bue.

Oi, dæven.
– Det bli jo litt feil… men må man, så må man. Og det som æ kult med berimbau æ jo at det enkli æ et våpen som óg æ et instrument. Men no gjør je instrumentet om att tell våpen.

Full sirkel! Sånn er det ofte i jula.
– Ja. 

Tore Flatjord
1. Flaks at jeg nettopp så filmen! Det første jeg tenkte på var de kinaputtene som han legger i en bøtte for å forsterke skytelydene fra TV’n på kjøkkenet. Jeg ville bytta ut bøtta med en diger gong eller en grand cassa og latt kinaputtene gjøre jobben. Hadde sikkert gjort seg i Vigelandsmausoleet!

2. Det Kevin burde ha gjort er nok å henge en stativhardcase (full av stativer såklart) i skittentøysjakten, den hadde nok gjort rimelig kort prosess av Marv når han intetanende prøver å slå på lyset i kjelleren. Tenk stort, Kevin!

Veslemøy Narvesen
1. Jeg ser for meg at de to malingsspannene kunne vært et ganske kult tilskudd til trommeoppsettet. De kunne f.eks fungert som to opphengte tammer (sånn som viola smith sitt oppsett) på hver side av settet, med hver sin distinkte lyd. Og hvis det er maling inni kunne jeg brukt den til å male på trommene, noe jeg faktisk lenge har drømt om.

2. Jeg har jo en sag som jeg bruker til å spille på i ulike konstellasjoner. I denne sammenhengen kunne den fungert som et våpen, for den har tagger og har dokumentert skadeeffekt (har kommet i skade for å skjære meg selv med den)! Kan brukes til selvforsvar der, altså.

Ståle Liavik Solberg

1. Jeg har trua på julepynten som ligger rett innafor vinduet, også tror jeg det potensielt er bra klang i metallet på det strykejernet. Også er jo klinkekulene en klassiker.

2. Jeg har noen spiralcymbaler som jeg tror kunne lagd trøbbel om man blir viklet inn i de (se under). Også tror mine største kubjeller hadde funka enda bedre enn de malingsspanna. Forøvrig spilte Joe Williamson perk på en spade/snøskuffe allerede på Blow Out i 2012, så inspirasjonen har nok vært der i mange år allerede.

Gard Nilssen

1: -Jeg tror jeg hadde gått for de to legendariske malingspanna, i tilfelle jeg skulle forville meg ut på en vikarjobb med Baba Nation og vokalisten kommer bort under gigen og roper: SPILL BEDRE!! Da kan jeg bare sende de malingspanna midt i fleisen på’n. (Basert på en sann historie!)

2: Sett at jeg hadde fått i meg stor nok dose bråkjeks til frokost og tatt ansvaret, så hadde jeg nok gått for å strø klinkekulene mine på gulvet i inngangspartiet først, for så å stille meg bak døra med noen ekstra harde og stive Vic Firth visper (gjerne de hvite som Erik Nylander og Erland Dahlen bruker) og prøvd å stikke dem inn i øya på kjeltringene etter de har tryna på klinkekulene. Barneskirenn!

Andreas Wildhagen
1. Jeg tror heller jeg ville prøvd å bruke den gigantiske jernstangen som blir brukt i trappen (i Home Alone 2, journ.anm). Litt utfordrende å få lyd i, men ikke umulig.

2. I kampens hete ville jeg nok brukt en 14“-china som jeg pleier å ha på meg og kastet som frisbee, etter Oddjob-metoden. Har en ganske anstendig frisbee-hånd.

Thomas Strønen

1. Det er jo et interessant lite sortement godeste Kevin har her, skjønt litt på siden av det tradisjonelle. Spørsmålet er selvsagt hvor stor underholdningsverdi kontra musikalsk gevinst man er ute etter. Det er ikke alltid de korrelerer. Jeg kunne jo gjerne sett for meg to fulle malingspann i fri dressur fra to vaiere over scenen. Kanskje kun med et lite hull i hvert malingsspann slik at musikanter og utstyr sakte men sikkert hadde blitt farget gjennom konsertens gang. Nå er ikke jeg en kjent pådriver for utagerende sceneshow, så jeg tror nok jeg skal velge den noe mer musikalske spikermatten. Spikermatte med kontaktmikrofoner og spisepinner. Der skulle jeg nok funnet meg til rette.

2. Nå er jeg relativt fredelig anlagt (og volds-fantasiene mine får du aldri), men jeg setter stor pris på praktiske påfunn. (Jeg må innrømme at practical jokes låter bedre). Klinkekuler på gulvet er jo en klassiker og muligens kunne stikke-arsenalet gjøre samme nytten. Mbira (tommelfinger-piano) med 220V påkoblet ville jo unektelig skapt reaksjoner. Tidligere i år fikk jeg en stor hestebjelle av Mats (Eilertsen) og med god fart kunne den sikkert forvoldt noe skade. Kanskje den kan henges i taket og slippes ned i det døra åpnes..? Ellers så kunne man selvsagt brukt alle vintage K- Zildjian cymbalene mine som gulvbelegg. Hadde de gått i tusen knas ville jeg egenhendig eksekutert inntrengerne.

Erland Dahlen
1. Her har jeg brukt blant annet malingspann og ulike vifter før. Bøtte med vann var flittig brukt av perkusjonister på 80- og 90-tallet.

2. Jeg kunne hengt  opp den store 26 gongen min bundet i tau til døra. Men det kunne gått virkelig ille , så hadde nok gått for en mildere variant. Kunne ha feks dekket gulvet med masse trommestikker!

Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen?

Vi er ikke helt ferdige med sistemann ut i trommeslager-enqueten vår riktig ennå. Erland Dahlens trommeunivers er altfor stort til at det kan beskrives i kortformat. Han er en av landets mest brukte studiotrommeslagere, med over 250 plateinnspillinger på samvittigheten, han har spilt med folk som Odd Nordstoga, Marit Larsen og Bjørn Eidsvåg, vært fast trommeslager for Madrugada, spilt i Xploding Plastix, vært med i bandene til Nils Petter Molvær, Eivind Aarset og Stian Westerhus og han har en duo med Geir Sundstøl som heter Strenger og Skrot. I tillegg til alt dette, og mye mer, har han siden 2012 gitt ut fire soloalbum på Hubro – Rolling Bomber, Blossom Bells, Clocks og siste plata, Bones, som kom ut tidligere i vinter. På disse albumene hører man definitivt ikke bare trommer – her får Dahlen brukt de aller fleste delene av musikaliteten sin – men en rik perkusjonsverden står helt klart i sentrum, på måter som sikkert vil kunne overraske mange nye lyttere. 

I livesammenheng er Erland Dahlen ofte en ganske gjenkjennelig trommeslager – det mest iøynefallende er kanskje bjellene som som oftest henger rundt oppsettet hans – og da vil jo leseren skjønne at NTT hadde svært mange gode grunner til å besøke øvingslokalet hans og spørre: Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen? 

– Vi kan jo starte med noen svære serveringsfat som jeg bruker til alt mulig. 

Hvordan kom det seg til?
– Det var en sjappe som het Gaveland som lå bak Sentrum Scene og som hadde veldig mye rart. Den lå vegg i vegg med det gamle lokalet mitt, og jeg var der mange ganger i uka. Fatene kjøpte jeg opp for en veldig billig penge. Når du strekker dem opp mellom to cymbalstativer, låter de som gonger. Det er flere pop-produksjoner de er blitt gladelig brukt på, for å få litt størrelse på lyden. 

Har du vanlig gong også?
– Ja, på lageret har jeg en svær en, og jeg har også en mer reisevennlig gong som funker fint til det meste. Også har vi… jeg kan jo ta fram noen greier her. (Erland går bort til en av lokalets mange fulle hyller og drar fram en koffert som står der) Det her er kassa jeg reiser med på alle prosjekter, som jeg kaller et survival kit. Jeg har det som kalles blossom bells, som jeg kalte opp en plate etter. (Erland plinger på bjellene, som spiller ulike klare toner) Church in a suitcase. Så har jeg maracas, meksikanske nøtter… fjærtamburin, som festes på basstromma og som er blitt veldig populært. 

Blossom Bells, maracas, nøtter og diverse skrot. 

Erland Dahlens toneangivende fjærtamburin. 

Du er liksom supersprederen av det.
– I hvert fall i Norge. Jeg stjal trikset av Jay Bellerose, som jeg er stor fan av. Jeg har sett ham live et par ganger og han hadde en sånn. Han er en sessionmusiker basert i LA som fikk et gjennombrudd med Raising Sand–skiva med Alison Krauss og Robert Plant. Han bruker mye 30-tallstrommer, gamle ting. Gamle trap-sett. Det var noe han begynte med for kanskje 15 år siden, litt før alle andre. Nå for tiden bruker T-Bone Burnett ham på alle sine produksjoner, omtrent. Han er hot shot-studiomusiker, mye på country, men også mange alternative prosjekter. 

– Så har vi disse skipsklokkene her, som jeg kjøpte i Montreal, på en møbelbutikk… Stian Westerhus og jeg var der med Nils Petter Molvær. Vi bodde der noen dager ekstra, vi skulle videre på turné. En dag var vi på sightseeing og kom inn på en butikk hvor disse var skrudd fast i veggen. Ut med drillen… først sa de no, not for sale, full pakke, det var bare oss i butikken og vi gikk liksom langsomt ut før han som jobbet der sa, I’ll call my boss. De sto lenge og diskuterte på telefonen, men så deala vi en pris. De er egentlig skipsklokker som ikke er ment å spille på sammen, men de passer veldig fint. Jeg har etter hvert også funnet noen små på ebay. 

Du har utgitt en plate oppkalt etter klokker, og du har generelt sett veldig mange av dem. Hvordan gikk det seg til?
– Det var vel egentlig de skipsklokkene. Når var det? For rundt ti år siden. Nå kjøper jeg tilfeldige på ebay – noen er ute av tune og funker ikke, men de er uansett ikke så veldig dyre. Jeg har fem-seks stykker som jeg kan henge opp rundt settet, og i tillegg til trommer kan jeg da kjøre melodier mellom rytmiske ting. En tromme er en tromme, ikke sant, så det er fint å inkorporere toner og melodier. Jeg har også log drums, som jeg bruker mye. Det er også en solskinnshistorie – vi var i Halden og spilte, og da var det en fyr på konserten som tok et bilde av noen log drums jeg hadde. Et år senere sendte han meg en mail om at han hadde blitt inspirert til å lage log drums selv. Så kom han inn til Oslo, og jeg fikk den ene og kjøpte en til. Han hadde jo lagd dem på bakgrunn av at jeg spilte – det er veldig rørende og kult. De blir brukt på Bones. Jeg prøver å kjøpe en del ting som ikke er så vanlig å bruke, det er blitt et motto. Å finne ting som gir spesielle lyder, særlig i recording. 

Erland drar frem noe som ser ut som skjelettet på en drage, ikke fantasy-drage, men en sånn man tar med ut når det blåser godt. 

– Dette er for eksempel et stembart instrument som jeg fikk av Kenny Wollesen da vi gjorde et prosjekt i Istanbul. Han sa at han lagde dem, så jeg kunne få den ene, sier han.  

Erland begynner å veive dingsen rundt i rommet. Det virrer og hveser i lufta, Erland nynner på “Eye of The Tiger”, mens dingsen høres ut som Homer Simpson når han blir opphissa. 

– Jeg brukte den på introen på en Nils Petter Molvær-låt. Du kan spille den i time og gjøre patterns, du har venstrehånda fri. Med munnharpe må du jo bruke begge henda. 

Trigger utseendet på ting noe? Noe av grunnen til at vi har denne spalten er at trommeutstyr er visuelt. Har det en estetisk betydning?
– Det har jo det – når jeg har klokkene oppe, vet alle at det er jeg som spiller. Og hvis noen kopierer det blir det veldig tydelig – eller, det går nesten ikke an. 

Det er et stykke igjen til backlinefirmaer kan stille med en “Erland Dahlen-pakke”?
– Ja, eller, det handler jo om personlighet. Jeg syns det er kult å gå inn på et lokale og ikke vite hvem som er med i bandet, men så se oppsettet og si, ah, det er den eller den som spiller. Sånn som med Helge Nordbakken, når man ser felgene hans… jeg ville aldri kopiert det, oppsettet er Helges, og det er veldig tydelig. 

Men er det en tilfredsstillelse å se noen perkusjonsmoter spre seg?
– Ja, det er det. Jeg begynte å kjøpe gamle sett fra tredvetallet for ti-femten år siden, og det var kanskje ikke så vanlig å bruke det da. Noen hadde dem, men få brukte det aktivt. Det er litt morsomt å tenke, hva kan jeg prøve å bruke, i stedet for å se etter hva andre bruker. Men det er ofte tilfeldigheter. Hadde jeg ikke vært i den møbelbutikken i Montreal, hadde jeg ikke kjøpt de klokkene. Det skjer særlig på reiser, da er man på nye steder og kommer inn i kule musikksjapper hvor man finner ting som ikke eksisterer andre steder. I Italia fant jeg en butikk som bare lagde tamburiner, og som ikke har noen webside eller noe sånt. Sånne ting er selvsagt veldig fett. Så kommer alt det som er vanlige instrumenter, eller vanlig perkusjon, i tillegg. Jeg bruker også steeldrums, og jeg har handbells, disse her er spesielle… 

– De har veldig lang sustain. Jeg reiser ikke med dem, men de er fine til studioting. Da kan flere stå i rommet og spille i forskjellige mønstre. 

Erland tar frem en liten messing-aktig sak med tre små cymbaler fra reisekofferten sin. 

– Her har jeg en clapper som jeg ikke har sett noen andre steder, og som jeg har kjøpt på e-bay . 

Det låter nesten som sånne klappere man bruker i gnawa-musikk.
– Hvis du åpner den hører du messinglyden. Og her…. 

Han drar opp en klase meksikanske nøtter.

Der har du en svær rasle, ja.
– Den er fin til recording. Så er det sag, som jeg har spilt i mange år. Jeg har forskjellige modeller. 

Det har jeg lurt på – instrument-sag og sag-sag hva er forskjellen der?
– Jeg har den her, som heter Sandvikens Stradivarius, som jeg har reist veldig mye med. Jeg kjøpte den på Løkka, i en jernvarehandel. Da kostet den 1700 kroner, eller noe sånt. 

Fantastisk emblem, da – en naken pan-aktig skikkelse som spiller sag.
– Ja, det er flott. Den er bygd for å spille på. Men jeg har masse småsager også. Det er stort sett spillesager, men du kan også sage med dem. Trikset for å få lyd er å bue sagbladet i en “S”, jeg lærte det for femten år siden på youtube. Det er to bevegelser som er viktig. Du låser den nederst, på håndtaket, for eksempel mellom føttene eller knærne. Så må du ikke presse for hardt på bladet, du må ha et løst grep, også bøyer du det først én vei, før du helt på toppen, der du holder, bøyer bladet litt tilbake. Da er du i gang. (Erland spiller en vakker melodi). Denne har langt spenn, den går dypt og høyt. Jeg har en jeg reiser mer med, som er lysere i register. 

Går du lei av lyder etter hvert, eller er paletten så stor at det er alt til sitt bruk?
– Alt til sitt bruk, og jeg har også kjøpt mye som jeg ikke ser for meg at jeg får brukt, men så sniker det seg inn et prosjekt hvor noen etterspør noe som er rart. Sånn som denne her, har jeg for eksempel aldri sett noen ha… (Erland tar frem en rektangulær tre-dings som det er spent en stålfjær over) american percussion – jeg fant den på youtube, en fyr som lager instrumenter. Dette her er en ting som egentlig ikke finnes. Til filmmusikk kan det være veldig kult. Det er en litt halt lyd, men jeg har brukt den. Jo mer uvanlig ting, jo bedre i noen prosjekter – hvis du kan si at du er den eneste i Norge som har noe, er det en fordel. Det skjønner jeg jo, hvis det er en milliard andre plater som har det samme er det ikke like attraktivt. 

Du har mye studiojobber, føler du at det er din farge som etterspørres?
– Ja, heldigvis. Sånn er det nok for de fleste musikere som holder på en stund. Det er ikke sånn, vi trenger en trommis – hvem kan? Du spør den og den trommisen, fordi vedkommende låter sånn. Jeg tror det er mer vanlig nå enn før. Nå går de spesifikt på bassister eller gitarister som har tydelig stil, og det syns jeg er veldig kult. 

At man kan være en karakterskuespiller?
– Ja. Det er litt ålreit at man brukes fordi man driver med det man driver med. 

Nå kan mange trommeslagere kalles “melodiske”, men folk vil sikkert ofte bruke det om deg, siden du bruker masse med tydelig tonalitet. Har det alltid vært der?
– Det har nok utviklet seg på grunn av bandene jeg har spilt i. Man blir med, og lager et oppsett, og finner ut at det og det trengs. Så trigger det meg til å finne ting. Men jeg har alltid syntes det har vært gøy med trommeslagere som liker å eksperimentere. Jon Christensen og Paolo Vinaccia har her til lands pløyd litt mark for det. Jon brukte mye log drums med Sidsel (Endresen) på So I Write. Han brukte en sånn i mange år med henne. Men jeg har ikke sett ham bruke det så mye utenom det. Jeg så ham live i 1991, med Django Bates og Nils Petter, og jeg ble veldig fascinert. Det var et perkussivt oppsett, en conga som han spilte på med stikker, en vanlig basstromme… jeg tror han hadde hi hat, men ellers var det mye småcymbaler som hang i tau, det var jeg fascinert av. Jon tror jeg bare kjøpte ting tilfeldig, eller at han bare kom over ting. Jeg snakka med ham noen ganger om det. Jeg fant bare det, det låt fint vettu. 

Men Paolo var en stor inspirasjon også?
– Veldig, særlig på tidlig nittitallet. 

I hans verden var det jo everything AND the kitchen sink.
– Han brukte mye djember på den tiden, men også stekepanner. Han dro inn veldig mye rart, korps-basstromme foran vanlig basstromme… ting jeg ikke hadde sett før. 

Hvem var det som fikk deg til å snu deg etter trommene? Var det korps eller band?
– Det var fullt i korpset på trommer, så jeg fikk valthorn. Og band på si. Trommene satt på loftet, og jeg lærte meg selv etter plater. Jeg ble spurt om å spille i Midt-Telemark Storband da jeg gikk i første gym. Dirigenten hadde hørt meg spille trommer – det kom veldig brått på, men da jeg begynte å spille der var det seminar med Brazz Brothers, Egil Bop Johansen med to trommesett – som sekstenåring var det vanvittig. 

Hva slags musikk gikk det i ellers?
– Rock og pop, jeg hørte ikke så mye på jazz. Men vi spilte mye jazzrock, Quincy Jones-ting, og Count Basie-låter i storbandet. Det var først med Terje Rypdal og Audun Kleive at jeg egentlig fikk en vei inn i det universet. Audun er fra Skien og spilte mye rundt i området da jeg var 16-17. Da satt vi sild i tønne. Han spilte med alt av jazz og rock – Kari Bremnes og popting. Han var viktig for alle oss som er herfra og som spiller trommer, meg og Gard Nilssen, Wetle Holte fra Siljan og så videre. 

Blir man på en måte en slekt når man er fra et sted hvor det er en veldig markant musiker som man går litt i fotsporene til?
– Det er viktig. Du ser liksom at det går an, hvis du bor i en liten bygd og en person klarer det. I Ulefoss, 20 minutter utafor Skien, var det ingen musikere som hadde det som yrke der. Når Audun Kleive fra Skien kunne reise rundt i verden, plantet det tanken om at det faktisk går an – det er ikke umulig å ha det som levebrød. Det er viktig med sånne folk. Han er jo en inspirasjon for mange norske trommeslagere, ikke bare telemarkinger. 

Har du, Audun og Gard noe til felles musikalsk sett?
– Jeg veit ikke… det er kanskje litt felles at alle spiller innenfor flere leirer. Audun har spilt med Kari og Eidsvåg – samtidig som han har alt han har gjort innen jazzen. At det går an å spille rock og pop samtidig som man spiller impro-giger. Du har jo noen musikere som kun dyrker én retning, og det har jeg enorm respekt for – de blir sinnssykt gode på det, og sier nei til andre muligheter. For min del er det det motsatte som er gøy. Hadde jeg spilt i 10 like band, hadde jeg nok kjent på at jeg også gjorde de samme valgene selv. 

Madrugada er et band med mye svære lyder, mye atmosfære – og jeg tenker jo at det er noe som kler deg. Men hvordan har det å spille med dem utvida din estetikk?
– Da jeg dro over til Sound City for å gjøre Deep End-skiva var bandet litt i oppløsning, folk hadde soloprosjekter. Etter det ble jeg med live som fast hovedtrommeslager helt til Robert forlot oss. Så var det reunion i fjor, jubileumet til Industrial Silence men da var originaltrommeslageren, Jon Lauvland Pettersen, med og jeg spilte perkusjon. Da måtte jeg lage et univers der, med pauker og congas. Jeg var med fast fra 2005 til 2008 og spilte veldig mye, mange Europa-turneer. Det var massivt, vi gikk fra å være et stort band til å bli enda større, spille i Spektrum, på kort tid. Trommesettet var tradisjonelt, men store størrelser, 26 tommer basstrommer, to svære gulvtammer og gong – stor trommelyd var tanken. Mye av de låtene kledde tunge groover, masse tammer og så videre. Det var kjempegøy å dykke inn i den verdenen der. Men det var også snakk om tilfeldigheter – at  Robert Burås ringte, spurte om jeg ville ta en kaffe på Teddy’s og inviterte med meg over til LA.  

Vi går litt videre til trommekroken din.
– Det settet jeg har stående oppe nå, kjøpte jeg for to uker siden for 3000 kroner på ebay. Jeg kjenner ingen som har hørt om merket – Bollero, heter det. Jeg har brukt det i studio et par ganger de siste ukene. Ellers er alt det som står her litt av oppsettet jeg gjør på sologreiene. Du har et stativ med cymbells, som er miniatyrer av håndbjellene jeg viste deg i sted, og som man kan spille på med stikker. Jeg har også et oppsett som består av trommemaskiner fra Korg Volca Beats-serien, og alle er synkronisert sånn at det er enkelt å spille inn ting, å lage forskjellige patterns. Også har jeg forskjellige effektbokser som ting går igjennom. Det er et lite oppsett med forskjellige lyder i tillegg til det vanlige. På scenen bruker jeg også mye amper som jeg sender ut disse lydene til, sånn at ting kommer fra forskjellige steder på scenen, jeg har én forsterker til droneting og så videre. Det hjelper – det beste er jo om det er som å være på en konsert, at det ikke føles som en clinic, at jeg sitter og spiller trommesolo. Jeg prøver å tenke mest mulig vanlig konsert, selv om jeg er trommeslager. 

Sitter du ved dette oppsettet og prøver ut ting når du komponerer til skivene?
– Ja, jeg lager ting særlig på de elektroniske instrumentene. Jeg har noen synther også, Moog Grandmother, Mellotron… men ellers sitter jeg ved trommesettet og bruker den riggen, og det er der det kommer fra. 

Når var det du begynte å jobbe på den måten?
– Det var i forbindelse med den første plata som ble spilt inn i 2010/2011. Der brukte jeg også litt andre ting…jeg har noen elektriske apekatter liggende her… de er kjøpt fra Japan, de er litt vanskelige å få tak i. 

Ja, det er ikke mulig å få en anstendig elektrisk apekatt i Oslo lenger.
– Det begynner å bli tynt på ebay også, faktisk. Men de er fine å ta opp, og så pitche ned og holde på. 

Erland pakker ut to fornemme dukker av eskene sine, skrur på en av apekattene, og så en til. De spiller i forskjellige skeive taktarter. 

Det der endte jo opp med å høres ut som en veldig hipp trommis.
– Du kan spille Toto oppå dette her (han nynner på “Africa”). Også er det ikke helt metrisk, du må jenke deg til etter den. Det var noe jeg brukte mye på en eller to låter på den første plata. 

Men var det å sette alt dette i system noe du lekte deg fram til, eller fant du ut at du hadde lyst til å lage en soloplate?
– Jeg hadde et behov for å lage noe eget etter hvert som åra gikk. Også var jeg kanskje på en innspilling hvor jeg prøvde ut en idé som kanskje ikke kom igjennom der og da, og hvor jeg tenkte at jeg kanskje kunne gjøre selv i stedet. Det ble mer og mer tydelig at jeg kunne ta sånne ideer og sanke opp. Da jeg lagde den første plata, hadde jeg masse sånne ideer som jeg ikke hadde fått brukt. 

Du synger også på platene.
– Ja, jeg tok opp i det litt. I det første bandet jeg spilte i, The Q, var jeg vokalist og trommeslager. Jeg kaller meg ikke vokalist, men jeg har kora en del på plater. Det er mer en bakgrunnseffekt på soloplatene også, det skal være en del av bildet snarere enn å være vokal-vokal. Det er gjerne miksa litt lavt. Det er som regel sånn at den er i front, men jeg tenkte at på disse tingene kan vokalen ligge bak, og så kan trommer og alt det andre hoppe rett i fleisen. Strengeting kan ligge og lage farger, også kan trommene og perkusjonen stå mer fram. 

Det er veldig klangfulle landskap på platene dine – ellers for tiden føles det som at mye spilles inn tørrere. Hvordan forholder ditt spill seg til hva slags trommeestetikk som råder ellers?
– Jeg har kjøpt mange forskjellige trommesett etter hvert som musikken har utviklet seg. Det er litt av grunnen til at jeg har åtte-ni sett. 60-talls-Gretsch har en tydelig signatur som man knytter til jazz fra den tiden, jeg har et annet Gretsch som låter nyere. Jeg har eldre trommesett som kler mer åpen tuning… settene fra tredvetallet har sitt sound, de er nesten ikke dempa. Også har man sånn som Bollero, som har en tørrere, dødere lyd. (Han spiller en snerten fire flate for å vise) helt tørt. Det handler mye om trender. Jeg husker åttitallet med Kate Bush og Phil Collins og etter hvert Enya, svære trommelyder som lå dødt en stund og som kom tilbake for kanskje ti år siden. Wounded Rhymes–skiva til Lykke Li satte en voldsom fres i den typen trommelyder, føler jeg. Nå for tiden veksler det – jeg er på sessions hvor folk vil ha det helt tørt, muffla, ikke noe klang. Andre eksperimenterer med klangbilder og å gi trommene størrelse. 

Men finnes det noe sted for øyeblikket trommelyd-messig som man ikke hører?
– Kanskje drøye, sampla åttitallstrommer. Jeg har ikke støtt på det så mye i det siste som det var for ti år siden. Beck-skiva Sea Change, med James Gadson på trommer, er fremdeles toneangivende for hva slags trommelyd mange skal ha. “Paper Tiger”-låta… alle skulle ha den lyden, det var en stund den eneste man ble spurt om. Fortsatt er mange der, det er blitt en slags bibel for mange studioteknikere. Den kommer alltid til å være der. Men det er like mye med spillinga til James Gadson og Joey Waronker, som også spiller der. Det er ikke bare trommelyden. Det er skummelt også, for folk kan jo bli sånn å ja, du har hørt på Sea Change… 

Man kan jo bli jævlig stressa av tilfellene hvor noe blir allment vedtatt som smakfullt. Da blir det jo også nødvendigvis lyden av veldig mye som er døllt, og det er lett å føle på en motstand.
– Jaja.

Man kan bli vrang, og for eksempel få lyst til å høre noe hip musikk med Spin Doctors-skarp.
– Ja, den boiiink-skarpen der er kanskje helt utafor. Den vil folk sjelden ha. Det er mer at folk sier eksplisitt at de ikke vil ha den, og hvis det er en antydning til tone i skarpen er det negativt. 

Men tror du det kan komme tilbake? Eller er det noen ting man bare har gjort seg ferdig med?
– Jim Keltner, som alltid har vært en stilskaper, har hatt det på noen ting. Han spiller på alt mulig, men jeg har hørt antydninger til poing i skarpen på noen ting han har gjort, med Ry Cooder og sånn. Ikke Spin Doctors-soundet akkurat, men det er en mye åpnere stemming, og litt trasha lyd i skarpen. Det er fett, men det er avhengig av at andre er med på det i låta. Hvis den stikker seg ut, blir det negativt. Til syvende og sist – er det kult spelt, kommer man unna det. Og når noen stusser, er det ikke bare trommene heller som gjør det. 

Mitt inntrykk er at mange musikere har en veldig bred smakspalett. Men det er allikevel noen typer perkusjon og cymbaler man ikke ser like ofte. Splasher og chinaer…
– Jeg skal ikke nevne navn, men jeg vet om produsenter som forbyr de to cymbalene. Nå ser jeg flere av de yngre har begynt å bruke det igjen, at de tar med splasher. 

Ja, du kan vel merke at en del band og musikere plukker med seg “forbudt” nittitalls-estetikk tilbake. I et band som Pom Poko i Norge kan man jo for eksempel få øye på noen tråder til numetal.
– Ja… du kan også høre sånne klikk i basstrommer noen steder, sånne oljeskinn. Jeg sliter med det, det må jeg bare innrømme. Men hvis det er i en kul kontekst, funker det jo. Splash kan man jo høre på gammal Police med Stewart Copeland. Da låter det kult, og det var vel han som gjorde splashen kjent… jeg har ikke lappen på den historikken, men jeg vet ikke om noen som inkorporerte splashen i groovene før ham. 

Var han svær for deg også?
– Ja, enorm. Han var en av de viktigste. 

Det er få trommeslagere som trommeslagere selv trekker fram like mye som ham. Hva er det som gjør at Copeland stikker seg ut som inspirasjon?
– Jeg har aldri møtt en trommis som ikke liker Copeland. Han går mest igjen i flest sjangere. Metal-trommiser liker ham, veldig mange jazztrommeslagere elsker ham. Det er noe med snapen og beatet fra den tiden, med reggae-inspirerte groover hvor man flyttet basstrommer til andre markeringer enn én og tre, måtene han kunne brekke over, bruke octabans. Og han fikk et eget sound på det. Det er tidløst. Det var midt i den tiden da jeg begynte å bli veldig fascinert av trommer at Police var på sitt heiteste. Det var en enorm inspirasjon. 

Leste du trommemagasiner, Modern Drummer og sånn?
– Ja, jeg gjorde det – jeg hadde ikke abonnement, for det hadde jeg ikke råd til, men jeg kjøpte på kiosken. Det var før internett, så det var der man fikk informasjonen. Det var transkripsjoner av groover og patterns så man kunne finne ut hvordan de egentlig var, intervjuer…

Sånne blader er utrolig fascinerende musikkjournalistiske universer. Om man leste Beat eller NMH eller Rolling Stone, kan man si at det var preget av én form for smakspolitikk og visse sjangere som dominerte. Men i et instrumentblad forflytter man seg på tvers av sjangere på en litt annen måte – via musikere i ulike sjangere som betyr noe for en instrumentkultur. Det er ikke nødvendigvis bedre, men det er annerledes – og ganske eklektisk.
– Ja, helt klart.  

Var det noe du oppdaga der?
– Mange navn, som jeg ikke kjente til… Vinnie Colaiuta hørte jeg om gjennom Modern Drummer før han begynte med Sting og sånn. Og etter hvert kjente man flere og flere navn igjen på platene man kjøpte. Det var svært da Jon Christensen var på forsiden. Vi visste at han var stor, men å få “The Norwegian Master”, stort bilde på forsiden av Modern Drummer Worldwide magazine…

Har du lest det intervjuet i nyere tid?
– Jeg har originalutgaven i boden. Det som var gøy, er at Modern Drummer ofte er “I used a 14 hi hat on that record… and a 22 ride… or no, wait, i had a different set up on that song”, mens Jon var sånn, “nei, jeg har noen cymbaler som det har grodd mose på, og jeg speller på det”. Ned på jorda, han skrelte vekk alt. 

Men det føles som at han er villig til å snakke mer i korta om inspirasjoner og trommeslagere han liker i det intervjuet enn i mange norske intervjuer, hvor mystikeren er hakket tydeligere.
– Ja, absolutt. 

Det forrige albumet ditt heter Clocks, dette heter Bones – hva ligger i titlene?
– Den første het Rolling Bomber, og det er oppkalt etter et trommesett som jeg kjøpte av Roger Turner, en engelsk frijazztrommeslager jeg kom i snakk med i kjelleren på Hornaas. Han samler, og skulle spille på no greier i Norge. Han sa at han var på jakt etter vintage-ting og lurte på om det var noe i sjappa. Jeg overhørte det, og kom i snakk. Så sa jeg at jeg var på jakt etter Rolling Bomber, og det hadde han, men det kom ikke på tale. Vi utveksla mail og jeg sa at hvis han skulle selge det, måtte han gjerne gi beskjed. Noen uker etter mailet han meg, da hadde han tenkt på det. Jeg dro over til London og hentet det. Det var i 2009, og da albumet ble spilt inn etter der igjen ble det naturlig å kalle skiva det. Blossom Bells er oppkalt etter de klokkene, et spesielt merke. Etter det har det ikke hatt så stor betydning. Bones var en arbeidstittel, og du vet hvordan det er med de titlene, det blir vanskelig å frigjøre seg. Jeg kom ikke på noe bedre, og til slutt spurte Andreas Meland om vi ikke bare kunne kalle det det. Kort og greit. 

Man kan jo tenke på perkusjon og sånn av bein .
– Det er nok en undertone av det, jeg hadde med en varebil med perk og trommer i studio, tonnevis med stæsj… Skrot var også en arbeidstittel. Duoen med Geir Sundstøl heter Strenger og Skrot, der spiller vi låter fra begges katalog. Kjenner du til Martin Holmes? Han var turnéleder for Madrugada i 2008, den avsluttende turneen, og da var jeg i ferd med å bli percoholic. Jeg kom i nightlineren i Tyskland med steeldrums og greier som måtte inn i bussen. Martin bare rista på huet da jeg kom inn med stæsjet i en trang buss, og etter det kalte han meg for skrotnissen. I og med at Geir er blitt kalt “strengenes herre” i mange år og vi har flirt av det, ble jeg skrotnissen i den duoen. Det er ikke utenkelig at det kommer en plate med det navnet. 

Apropos nisser – det er jo snart jul, og du spiller med mye bjeller…
– Ja , jeg må passe meg der, haha! Musikken jeg lager har heldigvis aldri blitt assosiert med jul selv om jeg bruker mye klokker. Jeg har ikke hatt så mange forespørsler om julespilling heller, så det har vært minimalt.

Du kunne lagd en juleplate da?
– Hehe, det kunne kanskje blitt innbringende økonomisk hvis det blei populært. Men foreløpig er det ingen planer om det!

Det er fascinerende, jeg har ikke tenkt på hvordan det er å være en bjellete trommeslager før.
– Det er ikke i alle sammenhenger jeg bruker masse klokker. Jeg har tre stykker hengende over alltid, men noen ganger bruker jeg dem bare på noen få steder. Det er ikke vits i å tvinge det inn over alt. Hvis ideen er å spille Neil Young-trommer, liksom. 

Har du noen klokkemusikk-favoritter?
– Ikke egentlig. Jeg tar gjerne imot tips. Det var litt derfor jeg ble fascinert, for jeg skjønte at bandene og artistene jeg jobba med syntes det var et kult element, og de backa det. Det ga mersmak. Når man først begynner å henge opp masse klokker er det litt shaky, syns bare jeg det er kult? Men så går årene, og man bruker det på flere forskjellige måter, kjører det gjennom effekter, lager landskapslyder… det er ikke bare én løsning på det. Det er evig utforskning. Drivkraften bak soloplatene er å prøve å ikke lage den samme. Det er nye instrumenter på alle også. Jeg skulle bare lage én, men nå er det blitt fire. Det var ikke planen. 

Det er ikke så ofte man jobber alene som trommeslager.
– Nei, og det var jo resultatet av at jeg har spilt på mange prosjekter med masse musikere. Å få bestemme selv, ikke minst i miks, er mye av tiltrekningskraften. Jeg trives mest med å være en del av et band. Det er hyggeligere å reise når du er en gjeng. 

Erland i studio under innspillingen av Bones. 

Hvor er den nyeste plata gjort?
– Den er gjort med Bjarne Stensli, akkurat som den forrige. Før det var det Johnny Skalleberg, og den første var i det gamle øvingslokalet mitt i Bernt Ankers gate. 

Men du gjør en del sessions her også?
– Ja, folk kommer hit og tar meg opp. Det har litt med økonomi å gjøre, det kan være lettere enn å flytte mitt utstyr dit og bruke tid på det. Og det låter bra i dette rommet også. I tillegg er det nyttig, for jeg har alt stæsjet mitt her, så da slipper man en situasjon hvor vi kommer på noe man skulle gjort, men eventuelt må hente utstyr. Jeg har også gjort noen overdubs til Bones her. Da var det snakk om at vi fikk opptakene fra studio, også hørte jeg ting som manglet. 

Har du gjort demoer når du går i studio?
– Ingenting. Jeg har ti skisser på et ark, med toneart og kanskje noen melodier. Også har jeg spilt inn noen små ting på telefonen, bare som en trygghetsalarm. Men jeg har ikke hatt noen demoer eller andre konkrete ting, for ting blir til i studio, og de blir helt annerledes. Man kan ikke være forutintatt. Det har vært skummelt og spennende samtidig. Men så lenge man jobber med bra folk i studio, så går det an. Det er gøy å kaste litt ball med teknikere, samarbeide om lydting. Oppriggen er en vanvittig prosess. Det tar én dag å sette opp. Det er trommesett, en stasjon med perkusjon, en stasjon med keyboards og en med trommemaskiner. Når alt er oppe, går jeg mellom de. Bones er spilt inn på fire dager, og da løper jeg mellom ting. Bjarne og Kim Lillestøl jobba på skift, sånn at jeg kunne kjøre fra 10 til 20 hver dag. Når du havner inn i bobla har du ikke lyst til å stoppe, det gjelder å få så mye inn som mulig. 

Hvor lang mikseprosess er det?
– Det er Jens Petter Nilsen og Halvard Wennersberg Hagen fra Xploding Plastix, som mikser i Hønefoss. Jens sender over miksforslag, også svarer jeg om jeg vil at han skal gjøre noe. Det funker veldig bra, og han er åpen for å ikke låse miksen med en gang. Det er ikke sånn at vi går inn og mikser en låt ferdig, én miks kan gå over flere dager med justeringer. Også hører jeg på ting med litt forskjellige høyttalere for å gjøre meg opp en mening. Det er veldig deilig å ikke være til stede. Det første miksforslaget er alltid overraskende – du hører noe som er rart og noe som er tøft, og du kan ta stilling, heller enn å sitte i baksetet og justere kontinuerlig. Det er mange som ikke vil ha det, musikere som sitter og prikker mikseren på skulderen – det tar tre ganger så lang tid. Og det er veldig gøy å få noe tilbake som du ikke hadde ventet. 

Trikset i studio er kanskje å ha med seg noen ideer, men være villig til å la dem sitte i baksetet når noe nytt skjer.
– Det kan være slitsomt med referanser – det er mer som leiesoldat, når man er i studio på en session og blir bombardert med en bunke med referanse-cder som ligger i kontrollrommet og venter. Gjerne referanser som ikke har noe som helst med musikken å gjøre. Det kan være mer villedende enn noe annet – kan vi ikke bare finne et sound her, oss? Det har med trygghet å gjøre. Noen har hørt en plate som er fin og ønsker å gjenskape det. Men det sier seg selv at det ikke blir sånn – og det er ikke noe poeng heller. 

Støter du mye på det?
– Av og til. Og en låt her og der kan være kult, “hør på denne”, også tuner du inn på noe. Men om det blir for mye, mister man fokus. Det er det samme med for mange tilbakemeldinger, overanalysering. De beste produsentene klarer å ta tak om det går i feil retning, men klarer samtidig å sørge for at ting får stake ut sin egen kurs, og få sin egen fremdrift.

Erland Dahlens Bones kan kjøpes her, han spilte i Bergen i går og kan til neste år høres solo i Trondheim på Dokkhuset den 26. februar og, bank i bordet, på Blå i Oslo 6. mars.

Det chimer nu til julefest: Hva har bjeller med saken å gjøre?

Ja, hva HAR disse hersens bjellene med saken å gjøre? Og hvorfor kan vi få julestemning av å til og med høre bjelleaktige lyder? Vi tok en prat med Ole Torstein Hovig (OTH), en musiker og gryende spillmusikk-komponist, om temaet.

– Jeg så på The Mandalorian, og når Baby Yoda ser noen egg som han vil spise, kom det en lys bjellesynth – låta heter “Snacks” på Spotify. Da fikk jeg julestemning. Hvorfor får jeg julestemning av lyse synther som svever på den måten? Jeg kom fram til at det er frekvensområdet som deles med chimes og bjeller. Julemusikk er ikke på en måte ikke julemusikk uten bjeller, og veldig mye annen musikk gir meg julestemning hvis den høres ut som bjeller. 

Det finnes mange slags julestemning. Skjermdump fra The Mandalorian. 

Har du noen eksempler?
– Ja, Todd Rundgren har en låt som heter “All the children sing” med et lyst lag av chimes. Men den har barnekor i tillegg, som også er en slags julemusikkparameter. Det er flere andre – Ryuichi Sakamoto har en låt som heter “Merry Christmas mr. Lawrence” har de samme DX7-aktige lyse bjellene. 

Er Yamaha DX7 en utpreget julete synth?
– Ja, ikke alene – på en låt som “Last Christmas” bruker de Juno også. Åttitalls-synthene, måten de er blitt skrudd og spilt på er i det hele tatt julete. Jeg kommer i hvert fall i stemning av det. På soundtracket til Hjemme Alene bruker også en DX7, det er en del rare kombinasjoner av syntetiske og orkestrale lyder på det soundtracket. 

Har du tenkt noe på årsakene til at bjeller er så tett forbundet med julemusikk?
– Litt av grunnen må være religiøs, at det er blitt brukt i messer og sånn, også har det blitt en slags universell trope om jul. Det som er interessant er at lyden av bjeller er blitt tett assosiert med magi i lydlegging av dataspill. Bjeller er det man bruker om man skal symbolisere noe magisk. Jeg har aldri hørt så mye bjeller som i spillet Hearthstone, for eksempel. 

Ellers i året går musikken ofte videre – vi liker i hvert fall å se for oss det. Trender kommer, trender henruller. Men så, i desember, er vi en del av en musikalsk syklus som gjentar seg hvert år og som liksom beveger seg litt annerledes gjennom tiden.
– Det er interessant. På Mariah Careys låt hadde de sampling, cleane opptak av bjeller. Hos Wham hadde de sikkert lyst til å ha kvaliteten fra bjeller, så så brukte de en splitter ny synth på å lage noe som lignet. Og Phil Spector brukte i sin tid den teknologien de hadde da, samtidig som han brukte de samme tropene. Når man hele tiden har noen normer, ikke-verbale avtaler om at visse ting skal være en del av julemusikken, så vil jo det estetiske ligne på hverandre selv om teknologien og en del av uttrykkene endrer seg. 

Det er egentlig rart det ikke er skrevet mer om akkurat det. Det skrives mye om at julemusikk er fælt, men litt mindre om at det er som å havne i en weird postmoderne drømmetilstand der Händel og Wham flyr veggimellom én gang i året.
– Ja, det er sant. Neste steg blir vel at julemusikken blir AI-generert til slutt. Det tror jeg kan bli ganske vellykket, nettopp fordi man har såpass tydelige parametere. Sånn jeg har forstått er kunstig intelligens mye bedre på å tolke klangfarge, og brukes jo allerede i utstrakt grad i innspillinger. Det er vanskeligere å tolke melodier og så videre. Men her snakker vi jo om  tradisjonsmusikk og standarder. Hvis rammene rundt er satt, vil det kanskje være lettere å lage masse julemusikk. 

Jørgen Sissyfus Skjulstad er på saken! 

Egelands åtte flotte: Hør på bjellens muntre klang

Vi kan ikke ha bjellefokus uten å sveipe innom den såkalt spirituelle jazzen – på mange måter en slags snål fetter av julemusikken, muligens? I forkant av julenummeret var dette også en oppfordring som kom fra en av våre lesere, Martin Bjørnersen, som ønsket seg en “rangert liste over topp ti mest utilsikta julete bruk av sleigh bells i spiritual jazz mellom 1967 og 1974.” Den er ikke rangert, og den er ikke ti i tallet, men vi spurte en av våre bidragsytere, platesamler, DJ og bartender Jørgen Sørgaard Egeland, om å komme med en liste over sine favoritter. Det er tid for en ny runde med Egelands Åtte Flotte!

Art Ensemble of Chicago – “Chi-Congo”
Chi-Congo (Decca 1972)
Frijazzerne i Art Ensemble of Chicago er muligens litt på siden av det folk tenker på som spiritual jazz, men jeg synes de kvalifiserer likevel med de flagrende gevantene og panafrikanismen de adopterte på slutten av sekstitallet. Her tømmer de rett og slett rasleposen ut over en hel plateside.

Sonny Sharrock – “Black Woman”
Black Woman (Vortex 1970)
Vokalen til Sharrocks kone Linda nærmer seg til tider tungetale her. Kanskje det er derfor det låter som en slags outrert gospellåt i mine ører.

The Pyramids – “My Africa”
King of Kings (Pyramid Records 1974)
Idris Ackamoor og hans The Pyramids holder koken ennå og ga ut en ypperlig plate på Strut i år. Deres andre album King of Kings er min favoritt i katalogen og sistekuttet “My Africa” «ticks all the boxes». 

Compost – “Bwaata”
Take Off Your Body (Columbia 1972)
Mesteparten av denne LP-en er relativt streit jazzfunk, men tredjesporet “Bwaata”, med sin messing om fred og kjærlighet, er åndelig føde med Michelin-stjerne. Flott vibrafonspill fra Jack DeJohnette også!

John Coltrane – “Jupiter”
Interstellar Space (Impulse! 1967/1974)
Denne duoplaten med Rashied Ali er sterk kost selv for den ivrigste Coltrane-entusiast, men bruker man litt tid på den får man mye igjen. Jeg kom på den sent i prosessen, men den har gått nonstop i øregangene mine de siste par dagene og jeg tror det blir en ny juletradisjon.

Johnny Dyani – “Magwaza”
Witchdoctor’s Son (SteepleChase 1978)
Dette er en relativt ny favoritt for min del. Det danske plateselskapet SteepleChase er kanskje mest kjent for utgivelser med hardboppere som Dexter Gordon og Jackie McLean, men årets samleplate i Soul Jazz Records’ ypperlige Spiritual Jazz-serie vitner om at det er betydelig mer å hente i katalogen.

Yusuf Lateef – “Bellow Yellow Bell”
The Gentle Giant (Atlantic 1971)
Et underlig, nesten malplassert, spor på et album fylt med tidstypisk souljazz og fusion. Lateefs scatting grenser til det parodiske, men holder seg akkurat innenfor.

Pharoah Sanders – “Prince of Peace”
Izipho Zam (My Gifts) (Strata-East 1973)
Jeg kunne nok plukket en låt fra hvilken som helst av Sanders’ syttitallsplater, men denne vinner. Her er det full on bjelleklang og Rudolf fra første stund!

 

Alene i studio: Skam, sorg, surr og surrealisme i Paul McCartneys solomusikk

Vi tenkte på det tidligere i år, hva vil dette året gjøre med Paul McCartney? Én ting er at han for guds skyld måtte sørge for å ikke bli smittet, for årsmytologene i oss ante at 2020 lette etter store skalper. En annen ting var at situasjonen fort kunne ende opp med å (førtids)pensjonere ham som livemusiker – noe som kanskje var i kjømda uansett, men som allikevel var vrient å helt finne seg i. Hva annet skal han ta seg til? Vel, det er nettopp dét. Kanskje Paul rett og slett kunne gjøre det han kanskje liker aller best her i livet, og som han gjør når ting butter – barrikadere seg i studio, og finne trygghet i leken. Lockdown? Vi snakker om en kar som overlevde Beatleviruset og ekstremt skjerpede karanteneregler på sekstitallet. McCartney har vært alene før. Det ender i grunnen alltid opp sånn – evig smilende, men livet hans kan på mange måter fortelles gjennom menneskene han mister på veien, og de ulike musikalske måtene han bearbeider det på. 

1. “Great Day – Home Recording”
I år kom McCartney-reutgivelseskjøret seg fram til Flaming Pie, som ble gitt ut i 1997. Denne perioden har ennå til gode å bli anerkjent som en interessant McCartney-periode, men selv om han bare er oppført med to album med nytt materiale under eget navn skjedde det mye på nittitallet. I 1995 ble Anthology rullet ut, og for den generasjonen The Beatles-fans som jeg tilhører, er det det soleklart nærmeste vi noensinne vil komme å eksistere på samme tid som bandet. Nye lyttere var med på å oppdage tre dobbeltskiver uhørt Beatlesmusikk for første gang de årene. 

Enda mer virkningsfullt var TV-dokumentaren, som gikk på NRK lørdager i advent og i romjulen 1995, og som definerte (og renvasket) Beatles-historien mer virkningsfullt enn det noen stakkars uautoriserte biografer, historikere og journalister noen sinne kunne håpe på. Jeg har venner hvor det å kunne sitere ulike replikker fra denne serien er like selvfølgelig som å nynne soloen på “I’m only sleeping”, og i det stadig mer rikholdige Beatles-podcastuniverset er det åpenbart at det er ganske vanlig, der folk til stadighet drysser ut ordrette sitater. 

Det må ha vært en stor personlig triumf for Paul, som brukte fire år på prosjektet. Samtidig var han en figur som sto lagelig til for hogg, og deler av det pretensiøse og overpresterende ved Maccas personlighet kommer tydelig frem i serien. Det går for eksempel en nokså klar linje fra den barbeinte kryssingen av Abbey Road til alle valgene av interessante locations når han gjør intervjuer. Jeg kan – såvidt – forsvare leirbålet han på et tidspunkt sitter ved, det kommuniserer et eller annet om at dette var en person som søkte trygghet og glede i hjemlige sysler etter Beatlemaniaen, men hvorfor i alle dager er han plutselig kaptein på en elvebåt?

Paul var pute på nittitallet, den i all hovedsak lennonistiske britpopen var en skarp og syrlig kontrast til måten han fremsto på: han skrev orkesterverk, grunnla en musikkskole og ble adlet samtidig som han sjølkanoniserte hardt. Selv om man i dag kan synes at Flaming Pie ble urettferdig eller lemfeldig behandlet, var mye av det helt på sin plass der og da, det er viktig å huske. 

Så får det heller være en positiv overraskelse å bli sneket med inn kjøkkeninngangen i 2020, og i tillegg til nylytting på vakre låter som “Calico Skies”, “Heaven on a Sunday” og “Souvenir” høre hjemmeopptakene som dukker opp på arkiv-utgaven av albumet, hvor folk sysler rundt i bakgrunnen mens Paul og Linda, med dempet og vakker stemme, synger og plystrer seg gjennom “Great Day”. Et sublimt opptak, som høres ut som virkeligheten den pastorale klassikeren Ram fantaserer om, som også minner oss om at Linda var syk på dette tidspunktet, at Flaming Pie ikke bare var et forsøk på å spille på Beatlesnostalgien Anthology hadde strenget opp, men å ufarliggjøre tidens gang ved å lage et album som er breddfullt av nostalgi og voksen, sepiafarget tilfredshet over at høsten er kommet. Mange vil knytte McCartney, særlig i soloårene, til en ukuelig, noen ganger naiv og andre ganger sukkersøt optimisme og tro på kjærligheten. Men det er opplagt at han også ofte dikter av savn og desperasjon. 

2. “Palo Verde”
Linda var syk, Linda var døende, men hun var med ham i studio, både på Flaming Pie, og på Fireman-plata Rushes, som McCartney-makker Youth har beskrevet som et requiem, og hvor hun visstnok er over alt, i form av både perkusjon og spoken word. Rushes er ikke noe glemt mesterverk, men det er til tider vakkert, preget av Pauls åpne musikalitet og prøvende strengeplukking. Det starter sterkt med prologen “Watercolour Guitars” som går over i “Palo Verde” hvor vi hører linjer fra tre haikudikt som Linda leser opp, hvor hun blant annet beskriver å ri på hest i Arizonas hete, the adrenaline rushes through you, og hvor Paul langt inni miksen synger en virkelig erkemaccask linje, let me love you always, slipp meg inn. Det var etter hvert en dårlig skjult hemmelighet at McCartney sto bak Fireman-navnet, men musikkverden var fremdeles fysisk nok til at det gikk an for ham å gjemme sorgbehandlingen in plain sight, og den dag i dag har den bisarre webcasten Paul var med på rundt slippet, hvor han står og spiller ambient-improgitar i finlandshette og noe som ser ut som en gul flosshatt, kun 1500 views på youtube. 

Rushes er en typisk McCartney-utgivelse, både på grunn av maskespillet og på måten trygghetssøken og eksperimenttrang i studio liksom går hånd i hånd hele veien. Det er også passende, siden en av de distinkte sære McCartney-sidene som blomstret videre i partnerskapet med Linda var den tøysete surrealismen. Er det en viktig forskjell på ordene eksperimentell og eksperimenterende? I så fall demonstrerer Paul den i store deler av solokarrieren sin – han kalles liksom aldri det første, men han er åpenbart ofte det siste. Den hørbare gleden av å spille inn musikk har i grunnen aldri sviktet ham, selv på overveldende svake album. Da de begynte å kunne gjøre hva som helst i Abbey Road, jobbet han gjerne alene, med ventende teknikere, kanskje litt kjeks, en kopp te og noe å røyke på, og tøyet sikkert den daværende grensen for hva som var et akseptabelt antall tagninger langt. 

3. “Maybe I’m Amazed”
Studiotekniker Geoff Emerick har påpekt at de fire medlemmene går vekk fra studioet i Abbey Road på platas cover. Tittelen er ikke en hyllest, men et tegn på kreativ utmattelse, Studio 2 hadde vært et fristed, men også et isolat, overalt ellers levde de i en unormal verden. Til Emericks tolkning kan man legge til at én av dem åpenbart har tenkt seg tilbake – han som satte igjen skoa sine. Ingen av dem er fylt tredve år ennå, men du kan ane noe karakteristisk gråstenk ved tinningen til Ringo, og de fyldige helskjeggene og trøtte minene til John og George får dem til å se gamle ut.

Det har alltid vært mye prat om hår når det kommer til The Beatles, og det er i grunnen fortjent. Det spruter jo liksom skjegg og barter og manker ut av trynene deres, som om hårsekkene og studioproduksjonen lever i hundeår mens alt annet går sakte. Paul er glattbarbert når bildene tas, men han er midt i mellom de to formidable skjeggene han har hatt i sitt liv, det første ser vi på tak-konserten i januar (John og George: pre-helskjegg, Ringo: lengre hår, pre-neckbeard), det andre er det han har rundt tiårsskiftet, hvor han sitter mutters alene i studio og forsøker å pusle sammen livet sitt, med Linda som makker og muse, opptak som ble utgitt som McCartney. I dag kan man unne det steine indieskvalderet plata inneholder å bli lyttet til på egne premisser, men igjen er det greit å huske at det for mange må plateslippet, med tilhørende kunngjøring av at The Beatles var ferdige, ha fremstått som en ganske forferdelig bråstopp, en fornærmelse som i grunnen bare ble verre av at McCartney på platas nest siste spor demonstrerte at han fremdeles nærmest kunne trylle frem lyden av sitt gamle band på egen hånd. 

4. «Besame Mucho»
Fremdeles har bare første bind av Beatles-historiker Mark Lewisohns storverk All these years kommet ut, og boka slutter tidlig, ved utgivelsen av bandets første album, Please Please Me. Det virker som en øvelse for spesielt interesserte, men jeg er ikke sikker på om det stemmer. Tvert imot er dette kanskje bøkene for de som ikke er stupforelsket i Beatleshistorien. Lewisohn får til noe sjeldent. Gjennom et gedigent og kritisk kildearbeid, som har pågått gjennom tiår, klarer han å løse opp en av musikkhistoriens mektigste og mest faststivnede mytologier (om sekstitallet gjorde The Beatles til halvguder og de neste to tiårene fikk dem ned på jorda igjen, meldte nittitallet dem inn i kongehuset), børste vekk kjente anekdoter og vedtatte sannheter, til han finner et høyoppløselig, rikt bilde som fremdeles finnes bevart under. Første bind av All these years er det soleklart grundigste som er skrevet om de tidlige årene til The Beatles, og det er skrevet på en måte som gjør at du til tider glemmer at det i det hele tatt er snakk om tidenes mest kjente band. Det er en oppvekstroman, full av smerte, liv og ikke minst en deilig følelse av ungdommelig stillstand som tidligere versjoner av historien hopper bukk over i sitt forsøk på å skrive en fortelling om oppdrift og om hvordan akkurat disse fire menneskene hele tiden var på vei mot the toppermost of the poppermost. 

Jeg kunne nevnt tonnevis av eksempler, Pete Best og den driftige bohem-mora hans, hvordan samarbeidet med George Martin faktisk startet eller portrettet av med tiden underskattede Brian Epstein. Det er en bok som inspirerer til å gå dypere og å dikte videre. At John Lennon kunne være en real drittsekk er for eksempel kjent stoff, men det å få en følelse av hva slags type han var som tenåring kjennes likevel nytt, det tidlig utviklete mannebarnet, voldsom og impulsstyrt, som gjorde både jevnaldrende og voksne utrygge, men folk også forelsket seg i, å ja, hodestups, ikke bare jentene han var direkte fæl mot, jeg snakker også om tiltrekningskraften på jevnaldrende og yngre gutter, beundrere som følte at de blomstret i oppmerksomheten fra ham. 

5. “Two of Us”
Både John og Paul opplevde å få bakken under føttene revet vekk da de mistet mødrene sine. Og Paul, den yngste og bedende i forholdet deres, gjennomgikk det først. Det var et sted han hadde vært, som Lennon ikke kjente til, som endret balansen mellom dem og ga rom for et annerledes forhold. Det er lett å se for seg ungdommen, dratt i alle retninger, Pauls sjalu blikk på partneren mens han bader glupsk i andre menneskers beundring, enten kjærester, publikum, Klaus Voorman, Jürgen Vollmer, Astrid Kircherr, Brian Epstein eller Stu Sutcliffe. Én ting er det kunstneriske, men hvor i dette venneforholdet finnes likevekten? Kanskje finnes den i rørete samtaler og besvergelser dypt i nettene til det gryr av dag – ingen, ingen skjønner det vi har gått igjennom. 

6. “Dear Friend” / “How do you Sleep?”
Gamle vennskap kan bli svært vanskelige, vanskelige på en såpass annerledes måte enn forhold eller familie at de fortjener sine egne diskusjoner og sine egne sanger. Paul har et helt drøss av dem, selvsagt. Hør for eksempel på hjerteskjærende “Dear Friend” fra Wild Life, spilt inn rundt samme tid som John fikk med seg George i studio og gjorde nidvisen “How do you Sleep?”. De første versene er en nakent sunget torch song, piano med noe av den samme sødmefylte møllkuleduften som “Your mother should know” og som fra mellomspillet og ut svulmer ut i James Bond-aktige strykere og blås, påfallende lavt mikset. Var han usikker på arrangementet? Det gjør nesten vondt å tenke på hva slags klønete musikalsk telegram dette kan ha hørtes ut som, om John faktisk hørte nøye på side 2 av Wild Life noen gang. 

Det er fælt når kjæresteforhold ryker. Men kjæresterollen har, i hvert fall innenfor monogame samlivsformer, en snedig egenskap. Det er en rolle med en egen forståelse av intimitet, fortrolighet og samarbeid som fylles av én person av gangen, og skulle det ryke, er det fryktelig vondt, men du kan, som det heter, finne en ny. 

Det er en mager trøst, men det er mer utydelig når vennskap forvitrer. Det føles nesten tabubelagt – kjærlighetssorg for et vennskap kan bli der, som en brøk du aldri klarte å løse, men du kan liksom ikke ta fri fra jobben på grunn av det – det er lirket inn et eller annet sted i mellomrommet, der vi ikke har sosiale spilleregler. Du kan alltids si at folk får nye venner, men de vil ikke nødvendigvis fylle det samme rommet – et nytt vennskap kan ofte føles mer som et nytt luftlag personen kan puste i, mer armslag en eller annen vei. De tetter ikke gamle hull, ofte er det de som øker avstanden til det gamle, de gjenoppfinner deg gradvis, fortiden glipper. Hva skjedde med deg? er gamle venners urkrangel.  

6. “The Long and Winding Road”
Jeg har lett, men klarer ikke å finne hvor jeg leste at “The long and winding road” er en konkret beskrivelse forkledd som (eller til forveksling lik) en metafor og at den handler om gåturen fra Paul til John da de var yngre. Det skal få lov til å stemme i denne teksten. Låta er skrevet på samme dag som “Let it Be” og handler om vanskene bandet gikk igjennom på den tiden. Det er vanskelig å se for seg at disse linjene var rettet til noen annen figur i livet hans: Many times I’ve been alone / And many times I’ve cried / Anyway, you’ll never know / The many ways I’ve tried, sunget under sagnomsust selsomme sessions, der han forgjeves forsøkte å blåse liv i glørne ved hjelp av gamle låter og nye, desperate ideer. 

I Revolution in the Head, den andre boken om bandet som folk som ikke egentlig er spesielt fabofile kan finne på å like, vier Ian MacDonald mye plass til “The Long and Winding Road”, som kjernen i historien om den skjødesløse Phil Spector-produserte utgaven av Let it Be. MacDonald går langt i å frikjenne Spector, som ifølge ham må ha hatt sin fulle hyre med å sminke det som i utgangspunktet låter som en demo: In particular, it features some atrocious bass-playing by Lennon, prodding clumsily around as if uncertain of the harmonies and making many comical mistakes (…) certainly McCartney’s improvisatory bass playing on his partner’s tracks often contrasts with the careful lines created for his own material. Yet McCartney left no technical blemish on any Beatles tracks, whoever wrote them. By comparison, Lennon’s crude bass playing, though largely accidental, amounts to sabotage when presented as finished work.” At McCartney ikke blir kalt inn for å legge på en ny basslinje når albumet ferdigstilles for utgivelse blir for MacDonald selve kroneksemplet på hvor likeglad og destruktiv Lennons omgang med bandets ettermæle var. Samtidig ender den skrøpelige forfatningen låta ble gitt ut i opp med å bevise kildematerialets storhet – en av de vakreste låtene, og tekstene, McCartney skrev. På den nedstrippede utgaven på Let it Be…naked er det lettere å høre basslinja og vanskeligere å være helt enig med bildet MacDonald maler. Den inneholder noen småpussige valg her og der, og i likhet med resten av innspillingen høres den ikke helt ferdig ut – men mest av alt låter det som om Lennon gjør seg sånn passe flid på en låt han garantert visste var en god en. Om noe er det Spectors arrangement, som McCartney ble fly forbanna av, som får bassen til å låte som et skjørt fundament for resten. 

I 1975 var Wings et virkelig bra liveband med den fremdeles nokså ferske monsterhiten Band on the Run i ryggsekken og McCartney bestemte seg for å endelig innlemme fire Beatles-låter i settet: “Lady Madonna”, “Blackbird” “Yesterday” og “The Long and Winding Road”, alle skrevet av McCartney alene. 

Valget av “The Long and Winding Road” fremfor låter som “Hey Jude” eller “Let it Be”, for å nevne noen helt åpenbare alternativer, stikker seg litt ut. Var det et ønske om å “ta låta tilbake” etter den forsmedelige måten den ble gitt ut på? Var han simpelthen spesielt fornøyd med den? Det kan jo hende. Eller skal vi legge noe i at han, midt i et tiår preget av skyttergravskrig på plater og i intervjuer med gamle venner – og særlig han – setter seg ned ved flygelet i svære konsertsaler og synger linjene Don’t keep me waiting here… lead me to your door med dyp overbevisning? 

Det var året John Lennon spilte sin siste offentlige konsert. Rundt juletider ringte det på døren i leiligheten til Yoko og ham i Dakota-bygningen. Paret ble litt skremt – det var vanligvis ingen som kom seg inn i bygningen og ringte på døra. De fikk en venn som var på besøk til å gå og se hvem det var. Da han kom til døra hørte han noen synge “We wish you a merry christmas” utenfor. Der sto Paul og Linda, som ble invitert inn på det som blir beskrevet som et euforisk, barnlig gjensyn. I april neste år sto Paul der igjen, de så en episode av Saturday Night Live sammen hvor Lorne Michaels – en venn av Paul – tilfeldigvis tilbød 3000 dollar for en Beatles-reunion. Paret lekte med tanken om å stikke ned til NBC, men det ble ikke noe av. Dagen etter kom Paul på nytt på døren, til langt kjøligere mottagelse – det ble det siste møtet deres. 

“That was a period when Paul just kept turning up at our door with a guitar. I would let him in, but finally I said to him, “Please call before you come over. It’s not 1956, and turning up at the door isn’t the same any more. You know, just give me a ring.” That upset him, but I didn’t mean it badly” 

7. “Waterfalls”

And I need love, yeah I need love
Like a second needs an hour
Like a raindrop needs a shower
Every minute of the day
And it wouldn’t be the same
If you ever should decide to go away

8. “Something”
Dette er også John: “Paul was one of the most innovative bass players … half of the stuff going on now is directly ripped off from his Beatles period (…) he’s an egomaniac about everything else, but his bass playing he was always a bit coy about.” Uttalelsen er pur Lennon, et kompliment pakket inn i en slengbemerkning eller omvendt, det høres ut som noe en gammel venn sier. Og McCartney var sjenert når det kom til bass-spillet sitt, i et intervju med magasinet Bass Player fra 1995 forteller han hvordan han følte det var en oppgave som ble lempet på ham, hvordan han fremdeles ikke egentlig har stor teknisk kjennskap med instrumentet, men også hvordan han etter hvert fant sin frihet gjennom det. 

The Beatles stjal som ravner fra alt de hørte rundt seg, og de la aldri skjul på hvor de fikk det fra. McCartney har helt fra starten av pekt på bassisten i Motown, som han senere fant ut stort sett betydde James Jamerson, som den fremste inspirasjonskilden. Det er en forbindelseslinje som i noen tilfeller nesten er blitt litt overforklart. Du finner fraser her og der som minner, og slektskapet i måten McCartney finner ut av sin egen form for poprock-walking bass (“Nowhere Man”, “Lovely Rita”) er tydelig nok. Samtidig er Pauls basspill på Beatlesplatene ofte en helt egen dialekt. Som om han simpelthen henter en lisens han hører hos Jamerson og bruker den til å gjøre seg til medkomponist av låtene Lennon og Harrison kommer med. Det er påfallende hvor mange av hans mest ikoniske basslinjer er på de to andres musikk. På et tidspunkt hvor han var drit lei av sin gamle venn (det var han i og for seg i store deler av etterkrigstiden) sa George Harrison at han ville foretrukket en bassist som Willie Weeks, som holdt seg mer in the pocket, på sin nest mest kjente komposisjon, “Something” (“Here Comes The Sun” er ikke bare Harrisons mest kjente – ifølge telleverket på Spotify er det den soleklart mest populære låta i Beatles-katalogen nå for tiden). 

I månedsskiftet juli og august 1968 spilte bandet inn “Hey Jude”, og da ble det full borgerkrig etter at McCartney satte foten ned for Harrisons ønske om å besvare vokallinjene med det som sikkert ville vært både smektende og gjennomtenkte gitarlicks. Et år senere jobbet de med “Something”, og her kommer Macca og den hersens Rickenbackeren hans, og gjør akkurat det samme, bare mer, bassen slynger seg rundt i låta, hemskt frampå, som en lubben, grasiøs ballerina. Det er forståelig at det kan bli ugrei stemning på arbeidsplassen. Harrisons problem er at det låter helt makeløst, og det høres virkelig ut som bassisten har skjønt akkurat hva han synger om og at han elsker låta, hvilket selvsagt stemmer på en prikk. Hør bare på klippene av de isolerte vokalsporene på “Something”, hvor McCartney kommer inn på koringer etter hvert og synger dritten ut av det, og hvordan han med plettfri, leken falsett dobler Harrisons gitarsolo. Det er ekte kjærlighet, det er også litt mye, han klarer liksom ikke å komme seg ut av de musikalske intimsfærene til utslitte bandkamerater, stormer mot dem i stedet, en begeistret hund som ikke helt skjønner sin egen vekt.  

Det er få ting mennesker kan kjenne en beskere skam over enn å prøve for hardt, å si for mye, å være for mye i sårbare situasjoner. Ubetenksomt intens oppførsel kan plage oss i tiår etterpå. Hver gang jeg leser McCartney forsøke å finne mening i kranglene og egen oppførsel i disse siste årene av bandets levetid får jeg en følelse at tvekampen mellom etterpåklok selvbevissthet og stolthet fremdeles er i gang. Og siden vi vet at stoltheten hans er på størrelse med et himmellegeme, sier det muligens noe om omfanget av skammen. 

9. “Here Today”
Hele verden har vel til tider vært enige om at Paul kan bli litt mye. De britiske tabloidene kalte ham Fab Macca Wacky Thumbs Aloft, det var en følelse av noe grunt der, og av at det emosjonelle festningsverket han hadde startet å bygge på sekstitallet, ved å alltid være blid, alltid på giversiden, alltid med et blunk eller en tommel eller et utstudert peppy svar, aldri ville trenges igjennom. Og hva lå der på innsiden, egentlig? Lesningen av McCartney kunne etter hvert minne om ryktene om at gullet i Fort Knox ikke var der lenger, at denne skikkelsen brukte sine utvilsomt formidable evner til å beskytte et tomt hvelv. Tomt er også blikket hans når pressen omringer ham i London, utenfor studioet AIR i Oxford Street, dagen etter drapet på Lennon, han har vært i studio for å høre på mikser, ville ikke sitte hjemme, svarene kommer på autopilot før han avslutter med it’s a drag, isn’t it. I dag forstår mange denne reaksjonen, at den er et resultat av sjokk, men også helt i tråd med McCartneys aversjon mot å snakke om døden, enten det er hans mor, far eller hans beste venn. Men i desember 1980, etter et år hvor McCartney hadde blitt arrestert for besittelse av marihuana i Japan og tråkket på én og annen PR-messig landmine, virket det som et vi har ham nå-øyeblikk. Verden var i sjokk og sorg, og dette var ikke ordene de trengte, “A drag” isn’t how the world will see it, bemerket nyhetsankeret på ITN tørt. Men det var ordene han hadde der og da. Sånn har det forblitt, Pauls sorg er ordknapp. 38 år senere deltok han i demonstrasjoner i New York for strengere våpenlovgivning, og etter å ha gitt noen korte uforpliktende svar til CNNs reporter sa han simpelthen one of my best friends was killed in gun violence right around here. 

10. “Momma Miss America”
McCartneys virke som bass-original tar på mange måter slutt med The Beatles. Det finnes fint spill i resten av katalogen hans, men det mister et kreativt gir. Øyeblikkene med dyp historiefortelling, evnen til å krype langt inn og definere låter som “Being for the benefit of mister kite” eller “Come Together” dukker ikke opp lenger. Han har ikke vært bassist, han har vært multiinstrumentalist med tre-fire-fem distinkte stemmeidentiteter som midtpunkt. Kunne det vært annerledes? Jeg kan ikke skrive om Paul i NTT uten å nevne det nydelige spørsmålstegnet man finner i telegrammet Jimi Hendrix sendte ham, om at gitaristen skulle i studio med Miles Davis og Tony Williams, og lurte på om Paul ville være med på bass. Det var såvidt jeg vet aldri noe som nådde ham, han var visst på ferie. Det er ikke lett å se for seg at de faktisk kunne dannet band eller lagd en hel skive sammen. Men hvem vet, altså – og om det hadde skjedd, kan det godt hende at ting hadde vært annerledes. Kanskje er Paul aldri blitt spurt om å være bassist noen sinne etter den henvendelsen. Kanskje ville han blitt stolt hvis han ble spurt. Kanskje dette er muligheten din. 

11. “Hey Hey”
Jazzopplysning 1 (fusion): På Pipes of Peace tuller han rundt med Stanley Clarke, av alle tenkelige bassister. Fint nok det, men tenk om han hadde invitert James Jamerson i studioet, i årene der Jamersons karriere smuldret opp og Paul uansett koste seg like mye på gitar, trommer og piano.
Jazzopplysning 2 (vanlig): Han eier publishingrettighetene til “Autumn Leaves”

12. “Summer’s day song”
McCartney II ble gjenutgitt sommeren 2011, og det er den skiva jeg kan huske at jeg hørte på hele den sensommeren og høsten. Det finnes kanskje en kunstferdig distanse i mye annet Paul har gjort – men på låter som “One of these days” og “Waterfalls” opplever jeg ham som hudløs, i likhet med resten av albumet er det ikke “ferdig” musikk, det er lyden av en person som virkelig ikke vet hvor han er: One Of These Days / When My Feet Are On The Ground / I’m Gonna Look Around And See / See What’s Right, See What’s There / And Breathe Fresh Air, Ever After”. Paul spilte inn denne plata for seg selv, i dobbelt forstand – etter sigende var det noe han ønsket å ha i bilen, men som ble en soloutgivelse da noen han kjente spurte om han skulle gi det ut. Sånne ting er en perfekt ramme for talentet hans, egentlig – han er ikke noen studiotrollmann, så virkemidlene er enkle. Men fliden, og talentet, og nesen for et vakkert øyeblikk, er stor. “Summer’s day song” er en låt som jeg har lest er blitt avskrevet en rekke steder som en platthet, en liten øvelse han gjør seg på koringer og keyboard etter å ha hørt et stykke klassisk musikk: I had heard a piece of music that I liked, which was a very classical sounding piece. So, that day, when I went into the studio, I thought it would be a nice change if I tried something, sort of, classical. Hvor erke-Paulsk er ikke det utsagnet. Og – selv om han aldri vil bli sett på som en stor musikalsk poet – hvor full av trøst og forsoning er ikke denne miniatyrteksten: “Someone’s sleeping /Through a bad dream /Tomorrow it will be over / For the world will soon be waking / To a summer’s day”

13. Bill Brewster presents McCartney’s Left
Tenk om han hadde godtatt sin egen surrealistiske side, som Bill Brewster for eksempel presenterte på en legendarisk Soundcloud-mixtape.

Oddball Macca har alltid vært der, men noen ganger har opphavspersonen selv virket ute av stand til å presentere det i noe annet enn selvbevisst outrerte settinger – det var kanskje der The Beatles var en nyttig ramme, som ikke bare la begrensninger på ham gjennom kollegenes kvalitetskontroll, men som også gav ham noe å kjempe mot. Når han er på egenhånd gjøres det ofte merkelige valg, i flere retninger – de fleste som er blitt glad i Wings/McCartney har avfunnet seg med at det alltid finnes noe som er litt forferdelig på alle plater. Samtidig har reissue-serien til stadighet avslørt at han lot vågalt gull bli igjen i skuffen. McCartney II er det mest åpenbare eksempelet, hvor utelatte låter som “Check my machine” og i særdeleshet “My Secret Friend” er mye av årsaken til at den er blitt rehabilitert. Også det i utgangspunktet ujevne Pipes of Peace var en åpenbaring når det ble gjenutgitt. Outtaket “It’s not on” høres ut som gammal Ween, for fasan! Og gudene vet hva det kunne blitt av tremolo-mystikken i “Simple as that” om han hadde fullført den. Det er en tradisjon han har holdt i hevd, du kan høre den på måten “Où Est Le Soleil” gjemmer seg helt bakerst i den litt oppblåste Flowers in the Dirt, og hvor de ofte overlegne og mer rufsete Elvis Costello-demoene forble i skuffen i flere tiår. Den strekker seg opp til Memory Almost Full fra 2000-tallet, der innspillingens klart mest bemerkelsesverdige kutt, “222”, ligger helt på slutten av bonusplata. Da Flaming Pie ble gjenutgitt, røpte den at han hadde spilt inn, og gjemt vekk, den nydelige låta “Love come tumbling down”. Hvem gjør sånn?

Kanskje en person som er uendelig sikker på sine egne evner, men som er så avhengig av kjærlighet fra folk rundt seg at han føler seg nødt til å ramme inn sine særere tilbøyeligheter på en teatralsk, eller blunkende måte, ofte med et element av maskespill. Som da han, uten å si det høyt, ga ut kultklassikeren Thrillington, en instrumental light orchestra-versjon av hele Ram-albumet under pseudonymet Percy “Thrills” Thrillington.  

Tenk om han hadde valgt å gjøre én verdensomspennende turné hvor sentrum på kartet var eksentrikeren, konseptualisten, studioeremitten og ikke balladesangeren og rockeren. Hvor han lot det trofaste og litt crusty rockeproffbandet ble hjemme og erstattet det med en skikkelig killer gjeng, stryk og blås og tablas og kanskje Thundercat eller Bill Laswell eller Pino på bass og Joe Walsh pluss et purungt supertalent på gitar og en trommis eller to (ett jazz/studiomonster og Ringo i maske?), kanskje Youth på edb, siden det er jul er jeg såpass sjåvinistisk at jeg inkluderer hele Skadedyr og Røysum Ensemble i orkesteret, de kunne vært flere hundre stykker der oppe, i rare kostymer… Thrillington-orkesteret kunne varmet opp…han kunne kalt det Magical Mystery Tour og fått alle som kom til å love at de ble veganere.

14. “Jenny Wren”
Problemet i dag er åpenbart at stemmen ikke helt hadde holdt, mer og mer lener den seg på noen av verdens mest kjente låter, snarere enn å blåse liv i dem. En av de gode grunnene han har til å gi ut ny musikk, er å synge materiale vi ikke assosierer med røsten han hadde. Når det stemmer, som det gjør på “Jenny Wren” fra det man kan kalle McCartney 2,5-albumet Chaos and creation in the backyard, hvor han spilte så godt som alt mens Nigel Godrich produserte, er det forbløffende. Men siden den gang er også stemmen blitt svakere, han har mistet det avsindige Little Richard-whoopet og den tandre, lyse tenoren. Den aldrende Paul-stemmen er såpass annerledes at den egentlig er et nytt plagg, og selv om det ikke er den beste sangstemmen han har hatt, er det den beste historie-stemmen. Han høres sårere ut, og tillater seg å være det også, når han snakker om John, om George, om Linda og om moren sin. Hvor mye kledde det ikke det gamle anekdotematerialet å bli fremført på et pipete trampeorgel som minner om at den som snakker ikke kommer til å være her for evig?  

15. “Deep Deep Feeling”
McCartney III er ute i dag, med terningkast 3 på coveret og yatsy i firere i pressen. Den skal få lov til å vokse litt, men så langt føles kritikken rettferdig. Det er kanskje litt mye se der rocker beste-Macca, og man sitter med en nagende følelse av at det finnes en haug med outtakes som kanskje ikke ser dagens lys før neste pandemi (og la oss håpe det blir en stund til). Det åtte og et halvt minutt lange sporet “Deep Deep Feeling” stikker seg ut – der er det noe nytt, en musikalsk nøtt han ikke helt har knekt ennå, og som kanskje kan holde ham travel noen år til. Ellers er det kanskje som ventet – ikke et av årets album, mer enn noe annet en kjærkommen hendelse, noe å sjekke ut en overskyet lørdag formiddag uten noe særlig annet å gjøre. Kanskje den vokser på oss. Men signalet føles allikevel sterkt, også med 2020 som relieff: En av verdens største nålevende musikere, ser fremdeles på det å skape ny musikk, god eller dårlig, rar eller søtladen, som det eneste ingen kan ta fra ham. Og om han høres skuffende hverdagslig ut her og der, er det kanskje passende – for akkurat den moralen tilhører ikke popens halvguder, den tilhører vanlige, sårbare menneskedyr. 

 

Juledoomens hellige gral

Mange ser ut til å være enig i at Sondre Bratlands Rosa fra Betlehem er tidenes sterkeste juleplate, det er i alle fall musikk som gir ekstra mening for mange. Blogghalvdel Vinger fant igjen dette bildet fra sent lille julaften 2014, tatt foran det gamle skatollet i barndomshjemmet, ikledd Hadelandsbusserull  og og Omega Genève, med sine foreldres originalkopi av CD-en utgitt på Kirkelig Kulturverksted. Det gir en egen aura å lytte til den faktisk samme platen i det faktisk samme rommet hver gang, det blir en ekstra anledning til ikke bare fordype seg i musikken, men også i sin egen historie og hvordan utviklingen går. Store ord, men musikken frembringer dem. I år skal jeg lytte ekstra godt, siden begge foreldrene mine nå er borte, og bare rommet består. Men jeg tror det blir fint. Les forøvrig Eirik Kydland og Håvard Nyhus’ artikkel om Bratland og innspillingen her, først publisert i magasinet ENO og senere utvidet i Vingers hefte Julefortellinger for Gyldendal, (bestill det på biblioteket for tekster om og av Tor Åge Bringsværd, Chirag Patel, Johan Harstad og Ingrid Espelid Hovig m.fl) – det er god lesning om viktig musikk, med en helt spesiell skapelseshistorie. Litt som han karen vi også markerer i denne høytiden.

Ingenting kan låte like magisk som akkurat denne CD-platen, men se gjerne også liveopptaket fra mange år senere, innspilt i Jakobskirken i Oslo.

Vinger på Hadeland, 23.12 2014 kl 2345

Nederst i sokken: Juledoom i utvalg

Et stadig tilbakevendende tema oppunder høytiden er ting som er jul selv om de ikke eksplisitt er det. Musikken slipper ikke unna – nylig kunne du for eksempel lese en fin tekst om julemusikk som ikke strengt tatt er julemusikk av Nils Anker i D2 – og vi tenkte vi skulle føye til litt her på tampen. Begrepet Juledoom ble popularisert i forbindelse med nevnte ENO-sak om Sondre Bratlands mesterverk. Det er et koselig grøss av gjenkjennelse ved det begrepet – musikken som står til den tunge Desember-stemningen, som lesser på med alvor og atmosfære. Hvor går man videre etter Rosa? Vi har samlet et knippe låter og album som ikke er julemusikk i utgangspunktet – men som står til denne stemningen.

Trygve Seim – “Sorrows” og “Ulrikas Dans” fra Different Rivers
ECM har aldri vært noe eksplisitt julelabel (det finnes unntak – hør Carla Bleys nydelige Carla’s Christmas Carols, for eksempel), hvem vet hva Manfred egentlig syns om jula (noen i Norge vet garantert – gi lyd!). Det er lett å se for seg at det kunne vært annerledes – selskapet har jo gitt ut hauger av kontemplativ, kirkelig musikk som kunne blitt samlet i en verdig, dempet Weinacht-dobbeltplateinnpakning. Og hva med Art Ensemble of Chicago? Deres fargerike, sjelfulle jeg kan ikke tro det er ECM-univers kunne lett inneholdt en juleplate. Det snør på Bugges piano – men det kunne det vitterlig gjort på flygelet til Keith også. Sånn ble det ikke. 

Men vinteren føles som ECMs årstid, monokrom og lyddempet, med tunge steg og tanker. Trygve Seims debut på selskapet, Different Rivers, er et vinteralbum. På åpningssporet “Sorrows” hører vi (ifølge tilgjengelig informasjon på internett) en kvintett – tuba, valthorn, saksofon, bassklarinett og Arve Henriksen på trompet og sang. Det er som noe som kunne tonesatt en Roy Andersson-film, eller kanskje de er det Frelsesarmeen-orkesteret spiller i en rar drøm du hadde. En perfekt åpning på et album som kanskje mister litt fasongen uti der – men den hutrende nerven er virkelig med over i låt nummer to, “Ulrikas Dans”, der ensemblet vokser, låtteften kanskje er enda hvassere og trommene spiller med så lette håndledd og tær at de umulig kan ha satt avtrykk i snøen som ligger på bakken etter åpningssporet. 

Mercury Rev – “Endlessly” fra Deserter’s Songs
Når jeg blir spurt om hvilken julesang jeg syns er aller finest, er det fristende å svare “Deilig er Jorden” og la det bli med det. En gang i tiden ville jeg nok kvittert med “Mitt hjerte alltid vanker”, men problemet til den låta er nesten at den er litt for vakker, i den grad at den ofte blir klisjé som utnyttes av det myrraindustrielle komplekset. For hvert år som går er det som om “Have yourself a merry little Christmas” bare blir tristere og tristere – håpet om å make the yuletide gay og alt det der virker bare mer og mer sprukket, snøen er smeltet, det er virkelig bar jul, den passer godt i 2020. Det er ikke enkelt å velge, men kanskje svaret rett og slett er den enkleste og mest åpenbare av dem alle sammen? “Glade Jul” er en helsikkes låt, med en flott tilblivelseshistorie om julaften 1818, orgelet som var ødelagt og presten Joseph Mohr som inviterte Frans Xaver Gruber til å ta med seg gitaren og sette toner til teksten hans. Det er jul som faen, det, og låta har beholdt slitestyrken, den finnes i alle varianter som tenkes kan, fra lødig kor til Nat King Cole, men det skal vi la ligge her og nå og i stedet for høre på en låt der den har en cameo-opptreden. 

Da Deserter’s Songs av Mercury Rev kom på slutten av nittitallet føltes det som et millenniums-album – et navn noen gjerne brukte om bredspektrede, postmoderne programerklæringer det kom en del av på den tiden. Året etter kom The Soft Bulletin av Flaming Lips, spilt inn i samme studio (Tarbox) av samme produsent (det tidligere Mercury Rev-medlemmet Dave Fridmann). De to bandene hadde det til felles at det ikke egentlig lå i kortene at de plutselig skulle oppleve en karriere-höydare på slutten av nittitallet. Men sånn ble det, og de gjorde det med album som føles som at de har noe til felles – en skrudd, instrumental storhet, med strykere og kor fra en forgangen tid. Der plata til Flaming Lips har et såkalt fremoverlent preg av retrofuturisme og science fiction, er det noe fattigfornemt og gammalt over Deserter’s Songs. Og helt fra strykernes skimmer i starten av åpningslåta “Holes” minner den meg om jula – det var en førjulstid, for det som begynner å føles som svært lenge tiden, hvor hiten “Goddess on a Highway” ble spilt en god del på norsk radio, jeg hørte den til og med på en varemesse på Sjølyst, husker jeg. Syngende sager, malmfulle trompeter, virkelige og uvirkelige strykere (en av Fridmanns store innsikter på disse platene var at midi-strykere, gjerne litt ustemt, føles mer som ekte vare enn ekte vare gjør) – det er få album jeg vet om som omfavner det litt utslitte begrepet cinematisk mer helhjertet. Perfekt for kveldsturer i en blasst opplyst, nysnødd Frognerpark med våte sko og discman i frakkelommen. 

“Endlessly” er albumets tredje låt og kan allerede fra starten, med den sveipende melodien fremført på (tror jeg) sag og sopran samtidig, minne om Disney-jul. Etter to vers skjer det noe – plutselig skrider en kjent melodi frem, som et skip i natten mens mellotron-harpe drysses over den.  Er det meningen at vi skal tenke at låta skjer rundt juletider? Teksten handler om koret som bruser i vårt indre, så kanskje, kanskje ikke. Effekten er unheimlich, et møte med noe kjent i en uventet sammenheng. Julemusikk holdes ofte separat fra all annen musikk – det er kanskje best slik, da vet vi også hvor lenge hvert år vi må holde ut med faenskapen. Når den dukker opp i andre sammenhenger, som i Joni Mitchells “River”, føles det nesten som en påminner om at julen er en del av hverdagen til folk – det er tross alt jul minst like mange dager i året som dagene der det er fiskepinner til middag. 

Ulver – “For the love of God” fra Blood Inside
På denne plata finnes det et spor som heter “Christmas”, og det kunne godt vært det som endte opp på denne lista – åpningen, med synthstryk og endeløse, forsiktige kaskader av bjeller i alle slags størrelser minner forsåvidt ikke så rent lite om ting vi kan høre på solospor hos ukas Raslepose-gjest, Erland Dahlen.

Men “For the love of God” føles som nøkkelsporet på et album hvor nettene er uendelig lange og morgenlyset er nådeløst. Innen 2005, da Blood Inside kom ut, var ikke Ulvers trang til hamskifte noe nytt – det hadde det ikke vært på mange år. Man så hvordan  det distinkte alvoret, bramfritt og pretensiøst, kunne anta mange former uten å miste identiteten sin. Men det som kanskje føltes nytt, var måten de glupsk ga seg noe som minnet om klassisk poplåtskrivning i kast og måten det føltes som at Kristoffer Rygg slapp noen siste hemninger som vokalist. Den klare, dystre stemmen hans hadde alltid vært der i bandets musikk – men på en låt som “For the love of God” når denne søkenen etter en særegen kunstpopidentitet et nytt nivå i refrenget, der Ryggs vokaltepper høres ut som en forskrudd fetter av Beach Boys. Skjønt, forskrudd mellomste bror er kanskje nærmere sannheten – gjennom hele Blood Inside kan man ane tjukk inspirasjonen fra beach boy Dennis Wilsons storslagne referanseverk Pacific Ocean Blue. Hør for eksempel vokalproduksjonen når det drar seg til på “Thoughts of You” eller de vanvittige støtene som dukker opp et godt stykke uti Wilsons “Time” og sammenlign med arrangementet på Ulvers “Christmas”. Begge plater anbefales forøvrig i de kommende ukene.    

Helga Myhr – “Du skal ikke døren stenge” fra Natten veller seg ut
Når vi skal oppsummere 2020, det bra og det dårlige, skal vi også huske at dette skjedde ved nedstengningen i mars, bibliotek, skoler, kulturinstitusjoner, kirker og hjelpetilbud for folk som trenger det mest stengte ned over natta, og folk gikk rundt i Oslo uten å vite hvor de kunne søke ly og varme. Følelsen av nærhet på hverandre øker når alle snakker om, tenker på og føler på det samme, sånn som det var på vårparten, men stemmer drukner også i blandakoret. 

Du skal ikke døren stenge for den fattige som trenger, søker efter brød.

Så vil Gud det samme gjøre, stenge sine nådens døre for din sjel når du er død.

Helga Myhrs Natten veller seg ut (2019) står allerede fjellstøtt blant norsk musikks aller største juledoom-klassikere, det er en stor, liten plate som kun vil vokse i ry etter hvert som flere og flere hører Myhrs sang og spill. Et av mange høydepunkter er “Du skal ikke døren stenge”, som i år også har en naturlig plass på Håp, en Bugge Wesseltoft-initiert utgivelse som inneholder to cd’er med musikk fra en lang rekke NTT-favoritter og en fotobok om flyktningeleirene Moria og Pikpa. Overskuddet går til Kitrinos Healthcare og Lesvos Solidarity, og den er vel utsolgt hvert sekund. 

Mye av Natten veller seg ut består kun av solo hardingfele og sang, spilt inn av Audun Strype og produsert av Tuva Syvertsen på Valdres folkemuseum, og dette nærbildet er også mer enn nok. På “Du skal ikke døren stenge” dobler imidlertid Myhr seg selv, noen ganger synkront slik at det låter som chorus-aktig dobbeltracking vi kjenner fra andre musikkstiler, andre ganger mer ute av fase, som om du ser på en dobbelteksponering. Det er kanskje ikke vits i å påstå at denne metoden har noe konkret med det tekstlige innholdet å gjøre – men det ender opp med å låte spøkelsesaktig, som en beskjed du uten tvil gjør klokt i å lytte etter. En nydelig konsertopplevelse med Helga Myhr under årets avvikling av musikkens dag (!) på Blå, der hun spilte et par timer før Jan Bøhler, demonstrerte at låta er minst like fin og uvirkelig klimprende når hun gjør den helt uten overdubs. Men jeg liker allikevel hvordan den, der den kommer tidlig i albumet, liksom skjerper lytteren – beskjeden om at noe sånt kan finne sted i dette universet, gjør kanskje at vi betrakter resten med litt andre øyne. Sånn kan kanskje hele Natten veller seg ut i gang i blant være en lytteropplevelse som avmagnetiserer ørene, og bidrar til å gjøre alt det andre vi hører på nytt.  

Triakel – “Innan Gryningen” fra Vintervisor
Vet dere hva Sverige hadde i år 2000? En millenniums-salme. Den er utrolig nok svært vakker også. Teksten “Innan Gryningen” ble skrevet i 1999 av poeten, journalisten og forfatteren Ylva Eggehorn, og senere samme år ble den tonesatt av Benny Andersson. Det var ikke lett. Eggehorn ble ringt av Kyrkans Hus i Uppsala og spurt om oppdraget, hun kjente på skepsisen, men også lysten til å prøve. Først så hun for seg en tekst om de store linjene, tidens henrulling og menneskedyrets korte liv, hun ble mer og mer filosofisk før hun til slutt kom på at det gikk an å skrive om selve bursdagsbarnet i stedet – en tekst som ikke sluttet med det store og det glupe, men med et bilde, av sangen til den udøpte svarttrosten, som ikke kjenner landegrenser, og som synger for hvem som helst. 

Kom närmare. Bli kvar hos mig
Det mörknar
Och kanske ljusnar det på nytt igen
Ditt liv ska bära mig. Jag hör en koltrast
Som sjunger timmen innan gryningen

Det var en vanskelig tekst å skrive, Eggehorn var trøtt, hun sov mye og var hun heldig fikk hun til et vers om dagen. Men det førte fram, til slutt satt hun med noe helt spesielt, en sorts trosbekjennelse, sint, sart og sørgmodig: 

Du är den sång om livet som jag glömde
Den sanning jag förrådde dag för dag
Jag svek mig själv: den spegel
Som jag gömde
Bär dina bråddjup, dina anletsdrag

Etter at hun så seg ferdig med teksten, ble hun bedt om å skrive litt til, og igjen satt det langt inne. Inspirasjonen kom til slutt, fra flyktningkrisen på Balkan:

Du är ett barn som ligger på ett jordgolv
Du fryser om vi inte griper in
Du rör vid kroppar, hatar orättvisor
Du bjuder älskande på moget vin

Du stiger ut ur alla tomma gravar
Du är en vind som säger: det blir vår
Du kommer som en flykting över bergen
Du följer oss dit ingen annan når

Da hun ble spurt om hvem hun kunne tenke seg som komponist, foreslo Eggehorn Benny Andersson. ABBA-komponisten nølte han også, han hadde ikke skrevet salmer før, og han hadde ikke skrevet musikk til ferdig tekst noen gang. I fire måneder strevde han, før han til slutt sa at han kanskje måtte gi opp. Poetens hjerte sank, men hun foreslo at han i stedet kunne sende over et stykke musikk, også kunne hun prøve å skrive en tekst til det. Dagen etter ringte det, en lykkelig Andersson kauket i luren, og fortalte at han hadde kommet på en polska han hadde syslet med, og som han hadde skrevet om: Den sitter som en smekk.

Andersson foreslo Emma Härdelin som sanger på originalinnspillingen. Hun synger som en fiolin, sa han. I studio, når de kom til verset med jordgulvet, bøyde Benny seg over mot poeten og hvisket, Ylva, det her er braaaa. 

Kanskje er versjonen Härdelin gjorde med trioen sin, Triakel, enda vakrere. Trøorgel, fele og sang, behersket og alvorlig i starten. Et vanvittig gåsehudøyeblikk inntreffer på starten av andre vers, hvor orgelet setter inn bassen og fela starter å klo seg gjennom melodien mens Härdelin øker intensiteten i stemmen, ruller på r-ene. Det her er vanvittig bra. 

Hele teksten kan leses her. Vi avslutter årets julespesial med en gjendiktning til norsk ved bartender Peter Vollset – og ønsker med dette alle våre lesere en riktig god jul!

Så kom du da til sist, du var en fremmed
En myte som jeg kun har hørt snakk om
Så mange hadde malt seg bilder av deg
Men det var bakom bildene du kom

Vi trodde at du var til bruk og bytte
vi malte deg på flagget til vår hær
Vi bygget katedraler høyt til himmelen
men det er lavt der du er virkelig nær

Du er et barn som ligger på et jordgulv
Du fryser langt der borte fra vår favn
Du elsker kroppens varme og du gråter
over urettferd gjort i ditt navn

Du stiger ut av av alle tomme graver
Du er en vind som sier det blir vår
Du kommer som en flyktning over berget
Du følger oss dit ingen annen når

Du er en sang om livet som jeg glemte
En sannhet som jeg sviktet dag for dag
Jeg svek meg selv, det speilet som jeg gjemte
bar dine bloddråper og åndedrag

Kom nærmere, bli her hos meg, det mørkner
men kanskje mørket skal fordrives her
Det håpet bærer meg, jeg hører svarttrost
Den synger ut at morgenen er nær

***