NTT: Bare Jazz er jazz

God fredag, god helg, god jul og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform! Som vanlig ser vi frem til å bringe ny musikk til sultne ører – samme hva slags forviklinger virkeligheten måtte ha å by på. Som lovet i forrige nummer vier vi en del plass til stengingen av Bare Jazz denne uken. Det er mye å skrive om – stedet har en rik historie, stengningen har en opplagt symbolsk betydning, det er åpne spørsmål om hva som skjer videre – men vi starter på det mest naturlige stedet, som er å snakke med Bodil Niska, i tillegg til å høre med noen andre som jobber med salg og produksjon av norske jazzplater om veien videre.

Det skjer musikk rundt i landet – blogghalvdel Vinger er jo faktisk på turné med Trondheim Jazzorkester (vi håper på reisebrev i neste ukes nummer) og vi tar også kjapt med oss at Victoria unner seg et strømmearrangement med Hilde Louise Asbjørnsen 12. desember. Men også denne uken bruker vi aller mest krefter på å skrive om musikk du kan nyte hjemmefra – vi har vår egen liste med ny musikk, om du foretrekker eldre tapning har platesamler og jazz-dj Jørgen Sørgaard Egeland fått +8 på sin nye gjesteliste, Åtte Flotte, og vi snakker med både Maria Norseth Garli om tekst ogm usikk og Marianna Sangita Angeletaki Røe om en knallfin ny EP.

Så det er i grunnen lite annet å gjøre for oss enn å minne om at du gjerne må tegne et Jazznytt-abonnement! Vi skriver litt om det nye nummeret lenger nede.

NTT minner også om at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

NTT: Ti tette # 2

Vi starter med en ny utgave av vår nye Spotify-chart med nøye utvalgte låter fra nye plater fra (i hovedsak) norske jazz-relaterte album. Navnet kan du like godt lære deg med en gang: NTTs Ti tette.

Det kommer veldig mange nye plater hele tiden, og gode også, men vi har altså likevel valgt å holde denne listen til kun 10, som vil bli oppdatert hver annen uke. Håpet er at dette skal være en god refleksjon av hva som rører seg der ute i jazzplatemarkedet. Husk nå endelig å også kjøpe disse platene i fysisk form eller på Bandcamp o.l. der dette er mulig.

Ukens liste toppes av Frode Haltli Avant Folks single «Quarantine Quilt», som ble spilt inn via Zoom i starten på forrige lockdown, på det som den gang var ytterst nennsomt og nyskapende vis, og lansert på Bandcamp. Siden deler av landet er nede igjen nå, passet det godt at singelen  ble tilgjengelig andre steder også. På nyåret kommer en uhyre sterk og melodisk plate på Edition records med Eyolf Dales trio med Audun Kleive og Per Zanussi. Singelen «The Lonely Banker» er hentet derfra. Og den siste «på pallen» denne uken er selvfølgelig Maria Kannegaard Trio, med en ny fra det stadig flere omtaler som årets jazzplate, Sand i en vik.

Mikoo og Shannon Mowday byr på spennende og røykfulle teksturer og stemninger fra sine plater. Ellers merker vi at desemberkulden biter tak i kinnene, noe som gjør at listen ellers bærer preg av mer atmosfæriske toner som varmer, fra koronarammede Nils Petter Molvær til pianoveteranen Vigleik Storaas som markerer «Høst på Torshov» og den hjemmesittende lyrikeren Kjetil Jerve som gjør det stort med The Soundtrack of My Home. Selvfølgelig byr vi også på en salme via Spirit in The Darks juleplate, men enda mer gledelig er det å by på en cover av popgeniet (ja) Paddy McAloon fra Prefab Sprout. Trommeguruen i nordområdene, Sverre Gjørvad, tolker nemlig «Mercy» fra Jordan: The Comeback på sin nye plate Elegy of Skies

 

“Det som har vært viktig for meg var å gi deg noe som du ikke visste at du ønsket deg.” – Bodil Niska stenger Bare Jazz

Like før forrige ukes utgave av Now’s The Time gikk i trykken kom meldingen om at Bare Jazz, etter 24 års drift, først i Kirkegata og siden i Grensen, stenger ned. For en jazzblogg som oss var det åpenbart en stor nyhet, men det var sterkt å se hvor mange som tydeligvis var enige – noen steder har betydd litt mer, både for hvordan vi opplever musikk, men også hvordan Oslo oppleves, både for fastboende og tilreisende. Og Bare Jazz har vært et sted. Nyheten avstedkom en innsamlingsaksjon som raskt fikk bein å gå på, men som på lørdag ble stanset av innehaverne Bodil Niska og Tom Sivesind. Avgjørelsen var endelig. Vi tok en prat med Bodil Niska denne uka.

Bodil Niska, her med Bjørn Alterhaug.

Hvordan opplevde du prosessen?
– Det er flere sider av det. Jeg begynte å pakke ned den ellevte november, jeg skjønte at vi ikke greide det. Da nedstengingen kom den tiende, slo det beina under på oss. Vi fikk ikke gjort noe med leia, og jeg kan ikke forlange at mine ansatte skal gå ned i lønn… jeg så at vi ikke greier mer. Hvis vi skal fortsette, måtte vi ta av pensjonen vår, og hva faen skal vi leve av når jeg er 67 og Tom er 72? Skal vi selge pølser på Vettakollen, liksom. Jeg tror ikke det finnes noe godt svar på det. Jeg gikk på jobben 11. november og var klar for å pakke ned bilder, alt vi har fått av kunder. Vi har fått goodwill fra Aass, og de var helt rystet. De fikk kraner og alt mulig tilbake, og de syns det var fryktelig. I juni fikk vi ordnet et ute-tappetårn fra dem. Det hjalp oss, det var fint vær, folk ville sitte ute. Men så snudde været, og det ble høst etter hvert. De pengene vi har tjent på å selge cd-plater, kaffe og baguetter og cd-plater har gått til de ansatte. Men vi har hele veien gjort det på grunn av sjelen – vi har nektet å gi oss. I det lange løpet har det som har skjedd med cd-markedet kvalt oss sakte. Allikevel har det hele veien kommet kunder inn som ikke vet hva de skal lytte til, og vil ha hjelp. Vi har hatt lojale ildsjeler som hele veien har fått meg til å tro at jeg skal klare det her. Og når vi stengte ned hadde vi ingenting utestående.

Når i år skjønte du at det var denne veien det bar?
– Det begynte 11. mars, da skulle jeg spille i Tromsø, og vi hadde også konserter i Hammerfest som måtte avlyses på grunn av koronaen. Det snudde som sagt da vi fikk uteserveringen, men så ble det kaldt, og trass i pledd og varmelamper ville folk sitte inne, hvor vi var på grensen allerede – vi har gått med tommestokker, og sørget for at det var helt riktig. Når det ble umulig å selge alkohol i tillegg… én ansatt for å selge fire kaffe og en baguett, i tillegg til personen i butikken… det går ikke, og vi ville så gjerne at det skulle gå. Maren Wesseltoft satte i gang aksjonen for å redde butikken klokka syv på fredag, og ringte meg på lørdag, og da måtte jeg takke pent nei. Lokalet er pakket ned og det er ingen som kan fortelle meg at det hadde kommet til å bli bedre i februar. Det tror jeg ikke noe på – jeg ser restaurantene, Lorry, Brasserie France, folk som har tapt så mye penger i år. Det sårer veldig å se folk som har holdt på i alle år gå gjennom dette.

Men kunne en hjelpeaksjon hjulpet om den hadde kommet tidligere?
– Ikke nødvendigvis over lengre tid. Vi er slitne og jeg vil heller gå gjennom det nå, når vi har vårt på det rene og vi har betalt det vi skal betale. Skal jeg utsette det og sutre senere? Det blir falskt, og en utnyttelse av den enestående goodwillen vi har fått. Det er den som har fått meg opp av sengen, tanken på at det har vært folk som har brydd seg om oss i så mange år. Vi har egentlig ikke tenkt på det tidligere, jeg har tenkt, “der kommer han”, “der kommer hun”, men for mange har det vært et fristed. Du kommer inn fra Grensen som uler på utsiden, og møter en bakgård med jazzmusikk, stoler, bord, askebegre, ansatte som tar bestilling. Det her har vært mitt barn i 24 år, og jeg har alltid elsket å stå der – ikke for å stå i kassa, men for å spørre, hva liker du å høre på, Filip? Kan jeg komme med et nytt forslag? Det å inspirere deg til å høre på noe nytt, profilere norsk musikk, ha konserter – sørge for at musikere føler at de har et sted.

Vi hadde en kunde innom Kirkegaten, da vi fremdeles lå der. Olav Thon hadde allerede tatt lokalene, jeg visste at jeg måtte ut. Så kom en kunde som spurte, Bodil, skal du ut her ifra? Jeg har et lokale i Grensen 8. Det så ikke ut i utgangspunktet, det var ikke noe gårdsplass, det var en stripe av et-eller-annet som gikk inn til sålingseksperten som hadde vært der i 70 år… ikke er det gode parkeringsmuligheter. Men det gikk og surra i hodet – det føltes riktig. Så vi begynte å banke ned kalka vegger med eldgamle aviser, vi rev det ned, jeg fikk laget et gelender, toalett, og sørget for kontor og lagerplass. Det ble en oase, vi har bygd opp det stedet til å være noe å skryte av i magasiner, som har kunder fra utallige steder. Folk har vært på meg for å kjøpe Bare Jazz-labelen. Men de vil lage en ren serveringsplass! Men det som var og er sjela mi er å promotere musikk, jeg skulle hjelpe folk å spille plater… det var dét jeg ville selge, kaffe og øl var noe for å gjøre det hyggelig for folk som ikke visste om de skulle kjøpe noe. Noe ekstra. Om folk vil ha navnet mitt for at jeg skal stå der og si, nei, nå serverer vi bare kaffe… det er som om han skiløperen som la opp… Northug – skulle si nei, jeg har slutta å gå på ski, men jeg har jævlig gode baguetter. Jeg har følt et ansvar om å fortelle at all den musikken finnes. Og om de ikke liker det, finner de noe annet. Det er ikke for å selge for enhver pris, men for å bevisstgjøre dem. Både om norsk og utenlandsk musikk.

Bare Jazz har eksistert i 24 år, en betydelig del av norsk jazzhistorie – eller, egentlig jazzhistorien sett under ett. Hva har skjedd i løpet av den tiden?
– Musikken har vokst. Det kommer stadig nye norske, flotte artister som kanskje ikke har fått sin plass, som jeg elsker å høre på, og som jeg elsker å spille for folk. Jeg syns folk har vært tøffe som har turt å komme med nye ting – og jeg har prøvd å hjelpe dem med å få det ut. Folk kan jo finne på å si, det var rart, men så kan jeg be dem om å sette seg ned og høre ordentlig, også kan jeg hente en kaffe. Det er så bredt – mer enn noen sinne er det ikke bare Garbarek, om du skjønner – det er masse nye norske som lager steinbra ting.

Hva skal du gjøre nå?
– Først skal jeg komme meg ut blant folk. Jeg har vært sorgtung en stund, så jeg er nødt til å snu det. Jeg har noen små tanker i hodet som jeg har tenkt å utvikle. Og den skal jeg fortelle om jeg klare det. Men jeg syns de tjuefire årene har vært strålende.

Kan du gi oss et bilde av hva du solgte i tiden før stengingen?
– Terje Rypdals siste gikk bra, Jarretts siste skulle gått bra, men jeg fikk den ikke før den stengte. Jarrett har alltid solgt bra, åpenbart. Monica Z på norsk, Espen Eriksens siste har gått veldig bra. Antonsen Big Band har gått bra lenge… Radka Toneff har alltid vært viktig. Det er både historiske ting og det er nye ting. Christian McBrides siste er det jeg kan huske virkelig solgte før jeg stengte. Men jeg klarer ikke helt å se hylla foran meg her…. Norah Jones, Diana Kralls siste. Og I.P.A. sin siste. Vi har alltid promotert Paal Nilssen-Loves ting. Jeg går ikke nødvendigvis hjem og setter på Paal og koser meg i hjel, jeg må oppleve det live. Men han jobbet i mange år på Bare Jazz, og han utvikler seg hele tiden. Hva mer… Svein Olav Herstad fra Haugesund har vært en av mine bestselgere. Folk har hørt på det og gitt tilbakemeldinger på at det er fantastisk. Jeg har prøvd å spre det utover, man kan ikke spise kjøttkaker hver dag, vi må ha forskjellige smaker, salt og pepper og andre ting. Øyvind Brækkes album brant jeg for. Og ikke glem Jan Gunnar Hoff!! Og Steps Ahead, Weather Report… det holder vel. Jeg skal ikke mase mer.

Hvordan ser du på fremtiden til CD-bransjen?
– Det ser bare svart ut, egentlig. Jeg skjønner nesten ikke at folk går i studio om det ikke er noen som kan selge. Jeg turte ikke å lage min plate nummer åtte, for jeg kan ikke promotere meg selv når jeg står der, og det er ingen andre igjen. Jeg håper virkelig det kan snu, men jeg tror musikere burde satse på vinyl og bruke CD-en som visittkort.

 

En viktig billett til opplevelser som setter spor

Andreas Risanger Meland. Foto: Håkon Nordvik

En kar som har gjort mange viktige ting for jazz og omegn, og for utvikling av det fysiske formatet, i samarbeid med designer Aslak Gurholt Rønsen, er tidligere direktør for Hubro og mangeårig plateselskaparbeider Andreas Risanger Meland. Han bor i Haugesund, hjemmet for Sildajazz og ikke minst sjappa Shabby Records, og jeg tenkte det ville være riktig å høre hans tanker om fortid, nåtid og fremtid i lys av de triste nyhetene om Bare Jazz.

Du har jobbet med fysiske utgivelser i flere år, som norsk representant for ECM, med forskjellige Grappa-labels og med ditt eget label Hubro. Hva slags profesjonelt forhold har du hatt til Bare Jazz og Bodil Niska i disse årene?
— Bare Jazz har vært en klippe igjennom mange omganger med omstilling og uro. Et slags fyrtårn som har minnet oss på at fysiske plater fortsatt er en viktig billett til opplevelser som setter spor, og at platebutikker ikke bare handler om salg og næring, men om formidling. Bare Jazz har jo rett og vært en kulturinstitusjon, og Bodil gjort en uvurdelig innsats for musikken. På den greina av platebransjen som jeg holdt meg på har Bare Jazz føltes som en likesinnet – en butikk som ser de store verdiene som ligger i musikken, bortenfor tallene.
De siste 10 årene jeg jobbet i platebransjen bodde jeg jo i Haugesund, og turene innom Bare Jazz ble færre, men jeg har vært mange turer innom hos Bodil med påfyll av plater som hun har solgt mye av på anbefaling i årenes løp.

Husker du noen salgssuksesser?
— Tord Gustavsens trioplater på ECM og The Source of Christmas Live er de første jeg kommer på, men listen er lang.

På et mer personlig plan, noe spesielt forhold til kafeen og butikken? Norsk jazz trenger vel slike samlingspunkter også, ikke bare festivaler og konsertsteder på kvelden?
— Jeg begynte selv å gå på Bare Jazz da jeg var student tidlig på 2000-tallet, og likte atmosfæren veldig godt. Når man kommer trekkende fra provinsen med mange sære interesser blir det å flytte til storbyen som å komme hjem. Og Bare Jazz var en av de stedene som utgjorde mitt Oslo helt fra starten. Her fant jeg også noen plater som jeg ikke hadde funnet noen andre steder, selv om nok Platekompaniet fikk en større andel av studielånet mitt i de årene. Bare Jazz har åpenbart vært et samlingspunkt – også på tvers av generasjoner. Spesielt i årene jeg jobbet som ansvarlig for ECM i Norge ble Bare Jazz brukt en del til pressekonferanser og uformelle plateslippkonserter. Jeg møtte Mats Eilertsen, som jeg senere fikk et langt og givende samarbeid med, for første gang på Bare Jazz. Anledningen var plateslippet for Jacob Youngs fine plate Evening Falls på ECM med Mathias Eick, Vidar Johansen, Mats Eilertsen og Jon Christensen. Det var en veldig fin opplevelse.

Jeg forbinder deg med avantgarde og Bare Jazz kanskje litt mer mainstream. Er dette to forskjellige verdener? Skal man dømme etter hva som er på festivaler, Victoria, i Jazznytt og så videre, så ser det ut til at avantgarden dominerer noe? Ser vi tegn til et stilmessig generasjonsskifte i jazzindustrien?
— Bare Jazz har jo vært et veldig personlig prosjekt, og derfor har det også hatt så stor troverdighet og avgitt en egen form for varme. Det er jo slike ting som gjør en by til noe mer enn en fortettet ansamling av franchisetagere, kjeder og storkapital. Jazzen, både i Norge og utaskjærs, har vel gjennom hele sin historie hatt en hang etter å jage mot «det nye». Men samtidig så er det jo slik at den musikken man hørte på i formative år har en tendens til å bli med en resten av livet.
Jeg tror ikke det er så unaturlig at avantgarden dominerer noe på klubber, festivaler og i media. Det er ofte de nye ideene som blir møtt med mest interesse, og som vinner frem, selv om de ikke nødvendigvis er like gode som gamle ideer. Men orienteringen mot utvikling passer nok meg ganske bra. Jeg har vært en som har orientert meg veldig bredt hele tiden, og ikke den som har konsentrert fokuset hardt på en utøvertradisjon eller sjanger. Det finnes jo et enormt musikalsk mangfold i den romslige jazz-sekken, men også mange ulike kretsløp som eksisterer ved siden av hverandre. Jeg opplever fortsatt at det finnes åpenbare profilmessige skillelinjer mellom artister, jazzklubber og festivaler. Tilskuddene og honorarene har fulgt «det nye» i større grad enn det mer tradisjonsorienterte. Innen folkemusikken er det bedre balanse mellom disse to kretsløpene. Det tradisjonelle har en bedre finansiering, fordi tradisjonen er knyttet til vår identitet som land og derfor trenger et eget vern på samme måte som språket vårt. Men altså: for meg som lytter er disse kategoriene mindre viktige. Det viktigste er nok at det føles som om noe står på spill eller at musikken skjer her og nå – at henvendelsen og tilstedeværelsen er der. Det finnes jo intetsigende reproduksjon både innenfor avantgarden og mainstream.

Har du sett opplagene på CD bli mindre og re-bestillingene færre med årene, i en bratt kurve? Eller har mer alternativ rock-orienterte småbutikker rundt om i landet blitt flinkere med jazz og omegn?
— Re-bestillinger har det definitivt blitt mindre av og butikkfloraen har endret seg dramatisk. Mye salg har jo blitt flyttet over på nett, men jeg opplever at de butikkene som holder koken er veldig serviceinnstilte og at de gjør det de kan for å tviholde på kundene sine og på butikkene som viktig møtested. Som utgiver har det norske musikkmarkedet, spesielt for CD’er, stadig forsvunnet lenger ut i sidesynet. Det er verden vi har måttet fokusere blikket mot. LP salget har virket mye mer vitalt her hjemme. Vi som har vært utgivere har gjort vårt beste for å samle mange bekker små til å skape et visst elvebrus og en form for bærekraft.
For hver gang jeg har vært innom en Platekompaniet-avdeling i senere år har CD’ene blitt flyttet lenger og lenger bak i lokalet. Hvis man skal svartmale litt så virker det jo som at et naturlig neste skritt nå må være at man med et dårlig skjult kremt hveser «CD» til betjeningen og at en diskret innpakket CD må fiskes opp fra under disken.

Men om noen vil kjøpe siste til Keith Jarrett eller en fin CD fra Losen for å gi til svigermor til jul, hvor i alle dager skal man gå?
— I Oslo finnes det jo fortsatt muligheter, men det er verre ellers i landet. Man blir fort tvunget til å enten bestille i sin lokale butikk (hvis den finnes) eller på nett. Nå er jo ikke folk helt ukjent med nettbutikker akkurat, men når jeg går mellom stablene og reolene i bokbutikker er det rart å tenke på at CD’er føltes likestilt med bøker for ikke fryktelig mange år siden – at det var like relevant å gi bort en CD til jul som en bok. Der er vi ikke lenger.

Kan CD-handling på nett ha noe for seg fremover? Eller legger de fleste jazzlabels ned CD og går for digitalt/LP?
— CD’en har fortsatt en relevans. Tyskland er fortsatt et stort CD-land, for eksempel. En stor omveltning som skjedde i mitt siste år i platebransjen var å legge ut HUBRO-katalogen på Bandcamp. Her selger vi både CD’er, LP’er og filer rett til et verdensomspennende kjernepublikum, og her så jeg at CD’en opplevdes som mer relevant enn jeg hadde trodd. Den er jo veldig praktisk å sende i posten! Portoen for å sende en enkel LP tilsvarer jo det samme som selve LP’en koster. Det kan hende jeg bare ser det jeg vil se, men det virker jo også som at det er en økende motstand mot Spotify. Flere og flere har forstått at de første og fremst er et teknologiselskap, og ikke akkurat en godhjertet formidler av musikk. Kanskje det vil forlenge CD’ens relevans og livsberettigelse?

Helge Westbye sa til meg i et intervju at han rigger til Grappa for tre år til. Kanskje fem. Da har vi litt mer tid!! Fortell kort om Hubros hverdag nå, du er syvende far i huset og Frøydis Bergheim Ruud er boss?
— Ja, Helge er unik og det er fantastisk at han sikrer videre drift. Det er jo så mye bra norsk musikk, og vi kan ikke la en utfordrende markedssituasjon stoppe formidling av god kunst!
For ganske nøyaktig ett år siden begynte jeg i ny jobb som daglig leder i Sildajazz, og min økonomiske binding til HUBRO og Grappa opphørte. HUBRO er en heleid underetikett under Grappa. Utgivelsesplanen for 2020 var mer eller mindre allerede ferdig lagt da jeg sluttet, og prosjekter for flere år fremover var påbegynt. Frøydis i Grappa styrer nå HUBRO i det daglige, og det er jeg veldig takknemlig for. Den store frykten var jo selvsagt at det vi hadde brukt 10 år med hard innsats på å bygge opp ikke skulle få fortsette å utvikle seg og leve. Det siste året har jeg fortsatt fått lov til å ha befatning med kunstneriske avgjørelser om hva som skal gis ut og i hvilken form. Så får vi se hva fremtiden bringer!

Fremtiden bringer musikk, Andreas! Det har kommet mange fine HUBRO-ting i det siste, jeg skal snart snakke med den nye sjefen om hva 2021 innebærer for HUBROs del.

 

Big Dipper har jazz

Det er lett å grine over det fysiske formatets svake stilling, og bortfallet av Bare Jazz. Heldigvis finnes det unntak her og der i landet vårt, meget hederlige unntak, og et av dem er Big Dipper i Oslo sentrum som startet som en garasjerock og alternativrock-sjappe på Grünerløkka men i dag er det vi kan kalle en one stop shop for kvalitetsvinyl. Brukt har de også. Vi tok en liten prat med innehaver Andreas Leine Jakobsen.

Bare Jazz stenger dørene. Trist å se kolleger måtte kaste inn håndkleet?
— Absolutt. Og vemodig å se hvordan folk reagerer i etterkant av et sånt sted forsvinner, veldig mange angrer nok nå på den plata de ikke kjøpte eller ølen de ikke drakk. Plutselig er det for sent! Det virker som om veldig mange, kanskje spesielt musikere, har mistet et sted de følte en tilhørighet til.

Selger dere mye jazz på LP nå? Jeg ser at utvalget stadig øker. Går det mest i etablerte klassikere, helt nye avantgarde-utgivelser i lite opplag, eller vanlig norsk jazz på LP?
— Jazz har lenge vært viktig for oss og mange norske jazzutgivelser har hevdet seg svært bra på salgsstatistikken vår uavhengig av sjanger. I år kan vi f.eks trekke frem Ellen Andrea Wang, Hegge og Rymden som eksempler på ting om har nådd bredt ut. Det er vel i jazzen som i andre sjangre at utgivelser som får litt oppmerksomhet selger bedre enn de som ikke gjør det og sånn sett kan man vel si at det er mye «streit» musikk som selger, men det selges også oppsiktsvekkende mye frijazz og eksperimentelt også, rockpublikummet og til og med metal-folk har blitt veldig åpne for sånt. Og så enormt mye Blue Note, Columbia og Verve-reutgivelser da, så klart.

Forholder BD seg til et par faste labeler eller veldig mange små? Har inntrykk av at det er mer musikerdrevet enn tidligere, har dere kontakt med mange?
— Aller helst forholder vi oss til distributører fordi det er enkelt og ekstremt tidsbesparende, men i større og større grad dealer vi direkte med både utgivere og artister. Det er jo utrolig gøy og inspirerende, men døgnet begynner å bli kort! Dette vil det jo også garantert bare bli mer av ettersom det er få platebutikker igjen og dermed blir også distributørene færre og mer sentraliserte i Europa.

Kommer dere til å å ha jazzgigs i sjappa ved albumlanseringer når sånt noe blir lov igjen?— Helt definitivt! Vi er meget klare for å komme i gang igjen, og vi står klare med nyinnkjøpt lydanlegg og backline sponset av Musikkutstyrsordningen så det kommer til å bli bedre konsertopplevelser enn noensinne.

LP er fint det, men jeg er i mange tilfeller også glad i CD — f.eks ved majestetiske ECM-utgivelser, fine reissues av sjeldne ting, spennende samleplater, bokser og så videre. Hvor i alle dager får jeg tak i det nå? Noe dere kunne vurdert å satse på?
— Vi er også glade i CD’er, men måtte ta et veivalg i 2012 da lokalene våre ble for små og LP-platene for mange. Vi jobber dog med å snikinnføre CD’en igjen, men vi har jo ikke fått noe større plass så i første rekke blir det som bestillingsvarer på nett, men drømmen er jo helt klart å en gang kunne ha en ordentlig CD-avdeling det er mulig å bla i.

Do it. God helg!

 

Rytmebokskalenderen til Ole Gjøstøl er desembers hyggelige overraskelse

En av grunnene til at vi tilgir julens mange mindre sympatiske sider, tror jeg, er at julen også er noe vi gjør. Selvsagt flekser mammon sine glinsende muskler i november og desember, men det eksisterer også en enighet om at høytiden ikke bare tilhører disse kreftene – julekonserter med kor og korps er like essensielle som svære turneer det lukter svidd av, og stadig kommer folk med nye påfunn. “Ny tradisjon” er en selvmotsigelse som blir ytret ofte i desember måned. Julemusikk kan være så mangt – ofte forferdelig, men siden folk også kan alle disse låtene, er det noe føyelig med den, som gjør at kreative og lure mennesker støtt og stadig kan finne på noe nytt. I år har keyboardist og musikklærer Ole Gjøstøl allerede begeistret mange med Oles Rytmebokskalender – en julekalender hvor han sitter ved et flott stueorgel fra Yamaha og trekker én julesang – og én rytmeboksinnstilling – hver eneste dag frem til julaften.

Når og hvordan var det denne ideen oppsto?
– Jeg vet ikke akkurat hvordan det ble til, egentlig, men jeg sitter av og til og klunker på det orgelet for meg selv, og tenkte det kunne være morsomt å dele stueorgel-gleden med flere. Men det måtte være mer enn å bare sitte og spille. På et tidspunkt kom jeg på at her har vi en del knapper, og at det kunne passe til en julekalender. Det laga seg til i november.

Alt i alt må du gjennom 24 låter, og det er en god del – har du endt opp med å både ha julelåter du syns er fine og ting som er mer ufint i hatten?
– Jeg måtte prøve låter som jeg syntes var greie, og ikke minst som jeg kunne – det var en forutsetning. Også måtte det passe underholdningspreget. Jeg har ikke tatt salmer og sånt – det prøvde jeg, men det funker ikke så bra. Eller, det kan funke dårlig om man får en dårlig rytmebokskombinasjon. Så det er amerikanske julesanger først og fremst.

Er det en favoritt som du ser frem til?
– Jeg gleder meg for eksempel til White Christmas, den er en ballade, og den tror jeg har potensiale – den blir noe helt annet når det kommer en kjapp rytme bak. Så langt har jeg lagd videoer fra dag til dag – jeg tenkte jeg skulle avvente responsen. Jeg lager nok noen i slengen i dag, så jeg ikke bruker hele helga på det.

Fortell litt om selve instrumentet – det er vel det vi kaller et Yamaha Electone-orgel?
– Ja, det er det det er. På et tidspunkt ble jeg fascinert av stueorgelet. Det nyter ikke noen stor status – Hammond B-3 er for eksempel mer anerkjent. Men jeg har ikke vært helt enig, jeg syns det er morsomt med fargerike knapper og rare lyder. Jeg er glad for å kunne få det fram.

Det låter jo veldig fint av de orglene.
– Ja, og det er en toppmodell, flaggskipet D-85 som kom rundt 1980. På den tiden var yamaha ganske innovative, de var langt framme på synth-utviklingen, og flere stueorgler har samme teknologien som CS80 – som er en legendarisk synth.

Hvor mange rytmer har du å gå på? Du skal jo gjennom 24 låter.
– Jeg må jukse litt – den har 16, og en av dem heter metronom. Dét tenkte jeg at jeg skulle spare folk for. Så som jeg nevnte i gårsdagens episode går noen opp i hatten igjen etter 10 dagers karantene – også blir det forhåpentligvis tomt på julaften.

Kan folk nominere bestemme favorittrytmer som går opp i hatten igjen?
– De kan godt si noe, men de får ikke bestemme, her må tilfeldighetene råde fullt og helt.

Hvilke rytmer er du svakest for? Mange assosierer sikkert sånne orgler til rytmer som mambo, rhumba og cha-cha-cha, men de skilter jo med ting som JAZZ-ROCK også.
– Alt til sitt bruk, og det gjenspeiler tiden det er laget i – hvilke stilarter som var aktuelle da. Jeg syns det er morsomt å kombinere, trykke to knapper inn.  Jazz-rock krysset med samba kan for eksempel bli nytt og interessant. Og det går faktisk an på dette orgelet.

Jazz-rock og samba blir jo fusion.
– Ja, det blir fusion! Det er det det gjør.

 

Egelands Åtte Flotte presenterer: Cecil McBee-trikset

Ny uke, ny spalte – og nå som NTT har gitt oss i kast med Ti Tette, en guide til ting som rører seg og begeistrer oss i norsk jazz-og-omegn akkurat nå, føltes det passende å gjøre plass til en alternativ guide gjennom jazzen. Platesamler, jazz-dj og bartender Jørgen Sørgaard Egeland har hørt mer jazzmusikk enn det som kanskje er sunt, og har deltatt i spaltene her tidligere, både med leserinnlegg og Sun Ra-guider. Fremover vil vi med jevne mellomrom presentere Egelands Åtte Flotte – en spalte hvor Jørgen velger ut åtte låter knyttet til fritt valgt tema innenfor dekningsområdet, og skriver en liten tekst om det. Først ut er bassisten Cecil McBee. Hvorfor det, egentlig? Jørgen har ordet:

Vi som har gravd oss gjennom noen hyllemeter med bruktplater opp gjennom årene, vet at det er lett å miste motet. Det var den samme bunken På Treff-plater på Fretex som ved forrige besøk, det tomme Til Vigdis-coveret står fremdeles og håner deg fra bak disken på antikvariatet i Vibes gate,  og du fant ikke «nokke snadder» hos postkortmannen denne gangen heller. Heldigvis har man plukket opp et og annet triks i årenes løp. Den Johnny Guitar Watson-LP-en fra ‘81 så kanskje ikke så interessant ut ved første øyekast, men ved nærmere inspeksjon er han kreditert med både meteoritter (!) og moogbass. Og det svenske kristenselskapet Prim? Har jeg ikke en plate på den etiketten med en groovy Eleanor Rigby-cover? Jeg husker sågar et intervju med Nu-Mark fra Jurrasic 5 hvor han påstår at hvis det er fire svarte karer og én hvit fyr på coveret, eller vice versa, kan du være sikker på at du står med en bra plate i hendene, men det utsagnet tar jeg med en liten klype salt. Det viktigste jeg har lært etter utallige timer med støvete fingre, er dog at enkelte instrumentalister nesten er for god plate-garantister å regne. Én av dem er Cecil McBee. McBee kan bare skilte med en håndfull sessions som bandleder, men er til gjengjeld en av jazzens store sidemen. Hans drivende bassostinater på Journey in Satchidananda og The Creator Has A Master Plan er sjangerdefinerende for syttitallets spiritual jazz , og flere av NTTs lesere kjenner nok også arbeidet hans med bl.a. Music Inc. på ikoniske Strata-East. Her er et knippe andre favoritter fra en rikholdig diskografi som teller nesten fire hundre utgivelser.

“Barracutas (General Assembly)”
Wayne Shorter – Etcetera (Blue Note 1965/1980)
Disse opptakene fikk ligge femten år i arkivet før de omsider så dagens lys på plate. Jeg vet ikke om de ble ansett som under pari eller om de rett og slett bare ble glemt, men det sier uansett noe om det skyhøye nivået på Blue Note-innspillingene fra denne tiden. De power chordene gir et helsikkes driv! Tone Poet-pressingen som kom i fjor låter veldig fint.

“Dave’s Chant”
Stanley Cowell – Equipoise (Galaxy, 1979)
“Would you happen to have any uhh… Stanley Cowell? Like 1970s stuff…”
“I’ve never heard of him.”
Dialogen med en uvitende platebutikkmedarbeider er hentet fra Quasimoto-låten “Return of The Loop Digga” hvor Madlib må gå hjem med uforrettet sak. Denne LP-en er riktignok på Fantasy-underlabelen Galaxy og ikke hans aller beste, men samspillet mellom bass og trommer på “Dave’s Chant” er helt nydelig. Flott basskor fra rundt 3:14 etterfulgt av en minste like flott trommesolo.

“Jakubu’s Dance”
Dick Griffin – The Eighth Wonder (Strata-East 1974)
Her høres det nesten ut som de spiller på kødd! I aller beste forstand selvsagt. Utrolig lekent samspill i rytmeseksjonen, selv om det nesten blir for mye til tider med både perkusjon og vibes. Denne blir å høre på et dansegulv nær deg når Oslo-kranene åpner igjen!

“Sombrero Sam”
Charles Lloyd – Dream Weaver (Atlantic, 1966)
Men er’e latin? Ikke vet jeg, men det svinger i hvert fall. Det er alltid noe å hente på sekstitallsutgivelsene til Beach Boys-alumnus Charles Lloyd og de dukker fremdeles opp i billigkassene. Jeg plukket opp de fleste på et nå nedlagt antikvariat i Trondheim som priset med dartpiler. Det er et sinnsykt driv i rytmeseksjonen McBee og Jack DeJohnette på hele LP-en og her får man et par Keith Jarrett-stønn med på kjøpet.

“The Land of Spirit and Light (Part 3)”
Michael White – The Land of Spirit and Light (Impulse! 1973)
En funklåt uten slagverk, hvis det i det hele tatt går an. Bass og perkusjon skaper et rytmisk fundament hvor blås, fiolin, piano og vokal får gli inn ut og av lydbildet som de vil.

“Morning Change”
Norman Connors – Dance of Magic (Cobblestone 1972)
Relativt lettspiselig og tidstypisk ‘72-fusion som bør gå rett hjem hos de som røyker bønner. Litt som Mwandishi-bandet med færre avant garde-tendenser, uten at det på noen måte er negativt.

“Just You, Just Me”
Buddy Tate meets Dollar Brand (Chiaroscuro 1977)
Jeg er svak for både mestermøter og utgivelser der en yngre rytmeseksjon pisker litt i gamlekara. Her får man begge deler. Det er ingen fiksfakserier her, det er rett og slett bare «god jazz» (sies med Kresten Osgood-stemme).

“What’s Gonna Be Is Gonna Be”
John Stubblefield – Prelude (Storyville 1978)
Det danske plateselskapet Storyville er en gjenganger på landets mange antikvariater og katalogen er mildt sagt ujevn. Denne LP-en faller mellom flere stoler. Her er det en klype hard bop, en teskje cool og et knivsodd spiritual oppi en gryte som i all hovedsak består av helt vanlig jazz, men jeg er svak for denne balladen. Det er noen flageoletter der som klinger så fint sammen med elpianoet til Onaje Allan Gumbs og jeg liker at de tar seg så god tid hele veien. Finner jeg et eksemplar til skal jeg donere til Hærverk. Tror den hadde kledd nikking ved bardisken sent en onsdag kveld.

BONUSSPOR: Den er ikke på strømmetjenester, men jeg synes McBee og Brooks spiller så utrolig bra sammen her. Det ligger en nesten fire timer lang CiTR-podcast ute om den også. Det er sikkert enkelte som kan sette pris på sånt nå om dagen.

 

Gylden Garli

Låtkunstneren Maria Norseth Garli står bak en av de mest ambisiøse utgivelsene i år med den lavmælt intense platen Golden (Øra Fonogram), i et personlig uttrykk inneholdende avantgarde pop, jazz og folk. I tillegg til disse låtene har Norseth Garli utgitt poesiboken Betraktninger. Om fornemmelser, med tekster som undersøker skapende prosesser og sansene våre. Hun har også fått laget musikkvideoer til alle låtene.

Maria Norseth Garli. Foto: Juliane Schütz

Du er en ordentlig artist som har mange innganger til det skapende; sanger, boktekster, filmer. Hvordan begynte du med å lage musikk selv?
— Det har fra jeg var veldig liten av føltes som en nødvendighet å lage musikk. Hjemme hos oss har det bestandig vært sang og musikk til alle døgnets tider, så det å lage og leke med musikk har vært naturlig hele veien. Jeg kan fortsatt huske den første sangen jeg skrev, eller kanskje mer følelsen av å ha skapt noe. Jeg er en innesluttet person, og det siste året har det gått opp for meg hvor viktig det å få lage og spille kunst og musikk er for min egen del. Det er som klisjéen sier: et sted hvor jeg får bearbeide opplevelser og minner og slik jeg opplever verden og det å eksistere i den. Et sted som får romme alle ytterpunktene i meg. Flaks for meg er de ytterpunktene og mellomrommene noe som gir gjenklang hos andre, det er noe av det fineste med å holde på med denne musikken, syns jeg – å være i noe sammen, å dele en felles opplevelse som kjennes relevant for ens eget liv. Litt sånn alone together.

Du kobler singer/songwriter-materiale med stemmekunst, i noe jeg vil kalle et meget personlig uttrykk. Når kom du frem til denne kunstneriske temperaturen?
— Det var da jeg gikk på Birka folkhögskola at jeg oppdaget fri-improvisasjon. Vi hadde besøk av stemmekunstneren Lindha Kallerdahl, hun ga meg bakoversveis med råheten og den upolerte stemmen. Rett frem, liksom. Jeg ble trukket inn i den verdenen umiddelbart, og der ble jeg lenge. Hele veien gjennom studietida på Högskolan för scen och musik i Göteborg var jeg av en eller annen grunn opptatt av å holde de to sjangrene separert, så jeg dreiv ganske distinktivt med friimprovisasjon halvparten av tida og pop-musikk resten av tida. Etterhvert satte jeg meg ned og analyserte hvilke elementer som tiltrekker meg ved de to, og begynte å eksperimentere med å flette de sammen. Det var dette som var utgangspunktet for masteren jeg tok ved jazzlinja på NTNU. Jeg brukte lang tid på å plukke ut de elementene jeg liker best ved friimpro og pop, så setter jeg de opp mot hverandre i ulike kombinasjoner. Det har vært vanvittig mye prøving og «feiling» for å finne det jeg har landa på som mitt. Et viktig stikkord har vært begrensninger. Det er utrolig forløsende å jobbe med begrensninger.

Har du skrevet dette materialet med tanke på dette albumet, og er det viktig for deg å tenke i formater?
— Albumet er en slags oppsummering av master-arbeidet, men jeg har skrevet slik type musikk lenge. Det vil si en type musikk med grunntanken om å holde det enkelt og langsomt. Litt av idéen er at låtene skal kunne eksistere i flere versjoner litt etter hvem som er med og spiller. Jeg tenker absolutt i formater, men gjerne i store, langstrakte formater med flere mulige utfall, hvis du skjønner. Jeg er nok mye mer fleksibel nå enn jeg var tidligere, og i det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg kan utnytte potensialet i hver låt eller i låtmaterialet mest mulig. Et hypotetisk resultat er at det finnes uendelig mange utgaver av musikken, og det er for meg en inspirerende og ikke minst motiverende tankerekke. Jeg blir aldri ferdig med og sjelden lei av en låt når jeg klarer å tenke slik.

Du har hatt konsulenthjelp av den glimrende poeten Marte Huke under arbeid med bokutgivelsen. Det er kanskje en ekstra høy terskel ved det å publisere i bok?
— Å gi ut bok er det skumleste jeg noen gang har gjort. Det å kjøpe hus første gang eller føde på badegulvet blir nesten småting sammenlignet. Kanskje fordi jeg ikke egentlig «kan» å skrive. Jeg er ikke utdannet skribent eller forfatter, men jeg har alltid skrevet, historier, dikt, tanker, dagdrømmer. Det er én ting å gi ut musikk, føler jeg, hvor man ikke nødvendigvis gir ut alle svarene. Boken er på en måte så endelig, jeg må virkelig mene det som står der, og ordene betyr det de betyr. En sangtekst kan kanskje tolkes friere. Men nå vet jeg jo at også tekstene i boka ikke er skrevet i stein, at de både lever videre og at jeg ikke trenger å stå fast ved de, hvis du skjønner hva jeg mener. Likevel er det en grunn til at det har tatt 10 år å våge gi den ut, den gir jo et innblikk i hva som foregår i huet mitt.

Tekstene veksler mellom små dikt, kortprosa-aktige betraktninger, aforismer og kanskje også en poetikk over ditt kunstnerskap. «Om å lete» føles som en sentral del?
– Tanken på å skrive en bok ble født da jeg leste Pia Tafdrups bok Över vatnet går jag – en skiss til en poetik da jeg studerte i Göteborg. Så det er en helt riktig observasjon at hele boken egentlig er et forsøk på en poetikk. Jeg leter hele tiden, alltid. Etter den riktige veien, eller bare andre veier. Jeg har nok alltid lett etter ikke bare svar, men også etter spørsmål. Jeg liker å gå meg vill (både metaforisk sett og bokstavelig), for da dukker det opp så mye uforutsett som kan bli til noe spennende, noe jeg ikke hadde klart å lage eller se ellers.

Hvordan lager du kortfilmene dine, er det viktig å fortelle en historie, skal det være en kontrast, eller burde man ikke dytte på lytteren og seeren for bastante «meninger» til låtene?
— Filmene til låtene på Golden er laget av 6 ulike filmskapere pluss meg selv. Alle har fått helt frie tøyler. Noen har gitt meg innsyn underveis i prosessen, mens andre har levert et ferdig produkt. Det har vært en utrolig spennende prosess, det å gi kunsten sin videre til andre for så å få den tilbake i en annen form, og ikke minst å se at det man har forsøkt å formidle faktisk blir plukket opp og forsterket. Jeg liker selv når jeg ikke blir fortalt hva andres låter handler om, for da kan jeg lage min egen historie. Jeg tror selv jeg tenker film og bilder som jeg tenker musikk, at det er noe som må stikke litt, men at det samtidiger en langstrakthet og ro over det som gjør at man kan reflektere og dykke dypere. Stikkene må være der for å holde fokuset. Gir det mening?
Det var for eksempel ikke min hensikt at musikkvideoføljetongen skulle dreie så mye rundt temaet natur, men så er det jo mye natur og en fascinasjon for naturen i låtene og musikken, og forsåvidt også i tekstene i boka. Natur er kanskje typisk bildet på det stoiske, majestetiske og muligens statiske, men når man ser nærmere etter ligger det uendelig mange nyanser og variasjoner i bølgene eller i fjellsiden eller hva som helst. For min egen del trekker jeg parallellen med selve livet, hvor hverdagen og det som ruller og går er de store linjene, og mellom der ligger alle detaljene som gjør det interessant og gir det mening.

Jeg tenkte vi kunne se nærmere på etpar låter og videoer fra dette prosjektet. Har du noen som peker seg ut?
— Jeg lager ofte låter ut fra et spesifikt instrument og klangen av dette. Det gjelder for både «Golden» og «Fallen Off». «Golden» kom til på en arvet, sliten og litt nedstemt el-gitar. Gitaren satte på en måte standarden for stemningen. Utgangspunktet var, som det ofte er når jeg lager musikk, begrensninger. Teksten består av tre ord (golden, swallow, traces), melodien består av tre toner. Det er en spenning i det som er lite, jeg ville utforske hvor stort jeg kunne gjøre det. Låta er et uttrykk for den seigpininga man av og til kan kjenne at livet er, og hvordan tilværelsen kan gå fra det som på overflaten er skinnende og tiltrekkende, til det man bare svelger unna, og til avtrykkene man etterlater seg. En slags refleksjon over om man virkelig kan stå for det man holder på med, i dobbel forstand. Donovan von Martens har laga filmen til Golden. Vi møttes i studietida i Göteborg for over 10 år siden, og vi har spilt mye sammen i løpet av denne tida. Det føltes derfor trygt og godt å overlate nettopp denne låtas filmskjebne i hans hender. Det er ikke en typisk narrativ låt, for å si det sånn, men Donovan har virkelig fanget stemningen og det underliggende på en fortreffelig måte.

«Fallen Off» springer ut fra overtonesangen i gitarene, en slags sang i sangen. Det repeterende er også en gjenganger i musikken min. «Fallen Off» er også sånn, den bare går og går, men med alle disse nyansene i overtonene og klangen. Jeg pleier å si at jeg driver med maksimalistisk minimalisme, og denne låta er kanskje et godt eksempel på det. Selve teksten forteller en historie om et menneske som forsøker å flyte så godt det går. Det er et bilde mange kan kjenne seg igjen i, har jeg forstått etterhvert, hvordan navigere i ensomhet, håpløshet, når man mister kontrollen og oversikten. Regissør Juliane Schütz, koreograf og danser Ingeborg Dugstad Sanders og jeg spilte inn denne filmen en iskald lørdag nå i høst. Jeg syns den er blitt helt vanvittig fin, og viser så grasiøst hvordan vi alle er alene hele tida. Det er jo en overlevelsesmekanisme det å holde sammen med andre mennesker, og jeg blir av og til matt av tanken på at ingen kan kjenne alt av et menneske, ikke en gang en selv.
Jeg liker så godt temposkiftene i filmen, som en kontrast til låta som bare går og går og går.

Du opptrådte på jazzfestivalen i Trondheim nylig. Bortsett fra det yrkesmessige, hva gir det deg å fremføre musikken din live?
— Det å stå på scenen er mitt fristed. Det er et av de stedene jeg ganske sikkert kan være meg selv. Jeg føler jo selv at jeg bidrar med noe viktig i den store sammenhengen. Det er kanskje litt paradoksalt at en så egosentrisk greie som å stå på en scene og blottlegge seg selv for alle og se, og dele noe man selv tror på, samtidig kan føles så varmt og som at man hører til et sted.
Også kommer man ikke unna at det er i det øyeblikket musikken møter publikum at den blir levende. Nerven som oppstår og samspillet mellom musikken, musikerne, tilhørerne. Det er magisk. Det i seg selv, den magien, gjør det verdt å holde ut i denne bransjen.

Du har noen medmusikanter du bruker også, hva bidrar de med til låtene dine?
— De bidrar med helt uunnværlige kommentarer og med sine stemmer, som tilfører enda flere lag og mer dybde til musikken. Hvis jeg ser for meg musikken min som et menneske, med lemmer, kjøtt og bein, så kan man trygt si at Kyrre Laastad, Lars Ove Fossheim og Tor Haugerud har blitt musikkens armer og bein og som viser meg hvilken retning det kan ta. Jeg trenger noen som kan utfordre ståstedet, som kan dytte og dra, og som viser meg nye perspektiver. Jeg klarer ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for at nettopp de er med på denne reisen. Det som er så fint er at de er åpne for absolutt alt. Jeg tuller ikke. I tillegg er det noe magisk med å spille med folk som også er vennene mine og som gir meg trygghet til å gjøre det jeg kan og vil. Når omstendigheten tillater det spiller vi sammen alle fire, men det er så fint å kunne veksle på å spille solo, duo, trio og kvartett. Slik får musikken vise seg fra utallige mange sider.

Hvordan vil du beskrive musikkmiljøet i Trondheim og regionen rundt nå – sett fra hovedstaden virker det som at det er mye som skjer.
– Jeg flytta til Trondheim nå i høst, etter mange år på landet, og det er det beste valget jeg har gjort på lenge. Det yrer av kreativitet, positivitet, nysgjerrighet. Jeg opplever musikkmiljøet i Trondheim som en stor «dele-familie», hvor alle deler av idéene sine, støtter og heier på hverandre (jeg vet det høres for godt ut til å være sant, men det er sant! Klisjé, men sant). Det er så mye å bli inspirert av i Trondheim akkurat nå. Det er små eksplosjoner av spilleglede og skapertrang hele tida, som hele regionen nyter godt av. Jeg håper denne lokale virksomheten som har vokst frem under pandemien kan fortsette også etter at den er over. I mine øyne er det et bærekraftig utgangspunkt på så mange måter.

Hva håper du 2021 vil bidra med?
— Jeg kjenner jeg gleder meg litt for mye til 2021, som sikkert veldig mange andre. Dette året har vært som et vakuum, et år med litt for mye stillstand, så jeg håper på mer bevegelse i tiden fremover, på mange plan. Jeg håper jeg kan få spille og gå på konserter, få lage ny musikk, skrive masse, spille inn ny plate, bli kjent med nye folk, pleie vennskap, og lære mange nye ting. Og bli enda bedre til å ta vare på det jeg allerede har.

 

Nytt nummer av Jazznytt!

Moderskipet Jazznytt er straks ute med sin desemberutgave. Få tak i det i større Narvesen, på biblioteket eller aller helst, og billigst for deg i det lange løp: Bli abonnent. Maja Ratkje er utgavens hovedintervjuobjekt. Komponisten og utøveren lager ikke bare vakker og nødvendig musikk, hun er et stort forbilde for andre med sin politiske og kunstneriske aktivisme. Vi møter Sidiki Camara — visste du at en av verdens fremste perkusjonister bor på Løren? Vi ser nærmere på sentrale plater fra jazzens nyere historie i lys av Black Lives Matter-bevegelsen. Den norske forfatteren Tor Ulven gir inspirasjon til ny norsk jazz, med frodige resultater. I tillegg er det fotogalleri fra høstens festivaler, intervjuer med Karoline Wallace og Kalle Moberg, presentasjon av plateselskapet Smeik, faste spalter og et stort antall anmeldelser av nye albumutgivelser. Om du ønsker å støtte NTT med mer enn bare øynene, er det en ålreit løsning å abonnere på Jazznytt.

 

ON serverer gresk-valenciansk-spansk-trøndersk mikstur på TMI

Ny musikk. Få ting er bedre. Og dette låt virkelig nytt også, bandet heter ON, albumet (eller EP-en) heter TMI, det åpner med oud og synth, fortid og fremtid hadde man nær sagt (selv om de selvsagt vil ha ouder i fremtiden også, og de hadde synther i fortiden), før stemmen til Marianna Sangita Angeletaki Røe bryter inn – og det går slag i slag, hit og dit, men uten å miste den dype, stemningsfulle nerven av syne.

ON består av Marianna og Efrén López Sanz, multiinstrumentalist og produsent – og her blandes gresk musikk, spanske og valencianske toner i tillegg til sang på norsk og gresk, gjerne om hverandre i samme låt. Akkurat den komboen er vi ganske trygge på at verden faktisk ikke har hørt før. Det som derimot er tidstypisk med albumet, er at de har vært nødt til å spille den inn på hver sin kant i Mas De Flors og Trondheim. Her var det i det hele tatt mye å snakke om, så NTT tok en telefon til Marianna.

Hvor kom navnet fra?
– På gresk betyr “On” et vesen, og det var egentlig litt ordlek. Jeg sa at vi burde hete dette her, siden det betyr både vesen og på. Begge to er ganske på folk, så det passa.

Hvordan møttes dere?
– Det var på Kreta i mars i fjor, på en skole som het Labyrinths. Efrén var lærer, underviste i modalmusikk. Det var et seminar med ham, og vi jobba med å skrive låter i forskjellige maqamer. Så ble vi bare venner. Den ene låta på skiva, “Kori”, skrev jeg på seminaret. Vi endte opp med å hold kontakten. Efrén er en superbusy musiker, han har holdt på mange mange år og har tusenvis av prosjekter. Han sitter aldri i ro, men så kom covid, og plutselig var han stuck. Vi hadde snakket om å starte noe, og nå gikk det.

Når i 2020 var det?
– Det var i mars, under lockdown. Jeg ba ham sende noen ideer, hvis han hadde noe som han ikke hadde gjort noe med. Så fikk vi kick.

Snakket dere noe om hva dere skulle lage?
– Nei, vi hadde ikke snakket om det i det hele tatt. Vi vet at vi er maksimalister, og ville at det skulle være noe litt sykt… eller, ikke så rett fram, på en måte. Men jeg var sykt nervøs, for jeg så på ham som jævlig flink, og tenkte at jeg ikke ville greie å lage noe på hans ting. Vi har på en måte forskjellig musikalsk retning. Men så sendte jeg ham den første greia, fikk kick og grønt lys tilbake, og så bare fortsatte jeg å jobbe i den retninga.

Hvordan endrer det å ikke være i rommet med hverandre på noe tidspunkt en innspillingsprosess?
– Jeg syns det både er ganske kult og samtidig ikke. Det det gjorde med meg var at jeg nok turte å se materialet han sendte uten ham, om du skjønner. Hva hvis det var jeg som hadde skrevet det, hva hadde jeg gjort med det da? Hvis han hadde vært der, kan det hende jeg ikke hadde turt å gå de samme veiene. Det kan jo også hende det hadde blitt nokså likt – men det var ganske kult for min del å kunne bevege meg dit alene. Samtidig er det litt ensomt, og når du sender er det kjipt om den andre ikke liker det – da blir prosessen mye lenger, om man ikke er i samme rom.

Nå ble prosessen slik av nødvendighet – men er det også noe å hente der til vanlig?
– Ja, jeg syns det er skikkelig kult. Man kan på en måte ha en frihet i sitt eget rom, legge opp til alt selv – når vil jeg gjøre det her på dagen? Man er ikke bundet til å gjøre det til visse tidspunkt.

Mange vokalister merker en forskjell på det å legge vokal i et studio, med teknikere og medmusikere som gir tilbakemeldinger, og det å kunne sysle med det helt på egenhånd. Hvordan føler du at den forskjellen er?
– I Broen var det jo helt motsatt, det var alltid noen der med tilbakemeldinger og som speila det jeg gjorde. Dette var totalt motsatt og ganske forfriskende, for jeg trengte ikke være så sinnssykt selvkritisk med en gang. Jeg kunne bare teste ut, teste ut, teste ut helt fritt. Som vokalist er det fint å kunne bestemme hva man vil dubbe, hvor mange stemmer, på hva slags måte man gjør det – alt det er jo også en del av lyden din. Og det å kunne gjøre det alene er veldig kult. Alles ører går automatisk til vokalen veldig fort når man lytter. Det er den som er i forgrunnen veldig ofte. Man hører på vokal ganske annerledes enn man hører andre ting, tror jeg.

Når jeg har sett deg spille de siste årene, både med Broen og andre ting, virker det som at du stadig nærmer deg gresk folkemusikk mer og mer. Men jeg vet jo ikke om det stemmer – føler du at du er i en fase med tilnærming?
– Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det, men det er vanskelig å synge seg inn i tradisjonen. Jeg har jo ikke vokst opp hele livet mitt i Hellas, så jeg har ikke så tett forhold til folkemusikk som musikere der nede. Folk fra Kreta har et native forhold og jeg blir mer en turist. Men jeg vil jo bære med meg mye av tradisjonene. Det har vært en lang prosess å lære nok og bli trygg på meg selv som musiker til å finne en ny vei inn i det. Sisteplata til Broen har litt mer av det med tanke på lyden, hvordan jeg synger. Efrén er også en blanding – halvt valencialsk, halvt spansk, og har bodd på Kreta og i Tyrkia. Han er et hybrid. Det hadde vært annerledes om jeg hadde spilt med en “ren” folkemusiker. Men det inviterer til blandingen, det gjelder språkene – norsk og gresk, i samme låt – det har jeg hatt lyst til lenge, men jeg greide det ikke helt i Broen.

Men det kunne vært naturlig der også.
– Ja, det kunne vært neste steget.

Men hvor kommer folkemusikkbakgrunnen inn for din del?
– Faren min spiller fiolin og har lært seg det fra han var liten, musikk fra forskjellige plasser i Hellas, på Mykonos, men har også reist rundt i verden, spilt rumensk musikk og så videre. Jeg har alltid lært mye fra ham. Fra jeg var liten var jeg med på kirkefester hvor det var musikk og dans. Det er mye brukskultur rundt det. Folk har et forhold til folkemusikken der nede.

Hvordan er forskjellen der med tanke på Norge?
– Det er interessant – på Kreta, der tradisjonen står ekstremt sterkt, folk kan tekstene, de synger med hele tiden, uansett hva slags sang du synger er folk med, fordi alle har det samme repertoaret. Det har vært veldig viktig for meg å ha det der forholdet – glede og samhold og kultur.

At musikken ikke “bare tilhører musikere”?
– Ja, den tilhører alle. Og dansen, ikke minst – den er minst like viktig. Som musiker spiller du jo for at danserne skal kunne danse. Det er veldig viktig å kunne spille groovy.

Du jobber også med mye perkusjon – er det blitt en viktigere del av det du gjør?
– Ja, det er blitt viktigere. Jeg spiller ikke så mye perkusjon her, for jeg hadde ikke så bra opptaksmuligheter. Neste gang blir det mer, for jeg skal fikse en bedre mik. Så det du hører er det Efrén som gjør.

Det er veldig typete og fargesterk lyd på albumet – noe som kanskje står til det du sa om at dere er ekspansive folk begge to.
– Ja, det vi begge sa fra begynnelsen var at vi ikke ville si nei til noen ideer. Vi ville være åpne for retninger, også i miksingen. Han mikser veldig stort, majestetisk på en måte. Jeg liker det veldig godt selv om det kan være litt corny noen ganger. Det passer. Vi gikk inn med litt humor på maksimalismen. Det er derfor platen heter TMI, det var innstillingen fra starten. Så vi tenkte, ja, hvorfor ikke, til både det ene og det andre. Så blir det en univers-greie når man har tatt noen valg. Det er et tydelig univers gjennom hele plata, veldig naturaktig selv om det er prosessert, på en måte.

Det er jo noe med å bringe inn så mye fantasi i noe som ofte er mer “dokumentarisk” presentert på plate.
– Ja, og det er interessant med ham – han spiller mye modalmusikk og ottomansk klassisk musikk. I utgangspunktet ekstremt akustisk, men han mikser utrolig poppa. Hvis han hadde vært 15 hadde han sikkert vært en amazing produsent.

Og man kan jo kanskje se for seg at fortidens hoffmusikere og oudmestere ikke hadde sagt nei til en kraftig maskin om de hadde fått tilbud om det.
– Ja, det kan godt hende. Dette kunne også hørtes veldig dokumentarisk ut, her er en oud og her er en stemme, liksom. Det er veldig kult at det ikke ble sånn.

Kan du forklare kort hva en maqam er?
– Skal man sammenligne det med vestlig musikk, kan man kalle det skalaer. Men egentlig er det et melodisk frasemateriale og toneinnholdet i en skala, kan man si. Masse forskjellige fraser som til sammen utgjør en maqam. En type frase er i én maqam og kan ikke være i en annen, selv om de deler de samme tonene. Så to maqamer kan “se like ut”, men oppføre seg forskjelig. De finnes i arabiske land, i Tyrkia og i persisk musikk og har ofte like navn, men spilles forskjellig. Også er det masse mikrotonalitet – oud er jo et fretless-instrument. Det er Gammel kultur. Det var faktisk en stor sultan, jeg husker ikke hvem, som var veldig opptatt av maqamer. Så han ga folk penger om de fant på en ny en!

Det er veldig fascinerende systemer.
– Ja, og på én måte er det litt som jazz – hvis du ikke tenker på det gjennom musikkteori, men tenker på det som frasemateriale. I visse akkordvendinger er det noen fraser som er logisk å bruke. Men det som er med maqam er at den er monofon musikk, den forholder seg ikke til akkorder på samme måte.

Det dukker opp mikrotonalitet og den typen ornamentering i måten du synger på Broens siste plate.
– Ja, og i den konteksten her måtte jeg nesten dra det i andre retninger. Jeg har selvfølgelig brukt ornamenteringen, men siden tonaliteten og rytmene er tydelig folkemusikk, var det kult å dra det i den andre retningen – finne “popmåten” å synge det på. Men oud er kongen av mikrotonale instrumenter, syns jeg! Så der var det sykt mye å bryne meg på. Jeg kunne følge hans måte å frasere på.

Hvordan ser fremtiden for samarbeidet ut?
– Man vet jo så lite, men vi vil spille live, og har snakket om hvem som kunne blitt med. Det kunne vært kult å ha et band basert i Norge og et i Spania, så man kunne bytte ut litt og gjøre det lettere å turnere. Men det må være ganske allsidige folk, haha! Folk som behersker flere instrumenter, som kan synge og som er åpne. Vi er allerede i kontakt med bookere. Men vi skal definitivt lage en skive til, siden vi er i gang. Det koster oss jo ingenting, vi har gjort alt selv.

Er det deilig å jobbe på den måten? Uten å måtte vente på klarsignal i form av svære budsjetter og så videre.
– Ja, skikkelig. Jeg har aldri vært god på organisering, og det kreative stopper opp så ofte på grunn av penger. Det er digg å drite i det og gjøre det uansett. Også har jeg erfaring – én ting er korona, nå kan vi ikke spille konsert. Men at plater skal gjennom store apparat…. hvis man har et kredibelt plateselskap kan det hende at folk liker det, men de kjøper ikke nødvendigvis musikken. Den selger ikke på grunn av et bra selskap nødvendigvis, det spørs veldig på klientellet til et plateselskap. Til syvende og sist kjøper ikke folk plater. Sånn sett var det diggere å slippe å forholde seg til tusen mennesker.

Det er kanskje viktig å reflektere grundig over hva man ønsker å få ut av større samarbeid om man vil gå den veien.
– Ja, og om man skal få masse ut av det, må man kanskje ha et virkelig stort plateselskap. Da er det et stort hopp fra der vi ligger. Bella Union, som ga ut Broen, var jo fire stykker. Og de har en stor roster, så de har ikke sjans til å følge opp alle artistene sine tett. De selger ikke noe særlig og sliter skikkelig. Du må høyt opp i det systemet for å få mer ut av det. Eller så må man være mer som sjangerselskaper som Hubro der folk følger plateselskapene og kjøper ting lojalt, tror jeg

Hvor er vi nå ellers, tenker du?
– Jeg har det skikkelig tungt for tiden og syns det er vanskelig å holde motet oppe, må jeg si. Jeg er hos familien min i Trondheim. Som enslig frilanser er det tungt. Det er lite jobb å få, og det er ikke så lett å få annen jobb heller, slik situasjonen er. Nå har jeg hatt to dager øving med Trondheim Voices – det er det eneste jeg har nå. Det har vært veldig deilig. Musikken er viktig å ha som avledning, nesten. Det er bare at når det er jobben din samtidig, er det også litt stressende. Helst tror jeg kanskje at jeg ikke vil ha musikken som hovedjobben min, mer som gleden min, og heller legge opp hverdagen slik at det er plass til det.

Har du noen tanker for 2021?
– Jeg vet ikke, ass. Jeg håper at det blir lettere etter jul. Og jeg håper at vi kan være mer sammen generelt sett, flere folk samla. Sånn at man kan spille, ha konserter og korøvinger. Jeg vil gjerne lage musikk, få rom og tid og lyst til det, spille med nye folk. Og jamme! Men jeg har ikke noen plan utover at jeg håper å finne noe jobb. Jeg føler meg heldig som har familie som jeg kan komme og være med – nå roper de i bakgrunnen her forresten – man kan bli veldig ensom ellers, og mange på vår alder syns nok det her er en utfordrende ting. Jeg ser at folk som har faste jobber fortsatt greier å fokusere på dét snarere enn det dårlige. Men hvis man ikke egentlig har en hverdag – sånn som jeg, som har levd et liv som handler om å møte folk, dra ut, reise, være oppe om natta – så blir det veldig tomt.

Ja, jeg håper vi får tatt natta tilbake i 2021. Den er undervurdert.
– Jeg skal danse som faen til neste år! Jeg skal danse – og hvis vi ikke får lov inne, lager vi klubb ute, for helvete.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger