Vi har møtt Calle Neumann og resten av New Dance til en prat, Veslemøy Narvesen gir takketalen hun ikke fikk holdt under Oslojazz og Kjetil Mulelid sender postkort.
Hei, god helg og velkommen tilbake til Now´s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsavis i remseform om musikk og trivsel. Vi er inne i innspurten av moderskipet Jazznytt, om få små dager deiser den vel ned i postkassen din. Ja, for du er vel abonnent? Hvis ikke kan du tegne et Jazznytt-abonnement her, og om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.
Skjer det noe? Joda. Oslo Jazzfestival ble arrangert forrige uke, det gjorde også Jazzknappleik som vi var innom i forrige nummer og som trakk fulle hus både i Bergen og Stavanger. Melafestivalen er blitt helårsarrangør, og denne uka byr de på både Nad Jee, Syed Ali og Balli Beats på lørdag, samt Vassvik neste torsdag – live fra Melahuset. Sjekk ut programmet her, vi kommer tilbake til det scenen har å by på i kommende numre. Denne uken har Blow Out braket løs, vi sitter her litt øre og fortumlet etter fire konserter i går (du kan lese en konsertrapport fra Arild R. Andersen her) og ikke minst etter å ha sett bildene av Espen Rud i bar overkropp, med røde fluesmekker i hendene, idet han fant tilbake til fribag-ånden under et duosett med Mette Rasmussen på den første dagen (som du kan lese Andersens rapport fra her). Saft suse! Blow Out har to dager igjen fremdeles – i kveld blir det blant annet konsert med det nye bandet Pakten, som du kan lese mer om lenger ned, og på lørdag spiller både trioen Karawane og en duo med Knut Reiersrud og Ole Mofjell – for å nevne noe. Reiersrud møter også blogghalvdel Vinger til samtale. Et tilbud som jazzelskere over hele Norge bør kunne ha stor glede av i måneden fremover, er Christer Falcks gigainitiativ Jazz fra Sentralen starter opp neste uke, som byr på konsertopptak og intervjuer med artister som Arild Andersen, Beady Belle, Trygve Seim, Mats Eilertsen, Gard Nilssens Acoustic Unity, Ketil Bjørnstad, Elephant9 og så videre og så videre – lista er formidabel, folk er kanskje blitt litt øre av musikk på video det siste halvåret, men det er en på mange måter enestående samling konsertopptak, gjort på vårparten og vi kommer tilbake med mer stoff om alt som lurer seg her.
Men nu, kjære venner, er vi nødt til å gyve løs på ukas beholdning jazz content!
Wako og andre talenter koste seg på Sommarljom
Det er litt smådeprimerende at postgangen er treg og varierende i sommer. Den fysiske, altså. Vi trenger input! Send gjerne ideer og innspill, essays, ris og ros til oss i Nows’s The Time. Link i bio eller noe. Ved en tilfeldighet fikk vi sett et fotografi fra den lille jazzfestivalen Sommarljom, og der så det så herlig ut av vi bestilte et reisebrev fra en av dem vi kjente igjen på bildene, pianist og komponist Kjetil André Mulelid, som har en rekke flotte band og prosjekter, og visstnok går svanger med en solopiano-plate. I tillegg er han jo CEO i Øra Fonogram der det til stadighet utkommer mye bra omegnsjazz og eventyrlig popmusikk. Følg med, og følg gjerne Mulelids eksempel. Kort er fint å få:
Wako i oppkok på Sommarljom. Foto: Henrik Koppen
Hei NTT!
Vår første konsert siden 6. mars fant sted på Sommarljom i Ørsta, og det var absolutt et høydepunkt på sensommeren! En svært lite høytidelig, men veldig personlig festival. Ute i det fri midt blant sunnmørsalpene og med et utrolig lydhørt publikum, satt sammen av en ivrig og engasjert gjeng. Generelt var det en utrolig fin festival som satset på mye lokalt med noen få unntak, oss inkludert. En av de lokale stjernene var pianisten Tiril Brenne Høydal som vi fikk den store ære å få ha en workshop for. Tiril er akkurat ferdig på Volda vgs og skal starte på Sund fhs i disse dager. Vi jobba noen timer på dagtid med noen Wako-låter, en låt av henne selv, og noen improvisasjonsoppgaver. Senere på kvelden presenterte vi materialet som en åpningskonsert på fredagskvelden. Selv spilte jeg synth og trøorgel, og det var sjukt artig å se hvor lett Tiril tok pianorollen i bandet, og ting vi fortalte henne om samspill og improvisasjon. Det var også veldig inspirerende og gøy å se hvor åpen og lite redd hun var for å begi seg ut i vår musikk og vårt løse samspill. Etter åpningskonserten spilte folkemusikk-trioen Særsvip et fint sett med lokale folkemelodier for trøorgel og fele (+dans), før vi tok over med en egen kvartettkonsert. Det var intet mindre enn gøy! På slutten av konserten var det rimelig intenst med en Martin Myhre Olsen som ikke hadde spilt på lenge og heller ikke ville slutte. Han var mildt sagt overtent og nærmest brente ned stedet med Coltrane-linjer over låta «Savage Detective» før vi takket for oss.
Også utrolig artig å få gjenta kvartettspilling med en konsert på Oslo Jazz like etter.
Musikk <3
Hilsen Kjetil André Mulelid
Tiril Brenne Høydal gjestet med Mulelid og resten av Wako på Sommarljom. Begge fotografier av Henrik Koppen.
Veslemøy dro til Trondheim
Foto: Veslemøy Narvesen
Jazz er noe som foregår over hele landet, men vi ble likevel litt bedrøvet da det gikk opp for oss at trommeslager Veslemøy Narvesen skulle flytte til Trondheim for å begynne på NTNU Jazzlinja. Dette er jo noe som skjer i mange unge musikeres liv, heldigvis, men vemodig er det likevel. Men vi syntes prisvinneren på Oslo Jazzfestival forrige uke ble noe stemoderlig behandlet under blomster-og-diplom-overrekkelsen, dessuten var vi fortsatt svimle etter den slående opplevelsen med Kongle Trio sist søndag (forøvrig en fantastisk dag i musikkens tjeneste siden vi også fikk sett finfine konserter med Signes amøbe og Erlends fragmentarium senere samme dag, inkludert noen digge pauser), og så hørte vi rykter om et meget tidlig Oslo-comeback, så da ble det calling Veslemøy:
Hello! På grunn av koronaangst og mikrofonfomling fra utdeler på scenen, fikk du ikke takket for Usbl talentprisen du mottok på Jazzfestivalen i forrige uke. Så da får vi gjøre det her, og gratulere igjen. Hva følte du da, og hva føler du nå?
— Tusen takk! Det var virkelig stas å bli tildelt pris! Jeg ble overrasket og skikkelig glad. Jeg syntes først og fremst det er utrolig kult at Øyvind Larsen og co. i Oslojazz følger så tett på nye unge jazz-musikere i etableringsfasen i Oslo, og at de og Usbl ønsker å vise en interesse rundt meg som musiker i form av å tilby konsert på neste års festival og et stipend. Jeg er virkelig takknemlig for den muligheten, og gleder meg masse til å jobbe og forhåpentligvis skrive musikk for et nytt prosjekt. Det er jo mange man kan takke for at man har fått muligheten til å skape ulik musikk og jobbe med ulike prosjekter, men jeg vil i hvert fall rette en stor takk til alle de musikerne som har latt meg lage noe sammen med dem og som har ønsket å jobbe med meg på grunnlag av at de liker mitt uttrykk. Det finnes ingenting bedre eller viktigere enn det å kunne være seg selv i et skapende miljø. Jeg er utrolig glad for å ha vært rundt musikere som har understreket viktigheten av det og inspirert meg til å være meg selv i alt jeg gjør.
Årets Usbl Talentpris gikk til Veslemøy Narvesen – og årets tromboneglis er det Kristoffer Kompen som står for. Vi gratulerer! Blinkskuddet er tatt av vår gode kollega Terje Mosnes.
Du ble slått ut i Jazzintro med Ladybird Orchestra, og det var sikkert bittert, men gikk jo videre med Kongle Trio fra Molde. Hvordan funket konserten med Kongle Trio på søndag? Litt rart tidspunkt kl. 16 en sommersøndag, men dere skapte en verden der inne.
— Det var veldig gøy å spille konsert med Ladybird, jeg syntes det ble en av de fineste konsertene vi har gjort sammen — til tross for at det kan være vanskelig å få god lyd og lytting i langhuset på SALT. I Jazzintro er man jo nødt til å velge ett band, og jeg syntes det var helt på sin plass at Damata ble valgt til finalen! De har jobbet masse og har et vanvittig vakkert og unikt uttrykk. Og såklart ekstra stas å høre den flotte bassisten vår Karl-Erik med begge band.
Konserten med Kongle på søndag var også veldig gøy. Vi har blitt litt varme i trøya med det å spille uten set-liste nå, og det gjorde vi også denne konserten. Noen ganger funket det bra, andre ganger måtte vi jobbe hardere for å finne en slags felles retning. Men det er alltid gøy og befriende å spille med Liv og Øystein! Øystein gav meg noen hakeslepp med den ekstreme energien han tilførte enkelte steder i konserten, og Liv hadde noen veldig kule, nye ting hun gjorde med pianoet som jeg aldri har hørt henne gjøre før. Det var veldig hyggelig at det var folk der som ville høre oss.
Noen av låtene gikk i et heseblesende tempo, og det var også en spesielt vanskelig en til slutt der! Det krever god stemning blant musikerne, fortell litt om forholdet dere tre i mellom?
— Hehe, vi fikk litt å jobbe med noen steder og vi gikk litt ekstra utenfor komfort-sonen med den siste der. Men det var gøy og utfordrende — vi håper det ble kul musikk av det.
Forholdet mellom oss tre er egentlig veldig spesielt, vennskapet har vært veldig viktig for meg. Man er veldig heldig når man finner andre mennesker som får ut det beste i deg og som utfordrer deg, på godt og vondt. Jeg tror alle tre har vært ekstremt viktige for hverandre. Liv kjente jeg først, og hun har alltid vært en veldig god samtalepartner og et forbilde, spesielt kompositorisk. Hun var også den som viste meg Maria Kannegaard, og vi har delt vår elsk og kjærlighet for henne siden! Da jeg ble bedre kjent med Øystein ble det med en gang veldig god klaff mellom oss. Vi er ganske like på mange ting, og har hatt mange fine samtaler om musikk og livet. For meg kom skapelsen av trioen Kongle med Liv og Øystein som en gave, de er mennesker jeg kan speile meg i både i og utenfor musikken. Vi har hatt det masse gøy og opplevd både opp og nedturer sammen som har vært viktige erfaringer. Vi har utvilsomt en ekstremt god musikalsk og sosial kjemi som det blir veldig gøy å jobbe videre med de neste årene, og som allerede gjør at vi kan uttrykke oss sammen, som en levende organisme.
Vi i bloggen er jo litt lei oss, og nervøse, siden du nå har flyttet fra hovedstaden for å slite skolebenken i Trondheim. Alle de kjappe ukesgigene vi går glipp av med deg! Hva kommer du til å savne fra det daglige musikkmiljøet i Oslo, og hva tror du at du kommer til i Trondheim?
— Jeg kommer nok mest til å savne de gode menneskene jeg har hatt rundt meg i Oslo. Det er f.eks både venner og lærere fra NMH, som nevnte Liv og Øystein, Ingrid som har vært klasse og rom-kamerat, og lærere Thomas Strønen og Pål Thowsen. Og så klart Bethany, Eskild og Iver fra Mall Girl. De har alle vært gode støttespillere. Jeg kommer også til å savne å kunne dra og høre en del musikere jeg digger spille hver dag, spesielt på Kafe Hærverk. Det er den kuleste plassen i byen og vil bli dypt savnet! Heldigvis er ikke Oslo så langt unna, så alt dette jeg savner vil ikke bli vanskelig å få et gjensyn med.
Jeg tror Trondheim blir en fantastisk by å være student i. Det er et privilegium å få starte på bacheloren nå, etter jeg har fått litt erfaring som musiker og har vokst meg mer moden på hva jeg er sugen på lære. Jeg ser veldig frem til å være student på heltid og gå inn i dybden på instrumentet mitt. NTNU har et åpent læringsmiljø med fokus på deg og din egen unike musikalitet, og det syntes jeg er veldig flott. Klassen er forresten helt rå, dere kommer til å se masse av samtlige i årene fremover!
Hva skal du gjøre der oppe tror du, trønderhovedstaden er jo kjent for fotball og gourmetmat i tillegg til å avle opp jazztalenter?
— Det blir nok masse turer med sykkel-heisen, masse svømming på pir-badet, en del konsert-gåing og såklart myttji trommespæll!
Men, det er håp! Vi ser at du skal spille i Oslo allerede i kveld, på Blow Out?!
— Yess! Pakten ble startet etter initiativ fra Magnus Nergaard (bass) og Dag Erik Knedal Andersen (trommer) og skal spille sin første konsert noensinne på Blow Out-festivalens 10-års jubileum på fredag! Bandet består i tillegg til dem av Ola Høyer (bass), Signe Emmeluth (sax) , Marthe Lea (sax) og meg (trommer). Vi har øvd og det er megakick å spille sammen, spesielt med tanke på besetningens muligheter med dobbelt-trioer og soundet som oppstår når seks ganske forskjellige musikalske stemmer møtes. Forhåpentligvis skal vi lage vill stemning på Victoria og få hele salen til å ose av musikkglede!
Dette har du også vært med på: Ny dans med Calle Neumann på Victoria
New Dance på Victoria, sommeren 2020. Foto: Kerstin Siemonsen.
-Men du,
Calle Neumann stopper opp, på vei over det lille platået midt i salen på Victoria East.
– Siden dette er et intervju, vil jeg bare si at… Gårsdagen har vi brukt opp. Morgendagen vet vi ikke noe om. Men vi lever i dag, sier han, og så går han videre, bak baren og henter seg et glass vann.
Det er en solfylt, men nokså kjølig sommerdag, vi har nettopp stått i inngangspartiet og tittet ut på uteserveringene i Karl Johans Gate mens Neumann og Paal Nilssen-Love har minnet om gamle kallenavn deres felles venn og medmusikant Bjørnar Andresen hadde for vane å gi folk. Flatlusa, Lovis, Kjøleskapet… jazzdusør på et par-tre pils vippses over til den driftige sjelen som setter seg ned og lager Wikipedia-siden Kallenavn Bjørnar Andresen har funnet på. De er innom et kvinnelig bekjentskap (hva var det han kalte henne…. Jo, Slegga), Calle fortalt hvordan Neumann ble til Neua/Noia som ble til Jamann (Og det stemmer jo i grunnen, det, sier han stille). Remember when is the lowest form of conversation, sa Tony Soprano i siste sesong av Sopranos, men stemmer det alltid, da? Gjennom å mane fram språket til Andresen, som de to musikerne spilte sammen med i sagnomsuste The Quintet, er det som om de nærmer seg litt av grunnen til at de er på Victoria denne uken, ikke bare for å mimre, men for å møte gamle venner i musikken på nytt – også de som av diverse praktiske årsaker ikke kan være til stede. Kanskje roer den typen prat også nervene man selvsagt kan få av å gjøre det første intervjuet på hur lenge som helst. For de anekdotene der er fremdeles morsomme, den dag i dag. Det er umulig å ikke smile, det er umulig å ikke komme med nye assosiasjoner, og tenke på hvordan de fleste gode vennskap gjerne ender opp med at man delvis snakker i hemmelig kode. Og, for å gjøre det overtydelig, hvordan musikalske vennskap også går i sirkel rundt hverandre og utvikler særegne former for samspill.
De er der for å spille inn plate, og å fremføre en konsert under Nasjonal Jazzscenes sommerkonsert-paraply. Oppe på scenen står en gigantisk trommerigg (To gonger – man kan liksom forestille seg at PNL har entret Neil Peart-fasen av livet trommeriggmessig, men det er jo veldig ham også – alt er liksom stort, woodblocker svære som roastbiffer og kubjeller som hadde skremt fanden på flatmark. Jeg må uansett huske på å gi ham nummeret til tørris-og-røykmaskin-leverandøren min en gang, det kan jo komme godt med), mens de tre andre musikerne er plassert nede på parketten, hvor lydteknikeren kveiler opp kabler etter endt session.
New Dance heter kvartetten, som foruten Neumann og Nilssen-Love består av Ketil Gutvik (også med i The Quintet) og Ingebrigt Håker Flaten. Var det to dager med innspilling det hadde blitt? Kanskje tre, jeg husker ikke, men de virket godt fornøyde og det resulterende albumet kommer visstnok ut i oktober. Over der musikerne står henger lyslenker som er blitt igjen etter Motvindfestivalen som ble arrangert helgen før. Langs med de to smale galleriene henger batikkdyppa hippiehåndkler, som kan sende tankene i retning flaggene fotballsupportere henger på tribunene – bare at det her er mystiske lag uten navn det heies på. Paal gir uttrykk for at han er tilfreds med at de er blitt hengende – han storkoste seg også på Motvind, hvor han satt oppe på det ene galleriet og hoia sammen med det propert påsegla bursdagsbarnet Ketil Gutvik. I et kort øyeblikk, da Paal gaula på ekstranummer etter siste sett, var det nesten noe muppetbalkong-aktig over dem, som fikk blogghalvdel Vinger og meg til å tenke litt på det symbolske i det, gamle er de to på ingen måte, men når man ser på bildene fra det fremdeles dirrende The Quintet-bokssettet Events 1998-1999, tatt for 20 år siden, kan man jo høflig fastslå at de ikke er purunge lenger, som de var den gang da. Tiden har flydd, og disse to musikerne er liksom blitt som forbildene sine, distinkte og urokkelige improvisatoriske stemmer, modnet i tidens eikefat. Kanskje de her og nå musikalsk sett fremstår litt sånn som Neumann og Andresen gjorde da kontakten i sin tid ble etablert på tvers av generasjonene.
The Quintet for en tid tilbake. Foto: Peter Opsvik
Minnet av Bjørnar Andresen var sterkt tilstede da dere spilte her i fjor, og dere pratet om ham nå også, om historier og kallenavn også videre. Er det alltid tilstede?
Paal: På en god måte, vi kommer nok alltid til å prate om Bjørnar. Ingebrigt hadde et sterkt forhold til ham, Ketil, Calle åpenbart. Han vil alltid være tilstede.
Calle: Ja, han er det.
Paal: Definitivt når vi møtes.
Preger det musikken også?
Paal: Ooh. Jeg skal innrømme at han er et eller annet sted og følger med.
Calle: Ja, på en eller annen måte.
Paal: Han hjalp meg mye med soloplaten jeg gjorde for ørten år siden, på Sofa, han var faktisk medprodusent på mange måter, og var med å plukke ut. Han var utrolig god å ha med, uttalende, flink til å sette ord på ting, i blant med råd om livet som jeg gjerne skulle hatt den dag i dag, men også om musikk.
Calle: Han kjørte jo spakene for George Russell. De stolte blindt på hverandre. Det skal jo noe til.
Paal: Det er ikke alle som er klar over hvor mye han gjorde bak miksepulten.
I heftet til Quintet-boksen er det fascinerende å lese intervjuet med Arild Andersen, for det er en litt delt bakgrunn, med elektrikerutdannelse som vei inn.
Calle: Bjørnar var utdanna finmekaniker i krinken. Faren hans jobbet også der.
Hører du noensinne på det du har gjort tidligere? Multimal, The Quintet og så videre.
Calle: Jeg har flytta så mye, fem ganger i løpet av et og et halvt år, så alt mitt er på et lager i Arendal. Jeg har ikke fått det ut, når du kommer inn er ting helt stengt, ting står stabla en meter høyere enn meg. Åssen skal jeg få ting ut, og hvordan skal jeg få hørt på alt dette? Det driver jeg og fintenker på, da. Jeg er ikke den raskeste fyren når det kommer til gjøremål. Så alle plater og cd-er er utilgjengelig. Bortsett fra The Quintet, som jeg har begynt å høre litt på i år. Og da ble jeg gledelig overraska. Er det der oss? Jeg fikk boksen av Paal i fjor, og han skrøyt. Da jeg så dem, sa jeg, hva i all verden, for en flott pakke!?! Jeg ringte Paal og sa at musikken umulig kunne være like bra som den pakka på utsida. Og så sa han til meg, pfft, bare vent til du hører. Jeg turte ikke akkurat da, og jeg begynte litt forsiktig, jeg hørte på den første plata og ringte Ketil, og sa, nå har jeg hørt på den første cd-en og jeg ble overraska. Er dette oss? Rare greier.
Det er jo litt av en reise, å kjenne på hvordan energien og samspillet utvikler seg utover i opptakene, helt fra den første cd-en.
Paal: Det var hos Peter Opsvik (musiker og designer, blant annet av tripp-trapp-stolen, journ.anm) i Pilestredet. Det aller første møtet.
Så er det et fantastisk opptak fra Blå, hvor du kjenner på energien fra folk i rommet.
Calle: Jeg ble dratt med av Bjørnar. Har du ikke lyst til å spelle med yngre folk a, Calle? Hva da, hvilke yngre folk? Jeg kjenner ingen yngre folk! Ja, men bli med, det er sommerfest hos Peter, ta med deg hornet! Det tør jeg ikke. Ta med hornet, kom igjen. Så dro jeg, og der var gutta. Også var det sommerfest, og bare å begynne å spelle nedi bakgården der. Sånn var det.
Det at du fikk lyst til å fortsette, hva var det du kjente i det møtet?
Calle: Jeg syntes det var helt utrolig. At noen gadd… og det å få spille. Også er det så hyggelig hos Peter, det er så varmt der. Den er vakker, måten han er på. Man føler seg hjemme.
Paal: Inkludert.
Calle: Ja, inkludert. Og så tok det en stund. Jeg tror jeg tok meg en tur etter at jeg hadde hatt en pause for å bli kvitt no greier. Og etter det, tenkte jeg, nå drar jeg til Marokko. Det var kanskje jula 98?
Paal: Å??
Calle: Ja, jeg var der i 14 dager, og så fikk jeg beskjed om at vi skulle spille annen juledag på Blå.
Paal: Kom du rett fra Marokko på den konserten?
Calle: Dagen før.
Paal: Wow.
Ketil: Den Blå-konserten som er i boksen er fra et halvt år etter, på Oslo Jazzfestival. Men den i romjula var den første konserten vår. Den finnes ikke opptak.
Calle: Jo! Han tok det opp, han fra radioen?
Ketil: Det var det vi lurte på, om vi fant en til etter at boksen var klar.
Paal: Nei!?!?
Ketil: Jeg nevnte det for deg, men du var ikke så interessert akkurat da, jeg tror du var helt utlada.
Paal: Så det finnes en sjette plate. Ai, helvete.
Kanskje det kan bli en juleplate?
Ketil: Det er jo faktisk debutkonserten. Den første cd-en er en session i fred og ro hos Petter, hvor Bjørnar hadde bassverksted i kjelleren og vi følte oss veldig hjemme. Eivind var jo sønnen til Petter også. Og det som skjedde var at Eivind dro til New York for å studere, på høsten i 98, men før han dro rakk han å lage en råmiks av sessionene. Så fikk vi den i posten alle sammen, helt uavhengig av hverandre. Vi hadde ikke noe kontakt ellers. Men vi satt og hørte på det og lurte, hva i all verden er det her, og så begynte vi å snakke om at hvis Eivind kommer hjem til jul, måtte vi gjøre en konsert med de greiene her.
Calle: Den CD-en var brent på kontoret til Petter. Han lagde cover og greier!
Ketil: Så vi ringte Martin Revheim og spurte om det gikk an å bruke Blå. De var egentlig stengt i romjula, de skulle ikke ha noen konserter i romjula. “Men siden du sier at Calle Neumann skal spille, tror jeg kanskje vi åpner opp allikevel”.
Calle: Er det sant?
Ketil: Jaja, det er helt sant.
Calle: Jøss, det har gått meg hus forbi.
Du nevnte det med at det var en varme hos Petter Opsvik. Det at de man spiller sammen med er et godt og trygt miljø, er det mulig å si noe om hvor viktig det er når man skal spille fri musikk?
Calle: Man var trygg der. Petter satte seg ned ved pianoet og spelte, og så var det jam… fløte. Veldig varmt. Det hadde masse å si.
Paal: Du må føle en personlig varme mellom folk. Om du er på turné, eller skal på kafé mellom konserter, du må jo ha noe å prate om. Ellers går det ikke.
Det er lett å tenke på i forbindelse med starten på Blå også, som også handler om at en figur som Bjørnar Andresen fikk innpass, på lik linje med unge, nye folk.
Calle: Martin Revheim var helt nydelig mot oss. Og alle de andre som jobbet der, Erica (Berthelsen, journ.anm), jentene bak baren tok så vare på oss. Også har jeg glemt hva han heter… rødhåringen som har hatt masse hitter og sånn…
Paal: Ravi!
Calle: Han kjørte lyd eller lys.
Paal: Det intervjuet han gjorde med Bjørnar i Blå-magasinet er helt fantastisk. Og, som vi snakket om før du kom, da Bjørnar var på sitt verste og Ingebrigt og jeg ikke klarte å gå på scenen en gang, fordi han var så ute og lukta og sånn, så tok de hånd om ham, de slapp ham inn, og brydde seg. Blå var et av de mest inkluderende stedene. Jeg så på en Club7-dokumentar i natt da jeg ikke fikk sove, og der er det opptak fra et møte på kontoret deres. Det er som et kollektiv, “hva synes du”, “jeg føler meg hjemme”, “hvorfor det”, “fordi jeg føler meg inkludert”. De pratet om hvorfor det var fint å være sammen. Og jeg tror det stemmer at at Blå spilte en lignende rolle for vår generasjon, fordi det var inkluderende og fordi det tok en aktiv rolle, kunne provosere, og booket ting du kanskje aldri hadde hørt før. De tok sjanser, og de tok vare på folk.
Calle: Ja, til de grader.
Det oppstår jo noe ekstra, også når publikum føler et medeierskap som er større enn billettkjøpet.
Calle: Publikum var veldig nysgjerrige og åpne. De var med, helt åpne!
Hvordan var det dere bestemte dere for å lage en kvartett etter konserten i fjor? Jeg hørte at dere egentlig skulle ha gjort noen konserter på Hærverk i forbindelse med deres treårsjubileum, som dessverre ikke ble noe av.
Paal: Det var kanskje Ketil og jeg som prata. Det ble også sagt at det var den siste konserten med The Quintet, det var skrevet i stein. Men faen heller, vi måtte jo finne på noe mer. The Quintet er ferdig, men hva hvis vi fikk med Ingebrigt, som spiller for to?
Calle: Jeg visste ikkeno.
Ingebrigt: Hahahaha! “Jeg vil ikke ha noe med det der å gjøre!”
Calle: Jeg visste ikke en dritt!
Paal: Men så sa jo Vegard på Hærverk ja med én gang til to kvelder, pluss at vi planla to dager i studio og en tur til Nattjazz. Det gikk selvfølgelig i dass, men Jan Ole sa ja til å ta en sjans på det i sommer.
Kjetil: Vi var jo litt spente på hvordan det skulle gå i fjor, tjue år etter. Får man til å skape magien?
Ingebrigt: Var det tjue år?!? Haha, jeg var ikke klar over det var så lenge siden!
Ketil: Det var én dag før tjueårsdagen til det opptaket fra Oslo Jazzfestival på Blå som er med i boksen. Det var ganske skummelt, syntes jeg. Men så gikk det så bra, det var så gøy. Det var slutten på The Quintet, men det kunne ikke være slutten på alt, tenkte vi. Og vi sendte over opptaket fra konserten på Victoria til New York som Eivind etter hvert grovmikset og som vi hørte på. Det var så enkelt som at bra ting kan man ikke slutte med.
Calle: Men de sliter med meg.
Ingebrigt: Ja, det er veldig tungt, haha!
Calle: Men se på dem, da. Se hvor slitne de er blitt! (de ser, for ordens skyld ikke egentlig spesielt slitne ut, journ.anm)
Ketil: Det er et fantastisk forslag med Ingebrigt inn i dette her også. Vi har ikke spilt sammen på årevis, jeg ble jo kjent med ham da jeg var atten eller nitten år. Hvor gammel var du da du flytta til Trondheim?
Ingebrigt: Det samme.
Ketil: Og jeg traff Paal gjennom Ingebrigt igjen.
Paal: Den dagen vi kjørte med et Rent-a-Wreck fra Trondheim til Oslo. For tredve år siden.
Ingebrigt: Det stoppa på Toten et sted, fullt av flyttelasset.
Calle: Jeg har bare hørt Ingebrigt. Men vi snakket vel litt på Blå?
Ingebrigt: Ja, gjennom Bjørnar. Men var det en jam også?
Calle: Ja, det var Tony Kluften som introduserte meg til disse greiene her. Hva het han trommeslageren?
Ingebrigt: Ingar Zach?
Calle: Nei, han som spilte med Silje Nergaard. Jarle Vespestad! Han spurte meg om jeg ikke hadde lyst til å sitte inn med noe dere gjorde. Det turte jeg selvfølgelig ikke. Det er første gang jeg tror jeg hørte deg.
Paal foreslo å spørre deg om ditt forhold til bading, Calle!
Paal: Du må ikke si at jeg har sagt det!
Calle: Ja, men da er det sagt! Jeg har forsøkt å roe meg ned i visse faser i livet hvor man blir for knirkete. Jeg fant ut for lenge siden at det å dyppe meg ned i saltvann har den samme virkningen. Man blir rolig. Vi kommer jo fra saltvannet, der oppsto livet. Så det må være noe med det. Ketil er vel også en badeengel, har jeg skjønt. Det er deilig, jeg bader om vinteren også. Jeg hogger ikke hull i isen, det må være åpent. Det blir en liten støkk i livet, og så blir du så varm etterpå. Det er velbehag. Og ro, som sagt. Jeg får ikke lov av legen til å stupe, men jeg hopper. Jeg var ganske sjaber da jeg starta i våres, da skalv jeg som et aspeløv, jeg krabba nesten ned til stranda. Nå løper jeg uti og hopper fra brygga og sånn.
Ingebrigt: Det er fantastisk hvor bra det er for kroppen.
Paal: Ingebrigt og jeg isbada sammen for første gang sammen i Tampere i Finland. Jeg hadde sittet fredag kveld, elska Finland, og ble ringt opp tidlig morgenen etter, so, Paal, you´ll join us for the sauna and ice bathing. Faen, hva var det jeg hadde sagt?? You told us yesterday! Jeg sa jeg var litt treig i dag, men det hadde de hørt før. Så jeg ringte Ingebrigt, og han sa, jeg visste du skulle ringe meg også. Hun har nettopp ringt meg. Vi møttes en time etterpå, en svensk journalist var også med på det, alle var pissredde. Det var snø og fire minus, istapper på alle buskene og trærne. Folk satt ute og det dampet av dem. Så var det uti vannet først, det var to grader i vannet.
Ingebrigt: Men etterpå var det fantastisk, det var som om varme og kulde sluttet å opphøre.
Caal: Jeg har spurt hjertelegen min om det kan være farlig å hoppe uti på vinteren, men jeg fikk beskjed om at det er verre å ikke gjøre det. Det er det man trenger!
Er det med sjøen en av grunnene til at du har slått deg ned på Sørlandet?
Calle: Jeg hadde en svigerfar en gang som hadde båt. Jeg hadde vært der en gang som liten, på en leirskole for fattigfolk i Oslo by. Så tok det mange år, og svigerfaren min tok meg med på båten fra Oslo til Kristiansand. Da vi kom tilbake, tenkte jeg, gud hjelpe, hva er dette? Sørlandet var helt fremmed for meg, men jeg ble nysgjerrig. Sånn var det. For tjue år siden satt jeg sammen med en venninne og en kamerat på Larsen… eller nei, det var ute, på Perrongen. Det er vel det det heter. Og så hadde hun arva noen penger, og sa hvor skal vi fløtte?. Skulle vi dra til Spania, kanskje til Frankrike, og plutselig sa hun: Hva med sørlandet? Vent et øyeblikk, sa jeg, ikke noe annet, men jeg gikk bort på Narvesen på Majorstua og kjøpte Agderposten, fant frem til boligannonsene og ga avisen til henne. Bla her, se om du finner noe. Så bladde hun litt, så på noen forskjellige og sa Det huset skal jeg ha. Og det gjorde vi. Lite, gammalt sørlandshus på 130 år eller noe. Masse jobb etter hvert, men det ble bra. Det blei sånn. Så prøvde jeg å flytte til Oslo for tre år siden, for jeg trodde det var så gjevt i byen, og det gikk ikke. Vi klarte det ikke, så da skiltes våre veier, og jeg flytta ned igjen til sørlandet, et annet sted, og bodde fire-fem forskjellige steder før jeg fant der jeg bor nå. Så hun bor her, og jeg bor der og besøker henne så ofte jeg har råd. Og på lørdag skal hun være med meg ned! Det gleder jeg meg til. Også har jeg fått meg øvelsesrom!
Selv om det ikke har vært så mye konserter, har du aldri sluttet å spille, du har holdt det jevnt i gang?
Calle: Jaja, jevnt og jevnt. Det har vel gått litt hakkete. Men jeg har stort sett alltid hatt et øvelsesrom.
Hva spiller du på når du står der?
Calle: Jeg veit rett og slett ikke! Jeg begynte med klassisk musikk og fikk pikkolofløyte av faren min da jeg var fem. Prøv denne. Jeg prøvde å få tone i den og fiksa det ikke, så jeg fant fram en hammer og knuste den. Hvor er tonen?? Det er masse eksempler på det, hvor kommer tikkinga fra i en vekkerklokke. Det har skjedd på masse gutterom. Det tok noen uker, og så fikk jeg en ny en. Samme historie. Da sa fattern, nå tar det lang tid før jeg kjøper en ny en. Og da startet det langsomme arbeidet med å skjønne hvordan i all verden jeg skulle få lyd i den. Jeg skjønte at det ikke var inni. Fattern dro meg med på operaer og sånn hele tiden. Han holdt på. Men det var sånn det begynte så smått.
Paal: Du må fortelle om første gang du møtte Bjørnar.
Calle: Åh, herregud. Med den første kona mi begynte vi å bo hos moren og faren hennes. Det var trangt. De var fantastiske. Etter hvert fikk vi leie et rom i Fayes gate på Lindern. Jeg gikk på konsen for n´te gang. Og jeg hadde fått tak i et konsertpiano som tok halvparten av rommet. Mor og tre unger, hvor jeg vel var den tredje. Jeg var litt vill. En gang jeg gikk ut av døren kom en lang fyr bort til meg og spurte, Hva er det du speller? Er ikke det klarinett? Jo. Jeg var ikke så glad i å si hva jeg dreiv med. Jeg var ganske sjenert, tror jeg. Har du spelt lenge? Joa, sa jeg. Vil du være med på jobb på Stallkroa på Øvrevoll på lørdagen? Dette var mandag eller tirsdag. Jeg kommer innom og henter deg, også øver vi en time før. Det var Bjørnar på gitar, Gunnar Moreite på trommer, jeg har glemt bassisten, og så var det Svein Finnerud på piano. Det var første gangen vi spilte sammen.
Når var dette her?
Calle: Jeg var vel nitten da jeg gifta meg. Jeg måtte søke, for man måtte være 20 for å gifte seg på den tiden. Atten for jenter. De er jo tidligere modne enn oss. Men det ble sånn.
Det å støte på Bjørnar, og etter hvert Finnerud Trio. Hvordan føltes det?
Calle: Etter Øvrevoll-tiden var det en lang pause. Og så møtte jeg ham igjen. Eller tuller jeg nå? Jeg tror kanskje det var under NM i Amatørjazz. Da spilte jeg med en fantastisk blind pianist, som het Oddvar Paulsen. Da jeg bodde i Neuberggata på Majorstua, bodde han i blindehuset i samme gata. Det første jeg gjorde i stedet for å gå på jobben, var å stikke til ham hvor vi satt hele dagen. Vi gjorde jo det. Han spilte på Larsen, i andre etasje. Og så spilte han i Trondheim i flere år. Han var utdanna organist, men de rare bestemmelsene fra staten den gangen var at blinde ikke kunne få kantor-eksamen. Det var ikke lov å bli kantor om du var blind.
Ingebrigt: Selv om du spilte som faen?
Calle: Det hadde ingenting å si! Niks!
Ingebrigt: Sterkt.
Calle: Han hadde uansett det bløteste anslaget jeg har hørt hos noen pianist. Han var såvidt nedpå. Og vi spilte Tristano-låter. Vi deltok i NM og Eivind Solberg sa, hadde du ikke sett så sur ut, Calle, så hadde dere vinni. Hahaha! Jeg snakket med ham om det senere, hva mente han med det, men du var så sur.
Ketil: Jeg har en historie som handler om Eivind Solberg. Jeg var sivilarbeider på Norsk Jazzforbund, og vi sivilarbeiderne satt og styrte, tok telefonen og så videre. Så ringte enten VG eller Dagbladet og skulle ha noe informasjon om Big Chief Jazzband. Og det hadde jeg rett og slett aldri hørt om. Så det sa jeg også.
Paal: Du satt på Jazzforum, de ringte fra VG??
Ingebrigt: Da gjorde du et bra inntrykk.
Ketil: Det ble nevnt i Dusteforbundet-spalten i Dagbladet. Jeg var jo til og med en av de unge musikerne som jobbet der, og som likte tradjazz. Men det som også var morsomt, var at hun som ringte Jazzforum sa, hva, har du ikke hørt om Big Chief Jazzband? Det er jo favorittbandet til Kong Harald og Dronning Sonja!
Calle: Jeg bodde i Wilhelms gate, og der var det ganske kort vei til Borg-Sandviks Danseskole, der Big Chief holdt til. Jeg snek meg inn. Eller, kanskje de visste det, men jeg var amatør og de visste at jeg spilte litte grann. Kanskje jeg var fjorten. Jeg måtte inn, for Dexter spilte der, jeg var nødt til det. Så jeg fulgte ham fra klubben og rundt hjørnet til Larsen, jeg vet da søren hvordan jeg klarte å få fatt i øl. Så så jeg ham drikke to flasker rødvin, og så tenkte jeg, dette opplever jeg, jeg satt stille langsmed veggen. Så skygget jeg ham tilbake, og da tenkte jeg også, dette har jeg vært med på. Så var det en gang med Kristian Bergheim. Jeg klarte å snike meg inn på Saga Kino, og da var det matineer. Jeg så Bergheim en gang, han hadde forlovet seg. Da tenkte jeg, dette har jeg også vært med på. Han var helten min, han var alt jeg ikke var. Svær, brei, tenorsaksofon – alt en mann skulle være. Jeg satt på trappen i Wilhelms gate og hadde fått nyss om at han skulle ha innspilling i krinken. Jeg skygga ham til krinken, satt utafor til han var ferdig, fulgte ham tilbake, han stoppa og jeg gikk videre, og så kom jeg opp til muttern og sa til meg selv, detta har jeg klart å være med på.
***
Dagen etter er det konsert. Det ble i grunnen en rar, men fin sommer på Victoria. De første konserter etter gjenåpningen, med folk som Arild Andersen, Karin Krog og Neon Ion, bar litt preg av at alt var nytt og vanskelig, nervøst og alkofritt. Da var det nok lett å kjenne på frykten for at konserter fremover, snarere enn å være et avbrekk fra hverdagen, var en sone fylt av små og store ubehagelige påminnelser på sånnerreblitt. At man måtte inn i en skjerpet tilstand. Men det gikk seg liksom gradvis til, nye rutiner blir etter en stund liksom bare rutiner, plutselig strekker man hånden ut til spritautomaten uten å tenke på det, og pleksiglasset ved billettskranken kommer vel aldri til å forsvinne. Noen av gjestene knoter litt med smarttelefoni og QR-koder ved bordene, men på sett og vis føles det å for eksempel se den lun/skjelmske bergenske barsjefen Øyvind Smistad Kalvenes sveve mellom bordene merkelig riktig også. Konserten med Flukten, det nye bandet til Hanna Paulsberg, Bárður Reinert Poulsen, Marius Klovning og Hans Hulbækmo, som de startet under nedstengningen, var vel bortimot utsolgt – noe som føles oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at det er en ganske død del av sommeren. På New Dance er det også folksomt – nye og gamle jazzvenner, kompiser av Neumann, musikere og usual suspects. Konserten med The Quintet i fjor sommer hadde mye ved seg, på godt og vondt kan man kanskje si. Det var mye som skulle skje på én kveld, en sorts markering av nygammel norsk jazzhistorie, en av konsertene under festivalen “alle” liksom skulle være på, mange gjensyn i rommet, et besøk ved Andresens grav tidligere på dagen, det er mye å stable oppå hverandre og Calle Neumann er jo med egne ord en litt nervøs kar som i perioder sto i bortimot overdrevent covid-godkjent avstand til mikrofonen der oppe på scenen. Ved et tidspunkt den gangen ropte noen på lydmannen for å fikse det – i dag har de valgt en bedre løsning, med en clip on-mikrofon som gjør at altsaksofonisten kan stå der han lyster.
Det føles annerledes nå, som starten på noe, et working band som skal ut på en liten turné i høst. Før konserten hadde flere av musikerne – i hvert fall Nilssen-Love og Flaten – varslet full overtenning. Selv om det finnes fredelige i lommer i musikken graviterer den mot heten, enten den er representert ved Ketil Gutviks lunt abstrakte og umiskjennelige strengeplukk, Ingebrigt Håker Flaten som på et tidspunkt bare står og gnisser på bassen i store sirkler mens Neumann ser forbløffet på ham og fniser, skuldrene rister og han får salen med seg. Latteren kommer andre steder også – Paal Nilssen-Loves etter hvert infernalske oppkok topper seg når han et godt stykke uti konserten endelig griper til de store klubbene og begynner å denge løs på de to svære gongene som har stått der oppe, som et forvarsel. Jeg mener å ha lest noe om Tsjekhovs Gong en gang som er passende her. Neumann er den som spiller minst, men kanskje nettopp derfor er altsaksofonen hans, her og der i umiskjennelig og elastisk glideflukt gjennom rommet, punktet resten av musikken liksom krummer seg rundt. Et nytt band – det har blitt noen av dem denne sommeren, tidligere nevnte Flukten er ett, og i kveld spiller Pakten på Blow Out. Her om dagen fortalte Harald Lassen om et nytt prosjekt som skal hete Samme Planet. Nye danser, flukt, samhold på liv og død, tilstedeværelse – det er liksom noe i luften denne sommeren, og da snakker jeg ikke bare om alt det der. Oppe på det ene galleriet under New Dance sitter musikkvennene Andreas Wildhagen, Kasper Værnes og Andreas Hoem Røysum. De har snakket om å spille sammen før, men nå gjør de alvor av det, og et par uker senere spiller kvartetten Wildhagen/Værnes/Røysum og Adrian Myhr sin første konsert på Kafé Hærverk. Litt senere i høst skal de spille om igjen, og man tør håpe på mer, Myhr og Wildhagen er en særegen og fin rytmeseksjon og blåsermøtet mellom Røysums ustanselige benpipebønn og de frapperende dype bop-chopsene til Værnes har noe ved seg… to alen av definitivt forskjellige stykker, med stor respekt og interesse for hverandre – og som kler kontrasten den andre tilbyr. Det luftskåles i halvtomme ølglass der oppe under taket, fra scenen skinner smilet til Neumann nok en gang og nede på gulvet ved miksepulten sitter en konsertgjenger som ikke lenger klarer å holde seg, som bryter ut av den litt neddempede konserthøfligheten vi har vent oss til denne sommeren og begynner å hoie og klappe begeistret av musikken i abrupte kvekk. En av gangene beklager han seg også, han sier, sorry, jeg klarer ikke… det er bare kjærlighet, altså. Sånt er man jo bare nødt til å tilgi.
Tekst: Audun Vinger & Filip Roshauw