NTT: Jøss, det er jazzfestivalsesong, jo

Hei! God sommer, god helg og velkommen tilbake til Now´s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsblogg som setter passerspissen i jazzens blødende hjertet og trekker store og små sirkler rundt i det musikalske landskapet. Vi er tilbake etter sommerferie, sånn må det nesten bli når det er festivaler på alle kanter – lenger ned informerer vi om ymse NTT-relaterte aktiviteter på Oslojazzen, det er også stoff om Sildajazz, hvor begge blogghalvdeler er og hvor den ene halvparten har skrevet festivalrapport fra første dag. Ikke minst er Tromsø Jazzfestival allerede i gang, Fieh spilte der i går og de neste dagene byr på ting som Building Instrument, Helge Lien Trio + Tore Brunborg, Harpreet Bansal Band og to acts vi også har kunnet se i Haugesund – nemlig Silya, som åpnet festivalen og den rappfingrede trioen Gammalgrass som i går kveld viste at de ikke har syntes det er blitt mindre morsomt å spille i løpet av covid-perioden. Men resten av betraktningene om denne konserten må nesten spares til dagsrapporten som kommer litt senere i dag! Det er uansett en konsertopplevelse som anbefales for dere som er i Tromsø!

Vi håper alle har hatt en bra sommer – NTT kommer til å oppsummere denne merkelige sesongen over de neste par numrene – vi har jo faktisk fått sett en god del konserter, pratet med musikere og rukket å tenke en god del på musikk. Når vi er inne i et par uker hvor festivalene faktisk står i kø, i flere deler av landet, kan vi jo, mens vi banker forsiktig i bordet, konstatere at jazzen har klart seg ganske fint. Det har vært folk på konsertene, arrangørene har funnet på fine løsninger, ordene nesten som normalt er blitt ytret i en rekke settinger. En frase som selvsagt understreker at ting på ingen måte er som normalt, men det er uansett et tegn på at vi som liker denne musikken faktisk har masse å henge fingrene i. Det er hyggelig å få lov til å komme med bloggens aller vanligste pekefinger – kom dere på konsert, folkens! Hvis dere har tid og er symptomfrie, selvsagt. Dere kommer ikke til å angre – det er rart å være på gig nå, men på den gode måten. Og sjansen er stor for at du støter på musikere med et ENORMT spillekick.

Nok om det, vi går videre til ukas saker og intervjuer, og minner som vanlig om at det alltid er mulig – og sterkt anbefalt – å tegne et Jazznytt-abonnement og at nyhetsbrevet til NTT sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Now’s The Time live på Stortorvets Gjæstgiveri!

En gammel rynkete drøm går snart i oppfyllelse: Vi skal opptre på Stortovets Gjæstgiveri! I alle år har vi hatt et ambivalent forhold til den såkalte rekesmørbrødjazzen (heiheihei, snakk for deg sjæl, Vinger, bloggred.anm), men det er som vi egentlig alltid har mistenkt: vi elsker det! I tidligere år har det vært Jazznyttt18 med musikersamtaler i Vinterhagen på Sentralen under Oslo Jazzfestival, men vi nærmer oss oslojazzens majoneshjerte når vi i stedet kan invitere til Now’s The Time-kro, kl 16 fredag og lørdag neste uke. Det blir swing, det blir sweet, det blir sludring.

Roshauw & Vinger inviterer til TREKKSPILLSPESIAL på fredagen kl 16, da får vi besøk fra to festivalaktuelle musikere som vi er veldig glade i: Daniela Reyes og Ida Løvli Hidle. Førstnevnte skal ha konsert med nytt, eget band, mens Ida er en del av Erlend Apneseth Fragmentarium. I tillegg til disse samtalene blir det en *hemmelig pop-up konsert med et veldig bra norsk band med etpar meget spreke musikere.

På lørdag ettermiddag kl. 16 blir det TROMBONESPESIAL med ingen ringere enn Kristoffer Kompen. Her skal vi trekke frem den amorøse binders’ utvikling de siste hundre år i jazzens tjeneste. Vi møter også styreleder Ellen Horn og fersk festivalsjef Øyvind S Larsen til drøs om djæs. Også her blir det en ultrahemmelig pop-up-konsert.

Håper vi ses der.

 

Jazzens beste slag?

Blogghalvdel Vinger traff trommis Torstein Ellingsen i ventehallen på Karmøy kl 0755 torsdag morgen, og mellom gjespene snakket de løst og fast om diverse som skulle foregå på Sildajazzen. Siden det skulle være samtale med Mathias Eick om Kind of Blue-tributekonserten som skulle være samme kveld, kom påstanden om at Jimmy Cobbs cymbalslag 1:31 ut i «So What» er et av jazzens festeste trommeøyeblikk. Da blogghalvdelen skrudde på telefonen etter frokost inne i byen, ble det tydelig at Ellingsen hadde tenkt på saken. Her er hans syn på saken:

Den klassiske 1-ern inn til første solist! Hva gjelder trommespillet, så høres det ut som han der går fra et vanlig, tørt, halvstort ridecymbal (20″?) i introen, over til et litt større og dypere ridecymbal med 2-3 nagler i. Det er dette, med mer «susete og dusjene» lyd, han treffer kraftig på den berømte 1-ern og sparker igang låta, eller «svevet», kan man si. Jeg liker begge ridecymbaler og de sannsynligvis tatt opp med én overhead-mic og er høyt mikset, så solisten lydnivåmessig får noe å jobbe med. Det spesielle med dette minimalistiske cymbal-beatet er som nevnt at Cobb nesten bare spiller solide fjerdedeler, og ikke synkoperer så mye. Det er dessuten dønn sammen med Chambers walking-bass. Lettere sagt enn gjort, det der, både lyd og time-messig.

Jeg hører jo som regel jazzplater «bakfra», dvs. trommer og bass først og solister etterpå. Noe av det sentrale med den (noe overhypede) Kind of Blue, som gjør den unik, populær og moteriktig, er jo ikke nødvendigvis spillet til blåserne, om de spiller modalt på den eller den akkorden osv, men derimot sounden i kompet, lydproduksjonen, de cymbalene, den feite bassen og det litt distanserte flygelet, særlig til Evans, alt pakket inn i en behagelig romklang som gir følelsen av å oppleve det live på en røykfylt jazzklubb. Dessuten er det bare medium tempo og ballader, ingen sinte og masete knallperler som på Milestones, ingen store utfordringer. Kan benyttes som bakgrunnsmusikk. Kind of Blue fremstår idag som en slags jazzens hjemmelagde vaniljeis, den eksklusive, som jo er noe alle liker.

 

Ellen Andrea Wang har fått seg nye sko

En hyggelig nyhet på en ganske så hyggelig og behagelig nedskalert, jazzkonsertorientert Molde-festival tidligere i sommer (eneste gangen jeg var i seng etter midnatt var en kveld jeg slo meg ned sammen med den utvidede Fire Flate-redaksjonen i hotellbaren og hørte på gamle røverhistorier om typografenes fagforening og mange andre jazzete og typete greier) var at neste års Artist in Residence skal bli ingen ringere enn komponist og kontrabassist — og sanger — Ellen Andrea Wang. Det var et godt valg, ikke bare er det fortjent, det er også virkelig på tide å høre mer av henne nå, og en slik uke med konserter gir jo virkelig rom for at hennes omfangsrike musikalitet skal få boltre seg. Blir det progrock, blir det salmer, blir det soulpop? En ting er sikkert: Det blir jazz. Men det er neste år, hun er jo smellaktuell allerede neste uke, og i platebutikkene litt senere i høst også. Så da var det bare å finne frem kommunikasjonsmidlene.

Foto: Solveig Wang

Gratulerer med oppdraget å være Artist in Residence på Molde-festivalen neste år, Ellen! Det passet vel bra etter noen måneders konsertstillstand å ha et sådan mål å arbeide mot? Hva har du bedrevet tiden med ellers i landlige omgivelser i Ottestad?
— Tusen takk! Det er et stort og ærefullt oppdrag som jeg er veldig stolt av å ha mottatt! Gleder meg til å sette ulike prosjekter til livs, samtidig kjenner jeg på at det er store sko å fylle i møte med tidligere AiR, men jeg ser på det som en mulighet til å vokse som kunstner og lære mer. I Ottestad har jeg nettopp blitt mamma for første gang, Ellinor snart 9 måneder,  og det å bli mor har vært en stor berikelse i livet! Det ble en ekstra lang mammaperm i vår, skikkelig digg, og jeg har den siste tiden spilt med diverse musikere her på Hamar. Det har vært fint med nye musikalske bekjentskap.

Du har jo noen prosjekter gående som sikkert kan vises frem i Molde, men et slikt oppdrag gir jo muligheter til å tenke på helt nye også, skreddersydd til konsertvenues der. Det er for eksempel en flott domkirke der, og med din oppvekst med kirker og jazz antar jeg at du har tenkt på noe allerede.
— Jeg har definitivt noen store drømmer som jeg håper lar seg realisere både logistikkmessig og kunstnerisk. Enkelte ting må foreløpig være litt hemmelig, men jeg kan kanskje røpe at hvis ting går i orden så blir det kirkekonsert, en litt annerledes klubbkonsert, nyskrevet musikk og nye konstellasjoner krydret med litt galskap… Håper det var greie hint? Oppdraget gir jo egentlig uendelige muligheter! Nesten litt vanskelig å velge.

Musikergjerningen kan handle om mer enn «bare» spilling. Din AiR-forgjenger Maria Schneider hadde f.eks en viktig tale om musikeres rettigheter som en del av programmet. Det er mange muligheter …
— Jeg husker hun hadde en bra tale på Molde, til stor inspirasjon. Det var også så fint å høre Johan Hauknes snakke om AiR på Molde i år som en residerende institusjon der det handler om å skape musikalske møteplasser på tvers av generasjoner, ringvirkningene en AiR kan være med å skape for videre prosjekter. Jeg tror på musikkens kraft som en viktig brobygger i menneskelige relasjoner, der improvisasjonsmusikk nærmest kan oppleves som noe transcendent – for å linke det tilbake til kirke og jazz. Min lille mission har noen ganger vært å lure folk inn i jazz uten at de visste det.

Det er jo mange flotte navn der før deg i denne AiR-serien, men håpløst få kvinner. Likevel later det til å ha blitt en kraftig forbedring i måten Jazz-Norge tenker rundt representasjon de siste årene, og dermed også en større bredde i utvalget av musikk? Eller tar jeg seieren litt på forskudd nå?
— Jeg er den 5. kvinnen som er AiR, de resterende 17 har vært menn, og det sier sitt. Det er på sin plass å vise hvordan musikkverdenen fungerer i 2020/2021. Der har mange festivaler fortsatt en lang vei å gå. Jeg har selv ropt om at dette må tas på alvor fordi det er mange dyktige kvinnelige utøvere. Her må arrangører ta samfunnsansvar!

Hør, hør. Er det noen tidligere Molde-prosjekter du har satt ekstra pris på å høre selv?
— Første gang jeg var på Moldejazz var i 2014 som 27-åring, da jeg spilte med Pixel og EAW trio. Mitt forhold til Moldejazz var tidligere å høre konsertsendinger fra NRK. På radio hørte jeg utrolig mye bra. I 2018 var jeg igjen i Molde for å spille med GURLS og der fikk jeg med meg konserten med saksofonist Donny McCaslin sitt nye band, det var kult!

Men før dette skal du være solist på åpningskonserten av Oslo Jazzfestival kommende uke, sammen med Denada som nå heter Oslo Jazzensemble. Er det nyskrevet materiale?
– Jeg skulle ha spilt på Oslojazz med Closeness-bandet (Rob Luft og Jon Fält) men i stedet blir det en ny spennende versjon av en Closeness-låt med OJE, arrangert av selveste Ole Morten Vågan. OJE trenger også forresten flere kvinner i bandet, så fikk jeg en anledning til å si det!

Ja, det så jeg tydelig på bandbildet! Du skal senere i uken opptre i duo med Jon Balke. Hva har dere tenkt å gjøre da? Hva er det ved hans musikalitet som appellerer til deg?
— Nå som vi prater er jeg i Hov hvor jeg øver med Jon og kunstner Tone Myskja, som skal være med på live-visuals. Vi skal spille både Jons og mine låter. Jon har en tilnærming til musikk og komposisjoner som jeg synes er fascinerende, en deilig kombo av rytmiske motiver, melodisk og uventede akkordprogresjoner. I går oppdaget jeg at det er han som har skrevet låtene «So I Write» og «This is The Movie» sammen med Sidsel Endresen. Låter mest kjent fra Endresen/Molvær/Christensen/Bates-albumet. Det må vel være det nærmeste en kommer jazz-hit?

Åh, det er en av mine «norske» favorittplater, spesielt de to låtene der! Men tilbake til dine, midt under tjukkeste coronaen kom du med en single som vel er fra Closeness-prosjektet, med Rob Luft og Jon Fält, som du nevnte. Fortell litt om «Nobody Knows» til slutt, og når kommer albumet?
— Teksten til «Nobody Knows» er fra en kjent spirituals som jeg ønsket å lage en ny melodi til og den ble plutselig litt dagsaktuell i møte med verdensbildet. «Nobody Knows» når vi får dratt på turné igjen… Planen er at vi skal på en jazzklubb-turné på Østlandet i starten av september. Krysser fingra for det, fordi jeg har i kjent stil bestilt 1000 vinyler til turnéen. Albumet slippes 18. september på Ropeadope Records. Løp og kjøp!

 

Med Trond Kallevåg Hansen fra bedehuset til fengselet

Denne helgen har gitarist Trond Kallevåg Hansen urpremiere på bestillingsverket Fengselsfugl i Bystyresalen i Haugesund. Det er stas. Siden vi og mange andre satte pris på den filmatiske forrige platen Bedehus og Hawaii, presenterer i denne første høstugaven av Now’s The Time et intrvjuportrett av Kallevåg Hansen, der vi får lære mer om hans bakgrunn, musikalitet og visualiserende tankegang.

Hvordan var det du først falt for gitarenes herlige verden? Og hva fikk deg til å fortsette med den?
— Jeg har spilt gitar så lenge jeg kan huske, men begynte ikke seriøst før i 11-årsalderen. Vi hadde en gitar som lå nedstøvet oppe på loftet hjemme i Haugesund. Jeg husker jeg lekte meg med denne fra 5-årsalderen. Jeg husker godt jeg og broren min pluss noen venner fra nabolaget lekte at vi spilte i band. Vi satte på en kassett og tok på oss pannebånd og solbriller. Alle ville spille gitar i bandet, derfor måtte vi ty til tennisracket og blokkfløyte og latet som dette var gitarer. Jeg husker jeg en gang skulle være vokalist og brukte svarte raske solbriller og brukte en helsvart ninja-drakt med borrelås som mamma hadde sydd til meg.
Jeg begynte å øve ordentlig da jeg fikk låne Lillebjørns Gitarbok av onkelen min i 11-årsalderen. Den samme onkelen viste meg også mye kul musikk av Knut Reiersrud, Ry Cooder og Pat Metheny. Jeg begynte tidlig på kulturskolen, men sluttet fort da jeg fant ut at jeg likte best å øve for meg selv. Noter og teori var ikke helt min sterke side, jeg likte heller å sette på VHS-kassetter av Pink Floyd (Pulse), Woodstock-festivalen og CD-er med Jimi Hendrix og annen kul gitarmusikk, for så å herme etter det som ble spilt. Jeg hadde nok et godt øre for å imitere, da jeg prøvde å høres ut som de jeg hørte på. Jeg imiterte også personer og familiemedlemmer i oppveksten, til familiens begeistring og tidvise fortvilelse. Pappa hadde også noen CD-er i bilen vi hørte mye på.
Da gikk det blant annet mye i Vamp og Bjørn Eidsvåg. Platen Hittil og Littil av Bjørn Eidsvåg gikk ofte på repeat. Jeg husker jeg ble veldig inspirert av den platen, hvor bra bandet låt, og gitarspillet til Børge Petersen Øverleir.
Jeg var også heldig som fikk spille i band ganske tidlig, da jeg og en gjeng på barneskolen låste oss inn på aktivitetsrommet i bomberommet i kjelleren på Rossabø skole. Jeg husker vi spilte ganske tung støy-musikk. Det ble vel litt sånn fordi ingen av oss kunne spille ordentlig, men gøy var det likevel. Jeg tror vi fort kunne fått noe kulturelle midler hvis vi hadde spilt i dag. Jeg husker vi kalte oss Nitro. Senere fikk jeg spille i bandet til det Haugesundsbaserte TenSing-koret Keystone i 14-årsalderen, som var utrolig artig fordi vi spilte så mye forskjellig musikk. Jeg håper og tror det gav et godt grunnlag, da jeg tror det er viktig å komme seg ut og spille i band tidlig.
Gitar falt veldig naturlig for meg. Jeg er elendig på piano, selv om jeg til tider har øvd mye og prøvd å få det til. Jeg tok alltid opp gitaren når jeg kjedet meg. Det ble en vane. Det er mulig at jeg i dag ikke hadde tatt opp gitaren, men snarere mobilen og ipaden når jeg kjeder meg. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hadde den muligheten da jeg vokste opp.

Hvordan kom jazzmusikken inn i livet ditt?
— I 16-årsalderen fikk jeg øynene opp for Pat Metheny, Terje Rypdal, Bill Frisell og John Scofield. Først noen år senere begynte jeg å høre på Bill Frisell. Det ble jeg besatt i å lære meg jazz og rytmisk musikk. Senere studerte jeg jazz på ulike jazzkonservatorier. Jeg var veldig heldig som fikk ta timer med Jakob Bro på Konservatoriet i København. Hans lyriske komposisjoner og gitarspill appellerte veldig til meg. Nå i senere år har det gått mye i Tinariwen, Slack Key-gitartradisjon fra Hawaii, og andre gitartradisjoner fra f. eks. Bahamas.

Albumet Bedehus & Hawaii hadde en mystisk tiltrekningskraft på lyttere i inn- og også utland, det er noe med vestlandet som både lokker og skremmer, tror jeg, religiøs ekstase og innelukket moralisme om hverandre, og en eksotisk lengsel mot det ukjente. Hvordan var det å fremføre dette live for folk? Like mye indre film som fest på lokalet?
— Det var utrolig gøy og stas at «Bedehus & Hawaii» fikk så positiv oppmerksomhet i Norge og utlandet. Jeg tror at selve tittelen på plata, musikken og coveret kan gi folk sterke assosiasjoner. Både positive og muligens negative. Jeg var ute etter en bestemt stemning da jeg skrev musikken. Platen er nok veldig inspirert av mine besteforeldre på Bømlo utenfor Haugesund, hvor bedehusmiljøet sto veldig sterkt. Kenneth Sivertsen, den begavede musikeren og komponisten fra Bømlo, som jeg for øvrig er veldig inspirert av, sa at «Enten går du i bedehus eller så går du i grøfta» om det å vokse opp på Bømlo. Jeg syntes det alltid var godt å komme til sør på Bømlo, men at det samtidig var en rar og underfundig stemning der. Det var svært mange gamle mennesker som bodde der, stedet bar veldig preg av det. Ideen bak platen var nok også en personlig fascinasjon av likheten mellom norsk bedehusmusikk og ulike stilarter fra sydligere strøk, som f.eks. slack-key-tradisjon fra Hawaii og en helt egen gitartradisjon fra Bahamas.

Innspillingen av Bedehus & Hawaii.

— Jeg var også utrolig heldig som fikk bruke et bilde fra boken Sjå, eg kjem snart av Erlend Berge. Jeg fikk først boken i julepresang av broren min og fant fort ut at jeg måtte bruke et bilde derfra. Boken inneholder fotografier Berge tok av bedehus rundt omkring i Norge. Han ønsket å dokumentere bedehusene før de forsvant. Han prøvde ikke pynte på bildene eller fremstille bedehusene på en bestemt måte. Det var en ærlig fremstilling av hvordan de brukes i dag. Det er en helt egen stemning i de bildene. Jeg husker godt da jeg og bandet fremførte musikken fra Bedehus & Hawaii på Gamle Lykling Bedehus på Bømlo. Det er nok den konserten som fremdeles sitter i kroppen av de 15 vi spilte i Norge etter slipp i april i fjor. Det var et gammelt restaurert bedehus med lang historie i en veldig liten bygd. På konserten var det salg av vin og øl og ganske god stemning. Mellom låtene var det latter og inntak av alkohol, men når vi spilte var det dødsens stille. Det var et slags historisk sus, og et litt alvorlig teppe som lå over forsamlingen da vi spilte.

Gamle Lykling Bedehus, Lykling på Bømlo

Det er et veldig fett band du har satt sammen, fortell litt om dine medspillere.
— Jeg føler meg veldig privilegert som får ha med meg et så bra band. Jeg må ofte klype meg i armen og lurer ofte på hvorfor de vil spille med meg. Selvtilliten min har aldri vært supergod, og jeg er den dag i dag ofte nervøs når vi f.eks. skal øve sammen. Jeg, Ivar Myrset Asheim (trommer) og Alexander Hoholm (bass) har spilt sammen i trio-format siden 2016. Alexander er en særdeles solid bassist med godt teknisk og melodisk overskudd. Det hender den dag i dag at jeg kan bli redd når han setter på sitt ekstra gir når han drar ut i flyt-sonen. Ivar er en veldig musikalsk og dyktig trommeslager. Han har en greie med å gjøre nøyaktig det musikken trenger. I tillegg er han god til å komme med innspill på øvinger. Og så er det ikke feil at han kan spille på sag. Han får som regel æren av å dra frem den på vårt ekstranummer til publikums store jubel og begeistring. Jeg husker jeg tidlig ville ha med en fiolinist. Adrian Løseth Waade var et lett valg. Han er nok sammen med Ola Kvernberg en av Norges dyktigste improvisatører på sitt instrument. I tillegg liker jeg godt at han har det noe tidløse jazzspråket til Lennie Tristano eller Warne Marsh. Det funker veldig godt til de fleste stilarter.

Fra venstre: Alexander Hoholm, Geir Sundstøl, Trond Kallevåg Hansen, Adrian Løseth Waade, Ivar Myrset Asheim

Også interessant at Geir Sundstøl er blitt med, siden han sikkert var en stor inspirasjonskilde rent stemningsmessig?
— Jeg husker jeg gikk meg en veldig lang tur før jeg i det hele tatt klarte å manne meg opp til å spørre om han ville være med på å spille på bestillingsverket og platen. Først og fremst spurte jeg ham fordi jeg likte godt hans soloplater, som hadde litt den samme filmatiske og underfundige stemningen jeg var ute etter. Jeg har alltid hatt veldig stor respekt for ham som musiker, og for meg kunne det sammenlignes litt med å spørre om paven ville være med og spille i band. Ut ifra bildene jeg hadde sett av ham, virket han som en litt halv-galen og skummel type. Det var noe mystisk med ham. Jeg var pissnervøs da jeg besøkte ham for første gang for å fortelle om prosjektet rundt en kaffe. Jeg ble fort rolig da jeg innså hvor jordnær, imøtekommende og morsom han var. Han gav meg en fin guidet tour av sitt studio, Studio Intim, på St. Hanshaugen, hvor vi endte med å spille inn platen. Vi spaserte deretter bort til Amper- Tone studio ved Blå i Oslo for å kikke på det som han mente var, i motsetning til sitt eget, et ordentlig studio.
Geir stopper aldri opp å overraske meg med sine gitarkunster og selv om han regnes som en av våre aller ypperste gitarister så er han ikke særlig høy på seg selv. Jeg husker en gang da jeg skulle introdusere bandet i en konsert, og da jeg kom til Geir sa jeg hans navn la jeg til at han nettopp hadde vunnet en spellemannpris. Jeg fikk tydelig beskjed av han etterpå at det måtte jeg ikke gjøre. Han syntes det var skrytete og flaut.
Det som også er fint med Geir, er at han kan være direkte og ærlig når det trengs. Han legger ingenting imellom og sier ting som det er. Det er veldig enkelt å forholde seg til. Jeg er nok den som heller mot å være konfliktsky og opptatt av at alle sine meninger må komme frem. Det er muligens det som gir en fin dynamikk i bandet.

Grønland Kirke, Oslo Jazzfestival (august 2019)

«Fengselsfugl» heter årets bestillingsverk, som til overmål skal fremføres i Bystyresalen i Haugesund. Hva er tanken bak denne gang? Og hvordan går man egentlig fram når man lager instrumentalmusikk som handler om noe?
— Siden august i fjor har jeg hatt en liten stilling som musikklærer i skolen inni Oslo Fengsel på Grønland. Det er fengselet som ligger rett ved siden av gamle Botsfengselet, som jeg for øvrig har panoramautsikt over fra de store vinduene i musikkrommet. Røverradioen har rom rett ved siden av meg. De lager radioprogram med sammen med innsatte i fengselet som sendes på NRK P2. I Oslo Fengsel underviser jeg i band-samspill, piano, bass, trommer, gitar og noe musikkproduksjon. Mange av timene sitter vi og prater sammen, og ofte føler jeg meg mer som en terapeut enn musikklærer. Ofte er det det de trenger, noen å prate med. Da må man være tålmodig før man setter i gang med musikkundervisning. Jeg er alene med elevene i et dedikert musikkrom med alt jeg trenger av musikkutstyr. Jeg har en alarm i beltet jeg kan trykke på dersom jeg opplever en situasjon som farlig. Jeg har ikke trykket på den enda. Jeg har kun kommet borti knappen ved et par anledninger ved et uhell. Da tar det omtrent 40 sekunder før det kommer et dusin uniformerte betjenter løpende inn i musikkrommet. Det har også hendt for noen av mine kolleger på skolen i fengselet at de uvitende har kommet borti knappen inne på toalettet. De skjønner lite da det første de ser på veg ut av toalettet er en gjeng med betjenter som venter på deg.
Elevene mine har ofte mye på hjertet, og det er interessant å høre hvordan de betrakter samfunnet og sin rolle i det. Det er klart at mange har meninger som ikke alltid klinger bra hos meg, men er det en ting jeg har lært, så er det å lytte selv om man kan være uenig, og prøve å forstå deres situasjon og synspunkt.
Da jeg tilfeldigvis kom over noen svart–hvitt-bilder av den kjente norske fotografen Anders Beer Wilse (1865– 1949) bestemte jeg meg for å at neste plate skulle hete fengselsfugl. Bildene var tatt inni celler på Botsfengselet. Bildene var nøye komponert med en fange som titter ut fra det armerte vinduet i cellen sin. I vinduet sitter det en liten fugl. Jeg likte godt stemningen i disse.

Fotograf: Ander Beer Wilse.

— Jeg hadde noen møter med ansatte i Nasjonalbiblioteket for å få mer informasjon om de norske skillings- og fengselsvisene. Det er interessant å se at det er tydelige fellestrekk mellom den norske bedehusmusikken og fengselsvisene. Sjangermessig, men også at musikken innenfor bedehusenes og fengslenes vegger også opprinnelig ikke var ment for offentligheten.
Jeg har også latt meg fascinere av kjente norske fengselsfugler som Gjest Baardsen og Ole Høiland. De var rikskjendiser og klarte å kombinere kriminelle handlinger med en folkelig sympati. De klarte begge rømme fra fengsler flere ganger. Ole Høiland er blant annet kjent for å ha ranet Norges Bank i 1835. De skrev skillingsviser da de sonet og klarte å distribuere og selge dem rundt om i landet. Med skillingsvisene klarte de å skape myter og fortellinger om seg som heroiske. Disse fortellingene stemte ikke alltid. Nå skal det sies at prosjektet ikke primært dreier seg om noe historiebevarende arbeid fra min side, det overlater jeg til akademikere. Jeg prøver først og fremst lage kunst ut ifra min opplevelse gjennom å undersøke materialet og min opplevelse av å jobbe i fengsel. I komponeringsarbeidet ønsket jeg denne gangen å undersøke et tema og se hvor det tok meg. Det er litt som å ha et agn til ideene og se hvor man ender opp.
Samtidig har jeg hørt mye på skillingsviser og klimpret litt på dem på gitar. Musikken kommer som regel ved at jeg sitter med gitaren og henger meg opp i et motiv, melodi eller noen akkorder og utvikler dem videre. Disse ideene kan komme når som helst, og en slags intuisjon forteller meg med én gang om en idé er god eller ikke.
Jeg har alltid tenkt veldig visuelt når jeg skriver musikk. Jeg skulle også ønske jeg drev med film, jeg tror musikken min bærer preg av det. Helt siden jeg var liten og gikk på filmfestivalen i Haugesund har jeg hatt denne interessen. Det gjorde inntrykk som liten å se kunst-filmer uten å ha peiling på film eller ha rukket å bli påvirket av et miljø sine meninger.
Jeg ville som på forrige plate ta utgangspunkt i enkle repetitive melodier og filmatiske stemninger. Jeg vet ikke alltid hvor jeg ender opp, men puslespillet og ideene finner etter hvert sin plass. I tillegg er jeg veldig opptatt av form og oppbyggingen i låter. Der synes jeg ofte mye jazz har vært litt kjedelig. Jeg har prøvd å gå litt vekk fra tradisjonelle jazzformer og konsept om solo og heller tenke låtskriving som om jeg skulle drevet med instrumental pop-musikk.

Det har vært mange tanker omkring dette med musikkens rolle i å la soningsfanger ikke bare få et mer behagelig opphold, men kanskje også inspirere dem på vei ut i samfunnet igjen. Den interessante boken Stemmer fra innsiden av Bente Almaas m.fl, gikk inn i denne materien. Oslojazz har også en fengselskonsert neste uke. Guro Moe fortalte om å spille sin støymusikk i meksikansk kvinnefengsel. Kultur har den kraften, altså?
— Jeg har selv ikke fått lest boken enda, men har hørt mye om den. Det er helt klart en vanskelig balansegang å gå det der. Man vil jo ikke at soningsforholdene skal være så bra at det ikke koster så mye å havne i fengsel. Det er det mange som mener, noe jeg har forståelse for. Jeg kan samtidig med hånden på hjertet si at fengsel er virkelig ikke noe sted jeg kunne tenke meg å være. Mye mindre nå etter at jeg vet hvordan det er inni et fengsel. Mange av elevene mine har vært svært unge, kanskje helt ned i 18-årsalderen. Det er spesielt viktig å kunne tilby noe som kan gi dem mestringsfølelse og selvtillit til å kunne få et normalt liv utenfor samfunnet igjen.
Kultur har helt klart den kraften. Den typiske eleven min er en som tidlig slet hjemme eller på skolen. De havnet utenfor både skolen og da etter hvert samfunnet. Aggresjonen og sinnet de bærer på, er i stor grad knyttet opp til det å ikke føle at en strekker til og passer inn. Jeg kjenner meg faktisk igjen blant mange av dem.
Jeg var heller ikke veldig flink på skolen og har selv muligens ADD eller lignende. Jeg slet veldig med å følge med i timene og levde ofte i mine egne dagdrømmer. Hadde det ikke vært for musikken, så vet jeg ærlig talt ikke hvor jeg hadde endt opp i dag. Jeg er utrolig privilegert som fikk denne muligheten. Jeg håper at jeg med min musikkundervisning kan gi noe av dette tilbake til elevene mine i Oslo Fengsel. Jeg ser at for mange har det kjempestor betydning. Å føle at man mestrer noe og duger til noe er helt essensielt dersom man skal fungere som menneske.

Både Filip og jeg her i bloggen skal til Haugesund denne helgen. Hva er det med vibben i byen som gjør at det kommer så mye interessant musikk derfra?
— Jeg vet ærlig talt ikke. Kanskje det har noe med kystlandskapet å gjøre? Jeg tror mange av oss i våte og melankolske Haugesund er nokså introverte som liker å sitte inne og høre på musikk når det regner ute. For meg personlig tror jeg det har noe med landskapet å gjøre, lange bilturer og musikkinteresserte onkler som introduserte meg tidlig for mye kul musikk. Jeg tror også det at jeg fikk gå på musikklinjen i Haugesund har hatt stor betydning. Det er en veldig bra skole med utrolig engasjerte lærere som har inspirert mange.

Er det noen steder vi burde holde oss unna, om vi skal ut og sondere terrenget etter noen kalde?
— Tja, jeg ville holdt meg unna de fancy stedene på kaien. Stikk innom Captain’s Cabin, byens eldste og bruneste pub! Der har de billig øl, og du får garantert høre mange røverhistorier fra flere av stamgjestene der.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger