Manar Alhashemi platedebuterer med Sharqant, Knut Reiersrud med blues fra det nye 20-tallet, Miloud Guiderk fra Cosmopolite om tiden fremover, og vi har vært på Mari Slaattelid-utstilling med lyden av Tanja Orning og Helga Myhr i ørene.
Ja nei altså hallo i luken da folkens, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige helgemagasin i digitale remseform som handler om jazz og musikk og kulturliv og det som verre er. Vi håper dere har hatt en grei uke – og står i hvert fall klar med en utgave hvor vi har hatt en rekke interessante samtaler, men som også er preget av såkalte jazzkorn og konsertrapporter. Det er vi glade for å kunne gjøre – arbeidet med de store temaene vil fortsette, bevares – du kan for eksempel lese om Musikkindustriens Næringsråds rapport om koronakrisen her, eller du kan plukke opp nyeste Jazznytt i en bladkiosk eller postkasse nær deg, hvor store deler av nummeret er viet journalistikk om samme tema. Men den har ikke krav på oppmerksomheten vår hele tiden, og det er deilig å kunne skrive – og lese – om ny musikk. Neste uke kan du forresten blant annet dra på solokonsert med Arild Andersen, hvor du også kan oppleve bassisten i samtale med blogghalvdel Vinger. Følg med på Jazz i Norges konsertkalender fremover – det blir musikk i sommer.
Og med det setter vi rett og slett i gang – vi går videre til ukas saker og minner som vanlig om at det alltid er mulig å tegne et Jazznytt-abonnement og at nyhetsbrevet til NTT sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.
Sharqant: Nye toner fra vestlandets østkant
Sharqant. Foto: Lene Midling Jensen
For en uke siden kom albumet Sharqant ut på det Jazzland-affilierte og grenseoverskridende labelet OK World. Det er debuten til bandet Sharqant, et bandnavn som er sammensatt av Sharq, som betyr øst – og kant, kan vi lære av albumets følgetekst, og det låter rett og slett usedvanlig vakkert. Albumet er det andre i Skjønnhet Utenfra-serien som Håkon Kornstad og Knut Reiersrud har satt i sving, et prosjekt hvor de jobber med musikalske flyktninger som er kommet til Norge. Men mest av alt er det en utgivelse som peker fremover, det bør komme mer fra den østkanten her, og vi tok en kort prat med gitarist Manar Alhashemi om albumet og veien videre.
Kan du fortelle om begynnelsen på Sharqant-prosjektet?
– Vi er tre-fire gutter her i Bergen som spiller arabisk musikk. Vi kaller det “østover havet”-musikk, det er musikk fra Syria, Irak, Palestina, de områdene. Og det har vi holdt på med i to-tre år. Vi skriver noe av musikken selv, og noen covere – men innenfor vår tradisjon. Det er en felles musikk-kultur, et felles språk, et område med en egen kultur, egen mat, egen musikk. De deler rytmer og egne skalaer, maqam – skalaer med kvarttoner i. Det finnes ni hovedskalaer, og det som er fint egentlig, er at kvarttonene også finnes i norsk folkemusikk. Forskjellen er at de ikke skriver dem ut på notene her, men det gjør vi på arabisk. Det passer uansett perfekt når vi spiller sammen med folk herfra.
Hvordan har ditt møte med den norske folkemusikken vært?
– Det har vært en fantastisk opplevelse. Det å spille med Knut Reiersrud og Håkon Kornstad også. Det passet veldig bra, særlig med Knut og Håkon, som er veldig dyktige musikere. Jeg syns vi fikk til fantastisk musikk sammen. Det begynte i 2016 med et lite prosjekt, med Skjønnhet Utenfra, hvor vi spilte og dokumenterte litte grann på video, og så ringte Knut en gang til for å spille inn en plate.
Dere spiller en melodi som er veldig kjent i Norge på plata, nemlig Kråkevisa – hvordan dukket den opp?
– Jeg hørte den en gang her, med en kompis. Og jeg tenkte, hva er det? Han sa at det er en norsk folkesang, og siden har jeg spilt den på flere konserter. Nordmenn blir veldig happy når du spiller noe som alle kjenner, så jeg tenkte vi kunne gjør den sammen med Knut og Håkon, og det passet perfekt.
Hvordan begynte du å interessere deg for musikk?
– Jeg fant en gammel russisk gitar i en hylle, og jeg tok fiskesnører og satte på gitaren. Jeg fikk frem noen melodier, og ble skikkelig happy. Så gikk jeg litt på skole med en gitarlærer som spilte litt. Siden studerte jeg musikk og ble ferdig med en bachelor i arabisk musikk og klassisk gitar fra Syria. Jeg hadde prosjekter i Syria, et studio og en liten musikkskole. Og en musikkafé. Men jeg var uheldig, krigen kom, alt ble ødelagt og jeg reiste ut. Jeg begynte å jobbe som musikklærer og med musikkterapi i Jordan, jeg jobbet masse med barn og litt med flyktninger og alt mulig der. Etter det måtte jeg reise igjen, og så kom jeg til Norge. Her jobber jeg litt med barn, og litt som frivillig. Så ble jeg kjent med Knut, Håkon og fantastiske musikere her.
Hvordan opplever du Bergensscenen?
– Jeg er blitt veldig glad i den, jeg syns Bergen er veldig kulturelt rik by. Det er masse skikkelig bra folk er. Vi spiller masse av og til, blant annet arabisk dansemusikk, og opplever veldig bra publikum.
For en stund siden intervjuet vi Saleh Mahfoud fra Majãz, og han nevnte at det har vært et savn etter dabke-kvelder i ulike byer i Norge – hvor man kommer og danser til live musikk.
– Det er helt sant. Utfordringen i Bergen er at vi har litt færre arabiske, litt færre syrere. Så vi får det ikke til helt som i Oslo. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det et problem, men sånn er det. Når vi spiller det, kan alle henge med, særlig med dabke, for det er festmusikk, høyt oppe, og ingen kan sitte stille til det.
Hva synger dere om på plata?
– Den første, for å ta et eksempel, betyr “Besøk meg”. Sangen ble skrevet i 1917, sant – han som skrev sangen kranglet med søsteren sin på grunn av arven fra pappa. En dag han ender han på sykehus uten å få besøk fra noen, han er trist og helt alene – og han får besøk på slutten. Det er en melodi skrevet av Sayed Darwish, en kjent komponist og låtskriver. Han forandret musikken – arabisk musikk er ikke det samme før og etter Darwish. Han lagde også enkle låter og melodier, som alle kunne høre på, han kritiserte den ottomanske perioden, han snakket om rus… nye temaer. I Alexandria var det et eget gresk område, og han lagde en fantastisk sang på deres dialekt, så han var en fremtidsmann.
Hva hører du på ellers?
– Jeg hører på absolutt alt, arabisk, afrikansk, norsk, svensk musikk – jeg blir fengslet av alt, egentlig. Jeg blir påvirket av veldig mye. Vi bruker masse temaer fra ting som vi har hørt. Det kan være alt mulig, hvor vi tenker oj, det var fint, og så bygger vi videre på det.
Hvordan ser det ut med tanke på å få spilt med bandet?
Det er jo en litt vanskelig tid for alle. Men vi håper på å få kunnet spilt en del nå i sommer. Vi planlegger en litt større konsert i høst i Bergen, og som jeg håper vi kommer til å få til, trass i koronaen. Vi får bare teste!
Norah nynner nennsomt
I dag kommer Norah Jones med nytt album på Blue Note kalt Pick Me Up Off The Floor, preget av hennes sjelfulle ro og smakfulle, rootsy produksjon. Etter gigantsuksessen med debutalbumet har hun forsøkt å distansere seg noe, med mange radikale og flere veldig ålreite karrierekrumspring, sjangermessig, men later til å funnet en slags ro igjen de siste par årene. Det er mange av oss som skapdigger Norah Jones, hun er en skikkelig kvalitetsartist, og med en evne til å treffe litt mer flyktige lyttere noen ganger også. I likhet med mange andre har Jones tydd til små intime nettkonserter i koronatiden, og et klipp som dette viser hvorfor vi er så glad i hennes uanstrengte musikalitet.
Fram og tilbake til 20-tallet er like langt for Knut Reiersrud
The man, his guitar and car. Foto: presse
Det føles naturlig å sette over til en av de andre musikerne som medvirker på Sharqant-plata, nemlig Knut Reiersrud, som plutselig er aktuell med (mini-)albumet Ballads and Blues from the 20s Vol 1, tilgjengelig digitalt og i LP-format man til alt overmål kan få levert på døren av en el-syklende Reiersrud. Saktens en kulturopplevelse bare dét – og vi ble nysgjerrige på innholdet, som er spilt inn nå de siste månedene. Men først litt prat om Sharqant og Reiersruds deltagelse i Skjønnhet Utenfra-prosjektet.
– Sharqant er utrolig kult, jeg er glad det skrives om. Håkon Kornstad og jeg dro til Bergen, og vi ante ingenting. Det er alltid praktiske problemer, men vi møttes på kvelden. Og jeg syns Mouhammad Almajzoub er en helt fantastisk sanger, jeg er virkelig glad for å ha vært med på den plata. Vi fortsetter med skjønnhet utenfra-prosjektet og forsøker å oppdage nye ting som faller innenfor ideene og prosjektene.
Hvordan startet egentlig Skjønnhet utenfra?
– Det er Håkon som ringte meg, det var hans idé. Jeg hadde tanker om folk som vi burde kontakte, i og med at jeg har vært litt involvert med folk som har jobbet med flyktninger tidligere. Vi fikk fort kontakt med veldig flinke folk, og vi fikk knallbra hjelp fra Bergesenstiftelsen. Så var det bare å sette i gang. Opprinnelig tenkte vi å ha med filmteam og ha med videoer. Men så fant vi ut at det som ville ha mest mulig levetid og bety mest, var å gjøre plater. Så fikk vi kontakten med Bugge og Sten på Jazzland og OK World, som tar imot mastertapene.
Vi kommer til å snakke mer om mangfold på norske scener, både i publikum og blant artister, fremover. Ditt univers har i mange tiår involvert folk fra overalt, både fra norske tradisjoner og andre steder. Og det er jo sånn sett en påminner om at det ligger en del veldig basic grep i bunnen her – det handler om å dele scener, og dele opplevelser. Hva trengs fremover, fra ditt perspektiv?
– Det er vanskelig å si, jeg syns jo det også skjer mye. Det er veldig mange som treffer hverandre, jeg ser yngre folk – det er kult å se det som skjer innenfor hip hop og rnb også, hvor integrert ungdomskultur faktisk er. Det virker så organisk, og som noe som vil gi mer langvarige resultater, mer enn en riksscenen-tankegang om at man skal konstruere grupper, liksom, for å skape møter. Det handler mye om innstilling, og jeg tror den innstillingen er på gli. Folk blir flinkere til å ta kontakt. Du kan for eksempel se det med folkemusikere som Anne Hytta, hun har gjort en enorm innsats… eller, innsats, er et rart ord å bruke det også – for poenget er at det egentlig er en naturlig ting å gjøre hvis det låter bra, hvis det swinger. Men det krever at man har øyne og ører åpne.
Men fortell om den nye plata – spilt inn under koronaen. Hvordan startet dette?
– Jeg skulle egentlig vært i studio på mandag med KORK og bandet mitt og spilt inn Dvoraks Niendesymfoni i en Reiersrud-versjon. Jeg har skrevet litt musikk og satt det sammen med Dvoraks largo-sats fra den symfonien som heter Fra den nye verden. Så Christian Eggen og jeg holdt på med det i begynnelsen av mars, vi lagde arrangementer og partiturer, alt var klart, musikken var på plass, og så kom 12. Mars. Da hadde jeg ganske mye musikk skrevet – noe var på blokka for å være med på dvorak-prosjektet, det var kommenterende musikk fra meg inn i Dvoraks verden, og noe hadde vi lagt inn i arrangementene Christian jeg skrev. Så det som har skjedd her er at jeg egentlig slo sammen to ting. Jeg har en musikalsk familie og jeg hadde lyst til å lage en familieplate, bare spille den inn på kassett. Det er en del som har begynt med det igjen og jeg har en Tascam firespors som går litt ujevnt og sånn, noe jeg elsker. Men så fant jeg ut at vi lager en plate, at jeg kunne ta med kona mi som synger fint, og stedatteren min, Tuva Færden, som er folkemusiker. Og så kunne vi skrive låter om den nye tiden, ikke Dvoraks nye verden, men den nye tiden som heter 20-tallet igjen. Jeg tenkte at her er det her et bra utgangspunkt for å skrive tekster rett og slett, om det nye tyvetallet. Så kom tittelen. Tyvetallet og sekstitallet er de to tiårene jeg virkelig dyrker, både når det gjelder musikk, maling, jazzen… the harlem renaissance, alt sammen. Jeg synes det er helt sinnsykt livgivende. Og det er ironisk at vi så langt er i et 20-tall som er helt bånn i bøtta sammenlignet med det som var for 100 år siden. Vi er fullstendig delt i to, liksom og på toppen kommer situasjonen med koronaen. Jeg kontaktet min samarbeidspartner Jeff Wasserman, som har bidratt, og så har vi med en trad bluestekst som jeg har gjort om en del på. Det er låter både fra familieprosjektet, og sekvenser fra dvorak-tingene. Så booka jeg studio i Amper Tone med to meters avstand, hvor vi tilbragte to dager.
Sysler du fremdeles med tanken om å gjøre noe basert på Tascam-opptak?
– Vi får se, det raser ikke akkurat låter ut av ermet mitt. Denne plata er et slags mini-album, for det blir til sammen i underkant av tredve minutter. Det var det jeg fikk til. Jeg har veldig lyst til å spille inn en plate er i stua med tascamspilleren. Jeg elsker plata til Daniel Norgren som heter Alabursy – det låter som musikken er under vann. Det er jævlig bra. Sly Stone hadde også den kvaliteten på en del av det han gjorde.
Vi har snakket en del med musikere om det med å jobbe med ulike former for lydkvalitet tidligere – og du har jo hørt på mye musikk med forskjellig fidelity, gamle ting som knitrer og så videre. Er det inspirerende for deg å tenke i de baner?
– Noen av mine beste musikkopplevelser var etter å ha stått i kø på Club 7 og sett på masse folk som krangla for å komme inn, dritings musikere og så videre. Og da du endelig kom inn og gikk over den broa som var der da, men som ikke er der lenger, og ned trappen… det beste jeg visste, om det var et sinnsykt bra band som spilte, var å høre dem når man gikk der. Det låt liksom alltid bedre på veien ned trappen, så sinnsykt kult. Og så kom du inn, hvor du fikk det mer høydefinert… men den blurringen som skjer, den naturrlige komprimeringen og forvrengningen, elsker jeg. Du ser det jo i visuell kunst hvordan de bruker det, forstyrrende elementer, at man får det mindre opp i trynet. Jeg er veldig glad i det. Noe av den musikken på den nye plata, gitaren, er spilt inn på en samsung mobiltelefon, som av en eller annen grunn har en veldig bra kompressor.
Tilbake til Dvorak og temaet i Largo-satsen. Det er jo en melodi man kan høre i en låt som heter “Goin’ Home”, som Albert Ayler blant annet har en vakker versjon av, og som apropos Albert også er nødt til å være inspirasjonen for Georg Riedels Albert Åberg-tema.
– Ja, det må jo være det. Man diskuterer jo hvor det temaet er fra – Dvorak lagde en slags romantisk fortelling om det var “indiansk musikk”, noe han hadde hørt på reiser på 1880-tallet. Men det kan også ha vært noe han hørte fra jubilee singers-kanonen, det som ble hetende spirituals etter hvert. Men om man graver litt, er det sannsynlig at akkurat den låta er egget og ikke høna, jeg tror spiritualen med samme melodi er kommet til i etterkant, at folk har brukt Dvoraks melodi, ikke han har hørt den. Jeg tror ikke man kan finne noe som tyder på at det var en spiritual som het “Goin’ home”. Det er folk har ment at det sannsynligvis kan være en tradisjonell låt også som han har brukt, men Eggen og jeg har ikke funnet noe som er fra tidligere. Ideen til plata vi gjør, som blir spilt inn til vinteren antageligvis, er å bruke Dvoraks largo-sats, og så andresatsen til Beethovens syvende symfoni, som også er superfin.
Hva er det med den Dvorak-satsen?
– Den har alt det jeg elsker, den enormt fine dynamikken, jævlig bra arrangert. Også har den en metriskhet som kommuniserer med måten bandet mitt spiller på. Den er ikke så fragmentert. Vi er avhengige av et form for elveleie i musikken som har en retning, selv om den kan være svaiende . Terje Mosnes var gjest hos meg på Bluesasylet, og han trakk fram en del kunstmusikk som hadde en tonedrakt som korresponderte med blues og jazz. Dvorak, Satie… og da dukket den satsen opp. Jeg tenkte det hadde vært gøy å gjøre noe a la det jeg gjorde med Schubert og Brahms for en del år siden sammen med Trondheimssolistene.
Apropos Bluesasylet – det programmet er inne i en veldig fruktbar periode, hvor du har masse veldig ekspansive innganger til materialet – hvordan det snakker med masse annen musikk, i mangel på en bedre beskrivelse. Det må føles godt å lage radio for tiden.
– Å, det er helt grensesprengende deilig. Jeg er nesten helt alene i huset om å gjøre akkurat det jeg vil. Arne Berg i Jungeltelegrafen har en stor grad av frihet, men han er jo også på en måte bundet opp av en tanke om å gjøre nye utgivelser, følge ting som er aktuelle, så han har også noen føringer. Men jeg er fullstendig fri, det er helt nydelig, jeg er der en dag i uka og sender faktura. Forrige uke handlet om John Coltrane og A Love Supreme, og i helga blir det om Little Richard.
Det er jo også et program som på sitt vis handler om de dype historiske røttene til demontrasjonene i USA – og verden over – i dag. Hvordan vil det prege programmet fremover?
– Jeg kommer stadig vekk tilbake til disse tingene og det er forsåvidt noe jeg har gjort i alle år. Jeg understreker at det er en afrikansk-amerikansk musikkform, det er der det kommer fra. Det er vanskelig å sette noen fornuftige ord på det ellers, jeg forsøker å trekke fram hvordan alt dette har utgangspunkt i en uhyrlig bedrift, en kriminell handling som heter slaveriet og som varte i tre hundre år. Når det kommer til overflaten, ser man hvilke enorme krefter som ligger der. Jeg forsøker å være påpasselig med det som har skjedd av store hendelser, å følge det opp, for eksempel massakren i Oklahoma. Men det finnes en slags selvsensur også i denne musikken, det er ikke alltid sanger handler eksplisitt om det som har skjedd. Den er også først og fremst et slags overlevelsesrom, mer enn det er ren protestmusikk.
Tilbake – eller frem til – tyvetallet. Når du hører på opptak fra den tiden – tenker du at det kunne vært i går?
– Det tror jeg ikke jeg kan svare på. Men i og med at det er svaret mitt, er vel svaret at det kunne vært i går. Det er kvaliteten og uttrykket, det er så sterkt og vibrant og nytt, der og da. Det preger musikken, jomfruelig er et dårlig uttrykk, men det er en sånn friskhet i det – og som flater ut i etterkant.
Bonusspor: Knut plukker fem dagsaktuelle fra det forrige 20-tallet
Fred McMullen – Dekalb Chain Gang
Henry Thomas – Shanty Blues
Blind Blake – Police Dog Blues
Ollis Martin – Police And High Sheriff Came Ridin Down
Bukka White – Sic Em Dogs
Sonny snakker smooth
I den aktuelle utgaven av The New Yorker er det et intervju med saksofonkollossen Sonny Rollins, som ikke kan spille noe særlig lenger, men i alle fall har overlevd koronaen så langt. For et liv og et kunstnerskap!
Can we talk Presidents? Starting with Lester Young. I say “President” because everyone calls him Pres. Do you think we should write Lester Young in as President this November? Do you think he’d make a better fit than the current occupant of the Oval Office?
— [Laughs] Well, I don’t really know the present occupant personally, but I knew Lester Young personally, and I would go with Lester Young.
Les resten av intervjuet her (gratis, men blekka er fortsatt verd å abonnere på etter alle disse årene, og det er viktig å støtte pressen i disse dager, gjør det samme med Jazznytt mens du er i gang)
Victoria East holder åpent i sommer!
Jommen sa jeg smør. Burger King på Karl Johan måtte legge ned whopperne, men opp fra pandemiens aske stiger Nasjonal Jazzscene Victoria med et ukarakteristisk men veldig hyggelig sommerprogram med en rekke interessante konserter! Da blir det en mening med tilværelsen også i ellers tørkerammet sommertid. Deriblant duoen med Stian Westerhus og Sidsel Endresen, det nye prosjektet Flukten med Hanna pfffttt Paulsberg,
Bárður Reinert Poulsen, Marius Klovning og Hans Hulbækmo, en solokonsert med Ståle Storløkken, og annen moro. Det hele starter førstkommende torsdag med hele norges Arild Andersen, som før et eksklusivt solosett skal gjøre en samale med blogghalvdel Vinger. Siden Andersen er den beste storytelleren i norsk jazz, er det nok bare å skru på mikrofonen, men det er via sms kommet et ønske fra Tellef Øgrim om at vi kunne snakke litt om hvordan innføringen av kontaktmikrofonen endret kontrabassens naur. Det sto på blokka fra før, det.
Strenger, stempler
Forrige lørdag rundt lunsj hadde jeg en konsertopplevelse jeg gjerne tar flere av. Det regnet lett i Oslo denne formiddagen, og i kjent stil var jeg en smule sent ute. Med hastige skritt forserte jeg gatene fra Sthanshaugen og ned mot Slottsparken, en kort etappe, men langt nok når det er like før en opptreden skal begynne. Parken er underkjent, nærmest litt glemt, og veldig flott også i duskregn eller vinterkulde, tenkte jeg, og fikk i et blaff et minne fra da jeg satt i baksetet på mine foreldres Opel, parkert utenfor Kunstnernes Hus, og hørte på nyhetssendingen om at Arne Treholt var anholdt på Fornebu, mistenkt for spionasje. KH har vært et sentralt peilepunkt i bylivet senere, det, veldig mange utstillinger, noen litt rumlebråkete konserter nede, mange slitsomme fredager rundt milleniumsskiftet med skravleklassen, et meget minneverdig intervju med Pushwagner (hvor faderullan la jeg den blokka med alle tegningene?!), noen mislykkede DJ-tilstelninger, en gripende lytt på Gaucho i form av Francois Kevorkians kvadrofoniske kopi, noen deilige flasker med hvitt der ute på verandaen, musikalsk performance med Chris & Cosey, en minnestund, mange møter. I år kan Kunstnernes Hus feire 90 år, og når man nyter arkitekturen utenpå og inni, gjort av Blakstad og Munthe-Kaas, blir man påminnet hvor viktig det er at noen ting forblir som de er, at man ikke alltid trenger nye signalbygg, snarere tvert i mot. Når man besøker KH er det for oppleve noe nytt, få andre perspektiver på samtiden, men det er også et sted man oppsøker historien, man går der en selv og andre har gått så mange ganger før, og skal gå igjen.
Fadlabis The Onset of Vertigo. Foto: Vegard Kleven
Jubileumsutstillingen er flott men også ganske neddempet, en tidslinje med sentrale hendelse er trykket på veggen som rammer inn Fadlabis myldrende, fargesterke gulvmaleri, som er en kommentar til Per Krohgs ikoniske takmaleri fra 1932 i trappeoppgangen, og også en kommentar til selve kunstnermyten og hva det innebærer å være en svart kunstner i Norge og verden i dag. Det er noe intimt og befriende over å kippe av seg skoene og traske rundt på verket i sokkelesten, selv om jeg nok foretrekker å gjøre det en dag det ikke regner. I den nydelige kinosalen vises nylig digitaliserte reportasjeklipp fra Husets historie dagen lang, og det ligger en liten publikasjon med «historiske anekdoter» på disken i den lille bokhandelen, men av en eller annen merkelig grunn er den ikke til salgs, så de får jeg ikke helt med meg. Men punktnedslag i Husets historie, fra Pablo Picasso til Siri Aurdal, finnes og utvides stadig på hjemmesiden deres og det er i tillegg laget en usedvanlig innholdsrik og vakker grafisk historie i bokform, med en lang rekke utstillingsplakater fra de 90 år, redigert av Bjørn Kowalski Hansen, se mer her.
Solstempelet, Mari Slaattelid. Foto: Vegard Kleven
Hovedgrunnen til at jeg hadde dårlig tid denne gangen, var en opptreden i overlyssalene oppe, der Mari Slaattelids utstilling Stempler henger. Denne åpnet rett før koronastengningen, og det ga mat til tankeapparatet å forestille seg alle disse fabelaktige verkene henge oppe, helt alene, uten noens blikk på seg, i ukesvis, månedsvis, en slags øyets utgave av alle de tomme konsertsalene vi har sett kunstbilder av den senere tiden. I tjukkeste koronaen var jeg med på en omvisning på Facebook, med sjarmerende håndholdt mobilkamera og guide som snakket om Slaattelids karakteristiske motiver og teknikk, og det føltes faktisk enda bedre å gjøre det på den måten enn en mer proff og påkostet produksjon (i likhet med mange av nettkonsertene). Heldigvis ble denne utstillingen hengende oppe lenge etter at den egentlig skulle ned, og kan nå nytes gjennom sommeren, for Slaattelid er utvilsomt en av landets mest givende malere i moderne tid, og å se bildene hennes i en stor sammenheng som dette, der de absolutt er i dialog med hverandre, er noe mange vil ha godt av.
Slaattelids karriere er lang og merittert, men jeg lurer på om hun ikke har laget årets kunstverk i det frapperende skyggemaleriet på den ene kortveggen, et verk som så til de grader spiller sammen med lokalitetene, i den betydning at man ikke helt skjønner at det er et verk før man har sett lenge på det, men så kan man aldri glemme det. Hit skal jeg tilbake flere ganger i sommer, det er sikkert. Det er viktig med nye inntrykk, men å stadig oppsøke gamle kan også avstedkomme nye erkjennelser, slik som med bygningen og institusjonen i seg selv.
Når jeg kommer inn har Helga Myhr på hardingfele og Tanja Orning på cello allerede spilt i to minutter, de sitter foran det nevnte skyggeverket, og til min overraskelse er det mange mennesker i salen, mange av dem sitter på gulvet, eller på små sammenfoldbare stoler, et rocka par med et barn, noen kulturmennesker jeg kjenner vagt og nikker til, en eldre mann med munnbind, de obligatoriske unge parene i forfinet grålig normcore, umulig å skjelne fra hverandre.
Helga Myhr og Tanja Orning. Foto: S.L. Solberg
Orning er en av norsk samtidsmusikks fremste profiler og har gitt mye glede i forskjellige rom, og møtet hun har med Myhrs instrument viser de overlappende temperaturfeltene i de musikktradisjonene de kommer fra og ikke nødvendigvis er låst til. Myhrs arbeid for folkemusikken er anerkjent, men her i dag er det lydteksturer som er det sentrale, og det er medrivende å være vitne til hvordan de utfordrer hverandre til å bli til ett instrument, i varsomme og heftige strøk. Det manglende lyset i rommet, som gjør at enkelte av verkene i seg selv blir en slags lyskilde, gjør likeledes at de to instrumentene utsitrer varme og lysbølger. Man skulle kanskje tro at meningen er å gå rundt og se på verkene og la dem gå i dialog med musikken, men det kan også blir som et simulakra av en musikkvideo, jeg studerer heller fingrene deres, kaster noen stjålne blikk på mine medpublikummere, flytter meg litt for å unngå å bli irettesatt for å ikke overholde enmetersregelen, lukker øynene og er i nuet. Når konserten er over vil jeg bli i rommet og studere bildene, mange abstraherte kystlandskaper, men det viser seg at vi skal videre til den andre salen for andre del av konserten. Det er langt flere av Slaattelids farger i bakgrunnen her, noe jeg antar påvirker min resepsjon av musikken, for det er langt heftigere kast i denne avdelingen, Orning følger intenst med på Myhrs fingre for ikke å komme ut av kloa. Innsatsen er høyere her enn i det noe blekere rommet. Når de er ferdige, bryter jubelen løs. Vi har vært med på noe som betydde noe ekstra, men hva? Dette spør man seg selv mange ganger i møte med improvisasjonsmusikk, og kunst. For å sitere Slaattelid fra den lekre katalogen Templates som er utgitt av Sternberg Press: Kvifor set det eine arbeidet det andre i skuggen? Noko står på spel og kunst er å ikke vete kva. Allmene erfaringar skal slusast inn i maleriet og ut igjen, intensjonar skal inn og ut. Smartness må gå i skjul, det smarte er forgjeves. Du overskodar aldri, og rår ikkje over, kva arbeidet tyder. Når du bretter ut hendingar og syn, henter du overtydning ut av ein vill praksis.
Her kan du nyte hele utstillingen digitalt, som en forberedelse til å se den in the flesh. Og, skulle du sett, tirsdag opptrer denne duoen på Blow Out på Kafé Hærverk. Det er vel mange ting å feste øynene på der inne også. I tillegg den dagen blir det konsert med Kristoffer Alberts og Lasse Marhaug, som også kommer med en duoplate påfølgende fredag, som vi kommer tilbake til.
Abstrakt dysfunksjon – Tiden er i rommet
Det er mer musikk og ideer om musikalsk bevegelse i hovedstadens gallerirom denne helgen. På Atelier Nord på Grünerløkka er vi inne i siste visningshelg for Kim Hankyuls utstillng «Jazz By Jazz.» Kim Hankyul er fra Sør-Korea og bor og jobber i Bergen. Atelier Nords pressemelding informerer oss om følgende.
Kim Hankyuls kinetiske lydinstallasjon Jazz by Jazz har som mål å gjenskape jazzmusikkens synkoperte rytmer ved hjelp av mekanisk bevegelse. I musikken defineres synkoper som rytmer spilt mellom grunnslagene i en takt, slik at taktens regelmessighet brytes.
Mikrofoner er koblet på skulpturelle mekanismer, slik at maskinlyder forsterkes og fyller galleriet. Vann kondenserer på en varmeplate, slik at en skarp freselyd oppstår. En vanndispenser drypper på en mikrofon i en plastpose og skaper en rask perkusjonsrytme. En en motor beveger et munspill frem og tilbake foran et støvsugermunnstykke, slik at lyden av munspillet blir lang og seig. En annen del av installasjonen skaper perkusjonsrytme ved at vann treffer to metalskåler, fastmontert i ulike høyder.
Kims mekaniserte og automatiske jazz-gruppe er basert på det han kaller «abstrakt dysfunksjon». Defekter i de ulike mekanismene gjør at rytmen faller tilfeldig inn og ut av takt, slik at de uforutsigbare, synkoperte rytmene til den improviserte jazz-musikken reproduseres. Konvensjonelt skal mekaniske innretninger være forutsigbare og synkrone, slik at «dårlige» utfall som deler som slites ulikt eller stopp i den mekaniske prosessen kan unngås. I arbeidene til Kim er derimot feilbevegelser, støylyd og tap av kontroll skapende krefter heller enn symptomer på systemsvikt.
Skru på fantasiens driveinkinolerrett, og hør på et eksempel på Hankyuls tidskunst her:
Og se her for mer informasjon om utstilllingen og dens åpningstider.
Nysgjerrigheten er Milouds kapital
Miloud Guiderk. Foto: Urszula Tarasiewicz
Se her, ja, plutselig poppet det opp en konsertdato til høsten på Cosmopolite med husvenn Mike Stern og Bill Evans – kanskje noe man kan kalle en kvintessensiell Cosmopolite-booking, et vannmerke som har vært umiskjennelig i det norske konsertlivet i en mannsalder. Og da passet det godt at vi for noen uker siden også satte oss ned for å snakke med Miloud Guiderk, konsertimpressarioen som har skapt dette preget. Vi lurte, som vi i grunnen gjør for tiden, på hvordan det gikk.
– Jeg har jobbet i 40 år med musikken. Og jeg mener at musikken var i krise også før koronaen, at kommersialismen preget for mye. Under koronaen har alle delene av bransjen fått kalde føtter, man sitter hjemme og lurer på hva som skal skje. Og folk kjenner at ingenting kan erstatte det fysiske nærværet, at du ikke kan erstatte levende musikkopplevelser. Hvor sentralt det er for kulturen. Musikkbransjen kan fort bli den siste bransjen som kan operere helt normalt. Jeg følger med på hva som skjer i Frankrike, i Polen, i det hele tatt. Vi er nødt til å utsette, og utsette igjen – hovedpilarene til turneer, store festivaler, kan ikke arrangeres på vanlig vis. Men jeg tror det gjør verdien av levende musikk tydelig, og jeg tror vi kan tilpasse oss underveis. Det er jo ikke et sjokk bare for musikk, vi ble tatt på sengen alle sammen.
Cosmopolite er også en veldig sosial scene, preget av moro, av dans.
– Det er opplevelser. Jeg er ikke typen som arrangerer konserter og teller pengene på veien hjem. Fra starten av har det vært fremføringen, publikumsreaksjonene. Slutten av hver konsert er starten på arbeidet med den neste, og det er sånn vi har bygget publikummet vårt. For det har vi klart, vi har bygget et publikum som kommer igjen. Det kan også være helt stille her, vi kan ha fullt hus på Kronos-kvartetten, nesten uten PA og det går. Vi har et godt publikum.
Fremover ligger det an til å være bordservering som gjelder en god stund. Hvordan tror du det blir for dere?
– Vanligvis når vi jobber på Cosmopolite bestemmer vi oss for møbleringen en time før konsert – vi tenker på hva slags musikk det er, hvor mye er solgt og så videre. Kontakten er det viktige, å bygge den mellom sal og scene og scene og sal. Sånn tenker vi. Nå er vi i en helt annen situasjon hvor avstander må holdes. Det er en utfordring å tenke på samme måte.
Men du ser også muligheter her?
– Når du jobber med musikk, og leter etter kvalitet… noen konsertopplevelser kan sitte i mange år. Andre kan bli glemt fort. Men behovet for å bli truffet og inspirert, finnes hos mennesker. Vi opplevde avlysninger akkurat da det stengte ned, og da opplever vi at folk ikke henter pengene sine, fordi det betyr mye for dem at det skal skje igjen.
Miloud Guiderk sammen med Femi Kuti og hans sønn Omorinmade Anikulapo Kuti. Foto: Urszula Tarasiewicz
Konsertgjester og bargjester har jo sagt tydelig ifra om hva de savner nå, og jeg vil regne med at det ikke minst gjelder en scene som har holdt på i så mange år, og som har såpass mange trofaste gjester som dere.
– Ja, og vi er glade i publikumet vårt. Vi prøver å gi dem en atmosfære, og et rom… når folk går ut og takker oss for konserten, det er den beste lønnen vi kan få. Jeg husker en gang vi hadde Gerry Mulligan da vi fremdeles lå på Majorstua, tidlig på nittitallet, og da kom det en fyr og dyttet en seddel på meg, han sa at konserten var for billig. Pengene i seg selv betyr ikke noe, men det at folk føler den typen ting, det betyr alt.
Når er dere tilbake?
– Tidligst september kan vi starte litt smått. Våren kommer til å bli dobbelt så mye… ting utsettes til da, det kommer nye ting. Vi prøver å samle oss, men myndighetene er fremdeles uklare – ikke bare i Norge, i alle land. Du kan få “ja” i dag og “nei” i morgen. Makskapasitet endrer seg, og ingen vet noe mye. Spesielt i utlandet. Klubbene i utlandet… det er ganske stor business som er i fare, og som ikke klarer å vente når de skal begynne. Jeg skjønner personlig ikke forskjellen på å gå på en stappfull buss og å gå på en konsert. I de forskjellige landene er det ulike regler, noen land holder for eksempel ting som kinoer i gang på halv kapasitet, andre med 25% kapasitet, det er andre regler for spillesteder, og det er null koordinering i Europa. Vi utsatte en konsert med Mulatu Astatke nå. England krever en karantene på 15 dager når han kommer fra Etiopia og gjør seg klar til turné i Europa. Og når han skal videre vil det eventuelt være nye karantener – og så videre. Det er veldig komplisert fremover.
Men hvordan er stemningen på Cosmopolite?
– Vi forsøker å være rause, og vi forsøker å jobbe med andre ting, sånn som ventilasjonen på bygget, mens det er stille. Vi klarer oss nå, foreløpig, og har andre oppgaver. Vi forsøker også å tilpasse lokalene til epidemien. Der er det også nokså utydelig hva som kreves. Vi har fått kompensasjon for mars og april, men mai og juni er uklart. Vi forsøker å holde hodet kaldt og bruke tiden til noe fornuftig. Og på å tenke nytt. Djangofestivalen var to dager forrige gang, kanskje den kan være tre dager til neste år. At det er litt kortere kvelder, eller at det i stedet for tre band ganger 45 minutter blir to bra konserter på en time og femten. Det kan være fint. Men det er en tøff tid – og vår bransje er i et svart hull. Jeg var på en måte heldig kom til landet i 70, hvor idealismen og frivilligheten preget musikklivet. Jeg startet jazzklubb på Emma Hjorth – why not, vi kunne lage musikklubb der. Og det var staten. Etter hvert ble ting større og større, og nå er vi der vi er. Vi driver med nisjemusikk og forsøker å bygge kvalitet. Og vi booker jo artister som kanskje trekker 1000 publikumere i byer med en mye større befolkning, og så trekker vi fem-seks hundre stykker her. Det er fantastisk, og det er derfor jeg tror vi klarer oss, vi har publikum i ryggen. Diana Krall, første gang hun spilte i Oslo var på Cosmopolite. Vet du hvor mange som var der? Seksti mennesker. Men det var fantastisk, den er umulig å glemme, og du må tro på de sterke opplevelsene for ikke å bli slukt av maskineriet. Det har lenge vært sånn at bestselgerne nesten er alt man bryr seg om, mens man driter i andre ting, og da har musikkbransjen vært i krise da også. En artist som Mulatu Astatke har vi hentet om og om igjen og når du ser alderen på publikummet sammenlignet med ham, er det ikke til å tro – men det handler om å bygge, bygge… og finne nye ting som gjør publikumet som allerede tror på deg nysgjerrig. Det er det som er kapitalen vår.
Av Filip Roshauw og Audun Vinger