NTT: Det finnes ikke annen timing enn «nå»

Hei, og velkommen til Now’s The Time, en fredagsmusikkavis i bloggremseform om jazz og verdenen jazz lever i. Denne uken var vi på konsert i levende live, da Blow Out! nok en gang kunne avholdes foran levende publikum – 25 i tallet.  Blogghalvdel Vinger har skrevet om konserten for vår søsterside JazziNorge, som vi anbefaler om du ønsker nyheter fra norsk jazzliv, i tillegg til konsertanmeldelser i tiden fremover. Hva står på forsiden der akkurat nå? Jovisst, Bugge Wesseltoft har blitt tildelt Telenors Kulturpris for 2020! Det kan legges i den magre bunken for udelt positive nyheter vi har hørt i 2020 – vi gratulerer, og snakker fort vekk med ham igjen i denne publikasjonen også!

Å se for seg at folk kaster seg over alle konsertmuligheter som kommer i tiden fremover, nærmest av prinsipp, er saktens litt naivt. Salgsrapportene fra jazzfestivaler som Sildajazz, Moldejazz og Mandaljazz – som denne uken solgte ut festivalpassene sine – taler i og for seg sitt klare språk om at en god del iblant oss skal ha konsertene sine fremover, koste hva det koste vil. Men du innser det også, om du prøver å gå på konsert nå, at det er en høynet terskel. Mye opplegg, rett og slett, designerte plasser, seremoniell antibac, og smittevernhensyn som ivaretas på ærgjerrig, men også litt ulike vis. Folk som vanligvis har kjent på den kulturelle dørstokkmila føler vel ikke at den er blitt noe mindre nå. Men siden vi er en blogg som starter og slutter med troen på at det å gå på konsert er en aktivitet alle burde ha i livene sine, er det verdt å nevne at folk virkelig kommer til å huske de konsertene de kommer seg på i år. Ikke nødvendigvis fordi alt kommer til å være bra, det blir vel som vanlig, egentlig. Men tilstanden byr på et eget fellesskap, det er nesten rart hvordan det å være såpass få nesten forsterker følelsen av å være del av et publikum, og den byr ikke minst også på en egen komikk, som salen og musikerne og de som jobber med disse arrangementene deler – og som punkterer det overhengende alvoret i situasjonen. Så, som vanlig er oppfordringen: Ta deg en konsert om det skjer noe i nærheten av deg. Det som skjer fremover, over hele landet, og i grunnen i alle sjangre, kommer til å bli minneverdig på én eller annen måte – du vil ikke angre.

***

Hvordan går det der ute, forresten? Sitter du klistret til skjermer, skremt og rasende og ser det ene overgrepet etter det andre utfolde seg i USA? Sånn har uka vår sett ut, sjokk uten overraskelsesmoment, et jordras som man har fått utallige varsler om, i tiår, eller århundrer, eller siden 2016, eller hva som helst egentlig, i vitneberetninger, i journalistikk, prosa, i musikk, og så videre. Kanskje man kan være unnskyldt om man likevel tar seg i å gape over størrelsen over det som skjer.

I dag demonstrerer vi flere steder i Norge også, støtteerklæringer til demonstrantene i USA, til Black Lives Matter, til drapsofferet George Floyd, men også demonstrasjoner som minner om minner om at det finnes eksempler på grov politivold også i Norge, som husker drapet på Eugene Obiora, og som forsøker å rette søkelyset mot strukturell rasisme også her. Anbefalt lesning for dagen kan være denne kronikken, som tydelig og med såkalt innestemme forklarer at selv om tv-bildene fra USA er vanskelig å kjenne seg igjen i en norsk virkelighet, finnes det en rekke nordmenn som dessverre møter en annen ordensmakt enn majoritetsbefolkningen. Det er et helt ekte samfunnsproblem.

Om vi skal spå litt nøkternt i gruten kan vi også tippe at du, kjære leser, innen neste ukes NTT er ute, vil ha kunnet lese deg god og mett på et rikt utvalg artikler som nitidig forklarer alle måtene Norge ikke er som USA på. Som kanskje til og med på sindig vis advarer mot at det er en gigantisk avsporing å forsøke å snakke om ulike hjemlige forhold samtidig som vi ser et samfunn kollapse i retning fascismen, et cetera, et cetera. Og det vil jo være sant at Norge ikke er USA, på samme måte som det vil være sant at ingen av de andre landene hvor store protester skjer er USA de heller, på samme måte som det vil være sant at i det minste en del av grunnen til at dette gjør folk overalt rasende på er at rasisme er – unnskyld uttrykket – et virus som ikke stopper ved landegrensene det fetisjerer, men som også sprer seg helt fint her, rett foran øynene våre. Ting vi må finne oss i å konfrontere også på steder som ikke er bygd på hundrevis av år med slaveri, eller som ikke har militarisert politiet sitt, eller som ikke er styrt av en fascist, og at det ikke finnes musikalsk timing for den typen skaprydding, bortsett fra så fort som overhode mulig. Kan hende vi allikevel i løpet av den neste uken faktisk vil få høre at det at vi bor på et sted der statsmakten ikke kommer til å svare med gummikuler, tåregass eller køller, faktisk er et argument for å la de problemene vi faktisk har ligge litt. Av hensyn til… whatever, jeg har mistet tråden. Pervers logikk kommer rett og slett til å ha en god uke.

Men det har saktens alltid pervers logikk når jeg tenker meg om, og kanskje NTT uansett bør passe seg for å bli en publikasjon for jazz og omegn HVORI OPPTATT under middels kontroversielle syvdagersvarsler for diverse duste deler av norsk samfunnsdebatt. Men fredagsblogg i remseform om jazz slipper vi ikke unna å være, og dermed finnes det jo forbindelseslinjer overalt her. Vi fikk til og med en forespørsel om et spesialnummer om situasjonen denne uka. Det føltes rett og slett corny å skulle gjøre en spessial, så selv om dette nummeret er innom det som skjer på en rekke ulike måter, er det ikke et forsøk på noe sånt.

Det handler jo mer om at det som skjer nå ikke er mulig å slippe tak i på en god stund. Det er et langt lerret å bleke, også med vårt litt forskrudde nisje-helgeblogg-perspektiv. Selvsagt ender man jo opp med å tenke på alle måtene alt det vi ser nå har preget hele jazzhistorien, om måten den historien ikke er mulig å fortelle uten å skrive om hundsing av myndighetene, om både eksplisitt og strukturell rasisme. Det er vanskelig å ikke tenke på all jazzen som er tettest viklet inn i borgerrettskampen, og at det kanskje er den delen av denne musikken som samlet sett er den største gateway drugen inn til all jazzmusikk den dag i dag, at det uansett er musikk som står i lys lue når man setter den på nå. Også nå. Men allikevel, selv om vi på ulike måter forsøker å skrive om musikkens kraft og sånne ting hver eneste uke, stopper man jo også opp, klar over at dette er en virkelighet som har vært beskrevet gang på gang, en rød tråd gjennom mye av den aller beste musikken som er spilt inn noen sinne, at kampen og virkeligheten har eksistert i ufattelig mye sterk kunst og prosa, men at det allikevel ikke har truffet akkurat samme sted i mageregionen som den massive og monotone mikrodokumentasjonen av slag etter slag etter slag etter slag de siste ukene.

Uansett, fremover prøver vi å gjøre noe vi har hatt lyst til å gjøre mer av lenge, nemlig skrive mer om og ikke minst snakke mer med den levende amerikanske scenen i dag. Og ja det går an ta med en del av disse spørsmålene hjem, også i det norske kulturlivet, eller jazzlivet, eller jazzblogglivet. Man kan lytte til flere stemmer, se på måten ulike scener er skrudd sammen på, spørre hva slags musikk eller hva slags kultur som oppleves som tilgjengelig for hvem, hindrene vi ikke får øye på selv. Det går an å prise seg lykkelig over de tingene som fungerer sånn cirka som de skal uten å la det bli en hvilepute, men heller bruke det lille overskuddet det skaper til å se litt ekstra på problemene som finnes.

Grunnen til at jeg skriver alt det her her, er at det er veldig nyttig med innspill om disse temaene, fra intervjuønsker, tekstforslag, leserinnlegg, motinnlegg, kritikk av det vi glemmer og så videre, enten i sosiale medier eller på mail for den saks skyld. Nok om det, arbeidet fortsetter, vi går videre til ukas saker og minner om at det alltid er mulig å tegne et Jazznytt-abonnement og at nyhetsbrevet til NTT sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Austin, we got a problem

Ingebrigt Håker Flaten med Krokofant i februar 2019. Foto: Arne Hauge

Ingebrigt Håker Flaten er en av våre og mange leseres yndlingsbassister, og har vært det i flere tiår, med Atomic, The Thing, Young Mothers og hundrevis av andre intense band og prosjekter. Det var synd vi ikke fikk hørt hans bestillingsverk på Vossa Jazz her forleden, men 2020 kan ikke bli ferdig fort nok, og vips så får vi en ny mulighet. Vi har snakket med ham tidligere her i bloggen, men de opprørende hendelsene i USA fikk oss til å tenke på ham igjen. Ikke bare er han coronastuck på gamle trakter hjemme i Oppdal, han er også forhindret fra å støtte sine nærmeste i Austin, Texas, der han bor og arbeider. Ingebrigt er en hjertelig mann som bryr seg, så vi ville gjerne høre hvordan det sto til med ham i denne perioden der utfordringene kommer fra alle kanter.

Arbeidsmarkedet ditt er usikkert og det er mange heavy nyheter døgnet rundt. Hvordan har du det nå?
— Den siste uka har vœrt heavy, men jeg har det egentlig veldig bra, tross alt. Jeg har sakte men sikkert kommet inn i rutiner her hjemme på Oppdal. Jeg løper, jobber, øver, lager mat for min gamle mor, og har fått kommet inn i en slags normal døgnrytme. Men det hele er jo veldig rart i og med at man ikke aner når ting skal tilbake til «normalen», og jeg merker jeg noen ganger strever veldig med å holde motivasjon og fokus oppe. Det går veldig opp og ned, men mange har det langt verre enn meg, så jeg kan ikke klage! Og vi har nå akkurat fått avklart at det blir innspilling og gig på Nasjonal jazzscene med New Dance-kvartetten med Paal Nilssen-Love, Ketil Gutvik og Calle Neuman i Oslo i juli, så det skal bli stor stas!

Dét skal jeg ikke gå glipp av. Du valgte å avlyse denne ukens Sonic Transmissons-nettkonsert som du skulle arrangere med Signe Emmeluth og Maja Ratkje. Hvorfor det?
— Ja, det var et vanskelig valg å ta, men etter den siste uken med alt som skjer i USA, og siden vi er basert i Austin og har brorparten av vårt publikum der, føltes det ikke riktig for meg å fortsette som planlagt. Dette skulle jo vœre sesongåpning for festivalen med livestreaming. De fleste jeg kjenner som driver med musikk i vårt miljø, enten som arrangør, som musiker eller som publikum, er veldig traumatiserte nå av de mange dramatiske hendelsene, og jeg følte det var riktig å ta en liten pause i sympati og respekt. Man tenker jo alltid at musikken skal fortsette på tross av alt, og at nettopp den skal kunne fungere som en viktig stemme og støtte når ting er vanskelige, men akkurat nå føltes det faktisk viktigere å gi det en liten pause.

Raseproblematikken i USA er jo langt ifra noe nytt, men det som skjer nå oppleves som et veiskille, og man kan hvertfall kunne håpe at det som skjer kan vœre med på å danne en større forståelse av hvor utbredt den systematiske og inngrodde rasismen er, ikke bare i USA men også i Norge og resten av verden! Jeg fikk ekstra motivasjon til å avlyse konserten i Oslo i protest etter å ha lest en uttalelse i VG der til og med vår egen statsminister Erna Solberg mente at grunnen til all politivolden mot svarte og fargede i USA kan spores tilbake til at minoriteter er mer kriminelle enn andre. Da kokte det over for meg, og jeg tenkte: nettopp, vi er ikke kommet lenger her til lands heller. Folk trenger å forstå hva «white privilege» betyr og all den jævelskapen det har ført med seg gjennom flere hundre år. Netflixdokumentaren 13th som kom nå i april er et bra sted å starte!

Alle NTTs lesere kjenner kanskje ikke til den Sonic Transmissions-festivalen, jeg har heller ikke vært tilstede på en…
— Jeg dannet festivalen i Austin i 2015 med økonomisk hjelp fra City Of Austin som har et fond med penger som går tilbake til kultur og musikere i byen, og gir gratis helsehjelp for musikere!, generert av hotelskatter pga. turismen som alle de store musikkfestivalene som South by South West og Austin City Limits drar til byen. Første året var motivert av tanken om å lage en festival der jeg inviterte alle i bandet mitt, The Young Mothers, til å gjøre en konsert med et av sine prosjekter,  i tillegg til at vi spilte tre med bandet også. Resultatet ble tre kvelder med alt fra punk og grindcore til frijazz og hiphop og så videre. Publikum skjønte ingen ting, haha! Men jeg har prøvd å holdt samme tankegang med å blande sjangere og servere publikum en variert musikalsk opplevelse. Festivalen har vokst siden da, og vi har nå en liten base av publikummere som kommer hver gang jeg gjør konsertene i Austin. De siste to årene gikk vi over til å kjøre en konsertserie over 4-5 måneder istedet for å komprimere alt ned i en festivalpakke, og det har vist seg å vœre en bra modell! På grunn av koronaen planlegger vi en serie med live streaming-konserter fra USA og Colombia (og Oslo), som da skulle ha startet på Kafe Hœrverk denne uka. Vi planlegger å fortsette denne serien i juli, og info kommer etterhvert på hjemmesiden vår.

Ingebrigt Håker Flaten mottok Buddyprisen denne februarkvelden på Dokkhuset i 2019. I forgrunnen Ståle Storløkken som mottok Buddy året etter. Foto: Arne Hauge

Vi er jo limt til skjermen om dagen, hoderystende. Hvordan har tilstandene vært i Austin mht sosial ulikhet og politivold? Har noen av dine medmusikanter opplevd undertrykkelse, tor du, har du følt det på avstand under turne og andre sammenhenger?
— Jeg har aldri opplevd politivold selv, men jeg har mange fargede venner som har opplevd å bli trakassert, og også noen som har opplevd sterk vold. Jawwaad fra bandet mitt forteller flere historier fra Houston som får meg til å grøsse, og han sier også at han er blitt så vant til all brutalitet og urettferdighet fra både politi og regjering at det som skjer nå ikke sjokkerer ham i det hele tatt. Fordi det er jo akkurat slik det har vœrt i flere (hundre) år. På turné er det skremmende å se hvordan det flere ganger skjer at noen i bandet kan bli sjekket ekstra, på grunn av hudfargen. Dette er sjokkerende, men dessverre noe som skjer hele tiden. Jeg har både familie og mange nære venner som er svarte eller latinos, og da blir man plutselig klar over de mange utfordringer de dealer med som man selv ikke er klar over som en hvit og priviligert nordmann. Det har tatt meg tid å fatte dette, men ting blir ganske tydelig etter så mange år i USA. Jeg har nok blitt kvitt litt norsk uskyld og naivitet i møte med en veldig annen kultur og virkelighet der borte, må jeg si.

Hvordan har det vært der i denne perioden?
— Det nå dessverre kommet opp flere saker der unge uskyldige og fredelige demonstranter har blitt skutt på av politiet og blitt hardt skadd, folk jeg kjenner godt er involvert, og står i demonstrasjoner nå. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle vœrt der og stått der sammen med dem!

Du har i årevis vært en del av det internasjonale frimusikkmiljøet, og med dine år i Statene har du blitt ytterligere kjent med mange musikere. Har dere alltid snakket mye om politikk og samfunnsspørsmål?
— Ja, i de bandene jeg har gående i USA med musikere jeg har blitt kjent med både i Chicago og Texas, har det alltid blitt diskutert politikk og samfunnsspørsmål. Det er nok langt mer naturlig at disse tingene blir et samtaleemne i et land der de sosiale forskjellene og problemene er så store, sammenliknet med et land som Norge, og alle jeg kjenner i musikkmiljøet der borte er svært politiske aktive. Jeg kan også stolt si at min stedatter jobbet aktivt for at Sanders skulle få flere velgere i 2016-valget. Hun var bare 18 år da, men det viser grasrotengasjementet Bernie Sanders hadde, og har, bak seg. Hadde demokratene bare valgt ham til sin kandidat tror jeg at ting hadde sett annerledes ut nå, men det nytter jo ikke å tenke bakover. Alt som gjelder nå er FUCK TRUMP!

Har det hardnet ekstra til under Trump?
— Jeg kom til Chicago under W (Bush), og reiste til Austin akkurat det året Obama ble valgt, og nå har jeg vœrt der i 4 år under Trump. Ting har ikke sett veldig annerledes ut for oss under disse årene, til tross for veldig forskjellige presidenter, men det er ingen tvil om at Trump bare har gjort ting verre. Folk er forbanna nå — til og med mange av hans egne velgere. Jeg håper og tror dette er slutten for denne jœvelen. Biden er ikke nødvendigvis løsningen heller, men han er i hvert fall et langt bedre alternativ.

Musikk er musikk, men vil du si at jazzen og frijazzen, som i stor grad ble utviklet av svarte amerikanere, har en ekstra iboende kraft på grunn av de spørsmålene som igjen har steget til overflaten nå?
— Ja, det tror jeg bestemt. Svarte amerikanere definerte jazzen, og den rasismen de møtte er det jo helt umulig for oss nordmenn å forstå, en systematisk rasisme som fortsatt eksisterer! Jeg mener det ikke går an å vœre nøytral til denne problematikken om man kaller seg jazzmusiker. Men, det er jo også det faktum at den svarte amerikanske musikktradisjonen mere eller mindre har satt sitt preg på nesten all den musikken vi alle har et forhold til. Man kan jo snakke om bluegrass og country som mange forbinder med hillbillies og «rednecks», men som også har røtter i den svarte musikktradisjonen og så videre og så videre.

Det er revolusjon på gang nå. Er det lov å håpe på bedring?
— Ja! På tross av all jœvelskapen vi ser med politivold og med en tyrann som president som ønsket å sette inn militœret mot sitt eget folk, er det nå også større håp om endring enn det noen gang har vœrt i USA. Selv om det er umulig å si hvor dette kan ende.

Har du en låt som funker som inspirasjon i tider som dette?
— Ja! Det må være «Black Unity» av Pharoah Sanders.

Det blir sikkert mye Norge på deg det neste året. Frustrerende, men også trygt og med visse muligheter. Rukket å tenke på noen nye prosjekter?
— Ja, jeg har faktisk pratet med flere gode kolleger om interessante nye prosjekter, men det er fortsatt bare på tankeplanet. Først blir det et par uker alene på Setra vår i Trollheimen, får se hva som kommer ut av det!

Vær forsiktig, Ingebrigt, dette kan fort ende i fjelljazz. Men god tur, og god bedring til verden!

 

Store deler av Trondheim Jazzorkester presser seg inn i skjermruta

TJO & Ole Morten Vågan. Foto: Thor Egil Leirtrø

Den som er hjemme på en fredagskveld og ikke aner hva man har lyst på utover å høre på noe utfordrende ny jazzmusikk, kan få høre om at institusjonen Trondheim Jazzorkester rører på seg etter dvalen. Kunstnerisk leder Ole Morten Vågan har komponert oppfølger til sin karamell av en plate, Happy Endlings, og de har vært i studio for å spille det inn denne uken. Hvordan de fikk øvd inn såpass kompleks musikk midt under koroaen tør vi ikke tenke på, men smakebitene som har vært rundt om på Facebook har fått det til å gå rundt i taktfoten for noenhver. Blogghalvdel Vinger er bedt om å introdusere konserten med en kort samtale med komponisten rett før konserten på Vi er live i kveld kl 20 (dette er nettkonsert av typen man løser billett til), så kan finner forhåpentligvis ut hvem som er med og hva komponisten tenker om det da. Sofia Jernberg har i hvertfall godtatt karantene som Sverigefarer for å være med på dette, så det virker lovende. Det multimediale slår ut i full blomst også med live action-tegning fra Flu Hartberg, som også laget det voldsomme og minneverdige omslaget forrige gang.

 

Hva skjer?!

Vår gode konsertvenn, faste leser og tidvise bidragsyter Lars Martin Dahl, sogneprest i Gamlebyen og Grønland menighet, er også en ivrig DJ og plateelsker. I kveld fredag tar han med seg DJ Kent Horne, også kjent fra Classic Album Sundays, ned til Hør Hør for med platebaggen i hånden forsøksvis besvare spørsmålet; What’s Goin On? Vi ba ham om noen utfyllende kommentarer om hva han ønsker å uttrykke.

«This is triumphant music»

For en festival!

Berlin Jazz Festival 1964 med Miles Davis, Dave Brubeck, Coleman Hawkins, Pee Wee Russell, George Russell, Roland Kirk og Martin Luther King jr. for å nevne noen.

Martin Luther King?!

Jo. I 1964 holdt MLK festivalens åpningshilsen. Den var ca. 45 – 60 minutter kortere enn hans taler ellers, og mer behersket, for å tilpasse seg et europeisk publikum, men han maktet å slå inn like mange retoriske fulltreffere som vanlig, denne gang om jazz. Leser man talen vil man kunne suge på verbale godbiter som:  «Jazz speaks for life.»

Ikke «om», men «på vegne av» livet.

At jazz har spilt en avgjørende rolle i afrikanskamerikansk bevissthet er det liten vits i å problematisere, men et særlig kjennetegn ved jazzen er, ifølge MLK, at den vitner om en utrettelig kamp mot systematisk undertrykking. Jazz utrykker en svart stolthet ingen undertrykking kan hanskes med, og derfor er jazz «triumphant music». Det er, rett og slett, noe ved jazzens kjerne som ikke kan brytes ned, og det går som en rød tråd gjennom mye afrikanskamerikansk musikk, fra Billie Holiday til Killer Mike.

Etter den siste runde menneskeforakt i USA, heiv jeg meg rundt og endret mitt DJ-sett på utesteder Hør Hør (i kveld, fredag) til å bli en hyllest til afrikanskamerikansk «triumphant music», hovedsakelig fra dens mest taktfaste tid på 70-tallet. En potpurri av soul, funk og jazz med plater fra artister som Art Ensemble of Chicago, Roy Ayers, Nina Simone, James Brown, Gil Scott-Heron, Earth Wind & Fire, Andrew Hill, Aretha, Curtis Mayfield, Pharoah Sanders og mange fler. Musikk som IKKE er skapt eller framprovosert av hvite menneskers brutalitet, men av svart stolthet og liv. «Jazz speaks for life.»

I disse dager er det nettopp «triumphant music» vi trenger — være det i bekjempelsen av rasisme, sexisme eller alt annet som skaper frykt, avmakt og truer livet. Så skader det ikke at musikken er til å få go’fot av heller.

Nina Simone «Mississippi Goddam» Live in Antibes, 1965.

Carlos Garnett «Black Love», 1974

Roy Ayers Ubiquity «Red, Black & Green», 1973

Homegrown Syndrome: «Confrontation» 1981

Lars Martin Dahl

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger