NTT: To horn i kjeften og ett cymbalslag, takk!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsmusikkavis i digital remseform! Man måste jamföra, heter det, og siden dette her er den siste utgaven denne maimåneden kan man for eksempel kaste blikket en måned bakover. Da kan man konstatere at noe går fremover – i form av at en rekke festivaler, som Moldejazz, Mandaljazz, Oslo Jazzfestival, Motvindfestivalen og Sildajazz, gjennomfører 2020-versjoner. Førstnevnte kunne denne uken gå offentlig ut med at Karin Krog blir årets Artist in Residence, hun skal spille fire konserter på festivalen, både med egne grupper og med Arild Andersen Group under årets åpningskonsert. Et naturlig valg, sa Hans-Olav Solli da vi snakket med ham for noen uker siden – første gang Karin Krog spilte på Moldejazz var rett og slett under den aller første konserten på festivalen noen sinne.

På klubbfronten prøver stadig flere steder seg ut på glattisen – Kafé Hærverk, som vi har fulgt litt ekstra med på både før og under koronaen – les mer her og her –  åpner for eksempel for publikum med nyoppusset gulv til uka. MoE + Maranata spiller et utsolgt sett på mandag og Blow Out returnerer til publikumet sitt på tirsdag med komboen Håkon Kornstad og en duo med Anja Lauvdal – som skal innom stedet og sjekke ståa i dag – og Ola Høyer på kontrabass. Utsolgt, den konserten også – slik er det i bakvendtlandet vi lever i for øyeblikket, hvor Norges største venuer har makskapasitet på 50 personer og mindre steder, som Hærverk, har vært nødt til å sette et tak på 25 publikummere. Man trenger ikke ha finmasket kjennskap til konsertøkonomien for å skjønne at dette er et svært vrient regnestykke, både for store og små aktører. Ikke bare er marginene bortimot ikke-eksisterende, situasjonen stiller også krav til bemanning for å overholde bestemmelsene, noe som selvsagt ikke bare rammer småscener i situasjonen. Denne uka kom den kanskje mest uhyggelige enkeltbekreftelsen på alvoret så langt, da den store og svært viktige lyd- lys og bilde-leverandøren Bary leverte oppbudsbegjæring til Nedre Romerike Tingrett.

NTT er i den litt leie situasjonen at blogg-deadline skjer på nøyaktig samme tidspunkt som regjeringen legger fram nye krisepakker. Men siste nytt er uansett at kompensasjonsordningen for kulturlivet utvides til 31. august og økes med 1,5 milliarder kroner fordelt utover kulturlivet og idrett+frivillighet, at det gis økt tilskudd på 200 millioner kroner til museer, musikk- og scenekunstinstitusjoner som tidligere har falt utenom ordningene som allerede har kommet på plass, og at det lanseres et nytt stipend til kunstnere på 100 millioner kroner. Vi rakk å ta en kort prat med Gry Bråtømyr i Norsk jazzforum om hennes reaksjoner på de nye tiltakene.

– Vi var spente, det må jeg virkelig si, på gjennomslagskraften Kulturdepartementet ville ha i regjeringen. Det som er veldig bra nå, er at de siste tiltakene og måten de legges fram på viser at Raja har lyttet til feltet. Nå kommer han med klare, imøtegående og gode tiltak. Utvidelsen av ordningene til 31. august forventet vi forsåvidt, det er bra at det skjer. Det skaper forutsigbarhet for en lengre periode, ikke bare én og én måned bortover. Det er også godt å se at de har lyttet til kunstnerorganisasjonene og gjennomført det vi har foreslått, som er egne koronastipender, en ordning det går an å søke seg til. Det er også bra at at Statens kunstnerstipend, som forvalter 70 millioner og FFUK, som skal dele ut 30 millioner, er instansene som skal stå for vurderingen. Det gjør at det vil ligge god fagfellekompetanse bak utdelingen. Jeg har heller aldri hørt det bli gjentatt så mye i løpet av en pressekonferanse at ting skal fylles på om estimatene ikke stemmer, og at justeringer vil gjøres om noe ikke treffer godt nok. Det er godt å vite. I tillegg er jeg glad for det de gjør med kompensasjonsordningene for kulturarrangørene og de frivillige arrangørene. Det er snakk om 1,5 milliard til, og det er også snakk om endringer i retningslinjene der, rettet inn mot de som har falt utafor. Der sikter man særlig til de som ikke er skattebelagte tiltak, men det er også mange andre endringer der som vi har etterspurt og som vi kan håpe på at det åpnes for. Det som er verdt å merke seg for jazzfeltet, er at mange av våre faller innunder frivillig-kompensasjonsordningen. Det er den som ikke helt ble brukt opp i første runde fordi den ikke var så treffsikker, men som forhåpentigvis vil treffe bedre nå.

Hvordan ser helhetsbildet ut?
– Det er fremdeles spennende å se hvordan det treffer hele næringskjeden. Vi er opptatt av å få i gang arrangør-leddet. Så fort konsertene setter igang, får musikere betalt, det blir jobb til lyd og lys, ølkrana går, tono-opphavspersoner får betalt. Da er det også viktig at kompensasjonsordninene treffer hele nærinskjedene. Der hviler det mye ansvar på arrangører – hva får de kompensert for av inntektstap? Jeg registrerer også, selv om det ikke er noe som gjelder spesifikt for oss, at de skjønte nå at de institusjonene og stedene som er mer enn seksti prosent finansiert av staten må få en tilskuddspakke. Det er enormt kostbare virksomheter, hvor hele grunnlaget for driften faller bort. Det har ikke så mye å si for vårt felt direkte, men det er enormt viktig.

Under pressekonferansen var Raja også åpenbart opptatt av å avgrense Kulturdepartementets ansvar, med tanke på både kompensasjon for selvstendig næringsdrivende, som ligger under Arbeids og Inkluderingsdepartementet, og også tekniske leverandører, som skal omfavnes av ordninger som ligger under Finansdepartementet.
– Ja, mye av det vi har klaget høyt om, og som vi river oss i håret over, er ting som faller inn under andre departementer. Kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende handler det om NAV, og i forslaget som ligger til behandling, velger de fremdeles å foreslå at det ikke skal kunne gå an å beregne ut ifra de tre siste år, noe som er prekært for mange kunstnere. Det får ikke kulturminsteren levert på her og nå. I en ideell verden kunne man ønsket seg en kommentar fra ham om det, siden det er så viktig for kunstfeltet. Og det samme gjelder store bedrifter som leverer tekniske løsninger, som faller innenfor kontantstøtteordningen som er Finansdepartementets ansvar.

Ja, og det merket man jo også at kulturministeren sa fra om ganske tydelig underveis her. Men ok – signalene fra bransjeorganisasjonene opp mot Kulturdepartementet så langt virker relativt fornøyde, samtidig som at store oppgaver som gjenstår ligger under andre departementer. Betyr det at man er nødt til å jobbe annerledes fremover?
– Nå er vi blitt lyttet til, og vi er ganske støyete i klassen. Feltet er en ganske vanskelig masse å forstå seg på, og det at kunstnernettverket for eksempel ikke ble tatt inn til møte før etter to og en halv måned hadde gått, er veldig spesielt. Gitt at det er et uoversiktlig felt burde man i desto større grad forsøkt tidligere – og embedsverket vet jo at det finnes større nettverk som kunne gått i dialog ganske fort. Mye av desperasjonen har jo gått på at barneidretten, med sine forutsetninger, skal reddes samtidig som store institusjoner – det er komplekst, og det er ikke lett å være minister og komme inn på vakt noen uker før det smeller. Vi har vært redde for det enorme tapet det kan bli, og personlig misliker jeg hylekor og nevehytting sterkt, det har jeg aldri troa på. Jeg er sikker på at de fleste ønsker å finne de beste løsningene. Men innimellom er det det du går igjennom til avisene med, de gidder ikke trykke pludring. Nå opplever jeg i hvert fall at vi er blitt lyttet til og at Kulturdepartementet leverer som kulturdepartement. Det er kjempebra, og så håper jeg de går utafor sine grenser, opp mot de andre to viktige departementene her.

* * *

Men det kommer selvsagt ny musikk også – vi har brukt de siste par ukene på å lytte til og skrive om en plate som Hegges andreskive Feeling, som også har fått mange godord i en rekke andre medier. Man skal gå lenge før man finner et album som oser mer eksplisitt Helgelytting enn den skiva der, så den kan være noe å sette på. Eller hva med Vår, EP’en til alt-jazz/post-rock-bandet TORG, som traff eterbølgene med varme og milde poptoner for litt siden? I en tid hvor uteliv fremdeles i stor grad er byttet ut med utendørsliv burde denne kunne treffe flere av våre lesere – musikk å klatre opp på utkikkspunkter til. Et annet, litt større kollektiv har også gitt ut et forseggjort album nå – trombonist Andreas Rotevatn har skrevet Alea Iacta Est til komponiststorbandet OJKOS – det er noen vårtoner i en låt som “Breidablikk 2”, og det er en god anledning til å sjekke ut et stort band som gjemmer seg bak et litt etat-aktig navn, men som hvor det lurer seg individuelle, lyttverdige norske komponist-stemmer og musikere under overflaten. Ta også en lytt på Michaela Antalovás musikk for bandet mens du er i gang. Og gled dere til det kommende Jazznytt, hvor du kan lese Maren Ørstaviks sak om bandet. Da kan vi i samme slengen gjøre unna ukas reklame – tegn et Jazznytt-abonnement eller to, dere! Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

Før vi går videre rekker vi et lite audiovisuelt avbrekk, som også er i den tykke bunken over ny musikk, ute i disse dager. NTT har vært innom trioen han gaiden tidligere – du kan lese vårt intervju med saksofonist Ingrid Skåland Lia her – og nå er bandet ute med en musikkvideo og singel, sluppet på skjæringspop+altmulig-selskapet Pekula. Se videoen her:

 

André for Evigheten

Saksofonist André Roligheten har mye bra. Dette er tiden for å grave i hyllene etter en av de mange platene ‘heten har bidratt på, for eksempel Jonas Cambien Trio, for kun å nevne ett band, men vi må si vi savner å se hans trygge vesen på en scene. Han skal faktisk på en scene i dag fredag, da han opptrer i duo med Gard Nilssen på to konserter i regi av Oslo World Sessions på Sentralen i Oslo, klokka 20 og 22. God grunn til å sende tankene over til halvøya.

Samlingsrom på Marka sykehjem, Brandbu. Foto: Audun Vinger

Jeg har faktisk vært tilstede på en nettkonsert med deg, men så mye spilling har det vel ikke vært på deg i vår. Mange musikere jeg har snakket med sier at de har satt pris på den tvungne pausen, selv om kanskje ikke lommeboka jubler. Hva synes du?
— Det var jo selvfølgelig kjipt å gå glipp av en del spillejobber og turneer som jeg hadde gledet meg til, men samtidig har det vært fint at tiden har stoppet opp litt, og at jeg har fått tid til å dykke ned i kunstneriske prosesser som jeg ellers ikke alltid finner tid til. Mye skriving av ny musikk for tiden som skal fremføres eller spilles inn om ikke altfor lenge. Det kommer også et nytt Roligheten-prosjekt til neste år som jeg gleder meg til å presentere.

Apropos, du har nylig flyttet til Nesodden. Funnet formen? Vet du at det skal være jazzfestival der på lørdag?
— Så absolutt. Jeg har ved flere anledninger dratt på det lokale kjøpesenteret i sandaler! Ja, veldig gøy at det finnes jazzfestival i nærområdet. Da føler jeg meg hjemme.

Men du kommer deg ut også, og skal spille på Sentralen med duoen Ramblin’ fredag. Hvordan kom det prosjektet i stand?
— Det begynte egentlig med at jeg var vikar for Even i Bushman’s Revenge, og en del av materialet på den konserten var Ornette Coleman-låter. Siden det har jeg og Gard Nilssen fortsatt å dele fascinasjonen av Ornette-musikken, og ved gjentatte anledninger tatt det fram igjen. Sammen med Jon Rune Strøm forsøkte vi å lære oss alle komposisjonene, noe jeg tror vi ennå ikke har kommet helt til bunns i. Det er en hel haug å ta av. Duokonseptet handler om å fortsette lekenheten og spontaniteten som jeg opplever som sentral i Colemans musikk. Med så mange låter i repertoar-banken, liker vi å leke med form, kunne hoppe raskt fra låt til låt og å ta fra hverandre og bygge opp igjen.

Hvor mange låter rekker dere å spille?
— Hehe, det kommer an på hvor fot vi får, og siden vi ikke har spilt for et publikum på tre måneder, så vil jeg tippe mange!

Klarer du beskrive hva slags kick du får av å spille Ornette-låter? Er det liksom alltid en utfordring, eller blir det mer som å kose seg med å covre noen gamle favorittlåter?
— Det er lykke i sin reneste form! Det er jo dette med lekenheten og spontaniteten som gir meg kick, og spesielt i samspill med Gard. Alltid så utrolig inspirerende å bli pushet musikalsk av han, ørene på stilk! Det er alltid en viss utfordring, men på en veldig gøy måte, fordi låtmaterialet er så fleksibelt og sterkt, og det gir uendelige muligheter for samspill.

Sikkert gøy å spille med Nilssen, siden dere er gamle Skiens-venner. Fortell litt om arbeidet med låtmekking og arrangering til det store Supersonic-bandet. Det vokste seg bra i løpet av turneen!
— Det var en veldig interessant og positiv prosess, der vi egentlig kastet ball litt som vi gjør når vi spiller duo, bare med komposisjon. I improvisasjons-øyeblikket kreves det at man kan ta hverandres ideer og bearbeide og kna sammen med de ideene man har gående i eget hode, det samme opplevde jeg her med arrangering og komponeringsprosessen. Jeg lærte masse om formtenkning og det å la det være igjen plass til de faktiske musikerne. Det var utrolig inspirerende å skrive sammen, og enormt gøy å høre det fremført av DEN gjengen med enestående musikere.

Ganske nylig utga du duoalbumet ARV sammen med bassist Jon Rune Strøm. Det er viktig å utforske norske tradisjoner?
— Ja, absolutt. Det er en annen duo hvor vi har utforsket folkemusikk fra der Jon Rune har vokst opp, Trøndelag (tidligere Nord-Trøndelag). Vi er på ingen måte folkemusikere i tradisjonell forstand, men jazzmusikk kan jo også ses på som en form for folkemusikk, så sjangrene er kanskje ikke så langt fra hverandre som en skulle tro. Vi har behandla polser og annet materiale etter Hilmar Alexandersen, spellemannen fra Trøndelag, i en frijazz-kontekst, noen ganger litt som om det skulle vært en Ornette Coleman-låt.

Du har noen ganger en tendens til å ha to horn i kjeften samtidig. Når gjorde du det første gang, og hva følte du da?
— Haha, det kan stemme! Første gang var vel på jazz-linja i Trondheim, og jeg var stor fan av Roland Kirk, som jeg fikk fullstendig bakoversveis av. Det som fascinerer meg er soundet, klangfargene og harmoni-mulighetene som denne teknikken gjør mulig. Foruten den åpenbare inspirasjonen fra Kirk har jeg hentet en del inspirasjon fra el-gitar og fra tradisjonelle sekkepiper.

Har du en Kirk- favoritt?
— Denne var den første jeg kom på, og et av de første kickene mine på video med Kirk. Så fantastisk godt driv der!

Får du et stikk av irritasjon i sida når du ser Martin Myhre Olsen gjøre det samme?
— Absolutt ikke, det er jo bare fett! Det er jo ikke jeg som har funnet opp det opplegget der! En gang vil jeg lage et dobbelthornorkester med en haug med dobbelthornsaksofonister. How can less be more?

 

Da Silje møtte Morten på tysk barne-TV

Forrige nummers sak om og intervju med Silje Nergaard skapte begeistring blant NTTs lesere. En av dem, BAs journalist Ørjan Nilsson, som blant annet også har utgitt musikkhistoriske biografier om a-has Pål Waaktaar og Morten Harket, sendte et morkent Youtube-klipp fra gamle dager, som vi ba om historien bak. Her følger Ørjan Nilssons nyskrevne tekst om Silje Nergaaard og Morten Harkets duett, som sannelig høres ut som en miks av Prefab Sprout og Pat Metheny, spør du oss …

 

Hvor enn du er

Vel, jeg spurte ham. Og han sa ja, sier Silje Nergaard og smiler bort på sin duettpartner.
Hun sitter i et TV-studio fylt opp av fargesterke kulisser og masse blide barn. Vi er i mars 1992, i München. TV-kanalen er Das Erste, programmet heter «Disney Club». Hun er på en promotur noen få måneder etter Berlinmurens fall. På 90- og et stykke inn på 2000-tallet gjorde Walt Disney-konsernet sitt for å strekke merkevaren sin utover Europa, videre til Asia og til land i Sør-Amerika. Tanken var vel at et ukentlig TV-program spekket med Disney-innhold, blide barn og et knippe syngende gjester skulle plante Disney lenger frem i pannebrasken til barn verden over. Duettpartneren ved Silje Nergaards side var Morten Harket. Låten de to gjorde sammen var den synthspretne popflygeren «Where You Are». 1992 er for øvrig året før a-ha gir ut sin kanskje vakreste, med også dystreste plate, Memorial Beach. Det er mørkt i stuen. Men på Harket-Nergaard-duetten «Where you Are» skinner solen mildt inn gjennom brungule gardiner. Nergaard ga ut låten på albumet Silje, hennes andre, i 1991. Albumet er for øvrig ikke å finne i strømmetjenester i dag, og heller ikke enkel å oppdrive andre steder. Derfor lever «Where You Are»-duetten i dag gjennom noen få YouTube-videoer innhyllet i skrøpelig kvalitet.

Den tyske programlederen spør videre om hvor Harket hørte henne synge for første gang. På en jazzklubb kommer det frem.

Men liker du jazz?, smeller det fra tyskeren.
Nei, jeg hater jazz, sier Harket under brillene og bretter ut et stort glis.

De to flytter seg bort til mikrofonen og starter. Playbackopptredenen slynger de to stemmene sammen. «You were blessed / You were blind / To an angel so unkind», synger Nergaard, kun titulert som Silje i de første årene som plateartist. Dagen før har de besøkt TV-programmet «Elf 99», et i utgangspunktet østtysk ungdomsprogramkonsept som i 1992 ble sendt på TV-kanalen RTL. Der, i et nytt kort intervju før de to kjører en ny playback-opptreden, kommer det frem at Harket også hadde sett Nergaard synge på Soho-jazzklubben Ronnie Scott´s i London, hvor hun forresten også var resident i en hel uke på starten av 2000-tallet. – Ja, jeg visste at han så meg der. Og var veldig glad for det, smiler hun til den tyske programlederen i påskegul jakke.

Så vandrer låten igjen over glorete tyske kulisser og inn i TV-apparater i Rostock, Köln, Kiel og Heidelberg. Den gule jakken forsvinner ut av TV-bildet. De to nordmennene vrikker seg inn. «Where you are / I will be with you / Someday soon our hearts /Will mend».
Ørjan Nilsson

 

Cymbalslaget var et uhell?!!

Håkon Mjåset Johansen. Foto: presse

Man skal kanskje ikke kommentere folks utseende, men du verden så glade vi blir når vi ser den ivrige rødluggen til trommeslager Håkon Mjåset Johansen styre bak trommesettet før en gig starter. Det betyr bare én ting, og det er at det blir jazz. Det er en kar som vet å swinge, og med prominent plass på både Feeling og Radio Inderberg, er han denne månedens norske jazzmusiker.

Mjåset! Du er jo en av norsk musikks mest jazza trommiser. Og kjent som en kløpper på effektive flyreiser. Hvor har du kanalisert den energien og tiden nå de siste månedene?
— Spesielle tider, ja. Det verste har nok vært det faktum at man må holde seg unna folk. Sosialt og musikalsk liv er totalt vingeklippet, så abstinensen etter å spille med folk er stor. Mye tid har gått med til reorganisering av våren, øve alene, flytte jobber, avbestille reiser og så videre. Sitter igjen med erfaringen av at det er vanskeligere å avbestille en turné enn å booke den …

Du spiller på minst to av denne sesongens raffeste jazzplater, John Pål Inderberg Trio og Hegge. Klarer du karakteriserere de to forskjellige bandlederne der, i den grad de er ledere?
— Ja, det må vel blod fra Nord Trøndelag til for å få fart på bygutta i fra Trondheim! To store forbilder på hver sin side av 50-årsbarrieren. John Pål har liksom alltid vært der, mens Bjørn Marius kom inn fra sidelinja. Likevel finner jeg likhetstrekk i musikalsk engasjement og energi. John Pål fremstår jo som bautaen, men har en inspirerende evne til å inkludere. I trioen er det like mye Trygve (Fiske) og jeg som bestemmer hvor musikken skal lede. Vi har sluttet med setlister, da vi aldri klarer å følge den…Vi kommer alltid inn i andre låter.

John Pål Inderberg Trio. Foto: presse

— Bjørn Marius er mer systematisk, og har en visjon om hvordan ting skal låte, men har du Vigleik Storaas, Jonas Kullhammar og Martin Myhre Olsen med, er det umulig å  komme med en ferdig plan. Musikken skjer der og da, og det har vært noe av det mer befriende med den kvintetten. Åpent på et groovy komp.

Noe som slår oss i NTT er hvor himla fengende Hegge-låtene er, nesten spekulativ melodiøse og spretne. Har dere bare bestemt dere for å gå all in for å behage fansen?
— Er litt usikker på om Bjørn Marius har tenkt en eneste tanke på å behage fansen, men ser vel musikken mer som en reaksjon på oppveksten på Elvran. Jeg husker Bjørn Marius og jeg hadde lyst til å spille musikk inspirert av Cannonball Adderley, så det er nok et resultat av dette.

Jeg så deg på TV fra festspillene i Bergen nettopp, med Kind of Blue-bandet som Mathias Eick satte sammen. Hvordan takler du å spille uten publikum og applaus og sånn?
— Streamingtrenden var jeg ikke så ivrig på å henge meg på. Jeg synes det meste som har blitt gjort er ganske tamt og kjedelig, så jeg har vært veldig skeptisk til konseptet. Det flaueste er kanskje pausene mellom låter.. Men akkurat dette synes jeg funka veldig fint på opptaket fra Bergen. Raske overganger mellom låter, og et større fokus innover i bandet enn utover mot en tom sal. Det var faktisk en veldig behagelig spillesituasjon mellom oss på scenen.

Jimmy Cobb gikk bort nå.
— Ja, han ble vel i overkant av 90 år og var den siste av medlemmene av Kind of Blue-bandet som gikk bort. Han har vært en stor inspirasjonskilde fra tidlig av, med sitt insisterende swingbeat. Jeg hørte masse på ham da jeg studerte på Jazzlinja i Trondheim og og fikk etterliknet spilleteknikken med min egen Paul Chambers, Steinar Raknes, på den tiden. Jeg var så fascinert av hans fokus på hver 4-del i svingfiguren på cymbalet, og måten det traff walkingbassen. Det gav en vanvittig framdrift. I tillegg kom det melodiske solospillet og frapperende kommentering på skarptromma. Klart man digger det.

Hvordan du forholder deg til tolkningen av spillet hans på den skiva, viktigst å vise din egen stil mest?
— Nå er jo ikke Kind of Blue kjent som et trommealbum, men måten vi jobber på i Mathias Eicks konsertversjon av albumet, er at vi skal være oss selv. Da blir det plass til egen spillestil, samtidig som kjernen i musikken er tilstede.

Men det første cymbalslaget hans på «So What» tenker jeg ofte på. Det varer i et år eller no?
— Jeg har nettopp blitt fortalt at det første cymbalslaget inn i solopartiet faktisk var et uhell! Det ble altfor sterkt og Jimmy var livredd for at hele opptaket var ødelagt! Fun fact det, når det ble tidenes mest solgte jazzplate!!

Har du en annen favoritt eller to med Cobb som vi kan høre på i helga?
— Sjekk ut vispespillet på Wynton Kelly trio med Wes Montgomery, Smokin´ at the half note, eller hva med Wynton Kelly trio og Joe Henderson?

Jeg antar du har noen nye plater eller prosjekter på gang i sommer og høst?
— Neste uke er det innspilling av ny plate med Trondheim Jazzorkester og Ole Morten Vågan. Dette var jo ikke planlagt i forkant av Korona, så det er jo faktisk et prosjekt som kan gjennomføres siden man ikke får spilt konserter. Utover sommeren blir det faktisk Moldejazz og Oslojazz, mens høsten blir et kaos, da vårens program skal puttes inn/over/utenpå det som allerede var lagt. Vi trenger ikke en runde to av korona!

 

Soulful stepper

Vi avslutter denne utgaven av Now’s The Time med en stemningsfull låt som knytter sammen mye av det vi tenker på. For det er et snodig øyeblikk i den store trommeslageren Jimmy Cobbs lange karriere som har fått evig liv på uventet sted. Et album utgitt i 1983 i samarbeid med forskjellige musikere og den på det tidspunktet fortsatt dypt respekterte komikeren og altmuligmannen Bill Cosby, og med hovedvokal av talentulle Gregory Hines, som vi var innom forrige uke i vårt intervju med den norske steppdansens forkjemper Janne Eraker. Hines stepper litt på dette albumet også, men han gjør først og fremst en uhyre sterk figur i den moody og meget velklingende versjonen av «When Nobody Else Can Hear», i tospann med Marilyn Redfield. Det er kanskje ingen utpreget danselåt, men den fant likevel fort fotfeste (haha) i northern soul-miljøene i Nord-England på tampen av den første bølgen der.

Tenk å høre denne på et fett anlegg i den perioden. Aah! Det er et drama og en tilstedeværelse, og sjelfull oppbygning i denne låta som er bemerkelsesverdig, og som gjør at den fortsatt spilles. Ralph Tee fra Expansion Records forteller til NTT at «albumet utkom i 1983 på Contempo Vibrato i USA. Det ble først spilt av Richard Searling det året, mens han hadde et show på radiostasjonen Radio Hallam i Sheffield. Tittellåten ble en stor låt i soulmiljøene på grunn av Gregory Hines’ fabelaktige vokal, og fordi det er en bra låt. DJene som er ansvarlig for at dette ble slik en stor klubbhit var Colin Curtis som spilte den på sine «Berlin»-sessions i Manchester, og nevnte Richard Searling på «Sandpiper» i Witherington. Etterhvert ble den til en mer generell «siste låt for kvelden» på veldig mange soulklubber. Etter mye leting etter mastertapes og rettigheter nyutga Expansion records hele albumet i 2000, og så låten »So Nobody Else Can Hear» på syvtommer og tolvtommer.»

Nå i juni skulle i hvertfall halve bloggen til Blackpool for å oppsøke Ralph, sir Richard og dette miljøets soulfestival, men all slik aktivitet er nok nedlagt i lang tid. Med tanke på alderen på mange av de medvirkende i soulklanen ser det også skummelt ut, men vi holder motet oppe, pusser skoene, og venter tålmodig på neste mulighet. Så lenge kan vi alle havne i sonen i våre egne hjem med Jimmy Cobb og kompani.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger