NTT: Av og til er én meter nok

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time – Jazznytts ukentlige kulturavis i digital remseform. Denne uken bringer vi deg del én av vår Spellemann-dekning – det var godt å se utdelingen bli avviklet, trass i alle begrensninger – men vi har savnet intervjuer med noen av de som fikk seg en pris, og må dermed kjenne vår besøkelsestid. Følg med – mer kommer neste uke også. 

For musikere og andre frilansere har ukens soleklart mest debatterte tema vært den nye kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende, som i stedet for å basere seg på gjennomsnittet av de siste tre årene med inntekt, beregnes av 2019-inntekten. En stor ulempe om man har brukt fjoråret på utvikling av ny musikk som egentlig skulle gitt inntekter i år – noe som selvsagt gjelder for mange musikere. Samtidig er dette uken hvor det åpnes for konsert med publikum – riktignok i svært begrenset omfang. Vi snakker med noen aktører i utelivet lengst nede i ukens NTT om utsiktene fremover. 

Vi går videre og minner om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Bare Jazz topp 3

En av de viktigste katalysatorene i det norske jazzmiljøet er saksofonist og platepusher Bodil Niska, som står bak den moderne institusjonen Bare Jazz i Grensen i Oslo. Platebutikken og kafeen er skikkelig nydelig, det er egentlig rart vi ikke henger der oftere. Som regel er vi jo på konsert eller henger over tastaturet som nå. Men det er ingen grunn til å sky Bare Jazz nå, for det er nettopp åpnet igjen, trygt og godt. Blogghalvdel Vinger jobbet i CD-butikken Akers Mic sammen med Niska på 90-tallet, så han vet at hun ikke lar seg pille på nesa eller slås ut av noen pandemi. Det er ikke mange som holder ut i CD-butikkbransjen om dagen, og hun kaller seg jo da også Kjerringa mot strømmen/Kjerringa mot strømming, og er ikke treg med å levere ukens anbefalelsesliste med CD-plater hun anbefaler og selger til sine kunder på Bare Jazz. Hvem vet, kanskje dette er starten på atter en spalte i NTT. I de første dagene nå er BJ oppe fra 12 til 18, men til 21 torsdag fredag og lørdag.

John Pål Inderberg Trio: Radio Inderberg (AMP)
Mats Eilertsen Trio & Trio Mediaeval: Memorabilia (NXN)
Carla Bley: Life Goes On (ECM)

 

Aldri har vel tiden for en flat borgerlønn vært bedre enn nå

Mats Eilertsen, kontrabasso profundo, ble den heldige og overraskede mottageren av Spellemannharpa i jazzkategorien for albumet And Then Comes The Night, i et sterkt felt som inneholdt Elephant 9, Maria Kannegaard og Gard Nilssens akustiske samhold. Fire flotte fonogrammer, det.

Harpe diem! Gratulerer. Du så genuint overrasket og happy ut på Zoomen?
— Tusen takk! Ja, jeg var faktisk det. Jeg hadde slått fra meg hele Spellemannopplegget da utdelingen ble utsatt. Til og med da de annonserte at prisen skulle deles ut via internett tenkte jeg ikke på det. Også da de lurte på om jeg kunne holde meg ved telefonen og være klar, i tilfelle, det ble meg, tenkte jeg, ja, ja, jeg er jo hjemme allikevel. Jeg så ikke selve sendinga, bare 5-6 min før og hadde ingen tro på at vi skulle vinne. Jeg tenkte de hadde kontaktet de som vant allerede. Så da de sa navnet mitt fikk jeg sånn tombola, vinne på basar-følelse idet ditt lodd blir trukket ut og det tar et sekund fra det tallet du hører synker opp med det tallet du ser med øynene og du skjønner de sammenfaller.

Moro. I såkalt smale kategorier som jazz har vel faktisk Spellemanprisen fortsatt reell verdi, mht ekstra synlighet?
— Jeg håper jo det. Det er i allefall en million prosent flere personer som har fått med seg at vi vant denne prisen enn de som får med seg en ny plate vi gir ut, for eksempel. Prisen har stor synlighet, rekkevidde og øker anerkjennelse/respekt hos befolkningen, merker jeg. I nabolaget hang det folk ut av vinduet for å gratulere da de så meg gå forbi. Det er jo gøy.
Så selv om jeg egentlig ikke liker konkurranser som dette i det hele tatt, fordi noen må «vinne» og det er umulig å avgjøre så forskjellig som alle plater og uttrykk er, så tenker jeg denne fremhevingen og synliggjørigen det faktisk er, spesielt i våre smale sjangre, er en fin ting. Om det har noe mere for seg enn synlighet og klapp på skuldra, i form av flere konserter eller mere plater solgt/strømmet har jeg ikke videre tro på. Spesielt nå dette året med korona-sitiuasjonen.

Jazz er ingen konkurranse, sa du, men det er vel litt konkurranse i å være musiker, spesielt om å få jobber.
— Det er jo et stort antall kanongode musikere og band nå og alle konkurrerer om de samme fåtalls jobbene på klubber og festivaler og den lille spalteplassen som er igjen. Antall konserter øker jo ikke like raskt som antall nyutdannede musikere som flommer markedet. Men, det er jo bare å spille på, øve, lage god musikk, initére forhåpentligvis gode prosjekter og jobbe med inspirerende folk, sånn som vi alltid gjør. Det kommer ordna sig.

Føler du at slike kriser som dette er med på å skape tettere samhold mellom dere?
— Vi er i alle fall sammen om dette og mer eller mindre i samme båt, og det hjelper å tenke på. Det samholdet vi har hos oss musikere, nemlig det å reise sammen, tilbringe tid i bil, på lydprøver, måltider, øvinger, konserter og dertilhørende heng etterpå, dette samholdet er jo totalt fraværende nå. Men ser ut til å være på veg tilbake nå, da. Nettsamhold og telefonisk oppdatering og hjelp til hverandre har vært fin i denne tiden.

Apropos hjelp, på en skala fra 1 til 11: hvor frustrert ble du av å sette deg inn i kompensasjonsordningen fra NAV?
— Ble veeldig frustrert, faktisk. Jeg hadde forholdt meg i ro og hatt tillit til at heldigvis er vi i Norge og blir godt tatt vare på av Staten, tenkte jeg. «Vi klarer oss.» Vi hadde ventet tålmodig på denne «løsningen» i 6-7 uker nå, så er det dette de kommer med? Mangel på forståelse for langsiktigheten i vår bransje. Vi skal oppgi tall vi ikke nødvendigvis har ennå, og som vi i tillegg har fått utsettelse fra å oppgi, som et av «tiltakene» fra Regjeringen.  Såå vanskelig å finne tallene er det ikke for min del, og riktignok behandler de og utbetaler superraskt, men problemet er jo den mistroen og skepsisen som gjennomsyrer Nav-systemet, slik at vi er livredde for å tråkke feil, oppgi feil tall, for jeg har ingen tro på at det er skjønn og forståelse å få tilbake om vi oppgir feil +/- et par kroner.
Aldri har vel tiden for en flat borgerlønn vært bedre enn nå. Sett gjerne ned en kommisjon som regner på det til 2 millioner. For å holde hjulene i gang og hodene over vannet, betale regninger og mat, lys og strøm, må det da lønne seg samfunnsmessig, å betale alle en sum, fremfor å lønne et svært nav-system, administrere, lage datasystemer, sjekke, dobbeltsjekke. En slik borgerlønn, i en borgerlig regjering, ville gitt tillit til den enkelte fremfor den skepsisen, mistenkeliggjøringen og underdanigheten Nav-systemet som det er i dag legger opp til.

Utropstegn! Du har vært med på flere strømmekonserter. Jeg var vitne i rommet forrige uke, på trygg avstand, til en du gjorde solo, og da så du rimelig sliten ut etterpå. Synes du at det er hardt å gjøre slike jobber?
— Da jeg gjorde den første gjennom Brakkesyke var jeg veeldig nervøs. Kan nesten ikke huske å ha vært så nervøs tidligere. Enda var jeg hjemme i egen stue, hadde ikke reist en meter, spist middag med familien rett før, og katta gikk gjennom stua. Men det var alt dette med nett, strømme direkte og være ansvarlig selv for at dette funker. Og vil noen se på, hva i alle dager skal jeg spille? Og den øredøvende stillheten etter hver låt. Ingen kontakt. Selv om de første dagene med stuekonserter hos Brakkesyke var mere interaktivt, syns jeg, med kommentarer og feedback og løsere stemning.
Men etter hvert gikk det bedre sånn nervemessig med de andre solokonsertene jeg har hatt anledning til å holde. Det ble en god anledning til å dykke ned i dette prosjektet. Men jeg synes det har vært mere krevende og utmattende å spille uten kontakt med publikum, uten den kontakten, blikk-kontakten og tilbakemeldingene vi er vant til å få. Selv om du betrakter det som en live-innspilling, er det jo på langt nær det samme.

Men plater er det samme gamle gode. Trioen din er jammen ute med en ny allerede. Fortell litt om den, og hvordan du valgte ut Tor Ulven-tekster som Trio Mediæval kunne arrangere?
— Det var et bestillingsverk til Jazzfest i Trondheim i 2016 der jeg ville utfordre meg selv til å skrive for noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg hadde hørt mye på Trio Mediaeval og var stor fan av platene deres. Jeg hadde ikke skrevet mye for stemmer og tekst tidligere, så jeg gikk for det og tenkte trioen min med Harmen Fraanje på piano og Thomas Strønen på trommer ville kle vokaltrioen godt, og at vi kunne fungere bra sammen.
Det var noe ved Tor Ulvens poesi som jeg tenkte jeg ville forsøke få til noe med. En umiddelbarhet, klarhet og råhet som talte til meg. Han har jo en omfattende produksjon, og vårt prosjekt benytter jo bare et bittelitte utvalg, så mange av de typiske knokkel og skjelett-bildene, og den tenkende rispende kloen på kontrabassen, ble jo ikke med. Men de representerer noe jordnært og menneskelig, med blikk på tilværelsen, på menneskeligheten her og nå, samtidig som det er evighet og ensomhet der. 

Da faren min døde og vi måtte rydde leiligheten for alle saker, ting, minner og gjenstander, tenkte jeg veldig på hva alt dette vi samler opp og tar vare på er, som kanskje muligens betyr noe for den som samler det, men som ikke nødvendigvis har relevans eller mening for den neste som kommer etter. Ikke minst, hvem er alle disse folkene på bildene i albumene?
Hva samler vi opp gjennom et liv, av minner, gjenstander, dager, episoder, venner og familie? Eller legger noen alt i en religions hender? Noe som er større enn oss selv. Derfor tok jeg med messetekster. Ikke for å skrive en messe eller et rekviem, men for å trekke opp den siden som en kontrast til Ulvens syn. Jeg synes dette profane hos Ulven kunne og burde speiles av det motsatte, som også betyr mye for svært mange av oss, nemlig den kraften og trøsten det religiøse har.

I dag utkommer også en fascinerende plate på Hubro, der du gjør ting sammen er Jo David Meier Lysne? Hva er det for noe?
— Jo David skriver annerledesklingende musikk, så selv om den i første omgang kanskje høres kjent og velklingende ut, så har den en skrape i seg, et lite sår, litt rusk. Den siste platen har dessuten godt med tid, så det trengs en tube tålmodighet også for lytteren som belønnes etter påføring! Jeg liker veldig godt å jobbe med ham. Han er veldig inspirerende, nysgjerrig og interessert og opplyst om så mange forskjellige ting, fra selvspillende, selvbygde små instrumenter, fuglelyder, komposisjon, ulike teknikker og preparasjoner av instrumenter, lydopptak.  Og han er veldig informert om hva som finnes av musikk, komponister og sjekke rut alt som finnes. Forbilledlig.

 

Konsertanbefaling: Maria Kannegaard Trio ut til hele landet

Det finnes mange måter å avskrive musikk på, og en av de mer interessante, er å snakke om noe som “jazz for folk som ikke liker jazz”, “metal for folk som ikke liker metal”, eller “hip hop for folk som ikke liker hip hop”. Det ligger selvsagt et snobberi i denne typen uttalelser, men også noe sant. Det finnes visse artister innenfor alle sjangere som har det med å bli mer elsket av mer eller mindre tilfeldig forbipasserende enn sjangerens kjernepublikum. Omfavnelsen – og avsmaken for omfavnelsen – vil ofte synliggjøre uenigheter om hva som er sjangerens egentlige apell, og det kan være en uriaspost for artister – selv om det åpenbart også betyr at musikken du lager har en eller annen verdi mange får øre på. “Sjanger for folk som ikke liker sjanger” kan være en hedersbetegnelse – og for oss som graver oss ned i et musikalsk felt, vil vi jo titt og ofte støte på musikk hvor vi tenker “Dette er noe mange ville blitt overrasket av om de hadde blitt eksponert for det”. 

Uten at vi har listen helt klar for oss i en norsk sammenheng, er vi bombesikre på at Maria Kannegaard – både i solo og trio-format sammen med Ole Morten Vågan og Thomas Strønen – er på den. Hva skyldes det? Kanskje man skal komme med et fortvilet banalt svar som “musikalitet”, enkelt og greit. “Gode melodier”. Ja, det er på en måte så enkelt – hør på “Min Ingen”, som hun både spiller med trioen sin og på fjorårets særegne Spellemann-nominerte soloalbum Nådeslås. Om du ikke skulle ha tilgang på lydavspilling, for eksempel om du har knekt av pinnen på hodetelefonene dine i inngangen på lydavspillingsenheten din, kan du jo nesten lese de to titlene om igjen, det er en nøkkel der – evnen til å koke ned språket til slike gåtefulle, men konsise formuleringer finner man igjen i musikken hennes. Det er et voldsomt alvor der – men også en tilbøyelighet til å leke med det alvoret, endevende det og se hva som bor i det. Det er noe sånt vi finner igjen på opptaket av trioens liveversjon av låta fra fjorårets Nattjazz. Fritt og romsterende, men også alltid tett knyttet til det vakre, sørgmodige temaet. 

Det beste er bare å høre det. Vi har skrevet en god del om Maria Kannegaard Trio tidligere, både etter en Kampenjazz-konsert i november, og vi var innom bandet i en prat med bassist Ole Morten Vågan, så her går det an å lese seg opp, men poenget i denne sammenhengen er jo at det går an å høre trioen også i morgen, live fra Dokkhuset, streamet via Vi er Live. Og ja, poenget er at denne trioen godt mulig er i den kategorien med musikk som kan ta folk som ikke ser på seg selv som jazzlyttere på senga – som skrider til verket på en usnobbete, men også kompromissløs måte. Elsket av jazzlyttere over hele Norge, omtalt med en helt spesiell glød av folk med seriøse tilfeller av konsertavhengighet – les Johan Hauknes om Moldejazzkonserten hennes i fjor, så skjønner du hva jeg snakker om. Men det er et eller annet der som gjør det naturlig å fundere over hva som hadde skjedd om enda flere hadde støtt på musikken deres. Så la oss se, da, i morgen er en god anledning til å høre trioen. Tips en venn. Jazzfest kan også skilte med Steinar Raknes – On the Road live fra Sentralen i kveld, hvor det også er konsert med Tord Gustavsen og 2 x Jarle Bernhoft.

 

Prinsessen, araberen og veslegut

Morgonrode. Foto: Christian Skår Winther

Den kanskje aller sterkeste kategorien i forrige helgs Spellemannpris-utdeling var nok den for folkemusikk/tradisjonsmusikk, der alle egentlig var av den åpne sorten, og alle favoritter her i NTT. Der var Hans Fredrik Jacobsens gode øre, der var Moenje, der var Morgonrode, og der var Helga Myhr. Sistnevnte vant ikke denne gangen, men et solid sårplaster var det nok at hun vant sammen med resten av Morgonrode: Rasmus Kjorstad, Fredrik Luhr Dietrichson, Andreas S. Winther og Selma F. Bolstad. Den plata har rullet og gått året gjennom, og var faktisk den som scoret høyet i en uoffisiell hi fi-lyttesession som vi her i NTT var på hos en kollega og leser, kun få dager før lockdownen. Noen av pressingene måtte rett ned i totebagen igjen fordi det låt som en kasse kaniner, virkelig gode titler ti tross, men Morgonrode-LPen resonnerte klart og sterkt i hodene våre og høytalerne hans. Siden Morgonrode er aktuelle med en ny plate, blogghalvdel Vinger var forresten innom den i finanspressen nylig, var det helt naturlig å snakke med Helga Myhr. Og glem for all del ikke hennes oppslukende plate Natten veller seg ut heller.

Helga Myhr. Foto: Johannes Selvaag

Gratulerer med prisen! Har det mye å si for folkemusikken å bli anerkjent av den delen av musikkbransjen?
— Tusen takk! Folkemusikk er ein sjanger som kanskje mange trur ikkje er særleg populær og litt utdadert, men som i verkelegheiten er svært brei som sjanger, veldig aktuell og trekk mange publikummarar. Difor er det heilt sjølvsagt at folkemusikk er ein kategori på Spellemann. Dei nominerte artistane i kategorien for folkemusikk viser ein stor breidde og det er også heile tre av fire artistar som vart nominert for sitt debutalbum. Det gror altså veldig godt innanfor denne sjangeren. Sidan det er mange stilar og utrykk som går under kategorien folkemusikk, hadde det gitt meir meining om det hadde vore fleire folkemusikkategoriar på Spellemann. På den andre sida er det vel grenser for kor mange kategoriar ein kan ha på ein spellemannutdeling, kanskje ein kunne byta ut nokre av pop-kategoriane til fordel fleire kategoriar innanfor for sjangrar som folkemusikk, samtidsmusikk og jazz?  

Dere satt fryktelig tett i den sofaen da vinneren ble røpet på sendingen … men dere går kanskje under betegnelsen «gruppe på fem». Har dere øvd og holdt bandet ved like på noe vis under koronaen så langt?
— Det var ikkje særleg korona-vennleg den takketala der. De får legge skylda på arrangørane som fekk oss til å sitte så tett. Me var midt i vårturneèn vår då landet stengte, og har sidan då ikkje spelt i lag. Derimot har me feira plateslepp og spellemannpris på roleg vis og gler oss veldig til å kome i gang att med øving og konsertar. 

Har digitale hjelpemidler hjulpet deg og dere til tenke kreativt med musikken deres på en annen måte? Og at innspillingssituasjonen kanskje kan bevege musikken på et vis?
— Det er eit dilemma dette med dei digitale moglegheitene. På den eine sida er det viktig at musikarar kan oppretthalde virksomheiten sin så langt det går akkurat no, og plutseleg kan ein nå ut til mange fleire enn om ein spelte fysisk konsert. På den andre sida er det heilt ærleg mykje kjipare å spele framfor eit kamera enn å kjenne spenninga frå salen og kommunisere med publikum. Ein positiv ting om dagen er at ein brått har god tid til å jobbe mot langsiktige mål, så fortida har eg mest fokus på å skrive og jobbe med ny musikk. Det med om musikken vil endre seg eller utvikle seg gjennom denne perioda, er vanskeleg å svare på. Det er ikkje optimalt å spele i store ensembler med mykje teknikk og styr akkurat no, så i desse tider har me jo for det meste sett og høyrt konsertar i solo- og duoformat, samt nokre få litt større ensembler. Me i Morgonrode har prata om at no er kanskje tida inne for å spele inn og filme livelåtar i studio, så kanskje kjem det ein musikkvideo frå studio snart. 

Alle disse nettkonsertene har jo blitt en egen greie i musikken som man ble nødt til å forholde seg til
— Eg tenkjer også på det Stein Torleif Bjella prata om i Klassekampen her om dagen, at ein av aspekta som gjer det lite freistande å verken spele digitalkonsertar sjølv eller høyre andre sine konsertar er at det skal mykje til for at det tekniske med lyd og bilete blir heilt optimalt gjennom mobilar og datamaskinar. Ofte vert også desse konsertane liggande ute for all framtid. Ein moglegheit kan vera å køyre ein digital konsert som ein slettar rett etterpå og som ikkje blir mogleg å spole fram og tilbake på. På den måten blir konserten meir eksklusiv, slik den ville vore på ein fysisk konsert. Me alle er så vant til at innspelt musikk har kvaliteten til ei plateinnspeling, mens på ein konsert er det større takhøgde for å små mistak og «uhell». På ein streamingkonsert møtes desse to verdnene. Det ligg kanskje for mange publikummarar ei forventning om platekvalitet over ein slik konsert, medan det ikkje er realistisk for musikarane å oppnå. Akkurat det kan også vera ganske fint, for det kan bidra til at folk set meir pris på musikk som ikkje er «perfekt». Det er jo ein menneskleg verdi i musikk som nettopp er «uperfekt», og det er akkurat noko med dette som gjer konsertar så viktige! 

Alle jazzmusikere gråter bitre tårer over festivalsesongen og utenlandsturneringen som ryker nå. Hvordan er dette i folkemusikkverden — øyner dere muligheten for utendørsstemner og liknende konserter med visse restriksjoner?
— Eg gret absolutt dei bitre tårane sjølv. Noko så deprimerande denne sommaren kjem til å bli! Eg ser meir og meir at folkemusikkfestivalane i landet jobbar for å køyre mindre arrangement i sommar. Det er bra. Eg både lengtar etter å høyre andre sine konsertar og spele sjølv. Det er akkurat som om inspirasjonen blussar ekstra opp når ein får forespørslar om å spele konsertar for tida. I Morgonrode har me prata om utekonsert i sommar, det hadde i såfall vore veldig fint å fått til noko.   

Gjør det! Er det forresten noe i folkemusikens natur som gjør den bedre egnet til ad hoc-aktiviteter utenfor det moderne livets systemer og businesstankegang?
— Hm … Ja, er det det? Ein ting som står veldig sterkt i folkemusikkmiljøet er uformelle jammar ute og inne. Det er ofte på slike jammar ein lærar nye melodiar og slåttar. Eg veit ikkje om det er lettare å gjennomføre enn andre arrangement, men eg veit at svært mange er ekstremt gira på å jamme om dagen. Kanskje ein skulle arrangert ein jammekveld på ein bar med litt stort areal, så får det bli fyrsteperson til mølla for å stikke av med dei ekslusive plassane? 

Dere rakk å utgi en veldig fin ny plate rett før helvete brøt løs. Hva var kongstanken med den plata sammenliknet med debuten?
— Den nye plata til Morgonrode, Du milde verden, vil eg seie er ein naturleg forlenging av den fyrste plata vår. Det er tre år sidan me spelte inn den fyrste plata, så denne bær nok preg av at me har fått endå meir tid til å utvikle musikk saman. Dei er båe fine dokumentasjonar på kvar me var i 2017 og kor me er no. Du milde verden har litt større breidde og variasjon i låtmaterialet, og inneheldt kanskje også større grad av improvisasjon. Dette gjenspeglar måten me har jobba på som band dei siste åra, der me har brukt mykje tid på utforske og utvikle korleis me kan arrangere musikken vår; strekkje i ting, samtidig som me heldt fotfeste i det som er grunntanken. På den måten har me til dømes klart å blande tradisjonelt materiale med eigne komposisjonar innad i same låt på ein smakfull og spennande måte. Gler oss til svar frå TONO på korleis det skal utreknast forreisten…. Plata er kun tilgjengeleg digitalt og på vinyl, og me har også lagt ein god del arbeid i LP-formatet på både det grafiske (Selma, i bandet, har gjort ein utruleg fin jobb med cover-arten) og det tekstlege innhaldet. Me ynskjer at det skal vera ein skikkeleg godbit å seta seg ned og lytte gjennom plata, der låtane spelast i riktig rekkefølge, mens ein les beskrivinga av musikken og kven som spelar kva for instrument på dei ulike spora. Me håpar vår kjærleik til musikken og estetikken gjev lyttaren ein sterkare nærheit til bandet enn om me kun er ein del av ein digital speleliste. I desse digitale tider slår me altså eit slag for vinyl,- ein analog, men likevel korona-fri formidlingsarena.

Herlig. Det låt spesielt godt av førstealbumet, så jeg gleder meg til å slå kloa i denne på LP også. Får vi høre Helga Myhr i andre sammenhenger snart, på plate, stream eller foran 49 publikummere? Skulle gjerne hørt deg spille med Tanja Orning i Mari Slaattelid-utstillingen på Kunstnernes Hus som åpner igjen nå, for eksempel.
— Eg og Tanja skal spele i den flotte utstillnga til Mari Slattelid 6. juni. Me hadde ein konsert der i mars der me valgte ut to verk me ville spele med. Denne gongen har me satt fokuset på eit par andre verk me fall spesielt for. Det er veldig fint å spele i rommet på Kunstnernes Hus saman med verka til Slaattelid, og ikkje minst kjenner eg meg veldig priviligert som får spele mykje med den fantastiske musikaren som Tanja er. Eg skal også spele på Birte Slettevoll sin eksamen som blir filma på Victoria Nasjonale Jazzscene den 26. mai, det gler eg meg til! Det blir også ein (litt forsinka) duokonsert med Rasmus Kjorstad på Tante Gerdas Scene på Hamar i mai. Elles er fleire konsertar/ prosjekt i (om)planleggingsfasen endå, så det kjem eg attende til så fort ting er klart. Eg gler meg i alle fall skikkeleg til å spele for folk att! 

 

Mythos TV

På Audun Aschim Steffensen debutalbum MYTHOS, utgitt på SMEIK i fjor høst og lansert på LP i dag, møter vi gitaristen og trioen hans bestående av tyske Hanna Rabe på harpe og NTT-kjenning Axel Skalstad på trommer. Hver låt har fått navn etter en mytologisk karakter kjent fra gresk og romersk mytologi. MYTHOS søker å kombinere nordisk jazz med klanger fra moderne fransk og tysk harpemusikk, tematiske idéer fra avantgarde-teater og stemninger inspirert av filmmusikk. Alt blir formidlet med et sterkt dramaturgisk lydbilde i tankene, i et akustisk, kammermusikalsk uttrykk. Og dramaturgien fortsetter de over i det i dette sjangerfeltet noe så sjeldent som en musikkvideo, med danser Julie Schartum Dokken og harpist Hanna Rabe i synsfeltet,  som vi her i NTT kan presentere på en fredag. Den ukrainske regissøren Svitlana Zemliana forklarer selv om videoen:

— Temaet for musikkvideoen er en meditativ allusjon til den mytologiske guden Janus. Guden for porter, døråpninger, alle begynnelser og enhver slutt. En tofjeset demiurg som samtidig ser på fortiden og fremtiden, utført som metaforiske bilder. Tid eksisterer ikke her, det er bare en konvensjon … Rom eksisterer ikke her, det er bare en konvensjon… Det finnes bare begynnelse og slutt, og alt imellom er en illusjon. Fordi kun en illusjon er sann og virkelighet. Kan du tro på det du hører og ser? Musikkvideoen stiller spørsmål og gir ingen svar, fordi å holde et spørsmål er katarsis.

 

Gjenåpningen av stedene – hva skjer nå?

Det var en pussig, men fin opplevelse å vandre opp Akerselva på onsdag, forbi et åpent Syng, rundt den siste svingen og se uteserveringene på både Ingensteds og Blå være åpne. Ved første øyekast ser det kanskje velsignet normalt ut – men når man kom nærmere kunne man se stringensen denne situasjonen krever – med bordservering, åpenbart, og grupper-på-fem nitidig oppmålt, i tillegg til en stram rekke med bord med plass til to. Kanskje vil ukene som kommer også gjøre oss som har savnet det livet gjøre oss klar over hvor langt det er frem, blandet med lettelsen over at noe i det minste er mulig. Men det får vi nesten se på – lettelsen over å kunne jobbe med saken virker uansett påtagelig – blandet med situasjonens alvor. Det er mange som må lære seg noe nytt. 

Foto: pixabay.com

Hvordan ser veien ut fremover? Da NTT ringte Runar Skjerven Eggesvik, holdt Oslo Kommune fremdeles på en regel om to meters avstand – i stedet for den nasjonale anbefalningen om én meter. Like etter praten fikk vi en melding fra Eggesvik om at kommunen kom til å revurdere det. “Da kan vi kanskje justere ned pessimismen min fra 9 til 7.5”, skrev han. 

Når det ble åpnet – gikk dere runder på om det var mulig å åpne?
– Vi hadde muligheter til å gi råd til kommunen,  og opplevde at det var veldig bra gjennomført. Jeg er litt mindre bekymra for framtida etter at Oslo Kommune bestemte seg for å jenke på avstandsreglen fra to til én meter, som er den nasjonale anbefalingen. I Oslo betyr en streng avstandsregel  dessverre at det spennende restaurantlivet i Oslo med moderne interessante steder drevet av engasjerte, gode folk ryker først. De som ikke har mye offentlig støtte sliter også. Sånn sett er Rockefeller ganske ute å kjøre med massive avlysninger ut året, og det er masse av våre steder – Kulturhuset og Youngs, for eksempel – som har fått en supersmell. Men vi har en størrelse på stedene hvor vi også kan få inn folk nå. Det er et regnestykke om det lønner seg å åpne. Det er en absurd situasjon. Oslos kulturformidling er variert, og det som er kult er at det ikke er preget av rendyrka steder – enten man snakker om Blå eller andre ting, har det vokst fram steder som ikke er basert på én pengekilde eller genre. Det gjør at man vanligvis vri seg og sno seg litt, finne måter å overleve på. Men det går ikke nå, for det er ikke mulig med en kritisk masse folk. Det er jævlig spennende hva de prøver på på Sentralen. De er forsåvidt et av stedene som sitter økonomisk nokså greit i det, men de vrir hodet på hvordan de skal bruke rommene til hjelp for oss andre. Det er et interessant forsøk, og at de som har ressurser går foran er kult. Når det gjelder Kulturhuset,  som hadde noen hundre møter og arrangementer som ble kutta, er det et maskineri som skal i gang. Huset skal gjøres klart, det skal være sikkert, og folk skal i jobb. I utgangspunktet vil det gå i minus.
Man prater mye om setene nå, men problemet er at de stedene som driver kultur lever av de stående gjestene. De tar mindre plass, de drikker mer, og det er noe med opplevelsen av å være ute. Friheten handler om å forflytte seg, prate med tilfeldige folk. Det handler om smittende glede, å møte noen tilfeldig. 

 

Det er en sånn ting på man har kjent på etter en stund nå. At tilfeldighetene liksom forsvinner fra dagliglivet – alt jeg har gjort har vært planlagt, føles det som.
– Åffyfaen. Ja, det er ganske crazy. Jeg har vært heldig og gått over Youngstorget, og der møter jeg noen av de vanlige fjesene. Oslo er jo forskjellige nabolag, også i sentrum, og plutselig er nabolagene der vi bor – men sånne som deg og meg har vel kanskje definert nabolaget ut ifra der vi går og tilbringer kveldene våre. Jeg har jo vært så heldig i årevis at jeg har kunnet gå rundt på konserter og utstillinger og sånn. Men med tanke på jazzen fremover og stående versus sittende. I New York har jazz vært mye konserter med spiseplikt. Det har funka ganske bra, det. Dinner and a show kan jo bli fremvekst, hvem vet. For femtigrensa gjelder ikke når man har middag. Og midt oppi det hele er grensene for hva som gjelder som servering blitt uttvaska av næringsetaten – pølse i lompe er middag godt som noe. Da kan syverkiosken levere rundt omkring til steder.

Det har vel nådd det punktet at matkravet føles som en overlevning, en symbolregel a la noe de kunne hatt i det britiske underhuset. “Bring frem, det forgylte TOASTJERN”
– Den regelen kom originalt fra nasjonalt hold og handlet vel om at matsteder var regnet som noe edlere enn kultursteder eller “vannhull”. Nå har kommunen hatt en positiv og liberal holdining. Men når disse reglene kommer jubler de minste stedene – “nå skal vi åpne”, Bare Jazz, Pauls Boutique, alle de sjappene der som jubler. Men så har du restauranter som Brasserie France og Le Benjamin som ikke kan åpne med tometersregel. Men hvem vet, kanskje vi får bedra barmaten av dette. Så må vi huske at det før dette også var smittevernregler som gjaldt, også for matservering. Men det er jo mindre alvorlig å sitte på potta et par dager enn å få pesten.

Folk gleder seg over å kunne åpne igjen, men det er også en viss nervøsitet, nettopp på grunn av en helt spesiell situasjon, og et regelverk man er nødt til å overholde. Hvordan har du inntrykk av at ansatte forholder seg til det?
– Bra spørsmål. Mange ganger har man pratet om utesteder fra et problematisk perspektiv, men her er det tross alt folk som er lært opp til å behandle berusa folk som oppfører seg merkelig. Det går jo vanligvis utrolig bra med tanke på hvor mange som er innom stedene er det svært få vanskelige episoder. Det er ikke noen grunn til å ha andre smittevernregler for denne bransjen enn IKEA eller polet like før stengetid. Det er mange steder disse tingene kan bli vanskelige hvor folk ikke er vant til å håndtere folks atferd. I tillegg har man tilstrekkelig med folk på jobb. Det er et ikke som den ene bokhandelen hvor det plutselig er 50 folk innom med en i kassa. 

Hva er verdien av å komme seg i gang, selv om man skulle gå i minus?
– Timingen på dette viruset er helt diabolsk. Det kom da man var ute av juledvalen og skulle ha noen måneder hvor man forsøkte å få folk til å bruke stedene. Og nå åpner vi når det blir skikkelig varmt ute, så vi konkurrerer med parkene. Det er interessant å se om det kommer til å være et endret atferdsmønster. Folk ønsker seg konserter, men kanskje de har andre valg, kanskje det er blitt viktigere å grille – hva vet jeg. Det tror jeg vi får se til høsten. Også er spørsmålet selvsagt hvor lenge vi varer. Våre marginer på små og store steder baserer seg som nevnt på at folk står. Når kan de stå og drikke igjen? Det trenger jo ikke å skje i år, og da vil det komme et konkursras vi ikke har sett maken til. Men akkurat nå handler det om å komme seg gjennom mai, hvordan blir det når flere folk kanskje kan samles i juni, og hvordan blir det når husleien skal betales i august. Gårdeierne er vesentlige oppi dette, de har ikke fått noen krav fra staten knytta opp mot krisestøtta. Det ble forhandlet bort, og kommunen har ingen verktøy for å presse gårdeiere, dessverre. Der gjør de hva de vil. Noen gårdeiere er dumme nok til å tro at de kan optimalisere utleieobjektene sine nå, mens noen forstår at de faktisk får veldig mye mindre penger i andre enden med nye leietagere som betaler en lavere markedspris. Også er det selvsagt noen som ikke har det så fett, men resten har tjent penger i tjue år i tillegg til at de sitter med eiendomsmassen og kan ringe banken. Det er problemet i livebransjen som ikke er kommunal. Veldig mange har startet steder med sin personlige økonomi i bånn – oss, Vaterland, Dan fra Revolver og Kniven for eksempel. Det ligger dyre leasinger, kanskje et forbrukslån et sted og man skylder bryggeriet masse penger. Det er alvorlig og vi kan miste folk oppi det.  

Hva slags kompensasjonsordninger kunne egentlig funka her?
– Jeg har ikke klart å tenke de totale rammene av det, det er så mye. Den er helt kul den som er – den er såpass enkel og grei, dekker litt for lite, men på slutten av dagen handler det om hvor lenge det varer. Om det varer i mange måneder er det mange som sliter uansett. Aksjeloven sier at du ikke skal drive for kreditors regning. Og i bransjene vi driver, med rullerende varekost, er det ikke steder som har enormt stor buffer. Det gjelder selv stedene med god økonomi. Det som er kult med jazzen oppi det hele er at den er godt organisert. De som er det, vil klare å komme seg gjennom dette, men alle de små enkeltaktørene for eksempel må kjempe mot gårdeieren, og de er sist i køen hos banken. 

Kunne man brukt mer av byen i sommer? Du tok til orde for større uteserveringområder på facebook her om dagen?
– Det måtte være at man satte i gang en hurtigarbeidende gjeng som så litt bevisst på dette med alle aktører. Jeg har drømt at det skulle være kulturaktører som kunne brukt uteplassene, for å finne noe økonomi i å få folk på scenen. Problemet i Norge er at det er væravhengig. Vi prater om bordssettingsøkonomien, men kulturdrift handler om å få en strøm av folk til å være interessert i forskjellige ting. Om noen hadde fått til å bruke paviljongene i Birken eller Torshovparken, eller sette av noen av parkene slik at folk ikke drikker gratis, som jeg forsåvidt ikke er i mot, altså. Men det er en utopisk idé for det går altfor fort. Youngstorget koster nitti tusen for en dag og da er det bare Volkswagen og tech og tysk ølkultur som kan gjøre det. I Oslo har vi snakket om “bilfritt byliv” i noen år og det er et byliv-ord der som man ikke ennå har tenkt nøye nok på annet enn at vi har kasta masse penger etter dårlige arrangementer på dette fesjået som varte i hele fjor. Byliv handler om å gi noen lokale aktører muligheten til å bruke gata til beste for byen. Dét sagt syns jeg det er like trist nå om en stor aktør eller et lite spillested går konk på grunn av dette. Det gjøres ikke noen forskjell, og det er jevnt over jævlig. Det betyr også at vi må ta tak i alle positive tendenser. 

Er det også derfor man åpner, selv i en situasjon der man kan forvente tap? At man ser etter noe å kunne bygge videre på?
– Ja, det er det vi gjør. Regel nummer én i serveringsbransjen er å holde åpent. Det pleier vi å si til folk som stenger på søndager og mandager til vanlig. 

Oppi alt dette er det en stor bevissthet rundt verdien av steder, enten det er rene barer, restauranter, scener – eller idrettsarrangementer for den del. Har den bevisstheten noe å si?
– Det er veldig mye kjærlighet knyttet til de stedene hvor man kanskje møter livsledsageren sin – det skjer så mye viktig på disse stedene som er livsendrende. Det kom opp en tråd på face her om dagen hvor jeg ble bevisst på at jeg har opplevd konserter på So What i sin tid som virkelig endra livet mitt. Vi driver steder hvor folk både gifter seg og begraves og hvor folk danser og møter, har tinderdater og så videre. Det kommer nye steder – men jeg tror dessverre den generasjonen vi har nå er ganske sterk. Jeg tror ikke det kan erstattes uten videre. Jeg har pratet med veldig mange kolleger og vi gir hverandre råd. Mange ringer og spør – hvordan vi skal forholde oss til ting. Det er ikke bare det at folk savner stedet sitt, men vi blir ganske sammensveiset vi som er i samme båt. Når man driver og formidler i disse rommene har man jævlig mye til felles. Jeg syns det er jævlig trist med disse restaurantene som vi har spist på for siste gang. En arrangør kan alltids klare å finne nye lokaler, men det er annerledes. Men for å være litt positiv: Både med retail apocalypse og pesten i kulturfeltet er jo det masse ledige lokaler. Så må vi begynne å tenke hvordan vi kan ta dem i bruk. Vi har vært flinke på å ta ting fort i midlertidig bruk. Det må vi begynne å jobbe med nå, hvordan vi kan ta rommene i midlertidig bruk. Den debatten kommer til høsten. 

Hva gir deg optimisme?
– Jeg opplever at kulturlivet er den opprinnelige entreprenøren. Arrangørene stabler ting på beina uansett, og det finnes idiotisk mye bra musikere her i byen og et samarbeidsklima som er tverrfaglig og som er fantastisk i Oslo. Det er sterkt i byen her. Det er mange tusen som sitter på mye håndverk som de skal formidle. Jeg tror vi kommer ut i andre enden med et eller annet, men dessverre blir mange gjeldsslaver blant de som har tatt risikoen. Det må ikke være nødvendig å ta så mye risiko. Gårdeierne sitter med seks måneden husleiegaranti, og de forfølger stakkaren som har skrevet under på det papiret. Om de har hus kan det hende at det ryker. Det er konsekvensene, de vi ikke kjenner ennå. Men jeg vet om mange som er eksponert. 

Hva er den største misforståelsen har om utelivet?
– Drikke som har overskuddet for de fleste arrangementssteder og nesten alle arrangementer. Om du isolert går i overskudd på maten en restaurant, serverer du pizza eller prefab, a´la Egon. I Norge er  varekosten og personalkosten såpass høy at det sjelden lønner seg å servere mat. Det lønner seg å servere vin, og det lønner seg å servere øl, samt sprit og kaffe. Alkoholsalg spiller en kjempeviktig rolle i kulturformidling. Til og med på Nasjonal jazzscene. 

– Ja, jeg tror at vanlige folk ikke nødvendigvis skjønner hvor knallharde marginer det er i utelivsbransjen, sier Ole Øvstedal, permittert barsjef ved Revolver og forøvrig produsent av Jørund Vålandsmyr og Menighetens nylig spellemannvinnende debutalbum. 

Revolver setter i gang med en bakgårdskonsertserie fremover hvor band spiller to sett for to ulike bolker med publikum.  

– Du har en alkoholavgift som kommer i tillegg til den vanlige vareprisen som på mange måter spiser opp overskuddet du ellers ville hatt. Det er ikke bare å åpne dørene også strømmer pengene inn. Det er tøft nok til vanlig. Sånn som Runar har sagt i andre diskusjoner – nå skal det mye til for å kunne tjene penger, også fordi det krever mer personale å følge retningslinjene. Det kommer Revolver til å løse med en billettpris som sørger for at en bordservering som er atskillig mer arbeidskrevende enn før. Men dette er ikke en varig løsning, for marginene er så små i utgangspunktet. Enda mer folk på jobb og færre gjester er ikke en oppskrift på sunn drift. 

Hvordan ser det ut med tanke på Revolvers konsertserie?
– Nå er jeg permittert, men jeg er informert. Utfordringen for dem som skal planlegge her, er å stikke fingeren i lufta og forsøke å gjette seg til hva myndighetene kommer med fremover. Det er bra at regelen nå er én meter til hver side, for at det skal være vits i å åpne steder. Det gjør at det i det hele tatt er mulig. Det som er litt snedig med situasjonen for et sted som er Revolver er jo at vi på absurd vis er det største stedet som har lov å ha folk i Norge. I den forstand at det ikke hjelper å være Rockefeller eller Park, du får lov til å ha det antallet du har uansett. Det blir to bordsetninger a 40, som får lov til å være på konsert uansett. 

Hva er betydningen av å få åpnet nå?
– Du får jo cashflow, penger in på kort sikt. Men det er litt Norwegian over det hele, du bruker mer penger på lønn og varekost enn det du reelt får inn. Det er et sjansespill å åpne på den måten. Men cashflow nå kan jo gjøre det at om det plutselig blir 200, har du holdt det i gang. Så har du jo betydningen for kulturen oppi det hele. Jeg husker det Kristian Kallevik sa en gang – han mente at Kåre and the Cavemen ikke var et band som burde spille en gang i halvåret på Rockefeller, men at man burde kunne se dem på en kul klubb hver uke i stedet. Virkeligheten vi får nå fremover blir litt tilbake til tredvetallet eller noe sånt, med et jazzorkester, ingen stor PA og begrenset hvor mange de kan spille for. Enten gikk du dit eller til symfoniorkesteret. Det er litt Vegas over det også, du må dele folk opp i grupper på to sett hver dag. Man blir kanskje konsument på en annen måte. Det er jo litt sånn det føles at et sted som Hærverk har drevet, og det er noe ekstremt tiltalende med det, sett fra et publikumsperspektiv – når det blir så små forhold at du blir mer integrert i det hele. 

Én ting er det økonomiske og det kulturelle, men det ligger også et ansvar på stedene når det kommer til smittefaglig forsvarlighet. Hvordan opplever du at det blir sett på den biten?
– Utelivsbransjen har tradisjonelt et litt dårlig rykte, men de som driver de kjente stedene i Oslo og andre byer, er nødt til å være folk som tar dette blodseriøst. Vi er alle klar over skjenkeloven som er et opplegg som ligner på lite annet i noen bransje, hvor næringsetaten er anklager og dommer og kan stenge ned en bedrift. Det er en ordning jeg er enig i, men jeg tror folk med vanlig sunn fornuft også vil se på det som veldig strengt. Det er ikke så mange ganger en person skal klare å lure unna en øl fra et sted før bevillingen tas. Så du har skjenkemessig forsvarlighet, økonomisk forsvarlighet og nå handler det også om smittevern. Folk blir som kjent mer skjødesløse når de drikker, det tror jeg vi kan fastslå som et objektivt fenomen. Det blir spennende å se. Ennå ikke sett det store raset. Taco Republica og Bacchus er de konkursene jeg kommer på til nå – men det er fremover det vil vise seg om vi som bransje klarer å overleve i det hele tatt. 

Får man kommunisert det som står på spill ut til folk?
– Nå har man tæret opp alt fettet som man har hatt i en eller annen grad. Nå har du for første gang ikke spist på tre uker, og nå får du mat igjen – men kommer dette til å fucke deg på lengre sikt? Det må man gå ut ifra. Når ting kommer tilbake til normalen er jeg ikke bekymra for at folk kommer til å ha noe sted å drikke ølen sin. Men det finnes jo steder som er drevet av unike skruer, små idealistiske steder, som ikke nødvendigvis blir erstattet. Det vi kan si fra vårt perspektiv og flere andre plasser, er at folk har en utrolig kjærlighet til de sjappene. Revolver og Kniven har opplevd det, Last Train har klart seg på grunn av det. Og det er jo faktisk helt rørende. Jeg må nesten si at jeg ble overrasket over det. Vi kan snakke om utelivet på mange forskjellige måter, men det en ting vi kan være stolte av i denne byen. At disse plasene er mer enn pengemaskiner, men at de er viktige for folk. Som Krekens i Darling West skrev på facebook da konsertene deres nå ble annonsert, gifta de seg i bakgården på Revolver. Der har du det, det er folks liv. 

Det er jo over ti år med historie folk føler på når et sted som Revolver trues med nedstengning – ikke bare “har jeg vært innom der eller der de siste tre månedene”.
– Ja, og det er en flott ting egentlig. Det er jo ikke gitt. Vi har Blå som er tjue, Parkteatret som er femten, Revolver som er 13, Last Train som er 30 år – du har ikke bare ett godt, gammalt sted i vår krets, men en rekke plasser som på forskjellige måter er institusjoner, med folk som har opplevd det som en del av livet i mangel av et bedre ord. Og det er der jeg mener at du har noe å være stolt av. For at et sted skal bli så gammelt, må du ha noen som holder på med det som ikke bare bryr seg om kjappe penger. En viktig og vanlig del av utelivsbransjen er de stedene som åpner, får en kjapp hype og blir nedlagt. Men dette her er jo det tvert motsatte. Fra mitt perspektiv, syns jeg jo at det er veldig flott at disse stedene finnes, og at det er veldig mange mennesker som setter pris på disse tingene og er villige til å blø litt for at de skal overleve. Det er ikke sikkert at det er folk som har vært innom det siste året som bidrar, det handler om folk som har minner og om ønsker at stedet skal finnes. Det er som en fjelltur du går en gang i året, det er ikke så ofte du får tid til det – men du vil ha muligheten. Det er litt sånn med band også, vi som er i musikk- og utelivsmiljøet syns kanskje det er mye konserter hele tiden, mange band og masse man ikke får gått på. Men det er jo et faktum med vanlige folk at de ikke har så mange favorittband, de hører kanskje ikke så mye forskjellig. Men det er utrolig mye forskjellig noen har som favoritt. Jeg ville kanskje tenkt at “hvis du liker Buckley liker du vel Tim Buckley og Sandy Denny” også, selvfølgelig inngår det i en helhet. Men så er det noen som bare er blitt truffet av noe og holder tak i det. Det er ikke sånn at hele utelivet er et koldtbord, folk har sitt sted. Og når redningsaksjoner for ulike steder har skapt respons, det er ikke de med fem kompiskort på ulike steder som har stått for det

Tvert imot.
– Nei, det tror jeg du har rett i. Også må vi nok si at det er et uttrykk for velstandsnorge at folk i Oslo har gitt millioner av kroner til utesteder for ingenting. Det er jo veldig vakkert, men også et uttrykk for et overskudd. Det er ikke så mange som har droppet middagsmaten. 

Men noen har jo endt opp med et lavere utgiftsnivå i denne perioden.
– Ja, det er klart at gjelder noen. Uten shopping og reising og sånn. Det er nok noen som både har gitt og spart penger oppi situasjonen. Men vi får håpe at bunnen er nådd. Det er et ris bak speilet. Hva som skjer hvis smitten går i taket igjen – det er det ingen som vet. Det er ingen steder i verden som har prøvd dette ennå. 

Ja, vi kan jo frykte for stemninga med lockdown no. 2.
– Ja, men så har du også stemninga om det går an å åpne og det går greit. Om en ny streng runde kommer var det noe farlig som skjedde. Vi stengte og så kom det tilbake, så mistanken ble bekreftet. Men om det ikke skjer, er jeg redd for at det kommer et sinne, at det hardner til. At de som har mistet jobbene og blitt truet med konkurs på en måte sier “fuck det her, denne solidariteten var helt fånyttes”. At de like gjerne kunne hatt det åpent uansett. Om svenskene hadde rett. Jeg velger å ikke tenke så mye på det. 

Ikke alle steder har uteserveringmuligheter eller plass nok til å følge reglene på forsvarlig vis inne. Kafé Hærverk er blant stedene som inntil videre ikke klarer å få øye på muligheter for å åpne dørene, sier innehaver Vegard Heskestad. 

– Det er såpass uklart hvordan dette skal kunne gjennomføres. Vi har 200 arrangementer pluss i året, og da blir det usikkert. Vi avventer inntil videre og ser hva slags erfaringer gjør seg fra sjette mai. Jeg tror det blir et tapsprosjekt å åpne, med avstand og bordservering. Jeg må bare si rett ut at mat-bestemmelsen er helt koko, uten spiseplikt og at du kan bestille fra pizzaen på hjørnet. Jeg skjønner det virkelig ikke. Det er kanskje rett og slett sånn at det ikke er greit å bare drekke. Avstandsregelen blir vanskelig å håndheve på konserter. Mye av det vi har har mindre enn femti besøkede, så det er i seg selv greit, men det er vanskelig. 

Hva må til for at det lønner seg?
– Om vi kunne hatt maks tredve og litt annerledes avstandsregler, kunne vi lagt om stilen litte grann, og hatt omsetning nok til å ikke gå i minus. Men med femti stykker klarer vi ikke å holde énmetersregelen. Vi får se hva som skjer med smittetallene når man har åpnet så mye som nå. Vi får bare vurdere det fortløpende, kanskje gå til innkjøp av flere små bord og lage sittegrupper.
Vi kunne i teorien kanskje åpnet nå med få folk innom og ren bardrift, men i og med at vi er blitt en venue, er det jo dét vi ønsker å åpne igjen. 

Hvordan klarer dere dere med å holde stengt?
– Det er litt uklart, men vi kan argumentere for at vi ville åpnet med tap. Det gjelder veldig mange utesteder i Oslo. Det sa jo Runar også på facebook, men at de åpner for å serve publikum og stamkunder. Jeg håper i hvert fall ikke at støtteordninger blir borte fordi barer liksom kan åpne. Det får man regne med at de ikke gjør. Som jeg har sagt fra dag én – vi tar dag for dag, eller uke for uke. Ting endrer seg. Men om vi skal kunne komme i gang med konsertformidling, trenger man kanskje en liten endring av regelverket. Maks 30 ville nesten ligget på snittantallet til konsertene våre, haha! Og da kunne man kanskje hatt samme konsert over to dager og gjort en del sånne ting – som jeg tror publikummet vårt ville hatt en forståelse for, sier Heskestad. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger