Now's the time

NTTs Påskekrimspesial

Musikk for radioteater, krim om jazzfestival og selve jazzkrimklassikeren – NTT byr på alt dette i tillegg til stoff om Kongsberg-avlysningen, en situasjonsrapport fra Blå og en påskespilleliste.

God langfredag alle sammen – sjølveste Jesu helg! Det er en fabelaktig, crispy vårdag her vi sitter, og vi håper folk får noe ut av den. Vanligvis ville vi sikkert ha bydd på påskenøtter denne uken i stedet for et vanlig nummer, men dette er som vi alle vet langt fra vanlige tider. Og når Norges største jazzfestival, Kongsberg Jazzfestival, avlyste like før påskeuka var det åpenbart at vi måtte skrive om det. I tillegg hadde vi lyst på litt atspredelse – noe dere kan få gjennom vår påskespilleliste, vårt intervju om Moldejazz-krimen I rosenes leir signert Terje Mosnes, en tekst fra Tronsmo-Terje om Olav Angells klassiske Perdido, Perdido og vårt intervju med Åsmund Ivar Feidje, som har tonesatt en rekke radioteaterklassikere. Og om du ikke blir vettskremt av det, kan du lese vårt intervju med daglig leder på Blå, Nils Brynhildsen Sandegren, hei skål!

Vi går i gang, men minner om at det går an å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer ett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Påskekrimspesial: Festivalabstinens medførte kriminelle handlinger for Terje Mosnes


Dagbladet 16.januar 1990

Den som leser Jazzinorge og Jazznytt i dag kan glede seg over solide og soignerte tekster fra Terje Mosnes, men hans interesse og velholdte penn har jo vært i sving siden 60-tallet for pop, jazz, kultur og samfunn, og han har med sin aktivitet i TV-ruta, og ikke minst som Dagbladet-profil vært en av de aller viktigste enkeltfaktorene for spredningen av glede og innsikt om denne musikken vi bryr oss så mye om. Vi gleder oss til å kunne lese et utvalg av hans jazzjournalistikk i bokform.  Rett før påske kom vi i bloggen på at han også har utgitt en vaskeekte kriminalroman med handling fra og om Moldefestivalen. Boken I rosenes leir kom i 1990, og er både et sjarmerende tidsdokument og reellt lesbar med dagens virkelighet in mente. Mosnes er en selvsagt hedersgjest i denne påskeutgaven av NTT.

Hva fikk deg til å ville skrive en krim lagt til Molde, og hvordan ble boka mottatt?
– Terapi og økonomi. I august 1989 var jeg hjemme etter min 15. Moldejazz, og surret rundt i den samme festivalabstinensen som jeg hadde opplevd etter hver eneste en av dem. Jeg ville ha mer festival, og å forsøke å skrive en historie fra festivalmiljøet virket som en lur måte å forlenge festivalopplevelsen på. Kanskje jeg til og med kunne tjene noen kroner på det, en slags vinn–vinn, ikke sant?
Så gjennom seinsommer- og høstkveldene satt jeg der og skrev da, hjemme på arbeidsrommet. At det ble krim, var nok litt tilfeldig, men kanskje fordi jeg likte krim-anslaget i Umberto Ecos Rosens navn og fordi Molde jo er Rosenes by? Boka utkom tidlig i 1990, til blandede anmeldelser, og iallfall én ren slakt, men jeg kunne glede meg over mange hyggelige tilbakemeldinger, at boka ble innkjøpt til bibliotekene pluss at et par-tre hundre «kjøpte boka di frivillig», som redaktøren på Aschehoug sa. Jeg opplevde til og med at et filmselskap kjøpte opsjon på filmrettighetene. Men noen timelønn våget jeg aldri å regne ut.

Har du noen umiddelbare assosiasjoner til forbindelsen mellom jazz og krim?
– Litterært først og fremst Olav Angells «Gyldendals Svarte Serie»-klassiker Perdido, Perdido. Musikalsk kanskje film noir-musikken til Charlie Haden’s Quartet West? Og naturligvis assosiasjoner som Crimetime Orchestra med en hurv av norske toppmusikere tidlig på 2000-tallet, og Terje Rypdals Crime Scene – jeg husker konserten hans med trioen, Palle Mikkelborg og Bergen Big Band på Nattjazz i 2009, den som ble tatt opp og utgitt på ECM året etter. Og vi skal vel ikke underslå det faktum at underholdningsbehovet til amerikanske gangstere har bidratt endel til at jazzmusikere har hatt spillejobber å gå til, og det ikke bare i Kansas City under forbudstida, heller. Jazz og børst, jazz og dop – det er noen sånne forbindelser gjennom jazzhistorien, ja.

Den som ser godt etter, vil finne flere likheter med virkeligheten i boka… Det må ha vært veldig gøy å bruke denne litterære genren for å beskrive noe du i årevis hadde gjort med slik seriøsitet som journalist?  Det ble til og med plass til noen erotiske scener i denne krimmen?
– Ja, det var gøy. Jeg hadde jo så å si gjort unna researchen gjennom mange år, så jeg kunne juge og fabulere, spisse og stikke, overdrive og underslå og tillegge personene trekk og egenskaper akkurat som det falt meg inn. Jeg følte meg også fri til å nærme meg noen høyst reelle problemstillinger, fra festivalfinansiering til presseetiske dilemmaer, på en ganske besk måte, men uten å bli forkynnende. Den eneste begrensningen jeg la på meg selv, var at ingen av romanpersonene skulle være modellert på én enkelt, virkelig person, og at alle hendelsene i romanen – de erotiske inkludert – skulle være oppdiktet og uten rot i noen kjent virkelighet. Jeg har aldri vært noen stor fan av nøkkelromaner.

Du fulgte festivalen som jazzkjenner men også tidvis som nyhetsjournalist. Festivalen er i en brytningstid i 1990, med nye kommersielle føringer og nytenkning i horisonten, på godt og vondt. Festivaler ble big business på en annen måte enn før?
– Ja. For Moldejazz’ del, startet det vel etter 1987-festivalen, da underskuddet truet med å sette en stopper for videre drift. Det utløste en omorganisering og profesjonalisering av driften, etableringen av et økonomisk sikkerhetsnett og en prosess som skulle forankre festivalen i byen og nærområdene på en langt bedre måte. Her spirer ideen om å gjøre jazzfestivalen til kjernen i en folkefest med rock’n roll og utekonserter, og et par år seinere er suksessen et faktum. Faktisk blir folkefesten for stor for infrastrukturen i både festival og by, og utpå 90-tallet begynner den vedvarende utfordringen med å balansere børs og katedral i festivaldriften. Den balansegangen har arrangørene gått i alle år siden, og i mine øyne på en stort sett imponerende måte.

Du hadde noen minneverdige Dagbladet-spalter der oppe fra Molde, betraktninger fra ditt faste hotellrom på Alexandra og så videre. Du har også utgitt to veldig gode fagbøker om Moldejazzhistorien. Norge og verden er selvfølgelig i konstant utvikling, men hva synes du har holdt seg ganske likt der oppe i de årene du har vært tilstede?
–  Da snakker vi om festivalene fra 1974 til 2018, minus et par årganger, og bortsett fra fjell-med-snø-og-fjord-med-ferger-rammen og vekslende vær, er det ikke mye som har holdt seg ganske likt. Jeg føler ikke at min hittil siste festival hadde så mye til felles med Moldejazz anno 1974. Om noe, måtte det i så fall være sitringen av forventning like før en lenge imøtesett konsertstart, det tilfeldige møtet og den hyggelige praten på fortauet med en gammel bekjent, stemningen i byen under åpningen – sånne personlige stemningsopplevelser.


Terje Mosnes og hans mange penner. 

I fjor traff jeg en sprek kar der som kunne fortelle at han syklet opp til Molde fra Moss for å dra på den første festivalen. Og ved siden av oss på hotellfrokosten satt Henry Threadgill og holdt hoff, fortalte høylytte skrøner, lo og slo seg på låret, mens den søvnige småbyen såvidt våknet til liv utenfor. Det er noe spesielt som skjer når det omreisende sirkuset ankommer byen?
– Ja. Og heldigvis. At du innimellom kan havne på nabobordet til, eller til og med på samme bord som kjente musikere, er nok en slags rød tråd gjennom festivalhistorien. Men også den tråden var tydeligere før, da alle bodde og spiste på Alexandra, som var selve navet i festivalhjulet. Veldig mye av det festivalveteranene – og da tenker jeg på dem som var med helt fra starten i 1961 – kalte «festivalatmosfæren» var knyttet til Alexandra. Arrangører, pressefolk, musikere, publikum – alle støtte borti hverandre på Alexandra hele dagen, i frokostsalen, ute på «Hylla» på formiddagene, i peisestuene, i middagsrestauranten, i Alexandrakjelleren og på rom-festene i de små timer. Nå er folk spredt på flere hoteller og mange flere arrangementer, mange turnerende musikere ankommer Molde seint og drar grytidlig, og vi har fått forstyrrende elementer som farge-TV med mange kanaler, mobiltelefoner, laptop’er, internett og røykeloven.

Årets Artist in residence er John Zorn. Jeg synes det er var et perfekt valg kunstnerisk, også med tanke på det han fasiliterer for andre musikere, men også fordi Naked City-opptredenen kan nevnes som et av de spektakulære høydepunktene i festivalens historie … det er ikke bare «I å’n Miles…»
– Enig. John Zorn er et glimrende valg, og blir det ikke festival i år, håper jeg han kan komme i 2021. 1991-konserten hans, med blant andre Bill Frisell, Fred Frith og Mike Patton i bandet, er antakelig skyld i mer tinnitus enn noen annen enkeltkonsert, muligens med unntak av Painkiller-konserten hans i Molde i 1998. Men det er jo utviklet mye bra hørselvern siden den gang, så det ligger sikkert nye høydepunkter i lufta.

Det er en fare for at Molde ikke blir noe av, noe som også gjelder alle andre festivaler i landet. Dette er ekstremt. Hva har festivalene betydd for utviklingen av jazzmusikken i Norge?
– Mye, vil jeg tro, men igjen: Antakeligvis mer før enn i dag. Den gang verden var mer enn et tastetrykk unna, var festivalene kjempeviktige som anledninger for norske musikere til å nær-observere utenlandske kolleger i aksjon. Å få spillejobb på en stor festival, var også en verdifull utfordring og inspirasjon, og når vi snakker om alle bestillingsverkene, har de selvsagt betydd – og betyr fortsatt – masse for mange musikeres utvikling, og dermed også for musikken deres.

Krimboken handler om mediekritikk vel så mye som annet.  Om prioriteringer og virkelighetsforståelse sentralt, men også litt om klubbfølelsen man finner for eksempel i jazzmiljøene. Jazzjournalistveteranen Jan blir ønsket velkommen som en gammel venn av festivalledelsen, noe som vanskeliggjør kritisk journalistikk … «journalister blir tillitsmenn for stoffområdet sitt og godvenner med maktmenneskene. Snart består hele journalistkorpset av informasjonssjefer i stedet for møkkagravere», som du skriver. Det er et problem i mange lag av samfunnet det der. Men kanskje også i vårt lille hjørne med pasjonerte musikkdiggere?
– Manglende avstand mellom journalister og dem de skal drive journalistikk om, er en vedvarende habilitetsutfordring, enten fagfeltet er jazz, politikk, fotball eller hva som helst. Jazzmiljøet er lite, og musikerne og de forholdsvis få mediefolkene som dekker det, deler ofte en følelse av felles tilhørighet innen en slags truet minoritet. «Vi er den samme lille jazzbåten, ikke gjør noe som kan senke den, det er oss mot verden»…den typen felles entusiasme gir lett næring til bekjentskap og vennskap mellom musikere og de som skal ivareta det kritiske journalistblikket, det være seg som anmelder, reporter eller kommentator. Dette er ikke ukomplisert, og det krever iallfall at vi som er på mediesiden har vett på å erklære oss inhabile i tide, og at vi klarer å si nei til å formidle informasjon som egentlig er vennetjenester og PR, og som ikke kan begrunnes journalistisk. Og det krever at musikerne skjønner og aksepterer at den journalisten de regnet som en venn og forbundsfelle kan avslå å skrive om den nye plata eller den kommende konserten deres, eller i gitte tilfeller opptre som en uventet negativ kritiker. Stort sett synes jeg aktører på begge sider utviser bra rolleforståelse, men igjen: Det er en fin balansegang, dette.

Du har seriøs fartstid fra Dagbladet og NRK – to bastioner i formidlingen av jazz som ikke kan sies å ha fulgt opp for eksempel i denne krisetiden vi er i nå, ei heller underveis i den formidable veksten som musikken har opplevd de siste årene. NRK kan glimte til noen ganger fortsatt, men for kulturavisa Dagbladet virker løpet kjørt. Nå hører vi om ytterligere kutt i kulturdekningen der fremover, og kulturredaktør er ikke lenger del av den såkalte «ledergruppa». Du var en sentral profil i avisa, tillitsvalgt og så videre,  nå som du har fått det litt på avstand må du vel føle litt avsky over forfallet der?
– Jeg hadde altfor mange gode år i Dagbladet til å bruke ordet «avsky». Når jeg ser hvordan «mine» stoffområder er marginalisert i avisa i dag, blir jeg først og fremst trist til sinns. Jeg frilanset der fra 1966 til 1976, var deretter fast ansatt til 2012 og frilanset så i noen år til, og i de fleste av disse nesten 50 årene tillot avisøkonomien at jeg og flere andre fikk drive entusiast-journalistikk som ikke nødvendigvis toppet lista over stoff som drev avisopplag og avisinntekter til værs. Overfor meg var Dagbladet en raus arbeidsgiver, og et arbeidsmiljø med masse gode kolleger og ganske mange kloke sjefer. På ett nivå skjønner jeg hvorfor tingene er som de er i dag – vilkårene for å drive en løssalgs papiravis i 2020 er helt annerledes enn de var i 1990 – men på et annet kan jeg ikke fri meg fra tanken på at Dagbladets ledelse og eiere kunne ha gjort et annerledes valg tidlig på 2000-tallet, og i dag ha sittet med et like salgbart, og i mine øyne mye bedre avisprodukt enn de gjør.

Man kan finne informasjon og analyse og meninger om jazz andre steder, som f.eks i denne bloggen, men ideen om et massemedium som inkluderer en slik konsekvent dekning av et kulturelt fagfelt virker fjern nå? Hva går tapt da?
– Titusenkronersspørsmålet, ikke sant? Taper jazzen som sådan på at omtale og framvisning forsvinner fra de brede mediene og inn i spesial- og nisjemediene? Jeg vet ikke, jeg tror vel at de jazzinteresserte før eller siden finner fram til sin informasjon der den finnes, men kanskje fraværet av jazzstoff i de brede allmennmediene svekker publikumsrekrutteringen? Hvis jeg skal snakke om hva som går tapt, går det nok heller på følelsen av ikke lenger å leve i et «møblert samfunn» med allmennmedier der bred kulturdekning er like selvsagt hjemmehørende som politisk stoff, nyhetsdekning, sport og underholdning på den riktige siden av det motstandsløst stupidiserende. Jeg vil at medier som NRK, TV2 og de store avisene skal speile vårt sivilisatoriske nivå i sin dag-til-dag-dekning av samfunnet – men kanskje det er akkurat det de gjør?

Norsk jazz lever godt likevel. Er det noen nye plater som har gitt deg godstemningen ute på Nesodden den siste tida?
– Ja, Hildegunn Øiseths fine Manana, men jeg må innrømme at det har blitt veldig sporadisk lytting på andre ting de siste ukene formedels mye skrivejobbing. Jeg klarer ikke å ha på musikk når jeg skal konsentrere meg om andre ting, bortsett fra når jeg vasker gulv, og siden jeg er en dreven gulvvaskevegrer, er det lite å hente der.

Les Terje Mosnes: I rosenes leir digitalt her.

 

Kongsbergavlysningen: Problemene handler om mer enn inntektstap, sier festivalsjefen


Festivalsjef Kai Gustavsen. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Rett før påsken kom den ventede meldingen om at Kongsberg Jazzfestival 2020 er avlyst. Festivalen skulle blitt avholdt fra 1. til 4. juli, og ligger sånn sett fremdeles utenfor perioden med forbud mot store kulturarrangementer, som inntil videre varer til 15. Juni – og som også har ført til at Maijazz er avlyst. Men her og nå er det ingen arrangementer fremover som selger billetter – og det igjen har jo med å gjøre at svært få mennesker i Norge tror det blir tillatt med store arrangementer på en god stund. Festivalsjef ved Kongsberg Jazzfestival, Kai Gustavsen, har i likhet med mange andre i kultursektoren ønsket seg tydeligere og mer langvarige forbud, for å sikre festivalenes økonomiske fremtid. Men kampen utkjempes på flere felt, og vi tok en prat med ham om utfordringene for festivalen fremover.

 Hvordan går det?
– Forsåvidt bedre enn det gjorde for en uke siden. Nå har vi tatt en avgjørelse, og det er godt. Jeg sover bedre om natta. Det er et dritsvært ansvar for alle, og jeg er klar over at vi også tar fra både artister og andre inntekter. Men saken er at jeg ikke tror det hadde kommet til å bli tillatt uansett.

Har du fått noe inntrykk av hvorfor forbudet ikke varer lengre?
– Jeg tror det har vært inne i en klassisk krisehåndteringssituasjon hvor man gir en liten flik av sannheten av gangen, ikke for mange restriksjoner samtidig. At man ikke ønsker å gjennomføre så mange tiltak at folk mister tilliten til systemet. Bare hytteforbudet førte jo nesten til et lite opprør. Så da kom det et forbud fram til femtende juni. Bra, men det er en helt uforståelig dato. Det er verken fugl eller fisk, festspillene i Bergen og Maijazz får en avklaring selvfølgelig, men hva med oss som er fjorten dager etterpå? Det vil jo ikke gå over så fort. Jeg må si at jeg stiller meg veldig undrende til den datoen og jeg forstår lite av kommunikasjonen rundt det. I samme pressekonferanse sa myndighetene at man ikke kan regne med store arrangementer i sommer. Det er veldig mye dobbeltkommunikasjon. Alle veit at det ikke blir noe i sommer, så hvorfor ikke sette ned foten og avklare med én gang?

Hvor ville dere vært nå i en vanlig festivalsesong? Moldejazz-sjef Han Olav Solli fortalte oss at det nettopp er etter påsken at man girer om.
– På den her tiden selger vi billetter for flere hundre tusen kroner i uka. I forrige uke solgte vi for 895 kroner, og da er det langt igjen til 14 millioner. Vi har heller ikke fått lansert mer enn cirka halve programmet, så vi måtte satt inn et vanvittig trøkk om vi skulle giret om nå. Men det er veldig vanskelig å kommunisere nye arrangementer samtidig som det er et forbud. Det ville vært en umulighet, også av respekt for dem som har avlyst. Vi kan ikke sitte og late som ingenting. Men etter påske, så er jeg enig med Hans Olav, at da skrur man opp fem hakk, det er full go og da raser kostnadene ut. Da blir toget er umulig å stoppe med hensyn til kostnader. Derfor var det viktig for oss å ta avgjørelsen de siste dagene før påsken.

Dere avlyste uten at det lå et forbud der, men du har sagt at du fremdeles ser på situasjonen som et force majeure-tilfelle. Kan du forklare hva som ligger i det?
– Force majeure er at en hendelse man ikke har kontroll over gjør det umulig å gjennomføre, og da løses kontrakten mellom to parter opp. Er det et forbud, er det utvetydig at vi ville vært der. Selv om vi velger å avlyse og det kommer en avlysning i ettertid, mener jeg at det også er force majeure, men det er annerledes juridisk. Spørsmålet var uansett: Kunne jeg som festivalsjef med viten og vilje invitere musikere, i fjor hadde vi over 250 utenlandske, og publikum fra et titalls land for å møtes i Kongsberg i sommer? Kunne festivalen hatt ansvar for at det oppsto en smittesituasjon i Kongsberg som fikk helsevesenet til å knele midt i ferieavviklinga? Det er Norges teknologihovedstad, svære bedrifter som omsetter milliarder av kroner – skulle vi bidratt til det? Sånn jeg tolker det, vil det i en eventuell rettssak ikke være mulig for meg si at det faktisk kunne gjennomføres. Når det er sagt, er jeg veldig trygg på at vi klarer å flytte oppdragene til alle som leverer til festivalen. Det gjelder musikerne også, alle har fått tilbud om å flytte konserten, og bare første dagen var det over 30 konserter som takket ja. Det kom nok ikke som en overraskelse for dem heller.

Men de leste om det på nettet – og Susanna Wallumrød kritiserte dere for det, at dere ikke gikk den runden først. Hvorfor gjorde dere ikke det?
– Jeg respekterer hennes mening, men det var involvert over fem hundre musikere, en rekke sponsorer, leverandører og så videre i tillegg til 850 frivillige. Om vi skulle informert alle dem på forhånd ville det uansett lekket ut. Etter at vi slapp nyheten, var alle parter informert på et par timer, og det syns jeg på en måte er akseptabelt i en sånn situasjon. Alle de som ble avlyst av det vedtaket som kom 15. juni fikk heller ikke beskjed av sine arrangører på forhånd, de fikk beskjed av helseministeren.

Det trenger ikke være et statlig forbud. I Oslo ser vi jo for eksempel at bransjen ønsker et kommunalt forbud. Har dere også jobbet opp mot kommuneoverlegen?
– Ja, vi var også i dialog med kommuneoverlegen, som foreløpig ville avvente til etter påsken før vedkommende tok en nærmere vurdering. Sånn jeg har forstått smittevernloven – og den er blitt gjentatt hundrevis av ganger på TV de siste dagene – skal den jo egentlig håndteres lokalt. De har myndigheten som skal til for å stoppe store arrangementer. I min verden er det helt åpenbart at etter at samfunnet har brukt hundrevis av milliarder og flere hundre tusen mennesker er satt ut i permittering, kan ikke titusenvis av svette ungdommer komme sammen på festival, du kan ikke gjennomføre Tons of Rock, du kan ikke samle folk på den måten vi gjør i Molde og Kongsberg. Det er ikke ønskelig, og derfor burde kommuneoverlegene i større grad komme med klare forbud. Særlig i Oslo, som har vært den tøffeste kommunen av alle, er det pussig at den avgjørelsen ikke kommer.

Alle artistene på årets festival har fått tilbud om å flytte sin konsert til neste år. Vi ser plutselig på et unormalt travelt 2021, hvor mye musikk skal få plass. Er det noen måte å gjøre noe med den situasjonen på?
– Det er en veldig viktig problemstilling. Det er klart at kreative prosesser ikke stopper opp selv om de sitter hjemme. De lager ny musikk og vil ut og presentere ny musikk. Jeg er enig i tanken om at det kommer til å bli en slags køproblematikk hos norske arrangører. Og jeg tror kanskje at alle må strekke oss og forsøke å utvide programmet så godt som råd er. Men – enhver musiker spiller jo i minst fem band, det er i utgangspunktet satt av turneperioder som er vanskelige å få koordinert på nytt – så det er ikke sikkert at det går for alle å flytte en jobb ett år fram i tid. Og om ikke det er mulig, settes jo andre ting igang.

Så festivalarrangører regner kanskje med et slags “konsertsvinn”, som gjør det mulig å også ha nye ting?
– Ja, men samtidig mener jeg at det er det eneste rettferdige, og det eneste som bidrar til en skadebegrensning er å si at konsertene vi har booket kan gjøres når de blir tillatt. Sånn har i hvert fall jeg vurdert det. Jeg tror ikke noen festivaler innenfor jazzfamilien ville sagt “nei, vi bare avlyser jobben også kan vi starte med blanke ark.”

Ser dere på mulighetene for en eller annen slags markering?
– Vi har tenkt på ulike varianter. Det eneste jeg er helt sikker på, er at det ikke kommer til å bli en liten mini-festival selv om det skulle blitt tillatt med hundre mennesker i sommer. Men vi har diskutert andre muligheter. Kongsberg Jazz Festival startet som Kongsberg Jazz Weekend i ‘64, så kanskje det blir noe tilsvarende til høsten. Det er jo andre muligheter også, kanskje vi kan utvide med én dag til neste år. Vi har en prisvinner som skal ha prisen i år, og som skal ha oppdrag til neste år. Vi må ha plass til det også.

Hvordan var det i ukene opp mot avlysningen?
– Det var et jævla freakshow, egentlig, fram til den 12. mars satt alle og fulgte med, ropte ut i rommet om ting som skjedde – EM var avlyst, dødsfall, ting som stengte ned. Det var surrealistisk, og du kunne jo kjenne at det kom krypende mot oss. Jeg var på et delegatprogram i Polen helga før den tolvte, og der også snakket man om det. Nesten spøkefullt, men folk holdt god avstand, det var satt ut sprit – håndsprit – på bordene. Etter hvert begynte følelsen å vokse at dette her ikke kom til å gå over – dette slutter ikke nå. I likhet med folk i hele samfunnet begynte vi å sette oss inn i de ulike fasene av en pandemi, og skjønte at det ikke var over på to-tre uker. Etter hvert begynte det å vokse en følelse av at “Faen, dette her går ikke. Hva skjer da?” Skulle vi gå konkurs, hva ville skje? Vi lagde ulike scenarier om vi skulle gjennomføre eller avlyse. Det vi kom til var at om vi skulle gjennomført, ville vi gått på et tap på 12-15 millioner, noe som hadde sendt festivalen inn i historiebøkene. Jeg har vært med på prosjekter før hvor du ser at det går til helvete, men håper at det skal “ordne seg”. Men det gjør jo ikke det. Når du har et klart bilde av hva som kommer til å skje, ordner det seg ikke.

Det økonomiske er et enormt spørsmål, men om man setter det til side – hva har det å si at aktiviteten, det å faktisk få arrangert festivalen, faller bort for organisasjonen?
– Det kan være et kjempestort problem. Det man blir god på en festival, er å få dreieboka til å fungere godt. Å gjennomføre, se hva man har gjort, prøve å gjøre det litt bedre hver gang. Det gjør alle arrangører. Vi bruker hele høsten på å evaluere, vi snakker med alle gruppeledere, samarbeidspartnere og bruker dødsmye tid på å prøve å gjøre det bedre neste gang. Den prosessen gjør at vi også klarer å holde det varmt. Nå har vi ikke den høsten. Det vi evaluerte i høsten 2019 skal liksom tas opp våren 2021. Det er veldig lenge til. Jeg er selvfølgelig redd, jeg tenker på gruppeledere hvor vi har ekstremt erfarne folk, at mange sikkert kan tenke at de har vært med såpass lenge og at dette er et bra tidspunkt å slippe til andre på. Mange av festivalene har små ansatteorganisasjoner, og det samme kan også skje der. At man finner ut at det er lenge til neste gang, og at det er et tidspunkt å hoppe over i noe annet. Da står man i fare for å miste masse kompetanse. Jeg prøver å støtte meg på all den varme motivasjonen som har kommet tilbake fra folk, gruppeledere som støtter oss. Jeg hadde et webmøte når det er var klart, og samtlige var ikke i tvil om at de skulle reise kjerringa skikkelig.

Er det noe som preger måten du ser på hva dere skal gjøre til høsten?
– Absolutt. Vi er jo inni skauen på Kongsberg, og samme vil det være i Molde og andre steder utenfor Oslo – vi må også holde liv i publikum, i jazzinteressen. Det er mange som liker jazz én gang i året, og vi å sørge for at de ikke glemmer det. Heldigvis har vi klubbene, vi må støtte godt opp om dem, og at alle ordinære spillejobber kommer så godt i gang som mulig. Jeg håper det er mulig over sommeren.

Hvordan tror du det blir å “få festivalen tilbake” i 2021?
– Folk savner den jo allerede. Sånn er det i Molde og Kongsberg – Molde har holdt på i seksti år, vi har holdt på i femtiseks. Det ligger i sjela til folk, de kan ikke noe annet om sommeren, tror jeg. Det blir som 17. mai.  Går vi ikke i tog i år, så gjør vi det allikevel til neste år. Jeg er rimelig sikker på at vi får tilbake publikumet vårt, sånn sett.

 

Kongsberg: Ragnhild Menes vil savne de stemningsmessige kontrastene, men ser fremover


Ragnhild Menes, her fra Kongsberg Jazzfestival i 2018. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Det er en utfordring å jobbe med norsk jazz om dagen, men noen må gjøre det, og heldigvis ble det gjort. En av dem som har viet sitt liv til norsk jazz, og nå må gjøre det fra hjemmekontor og uten en eneste konsert å gå til, er Ragnhild Menes fra Norsk jazzforum, og vi strakte ut en hånd til henne som nå ser festival etter festival kaste inn håndkleet.

Du er nå fagansvarlig i Norsk jazzforum, med flere år bak deg i administrasjonen i Kongsbergjazz. Det må være en uggen følelse å se denne avlysningen. Hva er det du først og fremst assosierer av hyggelige minner med Kongsbergjazzen?
— Jeg var forberedt på at avlysningen skulle komme, men kjente det allikevel i magen da jeg så det stå svart på hvitt tidligere denne uka. Etter mange år i administrasjonen kjennes det også litt rart å stå på «utsiden» når festivalen er i den mest krevende situasjonen noen gang. Men det er godt å dra fram gode minner i disse tider, uten at man skal bli altfor sentimental. Kongsbergjazzen har vært et fast holdepunkt i mine somre de siste 16 årene. Det var her jeg som 20-åring fikk mine første kick på jazz av det friere slaget, bodde på Jazzcampen ved Lågen og hadde mange musikalske åpenbaringer. Har alltid elsket den unike atmosfæren hvert enkelt spillested har tilført konsertene, og de musikalske og stemningsmessige kontrastene man kan oppleve i løpet av en festivaldag. Gå fra Ikue Mori solo på Galleri Åkern til Frida Ånnevik på Christians kjeller, fra Susanna i Kongsberg kirke til Sun Ra Arkestra på Energimølla, fra Stevie Wonder på Kirketorget til Peter Brötzmann i Smeltehytta. Og slik kan man holde på. Og ingen konsertminner fra Kongsberg er komplette uten festivalveteran Tor Dalaker Lund sin diskret, men entusiastiske, tilstedeværelse i lokalet. Og etter å ha vært med som både frivillig og i administrasjonen i mange år, forbinder jeg festivalen nesten like mye med folka som med musikken. Det er en dedikert og dyktig gjeng som holder festivalen i gang. Blant de frivillige er det folk som har vært med i 20, 30, 40 og 50 år. I tillegg tenker jeg på høy puls, brannslukking, fredsmekling, tynnslitte nerver, fortvilelse og eufori i skjønn forening – det alle som har jobbet med festival vil kjenne seg igjen i.

Lokal tillit og oppslutning er essensielt for slike festivaler, økonomisk, praktisk og stemningsmessig. Klarer de hoppe over et år og beholde spiriten tror du?
— Det er nok mye som er uavklart ennå, spesielt når det kommer til det økonomiske. Men jeg har inntrykk av at både offentlige støttespillere og de fleste sponsorer slutter opp om festivalen i denne situasjonen. Det er klart at en slik avlysning er veldig økonomisk krevende for festivaler av denne størrelsen som baserer store deler av økonomien på billettinntekter, og der også serveringsinntekter utgjør en stor del. Men at Kongsbergjazzen vil miste spiriten frykter jeg ikke. Snarere tror jeg både lokalbefolkningen og den store lojale gjengen av frivillige kommer til å slutte ekstra godt opp om festivalen i 2021. Kai Gustavsen, festivalsjef, bruker ofte metaforen «byens eliteserielag» om festivalen for å beskrive Kongsberg-folkets forhold til den, noe jeg synes er ganske treffende. Nå gjelder det å stå ved laget sitt også gjennom motgangstider.

Samtidig er de jo ikke alene, rekken med nydelige avlyste festivaler er lang allerede. Har du noen tanker om resten av festivalsesongen?
—  Det er rett og slett hjerteskjærende å se alle de fine festivalene som nå avlyser, en etter en. Nå er det jo kommet forbud mot arrangementer til og med 15. juni, men de fleste forventer at dette vil forlenges, i tråd med hva de har gjort i Danmark hvor forbudet gjelder til og med august. Fra Norsk jazzforum sin side har vi spilt inn til myndighetene viktigheten av langtidsbestemmelser som gir forutsigbarhet for festivalene, og vi hadde ønsket oss tydelige retningslinjer for en lengre periode. Mange festivaler sitter fortsatt på gjerdet, selv om de vet at sannsynligheten for at de kan gjennomføre festival til sommeren er minimal. Men det er jo klart at jo nærmere vi kommer festivalsommeren, jo vanskeligere blir det for mange å sette i gang maskineriet igjen, uansett om restriksjonene skulle oppheves. Det er vel heller ikke en eneste festival som selger billetter nå, og det inntektstapet vil for de fleste være umulig å ta igjen, uansett om restriksjonene skulle oppheves i juni. Jeg er også spent på hvor lang tid publikum vil bruke på å gjenoppta normal adferd den dagen restriksjonene oppheves. Selv om vi som utgjør lesermassen til NTT er ganske desperate etter å komme oss på konsert igjen, vil nok mange andre kanskje bruke lengre tid på bli komfortable med å oppsøke kulturarrangementer og folkemengder igjen. Det er også åpenbart trist å tenke på alle musikere, og også andre ledd i festivalmaskineriet, som denne festivalsesongen mister viktige inntekter – og ikke minst viktige publikumsmøter.

Man blir jo overrasket over å se hvor mange festivaler det faktisk finnes i landet. Det slår meg at det på mange vis er festivalene som er selve hjertet i den norske jazzen. Hvordan kan jazzen utvikles i denne perioden da det ikke kan avholdes konserter og man helst ikke skal møtes for mange i et studio?
— Hva og hvem som er hjertet i jazzen finnes det sikkert mange oppfatninger av. Men det er klart festivalene er viktige, både for utvikling, spredning  og synliggjøring. Jeg er på ingen måte redd for at jazzen stagnerer i denne perioden, se bare på alt som skjer rundt oss, innenfor den digitale sfæren, vel og merke. Både musikere og arrangører utfordres til å tenke alternativt rundt formidlingsmetoder og hvordan de kan møte publikum. Det er til nå de mest åpenbare endringene for kulturlivet og jazzen. Det springer alltid noe nyskapende ut av store samfunnskriser, innenfor de fleste sektorer. Kulturfeltet og jazzen er ikke noe unntak, selv om det kanskje er tidlig ennå å peke på hvilke varige endringer krisen fører med seg. Det skal bli spennende i ettertid å se hva som vil holde seg kvalitetsmessig over tid og hva som vil fremstå mer stuntpreget når man ser på kunsten og musikken som ble laget og formidlet under denne krisen. Nå nettopp hørte jeg Frode Haltli Avant Folks nyinnspilte låt, «Quarantine Quilt», basert på opptak fra 11 musikere i 11 hjemmestudioer. Og det låter jo knallfint. Så tror jeg også vi skal se at det skapes mye musikk som resultat av at mange har fått ekstra tid til komponering og fordyping, musikk som kanskje ikke umiddelbart går ut på nettet i en strømmekanal nær deg, men som vi forhåpentligvis skal få glede oss over på konsertscener og festivaler i 2021.

 

Påskekrimspesial: Den mest jazzikalske påskekrimmen

Det er tid for god bok nå, rikelig med tid. Det er mye mas om krimbøker i påsken, skjønt det har vel kanskje ikke det i år, når jeg tenker meg om. Derfor kommer vi i NTT på banen, og får poet og bokhandler og platesamler Terje Thorsen til å velge ut en jazza påskekrim, og det ble ikke overraskende en bok av Olav Angell. Vi anbefaler forøvrig en trygg tur ned til Tronsmo selv i disse dager, det er lov å handle der og det er god plass mellom kundene. Deres elegante utvalg litteratur, sakprosa, tegneserier og kunst i alle dens avskygninger er verdenskjent, men har du lagt merke til de tre nye kassene med LP-reisssues som står nede i musikkavdelingen? Meget høyt og oppdatert nivå for den som liker jazz, soul, blues og utrolig rar nyutgitt musikk fra labels som Ace, Soul Jazz osv. Også well-stocked på ny jazz som International Anthem-utgivelser. Bare et tips der, altså. Men vi skal i god påsketradisjon se oss litt tilbake, og overlater altså ordet til Terje:

Olav Angell: Perdido, Perdido (Gyldendal Norsk Forlag, 1975)

For noen er påsken pasjon.

For andre kanskje krimlitteratur av det tradisjonelle slaget.

Jeg tenkte å slå akkurat det, et slag, for en roman som med sin avmålte temperatur er alt annet.

Danskenes salige cool cat, Dan Turell, sa at han alltid skrev med en liten trommis i skallen som sørget for at takten og rytmen ble holdt.

En norsk forfatter som er unik i så måte er Olav Angell, en forfatter med en beslektet batterist i hodet, et særdeles bredt register og en helt egen tone. En av mange favorittbøker er hans finkornete portrettalbum Snapsnots, en annen den 45 år gamle og evig unge kriminalromanen Perdido, Perdido som han vant Gyldendals krimkonkurranse med. Og den er alt annet enn en tradisjonell påskekrim, den er The Birth of the Cool –- og den har ikke fått mange arvtakere.

Perdido, Perdido er en titommer innen krimen, intrikat, hemmelighetsfull og tilbakeholden. En stilstudie i mestertøtsj som er svært moderne for både sin tid og vår, inspirert av hardkokt krim, smul jazz, moderne franske romaner, Chandler & Brautigan og irenes store mångssyslare Brian Ó Nualláin, bedre kjent for sine engelskspråklige romaner under forfatteraliaset Flann O’Brien.

En mann blir anklaget for et drap på en kvinne — kanskje er det hans egen kone. Han bedyrer sin uskyld, men til ingen nytte, politiet tror ham ikke. Hans elskerinne overrasker ham med nyheten om at hun venter barn og forlanger en bunke laken for å forsvinne. Hvis ikke skal hun nok vite å knuse ham. Men det er hun som blir knust — funnet slik ved foten av bratte californiske klipper. Romanens handling drives fram av grunnleggende, basale drifter som i siste instans alltid rammer en selv med ødeleggende kraft, her drømmes det om Babylon men prosessen leder kanskje til at man havner i sjøen.

Perdido, Perdido er mer Chet Baker enn Charles Mingus, vest og ikke øst, den har en gåte men ingen detektiv, alle personene har fått sine navn fra jazzen og jeg tipper at «Perdido» med Lester Young var en favoritt hos Angell. Romanen er en brisen blues men også en blåkald kjøttkrok, den består av setninger så fine at når man har lest en må man lese en til og til slutt blir setningene et menneskelig instrument som synger en blå, postmoderne melodi.

Jazzen har sin egen poesi / Poesien sin egen jazz, skrev Dan Turell i en av siste siste bøker.

Det gjelder i høy grad også for Perdido, Perdido.  «Harry satt på kanten av brisken og gned seg i øynene som om han forsøkte å slite dem ut»

Terje Thorsen


Terje Thorsen. Foto: Marius Renberg

Takk for det, Terje. Denne boken er selvfølgelig ikke i print nå, men let den opp der du leter opp sånt til vanlig. Tittelen på denne boka er fortryllende og oser krim, men den oser også jazz. «Perdido» er en nydelig, fyrig jazzstandard skrevet i 1941 av Juan Tizol fra Puerto Rico, som spilte trombone i Duke Ellington-bandet, og som også var dypt involvert i Ellingtons mest kjente låt «Caravan». Dens sublime enkelhet gjør den til en perfekte jammelåt, der solistene virkelig kan finne rom til å strekke seg ut. Dette gjør også at låta gjerne varer i ti minutter. Den finnes i flere tempi, og etpar år etter at den først ble komponert, ble det også laget tekst til den. Bruk resten av langfredag på å fordype deg i låten, det er ikke dumt, esse.

For eksempel denne strøkne tidllige Duke-versjonen fra starten på 40-tallet av det som kalles Blanton-Webster-bandet, og i det storbandet finner man jo mange av karakternavnene i Angells krimroman også:

Enda mer futt i skøytene her, i av jazzens mer legendariske konsertopptak fra gufne The Quintet: Charlie Parker, Dizzy Gillespie, Bud Powell, Charles Mingus & Max Roach fra Live at Massey Mall, 1953

Som sagt finnes den også med tekst, sjekk en av tidenes vokalister Ella Fitzgerald i usedvanlig godt scattehumør i 1964, her med Roy Eldridge og band:

Litt mer Duke Ellington, og som en kuriositet, legg merke til en sovende Paul Gonsalves, litt på grunn av jazzens harde livsstil men også fordi han led av narkolepsi.

Men Paul kunne absolutt blåse, noe han beviser i denne sessionen i duell med Sonny Stitt som det virkelig ryker av: Sonny Stitt & Paul Gonsalves fra Salt & Pepper, Impulse! 1964.

Du har muligens dine egne favoritter. Det er derfor det er så morsomt med jazz.

Les forøvrig også blogghalvdel Vingers nekrolog over Olav Angell her, om du ikke kjenner til denne eventyrlige mannen.

Som en ytterligere liten kuriositet plukket vi frem den råflotte boken Jazz i Norge, redigert av Angell, Jan Erik Vold og Einar Økland og utgitt av Gyldendal i 1974, der det fortelles et minne om da Duke Ellington-bandet hadde konsert på Colosseum i 1939, og store deler av bandet havnet på nach i en leilighet hos lokale jazzfans i Geitmyrsveien 5 på St.Hanshaugen, artig nok der svigermor bodde i årevis og jeg selv har bodd en liten periode og min svigerinne bor fortsatt, og det står i boka at det ble ville tilstander, borti 30 folk som spilte plater,  piano, drakk whisky og røkte sigaretter og heppet rundt, så mange at vertene så seg nødt til å lure ut bandet, be dem ta seg en tur oppå haugen mens resten av festen ble kastet ut, slik at bandet og kjernen kunne komme tilbake og fortsette festen i litt mer ordnede former utover morgenen. Den manøvren der tror jeg at jeg selv har tatt en gang på nach. Å herregud jeg savner folk og fest og morgengry!

 

Påskekrimspesial: Rain er Norges skumleste progband


Den passende omslagstegningen på NRKs cd-utgivelse av Døde menn går i land, først sendt på radio i 1988.

Hva var den lyden der? En stolt påsketradisjon som på ingen måte er truet av restriksjonene å for tiden, er å sitte inne og bli vettskremt foran radioen, å se bleke urørlige ansikt for sitt indre øye, å drømme seg vekk til det skotske høylandet eller den fiktive norske sørlandsøya Heilandet for den del. Radioteaterets studio for mystikk og mørke gjerninger, introdusert av et dulgt og illevarslende gongslag (på eldre innspillinger, som God aften, mitt navn er Cox, er det mer smell i gongslaget) og Nils Nordbergs stemme er det vi kaller en institusjon. Mye av grunnen til at disse sendingene er blitt det, handler om musikken, som i svært mange klassiske tilfeller er signert den mystiske signaturen Rain, et progband fra Bærum som endte opp i teatermusikken og som etter hvert er blitt navnet på det vedvarende samarbeidet mellom Åsmund Ivar Feidje og musiker og instruktør Carl Jørgen Kiønig. Blogghalvdel Roshauw hadde nylig et gruvekkende og lykkelig gjenhør med Døde menn går i landalle disse tingene ligger på NRKs nettsider, du kan lese denne fine guiden til noen høydepunkter fra radioteaterentusiast og kulturredaktør i Vårt Land, Arne Borge. På Døde menn er det Feidje alene som er kredittert for musikkarbeidet – og det inspirerte oss til å ta en prat om hvordan man får instrumentalmusikk til å bli virkelig skummel.

Hva var begynnelsen på Rains radioteaterkarriere?
– Begynnelsen var det at Rain spilte på gamle Bios – en slags Club7, de dagene det ikke var Club7. De som var der av de som var i miljøet. Det kom en fyr som spurte om vi kunne være interesserte i å være med i en pop-musikal på Nationaltheatret. Vi dro ned for å snakke med regissør Kirsten Sørlie og Finn Ludt som var musikalsk ansvarlig. Så ble vi sugd inn i teateret, vi gjorde den forestillingen og turne med Svenska Riksteatern i tre måneder som Sørlie også satte opp. Vi fikk flere oppdrag, mens vi var i Sverige fikk vi spørsmål om å lage musikk til en TV-film som heter Rivalen, den første fargeproduksjonen de gjorde i TV-teateret og som Klaus Hagerup hadde skrevet. Nationaltheatret tok opp igjen musikalen, det ble en musikal til, og vi ble på en måte rutinerte teatermusikere. Egon, som spilte trommer, begynte å studere litt ved siden av, det var litteratur, og der traff han Nils Nordberg. De ble gode venner, og da Nils skulle debutere som regissør – det var Sort Messe – var Egon frampå. Så vi fikk gjøre den, og Sort Messe ble en hit, kan man si, den er er jo litt legendarisk.

Det å skjønne at man er blitt et teaterband, på en måte – hvordan var det?
– Rain var ikke verdens mest berømte band, vi var ikke veldig kommersielle – det var mer fribag, Vanilla Fudge-aktig, arrangementer av kjente låter og så videre. Kolleger syntes det var gøy, men mange ble også sinte av det vi holdt på med. Så teater var egentlig ålreit, vi fikk jobb, tjente penger og kunne gjøre mye rart. Etter Sort Messe ble det Jernvognen av Stein Riverton. Vi jobbet mye med Nils på hans oppsetninger og etter hvert ble Egon, eller Carl Jørgen Kiønig som han egentlig heter,  regissør. Han gikk på det første regikullet på Teaterhøgskolen og begynte å sette opp ting sjøl. Jeg ble med på lasset, og når vi jobbet sammen, kalte vi oss for Rain fortsatt. Etter hvert gjorde jeg en del aleine.

Hvordan arta arbeidet seg?
– På Sort Messe hadde vi masse materiale med ting vi hadde holdt på med. Vi pøste ut temaer nok til ti serier, ikke sant – det er mye forskjellig, det preger den serien. Noen ting er litt Wagnersk, at du følger personer og situasjoner gjennom musikken. Men ikke så mye. På Jernvognen begynte vi å tenke mer dramaturgisk, Sort Messe handlet mer om å ta situasjonene og lage stemninger ut fra det. Vi var veldig inspirerte av Krzysztof Komeda, en komponist som døde altfor tidlig, men som lagde musikken til Roman Polanskis første filmer, blant annet Rosemary’s Baby. Vi var sterkt inspirert av den, vi syntes den fungerte så bra musikalsk. Det er jo også djevelen og overnaturlige ting og sånn. Da vi kom til Jernvognen måtte vi å prøve å tenke litt tid, å få det stilriktig. Vi var opptatt av å lage en slags tidlig nittenhundretalls stemning i tillegg til grøssereffektene.

Hvor spilte dere det inn?
– I NRKs studioer. Etter hvert er det blitt mer sånn at man sitter hjemme og jobber på Logic og andre sånne ting. Jeg har mer og mer begynt å gjøre ting ferdig i redigeringen. Da vi laget den Ibsen-serien som begynte med Peer Gynt i 1997 og varte til 2006 med Kjærlighetens Komedie, laget jeg noen grunnleggende ideer som ble spilt inn i studio med musikere – noe av det med KORK. Så bearbeida jeg det etterpå, sånn at vi kunne forlenge og forkorte, lage det ferdig på redigeringen, legge på ting fra samplere og så videre, flette det sammen med lyddesignernes arbeid.

Hvordan var samarbeidet med lyddesignere?
– Da jeg begynte, var det jo lydbånd og sånn, da måtte man ta opp en del ting synkront. De jobba ikke på flerspor, de hadde masse kvarttomsbånd og miksa med flere spillere som gikk samtidig. Det var annerledes enn da vi for eksempel jobba med Ibsen, hvor det var digitalt. Man sørget for at scenene ble tatt opp så tørt som mulig, også laget man rommet etterpå. Da kunne man være både ute og inne ettersom hva slags klang man la på scenen, men hvis det er musikk, er det ikke sikkert rommet er så viktig, det kommer litt an på hva man prioriterer. I en del av det jeg har gjort, har jeg kanskje bare laget noen små musikalske “dråper” inn i rommet sammen med hva lyddesignerne har gjordt. Lyddesigner Arne Barca var glad i å jobbe med fuglelyder som han slowa ned og lagde egenartede ting med. Det gjorde vi en del av på Peer Gynt og sånn. Der var det et veldig tett samarbeid, og vi ga oss ikke før alle var enige. Det var en spennende tid – Steinar Berthelsen, Arne Barca og jeg lagde både Peer Gynt, Brand og Keiser og Gallileer og da jobba vi veldig nært og intenst. Man måtte på en måte blottlegge seg litt og åpne seg veldig for hva man følte, hvordan disse unge guttene som ble menn på forskjellige måter hadde det.

Når du lager denne musikken deler du plassen med den andre lyddesignen, men også åpenbart stemmene. Hva lærer man etter hvert om hvilken plass musikken kan og ikke kan ta?
– Det er viktig at det ikke skjer for mye. Det som er kunsten er på en måte å lage musikk som holder grepet selv om det ikke skjer så mye. Sammen med teksten og eventuelle andre lydelementer skal det være atmosfæren og den være sterk nok uten at det skjer masse. Noen har tendenser til å pøse på for mye. Musikken kan være sterk, men den må ikke drepe tekst. I film har man mer plass, der er det bilder og folk som går omkring, ansiktsuttrykk som snakker. Det er en litt annerledes rolle, selv om det er dramaturgisk sett nokså likt. Derfor liker jeg å forsøke å få til en slags åpning i radioteater, en kjenning eller overture som forteller hva jeg har tenkt å drive med. Så kan jeg ta ut byggesteiner fra overtyren, slik at selv om man ikke hører alt, så vet man hva det er, om du skjønner. Du vet at det er musikk, og at det henger sammen.

En serie du har gjort musikken på, og som har en veldig sterk kjenning, er Bernhard Borge-klassikeren Døde menn går i land. Den har en fantastisk åpning, med celloer og noe som kanskje er en cembalo også er det no ralling fra sjømenn eller lignende i bakgrunnen. Kan du fortelle litt om hvordan den er satt sammen?
– Det er jo noen elementer i den historien. For det første er bakgrunnen kapertiden under Napoleonskrigen. Også har du disse døde sjømennene som går igjen. Også har du det gule værelset, et viktig sted for historien, hvor det er litt uhyggelig. Jeg tenkte at det er noe gammelt og sprøtt med det gule værelset – så er får vi cembaloen. Kapertiden, da tenkte jeg på Beethovens tredje. Jeg hørte en del på den og lagde noe som ikke nødvendigvis ligner, men da hadde jeg en krok hvor jeg hadde hekta på kjenningen. Disse mennene som du nevner er rett og slett en sample av en shanty, det er bare en bølge av en frase, ikke en hel sang. Og så er det jo tredveårene, ikke sant, hvor denne handlingen faktisk foregår. Da lagde jeg et kjærlighetstema også, og det er bygget på “Pike, fortell meg et eventyr”.

Ooh, er det det som spilles når de er ute på den holmen, også er det noe guffent som skjer, sånn klassisk “ansikt i vinduet”-skrekk?
– Jeg husker ikke akkurat det nå, altså. Det må jeg innrømme. Men de har vel overnatta sammen for første gang på morgenen der, det er da den kommer først, også kommer noen og avbryter.

Det var jo uansett forbausende konkret. Har du andre eksempler på den typen research?
– Jeg prøver i hvert fall å tenke sånn. Assosiasjoner kan være banale, hvis du er i Skottland, bruker du litt sekkepipe, sånne ting. Men det er mye man kan gjøre og som peker på ting, uten at lytteren nødvedigvis får det med seg. Musikk er uansett så abstrakt at man må tenke konkret når man lager den.

Hadde dere diskusjoner om “er dette skummelt nok” underveis?
– Vi var jo opptatt av det, i hvert fall. Både Sort Messe, Jernvognen og Døde Menn har jo elementer av det. Og når det skal være skummelt, er det ikke no grunn til å legge noe imellom. Men vi har ikke hatt noen problemer med det, ting er blitt veldig skummelt av seg selv. Det er andre ting som har vært vanskeligere. Vi lagde en Julia Tinnberg-serie som het Spill i mørke. Der hadde vi større problemer, for det var mange overganger mellom vanlige situasjoner og hvor det var vanskelig å ikke lage noe som bare ble generelt. Vi likte oss mye bedre som musikere når det var svære ting som skjedde.

Er det noe som stikker seg ut?
– Jeg syns vel at Sort Messe ble veldig bra, altså. Døde Menn har en stemning som jeg vet veldig mange er opptatt av. Har du hørt Knut Nærums Døde menn går på ski? Der siterer jeg Ennio Morricone og litt sånn forskjellig, både skumle ting og morsomme ting. Jeg siterer meg selv også.

Du har jobbet veldig mye med Nils Nordberg. Hva er årsaken til at han stikker seg ut som radioteaterskaper?
– Han er veldig opptatt av krim, og hørte radioteater oppi Verdalen som barn. God aften, mitt navn er Cox og alt dette her. Han studerte litteratur, hadde lest masse Sherlock Holms og vant Kvitt eller Dobbelt med Holmes som kategori. Mens han studerte, jobbet han som hallomann i NRK og etter at han var ferdig utdannet, ble han ansatt som dramaturg. Om han ble bedt eller om han spurte selv, vet jeg ikke, men han fikk i hvert fall jobben med å sette opp Sort Messe. Vi opplevde at han visste veldig mye om krimlitteraturens dramaturgi, hvordan den fungerte og hang sammen. Han kan utrolig mye om det, og også når jeg ikke har lagd musikk, syns jeg han har teft for det musikalske, han er flink til å bruke musikken. Kanskje han har lært litt av oss underveis, men jeg syns han er veldig flink. Når vi jobber sammen, er det veldig lite gnisninger.

Jeg leste en sak i Vårt Land om radioteateret, og hvorfor det var bedre før. Han skrev om Nils som en håndverker, og det er på en måte riktig. Men på den annen side har Nils også fornyet mediet og gjort små ting som har vært uvanlig før, uten at det har vært veldig påfallende. Det handler om lyd, om bruken av indre stemmer, hva det måtte være. Sort Messe var vel omtrent den første radioproduksjonen som hadde underlagsmusikk. Tidligere hadde det vært overganger, kjenninger – men der var det lange strekk med underlag. Det var også en slags fornyelse av mediet som han var med på.

 

Påskepandemibedritenhetsspesial: Ingen må tro at Blå er trygge


Blå kun et par uker før arrangementsforbudet. Her fra From Scratch under Bylarm 2020. Foto: Camilla Slaattun

Vi har vært inne på det før, hvor lærerik denne situasjonen er på mange måter. Det er en mager trøst, men etter hvert som ukene skrider fram, sitter man og plukker opp nye innsikter om hvordan ulike deler av samfunnet henger sammen. Det gjelder også i vårt lille mikrokosmos, hvor vi dessverre får en krasjinnføring i både festivaløkonomi, musikerøkonomi og vilkårene for spillesteder. Mye oppmerksomhet har, forståelig nok, vært viet strakstiltak som handler om å dekke opp for husleie og andre faste utgifter. Men konsertlivet blir rammet på flere måter – og det er aldri for tidlig å begynne å snakke om langtidseffektene, og hva betydningen av å bli stengt ned akkurat nå er. Store spørsmål knytter seg til ting som utbetaling av feriepenger i mange norske bedrifter, og hva slags virkelighet som venter dem når de, antageligvis gradvis, kan begynne å åpne igjen.

I Oslo er det åpenbart at Blå nyter en nokså spesiell situasjon – som symbol på kulturlivet, som samlingspunkt og som pådriver innenfor en rekke felter. Stedet har i likhet med mange andre steder opprettet medlemskapsordninger for å hjelpe på den økonomiske situasjonen. De har også stått på kanten av avgrunnen en rekke ganger før – noe som sikkert skaper en forventning hos noen om nye houdini-manøvrer om situasjonen skulle forverre seg. At Raymond eller Abid kommer – eller at noe annet skjer. Men stemmer det egentlig? Vi snakket med daglig leder Nils Brynhildsen Sandegren om utsiktene for Blå og andre steder fremover.

Hvordan er situasjonen for dere nå?
– Vi er selvfølgelig stengt og har så å si hundre prosent omsetningstap sammenlignet med hva man hadde budsjettert med for tidligere år. For vår del kunne det nesten ikke kommet på et verre tidspunkt. Disse månedene fremover er da man girer opp og egentlig begynner å tjene penger. Vinteren hos oss er ganske slapp, og uten at jeg skal gå veldig teknisk inn i det, har vi aldri klart å levere noe særlig overskudd i vintermånedene. Dette er tiden vi ville åpnet uteserveringen, gira opp konsertvirksomheten, folk ville gått mer på klubb. Og det er da vi bygger bufferen. Én ting nå, er at vi har et etterslep av investeringer vi gjorde på vinteren, med tanke på Bylarm og sånn, som vi hadde beregna å betale ned nå. Så selv om vi får dekka en stor del av de løpende kostnadene fra staten, tar det oss bare et lite stykke på veien. Og om vi klarer å komme oss frem til juni, juli og august, eller hva det blir, kommer vi uansett ikke til å klare å bygge kontantbufferen. Og det gjør at vi har store utfordringer til vinteren igjen.

Hva blir man da nødt til å gjøre til vinteren, for å komme seg så helskinnet som mulig frem til neste vår?
– For et sted som Blå er det ikke noen hemmelighet at det mer alternative og smalere delen av programmet vårt ikke nødvendigvis er det som er mest økonomisk gunstig. Det er en kontinuerlig vurdering uansett – marginene er små fra før når det kommer til mye av denne programmeringen, og vi må alltid se på hvor mye risiko vi skal ta. Det sier seg selv at den vurderingen ikke blir noe mindre aktuell av denne situasjonen. På den andre siden kan det jo hende at små konserter med 50 til 100 publikummere er det eneste vi kan holde på med i en periode – det er jo i så fall kjempebra for alle som driver med smal musikk. Men hvis ikke vi får noe ytterligere hjelp fra myndigheter fremover, er det klart at vi må gjøre noen ganske alvorlige beregninger på hva slags aktivitet vi skal ha i en periode. Ambisjonen er å komme seg igjennom dette og tilbake igjen, at Blå skal fortsette å være Blå, men ting kan jo bli annerledes en stund.

Hva ville vært nyttig for konsertsteder som dere?
– Det hadde vært bra om ordningene for tapt billettsalg hadde fortsatt å være der selv om man fikk åpne litt, det vil fremdeles være planlagte arrangementer som blir avlyst. Det er det ene. En annen tanke er at, hvis kommunen hadde sagt seg villige til å utvide åpnigstiden på uteserveringen når den kanskje kan åpnes igjen, vil det være et eksempel på et tiltak som ikke koster noe for det offentlige, men som hadde hjulpet oss stort.

Hvordan er leieforholdene på Blå?
– Det er litt sammensatt, men kort fortalt eier Blå og noen av de bakenforliggende eierne halvparten av bygget. Det er en fordel, det gir oss noe mer handlingsrom, men det er uansett leie som må betales og kostnader som må dekkes. Vi har en liten fordel sammenlignet med noen andre steder, og det er jo grunnen til at vi valgte å gjøre de investeringene. Det var en tydelig måte å sikre driften mot dårlige tider. Men realiteten her er uansett at man i beste fall mister tre av de beste månedene i året. Særlig om dette varer lengre enn det som kanskje blir forespeilet, begynner vi å se på å miste halvparten av årets omsetning. Det er det store problemet uansett hvordan man vrir og vender på støtteordninger.

Går det an å si hvor mye enkeltdager som 17. Mai betyr for et sted som dere?
– Ekstremt mye. Tall er vanskelig å komme med, men 17. Mai, Musikkfest, 1. Mai og pinsesøndagen betaler fort for en god del konserter. Den beste måten å si det på, er kanskje at det er de dagene som generer overskuddet vi har kunnet bruke på oppussing, investeringer og så videre. Når vi mister de dagene der og alle de dagene rundt… om vi er tilbake i full drift i september, starter vi på en måte vinteren og det halvåret med laber aktivitet veldig langt bakpå. Dét er problemet man kanskje ikke har vært bra nok til å snakke om – vi snakker om å overleve ukene uten å gå konkurs nå, og det er viktig. Diskusjonen av tiltakene og krisepakkene dreier seg om det. Men det er sikkert ganske mange bedrifter, jeg vil tro det samme gjelder i reiselivet, for eksempel, som kan overleve fram til det gir seg. Folk er permitterte og så videre. Men så, når man er i gang igjen og vintersporten begynner på TV før man vet ordet av det, blir det veldig tungt. Min spådom er at man vil se en del konkurser nå, og så en god del nedleggelser til vinteren. Det er problemstillingen for mange.

Om man hadde visst når det faktisk blir gjenåpning – hadde det gåt an å “lage seg en mai” i oktober, liksom?– Ja, og jeg tror virkelig vi vil få et rush uten like når vi åpner igjen.Jeg tror folk kommer til å være sultefora på sosialisering og kultur. Folka som bruker disse tingene aktivt er nok klar over situasjonen, og i den grad det er mulig er det nok interesse for å bruke stedene aktivt når de åpner. Det finnes for eksempel en facebook-gruppe som har plotta inn en ny 17. Mai på Blå seinere i kalenderen, i midten av august eller kanskje senere. Sånne ting er kanskje mulig – det kommer selvfølgelig an på hvordan økonomien i sin helhet er. Er det massiv arbeidsledighet og dårlig privatøkonomi, er det jo annerledes – og større enn oss, liksom. Men én fordel er uansett at når ting begynner å åpne opp igjen, vil jo utesteder, konsertsteder og så videre antageligvis åpne før det er mulig å reise til utlandet. Og at det er de lokale tilbudene folk står klare til å bruke heller enn å ta med seg penga sine til… Bergamo eller noe. Så det er silver liningen i dette. Også jobbes det på spreng på å finne måter å generere noe penger – det er snakk om streaming og alle sånne typer ting.

Handler det der også om å holde noe aktivitet i gang?
– Jeg tror helt klart det er viktig. Worst case er jo at man går helt i dvale, at folk finner seg andre ting, sånn at man ikke er klare når man åpner opp igjen. Det er en av tingene vi ønsker å unngå med å holde noe aktivitet gående. Penger er også en stor del av det, men jeg ser jo veldig tydelig at folk som jobber her, spiller her, arrangører trenger å holde motivasjonen oppe, de trenger å ha noe å gjøre og å prøve å finne løsninger. Om man ikke gjør det, men liksom legger seg undner dyna og venter, tror jeg mange kommer til å miste motivasjonen. Og jeg tror, for å si det mildt, at det å være motiverte er viktigere enn noen gang.

Du er også medeier i Feber, en liten bar. Går det an å si noe om forskjellen på tilstanden til rene serveringssted og kulturscene?
– Det er nok et tveegget sverd å være i posisjonen til Blå kontra Feber eller andre steder. Vi har en stor følgerskare og et stort publikum som på en måte støtter opp om oss. Vi har fordelen av å være synlige og står kanskje langt fram i køen om det kommer mer hjelp – fordi folk tillegger stedet en kulturell betydning. Men jeg kan også sitte med følelsen av at mange nettopp derfor tar det for gitt at det kommer til å gå bra. Det virker mer prekært for et lite sted, og ofte er det riktig. Men samtidig er det en enklere jobb å legge en liten pub på is enn en konsertscene. Du er kanskje ikke like stor grad avhengig av sesonger – selv om det er til stede også der. Men jeg tror det går an å si at steder som baserer mye av driften på billettsalg generelt sett merker sesongsvingingen sterkest. Det er på en måte avgjørende å få kommunisert at dette er kritisk for oss. Det er en vanskelig balansegang, for vi har jo ikke lyst til å virke som om vi har gitt opp heller. Men vi trenger all hjelpen vi kan få og støtten vi kan få – enten det er et medlemsskap, en enkeltdonasjon eller at man også bidrar med å legge press når nye spørsmål om hjelp til denne sektoren kommer. I en eller annen form kommer Oslo Kommune til å måtte bidra i større grad om ikke alle de små aktørene skal gå dukken. Og desto flere stemmer som sier klart ifra om at det er viktig for dem, desto bedre.

 

Påskens spilleliste: Olmeonsdag

Vi kunne ikke tenke oss noen bedre egnet til å skape Now’s The Times offisielle Påskespillelister 2020 enn Lars Martin Dahl, fast leser og bidragsyter, konsertvenn, DJ-kollega og sokneprest i Gamlebyen og Grønland menighet. Blir ekstatisk bare av å se låttitlene her, faktisk. Sammen med DJ Martin Bjørnersen skal forøvrig Dahl avholde et 5 hr set med Spiritual Jazz fra Godthåb kommende søndag, som vi alle kan nyte på våre internettdrevne deviser. Gjør det, og nå overlater vi altså ordet til Lars Martin Dahl. Hør spillelisten her.

Olmeonsdag
Jeg er ofte ferdig med høytidene før de har begynt. I år var jeg helt ferdigprekt fredagen før Palmesøndag. Fire prekener for henholdsvis palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og første påskedag. Dagene i påskeuka kjenner mange innholdet til. En uke i året dirigerer helligdagene oss akkompagnert av fjellvettregler, Kvikklunsj, stengte kulturscener og/eller utepils, men ikke i år.

Helligdagene oppstod da menn med makt fant ut av hva påsken handlet om og hvordan den skulle forstås. De leste gjennom evangeliene og hadde ingen problemer med å finne dagene i påskefortellingen, men menn med makt har det med å overse andre, og de leser fra sitt perspektiv, ofte på bekostning av andre perspektiv og av selve fortellingen. De hoppet over olmeonsdag, dagen som ikke finnes, men om som det står skrevet:

«Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han»

Vi mangler olmeonsdag, men jeg akter å gjøre i stand til olmeonsdag i Grønland kirke i 2021. Dagen sinne, protest og kampen for andre skal prises. Da skal ikke barna få pakker, men lære at det ikke er greit når andre blir utnyttet, undertrykt og stigmatisert av majoriteten eller menn (og kvinner) med makt.

På kirkebakken skal vi velte bord med kjøp av klimakvoter, modell av Moria-leiren og «jente- og gutteleker». Kirkekaffen skal vi sette i halsen om kollekten til et solidaritetsprosjekt blir for mager.

Påsken handler om kampvilje og frigjøring, men da olmeonsdag ikke kom med i kirkens feiring, ble en essensiell ingrediens vanskeligere å øyne. At kampmotivet ble borte merkes på påskens musikk (som jeg elsker), men som risikerer å inderliggjøre påskens budskap slik at man sier «min frigjører» istedenfor «vår frigjører». Den risikerer også å bli triumferende på egen vegne eller på bekostning av andre. Ingen seier før de undertrykte er med, er olmeonsdagens budskap. 

Det er interessant hvordan folk i andre deler av verden identifiserer seg med andre aspekter ved bibelfortellingene enn det vi ofte gjør i Norge, og musikken preges av det. Vedlagt er altså en spilleliste for olmeonsdag. Spillelisten er en slags gudstjeneste i kampens og frihetens tegn, med taktfaste rytmer og harde slag. Nevene knyttes hardt og stemmene heves. Ingen ting skal blir det samme igjen: «We’re a Winner». 

Lars Martin Dahl

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger