Vi følger med på ståa hos avlyste Vossa Jazz og i Norsk jazzforum, vi snakker med plutselig plateaktuelle Per Oddvar Johansen, vi har gjestespalte fra hjemmetilværelsen, vi skriver konsertarrangørdagbok og tilbyr små, lune distraksjoner.
Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time – en fredagsmusikkavis i jazzremseform som skriver om konserter, innspilt musikk og diverse grublerier med passerspissen i jazzens hjerte og vide sirkler rundt i resten av musikklivet – og, viser det seg, samfunnet. Det har vært en helt unormal uke, på alle plan. Som lovet i forrige nummer fortsetter vi å følge det som skjer i feltet på overordnet plan, med oppfølging av både Vossa Jazz og Norsk jazzforum. Men denne uken har vi også stoff som ligner mer på et vanlig nummer, i hvert fall forsøksvis, og vi håper det er en sorts balsam. Konserter? Akkurat for øyeblikket regner vi med at dere finner fram selv på nett – det er mye NTT-relevant som spiller der ute. Mer om den slags lenger ned. Vi nevner at Bandcamp i dag løser salget sitt på en måte som er ekstremt gunstige for artistene. Men vi nevner også at platebutikker som Big Dipper for øyeblikket opererer med hjemmelevering – det finnes sikkert løsninger hos din lokale platesjappe. Det er mye trøkk på alle kanter, men det kan jo hende at platekjøp akkurat nå er noe mange av dere har glede av også? Vi håper det står bra til der ute, og setter i gang ukas blogg, hvor vi har flettet nyhetsstoffet og annen content sammen. Jada, vi kunne kanskje kjørt seksjoner akkurat nå, men pokker heller.
Fremtiden kommer tidsnok, og etter hvert skal vi jo lage et nytt nummer av Jazznytt også – du kan godt tegne Jazznytt-abonnement i dag, så er du sikker på at du får det. Vi minner også om at vi har et nyhetsbrev du kan abonnere på om du går lei av å henge i sosiale medier. Da kommer den rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.
Lyden av å gå på skare eller i tørt gress og tenke på hvordan det låter av å gå i nysnø eller vått gress
Per Oddvar Johansen. Foto: presse
Per Oddvar Johansen er en av jazznorges fineste og mest brukte trommeslagere, en skikkelig godtepose av en kar, som har gledet lyttere med utallige prosjekt, som f.eks. The Source, som etter planen skal åpne Oslo Jazzfestival senere i høst med Opera-konserten The Source of Oslo. Han er også aktuell med minst to plater denne uka, et rikt album utgitt under eget navn på Losen Records (støtt dem i disse dager, viktig!) med medmusikantene Helge Lien på flygel og Torben Snekkestad på saksofon, The Quiet Cormorant heter det. Bør lyttes til. Det gjelder også det improviserte og meget raskt utgitte duoalbumet Duets med Ayumi Tanaka, innspilt for bare noen få dager siden og tilgjengelig på Bandcamp, som i dag fredag gir 100 % av inntektene direkte til artist. Gjør det du må. Her i Now’s The Time måtte vi selvfølgelig strekke ut en metaforisk hånd til Johansen og spørre hvordan han hadde det.
Gratulerer med en fabelaktig plate. Det er ikke vanlig «trommismusikk» det her, hvordan valgte ut dine medmusikanter, og hva er det som kjennetegner dem i denne settingen?
— Takk for det! Dette er jo plate nummer to med denne trioen, den første platen, Let’s Dance, skulle egentlig være en soloplate, men jeg fikk et behov for å ha med lyden av flygel av en eller annen grunn, og da slo det meg at det hadde vært fint å gjøre noe med Helge som var annerledes enn med trioen hans. Det var Helge som foreslo Torben for meg. Han har jeg jobbet med i mange år sammen med Trygve Seim, så det føltes helt naturlig at han skulle være med. Han og Helge har jobbet i mange år sammen også, i Trio Trang, så det var enkelt å få dette til å låte bra. I denne settingen får de ganske stramme rammer men mye frihet. Jeg prøver å lage en musikk som flyter, uten så mye soloer og slikt, snarere mer fokus på samspill og melodier. Det er likevel noen soloer, altså.
Det passer bra inn i sammenhengen, men det kommer også som en overraskelse når Hedvig Mollestad dukker opp på to låter her. Det gir en rock edge til musikken, men mest på en sånn Ryp/Jon-måte.
— Ja, det er vel det jeg var ute etter også. Jeg syns det var en gøy idé å putte hennes gitar inn i en helt annen sammenheng enn det hun er mest vant til, sånn at hun kunne bli litt overrasket og spontant jobbe ut et eller annet sammen med oss. Syns det funka fint, jeg.
Tittelen er besnærende, det minner meg om en langsom britisk dramafilm med John Hurt eller Liam Neeson i rollene. Hva er en cormorant, egentlig?
— Cormorant er det engelske navnet på skarven. Jeg er veldig fascinert av dem der de sitter og tørker vingene i sola. De ser jo mest ut som drager eller flyveøgler, men virker rolige og kloke, på en måte.
Beskriv hvordan det oppleves å være i relativ isolasjon på Fordypningsrommet Fleinvær, The Arctic Hideaway i Nordland for å komponere denne musikken. Blir tankene og nærheten til naturen lettere å fange opp i musikken?
— Det er noe av det flotteste man kan gjøre. Jeg var der helt mutters alene i nesten en hel uke, før det kom noen andre innom mot slutten av uka. Jeg gikk turer, tok badstu med bad i havet (i mars), skrev mye ny musikk, og tok bilder av nordlys og natur. Skarv og oter fikk jeg bilder av også.
Sigurd Hole utga nettopp en nydelig solobass-plate som heter Lys/Mørke, innspilt der oppe med naturen som en slags medspiller. Jeg føler at naturens ambiens er viktig i musikken for tiden, det er noe med at man ikke lenger er avhengig av det klassiske studioet for å gjøre gode innspillinger?
— Tja, mange trenger ro i en hektisk hverdag, også før pandemien, musikere også. Og vi som lager musikk og annen kunst jobber ofte ut i fra hva vi selv syns er interessant, og mange liker naturopplevelser og liker å komme ut av den hektiske daglige kverna, så det gjenspeiles nok også i resultatet mange ganger. Natur og ambiens er også en musikalsk ide. Hvor synlig dette er eller ikke ute i klubbmiljøet eller i det lille vi har av media som interesserer seg for det vi holder på med, avhenger mye av mote, tenker jeg. Hva er publikum interessert i, hva er hipt og kred akkurat nå? Det skifter jo mer eller mindre hele tiden, og er umulig for oss å forholde oss til egentlig.
For min egen del har alltid naturen vært veldig viktig, og jeg har så lenge jeg kan huske oppfattet naturlyder som musikk med like stor verdi som musikk spilt på instrumenter eller sunget. Jeg elsker tilfeldighet i lyd også, og at ting ikke gjentar seg i faste mønstre. Det er utrolig vanskelig bare å prøve å komme ut av de vante rammene i musikken, så jeg har fortsatt langt igjen. Allerede som barn var jeg veldig glad i å lytte detaljert til lyd, om det var lyden av fjæra når det er vindstille, vinden i trær/gress/strømkabler/kratt, dyr, fugler, lyden av å gå på skare eller i tørt gress og tenke på hvordan det låter av å gå i nysnø eller vått gress, lyden av kvister og vedkubber, gryter, glass, bøtter – lyden av koringen sammen med Neil Young på «Heart of Gold», lyden av saxen hos Vikingarna, den rike lyden av ABBA eller forskjellige utgaver av Beatles, gitaren til Alf Prøysen. Alt er jo musikk om gir det en sjanse. Det eneste jeg selv synes er merkelig fra barndommen sett i ettertid, er at jeg ikke likte jazz. Jeg kjenner fortsatt frustrasjonen over at de aldri spilte eller sang melodien sånn som den skulle være, men nå liker jeg det litt mer.
Men denne plata er i alle fall innspilt i et ordentlig studio, i Rainbow, med det som kanskje var en av de siste jobbene til Jan Erik Kongshaug. Hva ga det rommet til deg som musiker, og har du noen karakteristikker av hans aura som tekniker og menneskebauta å forholde seg til, under denne innspillingen og alle tidligere du har gjort med ham?
— Dette ble den nest siste platen jeg spilte inn med Jan Erik, den aller siste var Dynalyd med Karl Strømme. Han var alltid helt super å jobbe med. Han lagde alltid veldig fin trommelyd, syns jeg, og hele hans vesen hjalp å skape en god, rolig stemning som igjen hjalp selvtilliten frem. Han hadde god humor, og var en veldig hyggelig fyr, som jeg satte stor pris på å møte hver gang. For meg var hans profesjonalitet forbilledlig, og det gjorde at jeg også alltid prøvde å ha en profesjonell holdning i studio, og det vil jeg alltid ha med meg. Studio er på en måte hellig, det er et sted for gjensidig respekt og likeverd, hvor alle har rett til å være med å forme resultatet sammen.
Du bor litt landlig til til hverdags også. Hva fyller du dagene med nå i isolasjon, av utenommusikalske aktiviteter?
— Vi går på tur i skogen sammen, kjæresten min Anette og jeg. Mens hun er på jobb, i helsevesenet, prøver jeg å ikke være på sosiale medier hele tiden. Det blir jo lett mye av det når man skal være alene hele tiden. Prøver å få løpt litt, og spiller litt hardingfele, eller gitar og piano og slikt for meg selv. Og jeg lager musikk, skriver noen skisser eller tar opp ting og holder på. Kan ikke la være …
Du var blant de første som gjorde konserter på Facebook denne uken, blant annet en duo med fantastiske Ayumi Tanaka, som dere kjapt ga ut som nedlastbar «plate» på Bandcamp.
— Ayumi skulle komme til meg på torsdag, vi hadde lyst til å møtes og spille litt sammen fordi det var så lenge siden sist. Dette avtalte vi for en god stund siden, vi hadde en sånn session i februar også. Jeg tok det opp fordi jeg har noen mikker jeg ville prøve, og har lyst til å finne ut litt mer om hvordan Logic funker. Dette ble jo plutselig den dagen Norge stengte, så da tenkte jeg det kunne være en artig idé å streame et lite strekk for å gi noen noe annet å tenke på. Jeg kalte det Corona Concert, bare fordi det stod at jeg skulle kalle streamen noe. Det falt meg ikke inn at vi kunne legge til vippsnummer og prøve å få inn noen kroner, det var noe som andre tenkte ut, Brakkesyke 2020 var tidlig på’n med den ideen. Vi fikk jo endel publikum, så det var tydeligvis endel på Face akkurat da.
Etter å ha hørt på opptakene og mikset og kost meg, tenkte jeg at dette låt bra nok til at vi kunne legge det ut på Bandcamp i håp om å få inn til litt salt i såret. Ayumi syns også det var greit, så da gjorde vi det. Vi kommer ikke til å bli rike av det, men det er jo fine ting, så hvorfor ikke la andre høre det om de vil? Det er det jo gøy å holde på med også, mikse, lage cover, alt sånt. Det er alltid bra å lære seg noe nytt også.
Blir det mange slike tiltak fremover tror du, i det musikklivet du tilhører? Å streame innspillingene og gi det ut i etterkant?
— Nå virker det som at streaming er blitt den nye forretningsideen til endel folk. Jeg så at Håkon Kornstad holdt tre timers konsert kombinert med plateinnspilling, det er en veldig kul ide, syns jeg, og jeg ser at utrolig mange hiver seg på i ulike kanaler. Jeg tror det kommer mye av at folk tror man tjener masse penger på det. Når det står i avisa og er på TV at noen har fått inn 80000 på en streaming-konsert er det jo fristende å tro at man kan gjøre det selv også. Men det er nok ikke normen, tror jeg, for min del vil jeg rette en takk til alle de som sendte meg en skjerv for min lunsjkonsert som jeg holdt spontant her i hagen. Det var kun folk jeg kjenner personlig som betalte og de fleste av dem har vel ikke nevneverdig mye bedre råd enn meg i tiden fremover, men det er hyggelig likevel, og det hjelper til innkjøp av mer dopapir.
Hva synes du om denne nye måten å tenke på?
— Det er jo helt fantastisk hvordan mennesker finner nye veier med en gang de må. Likevel kjenner jeg at jeg er veldig ambivalent til det at folk profesjonaliserer dette så veldig. Det skjer vel automatisk siden dette sannsynligvis vil vare i flere måneder. Om det kan holde som forretning er jeg veldig usikker på, allerede har folk som ser på begynt å klage på strømmekvalitet, lydkvalitet, utvalg av artister og slikt. Merker at selv er jeg ekstremt lite interessert i å se kjendiser enda flere steder enn der de allerede oppholder seg i media, så om det blir veldig profesjonelt kommer jeg nok ikke til å følge med lenger.
Du skulle spilt med Ayumis trio på Victoria denne uken, og den konserten har fått en ny dato i september. Sånn jevnt over med andre større oppdrag, er det slik at de er avlyst eller prøver du så godt det gjøres kan å bare utsette det?
— Vi prøver å utsette alt som kan utsettes, men noe blir jo helt avlyst og borte selvfølgelig. Det mest skremmende akkurat nå, er at vi ikke vet hvor lenge dette fortsetter, EU har akkurat stengt grensene sine i tre måneder, dermed blir det i alle fall ikke noe spilling i EU før mot slutten av sommeren, og det er jo også usikkert om det roer seg til da. Håper virkelig at de nye tiltakene for oss frilansere kommer i gang relativt raskt, i så fall går dette fint for min del, jeg er heldig og har relativt små utgifter.
Den økonomiske situasjonen er alvorlig, men vi er uansett heldige som bor i Norge der det er et visst håp om at befolkningen blir tatt vare på, på et slags vis. Men hva med kreativiteten og samspillet?
— Kreativiteten er det vanskelig å stoppe, den har jo en tendens til å blomstre i motgang, så dette vil mest sannsynlig være bra for den kreative delen av verden. Det ser vi jo allerede med oppblomstringen av alternativ til konserter.
Men når du henger ut der alene hjemme, har du en låt som får deg til å slappe av helt max selv i urolige tider?
— Masse god musikk som hjelper mot urolige tider, ja. Jeg har hørt endel på Time And Time Again med Paul Motian, Bill Frisell og Joe Lovano, kanskje denne låta derfra er et bra tips for å få ned en urolig puls? «Cambodia» heter den. Den spilte Ayumi og jeg inn en versjon av også, som er på den bandcamputgivelsen du nevnte.
Vossa Jazz uke 2 etter avlysningen
Trude Storheim. Foto: Lars Olve Hesjedal
Vi ringte Trude Storheim, daglig leder i Vossa Jazz, for å høre hvordan det sto til en uke etter at de så seg nødt til å avlyse årets festival.
Hvor er dere nå?
– Det gjelder å finne svar på veldig mange spørsmål, og vi har fremdeles like mange spørsmål som svar. Noen svar har vært positive, sånn som åtti prosents kompensasjon for frilansere og krisepakka med tanke på kulturlivet. Den er satt i vår periode og er noe vi kan søke på. Men det ligger ingenting ute ennå om hvordan vi skal søke. Det har ikke kommet noen retningslinjer, så vi venter på det. Det er viktig å ha oversikt over hele totalbildet for å skjønne hvordan vi skal løse ting. Vi er i dialog med de andre festivalene. Vi skulle arrangert festival om to uker, så vi har heldigvis ennå litt tid før folk forventer noe av oss. Men vi er hele veien i tett dialog med musikere. Det er prisverdig at alle får jobbet på hver sin kant nå.
Kan du si noe om hva du forstår at retningslinjene for krisemidlene blir?
– Det som står, er bortfall av billettinntekter og deltageravgift. Men så er det momskompensasjon som er viktig for kulturlivet. Hva skjer med den når festivalen ikke gjennomføres er uklart, og det er flere sånne store spørsmål. Så er det kostnader knyttet til reiser som er booket, der jobber vi med tanke på forsikring. Så er det annonsering og sånn. Vi var jo rigget til for å levere festivalen, alt materiell er for eksempel trykket opp. Men vi har fått beskjed om at midlene fra de offentlige står, og det er godt å vite nå.
Hvordan endret lønnskompensasjonen bildet for dere? Ble det mer hvilepuls da?
– Det var veldig bra at det kom en sikring til musikerne. Vi er én aktør, men musikerne er avhengige av mange aktører på gyngende grunn, så det var vi veldig glade for. Det er derfor vi avventer resten av situasjonen også, vi må få en total oversikt før vi finner de beste svarene. Vi ønsker at det skal være best mulig for flest mulig.
Hvordan er situasjonen til Voss Lyd?
– Jeg har forsøkt å ringe dem i dag for å høre hvordan det går. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har ikke sett noen direkte løsninger for den typen firmaer, og det er ekstremt avgjørende at de overlever. Det er en enorm kompetanse de har bygd opp. Voss Lyd er viktig for hele regionens kulturliv.
Opplever du at det er en bevissthet rundt viktigheten av den typen selskap i Kulturdepartementet nå?
– Ja, jeg tror det er det, og jeg mener å ha sett noe om at det skal komme en prosentandel til dem og, men ting er veldig uklart.
Hvordan ser det ut fremover for nå? Hva består arbeidet i?
– Det går på flere ting, å følge med å statens løsninger, også er det selvsagt å kontakte våre aktører. Så jobber vi med hvordan vi skal markere Vossa Jazz på nettet eventuelt. Det hadde vært den førtisyvende festivalen i palmehelga, vi må se på hvordan vi gjør det. Så er det publikum. Der er det flere alternativer. Mange har meldt fra at de ønsker å ikke få pengene tilbake, men vi vil også se på andre løsninger, folk må få lov til å vurdere sin egen økonomiske situasjon oppi dette her.
Hva syns du om ingen refusjon-kampanjen?
– Vi har fått positiv respons. Jeg er spent når alt kommer til alt om folk bidrar til den potten, for situasjonen har endret seg den siste uka med tanke på privatøkonomi mange steder.
Kan du fortelle noe om situasjonen hos de andre festivalene, hvordan jobber dere sammen?
– Vi har god dialog med de andre festivalene i Norsk jazzforum. Vi spør og støtter hverandre, og spørsmålene vi får er mange av de andre du stiller. Mange sitter på gjerdet og lurer på om de skal avlyse eller ikke. Vi deler all informasjon og spør om råd underveis. Jeg opplever det som en enormt sammensveiset gjeng, og sånn opplever jeg kulturfeltet. Betydningen er liksom ikke blitt mindre akkurat nå.
Her har dere tolv timer med spiritual jazz
Du har tolv timer hver eneste dag som det er usikkert hva du skal fylle livet med, og du er usikker på hva du skal fylle selve livet meg også. Vi baler alle med store spørsmål om dagen, og noen av svarene ligger kanskje i kunstopplevelsene og ideer om noe åndelig? Mye mulig det, her er i alle fall tolv timer med veldig digg spiritual jazz for å løsne opp i såre tankeledd.
Voss Lyd tror enn så lenge det går an å overleve
Situasjonen på den tekniske siden av musikklivet er prekær over hele linja – de var kanskje noen av de første i bransjen som fikk se avlysninger renne inn. Voss Lyd, som jobber tett med Vossa Jazz og har gjort det i årevis, er blant dem som har fått kjenne på alvoret i dette, og vi ringte Cato Østlie, som fremdeles holder i det administrative mens resten av staben er permittert, om hvordan ståa er.
Hvor mange jobber i Voss Lyd?
– Vi har to og et halvt årsverk permittert nå. Men i Voss Lyd-systemet har vi mellom fem og seks årsverk som blir ramma. Vi har frilansteknikere, og normalt sett hadde jeg ansatt en og en halv stillinger fra nå og ut sesongen. Både under Vossa Jazz og Ekstremsportveko leier vi inn underleverandører, som er en del av totalen og som er arbeidskraft som blir ramma.
Kan du gi et øyeblikksbilde av hvor dere er nå?
– Vår bransje er rammet hardt, vårt firma er rammet hardt, på lik linje med de fleste andre firmaene i bransjen. Vossa Jazz var den første avlysningen vi fikk, og i og med at det er en av våre største kunder, er det alvorlig. Vi har jobba med dem i over tjue år, det er et langt og tett samarbeid. De har vært en viktig kunde og samarbeidspartner i oppbyggingen av Voss Lyd. Det er blant annet der vi ofte møter utfordringer med internasjonale artisters tekniske ridere, og det har hjulpet oss til å vokse og profesjonalisere oss. I vår bransje har vi et bransjeforbund som heter BFSP, og der er Voss Lyd med. Vi er også medlem av Virke. Det som skjer nå er at vi har møter i bransjeforeningen, jeg satt senest i to timer i videomøte tidligere i dag. Vi blir enige om felles tiltak vi mener er viktige, og så blir det løfta inn i Virke, og så jobber de videre oppover. Jeg føler på en måte at bransjen jobber rimelig bra sammen, og vi får god hjelp av Virke til å gjøre det synlig. Da gjenstår den lokale biten. Vi fikk ganske bred dekning da Vossa Jazz ble avlyst, journalistene var kjapt på oss fordi de skjønte at vi også ble ramma. Bortsett fra at jeg har en bitteliten del av min administrative del, har vi permittert alle ansatte. Vi har fått avlyst alt i mars, alt i april, alt i mai og vi står igjen med ett arrangement i juni, Ekstremsportveko. Det er den andre store aktøren i det lokale markedet. Hvis den også blir avlyst, blir det enda tyngre å komme i gang igjen. Da mister vi to store aktører som er viktig for oss.
Hvordan ser det ut ellers i bransjen?
– Det ser likt ut over hele linja. Noen sitter på gjerdet og venter på juni, men vi har også avlysninger i juli. Uansett om vi hadde vært i gang om fjorten dager, er egentlig festivalsesongen gått fløyten. Kanskje vi får det mer travelt til høsten, det er noen som flytter arrangementene sine dit.
Hvordan kan dere holde dere flytende? Har du noe inntrykk av hvordan kriselån-ordninger og så videre kan hjelpe?
– Jeg snakket med vår hovedbankforbindelse. Når det gjelder den pakka som Erna Solberg lanserte, som går inn via banksystemet er det nok fremdeles sånn at bankene vet for lite om kriterier, hvordan det skal deles ut i form av lån, vilkårene rundt det. For vår del har vi et regnestykke hvor vi har knepet ned alle kostnader og så har vi en sum som vi enten må få inn i form av et rent tilskudd eller et gunstig lån. Det er i tillegg snakk om endringer når det kommer til moms, arbeidsgiveravgift – men det siste får små utslag når vi har permittert alle ansatte. Så er spørsmålet hvor lenge vi kan overleve på slike lån, hvor vanskelig det blir å betjene det etter krisa. Vi kunne gitt opp nå, men vi vet for lite ennå, og tidsaspektet er for usikkert. Jeg velger å tro at vi må leve med noen løsninger via banksystemet, og så kan det gå bra.
Hvor tror du denne bransjen er om ett år?
– Jeg tenker at den hjelpepakka som de kom med og som skulle gå til kulturlivet vil hjelpe de seriøse arrangørene gjennom krisa. At de kan overleve som arrangører. Mange av disse har faste ansatte og trenger sånn støtte. Da tror jeg vi er i gang igjen. Etterdønninger blir det sikkert, men jeg tror de som har en lang historie og er gode arrangører overlever. Men arrangørene kjenner seg selv best, vi har god dialog med Vossa Jazz gjennom hele året. At det er kritisk for dem å avlyse er det ingen tvil om, men der må staten kjenne sin besøkelsestid.
En ganske vanlig uke i livet med kronisk fomo
Vår faste leser — og rett som det er bidragsyter — Eyvind Fredriksen er en av disse mange av oss som naturlig nok sliter med alle konsertene det ikke er mulig å få gått på lenger. Men slik var det jo før kriseutbruddet også, egentlig? Det var så mye vi ville gjøre, men ikke rakk eller kunne. Siden vi alltid er interesserte i å høre hva «Åpen Klasse-Eyvind» sier, og savner å se ham i salen på en viktig konsert, slik vi savner så mange andre av dere, ba vi ham om et lite leserbrev-korn om hvordan han så på denne situasjonen nå. Andre som sitter hjemme og trommer med fingrene må veldig gjerne kontakte oss her i NTT, vi ønsker mange inntrykk av hvordan dere har det. Men først, Eyvind Fredriksen:
Jeg kjente på en lettelse da Victoria avlyste Moskus-konserten forrige uke. Inntil da hadde jeg lurt på, som vanlig, hvorvidt jeg ville få det til i en ellers hektisk uke, om jeg virkelig ville på den gigen selv om det antagelig betydde å nedprioritere Inland Empire og/eller Frøkedal på Hærverk henholdsvis lørdag og søndag. To dager på rad går jo ikke? Men torsdag og søndag? Ikke hver uke, men innimellom? Men etter å ha gått glipp av hele Atomic-uka på Hærverk i januar kjente jeg suget etter å se Fredrik Ljungkvist og co der på lørdagen. Altså en ganske vanlig uke i livet med kronisk fomo, eller fear of missing out. Men utover i uka kom det mer og mer en følelse av skepsis, motvilje eller håp om at det ville bli avlyst. Jeg ønsket jo ikke å oppsøke folkemengder, men ville jo heller ikke gå glipp av det som kunne bli en viktig gig. Derfor ble jeg altså lettet da både den og etterhvert alle andre konserter i kalenderen ble avlyst. Det var riktignok en kortvarig følelse.
Noen på twitter omtalte dette vi er oppi nå som en prøveapokalypse, en forsmak på hvordan livet vil bli hvis vi ikke makter å legge om kursen med klimaendringene og ender med å kjøre kloden skikkelig i grøfta. Og det argumenteres for hvordan denne globale viruskrisen er en følge av vårt misbruk av naturen. Men det gir jo håp å lese om dyreliv på uvante steder på grunn av lavere menneskelig aktivitet. En erkjennelse av at vi er et problem, men at det ikke er helt håpløst.
Ringvirkningene av smitteverntiltakene er alvorlige. All denne innetiden er åpenbart ikke bra for oss på sikt og at verdensøkonomien vakler bidrar ytterligere til bekymringsrynkene i panna. Så den umiddelbare lettelsen over å ikke måtte velge mellom to konserter på Hærverk forrige helg ble snart erstattet av en frykt for å aldri skulle få gå dit igjen. Og for rett og slett å parafrasere Nordahl Grieg: ”Men nettopp i denne timen vet vi hva fomo er”. Dette suget etter å oppleve levende musikk, håpet om å få kick, vissheten om å få seg en halvliter og skravle med noen venner. Ut for å leve litt i en pause fra Livet og dets tette timeplan.
Dette er heldigvis ikke en krig. Og i motsetning til Nordahl Grieg kommer jeg sannsynligvis til å overleve krisen. Livet vil normalisere seg. Det kommer nye konserter, selv om det spøker for alle de andre fantastiske små scenene som gjør Oslo til verdens beste konsertby. Men jeg håper det fortsatt blir mulig å oppleve mange på blant annet Hærverk. I så fall skal jeg til drikke den første slurken med Aass med mer andakt, føle på en ydmykhet over hvor heldige vi er og forsøke å bidra enda mer til å styre kloden unna kollaps i fremtiden.
Eyvind Fredriksen
Norsk jazzforum har flere spørsmål og flere svar
Som i forrige uke ringte vi Gry Bråtømyr i Norsk jazzforum for å høre om ståa etter en mildt sagt begivenhetsrik uke hvor musikkfeltet har fått noen svar, men også oppdaget mange nye spørsmål.
Hvor er vi nå?
– Vi er en uke inn i det nå, og vi ante utfallet for en uke siden. Jeg er mektig imponert over det ordet kanskje alle blir lei av, dugnaden, og hvor kjapt alt fra arrangører, musikere, myndigheter, musikkinteresserte har kastet seg rundt og brettet opp ermene. For det er tross alt bare en uke siden vi stengte ned landet. Selv om det er snakk om enorme summer når det kommer til hele feltet av tap, er det vi ser nå av krisepakker en start. Da tenker jeg på ordningen som Kulturrådet nå skal forvalte, og at man har sikret rettighetene i bedre grad for frilansere. Det er godt å vite at man blir sett og hørt. Jeg føler at folk er veldig opptatt av å hjelpe. Også har det vært en vanvittig aktivitet på konsertfronten i den digitale sfæren Vi har dessverre erfart at flere og flere festivaler kaster inn håndkleet. Vossa Jazz, Soddjazz, Gamlebyen Jazzfestival, og da Glastonbury avlyste er det nok mange av de store festivalene som nå er engstelige. Jazzahead avlyses også og flyttes til neste år. Flere og flere trekker sine konklusjoner.
Hvordan går kontakten med musikerne?
– Vi er opptatt av å være en samlende kanal hvor man kan få god informasjon og føle at man blir oppdatert. Vi kjører ut jevnlige eposter med grunnleggende informasjon på alt fra støtteordninger, rettigheter, hva som skjer med Tono. Der opplever vi en veldig god tilbakemelding på fra musikerne. Dette er noe av grunnen til at vi organiserer oss. De jeg snakker med sier det er absurde tider, men tar det forsåvidt med fatning. Det er jo skummelt og. Jeg får veldig mange gode tilbakemeldinger, de støtter oss tilbake selv om de sitter i en veldig fortvilet situasjon.
Hva vet man om ordningen Kulturrådet forvalter til nå?
– Jeg tror på en måte at den ordningen de har fått skal være rettet mot alle kulturaktører mfl. som har måttet avlyse eller utsette. Men jeg tror de holder på med retningslinjene. Det er sånn det vil være i en hver ad hoc-ordning, at innholdet i ordningen formes av behovene som ramler inn. Det vil være uklokt å sette for tydelige rammer akkurat nå. Folk lider tap i hele næringskjeden. Vi oppfordrer alle arrangører om å se hva de avlyste arrangementene har kosta dem, hvor mye støtte de har fått som kan brukes nå, før de forsøker å betale ut noe honorar til musikere og teknikere etc. Gamlebyen jazzfestival har sendt ut et skriv hvor de oppfordrer til solidaritet der musikere som har en annen hovedinntektskilde gir fra seg sin share, sånn at de som er helt avhengige av hyra får mer. Folk håndterer det på ulikt vis, men jeg opplever at folk er opptatt av å finne gode løsninger. Det er jo kronerulling i en hver kanal akkurat nå.
Ja, men den stemningen varer neppe evig.
– Nei, det er jo dét som er litt interessant, da. I starten er det rørende, men når det øses på og er i alle kanaler, vil jo interessen kanskje også avta. Også blir det sånn at man må telle på knappene. Det kommer jo til å skje noe der. Derfor tenker jeg det er viktig at det kommer kompenserende ordninger som Kulturrådet kan ha og andre støtteordninger kan styre med. Dugnadsinnsatsen vil på et eller annet stadium ebbe ut.
I plateposen: Christian Wallumrød
Christian Wallumrød Ensemble
Many
(HUBRO)
Et av NTTs soleklare favorittsteder Kampenjazz skulle hatt konsert med Christian Wallumrød Ensemble nå kommende søndag, det ville jo vært en bankers avslutning på helgen, på grunn av den lune stemningen der på Caféteateret og den skarpe aktiviteten på scenen. Slik ble det ikke, men vi kan om ikke annet benytte litt tid sammen med denne unike pianisten og hans idiosynkratiske komposisjoner, i form av den nye ensembleutgivelsen Many. Med litt historisk avstand vil vi nok se at Wallumrød har hatt spesielt stor påvirkning på kull med musikere som har kommet etter ham, men han er jo virkelig på toppen av gamet sitt, så det er ingen grunn til å se hverken frem eller tilbake, her er det bare å åpne øyne og ører og eksistere i nuet. Hans rike minimalisme som er å finne her, har dette merkelige preget av lettbent alvor som er blitt hans kjennetegn, med gjentakende figurer som pruster og peser, det er eventuelt som å følge med på eikene i et sykkehjul som triller sakte bortover, nesten så det er et åndelig aspekt over det hele — livets gang. Nitid nedskrevet samtidsmusikk som samtidig gir inntrykk av naturens blåselyder og vindkast som får dingeldangelet som henger ute på verandaen til å gi besnærende lyder fra seg, slik også elektronikkens bokser her tilsynelatende får liv i seg bare de blir vannet litt.
Wallumrød viser sin uhyre sterke signatur i det fjorten minutter lange kuttet «El Johnton», som med sin lette gospel feel og riffete stemning helt sikkert er en kommentar til Wallumrøds komposisjon «Haksong» og andre tidligere låter fra ham, selv om vi også her beveger oss ut i den elektriske jungelens ukjente landskaper. Når temaet vender tilbake, grøsser det godt nedover ryggen.
Christian Wallumrød Ensemble. Foto: Mizuo Yabe
Ensemblet består av Eivind Lønning på trompet og elektronikk, og Espen Reinertsen på sax og mer elektronikk (som de også gjør sammen i den kraftig gripende duoen Streifenjunko), denne ukens intervjuobjekt Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon, og Tove Törngren Brun på cello. Albumet Many er blitt rituelt avspilt hver dag denne uken, og vil også bli en del av hverdagen neste uke.
Finn deg et trommesett og bli litt gladere
Noenhver har mer tid mellom hendene enn ellers, og det kan jo være en bra ting også det, slik at muntrasjonsråd, trommis og konsertarrangør Ståle Liavik Solberg har tid til å browse litt på internett. Savnet etter hans hodeplagg svinsende rundt i et lokale, på vei på scenen for å spille på sitt slanke trommesett eller på entusiastisk men minimalistisk vis introdusere en eller ennen vanvittig interessant sammenstilling av musikere, f.eks. på konsertserien Blow Out, er stort og sårt. Men en dag, Ståle, en dag, blir det Skikkelig Jazz Trio igjen. I mellomtiden kan vi la tankene og penselen fare, til lyden av nattens rytme og en episode i serien «How To Play The Drums» av Tim Rowe.
Ukas single: «Fangjen» med Morgonrode
En av de mer sjarmerende digitalkonsertene denne uka var helt klart folkehelten Selma French Bolstad, som spilte noen nye og gamle låter sammen med sin samboer Andreas Winther på noe slags perkusjonserstatning på stuebordet. Hun gjorde et inspirerende lite «klapp» i starten av opptaket, som på filminnspilling, og vi håper jo at noen lager en GIF ut av det der de sitter og kjeder seg.
De to spiller jo også sammen i bandet Morgonrode, sammen med Helga Myhr og Rasmus Kjorstad og Fredrik Luhr Dietrichson. Morgonrode er en av denne bloggens yndlinger, som utga et herlig album og den virkelig store låta «Kitte kitte» i fjor. Senere i april skal allerede oppfølgeren komme, og dagens smakebit med den underlig passende tittelen »Fangjen» lover da veldig bra, adskillig mer syndig og fyrig og folkrockaktig, med medrivende felebruk og noe nyuttenkt strengerock som nesten sendte tankene til Réolo-prosjektet. Plateomslagets sultne natur får en til å ville begrave hele trynet ned i Moder Jord som en annen Glahn – vi vil ut i naturen! Så lenge er Morgonrode et godt alternativ.
Jon
I dag skulle Jon Christensen fylt 77 år. Slik ble det ikke, men de varme minnene strømmer likevel på. Det var en sterk opplevelse å være i hans bisettelse for kun noen uker siden, rett før alt dette, en stressa drosjetur opp fra koket nede på Bylarm og rett inn i en stappfull Sagene kirke der noen av verdens fineste jazzmusikere stod og spelte nederst i kirkegangen. Talene var rørende og også brutalt ærlige, og tidvis morsomme og hele tiden jazzikalske, selv presten var på beaten. «My song» på kjerkeorgelet, Bobo Stenson så inderlig vakkert på pianoet, og Øystein Sunde lattermildt over anlegget, en anekdotisk Arild Andersen-tale som forklarte «bølgen» de spilte frem, og kom med morsomme minner, men det var beinhardt da han brått avsluttet … men jeg kommer til å savne deg veldig. Familien hans hadde også noen sterke ord som fikk en til å huske at dette ikke bare var en historisk skikkelse, men en venn og et familiemedlem. Da en virkelig stor ansamling musikervenner på slutten reiste seg og fant sine instrumenter, og fremførte Jon Balkes vanvittig gripende «Konge», mens kisten, familien, vennene og alle oppmøtte gikk ut av kirken, var det virkelig en opplevelse som vil bli med oss i minnet, slik også er tilfelle med Jons personlighet og musikalitet. Les gjerne vår store gjennomgang av hans liv med innspill fra venner, kolleger og fans her, om du ikke fikk den med deg da.
Da det var minnestund nede på Røverstaden var det tre timer med taler og musikalske innslag, og når vi en gang kommer ut av dette her, skal vi samles igjen og høre på Jon og kompani, eventuelt bare ta en pils og se på tippekampen. Det har vi fortjent. Tor Hammerø mimret om en tur til New York som han ble sendt på i 1986, av boss Herbjørn Sørebø i NRK. Grunnen var at Masqualero skulle spille på en jazzfestival der. Det var jaggu tider. Nå er innslaget gjenfunnet og lagt ut på tuben, og her er det både historisk koloritt (pastell) og noe swingende cymbalbruk helt fra starten av.
Brakkesykedagbok
For en uke siden var blogghalvdel Roshauw med på å sette i gang no digitale konsertgreier på facebook – direkte inspirert av Tanaka/Johansen-konserten vi skriver om over i ukas NTT, og her kommer noen grublerier én uke uti prosjektet.
Går det bra der ute? Om det hadde vært mulig å få et unisont svar, hadde det kanskje vært “spør oss igjen om to uker”. Enn så lenge er alt så nytt, og ekstremtilstanden hele det norske samfunnet opplever virker nesten som en slags kontrastvæske, som understreker hva enn det er du har i livet ditt, eller ikke har. Folk er ekstra glade for jobbene sine, familiene sine og vennene sine. De har samtaler som betyr noe, ting på jobben gir kanskje plutselig enda mer mening. Og for andre er nettopp mangelen på de samme tingene tyngre enn de har vært noen gang før.
Enn så lenge er mye av dette interessant, det føles nesten skamfullt å si det, men sånn er det. Kanskje er evnen til å la seg fascinere av hvor vi er nå, alle tingene som presses frem, noe som havner i plusskontoen når det kommer til folkehelsen. Spør oss igjen når vi begynner å kjede oss. Akkurat der vi er i dag, skjer det jo så masse nytt. Jeg snakket med Arthur, en god venn som både er musiker og lærer, og han fortalte om den fremtvungne digitaliseringen av skoleundervisningen, en prosess som er kommet godt i gang, men som sikkert blir enda mer tydelig de neste ukene, når de tusen hjem må finne på en eller annen slags midlertidig, ny normaltilstand. Det er kjempelærerikt, sier han – og noen deler av undervisningen fungerer også faktisk bedre på denne måten. Det kan handle om enkelte musikkteoretiske oppgaver hvor det er lettere å jobbe presist, én til én eller én til to, over nett. Jeg spøkte om at en vesentlig prosent av norske lærere kanskje kommer til å nekte å returnere til klasserommet når det blir regnet som forsvarlig. Arthur sa at, ja, i noen tilfeller kommer det kanskje til å være akkurat det som skjer.
Det er jo det som skjer med musikere også nå. Jeg tror ikke oppblomstringen av formidling av hjemmekonserter nødvendigvis undergraver spillestedene – jeg håper ikke det, da blir vi jo nødt til å finne en måte å blåse av alt dette her på på rappen, så får folk heller sitte og høre på plater og glede seg til sommeren/sensommeren/høsten/2021. Men det er nye ting som læres – ikke nødvendigvis bare de tekniske løsningene knyttet til opptak og streaming, men ting som har med selve kunsten å gjøre. Hvordan fungerer denne formidlingen av improvisert musikk? Hvordan blir dette en måte å invitere folk inn i musikernes liv og omvendt på, og hvordan endrer det synet på hva slags musikk man faktisk kan se på seg selv som publikummer til? Hvilke tidspunkter på dagen vil man knytte til konsertopplevelser? Hvordan går det an å improvisere med hverandre mens man ikke er i samme rom? Enn så lenge opplever jeg det som en utvidelse, snarere enn en overtagelse av måten det pleier å gjøres på. Mens jeg skriver det her, sitter Kjetil Jerve og spiller piano. Enn så lenge har ikke barna hans gitt lyd fra seg, som de ofte gjør ellers på de små Daily Piano-snuttene han har lagt ut over lengre tid nå. Jeg hørte en av dem på lydsjekken også, kanskje de dukker opp.
Det er ikke nytt – en jeg snakket med nevnte improvisasjon på nett så langt tilbake som nittitallet, og det finnes en rekke eksempler på det nå for tiden, det er noe vi har skrevet en del om også. Men mengden er annerledes, det faktum at et helt kunstfelt nå sitter og ser på disse problemstillingene, utveksler erfaringer, lærer noe nytt hver eneste dag. Det er svimlende. Det at nettopp kunsten og håndverket fascinerer, snarere enn næringsaspektet, som selvsagt også skal få lov til å være et aspekt og som er det journalister spør mest om, kjennes sunt. For jazzfeltet står man kanskje overfor en rekke nye spørsmål om å “by på seg selv”, hvordan folk kan føle at de blir kjent med musikerne og det de gjør. Mange av dem møter jo mange nye lyttere og seere akkurat nå, folk som kanskje ikke ellers kommer seg på konsert. Hva slags nervøsitet man ellers måtte kjenne på av ord som “dugnad”, “giverglede” og så videre, ting man føler fort kan forsvinne og erstattes av noe annet og styggere, og som om man ikke passer seg kan bikke over i en form for sosial utpressing på et tidspunkt der overskuddet er lite på alle kanter, blir enn så lenge dempet av å se folk som opplever live musikkopplevelser som noe utilgjengelig plutselig få dem rett hjem til seg. Småbarnsforeldre, uføre, folk fra hele Norge, hele sulamitten.
Der hørte jeg en av ungene til Kjetil i bakgrunnen – det var godt. Jeg fikk en mail fra min mor for en uke siden. “Faren min var lege,” skrev hun. “Og vi fikk innprentet at det å være smittebærer ikke er en privatsak. Men vi lærte også en annen viktig regel, som var at kuren ikke må være mer alvorlig enn sykdommen. I dag kan det virke som at samfunnet har glemt begge deler”. Hun la til at hun selvsagt fulgte alle råd til punkt og prikke, at hun tok situasjonen på alvor og så videre. Kanskje det var frustrasjon over å snart være i en risikogruppe som på sikt også kan risikere å “få skylda” for å gjøre ting vanskeligere for en hel verden – om de blir skjøvet frem på feil måte. Også det kommer sikkert til å skje.
Men poenget hennes gikk vel også på de gigantiske blindsonene som også åpnes i en situasjon, hvor en viss type #staythefuckhome-argumentasjon dessverre har den bieffekten at de stenger ned helt nødvendige diskusjoner om hva vi gjør med svært alvorlige utfall av alt dette. Da snakker jeg ikke om fremtiden til møteplasser, både med og uten musikk – selv om det er helt forståelig å være bekymret for det, det har noe med at de blir veldig konkrete eksempler på usikkerheten over hvordan fremtiden ser ut, tror jeg. Det handler for eksempel om at mat- og overnattingstilbud for de aller svakeste stenges ned – uten at de menneskene forsvinner. Eller hvordan det vil gå med barn fra ressurssvake hjem om undervisningen overlates til hjemmeskolering over lengre tid – for et års tid siden leste jeg litt om effekten to måneder lange sommerferier har med tanke på å reprodusere sosiale forskjeller – den er tydeligvis vesentlig. Er det noen som i det hele tatt har en anelse om hva som skjer over et halvt år? Klasseforskjeller gjør jo også noe med forventet levealder. Det har å gjøre med hva i huleste som skjer med den psykiske hjelpen – noe som selvsagt også er tett på et felt som musikken. Her og nå har samfunnet kanskje, forståelig nok, et mentalt bilde av en person i respirator når vi ser for oss måter å dø av Covid-19 på. Spør oss igjen om to måneder – eller tjue år.
Men enn så lenge, altså denne nesten skamfulle fascinasjonen. I NTT har vi jo skrevet om ulike ting som vi på mange måter får svar på nå – temaer som dukker opp i intervjuer med Tejaswinee Kelkar, med Kjetil Jerve, med Peder Simonsen og med Christian Meaas Svendsen. Grublerier om jazz som visuell opplevelse, om hva som vil skje med innspilling av jazz. Dæven som vi savner konsertmylderet, alle folka, på og av scenen, foran og bak bardiskene og så videre. Men enn så lenge har vi ting å skrive om og å følge med på, og det føles privilegert. Det er til og med plass til digital FOMO – det som skjer inne på DigitalScenen på facebook, hvor over 100.000 folk følger med og hvor alt mulig av artister spiller konserter og kommer med andre påfunn, er fort vekk det mest interessante fenomenet i norsk kulturliv, på hvor enn så lenge. Følg med.
Konsertuka i bilder
Foto: Camilla Slaattun
Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger