Maria Kannegaard regisserer Damata-video, Ina Sagstuen arrangerer julekonsert, Jan Ole Otnæs forteller om da han booket Keith Jarrett for første gang, Kjetil Jerve spiller piano daglig, Anders Isachsen forteller om sitt forhold til tradisjonen og vi var på Hubro-jubileumet.
Hei hå, nå er det helg igjen. Velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform om jazz og omegn. Vi har et mildt sagt tettpakket program denne uken, vi ser som vanlig frem til nye konserter og vi ser tilbake på konserter som har vært – både for noen uker siden og noen tiår siden. Vi har også en prat har en eksklusiv premiere på en splitter ny musikkvideo!
Dere får dermed ha oss unnskyldt at det blir en kort intro denne gangen. Vi tillater oss å nevne at konserten på onsdag med den nystartede trioen Karawane, bestående av Juliana Venter, Vilja Ellefsen-Larsen og Øyvind Skarbø var noe helt for seg selv. Se dem! Book dem! Også stiller vi de vante spørsmålene:
Er du abonnent på Jazznytt? Er du abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her! Alt vi ønsker oss til jul er at nettopp du gjør det.
Sånn, nå setter vi i gang!
Post-apokalyptisk saus i hue til jul
Førstkommende søndag er det den tradisjonsrike Julekonserten på Kampenjazz, en superkoselig kveld som også inneholder meget skarp musikk – les en rapport fra fjorårets utgave, inkludert kommentarer fra Rolling Stones David Fricke her. Ina Sagstuen har satt sammen programmet, og det er intet annet enn imponerende. Se bare her:
* Solpsiche (Live-Sollid Schulerud)
* Andreas Røysum/John Andrew Wilhite/Joel Ring/Andreas Wildhagen
* Hedvig Mollestad trio
* Whiggah Taarab Forening (WTF) (Harald Lassen/Andreas Vangen/Stian Andersen)
* Morgonrode – Selma French Bolstad/Helga Myhr/Rasmus Kjorstad/Andreas Winther
* Christian Winther/Anja Lauvdal
* EndSauna (Gabriel Patås/Torstein Slåen)
Wow, det er jo fabelaktig! Vi ville vite mer.
Julekonserten til Kampenjazz er et av høydepunktene i konsertkalenderen. Du tar i år over som «kunstnerisk leder» etter Heida Johannesdottir. Blir det noen store forandringer, og er det musikklivet/miljøet i 2019 eller juletema som er det viktigste å formidle?
— Kunstnerisk leder, wow. For en rolle! Jeg tror jeg har gjennomgått en større personlig prosess enn de fleste ville ha gjort i denne situasjonen. Oppgaven er jo forsåvidt ganske «enkel» på papiret: sett sammen en konsert, tema; jul. Ååh, jul tenkte jeg. Det kan jeg! Skal vi fyre opp noe kongerøkelse? Skal julenissen komme? Hva med loddsalg? Skal program-slippet være en slags julekalender? Skal kvelden formes som en julefortelling? Vi må få inn no’ Alf Prøysen! Peis! Granbar! Sølvguttene? Frelsesarmeen? De sju slag?? Lukt, smak, øyne, ører — alle sansene skal trigges – jul, jul, juul! Kanskje lederrollen gjorde meg maktsyk? … Jeg vil jo egentlig ikke presse mitt personlige forhold til jul på den stakkars Kampenjazz-konsertgjengeren, eller fortelle dem hva de skal høre på!? Slike ting får vi jo pressa over hodet på oss over alt ellers. Penger, forbruk, glansbilder av familie og livsstil …. Så himla deprimerende. Store tanker vokste opp i meg om hva denne kvelden kunne bli rent symbolsk- og verdimessig. Plutselig ble hele kvelden politikk, og det ble litt overveldende for meg. Jeg besluttet å holde meg til noe «enkelt», og invitere noen venner til å spille. Apropos musikklivet/miljø … jeg er jo omgitt av vilt mange bra folk og musikere, så det ble jo også en slags «mission impossible», men jeg kan si såpass: Jeg forsøkte å ta utgangspunkt i ulike musikk-kollektiv som jeg føler jobber for å skape gode rammer rundt sitt eget virke, som jobber med en innstilling om at samarbeid og åpenhet er viktig, og det er jo noe juletema-ete over det. Tror det blir en magisk aften.
Hva innebærer julens budskap for deg personlig?
— Kanskje ikke noe direkte budskap akkurat, men for meg er det viktig å finne en slags innlands-ro. Være med familie og venner … kjenne litt på hvor røttene strekker seg. Jeg pakkes inn i vatt og går litt i kreativ dvale … det er en slags unntakstilstand som er god i en ukes tid før rastløsheten kommer og tar meg.
Har du noen julelåtfavoritter, eller bare noen låter eller lyder du liker å høre på når det er denne tiden her?
Topp tre jule-album:
1. Jackie Gleason – Oooo!
2. Ray Charles – The Spirit of Christmas
3. Peis
Du kom for ikke lenge siden med albumet Trending med Propan, som du har sammen med Natali Abrahamsen Garner. Det er en kul blanding av impro, studiofiksfakserier, vokalkunst og pop. Alt fremført med stemmen, og effekter av denne. Hva er det med stemmens muligheter som fascinerer deg?
— Stemmen er der for at vi skal kunne uttrykke oss, kommunisere, og den er en del av kroppen. Jeg liker at man kan koble den av alt det der, og bare «leke» med den som ett instrument, ta den ut av brystet, manipulere den på vei ut av kroppen og prosessere den – og samtidig er liksom alt som kommer ut så ærlig. Skjønner? Og akkurat med Natali og i prosjektet Propan har vi jobbet med dette så lenge at det har blitt ett utrolig trygt forum med en veldig god kommunikasjon og ett samarbeid som alltid utvikler seg i et veldig samstemt tempo. At måten vi improviserer på i seg selv har blitt ett eget språk bygget opp av lyder og ikke bokstaver. Det er moro, og vi er veldig fornøyd med Trending. Det er 100% oss akkurat nå.
Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner utgjør duoen Propan. På søndag arrangerer Sagstuen og gode hjelpere Julejazzen på Kampenjazz. Fotoinstallasjon: Camilla Slaattun Brauer
Jeg ble ekstra bergtatt av låten «Berlin Clubbing», den minner meg om å høre musikk fra klubben utenfra, f.eks når man ikke kommer inn på Berghain.
— Alle låttitlene til Propan er basert på assosiasjoner vi får av å høre på improvisasjonene etter vi har spilt dem inn. Selv om ingen av oss egentlig har bedrevet noe særlig clubbing i Berlin, så var det det bildet vi fikk. Klubb gjennom betong-vegg. Eller at man står ved pissoaret, og man har en slags post-apokalyptisk saus i hue etter å ha gitt alt på dansegulvet en stund ….
Hvilke andre prosjekter vil vi høre fra deg i 2020? Håper det også inkluderer noe med Skadedyr (si ja)
— Det blir Propan, Listen to Girl, Torg, Mikoo, og JA!
Videopremiere! Kannegaard regisserer Damata
Som tverrmedial fredagsjazzblogg er det få ting som begeistrer oss mer enn når jazzartister lager musikkvideoer. Denne uken kan vi by på en eksklusiv premiere fra gitartrioen Damata, som består av gitarist Torstein Slåen, trommeslager Ola Øverby – se intervju både her og der – og bassist Karl Erik Horndalsveen. Låta heter “What’s Damata”, og ble sluppet på strømmetjenestene denne uka – og i dag kom altså en video, regissert av NTT-favoritt, pianist og multikunstner Maria Kannegaard.
Vi tok en prat med Damata-Torstein i forbindelse med slippet.
Feiende flott debutvideo, dette her – hvordan gikk det seg til at Maria Kannegaard lagde den for dere?
– Tusen takk for det! Vet ikke hvor mange andre som kan skryte på seg debutvideo av Maria… hva heter det på navneregister-språk? ‘4 eller mindre’? Neida, vi satt og drodla rundt gøye ting vi kunne gjøre utover selve musikkslippet, og jeg tror det var rundt en periode hun var veldig aktiv på Instagram med diverse påfunn. Da hadde jeg i tillegg Solorkester-videoene fra Youtube fra mid-2017 i bakhodet, så den muligheten ble mer og mer tiltalende jo lenger fram i bevisstheten den havna. Det endte opp med at vi sendte henne plata med påfølgende «Har du PLIS lyst til å lage video til den låta fra plata vår du får mest lyst til å lage video av?» pluss en del overflødig fanboy-opplegg, hehe. Men hun sa ja, og hele prosessen ble veldig fin! Fikk et lite innblikk i det varme vesenet hennes, det gir liksom mening at den personen har lagd den musikken og de videoene. Dypt takknemlige og happy for at vi fikk det til!
Hva er deres forhold til musikken hennes? Og har du noen andre favoritter blant videoene hun har laget?
– Ååå, musikken hennes er <3<3<3<3<3! Alt fra selve trioopplegget til Trondheim Jazzorkester-plata (TJO var forresten min musikk dette tiår ifølge Spotify!) til den liveplata med bestillingsverk fra Kongsbergjazz og Trondheim Jazzfest til Billy Fy til DEN soloskiva… nå bare ramser jeg opp alt hun har gjort merker jeg, så tar’n der. Men ja, man merker det når noen virkelig følger hjertet når de skaper, og det føler jeg er en rød tråd gjennom alt Maria lager. Selv om ho ikke er en profesjonell videokunstner på papiret (ho dreiv og snakka om at ‘iPad-appen ho brukte til video’ kun tok mp3, det syns jeg var skikkelig herlig!), så har videoene hennes en enorm personlighet på samme måten som musikken! Det er akkurat som når du har opplevd masse også deretter får et nytt perspektiv på det allerede gjenkjennbare. Det er ikke grenser for hvor mye skjønnhet man får klemt ut av en C-moll, eller et høstløv for den saks skyld! Så jeg tror ho får ut ting fra dypt inni seg når ho lager ting, og dermed også resonnerer dypt hos de som tar det inn.
Men tilbake til spørsmåla: En fun fact er jo at låta ho lagde video til, ‘What’s Damata’, ble lagd på komposisjonstur i Berlin i fjor (med nær kollega Martin Murphy Joelson), der en av dagene gikk til å plukke på “Festivity” av Billy Fy for å trigge kreativitet, også kom den låta som et direkte resultat av det.
Av videoer er blant annet den første ho la ut på Youtube som solorkester, ‘gå sin gang’, en som satte inntrykk. Dels fordi den var nydelig, men også dels fordi det var første livstegn fra ho på en veldig god stund. Jeg husker jeg ble skikkelig glad da jeg skjønte det var mer musikk fra ho i vente.
Ellers er videoen ho lagde til tittel- og åpningslåta fra soloalbumet Nådeslås ganske heftig! Begge medier fanger hverandres oppbygging veldig bra. Man blir nesten fanget i en meditativ tilstand med at ting bygger seg opp såpass sakte, men framdriften er virkelig til stede, og hvis man hopper fram og tilbake i forløpet i begge medier, så merker man at store forandringer utspiller seg.
Den er veldig relaterbar – føler jeg har vært både hammeren, spikeren og sikkert også støvlene opp igjennom. Hvem er hammeren, spikeren og støvelen i Damata akkurat nå?
-Hah! Føler jeg er fanget i en sol.no/quiz, á la ‘Hvem er du i 6B på Manglerud Skole ;)’. Eventuelt at jeg skal gi kallenavn til karakterer fra noe 70-talls norsk sosialrealisme. Frister jo å kjøre safe med å si at jeg er Spikeren fordi jeg er ‘Han Spinkle’, Ola er Hammeren fordi han slår på hovedinstrumentet sitt i denne trioen og Karl Erik er Støvelen fordi han iblant må gjøre solid walking på hovedinstrumentet sitt i denne trioen. Men la oss spice det litt opp da! Sånn arbeidsmessig har nok jeg vært litt hammer i form av å pushe fram og delegere oppgaver akkurat i det siste, men det er absolutt ikke sånn hele tiden! Har kanskje mer med at Ola har hatt den Fiehste høsten en trommis kan ha og Karl Erik kjører både PPU og Administrasjon og Ledelse på NMH nå samtidig som han gjør forestillinger og Japanturné med Master Oogway (konsert på Blå i kveld!) mens jeg har gjort ingen av de delene og kunne dermed fokusere mer på det administrative her. Samtidig var det de to som naila samarbeida våre med tekniker Ulf Holand, mikser Christian Engfelt, mastrer Espen Høydalsvik og fotograf Jan Tore Eriksen. Litt av et lag, herregud. Så ja, hva om Ola og Karl Erik er spikerne i den forstand, også er Dugnad Rec støvlene som lusker rundt i bakgrunnen og sjekker hvordan ting står til! Shit, der fikk jeg skrytt av egen innsats, skrytt av de andre boysa, ramsa opp credits OG svart på spørsmålet i cirka samme åndedrag, den så jeg ikke komme. Dere i NTT kan jo svare på hvem dere er i Spice Girls ved en anledning!
Vi skal tenke litt og komme med et grundig svar! Underveis i låta skjer det merkelige ting med pitchen. Eller, kanskje ikke så merkelig – den sniker seg i hvert fall oppover på fint og sjøsykt vis. Er det en idé som lå der fra starten av, eller er det sånne ting dere fant på når albumet skulle mikses?
-Den idéen kom da vi spilte den inn tror jeg! Hele prosjektet rundt denne plata har vært ganske åpen, egentlig. Vi liker å spille sammen og har gjort det en del i forskjellige sammenhenger siden vi gikk i klasse sammen på NMH, men i fjor høst tente vi på idéen om å gjøre noe som trio, booka Lindemannsalen på Musikkhøgskolen og spilte inn hele plata der på en dag. Alle tok med litt låter som vi gjorde noen versjoner av, samtidig som vi kjørte noen helt improviserte strekk. Sluttproduktet inneholder en fin balanse av begge.
En ting som skjedde var jo at låter som hadde en klassisk head-solo-head-form endte opp med å ikke få det. En av låtene med den formen kutta vi helt ut faktisk, MEN tok med improintroen vi gjorde på det ene taket av den, og gjorde det til et eget spor! ‘What’s Damata’ var, og er fortsatt live, en head-solo-head-låt formmessig, men som vi på plata endte opp med å bare loope temaet på. Jeg hadde en av mine mange Aphex Twin-perioder da, og tente spesielt på låta “Bbydhyonchord” fra Drukqs og det at den bare var en koselig loop som ble fada inn og varte i et par minutter og så var den ferdig, så jeg ville nok gi den formen et forsøk på den låta. Det var vel Ola tror jeg som fikk idéen om å speede den opp like etterpå. Så ja, stort sett har veien har blitt til mens vi har gått den.
Jeg har fått inntrykk av at det er blitt gjort en god del lignende grep på denne plata – trommeslager Ola har snakket begeistret om trommelyden, for eksempel. Er det en tanke som lå der fra starten av, eller er det sånn Damata-plata ble underveis?
– De greiene der ja! Som sagt så har vi hatt ganske åpen innstilling til hele plateprosjektet, så det har ikke vært veldig sånn klare estetiske rammer rundt det hele, som igjen ga oss masse rom til å prøve ut diverse. Det var veldig fruktbart da vi jobba med Christian Engfelt og miksinga av plata hvertfall. Vi pøsa jo på med våre innspill samtidig som vi ga han friheten til å teste ut alskens opplegg, og det funka veldig bra syns vi! Det konkrete eksempelet jeg tror du sikter til var at Christian sampla en Roland 707 på trommene til Ola på et spor. Jeg hadde inntrykk av at det var en idé som ble til akkurat da, men samtidig serverte Ola det litt som at det var noe han hadde tenkt på en stund men ikke sagt noe til de andre som den luringen han var, hehe. Han hadde nettopp kjøpt en lignende modell av Pål Thowsen, tror jeg. Men ja, i den rockeimprosammenhengen det sporet er låter det utrolig ‘killer’, for å si det på Thowsensk/Ebersonsk!
Når kommer den? Og hva heter den?
-Plata kommer i løpet av tidlig neste år på Dugnad Rec og heter What’s Damata!
Hva er Damatas favortitt-julelåt?
-Det er litt forskjellig, men tror ikke vi har noen ‘felles’ julelåt nei (hvordan kan de samle seg om en utgivelse når de ikke en gang klarer å enes om julelåt?! Akk!)
Karl Erik nevner at han er glad ‘Christmas at Sea’ av Sting.
Ola trekker fram ‘Christmas Must Be Tonight’ av The Band.
Selv har jeg ikke kommet helt inn i årets jul enda, så kjører på med fjorårets favoritt ‘Have Yourself a Merry Little Christmas’, både versjonen til Frank Sinatra fylt til randen med datidens Disney-estetikk, samt versjonen til Toni Braxton, utelukkende på grunn av det maxa strykearret til Clare Fischer.
Hvis jeg kan få trumfe gjennom et siste ‘julemusikkeksempel’ som kommer til å prege årets høytid, er det denne videoen av Olivier Messiaen og kona Yvonne Loriod som stirrer på hverandre etter at sistnevnte har levert en rystende tolkning av ‘Noël’ fra førstnevntes ‘Vingt regards sur l’Enfant Jésus’. Det skjer fra cirka 4:05
Se hva som skjer når denne pianisten spiller piano daglig!
Vi forlater ikke Dugnad Rec eller videoformatet helt ennå. I hele høst har interesserte tittere kunnet følge med på pianist Kjetil Jerves videoserie Daily Piano, eller #dailypiano, hvor han hver dag legger ut små snutter med pianoimprovisasjoner på Facebook og Instagram. De er ikke mer enn et minutt lange, så det aller beste er å sjekke dem ut selv for å skjønne greia. For folk som har lyttet til Jerve tidligere, vil man gjenkjenne fascinasjonen for lure, rytmiske mønstere – og i tillegg er det noe besnærende intimt over hele greia, å se hendene hans bølge over tangentene mens man hører hverdagslyder fra småbarn og hjemlig sysling i bakgrunnen. I kveld spiller Jerve Daily Piano for første gang live, på arrangementet Dugnad på Hærverk, hvor man også kan høre Kim Dürbeck, Marthe Lea Band, Patås og Jerve samt Joar Renolen. Vi har hatt lyst til å prate litt om den pågående serien hans en god stund, og dette var en fin anledning.
Hvordan oppsto ideen?
– Det var min musikalske partner Bendik Baksaas som sa til meg at han hadde lyst til å se videoer av at jeg spilte piano. En request, rett og slett. Jeg tenkte på det, og skjønte at jeg bare kunne legge mobilen oppå pianoet og ta opp videoer. Så grublet jeg på hva hashtagen skulle være og kom frem til #dailypiano. Da ble det en form på det som jeg prøver å opprettholde.
Det er nokså lik lengde på alle snuttene. Er det en del av begrensningen du legger på deg her?
– Ja, jeg gjør egentlig bare det instagram tillater. Det passer egentlig bra, for av og til er det muligheter for å holde på lengre, men det er en fin måte å konsentrere ideene. Begrensning gir begeistring.
Går du og grubler på de ulike ideene før du setter deg ned?
– Det kan skje at det dukker opp noe mellom slagene, men det er stort sett med blanke ark. Jeg har et ønske om å gjøre minst to ting på en gang, å lage to sykluser som går samtidig, men som har forskjellige start- og sluttpunkt kan det ene minuttet har variasjon, men også blir noe statisk. Av og til må jeg øve litt, men det er grenser for hvor perfekt det kan bli. Det er en fin øvelse i å si seg fornøyd med det jeg klarer i løpet av kort tid. Det er nesten litt terapeutisk å komme med sånne ting uten å være så selvkritisk. Også er det musikk jeg selv har lyst til å høre på, det blir en slags skrivedagbok, jeg kan ta disse ideene videre ved en annen anledning.
Hva fascinerer deg med sånn rytmikk?
– Jeg har alltid vært glad i trioler. Forskjellen på å spille tre over fire er ikke så stor, men ting gjentas litt sjeldnere enn om det er åtte på fire. I mange av videoene har jeg en takt som du ikke hører, den spilles ikke. Min rytme er bare min, og så må du som hører på velge din egen takt. Det har en suggererende effekt, det tvinger lytteren til å høre seg inn i det. Det tror jeg alle kan oppleve på tvers av hva man vet, hva man kan av musikkteori og så videre. Man kan høre en puls i et sånn vagt mønster. Personligheten min er også sånn at jeg liker å komme med alternative ting og finne løsninger som ikke nødvendigvis er åpenbare. Jeg har også likt å kompe, jeg spilte lenge i korps og det å være en av mange stemmer er fint. Det er fint med musikk hvor det ikke nødvendigvis er en solostemme, men mer et lappeteppe av melodi og rytmikk.
Hvordan blir det med innspilling av disse greiene? Det er noe veldig fint og intimt over formatet, hjemme hos deg selv, med lyden av trillingene og husarbeid i bakgrunnen. Er det noe som blir tatt videre inn i en annen kontekst?
– Jeg har absolutt tenkt å spille inn noe av det her, men da hadde jeg tenkt å finne et bedre piano og gjøre innspilinger med ordentlig utstyr. Det å fange den settingen har jeg ikke tenkt så mye på. Sånn som det er nå er det en presentasjon som er tilgjengelig og som jeg kan holde en høy frekvens på. Det er behov for sånne ting i musikk og kunst – det går an å presentere for hverandre i det daglige det man driver med. Det er mange finspissa produkter som blir presentert hver eneste dag, det er nesten det vanlige, og da er det fint at det også finnes et annet nivå. Jeg synes instagram passer bedre til det, heller enn å ta den estetikken videre på plate. Men i en presentasjon hadde det vært naturlig å også bruke dette her. Jeg har lyst til å se hvordan andre lager musikk i hverdagen sin. Nå ser jeg på en serie hvor produsenter lager musikken sin og man følger dem i det daglige. Det blir ikke det samme å jobbe hjemme som når jeg har publikum. Og det påvirker vel også ideene mine at jeg vet at det jeg spiller skal legges ut. Ellers er det jo ingen som hører det. Kanskje naboene.
Du nevnte at du liker trioler – og dette har jeg tenkt på en stund, for du fikk jo trillinger for noen måneder siden, har jeg tenkt en stund på å spørre deg om hva som er din favoritt-triol?
– Ja, jeg tror min favoritt-triol er… den fjerde, altså at jeg spiller trioler men aksentuerer hvert fjerde slag. Jeg liker å antyde flere pulser samtidig.
Hvordan omsettes Daily Piano til konsertmusikk?
– Jeg kommer til å improvisere lengre, jeg tenker at disse ideene nesten kan bli 4-5 minutter i stedet for å være ett minutt. Så de videoene er nesten noen sneak peeks eller pitcher. Man kan ta seg lengre tid. Selv om det er enkelt minimalistisk er det ganske mange toner, det er gjerne seks toner per hånd. Det kommer fra fascinasjonen min for harmonikk, akkordene blir gjerne ganske metta. Så i og med at det er ganske mye informasjon per video, er det fint å spre det litt tynnere utover, at det blir litt mer tålmodig live, kanskje. Jeg har ikke tenkt å lage en setliste, jeg foretrekker å gjøre det spontant på scenen. Og så ser jeg ikke bort ifra at jeg gjentar noen av snuttene folk har hørt på nytt. Jeg hører jo på dem selv og forsøker å tenke på hvordan de kan utvikles videre.
Jan Ole Otnæs feiret sin første Keith Jarrett-konsert med karbonadesmørbrød og en liten cola
Annonse for konsert med Keith Jarrett Trio – med skrivefeil – fra 1969. Håndmodell: Line Juul
Vi har ikke tall på hvor mange konserter jazzpresident Jan Ole Otnæs har arrangert i løpet av sin lange karriere, men det er i alle fall ikke få. Takk for at du gidder! Nylig kunne han faktisk markere 50-årsjubileum som konsertimpresario, og det materaliserte seg nylig en liten annonse for hans aller første booking, med ingen ringere enn unge Keith Jarrett og hans trio. Dette måtte vi få vite mer om.
Hvordan fant du motet til å sette opp Jarrett-konserten, var det et stort jazzinteressert miljø der oppe som ønsket seg dette?
— Fra jeg var 15 -16 år var jeg med og hjalp til med spillejobber for det lokale pop/rock bandet The Strangers. Sommeren 1969 ble Nordnorsk jazzforum etablert under Festspillene i NN i Harstad og jeg ble spurt om å være distriktsrepresentant i Rana. Mora mi var i styret i Musikkens venner på Mo, så da de fikk tilbud om å arrangere konsert med Karin Krog og Arild Andersen i september, spurte de meg og en kamerat om vi kunne hjelpe til. Det gjorde vi og konserten ble en suksess. Da Atilla Horvath fra Club 7 ringte og spurte om vi kunne tenke oss å arrangere konsert med Keith Jarrett Trio, trodde vi det var en fyr som kødda med oss, men da vi skjønte at det var alvor, var vi så oppildnet av tidligere suksess at vi mente at dette måtte vi bare gjøre. Vi som gjorde dette var Guttorm Guttormsen, fløytist og saxofonist bosatt i Skien, Bodvar Moe som nå er komponist og professor på Nord Universitet, og jeg. Vi var alle blodfan av Charles Lloyd- kvartetten så det å arrangere konsert med Keith Jarrett måtte vel gå greit, tenkte vi.
Hvor mye kostet det og hvordan reiste de rundt i Norge?
— Vi betalte et honorar på kr 2.100 + lokale kostnader, vi hadde noen garantier fra Musikkens venner og lignende og resten satsa vi sjøl. Da vi hadde kjørt bandet og kjærester til Røsvoll flyplass i minus 26 dro vi på Meyergården og spiste opp det vi hadde til overs, det rakk til en karbonade med speilegg og en liten cola. Trioen spilte på Club 7 på Kongen og et par andre steder i Nord-Norge.
Låt det bra, husker du noen låter, hva slags type venue var det, og hvordan var stemningen i publikum?
— Konserten var i aulaen på Rana Høyere Skole, som var den eneste salen på Mo som hadde flygel. Vi solgte 261 barnebilletter til kr 6,- og 80 voksen billetter til kr 8.-. Trioen starta med to Dylan-låter – «Lay Lady Lay» og «My Back Pages» og gikk deretter over til noen ganske frie greier som gjorde at enkelte i salen falt av lasset og det ble en del ukontrollert klapping og hoiing fra et ungt publikum som mente at det måtte klappes mye på jazzkonserter. Jarrett prøvde å roe ned de mest utagerende, og gikk etterhvert av scenen slik han har fått for vane seinere, Paul Motian hadde fått dott i ørene på flyturen og spilte veldig sterkt. Jeg var nok veldig opptatt at det skulle gå bra, så jeg husker ikke mye av konserten, men vi hadde en hyggelig prat med bandet etterpå, så alt i alt var vi vel enige om at det hadde gått greit.
Skjønte du allerede da at du ville bruke livet ditt til å arrangere konserter eller var det en ung følelse av at toppen var nådd?
— Jeg skjønte vel at dette var noe jeg ville gjøre mer av, og da jeg møtte Arild Andersen og Jon Christensen på Mo i 1970, resulterte det i at jeg tok initiativ til å legge en liten turne med Jan Garbarek Kvartett i juni 1971 og seinere samme år en turne med Terje Rypdal Ensemble. Den turneen ble forøvrig booka fra en telefonkiosk på Nordstrand. Fra da av har konsertformidling vært en sentral del av livet mitt. Selv om jeg har vært heldig og fått være med på å presentere noen av verdens aller største artister, har jeg fortsatt gleden og entusiasmen ved å kunne dele store øyeblikk og opplevelser med publikum.
Knyttet du noen kontakter i bookingbransjen utover syttitallet som du fortsatt nyter godt av i ditt arbeid i dag?
— Jeg knyttet vel først og fremst kontakter med en del musikere som gjorde det lettere å komme inn i bransjen og som gjorde at jeg etterhvert etablerte et godt internasjonalt nettverk. Etter at jeg møtte Terje Rypdal våren 1971, ble jeg invitert til Bendiksen studioet da de spilte inn Terjes første ECM-plate, her traff jeg blant annet Manfred Eicher første gang og slik har det rulla videre.
Tror du det er noen muligheter for at vi kan få høre Jarrett igjen i Norge noen gang?
— Jeg hadde en lang prat med Charles Lloyd da han var på Victoria tidligere i høst, og ut fra det han fortalte, er det dessverre ikke sannsynlig at Keith Jarrett kommer til å turnere mer.
Er det noen konserter du gleder deg spesielt til over nyttår?
— Nasjonal jazzscene har gjort det til en god tradisjon å videreformidle konsertproduksjoner fra festivaler og andre arrangører, så jeg gleder meg veldig til at vi skal presentere Gard Nilssen og Hedvig Mollestad sine prosjekter fra Moldejazz og Vossajazz. På Victoria ser jeg veldig fram til Jamie Branch Fly or Die, Bill Frisell & Mary Halvorson og Sylvie Courvoisier Trio, utafor Victoria gleder jeg meg til å se Nick Cave i Oslo Spektrum!
Jazz i Norge 100 år: Anders Isachsen
Anders Isachsen har vokst opp i miljøet rundt New Orleans Workshop og er i dag både aktiv som musiker i Shoeshine Boys samt i styret av jazzklubben som om få år fyller femti. Foto: privat
I det blodferske nummeret av Jazznytt, markerer vi at jazz har eksistert i Norge i hundre år. I ti av dem har banjospiller Anders Isachsen og resten av bandet Shoeshine Boys – tidligere Swingin’ Shoeshine Boys – begeistret både gamle og nye tradjazzlyttere – fra tradisjonsrike scener som Stortorvets Gjestgiveri og Herr Nilsen til lokale kneiper, fester og alskens anledninger. Han er også aktiv i den tradisjonsrike jazzklubben New Orleans Workshop – NOW – hvor han sitter i styret, jobber med nyhetsbrev og pr. Vi tok en prat med ham til Jazznytt, men grunnet plassmangel var det mye som ikke kom med – så i anledning nytt nummer, får dere en utvida versjon her.
Hvordan er det besøksmessig for jazzklubben?
– New Orleans Workshop ble stiftet i 72 av musikerne i Christiania Jazzband hvor faren min, Tormod Isachsen, spilte trompet og sang. Det er Oslos eldste jazzklubb, snart femti år gammel, og de har hatt lørdagskonserter på Gjestgiveriet siden åttito. Der er det stinn brakke hver lørdag, det har det alltid vært og det er det fremdeles. Det er blitt en institusjon. Det er mange av de samme som kommer hver lørdag, også er det folk som stikker innom. Det er jo gratis. Jeg tror det er et tilbud de fleste i Oslo kanskje vet om – at det er jazz på gjestgiveriet på lørdager.
Så har du onsdagskonserene NOW arrangerer, annenhver onsdag. De siste tre-fire årene har vi forsøkt å få med utenlandske musikere. Tidligere har det vært mange av de samme bandene. Det er ikke så mange tradisjonelle band på østlandsområdet, så vi har forsøkt å få med utenlandske solister for eksempel. Det har vi vært bevisst på, for å gi konsertene en edge. Det kan være for eksempel Magnolia med en solist. Vi er også i Oslo Konserthus på lørdager, der er det mer trio eller kvartett-oppsett, og litt mer moderne ting. Vi driver med musikk på tre scener. Det er over hundre konserter i løpet av et år. Det er fint å kunne presentere det. Gjestgiveriet er den folkelige, etablerte, herr Nilsen tilbyr flere utenlandske artister og den i konserthuset har litt mer hvite duker og er litt pent. Det er også utsolgt hver lørdag.
«Et bilde av Christiania Jazzband fra Club 7 i 1975 med min far Tormod Isachsen på trompet»
Hvordan er det når man booker fra utlandet – er det stort sett Europa?
– Ja. onkelen min, Øistein Isachsen, er jazzklarinettist og bookingsjef. Det er mange av de artistene han booker da som tidligere har besøkt New Orleans Workshop og som har et etablert forhold til klubben og som vi også har referanser på. Det er svenske, danske og franske musikere, litt andre steder.
Men hvordan er aktivitetsnivået i andre europeiske byer? Hvor sjeldent er for eksempel en klubb som NOW? Finnes trad-grunnfjellet alle steder?
– Det er viktig å huske på historien her. I etterkrigstiden kom revivaljazzen som ble veldig populær noen steder. Den ble stor i England på femtitallet, da kom disse amerikanske musikerne over, og det spredte seg til Danmark, Nederland, også resten av Skandinavia. Revivaljazzen blomstret, og det oppsto klubber. I Danmark har det alltid vært spesielt, med Nyhavn, hvor det har vært tradisjonell jazz fra femtitallet og utover. I Sverige også, der er det tradmiljøer i Stockholm og litt i Gøteborg. Det var nok mer aktivt fram til sytti- åttitallet, men det har vedvart. Det er litt fint det, altså.
Shoeshine Boys har jo bikka 30 alle sammen, men i denne sammenhengen er dere vel fremdeles et ungt band. Hvordan ser det ut i utlandet, er det mange musikere på deres alder? Hvordan er etterveksten?
– Det er en del unge, som vi blant annet har hatt besøk av på Herr Nilsen. Og det som kanskje er vanlig der, er at de har en fot i forskjellige sjangere. At de behersker både det moderne, swing og trad og så videre. De kan hele spekteret. Nivået på de som finnes blant unge musikere som også spiller trad, er veldig høyt.
Hva er dine første minner av New Orleans Workshop?
– Det finnes bilder av meg når jeg er ett år og sitter i barnevogn på Gjestgiveriet. Så jeg har vært med der helt siden starten. Men før jeg var atten-tjue, var det egentlig bluesgitar jeg drev med. Samtidig hadde faren min spilt tradjazz, og jeg husker at faren min sa “Anders, det finnes tusen bluesgitarister, men veldig få banjospillere”, også kjøpte han en banjo til meg. Jeg hadde noen spillejobber med Lousiana Jazzband, som var aktive fra åtti frem til han gikk bort i 2014. Jeg har vært med på Gjestgiveriet fra jeg var 10 år, men jeg assosierte det kanskje med noe litt mystisk.
Hva syntes du om musikken på den tiden? Hadde du noe bevisst forhold til om du likte den eller ikke, eller var det bare noe som var der, på en måte?
– Det var noe jeg hadde vokst opp med, først og fremst. Det var alltid jazzplater i bakgrunnen, pappa øvde til Armstrong. Tradjazzlyden har alltid vært der, men jeg fikk nok et bevisst forhold til det da jeg var kanskje 17. Først var det blues, men derfra og over er det kort vei. Til syvende og sist har den vel vært med meg hele veien.
Alle har kanskje noe sånn musikk, som er med dem og de ikke nødvendigvis tenker over. Men hva tror du er grunnen til at du kicka på det da du ble eldre?
– Jeg tror det er samspillet i New Orleans-jazzen. På konsert er det variasjon i låtene, i tempoene, og klangen i de forskjellige instrumentene man bruker. Og så er det en utadvendt musikkstil, den treffer deg. Det swinger. Vi har spilt alt fra bryllup til begravelser – det er bruksmusikk, den kan brukes til mye og den appellerer jo fremdeles til veldig mange.
Hører du på annen jazz enn det?
– Ja… eller, jeg hører mest på trad og swing. Det går fra 20-tallet og opp til sekstitallet, det må jeg være ærlig på. Men det er veldig mye forskjellig innafor det. Og det er gøy å høre en del unge band som spiller mer swingbasert jazz, musikken som kom på 30-40-tallet. Den er blitt populær, det er mange samarbeid med Bårdar Swingklubb og sånn. Shoeshine Boys spiller på en del arrangementer de har. Men det jeg har vokst opp med er den gamle europeiske tradjazzen, Papa Bue, Chris Barber Band. Femti- sekstitalls tradjazz, og det var den som var populær her også. Stokstad Jensen, Christiania, Big Chief, det var en bølge der. All jazz fra den tiden er vel forsåvidt definert som gammeljazz nå.
Shoeshine Boys fra en konsert i Gamle Logen
Er det noen som undrer seg på hvorfor du vier deg til den musikken? Er det enkelt å få folk til å skjønne at dette også er musikk her og nå?
– Hvordan skal jeg si det, det er sikkert en del yngre musikere og andre som ikke har hørt den typen jazz og som stusser litt. De må kanskje høre det for å forstå hva det dreier seg om.
Det er jo tingen med band som Shoeshine Boys. Jeg husker å kunne se dere på et sted som Cacadou, en ganske rølpete setting. Og da kommuniserte det jevnt over veldig bra, folk skjønner greia. Kanskje også mer enn mange mer moderne uttrykk. Det er åpenbart at det fremdeles er musikk man kan ta seg en fest til.
– Det er akkurat det det er. Den musikken treffer nokså instinktivt.
Shoeshine Boys er ti år nå. Hvordan samlet du bandet?
– Jeg hadde spilt litt med trommeslager Knut Rand, og så ble jeg kjent med bassist Hans Erik Wagner. Da hadde jeg et komp, det er viktig. Og så kjente jeg Erlend Magnus Barratt-Due Solum fra videregående. De gutta hadde snust litt på jazz, det samme hadde Jon Hagevik fra Frank Znort Quartet og Beglomeg. Det var oss fem, og alle hadde lyst til å bli med. Men de sa “vi kan jo egentlig ikke dette”. Ja, sa jeg, men det å forstå stilen kommer litt etter hvert. Det var snakk om å samle en gjeng som hadde en interesse for musikken, og så kom det seg.
Det virker som at dere graver dere lengre og lengre inn i musikken.
– Det er akkurat det. Du kan lære deg mer og mer om oppbygningen i låtene, de ulike kodene i samspillet. I de etablerte tradorkesterne er det masse små tegn som alle forstår, og det er sånne ting vi også har fått til. Det tar tid, men det er kunsten også.
Skriver dere selv også?
– Alt vi gjør er gamle New Orleans-låter. Men det som er med tradmaterialet er at det finnes tusenvis av låter. Noen spiller alle tradband, du har kanskje hundre som er ganske vanlige. Også er kunsten å finne de ikke alle spiller, materiale som ikke er utspilt.
Graver du mye etter det?
– Ja, det er vi litt opptatt av. Det finnes mye å ta av. Vi har en låt, “Gypsy Love Song”, fra 1898, det er vel den eldste vi spiller. Og det er en sjelden låt som ikke alle spiller. Det er mange tradband som har ganske likt repertoar.
Det som er interessant å høre, når du snakker om den gjengen du samla, er jo hvor selvlært det er. Det gjør at den musikkulturen skiller seg fra veldig mye annet i norsk musikkliv for øyeblikket, og særlig innen jazzen. Hvordan preger det den scenen?
– Innen tradmusikken i Norge har mange musikere hatt musikken som en hobby. De hadde jobber ved siden av. Det var vel ikke så stor orientering mot det på skoler. Så det handlet om å høre på plater, og å lære av musikere. Jeg har tatt en del timer av Børre Frydenlund, som blant annet har spilt med Magnolia og utallige andre ting. Han snakket mye om verdien av å gå på konserter og lære der. Det handler om å se hvordan de gjør det. Men ja, de fleste er selvlærte, og det har noe å gjøre med at den også er litt enklere.
«Magnolia Jazzband på New Orleans Workshop Jazzklubb 1976 med min onkel Øistein Isachsen på klarinett og mine faddere Jan Kristiansen på banjo og Per Hobbel på bass.»
På en måte er jo tradjazzmiljøet Oslos lengstlevende musikalske undergrunnsmiljø.
– Det er helt riktig. Det miljøet som har vært der siden 70-tallet er en subkultur som fremdeles lever, femti år senere. Det er ikke en voldsomt stor rekruttering – det er jo mange av de samme bandene som spiller og så videre, som rullerer. Men samtidig ønsker publikum seg både noe nytt og noe de har hørt fra før. Den forutsigbarheten er sikkert også en av grunnene til at det har overlevd.
Det er en sosial greie også.
– Helt klart, mange har det sikkert som ukas høydepunkt, de samles der. Mange av dem har vært der i kanskje tredve år.
Var faren din en motkulturell da han satte i gang på syttitallet, tenker du?
– Det var jo steile fronter, det het vel møllen og bopperne. Men det hadde vel mye med hva slags miljø man var i, faren min kjente mange fra korpsbakgrunn. Også hadde NM i jazz to kategorier, trad og moderne. Men jeg tror det har litt med tilfeldigheter, hva man valgte. Og det hadde med forbilder å gjøre, at Big Chief Jazzband for eksempel kom i Norge med revival-bølgen. Og det de drev med var popmusikk, en form for musikk som mange elska og danset til.
Men hvordan føles det nå? Er norsk tradjazz en adskildt greie fra resten av jazzlivet?
– Når vi spiller med Shoeshine Boys, bruker vi jo en gang i blant vikarer fra andre typer jazz, og de glir veldig fort inn. Det sier egentlig litt, og det er lite motvilje. Så jeg vet ikke, de skillelinjene er i praksis visket ut. Og de musikerne som behersker flere sjangere, som Lars Frank, Kristoffer Kompen, Erik Eilertsen er så dyktige at de blir respektert i alle leire. Det er jo kanskje en ting fra tidligere, at tradjazzen har slitt litt med ryktet når det kommer til ferdigheter.
Et amatørstempel.
– Ja, men det er ikke så tydelig lenger. Og på en måte har jo det at det er selvlært bidratt til følelsen av lav terskel, til kommunikasjonen mellom publikum og band. Man henter jo også inspirasjon fra Preservation Hall, ikke sant, hvor folk satt med gebiss og… kanskje spilte litt surt. Og det er også en del av greia, det er en toleranse for at det kan skje, jeg tror det også gjør at folk føler at scenen er deres.
Hvordan ser du på fremtiden for scenen?
– Jeg tror jo det er utviklingsmuligheter, om man finner rett måte å gjøre det på.
Snakker dere mye om publikumsutvikling?
– Den massen vi har, er nokså stabil. Mange har vært medlemmer i mange tiår. Men så prøver vi jo også å nå nye på ulike vis. Det viktigste er uansett å beholde aktivitetsnivået vi har nå, med to-tre konserter i uka. Og det tror jeg ikke skal være noe problem.
Hvordan er det med yngre interesse?
– Rekrutteringen blant band er ikke så veldig stor. Det har litt med generasjoner å gjøre, det kommer i rykk og napp. Faren min var én generasjon, med Christiania, Magnolia. Og så på åtti-nittitallet hadde du Caledonia, Hot Club og sånn. Etter det var det et lite vaakum, men på totusentallet kom Jazzin Babies og Shoeshine Boys. Det har ikke kommet så mange band etter det, men det kan fort endre seg. De eldre musikerne er også veldig imøtekommende og åpne for nye musikere. De er veldig bevisste på å lære bort, det er veldig fint.
Hvordan var det i starten med Shoeshine Boys, da dere ikke var helt tørre bak øra? I starten var det jo en slags garasjejazz. Dere må jo ha fått litt tyn også.
– Det er helt riktig. Den første konserten vi hadde var som pauseinnslag for Magnolia, og da fikk vi høre det, “nå må dere gå hjem og øve”. Det stemte jo også. Og sånn har det vel vært hver generasjon. Selvfølgelig får man høre det, og det tror jeg egentlig er viktig.
Lynkurs: Tre favoritter fra Anders Isachsen
I’m Confessin med Louis Armstrong All Stars
Den ble spilt inn av Armstrong for første gang i 30, og han gjorde den hele resten av karrieren fram til 70. Det er en ballade, og førsteinnspillingene låter annerledes. De er litt raskere, men de han gjør på 40 og 50-tallet er noe av det beste. Han hadde trombonist Jack Teagarden med seg, og de har et veldig fint samspill på balladene. Og trompetspillet hans endrer seg litt, og han spiller litt mer avslappet. Det han spilte på femtitallet er unikt, han har en rett og slett gripende tone. Også er det en fin ballade, som går i assdur, en fin toneart. Det er en låt som har alt, vi spiller den med Shoeshine Boys.
Bonus: En liveversjon med CBS Studio Orchestra, dirigert av Axel Stordahl.
Ekstrabonus: Et flott opptak av Dizzy Gillespie som gjør en Louis Armstrongversjon av I’m Confessin!
Over the Waves med George Lewis New Orleans Band.
Tenker du på revival-jazzen i Europa, var det dette bandet som var det store forbildet. De etablerte gullstandarden for hvordan New Orleans-jazzen skulle spilles. “Over the Waves” er en gammel vals han spilte inn på førtitallet – i 42 – og som ble en låt band som Christiania Jazzband og Magnolia lærte mye av. Den dukket opp i repertoaret til mange av bandene i Norge og Danmark og formet mye av hvordan musikere på disse stedene skjønte ensemblespillet. Lewis hadde spilt allerede på 20-tallet, men ble nok gjenoppdaget litt på 40-50-tallet. Og den låta her er på en måte synonymt med George Lewis-bandet.
Bonus: En liveversjon fra 1962
Papa Bues Viking Jazzband Live in Dresden 1971
Dette er en favorittplate. Papa Bue hadde George Lewis som forbilde, og Lewis kom også til Danmark på slutten av femtitallet. Papa Bue’s Viking Jazzband startet som et veldig George Lewis-inspirert orkester, men på de innspillingene jeg nevner her er de blitt til seg selv. De var på sitt absolutt beste på starten av 70-tallet, og de hadde Finn Otto Hansen, kanskje Europas beste tradtrompetist, i besetningen. Jeg syns det er en av de beste liveinnspillingene av europeisk tradjazz. Et band helt på høyden, og etter denne innspillingen byttet de etter hvert ut en del musikere og fikk en annen klang. Det er en plate man bør høre.
Sirkelkomposisjon-bonus: Papa Bue’s Viking Jazzband spiller I’m Confessin i Tivoli:
Ugle Grammofon: Hubro feirer 10 år
Det tilhører sjeldenhetene at tiårsjubileumet til et plateselskap skaper så mye oppstuss i musikkoffentlighetens ruiner som det Hubrobursdagen har gjort. Se for eksempel Big Dippers video hvor labelboss Andreas Risanger Meland går gjennom samtlige utgivelser på selskapet sammen med muntrasjonsrådene Andreas Leine Jakobsen og Jacob Krogvold. Vel verdt tiden, om du har en time til overs. November var også gjenstand for en bursdagsfeiringsturné – de var vært innom flere europeiske byer, i tillegg til Haugesund, Oslo og Bergen.
NTT var på Oslo-feiringen på Victoria, for å forsøke å grave litt mer i materien. Vi bruker jo en god del plass både på selskapets utgivelser og artistene de har knyttet til seg. Den lille ugla er kanskje blitt et symbol på noe mer også, på hvor vi er her og nå. Det virker uunngåelig, på et vis, selv om det nok også glir over i klisjeer og floskler. Hva skal en stakkar gjøre? En mye omtalt statistikk er at selskapet i snitt har gitt ut et album i måneden hittil i sin levetid. Svært mye av det har vært verdt å lytte på også. Mindre omtalte skyer i horisonten forteller oss at det kan være lenge til vi får feiret så mye som et tiårsjubileum av et på sitt vis bredt norsk selskap igjen. Selv ønsker ikke Meland lenger å kalle det en “platebransje” i det hele tatt. Det er så lite penger i det at han heller omtaler det som “plateaktivisme”. Han bedyrer at han skal fortsette – planene for Hubro strekker seg langt ut i neste år. Det er med andre ord grunn til optimisme på vegne av mulighetene for et femtenårsjubileum, men samtidig er det ikke lenger rom for å la seg overraske om det blåser en annen vei. Som skalden Axl Rose en gang skrev – “Nothing lasts forever – even cold November rain”. På alle måter betimelige ord akkurat denne fredagen. Fy faen for et drittvær det var den måneden.
Tiårsjubileumet til Hubro sammenfaller med at 2010-tallet går mot slutten. Det sammenfaller også med at Meland har fått seg ny jobb som sjef for Sildajazz. Det skjer også samtidig som den sørgelige nyheten om bortgangen til Jan Erik Kongshaug, riktignok ikke er den mest sentrale lydteknikeren akkurat på Hubro (Selv om han selvsagt også her tok opp flotte ting, som 1982-plata A/B og Mats Eilertsen-albumene Elegy og Skydive) – men en person som var av så stor betydning for innspilling av norsk improvisert musikk at det ikke er mulig å unngå å tenke “hva nå” mens man samtidig ser seg tilbake.
Tiår, og slutten på dem, er konstruerte størrelser. Det er Vanlig Å Si hos folk som ergrer seg over listebonanzaen som popper opp i sånne anledninger. Men i likhet med svært mange andre konstruerte størrelser er det som om vi ikke helt klarer oss uten dem allikevel. På et eller annet tidspunkt er vi jo liksom nødt til å gjøre opp regnskap – hvorfor ikke skrive det inn i kalenderen?
At det er også fremstår litt kunstig er en ærlig sak, og det samme kan sies om forsøk på å oppsummere av “soundet” til et plateselskap, enten man gjør det etter 9 eller 11 år for den del. Det finnes estetiske rammer selvsagt, men jo mer man stirrer på en katalog av et visst omfang, slik som Hubro, jo mer dukker også alle unntakene opp. En samtale på bloggkontoret for en stund tilbake røpte i det hele tatt at det går an å tenke på vidt forskjellige ting i forbindelse med selskapet.
“Jernsviller i naturlandskap” dukket opp, halvt i spøk, men allikevel – det man tenker på her er vel Hubro som et symbol for det man kunne funnet på å kalle nyromantikken i norsk jazz, en sorts “tilbakevending” til naturen vi kjenner fra tidligere, gylne jazzårganger, men i en ny tapning. På en annen måte symboliserer etiketten deres også lek og lettsindighet, en viss musikalsk optimisme, og hvor en rekke forskjellige virkemidler, både teknologisk og sjangermessig, er i spill. Det finnes mange andre Hubroer også, sentrale album og artister utsondrer helt andre ting enn det som er nevnt – det er vanskelig å putte Kim Myhr inn i noen av boksene for denne lytteren. Eller en tungjazzaktør som Møster – som selv om han på mange måter skiller seg ut i det norske jazzrocklandskapet i måten det virkelig store progeventyret ligger og suser i musikken, også strengt tatt kunne vært en Rune Grammofon-artist. Sånn er det, det finnes album som er utgitt på Hubro som like gjerne – eller kanskje heller – kunne blitt utgitt på ECM, på Smalltown, på Metronomicon eller Fysisk Format eller en rekke andre selskaper – men som fordi de er der de er bidrar til en følelse av helhet og mening.
I min Hubrolytting består “periferien” av Hubro-outputen kanskje i kunstrocken de gir ut. I en artist som Jessica Sligter, som har gitt ut en håndfull plater der, eller den løse, ekspansive leken til band som Bly de Blyant, Monkey Plot, eller Moon Relay. Ikke fordi det er mindre musikalsk interessant, men det er ikke er det første jeg tenker på. Tiden har ikke strukket til. Men disse artistene er åpenbart også helt sentrale for å skru prosjektet til, for å gjøre det umulig å “bare” kalle Hubro et jazzlabel, eller bare kalle dem et jazz-og-samtidsmusikk-label, men for at Hubro mer enn noe annet og med og uten tunge i kinn kalles et “Åpen Klasse”-selskap.
Hva betyr det egentlig? Vi tuller rundt med det helsikkes begrepet ukentlig, både av kjærlighet og i forvirring. Spellemanns mest spellemannske kategori, en garantist for Flåklypafaktoren til prisutdelingen. Og etter hvert en nyttig sekkebetegnelse for ting som faller utenfor – men kanskje også ting som egentlig får innpass, Åpen Klasse er liksom ikke det særeste eksperimentell musikk har å by på. Snarere er det vel i grunnen et begrep som brukes om musikk som burde kunne finne all slags lyttere, en åpen henvendelse. Det dukker vel også opp egne klisjeer her, egne rammer for hva vi gjenkjenner som akkurat dette. Men det er kanskje først og fremst i våre dager en idé om en viss type lytter. Et kompani kledt i allværsjakker som er troendes til å høre på post/no wave-ish instrumentaljazzrock, akustisk jazz, såkalt minimalistisk musikk og folkemusikk litt om hverandre – og at Hubro, med et nokså gjennomgående optimistisk utseende på platene sine, utsondrer “ja! Denne lytteren vil jeg også være!”. Kanskje, om man skal være litt mer pessimistisk, betyr det også at musikkverden rent økonomisk skrumper inn og at eksperimenterende musikk fra en rekke sjangere egentlig var nødt til å finne sammen på denne måten.
“Det er en krok av smaken min, men en brei krok, kanskje”, sa Meland i et intervju med NTT for noen måneder siden. Han fulgte opp med å si at “identiteten Hubro er blitt, ikke fungerer like godt på alt. Det er en del av silingen jeg foretar når jeg vurderer nye prosjekter – vil denne artisten tjene på Hubro? Og vil vi være tjent med det? Én ting er jo coveridentiteten, om man skal være på Hubro må man avfinne seg med en stram coverpolitikk, du må tåle håndskrift og fotoer, og det er for eksempel noe som ikke vil passe for alle prosjekter.” Sant det også, men se for eksempel på coveret til Frode Haltli-albumet Border Woods, sluppet i september i år, og du ser noe som, om man ser bort fra den lille uglen, ligger tettere opp til et visst Münchenbasert plateselskap som fylte 50 år i år enn det egentlig gjør til noen distinkt “Hubro-look”.
Pariskake
Og sånn er det jo med ECM også, jo nærmere du stirrer på den gigantiske katalogen, jo mer finner du alle unntakene. Måten estetikken også over tid har endret seg, gått i bølger – få, om noen, plateselskaper har hatt like tydelige visuelle fingeravtrykk, i den grad at folk som ikke nødvendigvis har brukt så mye tid på å høre på musikken gitt ut der allikevel kan gjenkjenne den typiske ECM-looken. Men om man begynner å telle opp ting som ser – eller låter – distinkt u-ECMsk ut og som allikevel er utgitt på selskapet, kommer man fort opp i et par hundre plater bare der. ECM er verdt å dvele ved her av flere grunner. I likhet med Rune Grammofon-sjef Rune Kristoffersen før seg, jobbet Andreas Meland med selskapet i Norge.
– Jeg syns ikke det er noe dum beskrivelse å kalle både Hubro og Rune Grammofon for post-ECM-labeler. Det finnes mange andre som har vært viktige for Rune og meg, men det er noe eget med ECM. Det er ikke rett og slett noen særlig andre som har holdt på i femti år. De har en egen tyngde og er ekstra imponerende. Jeg kan ikke snakke for Rune, men for meg var det en stor glede å jobbe med dem. Men jeg måtte også tilpasse meg et enevelde, så det å slippe å jobbe med dem var også veldig deilig, sier Meland når jeg snakker med ham senere.
Har du forholdt deg aktivt til tanken om at Hubro også ikke er ECM underveis?
– Ja, det har jeg. Men jeg er ingen purist på noe som helst vis. På noen plater har jeg for eksempel selv initiert at Rainbow skal brukes som studio, mens andre ting derfra nok sannsynligvis var tiltenkt til ECM, og så havnet de på mitt skrivebord.
Mats Eilertsen, som er en av kveldens to artister sammen med Skarbø Skulekorps, er saktens et eksempel på det siste, og han var en av de som tidlig ga ut musikk på labelet. Det var et viktig signal, sier Meland selv – at en så etablert jazzartist mente at dette kunne være et godt og naturlig hjem for hans musikk. Øyvind Skarbø har på sin side også vært med labelet siden starten – selv om akkurat skulekorpset er en relativt ny oppfinnelse. Før de to artistene snakker blogghalvdel Vinger med Meland og Yokolands Aslak Gurholt, som står for omslagsdesignene. Når de går på scenen ligner Gurholt og Meland litt på hverandre – det ville ikke overraske meg om de er på centimeteren like høye. Gurholt hevder at de ikke møttes før etter omlag 50 utgivelser sammen. De insisterer i det hele tatt på en sorts tilfeldig likegladhet rundt plateselskapets estetikk. Sånn er jo i det hele tatt Meland – selv om man vet at dette betyr utrolig mye for ham – det er bare å se på mengden av arbeid han gjør – nekter han å snakke i store ord om ting. “Du kan komme langt uten patos”, bemerker han tørt på et tidspunkt. En åpenbar nøkkel, både til omslagsestetikken og kanskje også til lydbildene. Han gjentar det i Big Dipper-albumgjennomgangen når de snakker om nye måter å bruke norsk folkemusikk på. De tok en del troper som var i ferd med å kollapse under sin egen vekt – naturbilder på jazzutgivelser, for eksempel – og perforerte dem med humor, med en følelse av tilfeldighet, til de fremsto som noe menneskelig.
– Jeg er veldig usikker på om det finnes en estetikk, men jeg tror det er naturlig å prøve å se sammenhenger. Og jeg tror det har tjent alle artister på Hubro at folk forsøker å se sammenhenger. Men akkurat når det gjelder patos, er det noe jeg har tenkt på. Jeg har ikke noe imot det, det kan være fint, men det er et formidlingsperspektiv, sier Meland selv.
Mats Eilertsen spiller uakkompagnert – eller uten å akkompagnere noen – denne kvelden. Det er dunkelt inne på Victoria, på den store veggen bak bassisten projiseres ymse monokrome filmopptak. På sett og vis mangler jo ikke settingen patos – store, dramatiske bilder, Eilertsen som står der alene i flimmeret og smører lag på lag med stryk oppå hverandre. Han gjør ikke slikt så ofte, sier han – men det låter fint, det er tålmodig og på sitt vis enkel musikk å høre på hvor ideene møysommelig brettes ut før de forlates til fordel for en ny.
Vellyd er et nøkkelord i Hubrosammenhenger. Det er ikke alle plater på selskapet som har lydbilder som utmerker seg, eller som passer inn i denne karakterstikken, men det er mange nok. Erlend Apneseth Trio er sentrale her. I tillegg til den iboende musikaliteten har Apneseth og trioen, med og uten gode hjelpere, pirret fantasien til folk med å presentere norsk folkemusikk som en sonisk hakeslepp-opplevelse. I intervjuet med lederen av FriEnsemblet, Mathilde Grooss Viddal i forrige ukes NTT, er hun inne på integreringen av soundet i komponeringsprosessen som er treffende også her: “Før har det vært mer nasjonalromantisk, og bevaringsverdig, men nå er folkemusikken en integrert del av resten. Det går på sound, å orientere seg mot overtonene til en fele og kvarttonene – som vi også finner innenfor den arabiske tradisjonen eller bluesen – det handler om å tenke på lyd og tekstur. Å integrere det i komponeringsprosessen, å tenke lyd som overtoner, ikke bare akkorder, å være bevisst på flageoletter, hvordan ting klinger sammen. Det kan gjøre noe med måten å spille på også, at folkemusikkens mikrotriller kommer inn og at man fargelegger det igjen. Det åpner seg masse spennende rom der.”
– Moskus er eksempel et band jeg har jobbet med siden starten, og da de skulle gjøre sin første, var det et bevisst valg å ikke jobbe i Rainbow. Selv om det er stor variasjon på Rainbow-platene, var det også et forholdsvis likt oppsett. Det var lite studiotriksing, sier Meland.
Er det en nøkkel som ligger der, i ting som etterarbeid og sånn? Hvordan ser du på holdningen til hva en jazzinnspiling kan være og hvordan det endrer seg?
– I utgangspunktet handler dette om at kunst og musikk vil kunne overleve alt fordi vi finner nye måter å gjøre ting på alt ettersom hva forutsetningene er. Det handler til en viss grad om å være pragmatisk. Før hadde man penger til å gå i flotte studioer med høy dagspris, nystemt piano og fantastisk tekniker. Så kunne man være der og gjøre seg ferdig. Nå er det mer sånn at man blir interessert i mulighetene til å gjøre ting på andre måter og dypest sett tror jeg det handler om at man ikke har råd, og forsøker å få det til å strekke seg lengre. Det gjør at man kan tenke litt lengre mellom slagene, man kan eksperimentere med hva rommet gjør med musikken og så videre. Så tenker jeg at rollen til den som mikser er blitt mye viktigere, på grunn av at innspillingsrommene er blitt så forskjellige.
Var det viktig for selskapet at det ikke hadde en “hustekniker”?
– Helt klart, det er ideer som er viktige, ikke hvem de kommer fra. Et selskap kan ikke bare være en kvern, så det å ha mange forskjellige folk som gjør input er noe jeg syns gjør det spennende. Jeg tenker at det er naturlig om det skjer en vekselvirkning mellom de gode studioene – som fortjener å eksistere til evig tid – og andre settinger. Det er gode muligheter for å lage collage i våre dager, forskjellen på høyt og lavt virvles sammen, og normene man har hatt før med tanke på innspilling blir oppløst. En kjepphest for meg er at jeg ikke blir så begeistret av dokumentasjon – et opptak av en konsert som gis ut, syns jeg ikke er så interessant, en plate og en konsert er to forskjellige ting. Moskus, i hvert fall den siste plata deres, er et lappeteppe. De fleste platene til Erlend Apneseth Trio er også blitt laget på lite strømlinjeformede måter. Der har man både hatt studioinnspillinger, øvingslokalet og diverse – ingenting har vært ferdig før det har vært ferdig, på en måte. Jeg har hatt en følelse av at komposisjonene ikke er ferdige før plata er sendt til trykk.
En av Apneseth-albumene heter Det andre rommet, en tittel som kunne passet på veldig mye av det vi har skrevet om på denne bloggen. Musikken som et annet rom, hvor man kan bli pirret, inspirert og skrudd sammen igjen når man trenger det. Å insistere på at den nettopp er et annet rom, hvor ting ikke skal trenge inn. Ting i betydningen støy, konsentrasjonsmangel, hverdagslige bekymringer, men kanskje også sivilisatoriske, samfunnsmessige eller, grøss, bransjemessige bekymringer. Et rom hvor fremtiden til musikken ikke er noe du går og tenker på, men hvor den viker plassen for nåtiden. Det finnes fremdeles mening i verden og kunsten, masse mening, meninger også – vi må kanskje bare erklære en slags krig mot distraksjonene. Og musikken, slik den utfolder seg både på konsertscener og når man får hørt igjennom noe som er gjort med omhu, er kanskje steder hvor det går an å utkjempe den.
Albumet til Skarbø Skulekorps, som kom tidligere i år, er en veldig tydelig studiokreasjon – her kan man godt putte inn en sjangerbonanza for å beskrive innholdet, både improvisasjon og poplåter med vokal får plass, men det er skrudd sammen med pop/rock/hva enn-albumets omhyggelig. Tydelige sceneskifter og overganger. Akkurat denne biten fremstår som det mest underkokte i livesammenheng – korpset har rett og slett ikke spilt sammen så ofte, i slike overganger er det ikke helt tight ennå. Det er bedre når de kommer seg ut på flatene hvor de ulike musikerne bare får spilt. Kanskje passer det også konseptet, hele gjengen kommer på scenen iført korpsuniformer – les mer om det her – og det er jo et slags signal om at publikumet, som på dette tidspunktet har fått utdelt bløtkake, bør tåle litt slinger i valsen. Her dukker venligheten, kanskje til og med det problematiske ordet naivisme opp.
Etter konserten spør jeg rundt blant forskjellige fremmøtte om det finnes et Hubro-sound – eller en Hubro-tanke, i det minste – som binder alt dette sammen. De grunner litt på det, er ikke helt sikre – men etter hvert kommer det noen ord som ikke nødvendigvis beskriver sjangere, men en Positivitet, håp, undring, ønske om fellesskap, humor eller uhøytidelighet, mangel på pompøsitet, det feilbarlige i mennesket.
Sten Ove Toft, som har kjent Meland siden de begge jobbet med Safe as Milk-festivalen i Haugesund, kommer bort og bidrar i samtalen. Finnes det et ord han vil bruke for å beskrive Melands arbeid med plateselskapet? Toft tenker seg om, og kommer med ett ord: “Lun”. Han sier at bløtkakene på disse Hubro-feiringene ikke er tilfeldige, de er selvsagt en del av en stolt vestlandstradisjon, men Meland var også en av dem som ordnet vaffelrøre til ulike arrangementer når kollektivet Safe as Milk brakte ulike kjernesunne eksperimentelle uttrykk til Haugesund. Safe as Milk-festivalen startet i 1999 med konserter i et parkeringshus, utstillinger i diverse lokaler, blant annet en kiosk, på lokalet Kistefabrikken, tilknyttet folkemuseet. Som med de aller fleste andre gode festivaler bidro Safe as Milk med nye blikk på hvor i byen det kunne være konserter og kulturarrangementer. En faktor som Englandsbåten, som ble lagt ned i 2008 og som gikk fra Bergen til Haugesund til Newcastle gjorde at de orienterte seg annerledes, sier Toft. Festivalen ga seg etter ti år, men miljøet som drev med Safe as Milk – både platekollektivet og festivalen – preger fremdeles alternativ musikk i Norge. Kristian Kallevik driver selskapet Fysisk Format, platebutikken Tiger og Diger Distribusjon. Toft booker på Blå. Musikere som Vidar Evensen, Anne Lise og Linn Frøkedal, Jon og Ole Øvstedal, mange fler kunne og burde sikkert vært nevnt – det er vanskelig å se for seg hvordan den alternative scenen i Norge – og Oslo – hadde sett ut uten dette utvida miljøet. I 2001 fikk Safe as Milk et gjestespill i byen, på arrangementet Etterdønninger, hvor Marin Revheim inviterte dem over til Blå. En brite de hadde funnet i Hull og som lagde lyd på et kebabstativ hvor det hang vinylplater i stede for kjøtt, brukte 14 timer på turen fra Haugesund til Oslo. Det fantes en åpenbar tro på at man kunne komme et stykke med disse greiene. Mange av dem flyttet etter hvert til Oslo og i Deichmanns gate 9, rett ved Orlandos, der tre fireroms kollektiv ble gjenstand for en regelrett Haugesund-beleiring hvor store deler av dette miljøet befant seg, Frøkedøler og Øvstedøler og i det hele tatt kom rekende inn og ut av dørene til hverandre.
– Jeg bodde vegg i vegg med Kristian Kallevik. Jeg drev både festival og Safe as Milk derfra. Det betydde sikkert mer enn jeg aner på et personlig plan å ha folk som heide på deg og som var interessert i mye av det samme, men ikke akkurat det samme. Det har gjort at jeg ikke har tenkt meg så mye om når jeg har gått inn i prosjekter som har vært dristige. Det handler om det å finne seg selv igjen i andre, det er veldig styrkende.
Du kaller det vi driver med nå for tiden for plateaktivisme snarere enn platebransjen. Hva ligger det i det?
– Jeg tenker vi er på villspor om vi tenker at det går an å få suksess sånn som det gikk an før da det fantes et stort marked. Da kunne man sende ut plater, få anmeldelser, og så skjedde det bare noe. Min tidlige erfaring med ECM var for eksempel at Tord Gustavsen Trio kunne havne på førsteplass på VG-lista. Det var ikke noen magiske grep jeg hadde gjort. Det tok bare av på en eller annen måte. Og det føler jeg ikke det er så lurt å regne med lenger. Det handler om å nå én lytter av gangen, det er mulig, og det er absolutt fint å holde på på den måten, men det er noe man gjør mer ut fra at man føler at det er nødvendig eller viktig, ikke fordi man tror det plutselig skal eksplodere. Da tenker jeg at aktivisme er et mer dekkende ord. Om ikke selvbedraget skal dra oss helt på villspor, er det mer fornuftig å bruke det. Det handler også å ta språket tilbake. Fokuset på kultur og næring var ganske brekningsfremkallende. Vi må bort fra det.
Det er jo noe som preger retorikken rundt nisjemusikk også i Norge – nettopp eksperimentell musikk er blitt dratt fram som suksesshistorier og blir tatt til inntekt for dette synet, “norske eksportsuksesser”.
– Det språket er sikkert viktig i en del kontekster. Det må man tåle. Men vi må ikke rote oss helt vekk, for det er ikke sånn at norsk jazz er den nye olja, og det er ikke noe vits i å slutte å spille jazz av den grunn heller. Det er mange andre gode grunner. Hvis vi bare skal snakke om entrepenørskap og kultur og næring, og man mister litt poenget. Folk som går inn på jazzlinja i dag tenker ikke på seg som entrepenører, det er ikke derfor de begynner. Og det skal vi ha respekt for, det er noe annet som ligger i bånn.
Tror du det går an å ta samtalen tilbake?
– Ja, det tror jeg. Jeg tror vi når et slags metningspunkt når det gjelder alt dette. Målbarhet har vært til skade også, det er lett å se i seinere år. Det handdler ikke bare om musikk, det er en større samfunns- og digitaliseringsdebatt. Det er overalt. Og det er ikke bra, rett og slett. Det er fint med litt mer mystikk på den ene siden, og det er også veldig mye som ikke kan kvantifiseres i tall. Jeg tror vi blir fattigere av det.
Finnes samtaler om strømmetall og sånn i din sfære?
– Det er veldig lite fokus på det, og jeg har snakket veldig lite med våre artister også om det. Om vi har hatt det, har det handlet om listeplasseringer og det er ganske mystisk opplegg. Det er økonomisk smart å handle på de listene, men jeg har begrenset tro på hvor mye det har å si for å spre musikken til artisten. Det er ikke noe vits å bare spre den, det må være til noen som er interessert. Grov generalisering, men mitt inntrykk er at de listene er lagd for situasjoner der mange ikke hører etter.
Det er kanskje viktigere å skaffe seg sine folk. I samtalen etter konsertene på Victoria nevner Toft at “rottereiret” var navnet til kollektivene i Deichmans gate, og at Kristian Kallevik på et tidspunkt fant noen gjenglemte eksemplarer av en Smalltown Supersound-utgivelse der – Joakim Haugland hadde visstnok bodd der tidligere. Nisjemusikken satt kanskje i veggene. Det er nærligende å tenke, dæven, for et lykkelig sammentreff at så mange folk med noe på hjertet faktisk kjente hverandre. Det må man gjerne tenke, men det er nok omvendt også, at dette tross alt er den eneste måten noe sånt kan skje på. “det var veldig utviklende å samle seg som outsidere. I Haugesund var vi på en måte utafor, men vi fikk allikevel til å skape noe. Da får man veldig troen på at alt er mulig, og om man tar det med videre til en storby, er det produktivt, for der er alt mulig, i mye større grad,” sa Meland til NTT for en stund tilbake. Å lande på styrken i kollektivet er en tidsriktig og sunn konklusjon, den sier også noe om orienteringen vi foretar oss som lyttere til denne typen musikk. Jeg har inntrykk av at lyttere til stilarter i randsonen ønsker å finne ut av slike nettverk, hvor musikere spiller på kryss og tvers. Vi blir også begeistret når ting renner over i hverandre. Ser man på Safe as Milk-festivalprogrammene, eller på diskografien deres, ser man en litt annen orientering enn på Hubro. Kanskje man kan si at det der tar utgangspunkt i de grenseoverskridende tilbøyelighetene i nokså bråkete musikk – støy, støyrock og så videre. Men mye er også likt. Toft forteller for eksempel at Meland var en av pådriverne bak å bruke samme designer på så godt som alt de gjorde av plateomslag.
– De heter Grandpeople og var et lite ungt kontor i Bergen. Magnus Voll Mathiassen var den vi jobbet mest med. Kanskje jeg er trygghetssøkende, rett og slett. Men jeg tenker at grafisk utforming er et fagfelt, og jeg er ikke noen designer selv. Det å knytte seg til noen som vet mer er smart. Jeg liker å gi dem mye ansvar også. Det handler om å gi noen som har peiling sjansen til å utfolde seg litt fritt. Det er som i et band – man blir mer samspilte etter hvert, og sånn tenker jeg at det er i andre typer samarbeid også. Det kan også være ganske ensomt å jobbe med sånne ting, så det å ha folk tett på hjelper.
Selv om du fortalte at du ikke møtte noen i Yokoland fysisk før etter at dere hadde rundet femti Hubro-utgivelser.
– Nei, det stemmer, det! Men jeg tror allikevel det er et forhold som ikke bare er at noen gjør en jobb og sender en faktura. Det blir noe annet når man holder på såpass lenge, sier Meland.
Sten Ove sier også noe annet som låter kjent: Måten Safe as Milk skaffet seg forankring i Haugesund, var kanskje ved å “avdramatisere støymusikken”. Der er det kanskje noe. Kanskje er Hubro et plateselskap som gjør det lett å høre på eksperimentell musikk.
– Helt siden jeg var nitten og holdt på med Safe as Milk-festivalen har jeg forsøkt å formidle noe som er smalt. Da tenker jeg det er bedre å avdramatisere det litt og gjøre terskelen lavere – uten å klovne det til, men å ikke gjøre det verre enn det faktisk er. Kakeprosjektet mitt i høst er ikke første gang, det slo meg at jeg har gjort det tidligere. Nettopp for å ikke få det til å bli fryktelig alvorlig.
Selv om det ikke finnes et sound – finnes det en idé om en lytter her?
– Helt klart. Selv om det ikke er en rød tråd, blir det en slags identitet som man ønsker eller ikke ønsker å bli forbundet til.
Ser man rundt seg i et konsertlokale som Victoria på Hubros jubileum, består det av litt ymse folk – det man kanskje kan kalle et vanlig norsk jazzpublikum egentlig, i dette tilfellet i skjæringspunktet mellom musikere og åpen klasse-fans. Det finnes forskjellige sjatteringer innenfor Nasjonal Jazzscenes stamkundegrunnlag. Så fryktelig mange er det heller ikke i lokalet, egentlig. Trass i den gilde anledningen er det mest av alt en vanlig fredag. Men det er nok til at det blir hyggelig, og de er for det meste lutter øre. Kanskje det egentlig er det eneste man vet – eller til og med trenger å vite – om hva som skjer med Hubro og resten av feltet det neste tiåret. Folk finnes.
Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger